Et kritisk skråblikk på kreasjonismen

Innledning

Forholdet vitenskapen kontra kreasjonismen er en av de mer fasinerende utfordringer jeg har stått overfor. I skrivende stund er jeg 56 år, og alle mine jevngamlinger er for lengst ferdig med temaet. De har enten falt ned på den ene eller annen side, eller problemstillingen har liten relevans i livene. Men for meg ble det en del av en livsutfordring.  Og jeg er både nysgjerrig og utålmodig. Opp gjennom oppveksten støvsugde jeg mine omgivelser etter informasjon, og ikke minst etter måter å bearbeide dette på. Men ikke er jeg særlig smart, og en laber sosial kompetanse begrenset mine muligheter både informasjon og bearbeiding.  Livsutfordringen er at jeg er i en oppvokst syvendedags adventist familie. Og i den forbindelse ble jeg vel servert en forholdvis ensidig historie om en verden som ble skapt på seks dager for 6000 år siden, om alle indikasjonene på dette, og ikke minst om en vitenskap på ville veier. Som barn og ungdom var jeg troende kreasjonist. Men var jeg overbevist? Hva vil det si å være overbevist? Dersom det å være overbevist betyr å slutte å tvile, legge problemstillingen bak seg, komme videre i livet, så var jeg nok aldri der. Men for meg var dette også et eksistensielt spørsmål. Med det mener jeg at det handlet om frelse eller fortapelse. Og det er litt av et ansvar å legge på et menneske. Din tro avgjør din evige skjebne. Smak litt på den. Hva vi tror om dette spørsmålet blir avgjørende i forhold til om vi lever eller dør. Er Gud urettferdig? Mitt utgangspunkt var naturligvis at det kunne han ikke være. Han kan vel heller ikke være urimelig. Vi mennesker er forskjellig utrustet, og fødes inn forskjellige kulturer, med vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Dersom Gud er rettferdig og rimelig og at det virkelig er et krav om at vi må «tro det rette», så må svaret på dette spørsmålet være åpenbart. Det må skinne som en sol der alle andre svar knapt gløder. For den som er oppriktig må svaret være lett å se. Men er det nå egentlig det?

Kent Hovinds kone og problemet med erkjennelse

Kent Hovind er en profilert ung-jord kreasjonist.  I skrivende stund sitter han i fengsel. Men det er en annen historie. Det finnes utallige foredrag og debatter med Kent Hovind på Youtube.  Kent Hovind er et naturtalent av en retoriker. Han er morsom, slagferdig og han virker svært overbevisende.  Han begynner noen ganger sine foredrag med å vise et bilde av sin vakre kone. Så kommenterer han bildet slik:

Dette er ikke min kone, det er et bilde av henne.

Hver gang ler salen hjertelig. Men jeg tenker at dette er mer enn en vits. Det ligger et budskap i dette, som vi kan se går igjen, ikke bare hos Hovind men også hos andre ung-jord kreasjonister. For det denne vitsen påpeker er forskjellen mellom hva vi observerer og fortolkningen av det.

Hovind kommenterer ofte fossiler på følgende måte:

 Alt vi vet, er at den døde.

Dersom vi for eksempel ser avtrykk av skjeletter til dinosauruser i noen geologiske lag så hevder Hovind at man kun kan trekke en konklusjon ut av dette, og det er at den døde. Alt annet er upålitelig spekulasjon.  Jeg vet ikke om du ser hvor ekstremt høyt lista for erkjennelse er lagt her. Med så ekstremt høye krav vet vi mennesker stort sett ingenting. Hovind avviser dermed at ethvert forsøk på deduktive og induktive slutninger i forhold til slike funn er verdt noe som helst. Ikke kan vi sammenligne anatomien med hva vi vet om nålevende arter. Ikke kan vi trekke konklusjoner om sorteringer i geologiske lag. Ikke kan vi gjøre sammenlignende studier, systematisk med andre fossiler, og hvor de ble funnet, og vi kan i alle fall ikke si noe som helst om de geologiske lag fossilene ble funnet i. Vi kan ikke sortere dette, skape oss hypoteser rundt det, eller på noen måte forsøke å skape oss en forståelse av hva det er vi observerer. For enhver forståelse ut over det faktum at dette en gang var et dyr som døde, forblir løse spekulasjoner. Med andre ord, dersom lista for erkjennelse skal ligge like høyt i alle sammenhenger, så blir det umulig å tenke vitenskapelig om fortiden.

Til sammenligning anbefaler jeg å lese kapittel 10 i boken «The greatest Show on Earth» av Richard Dawkins. Se hvordan vitenskapen arbeider. Hvordan de utvikler teknikker for å beskrive homologi, som er vitenskapen om samsvarende egenskaper som skyldes arv fordi de enkelte komponenter (homologe) kan gjenfinnes hos flere arter. Legg spesielt merke til hvordan den skotske zoologen D'Arcy Thompson, utviklet en egen matematikk som hjelper oss til å se hvordan bein og muskler trekkes sammen, trekkes eller omformes til å danne f.eks. armer eller vinger, alt ettersom.

Alt dette skal vi bare hive på båten? Slik at når vi ser fossiler av dinosauruser eller andre fortidsdyr, så skal vi ikke gjøre noe som helst for å få noe mer informasjon ut av dette annet enn at det bare er noe som ligger der og er dødt? Skal vi ikke kunne sammenligne det med andre ting vi finner, søke etter sammenhenger og se mønstre i alt dette? Hallo er det noen hjemme? Var det ikke meningen vi skulle bruke vår kognitive kapasitet til noe?

Denne grunnleggende erkjennelsesfilosofien deles av en annen velkjent ung jord kreasjonist, nemlig Ken Ham. På slutten av denne debatten får han spørsmål om hva som må til av beviser før han bøyer av og åpner for at han kan ha tatt feil.  Ken Ham svarer enkelt og greit at det er umulig. Og det han begrunner det med er at ingen av oss har vært så langt bak i fortiden slik at vi kunne observere det som egentlig skjedde. Følgelig vil absolutt alt, vi kommer med, ikke kunne fortolkes i retning av noe som helst.

På mange måter må jeg gi disse to herrene rett i dette. Forbeholdet er at vi da anlegger en streng erkjennelsesteori, som gjelder konsekvent i all vår argumentasjon. Men er det mulig?
Jeg er vokst opp med denne type holdninger. Hvordan vet vi noe som helst om fortiden? Det som skjedde for ett minutt siden eksisterer jo bare som et minne. For alt jeg vet, kan jeg være skapt for 30 sekunder siden. Og alt jeg mener å huske om fortiden, er ikke noe annet enn kunstige minner, som er plantet i meg. Da jeg for mange år siden utviklet min egen teori om informasjonspålitelighet og erkjennelsesteori, så er det jo nettopp dette strenge synet på erkjennelse som ligger til grunn. Nå har jeg aldri sett at hverken Kent Hovind eller Ken Ham noensinne referere til noen form for erkjennelsesteori som ligger til grunn for deres strenge syn. Tvert imot advarer Kent Hovind mot filosofi generelt. Og det er vel nettopp dette filosofiske vakuumet jeg ble frustrert av i min oppvekst. Jeg ante ikke at det overhodet eksisterte noen som hadde tenkt rent prinsipielt over dette: hvordan kan man vite noe som helst? Hvordan blir kunnskap til? Hva er det som gjør at man kan vite noe? Eller tro noe? Min frustrasjon kommer jo av at jeg innså en alvorlig dobbelthet i dette.

Denne dobbeltheten kommer frem på følgende måte:

Er Kent Hovind og Ken Ham konsekvente i sitt strenge syn på erkjennelse? Når disse står på talerstolen og hevder noe, er de like kritiske til alt de hevder? Eller er det slik at lista ligger svært høyt i forhold til alt de ikke tror på, men kanskje ukritisk lavt i forhold til det de faktisk tror på og påstår?

Jeg er opplært med en superkritisk holdning til vitenskapen.  Men om man da abstraherer bort vitenskapen og forsøker å formulere dette som en holdning generelt (altså formulere en teori om erkjennelse), så vil det få konsekvenser. Og konsekvensen kommer nådeløst dersom man er oppriktig. Det vil si at jeg tar inn over meg at de betingelser som gjelder for min meningsmotstander også nødvendigvis må gjelde for meg selv og de forestillinger jeg måtte ha. En streng erkjennelsesteori krever først og fremst at jeg må ta et strengt oppgjør med mine egne forestillinger.

For med i dette dragsuget ryker jo selveste Gud, og absolutt enhver form for teologi og tolkning av Bibelen. Jeg er oppvokst med en holdning som stiller spørsmålstegn ved om mennesket egentlig er i stand til å fortolke noe i det hele tatt.

Kanskje er det nettopp derfor Kent Hovind advarer menigheten mot å sende sin ungdom på sekulære skoler. Kanskje er det derfor jeg er vokst opp med de strengeste advarsler mot all filosofi, menneskelige tanker og spekulasjoner som de kalles. For om man er filosofisk og trekker ut og formulerer disse ekstreme kreasjonistenes syn på vitenskapelig erkjennelse, så har vi med det plutselig skapt oss et referansepunkt.  Og det er i lys av dette referansepunktet at våre egne forestillinger plutselig, til de grader blir undergravd.

Og dette er interessant. For det vi nå ser er en Kent Hovind som refererer det meste av konspirasjonsteorier som finnes. Uten reservasjon snakker han om illuminati,frimurere, 911, chemtrails (se omtrent 14:50). I det hele tatt prediker han det meste av det som finnes av grandiose konspirasjonsteorier der ute. Hva er observasjonen? Hvilke logiske slutninger trekkes ut av dette? Hvilken matematikk? Hvem var til stede og så at alt dette skjedde? En konspirasjonsteori kommer ut av tilfeldige fakta, mengder av fantasi og mistenksomhet.  Ofte er de innbyrdes motstridene. For eksempel hevdes det at undersøkelser viser at mange konspirasjonsteoretikere tror at Diana ble tatt av dage i et eller annet politisk spill, samtidig som de tror at hun fortsatt er i livet. Forestillinger som produseres ut av slike miljøer er altså lettere å tro på enn vitenskapelige forskningsresultater.

Det vi ser her er altså en sterkt ubalansert tendensiøs virkelighetsoppfatning. Er det oppriktig? Er det fortjenestefullt? Er det slike holdninger som gjør at ens trosforestillinger skal bli godkjent av den strenge dommer på den ytterste dag? For blir det ikke da slik at det blir tilfeldig hva man tror på? Om jeg hadde fulgt samme oppskriften, altså ekstremt høye beviskrav til alt som motsier min virkelighetsoppfatning, og samtidig vært naivt ukritisk i forhold til alt som støtter min virkelighetsoppfatning, hvor stor er da sannsynligheten for at jeg i dag hadde vært syvendedags adventist? Jeg tenker 100 %. Hadde jeg vært født og oppvokst i en muslimsk kultur, hvor stor er da sannsynligheten for at jeg hadde vært en svært veltalende og overbevist muslim?  Sannsynligvis 100 %.  Kanskje så mange som 90 % av verdens befolkning følger i sine foreldres religiøse fotspor.

Det som blir problemet her er selvsagt at mange religiøse retninger ansvarliggjør enkeltmennesket for hva det måtte tro på. Vi kan i verste fall ende i et evig brennende helvete.  Da forlanger de altså av andre, det de ikke er villige til selv, nemlig å vurdere alt sammen med utgangspunkt i et felles referansepunkt for hva som må forkastes og hva som er troverdig.

For meg er dette siste paradokset blitt stående som en bauta av bevis på at de må ta feil. For om man skulle anta et snev av rettferdighet i dette, så måtte det eneste sanne alternativet skinne som en sol, slik at man måtte stikke hodet i sanden for å unngå å se det.

I stedet opplever den som ærlig og oppriktig er nysgjerrig på virkeligheten, og som er villig til å bruke tid og innsats i mange retninger i håp om å se noen gullkorn, at jo mer vi vet, jo mer skjønner vi at vi ikke vet. Og desto større blir usikkerheten. 

Vitenskapen er et skritt i denne retningen.  Vitenskapen skiller seg fra åpenbaringen på den måten at den er erklært feilbarlig. Det vet den selv.  Vitenskapens erkjennelse av egen feilbarlighet er grunnleggende innebygget i dens filosofi. For i vitenskapsfilosofi ligger det en rekke forsvarsmekanismer ment å dempe de verste utslagene av menneskets feilbarlige naturlige måte å erkjenne på. Det innebærer at vitenskap og forskning hele tiden tar feil. Men vitenskapen har innebygde mekanismer som driver i retning av å oppdage feil og korrigere. Det er denne viljen til å erkjenne feil, på bakgrunn av observasjon og kritisk analyse, og til å korrigere som skiller vitenskapen fra åpenbaringen. For hver stein vitenskapen snur, så åpner det seg et utall av nye muligheter.

Kent Hovins retorikk er full av referanser til vitenskapens feiltagelser. Men hvem har avdekket slike feiltagelser? I hundre prosent av tilfellene er det nettopp vitenskapen selv.

Vitenskapens vei ut av kvalitative subjektive bedømmelser er å kvantifisere, og måle og veie. Hovind skryter av å ha jobbet i 15 år som lærer vitenskap. Men har han egentlig noen ganger gjort konkrete målinger? Når man måler kroppstemperaturen, får man 37 grader hver gang? Jeg har jobbet en del år som radio/tv reparatør. Da var det å måle en del av hverdagen min. Dersom jeg forventer 20 Volt og måler 7, hva gjør jeg da? Jeg måler en gang til, og en gang til, sjekker kabler og instrument og måler enda en gang. Jeg har utallige feilmålinger bak meg. Det er en del av fagutdannelsen å lære seg IKKE å stole på enkeltmålinger. Det er neppe forskjellig med vitenskapen. Det er blant annet dette som informasjonsforvrengingsteorien min handler om. Kausalitetsforvrengning: jeg påvirker verden med mine målinger. Nøkkelforvrengning: jeg misforstår det jeg observerer. Signalforvrenging: signalene kommer ikke riktig frem, eller er forvrengt (for eksempel uventet stor resistans i en av kablene) osv. Det hendte jeg byttet instrument, eller brukte en annen type instrument. Dette er parallell informasjon. Det vil si jeg har informasjon om det samme fra flere kilder. Så kan jeg sammenligne. Slik er det også med vitenskapelige målinger. Man utnytter flere kilder, verifiserer osv. Hovind drar opp en rekke åpenbare målefeil i forhold til datering. Og her er en rekke feilkilder, så det er sikkert ikke sjelden at det måles feil. Derfor tenker jeg at forskere er enda flinkere enn jeg var til å søke alternativ informasjon, til å verifisere og kontrollere. Det ligger i vitenskapens natur å ha et kritisk blikk på dette og forkaste målinger som er åpenbart feilaktige. Men det er ikke grunn god nok til å forkaste metoden. Er Hovind en ekte vitenskapsperson så vet han dette. Jeg kastet ikke mine instrumenter på grunn av enkeltstående feilmålinger.  Det må mer til, nemlig en systematisk upålitelighet. Hvis jeg måler en vekselspenning jeg vet vanligvis skal være 220 volt, og jeg får hele tiden null, eller kanskje tilfeldige resultater, alt fra 10 volt til 1000 volt, ja da vil jeg skjønne at det må være noe riv ruskende galt med instrumentet, og selvsagt kaste det. Slik er det også med vitenskapen. Forskere er smartere enn meg. Dersom målemetodene deres er tilfeldige og i hytt og pine, ja så er det ikke vitenskapelige resultater. Husk at bak hver målemetode, så ligger det betydelig innsats bak det å utvikle metoden. Denne kan igjen bygge på teorier og vitenskapelige utredninger som forskere i tidligere tider har tatt doktoravhandlinger på. Målemetoder hadde aldri blitt godkjent dersom man ikke verifiserer påliteligheten, opp mot annen alternativ informasjon. Men påliteligheten blir aldri hundre prosent, og noen ganger har den betydelige svakhet og mange mulige feilkilder. Men disse må være beskrevet, slik at man i størst mulig grad blir klar over feilmålinger.  Og jeg tenker at spesielt aldersbestemmelse er et slikt felt. Her er mange feilkilder og her oppstår nok mange feilmålinger. Men det Hovind ikke forteller noe om er at dette tross alt gjelder en liten prosent av målingene. Om ikke målingene som et overordnet mønster stemmer overens med annen informasjon, eller hva man forventer, så hadde slike resultater aldri vært brukt i vitenskapelige arbeider. Det som Hovind ser ut til å mangle er en modenhet i forhold, til å bevege seg i et landskap av sannsynligheter og muligheter. Her er det ingen fasitsvar. Ingenting er skrevet i stein. Men likevel kan man avdekke klare mønstre som man kan spinne videre på. Da skinner solen for forskeren. Noen ganger er hypotesen feil, og det avdekkes. Her er vi igjen ved et punkt som skiller vitenskapen fra åpenbaringen. Vitenskapen er i en kontinuerlig prosess med å korrigere sine antagelser under tyngden av de bevis som til enhver tid måtte foreligge. Åpenbaringen hever seg over dette.
Som en avrunding på dette er det jo betimelig å spørre om det er rimelig at kreasjonister kaller sin tro for vitenskap. Her har jeg påpekt flere betydelige forskjeller. Og med mitt utgangspunkt i dette, som er oppriktighet, som jeg jo nettopp har lært som en dyd i dette miljøet, og den ansvarliggjøringen for hva man tror på, som jo kreasjonister så sterkt hevder, så er det betimelig å spørre: Hvem er mest oppriktig? Hvem er mest ansvarlig? For det er opplagt at enhver åpenbaringsbasert erkjennelse gir tilfeldig resultat. Man spiller lotto, og de fleste taper. Da er det bedre med daglig innsats med jobb, for å tjene penger. Vitenskapen er ikke lotto. Det er å sammenligne med arbeidkraumen der ute, som sliter og jobber sin daglige dont, sikrer sin inntekt, ikke stor men nok til å fø en familie. Han er ikke tulling og uansvarlig og spiller bort pengene. Det er det som er vitenskapen. Litt framgang nå og litt da. Men du verden for noen resultater det blir av det, over tid.

Noen har selvsagt tatt seg bryet med å kritisere Hovind. Her er noen eksempler:

http://www.talkorigins.org/faqs/hovind/

http://www.talkorigins.org/faqs/hovind/howgood-yea.html#proof11

 

Overordnet om kreasjonismens verdensbilde og hvordan det er til hinder for erkjennelse

Jeg kommer tilbake til dette temaet, men synes det er på plass å ta med det overordnede konseptet her.

Kent Hovinds svakhet for konspirasjonsteorier er neppe tilfeldig. Han hevder en gammel historie som jeg kjenner igjen. Det er forestillingen om den store krigen mellom Gud på den ene siden og Satan på den andre. Menneskets rolle i dette bildet kan nok variere litt, men det ender alltid opp med at Satan er ute etter å forføre mennesket. Hovind forklarer det med at Satan hater mennesket fordi mennesket er skapt i Guds bilde. Adventistenes profet Ellen G. White hadde en litt annen versjon som går ut på at Satans motiv er å såre Gud.  Uansett motiv, så ender altså dette opp med en Satan som er svært ivrig i sine bestrebelser på å forføre mennesket. Gud er allmektig, men han har gitt mennesket fri vilje og han respekterer den. Her kommer Satan inn og utnytter dette hullet i systemet, til å friste og manipulere mennesket. Og Satan er en mektig engel som er i stand til det meste. Så har vi jo selvsagt den andre siden som er Guds redningsplan til mennesket, nemlig Jesus og hans offer for å frelse mennesket. Dermed har vi en overordnet forklaring på hvordan universet og vi har blitt til, på hvorfor vi er her, på det ondes problem, og alt annet vi måtte lure på. Vi har å gjøre med to ekstremt mektige vesener. Den ene på den gode siden, som sørger for alt det gode som skjer, og den andre på den onde siden, som sørger for alt det onde som skjer. I det hele tatt, så kan absolutt alt forklares ved hjelp av en slik teori. Det er det jeg i mine gamle skriverier har kalt for en lukket eksistensialmodell. En lukket eksistensialmodell kjennetegnes ved nettopp at den kan forklare alt, den trenger ikke å bevise noe, for absolutt alt som skjer vil jo bekrefte en slik modell. Den prosessen som bergtar mennesket inn i en slik modell kaller jeg for kunnskapens gravitasjonslov. Individet blir sugd inn i sin forestilling, under kraften av alle mulige tilfeldige hendelser som jo så nydelig passer inn i individets forståelsesunivers. Og siden bevis ikke lengre er nødvendig, blir selvsagt modellen svak for alskens konspirasjonsteorier, som ofte ukritisk inkorporeres i det samme univers.  Nøytraliseringen av behov for bevis vil også i sin tur gjøre at erkjennelsesprosessen stopper opp. Individet dulles inn i en illusjon av tilfredsstilt nysgjerrighet. For intet nytt, absolutt intet nytt vil noensinne kunne rokke med det overordnede bildet.

 

Er evolusjon kompatibel med Gud?

Når jeg snakker om kompatibilitet så må ikke det misforstås til at vitenskapen på noe plan innlemmer Gud i sine modeller. Det ligger i vitenskapens grunnkonsept at den kun befatter seg med det som kan måles, veies, testes og observeres. Mange kristne har ikke forstått akkurat dette.  For det betyr ikke avvisning av tro. Det betyr bare at religiøs tro er utenfor vitenskapens domene. Og det er ikke en tilfeldig fiks ide. Vitenskap handler om streben etter fellesmenneskelig erkjennelse. Da må dette ha et referansepunkt i det som er felles menneskelig. Og det er det empiriske, det som kan måles, veies, testes og observeres. Vitenskapelig forskning har dette som felles referanseramme for sin store samtale om det som er. Slik kan alle inkluderes i den store samtalen, uansett hva man måtte mene om Gud og religion.

Jeg er fristet til å svare et utvetydig ja på spørsmålet om vitenskapen er kompatibel med Gud. Men selvsagt, er ikke alle enig i det, hverken troende eller vitenskapspersoner. Det springende punkt her er selve gudsbegrepet. Hva er gud? Hva forstår vi med selve begrepet? Det vi kan konstatere er at jo fjernere og mer upersonlig Gud er, desto mer kompatibelt er det med det vitenskapelige verdensbilde. Big Bang starter med naturlover og matematikk. Og det hele utvikler seg til et univers, som i skrivende stund fremstår som ikke-tilfeldig på den måten at lovene virker finjustert slik at det kan oppstå stjerner, galakser, solsystemer og planeter med gunstige forhold for liv. Forestillingen om den fjerne gud kan handle om det å ha satt i gang det hele. Og denne forestillingen kan være så tilbaketrukket at det ikke en gang er noen personlig gud, eller et bevisst vesen i det hele tatt, det er snakk om. Disse lovene og den matematikken er ikke noe som er i Guds sinn, det er Gud. Det er denne forestillingen Stephen Hawking refererer når han snakker om at vi gjennom teorien om alt, forsøker å forstå Guds sinn. Og her er han i god tradisjon, med for eksempel Albert Einstein. Mange har misforstått Einstein som tradisjonelt troende. Det var han ikke. Når Einstein refererte Gud, så snakket han om den universets dypeste natur, som det undrende mennesket strever etter å forstå. Og det er i denne samme tradisjonen at fremtredende vitenskapsmenn som Dr. Michio Kaku refererer til det samme språklige utrykket, som i begynnelsen av denne tre-timers samtalen om sine bøker. Det som jo er slående er at dette i stor grad er kompatibelt med den hinduistiske forestillingen om Brahman, som jo betegnes som en gud, men som er mer å forstå som et upersonlig prinsipp, som ligger til grunn for alt som er. Da er vi ved ytterpunktet av et kontinuum, hvor Gud er redusert til, et språklig utrykk, eller et prinsipp, eller en matematisk formel. En slik forestilling er på ingen måte i veien for vitenskapen. Den er heller ikke i veien for evolusjonsteorien. Men så kan vi begynne å bevege oss innover dette kontinuumet. Det vil si at vi går fra ytterligheten i forestillingen om den fjerne gud, til en gud som stadig rykker nærmere, blir mer inngripende og personlig. Da kan vi begynne med at det var et bevisst vesen, en transcendent ånd, som satte i gang det hele, finjusterte det fordi det var et mål med det hele. Og noen oppfatter det målet som mennesket. Fortsetter vi på denne veien så finner vi en gud, som ikke bare designer universet, skaper det, men som også til tider griper inn i utviklingsforløpet. Da snakker vi om den såkalte «God of the gaps». Gud fyller de hullene som til enhver tid måtte finnes i vår kunnskap. Her er vi inne på et gudebilde som mange ganger opp gjennom historien har snublet i beina på vitenskapen, og bremset dens fremgang.  Dette fremstilles på en utmerket måte i dette foredraget av Neil deGrasse Tyson. Det verste eksemplet kommer på slutten av dette foredraget, hvor religiøse ideer satte en stopper for et blomstrende innovativt Islam, som den gang var en verdensledende kultur på alle fronter, men som aldri kom tilbake til gamle høyder. Jo mer vi beveger oss på denne veien, jo mer snubler vi med gud i vår vei, ikke bare i forhold til kunnskap, men også moralsk, filosofisk og ikke minst i vårt samkvem med hverandre. I denne enden av linjen, finner vi forestillingen om den nære gud. Det er en gud som gjerne har inspirert Bibelen bokstavelig, som er aktivt til stede i våre liv, besvarer våre bønner, griper inn. Det er en gud som kan være sykelig opptatt av detaljer i våre liv. Det kan være alt fra hvordan vi kler oss, om det vi spiser sier nøff, eller bæ, hvilken musikk vi hører på, og om vi tilber på rett måte og til rett tid.

Et eller annet sted på denne veien forsvinner kompatibiliteten med vitenskapen. Og evolusjonsteorien er nok den første til å gå med i dragsuget. Dette fordi den kommer så nær oss, og den er inkompatibel med dogmene, både om skapelsen og om hva mennesket er, dets plass i verden, og menneskets natur. Den tradisjonelle kreasjonisme befinner seg her. Kanskje kan man gjette på en annen trend på dette kontinuumet. Det er veien fra skolert til amatør. Det hele har selvsagt begynt i motsatt retning. For det har jo begynt med forestillingene om de nære gudene. Men etter hvert som kulturene har akkumulert kunnskap, så har vi også etter hvert fått mer og mer intellektualiserte religiøse, filosofiske og etter hvert vitenskapelige miljøer. Intellektualisering beveger mennesket langsomt bort fra den naive folketro. Etter hvert blir det jo et gap mellom disse. Det religiøse i mennesket er jo en svært personlig sak. Slik at det er ikke rart om at det skapes konfliktlinjer langs disse banene. Mennesker føler sin eksistensielle basis truet. Slikt blir det motreaksjoner av. Den jevne kreasjonist anser ikke evolusjonsteorien for å være kompatibel med sin tro. Det gir en kraft til en utrolig kreativ og voksende motstand, særlig mot evolusjonsteorien. Er dette bare av det onde? Nei, egentlig ikke. For det er alltid bra at noen stiller kritiske spørsmål ved det som i dag fremstår som opplest og vedtatte sannheter. Personlig er jeg svært takknemlig til kreasjonismen på den måten at den skapte et engasjement som åpnet min interesse for vitenskapen. Der gikk nok min kreasjonisme med i dragsuget. Men så har jeg da fått en masse kunnskap, forestillinger og ting å spekulere over i stedet.

Hva er kreasjonisme?

Om vi skal tenke generelt så kan jo alle forestillinger om at det står en skaper bak alt som er, betegnes å være kreasjonisme. Ordet kommer jo fra «create» som jo betyr å skape. Men om man har utgangspunkt i en forestilling om den veldig fjerne upersonlige gud, så er vel praksis slik i dag, at mennesker som er på dette planet ikke betegnes som kreasjonister. Kreasjonisme er heller assosiert med den motsatte enden av skalaen. Da snakker vi om mennesker som tror på en aktivt skapende og intervenerende Gud. Og som jeg jo akkurat var inne på, så kan jo det også relatere seg til mange nivåer. Jeg skal senere kommentere den såkalte ID-bevegelsen, altså Intelligent Design. Denne plasserer seg i et av ytterpunktene innenfor det man kan kalle for kreasjonisme. Og dette ytterpunktet er et som godtar evolusjonsteorien, men som hevder at Gud til tider er inne og påvirker prosessen. Og da snakker vi om de punkter i prosessen som er vanskelig å forklare ved hjelp av naturlig utvalg, altså vår tids «god of the gaps».  Grunnleggeren av denne retningen er den amerikanske biokjemiprofessoren Michael Behe.  Det lekmannskreasjonister ofte ikke er klar over er at Behe faktisk er evolusjonist. Han tror at evolusjon har funnet sted. Men han er uenig i at de mekanismene som evolusjonsteorien baserer seg på, er tilstrekkelig til å forklare utvikling av den kompleksitet som vi ser i alle biologiske systemer. Denne kritikken av evolusjonsmekanismene blir ofte brukt av naive kreasjonister som argument for at evolusjon ikke har funnet sted.  Dette er en gjennomgående trend innenfor det man tradisjonelt oppfatter som kreasjonisme, nemlig en sammenblanding av argumenter som adresserer evolusjonsmekanismer, med argumenter som stiller spørsmålstegn ved om evolusjon er et faktum eller ikke. Og trenden kan kanskje også tilbakeføres til at kreasjonismen har sitt utspring i typiske kristne lekmannsmiljøer. Det er ikke dermed sagt at man ikke finner velutdannede akademiske personer innenfor denne bevegelsen. Det jeg sier er at det som gir bevegelsen kraft, er en underskog av mennesker som er dårlig vitenskapelig informert.  Kanskje handler dette mest om måten man tror på Bibelen. Det grunnleggende bibelsynet avgjør posisjonen i dette landskapet. Og, igjen, i forhold til bibelsyn kan man skimte en kontinuerlig linje, fra det lekmanns naive, til det mer intellektuelt baserte. Hvor bokstavelig skal man fortolke Bibelen, og på hvilket nivå i denne fremstillingen forpliktes vi av dens dogmer og moral?

Augustin skal ha argumentert med, at dersom man bare tror på deler av Bibelen og ikke alt, tror man egentlig ikke på Bibelen, men man tror på seg selv. I dette ligger essensen i det jeg oppfatter som et av de mest grunnleggende problemstillingene opp imot synet på Bibelen som Guds ord. Er dette et ord for ord diktat, eller handler det om såkalt inspirerte mennesker som utlegger sin inspirasjon, med sine egne ord? Det er vel en vesentlig forskjell på disse to alternativene. For om vi går for det siste alternativet så kommer vi i alle fall ikke utenom å måtte bedømme teksten, ved hjelp av vår egen fornuft. For hva er da inspirasjonens budskap og hva er det som kun refererer til forfatterens erfaringsverden og virkelighetsforståelse? Kan man dekomponere inspirasjonen fra budbringerens egen referansemodell? Nå er jeg (heldigvis) ikke teolog. Jeg har da også kjent på denne frustrasjonen. Derfor kan jeg forestille meg utallige forsøk på å finne en slags universell vitenskapelig metode som gjør det mulig å utføre akkurat denne operasjonen. Dette er jo parallellen til vitenskapen, og drømmen om den universale fellesmenneskelige metode å behandle tekster på. Og man kunne jo kunne drømme om at alle som benytter seg av den samme metoden, finner frem til det samme svar. Enhver som gjennomfører fysikkforsøk vil jo etter hvert ende opp med å nikke gjenkjennende til de resultater som pioneren før dem har kommet til, og som alle andre, som gjentar forsøket ender opp med å bekrefte. Det kunne jo være en drøm at det skulle være mulig å behandle tekster på samme måte. De filosofiske eller akademiske anstrengelser i forhold til å få dette til kan vel oppsummeres i det som kalles for hermeneutikk og såkalt moderne bibelkritikk. I dette ligger det en klar erkjennelse av at teksten ikke kan gi noen mening uten fortolkning. Og fortolkning innebærer individets bedømmelse. Kanskje noen teologer en gang har hatt en våt drøm om å kunne innføre en slags objektivitet i dette, en slags vitenskapelighet. Slik jeg forstår det er dette en tapt drøm. Min posisjon opp i det hele beskrev jeg vel for mange år siden i informasjonsforvrengningsteorien og i refleksjonen om det naturlige språk. Jeg er også inne på dette i logikken og i forbindelse med begreper. Gjennom dette kan min oppsummeres slik at objektiv forståelse av tekst i det naturlige språk er umulig. Bevisst eller uforvarende vil fortolkeren legge sin egen virkelighetsoppfatning inn i teksten, og fortolkningen blir et subjektivt produkt. Dette er noe vi informasjonsteoretisk umulig kan komme unna. Det er jo akkurat dette jeg har påpekt i teorien om informasjonsforvrengning. Det er umulig å hente informasjon ut av en signalstrøm, uten å dekode den. Teksten er signalstrømmen, og dekoderen er subjektet som fortolker. Vi fortolker alle inngående signaler med utgangspunkt i vår egen forforståelse. Så blir signalstrømmen konvertert til informasjon, som igjen fortolkes på et høyere nivå. Slik går det i sirkler og vårt bilde av dette skapes i lys av en kontekst av kunnskap og virkelighetsforståelse.

Så tilbake til grunnproblemet, nemlig påstanden om at Bibelen er Guds ord, enten ord for ord, eller som en inspirert kilde uttrykt i menneskets språkdrakt. På hvilket nivå i teksten er det inspirasjonen kommer inn? Det sier seg selv at her er det duket for store avvik i hvordan dette skal oppfattes. Og for å ta denne helt ut, går det kanskje an å vise til en samtale på verdibørsen om forholdet mellom kristen tro og evolusjonsteorien, 6. desember 2014. Den troende debattanten i denne samtalen er professor Atle Ottesen Søvik.  Jeg skal ikke gå inn i selve samtalen, men bare påpeke at Søvik er en troende kristen som godtar evolusjonsteorien fullt ut, og som til og med antyder at selve livets opprinnelse kan ha en naturlig forklaring. Dette er en posisjon som er umulig uten den posisjonen jeg her beskriver, nemlig at Bibelen er inspirert på et overordnet plan, og at det ikke er noen forpliktelse i de konkrete forestillinger og ideer som brukes for å utrykke denne inspirasjonen. Kanskje kan første Mosebok oppsummeres i den ene setningen som utrykker at det står en skaper bak alt som er. Det er alt. Dermed er den intellektuelle kristendommen kanskje mer å regne som en slags filosofi. Det er lite igjen av de gamle religiøse forestillingene. Opp mot dette har vi altså de kristne lekmannsbevegelser hvor man mer eller mindre rister på hodet av et akademia som i deres øyne deserterer og forlater både Bibelen og kristendommen.

Her er det viktig å trekke en tråd helt tilbake til reformasjonen. For reformasjonen handlet også om en grasrotprotest mot en katolsk intellektualisering av religionen.  Det fortelles at den katolske kirken motarbeidet lekmanns tilgang til selv å lese Bibelen. Vi fortolker ofte dette som utrykk for et maktspill. Det kan nok også være tilfelle. Men kanskje kan argumenter også ha dreid seg om akkurat dette. Prester og skolerte leser skriften innenfor en intellektuell kontekst. Slipper lekmann til vil han mistolke det han leser fordi han ikke er skolert, og mangler den rette kontekstuelle forståelse. Og kanskje er det noe i akkurat en slik betraktning. Uansett, etter at boktrykkerkunsten ble utviklet på 1400 tallet ble det etter hvert umulig å holde kunnskapen borte fra lekmann, og da selvsagt heller ikke Bibelen. Innenfor katolisismen hadde man utviklet en rekke dogmer og tankeforestillinger som på ingen måte kunne forsvares ved hjelp av Bibelen. Dette kan da ha vært bakgrunn for den grunnleggende protestantiske doktrinen ved navn Sola scriptura, altså en ide om at Bibelen alene skal være basis for tro og lære. Følgelig har vi her spiren til en rekke retninger som i all hovedsak er fokusert på en ting, nemlig å lese og forstå Bibelen. Men, igjen, over tid vil vi jo likevel få en utvikling av intellektualisering også innen protestantiske kulturer. Akademikere overtar arenaen, fortolkningsproblematikken blir synlig, disipliner og metoder utvikles, og igjen får vi et økende gap opp mot naive lekmannsbevegelser.  På slutten av 1700 tallet og begynnelsen av 1800 tallet topper dette seg, og vi får i gang en rekke kristne bevegelser som igjen knesetter prinsippet om Bibelen alene, og bibelnære fortolkninger. Det er i denne perioden at vi får metodister, baptister, adventister og Jehovas Vitner. Alle har basis i en slags «back to basic» vind som blåste, særlig over USA på denne tiden. Datidens opprør handlet nok mest om teologien. Ikke minst den såkalte moderne bibelkritikken. Det var først senere at konfliktlinjene opp mot vitenskapen ble mer tydelige. Men sammenhengen her er det bibelnære utgangspunktet, enten det er teologi, filosofi eller vitenskap som kommer i veien.

Her kan det være interessant å stoppe opp litt og kaste blikket på vitenskapen og Charles Darwin. Darwin ble født i 1809, midt under fremveksten av disse nye lekmannsbevegelsene i USA. Dette er neppe noe Darwin hadde et forhold til. Han studerte riktignok teologi, men skal etter sigende ha hatt et nok så avslappet forhold til det hele. Han kom tross alt fra en velutdannet overklasse, hvor hverken faren, eller bestefaren var troende. Jeg tenker også at disse mer avslappede holdningene også hadde å gjøre med at Darwins introduksjon til dette var av det mer intellektuelle slaget. Altså er det å anta at Darwin neppe hadde noen teologisk sperre i forhold til jordens alder. Kanskje har Darwin sett den såkalte Gap-teorien som jo ble utviklet av den skotske teologen Dr. Thomas Chalmers i 1814. Den åpner for muligheten for et tidsmessig gap mellom den første og andre setningen i dem bibelske skapelsesberetningen. Bibelens første setning starter med:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

Ja, jeg vet at punktum ikke var oppfunnet på den tiden dette ble skrevet. Men slik jeg leser det på norsk, i en norsk bibel, så er det et passende punktum for gap-teorien.  For det er intet som sier når dette skjedde. Det kan ha skjedd for 13,7 milliarder år siden, eller det kan ha skjedd for 6000 år siden. Så kan resten av setningene henføres til den første skapelsesdagen. Og vips, så har vi milliarder av år til rådighet.

Men, igjen, det er neppe sikkert at dette har vært noen relevant problemstilling for Darwin da han sannsynligvis har vært nok så rask til å riste av seg alders-tvangstrøyen i 1. Mosebok. Og Darwin var selvsagt ikke alene. Dette var en trend i tiden i det miljø han kom fra. Likevel var de alle kreasjonister, inklusive Darwin. Og her kom opp flere fantasifulle teorier om hvordan Gud kunne ha skapt, slik at det stemmer med det vi observerer i dag. Her var teorier som hadde utgangspunkt i en eller flere katastrofer. Eller Gud kan ha skapt livet gjennom en serie av skapelser og utryddelser. Man hadde allerede fått øynene opp for noe som så ut som masseutryddelser i fossilenes forhistorier, og deretter helt nye type arter i lagene som fulgte. Mesteparten av dette brøt fullstendig med bibelens strenge tidsskjema. Det du ser her er altså et akademia som frigjør seg fra bokstavtolkningen av første mosebok, dog uten nødvendigvis hverken å gi opp hverken Gud eller Bibelen. Noen var nok ateister, men på langt nær alle. Og Darwin var i utgangspunktet ikke ateist. Han mistet troen langt senere, som følge av at han mistet datteren. Det er også å bemerke at Darwin i sine tidlige år var veldig opptatt av geologi og glasiologi (isbreer). Han var en ivrig tilhenger av Charles Lyell, som jo regnes som grunnleggeren av moderne geologi. Lyells prinsipp om å søke å forstå fortidens geologiske prosesser i lys av de mekanismer vi kan observere som virksom i dag, er blitt stående som helt fundamentalt for all vår forståelse av geologi i dag. Og selvsagt sprengte dette bibelens tidsskjema totalt. Ikke bare det, men nettopp dette skulle senere bli den tidsmessige åpningen Darwin trengte for å få ligningen med evolusjonsteorien til å gå i hop. Uten Lyells arbeider hadde Darwins teori strandet, kort og godt i mangel på tid.

Grunnen til å komme inn på dette her, er å påpeke at det var troende kreasjonister som, under tyngden av vitenskapelige bevis, oppgav det tradisjonelle bibelske tidsskjemaet. Og dette ser ikke ut til å ha vært det store stridstema. Den akademiske delen av teologien hadde sannsynligvis for lengst gått foran og gjort jobben. Bruddet med bokstavtolkningen av 1. Mosebok kom på ingen måte som følge av evolusjonsteorien. Akademisk sett har nok bruddet vært der lenge. Et par århundrer før hadde kirken gått på en smell i konflikten med Galileo Galilei.  Det var neppe hele kirken som hadde bundet seg til masten på et geosentrisk verdensbilde, men det var uansett mange nok. Og dette var så sterkt befestet i de kirkelige doktriner at det ble konflikt og rettssak av det. Galilei var en dypt troende mann. Det var ikke det det stod på. Her er utvilsomt passasjer i Bibelen som peker i retning av et geosentrisk verdensbilde. Det skal vi komme tilbake til. Men det er umulig med utgangspunkt i dette å påstå at Bibelen lærer dette på noen entydig måte. Dette kan fortolkes alternativt. Poenget med dette er at vi allerede her har å gjøre med prosesser som tvinger teologien til å se med mer akademiske øyne på de bibelske tekstene. Man kan ikke bare tolke ord for ord som fasit. Og selvsagt har teologene sett dette. Og jeg tror at innen man kom til Darwins tid, så var ikke dette lenger noe stort stridstema i de akademiske miljøer. Man var moden nok til å se stort på det, og heller konsentrere seg om rent vitenskapelig og forsøke å forklare det man observerte.

Om vi nå går tilbake til lekmanns-kreasjonistene så er det nok lett å tenke seg at den voksende misnøyen med akademiske teologer, også etter hvert smitter over på en vitenskap som beveger seg i tospann med det teologiske akademia.

Den teologiske Gap teorien er interessant her. For her finner vi skillet mellom de kreasjonister som godtar at jordkloden, i seg selv og universet er veldig gammelt, men holder fast med at livet på jorda ikke kan være mer enn 6000 år. Det er her vi finner de fleste Syvendedagsadventister på den tiden jeg vokste opp. Jeg er ikke sikker på hvor Ellen G. White stod. Men, med utgangspunkt i det hun har skrevet oppfatter jeg det slik at Satans opprør i himmelen, fant sted før den bibelske skapelsesuken. Hun hevder at mennesket ble skapt på grunn av dette opprøret, som en del av prosessen med å påvise at Satan tok feil. Jeg er da også oppvokst med den forestillingen at Gud hadde skapt utallige verdener som yret av liv. Og at det var disse «Guds Sønner» som jublet da verden ble skapt. Summen av dette er altså en mulig jordklode, øde og tom i milliarder av år, mens selve livet på jorda, alle dyreartene og mennesket selv ble skapt for 6000 år siden.

Dette står da i motstrid til for eksempel metodistene, som jeg antar Kent Hovind representerer. Disse aksepterer ikke Gap teorien. Dette er de såkalt ung-jord kreasjonistene. For dem var det hele universet som ble skapt på den første skapelsesdagen.

Uansett så er fellesnevneren her bevegelser med utgangspunkt i lekmanns-kritikk av teologisk akademia, og som gjør felles front etter hvert som evolusjonsteorien blir kjent og får gjennomslag. Og vi skal være klar over at det her ikke bare er det bibelske tidsskjema som står på spill. Dette handler i vesentlig grad også om teologien. For med evolusjonsteorien, så forsvinner Adam. Med Adam så forsvinner syndefallet. Og med syndefallet så forsvinner arvesynden. Og uten arvesynden er ikke mennesket i desperat behov av frelse. Vi må ikke glemme at den tradisjonelle forståelsen av Jesus og hans rolle, henger nøye sammen med forestillingen om Adam og syndefallet. Og nettopp Jesus, og hans misjon her i verden, døden på korset og frelsen, dette er ikke perifere passasjer i tradisjonell kristen teologi. Dette er selve det pulserende hjertet i tradisjonell kristen teologi. Så her er det mye som står på spill. For dem som er en bibelnær fortolker, rakner hele korthuset under tyngden av evolusjonsteorien. Her er ingen kompatibilitet mulig. Noen har jo selvsagt kommet rundt dette med å postulere at Gud på et gitt tidspunkt tok en ape, blåste ånden i den, ga den fri vilje og vips så har du Adam. Dermed får vi tilbake syndefallet med alt det som fulgte. Slike hybridteorier finnes det mange av. Men bokstavtolkede bibeltro fnyser ofte av dette. Og de kan trekke inn bibelværs som sier for eksempel at døden kom inn med et menneske ved syndefallet. Hvordan kan da evolusjon ha skjedd, som jo er basert på død og atter død i milliarder av år? Til det kunne man kanskje svare at den døden som det her pekes på, er menneskets død. Dyrs død er noe helt annet. Slik kunne man fortsette i en endeløs pingpong. Dette var mitt oppdikt. Men det beskriver begrepenes bevegelighet, og hvordan dette kan utnyttes i alle retninger i den hensikt å forsvare en fortolkningshypotese.

Jeg vil nå gå tilbake til Augustins argument som sier at dersom man bare tror på deler av Bibelen og ikke alt, tror man egentlig ikke på Bibelen, men man tror på seg selv. For denne forestillingen bærer i seg en naiv mindblindness.  I følge min informasjonsforvrengingsteori så er det umulig å fortolke en signalstrøm uten forkunnskap og ressurser. I klartekst betyr det at det er regelrett umulig å fortolke Bibelens tekster med utgangpunkt i det ideal som Augustin her stiller opp. Om mening skal kunne hentes ut, så må man fortolke. Og fortolke det betyr å bedømme. Det jeg kaller mindblindness her, er å være blind for bruken av egne mentale ressurser inn i denne prosessen, og at de mentale ressursene aldri kan fungere uten en subjektivitet i det hele. Teksten får kun mening i lys av den konteksten som individets mentale univers utgjør.

Den ureflekterte lekmann er blind for dette. Kanskje kan man si et blindt offer.  I starten reflekterte jeg over Kent Hovins utsagn om at alt vi vet, når vi ser et fossil, er at dyret en gang døde. Jeg vet ikke om du ser sammenhengen her. Lekmann oppfordres til ikke å tenke. Man skal ikke tolke, bare ta til seg, nesten som en datamaskin som laster data fra en harddisk. Slik skal vi lese Bibelen, og slik skal vi tenke om verden vi ser rundt oss. Den er det vi observer. Alt annet ut over dette er menneskets spekulasjoner og fortolkninger. Det vi ser konturene av her, er egentlig svært gammelt. Jeg har vært inne på det i forbindelse med åndsbegrepet. Det er den gamle forestillingen om at vi mennesker kun kan vite det vi ser. Alt annet må vi få fra gudene, eller de som står gudene nær. Dette er den opprinnelige erkjennelsesteori, basert på forestillingen om åpenbaring fra gudene. Innebygget i dette er Hovinds retorikk: «Ikke tenk selv, for jeg sitter med gudenes fasit». Men kreasjonistene fortolker i høyeste grad Bibelen. Som jeg har påpekt så finnes åpenbaringer i utallige varianter, alt etter hvilken fortolkningstradisjon de tilhører.

Jeg kommer i det følgende til å holde meg til den kreasjonisme jeg har vokst opp med, og til ung jord kreasjonisme, da især Kent Hovind, ene og alene fordi her er informasjon lett tilgjengelig.

Man skulle tro at det er forholdsvis enkelt å motbevise bibelbasert bokstavtro kreasjonisme. Man kan jo bare gå på alder. I forhold til den kreasjonisme jeg har vokst opp med, trenger jeg bare å bevise at livet på jorda er mer enn 6000 år. I forhold til ung-jord kreasjonisme trenger jeg kun å påvise at selve jordkloden er mer enn 6000 år.  Og vi skal være klar over at om vi kun beviser det første, nemlig at livet på jorda er mer enn 6000 år, så raser hele det bokstavtro bibelske korthuset sammen. Med i dragsuget går også den tradisjonelle bokstavtro teologien. Spørsmålet er jo da hva som blir igjen. Men det er en annen sak. For selv om dette ser enkelt ut på papiret så er det umulig i praksis. For hva er egentlig et bevis? Eller hva skal til for å overbevise en ekte kreasjonist? Som jeg tidligere har vært inne på er det slik at uansett hvor sterke bevis man kommer med så holder det ikke for en kreasjonist. Jeg vet ikke hvor mange debatter Kent Hovind hevder å ha vært i, med alskens professorer og vitenskapsmenn, det er uansett mange titalls. Uten å blunke skryter Kent Hovind av å ha vunnet alle debatter. Om meddebattantene ser det på samme måte er nok et åpent spørsmål.  Jeg har sett en del av debattene, og mitt inntrykk er at Kent Hovind er et retorisk geni. Men det er ikke noen dialog han fører. Dette er vinn eller forsvinn. Han er neppe lydhør for noe som helst av motargumenter. Og det gjør jo også mannen immun i forhold til evne til å endre oppfatning.

Så et mål om å motbevise kreasjonismen ved hjelp av vitenskapelige argumenter er egentlig dødfødt. Når jeg går inn i dette er det ikke for å overbevise noen, men kort og godt fordi temaet engasjerer meg. Og om noen skulle riste på hodet av mine oppfatninger på dette området, så skal de i alle fall ikke kunne påstå at det kun er snakk om lettvinte strøtanker. Jeg har faktisk brukt en del innsats på å tenke meg om. Selv om det ikke er noen garanti for at jeg har kommet noe nærmere fasiten.

Mer stoff:
https://www.youtube.com/watch?v=zoZc90Q84sI

https://www.youtube.com/watch?v=wZk1HW3Ymgg

https://www.youtube.com/watch?v=Unqe61wS7IM&list=PL5S1dJBxZCcM222fTrjXCrFz7JDNopz1p

 

 

Kreasjonismen som helhetlig teori og verdensbilde

Den kristne kreasjonismens verdens bilde er det man oppfatter å være Bibelens verdensbilde. Men som vi akkurat har sett så er det sprikende oppfatninger av hva som er Bibelens verdensbilde. Og det er vel egentlig et vektig argument mot kreasjonismen. Den bygger på en forpliktende åpenbaringserkjennelse, men åpenbaringen er ikke entydig, og det er jo i seg selv en motsigelse. Vi har altså varianter av kreasjonistiske verdensbilder å forholde oss til.

Dersom man skal kunne forholde seg til kreasjonismen så må vi jo forsøke å danne oss et bilde av dette verdensbildet. Her er det to vesentlige forhold å gripe fatt i. Det ene er kronologien. Hvor gammel er jorden, livet på jorden, universet osv. Det andre handler om kosmologi. Hva tror man egentlig om hvordan verden er skrudd sammen. Disse tingene henger sammen. Men jeg starter med å ta for meg disse kategoriene separat.

Kreasjonistisk kronologi

Nå er det jo som tidligere nevnt ingen enighet mellom kreasjonister i forhold til dette tidsskjemaet. Med utgangspunkt i forskjellige fortolkningstradisjoner får vi uenighet om universets alder, jordas alder og livets alder på jorda. Det finnes et stort spenn fra ung jord kreasjonister som opererer med jordens og universets begynnelse for litt over 6000 år siden til de mest moderate kreasjonistene som godtar vitenskapelig datering på alle nivåer. La oss oppsummere de tidligere nevnte variantene i følgende tabell:

Variant

Beskrivelse

Livets alder

Jordas alder

Syndefloden

Universets Alder

1

Streng Ung Jord Kreasjonisme

6500 år

6500 år

Ca. 4500 år siden

6500 år

2

Moderat Ung Jord Kreasjonisme

<8000 år

<8000 år

4000-6000 år siden

<8000 år

3

Gammel jord kreasjonisme

6000 år

Som målt av vitenskapen

Ca. 4500 år siden

Som målt av vitenskapen

 

Dette er som sagt en grov forenkling av alle varianter som finnes. For selvsagt finnes det nok mange variasjoner av dette. Men jeg skal forklare litt av forskjellene her. Bibelsk kronologi kan beregnes på bakgrunn av slektstavler. Flere kjente personer som Biskop James Ussher, Isac Newton og Johannes Kepler har i sin tid beregnet verdens skapelse til rundt år 4000 f.Kr.  Jeg har selv forsøkt meg på dette, men med klart forbehold om manglende historie og bibelkunnskaper. Men med utgangspunkt i dette kan man regne seg bakover til syndefloden ca. mellom 4400-4600 år siden, og videre til Adam som altså ble skapt for en plass mellom 6000-6500 år siden.  Skal man fravike dette tidsskjemaet betyr det at man må underkjenne eller bortforklare de fremstillinger som er gitt av dette i Bibelen. Så den strenge fortolkningen opererer altså med en alder på rundt 6100 på jordkloden. Da ble jorden, universet og alt liv skapt. Dette er ung-jord kreasjonistenes utgangspunkt. 

Det er mulig å skyve litt på dette ved å ta en radikal vending. For det viser seg at det finnes minst tre forskjellige utgaver av Første Mosebok, og har er variasjon i slektstavlene. En variant er den samaritanske, som nærmest konsekvent øker alderen til patriarkene. Bruker man denne varianten kommer man til ca. 8000 år. Dette er bare ting jeg har hørt. Jeg har enda ikke funnet noe konkret stoff om dette. Hva det konkret er kan kanskje noen teologer hjelpe oss med. Men å bruke denne slektstavlen har en kostnad. For eksempel at Metusalah faktisk overlever syndefloden, enda han ikke var med i Noahs Ark. Det innebærer at den indre matematiske konsistens i fremstillingen åpenbart er feil. Følgelig kan det ikke være mye guddommelighet over dette. Men her finnes altså en åpning for å skyve litt på alderen, men den har altså den kostnaden at autoriteten i framstillingen går tapt.

Dersom man med utgangspunkt i gjeldende tekst vil forsøke å skyve på alderen, har minst to muligheter. Det naturlige språk består av begreper. Og begreper er formbare, I skapelsesfremstillingen er begrepet dag et slikt nøkkelbegrep. For kanskje vi ikke her snakker om dager på 24 timer, men om seks tidsperioder. Riktig nok avgrenses dagene med aften og morgen, for hver eneste dag i fremstillingen, og i forbindelse med Sabbatsbudet står det at Gud skapte jorden på seks dager. Dette må i så fall bortforklares. På den annen side så står det en plass at for Gud er en dag som tusen år og tusen år som en dag. En gang i tiden brukte f.eks. Jehovas Vitner dette til å si at hver skapelsesdag var 7000 år. Og vi lever på slutten av den syvende skapelsesdagen. Dermed har alderen på jorda steget til 48 tusen år. Etter som jeg forstår er dette en teori de har gått bort fra nå.

Så har vi den tidligere nevnte gap-teorien. Her gjentar jeg bare at dette dreier seg om at vi har et tidsubestemt gap mellom skapelsen av jorden og de seks skapelsesdagene. Det gjør det mulig å akseptere en gammel jord og et gammelt univers, gjerne i tråd med vitenskapelige resultater. Også dette har en teologisk kostnad i form av at man får en del skriftsteder å bortforklare. Men dette ender uansett opp med at livet på jordkloden ble skapt for 6500 år siden.

Summen av dette gjør at de forskjellige variantene av kreasjonisme får forskjellig utfordringer i forhold til vitenskapelige aldersbestemmelser. Jeg har ikke undersøkt det, men det er vel å forvente at miljøene som de forskjellige variantene representerer vil ha fokus rettet mot sine utfordringer, men ellers akseptere vitenskapen på de områder som ikke treffer dem.

For ordens skyld må det også tas med at vi jo har varianter av kreasjonismen som aksepterer alle vitenskapelige resultater i forhold til aldersbestemmelser. For dem representerer jo alder ingen utfordring. Men vi har da fjernet oss et godt stykke bort fra den bibeltro kreasjonismen, og over på det å betrakte kristendommen mer som en filosofi.

Felles for de tre variantene i tabellen er at livet på jorda ikke kan være eldre enn 8000 år. Da har vi vært snill. Klare bevis på at livet på jorda er eldre enn 8000 år er med andre ord et bevis som river alle tre variantene med seg i dragsuget.

En annen klar variant som må tas med i spørsmål om kronologi og alder er syndefloden. Nå er det jo selvsagt uenighet om hva syndefloden var og hvor omfattende den var. Men den tradisjonelle kreasjonistiske oppfatningen er at syndefloden var global, og at den drepte alle mennesker og dyr bortsett fra de som var i Noas Ark. Følger vi oppgitte kronologi skjedde altså denne katastrofen for ca. 4500 år siden. Dette skaper jo også en utfordring som det må gå an å sette på prøve. Ingen historiske kulturer skal jo kunne strekke seg bak og forbi denne perioden. Utvikling av etnisitet må ha skjedd innenfor dette tidsrommet. All utbredelse av mennesker og dyreliv må ha skjedd innenfor dette tidsskjemaet.   Og ikke minst må en slik global katastrofe for så kort tid siden ha satt tydelige spor etter seg.

Kreasjonistisk Kosmologi

http://en.wikipedia.org/wiki/Flood_geology

For en rask innføring i de kreasjonistiske forestillinger jeg har vokst opp med så kan denne listen på tre videoer gi en god pekepinn. Riktignok er ikke dette Adventister. Det ser ut til å være profesjonelle bibellærere fra pinsebevegelsen. Men like fullt, dette ligner på forestillinger jeg en fikk høre da jeg var liten, og som jeg alltid var svært nysgjerrig på.

Den første kampen med vitenskapen stod jo som sagt noen århundrer tidligere og dreide seg om det geosentriske verdensbilde. Alt så en flat eller rund jord som står stille og som himmellegemene beveger seg rundt. Dette er jo et intuitivt verdensbilde, med utgangspunkt i det vi kan se. Og jeg kan fint forestille meg nattehimmelen i ørkenen i det gamle Midtøsten. Om vi tenker oss om så er skapelsesberetningen logisk bygget opp i forhold til dette. Man forestilte seg en flat jord med en kuppel over, og hvor det hele var omsluttet av vann. Man forestilte seg at Gud plasserte sol måne og stjerner på denne kuppelen. Og man forestilte seg at Gud selv var godt plassert i himmelen over der igjen. Det er lite i Bibelen som strider mot et slikt verdensbilde. Om vi leser skapelseshistorien liketil og rett fram så passer den som hånd i hanske med et slikt verdensbilde. Gud skapte jorden først. Han skapte en hvelving over jorden. Der var det vann. Og Salmene 148:4 antyder at det er vann over himmelen igjen. Eller hva? Dette er som sagt naturlig språk, uten noen form for guddommelig presisjon, og dermed lett og misforstå.  Og det snakkes også om vann under jorden. Etterpå det satte han solen og månen og stjernene på denne hvelvingen.  Og om dette ikke er riktig da ligger det nok utsagn i Bibelen til at dette blir en lett misforståelse:

Hvor ble jordens pilarer slått ned, og hvem la hjørnesteinen (Job 38.6)

Fører du stjernebildene fram i rett tid, leder du Store bjørn og de små bjørnene?(Job 38.2)

Kan du hjelpe ham med å hamre ut himmelhvelvingen fast som et speil av støpt metall? (Job 37.18)

Han som har bygd sine høye saler i himmelen og reist sin hvelving over jorden, han som kaller på vannet i havet og øser det ut over jorden, Herren er hans navn. (Am 9.6)

I Josvas bok fortelles det at Gud stoppet solen (Jos 10.12-15):

På den dagen da Herren ga amorittene i israelittenes hånd, talte Josva til Herren. Han sa i israelittenes nærvær:
  «Sol, stå stille i Gibeon,  måne, i Ajjalons dal!»
Da sto solen stille og månen stanset, til folket fikk tatt hevn over sine fiender.
Slik står det skrevet i «Den rettskafnes bok». Solen stanset midt på himmelen, og den skyndte seg ikke med å gå ned før en hel dag var til ende. Aldri har det, verken før eller siden, vært en dag som denne, da Herren bønnhørte en mann slik. For Herren førte krig for Israel. Så vendte Josva og hele Israel med ham tilbake til leiren ved Gilgal.

Da Martin Luther fikk høre om Kopernikus kommenterte det i slik 1539 slik:

Denne tosken ønsker å snu hele vitenskapen om astronomien på hodet! Men, som bibelen forteller oss, så sa Josva til solen, og ikke til jorden, at den skulle stoppe i sin bane!

Og om vi ser 1 Mos. 1.20 i sammenheng mer 1 Mos. 1.14-17 så ser vi at begge refererer det samme systemet.  Altså: fuglene flyr under en hvelving. Og på denne hvelvingen sitter sol, måne og stjerner.  Det er det hebraiske ordet raqiya som er brukt, både om hva fuglene flyr i og hva sol og måne ble satt på.

Selvsagt går det neppe an å føre entydig bevis for at Bibelen hevder et geosentrisk verdensbilde. Men det vi kan konstatere er at måten skapelsen fremstilles på, og en rekke andre utsagn gjør det lett å anta at den forholdt seg til et verdensbilde som var temmelig utbredt i de dager.  Vi kan vel også konstatere at det nok var slik de fleste kirkefedrene tolket og trodde dette, og at det ende i rabalder når vitenskapen kom så langt at den seriøst utfordret dette verdensbildet. Den kopernikanske revolusjon har imidlertid tvunget seg frem slik at ingen, selv ikke de mest hardnakkede kreasjonistene ville hevde et geosentrisk verdensbilde i dag.

Min hypotese opp i det hele er at dette har startet en kreasjonisme som i høy grad omtolker de bibelske forestillinger i tråd med et verdensbilde som er basert på heliosentrisme, og at dette skaper et puslespill av rariteter som det ikke er enkelt å nøste opp i.

Men uansett skal det slås fast at kreasjonister i dag tror på et solsystem omtrent som vi får det forelagt av vitenskapen. Da tar vi selvsagt forbehold om at dette er skapt, og ikke utviklet slik vitenskapen hevder. Så langt går enigheten.

I forhold til resten av universet blir dette mye mer uklart. Her komme vi inn på forhold som størrelse, og ikke minst harmoni. Da jeg vokste opp hørte vi om et univers i perfekt harmoni. Alt gikk i sine bestemte baner, som et mektig urverk, satt opp for evig tid. Ingenting kolliderer, alt er stabilt evig og vakkert. I dag vet vi bedre. Universet er fullt av katastrofer. Alt kolliderer med alt. Planeter, med asteroider, kometer og andre planeter. De blir sugd opp i stjerner og i sorte hull. Stjerner eksploderer, skaper supernovaer, og gammaglimt. Galakser kolliderer. Vår egen melkevei er på full fart inn i Andromeda-tåken, vår nabogalakse. I kjernen på hver galakse lurer gigantiske sorte hull. Også disse vil kollidere i katastrofer så ufattelig at vi ikke har noe forhold til det. Og ingenting er stabilt. Solen vil gå tom for brennstoff og vil svulme opp til en diger rød kjempe som med viss sannsynlighet vil bli så stor at den oppsluker jordkloden. Men lenge før den tid er alt liv for lengst svidd av her på vår planet. Nei dette er ingen harmoni. Den drømmen var naiv. Kreasjonisters forhold til dette vet jeg ikke. De fleste har vel neppe satt seg inn i det og har ikke hørt om dette. Og kanskje reagerer man stort sett med benektelse og hentyder det til vitenskapelig tøv. Det har hendt at kreasjonister jeg har snakket med regelrett benekter at det er mulig at jorden kan bli truffet av asteroider og kometer. Men dette er faktisk hva man faktisk kan observere i dag.

Big Bang teorien blir jo også et tungt element opp i det hele. Er hele universet i ferd med å utvide seg? Er selveste universet midt i en gigantisk eksplosjon? Hvordan stiller kreasjonister seg til det? Kent Hovind virker i alle fall svært skeptisk til dette. 

Et problem for ung-jord kreasjonister er at noen stjerner (de fleste) er så langt borte at det vil ta lyset mer enn 6000 år nå frem til jordkloden. Så hvis det hele var skapt for 6000 år siden, så skulle det vært mange stjerner vi aldri skulle ha sett fordi lyset enda ikke har rukket frem, men som vi likevel ser. Hvordan kan man forklare dette? Det er flere ad hoc mulige løsninger på dette. Man kan benekte at stjernene er så langt borte. Eller man kan hevde at lyset likevel kan gå fortere. Eller man kan hevde at stjernene ble skapt med lysstråler ferdigtransportert rundt om i hele universet. Eller man kan, som Kent Hovind hevde at alt var skapt innenfor synbar radius og deretter strukket ut med til sin nåværende posisjon med øyeblikkelig virkning, en slags kreasjonistenes Big Bang med vårt solsystem i sentrum.

Syndefloden er og forblir en sentral del av den kreasjonistiske forståelse av verden. Syndefloden forklarer alle tegn men kan se på store naturkatastrofer, og den forklarer fossilene. Den kreasjonistiske forklaringen på det meste av fossiler baseres på en teori om hvordan dyr og mennesker agerer under en omfattende flom-katastrofe. Teorien sier at de minste og tregeste dyrene blir begravd først. De større og sterkere dyrene kommer seg opp på høyder og fjell. Men jo høyere flommen kommer, desto hardere blir kampen om plassen på de gjenværende områdene. Det gir også en sortering hvor de svakeste blir begravd før de sterkeste og mer avanserte dyrene. Til sammen gir dette en sortering og lagdeling som vises igjen i fossilene i dag. For å få til dette må man også ha teorier om hurtig dannelse av fossiler og at sorteringen har blitt akkurat som den har blitt. Det første punktet om hurtig dannelser av fossiler har jeg hørt en del argumentasjon for. Men det siste problemet virker det som at den kreasjonistiske menigmann er blind for.

Med i den kreasjonistiske kosmologi hører jo også spørsmål om hvordan jorden var ved verdens skapelse og hvordan det hele utviklet seg. Her er det mange nøkkelspørsmål å forholde seg til:

1)      Når oppstod nåværende økologiske system. Vi har en natur som fungerer nærmest som en kompleks mekanisme, som på ingen måte samsvarer med en lykkelig verden uten død, i og hvor alle lever evig i harmoni med sine omgivelser. Vi har predatorer og byttedyr, hele næringskjeder av dyr som spiser dyr. Vi har farlige virus og bakterier, og immunsystem til forsvar mot dette. Når overgikk naturen fra den gode harmoni, til nåværende naturens orden. En løsning er at dette skjedde ved syndefallet, gjerne begrunnet i 1 Mos. 17-18. Altså før syndefallet kan vi ikke ha hatt katter, løver, ulver, hunder, rovfugler eller mektige rov-dinosauruser. Vi kan heller ikke ha hatt dyr innrettet på å jakte og spise andre. Vi kan heller ikke hatt dyr med frykt og overvåkenhet mot predatorer. Hvordan har det stått til med den reproduktive atferden? Kamp og rivalisering om maker, og alt det spillet som ligger i dette, skulle vært ikke-eksisterende. Likevel må jo artene ha hatt reproduksjon. Hva skulle stoppe denne når ressursene ble knappe? For det ville det vel fort blitt dersom alle dyr og mennesker skulle formert seg i det uendelige, på en begrenset klode. Et slag i fleisen her er jo at selveste mennesket bærer preg av en fortid som predator. Vi har øynene fremover-rettet. Det er et typisk predatortrekk. Vi har en tykktarm, som fungerer best til å fordøye kjøtt. Vi har tenner som ikke er spesialisert på ren plantekost. Og vi driver med jakt fordi vi synses det er morsomt (akkurat som katten som leker med musen). Det tyder på en viss emosjonell programmering i retning av å drive med jakt. Det er opplagt at den overgangen som må ha funnet sted fra det harmoniske til det økologiske system må ha vært mer enn dramatisk. Husk at vi har en natur hvor alt henger sammen med alt. Adam ville neppe kjenne igjen mange av de dyrene han en gang gav navn. Hva er den kreasjonistiske vitenskapen på dette området? Hvordan og når skjedde denne om-skapelsen? Og hvordan fungerer et harmonisk økologisk system som ikke er slik? Plasserer man en slik om-skapelse etter syndefloden vil man selvsagt få problem med alle tegn på økologisk system som dateres til før syndefloden.

2)      Var det årstider før syndefloden? Jeg vokste opp med forestillingen om at det ikke var det. Basis for dette var et eller annet utsagn om et «Jorden ravet som en drukken» i forbindelse med syndefloden. Ideen har vært at jordens roteringsaksel før syndefloden har stått loddrett i forhold til solen. Jeg tror dette er lite aktuelt i dag. Mye tyder vel på det at det stort sett ville ha ødelagt klimaet på kloden. Dessuten harmonerer det dårlig med argumentet om at vår jordklode er fininnstilt for liv. Mener bestemt at nettopp denne vinkelen nevnes som svært kritisk for et godt klima på kloden.

3)      Regnet det før syndefloden? Jeg vokste opp med forestillingen om at det aldri regnet men at plantene ble vannet av dugg på morgenen. Bakgrunnen for denne forestillingen kan ligge i 1. Mos. 9, hvor regnbuen omtales som noe Gud satte på himmelen når for å minne menneskene om at han lovet at han aldri mer skulle drukne jorden i en syndeflod. Men hvordan kunne det regne på jorden før syndefloden uten at man av og til så regnbuen? Et slikt resonnement kan ha ligget i bunnen av denne forestillingen. Jeg aner ikke status på dette i dag.

4)      Var det en kappe av vann rundt jordkloden før syndefloden? Sannsynligvis basert på skapelsesberetningen hvor «vannet over hvelvingen» blir omtalt. Mange kreasjonister refererer til denne vannkappen. Se f.eks. her. Dette handler også om syndefloden og at alt dette vannet da kom ned i form av regn. Slik jeg forstår det er denne vannkappen meget sentral i kreasjonistisk tenkning. Den brukes til å forklare et langt mer stabilt og jevnt klima over hele kloden, mindre kosmisk innstråling, noe som igjen påvirker f.eks. C14 innholdet i luften (derav feilmålinger ved Karbon 14 metoden), og at mennesker ble mye eldre som følge av mindre skadelig stråling. Et stabilt jevnt klima over hele kloden kan da også forklare hvorfor man f.eks. finner fossiler av tropeplanter på Svalbard. Det innebærer også at kreasjonismen benekter kontinentaldrift over lang tid, som jo er vitenskapens forklaring på slike funn. Men da jeg var yngre lurte jeg på om denne kappen bestått av vann, damp eller is? Hvor høyt har den vært? Har man lykkes med modeller hvor slike kapper kan bli stabile? Men dette hørte man lite annet enn skisser på, da de fleste adventister var mer opptatt av «jesus».  Men slike spørsmål er jo sentral for troverdigheten av hele religionen.  I dag, med internett er det mulig å grave seg ned i hvor disse spekulasjonene kom fra. Jeg har gravd litt og skal straks komme tilbake til dette.

5)      Startet mennesket med en steinalderkultur? Har det noensinne vært en steinalderkultur? Hvor lenge varte den? En steinalderkultur er en kultur hvor mennesker lever av jakt, fiske, og sanking, bor i huler eller små hytter, og baserer mange av redskapene på bearbeidet stein. Når vi leser Bibelen så er det opplagt at det er en jordbruks og gjeterkultur vi snakker om. Til og med i skapelsesberetningen skilles det mellom fe på den ene siden og ville dyr på den andre siden. Altså må den vitenskapelige teorien om at mennesket har domestifisert ville dyr til husdyr forkastes. Noah startet med å plante en vingård. Allerede 200-300 år etter syndefloden bygde man byer. Så når var steinalderen? Oppstod den samtidig med disse sivilisasjonene og har levd side om side med sivilisasjonen? Eller snakker vi om noe som var før syndefloden? Hva er den kreasjonistiske teori om steinalderen, og hvilke forutsigelser gir dette, slik at vi kan teste det ut?

6)      Har det eksistert istider? Før eller etter syndefloden? Sannsynligvis etter. Når sluttet siste istid? Syndefloden med alt vannet vil nok naturlig være en del av denne forklaringen. Mye av vannet frøs altså til is. Men hvor lenge lå isen der? Hvor langt rakk isen? Hva er de kreasjonistiske teoriene om dette, og hvordan henger dette sammen med alt annet? Hvordan dateres dette? Hvor er forskningen?

7)      Hva er forklaringen på menneskets etnisitet? Det er jo å anta at Noah, hans sønner og deres koner i all hovedsak hadde samme kulturelle opprinnelse. Altså en og samme populasjon. Og det gikk jo rundt 200 år før de begynte å spre seg. Innen den tid ville det jo være rart at det ikke skjedde ytterligere blanding mellom slektene til brødrene Sem Ham og Jafet. Jeg er vokst opp med forestillingen om at Ham, som jo ble forbannet av Noah, at det var hans slekt som spredte seg ned i Afrika. Jafets slekt spredte seg i Asia, mens Sems slekt spredte seg i Midøsten og i Europa. Ham fikk sønnen Kush, som visstnok skal bety sort. Dette, sammen med forbannelsen er vel det som har gitt støtet til forestillingen om Hams slekt som endte opp som den sorte befolkningen i Afrika.

8)      Hvordan spredte dyr og mennesker seg etter syndefloden? Her er det rimelig å tenke at alle dyrearter og menneskekulturer skal kunne spores tilbake til omtrent et punkt for ca. 4500 år siden. Hvor dette punktet er vel uklart, men de fleste antar at det dreier seg om Midtøsten.  Bibelen oppgir Ararat som landingspunkt for Noahs ark. Det er et enormt fjellområde på grensen mellom Tyrkia og Russland. Tradisjonelt har man referert til dette, og her har vært utallige ekspedisjoner på leting etter restene av Noahs ark i dette området. Og de mangler heller ikke på rykter og historier, både av ting man har sett og funnet. Men Pr. dags dato har vi ingen holdepunkter for at det er funnet noen Noahs Ark der.
Men spredningen av mennesker og dyr er jo det som er vitenskapelig interessant her. Hvordan har dyrene overlevd de første kritiske årene? Vi har altså en klode hvor all vegetasjon er radert bort. Hvordan har et økologisk system kunne kommet i gang? Det kreves nettopp masse vegetasjon for å kunne overleve og formere seg. Finnes det modeller som simulerer hvordan dette kan ha skjedd, uten at det meste av det lille livet døde ut før det fikk startet? Et par rotter? Hm.. ble de ikke spist før de fikk levedyktige unger?  Men OK, om man nå kommer over denne kneika? Hva er teorien på dyrenes spredning og fordeling utover kloden? Hvor fort har det gått? Når kom f.eks. de første dyrene til det Amerikanske kontinentet? Og hvilke kom først? Hvilke kom aldri? Kom de dyrene som havnet i Sør-Amerika via Beringstredet?  Hvordan gikk de fra å være tilpasset arktiske forhold til å bli tilpasset tropeklima i løpet av noen tusen år?

9)      Når levde Neandertalerne,  Cro Magnon-mennesket, Homo Erectus og andre fossile mennesker og forløpere til mennesker? Hvilken av disse regnes som mennesker, og hvilke som aper? Basert på hvilken teori?

 

Vår tids Intelligent design

Flyttet hit

 

Er kreasjonismen en vitenskap?

Debatten om kreasjonismen kan regnes som en vitenskap eller ikke er langt mer relevant i USA enn i resten av verden. Problemet er at amerikansk lovgivning setter en stopper for det meste med religiøst innhold i skolene. Kreasjonismen har havnet i sekkeposten religion og slipper dermed ikke til som et alternativ til evolusjonsteorien. Det har vært en rekke rettssaker om dette og konfliktnivået har til dels vært svært høyt. Lærere har mistet jobben fordi de har tatt inn kreasjonisme i undervisningen. Så langt jeg vet, har ikke kreasjonistene vunnet frem i noen rettssaker. Dette gjelder også Intelligent Design, som av noen oppfattes som skjult kreasjonisme.

På et vis er det et paradoks at man ikke har lov til å undervise barn om kreasjonismen i amerikanske skoler, samtidig som USA peker seg ut med høy andel av befolkningen som er kreasjonister og ikke tror på evolusjonsteorien. Kanskje kunne det å stille disse opp mot hverandre i skolene, medføre at kreasjonismen taper terreng i stedet for det motsatte som kreasjonistene håper på. For jeg tenker at en slik diskusjon kanskje ville skapt et engasjement hvor det ble relevant for menigmann å tenke noen tanker om hva vitenskap egentlig er.

Vitenskapen har jo utgangspunkt i vitenskapsfilosofien som forsøker å beskrive hva som er vitenskap og vitenskapelige prosesser. Det finnes selvsagt en del forskjellige oppfatninger om hva vitenskap er. Her vil jeg ta vurdere kreasjonisme opp mot noen av de kjerneområder som jeg mener karakteriserer en vitenskapelig teori:

1)      Etterprøvbarhet
En av de beste lakmustester på om en teori kan kalles vitenskapelig handler om det er mulig å teste den med utgangspunkt i empiri. Dersom vi ser stort på det vil det jo teoretisk finnes mange undersøkbare forutsigelser man kan gjøre med utgangspunkt i kreasjonismen. For eksempel må det jo være mulig å spore alle kulturer tilbake til Midtøsten. En vannkappe som brast ved syndefloden burde jo sette noen markører i forhold til at dette nok påvirker målbare forhold i atmosfæren. Man skulle f.eks. kunne forvente en stigning av C14 nivået, avhengig av atmosfærens omsetningshastighet vil vi enten finne en bratt stigning i årene etter syndefloden, eller dersom omsetningshastigheten er lavere, en jevn stigning. Dette er jo mine ukvalifiserte gjettinger, men fagfolk på området ville nok kunne fremsette slike forutsigelser.
Men så får vi et problem som trekker ned på vitenskapeligheten. Det er kreasjonistenes evne til å absorbere slike empiriske bevis, med tilhørende vilje til enten å forkaste eller modifisere. Med utgangspunkt i det jeg har sett, og beskrevet i denne refleksjonen, så er man stort sett uvillige til å forholde seg til vitenskapelige bevis.

2)      Empirisk orientering
Kreasjonismen har utgangspunkt i åpenbaringserkjennelse. Det innebærer en tilnærming som fungerer som kunnskapens gravitasjonslov. Åpenbaringen er gitt i Bibelen. Alt som observeres, altså empirien blir da tolket inn som en bekreftelse på åpenbaringen. Dermed har vi altså en kobling til empirien. Men den fungerer i mindre grad som korrektiv til åpenbaringen. I stor grad blir de vanskelige tingene, enten ignorert, kritisert, eller sett på som en «trosprøve». Mens alt som passer fremheves som «beviser». Dette henger jo nøye sammen med det første punktet om etterprøvbarhet. Noe av forklaringen på et dette er mulig er jo at teorien er sammenvevd med religiøse dogmer som går langt inn i troens verden. Da snakker jeg om maktkampen mellom de to supermektige vesener som heter Gud og Satan. Det er dette jeg kaller for en lukket eksistensialmodell. Alt som blir vanskelig for teorien kan bare fortolkes inn i denne modellen. Og her er vi tilbake til det tidligere nevnte fenomenet «God of the gaps». Og den kan bli ødeleggende for vitenskapelig fremgang.  

3)      Fellesmenneskelig teori
Noe av essensen med vitenskapen er at den skal etterstrebe objektivitet. Forsøk og observasjoner skal kunne reproduseres og evalueres av andre. På den måten utvikles en fellesmenneskelig forståelse av verden rundt oss. Kreasjonismen forutsetter en bestemt religion og en måte å fortolke på som ikke alle mennesker kan dele, fordi det nettopp er avhengig av individets subjektive tro. Her er selvsagt grader av dette, for all teori forutsetter en referanseramme for fortolkning. Det som avviker her er at denne referanserammen ikke er allmennmenneskelig. Det kan den jo ikke være da den har utgangspunkt i en åpenbaring.

4)      Helhetlig
En vitenskapelig teori bør være helhetlig og spesifisert.  Utgangspunktet for forskjellige varianter av kreasjonismen handler om forskjellige fortolkningstradisjoner. Det gjør det alltid vanskelig å vite hva man egentlig skal forholde seg til. Samtidig finnes det en mengde vitenskapelige funn eller fakta som teorien enten bare kritiserer, eller stort sett ikke forholder seg til. Teorien er med andre ord full av åpne spørsmål. Dette gjelder når man beveger seg bort fra den overordnede kreasjonistiske komfortsonen og ned i det mer praktiske. Jeg har aldri sett, hverken istider eller fortidsmennesker, eller steinalderkulturer plassert i inn i teorien. Dermed er den så full av hull, at det i seg selv vitner om uvitenskapelighet.

5)      Gud
Det har vist seg veldig vanskelig å forklare kreasjonister enkel vitenskapsfilosofi og hvorfor forestillinger om Gud, befinner seg utenfor det vitenskapelige domene. Mange kreasjonister feiltolker dette i retning av at vitenskapspersoner har utgangspunkt i ateistisk ideologi. Dette er selvsagt feil, da verden er full av religiøse vitenskapspersoner. Det er bare det at Gud, hans gjerninger og intervensjoner ikke kan måles, veies eller, på noen måte, fanges inn i en vitenskapelig teori. Og tar man Gud inn som hypotese går dette fort over i en illusjon om «å ha løst problemet» slik at innsatsen stopper opp. Kreasjonismen kommer jo til de grader trekkende med Gud. Og det i seg selv gjør teorien uvitenskapelig.

Summen av dette er at også jeg anser kreasjonismen som teori som uvitenskapelig. Men det betyr ikke at man ikke kan forholde seg til den på en vitenskapelig måte. Det må man jo gjøre dersom man skal kritisere teorien. Man kan komme med vitenskapelige fakta som motsier teorien. Men da selvsagt med erkjennelsen av at argumentasjonen på ingen måte er egnet til å påvirke fanatiske kreasjonister.

 

Kreasjonistenes kritikk av evolusjonsteorien

Hovedfokus i nesten all kreasjonistisk litteratur handler om kritikk av evolusjonsteorien. Som jeg tidligere har påpekt fremstår ikke kreasjonismen i seg selv som noe troverdig alternativ fordi den er full av uklarheter og hull. Dette handler kanskje om at kanskje så mye som nitti prosent av innsatsen går med til å kritisere evolusjonsteorien, i stedet for å konsentrere seg om å snekre på sin egen teori, slik at den på best mulig måte dekker de observasjoner og funn som er gjort hittil.

Hva er evolusjonsteorien?

I denne sammenheng handler evolusjonsteorien om tre påstander:

1)      Artene er ikke konstante og de utvikler seg

2)      Artene har utviklet seg fra felles stamformer

3)      Mennesket er en art som alle andre arter


Kreasjonister sauser gjerne sammen Big Bang teorien, teorier om galakser og stjerners utvikling, problemer rundt livets begynnelse med evolusjonsteorien. Men selv om dette henger sammen i en historie, så avhenger de ikke nødvendigvis av hverandre. Evolusjonsteorien handler kun om forestillingen om at livet på jorda utvikler seg og at mesteparten, kanskje alt liv henger sammen gjennom slektskap. I den grad man blir overbevist om at dette er sant, så bryter det kreasjonistiske verdensbilde sammen.

Her er et godt eksempel på forenklet kreasjonistisk argumentasjon mot evolusjonsteorien.

Retorikk med utgangspunkt i debatten om evolusjonsmekanismene

Innenfor vitenskapen om evolusjonsteorien har det allerede fra starten av foregått lange og dels intense debatter om evolusjonsmekanismer.  Det er velkjent at Darwin ikke var den første som kom opp med ideen om at evolusjon foregår. Det Darwin skal ha kreditt for er minst to ting. For det første så la han frem overveldende dokumentasjon på at evolusjon faktisk foregår. Dette var han svært grundig på, og la frem en rekke fakta basert på feltarbeid, nitide observasjoner og katalogisering av dette. Mange anser nok diskusjon om evolusjonens faktum som avgjort der og da. Og blant majoriteten av vitenskapen har det i ettertid ikke vært stor uenighet om dette. I tillegg har jo utviklingen vært slik at for hvert felt vitenskapen har utviklet seg på, det være seg paletnologi (fossiler), geologi, datering, genetikk, økosystemer, bakterier, alt dette har bare forsterket denne konklusjonen. Men det kanskje største bidraget Darwin kom med var teorien om hvordan evolusjon foregår, altså hva som er mekanismene som ligger bak. Det er det vi i dag kaller for teorien om Det Naturlige Utvalg. Og igjen, dette var på ingen måte løse spekulasjoner fra Darwins side. Dette var en teori som allerede da var nitid belagt med gode begrunnelser. Og vi må jo her også ta med at Alfred Russel  Wallace, jo kom opp med den samme teorien fullstendig uavhengig av Darwin. Før den tid hadde andre forslag blitt satt frem. For eksempel av franskmannen Jean-Baptiste de Lamarck som jo i tillegg til å ha konstatert evolusjon også foreslo en mekanisme basert på arv av foreldrenes ervervede erfaringer. Det er en teori som i lang tid har vært forkastet, men som i dag har en viss renessanse på grunn av f.eks. epigenetikk. Men det er ikke langs denne fronten mesteparten av slagene har stått. For her kommer vi inn på tema som langsomme eller plutselige forandringer, evolusjonshastighet, stabilitet og hva som bevirker hurtige forandringer. Vi har også hatt sterke fronter i forhold hvilket nivå evolusjonen foregår på. Man diskuterer om mekanismen fungerer på grupper (gruppeseleksjon) og ikke minst slektskapsseleksjon, individseleksjon (som jo var Darwins hypotese) og helt ned til gen-seleksjon. Så har vi hatt diskusjoner omkring hva en art er, hva som definerer arter, underarter osv. Langs alle disse linjene har det til tider vært rødglødende frontlinjer, geografisk og mellom fagmiljøer.  Hva har så kreasjonismen med dette å gjøre? Jo her er det slik at mange av disse diskusjonene har blitt plukket opp av kreasjonister og misbrukt på den måten at det fremstilles som om vitenskapen er uenig om evolusjon foregår eller ikke. Man forveksler altså diskusjoner om evolusjonsmekanismer med diskusjoner om selve evolusjonsteorien.  Om dette er gjort med vilje, rent propagandistisk eller om vi snakker om uvitenhet er nok vanskelig å si. Men det er opplagt at målgruppen for denne litteraturen i gjennomsnitt er dårlig vitenskapelig orientert.  Det blir med andre ord tatt som god fisk i forhold til å tro at dagens vitenskap fortsett er i alvorlig tvil om evolusjonsteorien medfører riktighet. Dette har jo selvsagt intet med virkeligheten å gjøre.

En annen variant av dette har å gjøre med uredelig bruk av sitater. Det har blant annet spredt seg en myte om at Darwin ikke kunne fatte hvordan kan et øye utvikle seg. Og det er riktig at Darwin formulerte en setning i retning av at å se på øyet som et resultat av blinde tilfeldigheter, virket absurd. Denne setningen er Darwin gjennomgående sitert på i kreasjonistlitteratur. Her er originalteksten:
«To suppose that the eye, with all its inimitable contrivances for adjusting the focus to different distances, for admitting different amounts of light, and for the correction of spherical and chromatic aberration, could have been formed by natural selection, seems, I freely confess, absurd in the highest possible degree…»

Her stopper sitatet i de kreasjonistiske tekstene. Men teksten fortsetter slik:

«Yet reason tells me, that if numerous gradations from a perfect and complex eye to one very imperfect and simple, each grade being useful to its possessor, can be shown to exist; if further, the eye does vary ever so slightly, and the variations be inherited, which is certainly the case; and if any variation or modification in the organ be ever useful to an animal under changing conditions of life, then the difficulty of believing that a perfect and complex eye could be formed by natural selection, though insuperable by our imagination, can hardly be considered real
».

Men dette er bare en introduksjon til en lengre sekvens hvor Darwin nettopp skisserer hvordan dette likevel kan ha skjedd. Og i dag har man eksempler på nålevende dyrearter med utrustinger som passer med alle de sentrale milepelene i en slik utvikling. Begrensingene for hva som er mulig i en slik prosess har jeg beskrevet her.

Poenget her er at de miljøene som man skulle forvente å være dydige og moralske, her mer eller mindre bevisst fordreier realitetene. Om man kan kalle det for løgn eller ikke kan man jo spørre om. Men nettopp disse miljøene mer en noen andre skulle jo være forpliktet av burde «Du skal ikke lyve».

Hvor kommer informasjon fra?

Hvor kommer hva fra? Informasjon! Informasjon? Hva er det? Du vet vel hva informasjon er? Neei, hva er det? Er du dum, alle vet vel hva informasjon er...
De fleste som kommer uforvarende på en slik problemstilling får problemer med å besvare spørsmålet om hva informasjon er. Det er fordi informasjon er et abstrakt begrep og har selvsagt derfor ingen selvstendig konkret eksistens. Da er et spørsmål om hvor noe som egentlig ikke eksisterer kommer fra litt vanskelig å besvare? Man kan i alle fall ikke gi noe godt svar uten å ha definert begrepet. I gamle dager, i mangel av akademisk skolering, så laget jeg min egen informasjonsteori. Den ligner egentlig ganske så mye på den man finner på wikipedia i dag. Her er en variant vi kan komme opp med:

Informasjon=signalstrøm + fortolkning

Hva er signalstrømmer, eller data som det også kalles? Jo det kan være noe som er kodet av en informasjonsprosess, eller resultat av fysiske prosesser. Så da har vi jo den ene halvparten av ligningen gratis. Fysiske prosesser skjer over alt, og svært mange av dem har virkninger som sprer seg ut i omgivelsene som ringer i vann. Men det som kanskje er interessant her er begrepet fortolkning. Vi forbinder jo det med et subjekt. Altså du og jeg er informasjonssystemer. Og informasjonssystemer fortolker og utnytter signaler fra omverdenen. Det vi innser er at den andre halvdelen av ligningen er det du og jeg bidrar med som subjekter. Dermed blir faktisk informasjonsbegrepet subjektivt. Det flyter jo rundt med signalstrømmer. Om dette er informasjon eller ikke avhenger av subjektets evne til å dekode mening ut av dette. Men de av oss som er litt teknisk av oss innser jo det at til og med en bilmotor kan nytte-gjøre seg fysiske signaler. Ta f.eks. termostaten som regulerer kjølevæsken. Når temperaturen i kjølevæsken (signalstrømmen) blir høy nok så åpner termostaten seg og slipper kjølevæsken inn i systemet. Og selvsagt kan man finne fysiske prosesser som gjensidig påvirker hverandre. Er det informasjon? Og hva er egentlig et informasjonssystem? Kan man ut av dette f.eks. konstruere en lov som sier at informasjon ikke blir til av seg selv?  Jeg har problemer med å se gyldigheten av en slik lov. For det første har selve begrepet en subjektiv komponent i seg. For det andre er det kun gradsforskjeller mellom min subjektive fortolkningsprosess og rene fysiske prosesser som vekselvirker. Alt kan reduseres til fysiske prosesser, eller hva? Sliter du fortsatt med et åndsbegrep som står utenfor dette? Det er klart at hvis du er mindblind og tillegger din egen mentale funksjon åndelige kvaliteter, da er det nok ikke så mye jeg kan gjøre for å hjelpe deg.

En levende celle er også et informasjonssystem. Og uten tvil er dens indre prosesser også å regne som informasjonsprosesser. Særlig imponert blir vi av DNA, kopieringen av koden over i RNA og deretter transkripsjon over til proteiner. Og koden som ligger der kan med rette kalles kode. Når kreasjonisten etterlyser at informasjon ikke blir til av seg selv, så er det denne koden han tenker på. Faktisk er jeg mer imponert over det systemet som klarer å nytte-gjøre seg denne koden, enn av selve koden. For vi vet i dag hvordan dette kodes. Koderen heter «Det Naturlige Utvalg». Nei, dette er ikke å sammenligne med en sjimpanse som hamrer tilfeldig løs på en skrivemaskin. De som fortsatt opererer med den metaforen har ikke forstått Det naturlige utvalg, eller det jeg beskriver som Den kreative Prosess. Riktignok forutsetter dette tilfeldige mutasjoner. Man det er fort å overse at det deretter finner sted en filtreringsprosess der disse mutasjonene påvirker organismens evne til å kopiere seg selv, enten negativt eller positivt. Det er det som akkumulerer all koding som i tidenes løp har gitt suksess i så måte. OK dette er kanskje litt mer enn et en stegs slutning, men dog ikke uoverkommelig for den som vil bruke litt ressurser til å forstå dette. Og igjen, jeg er vel enda mer imponert av at et slikt informasjonssystem i det hele tatt kom i gang. Da er vi tilbake til livets opprinnelse, og utviklingen frem til den første bakterie som hadde slike mekanismer. Og her har selvsagt vitenskapen mange hull som kreasjonister er fri til å terpe på.

Her er et eksempel på praktisk bruk av det naturlige utvalg som forklaring på at arter kan akkumulere nedarvet erfaring.
Så kort om forholdet til den andre termodynamiske hovedsetning som sier at energikvaliteten avtar i enhver fysisk prosess. Betingelsen for denne loven er et lukket system. Det vil si et system som ikke tilføres ekstra energi. Vår jordklode er badet i ekstra energi fra Solen. Og dette gjør «baklengse» kjemiske reaksjoner mulig. Det vil si kjemiske reaksjoner som krever energi. En velkjent slik reaksjon er fotosyntesen, som alle planter driver med. Den bruker solenergien til å omdanne karbondioksid til sukker. Det er opplagret energi. I alle våre celler har vi mitokondrier.  Det er en lang evolusjonær historie bak disse. Men poenget er at disse er grunnleggende i alle våre celler i forhold til å kunne utnytte glukose og få tilbake energien. Og energien den brukes i utallige «baklengse» kjemiske reaksjoner. Dermed har vi et system som kan fungere som et maskineri til å gå mot energistrømmen og lage mer orden, mer system. Og mekanismen som gjør dette mulig er det naturlige utvalg.

 

Datering og alder

Alder er vel den viktigste utfordringen i forhold til kreasjonismen. Veldig mye av innsatsen fra kreasjonistiske miljøer handler om forsøk på å svekke eller undergrave vitenskapelige resultater som overskrider kreasjonistenes stramme tidsskjema. Og som vi ser, er det kreasjonistiske tidsskjema svært stramt. Derfor innebærer dette store problemer i forhold til all datering, fordi mesteparten sprenger dette tidsskjemaet.  Her skal vi konkret se på radiometrisk datering. Kort fortalt dreier dette seg om radioaktivitet. For det er jo slik at noen grunnstoffer er ustabile. Og ustabile grunnstoffer tenderer til å henfalle, eller brytes ned. Det kalles for desintegrasjon.  Når grunnstoffer desintegrerer går de over til andre, lettere grunnstoffer. La oss kalle utgangsstoffet for foreldre-stoff og nedbrytningsproduktet for datterstoff. Denne prosessen produserer energi i form av radioaktiv stråling, og det nye grunnstoffet.  Halveringstiden er tiden det tar for halvparten av atomene i grunnstoffet har desintegrert. Halveringstiden regnes som konstant. Med utgangspunkt i halveringstiden har man altså en tikkende klokke som man antar tikker med konstant hastighet. Om man antar at en prøve har et kjent innhold av datterstoff i utgangspunktet og etter en tid måler forholdet mellom mor og datterstoff i prøven så har vi en teoretisk mulighet til å beregne alderen på prøven.  Men her gjør vi altså en del forutsetninger:

1)      Halveringstiden er konstant.

2)      Vi vet forholdet mellom mor og datterstoff i utgangspunktet.

3)      Prøven har ikke utvekslet mor- eller datterstoff med omgivelsene.

 

Det første punktet er noe alle lærebøker i fysikk hevder. Halveringstiden er en statistisk konstant som utrykker sannsynligheten for at et atom skal desintegrere. Sannsynligheten avhenger av hvor mye energi som frigjøres i desintegrasjonsprosessen. Jo mer energi, jo raskere går det. Men det å besvare eksakt hvilket atom som skal desintegreres når, er umulig. Dette avhenger av kvantefysiske forhold, og her er vi som sagt inne på Heisenbergs usikkerhetsprinsipp. Det eneste vi vet som kan forstyrre dette er prosesser som setter i gang kjernefysiske reaksjoner. Normalt skjer ikke det, og vi kan men forholdsvis høy sannsynlighet at denne forutsetningen holder. Til tider angripes også denne forutsetningen. Det er vanskelig å ta seriøst. Men vi skal komme tilbake til dette. De to andre forutsetningene er mer usikre.  I forhold til punkt 2 så er jo som sagt dette en klokke som tikker og går fra et utgangspunkt man ikke har noen viten om. Det kan sammenlignes med at du finner et timeglass med noe sand i begge kammer. Men selv om vi kan måle hastigheten på sandstrømmen så kan vi ikke vite når timeglasset sist ble snudd. For det kan jo ha blitt snudd med sand i begge kamrene. Og da tar vi jo grundig feil dersom vi tror det nederste kammeret var tomt i det timeglasset ble snudd.

Og vitenskapen er jo ikke dum. Man vet dette, og har derfor gått etter prosesser hvor man vet at klokka må ha blitt resatt.

Det tredje punktet er et reelt problem. Det er selvsagt fullt mulig at prøven kan ha blitt forurenset eller har lekket ut mor- eller datterstoff. Det kan slå ut i feilmålinger begge veier. Men igjen: vitenskapen er jo selvsagt ikke dum, som ikke tar høyde for dette. Målingene blir da selvsagt alltid vurdert kritisk.

Men det er særlig på de to siste punktene at angrepene kommer fra kreasjonist hold. Og i tillegg til det, gjøres det jo mange feilmålinger. Og her er kreasjonistene på pletten og påpeker at metodene er upålitelige.

Jeg tenker man kan komme med minst to innvendinger mot dette. Det ene er at anerkjente metoder gir et mønster av konsistente svar. Mener å huske at f.eks. C14 metoden treffer i 75 % av tilfellene. Det betyr at man finner et mønster i målingene som er konsistent med andre estimater. Men en mindre prosent av målingene faller utenfor og de forkastes. Det skal vi komme nærmere inn på i forbindelse med C14-metoden. Poenget er at når vitenskapen daterer så bruker man all tilgjengelig informasjon. Får man store avvik i tidsestimatene så vet man at noe må være feil, og man sjekker da alle estimater inntil man finner feil, eller ender opp usikker fordi men ikke har nok pålitelig informasjon. Det andre er jo at ettersom man utvikler erfaring, så utvikles også metodene slik at det korrigeres for kjente feil. Hovedpoenget er at radiometrisk datering sjelden eller aldri er eneste kilde til aldersestimater. Man forsøker alltid å utnytte all tilgjengelig informasjon og sette dette sammen som i et puslespill. Men det er klart at hundre år med vitenskapelig feltarbeid hvor resultatene har konsistente mønstre, ja så må jo det telle i retning av at her har vi høy sannsynlighet på erkjennelsen.

 

C14 datering

C14 datering er den jeg fokuserer mest på fordi vi her snakker om historisk tid og ikke minst at dette er knyttet til levende organismer. Liv som dateres til over 6500 år sprenger det kreasjonistiske tidsskjemaet og undergraver dermed kreasjonismen som teori.
Vi har to stabile isotoper av karbon i atmosfæren. Det er C12 og C13. Men det finnes altså også en C14 isotop. Denne er ustabil og desintegreres til nitrogen. Halveringstiden er 5730±40 år. Da har man altså funnet ut at kosmisk stråling skaper C14 i atmosfæren. Karbonet i atmosfæren inneholder altså en viss mengde karbon, hvor en viss prosent av det igjen er C14. Planter tar opp dette karbonet og alt levende som omsetter karbon vil gjenspeile atmosfærens innhold av C14. Men når dyr og planter dør, det vil si at omsetningen av karbon stopper opp, så vil klokken begynne å gå. Dette tilsvarer punkt 2 i forutsetningene. For da vil mengden C14 avta i henhold til gjeldende halveringstid. Etter 50000 år er det så lite igjen at metoden ikke vil virke. Og den er forholdsvis usikker mellom 30000 og 50000 år. Men her er selvsagt mange mulige feilkilder. Da er vi på punkt 3 i skjemaet vårt. Har f.eks. forekomsten av C14 i atmosfæren alltid vært konstant? Kan C14 ha lekket inn og ut av prøvene?  Og alt dette skjer. Derfor er en viss prosent av målingene som gjøres «på viddene».  Og her finner selvsagt kreasjonistene nok av stoff å boltre seg med.

Og selvsagt vil man finne en rekke eksempler på slike feilmålinger i kreasjonistisk litteratur, dette sammen med kritikk av selve metoden. Det som er interessant her er jo den tidligere nevnte vannkappen man opererer med. Hypotesen har sammenheng med at det står at Gud laget en hvelving som skilte vannet over hvelvingen fra vannet under hvelvingen. Som jeg tidligere har vært inne på så handler nok dette mest sannsynlig om forestillinger i tråd med et geosentrisk verdensbilde, hvor man kan ha hatt en forestilling om et univers bestående av vann. For det står jo ikke at hvelvingen var av vann. Tvert imot så separerte den vann fra vann. I dag har alle godtatt at en slik verden av vann over himmelhvelvingen ikke eksisterer. Følgelig tyr man til den nest beste tolkningen hvor selve hvelvingen er av vann. Men, mange kreasjonister avviser i dag vannkappeteorien som jo er kvalt under tyngden av ren fysikk og vitenskapelige fakta.  

Men nok om det. En slik kappe rundt jorden ville opplagt ha stoppet mye av den kosmiske innstrålingen. Og her får altså kreasjonistene et godt poeng i forhold til C14. For da vil det dannes lite, nesten ingenting C14. Følgelig vil alt levende ha mindre C14 i forhold til hva vitenskapen forventer. Følgelig vil man måle høyere aldre enn forventet. Selv om hypotesen om vannkappen ikke alltid snakkes så høyt om i kreasjonistisk litteratur, så vil man alltid hevde at innholdet av C14 må ha vært mye lavere før syndefloden.  La oss nå anta det tankeeksperimentet. For neste spørsmål er da hvor lang tid det tok fra syndefloden til C14 nivået var omtrent som i dag. Det er heller ikke noe jeg har sett noen seriøse kalkulasjoner på. For her har vi nemlig en vesentlig mulighet til å teste konsekvensene av en slik hypotese. Om det f.eks. tok tusen år så vil C14 målinger i det store og hele fungere korrekt ca. 3500 år tilbake i tid. Da er vi tilbake til 1500 f.Kr. Før den tid skulle C14 målingene bli mer og mer ukorrekt inntil de fullstendig kollapser på prøver fra organisk materiale som er over 4500 år.  Eller har vi hatt en jevn stigning frem til dagens nivå?

Her er det litt morsomt å trekke inn et annet kreasjonistargument, presentert av Henry Morris i 1974, og ofte referert til av dr Kent Hovind.  Argumentet går på kalkulasjoner som sier at oppbygging av C14 i atmosfæren tar 30000 år. Da vil vi nå et likevektspunkt hvor det produseres like mye C14 som det forsvinner fra atmosfæren. Morris baserte seg på sitater fra forskning til en viss Richard Lingenfelter, til først å begrunne at vi ikke har en slik likevekt, og deretter beregne at vi er omtrent en tredjedel fra en slik likevekt. Med andre ord kan ikke jordkloden være mer enn 10000 år. Her er selvsagt ikke vannkappen inne i bildet, for den ville sannsynligvis virket både useriøs og ødelagt hele kalkulasjonen. Men med et slikt utgangspunkt kunne man altså anta en jevn stigning av C14 fra syndefloden frem til nå. De vil si at vi da skulle fått en feil som øker jevnt og trutt jo eldre prøven er. Om vi nå antar nesten ingen C14 ved syndefloden og en jevn stigning utover. La oss si at 4500 gamle prøver da konsekvent gir en alder på 50000 år. Mens nålevende organismer gir en alder på 0 år. Da er det bare å trekke en rett kurve og beregne hvor store feil vi hadde fått. 2000 år gamle prøver vil da gi noe over 20000 år, mens tusen år gamle prøver ville gitt ca. 10000 år. 500 år gamle prøver ville gitt rundt 5000 år. Du ser kjære kreasjonist: ad hoc påstander får konsekvenser, og noen av disse konsekvenser vil kunne testes nærmest utvetydig. 500 år gamle prøver er ikke i nærheten av å gi så store gjennomsnittsfeil. Husk vi tester vinårganger med C14 metoden, og det fungerer. OK, da må vi forkaste en ide om at C14 er noe som har steget jevnt og trutt siden syndefloden.
La oss gå tilbake til å gjetningen på at C14 kom opp på sitt nåværende nivå i løpet av tusen år. Dette skal altså skape en knekk på kurven fra ca. 3500 og bakover. Måler vi en slik knekk? Hvordan skulle vi kunne klare å måle dette? Det er bare en måte å finne det ut på, det er å sjekke opp mot alternative målemetoder. Om vi f.eks. finner boplasser som måles til 3500 år, da burde dette være å stole på. Om nå det ligger lag av boplasser under og over og vi måler som forventet at jo lengre ned vi går desto eldre blir prøvene vi måler. Om nå denne fortsetter lag på lag nedover (som f.eks. ved Jeriko) så skulle vi støte på en «uventet» akselerasjon av alderen nedover i lagene. Måler vi slike knekk på kurven? Er det funnet slike systematiske feil i prøvene jordkloden over? Jeg har ikke hørt om det.

Men nå er det nå en gang slik at vi har andre og langt sikrere måter å kalibrere C14 målingene på. For vi finner avvik her. Richard Lingenfelter hadde rett i sine antagelser om at C14 nivået i atmosfæren ikke er konstant. Og det er jo et slag i trynet på C14 metoden. Det Morris ikke nevnte fordi det ikke passet med kreasjonismen, er hypotesen om at kosmisk stråling begrenses av jordens magnetfelt. Dette vet vi jo så alt for godt i dag. Men i 1963 var dette banebrytende forskning. Jordens magnetfelt er i konstant endring. Dessuten har vi plutselige hendelser som solstormer, og til og mer supernovaer. Kanskje varierer dette også med solsystemets vandring rundt galaksen. Alt dette medfører at produksjonen av C14 ikke er konstant. Følgelig varierer dette. Men fortvil ikke. Dagens C14 målinger er kalibrert i forhold til dette. Den alternative aldersmålingen heter dendrokronologi. Jeg har enda ikke hørt kreasjonister kommentert dette seriøst.

Dendrokronologi handler om årringer i trær. Vi kan telle årringer og finne ut hvor gammelt treet er. Men det er ikke bare det. I gode sesonger vokser treet mer enn i dårlige. Dette slår ut på tykkelsen på årringene. Dersom vi hugde mange trær i samme skog ville vi se at tykkelsen varierer i et sammenfallende mønster. Følgelig kan man finne årringer fra eldre tre som overlapper med de yngre. Så kan man bruke gammel ved hvor man kan finne det, og på den måten datere trebiter opp til 10000 år bakover i tid. Og det er mer enn nok for det tidsskjema som her er i spill, nemlig 6500 år.
Ad hoc har jeg jo hørt kreasjonister prøve seg med at vi kanskje får flere årringer pr år, halvårsringer eller månedsringer eller noe slikt. Dette er en ad hoc utflukter. For mønstret avtegner som sagt klima. Og gjett hvilke historiske hendelser som påvirker klima? Jo nettopp, vulkaner. Vises de i årringene? Selvsagt gjør de det. Dette er selvsagt ikke den eneste alternative metoden. Dette er et puslespill. Og bitene henger sammen. Det er det som er vitenskap. Å ja, Richard Lingenfelter hadde rett. Ved hjelp av dendrokronologi og andre kilder har man kartlagt variasjonen i C14 nivå over hele kloden. Slik jeg har forstått det ville C14 kalibrert kunne gi feil opp mot 10 % på C14 aldersmålinger. Men det er jo utmerket innenfor grensen av hva vi trenger i forhold til vår problemstilling. Men denne kartleggingen gav et annet resultat. Styrken på jorden magnetfelt kan nemlig kartlegges ved hjelp av størknet lava rundt om i verden.  Og gjett om C14 innholdet i atmosfæren korrelerer med dette. Jepp, og den er faseforskjøvet med 180 grader. Det vil si at jo sterkere magnetfeltet er, desto mindre C14 i atmosfæren, og motsatt. Det betyr at to komplett uavhengige prosedyrer gir et konsistent resultat. Dette puslespillet henger sammen.

Og det som verre er: Det innebærer også at C14 nivået for flere tusen år siden faktisk var høyere enn i dag, slik at noen av aldrene som måles korrigeres enda eldre som følge av dette. Det vil si at alt dette, som kreasjonister flest ikke aner bæret om, og som de som vet bedre holder kjeft om, svekker kreasjonistenes stilling i dette spørsmålet dramatisk.

Eksempel på praktisk bruk

Vestfoldbaneprosjektets arkeologiske utgravninger er et godt eksempel på metodens praktiske bruk i dag. Her graver man frem steinalder-bosettinger fra ca. 8000 f.kr og frem til for ca. 4000 år siden. Den som leser dette vil se hvordan forskerne arbeider i praksis. Her bruker man tre uavhengige metoder i et puslespill for å få frem rimelige anslag på alder. Etter hvert som isen fra siste istid har trukket seg tilbake så har landet hevet seg. Her finnes det en rekke geologiske kartlegginger på hvordan dette har skjedd og i hvilke tidsrom. Det vi si at jo lengre opp fra dagens havnivå man finner bosettingene jo eldre er de. Analyserer man de redskaper man finner på hvert bosted så ser man et mønster hvor redskapene utvikles etter hvert som bostedene blir yngre. Dette følger samme mønstret. Så bruker man C14 til å datere der det finnes mulighet til det. Og dette følger samme mønstret. Dette er et puslespill, hvor bitene settes sammen. Der man finner store avvik må man bruke kritisk sans, gjøre tilleggsundersøkelser og finne frem til anslag som passer med resten av puslespillet. Denne form for vitenskapelig arbeid i praksis skjønner selvsagt de fleste kreasjonister lite av. Kreasjonister er i sin boble i en ideell verden av absolutter. Realiteten er langt mer kompleks. Og det koster nitid arbeid, kartlegging over store områder og analyse for å sette sammen et slikt puslespill. Alle målinger og anslag blir vurdert kritisk opp mot all annen informasjon man har tilgjengelig. Alt er sannsynligheter. Og selvsagt finnes det kanskje noen promilles sannsynlighet for at vi har grove systematiske feil i dette. Og denne usikkerheten måtte kreasjonistene i så fall utnytte for å få dette til å passe med sitt puslespill. Men la oss nå ta rollen som kreasjonist og forsøke å fortolke alt dette inn i den kreasjonistiske modellen. Se på illustrasjonen under:

Rød linje viser nylig oppdatert strandlinjekurve for denne delen av kysten. Den stående aksen viser høyder over dagens havnivå, den liggende aksen alder før Kristus. De gule markeringene er C14-dateringer fra flere av våre undersøkte steinalderboplasser, og viser tydelig hvor tett tilknytningen var til sjøen gjennom det meste av steinalderen. Kurve utarbeidet av P. Persson/KHM.

Det som vanskelig kan benektes er at vi her har en utvikling som går over lang tid. Landet stiger, og bosettingene følger suksessivt etter en strand som over tid beveger seg nedover. I de øverste bosettingene finner man de mest primitive redskapene. Så finner vi altså en steinalderkultur som utvikler seg over tid, bærer preg av fiske og fangst, helt til for rundt 2500 år siden da man finner spor etter landbruk.

Da er utfordringen å innpasse dette i den kreasjonistiske modellen uten å begå intellektuelt selvmord. Hvor er dette kronologisk i forhold til syndefloden? Vi har is som har trykket landet ned. Var det istider før syndefloden? Setter vi oss inn i den kreasjonistiske kosmologien må vi avise dette. Vel, da må vi plassere hele utviklingsforløpet etter syndefloden. Det betyr at intet her kan være eldre enn 4500 år. Og sannsynligvis mye yngre. For når kom den første etterkommeren av Sem til Vestfold? Vi har syndefloden, 4500 år siden. Så fikk vi en periode hvor mye av Nord-Europa var dekket av is. Hvordan vet vi det? Vi har utallige spor etter isen.  Den drar med seg stein og grus, lager karakteristiske avsettinger i iskanten, og lager furer i berget. Og ikke minst den har presset ned landet. Isen har vært der. Hvor lenge? Over hvor lang tid har isbreen trukket seg tilbake? Har jeg sett noen kreasjonister gjøre anslag på det? Neeei, aldri. Man er blind for problemet. Så, når forsvant isen i Nord-Europa?  OK, så må jeg gjette da. Kanskje 1000 år. Så har altså mennesket fulgt suksessivt etter og slått seg ned her for ca. 3500 år siden. Da med en primitiv jeger og fangstkultur, flere tusen år etter at jordbrukskulturen var oppfunnet i Midtøsten … nei det blir jo feil. Jordbrukskulturen kan jo ikke være oppfunnet før syndefloden, all den tid vi beviselig har steinalder jeger og fangstkulturer også i Midtøsten. Når kom forresten jordbrukskulturen? Begynte Noah og sønnene hans med fiske og fangst? Hm … nei, det kan de vel ikke, all den tid Noah, plantet en vinhage. Hvor er plassen til den primitive steinalderkulturen? Har kanskje noen glemt teknologien? OK, så sier vi det. De kommer altså til Vestfold 1500 f.kr og da starter de steinalder bosettingene vi i dag finner øverst. Følgelig må hele det bildet vi ser presses sammen i en utvikling som har gått fra 1500 f.kr og frem til nå. La oss gjøre det. Vi får altså en periode på 10000 år som skal presses inn i et tidsskjema på 3500 år. Det betyr at jordbrukskulturen i Norge kom i gang for ca. 900 år siden, altså ca. år 1100 e.kr. Da er vi på slutten av vikingetiden. Er de første jordbruksbosetningene man finner i Vestfold etter at vikingetiden var over? Drakk ikke vikingene øl? Hvor kom det fra mon tro, uten at det var dyrking av korn de drev på med? Jeg regner med at det er lett å innse at her er vi på jordet. Et annet spørsmål er jo om utviklingen kunne ha gått så fort. Kunne hevingen av landet ha gått så fort? Det er sannsynligvis grenser for hvor fort dette kan skje. Så har vi jo det faktum at vannbølger mot strand skaper rullesteiner. Jo raskere stranden beveger seg nedover desto mindre rullesteiner blir det skapt. Her må vi altså øke denne hastigheten tre ganger for at puslespillet skal stemme. Passer dette med realitetene?
Så til min ukvalifiserte gjetning på at isen må ha forsvunnet i løpet av 1000 år. Vi snakker altså om is med tykkelse mellom to og tre kilometer, som dekket hele Skandinavia og langt ned i Danmark. Isen har satt en rekke karakteristiske spor etter seg: (Svaberg, U-daler, morener, flytteblokker, skuringsstriper). Ifølge vitenskapen har det gått minst 10000 år fra isen var på sitt maksimale til den var nedsmeltet for ca. 10000 år siden. Alt dette må ha foregått i en tidobbel hastighet dersom mine kreasjonistanslag skal holde. Og i mellomtiden finner vi spor etter istidsdyr som mammuter. Dette er dyr som har tilpasset seg et polart klima. Hvordan så de ut da de kom fra Noahs ark? La de rett på sprang nordover, for så å leve her oppe i nord, og dø ut fordi istiden forsvant? Hvordan passer dette puslespillet sammen?  Jeg synes vi aner konturene av et puslespill som på ingen måte lar seg sette sammen uten å sprenge det kreasjonistiske tidsskjemaet. Og igjen, jeg ser aldri kreasjonister ta inn over seg hele bildet, alt vi finner og ser spor av, og forsøker å innpasse dette i sine modeller.

 

C14 feilmålinger

Her har jeg allerede vært inne på dette med målinger i praksis. Men jeg gjentar det gjerne. Bak et skrivebord er målinger noe teoretisk som teknikere og menn med skitne fingre driver med. Men det å ha erfaring med målinger gjør at noe av naiviteten rundt erkjennelse forsvinner. Man har alltid sannsynlighet for feilmålinger. Derfor måler man mange ganger og vurderer dette gjerne kritisk opp mostander kilder av informasjon. For man vet at det å stole blindt på enkeltmålinger kan føre galt av sted. Jeg mener som sagt å ha lest et sted at opp mot 25 % av C14 målinger gir feil resultat. Og som vi har sett i det praktiske eksemplet gjøres disse målingene sjelden alene. Man setter sammen puslespill. Jeg har allerede nevnt at vitenskapen selvsagt er klar over at nivået av C14 i atmosfæren har variert. Dette har man kartlagt, blant annet med dendrokronologi. Og C14 metoden er kalibrert mot dette. Men her er flere feller å gå i. Planter har en direkte omsetning av Co2.  Dyr får i seg karbon ved å spise planter, eller ved å spise andre dyr som har spist planter. Her er ikke omsetningshastigheten like høy og muligheten for at C14 nivået er lavere er til stede. Dette gjelder særlig marine dyr, og dyr som beiter på havbunnen. Dette kan være planterester som er svært gamle og som har begrenset omsetning med Co2 i atmosfæren. Følgelig måler man ofte for høye aldre på slike dyr. Slike målinger er selvsagt brukt eller misbrukt i kreasjonistenes propaganda for å skape et bilde av en C14 metode som måler hytt og pine. Hadde det vært slik som det fremstilles hadde jo metoden vært forkastet for lenge siden.
Her er Kent Hovind på sitt beste i sin slakting av C14 metoden. I denne filmen avsløres også kreasjonisters, både manglende forståelse og regelrette juksing.

Vi har også gående en diskusjon om at man faktisk finner C14 i prøver hvor dette ikke burde finnes, blant annet i olje og diamanter. På et eller annet vis er en del slike prøver forurenset med C14, eller vi har andre feilkilder. En del hypoteser om at f.es olje og kull også inneholder levende bakteriekulturer kan forklare noe av dette. Men greit nok her har kanskje ikke forskningen kommet helt i mål i forhold til å forklare dette. Her er en kreasjonistisk artikkel om temaet. Men legg spesielt merke til diskusjonen som går i etterkant av artikkelen. Her gis denne forklaringen. Min kommentar til dette er at vi her befinner oss helt på grensen for bruk av C14 metoden, altså rundt 50000 år. Det er ikke rart at vi her finner sprikende og rare resultater. Her slår forhold som forurensing av prøver og forurensing fra tidligere prøver pluss generell bakgrunnsstøy urimelig hardt inn og alt blir usikkert. Det bemerkes jo også at det var store variasjoner i målingene, noe som klart peker i retning av forurensing.

 

 

 

 

Annen radiometrisk datering

Her snakker vi om datering av bergarter med utgangspunkt i radioaktivitet, samme prinsipp som nevnt over. I og med at vi snakker om bergarter, så handler ikke dette om livet på jorden. Kreasjonister som er tilhengere av gap-teorien vil ikke ha problemer med dette.  Men det er et problem for ung-jord kreasjonister. Personlig har ikke mitt fokus vært på denne problematikken fordi dersom eksistensen av livet på jorda bryter det kreasjonistiske tidsskjemaet så er jo den gamle myten død og begravet uansett.  Men selvsagt, rent generelt er det jo kjempeinteressant, både å finne ut hvor gammelt solsystemet er, og ikke minst selve universet. Som med C14 metoden så føyer radiometrisk datering seg inn i rekken av et puslespill av en historie som vitenskapen prøver å fortelle om vår klode, solsystemet, galaksene og vårt univers. Og igjen så handler dette om å observere, måle og kartlegge all den relevante informasjon som det er mulig å få tak på, og deretter forsøke å få bitene til å passe sammen på en konsistent måte.

Radiometrisk datering krever de samme antagelsene som er nevnt over.  Nedbrytningsprosessen er konstant, man må vite når klokken startet, altså hva forholdet mellom foreldre og datterstoff i utgangspunktet, og men må vite at disse stoffene ikke er utvekslet med omverdenen i mellomtiden.  Og selvsagt vil da kreasjonister hevde at dette er noe vi ikke har en aning om, og derfor settes verdiene slik at dette passer med en fiks ide om hvor gammel jorda er.  Igjen avspeiler dette en usannsynlig naiv kunnskapsløs oppfatning av hva vitenskap egentlig er. Hadde det vært så enkelt så hadde dette ikke kunnet kalles for vitenskap. Selvsagt adresserer vitenskapen hvert av disse problemstillingene og bærer dette kritisk med seg fremover. Og for hver gang man har tilgang til ny informasjon, nye målinger så testes dette opp mot tidligere antagelser. Noen ganger finner man selvsagt avvik. Og slike avvik er nyttige fordi det gir en mulighet til å lære enda mer om det man holder på med. Så etter hvert korrigerer man slike avvik, under tyngden av nye bevis, man justerer kunnskapen, lukker nye hull, og slik beveger vitenskapen seg sakte men sikkert fremover. Vitenskapelig litteratur er derfor full av vitenskapelige feiltakelser. Det er jo det som gjør at vitenskapen kvalifiserer for et høyere nivå på modenhet. Den gamle naiviteten og skråsikkerheten er forlatt. Og det er klart at kreasjonister, som ikke har nådd dette modenhetsnivået får problemer med å se all denne utilstrekkeligheten, og dermed flykter inn i sin lille illusoriske boble av tro.

Vi har en rekke metoder for radiometrisk datering. Hver av dem har sitt bruksområde. Dette avhenger av halveringstid og når klokken ble nullstilt. Det sier seg selv at måling av jordklodens alder krever en metode som baserer seg på grunnstoffer med svært lang halveringstid. Her er det Uran-Bly metoden som er mest i bruk. Vi har de to uranisotopene U-235 og U-238 som desintegreres til henholdsvis Pb-207 og Pb-206. U-238 har en halveringstid på ca. 4,5 milliarder år mens U-235 har en halveringstid på ca. 0,7 milliarder år.  Dette treffer jo ganske godt i forhold til å kunne datere f.eks. jordklodens alder. Og metoden virker i alle fall relativt på den måten at man måler forskjellige aldre og at dette stemmer ganske godt med geologiske anslag av relativ alder. Geologi handler jo om at man kjenner igjen lag som går igjen i jordskorpen og at de som regel forekommer i en spesifikk rekkefølge. Selvsagt finnes det unntak for jordskorpen beveger seg og over tid kan den bøyes, strekkes og krummes slik at lagrekkefølgen kan stokkes om. Men igjen, dette handler om et puslespill, hvor man kjenner igjen lagene med utgangspunkt i bergarter, fossiler og hvor de vanligvis ligger relativt til andre lag. Mye av dette handler om anslag og beregninger på hvordan geologien har utviklet seg over tid i et bestemt område. I moderne tid går puslespillet mye videre enn som så. Man har erkjent at hele kontinenter beveger seg, og at disse bevegelsene skaper fjellkjeder og soner med jordskjelv og vulkansk aktivitet. Så puslespillet gir oss altså et skjema for lagenes relative aldre basert på den antagelsen at et lag som forekommer over et annet lag må være yngre enn dette, dog med de unntak som er nevnt. Dette blir en slags fasit for radiometrisk datering.  Er radiometriske målinger i hovedsak konsistent med den geologiske tidsskalaen? Svaret er selvsagt ja, og mye av dette stemmer faktisk godt med geologenes anslag på tidsaldre. Hadde ikke dette vært tilfelle hadde metodene blitt forkastet.

Så til antagelsene. Er halveringstiden konstant? Har den gått hurtigere eller langsommere i tidligere tider? Dette er et av kreasjonistenes ankepunkt. Og, igjen, på tross av utallige forsøk med oppvarming, nedkjøling og alle mulige fysiske påvirkninger, så har man ikke lykkes å påvirke halveringstiden. Men likevel er det jo en induktiv slutning å ekstrapolere halveringstiden bak i en tid vi ikke kan observere direkte. Så ja, det er et hull i forhold til absolutt viten. Men, kreasjonistene vil få alvorlige problemer her. Dersom presser sammen 4,5 milliarder år med radioaktive prosesser til 6500 år vil jordoverflaten være smeltet. Radioaktive prosesser avgir energi. Hvorfor er lavaen som kommer ut av vulkanen gloheit? Jo det er selvsagt fordi jordens indre er varm. Man anslår mellom 4000 og 5000 grader. Hvor kommer den varmen fra? Jo det er radioaktive prosesser. Dersom all radioaktiv nedbrytning skulle skjedd i løpet av 6500 år, ville hele jorden vært en kokende gryte av glødende lava. Det er den ikke. Så hvor er all den energien blitt av?

Her må jo selvsagt kreasjonistene ty til en ad hoc teori om at jorden ble skapt med bergartene og med et f.eks. forhold mellom f.eks. U-238 og Pb-206 slik at det ser ut som at den er svært gammel. Vel, magi i fortiden lar seg selvsagt ikke motbevise.

Men for å bli tatt seriøst vil man kunne angripe den andre antagelsen. For vi trenger å vite forholdene i bergarten da «klokken startet». Hvor mye uran var der til å begynne med, og kanskje var det bly der også? Er timeglasset blitt snudd med sand i begge kammerene? Her påstås det ofte at vitenskapen bare gjør gjetninger, og tilpasser disse slik at det passer med noen forventinger. Det er selvsagt ikke tilfelle. En vitenskap som bare gjetter på slike ting ville aldri blitt godkjent som vitenskap, og dermed heller ikke blitt tatt seriøst. I denne videoen finner du en utmerket forklaring på hvordan dette er gjort. Jeg skal forsøke å gjengi noe av det her. Hvor mye bly var det til stede i utgangspunktet? Hva er utgangspunktet? Utgangspunktet er teorien om stjerners fødsel, utvikling og død. Alle grunnstoffer i universet, utenom hydrogen og helium er skapt av fusjonsprosesser i stjerner. Dette er selvsagt også en teori som er under kritikk fra kreasjonistisk hold. For det er litt av et puslespill å skulle beskrive de fysiske prosesser i stjerner, og hvordan dette helt konkret skjer. Og det har man klart. Alle grunnstoffer helt opp til jern med atomnummer 26 avgir energi og kan dermed bidra i en fusjonsprosess. Men det er bare halve det periodiske system. Så hvordan er tunge grunnstoffer som uran og bly blitt til? Dette er altså fusjonsprosesser som krever energi. Jo det skjer i stjerner som er store nok til å eksplodere i supernovaer. Så vitenskapens utgangspunkt er at vi her har å gjøre med en sky av gass, og støv som er rester etter en slik supernova eksplosjon. En slik eksplosjon vil altså ha skapt grunnstoffer i et gjennomsnittsforhold. Her er både uran og bly. Men hva var det opprinnelige forholdet mellom disse i den skyen som til slutt endte opp med å bli til vårt solsystem? Her har man oppdaget innhold av bly isotopen Pb204 i prøver fra meteorer. Pb204 blir ikke til som følge av radioaktive prosesser og er i et konstant forhold til vanlig bly. Alle bly-isotoper er stabile isotoper. Følgelig kan vi ved å måle mengden Pb204 si hvor mye bly det opprinnelig var i prøven. Alt bly som er mer enn dette må altså ha blitt til ved radioaktiv henfall. Det vi vet til nå er altså at uran er hovedkilden til dette. Man har oppdaget at det har vært ujevne mengder av strontium i materialet fra solsystemet, og at også strontium henfaller til bly. Dette gir en feilkilde, men utslaget er langt under en prosent. Så dersom man kjenner mengden av Pb206 og Pb207 og hvor mye U235 og U238 prøven inneholder, og regner med konstant halveringstid, så ender vi opp med en ligning med en ukjent. Det som er interessant her er at halveringstiden for U238 og U235 er forskjellig. Dermed har vi to utregninger som jo må bekrefte hverandre. Så her har vi en dobbeltkontroll. Som det nevnes i videoen så har man i utgangspunktet tatt for gitt at forholdet mellom Pb206 og Pb207 er konstant. Det har vist seg å være feil (på grunn av Strontium). I dag er det enklere å komme rundt denne feilkilden ved å faktisk måle dette forholdet i hver eneste prøve.

Men poenget her er at dette ikke er gjetninger og løse spekulasjoner. Det ligger nitid arbeid og analyse bakt dette, og man tar i bruk all tilgjengelig informasjon, for til slutt å en de opp med en ligning hvor antagelser er holdbare og observerte målinger ligger til grunn, og hvor man da kan kalkulere seg til resten. Et mer omfattende svar på kreasjonisters kritikk finner du her.

En siste dateringsmetode må nevnes. Det er termoluminescens. Den er godt beskrevet her. Metoden kan konkurrerer med C14, men har utgangspunkt i en uorganisk fysisk prosess, hvor mineralkrystaller har evne til å lagre frastøtte elektroner fra radioaktive isotoper. Når materialet brennes, frigis disse og materialet blir «nullstilt». Det gir muligheten til å måle alder på materiale som inneholder minirelkrystaller og som er brent. Vi kan finne ut hvor lenge siden den er brent. Og siden dette handler om akkumulering av elektroner over tid, så blir metoden mer nøyaktig jo eldre prøven er. Alle kjente feilkilder går i retning av at prøven måles yngre enn den er. Følgelig vil de aldre som måles være minimum. Mennesket har brent bål i uminnelige tider, og vi kan med nøyaktigheter på pluss-minus fem år måle alder på menneskekulturer som eksisterer for mer enn hundre tusen år siden.  Her har vi altså nok, en metode som knuser kreasjonistenes tidsskjemaer, med god margin.

Sirkelbevis?

Da jeg som ung mann leste Odd Sæbøs bok «Dogmet om Evolusjonen» lærte jeg for første gang om begrepet sirkelbevis. Sirkelbevis handler om A er begrunnet av B som er begrunnet av C som er begrunnet av A. Det vil si at påstanden blir en del av begrunnelsen for påstanden. Den enkle fremstillingen av problemet er slik: Alderen på et geologisk lag er bestemt av fossilene det inneholder. Hvordan vet man alderen på fossilene? Jo de er bestemt av hvilket geologisk lag de kommer fra. Her er en video hvor Kent Hovind harselerer med dette.

Dette kan selvsagt forklares, ikke ved hjelp av retorikk, men via analyse. Og analysen handler her først og fremst om historien om en vitenskap som søker å legge det store puslespillet, også i forhold til geologi.
På 1800 tallet kartla man de geologiske lagene med utgangspunkt i stadig mer moderniserte prinsipper for geologiske prosesser. Det viktigste her å nevne er James Huttons prinsipp om at nåtiden er nøkkelen til å forstå fortiden. De geologiske prosesser vi kan observere i dag, må legges til grunn for våre antagelser om hvordan prosessene har forløpt i fortiden.  Her finnes enkle prinsipper som om et geologisk lag som ligger over et annet lag, må regnes som yngre. Og dette gjelder selvsagt kun dersom ikke andre geologiske prosesser har stokket lagene om. Men poenget er at store områder kartlegges og de samme lagene går igjen, i et mønster. Og vi fikk etter hvert den geologiske tidsskalaen, noe som går igjen over hele verden. Vi fikk altså etter hvert en relativ datering av geologiske lag. Man oppdaget jo også at fossilene i hvert enkelt lag var forskjellige. Og også dette mønstret etter hvert som så tydelig og entydig at man fikk indeksfossiler som kunne inngå i analysen av hvilket lag vi nå hadde med å gjøre. Og igjen, som vi nevnte under C14 datering, så handler dette alltid om et puslespill. Det å bestemme et lag, handler ikke bare om fossiler, men også om en analyse av det lokale område, bergarter og andre karakteristikker som man etter hvert har opparbeidet stor kunnskap, karakteriserer hvert enkelt lag. Før man utviklet radiometrisk datering benyttet man seg av indirekte kunnskap om geologiske prosesser til å aldersbestemme hvert enkelt lag. Hvor lang tid kan man estimere at erodering av den og den type bergarter ha tatt? Hvor fort vokser sedimentære lag osv. Med utgangspunkt i denne type analyser, så vokste aldersanslagene dramatisk fra 1700-tallet frem til langt ut i det 20 århundre.  La nå dette være bakteppe. Når vi nå kommer til vår tid, så må vi konstatere at indeksfossiler fungerer som en utmerket indikator på hvilket geologisk lag vi har med å gjøre. Men hvor gamle lagene er, ja det er et langt puslespill og mye analyse. Men dog så er da dette problemet forenklet i dag ved hjelp av radiometrisk datering.
La oss se på en enkel parallell. Du reiser rundt i landet, og er i den forbindelse stadig innom både Rimi og Kiwi butikker. Og du oppdager etter hvert at du kun får kjøpt et bestemt merke leverpostei hos Rimi, og et annet merke bare får hos Kiwi. Så søker du opp disse merkene på nettet og finner ut at Rimi bruker leverandør A, mens Kiwi bruker leverandør B. Så kommer jeg til deg med en boks med leverpostei og spør om du vet hvem leverandøren er. Du kan umiddelbart svare at det er leverandør A. Hvordan vet du det? Spør jeg. Fordi dette merket får du kjøpt hos Rimi. Etter noen dager spør jeg deg om du vet hvilken leverandør Rimi bruker på leverpostei. Og du kan svare at det er leverandør A. Hvordan vet du det? Spør jeg. Fordi Rimi selger det merket. Da kan selvsagt jeg arrestere deg med at du sier at du vet at Rimi bruker leverandør A fordi de selger dette merket, og du vet at dette merket kommer fra leverandør A fordi de selges på Rimi. Det er en sirkelbegrunnelse. Og jeg tror eksemplet er lett å gjennomskue fordi dette dreier seg om ufullstendige forenklede begrunnelser på hvordan vi vet akkurat dette. I dette tilfellet er dine søk på internett utelatt. På samme måte har popularisert vitenskap utelatt all svette tårer, snubling banning og lange utredninger, når dette en gang fremstilles som en solskinnshistorie for det brede publikum. Da er det opplagt at den forenklede logikken i presentasjonene kan svikte. Hvor ofte ser vi ikke det i media? Men før man trekker konklusjonen om at det er forskningen som er på ville veier, så bør man sette seg minimum litt inn i temaet.

Den andre termodynamiske hovedsetning

Dette er jo et av kreasjonistenes hovedinnvendinger mot evolusjonsteorien. Den andre termodynamiske hovedsetning sier forenklet at alle prosesser går enveiskjørt mot større uorden. Livet har høy grad av orden, og er dermed en motsigelse mot denne loven. Etter som alle naturlige prosesser beveger seg enveis mot større uorden, og naturen i utgangspunktet er kaos, så vil ikke orden kunne skapes av naturlige prosesser. Man kan da også gå videre og si at det eneste som kan skape orden er intelligens, eller fornuft.  Og i og med at hverken mennesker eller dyr var til stede da livet ble skapt, må det ha vært en annen fornuft som stod bak. Og denne andre fornuften assosieres da med Gud. Assosiasjonen med Gud bunner da også i en dypere og interessant forståelse av naturen. Det gjelder synet på naturlover. Vi må sette dette litt i perspektiv. I sivilisasjonenes tidligste historie hadde men forestillinger om lover gitt av Gud. Det handlet i første rekke om morallover men også sivile lover.  Det mest kjente er jo de ti bud. «Du skal …» og «Du skal ikke …». Fordi disse lovene er gitt av Gud er de evige og uforanderlige. Da er jo selvsagt logikken at den samme Gud som har skapt morallover og sivile lover også har skapt naturlover. Det ligger en dualisme i dette på begge disse plan. I forhold til morallover så forpliktes mennesket på en absolutt måte i forhold til disse. På tilsvarende måte forpliktes naturen i forhold til naturlover. På den ene siden har du altså naturen, med all sin materie og energi. På den annen side har man naturlovene, som alt i naturen adlyder. Det må selvsagt sies med en gang at dette grunnsynet har vært svært fruktbart for vitenskapen.  Kanskje har disse ideene fungert som en katalysator for å få i gang vitenskapen. For her er en tydelig forskjell på dette grunnsynet og på det at «Guds Hånd» beveger alt. Ideen om at Gud først skapte lovene, og deretter satte i gang materien til å følge disse lovene medfører igjen ideen om at ved å forstå disse lovene så kan vi ikke bare forstå «Guds sinn», men også naturen selv. Og det er i den siste grunnantakelse at vitenskapen kunne finne sin plass i en slik virkelighetsoppfatning.
Så på sett og vis så rører kreasjonistene her i noe som er dypt forankret i vitenskapelig tenkning. Så selvsagt har dette momentet skapt problemer også for vitenskapen selv.
Min kommentar til dette er at jeg anser det som sannsynlig at selve grunnantakelsen er feil. I min filosofiske tankeverden har ikke lover noen selvstendig eksistens utenom i vår egen fornuft. Dette er mitt grunnsyn på naturlover. Materien oppfører seg i henhold til sin egen iboende natur, og ikke etter instruksjon fra utenforliggende lover. I min verden handler lovene kun om vår fornufts måte å beskrive måten naturen oppfører seg på. Følgelig møter ikke jeg den andre termodynamiske lov med noen form for respekt. Hver eneste dag bryter hvert eneste tre i verden tyngdeloven. De vokser oppover, mens tyngdeloven forlanger at alt skal bevege seg nedover. Dette eksemplet viser at vi ikke med nødvendighet må trekke slike lover inn i ukjent terreng (induktiv slutning). Vi gjør jo det hele tiden, vitenskapen også. Men poenget er at dette ikke er nødvendige slutninger. Vitenskapen antar at lysets hastighet er konstant i hele universet. Ung Jord kreasjonister betviler det. Da kan ikke jeg komme trekkende med at det faktisk er en nødvendig logisk slutning at lyshastigheten er konstant i hele universet. Logisk sett er det ingen nødvendig slutning. Riktignok er det en veldig sannsynlig slutning, men der er også en teoretisk mulighet for at kreasjonistene kan ha rett. Slik er det også med den andre termodynamiske lov. Vi må analysere den for å se på hvilke områder det er rimelig at den har sin anvendelse. Det har jeg gjort her. Og her antyder jeg forsiktig at dette kan dreie seg om ren statistikk, men at denne statistikken kan forstyrres dersom man introduserer filtreringsprosesser av type naturlig utvalg. Når vi har med statistikk å gjøre så begynner antall muligheter å bli interessant. Matematikken bak det finner du f.eks. i uendelighetsteorien. Jeg har også vært inne på det her. Poenget er at jo flere muligheter desto større er sannsynligheten for at det uvanlige skal skje. Og et univers av vår type er sannsynligvis antall muligheter så store at det uvanlige er innenfor rimelig sannsynlighet. Og for hvert steg livet har tatt fremover ligger det sannsynligvis milliarder på milliarder av mislykkede forsøk. Men når det uvanlige skjer, f.eks. at en mutasjon er så nyttig at det gir et positivt seleksjonstrykk, så griper det naturlige utvalg tak og anriker dette frem. Det er ingen metafysisk lov mot dette.  Vitenskapen avgrenser loven til lukkede systemer. Åpne systemer som tilføres energi kan godt bevege seg i motsatt retning. Opp imot evolusjonsteorien har jeg også noen tanker om det her.
Jeg skal kort gripe fatt i den andre delen av argumentasjonen her, nemlig at det må stå fornuft bak enhver form for design eller orden. Den velkjente analogien er jo at om man finner en klokke, så er det jo intellektuelt selvmord å hevde at den kan ha blitt til av seg selv. Det står en urmaker bak. Det fremstår da som et paradoks at treet ved siden av, som er langt mer komplisert kan ha blitt til av seg selv.

I motsetning til de fleste så handler min tilnærming til problemet seg om å kaste blikket over på urmakeren. Urmakeren har tenkt ut design, nitid kommet opp med konstruksjonen, fremstilt delene og satt dem sammen. Hvordan fikk han det til? Ved hjelp av størrelser som fornuft, intelligens og kreativitet. Dette er vel svar vi kan enes om. Men de fleste stopper der. Især kreasjonister gjør dette fordi de har en mer eller mindre ubevisst antakelse som at det må være en ånd der inne som produserer miraklet. Men hva om det er en rent fysisk prosess der inne i urmakerens hode som får dette til? Det går ikke an sier du? Er ikke en datamaskin en fysisk prosess? Hvordan kan et datasystem slå en verdensmester i sjakk, uten å være intelligent, fornuftig og kreativt? Og dette er jo bare begynnelsen. Det er ingen som lengre kan benekte at både intelligens og fornuft kan produseres ved hjelp av fysiske prosesser. Vi har maskiner full av kunnskap, logikk, matematikk og hva det skal være. Og de hjelper oss daglig med mye av det vi holder på med. Men hva med kreativitet? Det er her jeg kommer med mitt forslag til hva som grunnleggende er den kreative prosess. Den kreative prosess er fullt mulig å realisere ved hjelp av maskiner. Og maskiner er fysiske prosesser. Og svært mye tyder på at det er med bakgrunn i det samme prinsippet at vår egen hjerne opererer. Urmakeren skapte sitt mirakel med utgangspunkt i rene fysiske prosesser. Og slike prosesser foregår ikke bare i den menneskelige hjerne. De er identifisert i naturen, på utallige måter, og de er fullt ut kapable til å sette i gang det naturlige utvalg, som jo er naturens egen skaperprosess for liv.

 

Hvorfor observerer vi i ikke evolusjon i dag?

Vitenskapen har aldri hevdet at evolusjon kan observeres direkte. Det er kun indirekte gjennom fortolkninger av beviser at dette kan sannsynliggjøres. Bevisene er indirekte. Og bevis i denne sammenheng er altså det som er funnet og det som kan observeres. Overbevisning blir til som følge av fakta pluss fortolkning.  Evolusjonister og kreasjonister er sjelden uenige om fakta. Ingen benekter at det eksisterer fossiler, at de er ulikt fordelt i forskjellige geologiske lag, at naturen oppviser stor evne til tilpasning og endring, at endringer skjer osv. Det man er uenige om er tolkningen av alt dette.

For mange år siden fikk jeg være med i en debatt om evolusjonsteorien. Det var et lite arrangement som noen adventister holdt og jeg har en mistanke om at jeg ble plukket ut som den som skulle forsvare evolusjonsteorien fordi jeg hverken hadde fagkompetanse eller retoriske evner nok til å kunne virke overbevisende. Og jeg var nok den eneste der som forsvarte evolusjonsteorien. Det er ikke så veldig mye jeg husker fra den debatten bortsett fra et par episoder, hvor av den ene må nevnes her. Det handlet nettopp om dette. Hva er beviset? Vi ser jo ikke evolusjon skje i dag. Hvorfor skal vi tro på noe som vi ikke kan observere? Heldigvis hadde vi ikke retoriske genier ala Kent Hovind til stede den gangen. (stakkars meg om det hadde vært tilfelle). Og Kent Hovind strekker dette problemet langt. Det finnes ikke en overgangsform i fossilrekkene.  Vi finner aldri at fisk blir til krypdyr, eller at krypdyr blir til pattedyr. Det har aldri skjedd at vi f.eks. har sett en hunde-mor føde noe annet enn hundevalper.  Så poengterer han at Bibelen ikke opererer med arter. Alle dyr ble skapt, hver etter sitt slag. Og begrepet «slag» er mer romslig enn hva en art er. Og variasjoner innenfor hvert enkelt slag kalles for mikroevolusjon. Darwins finker er et godt eksempel på mikroevolusjon. Så langt Kent Hovind.

Hva skal til for å overbevise om at alt dette beviser evolusjon utover rimelig tvil? Da er vi igjen tilbake til dette med erkjennelse. Og det er klart at dersom man er uvillig til å evaluere enhver fortolkning av fakta så har jo vitenskapen en uoverkommelig oppgave i forhold til å overbevise kreasjonisten. 

 

Jeg husker ikke alt fra denne debatten men mener å ha svart i retning av at: jo, vi kan faktisk observere evolusjon i dag. Vi kan i alle fall observere at selve evolusjonsmekanismen fungerer. Det gjør vi ved å observere bakterier. Vi er alle opplært til å ta hele antibiotikakuren, og de fleste av oss forstår hvorfor. Første dose dreper kanskje 75 % prosent av bakteriene, neste kanskje 50 % av det igjen. Og vi blir fort frisk fordi mengden av sykdomsfremkallende bakterier i kroppen synker dramatisk. Men det er da vi ikke må stoppe, for den lille resten som da er igjen, jo selvsagt er de mest hardføre, de som tåler giften best. Om vi ikke får stresset disse med høye doser over lang tid, risikerer vi en liten rest med resistente bakterier. Og da er vi ille ute. Det jeg ville vise med dette er at naturlig utvalg faktisk fungerer og at vi må forholde oss til det i praksis.

Men her ble jeg arrestert, ikke fordi jeg adresserte naturlig utvalg, men fordi dette måtte klassifiseres som mikroevolusjon og dermed intet bevis. Vi kom ikke videre med den debatten. Vi skal straks komme tilbake til temaet mikro- kontra makro-evolusjon. Vi skal også komme innom fossiler, men bare kort nevne her at fossiler og alt levende jo kan settes sammen i hierarkiske strukturer basert på morfologi eller genetikk som viser at dette henger sammen. Jeg tror ikke kreasjonister benekter dette heller. Og med genetikken er det jo uomtvistelig et det er tette sammenhenger her. Vi deler store deler av vårt genom med dyrene.  Spørsmålet er bare hvordan det kan forklares. Hva betyr denne sammenhengen?

Her er det vanskelig å komme videre uten å komme innom kreasjonistenes alternative fortolkning av dette med utgangspunkt i Bibelen.  Bibelen sier at gud skapte dyrene «hvert etter sitt slag». I våre dager kreasjonistiske teorier er det dette begrepet som er brukt i stedet for evolusjonens grunnbegrep som er art. Bibelens begrepsbruk kan enkelt forklares med at dette var lenge før arts-begrepet ble oppfunnet. Bruken av begrepet «slag» er vel en enkel og grei sorteringskategori på dyr. Vi har katter, hunder, løver, sauer, kyr osv. Selvsagt var man ikke i nærheten av å systematisere dette på noen måte ala Carl von Linné det eneste vi har er skillet mellom rene og urene dyr, og mellom husdyr og villdyr. Følgelig fantes det på den tiden ingen vitenskap for klassifisering av dyrearter, dermed var også selve begrepet «art», utenfor den kulturelle sfære som bibelskribentene opererte i. Og det generelle sorterings-begrepet «slag» er jo til de grader et formbart begrep, som gir høy grad av frihet til tilpasning. Og jeg tenker at før 1800 tallet var dette granske greit og liketil. Vi hadde navn på de dyreartene vi kjente til, og fortsatte å utvide denne listen etter hvert som man oppdaget fler arter. Og når Gud befalte Noah å ta med seg hvert etter sitt slag, ja så var det enkelt og liketil disse artene man hadde i tankene.

Så får vi utfordringer av typen at Noahs Ark umulig kunne får plass til alle artene, og det faktum at artene jo viser høy grad av bevegelighet. Dette har nok ført til at man har fått behov for å benytte seg av den friheten dette løse bibelske begrepet «slag» gir. Ut av dette kommer det jo en teori om at, ja artene har nok utviklet seg i tiden etter syndefloden, men dog innenfor grensene av sitt slag. Og her kommer et vesentlig poeng i forhold til akkurat dette temaet. For vitenskapelige definisjoner på art er selvsagt strengere. Følgelig vil en evolusjonist kunne komme og si: Se her finner vi utvikling fra en art til en annen. For eksempel Gråmåken og Sildemåken er to måkearter vi vi kjenner fra kysten vår. Disse måkeartene lever rundt Nordpolen med gradvis overgang mellom geografiske raser i Asia og Amerika. Ved Beringstredet finner vi ikke lengre Sildemåker og Gråmåker. I stedet finner vi en måkeart som ligner på dem begge. Følger vi måkene østover, gjennom Sibir, og vestover gjennom Alaska og Canada, ser vi at bestanden gradvis endrer seg, men ikke mer enn at det er forplantingsmessig kontakt. Men når disse måkene som vi har fulgt østover og vestover, møtes i Europa, er det blitt så forskjellige at de ikke forplanter seg med hverandre. De har blant annet litt forskjellig parringstid, og litt forskjellig parrings-lek. I Europa er da sildemåke og gråmåke to forskjellige arter. Men slektskapsbåndet som forbinder dem går rundt hele nordkalotten[1].
En kreasjonist vil umiddelbart kunne avvise et slikt argument fordi dette jo er og forblir måker. Og måker er et slag. Innenfor slaget måker finner vi mange undervarianter som vitenskapen klassifiserer som forskjellige arter. Ergo er det mikroevolusjon vi snakker om, og ikke makroevolusjon. Følgelig er ikke dette noe bevis på at evolusjon foregår i dag.

Og dette er et kraftig retorisk grep. For det gjør det mulig å avvise alt vi kan observere i dag som indikasjon på evolusjon. Alt er mikroevolusjon og vitenskapen står med skjegget i postkassen.

Analytikerens problem her er at dersom man ikke er villig til å se mer enn en-stegs slutninger, så har man mistet både språk og struktur til å kunne gjennomføre det nødvendige resonnementet her. Å gjennomføre et resonnement som påviser evolusjon er ikke like enkelt som da Galileo Galilei i følge myten skal ha sluppet steiner fra det skjeve tårn i Pisa, for å vise at tyngdens akselerasjon er uavhengig av massen (motsetning til Aristoteles lære). Fordi her er det bare å måle og trekke en konklusjon.  Det å bekrefte at evolusjon foregår er et større puslespill og bevisene er mer indirekte enn som så. Tenk deg en slik utvikling som den vi ser her, foregå over hundretusener av år, kanskje millioner. Hva er grensen for hvor langt dette kan gå?
Det er ikke for ingenting at Darwin brukte minst tre tiår på å skrive en bok som var bra nok til å overbevise datidens akademia. Darwin hadde utgangspunkt i nettopp det som er temaet her. Hvordan kan vi observere at evolusjon virkelig finner sted? Utgangspunktet er hva vi kan se og observere, og så en rimelig fortolkning av dette. Og det å se, i denne sammenheng har å gjøre med nitid vitenskapelig kartlegging over flere kontinenter, både av nålevende arter og av fossiler.

Hva Darwin så var at artene ikke er stabile, de forandrer seg og ikke minst de tilpasser seg de lokale omgivelsene. Og han hadde vel sett nok fossiler til å vite at fortidens dyr var forskjellig fra nålevende dyr.

Men jeg tenker at hvis man leser Darwins arbeider med nåtidens kreasjonistiske sjablong, så overbeviser ikke dette på samme måte som det overbeviste Darwin.

For det første så foregår evolusjon så langsomt at hver generasjon er langt fra å kunne merke noe som helst av dette. Riktignok diskuterer man nettopp evolusjonshastighet og sågar at hurtig evolusjon også skjer. Men her er det vesentlig med begrepsbruken. Hva er hurtig evolusjon? Snakker vi mindre enn tusen generasjoner på en synlig merkbar forandring (som da er noe mer enn at f.eks. evnen til å overleve en bestemt sykdom forbedres), så vil mange hevde at dette er hurtig evolusjon. Snakker vi 20 generasjoner så er det ekstremt hurtig evolusjon. Likevel, selv med 20 generasjoner så vil neppe den enkelte generasjon kunne oppdage at det foregår noe som helst.

Om vi regner 25 år pr generasjon og at mennesker og sjimpanser skilte lag for 7 millioner år siden(sannsynligvis for lavt anslag) så snakker vi altså om 280 000 generasjoner.  Følgelig spør man om det umulige dersom man ønsker å «se at dette skjer her og nå». Skal man akseptere evolusjon kommer man altså ikke unna en mer indirekte tilnærming.

For det andre, så har vi altså en sjablong hvor hvert slag, eller hver grunntype som noen kaller det, er så vidt at selv Darwins materiale ikke er nok å overbevise om at grunntyper kan utvikle seg til nye grunntyper. Og så erstattes evolusjon med en tilpasningsteori innenfor hver grunntype.

Det som skal til for å overbevise en kreasjonist om evolusjon (det er som regel ikke mulig) må derfor være entydige bevis på slektskap mellom grunntypene, eller annen dokumentasjon på overgang fra en grunntype til en annen.

Derfor kan kreasjonister nok så frimodig etterspørre observasjoner eller funn som beviser at evolusjon må ha foregått. For nesten alt man har av vitenskapelig materiale som skal dokumentere dette er basert på det mye strengere artsbegrepet. Noe som lettvint bare kan avvises med at det bare handler om mikroevolusjon og tilpasninger innenfor hver av grunntypene.  

Og her har Kent Hovind retorikken klar. Han kan jo harselere med å spørre på hvilket punkt i utviklingen var det en ape-mor som fødte et menneskebarn? Det er jo selvsagt et tåpelig spørsmål som er lett å gjennomskue med noen mot-eksempler. Når er det kyllingen blinker og åpner øynene igjen som en høne? Dette er fin retorikk, og som vanlig må analytikeren forklare hva som skjer. Dette har med vår hjerne, sortering og kategorier å gjøre. Hverken for høns eller mennesker eller sjimpanser har vi så presise definisjoner på kategorier at dette alltid lar seg sortere på en veldefinert fornuftig måte. Det er tross alt et kontinuum her. Du hiver kalt vann i kasserollen, setter den på en varm kokeplate. I hvilket millisekund skifter vannet fra kalt til varmt? Denne siste er sannsynligvis enklere å komme rundt, for her er kontinuumet kvantifiserbart. Vi kan definere at over 40.00 grader så er vannet varmt. Under det, så er det kaldt. Jeg vet ikke om du kan se at dette har med vår egen hjerne og sortering å gjøre. Derfor er slike spørsmål underholdende og morsomme, men i praksis er de verdiløse som argument mot at evolusjon har funnet sted. Utviklingen skjer så langsomt at det er vanskelig for oss mennesker å forstå det.

Videre kan kreasjonistene hevde at fossilmateriale er mangelfullt og full av «missing links».

Hva er en «missing link»? Hvis fremtiden finner fossiler av meg, og av mitt barnebarn, men ikke min sønn, så har vi jo opplagt en «missing link» Egentlig er det meningsløst å snakke om overgangsformer. En art er ikke på vei mot et utviklingsmessig mål i fremtiden. Det eneste vi kan si er at den tilpasser og utvikler seg.  Det er vi som spesifiserer et punkt på den utviklingen som en art, og som lengre fremme setter et nytt punkt og kaller dette for en ny art, og som dermed også har definert alle mellomliggende ledd som overgangsformer.

Når vi finner fossiler i lagrekkene så finner vi slike punkter i utviklingen. Om vi så finner et nytt fossil, som er endret og yngre, så kan vi anta at dette er en etterkommer. Om vi så finner noe midt i mellom har vi da funnet en «missing link»?   Nja… kanskje vi heller bare har skapt to nye «missing linker», nemlig en «missing link» på hver side av det hullet som akkurat ble tettet? jeg vet ikke om du ser hvor jeg vil. Dette har igjen med språk og begreper å gjøre. Og uansett så vil en kreasjonist ikke se overgangsformer, men stadig flere «missing links», helt til de kommer så tett at dette kan defineres som mikroevolusjon.

Så selvsagt kan Hovind hevde at man ikke har funnet en eneste overgangsform, og absolutt ingen bevis på evolusjon. For et slikt bevis krever jo at man entydig kan dokumentere overgangen fra en grunntype til en annen.

Det kreasjonistene egentlig har gjort her er å sette opp en vanntett retorikk som alltid med full tyngde kan brukes mot vitenskapen, uansett hvor komplett fossilmaterialet er. Og nøkkelen her er at all endring som kan dokumenteres på en overbevisende måte enkelt hevdes å være mikroevolusjon. Så la oss dvele litt med dette.

I forenklede kreasjonistiske fremstillinger kan ofte forholdet mikroevolusjon kontra makroevolusjon bli misforstått til at det handler om små og store endringer. Denne problematikken er godt fremstilt i denne videoen. Her defineres forskjellen på disse to som henholdsvis endringer innenfor artsgrensene og endringer på tvers av artsgrensene. Det som imidlertid ikke tas opp her er en definisjon av selve artsbegrepet. For dersom man skal kunne skille mellom mikro og makroevolusjon så må man jo ha et entydig universalt artsbegrep. Det har man egentlig ikke. Og det i seg selv er jo en klar indikasjon på at art egentlig bare er et nyttig sorteringsbegrep i menneskets forsøk på å forstå naturen.  Det er ikke en del av naturen selv. Og dette er en særdeles viktig konklusjon. Vi finner nemlig ingen artsbariærer i genene, eller andre barrierer for endring. Hva betyr det? Jo det betyr i praksis at dersom man aksepterer mikroevolusjon, så har man i praksis også akseptert makroevolusjon. For makroevolusjon handler som regel kun om at alle de små stegene av mikroevolusjon over tid akkumuleres opp slik at summen blir makroevolusjon. Tenk på mutasjoner som et viskelær og en blyant som endrer en tekst bokstav for bokstav. Hver endring skaper bare en liten endring i teksten. Men over lang tid akkumuleres dette og teksten blir etter hvert ugjenkjennelig i forhold til hva den en gang var. Og om vi skal legge den biologiske definisjonen av art til grunn, så er det jo opplagt at en slik prosess av mikroevolusjon over lang tid vil akkumuleres og bli så omfattende at det blir en genetisk inkompatibilitet som forhindrer reproduksjonsdyktig avkom med arten som den så ut for x antall generasjoner siden. For øvrig som det nevnes i videoen, så handler jo dette ikke bare om mengden forandringer. Men hvis små endringer treffer uheldig så skal det nødvendigvis ikke så veldig mye til før en slik inkompatibilitet kan være et faktum. Dermed har vi skapt en ny art.

For oss som er lekfolk på området ender jo dette opp med at disse to teoriene står opp mot hverandre. Så en del av det å besvare en kreasjonists utfordring på handler for meg ikke lengre om å komme med fossiler, gener, bakterier, og resonnementer om en evolusjon som går langsomt. Alt dette vil falle på steingrunn. Nei det må handle om å sette disse to teoriene opp mot hverandre for å se på hvem av dem som med all rimelighet står seg best i et kritisk lys.

 

Hva beviser fossilene?

Kreasjonismens handtering av fossile data handler i hovedsak om forsøket på å diskreditere evolusjonsteorien. Og det er det vi skal kikke litt på nå. Kritikken kommer gjerne innen følgende kategorier:

1)      Anomalier dvs. funn av fossiler som ikke passer med evolusjonsteorien

2)      Levende «fossiler»

3)      Manglende mellomledd og hull i fossildataene

4)      Fossiler som tyder på syndefloden

Anomalier

Anti evolusjonistisk litteratur er ofte full av eksempler på fossiler funnet i lag hvor de ikke hører hjemme. Se også her.  Min generelle betraktning på dette er at vi i løpet av de siste par hundre år har gravd opp og kartlagt millioner på millioner av fossiler, og som tidligere nevnt, så vår sorteringen i forhold til de forskjellige geologiske lag så gjennomført at man kunne bruke fossilene til å identifisere det geologiske laget. Det det forteller meg er at vi her har å gjøre med et svært så forutsigbart mønster. Så når man finner fossiler som ikke passer inn med dette, så er det først og fremst en overraskelse i forhold til det mønstre man vanligvis ser og kjenner så godt.  Det å tenke seg et utviklingsscenario hvor f.eks. mennesker og dinosauruser har eksistert samtidig er ikke noe som er umulig rent teoretisk, sett gjennom evolusjonens øyne.  Evolusjonsprosessen er ikke strengt deterministisk på det nivået at det er en bestemt rute fra A til B. Så når evolusjonister hevder at mennesker og dinosaurer ikke har eksistert sammen så er det fordi man aldri har funnet fossiler av disse to artene i samtidige geologiske lag. Dette er med andre ord en empirisk erkjennelse. Og den ville sett annerledes ut dersom mønstret hadde hatt en annen karakter. Og man opererer med et ufullstendig fossilmateriale. Det vil si at her også skjer kvalifiserte gjetninger når de puslebitene skal settes sammen. Og selvsagt er det ikke sjelden at når nye fossiler blir funnet (hurra), så må men tilbake til tegnebrettet å pusle bitene på nytt. Men så hender det altså at det blir gjort funn som er så i utakt med det man ellers ser at man setter det til siden. Vi skal ikke være forbauset over at dette skjer. Det vi vet er at geologiske og biologiske hendelser er kaotisk. Og i mange tilfeller kan man finne plausible forklaringer på slike anomalier. Det kan handle om «geologiske fenomener» som har blandet kortene mer enn forventet, det kan være feiltolkning av funnet, det kan være juks, og noen ganger aner man vel ikke hva som kan ha skjedd. Richard Dawkins sammenligner ofte denne vitenskapen med en detektiv som etterforsker drap. For det handler også om å sette sammen biter av et puslespill på en slik måte at alle delene passer sammen. Men det er på langt nær alle drap som blir oppklart. Noen ganger ender vi opp med egentlig ikke å ane hva som kan ha skjedd. Og spørsmålet er da om dette er nok til å velte hele evolusjonsteorien. Jeg tenker at det er det ikke. Det er ikke slik at vitenskapen gjør grove sorteringer på alt som finnes og bare forholder seg til det som passer med teorien. Det vi snakker om her er funn som i omfang er fullstendig marginalisert i forhold til det generelle mønstret. Og selvsagt må man i en kaotisk verden forvente å se en del slike tilfeller. Her er noen slike funn referert og forklart.
Da jeg så denne oversikten over fossiler i Grand Canyon så fortelles det her at vi ikke finner dinosaurfossiler her fordi lagene er for gamle. Da ble jeg jo litt overrasket over å finne en liten notis angående «nylige fossiler». Vi ser bilte av et fossil av en skalle fra et dovendyr. Og selvsagt er det jo slik. Grand Canyon har ho eksistert i millioner av år, og selvsagt har forskjellige mer moderne dyrearter levd i dette miljøet, sammen med gamle fossiler. Tenkt deg nå at det skjer en ulykke eller en katastrofe hvor et dyr blir begravet, kanskje i sand. Og kanskje går det noen hundre tusen år, og dette blir fossilert side om side med urgamle fossiler. Om nå det moderne mennesket senere finner dette, så er jo det en sjeldenhet man kan kløs seg i hodet av. Poenget er at utallige ganger så har nok slike ting skjedd, en sjelden gang finner vi mennesker slike ting, og kreasjonistene har noe å «slå i bordet» med.

Levende Fossiler

En sjelden gang dukker det opp arter som man tidligere bare har sett som fossiler, men som altså viser seg å eksister i levende livet. Når slike ting skjer er det jo fantastisk for det gir jo en unik mulighet til å studere arter som er svært gamle. Men slike funn presenteres ofte i kreasjonisters litteratur som bevis mot evolusjonsteorien eller av vitenskapen har tatt feil. Ja selvsagt har vitenskapen tatt feil all den tid man tidligere kun har sett arten som fossiler. Det er vel en helt forståelig feiltagelse. Men dette er på ingen måte utrykk for at evolusjonsteorien har problemer. Her er det igjen vesentlig å få med seg at dette ikke dreier seg om evolusjoner determinisme. Og her må vi vel også se litt på dette med evolusjonshastighet. For det som viser seg å være tilfelle (f.eks. med diverse arter av hai) er at vi her har å gjøre med arter som har vært stabile i millioner av år. Er dette i tråd med evolusjonsteorien. Vel, en ting kan man vel si er at dette er skapt store debatter. Og debatten handler om evolusjonsmelanismene. Vi har en del miljøer som forfekter gradualisme, nemlig det at evolusjonen foregår gradvis. Andre hevder såkalt punktualisme. Det vil si en teori om at arter kan være stabile over lang tid for så å gjøre plutselige endringer. Og her må vi med en gang si at «plutselige endringer» her godt kan referere seg til perioder over mange millioner år. Og dette er faktisk i tråd men hva fossilmaterialet ofte viser, nemlig at arter står stille over lange perioder, for så å gjennomgå hurtige endringer.
Kreasjonister bruker ofte slike trekk i fossilmaterialet som bevis på at evolusjon ikke skjer. Ofte er gjennomslagskraften i et slikt argument basert på en forenklet lekmannsforståelse om at evolusjonistene tror at evolusjon skjer mer eller mindre med konstant hastighet. Det vil si at fossile bevis på en stabil art eller funn av «levende fossiler» er et kraftig slag mot evolusjonsteorien. Det er ikke tilfelle. Moderne evolusjonsteori har ingen forutsetning om konstant evolusjonshastighet. Teorien bak evolusjonshastighet her jeg vært inne på her. I forhold til såkalt «stasis» altså at en art forblir stabil over mange millioner år, så er dette også fullt mulig innenfor rammen av denne teorien. Dersom en art blir svært godt tilpasset sitt miljø så kan det hende at enhver endring skaper et seleksjonstrykk tilbake til «normalen». I så måte så endrer nok arten seg, men dette kan mer eller mindre dreie seg om svingninger rundt et likevektspunkt. Dette ser man særlig i ekstreme stabile miljøer hvor artene er spesialtilpasset akkurat det miljøet. Så lenge miljøet ikke endrer seg forblir arten den samme. Men den blir da også sårbar for endringer i miljøet. Pr i dag er den debatten som var på 70 80 tallet mellom gradualister og punktualister mer avrundet. Når det er sagt så gir jo punkualisme også en viss fristelse til å innføre en mer overordnet intelligens i disse plutselige forandringene. Som om naturen (eller Gud) tenker ut løsningene, bygger dem opp over tid og så aktiverer dem på et gitt tidspunkt. Seriøse evolusjonister vil ikke ha godtatt en slik posisjon. Dette er intelligent design. Men så lenge man holder seg innenfor de vitenskapelige rammer, har utgangspunkt i naturlig utvalg, så er jo det hele kun snakk om variasjoner i seleksjonstrykket, gjerne kombinert med størrelsen på populasjonen. Og konklusjonen blir da at stabile arter ikke representerer noe problem for evolusjonsteorien. Denne oversikten over fossiler i Grand Canyon forteller at dinosaurer aldri noensinne er funnet i Grand Canyon. Det har sammenheng med at de geologiske lagene her er eldre. Grand Canyon er stort. Med det kaos som må ha eksistert under syndefloden, hvorfor i all verden finner vi ikke en eneste dinosaur i hele dette store området? Og selvsagt finner vi ikke mennesker heller.
Så lang jeg vet finnes det ikke et overbevisende tilfelle som viser at dinosaurer og mennesker har sameksistert. Der det har sett slik ut har det enten dreid seg om juks, eller forveksling med spor etter dinosaurer. Her er Richard Dawkins kommentar.

 

Manglende mellomledd og hull i fossilrekken

Kreasjonister hevder ofte at «unnskyldningen» om manglende fossile data ikke lengre holder. Nå må likesom tålmodigheten være slutt. Man har aldri kunnet dokumentere en eneste overgang fra en art til en annen.
Her er vi igjen inne på en type fakta-uenighet mellom kreasjonister og evolusjonister om hva som er en art. I den grad vitenskapen faktisk dokumenterer artsdannelse vil kreasjonistene falle tilbake til at dette er mikroevolusjon, da med utgangspunkt i det bibelske begrepet «hvert etter sitt slag».

Siden Darwins tid man imidlertid fremskaffet enorme mengder av fossiler, og dette oppfattes som en overveldende bekreftelse på Darwins teori. Likevel er det slik at det stadig blir gjort funn som motsier vitenskapens puslespill, og man blir nødt til å omarbeide utviklingskartet for å få innpasset dette. Så selvsagt er utviklingskartene mangelfulle. Selvsagt finnes det utallige «missing links». Dette er en kontinuerlig prosess som vi kanskje aldri blir ferdig med. Det ligger i vitenskapens natur å leve med dette. Men de grove trekkene i utviklingen har vi. Det er detaljene som mangler.  Problematikken rundt fossile data har jeg vært litt mer inne på her.

Fossiler som støtter teorien om syndefloden

Det vi snakker om her er i hovedsak:

1)      Fossiler som vitner om katastrofe og som viser hurtig dannelse av geologiske lag
Her er det hovedsakelig fossilerte trær som strekker seg vertikalt gjennom det som ser ut som mange geologiske lag. Ofte vises vi bilder av dette og blir samtidig fortalt at evolusjonister har store problemer med å forklare dette. Hovedproblemet her er at man bara antar at geologer bedømmer slike lag til å være millioner av år gamle. Det er jo slett ikke tilfelle med alle formasjoner som ser ut som geologiske lag. Dette er utmerket forklart her og på slutten av denne videoen.  Poenget er at dette er trær som har i våtområder som har blitt dekket av tykke lag med leire over hundrevis av år. Ingen geologer hevder at disse lagene strekker seg over millioner av år. Det er jo åpenbart at de ikke gjør det, og det er ikke noe problem å forklare. Fossilene i disse lagene viser heller ikke tegn på en type endring man kunne forvente dersom det var millioner av år det var snakk om. Sannsynligvis kan også noen av disse strukturene ha blitt dannet som følge av katastrofer. Det er jo noe kreasjonister gjerne tar til inntekt for en syndeflod. Vi så jo noe lignende skjedde under utbruddet av Mount St. Helens i 1980. Og det var jo en lokal katastrofe.

2)      Fossiler som viser at mennesker og dinosaurer har levd samtidig.
Dette er jo ofte noe som kommer opp i kreasjonistiske presentasjoner, og som skal fungere som bevis mot evolusjonsteorien. Som jeg tidligere har påpekt så handler denne delen av evolusjonsteorien om empiri. Man forsøker å sette sammen puslespillet med utgangspunkt i de bitene man finner. Fossiler av mennesker og dinosaurer har aldri forekommet sammen, og man har utrolig mye materiale både av dinosaurer og mennesker. Derfor ville det vært en overraskelse at man fant dem sammen, eller i samme lag, fordi man aldri har sett det før. Og per nå er vel puslespillet så pass komplett at muligheten for dette anses som fraværende. Derfor når man finner noe som antyder noe i denne retningen, så er det ikke rart man leter etter alternative forklaringer.

 

 

 

 

Befolkningsvekst

Her finner vi en interessant refleksjon om befolkningsvekst. Den har utgangspunkt i en vekstrate pr. år som varierer mellom 0,5 % til 2 % pr år. Med en vekstrate på 0,5 % år finner man altså at nåværende befolkningsstørrelse passer med starten fra syndefloden. Går man bakover en million år og går ned på en vekstrate på 0.01 % får man likevel en befolkningsstørrelse  10 med 43 nuller etter seg.
Min kommentar til det er at da har man ikke studert Thomas Malthus godt nok. En populasjon som vokser krever en økende mengde ressurser. Det vil alltid være mer vekst-potensiale i en populasjon enn det er ressurser tilgjengelig. Befolkningsstørrelsen vil derfor alltid begrenses av ressurstilgang kombinert med evnen til å utnytte ressursene.
Måten som bloggforfatteren her resonnerer på minner meg på en episode i gamle dager hvor jeg jobbet i et flyselskap og skulle gå over til å selge flybilletter på internett. Dette var i Internettets barndom og noen av oss ante at det lå et ufattelig vekst-potensiale i dette. Vi tok da fatt i noen av disse vekstprognosene og omgjorde dette til kvalifiserte gjetninger på økning i billettsalg. Men når vi strakk prognosene over noen år endte det opp med en prognose på flere flybilletter enn det fantes flyseter i hele verden. Det er jo lett å flire av fordi feilen i et slikt resonnement er åpenbar. Dette vil før eller siden stange mot andre faktorer som begrenser veksten.

I vår tid opplever vi at stadig flere arter synker, nærmer seg utrydding og til og med blir utryddet. Dette har nær sammenheng med endring i klima, levevilkår og leveområder. Og slik har det selvsagt også vært med mennesket. Genetisk bærer mennesket preg av å ha gått gjennom en flaskehals for rundt 74000 år siden. Dette settes i forbindelse med supervulkanen Toba som gikk av på denne tiden. Kanskje har menneskeheten på denne tiden vært meget nær utryddelse. Anslag har vært ca. 10 tusen individer. Og vi vet heller ikke hvilke andre katastrofer, matmangel, epidemier osv. som kan ha rammet i fortiden. Så selvsagt er det rett og slett tullball å forsøke seg på slike beregninger som dette.

I forhold til nær forhistorie så aner vi at befolkningsveksten har vært temmelig laber frem til overgang til industrisamfunnet. Dette har sammenheng med minst to ting. For det første ble vi mye bedre til å utnytte ressursene (landbruk og industriproduksjon), for det andre har vi hatt en kraftig utvikling på medisin og helse slik at barnedødeligheten har falt dramatisk, og levealderen har økt. Da er det naturlig at det potensialet for vekst som ligger i populasjonen kommer mer til uttrykk. Dermed fikk vi befolkningseksplosjonen.

Er evolusjonsteorien farlig?

 Her er en video hvor Kent Hovind snakker om temaet. Det kan kanskje være nyttig å se gjennom en slik video slik at vi vet hva vi har med å gjøre.

Essensen av det som sies er følgende:

Evolusjonsteorien er den dummeste og mest farlige teori gjennom tidene.

1)      Den er basert på løgn

2)      Den Tar bort moralen
Evolusjonsteorien er årsaken til alt som er galt her i verden. Dramatisk økende kriminalitet, skolemassakre, abort, advarer mot vaksiner (skal blant annet være årsaken til krybbedød), chemtrails (staten som vil redusere befolkningen), sex før ekteskap øker, barn født utenfor ekteskap øker, samboerskap øker, skillsmisserate øker osv.

3)      Grunnlag for humanisme
Mennesket er gud, Hvis evolusjon er sann, hvordan skille rett fra galt? Hvis vi ikke vet det har vi problem, menneske gjør seg selv til Gud

4)      rasisme,
Noen raser er overlegne andre raser, eugenikk, Ideen til rasisme kommer fra evolusjon.

5)      Nazisme
Hitler bygget sin tenking på evolusjonsteorien

6)      Kommunisme
Karl Marx, Stalin, Lenin var alle ateister og trodde på evolusjonsteorien. Det samme gjelder Pol Pot og Mao.

7)      Den nye verdensorden
Mennesket er i en krigssone, mellom Gud og Satan. Konspirasjonsteorier.

Mine kommentarer:
Det er faktisk også interessant å se på dette også fra et retorisk synspunkt. Videoen munner nemlig ut i konspirasjonsteorier som bygger opp under disse skjulte mektige eliter som planlegger den nye verdensorden. Og dette settes inn i en kristen kontekst. Denne eliten jobber for Satan, de bare vet det ikke helt enda. Så kommer det som er interessant, og som det hele bygger opp til, nemlig underkastelsen:

Hvor er du opp i det hele? Nå er det tid for at du tar stilling, slutter å interessere deg for TV og trivielle ting, men begynner å bruke energien på det som virkelig gjelder.

Mellom linjene hører jeg: jobb for oss, gi penger til oss, gjør oss større, gi oss mer makt og ære, bli med på vårt lag og underkast deg våre ledere, bli en nyttig idiot for vår pengestrøm, slik at vi kan reise verden rundt, bruke dine penger, bygge nye sentre, skape nye flokker.

Jeg aner at dette egentlig ikke handler om evolusjonsteorien, men om makten over deg og meg, og pengene våre.

1)      Evolusjonsteorien er løgn
Det som er interessant her er begrepsbruken. Den tror jeg har minst to hensikter. Blant kristne heter det jo at «Løgnens far er Satan». Det gjør det jo mulig å knytte evolusjonsteorien direkte til Satan. Og det er jo nettopp det Hovind gjør her. Den andre hensikten tror jeg handler om at man ikke bare diskrediterer vitenskapspersoner og forskere som dumme, men også for bevisst villedning. For jeg tenker at Hovind må være enig med meg i det at løgn er noe annet enn bare å være dum og ta feil, og gi utrykk for det. Løgn er noe bevisst. Og dette passer som hånd i hanske med forestillingen om at evolusjonsteorien er en bevisst konspirasjon. Det vil si at de som holder på med dette, egentlig vet at det bare er tull, men at de har en agenda. Det er en totalkarakteristikk av vitenskapen som det er vanskelig å ta seriøst. For her snakker vi om en vitenskap som involverer millioner av mennesker på tvers av landegrensene, og ikke minst på tvers av fagfelt. De forhold vi er innom som angår evolusjonsteorien berører en rekke fagfelt, fra fysikk, til geologi, til biologi, til medisin, til arkeologi, til astronomi og til og med politikk og teologi. Om det fant så høy og omfattende systematisk korrupsjon i dette, så ville det lekket ut. Vi ville sett mye mer kritikk, og vi ville sett mye mer juks og fanteri. Det ser vi ikke. I stedet brukes denne kunnskapen som et menneskelig felleseie, like frem og liketil. Det å kalle en vitenskapelig teori for løgn, er også etter min mening et klart tegn på at man selv må være vitenskapelig uskolert. I vitenskapen snakker man om hypoteser. De er ikke løgn eller sannheter, men de kan være feil og de kan være korrekte. Det å ta vitenskapelig feil, og det skjer jo hele tiden fordi det er en del av vitenskapen, er ikke å lyve, men det er å ta feil. Det å være vitenskapsperson, og ta feil, erkjenne det, og korrigere sine oppfatninger under tyngden av bevis, er noe som er nobelt innenfor vitenskapelig kultur. Det er jo ikke alltid at det skjer. Selvsagt rir man kjepphester her også. Mennesker er jo mennesker, også innenfor vitenskapen.
Ved å knytte evolusjonsteorien opp mot konflikten mellom Gud og Satan avslører Hovind at han ar utgangspunkt i det jeg kaller for en lukket eksistensialmodell. Og den er i sin dypeste natur uvitenskapelig.

2)      Tar bort moralen
Resonnementet er slik: Evolusjonsteorien gjør ateisme mulig. Da har vi ikke lengre Gud til å hjelpe oss med å skille rett fra galt, og vi kan gjøre hva vi vil. Det medfører et samfunn i forfall. Kent Hovind går da gjennom alt som er galt i samfunnet, fra skolemassakre til skilsmissestatistikken. Og alt skylles evolusjonsteorien. Dette er et utmerket eksempel på det jeg i gamle dager kalte kortstokksyndromet. Problemstillingen rundt absolutt moral har jeg adressert mange ganger før, men la oss nå gjøre dette konkret med utgangspunkt i Hovinds argumentasjon. Hovind bruker følgende eksempel: han var i en skoleklasse hvor en elev rakte opp hånden og erklærte at han var ateist. Hovind utfordret ham da på hvordan han kunne skille rett fra galt? Eleven svarte noe i retning av at det klarte han utmerket godt selv. Vel, fortsatte Hovind, det er veldig bra for om fem minutter skal jeg skyte deg. Eleven protesterte med at det kunne han da ikke gjøre sånn helt uten videre. Jo, svarte Hovind, for dersom Gud ikke finnes og jeg selv kan bestemme rett og galt, så bestemmer jeg at det er helt OK å skyte deg. Så langt Hovinds retorikk. Min første kommentar til dette er jo at Hovind her avslører at han selv er grunnleggende amoralsk. For om han ikke har Gud å støtte seg på, så har han ingen grenser, han står ikke for noe av seg selv. Det er det jeg gir karakteristikken amoralsk. Men så vil jeg trekke det tilbake. For dersom dette var uttrykk for reell amoral ville argumentet mistet all sin slagkraft. For dette argumentet appellerer jo til noe i oss. Hva er det? Jo det er tanken på det skremmende i et absolutt anarki, en naturtilstand, en alles krig mot alle. Mennesket har et grunnleggende behov for trygghet, og dette scenarioet er en trussel mot det. Uten at vi mennesker hadde dette i oss i utgangspunktet, så ville ikke forstå Hovinds argumentasjon her. Det betyr at vi egentlig ikke har utgangspunkt i Gud, når vi bedømmer det å drepe som galt, vi har utgangspunkt i oss selv. Gud blir bare en retorisk krykke opp i det hele.
Påstanden om at evolusjonsteorien har skylda for alt som er galt i samfunnet faller på sin egen urimelighet. USA har vel en drapsrate som er 10 ganger så høy som i Norge. Men det er i gjennomsnitt langt flere som tror på evolusjonsteorien i Norge enn i USA. Hvor mange skolemassakre har vi hatt i Norge? Samtlige av de udåder som Hovind nevner er jo begått av mennesker som tror at jordkloden er rund. Så kanskje det er den troen som forårsaker all elendigheten?
Jeg tenker at denne type retorikk egentlig er svært destruktiv. Tenk på da Amerika ble oppdaget, alt slaveriet, og folkemordet på indianerne. Alt dette ble begått av samfunn av troende kreasjonister. Hekseprosesser, religionsforfølgelse og religionskriger, i all hovedsak faller alt det gale som skjedde før 1859 inn under sekken «begått av troende kreasjonister».  Men samtidig innser jeg at denne måten å kaste dritt på, både er destruktivt og svært urettferdig. I noen tilfeller, og det kommer jo Hovind inn på, er jo evolusjonsteorien aktivt brukt, eller misbrukt får man vel si til politiske formål. Evolusjonsteorien er en svært potent teori, som berører både mennesket og dets forståelse av seg selv på en grunnleggende måte. Og som menneskehet er vi enda ikke ferdig med den modningsprosessen det er å ta dette inn over seg på en rasjonell måte. Det betyr at jeg tenker at mennesket, nok rent kunnskapsmessig var moden for evolusjonsteorien når den kom, men politisk, moralsk og filosofisk ble vi på mange måter tatt på sengen. Evolusjonsteorien handler om kunnskap.  Kunnskap kan både brukes og misbrukes. Og hvis man kan sammenligne evolusjonsteorien med det for en 15 åring plutselig å slippe unna foreldrenes kontroll, så vil jo en umoden 15 åring kanskje bli kriminell, begynne med stoff og havne skikkelig ut på kjøret, mens en mer moden 15 åring nok vil ta seg noen ekstra friheter, men bruke huet til å unngå de verste tabbene. Alle de tekstene og temaene Hovind drar frem her kan regnes som utslag av akkurat denne store kulturelle prosessen. Og evolusjonsteorien reiser ubehagelige spørsmål for mennesket. Den første store debatten handler jo om synet på naturen og selve verdensbildet. Den andre store debatten handlet om raser, om overlegne raser og om underutviklede raser. Vi fikk raseteorier som bygde på evolusjon. Hvordan forholder vi oss til det? Det reiser igjen spørsmål om moral og verdier. Hvordan forholder vi oss til det, dersom all fremgang innebærer at de flinkeste utkonkurrerer de som ikke er fullt så flinke? Så kan vi videreføre det til en debatt om sosiale lag. Vi fikk eugenikken som jo tok fullstendig av i Nazi Tyskland. I ettertid har dette lagt en alvorlig demper på en debatt som jeg tenker med nødvendighet må komme sog som må bearbeides for at menneskeheten skal kunne utvikle den modenhet som skal til for å leve med et endret syn på seg selv, som en art blant mange arter, og med en natur som er preget av evolusjon. Her er vi nå.  Poenget er at ja, evolusjonsteorien hadde stor innflytelse på en del stygge trender i første halvdel av de 20 århundre. Og jeg relaterer dette til det faktum at mennesket manglet filosofisk, moralsk og politisk modenhet til å ta imot og forholde seg til teorien på noen god måte.

3)      Evolusjonsteorien og humanismen.
Humanisme er jo et vidt begrep. Det er verd å merke seg at også for som er kristne eller tror på Gud kaller seg humanister. For meg personlig handler humanisme om to ting. Det ene er viljen til å ta i bruk egne ressurser (i motsetning til autoritet) når man skal komme frem til hvordan man skal forstå og forholde seg til verden. Det andre er en ren fasinasjon av mennesket som art. andre legger andre ting i dette. Humanisme knyttes også til filosofi, kunnskap, rasjonalitet og til vitenskap. Alt dette er blitt til i prosesser som kan karakteriseres å ha humanistiske komponenter i seg. Hovind legger vekt på å fremstille det som om at mennesket gjør seg selv til Gud. Dersom vi knytter Gud til egenskaper som allmakt, allvitenhet, allesteds nærvær osv. er det vel ingen mennesker med vettet i behold som går rundt og påstår noe slik om seg selv, eller mennesket som helhet. Dette handler nok mer om den prosessen hvor mennesket frigjør seg mer og mer fra religiøs autoritet og tar i bruk rasjonaliteten. På sett og vis betyr det at mennesket selv overtar noe av den rollen religionen har hatt i forhold til moral, filosofi, politikk, kunnskap og selvforståelse. Det er vel neppe alle som oppfatter dette å handle om en kamp mellom gud og mennesker, men heller en maktkamp mellom religiøse eliter og det frie individ. At religiøse autoriteter tar Gud i sin munn for å true seg tilbake til tidligere maktposisjoner kan nok forstås. Men dette har lite med Gud å gjøre. Og selvsagt må det innrømmes at evolusjonsteorien også har hatt innflytelse på denne prosessen. Den gjør det absolutt mulig å erklære seg som ateist, uten å begå intellektuelt selvmord.

4)      Rasisme
Rasisme har eksistert blant oss mennesker lenge før evolusjonsteorien kom på banen. Så man kan jo på ingen måte si at evolusjonsteorien er årsaken til rasisme. Og i gamle dager brukte man jo Bibelen til å forsvare rasisme. F.eks. at Kams sønn, Kanan ble forbandet av Noah, og at han regnes som stamfar til afrikanerne. Slaveriet var også forsvart av Bibelen. Til og med i de ti bud nevnes slaver som noe selvfølgelig. Det må jo også påpekes at slaveriet ble avskaffet i USA i 1865, altså seks år etter at Darwin kom på markedet med sin evolusjonsteori. Da hadde slaveriet pågått i hundrevis av år. Å blande inn evolusjonsteorien som årsak til dette er mildest talt svært urettferdig. Det var troende kreasjonister som holdt slaver.
Men jeg vil da heller ikke påstå at Bibelen er årsak til rasisme og slaveri. Jeg er jo blant dem som tenker at først kommer holdningen, deretter kommer argumentet. Man hadde en grunnholdning til andre raser og slaveri, og så benyttet man de retoriske virkemidler man hadde for hånden til å forsvare dette. I gamle dager var det Bibelen. Når evolusjonsteorien kom, kunne jo den misbrukes til det samme. Og det skal ikke benektes at den ble misbrukt, særlig av Hitler og Nazityskland. Men det er ikke slik at evolusjonsteorien automatisk medfører rasisme. For det første er rase en sosial konstruksjon. Det er umulig å sortere menneskeheten på en entydig vitenskapelig måte inn i avgrensede raser. Det hele sklir over i hverandre i et kontinuum, akkurat som forutsett av evolusjonsteorien. Men igjen, så er evolusjonsteorien en teori, eller kanskje kunnskap. Det er den grunnleggende moral som avgjør hvordan vi forholder oss til det. Vi har uansett svært dårlige argumenter for at det er systematisk avgjørende forskjeller på grupper av mennesker. Da vil det hele som alltid summeres opp i vår grunnleggende filosofiske, moralske og politiske holdning til dette.
Darwin fremstilles her i et svært dårlig lys. Jeg kan ikke gå god for alle sitatene Hovind kommer med, men denne siden med en rekke sitater viser i alle fall at Darwin hverken støttet slaveri eller rasisme. Men like fullt var nok Darwin smittet av de generelle holdningene i sin kultur på den tiden. Og, som nevnt, det er jo holdninger som ikke kom fra evolusjonsteorien, men som hadde utviklet seg i kulturen over lang tid.

5)      Nazisme
Koblingen mellom Hitler, Nietzsche og evolusjonsteorien er vel ikke så enkel å bortforklare. Nietzsche markedsførte jo sin filosofi med at «Gud er død» og forherligelse av det sterke og den sterkestes rett. Dette er vel tanker som også er inspirert av evolusjonsteorien. Men ideen om «den sterkestes rett» er jo egentlig ikke en del av evolusjonsteorien. Men det er blitt en slags populistisk uttrykksform som gir sitt skinn av vitenskapelighet ved å referere til det naturlige utvalg. I denne sammenheng er det vel interessant å påpeke at inspirasjonen til denne ideen kom fra Thomas Malthus som var en engelsk geistlig, med andre ord kreasjonist. Det handlet om den observasjon at dyrearter og mennesker vil reprodusere og vokse helt til ressursene i området er uttømt. Da vil man enten forflytte seg til andre områder, eller det vil oppstå en nådeløs kamp på liv og død som medfører at kun de sterkeste overlever. Malthus er faktisk mer aktuell igjen i dag, fordi han visstnok hadde tanker om at dette kunne skje på globalt nivå, et scenario vi ikke er fremmede for i dag. Men det er en annen debatt. Poenget er at om vi skal analysere årsakssammenhengen frem til utviklingen av Hitlers ideer, så stopper ikke dette med evolusjonsteorien, det går videre bak og ender til slutt opp i erkjennelse av realiteter som hefter ved den naturen vi er en del av. Men igjen, anvendelsen av denne kunnskapen avhenger av moralsk, filosofisk og politisk ståsted. Nazismen her uansett vist seg å være uegnet til å løse dette, både moralsk og politisk.

6)      Kommunisme
Forholdet kommunisme og evolusjonsteori er og har alltid vært anstrengt. Det er nok riktig at Karl Marx omfavnet ideen om evolusjon, men selve evolusjonsmekanismen, altså det naturlige utvalg, passet dårlig inn i Marx analytiske verktøykasse. Det er forøvrig en myte at Marx ville dedikere sin bok «Kapitalen» til Darwin.
Karl Marx anvendte en dialektisk tilnærming i sin analyse av verdenshistorien. Og det er en analyse hvor dialektikken fungerte utmerket og som står seg den dag i dag. Imidlertid førte dette til at dialektikken på en måte ble kanonisert, som den eneste måten å forstå verden på i alle sammenhenger hvor det var snakk om utvikling. Dette innebar jo at man forsøkte seg på sin egen evolusjonsteori, noe som ikke ble så vellykket. Like fullt er jo det store bildet at kommunismen ble utviklet av en ateist, som jo baserte sein ateisme også på evolusjonsteorien. Dette inngikk da i den kommunistiske ideologien. Og Marx analyse av religionen og dens negativer virkninger var vel heller ikke helt på jordet. Men kommunismens feilslåtte forsøk på å avskaffe religion med totalitære virkemidler ble jo fullstendig feilslått. Om kommunismen ville ha oppstått uten evolusjonsteorien er jo et åpent spørsmål. Man aner jo ikke hvilken form eller gjennomslag dette ville ha fått. Men å skylde kommunismens ugjerninger på evolusjonsteorien blir helt feil. Kommunismen er en ideologi som står på egne bein, og det uttrykk den fikk, i Sovjet, Kina og Kambodia handleri langt større grad om de personer som til slutt slo gjennom og fikk diktatorisk makt i disse landene, og de virkemidler de fikk til rådighet. Jeg snakker om Stalin, Mao og Pol Pot.

7)      Den nye verdensorden
Hva dette har med evolusjonsteorien å gjøre er jeg ikke sikker på. For her er vi hundre prosent over på konspirasjonsteorier med full pakke. Alt fra frimurere, illuminati, chemtrails, vaksiner, alt er der, og det settes inn i den store sammenhengen om en planlagt utvikling til en ny verdensorden. Alt sammen er dirigert av Satan som har et mål i sin store krig mot Gud, nemlig å utslette hele menneskeheten. Dermed er det hele knyttet inn i en religiøs kontekst, en lukket eksistensialmodell hvor alt passer inn. Og det er vel derfor at man ikke kan ta slike kreasjonister som Hovind seriøst og anse dette som vitenskap. Hovind forurenser hele sin religiøse tro med konspirasjonsteorier. Og jeg kan godt forstå at dette er et mektig retorisk trekk. For den uopplyste kan konspirasjonsteorier virke svært fascinerende, og det trekker religionen over og inn i nåtidens aktuelle tidsrammer. Hovind regner ikke med at verden står så lenge som fem år til (foredraget er gjort en gang mellom sannsynligvis 2002 og 2006). Dette er en retorisk teknikk jeg kjenner, både fra Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner. Jeg husker en gang en pastor stod på talerstolen og ristet på hodet og var så forundret over at vi fikk se 1960 (dette var på 80 tallet).  Forestillingen om at verden «ikke står til påske» er et mektig redskap for å rekruttere og kontrollere store mengder uopplyste mennesker. Ikke rart at disse karene tjener grovt med penger og til slutt havner i fengsel for skattesvindel.

Det gudeløse Big Bang

Er Big-Bang teorien en ateistisk konspirasjon? Veldig ofte så får vi høre nettopp det. Big Bang er oppfunnet av ateister i den hensikt å eliminere behovet for å tro på Gud. Kent Hovind pleier retorisk å si noe slikt som at «ingenting eksploderte, og her er vi».
Det jeg vil påpeke i denne forbindelse er at hva enn Big Bang teorien er, så handler ikke dette om konspirasjon for å eliminere troen på Gud. Dette skjønner man fort når man går inn i historien bak teoriens tilblivelse. På 30-40 tallet satt den langt inne i vitenskapelige kretser. Datidens rådende forestilling om universet var at det var statisk, homogent og har alltid vært der. Noen tenkte nok også at det var uendelig. Men en del resonnementer talte mot dette. For eksempel ville jo et univers som var homogent og uendelig ha stjerner i alle retninger, hvilket vil si at himmelen vil lyse opp i et konstant stjernelys fra alle kanter. Det er jo ikke det vi ser. Men nok om det. Dersom jeg skulle forsvart ateisme i er det opplagt at denne forestillingen om det statiske universs langt hadde vært å foretrekke. Vi trenger da ikke å postulere noen skaper i et univers som bare alltid har vært der. Er det lett å tro på at gud alltid har vært der, ja så er det like lett å tro på at universet alltid er vært der. Gudehypotesen blir overflødig. Så jeg tenker at 30 tallets ateister trivdes utmerket med datidens forestillinger om universet, de hadde overhodet ikke behov for noe nytt.

Da Einstein utviklet sin generelle relativitetsteori anvendte han det også på universet. Det måtte jo være den store testen for resultatet skulle jo bli et stabilt homogent univers. I stedet utvidet universet seg. Einstein innførte derfor den såkalte kosmologiske konstanten, som ene og alene ble satt inn for å «holde universet på plass». Da det senere ble klart at universet utvidet seg likevel ergret Einstein seg over at han hadde introdusert dette «misfostret» i ligningene.

Det var jo Edwin Hubble som i 1929, kartla stjernenes avstand og rødforskyvningen og oppdaget at jo lengre borte stjernene var, desto hurtigere fjernet de seg fra oss. Etter at sjokket hadde lagt seg og man etter hvert aksepterte at stjerner og galakser virkelig fjerner seg fra hverandre på denne måten så kom da to teorier som forsøkte å forklare dette. Den første av dem var Big Bang, som jo bare tok den naturlige konsekvensen av dette. For det betyr jo at hvis man ruller denne bevegelsen bakover i tid så vil jo materien i universet komme tettere og tettere og til slutt ende i et punkt (en singularitet). Men tanken på at universet på den måten skulle ha en begynnelse ble for mye for mange. Derfor utviklet blant annet Fred Hoyle teorien om Steady State. Det er en teori som går ut på at universet vokser fordi det stadig blir skapt ny materie (jamfør vakuum i kvantefysikk). Fred Hoyle forble en sterk mostander av teorien, ikke bare av vitenskapelige grunner, men også fordi den lignet litt for mye på Bibelens skapelsesberetning. Og dette var en forholdsvis sterk dragkamp som foregikk på 40-50 tallet. Det som avgjorde kampen mellom de to teoriene var oppdagelsen av den kosmiske bakgrunnsstrålingen i 1965. Denne var forutsagt av Big Bang teorien allerede på 1940 tallet. Min konklusjon er at Big Bang tvang seg frem under tyngden av vitenskapelige observasjoner. Alt dette er veldokumentert historie. Og jeg gjetter at dette også var et slag i trynet på mange ateister, som nok hadde vært mye mer bekvem med et statisk evigvarende univers. For nå kan altså Kent Hovind med rette erte oss med et «nothing exploaded, pang, and her vi are». Se f.eks. hvordan dette blir brukt i forbindelse med det kosmologiske gudsbevis. En smakebit av den dragkampen får du i denne filmen som dramatiserer livet til Steven Hawking.

 



 

 

Kritikk av kreasjonismen

Min historie

Jeg er som sagt født og oppvokst med adventismen. Det vil si jeg har fått inn en kreasjonistisk forståelse av verden med «morsmelken». Jeg sier ofte at jeg utviklet et intellektuelt forhold til religion. Det vil si at de vanligste tilknytningsmekanismene ikke traff meg, men jeg lot meg heller fange av en drøm og fantasien om det universet som mitt verdensbilde innebar. Og mitt verdensbilde var et harmonisk uendelig univers, fullt av yrende liv og utallige livsformer, utallige sivilisasjoner, et univers fylt av paradiser som bare ventet på at noen skulle komme og nyte det. Selvsagt fantaserte jeg om å reise mellom stjernene. Og den religionen jeg vokste opp med åpnet for en mulighet, både for at det er slik, og for at jeg en dag skulle kunne oppleve dette. Men det er jo slik at når noe er for godt til å være sant, så er det som regel akkurat det det er. For det fantes selvsagt tvil i meg, tvil om at dette hadde noe med virkeligheten å gjøre, og selvsagt tvil om jeg kunne slippe gjennom nåløyet. Vår verden er full av fristelser. Dersom det å forsake det meste av dette var det som skulle til for å realisere en så vill drøm, så var jeg absolutt villig, men i tvil om evnene strakk til. Samtidig er jo dette en investering. Dersom dette likevel ikke er virkeligheten, så er enhver for investering i dette bortkastet. Og om man plages av sviktende evne til å leve etter en streng oppskrift, så blir jo det hele bare patetisk. Derfor var og ble mitt fokus på en ting, nemlig søken etter bekreftelse på denne virkelighetsoppfatningen. For jeg hadde nok fått det for meg at hva som enn krevdes så var det enten helt på grensen eller til og med utenfor min mulighetssfære. Så det å satse alle krefter på dette innebærer to mulige fadeser og en mulighet for formidabel suksess. Fadese nummer en er å kjempe, misforstå, bomme på målet eller falle på avgjørende punkter i livet, slik at man kommer for en dom, blir veiet og funnet for lett. Den andre fadesen er å skusle bort livet på noe som egentlig bare er tull og fantasi. Så hvor stor er da sannsynligheten for suksess i dette? Ja, det var denne ligningen jeg som gutt forsøkte å få orden på. Og her gjelder en katalysator. Jo sikrere man er på at dette virkelighetsbildet stemmer, desto større er evnen til den innsats som er nødvendig for å slippe gjennom nåløyet. Så for meg var det helt naturlig å støvsuge mine omgivelser etter hint som kunne være til hjelp for å styrke min tro på dette. Dette gav meg en naturlig interesse for to aspekt ved den religionen jeg vokste opp med, nemlig det bibelske verdensbilde og profetiene. Det er avgjørende at det bibelske verdensbilde stemmer med hva vi kan se og observere i dag. Men kanskje aller mest ville profetiene kunne bidra til å fjerne de siste restene av tvil på at vi her er inne på rett spor. Forutsigelser av mange og store begivenheter hundrevis, ja kanskje tusenvis av år før de skjedde, er vel noe av den sterkeste bekreftelsen man kan få.

Som gutt og oppvoksende tenåring dreide mitt hovedfokus seg på disse to områdene.  Og jeg så profetier som gjorde at jeg i glimt så for meg muligheten for at dette virkelig hadde med realitetene å gjøre. I glimt var jeg en ekte intellektuell troende. Men det varte sjelden lenge før gnagende tvil gjorde seg gjeldene, både på meg selv og på min virkelighetsoppfatning.

Dersom noen kristne tilfeldigvis skulle lese dette, så tenker jeg at man brenner inne med et spørsmål om elefanten i rommet.  Hvor er Jesus opp i det hele? Jeg kan vel teorien. For meg var nok Jesus mer en fase to av et slikt prosjekt. Først virkelighetsoppfatning, deretter handling. For de fleste representerer nok Jesus løsningen på fase to, nemlig spørsmålet om hva som må til for å slippe gjennom nåløyet. Men jeg var ikke der, og kom heller aldri dit. Og det er vel egentlig grunnen til at jeg gikk gjennom hele min barndom og ungdomstid full av frustrasjon i forhold til for stor usikkerhet på min egen virkelighetsoppfatning. Og det plasserte sannsynligvis meg på en annen planet i forhold til de troende rundt meg. Det meste av litteratur, samtaletema, taler dreide seg om forskjellige jesustemaer. Men jeg var ikke der. Jeg var interessert i profetier, skapelse, det bibelske verdensbildet kontra dets utfordrer, evolusjonsteorien. Det var her min intellektuelle sult hadde sitt nedslagsfelt. Salmesang, bønn tilbedelse og jesusdyrkelse forekom meg både uinteressant og tåpelig.  Men, som sagt, i tidlig ungdom var profetiene med til å få meg så nær overbevisning som det er mulig med en grunnleggende tvilende og usikker personlighet. Men jeg plagdes av en gangende tvil. For de profetiske tekstene i bibelen er ikke akkurat kjent for presisjon og soleklar tale. Jeg manglet alt i forhold til dette. Jeg manglet evnen til å finne ut av det på egenhånd. Jeg manglet samtalepartnere, som kunne guide meg helt ned på grunnplanet i dette, slik at jeg kunne se utvetydige deduktive slutninger av en utvetydig presis basistekst. Jeg ville gjennom prosessen med å sette sammen det store puslespillet, få plass til alle bitene, se at byggverket holdt mål, slik at selv jeg kunne se det uten gnagende tvil. Jeg ville ikke se tvetydigheter, mangetydigheter og brikker som passet stort sett i ethvert byggverk.  Så ville jeg kunne nok om verdenshistorien til å se at dette virkelig, utvetydig var profetier og kunnskap som umulig kunne ha blitt konstruert av mennesker, men av noen som visste bedre. Men innerst inne visste jeg nok at dette var et tema jeg kanskje hverken hadde mental kapasitet eller sosiale ressurser nok til å trenge til bunns i. Og selvsagt, med alle de diskusjoner som var, så var jeg tidlig i tvil om det i det hele tatt er mulig å finne noen bunn i dette. Det vil si at det ante meg at man kunne komme opp med alternative plausible forklaringer på alt det vi fikk høre om oppfylte profetier.

Da jeg var rundt 20 år fikk jeg låne boka «Dogmet om Evolusjonen» med Odd Sæbø av broderen.  Det var en bok som gikk rett på sak i en ramsalt kritikk av evolusjonsteorien. Jeg leste om vitenskapelig juks, feiltagelser og fantasi, at den geologiske lagrekka kun var en konstruksjon, at virkeligheten var mye mer kaotisk, dinosaurusspor sammen med menneskespor, C14 feilmålinger, utallige manglende mellomledd. Jeg slapp til og fikk holde foredrag i ungdomslaget om alt dette. Så jeg ble altså en åpen kritiker av evolusjonsteorien. Men det jeg var frustrert av en alvorlig mangel ved det hele. Jeg fikk aldri muligheten til å diskutere dette med en ekte evolusjonist. Det var nok to grunner til at jeg drømte om å gjøre akkurat det. For det første skulle jeg gjerne oppleve å sette en evolusjonist fast med mine argumenter. Hem drømmer vel ikke om å vinne en debatt, få motstanderen til å miste munn og mæle, ydmyke ham? For det andre handler dette om nysgjerrighet. Hva ville en evolusjonist ha svart? Hvilke mot-argumenter ville jeg ha fått? Jeg tenkte mye på dette og etter hvert vokste det frem i meg en erkjennelse av jeg ikke på noen skråsikker måte kunne avvise evolusjonsteorien uten at jeg visste mer om den enn den jevne evolusjonist. Så jeg begynte å lese litteratur og se TV-programmer om evolusjonsteorien. Det gikk vel ikke så lang tid før jeg innså at dette slett ikke så sort hvitt og enkelt som jeg hadde forestilt meg. Kunnskapen og fortolkningen av naturen i lys av evolusjonsteorien fremstod etter hvert som noe langt mer holdbart enn løse spekulasjoner. På samme tid leste jeg adventistlitteratur og bøker av Ellen G. White. Jeg ble etter hvert mer og mer kritisk til den moralske basis hele teologien bygde på. Jeg nevnte at jeg opplevde bønn, salmesang og jesusdyrkelse som tåpelig. Dette er selvsagt et subjektivt utsagn. For de som finner mening i dette er det selvsagt ikke tåpelig på noen måte. Og kanskje handler det om den resonans dette gir i dypet av individets mentale landskap. Kanskje handler dette til syvende og sist om identitet. Jeg identifiserte ikke meg med selve kjernen i den kristne religion. Dette gav ingen resonans fra bunnen av mitt sinn. Tvert imot var jeg ubekvem og følte skam ved det hele. Det finnes vel ingen bedre måte en underbevissthet forteller deg at dette er du ikke konfigurert for. For det er vel slik at hva som er den beste strategien avhenger ikke bare av utfordringen, men også av ressurser. Det ressurssterke individet kan tillate seg langt mer frihet, løssluppenhet og irrasjonalitet i livet, uten at det leder til noen katastrofe. Men jo knappere ressursene blir, jo mer rasjonell kløkt må man mobilisere for å hindre utfordringene fra å overmanne deg. Fra dypet av mitt sinn ble jeg språkløst og indirekte fortalt: «Bruk hue mann, bruk det for alt det er verdt, ellers øker sannsynligheten dramatisk for at du går til grunne». Var dette et valg jeg gjorde? Nei, det var en erkjennelse som kom fra dypet av mitt eget sinn. Det å forsøke å gjøre seg til noe annet enn det man egentlig er, falskt, patetisk, og kan overhodet ikke forvente noen aksept hverken av mennesker eller Gud.
Jeg kan huske øyeblikket som vippet meg over fra den ene til den andre leiren. Jeg leste illustrert vitenskap om danske forskere som boret ut iskjerner på Grønland. Jeg kan ikke huske hvor mange tusen år de hadde kommet tilbake i tid, men det sprengte det kreasjonistiske tidsskjema med minst 3 gangen. Dette var på midten av 80 tallet. Jeg husket at jeg kjente et slags sjokk for gjennom meg. Og artikkelen må ha overbevist meg om at lagene man så i isen virkelig representerte år. Kjemien bekreftet dette. På sett og vis var jeg nå moden for dette. Da jeg åpnet bladet var jeg kreasjonist. Da jeg løftet hodet fra bladet var jeg evolusjonist. Tyngden av indikasjoner på evolusjon brøt gjennom forvarsarsverket. Min gamle drøm var tapt, men samtidig så jeg verden i et helt nytt lys, ikke bare verden, men også min gamle tro. Og i dette nye lyset så ikke min gamle tro helt frisk ut i det hele tatt. Og på mage måter ble dette en frigjøring for meg. Siden den tid har jeg ikke kunnet åpne et vitenskapsmagasin eller en vitenskapsdokumentar uten at det dukker opp utallige forhold som ikke passer inn i kreasjonismen, men som passer som hånd i hanske med evolusjonsteorien. De viktigste indikasjonene skal jeg komme inn på her.
Jeg har tenkt at på mange måter var det fornuften og rasjonaliteten som seiret den dagen. Og selv om jeg ikke regner meg blant de skarpeste, så gjelder det desto mer for meg: Bruk hue og det du har, for alt det er verdt her i livet, og det har jeg ikke angret på siden.

Vannkappen rundt jorden

Da jeg var liten fikk jeg altså høre om denne vannkappen. Den skal ha medført at man hadde et stabilt sub-tropisk klima over hele kloden. Regn eksisterte ikke, men planter og alt liv fikk sin vannforsyning ved dugg om natten.  Årstider skal ha vært avdempet. Med andre ord paradisiske tilstander over hele kloden.  I dette klimaet, med høyere trykk og høyere oksygenkonsentrasjon, kunne mennesker leve svært lenge, og dyr og mennesker ble veldig store.

I mange år har jeg gått rundt og trodd at dette bare var en tilfeldig ad hoc spekulasjon. Men når jeg nå endelig bevæpnet med google, og en viss evne til å forstå engelsk så er det altså mulig, også for meg å grave mer i dette. Og det viser seg å være mer enn tilfeldige fantasier. Det ble i sin tid skrevet bøker om det.  Det var Isac Vail som i 1912 først kom med forslag om ringer av vanndamp rundt jordkloden. Ideene ble videre tatt opp av kreasjonister fra flere hold, også fra Jehovas Vitner og Syvende Dags Adventister.

For å kunne forholde meg til dette rasjonelt er jeg avhengig av å vite mer spesifikk hva dette egentlig var for noe. Var det flytende vann, is eller vanndamp? Hvor tykk var kappen? Hvor høyt var den? Hvilke klimamodeller? Alt dette er jeg ute etter fordi det både handler om troverdighet og ikke minst hvilke spor det kan ha satt etter seg som det skal være mulig å lete etter i dag. Dette er jo en global fasilitet som til de grader må ha preget naturen. Har den vært der, må det finnes spor etter den. Er dette naturvitenskap så vil en naturvitenskapelig konkretisering av kappen gjøre det mulig å utlede konsekvenser av dette, testbare konsekvenser som kan ha satt spor som kan observeres i dag.

I forbindelse med C14 metoden var vi inne på dette. For her passer vannkappen som hånd i hanske til å forklare systematiske C14 feilmålinger. Og denne forklaringen brukes aktivt av kreasjonister i dag. Men vi har altså allerede her slått fast at denne hypotesen ikke holder vann fordi vi ikke finner spor etter den i C14 målingene.

De fleste kreasjonister har imidlertid forlatt teorien i dag. Men noen holder på den, som Kent Hovind. Og den skal visstnok ha blitt testet i computermodeller.  Det som imidlertid er interessant er at det faktisk er på kreasjonistenes egne nettsider at den mest beste kritikken av teorien er å finne.  For kreasjonister kan jo sin Bibel. Det vil jo alltid være en svakhet ved sekulær kritikk. Her er et eksempel hvor man tar utgangspunkt i at alt vannet, som skal ha nådd langt over Mount Everest, fantas i denne kappen og kom ned under syndefloden. Det er jo en umulighet, da verden ville blitt liggende i mørke og komt når alt det kondenserte vannet kom ned. Men kreasjonister vet at vannet også kom opp av jorden. Og mange vil sannsynligvis benekte at så høye fjell som Mount Everest ikke fantas på den tiden.  Følgelig kan vannmengden fra kappen begrenses. Riktignok regnet det i 40 dager. Men regnet det hele tiden, hvor mye, og over hele kloden? Dette er variabel som er svært så fleksibel. Følgelig må det være mulig å tilpasse denne biten av puslespillet i en modell, som både slipper nok sollys inn, ikke øker trykket på overflaten dramatisk, stopper eller demper kosmisk innstråling slik at blant annet dannelsen av C14 blir minimal, kan holde seg stabilt på plass men også bryte sammen og komme ned i form av regn i 40 dager uten å koke over jordkloden, eller kaste den inn i en i istid. Er det mulig? Man driver jo mye med klimamodeller i dag. Her kan man kanskje teste ut noen varianter. Uansett så kommer den mest omfattende kritikken av dette fra kreasjonistene selv. Selvsagt vil de kreasjonister som ikke tror på denne teorien også kunne hevde at den er i strid med selveste Bibelen. Den argumentasjonen skal vi ikke ta her, men bare oppsummere de vitenskapelige problemene som denne modellen medfører. Du finner det originale stoffet her og her og her og her og her.

1)      Sollys og stjernelys problemet
Vann, uansett form, vil blokke ut stjernelys og sollys dersom tykkelsen er mer enn 40 fot eller ca. 13 meter. Hvor mye skyer tåke skal det til før vi ikke ser en stjerne på himmelen? Det er ikke mye. Men stjerner ble «satt» på himmelen under skapelsen, og alle regner med at Adam og Eva kunne se stjernene. Dette setter en begrensning på hvor tykt vannlaget kan ha vært. Tilsvarende vil sollyset blitt så pass redusert av en slik kappe at mange tropeplanter ikke ville ha fått nok sollys til å overleve.

2)      Trykk problemet
En vannkappe tilvarende 40 fot flytende vann vil doble det atmosfæriske trykket. De som driver med dykking vet hva det vil si. Oksygen og nitrogen vil bli giftig for både mennesker og dyr.

3)      Varmeproblemet
Under syndefloden har altså denne kappen kommet ned i form av regn. Dersom dette var vanndamp ville kondensering av denne vanndampen utviklet varme. En kappe som inneholder damp tilsvarende 40 fot med vann ville ha fått temperaturen til å stige med flere hundre grader. Og man har vel mer eller mindre gitt opp på å finne teorier som kunne avledet denne varmen. Kunne vi løst problemet med en iskappe i stedet? Vel, en iskappe motsier vel gravitasjonsloven. En måte å unngå det på er å tenke seg at den kretset om jordkloden på samme måte som et romskip. Dette vil gi hele strukturen en ufattelig mengde kinetisk energi, som jo ville blitt konvertert til varme idet den kom ned gjennom atmosfæren.  Og vi ville igjen ha sett det samme problemet. En stillestående iskappe ville jo ha smeltet, da trekker den energi fra omgivelsene og vi ville fått en kraftig nedkjøling. Noen har da operert med teorier at dette skapte den ene istiden som kreasjonister kan akseptere oppstod i kjølvannet av syndefloden. Men da gjenstår som sagt et alvorlig stabilitets problem. Hvordan kan en stillestående iskappe holde seg som en stabil kule rundt jordkloden?

4)      Kondenseringsproblemet
For å få vanndamp i atmosfæren til å kondensere er det nødvendig med små partikler eller støv. De første rundene med regn ville effektivt vasket atmosfæren ren for små partikler, og dermed stoppet vanndampen fra videre kondensering. En ad hoc teori her er at kraftige vulkanutbrudd konstant forsynte atmosfæren med støv slik at regnet kunne fortsette. Det er selvsagt problemer med en slik teori, for da måtte vulkanene være jevnt distribuert utover hele jordkloden i en slik tetthet at støvet ble så jevnt fordelt at hele kappen kom ned i løpet av 40 dager. Finner vi spor etter noe slikt?

5)      Drivhuseffekten
Vanndamp er en kraftig drivhusgass. Et lag med vanndamp ut i atmosfæren vil gjøre det samme som skyene, nemlig skape drivhuseffekt. Men denne gangen snakker vi om en global konstant påvirkning. I 1998 beregnet Institute for Creation Research (ICR) at en kappe tilsvarende ca. en meter flytende vann ville være nok til å drepe alt liv på jorda. Bare 10 CM er nok til å gjøre forholdene uutholdelige. Og som jeg forstår det var det nettopp slike beregninger som har fått de fleste kreasjonister til endelig å oppgi denne teorien.

6)      Stabilitetsproblemet
En kappe av vanndamp ville raskt ha blandet seg med luftstrømmer og etter hvert kommet nær overflaten hvor vannet ville kondensert på bakken. Dette ville ganske raskt ha fordunstet hele kappen i løpet av de første århundrene etter skapelsen. En iskappe ville fordampet i det lave lufttrykket (omtrent vakuum). Isen ville også blitt gjennomhullet av meteoritter og etter hvert forvitret. En roterende iskappe ville blitt for svak til å tåle sentrifugalkraften.

7)      Strålingsproblemet
En kappe på utsiden av ozonlaget ville ha blitt fullt ut eksponert for ultrafiolett stråling. Det ville knust vannmolekylene og endt opp som hydrogen og oksygen. Dette ville ha ødelagt hele systemet over tid.

Konklusjonen er at den gamle forestillingen om en vannkappe rundt jorden, som jo skulle forklare så mye, faller fullstendig sammen under tyngden av vitenskapelig analyse. Og som sagt, kreasjonistene selv har ikke problemer med å slippe tak i dette og finner «plutselig» at selve Bibelen motsier forestillingen. Imidlertid er det nok noen som fortsatt holder på teorien, enten ved hjelp av nye ad hoc utflukter, ved hjelp av mirakelteorier eller rett og slett i uvitenhet.

Med vannkappen forsvinner også en hypotese som jo også er tilpasset de bibelske tekstene i 1. Mosebok, og som skulle distansere disse fra et geosentrisk verdensbilde med en verden nedsenket i vann. Utsagnet om at Gud skilte vannene fra hverandre og all omtale av vannet over hvelvingen må da plutselig ses i et nytt lys. Til å begynne med har jeg påpekt en religiøs intellektualiseringsprosess hvor vi har en bevegelse fra det naive lekmannsståsted til å begynne å se litt større på tekstene, omtolke det som står der og kanskje se på det som et utrykk for forfatterens forestillinger og ikke som guddommelig inspirasjon. Dette er et slikt punkt. Det er et punkt hvor man under tyngden av realitetene ser at det å forfølge en slik forestilling videre leder til intellektuelt selvmord. Og man kan jo ikke gå tilbake til det gamle geosentriske verdensbilde. Dette er en enveis prosess. Og i denne ligger det en potensiell gradvis erkjennelse at individet ikke kommer utenom sin egen kritiske bedømmelse i møte med den utfordringen som disse tekstene gir. Hvilke konsekvenser har det, dersom vi våger å se realitetene i hvitøyet? På ethvert steg i en slik prosess er det minst to veier å gå. Det ene er å ta steget bort fra tekstens bokstaver med de konsekvenser det har, eller man kan stikke hodet i sanden og ty til ren retorikk.

Syndefloden

Syndefloden var global.  Det regnet og vann strømmet opp av grunne og steg i 40 dager. Så gikk det et år før vannet trakk seg tilbake. I tiden før syndefloden har da alle mulige arter eksistert. Her er det å bemerke at mindre enn en prosent av alle arter som noensinne har eksistert, fortsatt eksisterer i dag. Vi snakker altså om et formidabelt artsmangfold, spredt ut over hele kloden. Den katastrofen vi snakker om beskrives ofte å være total.  Det sies i Bibelen at vannet oversteg det høyeste fjellet med 15 alen, altså rundt 8 meter. Det blir for mye vann, dersom man skal regne med Mount Everest. Følgelig regner man med at disse fjellene kom i ettertid. Det betyr altså en total omveltning av geologien i forhold til hva som var før syndefloden. Men uansett snakker vi om en katastrofe som medfører det komplette kaos. Dagens ung jord kreasjonister hevder at det var et superkontinent, Rodinia, før syndefloden og at dette brakk opp i biter og omarrangerte seg til Pangaea under syndefloden.  Pangaea var aldri over vann. Opp på Pangaea ble alle andre fossilbærende geologiske lag til. Så sprakk kontinentene opp og bitene omarrangerte seg til dagens posisjoner i etterkant av syndefloden. Det vi snakker om her er altså hele kontinenter som forflytter seg ekstremt hurtig.  Vi vet jo at kontinentalplatene flytter på seg den dag i dag, men på langt nær i en hastighet som det her er snakk om. Så det jeg gjetter er at man antar hurtige bevegelser rett etter flommen mens resten har skjedd langsommere og langsommere med tiden. Uansett: dette innebærer en katastrofe hvor alt blandes og havner tilfeldig rundt omkring, og hvor det er vanskelig å forstå at det skulle oppstå noe globalt mønster i det hele. For det er jo først og fremst det vi er ute etter her, nemlig forklaringen på hvordan fossilene fordelte seg i til et mønster som det vi ser i dag.

Den teorien vi ser her er sannsynligvis blitt til i løpet av de siste ti femten årene. I den tiden jeg var adventist, var det absolutt ikke snakk om hverken å akseptere kontinentaldrift, eller å ta det inn i de kreasjonistiske teoriene. Men sannsynligvis har tyngden av bevis for kontinentaldrift etter hvert blitt så overveldende at de ikke har hatt noe valg. En vesentlig konsekvens av dette er jo at man da også aksepterer geomagnetiske data. Den vitenskapelige teorien er at jordens magnetfelt, både beveger seg og fra tid til annen skifte polaritet. Vulkansk magma har også magnetiske egenskaper. Det vil si at magnetiske molekyler vil stille seg inn langs magnetretningen i det magmaen størkner. Dermed vil dette kunne måles og settes sammen i et puslespill som forteller om kontinenter i bevegelse og at polariteten på jordmagnetisme skifter med jevne mellomrom. Varigheten på et slikt polaritetsskifte regnes i dag til å være mellom 1000 og 10000 år. Opp hi det hele må vi også ta med radiologiske dateringer. Samme hva man mener om dette så er det hevet over enhver tvil at vi her måler et mønster. Store mengder med målinger er gjort i Atlanterhavet. Og vi finner et klart mønster. Langs med Atlanterhavsryggen, altså der kontinentalplatene møtes og hvor det er vulkansk aktivitet (Island er jo en del av dette) så er alt vi måler av bergarter veldig unge. Og det vet vi jo for magmaen størknet jo «i går».  Platene beveger seg fra hverandre. Jo lengre bort vi kommer fra ryggen, i hver retning, desto eldre blir bergartene. Og vi snakker selvsagt millioner av år. Og dette er symmetrisk på hver side. Jeg har ikke sett kreasjonister ta dette med i sin ligning. Men tilbake til syndefloden: Alt dette må ha foregått i hurtig tempo i det kreasjonistiske tidsskjema. Siste skifte av magnetisk polaritet er vitenskapelig målt til ca. 800 tusen år siden. Vi kjenner altså ingen slike skifter i historisk tid, og jeg regner med at alle historisk kjente vulkaner er sjekket i forhold til dette. Med andre ord, innenfor det kreasjonistiske tidsskjemaet, må utallige polaritetsskifter ha skjedd innenfor en tidsperiode på maks tusen år. Da er jeg snill. Kan jorden bytte magnetiske poler i løpet av dager? Her må vi tenke fysikk. Vi vet ikke alt om jordmagnetismen, men vi vet nok til å relatere det til bevegelser i av elektrisk ledende materiale i jordens indre. Og det må være enormt store mengder vi snakker om. De av oss som så Titanic på 90 tallet husker kanskje scenen da de oppdaget isfjellet. Umiddelbart ble det beordret en «hard over». Det vil si at roret ble satt på maksimalt utslag. Husker vi styrmannen på broen som sto der og fortvilt observerte en båt som fortsatt gikk rett frem? «Is it hard over?» «Yes sir». I sin fortvilelse snakket han til båten: «turn, turn». Og til slutt lystret jo Titanic, men da var det for seint. Hva er det for slags fysikk som ikke var på Titanics side denne gangen? Dette er Newtons bevegelsesloverlover. Et legeme som er i bevegelse vil fortsette å være i bevegelse helt til det blir påvirket av en kraft. Jo større masse/hastighet jo større kraft må til for å endre på dette. Dette er fysikk, og det ender til syvende og sist opp med matematikk.  Titanic veide 52 tonn. Dette er et støv i havet i forhold til all den massen i bevegelse som skaper jordas magnetfelt. Jeg har ikke gjort det regnestykket. Men det er opplagt at disse bevegelsene må snu dersom det skal bli et polaritetsskifte. Det er også ren fysikk. Åpne fysikkboka og lær litt om induksjon. Jeg tviler på om kreasjonistene har regnet på det og gjort estimater. Hvilke krefter skal til for å få slike strømmer av elektrisk ledende masse til å bytte retning i løpet av dager?  Og her finnes nok en øver grense. Og den grensen handler om hva som skal til av krefter før jordskorpen bryter fullstendig sammen og planeten blir knust? Som sagt jeg har ikke regnet på dette. Men utfordringen ligger der, og denne teorien kan ikke tas seriøst før dette er regnet på og kalkulert inn teorien. Og i løpet av den samme perioden skal altså kontinentene ha danset omring på kloden, i superfart, og skapt fjellkjeder som Himalaya og Andesfjellene. Det blir det mye jordskjelv,  tsunamier og vulkaner av. Kan det ha gått av så mange vulkaner i løpet av så kort tid uten at vi ha fått en omfattende vulkansk vinter? Husk at vi her også snakker om supervulkaner som Toba og Yellowstone og mange flere. De må ha gått av i hurtig rekkefølge, hver og en av dem med kapasitet til å fylle atmosfæren med vulkansk aske som sender jordkloden i en vulkansk vinter i årevis fremover. Hva gjorde dette med de første bosetterne etter syndefloden? Ikke bare starter vi langt under kritisk nivå på populasjonene, nei de må slåss med en sammenhengende strøm av vulkansk vintrer, alt dette på toppen av en jordoverflate som har vært oversvømt i et år, og hvor det meste av planteliv etter all sannsynlighet ligger brakk. Hvordan kom den økologiske næringskjeden i gang igjen i årene etter syndefloden? Hva levde gnagerne av? Hva levde rovdyrene av, som jo skulle leve av gnagerne? Det er fort gjort å utrydde en art eller to, om de da ikke sultet i hjel.  Finnes det seriøse modeller for dette? Har noen tenkt på det i det hele tatt? Er dette særlig troverdig? Er det gjennomtenkt?
Bibelens fortelling om syndefloden er egentlig en godbit for de som prøver å redde den bokstavelige forståelse av Bibelen. For denne gjør det mulig å forklare hvorfor dateringer blir feil, hvorfor vi har fossiler og hvorfor verden ikke er så fullkommen som den en gang skal ha vært når Gud skapte den. Så det vi ser er at syndefloden brukes for hva den er verdt i forsøket på å forklare hva vi ser rundt oss. Da jeg var liten og ble fortalt om dette, så var det ikke vanskelig for meg å relatere den geologien jeg så rundt meg til alt dette. Og jeg tror det er der de fleste kreasjonister er i dag. Når de ser enorme steiner på avveie, ja så er det syndefloden. Når de ser geologiske lagdelinger, ja så er det avsetninger gjort av syndefloden. Når de finner fossiler av marint liv opp på høye fjell, ja så handler det om syndefloden. I det hele tatt, fossiler, det er stort sett organismer som ble begravd under syndefloden. Det er lett å skjønne at man finner Bibelen bekreftet, også gjennom dette.  Det er først når man begynner å studere dette nærmere og utøve ingeniørtenkning på det at dette begynner å bli vanskelig.
Som vi straks skal se så taler ikke fossilene syndeflodens sak. Dette blir etter hvert klart etter at man systematisk begynner å kartlegge dette. En syndeflod ville også nullstilt alt slik at vi ikke ville sett geografiske sammenhenger mellom nålevende utbredelse av dyr, og fossiler. Vi ville heller ikke sett den geografiske fordelingen som vi ser i dag. Og dersom man anvender moderne geologi og glasiologi på det man observerer i dag, så oppdager man etter hvert en helt annen historie. Med andre ord så knuses syndeflodsmyten under tyngden av systematisk observasjon og analyse.

De klassiske problemene med Noas Ark og Syndefloden

Se her.

Vitenskapen ble fort klar over fler problemer rundt historien med Noas Ark. Den mest kjente klassikeren er at alle artene ikke kunne få plass inn i Arken. Moderne kreasjonisme forsøker å overkomme problemet på to måter.

1)      Det var ikke alle artene som var i arken, men alle grunntypene. Jeg har tidligere nevnt det bibelske uttrykket «hvert etter sitt slag». Arts-begrepet var ikke oppfunnet på bibelsk tid og man utnytter den mer generelle sorteringsbetegnelsen «slag» til å utvikle en teori om grunntyper som utvikler seg til forskjellige arter. Problemet med denne er at dersom man starter med grunntyper på Noahs tid og ender opp med dagens bilde av arter, så forutsetter det en evolusjon som går langt hurtigere enn noen evolusjonister noensinne har drømt om. Noen har beregnet det til 11 nye arter hver dag. Det stemmer i alle fall ikke med de siste fem hundre år, hvor antall arter er på vei ned med foruroligende stor hastighet.

2)      Det var unger som ble tatt om bord, ikke voksne dyr. På den måten får man plass til langt flere individer og regnestykket over må kanskje modereres. Nå er det selvsagt ikke noe bibelsk belegg for å hevde dette. Så hypotesen er rent ad hoc. Uansett måtte man jo ha mat og drikke til alle disse, og de skulle mates og stelles. Hvordan man fikk det til med 8 personer er vanskelig å skjønne.

Er Grand Canyon skapt av syndefloden?

Se her

En praktisk utfordring til kreasjonisten

Her er en video som forteller historien om hvordan teorien om dinosaurenes utryddelse ble til. Teorien er altså at en asteroide traff Mexico-gulfen for om lag 65 millioner år siden, og at katastrofen ledet til at dinosaurene og mange andre dyrearter døde ut. Utfordringen er å ta de fakta man observerer her og forklare dette ved hjelp av syndefloden. Vi har altså et lag, som er globalt og som inneholder iridium. Og i tillegg sandstein som får en karakteristisk sprø struktur i trykkbølgene etter et slikt nedslag. Disse sandstein-lagene blir tykkere og tykkere etter som man nærmer seg det som ser ut som sentrum av et asteroidenedslag. Så la altså dette laget seg på plass etter at dinosaurene og andre arter var druknet og lagt ned i sine massegraver under syndefloden. Kan man postulere at et asteroidenedslag var en del av syndefloden? OK, det står ikke i Bibelen, men hvor skulle ellers iridiumet kommet fra og hvorfor dette mønstret med sandsteinen, som jo leder opp til nettopp en kraterlignende struktur. Men et asteroidenedslag ville i så fall ha kommet på toppen av alle de vulkanutbrudd som superhurtige bevegelser av kontinenter måtte medføre. Og etterpå dette, så fortsetter det å legge seg ned fossiler, av helt andre dyrearter. Tenk på den tsunamien dette asteroidenedslaget måtte ha medført. Så hvordan passer nå disse bitene sammen? Og hvordan i all verden kunne Noah og hans familie overleve i den supervinteren som varte i årevis etterpå?

Verdensomspennende myte flom om syndefloden

Det er en kjensgjerning at det finnes en rekke myter om storflommer rundt omkring i verden. Dette brukes ofte av kreasjonister som belegg for at syndefloden har funnet sted.  Om vi nå tar utgangspunkt i dette, så lurer jeg på hvor stor forvrenging vi kan forvente pr. generasjon.  Og stemmer dette med den spredningen vi ser i dag. Og om dette har opprinnelse i en hendelse, burde vi da ikke finne et viss mønster i dette som følger menneskets utbredelse etter syndefloden? Og hva er den rette historien? Det behøver jo ikke å være den som er i Bibelen.  Kan det være flere opprinnelse. Flom er jo ikke uvanlig noen steder rundt om på kloden. Det er heller ikke uvanlig at man forbinder slike hendelser med gudenes vrede.  Det er vel heller ikke uvanlig med en oppfatning om at gudene «passer på oss». Dermed er det en universalitet i dette som gjør det nærliggende at en slik myte oppstår i kulturen. Men det kan også være en kombinasjon. Det finnes jo en teori om hvordan Svartehavet en gang ble til. Og det må jo ha blitt oppfattet som en formidabel flom som dekket hele verden. Andre store katastrofer kan være asteroidenedslag eller jordskjelv med tilhørende tsunamier.  Det jeg prøver å si her er at det kan finnes alternative plausible forklaringer på disse mytene.

Fossiler

Kreasjonistenes tre teorier for å forklare fossiler

Hovedsakelig alt av fossiler forklares ved hjelp av syndefloden. Og da er det tre måter sorteringen kan ha foregått på:

1)      Hydrodynamisk seleksjon
Dette baserer seg på en teori om at mindre, tettere og mer strømlinjeformede arter tenderer til å bli fanget av bunnen først, og deretter begravd. Dermed får vi en sortering på form, tetthet og størrelse som vil opptre som mer primitive arter i de laveste geologiske lagene. Den generelle måten å validere en slik hypotese på, er jo å komme opp med en generell teori om sammenheng mellom form, tetthet og størrelse og hvordan dette varierer med hydrodynamiske egenskaper. Så kunne man ha satt opp eksperimenter av samme type som vindtunnel, bare nå med vann, for å se om dette stemmer. Så med basis i denne kunnskapen kunne man sett på om man har de samme variasjonene i forhold til hvordan fossilene er fordelt i de geologiske lag. Jeg tviler jo sterkt på at man ville funnet en slik sammenheng. Uansett, kanskje dette ville virket i en ideell modell med flat havbunn og vann i kontrollert bevegelse. Men det er jo ikke det vi snakker om her, det er kaos. Med så stor vanngjennomstrømning, ujevn topologi, flyvende steiner, flyvende trær er ideen om en slik ordnet sortering absurd. Enhver som har sett hva en tsunami gjør vil kunne skrive under på dette. Kanskje er dette et poeng som kunne forskyve sannsynligheter litt, men vi ville aldri fått en slik sortering av arter som vi ser i de geologiske lagene under ved hjelp av sortering av et medium som er i rasende kaos. Og selvsagt kan dette heller ikke stemme når man studerer artenes form.  For her finnes selvsagt utallige arter på tvers av lagene som har hydrodynamiske egenskaper som ligner på hverandre. For eksempel Ammonitter. Ammonittene dukker opp i Devon og varer helt til Kritt, da de forsvant sammen med dinosaurene. Der finnes utallige arter av dem med varierende størrelse. Poenget er at dette er en art hvor man kan se at den utvikler etter hvert som man finner den i nye lag. De siste som levde i krittiden hadde mer komplekse skall. Så kunne man jo «håpe» på en systematisk økende størrelse etter hvert som vi stiger opp i lagene. Dessverre, den størrelsesmessige variasjonen forblir konstant gjennom lagene. Så den utviklingen vi ser her fra lag til lag, kan umulig skyldes hydrodynamisk sortering.  Det er ingen grunn til å tro at artens gjennomsnittlige hydrodynamiske egenskaper varierte over tid. Ammonittene er faktisk regnet som gode indeksfossiler. Det sier litt om hvor klokkeklar sorteringen mellom dem er.
Og teorien svikter jo fullstendig når det kommer til planter. Planter flyter i vann. Det er utenkelig at de skulle synke ned i et sortert mønster, men heller hope seg opp i enorme hauger som ville havnet på toppen av lagene når det tørre land kom til syne. Er det det vi ser i de fossile lagene? Min konklusjon er at denne teorien kun er en retorisk ad hoc konstruksjon.

2)      Varierende mobilitet og styrke mellom artene
Dette innebærer at de dyrene med størst mobilitet, og som var sterkest kom seg lengst unna og kom seg raskere til tilsynelatende sikre områder. Dermed fikk vi en sortering på mobilitet og fysisk styrke. Denne teorien faller jo på sin egen urimelighet. Uten tvil ville Dinosaurene vunnet de fleste kampene her, og svært mange lynraske og råsterke arter ville toppet se svakerestilte pattedyrene. Vi har jo også flyvende øgler som uten tvil ville ha sluppet unna lengre enn f.eks. mennesker og kyr. Hva med egg og fotspor etter dinosaurer? Disse er jo ikke mobile. Hvorfor finnes de i samme lag som dinosaurene selv? Så har vi jo trær og planter, som jo ikke er mobile i det hele tatt?

3)      Økologiske soner eller habitater
Ideen her går ut på at de organismene som levde på havbunnen ble begravd først, deretter fisk som levde i havet og så fisk og dyr de som levde på grunt vann, deretter amfibier som levde i vannkanten, så reptiler og til slutt pattedyr og fugler som levde høyest. Det er jo selvsagt alvorlige problemer med denne måten å sortere på. Dinosaurer herjet jo stort sett over det hele, helt i fra havet og til flyvende øgler. Følgelig burde fossiler av flyvende øgler finnes i samme lag som fugler. Gjør vi det? I forhold til virvelløse dyr, som kreasjonistene riktig påpeker alltid finnes i de nederste lagene, så blir jo dette feilplassert i forhold til denne rekkefølgen. For da skulle jo de hørt hjemme dypt på havets bunn. Det er jo ikke tilfelle. Dette er arter som lever på grunt vann, hvor sollyset kan komme gjennom og holde liv i plankton og floraen på bunnen. Det vi skulle funnet på bunnen er dypvannsfisk eller pelagisk fisk. Er det det vi ser? Vi skulle vel også finne havskillpadder i disse dypeste lagene. Finner vi det? Og igjen så faller denne hypotesen fullstendig sammen i forhold til å forklare hvorfor planter er sortert slik de er i de geologiske lagene.

Om vi blander disse tre hypotesene så gir de til sammen en nok så kaotisk bilde. At der kan skje visse sorteringer på grunn av økologiske soner, hydrodynamiske egenskaper og mobilitet er jo tenkelig. Men saken er jo at vi har snakker om en mega-katastrofe, som en global heksegryte av enorme geysirer, tsunamier og vulkaner. Her ville «den andre termodynamiske lov» ha kommet til sin rett. Det man kan forvente av dette er kaos og tilfeldigheter. I den grad sorteringer forekommet ville de ha vært svake og fulle av unntak. Poenget er at det mønstret vi ser av fossiler i dag på ingen måte avspeiler dette kaoser. Hver for seg feiler disse hypotesene i å forklare realitetene. Og til sammen blir det enda verre. Det rette navn på dette er å kalle det for ad hoc utflukter i forsøket på å redde myten om den bibelske syndefloden. Dette sitatet av Henry Morris som regnes som grunnleggeren av moderne kreasjonist-vitenskap sier vel egentlig alt:

The Biblical record has provided a clear description of the causes, nature and results of true catastrophism, the Noahic Flood . . . We cannot verify it experimentally, of course, any more than any of the various other theories of catastrophism, but we do not need experimental verification: God has recorded it in His Word, and that should be sufficient.
(Morris, 1970, p. 30).

Mesteparten av dette stoffet har jeg funnet her.

 

Geografisk fordeling av arter og sammenheng med geografisk fordeling av fossiler

Jeg har tidligere vært inne på at det, for en dyreart, å skulle starte sin tilværelse, på et fjell i Midtøsten, i en verden som er mer eller mindre død, nedsyltet av vulkansk vinter og istid, som et enkelt par, på ingen måte kan ha vært enkelt.  En populasjon på mindre enn 100 individer er ekstremt i faresonen for å bli utryddet. Her snakker vi om to individer. I tillegg kommer det at vi har komplett endrede omgivelser og fraværende økologiske strukturer. Vi har vel alle hørt om genetiske flaskehalser. Dette er en formidabel en. Det er kjent at slike flaskehalser visses igjen i genene, fordi det påvirker den genetiske diversiteten. Vi kunne vel også nevnt faren for innavl. Men jeg tenker meg at man her antar at den genetiske helsen var så utrolig god før syndefloden at dette ikke var noe problem i de første generasjonene. Men uansett så ville en slik manglende genetisk diversitet ha dukket opp i genomet. Det ser vi ikke.
Men OK, vi er altså tilbake til 4500 år siden. Og artene begynner å spre seg fra en eller annen plass i Tyrkia og utover i verden. Til å begynne med regner også kreasjonistene med en istid. Denne må man ha på plass for å støtte hypotesen om at dyrene kom seg over landebruene f.eks. fra Asia til Australia, fra Sibir til Alaska, fra Afrika til Madagaskar f.eks. Så her må vi altså inn med istiden. Hvor lenge den varte, hvor stor utbredelsen var har jeg ikke klart å finne så mye stoff om.
En kartlegging som burde vært gjort her er jo hvilke dyrearter vi snakker om. Det er ikke soleklart da de det var grunntyper («hvert etter sitt slag») som gikk inn i arken. Men her nevnes f.eks. at det kun var snakk om en kattegrunntype. Altså et par med katter. Disse skal altså etter hvert har blitt til alle dagens hus- og villkatter, gape, leopard, geopard, panter, tiger, og løve. Og dette skal ha skjedd på 4500 år. Og disse folkene tror ikke på evolusjon? Dette er hurtigere evolusjon enn noen evolusjonist kunne finne på å tro på. Men problemet er vel langt større enn som så. Hadde vi ikke løver for 2500 år siden, da Det Gamle Testamente jo nettopp snakker om løver? Uuubs, der ryker det 2000 år til. Uubs hva med alle historiske dokumentasjoner som viser eksistensen av løver og tigre for tusener av år siden? Og hva om vi finner noen av disse som fossiler? Njo, vi finner de som fossiler også, ikke mange, men dog. Når ble disse fossilene til? Før eller etter syndefloden? Var det før. Vel da var de kanskje med i Arken likevel da. Men i all verden har ikke de som publiserer dette tenkt lengre? Hæ? Hvor troverdig er dette? Var det etter syndefloden? Vel, fra en ur-katt til løve og tiger på 500 år. Uubs «We have never seen evolution happen». Vel folkens dette er evolusjon foran øynene på Noah og hans etterkommere. Underlig at vi ikke ser slike ting i dag?  Og så fort de fossilene må ha blitt til. Likevel hevder man at fossildannelse er så sjelden at vi ikke finner spor av kenguruen på sin vei til Australia. Men her finner vi fossiler av den. Var det kanskje et ur-pungdyr som tok turen til Australia og til Sør-Amerika. De finner vi jo også i Asia og Nord-Amerika.  Javel, men da må disse fossilene dateres etter syndefloden. Og de aller eldste av dem er, ubs, på samme alder som dinosaurene og eldre, som jo forsvant før syndefloden. Og alle etterkommere vi finner i fossile lag i Australia, ja de er da mikroevolusjon fra ur-pungdyr til Kenguru. På hvor lang tid? Hadde vi kenguruer i Australia for 2000 år siden?  Hvorfor finner vi f.eks. helt annerledes fossiler i Australia og på Madagaskar enn på fastlandet? Hva skyldes den sorteringen? Og hvorfor ligner disse på det som ser ut til å være deres etterkommere som lever der i dag? Hvordan forklarer man den sammenhengen?  Hvem har forsøkt å legge dette puslespillet, og tatt alle bitene med i betraktning?
Tid er jo her litt interessant. Hvor hurtig sprer en art seg. Om vi nå tar for oss dyrelivet på Madagaskar, som jo er helt unikt, så må jo alt dette komme fra noen grunntyper som strandet der for x antall år siden. Det er da det er rimelig å spørre hvor lang tid, over hvor mange generasjoner kan denne migrasjonen ha foregått? Det er ca. 6500 km i luftlinje fra Tyrkia til Madagaskar. Om vi regner at en art har brukt tusen år på å komme seg ned, og at gjennomsnittsgenerasjon er 5 år så snakker vi 32 KM pr generasjon. Men da har vi ikke tatt hensyn til at denne migrasjon på ingen måte har skjedd i luftlinje og at den sannsynligvis har mange omveier på sin tur Jeg tenker at 32 KM pr generasjon er veldig mye for en liten art. Men da overdriver vi ikke når vi sier at denne migrasjon fort kan ha tatt tusen år. Det gir 3500 år utviklingstid for den faunaen vi ser på Madagaskar. Og det ville vært rart om den ikke hadde noen forfedre igjen i Afrika. Så vi burde vel funnet artene utgått fra samme grunntype der også. Finner vi det?
Kanskje det her er på tide å snakke litt teori. Det er noe som heter Ad Hoc hjelpehypoteser. Vanligvis er dette forstått som et kreativt sprell i et forsøk på å redde en hypotese. Men enhver hypotese får konsekvenser. Dersom dette skal kunne tas seriøst, så må alle de nye konsekvenser en ny-innført hypotese medfører, handteres og tilpasses inn i det store puslespillet. Og kanskje må store deler av puslespillet legges på nytt. Dersom dette ikke skjer og heller ikke tas seriøst, så har vi å gjøre med ren retorikk. Det vil si at ad-hoc hypotese makeren ikke kan oppfattes som troverdig på det området vedkommende uttaler seg.
For meg framstår forsøket på å overkomme problemet med den geografiske fordelingen av dyrearter, som jo til de grader støtter opp om evolusjonsteorien, som ren retorisk ad-hoc. Jeg har harselert litt med det her. Poenget er at den ikke tar inn over seg alle de utallige bitene i dette store puslespillet. Dermed blir det hele lite troverdig.

 

Utvikling av etnisitet

Man må anta at den familien som gikk ut av Noahs ark, åtte personer stort sett var genetisk homogen.  Noen hundre år etter syndefloden har etterkommerne spredt seg og dannet den etniske forskjellen vi ser i dag. I ettertid har vi hatt et akkumulerende antall mutasjoner. Og etter som gruppene stort sett har vært genetisk isolert (det må de jo ha vært for at forskjeller skulle kunne oppstå), så burde den genetiske avstanden mellom gruppene i dag være relativt lik og pekt mot et punkt som fører tilbake til Midtøsten. Er det det vi ser? Nei dessverre. Det vi ser er at det er kortere avstand mellom kaukasier og asiater enn mellom begge disse og afrikanere. Og enda verre: den genetiske diversiteten er størst blant afrikanere og minst blant asiater. Hvordan kan man forklare dette når vi alle kom fra samme familie for rundt 4500 år siden? Men med det samme vi er inne på det hvorfor i all verden har vi utviklet etniske forskjeller mellom oss? Hva er det som har drevet denne utviklingen. Jeg tror vi kan være enig om at vi i all hovedsak ser noen mønstre her. F.eks. sammenhengen mellom hudfarge og soleksponering. Jo mindre soleksponering, jo lysere hud. I dag kan vi vel i stor grad koble dette til produksjon av D-vitaminer. Noen unntak finnes, og det er inuittene. Forklaringen her er nok at de fikk dekket behovet gjennom kosten (mye sel og fisk), slik at de ble mindre sårbar for manglende soleksponering. Poenget her er uansett at det er tilpasning det er snakk om.  Er dette en tilpasning som har skjedd i løpet av 4500 år? Nope, vi har da dokumentert historie langt nok bak til at vi vet at kaukasiere, afrikanere og asiater har eksistert i flere tusen år. Så denne tilpasningen har med andre ord hatt svært kort tid å etablere seg på. Kunne dette skjedd i løpet av tusen år eller 40-50 generasjoner? Og hvis etnisiteten var som den er nå for 3000 år siden hva har bremset utviklingen fra å gå videre? Hvorfor ser vi ikke forskjell på vårt utseende fra 3000 år siden og frem til nå, når så dramatiske ting kunne hende på tusen år?
Jeg selv ikke kunnskap til å regne på det. Men om vi tar for oss produksjon av D-vitamin. Spørsmålet er hvor stort seleksjonstrykk vi snakker om. En afrikaner kan jo fint overleve i Norge. Så kanskje er det ikke et dramatisk seleksjonstrykk vi nakker om. Er det et svakt seleksjonstrykk snakker vi om langt tid og mange generasjoner før det får en så klar effekt. Er det ert sterkt seleksjonstrykk snakker vi kortere tid. Uansett så er 40- 50 generasjoner svært kort tid i evolusjonær målestokk. Og igjen, da snakker vi virkelig hurtig evolusjon.

Kontinentaldrift

Vi har vært inne på kontinentaldrift i forbindelse med syndefloden. Og vi trenger ikke lengre å føre bevis for at kontinentaldrift skjer da det ser ut som at kreasjonister flest godtar dette. Både fossiler, bergarter og geo-magnetisme bekrefter dette. Det jeg her vil ta for meg er om hypotesen om at dette kan ha skjedd svært hurtig holder. Da skal jeg gi et eksempel som knuser hele den hypotesen. Ta opp et kart over Hawaii.

http://madeiraislands.net/wp-content/uploads/2014/03/hotspot-hawaii.jpg

 

Hawaii ligger over en såkalt hot spot. Under den ligger under kontinentalplaten og skaper den vulkanen vi ser på Hawaii i dag. Men hvis du følger bevegelsen til kontinentalplaten så har altså hot-spoten befunnet seg under andre steder, i fortiden, og skapt andre vulkaner som nå er døde. Hawaii er en stor øy, fordi den vokser pga. vulkanen. Når vulkanen en dag slukker vil vulkanen og øya eroderes langsomt bort. Øyene blir mindre og mindre fordi de vulkanske bergartene har blitt slitt ned. Noen som tror dette tar bare noen tusen år? Tenk på regnvann mot stein. Hvor fort går dette? Dette kan man regne på. Man kan studere de geologiske prosesser over mange år og dermed estimere hvor langt tid dette tar. Dette sprenger det kreasjonistiske tidsskjema fullstendig.

Genetiske bevis

Jeg var nok en av dem som med stor spenning så frem til at menneskets genom skulle bli kartlagt fullt ut. Grunnen er at vi her har et skattekammer av informasjon, ikke bare om mennesket som det er nå, men også om fortiden. Det er ikke tvil om at evolusjon vil prege den genetiske informasjon og sette sitt stempel på det. For om man kan diskutere om mennesket har rudimenter og andre rariteter som forteller sitt om evolusjonens gang, så tenkte jeg at dette ville bli langt mer utvetydig når det kommer til gener. Allerede for mange år siden var vi blitt klar over at DNA koding var noe universelt som gjelder for alle arter på denne kloden. Vi snakker om et universelt språk. Allerede på dette stadiet må det jo krympe seg litt i kreasjonisten i det han igjen tvinges til å dra det utslitte «felles design er lik felles designer»-kortet. For man kunne da håpe om Gud at han hadde gjort det litt enklere for oss, nemlig at språk og kodestruturer hadde vært fundamentalt forskjellig for hvert slag. Et slikt funn hadde blåst evolusjonsteorien i fillebiter. Akkurat det kan jo være verdt å reflektere litt over. Hvem av teoriene, kreasjonismen eller evolusjonsteorien er mest sårbar her? For hva skal egentlig til for å blåse kreasjonismen i fillebiter? Hvilke genetiske funn må til før det kreasjonistiske forsvarsverket ramler sammen? Der tror jeg faktisk at det er naivt å tro at det er mulig. For dette handler ikke om søken etter virkelighet, men om å forsvare retorikk. Derfor tenker jeg at selv i denne seksjonen er det umulig å komme med noe som kreasjonister ikke kan forsvare seg mot. Men det er ikke poenget her. Målet for dette er uansett ikke å målbinde kreasjonisten, det er umulig, målet med dette er heller å søke etter virkeligheten som den er, uten at det skal forurenses av mennesker som er ute etter makten over oss og pengene våre.

En full kartlegging av artenes genom vil åpenbare evolusjonens herjinger opp gjennom tidene. For å forstå dette så må vi sette oss litt mer grunnleggende inn i basis genetikk. Noe av dette kan du lese om her.  Og jeg har skrevet litt om dette her. Det som er vesentlig i denne sammenhengen er å forstå mutasjoner. Mutasjoner er tilfeldige feil som oppstår i DNA-koden, f.eks. i forbindelse med kopiering.  Slike feil arves fra generasjon til generasjon. Dermed vil det over tid hope seg opp endringer. Noen mutasjoner er nøytrale. Det vil si de påvirker ikke noe, hverken negativt eller positivt. Andre mutasjoner er skadelige. Jo større skadelige, desto større er muligheten for at dette skaper et negativt seleksjonstrykk og dermed motvirket av det naturlige utvalg. Slik vedlikeholdes koden over tid, på tross av mutasjonene. Noen ganger er mutasjonene positive. Det vil se det skaper et positivt seleksjonstrykk som forsterkes av det naturlige utvalg. Uansett er altså summen av dette et genom som er i stadig forandring, og som kan forvandle en art over tid. Dette er evolusjonens basis arbeidsmateriale.
Med denne kunnskapen i hende er det jo lett, selv for oss lekfolk å gjøre forutsigelser i forhold til kartlegging og analyser av artenes genom. Den muligheten jeg umiddelbart så er altså eksistensen av rudimentære gener. Det vil si at det ikke er utenkelig at vi finner gener for funksjoner som arten ikke har, men som en gang har vært der i forhistorisk tid, og funksjoner som kanskje andre arter, med felles opphav har den dag i dag. Selvsagt er det lett å tenke seg at et slikt gen må være forholdsvis «rustent» av mutasjoner fordi det ikke blir vedlikeholdt av det naturlige utvalg.
Egentlig trengte jeg ikke vente lenge. Det er det man i dag kaller for «psaudogenes», og det er funnet tusenvis av dem.  Et godt eksempel er at vi mennesker ikke har evne til å danne C-vitaminer. Men, ja du gjettet riktig, vi har genet for det, men det er deaktivert og rustent av årtusener med mutasjoner.
Et annet eksempel er at vi faktisk også har gener som skal til å legge egg. Disse er deaktivert for mennesker legger ikke egg. Men faktisk, på et visst stadium i fosterutviklingen så dukker egg-sekken opp. Den tilbakedannes senere.

Men hvordan vet vi at det ikke er pærer og epler vi sammenligner? Hvordan vet vi at noen gener i menneskets genom tilsvarer gener i andre arters genom? Dette har man kontroll må ved hjelp av en metode som kalles synteny. Det viser seg at genene i stor grad er lokalisert på samme måte på tvers av artene. Her er selvsagt unntak, hvor hele blokker har endret posisjon. Et godt eksempel på det er at menneskets kromosom nummer to er en fusjon av menneskeapenes kromosom to og tre. På en måte kan store blokker med informasjon ha blitt relokalisert. Dette har man i stor grad kartlagt for mange arter. Det vi si at man i dag har svært gode redskaper til å finne tilsvarende gener på tvers av arter.  Se denne serien, så får du det hele forklart. Bevisene for dette er overveldende.
Kreasjonistenes måte å møte dette på er å hevde at disse gensekvensene likevel har funksjoner. Noen har nok det, mens andre vet vi ikke. Selvsagt er det intet i veien for at ikke slike gen-sekvenser senere kan komme til å tilføre nytte igjen, men det er ikke poenget. Poenget er at disse utvetydig kan føres tilbake til gener som en gang var funksjonell, og som hadde funksjoner som for lengst er blitt borte vår art, og enda lengre bak.

Allerede før man kartla det menneskelige genom gjorde man en interessant studie for å måle genetisk avstand mellom artene. Igjen så baserer dette seg på at mutasjonsraten er sånn noenlunde den samme over tid. DNA som ikke vedlikeholdes av det naturlige utvalg tenkes da å mutere med en noenlunde jevn gjennomsnittlig frekvens. Følgelig vil den genetiske forskjellen målt mellom to arter bli større og større jo lengre tid det har gått siden artene skilte lag. På den måten kan man bygge et såkalt fylogenetisk tre.
Så er det store spørsmålet om dette treet samsvarer med det bildet paletnologien gir oss basert på fossiler. Og svaret er at i store trekk så samsvarer dette. Hvordan kan kreasjonister forklare et slikt sammentreff?

Jeg vil også anbefale å sette seg inn i det store genographic prosjektet til National Geographic. Her kan vi alle sende inn vår genetiske test og bli med i den store kartleggingen av historien om hvordan mennesket spredte seg utover på kloden. Det står mer om dette her.

Men den store spikeren i kista for kreasjonismen ligger i det faktum at retrovirus har evne til å kode seg selv inn i våre gener. Slike tilfeller kan bli til arr i genmaterialet, som arves fra generasjon til generasjon. Slike arr kalles for ERV (Endogen Retro Virus). Dette er nærmere forklart og diskutert her.

Fortidsmennesker og steinalderen

En gang i tiden hadde jeg Jehovas Vitner på besøk. Og jeg presset dem på Neandertalerne. Jeg hadde to spørsmål. Levde de før eller etter syndefloden? Var de dyr eller mennesker? Jeg tror vi ble enige om at å benekte at de hadde eksistert er intellektuelt selvmord. Det vil si at Jehovas Vitner også må forhold seg til det faktum at det en gang i tiden har eksistert et folk som levde i istidens Sør-Europa, levde på Steinaldersk vis, som sankere og jegere, men som på mange måter hadde trekk som vi ikke forbinder med den Homo Sapiens vi kjenner som oss selv. De laget redskaper, de behersket ild. I det hele tatt var de godt tilpasset de forholdene de levde under. Vitenskapen plasserer denne perioden fra rundt 200000 tusen år siden til mellom 30 og 40 tusen år siden. Men jeg var da altså nysgjerrig på hvor Jehovas Vitner plasserte disse deler av puslespillet i sin verdensforståelse. Det å ha lagt puslespillet med alle disse bitene i, er en del av det man må gjøre for å kunne bli tatt seriøst. Kommer man og latterliggjør evolusjonsteorien som dum, uten å ha en ringeste peiling på funn av fortidsmennesker, steinalderkulturer osv. og plassert dette inn i puslespillet, da kan man neppe tas seriøst. For da snakker vi om uvitenhet. Og disse to Jehovas vitner ble nok tatt på sengen av disse mine mer konkrete spørsmål. Så det måtte de komme tilbake til. Og det gjorde de. Det hadde nok gått hjem og gjort hjemmelekse og kanskje spurt noen kloke hoder. Etter noen uker kom de tilbake og bare slo fast at dette var vanlige mennesker, sånn som oss. Jeg tror nok jeg prøvde meg på å få en forklaring på hvorfor Neandertalerne da hadde øyebrynsbuer, og tannsett som minner mer om primater enn om moderne mennesker. Men her trakk de nok bare på skuldrene. Så var den diskusjonen over.
Jeg måtte jo flire litt når jeg fikk høre Kent Hovinds forklaring på øyebrynsbuene. Han påstod enkelt og greit at dette er skallene til mennesker som har levd i opp til fire hundre år. Og øyebrynsbuer vokser hele livet. Ergo så blir de så store etter 400 år.
I dag vet vi bedre. Vi har faktisk vært så heldig og funnet rester med intakt DNA. Og pr i dag så har vi vel kartlagt deler av genomet, også for neandertalerne. Hovind teori kan hives på havet. Neandertalerne har et genetisk avvik fra oss som er markant større enn mellom noen av de menneskegruppene som lever i dag. Like fullt så finner vi alt alle etniske menneskegrupper, utenom afrikaner har mellom en og to prosent neandertalgener i seg. Det betyr følgende. Det har vært kontakt, men den har vært svak. Og det må ha skjedd etter at mennesket kom ut av Afrika, men før det spredte seg til Asia og Europa.

Hvordan innpasser kreasjonister slike fakta inn i sin virkelighetsoppfatning? Jeg går ut fra at de må relateres til etter syndefloden, og å ha levd under den istiden som fulgte. Men, uubs hvordan kan så store genetiske avvik oppstå på kanskje mindre enn tusen år? Og i og med at asiater og europeere har Neandertalergener i seg, men ikke afrikanere, så må jo dette ha skjedd etter at Hams slekt hadde tatt turen sørover. Det var vel minst hundre år etter syndefloden. Så etterpå det må følgende ha skjedd. Jafet og Sems slekter har blandet seg, så har de blitt splittet opp i to slekter, en neandertalgren og en homo sapiens gren. Så har de møttes igjen, blandet seg igjen, for så å splittes opp i en slekt av asiater og en slekt av europeere. Stemmer dette med de genetiske sporene vi i dag har av menneskets spredning på kloden? Eller er det andre måter å legge dette puslespillet på som kanskje stemmer bedre? Og når skjedde dette? Dette var steinalderkulturer. Når var steinalderen? Uansett er det jo igjen morsomt å se at for å få dette puslespillet sammen, så forutsetter det en genetisk evolusjon i en hastighet som er lengt hurtigere enn noen seriøse forskere kunne få seg til å tro på. Ser vi slike hurtige genetiske endringer i dag? Er det ikke akkurat det kreasjonistene argumenterer mot?
Det at denne type analyser stort sett er fullstendig fraværende blant de fleste kreasjonister er noe som for meg undergraver min tiltro til dette. Dette er ikke seriøst, det er bare tro på blinde fantasier.

Og verre blir jo dette når vi kommer til alle funnene som er gjort av nærmennesker.  Når levde så disse skapningene? Før eller etter syndefloden? Ta Homo Erectus. Det er altså en skapning som var så opplagt forskjellig fra det nålevende mennesket at det blir nesten useriøst av kreasjonister å påstå at dette var mennesker. Men når døde de ut? Før eller etter syndefloden? Døde de i syndefloden? Var de dyr?  De laget redskaper, de behersket ild. Og redskapskulturen deres utviklet seg langsomt over lang tid. Var dette dyr som levde før syndefloden? Var det dyr som hadde spyd og stekte kjøtt på bål? Før syndefloden? I et paradisisk subtropisk klima før syndefloden? Eller var det etter syndefloden? Uubs, da var de kanskje med i Noas Ark da? Som dyr, eller eh… etterkommere av Hams ett. Hvorfor virker disse å bli funnet i lag som er mye eldre enn Neandertalere? I det hele tatt, hva er puslespillet her?
Poenget her er at vi her har med biter av puslespillet som vanskelig lar seg plassere uten at det får utenkelige og rare konsekvenser.

Hvert etter sitt slag

Som tidligere nevnt har kreasjonister en elegant måte å komme avvise det faktum at vi har sett nye arter bli til, i vår levetid. Vi har sett bakterier, bananfluer, fisker og fugler splittes opp i løpet av noen tiår. Dette har gått så fort at selv biologene er målløse. Kreasjonistenes svar er at dette ikke er evolusjon, det er mikroevolusjon. Dyrene ble skapt hvert etter sitt slag. Jeg tidligere nevnt min teori på dette. Artsbegrepet var ikke oppfunnet da de gamle bibeltekstene ble forfattet, og man tok i bruk det generelle sorteringsbegrepet som var oppfunnet. Vi har det i språket vårt den dag i dag. Vi har forskjellig slags mat, forskjellig slags musikk, forskjellig slags mennesker og forskjellig slags hus, bøker, hva det måtte være. Å ta dette begrepet ut av tekstene og gjøre det til noe spesielt, en slags usynlig grense eller barriere mellom slagene, ja det er etter min mening å lese sin egen retorikk inn i teksten. Det er et utmerket eksempel. Tekst-fortolkning totalt uten rot i noen som helst form for seriøsitet eller analyse. Ren retorikk. Men nå har så dette begrepet festet seg blant kreasjonister. Og man leser noe ut av teksten som selvsagt de gamle forfatterne overhodet ikke kan ha hatt noe forhold til.
Dette er en slagkraftig retorikk for å riste av seg ubehagelige biologiske fakta. Løver og Tigre er svært nær i slekt. Men det er fortsatt katter. «Vi skal begynne å tro noe den dagen en ape føder et menneske.» Slik retorikk kan vitne om to ting. Enten har man ikke satt seg inn i evolusjonsteorien, eller så snakker man mot bedre vitende, til en ignorant forsamling. I begge tilfeller er retorikken virkningsfull, men argumentet er usaklig, og avsender har tapt all troverdighet.

Men nok om det. Min strategi er å ta dette alvorlig. Hva sier argumentet? Det sier at et dyreslag ikke kan utvikle seg til noe annet. Det eksisterer en ubrytelig barriere mot at noe slikt skal skje. Det kan behandles som en vitenskapelig hypotese. For det har jo den konsekvensen at disse barrierene må vises en eller annen plass i de biologiske mekanismene. Så hvor er disse barrierene? Hvor bør vi lete? Ja hvordan er det dyr endrer seg på det grunnleggende planet? Jo det er jo ved at gener endrer seg. Så det vi er ute etter er mekanismer som holder styr på mutasjonene og som når det kommer til et punkt sier «hit men ikke lengre». Jeg tenker at dersom en kreasjonist på 1920 tallet hadde hørt om alle oppdagelser som er gjort innenfor genetikk. Så ville vedkommende blitt overveldet og overgitts seg. Saken er at kreasjonistene har fått et akkumulerende forklaringsproblem for hvert eneste steg av genetiske oppdagelser som gjøres. Først og fremst oppdagelsen av at den genetiske koden er universal. Vi har fire basepar, som i grupper på tre, definerer 20 aminosyrer. Det finnes flere aminosyrer, og det finnes andre måter å kode dette på. Grupperingen på tre er ikke den eneste mulige. Vi har startsignaler, stopp signaler. Alt dette og mye mer deles av absolutt alle levende organismer som overhodet er observert på denne kloden. Det er en av grunnene som gjør det sannsynlig å anta at livet faktisk bare har oppstått en gang på denne kloden. En art kan i denne sammenheng beskrives ved at det er mulig å koble dele DNA spiralen og koble hver halvdel til halvdelen fra DNA til et annet individ, og at dette skaper en spiral som kan danne basis for et individ som har sitt reproduktive apparat i orden. Er det for stor avstand vil ikke det fungere.  Og artens individer lever i populasjoner. Og da er en populasjon en gruppe individer som utveksler gener med hverandre. Her skjer mutasjoner med en jevn frekvens. Mange er nøytrale, mange er skadelige og noen er nyttige.  Og slik kan populasjonens felles genreservoar drifte. Gitt tid og isolasjon hvor langt kan dette gå? Hvor er grensene som sier: Nok er nok? Jeg er systemutvikler. Genetisk kode kan sammenlignes med koden i et dataprogram.  Hver byte i minnet kan inneholde en hvilken som helst verdi. Følgelig er det ikke grenser for hvor mange forskjellige program som kan skrives. For koden er universal og ikke begrenset til hvert program. Ser du sammenhengen?  Dette kan jo også sammenlignes med å skrive en tekst. Hver bokstav i teksten er på sin linje og på sitt nummer på linja. Den kan være hva som helst. Det er ikke grenser for hva slags tekster som lar seg skrive. For språket er universalt og ikke knyttet opp mot den enkelte tekst. Det genetiske språket er universalt. Det er det samme språket som produserer grantrær, som produserer havørner, bakterier og deg og meg. Det er det samme språket. Hvor i dette systemet finnes grensene eller barrierene som skulle begrense en art fra å drive så langt i sin utvikling, at den ikke ville vært i stand til å få avkom med det som en gang var utgangspunktet? Kan du se formelen? Mange små endringer pluss tid=store endringer. Jo lengre tid som går, jo flere endringer som skjer, desto større endringer vil skje over lang tid. Kreasjonistene har for lengst akseptert at det skjer endringer. Ja noen ganger fører argumentene deres så galt av sted at evolusjonshastigheten langt overgår det som aksepteres blant biologer flest. Den neste variabelen opp i dette er tid. Noen annen barriere er ikke funnet, og vi har sett at det er ulogisk å lete etter den. Heller ikke her har Gud satt sitt varemerke på produktet.

 

 

Menneskets atferdsmønster passer med evolusjon

Se her.

Kulturer som sprenger tidsskjemaet

En ting er at steinalderen, som jo har satt sine spor etter seg i form av lag på lag med leirplasser og redskapskulturer i langsom progresjon, skal presses inn i et tidsskjema på kanskje tusen år, og da gjerne da sammen med en istid, som fulgte etter syndefloden. En annen ting er om vi starter på andre siden av denne sandwichen, nemlig å se på bykulturer som strekker seg over og forbi alt dette, ja like forbi syndefloden. Og som jeg har påvist i forbindelse med C14 datering, dette kan ikke bare lettvidt tilbakevises med upålitelige C14 målinger. Og så her er det snakk om puslespill og lag på lag med utgravninger. Denne artikkelen handler om konkurransen om å være vedens eldste by. Og da snakker vi by, med bygninger, infrastruktur og omkringliggende jordbruk. Vi er altså langt unna steinalderen. Og her finner vi altså byer som Jeriko, med 20 lag med bosettinger, datert til rundt 9000 f.Kr. Så har vi Aleppo i Syria, som kan skryte av å ha vært by så langt tilbake som 6000 år f.kr, med utgravninger av leire fra nomader, før det, så langt tilbake som 11000 år f.Kr.  Her finner vi listet opp byer som sprenger det kreasjonistiske tidsskjemaet. Og selvsagt går det an å presse dette sammen og innenfor den magiske grensen for 4500 år siden. Men problemet er igjen, hvordan i all verden får vi plass til steinalderen og istiden opp i alt dette? En måte å redde seg unna på er kanskje å si at de områdene hvor disse gamle byene ligger, aldri hadde en steinalder. Men det er vel neppe et særlig smart trekk, etter som man finner utallige spor etter steinalderen, nettopp i dette området. Så hvordan denne kabalen kan legges, alle disse brikkene tatt i betraktning, uten å begå intellektuelt selvmord, ja det skjønner ikke jeg.

 

Dateringer og sammenheng mellom dateringer

Vi har jo vært inne på datering før. Det som ofte preger kreasjonistisk kritikk, er at man tar for seg en og en metode og blåser opp svakheten med metoden, og viser til en haug med feilmålinger, så er den metoden avskrevet og vi går over til neste metode. Men som jeg antyder, så handler dette om å ta i bruk all tilgjengelig informasjon for estimat av alder. Jeg skal nå kort nevne metoder som jeg oppfatter kreasjonister ikke er så glad i å snakke om. Jeg kjenner til tre metoder for absolutt datering. Det vil si metoder hvor man kan telle år i stedet for å måle den relative alderen mellom geologiske eller arkeologiske lag. Først ut her er dendrokronologi. Det er altså telling av årringer. Da er det altså slik at tykkelsen på årringene avhenger av de klimatiske forholdene. Og de varierer jo fra år til år. Dermed vil man finne gjentagende mønstre i trær fra samme skog. Når man først har det, så kan man fortsette med eldre og eldre ved. Ved slike overlappinger har man kommet så mye som 11000 år tilbake i tid, noen steder. Mot denne metoden kan man hevde at det jo hender at det blir flere årringer på et år. På den måten kan man få for høye aldre. Ja, det skjer nå og da, og det skjer også at årringer uteblir. Alt dette tar man selvsagt hensyn til. Og igjen, dette blir jo også avstemt mot andre metoder, som f.eks. C14, men også f.eks. kjente vulkanutbrudd i historisk tid. Store vulkanutbrudd er jo kjent for å påvirke klima. Og disse klimaendringene finner man selvsagt igjen i årringene. Her snakker vi altså om gjensidig bekreftelse fra flere kilder. På den måten kan man også få en ide om feilmarginene i dette. Men det er klart at de ikke er i nærheten av å gi så store utslag at man bommer med flere tusen år. Årringer er for øvrig også noe man burde ta med i bildet når man snakker om det paradisiske klimaet før syndefloden. Noen hevder jo at årstidene nesten ikke eksisterte på denne tiden. Burde man ikke sett dette på årringene? Burde man ikke ha sett syndefloden?  Intet av dette er observert i årringene.

Neste metode ut er iskjerner. I Antarktis og på Grønland finner vi enorme lag med is. Og isen vokser med et nytt lag med snø hvert år. De øverste lagene kan telles som årringer på trær. Men også via en rekke kjemiske analyser kan man identifisere de forskjellige lagene. Og alt kan kontrolleres opp mot f.eks. kjente vulkanutbrudd i historisk tid. Den mest kjente metoden for identifisering av årslagene er forholdet mellom isotopene O16 og O18.  Dette svinger med temperaturen, og man kan tydelig identifisere sommersesongen. Tilsvarende analyser kan gjøres med hydrogen isotoper. Men nå er det slik at etter hvert som lagene blir eldre så presses de stadig mer sammen. Etter hvert er ikke synlig for det blotte øyet. Og metoden med isotoper blir også vanskeligere. Her setter selvsagt kreasjonistene inn støtet. Først har man en forklaring som sier at isen ble lagt ved hjelp av utallige stormer i løpet av de første århundrene etter syndefloden. Disse blir da feilaktig identifisert som år av forskerne. Forskernes analyse bygger blant annet på sesongvariasjoner av støv. Dette følger årlige svingninger og det er mest støv på våren. Du finner dette beskrevet her. Alle vulkaner som er registrert i historisk tid er identifisert i iskjerner. Men dette går ikke lengre enn fire tusen år tilbake. Men de lagene som er skapt for 12000 år siden er fortsatt 3 cm, og selvsagt fortsatt fullt ut kjemisk identifiserbare.  

Som sagt vises kjente historiske vulkaner i iskjernen. Og dokumenterte historiske vulkaner går omtrent 4000 år tilbake i tid. I Antarktis er isen på det tykkeste rundt 3 kilometer dyp. Og alle disse vulkanene gjenfinnes i de øverste 200 meter av iskjerner som er mer enn 2000 meter lange. Krakatoa som gikk av i 1883 ligger på 13 meters dyp. Tapau fra 183 e.kr ligger på 103 meters dyp. Poenget er at ved 200 meter er vi passert 4000 år. Det vil si at de neste kilometerne med is er lagt i løpet av noen få hektiske århundrer i etterkant av syndefloden.  Vi må ikke glemme at isen på så store dyp er svært sammenpresset. Det vil si at dersom dette skulle blitt lagt ned i løpet av får århundrer så snakker vi om ekstreme nedbørsmengder. Og alle vulkanske signaturer som finnes i disse lagene må ha gått av i denne perioden. Eksempler på det er supervulkanene Yellowstone og Toba. Toba var stor nok til å blokkere solen i 6 år. Om dette skulle han skjedd i tiden etter Babel, hvorfor i all verden har vi absolutt ingen overleveringer om dette i det hele tatt. Dette er historisk tid. Og vi snakker tross alt om en global katastrofe av apokalyptiske dimensjoner. For å illustrere at vitenskapelig forskning er puslespill som søker å få med seg alle bitene i spillet skal vi se litt nærmere på nettopp Toba. En skisse av dette finner du her.  Jeg så en gang en dokumentar om dette. Jeg har dessverre ikke funnet den igjen. Dokumentaren startet med geologiske undersøkelser på Sumatra i Indonesia, nærmere bestem Lake Toba. Geologien gav etter hvert sterk mistanke om at dette var en vulkan av gigantiske dimensjoner. Undersøkelsene pekte i retning av minst tre utbrudd, det siste en plass mellom femti og hundre tusen år siden. Det er slik at enhver vulkans aske har en unik signatur. Og vulkansk nedfall fra denne vulkanen er blitt funnet innenfor en sirkel som rekker helt til Saudi Arabia. Uavhengig av denne forskningen ble det forsket på sedimentære avsetninger på havbunnen. Og her er vi jo igjen inne på enda en dateringsmetode for absolutt datering. For her kan man måle temperatursvingninger ved hjelp av skjell (om jeg husker rett). Dette svinger med sesong og dermed kan man telle seg nedover i historien. Også her kan man få informasjon om klima langt tilbake i tid. Nok om det. Man oppdaget altså en periode for 74 tusen år siden hvor klimaet over flere år var så pass kaldere enn normalen at man skjønte at her må det ha skjedd noe dramatisk med klimaet på denne tiden. Og da er vi igjen tilbake til iskjerner. For i området for 74000 år siden finner man ikke bare signaturen etter en supervulkan, men også en senkning av temperaturen i flere påfølgende år. Her finner vi altså sammenhenger fra tre komplett uavhengige forskningsområder. Og som om ikke det er nok. Dette har jo ledet til en Toba katastrofeteori. Og en del av dette er at det menneskelige genom bærer preg av å ha gjennomgått en genetisk flaskehals som kan tilskrives denne perioden. Dette gjelder spesielt befolkningen i India. Indere har den laveste genetiske diversiteten av alle folkegrupper i verden. Toba genererte et askelag i India, som er 15 cm tykt. Men under dette askelaget har man altså funnet steinalder-redskaper. Og en teori går ut på at noen hardhauser i dette området faktisk greide å overleve denne mektige katastrofen. Det er anslått at det kan ha vært så få som 600 personer.

Det rasjonelle modne menneske er ikke så opptatt av at dette fullstendig knuser kreasjonistiske fantasier. Dette handler om noe mye mer alvorlig. Når er neste mulige utbrudd? Hvordan skal menneskeheten bære sin sivilisasjon gjennom dette? Vil en rasjonell kultur som forholder seg til dette, ha større mulighet til å forberede seg og overleve dette, enn en kultur bestående av personer som sitter passive og venter på at Jesus skal komme og rydde opp? Det var et sidesprang.  Men i denne sammenheng kan Toba stå som eksempel på en puslebit det skal bli vanskelig for kreasjonister å tilpasse inn i sine teorier. Jeg tenker at vi med en gang må avskrive muligheten for at denne katastrofen skjedde før syndefloden. Vulkaner før syndefloden vil bryte med forestillingen om paradisiske tilstander på kloden.  Gammel jord kreasjonister kunne kanskje ad-hoc hevde at mesteparten av isen på Grønland og i Antarktis er blitt til i prehistorisk tid, altså før Gud kom og skapte liv på kloden. Jeg har to innvendinger mot dette. For det første vikke vi da kunne forvente å se klare tegn på syndefloden i isen. Det ser man ikke. For det avslører iskjernene at oksygennivået på kloden har vært stabilt i hele iskjernens levetid. Oksygennivået er et resultat av planteliv. Dermed kan slike ad-hoc utflukter avskrives.

Da hendte altså dette, enten under syndefloden eller etterpå. La oss teste ut hypotesen at dette hendte under syndefloden. Da snakker vi altså om en vulkan som gikk av på havets bunn. Og all aske ble spredt utover et hav. Bærer askelagene preg av å være avsatt under vann? Det er absolutt ikke tilfelle. Dessuten, om vi tar teorien om hurtige bevegelser av kontinentalplatene i betraktning, så må vulkanen ha gått av etter at kontinentene var kommet til sine nåværende posisjoner. Ellers ville ikke nedfall av vulkanen ha vært i en konsistent sirkel med vulkanen i sentrum. Dette argumentet er jo også et ytterligere belegg for at dette ikke kan ha skjedd før syndefloden. Da blir jo den problemstillingen som nevnes her høyaktuell. For vi har faktisk beviser for en steinalderkultur i India før vulkanutbruddet. Holder vi fast på at denne vulkanen gikk av under syndefloden, så betyr det at det i perioden før syndefloden eksisterte en steinalderkultur i India, og at kontinentene ikke kan ha flyttet på deg i mellomtiden. Jeg vet ikke hvilke teologiske komplikasjoner det skaper. Men problemet er nok verre enn som så. Tenk på grønnlandsisen. Alle kjente vulkaner de siste fire tusen år, er identifisert i de øverste 200 meter av grønnlandsisen. Markørene etter Toba finnes på 2800 meters dyp. Uansett så betyr det at all denne isen må ha frosset til under selve syndefloden. Det er 3000 – 200 = 2800 meter på 40 dager. Dette må jo ha kommet som snø, lag på lag, ellers kunne jo ikke slike spor ha blitt avsatt i isen. Dette bryter jo litt med utsagnet om at «det regnet på jorden», men neppe noe stort teologisk problem. Isen er jo sammenpresset så vi må kanskje regne med at den snømengden som må til kanskje er dobbelt så stor. Altså over 5 km med snø kom i løpet av 40 dager. Det blir 125 meter pr. dag, eller rundt 2 meter pr time. Hva skal til av klimatiske betingelser for å få det til? Et vulkansk utbrudd av størrelse Toba ville sannsynligvis vart i uker, kanskje måneder. Det syreholdige regnet som spores av dette ville sannsynligvis ha vært lengre. Det betyr syreholdig nedbør i mesteparten av denne perioden. Men de markørene vi snakker om er konsentrert innenfor få centimeter. Dette blir en selvmotsigelse og det umuliggjør teorien om at dette skjedde under syndefloden.

Nå er det slik at vi, i india, finner spor etter steinalderkultur både under og over askelaget fra Toba. Da har vi selvsagt spekulasjoner kulturen etter Toba er etterkommere av de som levde der tidligere, eller om det er snakk om ny innvandring. Dersom man tenker at Toba gikk av under syndefloden. Må vi jo holde oss til den siste teorien. Den påfølgende steinalderkulturen er altså etterkommere etter Noa. Tradisjonen sier vel at det var Jafets etterkommere som spredte seg til Asia. Vi er altså i en tid hvor man bygde byer og tårn. Så spredte menneskene seg utover jorden og i løpet av x antall år så har vi altså en steinalderkultur i India. Hvor stor er x? Jo mindre x er, jo mer utrolig er det at mennesket kunne spre seg så fort, og ikke ta med sin gamle kultur. La oss si det gikk 500 år. Passer en steinalder-periode på 500 år etter Toba, med det man finner? Se på høyden på de lagene som er avsatt etter det tidspunktet.  Det betyr også at vi må ha hatt en steinalderkultur i India så sent som for 4000 år siden. Denne må jo ha vart i noen generasjoner. Når kom jordbrukskulturen til India? Stemmer alt dette med arkeologiske utgravninger? Ifølge gjengs historie har vi hatt en blomstrende sivilisasjon i India på denne tiden. Det innebærer byer med infrastruktur, og murhus med flere etasjer. Alt dette må selvsagt klemmes sammen for å passe inn i det kreasjonistiske skjemaet, og man kommer faretruende nær historie som er så gjennomdokumentert at man ikke bare kan avvise dette med henvisning til feilaktige C14 målinger.

Spikeren i kista i forhold til dette er uansett de sporene av katastrofen, vi finner i islagene. For som sagt, så finner vi alle store vulkanutbrudd som er registrert i historisk tid. Og de befinner seg i de øverste 200 meterne. Toba befinner seg langt under dette nivået. Og den var gigantisk. Den spydde ut 2800 kubikk-kilometer med aske. Til sammenligning hadde Mt. Sant Helens som gikk av i USA i 1980 1 kubukk-kilometer. Den antatt største i historisk tid, og som vises i Grønlands isen var Tambora i Indonesia (1815), som spydde ut 80 kubikk-kilometer.

Et tilleggsproblem er at man har konkludert med at Toba hatt to tidligere utbrudd. Dette er jo utbrudd som kreasjonistene er tvunget til fullstendig å benekte.

Vi ser et mønster som avspeiler seg i dette. Det er at vitenskapen setter sammen biter fra mange ulike kilder for deretter å forsøke, på basis av disse bevisene, å skape en troverdig historie om hva som kan ha skjedd. Kreasjonister kommer ofte i etterkant og kritiserer punkt for punkt. Men den helheten som lenker det hele sammen og som der i gjennom skaper troverdigheten, denne nevnes ikke. Samtidig må man ty til mer og mer bisarre ad hoc hypoteser for å forsvare en teori som ikke har basis i fakta men i åpenbaring. I dette tilfellet har kreasjonistene fått noen særlig vriene biter å bortforklare.

https://www.youtube.com/watch?v=VM7Y1D8NMo8

https://www.youtube.com/watch?v=U3HoV-_kMGs

 

Er kreasjonismen farlig?

Jeg hørte Erik Tunstad intervjuet på verdibørsen her om dagen. Han fortalte at han en gang hadde begynt på en bok om kreasjonismen, men at han hadde gitt opp. Slik jeg forstod det handlet det om å bevege seg inn på et område som var så fjernt fra det vitenskapelige og rasjonelle at det blir håpløst å møte dette på noen seriøs måte. Men på slutten av intervjuet fikk han et spørsmål i retning av om det var så farlig at kreasjonismen var på fremmarsj også i Europa. Og Tunstad svarte omtrent som jeg ville ha gjort. Det er ikke spesielt farlig at noen går rundt og tror at jorda er 6000 år gammel, at trær er skapt med årringer slik at de skal se gammel ut, at stjernene er skapt inkludert den lysstrålingen de skulle ha sendt ut for millioner og milliarder av år siden, slik at de skal virke mye eldre enn de er. Og slik kunne vi fortsatt. Det er jo heller ikke farlig at noen tror på julenissen. Men Tunstad dro det viktige poenget jeg hadde håpet han skulle gjøre. Det handler en voksende anti-rasjonell bevegelse, i verden. For å kunne opprettholde sin tro er kreasjonismen avhengig av å angripe vitenskapen med alle midler, retorikk, polemikk, propaganda, fortielser og latterliggjøring. Jeg synes selv det er morsomt og underholdende å se Kent Hovind harselere med vitenskapen på Youtube. Han kunne gjort det utmerket som stand-up komiker.  Og salen ler hjertelig av hans vitser på vitenskapens bekostning. Det gjør jeg også. Men når jeg tar meg sammen så innser jeg at det ligger et dypt alvor i dette. Sannsynligvis er majoriteten av Hovins publikum langt mindre vitenskapelig informert enn det jeg er. De går rundt og tror at Big Bang er en fiks ide, skapt av ateister drevet av at de hater Gud. De går rundt og tror at evolusjonsteorien er regelrett dum. At forskerne er dumme, lettvinte og naive, eller i verste fall, del av en verdensomspennende konspirasjon, som bevisst fører allmuen bak lyset. Dette er å diskreditere vitenskapen i sin dypeste grunn. Vel, er det så farlig? Ja det dette er i høyeste grad problematisk. Global oppvarming er plutselig blitt til en stor vits. Hvordan kan man tro på dette, når store deler av klimaforskningen baserer seg på data man tror er fullstendig feildatert? Dermed er man på full fart inn i en verden av konspirasjonsteorier. Og bak dette finner vi også miljøer med en ideologi som er mot demokrati, tilhenger av en teokratisk stat, kanskje mer etter mal av Iran. Alle disse elementene sammenfaller skremmende med våre dagers islamske ekstremisme.

Og man skal ikke tenke selv om dette. «when you see a dinosaur fossil, all you know is that it died». Ikke tenk selv, la oss som har den rette innsikt gjøre tenkningen for deg. Dette handler om å trollbinde mennesker. Det er mental voldtekt.

Vær ikke naiv. Dette handler til syvende og sist om penger og makt. Det handler om kampen om deg og meg.

Oppsummering

Hvor mange guder har vi hatt forestillinger om opp gjennom tidene? Hvor mange av dem er oppdiktet? I det ligger erkjennelsen av at mennesket er fullt ut kapabel til å dikte opp gudsforestillinger og hele religiøse systemer og å overbevise mange om at det faktisk er tilfelle. Hvordan kan du være så sikker på at akkurat din gud ikke er oppdiktet? Vi må i alle fall slå fast at sannsynligheten er tilstede for akkurat det er tilfelle. Mennesket har vel diktet opp minst to tusen guder. 1999 av dem er fantasi. Hva er grunnen til at ikke det skal gjelde den siste også? Sannsynligheten for dette er i alle fall svært høy, dersom man skulle legge en slik statistikk til grunn.

Jeg er ikke i tvil om at alt jeg har servert her kan imøtegås av kreasjonister. Det er fullt mulig å finne et slags svar på alt. Men dette handler ikke bare om uenighet om vårt verdensbilde, det handler om mer. Kreasjonister som Kent Hovind refererer ofte skriftsteder som Romerne 1:19-20. Her står det:

 

For det en kan vite om Gud ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For helt siden verdens skapelse har Hans usynlige egenskaper vært klart synlige; det gjelder Hans evige kraft og Hans guddommelighet; disse kan kjennes ut fra de gjerninger som er gjort. Slik er de uten unnskyldning.

Og jeg snappet opp en tilfeldig leser kommentar til en artikkel om Islam i (Dagen.no 12. januar 2015 kl. 11:47):

Gratulerer Dagen - en korrekt og bra beskrivelse av Islam av Lars Akerhaug.  Jesus sier - ingen kommer til Faderen uten gjennom meg - altså alle religioner, som Islam, som benekter Jesus frelsesverk fører mennesker i evig fortapelse - det er det det dreier seg om.

Henry Osthassel

Da er vi tilbake til det dette egentlig dreier seg om. Det er forestillingen om at vi mennesker en gang skal ansvarliggjøres i forhold til den virkelighetsoppfatning vi har. Jeg har både en refleksjon om hvordan virkelighetsoppfatninger blir til og ikke minst at det å forsøke å velge seg en virkelighet ikke er noen særlig moden posisjon. Uansett hvor mye jeg velger at julenissen skal eksistere, så eksisterer han ikke noe mer av den grunn.

Men la oss nå likevel ta dette utgangspunktet som et tankeeksperiment. Og tankeeksperimentet er altså at vi har en Gud som har skapt oss mennesker og som akter å stille oss til ansvar dersom vi begynner å tro på noe annet enn det som er det åpenbare fakta. Om vi nå tenker oss at dette er et universalt krav. Så vil jo dette kreve av enhver muslim eller buddhist at vedkommende må se sin tro i et kritisk lys og se seg om etter om det finnes andre og alternativer som er mer troverdige. Vi må også kreve at vedkommende er oppriktig og seriøs i sin undersøkelse. Det vil si at han må nullstille seg og forholde seg fordomsfritt til det han måtte finne. Og siden et slikt krav skal gjelde alle de andre, så er det vel rimelig at det også må gjelde for meg. Forlanger jeg at andre skal være kritisk til sitt eget, slik at de kan bli mer åpen for min tro, ja da må jeg i rimelighetens navn forlange det samme av meg selv. Følgelig må jeg også være kritisk til mitt. Men i all rimelighets navn så må det jo da også være slik at «Den som leter han skal finne». Det vil si at sannheten, det riktige alternativet må skinne som en sol, og at det kun er trass eller andre vikarierende motiver som kan få oss på ville veier. Det er akkurat her, på dette punktet at kreasjonismen svikter totalt. For hva er vel en mer seriøs tilnærmingen til dette enn nettopp den vitenskapelig. For det er jo nettopp vitenskapen som tar menneskets utilstrekkelighet som erkjennende vesen alvorlig, og søker å gjøre noe med det. Vitenskapsfilosofien handler jo nettopp om dette. Det er jo det som er oppriktigheten. Finner vitenskapen denne gamle åpenbarte forestillingen som det som står frem som en skinnende sol? Den gjennomgangen vi har hatt viser en kreasjonisme som driver med det motsatte. Den tar ikke hensyn til helheter, den er ufullstendig og den har trekk av selektivitet og propaganda. Og den omgir seg med den ene ad-hoc hypotesen mer urimelig og uvitenskapelig enn den andre. Og midt opp i mine undersøkelser så finner jeg altså dette sitatet:

 

The Biblical record has provided a clear description of the causes, nature and results of true catastrophism, the Noahic Flood . . . We cannot verify it experimentally, of course, any more than any of the various other theories of catastrophism, but we do not need experimental verification: God has recorded it in His Word, and that should be sufficient.
(Morris, 1970, p. 30).

Og det forteller vel et tydelig språk om en uvitenskapelig forutinntatthet. Vår Herre har hatt utmerkede muligheter til å sette sin signatur på sitt skaperverk. I stedet har han skapt universet, stjerner og galakser slik at de ser forferdelig gamle ut, og at de er disharmonisk, og livsfarlige menneskefiendtlige miljøer. Han har skapt en jordklode som bærer tydelig preg av å være gammel. Han har skapt radioaktive stoffer i de geologiske lagene som peker i retning av en gammel jordklode. Han har skapt karbonisotoper på den måten at den lurer oss til å tro at livet på jorda sprenger det bibelske tidsskjemaet. Og alt dette stemmer tilfeldigvis med hva årringer forteller oss. Han har skapt store lag med is, som gir inntrykk av å gå flere hundre tusen år tilbake i tid. Han har skapt fossiler som ser ut som at arter har utviklet seg over lange tidsperioder. Han har skapt dyrearter og menneskearter som bærer preg av å være tilpasset et økologisk system som kun gir mening i forhold til evolusjon. Og ikke minst så har vi den genetiske informasjonen. Her hadde han reell mulighet til å sette sin signatur på sitt verk. Men også der svikter han, og lar det hele se ut som om mennesket og alle arter er i slekt med hverandre, og at dette er noe som passer helt utmerket med de utviklingstrær vi får av fossiler og anatomiske sammenligninger. Han har til og med skapt menneskets atferdsmønster på en slik måte at det lettest lar seg forklare ved hjelp av evolusjon. Opp på det hele har han altså kommet med en åpenbaring for flere tusen år siden, som gir inntrykk av å forholde seg til et verdensbilde som er totalt utdatert i dag. Og det hele er så uklart formulert at de teologiske teoriene spriker i alle retninger.

Hvor mye skal til før kreasjonisten skjønner at hans historie ikke lengre skinner som en sol? Sannsynligvis aldri. For en slik erkjennelse krever oppriktighet. Kostnaden ved å bli i sin gamle tro er at den slik dyd ikke lengre kan opprettholdes. Den samme gamle dyden som man alltid har forlangt av andre, den holder man selv ikke i hevd. Det er til å flire av.

 



[1] Eksemplet og figuren er hentet fra boka Evolusjonsteorien av Nils Chr. Stenseth og Tore Lie, side32-33