Erkjennelsesteori Guide

Hvorfor ble jeg interessert i erkjennelsesteori?

Jeg knytter det gjerne til en av mine store livsutfordringer. Det er at jeg ble født inn i en adventistfamilie, og innprentet med kristen tro og verdensbilde. Med morsmelken fikk jeg med meg et superkritisk blikk på vitenskap, andre religioner og andre varianter av kristendommen, ofte karakterisert som sauer på ville veier. Jeg opparbeidet en følelse av å bli ansvarliggjort for at min tro og mine forestillinger om verden ikke skal være overlatt til tilfeldigheter.
Jeg var nok en gutt som opplevde ikke å strekke til på de fleste områder, og slet nok med frustrasjon både i forhold til Gud og mine omgivelser. Og jeg har nok hatt en gnagende tvil i meg, fra tidlig alder. Og det er et problem som forsterker utilstrekkeligheten. For jo sterkere tro man har på noe, desto større er viljen til innsats. Hadde jeg trodd sterkt nok på dette, ville jeg ha kunne lagt alle eggene i den kurven, og dermed redusert noe av min utilstrekkelighet. Det er selvsagt ikke alt som skal til. Dette handler jo også om troen på deg selv, og ikke minst troen på omgivelsene. Hvor kravstor er Gud? Hva forlanger han av meg? Det er omgivelsene. Og er jeg i stand til å levere, selv om jeg trodde fullt ut? Men kanskje er det ikke innsats det er snakk om, hva da? Spørsmålene er mange, og alle har de et felles nedslagsfelt: behovet for informasjon, behovet for å vite, behovet for å forstå, redselen for å misforstå.

Dette er min refleksjon i dag, når jeg ser tilbake på mitt tidlige liv. Den er basert på hva jeg husker av opplevelser og frustrasjoner rundt dette. Det som med sikkerhet kan sies var at jeg var ekstremt nysgjerrig og at jeg hadde en mektig fantasi. Etter som jeg vokste til ble jeg mer og mer fokusert på å søke bekreftelse eller avkreftelse på mine forestillinger. Når jeg så kom til det stadium at mine spørsmål utfordret de rundt meg, og diskusjonene ble lange og harde, så får jeg den følelsen av at mange rundt meg er skråsikre uten at de har grunn til å være det. Jeg opplever prestisje, sosialt spill, retorikk og alle de virkemidlene som kan tas i bruk og som forhindrer den store dialogen og analysen som kunne ha hjulpet oss noen steg videre. Jeg oppdager at kunsten å tvile er mangelvare, og at nettopp denne mangelen effektivt låser mennesker inn i en fasttømret ramme av forestillinger.

Da jeg begynte å skrive om dette, var det denne gruppen mennesker som var min naturlige målgruppe. Budskapet er: Åpne opp, både du og jeg er fulle er feilaktige forestillinger. La oss gjenopplive barnets naturlige nysgjerrighet, slik at vi kan komme noen steg videre. Og for alt i verden, la ikke dette bli noen kamp mellom oss, men en dialog, hvor vi gjerne kan være uenige, ha forskjellige oppfatninger, men at vi tar dette som en mulighet til å lære.

Det er vesentlig å ha med seg at min målgruppe ikke er fagfilosofer eller akademikere. Det er mennesker som kan oppfattes som låst fast i sin tro. Derfor bruker jeg mesteparten av min analyse på å vise hvor feilbarlig vår erkjennelse er, og hvor avhengig vi er av hverandre for en god kunnskapsutvikling.

Hva er erkjennelsesteori?

Er vi mennesker feilbarlig i vår måte å oppfatte virkeligheten på? Om du noen gang har oppfattet at du selv har tatt feil, eller mener andre tar feil, eller ser at andres virkelighetsoppfatninger er avvikende på en slik måte at de er gjensidig utelukkende, ja da har du en god indikasjon på at menneskets evne til å oppnå viten er feilbarlig. Da skal det ikke så store tankespranget til for å spørre seg: er noen metoder for erkjennelse bedre enn andre? Hvordan kan vi vite det? Hvordan oppstår viten? Er det mulig å vite noe i det hele tatt? Denne type spørsmål hører inn under såkalt erkjennelsesteori, eller epistemologi. Dette regnes som en hoved-disiplin innenfor filosofien.

Dette er en guide inn i det jeg kaller for subjektivistisk erkjennelsesfilosofi. Subjektivisme starter alltid med subjektets erkjennelse av seg selv. Det er litt mer enn Descartes «Jeg tenker derfor er jeg». For det handler også om erkjennelsen av at mitt mentale landskap også er et komplett, sofistikert avansert informasjonssystem.

Min form for subjektivisme har en grunnantagelse (postulat) at vi har en bevegelse av signaler fra en ytre virkelighet, som er med på å forme de indre bilder i det mentale landskap. Det er vesentlig å påpeke at dette er et postulat. Subjektet har ingen virkemidler til å «bevise» at det er slik. Det er ikke slik at subjektivismen avviser eksistensen av en ytre objektiv virkelighet. Den sier bare at dette er utenfor erkjennelsens rekkevidde. Derfor fremstår dette som et postulat. Det er en grunnleggende antakelse. Og det er en antakelse som vi alle mer eller mindre tvinges til å gjøre bruk av. Ellers var vi ikke i stand til å ha en meningsfylt interaksjon med omverdenen der ute.

Da jeg, for mange år siden begynte å interessere meg for dette temaet, så var det akkurat denne bevegelsen fra virkelighet til oppfatning jeg hadde fokus på. Det resulterte i at jeg utviklet min egen informasjonsforvrengningsteori. Altså en teori om hvordan informasjon i bevegelse kan forvrenges. Denne teorien har siden vært en grunnstein i det jeg nå kaller for subjektivistisk erkjennelsesteori. Under har jeg laget en ny av versjon figuren som fremstiller teoriens grunnmodell. Modellen er forklart i informasjonsforvrengningsteorien. Men her skal vi merke oss noen vesentlige punkter. For det første skiller jeg mellom signalstrøm og informasjon. Informasjon oppstår i det et informasjonssystem fortolker en signalstrøm.

De fleste av oss nordmenn forstår ikke japansk. Det er fordi vi mangler konvensjonsbasen som skal til for å fortolke de lydene vi hører. Før vi har denne på plass vil vi ikke kunne trekke informasjon fra signalstrømmen. Det vi lærer av dette er at informasjon kun kan oppnås dersom vi har tilgang til forhåndsinformasjon. Vi lærer også om den type forvrenging jeg kaller for «nøkkelforvrenging». Altså nøkkelen for å dekode informasjonen avviker fra nøkkelen som kodet informasjonen. Dette skaper forvrengning. Dersom vi mangler nøkkelen fullstendig vil vi ikke kunne fortolke noe ut av dette i det hele tatt.

Ut av dette har jeg trukket den konkusjonen at all kunnskapservervelse er avhengig av kunnskap. Uten kunnskap kan du ikke erverve deg kunnskap. Men da dukker det jo opp et fundamentalt problem. Hvordan skal vi kunne få begynt?

La oss gå tilbake til det å høre et fremmed språk. Kanskje er det forhastet å si at vi ikke kan få noe som helst ut av dette. For eksempel mener vi å kunne høre forskjell på om vedkommende som snakker er sint, eller om det er noe morsomt det snakkes om. Hvordan vet vi det? Opplagt har dette noe med frekvenser, tonefall og stemmebruk å gjøre. Dette er jo også forhåndslagret kunnskap vi har. Men om vi går i dybden på det: frekvenser? Hvordan kan vi skille mellom frekvenser? Sannsynligvis er dette ressurser vi er født med. Og kanskje er noen av mønstrene i stemmen vi hører, av en så fellesmenneskelig karakter at vi rent spontant er i stand til å trekke nonverbal informasjon ut av det. Hva er det vi har råket bort i her? Selvsagt snakker vi om en rekke medfødte mekanismer som fungerer som basis og en biologisk hjelpestarter for i det hele tatt å kunne komme i gang med å erverve oss kunnskap. Vi er altså nå oppmerksom på at kunnskap kun kan oppnås gjennom bruk av kunnskap. Og at dette får sitt utgangspunkt i en rekke medfødte mekanismer. Nå kan vi gå et steg videre. For det betyr jo at fortolkningen av den informasjon vi mottar alltid vil avhenge av individets forforståelse. Dette er oppskriften på det jeg kaller for en kaotisk prosess. Min forståelse er i dag den samme som den var i går, pluss den informasjon jeg har mottatt og fortolket i mellomtiden. Dette er inkrementell kunnskapsutvikling. Den er kaotisk på den måten at små avvik senere kan utvikle seg til gigantforskjeller i måten vi oppfatter og forstår tingene på. Det er dette jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov.

Men tilbake til dette medfødte. De beste eksemplene, jeg har på det, er vår evne til å plassere ting og hendelser innenfor et rom/tid paradigme. Hva om nå disse medfødte anskuelsesmåter ikke samsvarer med realitetene? Vel, vil ville jo raskt ha merket det, dersom dette var totalt ute av synkronisering med den verden vi samspiller med. Så her må det jo være en sammenheng med realitetene, som gjør at vi vet noe om virkeligheten likevel. Saken er nok ikke så enkel. La meg forklare det med en enkel analogi. De fleste av oss har erfaring med datamaskiner. Vi handterer fasilitetene med den største selvfølgelighet. Så jeg kan ha et bilde liggende på desktopen. Det fremkommer som et lite ikon liggende nede i høyre hjørne. Og med den største selvfølgelighet kan jeg ta tak i dette bildet og kaste den i «søpla» oppe i høyre hjørne. Dette fungerer utmerket. Men hva forteller desktopens todimensjonale grafiske verden om realitetene bak en slik operasjon? Omtrent ingenting. Fargen på ikonet sier intet om den faktiske filen som er involvert. Ei heller sier ikonets plassering på desktopen noe som helst om hvor i datamaskinen den egentlig befinner seg. Faktum kan være verre enn som så. Filen er ikke på et bestemt sted. Den kan være spredt utover harddisken. Kan noe lignende være tilfelle med vårt mentale grensesnitt mot omverdenen? Er virkelig tid og rom slik som vi intuitivt oppfatter det å være? Vi har gode indikasjoner på at det slett ikke er tilfelle. Og når vi så har gode indikasjoner på unøyaktige anskuelsesformer, og samtidig samholdet dette med kunnskapens gravitasjonslov. Hva får vi da? Her ligger vi an til å kunne gjøre gigantiske feilslutninger om realitetene der ute.

Hva kan vi gjøre med dette? Først og fremst vil jeg påpeke subjektivistens viktigste lærdom av slike betraktinger. Det er å beholde åpenheten. Vi skal først og fremst erkjenne våre begrensninger som erkjennende individer. Hvorfor er dette viktig? Jo fordi det finnes en rekke mekanismer som kan lede oss inn i en illusjon av tro. Vi har det jeg kaller for lukkede forklaringsmodeller, og lukkede eksistensialmodeller. Det er modeller som gir en illusjon av å ha alle svarene. De fleste slike modeller er av religiøs karakter. Vi skal vite nok til ikke å bli bergtatt av slike. Bare på den måten kan mennesket opprettholde sin evne til åpenhet, nysgjerrighet og undring. Og nettopp disse egenskaper er det som driver vitenskapen fremover. Det er den ene siden av saken, sikre menneskehetens videre kunnskapsutvikling.

Den andre siden av saken er: hva gjør vi med vår grunnleggende uvitenhet? Her støtter jeg meg på en av filosofiens klokeste hoder, nemlig selveste Immanuel Kant. Kant kom nemlig også frem til samme resultat. Vi kan ikke vite noe om tingen i seg selv. Men det er egentlig irrelevant. Du trenger ikke nødvendigvis å vite hvordan datamaskinen egentlig fungerer for å kunne kontrollere den. Det samme gjelder for verden. Så hvordan verden egentlig er skrudd sammen er irrelevant for oss i forhold til det meste av det vi bedriver i livene våre. Det fungerer, og det er det viktigste. Og sannsynligheten for at det fortsatt vil gjøre det i lang tid fremover er vel ganske høy. Men den er ikke hundre prosent. Og her møtes disse to vinklingene. Ved å kjenne vår feilbarlighet vil vi aldri gi slipp på å søke i dypet etter de mest grunnleggende kosmologiske sannheter. Og hvem vet om vi ikke en dag finner noe der, noe som kan gi uante muligheter, eller som kan redde oss fra uventet undergang.

Etterhvert er jeg også blitt klar over hvor viktig språk er for vår måte å forstå tingene på. Måten begrepene er strukturert og definert på gir rammer for vår forståelse av ting. Og kanskje er det slik at vi, nå og da, har behov for å utvikle nye sett av begrepsstrukturer i den hensikt å søke en mer fruktbar måte å betrakte ting på. Vi skal da også være klar over at det, ikke å ha reflektert over dette, gjør oss sårbare for å komme inn i kunnskapsmessige blindgater. Og det går lengre enn som så. Nå er vi inne på kjernepunkter i subjektivismen. Begrepne kan bli en så fasttømret del av vårt tenkesett at vi forledes til å forveksle kartet med virkeligheten. Begreper har virkelig kraft nok i seg til å forblinde et menneske. Og det gjelder ikke bare i forhold til å erkjenne det som er, men også på moralens område. Subjektivismen blir aldri trøtt av å påpeke at begreper er mentale (og sosiale) konstruksjoner. De har, i seg selv, intet med realitetene å gjøre. De er bare en del av vår måte å anskue verden på.

Kan matematikken redde oss fra uvitenheten?

Matematikken opptrer som en het potet på to grunnområder i filosofien:

1)      Metafysikk
På hvilken måte eksisterer matematikk (og logikk)?
Er verden matematikk?

2)      Er matematikken en slags «syvende sans» for erkjennelse?

Disse spørsmålene henger nøye sammen. For hvis det er slik at verden «er matematikk», så trenger vi bare å sette oss inn i matematikken, så forstår vi virkeligheten. Matematikken blir da veien ut av erkjennelsesteoriens dypeste problem. Riktignok kan vi ikke stole på våre sanser, men vi kan stole på matematikken, og derigjennom å skaffe oss en hundre prosent sikker erkjennelse av verden rundt oss. En subjektivist vil ikke kunne komme opp med noe entydig svar på det første spørsmålet. Her forblir subjektivisten agnostiker, av overnevnte grunner og resonnementer. En god refleksjon rundt dette finner du her.
I forhold til det andre spørsmålet, så var dette en del av løsningen Immanuel Kant. Dette kritiserer jeg her. En typisk subjektivistisk posisjon er å anse matematikken som en lukket forklaringsmodell, og at det å bli bergtatt av modellen og forveksle kartet med terrenget, er et uttrykk for «mindblindness».

Når alt dette er sagt, er det imidlertid vesentlig å påpeke at matematikken er et uvurderlig redskap til å hjelpe oss med vår erkjennelsesprosess. For det første er matematikken et språk med abstrakte variabler og begreper som er veldefinert og frikoblet fra vår naturlige intuisjon. Det gjør det mulig å bygge abstrakte tankestrukturer som hjelper oss med å beskrive, analysere og forstå fenomener på en presis måte. For det andre er matematikken et system for komplekse sammensatte logiske slutninger. Vi vet nå at matematikk er å anse som å ha utgangspunkt i logikken. Alt i matematikken kan reduseres til grunnleggende logiske slutninger. Men ved hjelp av matematikken har vi skaffet oss en metode for å handtere svært komplekse logiske slutninger på en sikker måte. Og de resultater som kommer ut av det, er ofte på ingen måte intuitive. Dermed har vi et redskap som lar oss snik-titte rundt erkjennelsesbariærens hjørner. Dette er hjernens informasjons-gruvedrift på sitt beste.

Om det å begrunne begrunnelsen

Viten er i følge Platon:

1)      Å holde noe for sant

2)      Å kunne begrunne det

3)      At det er sant

Forskjellen mellom tro og viten er i følge denne tenkningen at punkt 2 og 3 mangler. Men det vi skal gripe fatt i her er at dersom man skal kunne vite noe, så må man kunne begrunne hvorfor man vet det.

Typisk vil slike begrunnelser bestå i nye påstander, og logiske resonnementer som leder oss fra begrunnelsen til det utsagnet vi hevder å vite. Gyldigheten i dette forutsetter jo at både logikken er riktig og at begrunnelsen er sann. Men for å godta at begrunnelsen er sann, så må vi jo vite at den er sann. Dermed har vi samme problemet på nytt. Begrunnelsen må begrunnes. Problemet er rekursivt. Det inneholder seg selv, og ender opp i en såkalt uendelig regress.

Selvsagt kan man ikke holde på slik i det uendelige. Så drømmesituasjonen er å ende opp med påstander som er så selvinnlysende at de ikke trenger begrunnelse. Det er det man kaller for «aksiomer». Men det er idealet. De ubegrunnede påstandene behøver ikke alltid å være selvinnlysende. Da kaller vi de for «postulater».

All teori er dømt til å ende opp med slike avgrensingspunkter. Og teorien står og faller på om disse avgrensingspunktene har noe med realitetene å gjøre eller ikke.

Så spørsmålet er om vi noensinne blir i stand til å oppfylle Platons definisjon på viten. Jeg tenker at det, ut fra dette resonnementet er umulig. Selv det såkalt selvinnlysende aksiomet kan trekkes i tvil. For det er kun bedømt selvinnlysende av min egen fornuft. Hvor treffsikker er den? Hvordan kan jeg bedømme det, uten men utgangspunkt i min egen fornuft? Vi ser at dette ender opp i troen på fornuften, som ikke er i stand til å bedømme seg selv.

Dette er, etter min mening, det ultimate subjektivistiske argumentet for at viten er umulig.

Tekster som omhandler temaet

Dette er som sagt en guide. Og da er det mest praktisk at jeg lister opp de tekstene hvor temaet er berørt. Erkjennelse er en svært kompleks prosess. Filosofisk litteratur flommer over av temaet. Mine tekster er på ingen måte dekkende for alt dette. Men jeg mener å ha skrevet nok til å kunne forsvare en fullverdig subjektivistisk posisjon innenfor dette feltet.

1)      Beslutningsteori og rasjonalitet
Beslutningsteori og rasjonalitet plasserer erkjennelsesteorien helt sentralt i det filosofiske landskapet. Rasjonalitet forutsetter en realistisk virkelighetsoppfatning. Og en realistisk virkelighetsoppfatning får man kun dersom man kvalitets-sikrer erkjennelsesprosessen.

2)      Informasjonsforvrengingsteorien
Den er allerede nevnt. Den handler identifisering av feilkilder ved bevegelse av informasjon. Og den introduserer sannsynlighet som et mål på informasjonskvalitet. Og, for å referere tilbake til beslutningsteorien: her opptrer faktadelen nettopp i form av sannsynlighet. Dette handler også om å anspore til modenhet. Man er forsiktig med sannhetsbegrepet, og opererer heller med sannsynligheter.

3)      Erkjennelsesteori utvidet
Dette er den mest omfattende teksten jeg har på området. Den er på 85 sider. På dette stadiet hadde jeg satt meg mer inn i temaet og de filosofiske diskusjonene som har vært opp gjennom århundrene. Og jeg er innom og diskuterer en del posisjoner, blant annet Descartes, Hume og Kant. Jeg er også innom kunnskapsteori generelt og sannhetsbegrepet. Så presenterer jeg en egen erkjennelsesteori, basert på informasjonsforvrengningsteorien. Men her innfører jeg et nytt subjektivistisk prinsipp, nemlig kreativiteten. Her bryter jeg med forestillingen om menneskets erkjennelse som en passiv deduktiv utledning av sansenesignaler. Her innføres ideen om at individet selv er aktivt interfererende i denne prosessen. I sin erkjennelse av verden, skaper individet et fullstendig verdensbilde basert på ufullstendig og til dels feilaktig informasjon. Alle manglende huller fylles inn ved hjelp av den kreative prosess.
Den modellen jeg her presenterer, baserer seg på det jeg da kalte for selvorganiseringsprinsippet. I dag kaller jeg det for den kreative prosess. Og selv om modellen nok kan diskuteres er jeg enig med meg selv om selve hovedprinsippet her, nemlig at individet til enhver tid skaper seg er illusorisk helhets bilde av verden. Og det er en tilnærmelse som viser seg å fungere utmerket i forhold til reproduktiv suksess, som jo er den ultimate drivkraften i utformingen av dette informasjonssystemet.

4)      Erkjennelsesteori
Dette er en sterkt forkortet utgave av erkjennelsesteorien. Den ble skrevet som en del av manuskriptet: «Refleksen over menneskets natur». En interessant ting her er å lese «De syv veier til uvitenhet». Dette er en oppsummering av problemstillinger innenfor erkjennelsesteori, og hvorfor de leder til erkjennelse av grunnleggende uvitenhet. Det siste punktet er det jeg en plass har kalt det ultimate subjektivistiske argument for uvitenhet. Det henspiller på våre kognitive ressurser, som jo er en fundamental forutsetting for erkjennelse. For det er nå en gang slik at det er fornuften som til syvende og sist evaluerer alt. Men er fornuften i seg selv ufeilbarlig? Det kan jeg ikke vite, for jeg har kun min egen fornuft å evaluere fornuften med. Og det blir «bukken og havresekken». Og der stopper det hele opp.

5)      Jeg og vitenskapen
Litt om min måte og forholde meg til vitenskapen.

6)      Virkelighetsoppfatning
Denne er av nyere dato, og fortsetter i god subjektivistisk tradisjon med å kaste begrepene tro og viten på skraphaugen. Det vil si, de er der fortsatt, men de representerer ikke annet enn tilstander i hjernen. Det vil si, min opplevelse av å tro eller vite, i all hovedsak ikke er noen garantist for at jeg har rett.
Begrepene erstattes av «virkelighetsoppfatning» som mer presist treffer den subjektivistiske posisjonen at det hele dreier seg om våre modeller av virkeligheten.

7)      Fra tilfeldigheter til tro
Her forsøker jeg å beskrive en modell for hvordan man utvikler tro på basis av løse ideer eller tilfeldige mønstre. Den viser også forskjellen på vår naturlige måte å gjøre dette på, altså via selvbekreftelse (kunnskapens gravitasjonslov), og den vitenskapelige måten å gjøre det på (den hypotetisk deduktive metode).

8)      Tilfeldighet eller sammenheng
En kort refleksjon som forsøker å beskrive hvordan hjernen arbeider med å finne mønstre og sammenhenger i kaoset av signalstrømmer.

9)      Oppriktighet
Om det å ha eller ta ansvar for egen virkelighetsoppfatning.

10)   Åpenbaringserkjennelse
Motsetningen til vitenskapelig erkjennelse.

11)   Det mistenksomme mennesket
Om hvordan konspirasjonsteorier utvikles.

12)   Det kritiske mennesket
Om kritisk tenkning.