EVOLUSJONSTEORIEN I FOKUS

Kommentar

Denne uferdige refleksjonen angående evolusjonsteorien ble skrevet som en del av mitt bok-prosjekt på begynnelsen av 90-tallet. Målgruppen var kreasjonister, spesielt adventister. Ambisjonen var å gi en bedre beskrivelse av evolusjonsteorien enn det den jevne adventist fikk høre av sine pastorer. For her er inntrykket at man oppfatter evolusjonsteorien å være en fiks ide som Darwin plutselig bare kom på, kanskje motivert av ateisme. Det er nok en svært ukorrekt fremstilling. Darwin hadde utgangspunkt i datidens kreasjonisme og han hadde en tro. Men den forsvant en gang da han tragisk mistet sin datter i sykdom.
En annen grunn til å skrive denne teksten har vært at evolusjonsteorien representerer et paradigmeskifte i måten mennesket ser seg selv og sin plass i denne verden. Dette er noe som i høy grad vil påvirke både etikk, politikk og synet på menneskets natur. Den filosofiske tenker som «glemmer» å ta evolusjonsteorien med i ligningen i sin filosofi gjør, etter min mening, en gedigen tabbe.
Siden dette ble skrevet har mye skjedd. Det viktigste er at man har kartlagt en rekke arters genom, inkludert mennesket. Da jeg først hørte om prosjektet tenkte jeg at det vil gi muligheter i forhold til å finne endelige bevis på evolusjon. Jeg tenkte meg at man kunne finne «rustne» gener i det menneskelige genom, som ikke lengre er i bruk, men som vi ser er i fullt bruk hos andre dyrearter. Slike genetiske rudimenter er da også funnet, og det er jo en kraftig indikasjon på evolusjon. Men det endelige beviset kom på en måte jeg ikke kunne forestille meg. Du kan lese mer om det her.

Jeg er jo ikke biolog og fremstillingen preges nok av det. For den som vil sette seg godt inn i dette kan jeg anbefale følgende bøker:

Richard Dawkins: The Greatest Show on Earth: The Evidence for Evolution

Erik Tunstad: Darwins Teori – Evolusjon Gjennom 400 År

Erik Tunstad: Evolusjon. Basert på en sann historie

Innledning

I utkanten av en ganske alminnelig spiral-galakse dannes en stjerne med en ganske alminnelig størrelse. Stjernen består hovedsakelig av hydrogen og helium, men den drar også til seg stoff som er slynget ut av supernovaer for milliarder av år siden. Rundt stjernen oppstår det lokale opphopninger som etterhvert blir til planeter. Tre av disse planetene blir liggende i en slik avstand fra stjernen at temperaturen gjør det mulig for vann å eksistere i flytende form. Planeten i den innerste banen får imidlertid en så tett atmosfære av karbondioksid at overflaten varmes opp til 4-5 hundre grader. På den ytterste planeten renner det nok vann i begynnelsen, men atmosfæren forsvinner nesten helt, og den klarer ikke å holde på annet vann enn det som er frosset ved polene. Disse planetene er Venus og Mars. I banen mellom disse planetene befinner det seg en planet på litt større enn Venus. Det vår egen planet, Tellus, eller Jorden. Varmen fra de prosessene som dannet Jorden, resulterte i en utgassing av de stoffene, på eller nær jordoverflaten. Dette resulterte i en atmosfære som inneholdt nitrogen, karbonmonoksid, karbondioksid, vanndamp, hydrogen og edelgasser. I løpet av de første millioner årene kan den kraftige solvinden ha blåst vekk mye av denne atmosfæren. Etterhvert som jordoverflaten ble kaldere og størknet fant det sted en utgassing fra jordens indre. Denne var hovedsakelig dominert av nitrogen, oksygen, argon og karbondioksid. Hovedkilden til denne atmosfæren var vulkansk aktivitet. En del av vanndampen ble også spaltet på grunn av den ultrafiolette strålingen fra solen. Dette kan ha vært hovedkilden til det oksygen som fantes i den første atmosfære. Oksygenet resulterte også i at det første ozonlaget ble dannet. Dette reduserte i sin tur styrken på den ultrafiolette strålingen fra solen.

På et tidspunkt ble atmosfærens innhold av vanndamp så stor at den ble mettet. Vanndampen kondenserte, og for første gang regnet det på jorden. Etterhvert ble de første urhavene dannet. Det skal ha vært i denne epoken at en høyst uvanlig hendelse skjedde: livet oppstod, livet utviklet seg. Fra denne tidenes morgen har utallige sammentreff ført livet fram mot stadig høyere organisasjonsformer. Etterhvert oppstår intelligens, fornuft, og bevissthet. Etter rundt 3 milliarder år oppstår et vesen med fornuftsevner nok til å reflektere over sin egen eksistens. Forhistoriens spor er nesten utvisket og dermed nesten umulig å oppdage for det primitive mennesket. Men behovet for svar på "de evige spørsmål" må ha meldt seg tidlig, lenge før mennesket hadde noen som helst forutsetning for vitenskapelig tilnærming. Det primitive mennesket og de tidlige sivilisasjoner preges derfor av dogmer, myter eventyr og religion. Smått om senn fødes vitenskapen og gjennom dette redskapet oppdager man en virkelighet som på mange områder overgår religionenes dogmer og fantasier. Vitenskapens forsøk på å besvare dette spørsmålet representerer menneskets mest omfattende og fordomsfrie forsøk på å komme til bunns i det ukjente ved hjelp av det allment kjente. Alle svar er selvsagt ikke på plass. Slik vil det kanskje alltid være. Noe av livets gåte vil kanskje alltid forbli utenfor erkjennelsens rekkevidde. Kanskje er det også bra. Det vil alltid være mer kunnskap å søke etter og der vil alltid være rom uhemmede refleksjoner om livets dypeste spørsmål. Vi skal nå forsøke å belyse noe av evolusjonsteoriens mange fasetter, finne noen styrker og svakheter og reflektere fritt rundt problemstillingene.

 

GENERELT OM EVOLUSJONSTEORIEN

Det er vel få teorier som har skapt så mye debatt og engasjement som evolusjonsteorien. Det er mange årsaker til dette. De viktigste grunnene er kanskje

1.       Den måten mennesket ubønnhørlig knyttes sammen med resten av naturen; via slektskap/ avstamning

2.       At teorien kommer i konflikt med religiøse forestillinger om skapelsen, spesielt den kristne fundamentalistiske

3.       At teorien åpner for ateisme

4.       At det er vanskelig å forstå at orden kan oppstå av kaos uten gudommelig inngripen

5.       At teorien står i en særstilling som vitenskapelig teori, fordi mange av dens viktigste elementer aldri kan etterprøves eksperimentelt (på samme måte som norgeshistorien ikke kan det)

 

Punkt 1 henger sammen med det etiske grunnsyn at det er herkomsten, avstamningen, slektskapet som gir mennesket dets verdi. Noe som igjen medfører at dersom evolusjonsteorien er sann, mister man begrunnelsen for menneskeverdet. Argumentet står og faller på om man aksepterer en slik etisk grunnholdning. Holdningen må nødvendigvis også medføre at man vanskelig kan nærme seg vitenskapelige teorier på en objektiv måte. Visse deler av virkeligheten må jo skjules eller forvrenges dersom menneskets opphøyde selvbilde skal kunne opprettholdes.

Punkt 2 - konflikten med religiøse, spesielt kristne dogmer - er både en sosialpsykologisk og filosofisk konflikt. Kirken hadde i middelalderen monopol på sannheten og erkjennelsen av den. Erkjennelsesteorien var ofte ureflektert dogmatisk basert på åpenbaringer og guddommelig innsikt. I en lang prosess er denne monopol-stillingen brutt sammen. I denne prosessen avsløres dogmenes upålitelighet, presteskapets og profetenes uvitenhet, noe som igjen medfører tap av prestisje og makt. Selvsagt skaper slikt motstand. På det personlige plan skaper svekkelse av barnetroen tidels sterke kriser. Det er som å bli voksen å oppdage alle at mor og far ikke er allmektige og ute av stand til å beskytte en mot en truende kald verden.

Den moderne kreasjonismen - troen på en bokstavelig tolkning av den bibelske skapelsesberetning - blir vanligvis ikke tatt seriøst i vitenskapelige kretser, og dermed også sjelden diskutert. Det er klart at dette, for kreasjonistene, må oppfattes som en temmelig arrogant holdning fra de vitenskapelige miljøenes side. På en måte kan jeg være enig i dette. Ingenting er så frustrerende som å bli møtt med "uvitende", "manglende vitenskapelig innsikt", eller "manglende historiekunnskap" som svar på alle spørsmål, henvendelser og argumenter. På den andre siden kan jeg forstå denne holdningen litt. Så langt jeg kan se finnes det i dag ingen fullstendig kreasjonistisk teori om skapelsen. Det finnes utallige oppfatninger om jordas alder, om skapelser og omskapelser, begrensede evolusjoner, om forklaringer på fossiler, utvidede evolusjons-mekanismer osv. Felles for dem er at de alle inneholder forestillinger om forskjellige grader av overnaturlig inngripen på gitte tidspunkter eller konstant styring. Både gode og onde makter kan stå bak dette. Dette er pr. definisjon utenfor vitenskapens område. Det er ikke vitenskapens oppgave er hverken å bekrefte eller benekte dette; den mangler kort og godt redskap til det. Vi mangler i dag allmenngyldige metoder til å erkjenne overnaturlig inngripen. Så lenge dette mangler kan denne typen kunnskap aldri bli allmenngyldig. Det må enten godtas i tro, aksepteres som mulig, eller avvises i vantro. Den ekte vitenskapelige holdningen er å akseptere dette som mulig og ikke gi inntrykk av at dette er noe som vitenskapen hverken kan sannsynliggjøre eller usannsynliggjøre. Følgelig finnes det ikke noe vitenskapelig grunnlag for å diskutere kreasjonismen som helhet. En generell kreasjonistisk teori er fullstendig modulerbar m.h.t hva som har naturlige årsaker og hva som er overnaturlig inngripen. Det vil si at overhodet ingen objektive fakta kan noensinne fremlegges for å motbevise teorien. Ethvert fossil kan jo være produsert av djevelen, enhver prøve, observasjon ethvert eksperiment kan være manipulert med av guddommelige, eller djevelske krefter. Alt kan underkjennes, alt kan forklares innenfor rammene av en slik teori.

En annen grunn til å overse kreasjonistisk opposisjon kan rett og slett være respekt og taktfullhet. Jeg har opp gjennom tidene møtt mange enfoldige troende mennesker, som lyser i håpet om en kommende frelse. Når de taler om sitt håp og sine forventninger, og gir uttrykk for sine kanskje enfoldige oppfatninger av verden rundt omkring seg, ville det være respektløst å drukne dem med fakta som motsier deres oppfatninger. Hvorfor ta bort deres tro? hvorfor frata dem deres lykke? Så lenge deres tro ikke skader dem selv, eller andre er det unødvendig å røre ved den. Jeg skriver imidlertid dette essay i trygg forvissning om at denne type mennesker, enten ikke leser denne type litteratur, eller har nok av virkemidler i sin religion til å avvise alt jeg sier uten særlige skrupler. 

Punkt 3 - at teorien er ateistisk- er slett ikke sann. Evolusjonsteori nødvendiggjør ikke på noen måte ateisme. Den undergraver selvfølgelig alle religioner som inneholder dogmer om en særskilt skapelse- men der er ingenting i evolusjonsteorien som tilsier at Gud ikke kan eksistere. Evolusjonsteorien gir imidlertid mulighet til ateisme, på samme måte som forklaringen av lynet gir mulighet til å avvise norrøn mytologi.

Punkt 4 – at teorien er vanskelig å forstå- handler spesielt om at vi mennesker intuitivt ikke klarer å se for oss hvordan kompleks orden og system skal kunne oppstå av blinde tilfeldige prosesser.  Vi har aldri direkte observert at intelligent design kan komme fra noe annet enn intelligens. Og naturens design overgår alt vi mennesker har prestert hittil. Den nærliggende logiske slutning er det at det må være en enda større intelligens som står bak naturen selv.  Først og fremst må det bemerkes at dette ikke er noen nødvendig logisk slutning for å bruke Humes gaffel. Selv om vår erfaring er at alt vi ser av intelligent design har en bevisst intelligent opprinnelse, så er ikke det bevis for at det ikke finnes andre prosesser som kan bevirke det samme. Dette er en induktiv slutning og den er ikke logisk nødvendig. Darwin utformet teorien om det naturlige utvalg som erstatning for bevisst intelligens. Ideen om evolusjon var i ferd med å modnes på Darwins tid, men Darwins store bidrag var nettopp ideen om det naturlige utvalg. Denne teorien lar seg forstå sånn rent teoretisk, men det er fryktelig vanskelig for oss mennesker å se for oss hvordan dette egentlig kan virke i praksis. For det første er det en nokså kompleks prosess å beskrive (for menigmann), for det andre har vi vanskelig for å se for oss de enorme antall forsøk, det store tidsrom og de utallige generasjoner som dette forutsetter. Det som er veldig interessant i denne sammenheng er at vår egen intelligens og kreativitet antageligvis er en kopi av nøyaktig den samme prosessen. Så når vi tenker ut vår smarte innovative løsninger og design, så er det store likhetstrekk mellom de fysiske prosesser som skjer i hjernen og det som skjer i naturen.  To forhold er vesentlig i forhold til dette problemet. Det er mindblindhet og illusjonen om at vår egen bevissthet er av det åndelige slaget.

Punkt 5 - at evolusjonsteorien er spesiell i vitenskapelig sammenheng- blir nærmere drøftet i dette kapitlet, der vi skal se på de filosofiske innvendinger som kan gjøres mot at evolusjons-teorien i det hele tatt kan kalles vitenskapelig.

 

LITT HISTORIKK

Tanken om at mennesket kan ha utviklet seg fra andre dyr er egentlig svært gammel. Den greske filosofen Anaximander (ca. 610-545 f.kr) skal ha kommet frem til en slags utviklingsteori ved hjelp av et skarpsindig logisk resonnement: han konstaterte at et nyfødt menneskebarn var fullstendig hjelpeløst. Dersom det ikke får den omsorg det trenger vil det ganske raskt dø. Mennesket må derfor ha utviklet seg fra tidligere former, hvis avkom kunne greie seg selv. Han mente faktisk også at liv måtte ha oppstått i sjøen, og at sjødyrene utviklet seg til arter som forlot vannet og ble til de forskjellige former for landdyr[i]. Vi finner også lignende tanker hos andre greske filosofer. Aristoteles skal visstnok også ha vært inne på en form for utviklingsteori, noe Augustin senere tilpasset den bibelske skapelsesberetning. Augustin hevdet at alt levende var skapt, for så senere å ha utviklet seg til de former vi har i dag[ii]. Dette ligner til forveksling ideer vi finner innenfor den adventistiske kreasjonismen[iii]. Interessant å legge merke til at disse ideene kan ha røtter tilbake til Aristoteles.

Imidlertid var oppfatningen generelt fra middelalderen og frem til forrige århundre preget av oppfatningen av at de forskjellige plante og dyrearter er uforanderlige. Dette er en viktig forutsetning for Platons ideer som fungerer som evige mønstre. Alt organisk liv blir på dette grunnlag et statisk system som er blitt til en gang for alle. I første halvdel av 18-hundretallet kommer imidlertid en rekke vitenskapelige arbeider som legger grunnen for en evolusjonsteori. Den første som la frem en konsekvent teori var franskmannen Jean-Baptiste de Lamarck (1809). Lamarck er mest kjent for sitt forslag til hvordan evolusjonen finner sted. Hans teori går i korthet ut på at et individs ervervede egenskaper arves av avkommet. Alle individer streber mot å klare seg bedre. De egenskapene som individet oppnår, arver avkommene. Altså en direkte kobling fra den miljøpåvirkning et individ utsettes for til neste generasjons arv. Et godt eksempel er giraffen, som fikk sin lange hals fordi den måtte strekke seg mot høye grener for å få tak i mat. Det er interessant å legge merke til at vi har en klar parallell til lamarckismen i den kristne forestilling om arvesynd. Menneskers onde handlinger medfører direkte arvemessige konsekvenser for deres barn.

Ny kunnskap gjør at det i dag kan reises uoverkommelige innvendinger mot lamarckismen. Blant annet må den føre til en verden uten primitive former. Dette forklarte Lamarck med at liv stadig oppstod spontant, altså med døde substansers evne til å skape levende organismer av seg selv. Dette ble ettertrykkelig motbevist av Louis Pasteur[iv].

Med dagens viten om genetikk vet vi også at genene forblir upåvirket av individets ervervede egenskaper. Informasjon kan gå fra nukleinsyre (DNA) til protein (cellenes byggesteder), men ikke omvendt[v].

Den engelske geologen Charles Lyell publiserte i 1830 uniformitetsteorien i boken Principles of Geology. Han reiste rundt i Europa og undersøkte forskjellige lag av bergarter, og sammen med omfattende lesning gav det ham en sjelden oversikt over den daværende viten om geologi. Han kom til det samme resultat som flere geologer før ham hadde antydet: at endringer i bergartenes sammensetning i de forskjellige lag måtte forklares ved de langsomt virkende krefter som vi i dag kan observere i naturen (erosjon, forsteninger, klimaendringer, oppløsningsprosesser). Med dette prinsippet (uniformitetsprinsippet) som forutsetning kunne Lyell legge frem nærmest ugjendrivelige beviser på at jorden måtte være mer enn 6000 år. Det er også interessant å legge merke til at Lyell i annen utgave av denne boken (1832), med utgangspunkt i det samme prinsippet kom med et kraftig angrep på lamarckismen. Han holdt så konsekvent på prinsippet at han ikke ville medgi at det hadde funnet sted endringer i livsbetingelsene på jorden[vi]. Imidlertid lot det seg ikke gjøre å bortforklare at man kunne identifisere forskjellige lag ved å undersøke hvilke fossiler de inneholdt. Dette oppdaget den engelske forskeren William Smith tidlig på 1800-tallet. Ved hjelp av denne metoden ble han i stand til å ordne lagene i kronologisk rekkefølge. Med utgangspunkt i den danske hoff-fysikeren Niels Steno's (1638-1686) såkalte overlagringsprinsipp; at i en udeformert lagrekke må ethvert plan eller lag være eldre enn de som ligger over og yngre enn de som ligger under, kunne man tolke denne kronologien som lagenes relative aldre. Men dateringsmetoden er ikke avhengig av at man aksepterer en evolusjon, eller forstår evolusjons-mekanismene. Man har likevel ingen problemer med å benytte seg av denne metoden. Alt som trenges er opplysninger om hvordan (ikke hvorfor) fossilene forandrer seg med tiden. William Smith tilegnet seg som sagt denne informasjonen ved å studere fossilsamlingene i forskjellige sedimentære lagrekker, og ved å angi lagrekkenes relative aldre ved hjelp av overlagringsprinsippet. Resultatet gjorde ham i stand til å lage det første geologiske kartet i 1815[vii].

Slike fakta fikk Lyell til å akseptere en geologisk og biologisk utvikling. Dette forklarer hvorfor Lyell var blant de første til å godta Darwins teori om artenes opprinnelse. Darwin selv regnet seg faktisk som elev av Lyell. Han fikk faktisk ideen om en biologisk evolusjon fra Lyell[viii].

I 1798 utgav Thomas Malthus  Essay on the Prinsiple of Population. Boken var et forsøk på å forklare et sentralt teologisk problem: hvorfor er det så mye hungersnød, fattigdom og elendighet i en verden skapt av Gud? Han antydet at dette var et resultat av en ufravikelig naturlov, som gikk ut på at tilgangen til mat aldri kunne følge vekstraten hos dyr, og særlig ikke hos mennesker. Selv om matforsyningene kunne økes ville det likevel skje mye langsommere enn det som var nødvendig for å mette alle mennesker og dyr. Dette ville åpenbart tvinge frem en uunngåelig kamp for tilværelsen. Malthus konklusjon på denne betraktningen var at det var opp til hver enkelt å ta vare på seg selv (self help) og at dette var Guds måte å oppfordre til arbeid, flid og ærefrykt på. Men de som ble "utvalgt" til å kjempe, arbeide hardt, skulle overleve og få sin lønn både i himmelen og på jorden[ix].

Alle disse arbeider og betraktninger dannet den nødvendige bakgrunn for å kunne fremsette en ny evolusjonsteori. På midten av 1800-tallet lå evolusjons-teorien nærmest i tiden. Selv om Darwin ikke hadde eksistert ville teorien før eller siden ha tvunget seg frem.

Charles Darwin ble født i 1809 (samme år som Lamarck, publiserte sin teori). Han var lege-sønn og tilhørte de høyere klasser. Han var sønnesønn av Erasmus Darwin, en lege som i sin tid også hadde vært inne på en del evolusjonistiske ideer. Som person virker det som at Darwin var en noe tilbakeholden mann. Han deltok sjelden, eller aldri i de mange opprivende debattene om sine teorier, kanskje fordi han var stam, eller kanskje fordi, som han selv hevdet, hadde vanskelig for å få sove etter slike debatter. I sin selvbiografi hevder Darwin at han av natur ikke er særlig kvikk i oppfatningen og at hans "evne til å følge en lang og rent abstrakt tankegang er svært begrenset". Derimot, sier han, "tror jeg at jeg er flinkere enn de fleste til å legge merke til ting som lett unngår en". Dessuten understreker han sin "arbeidsomhet som har vært nesten så stor som den kunne være"[x].

Tradisjonen, tro forsøkte Darwin seg også på medisin-studiet, men gav opp, og begynte i stedet på teologi-studiet i Cambridge, hvor han tok en høyst middelmådig eksamen i 1831. Imidlertid ble han i denne tiden kjent med en rekke fremtredende naturvitenskapsmenn. Han studerte botanikk med John Henslow og geologi med Adam Sedgwick som tok ham med på geologiske turer i Wales. Disse bekjentskap førte til at han fikk bli med, som ulønnet forsker, på en jordomseiling med forskningsskipet "Beagle". Reisen varte i 5 år og gikk rundt fra England til Sør-Amerika, via Galapagosøyene til Ny-Zealand og Australia, via sørspissen av Afrika og tilbake. Det er ikke tvil om at Darwin hentet mesteparten av sitt bakgrunnsmateriale til evolusjonsteorien på denne turen. Alt dette materiale satte også Darwin i stand til å belegge sine synspunkter med store mengder ufravikelige fakta, noe som gav teorien hans en mye større tyngde enn tidligere evolusjons-teorier. Det skulle imidlertid gå mange år fra denne turen til en teori forelå for offentligheten. Turen varte fra 1831 til 1836. I juni 1842 hadde Darwin satt et utkast på 1500 ord på papiret, der han gav uttrykk for sitt syn. I 1844 hadde han utvidet dette til et essay på 52000 ord. Her var evolusjonsteorien i alle hovedtrekk skissert. De neste 8 årene brukte han til å prøve sterke og svake sider ved sin teori. Han samlet og klassifiserte en mengde fossile og levende rankeføttinger som bevismateriale. Han var også svært interessert i den store variasjonen han så i hunde- og due-rasene. Muligheten for plante og husdyrforedling (kunstig utvalg) viste at der til enhver tid var nok arvelig variasjon i bestanden. Dette, sammen med Malthus teorier, gav egentlig nok teoretisk og empirisk grunn til å underbygge teorien om "naturlig utvalg". Tanken var imidlertid ikke ny. Allerede i 1852 hevdet den engelske filosofen Herbert Spencer at the survival of the fittest var kjernepunktet i utviklingsprosessen.

Av flere grunner holdt Darwin sine teorier tilbake helt til 1858 Da nemlig sendte naturforskeren Alfred Russel Wallace manuskriptet On the tendency of varieties to depart idefinitely from the original type til Darwin. Wallace bodde i Malaysia, og han fikk ideen om naturlig seleksjon under et anfall av malariafeber (det sa han i hvert fall senere). Manuskriptet gav Darwin et lite sjokk, fordi det inneholdt omentrent de samme ideene som han selv hadde gått å ruget på , og skrevet ned, helt siden jordomseilingen med "BEAGLE" (1831-1836). Det var dette som førte til at Darwin året etter (1859) utgav sin bok: On the Orgin of Species by Means of Naturan Selection; or the Preservation of Favourable Races in Struggle for Life, som regnes for evolusjons-teoriens "bibel". 

Denne historien gir god grunn til å konkludere at evolusjonsteorien lå i tiden; det var bare et spørsmål før den brøt frem i lyset. Ingen elementer i Darwins teori var 100 % originale. Dette uten å frata Darwin noe av æren for hans bragd. Darwin strukturerte og modifiserte alle elementene inn i en helhet, hele tiden med belegg av reelle fakta. Hovedlinjene i Darwins bok og selve teorien skal vi komme tilbake til.

 

EVOLUSJONS-TEORIEN FRA 1859 TIL IDAG

I 1865 kom den tsjekkiske munken Gregor Mendel med en avhandling om arvelighet (Mendels arvelover). Avhandlingen ble tillagt liten vekt og gikk faktisk i glemmeboken, inntil den ble gjenoppdaget i 1900. Mendels teori indikerte at artene hadde høy stabilitet, noe som er stikk i strid med Darwins forutsetning om en kontinuerlig fremadskridende utvikling. Dette sammen med datidens celle-forskning og arvelighets-forskning antydet at artene kun kunne utvikle seg innenfor visse grenser. Arvelighetsforskerne fant at små variasjoner ofte ikke var arvelige, og at det nye var representert ved sprangvise endringer av arveanlegg dvs. mutasjoner. Man kunne vise at slike mutasjoner var arvelige, og at de skjedde innenfor artens ramme. Dette, mente noen, gjorde darwinismen (teorien om kontinuerlig utvikling av nye arter ved hjelp av naturlig utvalg) overflødig. Den kunne bare redusere antallet arvelige variasjoner, men ikke skape noe nytt.

Situasjonen i 1920 årene var at de fleste forskere aksepterte at en evolusjon hadde funnet sted, men Darwins forslag til evolusjons-mekanisme - det naturlige utvalg - virket ikke tilstrekkelig til å forklare overgang fra en art til en annen. Teorien var nå moden for revisjon.

Rundt 1930 ble det lagt frem en del matematiske modeller for naturlig utvalg. Disse la et matematisk grunnlag som gjorde det lettere å arbeide kvantitativt med evolusjons-teoretiske spørsmål. Dette var da også begynnelsen på evolusjons-teoriens mest omfattende revurdering hittil. I løpet av 1930 årene kom en rekke forskere med sine bidrag til dette. Paleontologer, systematikere og arvelighetsforskere tok opp felles problemer og kom frem til det de kalt "den nye syntese" , eller ny-darwinisme. Hva er så forskjellen på darwinisme og ny-darwinisme? Ikke er særlig stor på det grunnleggende plan. Grunnlaget for det naturlige utvalg er

1.       Individene produserer mer avkom enn det som er nødvendig for å erstatte dem

2.       Avkommene ligner foreldrene

3.       Avkommene varierer fra individ til individ

4.       Det vil alltid finnes ressursknapphet som begrenser veksten for bestanden

Disse grunnantagelsene er like nødvendige for begge teorier. I tillegg til det naturlige utvalg inneholder ny-darwinismen en del tilleggs-mekanismer som virker inn på evolusjonen. Disse har å gjøre med at mer eller mindre tilfeldigheter kan gjøre at bestander kan splittes i forplantningsmessig isolerte grupper. Det kan være snakk om rene inn og utvandringer fra hoved-bestanden, og det kan være at små grupper blir fysisk isolert fra hoved-bestanden. I det siste tilfellet kan tilfeldigheten spille stor rolle i den videre utviklingen, fordi det ikke er sikkert at de få individene som ble isolert representerer gjennomsnittet i bestanden. Denne mekanismen er kalt genetisk drift. Men uansett disse tilleggs-mekanismene, er det naturlige utvalg overordnet, for dersom en tilfeldig variasjon svekker tilpasningen til miljøet nok, vil det nye skuddet på stammen forsvinne.

Et annet trekk ved ny-darwinismen, og kanskje det viktigste, er at mutasjoner er en grunnleggende forutsetning for splitting av en art til flere arter. Uten mutasjon er evolusjon bare mulig innenfor visse grenser. Dette er mer en fordypning og detaljering av darwinismen, i stedet for en revisjon av den. Darwinismen bygger på variasjon. Nå vet vi at det er mutasjonene som skaper den nødvendige variasjon. Darwin hadde ikke mulighet til å skille mellom disse to former for variasjoner. Forskningen var på den tid enkelt og greit ikke kommet så langt. Når jeg senere snakker om "tradisjonell darwinisme" inkluderer dette selvfølgelig denne nye syntesen.

 

HVORDAN OPPSTOD LIVET?

Darwin selv holdt seg unna det spørsmålet. Men det er en uunngåelig følge av hans teori at man må spørre om selve livet er et resultat av naturlige prosesser. Det er interessant å merke seg at såkalt selvavl ikke var en forkastelig tanke selv for 180 år siden, da Lamarck brukte dette som en del av sine teorier. Men i 1860-årene lyktes Louis Pasteur å bevise at "liv bare kom fra liv".  Denne loven må overkommes dersom hele evolusjonsteorien skal kunne baseres på naturlige prosesser. Det vi vet er at liv ikke blir til i dag. Det blir ikke til av seg selv, hverken i sjø, jord eller luft, heller ikke i laboratoriet. Etterhvert som forskningen skred frem ble det også klart hvorfor det er slik. En celle viser seg å ha en utrolig komplisert struktur. Det virker utenkelig at et slikt maskineri bare skulle oppstå rent tilfeldig. Man innser at veien fra de første enkle kjemiske systemer til en velutviklet celle kan være lang og kronglete. Spørsmålet er om det finnes uoverkommelige kløfter på veien. Her må vi si at vi vet lite. Foreløpig må teorier om livets opprinnelse bare bli spekulasjoner. Her går jeg nærmere inn på dette problemet.

 

HVOR STÅR EVOLUSJONSTEORIEN I DAG?

Ja det er egentlig dette vi skal diskutere i resten av dette essay. Har 130 års forskning på en mengde områder kunnet bringe frem materiale som støtter, eller som svekker evolusjonsteorien? Det er klart at vi vet mye mer i dag enn vi gjorde den gang, både om fossiler, om vår klode, om verdensrommet, om de mange mekanismer som inngår i liv, og de miljøer livet eksisterer i. I populærvitenskapelige bøker, magasiner og fjernsynsprogram hevdes det ofte, eller tas som en selvfølge, at det er bevist at en evolusjon har funnet sted. Men fortsatt diskuterer man hvordan evolusjonen har foregått; hvilke mekanismer som driver den frem; hvor mye er tilfeldighet og hvor mye er nødvendighet; om den er kontinuerlig eller diskontinuerlig (punktualisme/gradualisme); makromutasjoner/ rask artsdannelse osv..

I de siste 30-40 årene har nye forskningsretninger kommet til. Molekylærbiologien er en ny vitenskap som kan bidra til øket forståelse. Tradisjonen tro tar både motstandere og tilhengere av evolusjonsteorien resultatene fra dette området til inntekt for sine syn. Molekylærbiologien har vist at den biologiske arvens overføring fra generasjon til generasjon (den genetiske koden) er felles for alle organismer. Ved å sammenligne proteinene (som er kjeder av aminosyrer) hos ulike livsformer har man kunnet kvantifisere likheter/ulikheter. Man har dermed fått et objektivt mål for dette. Dersom man tolker graden av likhet som slektskap kan man lage stamtrær på grunnlag av disse data. De stamtrær som er laget på grunnlag av slike data ligner faktisk mye på patologenes stamtrær; to helt ulike metoder gir samme resultat. Dette regnes som et av de mest avgjørende bevis på evolusjonsteoriens riktighet[xi].

 

KORT OM POLITISKE/FILOSOFISKE OG ETISKE KONSEKVENSER AV EVOLUSJONSTEORIEN.

Hvor stor innvirkning evolusjonsteorien har hatt på den historiske utvikling er vel nærmest umulig å svare på. Men at den har hatt innvirkning kan vel neppe tviles på. Enkelte radikale grupperinger trykket den ganske raskt til sitt bryst. Karl Marx ville f.eks. dedisere den engelske utgaven av "Kapitalen" til Darwin, men Darwin avslo. Marxismen, og kommunismen ville nok ha kommet uten evolusjonsteorien. Men det kan neppe trekkes i tvil at evolusjonsteorien gav kommunistene den "rasjonelle" grunnen de trengte for å utrydde all religion[xii]. På den andre siden finner vi fascismen som konsekvent gjorde darwinismen til sitt livsprinsipp. Det hevdes at Adolf Hitler var inspirert av filosofen Friedrich Nietzsche.  Nietzsche hevdet at egenskaper som medfølelse, sympati, omsorg for de svake, ydmykhet og selvoppofrelse, var tåpelige og uforenelig med det darwinistiske prinsipp om den sterkes evige seier over det svake. Dette ble under Hitler gjort til et samfunnsprinsipp. I dette prinsippets navn måtte utallige mennesker bøte med livet.

Ved slutten av vårt århundre kan vi se tilbake på en historie som har vært preget av to store fatale politiske eksperimenter: kommunismen og fascismen. Begge endte med forferdelse, begge var preget av evolusjonistisk tenkning. Her sitter den kristne kreasjonist med sitt beste kort på hånden. Evolusjonsteorien medfører en forkludret og meningsløs moral, eller moralen forsvinner med troen på Gud. Men dette gjelder kun en filosofisk retning innenfor etikken, nemlig den autoritets-orienterte. Den grunnleggende ideen her er at mennesket har en grunnleggende amoralsk natur og at det derfor må tilføres all moral fra en objektiv autoritet (Gud, eller ufravikelige lovmessigheter) utenfor mennesket selv. Det er en retning som både kristendommen, kommunismen og fascismen preges av.  For den som fjerner seg bort fra denne retningen blir en diskusjon om evolusjonsteoriens etiske konsekvenser meningsløs. Det er ingen naturlov at oppfatninger innenfor historie, vitenskap, opprinnelse osv. kan frita oss for etisk ansvar her og nå.

 

LIVETS KJEMI

Før vi går løs på selve evolusjonsteorien er det vesentlig å ha en viss forståelse av de kjemiske prosesser som driver de biologiske organismer. I gamle dager trodde man at liv har totalt forskjellige egenskaper i forhold til dødt materiale. Man satte derfor et skille mellom organisk og uorganisk kjemi. Organisk kjemi befattet seg utelukkende med det som kom fra levende vev. I 1828 greide imidlertid Friedrich Wöhler å fremstille den organiske forbindelsen urea fra ammoniumcyanid, som er et uorganisk stoff. Man ble dermed klar over at der måtte være en sammenheng mellom den organiske og uorganiske kjemien. Likevel tok det lang tid for den såkalte vitalismen (troen på at alt levende måtte ha unike egenskaper, en slags livsgnist) å dø ut. Oppdagelsen av DNAets spiralstruktur, med helt alminnelige kjemiske bindinger gjør det imidlertid klart der ikke er noe spesielt med livets kjemi i forhold til uorganisk kjemi. Det fundamentale skille er dermed kunstig. Av praktiske grunner er imidlertid begrepet opprettholdt og organisk kjemi betegner i dag vitenskapen om karbonets kjemi. Livet på jorda er karbonbasert. Karbon er det eneste grunnstoffet som kan inngå i svært store og mange forskjellige men likevel stabile forbindelser[1].

BEGREPER OG STRUKTUR

I forordet til boka "Evolusjonsteorien" av Nils Chr. Stenseth og Tore Lie hevdes det at lekfolk diskuterer ofte hvorvidt en evolusjon har funnet sted - noe naturforskeren betrakter som et faktum-, mens naturforskerne på sin side diskuterer mekanismene bak evolusjonen[xiii].

Jeg nærmer meg selvfølgelig evolusjons-teorien som en lekmann, og har ikke "skam-vett" nok til å la være å stille det første spørsmålet. Men da jeg leste dette gikk det opp for meg at jeg kan dele hele evolusjonsteorien i to: den ene delen er å prøve å finne empiriske holdepunkter for og mot at en evolusjon virkelig har funnet sted. Dette kan egentlig gjøres uten å ha den ringeste peiling på hvordan den har funnet sted, som er det andre spørsmålet. Jeg innser også at det er viktig å skille klart mellom disse to spørsmålene; man motbeviser ikke evolusjonslæren ved å finne huller i teoriene om mekanismene bak. Man beviser den forså vidt heller ikke ved å konstruere vanntette teorier om evolusjonsmekanismer.

Teorien om det naturlige utvalg er en av flere foreslåtte mekanismer. Det er denne teorien som kalles darwinisme. Darwinismen regnes i hovedsak for å være den teorien som i dag står sterkest som forklaring på at en evolusjon har foregått. Dersom man på grunnlag av empiriske data nærmest tvinges til å akseptere at en evolusjon virkelig har foregått er spørsmålet om hvilke krefter som driver den frem virkelig interessant. Finner vi et tilnærmet riktig svar her kan det lære oss mye om de krefter som virker i naturen, om hvorfor naturen er som den er, og om vår egen natur.

 

MIKROEVOLUSJON/ MAKROEVOLUSJON

Mikroevolusjon kalles den type utvikling som foregår innenfor en art. At det finnes etniske mennesketyper med forskjellig hudfarge er et resultat av mikroevolusjon. Vi er blitt noe forskjellige som følge av geografiske klimaforskjeller. Vi har også sett hvor langt foredlingen av hunderaser er kommet. Det finnes utallige tilsvarende eksempler på mikroevolusjon.

Makroevolusjon er forandringer som har med at arter oppstår og dør ut. Det er ingen som tviler på mikroevolusjon, men det finnes fortsatt mange som tviler på at makroevolusjon noensinne har forekommet. Hvordan påviser man så at makro- evolusjon har foregått?

Prinsipielt sett påviser man dette ved å dokumentere at man kan svare ja på to enkle spørsmål:

 

1.       Kan det påvises at arter som tidligere har eksistert har dødd ut?

2.       Kan det påvises at arter som ikke har eksistert tidligere har oppstått, fra andre arter?

 

Dersom vi kan svare ja på de to spørsmålene har vi påvist at det må ha foregått en makroevolusjon.

At det tidligere har eksistert arter som ikke lengre finnes er et uomtvistelig faktum for alle som er villig til å tolke fossiler som spor etter tidligere levende vesener. Men kan vi vise at nye arter er oppstått fra andre arter? Spør vi de lærde dette spørsmålet vil vi få forskjellige svar, selv om de bygger på de samme fakta. Forklaringen bygger som vanlig på en begrepsuklarhet, noe som selvfølgelig også gjør skillet mellom mikro- og makro-evolusjon uklart. Saken er nemlig den at der hersker stor uenighet om hva en art egentlig er. Det handler om å finne en mest mulig objektiv måte å klassifisere alle levende skapninger på. Hva skal vi legge til grunn?

Disse problemene gjør at håpet om å kunne gjøre en velbegrunnet induktiv slutning ved å påvise slektskap fra en art til en annen eller ved å vise at en art har oppstått fra en annen, svinner hen. Uklarhetene gjør det også mulig å manipulere: ved å definere artsbegrepet vidt nok kan jeg vise til at vi aldri har sett overgang fra en art til en annen, og motsatt, ved å definere det smalt nok kan jeg påvise utallige slike tilfeller.

Hva er så den egentlige årsaken til denne uenigheten? Handler det om at man kynisk benytter seg av språklig uklarhet til å forfekte egne standpunkter, eller er problemet dypere enn som så?

 

Darwin selv hevdet at arten egentlig ikke er en objektiv enhet i naturen. Kanskje er dette også nøkkelen til problemet. Vi har tidligere snakket om hvorledes fornuften legger orden inn i naturen for å kunne handtere den. I dette tilfellet handler det om at vi lager oss systemer for sortering av dyr og mennesketyper. Klassifikasjon gjør vi etter hensiktsmessighet. Klassifikasjon er en måte å strukturere aspekter av virkeligheten på, slik at vi lettere kan forstå. Hvordan vi klassifiserer, avhenger av hva vi skal. Følgelig kan det være hensiktsmessig å klassifisere på forskjellig måte alt etter hensikt. At det eksisterer flere forskjellige klassifikasjons-måter indikerer at den objektive enheten art ikke finnes. Dersom dette er tilfellet viskes forskjellen mellom mikro- og makro-evolusjon ut. Alt er utvikling fra de aller minste steg til de store forandringer. Vi skal kikke litt på mulige måter å klassifisere på for, om mulig å finne svar på dette spørsmålet.

 

KLASSIFIKASJON AV ALT LEVENDE. (HVA ER EN ART?)

"Når man ikke kjenner navnet på og egenskapen til ting i naturen... kan man heller ikke se eller beskrive dem nøyaktig"[xiv]. Dette sukket kom fra den engelske naturforskeren John Ray allerede på 1600-tallet. Etterhvert som vitenskapen ble mer eksakt øket behovet for å kunne klassifisere alt levende. Dyr og planter hadde lokale navn, som varierte fra sted til sted. Dette skapte store problemer for kommunikasjonen forskerne imellom. I andre vitenskaper, f.eks. anatomi, innførte man standarder med latinske navn som i seg selv grupperte organene inn i en hierarkisk struktur. Lignende forsøk ble gjort i biologien, men navnene ble etterhvert så lange at systemet ble ubrukelig. Den svenske forskeren Carl Linne gav opp dette systemet da han, ved å følge det, fikk navn som bestod av opptil 10 latinske ord. I 1735 gav Linne ut sin bok om klassifikasjon om planter (Systema Naturae), hvor han klassifiserte så mye som 18000 forskjellige planter etter et nytt system. Begrepene fra dette systemet er i dag velkjente; arter grupperes i slekt, slekter i familie, familier i orden, ordener i underrekke, underrekker i rekke og rekker rike. Dette er den hierarkiske strukturen artsbegrepet er en viktig del av. Hvordan går man så frem for å organisere alt levende inn i en slik struktur? Hvilke kriterier skal gjelde for å skille artene fra hverandre? Hvilke kriterier skal gjelde for å gruppere to arter i samme slekt? osv. Dette er en struktur som er fastlagt på forhånd og som naturen skal tvinges inn i. Det er det, jeg ville kalle en kunstig struktur, som enhver systematiker ville kunne sette opp uten kunnskap om biologi. Det er bare snakk om å ha nok nivåer. Jo flere nivåer, jo mer fleksibel blir strukturen. Linne plasserte ca. 18000 plante-arter inn i denne strukturen. Men de kriteriene han valgte for klassifisering kan det i dag stille store spørsmålstegn ved. F.eks. var kriteriet for å skille mellom klasser antall støvbærere. F.eks. omfattet klassen "diandria" (di = 2, andria = hannlig) alle hannlige planter med to støvbærere. I denne klassen finner man f.eks. oliven, salvie og gulaks, slekter som i dag føres til henholdsvis oljetrefamilien, leppeblomstfamilien og grasfamilien. De tre slektene har, utover de to støvbærerne, neppe noen andre egenskaper felles, som ikke alle blomster-planter deler[xv]. Denne type klassifisering bygger på forhåndsvalgte essensielle karakterer. Det er karakterer som på forhånd er valgt ut fordi de er tilstrekkelige og nødvendige for gruppetilhørighet. Imidlertid finnes det utallige kandidater til slike essensielle karakterer, f.eks. gjennomsnitts-høyde, farge på blomst, geografisk utbredelse osv. Dette gjør det mulig å sette opp utallige klassifikasjons-kriterier, som igjen medfører mengder av mulige strukturer. Forutsigbarheten for en slik kunstig klassifikasjon er praktisk talt null. Dersom vi vet at to plantearter tilhører samme klasse kan vi ikke si mere enn at de to må ha samme antall støvbærere. Informasjonen et slikt hierarki begrenses altså utelukkende til de essensielle karakterer. Følgelig vil ethvert slikt hierarki bli utformet etter hvilken informasjon det skal inneholde. Etter som informasjonsbehovene er forskjellige blir klassifiseringen forskjellig. 

Linne så sitt system som en bekreftelse på Guds skaperverk. Han la merke til det hierarkiske mønstret i naturen. Han så dette hierarkiske mønstret som en del av en guddommelig skapelsesplan. Han la også inn teologiske forutsetninger i sin klassifisering. Han baserte den blant annet på den forutsetning at Gud hadde skapt verden med et bestemt antall plantearter. Oppgaven for botanikeren bestod i å identifisere og klassifisere alle disse artene. Han oppdaget imidlertid at nye arter kunne dannes b.la gjennom kunstige bestøvnings-teknikker. Dette førte til at denne forutsetningen måtte oppgis.

Men ideen om at det virkelig finnes et slikt hierarkisk mønster i naturen er udiskutabel. Enkelte grupper ligner mere på hverandre enn andre, og disse grupper ligner igjen andre grupper og kan dermed grupperes i overordnede grupper osv. Her melder det seg uvilkårlig to spørsmål:

1.       På hvilken måte skal man gå fram for å finne en mest mulig objektiv og allmenngyldig beskrivelse av disse hierarkiene?

2.       Hvordan tolke dem?

Disse spørsmålene henger noe sammen fordi de kriterier man bruker for klassifikasjon ofte er avhengige av forutsetninger som bygger på tolkning. Følgelig vil strukturen ofte bekrefte tolkningen, og man kan komme i skade for å misbruke resultatet som bevis på tolkningen; en sirkelslutning. Det finnes to kjente tolkninger av hierarkiet, den ene er allerede nevnt, man tolker hierarkiet som et bevis på Guds skapelsesplan. Men hvorfor valgte Gud å skape alt levende etter et hierarkisk system? Han kunne like godt ha skapt alle arter enestående og uten likhetstrekk med noen andre arter. Vi har vanskeligheter med å forestille oss en slik natur, men skulle dette være noe hinder for en allmektig Gud?

Darwin valgte å tolke hierarkiet på en annen måte. Darwin brukte Linnes meget populære planetsystem som et bevis for evolusjonsteorien. Han omgjorde elegant klassifiserings-systemet til stamtrær i utviklingen[xvi]. Dermed er grunnen lagt for såkalte evolusjonistiske, eller slektskaps-orienterte klassifikasjonssystemer. Det er systemer som klassifiserer etter oppfatninger om slektskap og grad av utvikling. Denne form for klassifikasjon kalles naturlig klassifikasjon, fordi de ikke bygger på essensielle karakterer som er tilstrekkelig og nødvendige for identifikasjon av grupper, men på graden av likhet i alle karakterer som kan måles. Det finnes to klassifikasjons-systemer som bygger på evolusjonsteorien, det er den evolusjonistiske og den Kladistiske, eller fylogenetiske. Der finnes også en gren innenfor systematikken som er nøytral; den representerer et forsøk på å frikoble spørsmål 1 fra spørsmål 2. Det er den såkalte fenistiske klassifikasjon. Vi skal i korte trekk beskrive hva disse tre metodene (evolusjonistisk-, cladistisk- og fenistisk klassifikasjon) går ut på.

 

Fenistisk klassifikasjon bygger utelukkende på morfologisk likhet/ulikheter. Man definerer så mange karakterer som mulig når arter, slekter, familier osv. skal klassifiseres. Disse beskrives ved hjelp av numeriske verdier. Også kvalitative egenskaper gis verdier etter bestemte regler. Man har så utviklet systemer for å kunne regne seg frem til graden av likhet mellom enhetene. Man kan f.eks. tenke seg at enhetene er punkter i et n-dimensjonalt hyper-rom (hvor n er antall karakterer som er målt). man kan da beregne hvilke punkter som ligger nærmest hverandre, slå disse sammen, gjøre en ny beregning osv., inntil alle punkter er slått sammen. For hver slik sammenslåing har man forbundet grener i et tre. Man står da igjen med et hierarkisk tre, utelukkende bygget på graden av liket/ulikhet. Den fenistiske art er en gruppe individer med kontinuerlig variasjon i alle karakterer og diskontinuitet i noen karakterer utad. En slik diskontinuitet gis relativt stor numerisk kontrast og medfører derved større avstand mellom punktene; de individer hvor ingen diskontinuiteter eksisterer vil naturlig bli slått tidlig sammen i beregningsfasen.

Det er hevdet at dette systemet har flere svakheter. For det første har det vist seg at systemene var lite robuste mot nye karakterer, og derfor langt fra stabile. For det andre kan systemene gi biologisk meningsløse resultater f.eks. ved å gi ulik klassifikasjon om man baserte den på larver eller på imago.

 

Den fylogenetiske, eller kladistiske metoden bygger på forgreningen i et evolusjonært tre. Forutsetningen er at det kun finnes et riktig fylogenetisk (slektskapsgenetisk) tre; et tre som beskriver arter, slekter, familier osv. knyttes sammen av eldre grunnformer. Her finnes tre viktige prinsipper for klassifikasjon.

 

1)            For at to grupper skal knyttes sammen i en enhet (f.eks. art) må de ha felles opphav. Dette er det monofyletiske prinsipp.

2)            Ingen grupper kan utelates fra en enhet dersom de har felles opphav.

3)            En art er en enkel ugreinet avstamningslinje av populasjoner som beholder sin identitet i forhold til andre linjer.

 

Det første prinsippet er felles med den evolusjonistiske klassifikasjons-metoden. Det er en grunnleggende forutsetning for å kunne bygge klassifikasjon på evolusjon.

Det andre prinsippet er det som kjennetegner kladistisk klassifikasjon. kladistene tar ikke hensyn grad av utvikling eller at utviklings-hastigheten kan være forskjellig. Kladistisk klassifikasjon er på dette området mer logisk konsekvent enn evolusjonistisk. På den andre siden kan dette gi en del merkelige utslag. F.eks. er gruppen reptiler (krypdyr) en ugyldig klassifikasjon for Kladistene. Gruppen reptiler inneholder undergruppene Lepidosauria (øgler, slanger m.m.), Crocodilia (krokodiller) og Anapsida (Skilpadder m.m.). Men deres felles opphav (sannsynligvis også reptil) regnes også for å være opphav til gruppene Aves (fugler) og Mammalia (Pattedyr). Det gjør klassifikasjonen ugyldig i Kladistisk forstand.

Det tredje prinsippet er en logisk følge av det andre. Så lenge det ikke skjer en forgreining; en splitting i det fylogenetiske treet, er en art den samme uansett hvor mye den forandrer seg over tid. Man godtar altså ikke en såkalt fyletisk artsdannelse; at art a utvikler seg til art b over tid.

 

Den evolusjonistiske klassifikasjonsmetoden kan sies å være en kombinasjon av den fenistiske og den Kladistiske idet den tar hensyn til både antatt fylogenetisk slektskap og grad av likhet/ulikhet. Målet er at klassifikasjonen skal avspeile både fylogenetiske og genetiske forhold. Dette kan føre til konflikt. Fig 9.5.1 viser f.eks. et eksempel på en slik konflikt. A og B er skilt av to utviklingssteg, mens B og C er skilt av 5. Vi kan da tenke oss at forskjellen på B og C er stor, mens forskjellen mellom A og B er svært liten. Skal vi klassifisere med hensyn på likhet/ulikhet hører A og B, sammen, men det fylogenetiske slektskapet mellom B og C er nærmere. Her ville evolusjonisten gruppert A og B sammen, mens Kladistene valgt B og C.

Den evolusjonistiske definisjon på en art, også kalt den biologiske lyder slik:

 

En art er en gruppe individer som potensielt eller reelt har eksklusiv adgang til et felles genlager[xvii].

 

Dette er en noe utvidet versjon av den velkjente biologiske definisjonen at to individer tilhører samme art dersom de kan krysses og få et reproduksjonsdyktig avkom. Men den er ikke helt lik likevel. Forskjellen er forklart i neste avsnitt. Selv om denne definisjonen er god nok i mange sammenhenger blir den umulig å bruke i andre sammenhenger. Hva med f.eks. forhistoriske dyr? Hvordan skulle vi kunne vite hvem de kunne krysses med? Hva med aseksuelle og uniseksuelle organismer?

 

Andre syn

Dr.philos. Frank L. Marsh, som kan regnes som representant for den adventistiske kreasjonismen, har i sin bok "I Begynnelsen" nærmest forlatt artsbegrepet og erstattet det med noe han har kalt "grunntype". Grunnen til dette er at han hevder at den bibel-tolkningen, som sier at Gud har skapt alle artene evig uforanderlige, er feil. Det bibelen sier er at Gud skapte alle plantene og dyrene "hvert etter sitt slag". Et "slag" er da en grunntype. Ideen er da at disse grunntypene gjennom mikroevolusjon har forandret seg til alle de artene vi ser i dag. Med denne løser han flere av de empiriske problemer som den tradisjonelle kreasjonisme står overfor[2]. Selve begrepet "grunntype" ligner forresten mye på det biologiske artsbegrepet:

"Av praktiske grunner er fruktbarhetsprøven den beste metoden når man skal finne frem til grunntypene blant de artene som formerer seg ved parring. Alle organismer som kan krysses, tilhører den samme grunntypen. I de typene der egget utvikles uten å være blitt befruktet, og hos tilsynelatende kjønnsløse organismer, er de morfologiske og fysiologiske trekkene tilstrekkelig i forhold til å sjeldne mellom de skapte grunntypene."[xviii]. Den biologiske definisjonen blir imidlertid en god det smalere enn dette begrepet. For at to bestander skal kunne tilhøre samme biologiske art er det ikke nok at de må kunne krysses, de må også ha en atferd som gjør at de virkelig vil blande seg dersom de ble plassert i samme geografiske område. Det kan altså ikke eksistere noen forplantingsmessig barriere mellom bestandene. Et eksempel på en slik forplantingsmessig barriere kan være noe så enkelt som at de har forskjellig parringstid. I et slikt tilfelle kan vi snakke om to biologiske arter, men de tilhører samme grunntype. Av denne grunn må det eksistere flere biologiske arter enn bibelske grunntyper.

Begrepet er så pass vidt at Marsh (nesten med rette) kan hevde at man aldri kan påvise overgang fra en grunntype til en annen hverken ved hjelp av observasjon av den levende natur, eller ved hjelp av fossiler. Problemene med dette dogmatiske alternativet er mange, men vi hopper over det i denne sammenheng.

 

 

VURDERING

Den biologiske natur, vi alle er en del av, oppviser en slik uendelighet av variasjon, "oppfinnsomhet" og "fantasi" at vi mennesker ikke er i stand til å finne en fullstendig objektiv defensjon av dens påståtte grunnenhet: arten. Kanskje fordi den ikke finnes. Vi ser at de mest iherdige forsøk på å finne den ikke kan bli fullt dekkende på alle områder. De klassifikasjons-systemene vi har sett på er derfor ikke annet en praktiske arbeids-strukturer, produsert av fornuften til bruk for fornuften, i et forsøk på å forstå og å kontrollere den biologiske natur. Systemene er anvendbare som beskrivelser av naturen, eller av våre tanker om naturen, men de er ikke naturen, de er kun en del av naturen fordi vår fornuft er det[xix]. Nå vil ikke jeg gi meg i kast med å vurdere disse systemene opp mot hverandre. Jeg bare konstaterer at alle, utenom det feniske bygger på fortolkningsmessige kriterier, likevel er selv det feniske utilstrekkelig og kommer til kort på mange områder. Min konklusjon er at dette indikerer at Darwin hadde rett når han antydet at arten ikke er noen objektiv enhet i naturen.

 

HVA ER DET VI DISKUTERER?

Men dersom det objektive artsbegrepet ikke finnes, hva er det da som er grunnspørsmålet her? Spørsmålet om en art kan utvikle seg av en annen blir for uklart fordi svaret avhenger av begreps-definisjoner og ikke av empiriske fakta. Hva skal vi i stedet spørre om? Spørsmålet dreier seg om slektskap, om slektskap mellom alt levende. Går min slektslinje tilbake til aper, til primitive pattedyr, til krypdyr, til bakterier? Ender alle slektslinjer i samme punkt? Hva er slektskap? Slektskap er historisk genetisk forbindelse. Våre gener er kopier av kombinasjoner av foreldrenes gener. Deres gener er igjen kopier av deres foreldres gener osv. Dette er vertikalt slektskap. Horisontalt slektskap har jeg f.eks. med mine søsken, våre gener har felles opphav. Men begrepet er abstrakt fordi forbindelsen er historisk. Hvordan påviser vi da slektskap? Slektskap kan kun påvises gjennom indikasjoner/manifestasjoner i nåtiden. Det vil si at man kan ikke bevise slektskap på samme måte som man beviser at jorda er rund[xx]. Jeg ser for meg to indikasjoner på slektskap. Det ene er genetisk likhet, det andre er historisk dokumentasjon[3]. Dersom jeg skal dokumentere mitt slektskap med mine foreldre kan jeg gjøre det historisk ved å fremlegge fødselsattest, fremskaffe vitner, vise til foto osv., eller jeg kan ved sammenlignende gentester påvise store likheter. For å påvise slektskap mellom artene er ikke situasjonen forskjellig. Vi kan lete etter historisk dokumentasjon på sammenhenger og vi kan undersøke genetiske sammenhenger. Men selv om vi skulle finne slike sammenhenger er ikke evolusjonsteorien bevist, vi har kun funnet indikasjoner som styrker teorien. Det kan være andre årsaker til likhet enn slektskap, og den historiske dokumentasjonen kan være feiltolket, eller falsk.

 

 

DEN GEOLOGISKE TIDSSKALA

En viktig arv fra 1800-tallets geologi er den geologiske tidsskalaen; inndelingen av geologisk tid i navngitte intervaller. Intervallene skilles fra hverandre ved store forandringer i bergarter; klare brudd i lagrekken og raske forandringer i fossilgruppene. Den groveste inndelingen er inndelingen i eon, så æra, periode og epoke.  Du finner en god oversikt over denne i her.

                                                              

KREASJONISMEN                                              

Kreasjonisme er navnet på den oppfatningen at der er en Gud som har skapt alt som er[4]. I spenningsområdet mellom evolusjon og Kreasjonisme finnes der mange avskygninger. Mange broer er forsøkt bygget. I dag finner vi svært mange evolusjonister som ikke ser noen grunn til å forkaste sin kristne tro selv om de aksepterer evolusjonsteorien fullt ut. Det er viktig å få klart for seg at, selv om evolusjonisme er en forutsetning for ateisme, så beviser den ikke ateismen. Teister (personer som bekjenner seg til å tro på Gud i en eller annen form) kan i denne sammenheng, grovt sett, inndeles på følgende måte:

Ytterst til venstre finner vi dem som abstraherer Gud fullstendig bort som årsaksfaktor i den fysiske verden, og likevel aksepterer Gud som reelt eksisterende i dimisjoner langt utenfor vår begrensede sanseverden. Er man kristen kan man godta slike oppfatninger fordi man ser på de bibelske skapelsesberetninger som et uttrykk for troen på Gud, uttrykt gjennom datidens bilder og symboler[xxi]. Litt nærmere midten finner vi de såkalte deister; de ser på Gud som opphavet til naturlovene og energien, og går utfra at det er disse elementene som i sin tur har blitt til alt som er, uten noe mer guddommelig inngripen.  Lengre mot høyre finner vi noen som forsøker å omtolke de bibelske skapelsesberetninger slik at de kommer mer i takt med vitenskapelige oppfatninger[xxii]. Slike forsøk forteller at synet på skapelsesberetningene tolkes mer bokstavelig, men at man dog tar seg visse friheter til å omtolke litt her og der, i tillegg til at man vrir litt på vitenskapelige oppfatninger.

Helt til høyre finner vi de såkalte fundamentalistiske kreasjonister. Fundamentalismen oppsto i USA på 1800-tallet, men har klare røtter i Luthersk tradisjon. Fundamentalismen var en motreaksjon mot historisk-kritisk bibelforskning, teologisk liberalisme og mot evolusjonsteorien. Den kjennetegnes av ideen om at Bibelen alene er grunnlag for liv og lære. Bibelen står som den absolutte sannhet, ufeilbarlig, og som den øverste autoritet. I dette ligger det også at skapelsesberetningen tolkes bokstavelig. Det er dette jeg oppfatter som den egentlige kreasjonisme; det er den form som står i et direkte motsetningsforhold til evolusjonsteorien. Som representanter for det kreasjonistiske syn i dag kan vi nevne Adventistene og Jehovas Vitner. Jehovas vitner har en egen fortolkning av skapelses-beretningen som går ut på at verden er 48000 år. Hver dag i skapelsesberetningen er på 7000 år. Vi lever på den syvende dagen i skapelsesuken, og er i ferd med å gå inn i det siste årtusen av denne jordens skapelse (1000-års riket)[5]. Adventistene tolker skapelses-beretningen på gammelt tradisjonelt vis: jorden er 6000 år gammel, og den ble skapt i løpet av 6 bokstavelige dager. Hos begge er beretningen om syndefallet, syndefloden og om språkforvirringen (babels tårn) hendelser av sentral vitenskapelig betydning, fordi dette forklarer jordens utseende, de geologiske lagene, fossilene, dyrenes og menneskenes natur. Det er verdt å merke seg at begge regner med full harmoni mellom empiriske fakta og bibelsk åpenbaring[xxiii]. Dette skulle gjøre det mulig å etterprøve de kreasjonistiske teorier ved rene vitenskapelige midler.

EVOLUSJONS-MEKANISMENE I FOKUS

Dersom man antar at artene virkelig er blitt til gjennom en kontinuerlig evolusjonsprosess er det naturlig å stille spørsmål om mekanismene i en slik prosess. Kan vi på rent teoretisk basis, ut fra de naturlover vi kjenner, gi en rimelig fornuftig forklaring på hva det er som driver organismene frem til stadig mer kompliserte former? Det første seriøse forsøk på å finne en slik forklaring finner vi, som før nevnt, hos Jean Baptiste Lamarck (se side 4). De tidligere nevnte innvendinger gjør at denne teorien i dag virker svært lite sannsynlig.

Den absolutt mest lovende teorien i dag er darwinismen; teorien om naturlig utvalg. Teorien bygger på tre betingelser:

1)      Hvert individ må i gjennomsnitt produsere mer avkom enn hva som er nødvendig for å erstatte det når det dør

2)      Avkommet må ligne foreldrene

3)      Det må til enhver tid være variasjon mellom individene

 

Dersom disse tre betingelsene er til stede vil evolusjon ved naturlig seleksjon være mulig. Dersom det, i tillegg til disse tre betingelsene også eksisterer et seleksjonstrykk på bestanden, vil en evolusjon nødvendigvis finne sted. Seleksjonstrykk er en belastning på bestanden som virker slik at reproduksjonsevnen varierer med arvelige individuelle variasjoner innad i bestanden. Resonnementet er da slik:

De individer som produserer mest reproduksjonsdyktig avkom vil nødvendigvis få størst spredning av sine arv-baserte egenskaper. Ettersom bestanden begrenses av seleksjonstrykket vil gunstige egenskaper med hensyn på reproduksjon med tiden spre seg i hele bestanden, mens mindre gunstige egenskaper vil bli fortrengt og forsvinne. La oss se på en enkel matematisk beskrivelse av dette:

En bestand består ved tidspunkt av N individer. Hvert av individene produserer B (reproduksjons-intensitet) avkom pr. tidsenhet, som med sannsynlighet Sy overlever til reproduksjons-moden alder. Ved dette tidspunktet (t + 1) vil det være N(t)*B*Sy reproduksjonsdyktige avkom. Førstegenerasjon vil overleve, som reproduksjonsdyktige individer ,frem til dette tidspunktet med en sannsynlighet Sa. Bestanden vil da ved tidspunkt t + 1 bestå av

 

N(t+1) = N(t)*B*Sy + N(t)*Sa = N(t) * (B*Sy + Sa) = N(t)*X

der

X = B*Sy + Sa

 

X representerer her en presis matematisk definisjon av tilpassete eller «Fitness» som det ofte blir kalt. B representerer reproduksjons-intensiteten, mens Sy og Sa representerer overlevelsesevnen. Det er verdt å merke seg at det er kombinasjonen av reproduksjonsintensitet og overlevelsesevne som er det avgjørende. Det går frem av denne definisjon at det er X som skal bli størst mulig dvs. grad av tilpasningsevne skal maksimeres. Det naturlige utvalg vil selektere de varianter med størst X[xxiv].

 

SELEKSJONSTRYKKET

Seleksjonstrykket kan nå defineres mer presist som de faktorer som bevirker at arvelige individuelle variasjoner medfører at X varierer. Størrelsen på avviket av X, i forhold til gjennomsnittet for hele bestanden dvs. størrelsen på de forskjeller i X som eksisterer, vil avgjøre evolusjonshastigheten.  Det er verdt å merke seg at evolusjonshastigheten vil bli null dersom seleksjonstrykket er null. Evolusjon vil altså ikke alltid nødvendigvis finne sted, slik som noen tror. I et stabilt miljø uten nevneverdig konkurranse kan en optimalt tilpasset art godt holde seg uforandret i millioner av år.

Sannsynligvis vil også størrelsen på populasjonen også påvirke evolusjonshastigheten negativt. Da regnes en populasjon som en gruppe individer hvor alle tilhører et felles gen-bibliotek. Jo større populasjonen er, jo flere generasjoner vil det gå før en mutasjon har sementert seg i hele populasjonen.

 Seleksjonstrykket er det miljømessige press som enkeltindividene i en bestand utsettes for. Det kan f.eks. raske klimaendringer, jakt fra andre arter, ressursknapphet, sykdom, parasitter osv. Det er også verdt å merke seg at der kan være sterk konkurranse også innad i bestanden, f.eks. mellom hannene, som sloss om hunnene, eller om mat, eller om de beste yngleplassene. Dette kommer også inn under begrepet seleksjonstrykk.  Når seleksjonstrykket for en bestemt egenskap er positivt; større enn null, betyr det at det naturlige utvalg tenderer til å velge ut individer på grunn av denne egenskapen. Det motsatte er tilfelle for et seleksjonstrykk mindre enn null. Dette er en negativ egenskap som tenderer til å eliminere de individer som innehar den.

Det er også verdt å merke seg at seleksjonstrykket også kan ha en vedlikeholdende effekt. Det vil spesialt være tilfelle for arter som er optimalisert for et bestemt miljø. Så lenge miljøet er stabilt vil enhver endring dras tilbake av seleksjonstrykket, og arten forblir stabil.

 

 

FORELØPIG VURDERING

Dersom vi døper om denne teorien, og kaller den tilpasningsteori, er det vel få som har problemer med å akseptere at slik vi har definert X er det en tankenødvendig slutning at X vil tendere til å stige når seleksjonstrykket er større enn null. Det vil si at bestanden over tid vil tilpasse seg de lokale forhold. La oss først se på de tre betingelsene for å vurdere om de er tilstrekkelige og nødvendige for at evolusjon skal kunne finne sted. For hver av betingelsene undersøker vi også dens empiriske holdbarhet.

 

Betingelse 1

Hva er det som hindrer evolusjonen dersom betingelse 1 ikke er å tilstede? Dersom individene ikke er i stand til å erstatte seg selv vil bestanden raskt dø ut. Dersom de hadde evne til å erstatte seg selv, men ikke mer, ville vi få en bestand som teoretisk sett vil holde seg konstant i antall. En slik balansegang er umulig. Vi vet miljøbetingelsene forandrer seg, noen ganger hurtig, andre ganger langsomt. Slike forandringer medfører selvfølgelig ekstrabelastninger på bestanden. Dette vil i dette tilfellet føre til varig reduksjon. På samme måte vil alle ekstraordinære hendelser som, sult f.eks. som følge av klimafluktuasjoner, sykdom, skogbrann osv. stadig redusere bestanden. En slik bestand vil derfor over tid nødvendigvis også dø ut. Betingelse 1 er en forutsetning for at bestanden skal kunne vokse i gode tider for å kunne kompensere for reduksjoner i dårlige tider. Den er også en forutsetning for at bestanden skal kunne spre seg, stadig innta nye områder, for så å utsettes for nye belastninger, som igjen endrer bestanden. I gode tider vil bestanden innenfor et avgrenset område vokse så langt resursene i området tillater. Heretter vil bestanden balansere mot ressursknappheten. Ressursknappheten vil medføre intern konkurranse i bestanden, noe som muliggjør seleksjonstrykk i forhold til individenes suksess i denne konkurransen.

 Som vi ser er betingelse 1 av vesentlig betydning. Det er kanskje banalt å spørre om denne betingelsen virkelig er tilstede i naturen. Men for ordens skyld slår vi fast at naturen til de grader er preget av reproduksjon. Hver eneste blomst, hvert eneste bær, alle frukter, all fuglesang, bienes summing, alt er vesentlige komponenter i stadige reproduksjons-prosesser.

 

Betingelse 2

Dersom avkommene aldri arvet sine foreldres egenskaper vil ikke disse på noen måte kunne dyrkes frem. De ville dø ut med foreldrene, og oppstå spontant her og der, rent tilfeldig. Denne betingelsen er en klar forutsetning for at evolusjon skal kunne finne sted. Det er heller ingen grunn til å nekte for at alt avkom virkelig arver foreldrenes egenskaper, det er jo et av evolusjonsmotstanderens viktigste argumenter. Vi trenger forøvrig bare å se på oss selv og våre barn for å erkjenne dette. Vi vet i dag også at dette skyldes at vi arver genene fra våre foreldre. Det gen-settet vi arver (genotype) er, sammen med miljøet, bestemmende for våre ytre karaktertrekk (fenotype).

 

Betingelse 3

Dersom alle individer i en bestand var nøyaktige kopier av hverandre ville seleksjonstrykket bli null. Dette følger direkte av definisjon på seleksjonstrykk.

Der vil aldri forekomme utvelgelse individene imellom som ikke var rent tilfeldig. Slike rene kopier vil også være en garanti for at bestanden aldri vil forandre seg.

Rent empirisk kan vi også slå fast at individuell variasjon eksisterer overalt i naturen. Mutasjoner skjer hele tiden.  Den variasjon som finnes i en bestand vil ofte fordele seg i en såkalt normalfordelingskurve.  Dersom vi f.eks. lager statistikk over kroppshøyden hos en folkegruppe vil vi oppdage at noen få er ekstremt høye, og like mange er ekstremt lave. Men de fleste er av middels størrelse. Tegner vi disse dataene inn i et koordinatsystem vil vi få en klokkeformet kurve; en normalfordelingskurve (se fig 7.5.2).

 

Vi kan altså slå fast at det ikke er mulig å utelate noen av disse betingelsene. Dersom resonnementene overfor er riktige er disse tre betingelsene også tilstrekkelig for å muliggjøre evolusjon. 

Vi har nå sett at det er vanskelig å angripe denne teorien på rent logisk basis, vi har også sett at de betingelser den bygger på, uten tvil er oppfylt i naturen. Det som gjenstår er å finne empirisk bekreftelse på at naturlig utvalg virkelig skjer i naturen.

Naturlig utvalg er utallige ganger simulert i laboratorier, det er også observert i naturen. For å kunne observere naturlig utvalg i naturen må det eksistere et unormalt høyt seleksjonstrykk. Vanligvis forgår dette så langsomt at det ikke er mulig i løpet av en generasjon å oppdage det. Men enkelte ganger har det skjedd ekstraordinære hendelser som har gitt så sterkt seleksjonstrykk at det virkelig har vært mulig å observere det. En slik hendelse inntraff på øya Daphne ved Galapagos i 1977, da en alvorlig tørke drastisk reduserte mengden av frø, spesielt små frø. Finken, Geospiza fortis, som har frø til hoved-føde ble utsatt for et sterkt seleksjonstrykk. Mange fugler døde, men de som hadde størst nebb, hadde størst overlevingsevne, fordi de kunne spise frø som var større og hardere og hadde tålt tørken. Da det er de største fuglene som har størst nebb, førte dette også til at kroppsstørrelsen økte. Derfor har arten Geopiza fortis utviklet seg til en fugl med større kropp og større nebb.

Et annet ypperlig eksempel på naturlig seleksjon fant sted i England på 1800-tallet. Fabrikkenes forurensning gjorde trestammene svarte og tok knekken på lavet som normalt vokste på barken. De grålige bjørkemålerne som hvilte på disse trestammene om dagen var vanligvis godt kamuflert av det grå lavet.  Da trestammene ble sorte ble disse imidlertid godt synlige og dermed et lett bytte for fuglene. En mutasjon som gjorde bjørkemåleren sort spredte seg imidlertid raskt i populasjonen. I tiden 1845-1895 økte prosentandelen av den mørke typen til 90-95%. Til slutt var det bare 1% igjen av den lyse typen. Dette er empiriske observasjoner som for meg viser at naturlig utvalg virkelig finner sted i naturen.

Vi har altså nå en logisk holdbar teori, som er empirisk bekreftet på alle måter. Teorien beskriver hvordan artene har evne til å tilpasse seg lokale miljøer, til å reagere på endringer i ytre betingelser. Dersom vi kaller den for tilpasningsteori, uten å knytte den nærmere til evolusjonen, kan vi uten større problemer akseptere at dette er virkelige prosesser som foregår i naturen.

 

Spørsmålet er nå: hvor langt kan vi strekke denne type prosesser? Har vi funnet selve hoveddrivkraften i evolusjonen? Gitt at artene virkelig har blitt til gjennom evolusjon, i hvilken grad er vi i stand til å anvende denne teorien til å gi rimelig holdbare forklaringer på det som har skjedd? Jeg vil forsøke å gruppere de problemene som naturlig utvalg stilles over i to kategorier, nemlig empiriske- og teoretiske begrensninger.

 

 

EMPIRISKE BEGRENSNINGER

Det empiriske spørsmålet er: finnes det noen grense for artenes foranderlighet? Darwin observerte kunstig utvalg av f.eks. duer og hunder med stor interesse. Han brukte også disse resultatene for å belegge sin konklusjon at noen slik grense ikke fantes. Alle hunderaser stammer fra en ulvelignende form. Disse er blitt til i løpet av ca. 40 tusen år. Men som noen har innvendt: de er og forblir hunder. Er det noe som hindrer denne utviklingen i å fortsette inntil vi ser en art som ikke er hunder? Det er klart, at dersom en slik ubrytelig barriere kan påvises vil dette representere et alvorlig slag mot evolusjonsteorien. Motstanderen av teorien hevder, med rette, at vi aldri noensinne har sett at en art er blitt til fra en annen, hverken ved kunstig eller naturlig utvalg[xxv]. De påpeker også at kunstig utvalg urettmessig er tatt som bevis for evolusjonsteorien. I dette ligger det implisitt at det må eksistere en barriere artene imellom som aldri kan brytes. Er det da mulig å skaffe indikasjoner på at det foreligger en slik barriere? Er det mulig å fremskaffe indikasjoner på at den ikke eksisterer? La oss først prøve det første. Vi begynner med Mendels arvelover som i begynnelsen av vårt århundre skapte problemer for evolusjons-teorien. Mendel eksperimenterte med bønneplanter i klosterhagen. Han krysset f.eks. høye og lave planter. Til hans overraskelse var alt avkom uten unntak høye. Arveanleggene fra de lave plantene ble imidlertid bevart i de høye plantene. Når disse plantene ble befruktet med sine egne pollenkorn, ble nemlig noen av plantene igjen lave. Mendel testet også andre egenskaper på samme måten. Resultatet kan oppsummeres i en rekke punkter som tilsammen utgjør Mendels første lov:

 

1)            Hver av bønneplantene bærer i seg to arvefaktorer som bestemmer plantenes høyde. Disse to faktorene kan bestå av alle kombinasjoner mellom arveanlegg for høyhet og for lavhet.

2)            Av de to faktorer er det bare en som går over til avkommet. På denne måten får avkommet en faktor (et arveanlegg) fra hver av foreldrene.

3)            Begge to faktorer, hos den ene av foreldrene, har like stor mulighet til å bli kombinert med en av faktorene hos den annen av foreldrene.

4)            I de tilfelle hvor dominerende faktorer er involvert, vil individet alltid preges av den dominerende faktor; den vikende faktor gir kun utslag dersom avkommet arver to slike (fra begge foreldrene).

 

Denne loven har senere vist seg holdbar for en lang rekke egenskaper ved forskjellige organismer (bl.a. øyenfarge hos mennesket)[xxvi].

Hovedkonklusjonen av denne teorien er at arv overføres som enheter, eller partikkel (partikulær arv). De veldefinerte enhetene som overfører arveegenskaper kaller vi i dag for gener. Ved kjønnet forplantning får altså avkommet et sett med gener fra hver av foreldrene, hvor av dominans, recessivitet avgjør hvilke gener som gir utslag i avkommets fenotype.

Den gamle oppfatningen (som bl.a. Darwin delte) var at foreldrenes egenskaper ble blandet i avkommet (blandingsarv). Dette synet hadde sannsynligvis sitt opphav i den gamle forestillingen om blod som arvestoff, en oppfatning som stadig lever i uttrykk som "blodsfelleskap", "blodsbånd" og "kongelig blod".  Oppdagelsen av partikulær arv løste faktisk et alvorlig problem, som Darwin selv ikke fant løsning på: hvordan kunne en gunstig egenskap, som hadde oppstått spontant hos et individ, kunne overføres fra generasjon til generasjon uten å bli utvannet? Ut fra Mendels teori løses dette problemet ved å innse at arveegenskaper overføres uten større forandringer fra en generasjon til den neste. Det skjer ingen blanding, og derfor heller ingen utvanning[xxvii].  Men vi innfører straks to nye problemer: For det første innser vi at dette kan undergrave det naturlige utvalg fordi individene er bærere av skjulte gener. Disse føres videre til avkommet, uten hensyn til det naturlige utvalg. Problemet oppstår dersom et recessivt (vikende) gen utsettes for seleksjonstrykk i forhold til et dominant gen. Da kan det "skjule" seg bak det dominante. Uten å kunne bevise det aner det meg at et slikt gen aldri vil kunne elimineres av det naturlige utvalg. Men det vil selvsagt begrenses på grunn av alle tilfellene hvor individet arver et recessivt gen fra hver av foreldrene.

Men bortsett fra slike refleksjoner består hovedproblemet i erkjennelsen av at avkommet arver en bestemt kombinasjon av veldefinerte arveanlegg fra foreldrene. Dersom det hele tiden bare er snakk om kombinasjoner av gener som allerede finnes, sier det seg selv at her finnes en klar grense for hvor langt utviklingen innenfor en art kan gå. Mendels arvelover er altså, i utgangspunktet, et argument for artenes stabilitet. Om vi stopper her kan det altså se ut som at det virkelig finnes en slik empirisk barriere for artenes utvikling. Dette hadde vært riktig dersom genene hadde vært uforanderlige. Men det er de ikke. I den ny-darwinistiske syntese innføres mutasjoner som løsning på dette problemet. Mutasjoner er kort fortalt tilfeldige endringer i genene. Vi skal senere gå nærmere inn på livets kjemi. Der skal vi se nærmere på forskjellige former for mutasjoner. Grovt sagt er mutasjoner kopieringsfeil som sporadisk oppstår idet kjønnscellene dannes. Disse feilene arves av avkommet, og forblir arvelig i alle senere slektsledd. Dette empiriske faktum motbeviser ideen om en slik barriere. Vi vet i dag at alt liv er bygget opp etter samme prinsippet. Om et foster utvikler seg til en fugl, eller et menneske, det kommer kun an på informasjonen i DNA. Dette kan sammenlignes med min PC. Om den kjører tekstbehandling eller regneark, det kommer utelukkende an på det program den har lastet inn. Dersom vi legger det biologiske artsbegrep til grunn er det ikke lengre empirisk umulig at gener over tid skal kunne endre seg så mye at kryssing lengre ikke er mulig. Vi har da fått to arter. Dette mener jeg også er gjort ved å øke mutasjonsfrekvensen hos bananfluer ved bestråling.  Dessverre kan jeg enda ikke dokumentere det.

Så tilbake til de empiriske innvendinger. Vi har nevnt alle de forskjellige hunderaser. La oss anta at de er blitt til i løpet av 4000[6] år. De er fortsatt alle hunder. Der er skjedd mutasjoner, der er skjedd endringer i gen-sammensetningen, men de kan fortsatt krysses. Er dette et holdbart argument mot teorien? Dersom vi regner et gjennomsnitt på 2 år pr. hunde-generasjon er disse forandringene skjedd i løpet av 2000 generasjoner. Ifølge nyere evolusjonsteori skilte mennesket og sjimpansen lag for omentrent 5 millioner år siden. Dersom vi regner 20 år pr. menneske-generasjon snakker vi altså om 250000 generasjoner. Enda viser analyser at vi er temmelig nært beslektet. Faktisk er vi så nær at vi teoretisk sett kunne ha fått til en kryssning. Følgelig er det ingen som forventer at vi noensinne i vår levetid skal kunne observere at en art splittes i to. Å forlange at evolusjonister skal trylle frem slike beviser er derfor urimelig. Vi måtte foredle hunderaser i 1/2 million år for å kunne frembringe to arter så forskjellige som mennesker og sjimpanse. Hvem vet hvor langt vi da hadde kommet. Det vi vet er at mutasjoner ikke er uvanlige. Separerer vi to grupper f.eks. av hunder vet vi at gruppene vil bli mer og mer forskjellige, etterhvert som mutasjoner hoper seg opp i gen-materialet. Det virker da som en nærliggende og svært sikker induktiv konklusjon at disse to gruppene før eller senere blir så forskjellige at de ikke lengre kan krysses. Så langt vi kjenner mekanismene for arv ser det altså ut til ingenting kan hindre dette. Tvert imot vil mutasjonene ubønnhørlig drive frem en slik utvikling. For ordens skyld må vi selvfølgelig nevne at det fossile materiale, slik som evolusjonistene tolker det, også underbygger teorien om artenes foranderlighet. Fossilene, og tolkningen av dem, vil bli behandlet senere.

Konklusjonen er altså at det ikke er nok å stadig påpeke at vi aldri kan observere direkte at artene forandrer seg, det påhviler også den som står på dette, å positivt påvise eksistensen av en barriere som holder alle arter stabilt på plass.

TEORETISKE BEGRENSNINGER

Det naturlige utvalg har ingen evne til å forandre reelt eksisterende gen-materiale. Forandringen fremkommer som en følge av mutasjoner. Det naturlige utvalg er ikke noen bevisst selekterende kraft, som med omhu og intelligens styrer evolusjonen mot et fastlagt mål. Alle forandringer av genmateriale som finner sted er tilfeldig, ikke målrettet. Hvordan kan da i det hele tatt plan oppstå? Naturlig utvalg er en blind prosess, det samme er mutasjoner. Odd Sæbø kommenterte dette ved å slå fast at "etter barnelærdomen vår er det slik at når ein blind leier en blind, hamnar dei båe i grøfta"[xxviii]. Dette er et av de mest fundamentale teoretiske spørsmålene innenfor evolusjons-teorien. Vi har sett at det naturlige utvalg fungerer utmerket som tilpasningsteori. Kroppsstørrelse, armlengde, hudfarge, vingefarge, muskelstyrke, hårvekst osv. dette er egenskaper som kan varieres, og som på grunn av variasjon i gitte situasjoner medfører seleksjonstrykk, som i sin tur endrer genlagret i bestanden. Det er da heller ikke problematisk å akseptere at det kan ha foregått en utvikling f.eks. fra ape til menneske: apene var allerede utstyrt med f.eks. stereoskopisk syn, hørsel, luktesans, hjerne, føtter osv., det hele er bare snakk om omforming av allerede eksisterende organer. Men, kan virkelig det naturlige utvalg fremskaffe nye organer? Øyet f.eks. er et meget komplekst organ. Men det hadde ikke fungert uten en hjerne til å tolke synsinntrykkene, heller ikke uten nervebaner som forbinder øyet med hjernen, heller ikke uten omkringliggende muskulatur, som kan styre øyet. Samtidig innser vi at det er nærmest utenkelig å tro at alt dette kunne oppstå på en gang i form av en lang rekke mutasjoner samtidig. For det første ville kanskje en så gjennomgripende forandring medføre en avvisning av avkommet. For det andre vet vi at en stegvis utvikling, hvor f.eks. øyet kom først, deretter muskulaturen, og så i et tredje steg, nervebanene, er utenkelig for ingen av disse stegene representerer, i seg selv, noe fremskritt for avkommet, så lenge det ikke kan nyttiggjøre seg den nye egenskapen. Likevel er naturen full av eksempler på slike komplekse organer. Hvordan kunne disse bli til, uten intelligent planlegging?[7]

Jeg ser for meg to generelle begrensninger som det naturlige utvalg, i samspill med tilfeldige mutasjoner må arbeide under:

 

1. Et enkeltsteg er den utvikling som skjer i arveanlegg fra en generasjon til neste. Et slikt steg kan ikke være for stort fordi

a.       det medfører fare for utstøtelse (avkommet overfører ikke foreldrenes arv effektivt nok, noe som gjør at det ikke lønner seg for foreldrene å investere i det),

b.       omfattende mutasjoner i hovedsak er skadelige (som regel dødelige).

c.       Jo større et steg er jo mer komplekst er det og desto lavere er sannsynligheten for at det skal finne sted. Dette setter begrensing på hvor stort et steg kan være. Jo større steget er jo mer øker sannsynligheten for at det er skadelig.

 

2. Dersom en mutasjon skal kunne bevares må seleksjonstrykket være større, eller lik null. En mutasjon som ikke medfører innvirkning på seleksjonstrykket kalles en nøytral mutasjon. Slike mutasjoner elimineres ikke av det naturlige utvalg, men hoper seg opp. Det er heller ikke utenkelig at slike mutasjoner kan få gunstig virkning i kombinasjon med senere mutasjoner. Derfor må vi også regne med nøytrale mutasjoner i denne sammenheng.  Dette innebærer at ethvert steg må innebære en fordel.

Teoretisk sett kan vi også akseptere skadelige mutasjoner, dersom de, i kombinasjon med senere mutasjoner medfører positivt seleksjonstrykk. Forutsetningen er at mutasjonen ikke elimineres av det naturlige utvalg før den nye mutasjonen oppstår. Denne faktoren avhenger av tiden mellom mutasjonene og styrken på det negative seleksjonstrykket som den første mutasjonen skaper.

 

Kan vi nå forklare utviklingen av komplekse systemer uten å bryte med disse prinsippene? Det er spesielt utvikling av korrelasjoner, eller gjensidig avhengige komponenter vi er ute etter. La oss tenke oss en nyttig organisk funksjon F som består av komponentene A, B og C. Alle tre komponenter er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne utføre F. Alle tre komponenter regnes som skadelige dersom de stod alene. Prinsipp 1 forbyr oss å anta at A, B og C kunne oppstå i et steg. Prinsipp 2 forbyr oss å anta at de tre komponentene kunne oppstå hver for seg. Vi skal nå konstruere et program som ender opp med F(A,B,C) uten å bryte prinsipp 1 og 2:

 

1)      Det oppstår en komponent X, som ufører en primitiv funksjon F. Denne funksjon gir positivt seleksjonstrykk.

2)      Det oppstår en komponent Y, som baserer seg på X, men som sammen med denne forbedrer F; positivt seleksjonstrykk.

3)      Det oppstår en primitiv komponent A, som baserer seg på Y, men som samtidig overtar X, funksjoner; A og Y utfører nå en forbedret F.

4)      X endrer seg til en primitiv komponent B, som overtar noen av Y's funksjoner. Endringen forbedrer F; seleksjonstrykket øker.

5)      Y forandrer seg til C. F forbedres.

6)      A, B og C optimaliseres til sine nåværende funksjoner, med optimal F resultat.

 

Dette programmet, som sikkert kan skrives på mange måter, kanskje enklere bygger på et enkelt prinsipp: bootstrap-prinsippet. Utviklingen trekker seg selv opp. Det vil si at korrelasjon oppnås vet at komponenter som før var selvstendige, ved endringer, begynner å basere seg på andre organer, og at det samtidig oppnås synergi-effekt av slike endringer. Ved senere utviklingstid kan så disse organene endres til å bli basert på de første, og vi har oppnådd et gjensidig avhengighets-forhold.

 

HVORDAN OPPSTOD DREIEBENKEN?

Som en parallell til dette kan vi spørre oss hvordan den første dreiebenken oppstod. Vi vet at en moderne dreiebenk består av en mengde mekanikk, deriblant runde hjul og tannhjul. For å lage disse trenger vi dreiebenk, så, uten tannhjul, ingen dreiebenk, uten dreiebenk, ingen tannhjul, følgelig er enhver dreiebenk en logisk selvmotsigelse og et guddommelig mirakel. Nei, dagens dreiebenker, er et resultat av en langvarig prosess, hvor det ene utviklingstrinn bygger logisk på det andre. I dagens teknologiske jungel finnes det tusenvis av eksempler på gjensidig avhengighetsforhold. (de fleste av dagens C-kompilere er skrevet i C !!).  CPU-er er tungt involvert i konstruksjon av nye CPU-er osv.

I prinsippet kan vi altså forklare både ko-relaterte organforhold og f.eks. symbiotiske systemer i naturen uten å bryte med de begrensninger som det naturlige utvalg setter.

 

NATURENS VÅPENKAPPLØP

Moderne spill-teori er med hell blitt anvendt på evolusjonsteoretiske problemer. Spillteori går ut på å studere og beskrive gjensidige interaksjoner mellom et x antall aktører i en gitt spill. Hovedsaken er at aktørenes trekk avhenger gjensidig av hverandre. La oss ta som et eksempel at en bestemt fugle-art begynner å leve av en bestemt innsekt art. Insektarten endres ved at de individene som er best kamuflert velges ut. Dette kompenserer fuglen på ved å få et bedre syn, kanskje fargesyn. Igjen svarer insektene ved å få enda bedre kamuflasje. Effekten blir fugler med fantastisk godt syn, og insekt med fantastisk god kamuflasje.

 

STATISTIKK OG DEN ANDRE TERMODYNAMISKE HOVEDSETNING

Vi har til nå sett at det naturlige utvalg og mutasjonene, på tross av de nevnte begrensninger, teoretisk sett kan frembringe komplekse systemer. Men vi har hittil bygget på en skjult forutsetning, nemlig at de riktige mutasjonene virkelig oppstår til riktig tid. Etter som vi vet at mutasjonene er planløse, tilfeldige endringer, i arvematerialet innser vi at en slik fordelaktig mutasjon på riktig sted til riktig tid, er svært lite sannsynlig. Hvordan kan vi da forvente at en lang serie med slike usannsynligheter, kanskje tusen, noensinne skal kunne hende? Dette paradoks er inngående drøftet både av tilhengere og motstandere av evolusjonsteorien. For det første hevdes det at dette er i strid med fysikkens lover; den andre termodynamiske lov. Begrunnelsen for dette er at denne lov forutsier at den totale entropi øker i alle naturlige prosesser. Entropibegrepet er tett knyttet til orden. Man hevder derfor å ha en fysisk lov som sier at den totale orden i et system aldri kan øke som følge av tilfeldige hendelser, eller naturlige prosesser. I metafysikken drøfter jeg dette problemet mer inngående, og her nevner jeg en del feilslutninger som må til for å kunne trekke denne loven så langt. Det er da også vist at denne loven avgrenses til lukkede fysiske systemer, mens biologisk liv representerer åpne systemer. I åpne systemer, som oppfyller en del tilleggskriterier, kan kompleksitets-økning foregå[xxix]. Min konklusjon er at der er ingen lover som står i veien, men det underslår ikke det faktum at svært mange av de hendelser evolusjonsteorien forutsetter må ha hendt, rent statistisk sett er svært usannsynlige.

Vi er nå med den teoretiske, eller kanskje filosofiske kjernen i hovedspørsmålet om evolusjon er mulig eller ikke. Vi må vedgå at blodomløpet, øyet, hjernen, nervesystemet, immunsystemet, fordøyelsen er mye mer enn tilfeldig dødt materiale. I tillegg til å være fysisk materie oppviser de høy grad av teleonomi eller formål, plan etc. Det er nettopp denne komponenten, teleonomien, motstanderen hevder død og blind materie aldri kan fremskaffe i seg selv. Der da også gjort adskillige forsøk på å innføre en teleonomisk komponent her. Denne komponenten kan representere Gud, eller det kan være snakk om en slags målrettethet som ligger i all materie. La meg med en gang at jeg ikke prinsipielt på noen måte kan utelukke en slik mulighet. Noen svake holdepunkter for den kan jeg finne i F6, F3 ,B2 og B9.  Men la oss se hvor langt vi kan komme uten å måtte ty til slike tilleggs-forklaringer.

Det er ikke vanskelig å finne frem til statistiske regnestykker, gjort av kreasjonister, for å motbevise evolusjonen. De fleste av disse eksemplene går på sannsynligheten for livets opprinnelse. Dette emnet behandler jeg for seg, men problemstillingen hører hjemme her.

I boken "Liv og under i naturen" (Adventist-bok) finner jeg dette regneeksemplet:

Et hemoglobin-molekyl består av en rekke på 146 ledd, hvor hvert enkelt ledd er en bestemt aminosyre. Det finnes 20 typer aminosyrer. Dette gir 20^146 mulige kombinasjoner. Kun en av disse kombinasjonene er den riktige rekkefølgen. Sannsynligheten for å kunne trekke hemoglobin-kombinasjonen er altså 1 til 20^146. Vi tenker oss et stort magasin av aktive aminosyrer. Disse slutter seg sammen med en hastighet på 5 * 10^11 bindinger i sekundet. Vi antar også at det finnes en mekanisme som begrenser lengden av kjeden til 146 aminosyrer. Da det krever 145 bindinger pr molekyl vil dette resultere i ca. 3,4 * milliarder "forsøk" pr. sekund.

Hvor stor er så sannsynligheten for at vi vil se et hemoglobin-molekyl i løpet av fire milliarder år? Det blir bare å beregne antall kombinasjoner som vil forekomme i løpet av denne tiden, også se dette i forhold til det totale antall kombinasjoner (20 ^146). Vi multipliserer antall sekunder i året med 4 milliarder, og deretter dette tallet med antall "forsøk" pr. sekund, og får vi ca 4 * 10^26. Sannsynligheten er altså 4 * 10^26 /20 ^146, noe som gir forholdet 1 til 2,5 * 10^119[xxx].

Dette og lignende problemer er sammenlignet med at man setter en apekatt til å slå vilt på tastaturet til en skrivemaskin. Kan man forvente at apen noensinne skal kunne komme ut med Shakespeares samlede verker?

Dersom vi går ut fra de forutsetninger og begrensninger slike resonnementer er bygget på, kan vi like godt bare glemme hele teorien. Den kan ikke lengre betraktes som seriøs. For meg er dette et tungtveiende argument kritisk argument mot evolusjonsmekanismene som fortjener oppmerksomhet. Det ser altså ut som at det naturlige utvalg strander på ren statistikk.

Nå er det slik at det heller ikke er noen tilhengere av teorien som tror på slike usannsynligheter. De vil hevde at slike resonnementer bygger på misforståelser. Vi skal nå gjøre et seriøst forsøk på å komme rundt disse problemene. Det første som kan påpekes er at slike beregninger ligner på slike feilslutninger som er antydet i her. Vi skal belyse det med et litt humoristisk eksempel:

 

HVOR SANNSYNLIG ER JEG?

Jeg skal nå, ved hjelp av statistikk, motbevise at jeg selv eksisterer. En mann produserer ca. 300 millioner sædceller pr døgn. I løpet av et liv blir det ca.  sædceller

En kvinne danner ca. 200000 eggceller i løpet av livet. Dette gir 200000 * 6 *= ca. 1.2 *  kombinasjoner for et par. Dersom jeg nå setter n = 1 for min generasjon (første generasjon), n = 2 for foreldre-generasjon, n = 3 for beste-foreldre-generasjon osv. får vi følgende formel for antall kombinasjoner ved et gitt antall generasjoner:

 

Hvor K = antall kombinasjonsmuligheter og n = antall generasjoner.

 

Hvor mange generasjoner forfedre har jeg?  La oss nå anta det kreasjonistiske syn som sier at mennesket ble skapt for ca. 6000 år siden. La oss videre anta et gjennomsnitt på 30 år pr. generasjon. Det gir n = 6000/30 = 200 generasjoner.

Innsatt i formelen gir det:

Muligheten for at akkurat jeg skulle eksistere er altså 1 til 10 opphøyd i et tall med 61 nuller bak. I tillegg kommer alle tilfeldighetene som gjorde at mine foreldre møttes, mine besteforeldre osv. Alt dette er med på å gjøre sannsynligheten enda mindre.

 

Ifølge Våkn opp  fra 22 juli 1987 (vakttårnet) er muligheten for at en enkelt bakterie skal kunne ha blitt til ca 1 til 10 opphøyd i 100 milliarder (10^11). Selv dette, «forholdsvis beskjedne», tallet tas deretter som bevis for at dette umulig kunne ha skjedd. Dermed kan jeg trygt slå fast, på fast statistisk grunn, at muligheten for at jeg eksisterer er så forsvinnende liten at ingen seriøse tenkere regner med den. Jeg har altså bevist at jeg, som skriver dette, umulig kan eksistere. Men jeg er nå her likevel.

Dette eksemplet illustrerer egentlig hvor statistisk usannsynlig enhver enkelthendelse egentlig er. La oss tenke oss en så enkelt ting som at en kinosal fylles opp; en hverdagslig hendelse. Publikum kommer inn i tilfeldig rekkefølge. De sitter på sine tilfeldige plasser. Det er en tilfeldig mengde mennesker. De går ut i en nesten tilfeldig rekkefølge. Hvor stor er sannsynligheten for at dette skal skje på akkurat den måten som det gjør? Hvor mange kombinasjonsmuligheter har vi? Regner vi på en slik hverdagshendelse finner vi at den er overmåte usannsynlig, og vi blir overasket over at dette hender utallige ganger, hver dag, hele året, år etter år. Verden er full av usannsynlige enkelthendelser. Jeg viser også til den tidligere nevnte refleksjonen om orden eller kaos som konkluderer med at ingen kombinasjoner er mer sjeldne enn andre.

Så slike beregninger beviser ikke at en bestemt hendelse er umulig. Så lenge sannsynligheten er større enn null er den mulig. 

Tilbake til hemoglobinet. Et molekyl bestående av en kjede med aminosyrer vil forme seg i rommet og få en bestemt form avhengig av rekkefølgen av de forskjellige aminosyrene. Hemoglobinets oppgave er kort fortalt å frakte oksygen-molekyler. Det krever at hemoglobinet har en bestemt form, som passer til oksygen-molekylet. Nå kjenner vi mutasjoner som har endret rekkefølgen på aminosyrene i hemoglobinet. Hemoglobinet får da en slags sigd-form. Dette medfører nedsatt evne til å bære oksygen. Dette er det som betegnende nok kalles for sigdcelle-anemi. Vi innser altså at hemoglobinet må være optimalt tilpasset sin oppgave, nemlig å frakte oksygen. Vi innser også at en eneste enkeltmutasjon kan deformere molekylet så mye at det mister sin oksygenbærende evne, noe som i så fall vil være dødelig for mutanten. Men vi innser også at blant de utallige måter som aminosyrer kan kombineres på, må finnes, en mengde kombinasjoner som kan bære oksygen. Dersom en ville ha en stein som var formet i 120 graders vinkel kan man bare gå ut og lete. Før eller senere vil man finne en som har tilnærmelsesvis den formen jeg ønsker, f.eks. 110 graders vinkel. Denne oppfylte kanskje formålet i noen grad. Etterhvert kunne steinen hugges slik at den optimaliserte formålet. På samme måte innser man at det må finnes mengdevis av kombinasjoner av aminosyrer som oppviser en viss evne til å bære oksygen. Siden har det naturlige utvalg finpusset og optimalisert denne evnen. De 146 aminosyrene i hemoglobinet er altså ikke noe resultat av rene tilfeldigheter. Det man glemmer her er at her tross alt finnes en seleksjons-mekanisme. Det man totalt overser i slike regnestykker er at utviklingen av f.eks. hemoglobinet er kumulativt utvalg. Tilfeldige forandringer, som mutasjoner, blir filtrert gjennom flere generasjoner, der enkelte av de organismene som er forandret for deretter å gjennomgå en gradvis forandring. Den britiske forskeren Richard Dawkins har konstruert et dataprogram som illustrerer denne prosessen. Dette dataprogrammet opererer på følgende måte. Man oppgir en meningsfylt setning, f.eks. Ibsens "ONDE DAGER FØDER ONDE TANKER". Datamaskinen velger så ut en tilfeldig bokstav-rekkefølge som er like lang som setningen. Muligheten for at maskinen skal velge ut de rette bokstavene ved første forsøk er selvfølgelig forsvinnende liten. Men nå går programmet en løkke som velger ut en ny bokstavrekke, sammenligner med den foregående, og velger ut de bokstavene som ligger nærmest Ibsens setning. Etter ti gjennomløp ser setningen omentrent slik ut:

 

"ONLCQONLSTFØJSÅHRZREØ TANS P".

 

Etter nye ti gjennomløp vil den ha sett omentrent slik ut:

         "ONDEQDAGST FØJSRZONEØ TANKEP"

 

Etter førti gjennomløp ville bare ett tegn være feil, og setningen ville bli riktig rundt 45 generasjon[xxxi]. Min innvending da jeg leste dette eksemplet er at datamaskinen jo er kodet med svaret på forhånd. Alle ville jo skjønne at denne metoden fører frem til et på forhånd gitt svar. Men denne innvendingen har jeg senere måtte gå tilbake på. Et slikt program trenger fire forutsetninger for å virke:

1)      En seleksjonsmekanisme; for hver bokstav har programmet to alternativer, enten å beholde den foregående bokstaven, eller å bytte den ut

2)      Et gitt mål og selektere etter; kriteriet for valg av alternativer er minimum alfabetisk avstand fra den riktige

3)      At resultatet akkumuleres; det nye resultatet er inngangs-parameter i neste gjennomløp

4)      At antall gjennomløp ikke er begrenset

Dersom disse fire forutsetningene er oppfylt vil resultatet nødvendigvis, før eller senere bli likt fasiten. Disse fire forutsetningene oppfyller kravet til retningsbestemt seleksjon. Dersom retningsbestemt seleksjon virkelig foreligger i naturen vil utvikling i retning av økt kompleksitet være mulig.

Naturen oppfyller uten tvil den første forutsetningen. Denne består i at noen individer reproduserer seg mer enn andre. Det skjer m.a.o. et «utvalg» av individer. Vi kan se på dette som en rent tilfeldig seleksjonsmekanisme. Seleksjonen foregår uten mål og mening, og vil selvfølgelig aldri føre til noe. Kun dersom forutsetning 2 er oppfylt opphører denne tilfeldigheten. Det er her motstanderne setter inn sitt første slag, idet de hevder at seleksjonen mangler mål og mening, og derfor aldri kan føre til noe. Tilhengerne vil hevde at det naturlige utvalg oppfyller også denne forutsetningen. Målet er optimal tilpasning, eller fitness (tidligere matematisk definert). Så langt jeg kan se må vi også gi dem rett i dette. Målet er en nødvendig følge av seleksjonstrykk. Dette er den faktoren som gjør seleksjonen til mer enn en tilfeldighet. Vi har tidligere vist, både teoretisk og empirisk at dette holder stikk. Nå skal det likevel nevnes at tilfeldigheten nødvendigvis må ha stort spillerom i en slik prosess. Men den er ikke enerådende. Den andre komponenten er seleksjonstrykket. Jo større seleksjonstrykk, jo mindre tilfeldighet.

Den tredje forutsetningen tas vare på gjennom arven. Avkommet arver foreldrenes reproduksjonsevne. Fordeler som forbedrer reproduksjonsevnen akkumuleres i bestanden.

Den fjerde forutsetningen går på at antall generasjoner i prinsippet er ubegrenset, men begrenses i praksis av livets alder. Her kan motstanderne dels kritisere antagelsen av jordens og universets alder, dels vise ved statistiske beregninger at selv denne tiden ikke er nok. Det er verdt å merke seg at dette ikke er noen logisk innvending mot evolusjonsmekanismen. Dette går på kvantiteter som hvor mye tid som er til rådighet og antall "trekkninger".

Den første delen av kritikken går på datering. Det er et spørsmål vi skal komme tilbake til. Den andre delen skal vi se litt nærmere på nå. Spørsmålet er om der er tid nok til at så usannsynlige hendelser kan finnes sted. Fire forhold gjør at dette er tenkbart:

1 Usannsynlige hendelser er slett ikke sjeldne

Regnestykket med hemoglobinet viser et eksempel på en svært usannsynlig hendelse. Vi har vist ved et mot-eksempel at det nesten er mulig å motbevise alle historiske hendelser på denne måten. For den som ikke har profetisk innsikt har historien høy grad av uforutsigbarhet. Små nesten ubetydelige faktorer kan akkumuleres og til slutt endre forløpet totalt. Evolusjonsteorien har en slik historisk natur. Dette er da også en av de nevnte store svakhetene med den, som vitenskapelig teori: forutsigbarheten er svak[8].

Konklusjonen på dette resonnementet er at man ikke kan motbevise at en hendelse har funnet sted ved å beregne hvor usannsynlig den er. Dersom vi skulle ha fulgt et slikt prinsipp kunne vi bare glemme Norges-historien.

2 Tiden begrenses mer enn man har belegg for

Man finner stadig, i kreasjonistisk litteratur, at statistikk-beregningene avgrenser seg til jorden, og til dens alder. Dette er etter min mening en gedigen forenkling. Jorden er neppe en enestående planet i vår galakse. Det finnes kanskje millioner av planeter som ligner. Med de milliarder av galakser som finnes i universet blir dette tallet astronomisk. Dessuten er ideen om at det nåværende univers er enestående - det eneste universet noensinne har eksistert og som kommer til å eksistere - ikke noen nødvendighet. Bryter vi med denne ideen ser vi ingen grenser for antall universer. Dersom universet er uendelig bryter regnestykket helt sammen. Livet eksisterer kanskje med nødvendighet i et slikt univers.

 

3 Det enorme antall mutasjoner

Individuelt sett er mutasjoner svært sjeldne. Hos bakteriene hvor man har tallrike og presise data på dette område, kan man anslå sannsynligheten for at et gitt gen skal undergå en mutasjon som tydelig forandrer det tilsvarende proteins funksjonelle egenskaper, til størrelsesorden 10^-6 -  10^-8 pr. cellegenerasjon. Men i noen milliliter vann kan det utvikle seg en populasjon på flere milliarder celler. I en slik populasjon har man altså visshet for at enhver mutasjon er representert ved 10,100 eller 1000 eksemplarer. Man kan anslå det totale antall mutanter av alle arter til mellom 100000 og 1000000. I populasjonsmålestokk er følgelig mutasjon på ingen måte noe unntagelsesfenomen. Populasjonene av høyere organismer når riktignok ikke opp i bakterienes dimensjoner men kromosomsettet hos en høyere organisme f.eks. hos pattedyrene, inneholder tusenganger så mange gener som hos bakteriene. I tillegg er antall cellegenerasjoner, altså mutasjonssjanser i arverekken fra egg til egg eller fra sædselle til sædcelle meget stort.

Med nåværende folketall (ca 5 milliarder) oppstår fra noen hundre til tusen milliarder mutasjoner i hver generasjon. Dette tallet nevnes bare for gi et begrep om dimisjonene av det umåtelige reservoar av muligheter for tilfeldig variasjon som kromosomene i en enkelt art utgjør.[xxxii]

 

4. Størrelsen på hvert steg må ikke nødvendigvis være så stort

Teorien om evolusjonsmekanismene kan ikke bare baseres på svært usannsynlige hendelser. Regelen må være at stegene må være små nok til å komme innenfor rammen av akseptabel sannsynlighet, likevel må de være store nok til å skape seleksjonstrykk. Dette er ikke noe annet enn en mer utfyllende begrunnelse for prinsipp 1 . Her gis det også et eksempel på hvordan man ,innenfor disse rammene, kan tenke seg at et komplekst system utvikles. Man kan kalle slike hypoteser for programmer fordi de beskriver utviklingen i veldefinerte steg som oppfyller bestemte krav. For å finne ut om hvert enkelt steg virkelig oppfyller disse kravene kreves omfattende statistiske analyser.

Det må nødvendigvis kreves enorme anatomiske, genetisk og generell biologisk kunnskap for å kunne skrive ut programmene for f.eks. utviklingen av øyet. Slike hypoteser måtte også kunne belegges med data fra paletnologi, og sammenlignende anatomi, for å kunne få troverdighet. Det åpne spørsmålet blir nå: er det i det hele tatt mulig å skrive slike programmer for alle de komplekse systemer som mennesker og dyr består av? For å kunne få svar på dette spørsmålet må vi sannsynligvis ha mer kunnskap enn det vi har i dag.

Det er forresten igjen interessant å merke seg at dette spørsmålet har sammenheng med vår oppfatning av universets størrelse, utvikling og alder, dets endelighet eller uendelighet i tid og rom. Jo større universet er i tid og rom, desto større usannsynligheter kan vi tillate oss å akseptere for hvert steg som tas.

 

KONKLUSJON

Sannsynligheten for å vinne i lotto kan sammenlignes med følgende

1)      Man plasserer en bøtte på et tilfeldig sted langs veien mellom Oslo og Trondheim.

2)      Man få bind for øynene og en liten ball.

3)      Så sitter man i en bil som kjører fra Oslo til Trondheim

4)      På et tilfeldig tidspunkt slipper man ballen ut av bilvinduet

Hva er sannsynligheten for å treffe bøtta?

Vi innser at den er forsvinnende liten. Det er derfor min venn så treffende sier at lottospill er ekstraskatt for mennesker som ikke kan regne. For dette kan man holde på med et helt liv uten noensinne å komme i nærheten av sannsynligheten for å vinne i lotto. Likevel er det opp til flere vinnere hver eneste uke. Er det et gudommelig forsyn? Nei det er ren statistikk. Matematisk teori leder oss uunngåelig til den slutningen at jo flere forsøk, jo større er muligheten for treff.

Det er nærliggende å konkludere med at en del av de regnestykkene vi fra tid til annen finner i kreasjonistisk litteratur bygger på for store steg og et for lite univers (som regel med bare en jordklode). Dette er forutsetninger som hverken kreasjonister eller evolusjonister kan si noe sikkert om med dagens viten. Det er slett ikke utenkelig at de ikke holder stikk. I så fall oppfyller naturen alle de fire forutsetningene fullt ut, dermed er også evolusjon teoretisk mulig. Den største kløften her er livets begynnelse. For det vi vet er at den uorganiske natur vanligvis ikke oppfyller disse kriteriene. Når vi så vet at selv den enkleste celle er et meget komplekst system, hvordan skal vi komme over denne? Dette ser vi på senere.

 

FLERE ASPEKTER VED EVOLUSJONSMEKANISMENE.

Den teoretiske utredningen av evolusjonsmekanismene medfører en vesentlig konsekvens. All utvikling må fortrinnsvis foregå gradvis, i små steg. Dette er da også den tradisjonelle darwinistiske oppfatning. I de senere år har det imidlertid kommet frem en god del kritikk av denne oppfatningen. Dette gjelder særlig fra paleontologisk hold. Det viser seg nemlig at fossiler ikke kan dokumentere en slik gradvis utvikling. Tvert imot ser det ut som at arter plutselig oppstår, holder seg stabile gjennom lange tider, for så å forsvinne, gjerne avløst av nye arter. Dette har ført til at man har utviklet teorier om såkalt punktualistisk evolusjon. Det tradisjonelle synet kalles gradualisme.

Nå er det ikke helt overaskende at det punktualistiske synet kommer fra paleontologisk hold. Det viser seg nemlig at man svært sjelden kan påvise glidende overganger fra en art til en annen ved hjelp av paleontologiske data (fossiler). Det man før hevdet var mangel på data, hevder enkelte paleontologer er reelle sprang i utviklingsrekken[xxxiii]. Det hører også med til denne historien at man har konstatert at enkelte arter har holdt seg uendret i opptil 500 millioner år. Det gjelder f.eks. pigghåen[xxxiv]. Slike arter blir ofte kalt levende fossiler. Andre arter kan nevnes: Nautilus - den skallbærende blekkspruten -[xxxv], kvastfinnefisken Latimeria som knapt kan skilles fra sine slektninger fra slutten av kritt-perioden[xxxvi], hesteskokrabben og krokodillene[xxxvii]. Eksisterende paleontologiske data kan altså tolkes i retning av sprang og stabilitet. Dette er da også sett på som en trussel mot den tradisjonelle darwinismen. Vi har sett at det kan være grenser for hvor store steg som kan tas, uten at teorien undergraves. Dette har igjen medført behov for å supplere, ja endog erstatte det naturlige utvalg på enkelte områder. Her er det på sin plass å nevne en del relevante faktorer:

 

1. HVA ER "PLUTSELIGE FORANDRINGER"?

Det er antydet at en del av denne diskusjonen beror på en skinnuenighet, kort og godt fordi man har forskjellig oppfatning begrepet «plutselig». Av praktiske grunner opererer man med tre forskjellige tidsskalaer i innenfor de forskjellige fagområdene innenfor evolusjonær biologi:

 

1)      Den økologiske tidsskalaen
Anvendes ved studier av utviklingen av økologiske systemer (f.eks. tetthetsvariasjoner, konkurranse predasjon). Her er det snakk om tidsperioder fra 5 til 50 generasjoner.

2)      Gen-frekvens-tidsskalaen
Studier av forandringer i en populasjons gen-sammensetninger. Her er det snakk om 50 til 100 generasjoner.

3)      Den paleontologiske tidsskalaen
Studier av oppståen og utdøen av arter over tidsperioder på 10000 eller flere generasjoner.

Ut fra dette innser vi at hva som er plutselig for en paleontolog kan være uendelig lenge for en økolog og en populasjonsgenetiker. I et detaljert studium av fossile snegler beskrev Williamson (1981) visse evolusjonære forandringer som plutselige. Men det han kalte plutselig, dreide seg om 5000 til 50000 år. Dette tilsvarer igjen ca. 20000 generasjoner for disse sneglene. For bananfluen ville dette bety ca. 1000 år i laboratorie-kulturer. På denne tiden kunne man fremskaffet mange nye arter ved gradvise forandringer[xxxviii].

 

2. GENETISK DRIFT.

Det er ingenting ved den darwinistiske forklaringsmodell som sier at ikke andre faktorer enn det naturlige utvalg kan endre på gen-sammensetningen. Her er teorien om genetisk drift, eller statistisk tilfeldighet i små bestander spesielt interessant. La oss f.eks. tenke oss at noen få individer blir skilt fra en populasjon, og at disse individene, i sin tur, blir opphav til en ny populasjon. Da er det slett ikke garantert at disse individene representerer gjennomsnittet for moder-populasjonen i forhold til genotype. Dersom man hadde en sekk med like mange røde og gule kuler, og deretter trakk ut ti tilfeldige kuler, er det ikke sikkert at vi ville fått fem røde- og fem gule kuler. På samme måte kan en slik hendelse medføre en markant endring av gen-lagret i forhold til moderpopulasjonen. En slik endring kan da også karakteriseres som plutselig.

 

3. TOLKNING AV DATA / FOSSILMANGEL.

I forrige århundre håpet man på at man ved hjelp av fossiler skulle kunne dokumentere glidende overganger mellom artene. I dag ser det ut som at dette håpet er forlatt. Mer enn 100 års graving har avdekket mye, men mangelen på overgangsformer er begynt å bli det den amerikanske biologen George Simpson kaller et "universalfenomen"[xxxix]. Et åpent spørsmål er nå, om man fortsatt kan forklare dette med fossilmangel, eller om disse dataene er komplette nok til å utrykke plutselige forandringer, eventuelt hvor plutselige de er.

Dersom man studerer teoriene for dannelse av fossiler, innser man at dette i virkeligheten er en sjelden hendelse. Man må også regne med at en hel del av de fossilene som blir dannet også vil bli ødelagt av naturlige geologiske prosesser. I tillegg må vi regne med at bare et fåtall av de fossiler som eksisterer vil bli funnet. Slike faktorer kan være forklaringen på en reell mangel på paleontologiske data. Man kan tvile på at dette kan være den eneste forklaringen. Tvilen kan bygge på et statistisk resonnement. Dersom man f.eks. har funnet 10 fossiler av urhesten hyracotherum og f.eks. 20 fossiler fra neste utviklingstrinn mesohippus, men ingenting imellom antyder dette en skarp overgang. Hvis man derimot kun hadde f.eks. et kjeveben og en fot av urhesten og tilsvarende lite av neste trinn, er det umulig å trekke noen konklusjon i det hele tatt. Man kan da fortolke dette punktualistisk, eller gradualistisk, alt etter hva vi ønsker. På denne måten kan man med ganske stor sikkerhet, ved bruk av enkel statistikk eliminere noen tilfeller av påstått data-mangel. Jeg antar da at det må være slike resonnementer paleontologene bygger på når mange av dem så sterkt hevder å se slike plutselige forandringer.

Noen mulige (ad hoc?) forklaringer:

·         Det dannes kanskje ikke like mye fossiler til alle tider

·         Klima og miljø forandrer seg over tid. Kanskje er noe av forklaringen at hyppigheten i dannelsen av fossiler endrer seg med tid og sted. Ut fra de teorier som finnes om dannelse av fossiler er dette ikke utenkelig

·         Artens størrelse og utbredelse forandrer seg over tid
Artenes størrelse og utbredelse er ikke konstant over tid. Dette vil selvfølgelig også innvirke på hyppigheten i fossil-dannelse for den enkelte art

·         tilfeldighet (data-mangel)
Denne er tidligere diskutert

·         innvandring / feiltagelser
Det er vel ikke umulig at man kan ta feil i at en art stammer direkte fra en annen. Det kan f.eks. ha skjedd en innvandring av arter som har utviklet seg et annet sted, hvor f.eks. fossildannelsen har vært minimal. De to artene kan likevel ha nært slektskap, og ligner derfor på hverandre. Dersom den gamle arten i tillegg dør ut på grunn av konkurranse fra den nye, kan dette selvfølgelig se ut som et plutselig sprang, og lede til feilslutninger.

 

4. ALTERNATIV MEKANISMER.

Den siste, og mest omdiskuterte forklaringen er at vi har reelle evolusjonære hastighetsendringer. Her finnes det flere forsøk på å innføre nye mekanismer, nye krefter, nye lover for å forklare dette. Vi skal kort se på noen av dem.

 

Den franske paleontologen og jesuittpresten Teilhard de Chardin har utformet et imponerende tankesystem som innfører en ny egenskap med materien, en teleonomisk energikomponent. De Chardins utgangspunkt var nettopp en punktualistisk forståelse av paleontologiske data. Han forkastet den darwinistiske modellen som hovedforklaring, og innfører isteden ideen om et guddommelig Omega-punkt, som er det mål all utvikling streber mot. Han har dermed også innført prinsipper som går ut over grensene for vitenskapelig erkjennelse. Det er derfor umulig ut fra vitenskapelige kriterier hverken å bekrefte eller benekte de Chardins tanker. Men det er klart at dersom det skulle vise seg at det naturlige utvalg skulle bli fullstendig utilstrekkelig som forklaring på de store trekkene i evolusjonen, da må vi finne en annen forklaring.  Punkt 2 i de fire tidligere nevnte forutsetningene for utvikling mot høyere orden handler om målet, eller retningen for denne utviklingen. Dersom dette målet er noe guddommelig overnaturlig vil vi aldri kunne finne ut av det ved vanlige vitenskapelige metoder. Dette er lukkede forklaringsmodeller. Vitenskapelige teorier krever etterprøvbarhet, men dette er dogmer og de krever tro[xl] [xli].

 

Et annet forsøk på å erstatte den darwinistiske forklarings-modellen finner vi overaskende nok hos de Chardins landsmann, Jacques Monod. Måten denne teorien er fremstilt på er overaskende fordi Monod er kjent for sin bastante avvisning av alt som smaker av overnaturlige forklaringer[xlii]. Likevel får man en følelse av det overnaturlige inngripen når en leser Monods teorier om såkalte "indre seleksjon". Det Monod foreslår er at alle de viktige mutasjonene ikke er tilfeldige, men et resultat av organismens egne beslutninger. Organismer som ønsker å sikre fremtidige generasjoners livsvilkår kan planlegge og styre de mutasjoner som finner sted. Konsekvensen av en slik teori er at det ikke bare er hjernen som er sete for fornuft, men selve organismen har også en slags innebygget intelligens, et innebygget ønske om å sikre etterkommernes livsvilkår. Vi vet noe om hvordan fornuft og intelligens blir til i hjernen. Tilsvarende funksjoner må være skjult i organismen ellers. Disse funksjonene må ha evne til å påvirke mutasjonene. I dag er det etablert en egen gren innen forskningen som søker videre i de spor Monod trakk opp. Noen av disse forskerne går svært langt i sine synspunkter. Den engelske forskeren Gabriel Dover har satt frem en egen hypotese om «molecular drive", molekyler drift. Ifølge denne treffer organismen, ikke bare avgjørelser når det gjelder seleksjon, den trekker også konsekvensene av sine avgjørelser. F.eks. giraffens lange hals. Da giraffen ble utviklet bestemte organismen, ikke bare at halsen skulle bli lengre. Det ble samtidig gitt tillatelse til at hjertet skulle få større pumpekapasitet.

Det punktualistiske mønstret i de paleontologiske data kan nå forklares ved hjelp av teorien om indre seleksjon. Det går ut på at mange seleksjonsskritt blir tatt i det skjulte. Disse mutasjonene forbereder det som skal komme. Så plutselig aktiviseres hele komplekset av gener, og en ny art har oppstått. Noen har sammenlignete dette med en genial forfatters mangeårige indre tankearbeid, som plutselig slår ut i en ny ide, og en bok blir til i løpet av noen uker. Så kommer det interessante, nemlig at genforskningen kan synes å støtte opp under denne hypotesen. Det menneskelige genom inneholder ufattelige mengder informasjon. Dersom man la molekylene i det menneskelige genom i rad etter hverandre, ville man få en strekning på ti milliarder kilometer. Dersom vi lot en datamaskin lese en kilometer informasjon i sekundet, ville den måtte holde på i 317 år for å kartlegge all informasjon. Vi vet da også at det trengs store mengder med informasjon for å bygge et menneske. Likevel regner man i dag med at genomet har stor overkapasitet. Man har nemlig oppdaget at det også finnes stumme gener. Disse inneholder også kodet informasjon, men koden blir aldri brukt i noen fysisk byggeprosess. Er dette informasjon om fremtidige nye arter? Vi vet også at det stadig skjer såkalt nøytrale mutasjoner. Er dette den langsomme endringen som følge av indre seleksjon? Kanskje er det da slik at når dette en gang er komplett, så fødes den nye arten, fullt ferdig, uten noe mellomsteg. Var det slik krypdyrene ble forandret til fugler? Var det slik øyet ble til?

For å komme til kjernen i problemet med Monods teori er det nødvendig å gå tilbake til de fire forutsetningene for retningsgivende seleksjon. Det er da de to første forutsetningene som er vanskelig å finne oppfylt. Den første forutsetningen er at det må finnes en seleksjonsmekanisme. Her kan teorien tolkes på to måter. Enten skjer mutasjonene tilfeldig, deretter er det en mekanisme som bruker disse tilfeldige forandringene, eller så følger selve mutasjonssekvensen en fastlagt plan. I det første tilfellet foregår det en seleksjon mellom tilfeldige mutasjoner. Da får vi problemer med forutsetning nr 2. For hvordan kan vi påvise et blindt mekanisk mål som gir denne seleksjonen retning? Vi må ikke glemme at dette er endringer som aldri gir utslag i genotypen; det naturlige utvalg har ingen muligheter til å påvirke valget. M.a.o. må der finnes et eller annet som ser konsekvensen av mutasjonen, ut fra en forhåndslagt plan, og som deretter har evne til å gripe inn for å bevare forandringen, eller la det være. Dette er, så lang jeg kan skjønne, et teleonomisk svar. Der finnes en plan, et formål med det hele. Denne eksisterer før konstruksjonen, den må ha tenkt ut konstruksjonen; dette er kreativ intelligens. Den andre måten å tolke teorien på - at mutasjonen skjer etter et planlagt mønster - er enda mer opplagt teleonomisk.

 

En tredje teori av den amerikanske biokjemikeren Christian Schwabe er ikke mindre teleonomisk. I korte trekk går Schwabes teori ut på at alle gen-anleggene for enhver art var til stede allerede i livets første utviklingstrinn. Alle organismer har altså, i første omgang, i seg langt mer informasjon enn de bruker. Ved behov for forandring leter organismen nærmest i et bibliotek etter et passende svar. Deretter utvikles lunger, tenner, øye osv. Det er også en del av teorien at ikke alle organismer har like rikholdig potensiale.  En urcelle kunne bare ta til seg den informasjon som tilfeldigvis passerte i dens nærhet. Dermed ble utviklingsmulighetene allerede fra starten av ulikt fordelt. Så snart en arts potensiale var oppbrukt gjennom ny-konstruksjon, var det også slutt på utviklingen. Som empirisk støtte for sin teori bruker Schwabe f.eks. det faktum at hormonet relaksin lar seg påvise hos pigghåen, et levende fossil som ikke har utviklet seg på 500 millioner år. Her hevdes det at relaksin kun har en meningsfylt biologisk oppgave hos høyerestående vesener som utviklet seg hundrevis av millioner år senere.

Teleonomien i denne teorien fremkommer på ikke mindre enn to plan. For det første eksisterer all informasjon om f.eks. hvordan et menneske skal bygges, allerede på forhånd. Hvor kommer denne fra? Hvilke mekaniske prosesser i den tidlige organiske suppen hadde evne til å skape slik informasjon? For det andre driver organismen og leter i biblioteket og velger ut den mest passende. Igjen trenges en rasjonell beslutningsprosess, noe som igjen innebærer preferanser eller mål for denne utvelgelsen. Hvilke blinde mekaniske prosesser skaper dette målet?

 

En fjerde teori er den britiske biologen Ruphert Sheldrakes teori om såkalt formdannende felter, eller morfologiske soner. I disse sonene samles all erfaring som gjøres gjennom det enkelte vesens samlede utvikling og som påvirker den videre evolusjonen.  Sheldrakes tankesystem er betegnet som det mest ekstreme av de punktualistiske teoriene. Så langt jeg kan se det stemmer dette ikke. Riktignok postulerer han eksistensen av realiteter som ikke kan påvises ved annet enn det det skal forklare, men systemet har ingen direkte teleonomisk natur. Eksempler fra fysikken(F3,F6), og biologien (B1) er alle indikasjoner på at det kan eksistere realiteter vi mennesker bare aner konturene av. Det som er interessant her er å spørre etter utbredelsen av slike soner. Dersom de ikke begrenses av tid og rom, avspeiler den utviklingen vi ser på vår planet, den samlede erfaring i hele universet. Vi har også fått et nytt og mye mer effektivt medium å akkumulere erfaringene i.

 

Til slutt nevner vi en femte teori som er relevant i denne saken.  Det er den amerikanske nobelprisvinneren Francis Kirk's såkalte panspermie-hypotese. Teorien går ut på at arvestoffer kan spres mellom organismene gjennom luften. De danner en slags spiraler, som kalles virer som kan drive med luftstrømmene. All arveinformasjon som eksisterer transporteres gjennom virer. Dermed oppnår man den samme effekten som ved Scheldrakes teori. Vi får en horisontal evolusjon. En hver nydannelse blir raskt spredd med vinden. Dermed kan tilsynelatende uavhengige arter dele et felles genmateriale. Den tyske nobelprisvinneren Werner Arber har faktisk påvist at virer virkelig kan transportere genetiske informasjoner fra en levende organisme til en annen. Dette beviset mangler ennå for pattedyr og mennesker. Denne teorien kan forklare, i alle fall de biologiske data, som Scheldrake støtter seg på, og også det punktualistiske mønstret i evolusjonen. Heller ikke denne teorien har noe teleonomisk element i seg. Det eneste den gjør, er å erstatte noen av mutasjonene med tilfeldig tilføring av nytt arvemateriale. Dersom dette er riktig kan man i enkelte tilfeller akseptere større mutasjonssprang[xliii]

 

Tillater tradisjonell darwinisme ujevn evolusjonshastighet?

Som vi har sett er, er man på langt nær ferdig med å diskutere om tradisjonell darwinisme er tilstrekkelig eller ikke. Vi har også sett at flere av de teorier som er lansert som erstatning for denne har innslag av teleonomiske komponenter. Men det er også kastet inn nye teorier som er ikke-teleonomiske, men som likevel gjør det mulig å øke mutasjonssprangene noe. Det er en vanlig oppfatning at tradisjonell darwinisme ikke tillater utvikling i rykk og napp. La oss forsøke å trekke akkurat denne slutningen i tvil. Her er noen elementer som kan støtte en slik tvil:

La oss begynne med muligheten for at en art skal kunne holde seg konstant over lang tid. En del tradisjonelle darwinister benekter at en art kan holde seg stabil over lange perioder (stasis). Begrunnelsen for dette ble gitt av en viss Van Valen i 1973, og er kalt "den røde dronning-hypotesen". Dette er først og fremst et spillteoretisk resonnement. F.eks. reven forbedrer sin evne til å fange harer. Haren svarer så med å forbedre sin evne til ikke å bli tatt, en utfordring som reven igjen må svare på osv. Dette har paralleller med tilstanden som den røde dronningen i "Alice i eventyrland", beskriver: "her i landet må du løpe så fort du bare kan for å forbli på samme sted.". Derav navnet på hypotesen. Etter denne hypotesen vil alle arter som ikke utvikler seg dø ut.

Dette resonnementet har man så generalisert til å gjelde alle mulige økologiske systemer. Følgelig hevder man at tradisjonell darwinisme ikke tillater stasis[xliv].

Så langt jeg kan se er en slik slutning i strid med vitenskapelige kjensgjerninger. Det finnes en rekke arter som har holdt seg mer eller mindre uforandret over lang tid. Man kan stille spørsmål om en slik generalisering av dette resonnementet kan være riktig. Det er ikke gitt at det eksisterer et slikt våpenkappløp i ethvert økosystem. Generelt sagt er det ikke gitt at seleksjonstrykket er like sterkt i ethvert økosystem. I enkelte svært stabile systemer kan seleksjonstrykket være så svakt, eller så nær null at utvikling ikke finner sted. I tillegg til denne forklaringen er det kan vi også anta at organer eller funksjoner kan tilpasse seg optimalt til et miljø. I et slikt tilfelle vil det naturlige utvalg virke konservativt i stedet for progressivt. Enhver endring vil avvike fra det optimale og redusere reproduksjonsevnen og dermed elimineres. Dette kalles for stabiliserende seleksjon. Seleksjonstrykket virker stabiliserende rundt et likevektspunkt. En viktig betingelse for en slik prosess er et stabilt miljø, eller at endringer i miljøet ikke skaper seleksjonstrykk. En slik prosess kan også forsterkes av stabiliserende atferd. Mange arter har utviklet forskjellige grader av intoleranse for avvik. Denne intoleransen kan gi seg utslag på forskjellige måter. Jeg har ved selvsyn sett kråker blitt hakket halvt til døde av sine egne. Individer som avviker for mye fra den genetisk programmerte standard risikerer å bli utstøtt. Vi ser også at avkom blir forlatt dersom de ikke er som de skal være. Der er da også enkelt å gi en darwinistisk forklaring på en slik atferd. Intoleranse overfor avvik gir "avvikerne" dårligere reproduksjonsevne, og forsterker reproduksjonen for de "normale". Disse arver denne intolerante atferden, og prosessen forsterker seg selv. Selv hos oss mennesker ser vi slike tendenser. Det er ikke sikkert at f.eks. mobbing kun er et kulturelt betinget fenomen. Det er også interessant å merke seg hvilke individer som er mest utsatt for mobbing og eksklusjon fra samfunnet, det er jo nettopp avvikerne. Det er heller ikke mange århundrene siden det var vanlig å sette barn født med hareskår eller andre misdannelser ut i skogen for å dø.

Konklusjonen er at vi har både teoretisk og empirisk belegg for at arter faktisk kan holde seg stabile over lange tidsrom.

Vi innser også at miljøet kan endre seg raskt og dermed skape varierende seleksjonstrykk, noe som igjen medfører at evolusjonshastigheten varierer. Når slike ytre faktorer virker på en hel bestand får vi en retningsbestemt evolusjon. Det vil si at normalfordelingskurven endrer seg for hele bestanden over tid.

Videre har vi muligheten for oppsplitting av arter ved f.eks. inn og utvandring, eller ved at det på andre måter oppstår forplantningsmessige barrierer. I slike tilfeller spiller statistisk tilfeldighet en stor rolle. I tillegg kan de to bestandene møte forskjellige miljøer, som igjen medfører forskjellig grad, og ulik art, av seleksjonstrykk. Dermed får vi også utvikling i forskjellig retning (splittende seleksjon).
Vi må også vurdere den muligheten at visse prosesser kan være selvforsterkende. La oss si at evnen til å løpe hurtig gir en fordel. De individene som er best begunstiget her benytter seg av dette i kampen for tilværelsen. Dermed trener de denne evnen ytterligere. Konkurransen skjerpes, seleksjonstrykket øker og akselererer utviklingen mot det optimale.

Til sist nevner jeg anda en faktor som har sammenheng med selvforsterkende prosesser. Det er den såkalte sommerfugl-effekten.  En ubetydelig faktor kan forsterke seg å til slutt gi enorme utslag. Ubetydelige forhold kan dermed få avgjørende betydning for utviklingen.

Alle disse faktorene indikerer at evolusjonsforløpet - både retning og hastighet - styres av et komplekst samspill mellom art og miljø. Evolusjonen er ingen klokke som tikker og går, med en bestemt hastighet, i en veldefinert retning. Sammen med det faktum at fossilene gir svært ufullstendige data kan tradisjonell darwinisme vise seg å være tilstrekkelig nok til å forklare det uregelmessige mønstret i fossilrekkene.

5.SELEKSJONSENHETS-PROBLEMET

Et tema som har vært en del diskusjon om er spørsmålet om på hvilken enhet det naturlige utvalg kan finne sted. Vi har hittil tatt for gitt at all seleksjon foregår på individnivå. Dette er da også oppfatningen til den tradisjonelle darwinismen, og også den oppfatningen Darwin selv gav uttrykk for. Det er imidlertid fristende å spekulere på om det naturlige utvalg også kan virke på andre nivåer over individ-nivå f.eks. art, gruppe eller, familie, eller like godt på celler, organer, gener eller funksjoner. Den darwinistiske metoden for å undersøke slike muligheter er enkel, men vel fundert. Kravet er at dersom naturlig utvalg skal virke må de tre betingelsene som Darwin satte opp må være oppfylt. Disse oppfylles på celle-nivå og på individ-nivå. En celle er jo på et vis en naturlig enhet, den kan være individ, den kan reprodusere seg selv, og avkommene arver egenskaper fra mor-cellen. Når det gjelder nivåer over individ-nivå er det vanskelig å finne at noen av betingelsene er oppfylt. Egentlig er betingelsene så pass individ-orienterte at de nærmest er meningsløse over individ-nivå.

Ut fra en darwinistisk betraktning er det altså en nødvendig konklusjon at naturlig seleksjon ikke forekommer på nivåer over individet. En mulig måte å komme rundt dette på er å formulere andre betingelser for naturlig seleksjon. En del forsøk på dette er gjort, men ingen har oppnådd den helt store suksess. Imidlertid , dersom man holder fast på en slik konklusjon skaper det problemer. For det første innser man at det neste steget i denne tankerekken er at det kun er egoistiske egenskaper favoriseres[9]. En slik konklusjon er ikke uten rent vitenskapelige problemer. Det er jo et empirisk faktum at man i naturen finner store innslag av altruistiske egenskaper. Det vil i hovedsak si selvoppofrende ikke-egoistisk atferd (Se B17 og B18). Hvordan skal vi kunne forklare dette? Det hadde altså blitt enklere å forklare dette dersom vi kunne vise til en velbegrunnet teori for gruppe-seleksjon. For oss mennesker, som lever i et velorganisert samfunn, er dette en fasinerende tanke. Av erfaring vet vi at en gruppe med altruister står mye sterkere enn en gruppe av egoister.  Medlemmene i den altruistiske gruppen gir opp noe av sin egoisme til fordel for gruppen som helhet. I den egoistiske gruppen er ikke samarbeid mulig og hvert enkelt medlem kan kun stole på sin egen styrke. Det er da lett å trekke den konklusjonen at altruistene vil bli selektert ut som gruppe, mens egoistene vil dø ut. Hovedankepunktet mot en slik teori er at et slikt system blir svært sårbart overfor egoistiske innslag. Dersom vi får utvikling av egoistisk atferd som unngår kostnadene ved altruismen vil induvidualseleksjon slå mye sterkere ut enn gruppe seleksjon. Genene vil spre seg og systemet vil bryte sammen[xlv]. Er da tradisjonell darwinisme i strid med empiriske fakta? Nei, problemet er faktisk regnest for løst.

Engelskmannen W.D. Hamilton kom i 1964 med to artikler hvor han greide å forklare slektskapsseleksjon uten å gå ut over de grenser tradisjonell darwinisme setter. Hamilton stiller opp tre betingelser for at slektskapsseleksjon skal kunne finne sted:

1)      Det er nært slektskap mellom den som gir og den som mottar en fordel.

2)      Den altruistiske atferd må ikke koste for mye (i "fitness" reduksjon).

3)      Den altruistiske atferden må øke mottagerens "fitness" forholdsvis mye.

Det enkleste eksemplet på tilfeller hvor disse tre betingelser er oppfylt finner vi hos de mange fugleartene hvor foreldrene spiller syk for å avlede oppmerksomheten fra ungene. Her oppfylles alle de tre betingelsene: det er nært slektskap mellom «giver» og «mottaker», risikoen for selv å bli bytte ved en slik atferd er minimal for fugler og ungene bedrer sin overlevelsesevne betraktelig. I sum medfører en slik atferd at foreldrene forbedrer sin evne til reproduksjon. Dette er med andre ord naturlig utvalg som virker på vanlig måte.

Men nå er jo dette et svært nærliggende eksempel. Det finnes andre eksempler på altruistisk atferd som ikke er fullt så enkle å forklare. For arbeider-bien som ofrer seg selv for resten av samfunnet ser betingelsene ovenfor ikke ut til å være oppfylt. Atferden koster den jo livet, så betingelse 2 er ikke oppfylt. For å prøve å forklare dette må se på en nærmere presisering av teorien.

Med utgangspunkt i den matematiske definisjonen av fitness betrakter vi et generelt tilfelle av altruistisk atferd. Mottageren reduserer sitt fitness (X) med c, mens mottageren(e) øker sitt fitness med b. Formelen for fitness kan nå utvides til X= B*Sy + Sa -c + B(N-1).

Hamilton viste at betingelsen for at et gen som koder for altruistisk atferd skal øke i frekvens er avhengig av graden av slektskap, (r) mellom de individene som gjensidig påvirker hverandre. Slektskapsgraden r er da et forholdstall som angir hvor mye genmateriale som er felles (1 = alle genene felles 1/2 halvparten av genene felles osv.) Dersom r > c/b vil genet selekteres.

 

Dersom vi antar at denne teorien er riktig kan den forklare f.eks. den altruistiske atferden hos arbeider-bien. Poenget er at jo større slektskapsgrad, jo større gevinst for mottaker, jo større kostnad kan aksepteres. For et bie-samfunn er gevinsten stor. Når det gjelder slektskapsgrad er denne spesielt høy hos årevingene som er den insektordenen biene tilhører. Dette kommer av deres spesielle genetiske system og kjønnsbestemmelse. Hannene blir utviklet fra ubefruktede egg og har derfor bare et sett med gener (hopolid). Følgelig får alt avkom av en hann det samme gensettet fra faren.

Hunnen utvikler seg fra befruktede egg og har derfor to sett med gener (dipolid). Alt avkom fra hunnene får derfor gjennomsnittlig 50 % felles gener fra moren. Morens slektskap med sitt avkom blir 50 % som hos oss mennesker. Men hunnens slektskap med sin søster blir 75 %. Hun får halvparten av genene fra faren, disse er identiske hos alle søsknene. Av den andre halvparten fra moren er gjennomsnittlig 50 % felles med søstrene. Det gir tilsammen 3/4 genfellesskap med søstrene. Følgelig er hunnen hos årevingene mer i slekt med sine søstre enn med sitt eget avkom. Av dette følger også hunnens interesse av å hjelpe sin mor å produsere flere helsøsken.

Hamiltons teori forutsier at tendensen til altruistisk atferd og samarbeid vil øke med slektskaps-graden. Dette stemmer med observasjonene. Hos årevingene har sosiale strukturer oppstått hele 11 ganger, mens det har skjedd bare en gang ellers i insekts-verdenen, nemlig hos termittene.

Men dette løser ikke alt. Vi finner mange tilfeller hvor altruistiske atferd ikke kan forklares ved hjelp av slektskap. Hos mennesket er dette vel kjent, men vi finner det også f.eks. hos delfiner (som har rykte på seg for å hjelpe mennesker i nød) og hos sjimpanser (en sjimpansehann kan godt tenkes å sette sitt eget liv i fare for å redde en sjimpanseunge som den vet ikke er hans). Her er det et poeng at slike nedarvede strategier ikke er intelligente. De utløses også i situasjoner som ligner på de situasjoner hvor genetisk atferd lønner seg. Delfinenes uimotståelige trang til å passe sine egne unger utløses også når de ser f.eks. mennesker, eller andre dyr i nød.

Problemet med oppbygging av gjensidige sosiale systemer, der alle ved å ofre noe, vinner det mangedobbelte igjen på grunn av samarbeidet, er etableringen av slike strategier. Det er enkelt å innse at dersom en større flokk samarbeider øker hvert individs muligheter bedre enn om hvert individ lever for seg. Men hvis et enkelt individ utviser altruistisk atferd i en "anarkistisk" flokk kan det ikke annet enn tape på det. Slik forbyr det naturlige utvalg tilsynelatende sosiale strategier å etablere seg. Men likevel har altruismen greid å snike seg inn bakveien gjennom slektskaps-seleksjon, og foreldres omsorg for sitt avkom (naturlig seleksjon). Videre har disse strategier resultert i diffuse tilbøyeligheter. Alt dette gir den "side-effekten" at hele flokker øker sin overlevelsesevne.

Kanskje har dette startet ved at altruistiske tilbøyeligheter, som kan forklares ved hjelp av naturlig utvalg, har oppstått. Disse og de sideeffekter, de har, vært en av de faktorer som har gjort det lønnsomt å leve i flokk. Dette har igjen medført at typiske flokk-strategier har oppstått.

Nå kommer et slikt resonnement svært nært gruppeseleksjon, og i utgangspunktet er det lett å imøtegå det med at enhver egoistisk tilbøyelighet i et altruistisk orientert miljø vil lønne seg. Det er da også et faktum at de egoistiske tilbøyelighetene eksisterer i fullt monn i enhver art, og at de har vært altoverskyggende dominerende fra tidenes morgen. Så finnes det da heller ingen rene altruistiske miljøer. Egoismen er og blir den mest dominerende drivkraft hos alle arter inklusive mennesket. Men det vi ser her er at disse to tilbøyelighetstypene, den altruistiske og den egoistiske, vil eksistere side om side, og det utvikler seg et spenningsforhold mellom dem. Dersom de egoistiske tilbøyeligheter blir for sterke kan flokkens "mottrekk" være å utvikle en eller annen form for justis i form av tukting(straff) eller direkte utstøtelse.  Etablering av en strategi hvor asosiale individer blir utstøtt gjør det mulig for det naturlige utvalg å holde egoismen i sjakk. Faktisk kan vi se for oss at altruisme og egoisme vil finne et naturlig balansepunkt. Individer som er for altruistiske vil ofre seg selv og bli selektert ut. Individer som er for egoistiske vil møte flokkens justis, og dermed miste sine muligheter til å få avkom. Også disse vil bli utsatt for seleksjonstrykk. Alt dette foregår på individ-nivå. Hullet i denne forklaringen er selve etableringen av "justis"-strategier i en flokk. Vi skal imidlertid ikke glemme at det alltid vil eksistere en kamp om tilværelsen også innad i enhver flokk. Velkjent er det hos alle arter som lever i flokk eksisterer en "hakkelov" hvor individene ved innbyrdes gnisninger etablerer et hierarki med de mest dominante på toppen og de minst dominante på bunnen. En annen beslektet faktor er at avkommet må lære å innordne seg i den sosiale struktur. Dette leder igjen til foreldreatferd.  Uten å gå i dybden på det mener jeg at alle disse strategier skulle være enkle å begrunne ved hjelp av det naturlige utvalg. Dette er systemer som med tiden vil utvikle to typer motstridende tilbøyeligheter, nemlig de egoistiske og sosiale.

Dette fundamentet gir belegg til å inndele de driftene, som er resultatet av dette, inn i to typer: de individuelle, som er egoistiske og de sosiale som delvis er altruistiske. De eksisterer side om side hos alle flokkdyr. De individuelle driftene er for det meste det som Freud klassifiserte under livs og dødsdriftene. De er basis for funksjoner som ivaretar overlevelse og forplantning. De sosiale driftene ivaretar funksjoner som opprettholder det sosiale mønstret i flokken. Mye av dette, sorterer under det Freud kalte for superego.

 

DIFFERENSIERING

Lønnsomheten ved å leve i flokk øker med graden av differensiering. Det betyr at de enkelte individer spesialiserer seg på forskjellige oppgaver. Naturen har løst dette på to fundamentalt forskjellige måter. Hos maurer og vepser utvikles forskjellige egenskaper alt etter hva larvene fôres med. Forskjellig fôr utløser forskjellige hormoner som igjen dirigerer utviklingen i hver sin retning. På denne måten får vi arbeidere, speidere, krigere og dronninger. Dette er hormon-løsningen. Den andre løsningen er intelligens; evne til å lære, tilpasse og spesialisere seg. Her står mennesket i en særstilling. Mennesket bærer preg av universalitet. Dets oppreiste gange, gir overblikk og armene er frie. Hendene gir mulighet til både grov og finarbeid. Vi er også altetende og kan derfor naturlig overleve i de forskjelligste miljøer. Dette, sammen med den høyeste intelligensen noen art har oppvist på denne planeten, gir mennesket et enormt differensierings-potensiale. Det kan kanskje tenkes at delfinen har en intelligens som nærmer seg menneskets, men den er fanget i en kropp som er fullt ut spesialisert til et liv i vann, uten bruk av redskaper. Hos sjimpansene finner vi en viss form for differensiering. Deres jakt‑teknikker er svært avansert og forutsetter lagarbeid hvor hvert medlem gjør sin spesielle jobb. Men sjimpansene begrenses av intelligensen.

Det er ikke er utelukkende på grunn av intelligensen mennesket har kommet så langt, det er kombinasjonen intelligens og fysisk utrustning som har vært avgjørende. I tillegg har mennesket som følge av intelligensen, utviklet en evne til kommunikasjon som mangler sidestykke i naturen ellers. Alt dette tilsammen gir menneskene langt høyere spesialiseringsevne enn noen annen art på kloden. Noe som igjen gjør det mulig å danne komplekse samfunn, tilpasset de forskjelligste livsbetingelser på jorden.

 

Fokus på livets opprinnelse

-seksuelt utvalg

 

De empiriske bevis på at evolusjon har funnet sted.

 

 

 

 



[1] Man kan imidlertid tenke seg at silisium kan ha samme egenskaper ved svært lave forbindelser.

[2] Problemet med plassmangel i Noas Ark, og observert artsdannelse i planteverdenen.

[3] Det er skjedd en revolusjon siden den gang dette ble skrevet. Menneskets totale genom er kartlagt. Det gjelder også et stadig økende antall dyrearter. Gjennom denne kartleggingen er slektskap utvetydig bevist gjennom identifikasjon av fossile virusinfeksjoner i det genetiske materialet.

[4] Jeg har i ettertid gått litt mer i dybden på temaet Kreasjonisme.

[5] Denne oppfatningen er revurdert av Vakttårnet i den senere tid. Jeg har snakket med Jehovas Vitner som aksepterer at Dinosaurene levde for 65-millioner år siden.

[6] Anslaget er antagelig alt for lavt. Jeg har sett anslag opp til 25000 år for utviklingen av våre hunder.

[7] Dette problemet er videreutviklet og har fått stor oppmerksomhet i form av begrepet «intelligent design». Dette er kreasjonistenes beste kort pr. dags dato.

[8] De vitenskaps-teoretiske aspekter ved evolusjonsteorien er drøftet i et eget kapittel.

[9] Dersom man i tillegg har et autoritets-orientert moralsyn er det neste steget noe de fleste av oss vegrer oss sterkt for å ta: det er kun de egoistiske egenskapene som er verdt å fremelske. Alle andre egenskaper vil bremse artens utvikling. Vi får en evolusjonistisk fundert etikk. Den tyske filosofen Fredric Nietzsche er vel den mest kjente av dem som har hevdet et slikt grunnsyn. Men nå står og faller en slik etisk konklusjon på grunnleggende prinsipper for moralens fundamentering



[i]. Tenkningens Historie I. Side 30

[ii]. Dogmet om Evolusjonen. Side 15

[iii]. Dr. philos. Frank L. Marsh, hevder et slikt syn i boken "I begynnelsen".

[iv]. Vitenskapens verden nr 7. Side 10.

[v]. Evolusjonsteorien. Kapittel 7 (Stenseth) om mikroevolusjon. Side 101. Se ellers en mer utførlig drøfting i "Tilfeldigheten og Nødvendigheten" kapittel 6.

[vi]. "Filosofi og vitenskap fra renessansen til vår egen tid" Side 315/316

[vii]. Vitenskapens Verden nr 6. Side 69-72

[viii]. "Filosofi og vitenskap fra renesansen til vår egen tid" side 316.

[ix]. Vitenskapens verden nr.16 side 32/33.

   Evolusjonsteorien side 25.

[x]. Tenkningens Historie. Side 743.

[xi]. Evolusjonsteorien Side 34-36.

[xii].På den annen side:den dialektiske materialisme som jo er marxismens basisfundament, står i grell kontrast til genetikken. Genetikken baseres på partikkelarv i stedet for blandingsarv, noe som overhodet ikke kan passes inn i dialektikken. Den russiske landbruksforskeren Lysenko utviklet alternative teorier som passet bedre med den marxistiske filosofi. Geneteorien var i 30-40-årene bannlyst i Sovjetunionen. Dette er da også grunn til at russerne er kommet så kort på dette området. Et godt eksempel på hvilke konsekvenser det får når ønsketenkning og fordommer dirigerer forskningen (se Tilfeldigheten og Nødvendigheten, side 37-42).

[xiii]. Evolusjonen. Side 15

[xiv]. Vitenskapens verden nr 7. Side 27

[xv]. Evolusjonsteorien Side 138. (Inger Nordal)

[xvi]. Vitenskapens Verden nr 7. Side 27

[xvii]. Evolusjonsteorien. Side 31

[xviii]. I begynnelsen. Side 25/26

[xix]. Se 7.3.8 og 7.7.4

[xx]. Jfr. forskjellen på 4 og 5 grads bevis, kap 7.6.3

[xxi].Evolusjonsteorien (Peter Wilhelm Bøckman) Side 269-271

[xxii]. Se f.eks kapittel III i Konrad Stormarks bok "Bibelen og Vitenskapen".

[xxiii]. I Historiens Morgen, side 78/79 (adventistene)

    Livet, et resultat av utvikling eller skapelse?, side

    112/113 (jehovas vitner)

 

 

[xxiv]. Evolusjonsteorien side 110/111

[xxv]. I begynnelsen. Side 73

[xxvi]. Filosofi og vitenskap fra renesansen til vår tid. Side 320

[xxvii]. Vitenskapens verden nr 7 side 17.

[xxviii]. Dogmet om evolusjonen. Side 118

[xxix]. Evolusjonsteorien. Side 80

[xxx]. Liv og under i naturen. Side 76

[xxxi]. Vitenskapens verden nr 17. Side 118

[xxxii]. Tilfeldigheten og Nødvendigheten Side 104-105

[xxxiii]. Evolusjonsteorien. (Nils Chr Stenseth) side 115.

[xxxiv]. Viten nr 2 1985. Side 10

[xxxv]. Vitenskapens verden nr 7 side 7.

[xxxvi]. Evolusjonsterien. (Natascha Heintz og David L. Bruton) Side 133.

[xxxvii]. Evolusjonsteorien. (Arne Løvlie) Side 166.

[xxxviii]. Evolusjonsteorien (Nils Chr. Stenseth) Side 117/118

[xxxix]. Viten nr 2 1985. Side 9

[xl]. Bibelen og Vitenskapen. Side 81.

[xli]. Bak Tid og Rom. Side 219

[xlii]. Etter selv og ha lest "Tilfeldigheten og Nødvendigeten" ble følelsen av at Monod er misforstått styrket. Modod presiserer at enhver mutasjon er tilfeldig og helt blind (se f.eks kap 6). Hans ideer om "indre seleksjon" forstår jeg slik: jo mer tilpasset og kompleks en organisme er, jo større er sårbarheten overfor mutasjoner. Dersom mutasjonen skal gi individet en fordel må den passe med dette komplekse maskineriet som fra før er etablert for arten, ellers vil den virke negativt. Svekker mutasjonen vitale funksjoner går det naturligvis ut over levedyktigheten. Noen ganger er mutasjoner så fatale at individet dør. I slike tilfeller kan man si at dette ikke dreier seg om naturlig seleksjon da individet aldri kommer så langt at det fungerer i miljøet. Dette kan kalles for indre seleksjon fordi organismen rett og slett ikke kan fungere. Positivt vil enhver funksjon som styrker en funksjon som allerede er etablert bli foretrukket. De "valg" som ble gjort på et tidlig stadium i artens utvikling vil derfor i stor grad være bestemmende for artens videre utvikling.

  [xliii]. Alle disse teoriene er hendet fra Viten nr 2 1985. Artikkelen heter "Verden på leting etter en ny Darwin".

[xliv]. Evolusjonsteorien. (Nils Chr. Stenseth) side 117

[xlv]. Vitenskapens verden nr 7 side 11.

    Evolusjonsteorien (Nils Chr. Stenseth) Side 106.