ERKJENNELSESTEORI

Kommentar

Denne artikkelen er en del av bokprosjektet «Refleksjoner over den menneskelige Natur». Den sammenfatter hovedpunktene i en erkjennelsesteori jeg hadde jobbet med tidligere. Artikkelen er skrevet på begynnelsen av 90-tallet. I løpet av mine mange diskusjoner med Adventister, Jehovas Vitner og andre fikk jeg en følelse av å være unormal på den måten at jeg ikke skjønte hvorfor alle kunne være så sikker på alt. Jeg var frustrert over aldri i å kunne komme til bunns i noe som helst. Som barn lærte jeg om forskjellen på å bygge sitt hus på sandgrunn kontra å bygge sitt hus på fjell[1]. Overført til området kunnskap er jo visdommen enkel, nemlig at man ikke skal bygge på overfladiske antagelser, men være åpen, oppriktig og undersøkende. En pastor i menigheten hadde forklart mine foreldre følgende: Om man hadde misjonsvirksomhet i bygda og man satte opp en plakat på samvirkelaget for å informere om dette. Da ville de som så denne plakaten, men ikke tok seg tid til å sjekke ut hva dette var for noe, de ville være ansvarlig for sin uvitenhet og derfor skyldige til å gå fortapt. Dette var nok tilfelle med de fleste i den bygda. Jeg ble altså innprentet med en ideologi på å søke sannheten slik den er. I mitt unge voksne liv følte jeg nok mange ganger at jeg var alene om den, kanskje litt naive ideologien. Det handler jo egentlig ikke om å ha rett men å få rett. Opp i det hele forsøkte jeg meg på en rekke resonnementer i den hensikt å påvise at våre forestillinger egentlig er ganske usikre. Jeg kom som regel aldri lengre enn til begynnelsen av resonnementet. Da jeg gikk på ingeniørhøyskolen utviklet jeg min egen informasjonsforvrengingsteori. Den er sannsynligvis ikke så banebrytende da den stort sett bygger på ideer jeg har plukket opp her og der. Men det var min måte å bearbeide stoffet på. Da jeg kom bort i filosofien var det fantastisk å oppdage at jeg ikke var alene om å sysle med slike tanker. Dette er noe som har opptatt mennesker i årtusener. Da jeg skrev dette korte resymeet over temaet kom jeg frem til den endelige spikeren i kista for enhver ide om sikker viten om virkeligheten utenfor oss selv. Det er vår egen dømmekraft. Den kan ikke evaluere seg selv. Derfor er alt utenfor mitt eget mentale landskap usikkert. I etterkant har jeg utviklet en refleksjon rundt menneskets virkelighetsoppfatning. Dette erstatter vel tidligere ideer om to og viten. Det å vite noe handler ikke om noe annet enn en tilstand i hjernen. Den er upålitelig. Jeg tenker at det er en del av menneskets mentale modningsprosess å lære seg å leve uten fasitsvar på alt. Riktignok kan det være frustrerende å søke svar, men bare ende opp med spekulasjoner. Men kostnaden er utvilsomt verdt gevinsten, som er ydmykhet, åpenhet, nysgjerrighet og fantasi kombinert med kritisk tenkning. Alt er mulig.

 

 

Innledning

Denne boka er selvsagt ikke ment å gi noen utdypende innføring i erkjennelsesteori. Men da jeg i denne boken begir meg inn på teorier som er kontroversielle og spekulative kan det være greit å si noe generelt om hva jeg mener om det. Problemet er jo at jeg beveger meg inn på et område med mye følelser, dogmer, spekulasjoner og uvitenhet. Det siste jeg ønsker er å bli tolket som en som bombastisk slår fast at slik og slik er det.

Min erfaring er at en seriøs og grundig refleksjon rundt den menneskelige erkjennelsesevne glir man mer og mer over i en agnostisk livsanskuelse. Jo mer man vet, jo mer skjønner man at man ikke vet. En agnostiker er en person som aksepterer sin uvitenhet fremfor å bygge på urealistisk tro. Det er ikke dermed sagt en agnostiker aldri kan tro noe som helst. Alle tror vi ting helt naturlig. Alt vi ikke har stilt spørsmål ved er ting vi naturlig tror. Det er nok mye vi ikke kommer på i løpet av et kort liv, og som vi likevel ubevisst handler etter. Dessuten mangler vi ikke evne til å anta noe. Dette er en form for midlertidig tro som gjør det mulig å forstå et resonnement eller en tenkemåte som bygger på en bestemt tro. Det gjør det mulig for meg å studere f.eks. treenighetslæren sammen med Jehovas vitner, for å se om den bygger på bibelen eller ikke. En agnostiker kan fryktløst gå inn i andres tankeverden uten å føle noen trussel mot seg selv. Hans liv bygger ikke på dogmatisk viten som for enhver pris må forsvares. Han har overvunnet den barrieren det er å avfinne seg med sin egen utilstrekkelighet overfor livets store spørsmål. 

Mangel på ytre autoritet kan være både en årsak, til og en konsekvens av agnostisisme. En person som naturlig anerkjenner en ytre autoritet kan ikke stille spørsmål om dennes berettigelse uten å ha satt seg utover denne autoriteten.  Den autoritet som må bevise seg selv har allerede mistet sin autoritet, fordi han nå er blitt avhengig av tilhengernes vurderingsevner. Vurderingsevnene står da over autoriteten.

En person som begynner å vurdere en ytre autoritet har altså allerede tapt noe av den betingelsesløse respekten for denne. I en slik diskusjon kan det ofte stå mellom autoriteten og ens egen vurderingsevne. Et gjentagende retorisk grep er å påpeke din og min utilstrekkelighet. Både mangel på kompetanse, erfaring og personlig vurderingsevne kan trekkes i tvil. Kanskje vedkommende har rett i sine påstander. Selv om slike forhold medfører riktighet kan det ikke annet en svekke tilliten ytterligere. Hvis mine vurderinger stort sett er mangelfulle, da kan jeg jo ikke stole mine egne vurderinger av denne autoriteten en gang. Autoriteten er tapt for alltid, sammen med alle andre ytre autoriteter. Sammen med dette forsvinner mye og mangt en filosof har gått inn i seg selv i et forsøk på å finne nye og sikrere fundamenter for all viten. Fire filosofer skal nevnes i denne sammenheng:

 

1.       Platon (ca. 428 – ca. 328 f.kr) som løste problemet ved å postulere at mennesket i tillegg til den fysiske verden også levde i en åndelig verden av ideer, og at disse ideene representerte sikker viten.

2.       René Descartes (1596-1650) som etter å ha tvilt på alt som kunne tviles på fant ut at han ikke kunne tvile på at han selv tenkte.  Dermed slo han fast at han selv eksisterte ("Jeg tenker derfor er jeg"). Videre fant han at hans forestillinger om det fullkomne måtte ha noe fullkomment som årsak, og intet var fullkomment uten Gud. Da en fullkommen Gud ikke kunne lyve har han selvfølgelig utstyrt oss med en sikker fornuft, dermed hadde Descartes bevist at fornuften var til å stole på.

3.       David Hume (1711-1776) som ved hjelp av forskjellige metoder (som vi skal komme tilbake til) nærmest barberte bort all vår viten om omverden, uten å være i stand til å finne noe nytt fundament å bygge viten på. Det er blitt sagt at David Hume kjørte filosofien effektivt i grøften.

4.       Immanuel Kant (1724-1804) som, i et forsøk på å redde filosofien, utvikler en svært abstrakt teori om såkalt syntetisk apriori utsagn som er utsagn som vi kan vite er helt sikre, og som også sier noe faktisk om virkeligheten utenfor våre sanser. Som begrunnelse for denne viten gjør Kant en genial filosofisk snuoperasjon, "den kompernikanske vending". Han sier at vi mennesker skaper vår ytre virkelighet i måten vi anskuer den på. Dette er en tanke som selv i dag knapt nok er allment forstått. Alt vi oppfatter, oppfatter vi i rom og tid. Gjennom rom og tid settes tingene i sammenheng med hverandre. Men rom og tid er ikke noe som nødvendigvis eksisterer i den reelle virkelighet. Det er heller egenskaper ved oss selv. Gjennom sansene får vi inn stoff. Stoffet formes i våre anskuelsesformer som er rom og tid. Til sammen danner disse et inntrykk som forstanden kan begynne å analysere og forstå. Det betyr at alt vi kan utsi om rommet generelt (f.eks. at det har tre dimisjoner) alltid vil gjelde for virkeligheten slik den blir presentert for oss. Kant regnet derfor f.eks. hele den euklidske geometri som sikker viten. (Einsteins relativitetsteori motsier dette).
Hva så med virkeligheten utenfor oss selv, slik som den virkelig er, vet vi noe mer om den? Kant innrømmer at det gjør vi ikke, men det betyr ingenting fordi vi aldri vil se den annerledes enn vi nå oppfatter den. En virkelighet kan beskrives på mange måter. For at den i det hele tatt skal kunne oppfattes av en bevissthet må den være presentert på en eller annen form. Selv om det finnes mange måter å presentere den på kan ingen sies å være "den absolutt rette". Hovedsaken er at presentasjonsformen er koherent, det vil si at vi får virkeligheten presentert på samme måte i dag som i morgen, og uten selvmotsigelser.

 

Alle disse filosofene har opp gjennom tidene fått mye kritikk, og mangt tok de vel også feil i, men mange av deres filosofiske resonnementer holder den dag i dag.


 

SYV VEIER TIL UVITENHET

 

HVA ER SANNHET?

Det finnes mange obskure religiøse og filosofiske oppfatninger av hva sannhet er. Jeg skal bare kort komme inn på noen hovedtrekk her. Min oppfatning av sannhet er den klassiske oppfatningen som de fleste av oss naturlig har, nemlig at sannhet er en riktig eller korrekt beskrivelse av virkeligheten. Den klassiske definisjonen på sannhet ble gitt av Aristoteles i "Metafysikken" på denne måten:

 

"Å si om det som ikke er at det er, eller om det som er at det ikke er, er usant, mens å si om det som er at det er og om det som ikke er at det ikke er, er sant"[i]

 

"JEG HAR FORKYNT SANNHETEN SIDEN 1967"

Dette var ordene en Jehovas vitne brukte for å fortelle hvor lenge han hadde vært med i bevegelsen. Det kristne sannhets‑begrep er ofte besnærende inkonsekvent.  Til vanlig bruker man ordet slik vi alle skjønner og forstår det, som en referanse til virkeligheten. Men straks noen kristne blir spurt om hva de mener med sannhet smetter de unna enhver form for filosofisk drøfting av begrepet. Isteden slår de opp i bibelen. F.eks. kan de slå opp Joh. 17.17 hvor det står:" Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet."  Så snur de på setningen og vips har vi en definisjon på sannhet, nemlig Guds ord (bibelen). At skriftstedet ovenfor ikke er en definisjon og at man bryter fundamentale tolknings‑prinsipper ved å snu det til en definisjon på denne måten ser ikke ut til å bekymre stort. Man har til og med definert sannheten som Jesus Kristus ut fra Bibelen. I Joh. 14.6 står det: "Jesus sier: << Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg>> ". 

Ved slik useriøs bruk av "skriften" får man ubrukelige definisjoner. Men formålet er ikke en søken etter ekte sannhet, men å gi den propagandistiske effekten at alt man sier som ikke stemmer med skriften pluss noen bestemte lærdes tolkninger av den, er løgn som til sist skal straffes. Sannheten er ikke lengre det som er sant, det er navn på et bestemt dogmatisert budskap.

1

Denne oppfatningen av sannhet er kalt for korrespondanse-teorien for sannhet. Beskrivelsen av virkeligheten må korrespondere med virkeligheten dersom beskrivelsen skal være sann. En som søker sannhet i denne betydning er altså en som søker å vite noe om virkeligheten.

I nyere tid (fra 1600) har det imidlertid dukket opp en annen oppfatning av sannhet som er kalt koherens-teorien. Denne teorien bygger på oppfatningen om at alle sannheter henger sammen i et harmonisk hele, og derfor ikke kunne være i strid med hverandre. Den avgjørende prøven på om noe er sant er derfor oppfatningenes koherens, eller samstemmighet, med hverandre. I tillegg til dette kravet mente mange at oppfatningene også skulle implisere hverandre. For å bevise sannheten trengte man da kun å bruke logikk og matematikk.

Mitt ankepunkt mot denne ideen er enkelt og greit denne: det kan alltid bygges et x antall harmonier rundt en bestemt mengde fakta. Ta stjernehimmelen f.eks. vi tenker oss at hver stjerne -som for oss er et lyspunkt på himmelen- er et fakta. På stjernehimmelen kan vi tegne utallige mønstre og figurer mellom punktene. Det er også gjort. Samene hadde sine stjernebilder, vikinger og grekere hadde sine. Rundt alle disse stjernebildene ble det konstruert en mengde myter. Alt dette er i harmoni med fakta. Men vi ser også at de samme fakta kan representere utallige harmonier. Selv om samenes stjernebilder er i harmoni med både fakta og seg selv, beviser ikke det hverken figurene eller mytene deres.

Ideen om at virkeligheten er harmonisk er fundamental. Likevel er egentlig dette noe vi bare naturlig antar. Ingen har garantert oss at virkeligheten aldri kan være selvmotsigende. Dersom vi tror den er det, har vi straks undergravd alle våre muligheter til å anvende logiske slutninger på de fakta vi kjenner. Vår viten blir da plutselig lik null, vurderingsevnen er satt ut av spill.

Her er den første fundamentale antagelsen vi må gjøre for å komme videre. Vi må anta at den hele og fulle virkelighet skal kunne la seg beskrive på en koherent måte. Til syvende og sist har vi ingen rasjonell grunn for å tro dette. Dette er da den første indikasjon på vår totale uvitenhet.

 

Autorativ Sannhetsreferanse

RASJONALISME ELLER EMPIRISME?
Alle er vi naturlig empirikere. Det vil si at vi naturlig stoler på og anvender det som sansene forteller oss. Men vet vi noe mer enn det sansene forteller oss? Finnes det ting vi kan erkjenne om virkeligheten kun ved å tenke. Ja svarer noen, nei svarer andre. Velkjent er Descartes, som erkjente
både sin egen og Guds eksistens bare ved å tenke. På den andre siden finner vi tre klassiske britiske filosofer, John Locke, George Berkeley og David Hume, som hevder at ingen av våre forestillinger har utenomsanselig opprinnelse.

Personlig må jeg si at jeg naturlig alltid har hatt en empirisk innstilling til tilværelsen. Alt jeg overhodet kan tenke meg har kommet til meg gjennom mine sanser. Alle forestillinger, alt språk, alle begreper består til syvende og sist av forestillinger jeg ikke har skapt selv. Jeg ser på mitt jeg som en kjerne som opplever. Denne kjernen av opplevelse har tilgang til en rekke kanaler, hukommelsen, fornuften, fantasien, følelsene, fornemmelsene, synet, hørselen, luktesansen, og smaks‑sansen osv. Selv om kildene er mange, er og forblir de kilder som formidler informasjon. Følgelig vet jeg ikke noe av meg selv. Om jeg skulle føle en slags indre kilde til sikker viten (f.eks. den Hellige Ånd?), hva var vel det annet enn en ny kilde.  Det er klart at jeg kan velge meg en slags indre autoritativ sannhetsreferanse. Men dette valget er like irrasjonelt som alle andre, dessuten er det svært lite anvendelig i mellommenneskelige forhold. Jeg blir da en slags rett-haver, en som alltid har rett uansett. Selv ikke verdens beste begrunnelser kunne få meg fra det fordi jeg bare føler at jeg har rett.

Slike løsninger kan jeg ikke akseptere for meg selv. Ønsker vi å basere vår kunnskap på en mest mulig allmenn menneskelig plattform vil vi alltid stå igjen som empirister. Det vil si at vi selv ikke påstår annet enn det som er basert på observasjon og at vi føler oss forpliktet til ta andres observasjoner alvorlig.

En ekte empirist er altså en lar sin virkelighetsoppfatning bli formet av empiriske bevis.

2

Hvordan skal vi avgjøre om noe er sant eller ikke sant? I logikken deles alle utsagn inn i to kategorier, det er analytiske og syntetiske utsagn. Analytiske utsagn kan gis sannhets‑verdi utelukkende ved å se på formen på utsagnet. Utsagnet "en kule er alltid rund" er alltid sant. Det ligger i definisjonen på en kule at den må være rund. Utsagnet "bilen vår er rød" er et syntetisk utsagn.  Det sier noe mer om vår bil enn det som ligger i definisjonen av en bil. Sannhets‑verdien i et slikt utsagn finnes ved å undersøke om bilen vår faktisk er rød. En slik undersøkelse er empirisk; vi går til vår sanse‑erfaring og stiller naturen et spørsmål. Det svar naturen gir gjennom våre sanser har autoritet nok i seg til å avgjøre sannhets‑verdien av det syntetiske utsagn. Vår opplevelse av virkeligheten gjennom vår sanse‑erfaring er derfor en naturlig autorativ referanse i et slikt spørsmål. All empirisk vitenskap bygger på dette.

Det er imidlertid fullt mulig å benekte f.eks. at bilen er rød selv om vi ser at den er rød. Man kan hevde at naturen, eller sansene eller onde makter bedrar våre øyne og måle‑apparater. Mot dette skal vi se at vi ikke har noe å stille opp mot. Oppfatningen om at naturen alltid gir oss sanne svar kan i sin dypeste grunn aldri begrunnes rasjonelt. Dette er den andre indikasjon på vår totale uvitenhet.

Vi kan selvfølgelig ikke klandre noen for å velge andre autoritative sannhets‑referanser enn den naturen gir gjennom vår sanse‑erfaring. Alternativer er f.eks. indre intuisjon, den rene fornuft, bibelen, Den Hellige Ånds indre stemme osv. Felles for disse er at de mangler allmenn-menneskelig basis.

Min oppfatning av sannheten er at det er en beskrivelse som må stemme med virkeligheten. For å finne ut hva som er sant bruker vi mennesker en eller annen form for autorativ sannhets‑referanse pluss at vi oppfatter denne sannhets‑referansen som harmonisk. Det gir oss mulighet til å avgjøre syntetiske utsagns sannhets‑verdi ved hjelp av observasjon av sannhets-referansen pluss logisk resonnement. Naturlig oppfatter de fleste av oss empirien - sanse‑erfaringen - som autoritativ referanse. Vi kan imidlertid aldri gi noen fullgod rasjonell begrunnelse for disse oppfatningene, og noen har bevisst valgt andre oppfatninger.

Det skal til slutt bemerkes at et slik empirisk utgangspunkt aldri gir grunn til å benekte alt som ikke kan observeres. Selvsagt kan det finnes fenomener, ja kanskje hele verdener som effektivt unndrar seg alle våre sanser og instrumenter. Fordi vi ikke kan erkjenne noen indikasjoner hverken for eller mot dette lar vi være å tro noe om det i det hele tatt.

 

 

 

 

 

 INDUKSJON OG DEDUKSJON

ABDUKSJON

Det finnes en slutnings‑type til, abduksjon som egentlig er hypotese dannelse. Det vil si at man forsøker å forklare eksistensen av et uventet fenomen ved å gjette på eksistensen av et annet, som vil ha kunnet forklare fenomenet.

At dette ikke er noen gyldig logisk slutning går an å vise logisk. Dette er vist i avsnittet om den hypotetisk deduktive metode.

3

I logikken finner vi to former for slutninger, induksjon og deduksjon. Induksjon kan kort sies å være en slutning fra enkelttilfeller til det generelle. Hvis alle undersøkte tilfeller av typen A har egenskapen x, så har alle ikke-undersøkte tilfeller av typen A egenskapen x. F.eks. la oss si jeg studerte alle opptegnelser over været i Bodø på 17 Mai  i løpet av det siste århundret. La oss si at jeg fant at alle årstall som sluttet med 0 (1900, 1910, 1920 osv.) hadde sol på 17. mai. Dersom jeg nå konkluderer med at I Bodø er det sol på 17. mai for alle årstall som sluttet med 0, har jeg gjort en induksjon. Vi aner da også, ut fra det eksempel som er gitt, at en induksjon nødvendigvis ikke er noen sikker konklusjon. David Hume tok opp alle forsøk som tidligere var gjort for å bevise induksjons‑prinsippet. Hans konklusjon var at de alle enten bygget på gale premisser eller sirkelbevis. Ethvert bevis vil ifølge Hume nødvendigvis forutsette det som skal bevises, nemlig at det er ensartethet mellom fortid og fremtid.

Bertrand Russel (1872-1970) innså at Hume hadde rett, men forsøkte å bevise et modifisert induksjons-prinsipp: "Hvis A svært ofte er iakttatt å være ledsaget eller fulgt av B, og det ikke er kjent noen tilfeller der A ikke er ledsaget eller fulgt av B, da er det sannsynlig at i neste tilfelle der A er observert, er A ledsaget eller fulgt av B". Men det lyktes hverken Russel eller andre å bevise dette prinsippet heller[ii].

Deduksjon er slutninger fra det allmenne til enkelttilfeller. Der finnes flere typer deduktive slutninger. En av dem har formen:

 

Premiss 1            Hvis A så B.

Premiss 2            A

Konklusjon:        B

 

Eks.        P1:          Hvis der er ild er der også varmt.

                P2:          Der er ild.

                K:            Der er varmt.

 

Deduksjonen kjennetegnes ved at dersom premissene er sanne og slutningen gyldig så er konklusjonen sann. Deduktive systemer har vært idealet for vitenskapen siden Euklids tid. All tradisjonell matematikk har en deduktiv natur.

 

Svakheten med deduktive systemer er at også premissene er konklusjoner som igjen må begrunnes. Premissene kan være deduktive eller induktive slutninger, postulater, aksiomer eller rene observasjoner. I de tilfellene premissene selv er deduksjoner kan man få lange kjeder av deduktive begrunnelser (skole-eksemplet er Euklids "elementer"), men slike kjeder av slutninger må ha en begynnelse. I et komplett deduktivt system stopper man med aksiomer (påstander som er så innlysende at de ikke trenger bevis) og postulater (ubegrunnede påstander, eller grunn-antakelser). I andre systemer kan premissene være induksjoner. Jeg kan ikke tenke meg en eneste allmenn lov som ikke er fremkommet ved induksjon.

Ut fra dette ser vi at hver eneste slutning vi trekker angående den ytre virkelighet er beheftet med usikkerheter. Ikke bare på grunn av gale observasjoner og feil‑slutninger men også på grunn av at det ikke er mulig å trekke en eneste gyldig slutning som ikke inneholder elementer av usikkerhet. Dette er da den tredje indikasjonen på vår totale uvitenhet.

 

DEN HYPOTETISK DEDUKTIVE METODE

Det var den østeriske vitenskapsfilosofen Karl Popper som først beskrev denne metoden, men likevel kan vi vel si at den hadde vært i bruk lenge før den tid[2], da den er en nokså naturlig fremgangsmåte for all forskning. Den hypotetisk-deduktive metode har i dag en så pass sentral plass innenfor den seriøse vitenskap at den nærmest er blitt en definisjon på vitenskap. Vitenskap karakteriseres altså først ved den metoden som brukes for å fremskaffe kunnskap.  Metoden er forsøkt grafisk fremstilt i Figur 5

Figure 1 Den hypotetisk deduktive metode

Utgangspunktet er at man står overfor et sett av fenomener man ønsker å finne forklaring på. Så begynner spekulasjons‑fasen hvor man søker å formulere en hypotese eller et sett av hypoteser, som er en teori, og som gir en rimelig forklaring på fenomenet. Når denne er blitt klart nok formulert, blir den gjenstand for en videre vurdering som ofte har formen: "dersom det er sant så må det medføre at...". Man deduserer altså videre konsekvenser, ut fra hypotesen. Disse konsekvensene er hypotesens forutsigelser. Dersom hypotesen er riktig vil altså disse forutsigelser slå til. Når man har funnet en, eller slike flere forutsigelser, av en hypotese begynner, man å lete etter metoder for å sjekke om de er sanne. Dersom det finnes slike muligheter utfører man eksperimenter, eller man går til nærmere undersøkelser, som kan bekrefte eller avkrefte disse konsekvensene. Dersom svarene på disse undersøkelsene er positivt styrkes hypotesens troverdighet. I motsatt fall må hypotesen i sin nåværende form forkastes. Likevel står forskeren står overfor et valg her. Det eiendommelige med dette er at det er lettere å motbevise en slik hypotese enn å bevise den, fordi vi trenger kun å påvise at en av forutsigelsene er feil, mens vi bare styrker hypotesen ved å bekrefte alle forutsigelsene.  Dette kan enkelt vises ved å se på strukturen på den logiske slutningen metoden bygger på:

 

Premiss 1:           Dersom hypotese H1 er sann så får vi konsekvensen A.

Premiss 2:           A er sann.

Konklusjon     H1 er sann.

 

Ny vitenskapelig erkjennelse vinner ikke frem ved at man overbeviser motstanderne med tvingende logiske argumenter, men ved at motstanderne dør.

                                                                                          Max Planck

4

At dette er en feilslutning kan vi vise gjennom mange eksempler. Feilen oppstår fordi, vi ikke har lagt inn som premiss at det er bare H1 som medfører A. Vi kan også tenke oss at H2 også medfører A. Konklusjonen kan da like godt bli H2 som H1. Vi kan altså ikke med sikkerhet konkludere med H1, selv om A er bekreftet. Det eneste vi kan si, er at A er et indisium på at H1 er tilfelle.

Når vi anvender den hypotetisk-deduktive metode, tar vi altså utgangspunkt i hypotesen for å dedusere forutsigelser av typen:

Dersom H1  så F, A,B,C,D...

En forutsetning for hypotesens  (H1) troverdighet er at det fenomenet (F) som den skulle forklare kan utledes (deduseres) fra hypotesen. Men merk at F kan aldri anføres som bevis for H1, fordi vi kan tenke oss alternative hypoteser som kan medføre F. Konsekvensene A,B,C;D er forutsigelser som følger av H1. Dersom A,B,C eller D er mulig å sjekke har vi mulighet for å styrke, eller svekke H1.

Dersom vi makter å bekrefte A, har vi styrket vår hypotese. Men fortsatt har vi ikke bevist den. Dersom vi, etter å ha konstatert A, sier at H er bevist, gjør vi den samme feilslutningen, som er beskrevet ovenfor. Men hva om vi bekreftet, ikke bare A, men også B, C og D? Uten tvil har vi maktet å styrke vår tro på hypotesen, men vi kan fortsatt, strengt tatt, ikke si at den er bevist. Men det er klart, at for hver forutsigelse vi får bekreftet, reduserer sannsynligheten for at en konkurrerende hypotese skal kunne passe med alle de bekreftede data.

Et av de mest allment anerkjente krav til en vitenskapelig teori er at den skal være falsifiserbar; motbevisbar. Her viser det seg som sagt at det faktisk er enklere å motbevise, enn å bevise. Det henger sammen med at følgende slutning, i motsetning til, foregående, er en gyldig logisk slutning:

 

Premiss 1  Dersom H1 så A.

Premiss 2  Ikke A.

Konklusjon Ikke H1.

 

Ut fra foregående eksempel, ser vi at vi kun trenger å avkrefte en av forutsigelsene A,B,C eller D, for å påvise at hypotesen er feil. Det betyr at, hvis vi finner at A ikke er tilfelle, trenger vi ikke å sjekke B,C eller D.

Men hvordan kan vi bevise at en konsekvens ikke er sann? Ja det er den hypotetisk deduktive metode om igjen. F.eks. A er da en hypotese som igjen har sine konsekvenser. Slik holder vi på til vi finner målbare konsekvenser. Men all observasjon er avhengig av hjelpehypoteser som f.eks. at måleinstrumentet er riktig, at det ikke påvirker det måle-objektet osv. Når en hypotese svekkes ved et negativt resultat behøver altså ikke det å bety at hypotesen forkastes. En mengde feil kan ha oppstått.  Der finnes m.a.o. alltid nok å tvile på i en slik sammenheng. Vitenskapens mål er å fremskaffe kunnskap av høyest mulig kvalitet. Kvaliteten gjelder allmennmenneskelige kriterier som er gyldige slutninger, og korrekt observasjon ved hjelp av metoder/instrumenter som ethvert menneske skulle kunne gjenta. Det vil si at man skal kunne stole mer på et vitenskapelig resultat enn en hvilken som helst annen spekulasjon. Men som vi ser er selv vitenskapen ute av stand til å fremskaffe kunnskap som det er tvingende nødvendig å akseptere. Hypotesene kan bare styrkes, aldri bevises, de kan svekkes i det uendelige, men aldri helt motbevises. Dette er den fjerde indikasjon på vår totale uvitenhet.

 

 

 

 

 

SEMANTISKE BETRAKTNINGER

Figure 2 Kommunikasjons-prosessen

La oss forestille oss informasjon som en strøm av data som forflytter seg. Denne informasjonen representerer noe. Men den er ikke det den representerer. Informasjon om et fly, er ikke flyet, et bokstav-mønster som representerer en gate er ikke denne gaten. Det betyr at all informasjon transformeres eller kodes fra det som skal kommuniseres (kommunikasjons-objekt) til en strøm av data som kan transporteres via et medium. Dette er forsøk illustrert i figur 2. En slik strøm av data gir ikke umiddelbart mening for mottaker, fordi den er kodet og må dekodes.  Dersom det er snakk om kommunikasjon, som er utveksling av informasjon, gir informasjonen mening kun når den settes sammen med en avtalt konvensjon. Altså data-strøm pluss konvensjon blir informasjon. Konvensjon er en forutsetning for all kommunikasjon. Dersom din tale skal gi mening for meg er det nødvendig at jeg forstår ordene på samme måte som deg. Dette er en fundamental lov innenfor semantikken (betydningslære): all tolkning av informasjon krever forhåndslagring av informasjon.  Men nå er ikke all informasjon et resultat av bevisst kommunikasjon.  Jeg mottar også informasjon fra solen. Også her har der funnet sted en transformasjon av informasjon fra den varme kulen til elektromagnetiske bølger med bestemte frekvenser (medium). Betydningen av dette signalet lar seg ikke forstå riktig før jeg har en riktig oppfattelse av de prosessene som kodet informasjonen og medias natur. Dypest sett innebærer denne semantiske loven at jeg ikke kan ha noen korrekt forståelse uten en korrekt forforståelse. Jeg forstår alle ting ut fra det jeg tidligere har lært.  Hver gang jeg utvider min forståelses-horisont er utvidelsen farget av min egen forforståelse. Ved å snakke med andre mennesker finner jeg ut at vi kan ha totalt forskjellige virkelighets‑bilder. En tidlig liten forskjell i forståelsen medfører store forskjeller senere i livet. Noe av min forforståelse må være medfødt f.eks. oppfattelsen av tid og rom. Noe har jeg tilfeldig plukket opp, eller det skyldes min legning, men det meste er utvilsomt den farge jeg har tatt av miljøet.  Hvordan er så mine muligheter til å unnslippe denne skjebne? Kan jeg komme ut av det ved å finne tilbake til min egen forforståelse og så fjerne den forvrenging denne har gitt min nye forståelse? Svaret er nei, for også denne prosessen er avhengig og farges av min egen forforståelse. Når man hører om mennesker i andre kulturer og deres oppfattelse av virkeligheten omkring, er det lett å se hvordan de er farget av sin egen kultur. Også når men studerer fortiden, f.eks. middelalderens verdensbilde og måte å tolke ting på ser man dette lett. I det hele tatt er det lett å se dette når man ser andre kulturer. Men også vår kultur skal en gang bli betraktet utenfra.. Også vår måte å tenke på skal en gang avsløre sin farge, eller trodde vi at vi var spesielle? Trodde vi at vår kultur er enestående forskjellig fra alle andre? Vi er farget, men vi kan aldri oppdage det selv. Semantikkens første forutsetning er den femte indikasjon på vår uvitenhet.

 

 INFORMASJONS-FORVRENGING

Med det samme vi holder på med informasjon er det på sin plass og nevne at all informasjon kan forvrenges. Vi har allerede nevnt en type, nemlig tolknings‑forvrenging. Men selve media kan forvrenge informasjon på en slik måte at vi oppfatter informasjonen feil. Vi kan også forvrenge informasjonen bare ved å observere den. Når jeg måler på en elektronisk krets blir instrumentet mitt en del av kretsen, og det kan forandre kretsens egenskaper så mye at jeg måler feil. Vi påvirker stadig vår omverden. Jeg påvirker mennesker ved å spørre dem, ja bare ved at de vet at jeg ser på dem. Alt dette blir tilsammen utallige mulige feilkilder. Men vi har selvfølgelig metoder til å oppdage feil og å rette dem opp. En metode er at vi rett og slett forventer noe annet enn det vi observerer, en annen metode er å observere flere ganger, med flere uavhengige metoder. Ved motsigelser vet vi at feil har oppstått. Selvsagt eksisterer den muligheten at alle våre observasjoner er systematisk forvrengt på en slik måte at vi oppfatter det hele å være motsigelses-fritt. Vi har da ingen mulighet til å oppdage dette. Dette er den sjette indikasjon på vår uvitenhet.

 

 

VED FORNUFTENS GRENSER

Ved alle de resonnementer som er gjort hittil har jeg brukt min fornuft, eller tenkeevne. Alle sinnrike spekulasjoner og tankerekker for å påvise vår evne til å vite noe, eller ikke vite noe er basert på fornuften. De forutsetter at fornuften til en viss grad er i stand til å produsere riktige resonnementer. Men hvordan kan vi vite at fornuften ikke lurer oss trill rundt? For å få et svar på dette måtte jeg ha en uavhengig overfornuft som sammenlignet virkeligheten med hva min fornuft produserer. Men en slik har jeg ikke. Jeg kan ikke evaluere min fornuft med noe annet enn min fornuft, og hvilken sikkerhet gir dette? Det sier seg selv at her stopper det opp for oss alle. Vi er ved fornuftens grense og kan aldri komme lengre. Det fundamentale spørsmålet om vår fornufts sikkerhet får vi aldri svar på. Og siden alt annet bygger på fornuften er alt annet like usikkert. Dette er den syvende indikasjonen på vår uvitenhet.

 

MER OM AGNOSTISK LIVSANSKUELSE

 

HVA ER VITEN?

Platon har en klassisk definisjon på viten som har holdt seg like til i dag. Tre kriterier må være oppfylt for at jeg skal kunne vite noe: 1) Jeg må tro det, 2) jeg må kunne begrunne det, 3) det må være sant.

Mangt og meget kan jeg både tro og begrunne, men hvordan skal jeg kunne sjekke om det er sant? Alle mine tester som bekrefter min oppfatning, blir bare til begrunnelser. Å vite at noe er sant er også en form for viten. Altså jeg må vite at det er sant, jeg må kunne begrunne at det er sant og det må være sant at det er sant. Men hvordan skal jeg vite at det er sant at det er sant? Dette kommer jeg ikke ut av. Dersom vi har beholdt korrespondanse-oppfatningen av sannhet må jeg for å kunne vite om noe er sant, kunne gå ut av meg selv, sammenligne min forestilling om virkeligheten med virkeligheten selv. Dette kan jeg selvsagt ikke. For meg er det å vite noe en slags psykologisk tilstand. Mange ganger har jeg opplevd å føle meg hundre prosent sikker på noe og likevel tatt feil. Stadig opplever jeg mennesker, hundre prosent skråsikre, og andre like skråsikre på det motsatte. Følgelig er det å føle seg sikker på noe ingen garanti for at det er sant. Følgelig er det mulig å tro at man vet noe men likevel ta feil. Sokrates ble dømt til døden fordi han terget på seg Athetns fornemme menn, bare ved å spørre. Han sa om seg selv at han var uvitende, og han forestilte seg egentlig ikke. Sokrates hadde trengt dypt nok ned i problemene til å forstå at det ikke finnes enkle løsninger. I sin forsvarstale forteller han at oraklet i Delfi engang hadde sagt - til Sokrates store forundring- at Sokrates var den viseste av grekere. "Hva kan vel guden mene, og hva er det slags gåte han kommer med? Jeg vet da med meg selv at jeg slett ikke er vis" funderer han. "Jeg gikk til en av dem som folk mente var vis, navnet hans behøver jeg ikke si, men det var en av politikerne." Hva oppdager Sokrates? "Jeg fant at denne mannen riktig nok gikk for å være vis i manges øyne og mest i egne, men at han ikke var det. Og så prøvde jeg å vise ham at han trodde han var vis, men ikke var det. Men da gjorde jeg meg til uvenn både med ham og mange av dem som var til stede."

Nå begynner oraklets mening å demre for Sokrates. "Jeg er altså visere enn denne mannen", slutter han, "for det ser ut at vi ikke vet så mye, noen av oss, men han tror han vet enda han ikke vet, men jeg - jeg vet ikke noe, men så tror jeg heller ikke at jeg vet noe. Så det ser sannelig ut til at jeg er lite grann visere enn han, i og med at jeg ikke går rundt og tror at jeg vet det jeg ikke vet." [iii]

Som vi ser, den ekte agnostisisme er ikke av ny dato.

 

DAVID HUME OM SLUTNINGER MELLOM ÅRSAK OG VIRKNING

David Hume plukket fra hverandre alle forsøk på å bevise at induksjon er en gyldig slutning.  Alle slutninger fra årsak til virkning er induksjoner. Hume deler årsaks-prinsippet opp i tre forestillinger: 1) berøring mellom begivenhet A og B i rom og tid; 2) at A komme før B; 3) at der er en nødvendig forbindelse mellom A og B slik at når A skjer, så vi B med nødvendighet skje[iv]. De to første inntrykkene kan Hume føre tilbake til tilsvarende sanse-inntrykk. Men det siste mangler et slikt sanseinntrykk. Det lar seg heller ikke utlede på samme måte som matematiske lover. Følgelig hevder Hume at der ikke finnes noen rasjonell grunn til å anta eksistensen av en slik nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning. Hva er så grunnen til at vi får denne oppfatningen? Humes svar er at vi rent instinktivt etter å ha observert mange tilfeller der to fenomener opptrer sammen, venner oss til at slik er det. Dette medfører igjen en forventning om at et fenomen alltid skal etterfølge et annet. Men det er ikke dermed sagt at det er umulig for oss å tenke oss at en dag opptrer det ene fenomenet uten det andre. Vi må ikke komme i bås med kyllingen som tror det er en allmenn lov at hver gang døren går opp og lyset slipper inn så er det mat å få. En dag går døren opp og den får halsen vridd om. Det var den allmenne loven[v].  En naturlig følge av dette er at slutninger fra årsak til virkning og motsatt aldri kan bli mer enn sannsynlige slutninger. Og sannsynligheten vil da hvile på at vi antar f.eks. Russels modifiserte induksjons-prinsipp som et postulat.

Det er interessant å merke seg at dette undergraver meget sterkt det såkalte kausale bevis for Guds eksistens, som bygger på at selve eksistensen av universet, livet orden og plan er virkninger som med nødvendighet må ha en intelligent skaper som årsak. Ettersom vi aldri tidligere har sett noen slik forbindelse er det feil å slutte at dette er et bevis. Hva vet vel vi om hva som kan være årsaken til alt dette, eller om det har noen årsak?

Disse resonnementer undergraver også vår naturlige tillit til våre sanser. Vi kjenner verden kun gjennom våre sanser. Alt vi opplever, er sanse-inntrykk. Vi tror der er en nødvendig sammenheng mellom våre sanseinntrykk og den virkelige verden. Men vi kan aldri begrunne denne tro rasjonelt.

 

HVILKE KRAV SETTER VI TIL BEVIS?

Som en oppsummering på det hele stiller jeg spørsmål om det finnes ekte bevis og hva slike bevis egentlig består i. Er det mulig å sette opp allmenngyldige kriterier for et bevis som blir forpliktende for alle og enhver som får beviset riktig fremlagt? Jeg har nå påvist at der finnes utallige muligheter til å tvile på det meste. Vi ser at nesten enhver påstand kan utsettes for knusende kritikk. Spørsmålet er rimeligheten i en slik kritikk. La oss si jeg påstår at jeg så en rød bil i storgaten klokken 22 i går. En slik påstand kan imøtegås med at jeg lyver, at jeg husker feil, at jeg så feil, at jeg ikke kan fargene osv. Men la oss si at jeg filmet bilen, og viser filmen frem. Dette beviset kan imøtegås med f.eks. at filmen er tatt en annen dag. La oss si at filmen viste flere personer på gata, som jeg sporet opp og som kunne bekrefte at de gikk der på det aktuelle tidspunktet. Da kunne man hevde at disse lyver, at det pågår en større sammensvergelse, eller at filmen er manipulert med. Når skal vi si at motstanden begynner å bli urimelig? Når sitter jeg med et ugjendrivelig bevis som selv den staeste kverulant er nødt til å akseptere? Sannsynligvis aldri. For meg er bevis et forhold som har evne til å overbevise meg om noe. Der finnes grader av overbevisningskraft i bevis. Når jeg føler smerte er det ingen som kan overbevise meg om at dette ikke er tilfelle. Min sansing av smerten er for meg et ugjendrivelig bevis. Men det er subjektivt, fordi det bare er jeg som kjenner den. De sterkeste bevis vi har er de subjektive, våre egne erfaringer. Selvsagt forstår vi og tolker også disse ut fra vår egen forforståelse. Men utsagn som er rene beskrivelser av hva jeg opplevde, "jeg kjenner smerte", "jeg så noe som lignet et fly", "jeg følte nærværet av noe som lignet på en god makt" osv. kan belegges med de sterkeste subjektive beviser som finnes. Min beskrivelse av opplevelsen korresponderer med det jeg faktisk opplevde.

Flatjordinger finnes også i vårt århundre.

Også i vårt århundre finnes det opplyste mennesker som nekter å tro at jorden er rund. Der finnes en mengde indikasjoner på at jorden er rund. Vi kan se at jordens skygge på måneoverflaten er rund. Vi kan se at fjellene forsvinner i horisonten når vi drar langt til havs. Vi kan reise med fly, i samme retning og komme tilbake til utgangspunktet. Vi kan sende satellitter og romferger i bane høyt over jorden og direkte observere dens form. Men alt dette er det mulig for en flatjording å benekte. Vi observerer feil. Bildene fra verdensrommet er forfalskninger. Satan bedrar systematisk våre sanser og vår fornuft. Flatjordinger setter kravene til bevis så høyt at det burde vært umulig å vite noe som helst etter dette. Likevel vet flatjordingene mye. De vet at Jorden er 6000 år, At Gud skapte den på seks dager, at syndfloden en gang utslettet nesten alt liv på jorden. Alt som støtter dette synet er beviser. Her er kravene til bevis adskillige hakk lavere. Dette er et godt eksempel på det jeg kaller en diskriminerende bevis-krav-profil.

5

Men straks vi beveger oss bort fra det rent subjektive og søker beviser som er av allmenn eller objektiv karakter blir det hele straks vanskeligere. Neste steg er det å tro at det sansene forteller virkelig sier noe om virkeligheten. Det er direkte observasjon. Direkte observasjon kan ha mange feilkilder. Sannsynligheten for forvrengning øker med antall informasjons-ledd (et informasjonsledd er en enhet som formidler informasjon). Neste steg er indirekte observasjon. Indirekte informasjon går gjennom et eller flere menneskelige informasjonsledd. Mennesket viser seg å være et svært dårlig informasjonsmedium. Likevel er de fleste av våre oppfatninger basert på tillit til andre mennesker. Noen få av disse kan vi selv snakke med, men svært mange er utilgjengelige for oss, det kan være sosiale, språklige eller geografiske barrierer. Så har vi de utallige hendelser som i dag bare er historie. Skal jeg våge og tro at den andre verdenskrig har funnet sted? Eller at Henrik VIII har eksistert? Det er klart jeg er avhengig av en god porsjon tillit for å kunne akseptere dette. Hva med historien om Jesu oppstandelse? Har jeg noen mindre grunn til å tro dette enn f.eks. at Henrik VIII har eksistert?  Dette har noe med tillit å gjøre. Utallige historie-bøker forteller om Henrik VIII. Han er et ledd i en konge-rekke som strekker seg like til i dag. Selvsagt kan jeg finne holdepunkter til å tvile på alt dette. Men hva med Jesu oppstandelse? Den ligger lengre tilbake i tid, den er rent fysisk noe usannsynlig, vi har bare utsagnene i det nye testamentet å bygge på. Vi vet at disse er skrevet med den bestemte hensikten å overbevise om noe som ikke var allment godtatt selv på den tiden det ble skrevet. Så jeg har noe større grunn til å tvile på dette enn på Henrik VIII. Likevel kan jeg ikke benekte det. Dersom tilliten min til Bibelen hadde vært sterkere hadde selvfølgelig tvilen vært svakere. Forskjellen på Henrik VIII og Jesu oppstandelse er kun at eksistensen av et menneske ikke er noe uvant, men det er derimot en oppstandelse fra døden. Det er til syvende og sist min vanetenkning, og det erfaringsgrunnlag jeg bygger den på, som utgjør forskjellen.

Det er for meg maktpåliggende å utvise naturlig rimelighet når det er spørsmål om å la seg overbevise eller ikke. Er jeg svært interessert i å hevde et bestemt syn kan jeg komme i skade for å stille beviskravene svært høyt for alt som går mot mitt syn og svært lavt for alt som passer. På denne måten oppnår jeg en propagandistisk effekt som mange lar seg bedra av. Kun dersom jeg er interessert i å søke sannheten legger jeg lista like høyt for alle syn. Den som går alvorlig inn i erkjennelses-filosofien og finner de utallige feilkilder til vår erkjennelse oppnår den positive effekten at han fjerner sin egen dogmatisme. Han har ikke lengre noen absolutt sannhet å forsvare med alle midler. I stedet kan han rolig søke sannheten, nærme seg den, og samtidig utvise respekt og toleranse for alle andre syn.

 

 

NÅR MENNESKET SKAL ERKJENNE SEG SELV

Mange av de spørsmål vi mennesker gjerne skulle hatt svar på beveger seg på og utover grensen for den menneskelige erkjennelsesevne. Spørsmålet om menneskets natur er et av dem. Når mennesket skal observere seg selv smelter det observerte og det observerende sammen. Vi kan vanskelig unngå at selve observasjonen påvirker det observerte, og mennesket betrakter seg selv ut fra egne premisser. Derfor tror jeg mange av de temaer som reises i denne boken vil forbli ulne i lang tid fremover. Men forbedringer kan i prinsippet oppnås. På tross av enorm forskningsinnsats vet vi fortsatt lite om hvordan vår hjerne fungerer. Vi har bare løse teorier om hvordan tanker, følelser, fornuft og bevissthet blir til. Vi kjenner heller ikke sammenheng mellom den genetiske koden og de strukturer som etterhvert utvikler seg i vår hjerne. Men her ser vi muligheter for fremgang. Dette er områder vi prinsipielt kan forske objektivt på. Dersom forskningen får fortsette uhindret inn i fremtiden kan vi kanskje se store avklaringer på disse spørsmålene. Det vil ha enorm betydning for vårt syn på oss selv. På den annen side kan det kanskje være at disse disiplinene ikke er tilstrekkelig til å gi et fullgodt svar på hva mennesket egentlig er.

På det nåværende tidspunkt er usikkerheten så stor på dette området at den gir rom for mange slags oppfatninger. Mye av dette må selvsagt bli av ren spekulativ art. Vi famler i mørket. Men spekulasjoner er en nødvendig del av all søking etter sann kunnskap.

 



[1] Matt. 7

    [2] Poppers bok "Logik der Forschung" kom ut i 1934. Her beskrives den hypotetisk deduktive metode.



[i]."Argumentasjonsteori Språk og Vitenskapsfilosofi" side 36

[ii]. "Vitenskapsfilosofi" side 146-147

[iii]. "Tenkningens Historie" side 58

[iv]. "Tenkningens Historie" side 533

[v]. "Vitenskapsfilosofi" side 147