Innledning

Dette er en guide for de som ønsker en oversikt over min måte å tenke etikk på. Filosofisk kaller jeg meg gjerne subjektivist. Derfor kan jo en overskrift på dette være subjektivistisk etikk. Men jeg kaller gjerne min etikk for «empatisk etikk» ettersom empati-begrepet befinner seg så sentralt i bunnen av denne tenkningen.

Hvorfor ble jeg interessert i etikk? Er det fordi jeg var mer opptatt av rett og galt enn gjennomsnittet? Tvert imot tror jeg at jeg var mindre opptatt av rett og galt, men kanskje mer opptatt av rettferdighet, det rasjonelle og søken etter det gode. 

Jeg tenker at det kan være slik at, hvilken etisk planet hver og en av oss havner på, avhenger dels av personlighet, dels av erfaringer, dels av tilfeldigheter. De færreste utvikler sine synspunkter systematisk i forhold til dette.  Enhver etisk utfordring møtes av oss i en tilstand hvor vi har med oss en ballast av erfaringer og vår personlighet. Den etiske utfordringen gir en intuitiv respons i forhold til dette. Så setter noen av oss ord på slike responser, og vi skaper oss et tankeunivers hvor dette forstås og settes inn i en sammenheng.

Flere erfaringer i barndom og oppvekst har preget min etiske grunnholdning. Da jeg hørte denne historien reagerte jeg intuitivt som en typisk konsekvensetiker ville ha gjort. Så hørte jeg historien om de som havarerte med fly i Andesfjellene. De overlevde ved å spise av likene til dem som var omkommet. Også her reagerte jeg med vantro på mennesker som tok til orde for å tiltale dem. Jeg har hørt om mennesker som har blitt dømt til døden for drap de ikke har begått, og hvor man har fremskaffet utvetydige bevis på at vedkommende var uskyldig. Likevel har jurister klart å argumentere for at vedkommende likevel måtte henrettes fordi alle ankemuligheter var oppbrukt. Jeg har hørt teologer antyde en syvårs aldersgrense for evig fortapelse. Det er liksom da man regnes som moden nok til å bli ansvarliggjort. Alle slike etiske utfordringer har gitt en respons i meg som har formet meg som person. For hver slik utfordring har det vært først en reaksjon, deretter kanskje litt aggresjon, så refleksjon. Og kanskje noe av dette har nok resultert i svekket tillit til autoriteter og lærde. Og da er vi tilbake til at begreper som rett og galt, som jo er langt mer betinget av autoritet, enn forestillinger om rettferdighet og det gode. For det er ingen nødvendig sammenheng mellom disse. Hva noen markerte personer sier er rett eller galt kan likegodt handle om strategi,  personlig markedsføring eller egne fordeler.  Dette er tanker jeg i oppveksten ikke hadde noe kognitivt forhold til. De lå der nok mer som en språkløs holdning til det hele. Når jeg tenker på dette i dag, så er nok det moralske utgangspunkt, jeg har hatt, et tveegget sverd. På den ene siden har vi risikoen for ikke å ta råd og veiledning alvorlig nok, selv om jeg ikke forstår dem. Mangel på respekt på samtidige autoriteter og gjengse sosiale holdninger ledet nok igjen til handlinger jeg absolutt ikke burde ha gjort, men som jeg ikke forstod konsekvensen av der og da. Det er viktig å poengtere at jeg ikke forfekter moral med utgangspunkt i eget glansbilde; at jeg selv sitter på en høy hest og moraliserer for andre. Det har sin kostnad å tape tilliten til autoriteter. På den andre siden, er jeg en selvstendig kritisk tenker, som er mer ufarget av min kulturs normer enn gjennomsnittet.

Min etiske måte å tenke på er utviklet over mange år. Jeg har ikke gått suksessivt, stegvist deduktivt frem fra erkjennelse til premiss til konklusjon. Prosessen har heller vært preget av et visst kaos, hvor tanker og systemer har vært prøvd opp mot hverandre, og hvor noen ideer har vunnet frem og blitt synlige i mitt mentale landskap.
I dette har jeg dessverre befunnet meg i et sosialt vakuum, på den måten at jeg aldri har klart å skape meg en arena for systematisk utprøving av mine refleksjoner. Det er derfor å forvente at her finnes mange hull og svakheter i dette.
Den oppsummeringen jeg gjør her er altså ikke en beskrivelse av den prosess jeg har gått for å komme dit jeg er i dag, men heller et forsøk på å være en guide inn i min etiske tankeverden.

 

Guiden

Jeg har utgangspunkt i at etikken har sin opprinnelse i individet. Det er et subjektivistisk utgangspunkt. Etikken kommer ikke utenfra. Den etiske komponenten i enhver handling eller ethvert standpunkt kommer fra de verdier som opptrer i beslutningsregnskapet og som nødvendigvis tillegges av individet selv.
Når det er sagt, så er det jo vesentlig å påpeke at den grunnleggende årsaken til at det er utviklet et slikt tema oss mennesker imellom, handler om spenningen mellom det å være individer med egeninteresse opp mot sosialt samspill. Det sosiale samspill kan kun stabiliseres og bli bærekraftig dersom individene demper sin egeninteresse. Vi har en balansegang mellom individets egeninteresse og felleskapet. Denne spenningen skaper også en frontlinje på etisk fokus. Da snakker jeg om individualisme, som er fokusert på menneskeverd, kontra kollektivisme som er fokusert på samspillet. Vulgærvariantene handler om det ekstreme på begge sider av disse frontene. Den vulgære kollektivisme handler om fullstendig avvisning av individets etiske status, mens vulgær individualisme handler om en plikt til ensidig å tjene sin egeninteresse.

Måten jeg har brukt ordene på her, avslører jo min oppfatning om at det optimale ligger et sted innenfor disse yttergrensene av det vulgære. Likevel må min etiske posisjon regnes som individualistisk og ikke kollektivistisk. Det er fordi det kollektive i ikke er et moralsk målobjekt. Gruppen, og fellesskapet er kun midler, ikke mål i seg selv.

Men det er ikke det samme som at det sosiale samspill ikke er en viktig ingrediens i dette.

De forskjellige normene som finnes i kulturene, er resultat av kulturell utvikling kombinert med biologisk programmering. Det er det jeg kaller for sosialetikk. Sosialetikken er i sin natur biologinær og ureflektert. Den er sjelden kompatibel med de utfordringer vi mennesker står overfor i dag. Følgelig må det settes et kritisk lys på dem. Det i seg selv, kan ofte bli oppfattet som en provokasjon.  For det innebærer jo at all autoritet avvises.  Normene går over fra å være ideologier til å være mulige strategier som vi kan lære av og bruke, men også forkaste dersom de ikke lengre passer.
Ut av dette kommer det også at individet står fritt til å konstruere opp sin egen moral. Det er noe hvert enkelt individ kan innvilges frihet til å gjøre. Å konstruere opp en menneskeskapt etikk fordrer at man analyserer og forstår hva dette er og hvordan dette fungerer.  Med dette som utgangspunkt utfordres vi som individer å tenke fritt og selvstendig om de mange etiske temaer.

Det skal ikke så mye til for å innse at dette handler om enhvers søken etter livskvalitet og at det skaper en bryting mellom individets egeninteresse og det sosiale samspillet som individet inngår i. Empatisk etikk er et forsøk på å ta denne utfordringen alvorlig.

Grunnleggende verdier kan ikke velges fordi de er en forutsetning for å kunne gjøre valg. Verdier kan heller ikke erkjennes utenfra. De må oppleves innenfra. Basis for å kunne utvikle en etikk er dermed hverken slutning eller beslutning. Min løsning på dette er å kalle det for en tilslutning. Den baserer seg på en indre erkjennelse og analyse av egne verdier, bevisstgjøring på dette og å kommunisere dette ut til omgivelsene.

Med utgangspunkt i egne erfaringer og refleksjoner, har jeg listet opp syv punkter som et slags basis manifest for empatisk etikk. Alt dette, og problemstillinger rundt det, finner du i dokumentet Fra Analytisk Etikk til Empatisk Etikk. Dette dokumentet er tenkt å være en fortsettelse av Analytisk Etikk, som i større grad handler om etikk generelt. I Analytisk Etikk ender jeg opp med å konkludere med at «Drømmen om den fullkomne etiske formel er tapt». Deretter introduseres prinsippet om den doble pekefinger. Jeg kan ikke peke på andre, uten at jeg samtidig peker på meg selv. Dette er utfordringen: Hva står jeg for? Ikke vise til guder, lover eller autoriteter, men hvem er jeg og hva står jeg for uavhengig av dette? I min lille skisse på etisk bedømmelse slår jeg fast at all etisk begrunnelse som viser til noe utenfor oss selv, impliserer en grunnleggende a-moralsk grunnholdning. Det er det jeg kaller for kynisme.
Dette gjelder i høyeste grad også for etiske modeller. Det å begrunne etiske standpunkter ved å henvise til en modell er det jeg kaller for deduktivisme. I tidligere arbeider kalte jeg det også for systemmoralisme. Jeg oppfatter dette å være akademiske blindspor, hvor man er bergtatt av et sinnrikt tankesystem og gjør systemet til en hellighet i seg selv. Dette gjelder i høyeste grad også begreper. Begreper stjeler ofte rollen som moralsk målobjekt, i stedet for individet i seg selv. All bruk av etikk som mister individet ut av syne, er uten forsvar mot det jeg kaller for etiske singulariteter. En etisk singularitet har man når godt blir galt eller ondt blir rett.
Empatisk etikk er kompromissløs på at det etiske målobjekt er ubrytelig knyttet opp mot alle individ med evne til livskvalitet. Realitetsorienteringen i dette er at våre handlinger aldri vil kunne bli hundre prosent etiske. Etiske modeller eller formler kan bare tilsynelatende dekke over dette faktum. Men realiteten er alltid at våre handlinger kan få både gode og dårlige konsekvenser. Og dette er relativt. Hva som oppleves som et onde for deg, kan oppleves som et gode for meg. Drømmen om den fullkomne etiske formel er tapt. Ofte ender vi opp med et valg mellom onder. Det er det vi kaller dilemmaer. Mennesket er preget av avmakt og utilstrekkelighet. Dette er realitetene. Det kan saktens tildekkes med retorikkens språklige klær. Ofte er det dyre klær som et fåtall av oss har muligheten til å smykke seg med. Men de fleste av oss ender opp med en synlig utilstrekkelighet, sårbar for haukenes moralske utfall. Mine etiske refleksjoner er laget, både for å forklare hvorfor det er slik og ikke minst for å kunne møte mye av den irrasjonelle etiske floraen, som man ser i dag, med rasjonell argumentasjon på alle plan, fra det praktisk etiske, til etisk modell og eventuelt livssyn, ideologi og religion.

Hvor står så empatisk etikk opp i alt dette? Jeg har allerede påpekt at empatisk etikk er en konstruert etikk. Den grunnleggende drivkraften bak denne konstruksjonen er å utvikle en etikk som aldri svikter noe enkeltindivid med evne til livskvalitet. Vi mennesker kan svikte, og vi svikter hele tiden. Men vi kan ikke lengre gjøre det med velsignelse fra etiske tankesystemer.

Det har da endt opp i de syv punkter som allerede er referert. Empatisk etikk er på mange måter en hybrid mellom det normative og det deskriptive. Den legger stor vekt på å forstå og forklare, både mennesket selv, de sosiale prosesser og deres betydning for utvikling av etiske ståsteder.

Opp i dette har jeg identifisert to grunnholdninger som kan ha ligget bak og styrt all etisk utvikling. Den ene grunnholdningen er fokusert på bedømming av mennesket. Den andre grunnholdningen er fokusert på handlinger. Høyt fokus på bedømming av mennesker leder gjerne i retning av sinnelagsetikk og pliktetikk, mens fokus på handlinger leder i retning av konsekvensetikk. Bedømming av mennesker leder oss da gjerne videre inn i det sosiale spill, og etikken blir da bergtatt av det sosiale spill, den forurenses og ender opp som et av overmaktens mange manipulerende virkemidler.

Fokus på handlingen og dens konsekvenser, leder oss bort fra det sosiale spill og over på rasjonalitet. Men hvilken rasjonalitet? Men kan jo godt være ytterst rasjonell og tenke bare på seg selv. Det er her den empatiske (normative) dimensjon kommer inn. Empatisk etikk låser det overordnede målet på et ufravikelig etisk egenverd som tilkommer ethvert individ med evne til livskvalitet. Empatisk etikk er derfor ikke deduktiv. Man kan ikke bare summere konsekvenser og overse store minuser som rammer «ubetydelige» enkeltpersoner. Empatisk etikk har langt større fokus på analyse og forståelse av saken i seg selv. Den er ingen deduktiv oppskrift på den fullkomne etiske handling. Og i denne analysen er det åpenhet for alle mulige vinklinger. Her ligger alle etiske modeller tilgjengelig som i en verktøykasse. Og de kan fritt brukes for å få frem relevante vinklinger på saken. Men ingen av modellene fungerer normativt og kan diktere noe fasitsvar. Mennesket tar sine beslutninger under usikkerhet og utilstrekkelighet. Og handlingene får konsekvenser. Poenget er viljen til å ta ansvar for dette, også i forhold til dem som rammet av ens handlinger. Det er noe som heter å beklage, vedgå sin utilstrekkelighet og være villig til å gå noen ekstra mil for å gjøre det beste ut av det. Det modne mennesket forstår dette dilemmaet. Og det føles langt mer rettferdig å bli nedprioritert når man forstår beveggrunnene for det, rent rasjonelt, enn å bli avspist med virkelighetsfjern retorikk. Uansett skal ingen individer miste sitt etiske egenverdi som følge av slike prosesser. Alle skal kunne komme ut av enhver sosial- eller politisk prosess med menneskeverdet i behold. Og da snakker jeg ikke menneskeverd i kantiansk betydning, hvor den knyttes til medlemskap i rasjonalitets-klubben, men heller i empatisk etisk betydning på den måten at man er et individ med evne til livskvalitet.

Videre har de to nevnte grunnholdningene nær sammenheng med identifiserte emosjonelle drivkrefter som ligger bak. Bedømmelse av andre settes i sammenheng med rangeringsmekanismer og menneskets aggressive impulser. Vi får en moral som baserer seg på å appellere emosjonelt til våre aggressive impulser. Dette kaller jeg gjerne for «moralens onde tvilling».

Motsetningen er moral som baserer seg på omsorg og medfølelse. Det er dette empatisk etikk baserer seg på. Det er også derfra den har sitt navn. Den avviser den aggresjonsbaserte moralen, ved å navngi den og ikke minst utbrodere den.

Kort om forsøkene på å etablere en objektiv etikk.

Empatisk etikk er ikke objektiv på den måten at den er absolutt normativ og baserer seg på fakta. Det kan den aldri bli, gitt mitt syn på verditeori, og refleksjonen om forskjellen på slutninger og beslutninger.
Hva er forklaringen på alle anstrengelsene for å gjøre etikken til en objektiv disiplin? Jeg tenker at det handler om forsøket på å etablere en generell sosial gjennomslagskraft.

Da Pythagoras la frem sitt matematiske bevis på at i en rettvinklet trekant så er summen av kvadratene på katetene lik summen av kvadratet av hypotenusen, så stoppet nok det all videre diskusjon. Bevisføringen er tvingende nødvendig.  Det er ikke noe mer å diskutere. Setningen er bevist en gang for alle, på en måte som det ikke er mulig å gjendrive. Alle som setter seg inn i dette vil måtte akseptere det. Det er ingen diskusjon om det. Matematiske bevis er noe av det sterkeste vi har.  Så kommer vitenskapelige bevis. Alt dette har sin kraft i det objektive. Det gir den felles referanseramme som er nødvendig å kunne etablere allmenngyldige bevis.
Forsøkene på å skape det samme innenfor etikken er, etter min mening, forfeilet.
Årsaken er, etter min mening, åpenbar. Det er at etikkens kanskje mest grunnleggende begrep, nemlig verdibegrepet kun har mening som resonans i det opplevende subjekt. Alle forsøk på å etablere verdi som noe objektivt, uavhengig av subjektet er forfeilet, det blir meningsløst og har kun sin effekt i kraft av å fungere som virkemidler i det sosiale spill. Brukt i det sosiale spill kan etikken bli det utilstrekkelige menneskets verste fiende. Dette handler om risiko for alt fra undertrykkelse, manipulasjon til trakassering til nedverdigelse, utstøtelse og regelrette overgrep.

Velkjent er jo den religiøse løsningen med forestillinger om absolutt moral. Det har jeg reflektert over her. Men vi har også Immanuel Kants etiske teori. Problemet er bare at det er umulig å finne noen logisk nødvendig bro fra er til bør. Ayn Rand forsøkte seg på en løsning som avviser skillet mellom det normative og deskriptive. Det er her subjektivisme og objektivisme skiller lag.

Den subjektivistiske respons på denne utfordringen refererer seg til de tidligere oppgitte syv punkter. Her står dyder som ærlighet, oppriktighet, rasjonalitet og realisme høyt i kurs. Det handler om:

1)   Å realitetsorientere etikken.  Det handler om ikke å falle for fristelsen å konstruere opp etiske modeller som dekker over det faktum at etiske standpunkter aldri kan begrunnes universelt ved hjelp av rent logiske resonnementer. Ved hjelp av filosofisk analyse påviser jeg etikkens ufravikelige subjektive komponenter (subjektivisme). Begrepet verdi finner kun sin mening og funksjon gjennom subjektet som verdsetter. Det handler også om ikke å falle for fristelsen til å anlegge et ideologisk fullkommenhetsideal som virker som et tyranni på alle som kommer til kort i forhold til idealet. Alle mennesker er utilstrekkelige. De har bare forskjellige sårbarhetsprofiler. Dette er en erkjennelse som gjennomsyrer min etiske tankemåte. Etikk handler ikke om å bygge seg moralsk kapital, det handler heller om viljen til å ta bredt ansvar i forhold til våre handlinger.

2)   Strukturere temaene slik at verdikomponenten blir mer synlig. Her innfører jeg begrepet atferdsdualisme, som er en viktig filosofisk konstruksjon. Dette må ikke forveksles med metafysisk dualisme. I praksis betyr atferdsdualisme at skillet mellom deskriptivt og normativt kan beholdes selv om man ikke dualist i tradisjonell forstand (noe jeg tviler på at David Hume var)[1]. Mitt inntrykk av Ayn Rands filosofi er at fenomener som følelser og verdier blir hengende litt i løse lufta. De er stort sett bare i veien for hennes tenkning. Dermed glipper hun (som så mange andre filosofer) på noe som er etikkens viktigste grunnpilarer, nemlig det å forstå mennesket som en handlende aktør i verden. Den som søker å forstå mennesket, vil se det som nødvendig å finne og analysere mekanismene bak individets atferdsmønster.  For meg har atferdsdualismen vært en fruktbar måte å nærme seg denne problematikken på. Den har vært så fruktbar at hele min filosofiske tenkning har dette som omdreiningspunkt.  Den som ikke skjønner eller aksepterer atferdsdualismen har, så langt jeg kan se to, muligheter: Han kan stoppe her og nå. For hele min filosofiske tenkning baserer seg på dette. Uten dette blir det umulig å forstå min tenkning. Den andre muligheten er å ta dette som et tankeeksperiment. Det vil si at selv om man personlig ser det annerledes så setter man seg inn i dette, forsøker å forstå og det gir da grunnlag for å skjønne resten av filosofien.

3)   Være nøye med å vise hvordan etikken i seg selv kan utnyttes retorisk i det sosiale spill og som maktmekanisme. En begrunnelse med henvisning til moral eller etikk i seg selv vil ikke bli ansett som gyldig. Etikkens rolle endres da fra å være en brikke i det sosiale spill til å bli et verktøy for analyse av saken i seg selv. Når man inntar et standpunkt, kan man ikke gjøre det hverken ved å dedusere fra etiske modeller eller bruke disse som krykker for argumentasjon. Argumentasjonen må stå på egne ben, være rasjonell og referere til relevante premisser.

Men empatisk etikk har også et samfunnsperspektiv. Her har jeg flere forslag som løser dilemmaer rundt en ensidig vulgær subjektivisme. For det første har samfunnet lover. Lovene i seg selv er ikke objektive. Men hva som gjelder nå, og hvordan det kan forstås er disipliner som kan handteres med utgangspunkt i et objektivt ideal. For det andre foreslår jeg at samfunnet utvikler en såkalt skadeindeks for vurdering av alvorlighetsgrad på blant annet handlinger. Dette gir også føringer i vurdering av risiko og forebygging. En slik skadeindeks vil da fungere på samme måte som lover, og dermed kunne fungere mer objektivt.

Sist, men ikke minst har jeg forslaget om etablering av det etiske grunnfjell. Erkjennelsen er at siden det objektive etiske grunnfjell ikke eksisterer, så må det skapes. Og det skapes gjennom en etisk dugnad som gjennomsyrer samfunnet. Det etiske grunnfjellet er tilslutningen til det absolutte betingelsesløse menneskeverd.

Ingenting av dette er genuine objektive løsninger. De er intersubjektive og baserer seg på generell oppslutning i samfunnet. Det som er viktig er at samfunnet er ærlig om at dette er menneskeskapt, og hvorfor vi har innrettet oss slik i samfunnet. Man kan ikke basere en troverdig moral på noen form for uærlighet eller manipulasjon. Jeg tenker at nettopp denne ektheten er noe som har større mulighet til å oppnå allmenn tilslutning.

Lese-liste: Systematisk gjennomgang av empatisk etikk og teorien bak

Forutsetninger:

·       Verditeori

·       Beslutningsteori

·       Atferdsdualisme

·       Rasjonalitet

·       Menneskeverd

Empatisk etisk teori

·       Sosialetikk

·       Deduksjonsetikk

·       Veien fra sosialetikk til analytisk etikk

·       Analytisk etikk

·       Fra Analytisk etikk til empatisk etikk

·       Empatisk etikk i praksis

Beslektede temaer og eldre arbeider

·       Det etiske grunnfjellet

·       Det dekadente mennesket i paradis

·       Er det mulig å velge seg en etikk?

·       Begrepene moral og etikk

·       Ansvar

·       Etiske Singulariteter

·       Retorisk etikk

·       En kritisk analytisk refleksjon over Immanuel Kants etiske tankesystem

·       Hvor kommer moralen fra?

·       Hvor kommer det gode fra?

·       Etikk generelt

·       Egoisme

·       Empati

·       Etisk bedømmelse

·       Det utilstrekkelige mennesket

·       Det nakne mennesket

·       Det elendige mennesket

·       Det moralsk indignerte mennesket

·       Det fromme mennesket

·       Det diskriminerende mennesket

·       Har mennesket fri vilje?

Filosofisk sortering

Filosofer vil jo gjerne være ute etter noen båser å sortere dette inn i. Og her skal jeg gå rett på sak og sortere meg inn under det man kaller for konsekvensetikk. Men jeg har min egen utilitaristiske variant av dette.

En annen sortering er absolutisme kontra relativisme. Det jeg kan si om det er at jeg ikke er absolutist, men heller ingen klar relativist. Refleksjoner rundt dette finner du her.

En tredje sortering handler om såkalt kognitivisme. Det vil si den grunnoppfatningen at etikken har hele sin basis i fornuften. Her sorteres jeg i den leiren som avviser denne oppfatningen. Jeg er såkalt non-kognitivist.
Alle disse sorteringene får man kanskje best inntrykk av når man leser min kritikk av Kants moralfilosofi.