Er rasjonelle beslutninger alltid optimale?
Det å være rasjonell handler om er at om vi er bevisst vårt mål og samtidig har utgangspunkt i en realistisk virkelighetsoppfatning.  Hypotesen er da at rasjonalitet gir høyest sannsynlighet for å finne de beste løsningene. Min modell av rasjonelle beslutninger inneholder også sannsynligheter. Den tar altså inn over seg usikkerheten ved våre forestillinger. Det innebærer at rasjonelle beslutningstakere også noen ganger kan gjøre gale beslutninger. Men teorien er altså at gjennomsnittet av vellykkede beslutninger vil være høyere.

Hvor viktig er virkelighetsoppfatningen?
Tenk deg at du blir plassert midt i en ørken. Du får utlevert kart og kompass, og beskjed om å gå til en bestemt by. Vil du klare oppgaven? Her er det fort å gå i den fellen å svare et ubetinget ja. Vi har jo kartet, med byen, som er målet, og vi har kompasset for å finne retningen.
Men vi mangler en vesentlig ting. Vi vet ikke hvor vi er. Om vi ikke får tak i hvor vi er, eller tar feil av hvor vi her så vil vi også ta feil av målet. Altså: vi må vite hvor vi er for å vite hvor vi skal gå. Kan dette overføres direkte til beslutningsteorien? Svaret er ja, definitivt. Jo mer korrekt kunnskap vi har, desto større er våre muligheter til å nå vårt mål. Her er et eksempel fra virkeligheten hvor gal virkelighetsoppfatning kostet 47 menneskeliv.

Hva så med målbevissthet?
Det er jo en selvfølgelig het at om man ikke vet hva målet er, så vil beslutningene bli tilsvarende tilfeldige med dertil kaotisk resultat. Som enkeltindivider er dette som regel ikke noe problem. Men problemet vokser nærmest eksponentielt når vi samspiller med andre.
I gamle dagers organisasjoner og i dagens store forvaltningsorganisasjoner er det ofte vanlig med regelstyring. Den enkelte saksbehandler holder sin rygg fri med å gjøre alt etter boka og følge alle regler. Det er lett å påvise at selv om reglene en gang var laget for å oppfylle bestemte formål så dukker det stadig opp tilfeller hvor det å følge reglene ikke oppfyller intensjonen. Noen ganger går det helt motsatt. Man kan si at selv om individene i organisasjonen oppfører seg helt rasjonelt (følger alle regler slik at «ingen kan ta meg for noe») så kan resultatet bli irrasjonelt. Moderne organisasjoner forsøker å komme rundt dette ved hjelp av resultatstyring. Men dette løser ikke nødvendigvis alle problemer. Det kommer an på hvordan man designer insitamentene. Noen ganger kan insitamenter komme i innbyrdes konflikt med hverandre, eller vi kan få sub optimalisering. Et eksempel på mislykket resultatstyring er bedriften som belønnet supportavdelingen med en fast takst for hver telefon de mottok. Det høres tilforlatelig greit ut, men tabben er at man mister supports insitament i forhold til å forbedre produktet. Jo flere telefoner, desto bedre resultat. Da ønsker selvsagt ingen at antall henvendelser skal gå ned. Jo flere kunder som plages med produktet desto flere henvendelser. Og hvem sitter med den viktigste informasjonen om produktforbedringer? Jo det er jo nettopp support som jo har direkte kontakt med kundene som bruker produktet. Dette blir en tap-tap situasjon, både for kundene og bedriften. Hva er bedriftens mål? Jo å tjene mest mulig penger, nå og i fremtiden. Det gjør de ved å ha et godt produkt, god service og være effektive. Supportavdelingens insitament går tvers imot alle disse parameterne. Løsning: Betale en fast pris til supportavdelingen uansett antall henvendelser. Jo færre telefoner, desto bedre blir budsjettbalansen i avdelingen. Dessuten kunne man betale alle en ekstra resultatavhengig bonus. Vips så er insitamentet snudd til en vinn-vinn situasjon for alle parter.

Sosial rasjonalitet
Se også her. Teorien sier altså at rasjonelle beslutninger i gjennomsnitt lønner seg. Men stemmer det i praksis? Jeg kan ikke huske hvor, men jeg har flere ganger vært borte i forskning som viser at såkalt magefølelse slår den rasjonelle analyse i forhold til målbar suksess. I klartekst, personer som følger sin magefølelse oppnår som regel bedre suksess enn de som er mer analytiske i sin legning. Men dette undergraver dette jo hele poenget med å utvikle teorier for god rasjonalitet. Hva kan være forklaringen på dette?

Min måte å tenke beslutningsteori på er at minst halvparten av mekanisme som styrer vår atferd kommer fra de emosjonelle mekanismene. Den teoretiske bakgrunn for dette er at det ikke er mulig for et menneske å velge noe uten at det bidrar med seg selv og ikke bare informasjonen som prosesseres. Det er det jeg kaller for atferdsdualisme. Mennesker (og dyr) kommer altså aldri utenom en subjektiv komponent i kontrollen av sin atferd. Denne subjektive komponenten er i all hovedsak egoistisk dominert.  

Jeg tenker at mennesker i gjennomsnitt styrer sin atferd på en slik måte at det best mulig gagner egen fortjeneste. Dette er gjennomsnitt. Vi finner selvsagt store variasjoner begge veier. Dette behøver ikke å være bevisste rasjonelt gjennomtenkte strategier. Det kan like godt være «magefølelse» eller tilfeldige følelsesmessige utladninger. Poenget her er selvsagt at all denne subjektiviteten selvsagt ikke automatisk innordner seg mot gruppens felles mål. Det som lønner seg for en enkeltperson er ikke nødvendigvis det samme som lønner seg for hele gruppen. Jamfør den velkjente konflikten mellom våre egoistiske og våre sosiale tilbøyeligheter.  Når jeg sier at en handling er sosial-rasjonell så mener jeg enkeltindivider har sosial fortjeneste av handlinger som ellers kan være til ulempe eller ødeleggende for gruppen som helhet, eller gå kraftig utover andre individer (kynisme). Dette er med andre ord mekanismer som kan forårsake at gruppen som helhet handler irrasjonelt. Her er noen forslag:

·         Flokkens visdom
Man gjør det som de andre gjør. Dette er en tilbøyelighet som sitter dypt i oss og som kanskje stammer fra den tiden hvor noen av flokkens individer oppdaget farene og la på sprang, og alle de andre som fulgte etter, og økte derved sine overlevelsesmuligheter ved å følge «flokkens visdom».  I den siviliserte sosiale sammenheng skaper dette de grå mennesker, og i noen tilfeller kan det lede inn i massehysteri.

·         Det sosiale spill

o   Styrken til å velge feil
I sosiale sammenhenger gir det ofte større suksess å rett enn faktisk å ha rett. Standpunktet er ikke nødvendigvis det beste, men evnen til å formidle det, argumentere for det og få gjennomslag for det er i seg selv en svært viktig suksessfaktor. Det er også vesentlig å bemerke at gjennomslagskraft avhenger av i hvilken grad man baserer seg på gruppens felles virkelighetsoppfatning, selv om den ikke nødvendigvis er korrekt.  Gjennomslag skaper prestisje for de som vinner og tilsvarende tapt prestisje for de som taper. Og selv om man, saklig sett, har feil, er det jo egentlig sjelden man får et fasitsvar på hvilken løsning som egentlig var den beste. Det er både vanskelig å evaluere i ettertid og som regel er det en øvelse som ikke blir gjort.

o   Prestisje

o   Overdreven selvtillit. Forskning viser at selvtillit i seg selv skaper popularitet og gjennomslagskraft. Se også Dunning Kruger effekten.

o   Selvoppofrelse
I utgangspunktet skulle man tro at selvoppofrelse er positivt, og i noen grad er det jo det, så lenge det ikke tar helt overhånd. Faren med selvoppofrelse er at man kun bidrar som produksjonsmiddel og ikke som seg selv. Når en bedrift ansetter, så ansetter den mennesker og ikke maskiner. Selvoppofrelse tar bort den menneskelige delen av mennesket.  Men en bedrift kan ikke bestå uten dette unike menneskelige bidraget. Om alle skulle gi opp seg selv og sin egeninteresse ville bedriften stå fattig igjen.  I klartekst betyr dette at mennesker som ofrer seg selv på den måten at de ikke bidrar på noen måte i organisasjonens beslutningsprosess, hverken med innsikt , ideer eller problemer.  Dermed glipper alle på verdifull innsikt som kunne gjort beslutningene bedre og mer rasjonelle. Det kan selvsagt være mange grunner til at noen mer eller mindre bevisst velger usynlighet. En av grunnene kan være et iskaldt sosialt klima.

o   Holde ryggen fri
Dette handler om at det er viktigere å gjøre som jeg tror forventes av meg i stedet for å lete etter den beste løsningen. Innovasjon forutsetter eksperimentering. Eksperimentering leder ofte til feil. Og om gruppens toleranse for feil er lav eller at man har et klima hvor alle feil kan bli «brukt nådeløst mot deg», så er det en naturlig konsekvens av å tilstrebe og holde ryggen fri. Gruppen mister sin innovasjonsevne, og det er som regel ødeleggende for gruppen som helhet.

o   Alliansebygging
Det sies ofte at et menneskes suksess avhenger av 10 prosent talent og resten innsats. Jeg tenker at den formelen mangler en helt vesentlig faktor, nemlig tilgangen til allianser. Uten allianser er hver enkelt av oss fortapt, uansett talent, uansett innsats.  Sosial suksess handler også om å tilhøre den fraksjonen som vinner. Med andre ord kan enkeltpersoners oppslutning ofte avhenge mer av en oppfatning av hvilken fraksjon det lønner seg å tilhøre enn av hva den fraksjonen egentlig står for. Noen ganger kan det lønne seg for sterke personer eller fraksjoner å innta tvilsomme standpunkter i den hensikt å skape et konfliktnivå som sorterer ut alliansene. Hvem er med meg? hvem er mot meg?

o   Det sosiale univers og muligheten for manipulasjon
Gruppens kollektive ideer eller virkelighetsoppfatning er avgjørende for hvordan gruppen agerer, og i hvilken grad den lar seg manipulere. Den som kontrollerer gruppens kollektive virkelighetsoppfatning, kontrollerer også gruppen. Alle totalitære regimer har benyttet seg av propaganda. I romanen 1984 gikk overmakten så langt at den til og med manipulerte språket. For språk og virkelighetsoppfatning henger nøye sammen. Suksess i denne type massemanipulering kan basere seg på ideer som har lite med realiteter å gjøre. Ja, faktisk er det slik at jo mindre realitetsorientert dette er, desto større er definisjonsmakten. Det vi ser her er at vi har en direkte interessekonflikt mellom reell rasjonalitet og maktutøvelse. Da kan det jo være at vi som er mer realitets-orienterte synes det er enkelt å se det irrasjonelle i de ideer som forfektes. Og kanskje oppfatter vi oss selv som «smarte» og kan ikke skjønne at slike «tullinger» får fortsette som de gjør. Men hvem er egentlig smart her? Fasiten ligger i det sosiale spill. Noen får store sosiale gevinster ved å skape og vedlikeholde åpenbart irrasjonelle kulturelle forestillinger.

Hva er så den egentlige rasjonaliteten opp i dette? Handler rasjonaliteten om hva som er best for gruppen som helhet, eller hva som er best for meg? (Gruppe, i denne sammenheng kan være både en organisasjon, en bedrift eller samfunnet). Her er det opplagt at det faktisk kan ses på som rasjonelt å gå inn for en irrasjonell løsning dersom fokuset er egen sosial gevinst. Det er derfor jeg kaller det for sosial rasjonalitet. Absolutt er det en reell rasjonalitet på den måten at individer handler på en måte som er best mulig formålstjenlig for en selv.  Det er en ny variant av det kjente fenomenet som kalles «Allmenningens tragedie».
Men, hva er nå denne magefølelsen, eller intuisjonen som noen kaller det?  Kan det virkelig være slik at intuisjonen er vel så bra som rasjonaliteten i forhold til å oppnå de beste resultatene? Vi må være åpen for at det kan være tilfelle. Men da tenker jeg at det neppe gjelder i alle tilfeller. Kanskje det gjelder noen få. Intuisjon har nok nær sammenheng med underbevissthet.  Underbevisstheten har tilgang til langt mer hjernekapasitet enn bevisstheten[1].  Standpunktet kommer bare opp uten at vi nødvendigvis har noen klar begrunnelse. Og siden det er en langt kraftigere del av hjernen som er involvert i å danne standpunktet, så kunne dette være en forklaring på hvorfor det sannsynligvis er bedre enn hva vår ringe bevissthet klarer å utspekulere.  Men denne refleksjonen bygger sannsynligvis på en mangelfull, kanskje feilaktig forestilling om hvordan meningsdannelsen egentlig foregår. Sannsynligvis kommer alle ideer/standpunkter eller løsninger via underbevisstheten. For det er vel faktisk ganske sjelden vi faktisk starter med premissene og deretter lar oss lede til en konklusjon. Det er vel ofte slik at forslagene kommer på løpende bånd, utenfra og fra underbevisstheten. Er det ikke slik at vi ofte begynner med standpunktet så analyserer vi oss frem til argumentene? Hjernens informasjonssystem er ikke optimalisert på vitenskapelighet, men på reproduksjon. Og som vi allerede har konstatert, så er det ikke alltid samsvar mellom disse.
Kan det være at det vi kaller intuisjon er de standpunktene underbevisstheten leverer, men som vår bevissthet i ettertid ikke klarer å begrunne. Det kan være flere grunner til det. Vi kan mangle analytiske evner, informasjonen kan komme fra en språkløs del av hjernen (f.eks. tolkning av kroppsspråk eller andre subtile sosiale signaler), eller det kan rett og slett være at underbevisstheten underslår eller hindrer oss i å gjøre en god analyse, som kanskje ville avdekke mindre «edle» motiver.
Vi er jo langt fra å få svar på disse spørsmålene. Det er jo også vanskelig, nesten umulig å måle dette.  Det gode resultatet kan skyldes sosial suksess og gjennomslagskraft eller god intuisjon, eller begge deler. En ting kan imidlertid konstateres med sikkerhet. Det er at store organiserte menneskegrupper ofte handler irrasjonelt som samlet gruppe. Herved er det avgitt en mulig forklaring på dette fenomenet.
La oss da til slutt gjøre oss den refleksjonen at selv om irrasjonalitet kan lønne seg for enkeltindividet som følge av det sosiale spill, så vil det aldri lønne seg for gruppen som helhet. Årsaken er at gruppen som helhet ikke inngår i noe sosialt spill på høyere nivå. Her er det kun det rasjonelle, målbevisstheten og harde fakta som teller. Vi aner altså en utfordring i forhold til hvordan man kan få større grupper til å opptre med større rasjonalitet.

 



[1] Se kapitlet om bevissthet på side 82 i boka «Debiologiske Mennesket» av Terje Bongard og Eivind Røskraft