En variant av det kosmologiske gudsbevis

Innledning

I en debatt med Lawrence Krauss fremsetter den Islamske filosofen Hamza Tzortzis en spennende variant av det såkalte kosmologiske gudsbevis.  Argumentet har sannsynligvis utgangspunkt i et gudsbevis fremsatt av Al-Ghazali som var en muslimsk filosof som levede på 1100 tallet. Argumentet kalles også for det Kalam kosmologiske argumentet.  Debatten finnes på Youtube.

Jeg starter med en oppsummering. Så forsøker jeg, etter beste evne å gjengi argumentet i sin helhet på norsk. Videre så linker jeg til mine kommentarer på de utfordringer han kommer med.

Oppsummering

Det er ikke så mange som hevder at det går an å «bevise» at Gud eksisterer. Det kosmologiske gudsbevis er kanskje det kraftigste forsøket på å få dette til. Det er i alle fall en type argumentasjon som er populært den dag i dag.

Argumentet tar utgangspunkt i det spørsmålet som kanskje er det mest grunnleggende av alle spørsmål mennesker har stått overfor: nemlig universets eksistens. Hvordan kan noe eksistere i det hele tatt? Poenget er at uansett hvordan vi snur og vender på dette, så innser vi at vi ikke kan komme med en eneste hypotese uten at den tar oss utenfor alt det som ligger i menneskets erfaringsverden og de tankeredskaper vi har utviklet for å handtere denne erfaringsverden.
Problemstillingen utfordrer oss på begreper som tid, evighet, eksistens, uendelighet og determinisme. Dette er grunnleggende begreper fra metafysikken. Mine refleksjoner på dette området går i retning av at våre metafysiske grunnoppfattelser er tilpasset vår erfaringsverden og kan ikke anses som noe absolutt, overordnet og universelt gjeldende for all virkelighet som måtte eksistere.  Og da støter vi på grensene for vår egen erkjennelsesevne, noe som burde gjøre oss ydmyk og hindre oss i å bli låst på bestemte løsninger av denne ligningen.

Etter min mening har Kalam-argumentet flere åpenbare svakheter. Det starter med å avvise evigheten. Dette gjøres ved å henvise til en rekke paradokser som følger av evighet. Min innvending mot dette er at vi ikke har adekvate tankeverktøy, fra vår erfaringsverden, som er i stand til å handtere evighet. De tankeverktøy vi bruker, bryter sammen i møte med evigheten. Men fungerer dårlig å angi dette som belegg for at evighet ikke kan eksistere. Menneskets begrensinger i forhold til å fatte evigheten er åpenbar. Men det i seg selv sier ingenting om realitetene, bare om våre mentale begrensinger.

Avvisning av evighet innebærer at universet må ha en begynnelse. Enten må det ha begynt fra noe, eller det må ha begynt fra ingenting. Vi har aldri sett at noe har begynt fra ingenting, ergo må det ha begynt fra noe. Min innvending er at dette er en induktiv slutning. Det at vi aldri har erfart et noe kan poppe ut av intet, betyr ikke at det ikke kan skje. Det som er litt spennende med akkurat denne er at hvis man da hevder at alt må ha en årsak, så hevder man samtidig streng determinisme. De fleste kristne argumenterer jo mot determinismen, når det kommer til spørsmålet om fri vilje.

Når universet har begynt fra «noe», så kan ikke dette «noe» ha noen begynnelse. For da flytter vi bare problemet et nivå videre. Hva skapte dette «noe»? Dermed har vi samme problem på nytt.
I Kalam argumentet så er dette «noe» Gud. Det er selvsagt ingen nødvendig slutning. Det kan jo ha vært et annet univers, en avansert sivilisasjon, eller en type virkelighet vi ikke aner noe om. Måten man tenker om dette kan fort bli preget av hvilken gudsforestilling man har i utgangspunktet. Den abrahamittiske gudsforestillingen er i høyeste grad en personlig Gud, som opplagt har utgangspunkt i en fars-rolle-tenkning.
Innenfor hinduismen har man utviklet mer avanserte gudsforestillinger. Da tenker jeg spesielt på Brahman som jo er mer sammenlignbart med et upersonlig prinsipp. Det som er interessant her er at Professor Kraus nettopp har utgangspunkt i fysiske lover og hva vi vet om egenskapene til et vakuum hvor slike over gjelder. Vi hadde neppe fått ateisten Kraus med på det, men mange tenkere har da sett sammenhengen. Ender vi opp med en matematisk beskrivelse av ingenting, som altså får egenskaper som kan skape big-bang, så har vi altså beskrivelsen av et prinsipp, en ligning, mindre enn en tomme lang, som Michio Kaku uttrykker det, som er det prinsippet som har potensiale til å skape universet. Det er sannsynligvis dette Einstein snakket om da han omtalte fysikken som et forsøk på å «lese Gud tanker». Her har vi altså hele spektret, fra Gud som et fjernt upersonlig prinsipp, til den nære tilstedeværende personlige Gud.
Jeg tar dette med for å poengtere i hvilken grad vi mennesker tenderer til å la våre egne forestillinger, som jo har utgangspunkt i vår erfaringsverden, prege våre spekulasjoner om det som befinner seg utenfor erkjennelsens grenser.

Denne personlig guden konverteres som regel raskt over i den gudsforestilling man tilfeldigvis måtte ha, og fungerer dermed som en bekreftelse på egen religion. I dette tilfelle Hamza’s religion som er Islam.

Når så dette noe er blitt til Gud, så setter det siste støtet inn. For det er jo slik at ingen kan ha skapt Gud. Gud må derfor være evig. Men uubs, vi hadde jo avvist evigheten.

Det er da den retoriske delen av argumentet gjør seg gjeldende. Man har laget et nytt ord på det som er utenfor vår fatteevne: Transcendent. Var ikke det et pent ord? Det sier ikke annet enn at det er ufattelig.

Så evigheten er nå gjenopprettet på en måte som vi ikke kan forstå. Og i denne evigheten er Gud. Er dette en god forklaring? Konsekvensen av dette er at man innrømmer at det kan eksistere en evighet, men at den er utenfor vår fatteevne. Velg mellom en ufattelig evighet med Gud og en ufattelig evighet uten Gud. Begge sider strander utenfor vår fatteevne. Ideen om en evig virkelighet er like ufattelig som ideen om en evig Gud.

Summen av det hele er at denne type bevis ikke sier så mye hverken om guder eller virkeligheten. Det sier mer om menneskets en begrenset menneskelig erkjennelsesevne som er beheftet med svakheter som, alt for lett, fanger oss inn i forestillinger det ikke er dekning for.

Hamza Tzortzis variant av det kosmologiske gudsbevis gjengitt fritt på norsk

Hvorfor eksisterer universet? Hvorfor eksisterer det noe i det hele tatt? Et mulig svar er at «universet bare er der», noe som impliserer at universet er evig. Det innebærer at det har en uendelig fortid. Men spørsmålet er: Kan vi ha en uendelig fortid? Antagelsen om at universet har en uendelig fortid er absolutt irrasjonell. Dette er fordi det kvantifiserbare uendelige ikke kan eksistere i den virkelige verden. Henviser til Krauss bok «A Universe from Nothing» side 71 hvor Krauss peker på at vi ikke kan regne med uendeligheter av rom eller energi eller noe annet. Så vi må spekulere ut en måte å gjøre beregningene på slik at vi kan få til endelige svar.

For å belyse hvorfor uendeligheten ikke eksisterer, ta følgende eksempel:

Tenk deg at vi har et uendelig antall av professor Krauss-er i dette rommet. Om jeg nå tar fem professor Krauss-er ut av rommet, hvor mange har vi igjen? Vel, noen matematikere vil se at vi fortsatt har et uendelig antall av professor Krauss-er. Logikerne vil si vi har uendelig minus 5. Men hva skjer i praksis, om jeg fjerner fem professor Krauss-er fra dette rommet? Ingenting, derfor leder dette til absurditeter og selvmotsigelser.

Ta et annet eksempel:

Avstanden mellom meg og professor Krauss. Vi kan potensielt splitte denne avstanden ned i uendelig antall deler, men vi kan likevel bevege oss denne endelige avstanden, noe som viser at det, som den store filosof Aristoteles sa at det uendelige er potensielt, men aldri aktualisert.

Hamza refererer så til en matematiker, som jeg ikke får med meg navnet på, og som sier noe slikt som at uendeligheten ikke kan eksistere på samme måte som vi sier at det finnes fisk i sjøen.

Men dette leder da videre til et såkalt deduktivt argument. Et deduktivt argument er altså en nødvendig konklusjon av gitte premisser. Det å benekte en slik konklusjon er det samme som å benekte realitetene. Her kommer det deduktive argumentet:

1)      En reell uendelighet kan ikke eksistere

2)      En historie av uendelig fortid er en reell uendelighet

3)      Derfor kan ikke en historie av en uendelig virkelighet eksistere

4)      Derfor er universet endelig i tid, (min bemerkning)

5)      Derfor har universet en begynnelse

Dette er et deduktivt argument. I tillegg til dette har vi også astrofysiske argumenter. Her refererer han til astrofysikere jeg ikke fikk med meg navnet på, men som hevder at det ikke lengre går an å nekte for at universet hadde en begynnelse. Her kommer Hamza også med en del referanser til Islam som sier at alt (utenom Gud) har en begynnelse.

Siden vi nå har vist at universet må ha en begynnelse så er det fire logiske forklaringer på hvordan det kan ha skjedd:

1)      Det er skapt fra intet

2)      Det har skapt seg selv

3)      Det er skapt av noe annet som er skapt

4)      Det er skapt av noe som ikke er skapt

Det første alternativet, at en gang eksisterte ingenting, og så plutselig eksiterte universet, er absurd. Hvor mye er 0+0+0? Det er null. Dermed kan vi avvise det første alternativet.

Det andre alternativet, at universet skapte seg selv. Men dette innebærer at universet eksisterte og ikke eksisterte på samme tid. Med andre ord en ren selvmotsigelse.

Så til det tredje alternativet: Kan universet være skapt av noe som er skapt? Dette skaper en kjede av entiteter skapt av hverandre. Og om vi skal følge logikken helt ut så blir jo denne kjeden uendelig, og vil derfor aldri noensinne komme til vårt univers. Dette bare flytter problemet, det løser det ikke.

Det leder oss til den siste muligheten, som sier at universet er skapt av noe som ikke er skapt. Det er den mest rasjonelle forklaringen.  Siterer en filosof:

Teister og ateister må kunne enes om en ting. Hvis noe i det hele tatt eksisterer så må det komme fra noe som alltid har eksistert. Hvordan har denne evig eksisterende realitet kommet til? Svaret er at det aldri kom til.  Det har alltid eksistert. Velg mellom Gud eller universet. Noe har alltid eksistert. Nå har vi vist et deduktivt argument for at universet begynte. Ergo kan det ikke være universet. Men dette betyr ikke at Gud eksisterer. Det betyr ikke at Allah, Buddha, Jesus eller Jahve eksisterer. Det er spranget av tro. Det kan vi overlate til ateistene. Det poenget jeg vil komme til er ganske dypt:

Hvis vi nå er villig til å bruke hodet så kan vi konkludere følgende:

1)      Denne ikke-skapte skaperen må være evig fordi den ikke er skapt.

2)      Han må være transcendent (utenfor det forståelige)

3)      Denne ikke-skapte skaperen må ha en vilje, fordi hvis den skapte universet fra en tidligere ikke eksistens så må det ha valgt å gjøre en slik handling. Og et valg indikerer en vilje. Og vilje indikerer at den kan ha en relasjon til skapninger i universet.

4)      Den må være mektig, for den skapte for eksempel atomet. Hvis du splitter atomet, kan du spørre professor Krauss hva som skjer.

5)      Det må være allvitende, fordi det etablerte naturlover som styrer universet noe som vitner om intelligens (kommentar 10)

6)      Det må være en. (Henviser til Ockhams barberkniv)

 

Kommentarer

Kommentar 1

Kommentar til dette:

Tenk deg at vi har et uendelig antall av professor Krauss-er i dette rommet. Om jeg nå tar fem professor Krauss-er ut av rommet, hvor mange har vi igjen? Vel, noen matematikere vil se at vi fortsatt har et uendelig antall av professor Krauss-er. Logikerne vil si vi har uendelig minus 5. Men hva skjer i praksis, om jeg fjerner fem professor Krauss-er fra dette rommet? Ingenting, derfor leder dette til absurditeter og selvmotsigelser.

Dette skal altså være en indikasjon på at universet ikke har en uendelig fortid. På et vis så er jeg fristet til å påpeke at vi har en distinksjon mellom evighet og uendelighet. Evighet handler om tid. At universets fortid, i en eller annen form, er evig rammes altså ikke av dette argumentet. Slik det står, fordi det refererer til fysiske objekter i stedet for tid. Men dette er kanskje ikke så relevant allikevel for jeg kan gjøre et lignende resonnement med tid. Om jeg lever fem dager av en evighet, hvor mange dager har jeg igjen? Jeg har fortsatt en evighet. Dermed er vi over på at dette har med selve uendelighetsbegrepet å gjøre. I uendelighetsteorien har jeg gjort et forsøk på å sette opp regneregler for uendeligheten. Jeg vet at dette er matematisk problematisk. Men, i motsetning til Hamza, så anser jeg dette for å være et system-problem. Altså den begrepsstrukturen vi opererer med i forsøket på å beskrive dette strekker ikke til, og våre matematiske systemer bryter sammen. Dette er en egenskap ved systemet, og Hamza har ikke påvist nødvendigheten av å applisere dette på virkeligheten. Det jeg aner her, er at dette ligner på Kants syn på matematikken, mens jeg tenker mer i retning av David Hume som anså at matematikken i seg selv ikke kan fortelle oss noe om virkeligheten. Oppsummeringen er da at dette ikke forteller oss noe om uendelighet kan eksistere eller ikke. Det forteller oss kun at det begrepsapparat vi opererer med bryter sammen dersom vi innfører uendelighet. Altså intet bevis, heller ingen indikasjon.
Men, for å videreføre dette problemet, om vi likevel skal gi Hamza rett, så tenker jeg at det bryter totalt med en viktig grunnforestilling i Islam. For om en uendelig fortid ikke kan eksistere. Hvordan kan man da tenke seg en uendelig fremtid? For det det evige liv og den evige straff er vel sentrale dogmer i Islam. Om fremtiden er uendelig, da er det uendelig mange dager i fremtiden. Om nå Hamza lever fem dager i denne tiden, hvor mange dager har han igjen? Uendelig ikke sant. Dette er nøyaktig det samme resonnementet. Så om det kan brukes til å avvise en uendelig fortid, så har det dessverre den kostnaden at man også må avvise en uendelig fremtid. Heldigvis for Hamza så har han ikke motbevist Islam likevel, for argumentet er ugyldig, av overnevnte grunner.

Tilbake til hovedteksten

 

Kommentar 2

Avstanden mellom meg og professor Krauss. Vi kan potensielt splitte denne avstanden ned i uendelig antall deler, men vi kan likevel bevege oss denne endelige avstanden, noe som viser at det, som den store filosof Aristoteles sa at det uendelige er potensielt, men aldri aktualisert.

Hamza refererer så til en matematiker, som jeg ikke får med meg navnet på, og som sier noe slikt som at uendeligheten ikke kan eksistere på samme måte som vi sier at det finnes fisk i sjøen

Om man virkelig kan dele opp en endelig avstand i et uendelig antall minstedeler er kanskje noe som må regnes som fysisk umulig, så langt vi vet. Men om vi likevel tenker den teoretiske tanken, så sier den ikke at alle uendeligheter er begrenset. I det hele tatt sliter jeg med å forstå at det kan være teoretisk mulig. Vi kan tenke oss en linje delt på to. Så kan vi videre dele disse to linkene på to og så videre. Men det vi skal merke oss er at for hver operasjon, så ender vi opp med et endelig antall minstedeler. Selv om vi fortsetter i det uendelige, så vil antall deler, ved hvert nytt nivå være endelig. Vi kan tenke oss at minstedelene i størrelse vil nærme seg null. Og om vi kommer helt til uendeligheten så måtte disse minstedelene være null. Men om de var null, så ville de jo aldri kunne summeres opp til den avstanden som var den opprinnelige. For som Hamza selv sier i argumentet sitt, så kan vi summere null i det uendelige og likevel stå igjen med null. Egentlig ender vi opp med 0*U som jo jeg tidligere har kalt for verdens mest ubestemte tall. Vi er her inne på samme type resonnement som i kommentar 1. Det er vårt eget matematiske system som bryter sammen. Men dette viser jo også at det er absurd å tenke seg en avgrenset linje som bestående av et uendelig antall underdeler. Følgelig kan vi ikke på noen måte trekke konklusjoner om den virkelige verden ved hjelp av dette tankeeksperimentet.

 

Tilbake til hovedteksten

 

Kommentar 3

1)      En reell uendelighet kan ikke eksistere

2)      En historie av uendelig fortid er en reell uendelighet

3)      Derfor kan ikke en historie av en uendelig virkelighet eksistere

4)      Derfor er universet endelig (i tid, min bemerkning)

5)      Derfor har universet en begynnelse

Dette argumentet svikter fordi premiss 1 svikter, av overnevnte grunner. Dermed svikter også forutsetningen for resten av resonnementet.

 

Kommentar 4

I tillegg til dette har vi også astrofysiske argumenter. Her refererer han til astrofysikere jeg ikke fikk med meg navnet på, men som hevder at det ikke lengre går an å nekte for at universet hadde en begynnelse.

Sannsynligvis refereres det her til Big Bang, vet ikke helt hvordan muslimer forholder seg til den teorien. Men det er opplagt at Big Bang teorien konkluderer med det faktum at universet har en begynnelse. Ut over dette har man jo hatt mange spekulasjoner om dette var en begynnelse fra ingenting, eller en fortsettelse på noe annet. En stund hadde man en hypotese om et såkalt Big Crunch. Dette med utgangspunkt i ideen om at massen i universet kunne være så stor at tyngdekraften med tiden ville være i stand til å overvinne den utadgående bevegelsen. Man kunne da tenke seg en evig bevegelse av sammentrekning og utvidelse. Og dermed også en slags syklisk uendelighet. Men alle anslag har vist at massen i universet ikke er i nærheten av den kritiske massen som skal til for at dette skal skje. Hypotesen er i dag forkastet. Da er vi tilbake til hypotesen om en begynnelse fra intet eller hypotesen om at universet er forårsaket av noe utenfor.

Uansett har dette intet med den filosofiske tilnærmingen som Hamza her prøver å gjøre. Det er ikke på et filosofisk deduktivt grunnlag at vitenskapen konkluderer at vi tvinges til å forholde oss til at vårt univers må ha en begynnelse. Det er rett og slett på bakgrunn av de empiriske data vi allerede har om universet, og måten de fortolkes på. Det er imidlertid verdt å merke seg at dette handler om vårt univers, det synlige som vi kan observere. Hvilken virkelighet det eksisterer som en del av vet vi ingenting om, selv om vi har vitenskapelige hypoteser som beskjeftiger seg med det også. Vi har ingen bevis eller indikasjon på at vårt synlige univers er absolutt alt som er. Følgelig sier Big Bang oss intet om at alt som er må ha en begynnelse.

 

Tilbake til hovedteksten

 

Kommentar 5

Universet er skapt fra intet

Det første alternativet, at en gang eksisterte ingenting, og så plutselig eksiterte universet, er absurd. Hvor mye er 0+0+0? Det er null. Dermed kan vi avvise det første alternativet.

 

Denne problematikken har jeg reflektert over her. Og jeg er enig med Hamza i at dette nok er en svakhet i boka til Krauss, nemlig at han ikke starter med et filosofisk, intet, bare et kvante-vakuum slik vi kjenner det fra vår verden. Dermed er det jo noe som likevel eksisterer og som skaper betingelsene for at et Big Bang kan starte. Men, igjen, som jeg påpeker i min lille refleksjon så er dette en mulighet vi rent logisk ikke kan avvise.

 

Tilbake til hovedteksten

 

 

Kommentar 6

Universet har skapt seg selv

Det andre alternativet, at universet skapte seg selv. Men dette innebærer at universet eksisterte og ikke eksisterte på samme tid. Med andre ord en ren selvmotsigelse.

Her kan jeg ikke la være å fortelle om da jeg som liten gutt stilte min far over for det samme problemet. Gud har skapt verden, men hvem har skapt Gud? Min far måtte jo selvsagt innrømme at dette er noe vi ikke vet om eller skjønner. Men et av alternativene som ble nevnt av at Gud kunne ha skapt seg selv. Og det var en mulighet jeg spekulerte svært mye over, og ikke kunne fatte hvordan det kunne gå an. Men jeg kunne ikke sette fingeren på problemet slik som Hamza gjør her. Nemlig at det forutsetter at Gud både er og ikke er på samme tid. Det er et nydelig argument. Og det er jo et direkte brudd på Aristoteles motsigelsesprinsipp. I så måte kunne man jo brukt streng logikk til å avvise at både Gud og universet kunne ha blitt til på denne måten. I dag så antyder imidlertid kvantefysikken at partikler som fotoner eller elektroner bare har delvis eksistens i et gitt punkt, på et gitt tidspunkt. Med det mener jeg å si at, etter hvert som vi mennesker klarer å observere mer og mer av verden, jo mer overasker den oss, og jo vanskeligere blir det å holde på gamle veletablerte begreper, forestillinger og prinsipper. Ingen av oss har sett noe som helst utenfor vårt univers. Og kanskje er hele begrepet om at det handler om et romlig utenfor, er meningsløst. Vi aner ikke, og kan dermed heller ikke ane om det kan være mulig at noe kan skape seg selv.

Tilbake til hovedteksten

Kommentar 7

Universet er skapt av noe annet som er skapt

Så til det tredje alternativet: Kan universet være skapt av noe som er skapt? Dette skaper en kjede av entiteter skapt av hverandre. Og om vi skal følge logikken helt ut så blir jo denne kjeden uendelig, og vil derfor aldri noensinne komme til vårt univers. Dette bare flytter problemet, det løser det ikke.

Hamza bruker begrepet «skapt» i denne refleksjonen. Jeg tenker at det er en nyanseforskjell på å være forårsaket og å være skapt. Å være skapt gir assosiasjoner til en bevisst skaper. Det kan det jo være, men sier vi forårsaket, så hadde vi i alle fall ikke låst oss til bare det alternativet.

Det er ingenting som tilsier at ikke vårt univers kan være forårsaket av fenomener og mekanismer utenfor. Vitenskapen har en rekke seriøse hypoteser i denne retningen. Den mest aktuelle er den såkalte inflasjonsteorien. Og den leder til muligheten av type muliverser, at det blir til universer hele tiden. En annen variant av dette er en syklisk evighet på overordnet nivå. Såkalte pramer, en slags gigantisk flater som ligger nær hverandre og nå og da berører hverandre og skaper universer.

Den sykliske evigheten løser mye av evighetsproblematikken. Men, om vi ser bort fra den, så har Hamza rett i at det er vanskelig å se for seg en uendelig kjede av fenomener som forårsaker hverandre og til slutt kommer opp med vårt univers. Men, igjen er vi her inn på uendelighetens problem som jo like godt kan skyldes at våre logiske, matematiske og mentale verktøy bryter sammen, uten at det nødvendigvis utelukker en virkelighet som faktisk er sånn.

 

Tilbake til hovedteksten

 

Kommentar 8

Det er skapt av noe som ikke er skapt

 

Det leder oss til den siste muligheten, som sier at universet er skapt av noe som ikke er skapt. Det er den mest rasjonelle forklaringen.  Siterer en filosof:

Teister og ateister må kunne enes om en ting. Hvis noe i det hele tatt eksisterer så må det komme fra noe som alltid har eksistert. Hvordan har denne evig eksisterende realitet kommet til? Svaret er at det aldri kom til.  Det har alltid eksistert. Velg mellom Gud eller universet. Noe har alltid eksistert. Nå har vi vist et deduktivt argument for at universet begynte. Ergo kan det ikke være universet. Men dette betyr ikke at Gud eksisterer. Det betyr ikke at Allah, Buddha, Jesus eller Jahve eksisterer. Det er spranget av tro. Det kan vi overlate til ateistene. Det poenget jeg vil komme til er ganske dypt:

Hvis vi nå er villig til å bruke hodet så kan vi konkludere følgende:

1)      Denne ikke-skapte skaperen må være evig fordi den ikke er skapt.

2)      Han må være transcendent (utenfor det forståelige)

3)      Denne ikke-skapte skaperen må ha en vilje, fordi hvis den skapte universet fra en tidligere ikke eksistens så må det ha valgt å gjøre en slik handling. Og et valg indikerer en vilje. Og vilje indikerer at den kan ha en relasjon til skapninger i universet.

4)      Den må være mektig, for den skapte for eksempel atomet. Hvis du splitter atomet, kan du spørre professor Krauss hva som skjer.

5)      Det må være allvitende, fordi det etablerte naturlover som styrer universet noe som vitner om intelligens

6)      Det må være en. (Henviser til Ockhams barberkniv)

 

Jeg tenker at mange anser dette som nærmest opp til et bevis, ikke bare for at Gud eksisterer, men et denne Guden må være Allah. Hamza henviser altså til at dette er et deduktivt argument. Et viktig poeng her er at et deduktivt argument kun er gyldig dersom premissene er sanne og nødvendige. I kommentar 1, påpeker jeg at argumentets viktigste premiss, nemlig at en evig fortid ikke kan eksistere ikke holder. Det som er interessant her er Humes gamle filosofiske konstatering at forbindelse mellom årsak og virkning, kun kan etableres gjennom en induktiv slutning. Og induktive slutninger, er som sagt ikke sikre logiske slutninger. Hamzas viktigste premiss for sin argumentasjon baserer seg derfor på en induktiv slutning, som på ingen måte behøves å aksepteres med logisk nødvendighet. Jeg påpeker også at selve resonnementet, om vi skulle akseptert det, utgjør en stor fare for at hele den muslimske forestilling om en evig fremtid, ryker med i samme operasjon. Dette indikerer at bruken av logikken her har en slagside. Den er ikke konsekvent, og tar ikke med seg alle konsekvensene. Følgelig snakker vi om en farget fremstilling med en agenda for å underbygge en trosforestilling man har latt seg bergta av

I den videre argumentasjon, som altså baserer seg på at dersom universet ikke har blitt til av seg selv, og heller ikke kan ha skapt seg selv, så må det altså være noen som har skapt universet. Det er en interessant posisjon, som jeg tenker har opprinnelse i en typisk steinalder-forestilling om at det alt som skjer er noens handlinger. De gamle forestillingene handler om naturkatastrofer, skyer vind og vær. Gudene holdt til en plass over himmelhvelvingen. I all ettertid har det vært slik at menneskets nysgjerrighet har drevet det til å kikke forbi stadig nye og vanskeligere tilgjengelige barrierer. Da mennesket klare å kikke «over himmelhvelvingen» så var det ingen gud der. Ingen guder bak lynet, bak torden, bak skyer, bak vind og vær. Heller fant vi ikke helvete under vulkanene, eller magiske krefter i materien. Og vi fant heller ikke det magiske livsstoffet i organismene Det som er så interessant opp i dette er at hver gang mennesket bryter en ny barriere i sin erkjennelse så blir overraskelsen stor og store deler av vårt verdensbilde må skrives om i en nye revidert forståelse av det hele. Og det som er så fantastisk er at den nye kunnskapen er mer spennende, mer fantastisk, mer sofistikert enn vi kunne drømme om på forhånd. Sjelden, nesten aldri, har mennesket på bakgrunn av ren spekulasjon vært i stand til å gjette riktig. En interessant kuriositet her er at da Darwin skrev sin bok om Artenes Opprinnelse, så manglet han en teori om arv. Darwin selv innså at dette var et hull i hans teori, og det plaget ham nok til å forsøke å skape en slik teori basert på ren spekulasjon. På den tiden hadde vi hverken verktøy eller kunnskap til å kikke inn i cellenes maskineri. Så det kunne ikke bli annet enn ren spekulasjon. Og spekulasjonen han utviklet var temmelig fjern fra det vi vet i dag. Så vi snakker ikke så høyt om akkurat denne delen av Darwins prestasjoner. Men igjen så viser det seg at rene spekulasjoner er en temmelig feilbarlig måte å forstå virkeligheten på. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal spekulere, det er noe vi mennesker drives til av nysgjerrigheten. Men det er det en fordel å forstå at det er spekulasjoner det er, og ikke fremstille det som noe annet.

Altså, om vi utelukker at universet kan ha kommet til fra intet, og at det kan ha skapt seg selv, så ville den neste logiske konklusjon være at det er et resultat av noe annet, ikke nødvendigvis at det er skapt av noen.

Men så gjør Hamza det virkelig morsomme spranget her. Etter å ha konstatert, stikk i strid med sin egen konklusjon, at den eller det som skapte universet må være evig (siden det ikke kan være skapt) så redder han seg unna akkurat det problemet ved å henvise til at denne skaperen er såkalt transcendent, altså utenfor, alt det som er skapt og utenfor grensene for menneskets fatteevne. Dette skal blant annet løse evighetens problem. For er man utenfor det skapte, så er man også utenfor selveste tiden. Hamza er ikke direkte inne på denne problematikken, men det er en vanlig, kjent del av denne argumentasjonen, og det ligger jo implisitt i den foregående argumentasjon hvor han argumenterer for at tid og evighet ikke kan forenes. Når man er utenfor tiden vil alle de paradokser som følger med evigheten kunne skyves effektivt under teppet. Vi er ved ufatteligheten, noe vi ikke lengre kan resonnere over, forholde oss til eller forstå på noen måte.

Her kan det faktisk være interessant å hoppe tilbake til vitenskapens Big Bang, som jo starter med en singularitet hvor tiden ikke lengre eksisterer. Dette kan da også brukes som et svar på spørsmålet om hva som skjedde før Big Bang. Man kan si at det er meningsløst å spørre hva som skjedde før Big Bang, fordi tiden ikke eksisterte, så er det ikke noe som heter «før». Også dette resonnementet ender altså i ufatteligheten. For nå er vi definitivt utenfor det som intuitivt kan anskues i vårt sinn. Vi kan se det i matematikken, men vi evner ikke å se det for oss.

Men begge disse resonnementene inneholder forestillinger om tiden som et reelt fysisk fenomen. Og her er vi ved kjernen av problemet, at det egentlig er vanskelig å definere hva tid egentlig er. Einsteins begrep om romtid forteller oss at dette er nært sammenflettet med de fenomener vi observerer. Men igjen, som jeg har vært inne på før, så kan hele vårt begrepsapparat rundt dette basere seg på mer eller mindre medfødte anskuelsesformer, som vi ubevisst blander inn i vår virkelighetsforståelse, og som til syvende og sist forblinder oss fra å kunne fatte realitetene bak dette. Men det er en annen diskusjon.

Det vi kan konstatere er at hendelser og tid intuitivt er sammenflettet med hverandre og vanskelig å se uavhengig av hverandre. Ingen hendelser à ingen tid. Ingen tidàingen hendelser. Sett i lys av denne intuisjonen kan det være interessant å undersøke denne såkalte transcendente entiteten. Og det er dette han gjør i punkt tre, hvor han resonnerer at det å skape universet må være et resultat av et valg. For et valg er definitivt en hendelse, som han da tenker må ha skjedd i gudens store sinn. En hendelse… ubs. den impliserer tid, og tid i denne store gudens sinn innebærer at evighetens problem igjen introduseres.  Vi snakker altså om et sinn hvor det hender ting. Hender det ting her, så snakker vi om tid. Snakker vi om noe som eksisterer evig, vel, da er vi tilbake til den uendelige fortiden som Hamza brukte så mye innsats på å påvise at ikke kunne eksistere. Følgelig, med denne oppfatningen av Gud, som et åndsvesen, som tenker akkurat som vi, som overveier og beslutter, dette er prosesser, så vil Hamzas argument om at en uendelig fortid er umulig, eliminere forestillingen om Allah selv.

Jeg kan vanskelig forestille meg noen annen mot-argumentasjon mot dette enn at det handler om å referere til at vi nå er kommet over i det såkalte transcendente, så her kan mine avveininger og resonnementer umiddelbart sparkes under teppet. For det er ufatteligheten vi snakker om, og den kan ingen spekulere over, nettopp fordi den er ufattelig. Greit nok men det må i så fall også inkludere punk t 3,4 og 5 i Hamzas resonnement. Kan man ikke spekulere over det transcendente så driver det ikke bare mine resonnementer under teppet, men også Hamzas utledning av at vi her snakker om en Gud, med vilje, tenkeevne, kunnskap og allmakt. Forestillingen om det transcendente, skyller ikke bare babyen ut med badevannet, men selveste forestillingen om guddommen følger også med ned i sluket. Da står vi altså naken tilbake med ufatteligheten. Og den skal greit nok innrømmes. Det er jeg jo inne på allerede ved første kommentar. Her stiller altså Hamza og Krauss likt… eller gjør de det? Krauss har utgangspunkt i en vitenskap, en vitenskap som gang på gang har brutt barrierene for vår kunnskap. Vi snakker om en vitenskap, som nitid, under svette og slit har bygget stein på stein. Stadig forbedrede instrumenter, stadig forbedret matematikk, seg som stadig lutres mot egen selvkritikk, mot matematikkens resonnementer, og ikke minst mot instrumentenes dom. Vitenskapen har altså maktet å sende teleskoper ut i verdensrommet, i bane rundt jorden, og andre enorme installasjoner på bakken, teleskoper og enorme partikkelakseleratorer. Alt sammen med det formål å ville se forbi den neste barrieren. Hvem vet hvor langt dette kan strekke seg. Pr. i dag finner vi rommaktene i vesten, i Russland og i Kina. Hvor er den islamske verden opp i det hele? De er ikke i nærheten. Hvor har denne muslimske visdommen brakt dem? I en uendelighet av konflikter og brutalitet. Ikke så rart, da de mest ekstreme statene er totalitære og ekskluderer halve befolkningen (kvinnene) fra å kunne fritt delta i samfunnets økonomiske verdiskapning. Ikke rart at de blir hengende etter.
Så om man skal bruke dette som utgangspunkt til å besvare spørsmålet om vitenskap eller Islam, hvem av dem er mest fornuftig, så tenker jeg at svaret gir seg selv.

 

Tilbake til hovedteksten

Kommentar 9

Inkompatibiliteten mellom uendelighet og utvikling.

Hamza nevner det ikke spesifikt, men den del av problematikken rundt historisk utvikling og uendelighet er at det er håpløst umulig å plassere en avgrenset historisk utvikling på en uendelig tidslinje. For ethvert sted på denne linjen har en uendelig fortid. Og uansett hvor langt bakover i tid man flytter historien, så er den uendelige fortiden like stor. Dersom historien er et kontinuum av utvikling, da burde det som skjer nå, ha skjedd for uendelig lenge siden. Men kommer vi bak dit, så kan man fortsette å stille det samme spørsmålet. Vi kommer ikke i mål med dette. Vi får med andre ord et alvorlig problem med å plassere kjeder ev hendelser på en slik linje.  Dette kan lede oss til en antagelse om at en uendelig fortid betyr en hendelsesløs fortid. For hendelser og kjeder av hendelser lar seg ikke plassere på linjen uten at det leder til umulige motsigelser. Så en løsning er den hendelsesløse evighet. Men dersom vi anser tid for å være en funksjon av hendelser, så forsvinner jo tiden med i dragsuget og dermed også hele forestillingen om den uendelige fortid.

Dette paradokset legger seg altså til de evighetsparadokser som Hamza nevner. Og det blir stadig brukt som en del av det kosmologiske bevis for Guds eksistens. Men som jeg tidligere har vært inne på, så løser ikke gudehypotesen dette problemet i det hele tatt. Den bare gir oss en illusjon av en forklaring ved å gi ufatteligheten et nytt og mer fancy navn.

Og igjen vil jeg også påpeke at dette paradokset mest sannsynlig er skapt av at informasjonssystemet i vårt eget sinn ikke på noen måte er utstyrt for å kunne handtere evighet på noen adekvat måte.

Man kan delvis komme rundt dette ved å postulere en syklisk uendelighet. Altså en historie som gjentar seg i et uendelig antall kalpaer.

En annen tenkbar mulighet er at vi ikke bare snakker om evighet, men også uendelighet. Og noe som er uendelig, kan ha et uendelig antall tilstander. Så det finnes et uendelig antall tilstander bakover i tid, og et uendelig antall tilstander fremover i tid.

En tredje tenkbar mulighet er at determinismen er begrenset. Det vil si at hendelser tilfeldig kan poppe opp på en slik tidslinje, og deretter sette i gang en kjede av deterministiske prosesser.

Personlig har jeg liten tro på noen av de spekulasjoner som her er angitt. Det jeg vet er at hver gang mennesket får gjennombrudd og bryter gjennom observasjonsbarrierer, så får vi oss en total overraskelse. Lyn og torden var gudene verk. Ved hjelp av eksperimenter og observasjon fikk vi oss en overraskelse. Det var ikke gudene, det var et fenomen som het elektrisitet. Den hvelvingen vi en gang så som omkranset vår flate jord, den viser seg ikke å være en hvelving i det hele tatt, men et univers. Og den flate jorden vi en gang så viste seg å være en kule som ikke trengte å stå på påler. Og sola viste seg å vær mye større enn vår egen lille verden, som viste seg å være et lite støvkorn i en galakse, som… uubs, ja når vi fikk tilgang til å observere hele det elektromagnetiske spektret, viste seg å være bare en av milliarder av galakser. Og det stabile og pålitelige universet vi en gang så, viser seg å være en gigantisk eksplosjon av kaos, som startet for 14 milliarder år siden, fra hva? Ja der er vi nå ved ytterkanten av vår kunnskaps horisont. Så hadde vi forestillingen om atomet, som det udelelige. Så ledet eksperimenter, observasjoner oss inn i en verden, nei ikke av solide udelelige minstedeler, men en bisarr verden hvor våre normale begreper om rom tid masse determinisme, kausalitet ja alt dette opphører i denne verden. Og det som skulle være de solide kuler viser seg stort sett å være tomrom og vibrasjoner av energi. Kunne noen mennesker overhode drømme om dette og fantasere det opp for tre hundre år siden? Vi var ikke i nærheten. Så er det mennesket selv da. Skapt i Guds bilde? Uubs, vi er et biologisk vesen med en biologisk fortid som er så ufattelig lang at vi bare kan se det for oss ved hjelp av metaforer. Og vi er blitt til ved en sinnrik prosess av kjemi og naturlig utvalg. Hvem i all verden kunne oppkonstruert noe slikt for 300 år siden?

Nei de spekulasjoner jeg her har gjort, om det som ligger bak horisonten av det jeg nå kan se, ja det er jo noe som mennesker kunne ha spekulert ut til alle tider. Men sannsynlighet for at det har noe med realitetene å gjøre er nesten fraværende. Men det vi har sett til nå gir håp. Mennesket er neppe kommet til siste skanse av kunnskapens horisont. Det finnes noe bak der. Det vet vi. Og mennesket har brutt barrierer før, og vi skal bryte dem igjen. Da ligger nok overraskelsen nok en gang på lur. Og hvem er det som bryter disse barrierene? Jo det er vitenskapen. Bli nå et modent menneske og bli med på reisen.

Tilbake til hovedteksten

 

Kommentar 10

Punkt 5 sier at:
Det må være allvitende, fordi det etablerte naturlover som styrer universet noe som vitner om intelligens

Er det en nødvendig konklusjon? Jeg tenker at det ikke er det. Er det en nødvendighet at intelligens må komme fra intelligens?

Kanskje kan man tenke seg en tilsvarende diskusjon i steinalderen: kan mennesket skape noe som er sterkere enn seg selv? Man kunne resonnert som så: Når man strammer pilen i buen og slipper, så er den kraften som skyver pilen ikke større enn den kraften som strammet buen. Menneskets hånd brukte sin kraft til å stramme buen. Pilen vil aldri kunne forlate buen med større kraft enn det.

Kanskje kunne en smart steinaldermann komme opp med en slags forløper til termodynamikkens første lov om energi-bevaring. Og på den bakgrunn kunne man konstatert at mennesket aldri kan skape noe som er sterkere enn seg selv. Kanskje kunne man videreutviklet loven til å si at enhver kraft må komme fra noe som er sterkere enn seg selv. Følgelig, når man ser mektige krefter i naturen, så konkluderer man med at det må stå en gud bak.

Vel, den dagen mennesket blåste av den første atombomben, var det vel neppe tvil om at et slikt resonnement ikke holder mål. Mennesket kan virkelig skape og kontrollere krefter større enn seg selv. Enhver gravemaskin er et bevis på det.

Kan vi si det samme om intelligens?

Da vil jeg begynne med et nøkkel-sitat av Alan Turing:

In order to be a perfect and beautiful computing machine, it is not requisite to know what arithmetic is.

Dette sitatet er hentet fra denne artikkelen av Daniel Dennet.

Hva dette egentlig forteller er at områder som vi tidligere assosierte med åndelighet, nå viser seg å kunne fremskaffes ved hjelp av teknologi. Man trenger ikke å kunne konseptet for å fremskaffe resultatet. I gamle dager hadde man mennesker som utdannet seg til «computers». De kunne sitt fag i kraft å kunne konseptene bak aritmetikk. Det er det vi forstår med såkalt «top-down» tenkning. Det Turing viste, var at dette ikke er den eneste måten intelligens kan fremskaffes på. Og jeg vil legge til at vår intuitive måte, å oppleve intelligens på, er en illusjon. Elektronikken i mikroprosessoren har ingen konsept av hva den holder på med. Det har heller ikke hver enkelt hjernecelle. Sannsynligvis gjelder det også mesteparten av det vår hjerne driver på med.

Illusjonen leder oss i retning av en type platonsk dualisme. Konseptet eller ideen først, så utvikles resultatet. Vitenskap og analyse viser oss at realitetene egentlig er annerledes.

Poenget i denne sammenheng er uansett at, ja selvsagt kan mennesket bygge en maskin som er smartere enn seg selv. Det kan vi fordi vi er i stand til å bryte ned fornuftens funksjoner i enkeltelementer, bryte disse videre ned og så videre, helt til vi er nede på funksjonalitet som kan framskaffes med teknologi vi kjenner til og behersker.

Om vi tenker oss at vårt univers er designet, så behøver slett ikke opphavet å være en allmektig gud. Det kan like godt være designet av en sivilisasjon.  Kunne mennesket ha utgjort en slik sivilisasjon. Jeg tenker at det ikke er en umulighet. Da tenker jeg en menneskelig sivilisasjon som selvsagt er kommet mye lengre enn oss med all sin kunnskap, og teknologi.
Det kan jo også være interessant å reflektere litt over naturlover her. For også her kan vi stå overfor noe som ligner på en platonsk dualisme. På den ene siden har vi den materielle verden, på den andre siden har vi lovene som styrer den. Det er slett ikke sikkert at det er slik det fungerer. Kanskje er det heller slik at materien oppfører seg i henhold til sin egen iboende natur. Da er det ikke nødvendig med en konseptuell realitet av type naturlover. Det hele er snakk om hvordan den materielle verden i seg selv er konfigurert.
Poenget er at dette slett ikke behøver å være resultat av «noens» design. Darwins konsept om «Naturlig Utvalg» er en type kreativ prosess som er blind og formålsløs, men som likevel skaper design. Den slutningen som Hamza trekker her, er altså ingen nødvendighet.

Om universet virkelig er designet eller ikke er jo et annet spørsmål. Poenget i denne sammenhengen er at om det virkelig er slik, så er heller ikke det noe bevis for guds eksistens.