Filosofiske tankeforskjeller

Det fine med filosofien er at det sjelden handler å ha helt rett og andre har helt galt. Ofte er det snakk om vinklinger som belyser temaer med utgangspunkt i forhold som de forskjellige filosofer er opptatt av. Selvsagt har kunnskapen gått frem. Og enhver tids filosofiske tenker har den fordelen at han eller hun kan innkalkulere all menneskelig erfaring hittil, i sine filosofiske refleksjoner.

Dette er tenkt å være en kort hurtigguide inn i min filosofiske tankeverden. Og den effekten oppnås sannsynligvis best ved å tegne noen forskjeller mot andre tenkere. Om jeg skal forsøke å beskrive hva mitt gjennomgangstema er så handler det om fokus på det utilstrekkelige menneskes vei gjennom dette livet og forsøket på å gjøre det beste ut av det. Det handler også om å utvikle realistiske forståelsesmåter fordi man, ved å gjennomskue retorikk og sosialt spill, kan være med på å dempe sosiale smerter, skape mening og en verdighet som hardnakket trosser det sosiale spill, fordi den står på egne ben.

Jeg tenker at mesteparten av all filosofi og hele det akademiske produkt er et resultat av fremgangsrike overskuddsmennesker. Her finnes selvsagt unntak. Men jeg tenker også at de utilstrekkeliges filosofi ikke kan skrives av andre enn mennesker som selv er fornedret og utilstrekkelig på de fleste områder. På mange måter er det en selvmotsigelse at et slikt produkt skal kunne oppstå. For den tilstand jeg beskriver tillater på ingen måte ressurser og livsoverskudd nok til å kunne gjennomføre noe slikt. Men i dag har vi et samfunn som tilbyr teknologi som delvis kan overkomme sosiale og mentale skavanker. For mitt vedkommende handler dette først og fremst om Internett som er en fantastisk kilde til informasjon som man ellers ikke ville hatt tilgang på. Det fungerer som en degradert erstatning for manglende sosiale ressurser. Det handler også om noe så enkelt som gode tekstbehandlingsprogrammer som evner å skjule de verste utslagene av dårlig handskrift, feilstaving og andre språklige tabber. Det fungerer altså som en erstatning for manglende mentale ressurser.

Andre tenkere har hatt andre fokus. Jeg tenker at enhver agenda, også min egen, bevisst eller ubevisst vil slå inn på måten man utvikler sine tankemodeller på. Ofte tror jeg vi er påvirket av det sosiale spill, retorikk og ubevisst tyr vi til retoriske knep for å få frem vår agenda. Jeg er selvsagt ikke noe unntak. Det ville jo vært fantastisk om jeg noen gang ble avslørt i dette. For det ville jo faktisk bety at noen har lest det jeg har skrevet ganske nøye.

Men som sagt, min hensikt med denne refleksjonen er å se litt på forskjeller og likheter i forhold til noen av de store tenkerne opp gjennom historien.

Sigmund Freud

For mange år siden skrev jeg et lite sammendrag av en bok jeg leste om Freud. Jeg er ingen ekspert men har fått med meg de viktigste temaer han var opptatt av.  Først vil jeg si at jeg er en stor beundrer av Freud, fordi han var den første som gjorde den menneskelige psyke til en vitenskap. Han er opphav til skille mellom bevissthet og underbevissthet. Dette er helt sentralt i måten vi i dag forstår vår psyke på. Han fikk også satt på dagsorden at vår psyke inneholder en rekke konflikter og at vår personlighet slett ikke er et harmonisk hele. Det er også vesentlig å innse at vår psyke ofte kan ha en agenda som vår bevissthet ikke alltid er klar over. Alt dette hjelper oss til å forstå den enorme kompleksiteten og dynamikken som ligger i dette systemet. Freud hadde fokus på mentale problemer og hvordan man kan avhjelpe dette. Jeg har fokus på mennesket som rasjonelt besluttende vesen. Dette gir seg utslag i en vesentlig forskjell. Freud opererer med tre forskjellige systemer: Id, Ego og Superego. I min beslutningsmodell vil både ID og Superego slå ut på verdisiden i beslutningsregnskapet. Systemmessig skiller altså ikke jeg mellom opphavet til verdiene. I min modell har alt opphav i tilbøyeligheter. Disse kan slå inn med plusser og minuser på verdisiden i beslutningsregnskapet. Superego er samvittigheten. De tilbøyeligheter som sorterer under dette har opphav i det jeg kaller for sosiale tilbøyeligheter. Det er tilbøyeligheter som er utviklet som følge av at mennesket har en lang forhistorie som flokkdyr. De tilbøyeligheter som tilhører ID sorterer jeg grovt sett under det jeg kaller for egoistiske tilbøyeligheter. Min måte å tenke om tilbøyeligheter på er at de ofte står i konflikt med hverandre og at de har diffuse triggermekanismer. Alt dette gjør at atferden ikke nødvendigvis blir optimal i enhver situasjon, og at atferden også kan bli destruktiv. Min måte å forstå dette avviker sterkt i forhold til Freuds syn på dødsdrifter. Det er nærmere diskutert i en egen refleksjon.  

 

Behaviorisme

Den freudianske tilnærmingen til psykologien ble vel etter hvert mer og mer kritisert for å ha en viss uvitenskapelighet over seg på den måten at de modeller, fortolkninger og forståelsesmåter som utvikles er vanskelig, ja nesten umulig å bekrefte, videreutvikle eller forme ved hjelp av vitenskapelige metoder. Moderne vitenskap baserer seg på den såkalte hypotetisk deduktive metode. Det handler om å utvikle testbare hypoteser, utvikle eksperimenter som kan bekrefte eller avkrefte dette.
Vanskelighetene med å etterleve dette innenfor psykologien har vel gjort at mange har slitt med forskjellen på freudianske teorier og religion. Og sant og si så har jo fraudianske forestillinger hatt sine uheldige virkninger i samfunnet. For eksempel den gamle myten om fortrengte minner. Mener å ha forstått det slik at Freud selv delvis forlot denne teorien. Men mangt en stakkar har måttet gråte sine lange dager i fengsel, som dømt for overgrep, hvis bevis var tuftet på en kombinasjon av denne teorien og uvettige forhørsteknikker hvor man bevisst eller ubevisst plantet forestillinger i barn. Da disse senere «dukket opp» ble de tolket som at «endelig kom de fortrengte minnene frem». Det mest kjente eksemplet på denne type skandaler er vel historien om Thomas Quick.

Men lenge før slike skandaler fant sted kom det, i begynnelsen av forrige århundre, en reaksjon og en helomvending av psykologien basert på nye, og revolusjonerende ideer. Det er behaviorismen.
Første gang jeg kom bort i behavioristisk tankegods reagerte jeg kraftig. En, jeg kjente utdannet seg til vernepleier. Og det er vel kanskje på nettopp dette området at behaviorismen har sitt største nedslagsfelt. Han fortalte om en utviklingshemmet, tror han var autist, som hele tiden tok av seg vottene når han var ute. Måten man løste dette på var å sette på ham vottene, rive dem av ham for så å kaste ungen i bakken. Dette gjentok man gang etter gang, helt til barnet «oppdaget» en sammenheng mellom det å ikke ha på seg vottene og det å bli kastet i bakken, hvilket gjorde ham desperat etter å sørge for å ha på seg vottene.

Dette er anvendelse av behavioristisk teori, den er vitenskapelig, den gir resultater og den har utallige praktiske anvendelsesområder.
Personlig reagerte jeg på denne fremgangsmåten fra første stund. Og jeg har etter hvert oppdaget mange som har et visst torn i øyet til dette. Det skal jeg komme tilbake til.
Det var John B Watson som i sin tid først formulerte grunnlaget for behavioristisk tenkning. Dette var en tilnærming som adresserte problemstillingene over. Og tilnærmingen er enkel. Atferd er den eneste observerbare manifestasjon av mentale prosesser. Det gjelder både mennesker og dyr. Følgelig må den vitenskapelige tilnærmingen til dette baseres seg på analyse av atferd. Man tenker enkelt input-output, eller stimuli og respons. Det som skjer imellom er å regne som en sort boks, utilgjengelig for vitenskapelig metode og dermed også uinteressant. Det Watson satte seg fore var å utvikle eksperimenter hvor man kontrollerte stimuli og analyserte respons. Dermed kunne man utvikle vitenskapelige lover for atferd, på samme måte som man har Newtons lover for tyngdekraft. Denne tilnærmingen var helt i den mekanistisk/reduksjonistisk ånd som eksisterte på begynnelsen av forrige århundre.

Watsons nye vitenskap var både fremgangsrik og omstridt. Han eksperimenterte mye med dyr. Og det handlet i høy grad om å bruke såkalte negative og positive forsterkninger for å manipulere atferd. Det handler altså om alt fra en godbit til elektrisk støt. Det reduksjonistiske i dette handler om at man dermed i teorien skulle kunne finne frem til et endelig sett med forskjellige atferdstyper, et sett med reflekser, område for område, noe som igjen skulle kunne danne forståelsen av de mer sammensatte atferdsmønstre.
Nå holdt altså Watson hovedsakelig på med dyr, men selvsagt er jo ikke tanken fjern på at dette også gjelder mennesket selv. Og det er vel her de fleste begynte å reagere.
Pr. i dag er vel det meste av den filosofien som ligger bak dette ansett å være utilstrekkelig i forhold til å forstå og analysere både menneske- og dyreatferd.

Men, i rettferdighetens navn må det selvsagt sies at den behaviorisme som eksisterer i dag på ingen måte er så naiv og forenklet som det jeg her har beskrevet. Behaviorismen er senere utviklet i flere forskjellige retninger. Den mest kjente og kanskje mest fruktbare er såkalt radikal behaviorisme som ble utviklet av B.F. Skinner. Den store forskjellen her er at Skinner også tar med individets såkalte indre private stimuli, og tar dette med i ligningen. Dette åpner for muligheten for en viss individualitet, i stedet for den klassiske behaviorismen hvor individet stort sett er redusert til dusinvare.

Dette er selvsagt ikke ment som en utfyllende beskrivelse av behaviorismen. Men det er ikke tvil om at denne grenen også berører vesentlige filosofiske tema. Behaviorismen baserer seg på en ren fysisk mekanistisk forståelse av mennesket. I utgangspunktet er dette sannsynligvis en pragmatisk posisjon. Det er nemlig kun på dette området at vitenskapelig metode kan komme til anvendelse. På sett og vis kan det sammenlignes med at vitenskapen heller ikke kan befatte seg med spørsmålet om Guds eksistens, kort og godt fordi Gud ikke lar seg fange av vitenskapelig metodikk. Det er ikke det samme som at vitenskapen sier at Gud ikke eksisterer. På samme unndrar begreper som ånd, sjel og fri vilje seg vitenskapelig undersøkelse. Dermed blir ikke dette noe tema for behaviorismen.

Men om nå dette handler om det rent pragmatiske så er det nærliggende å tenke at dette kan utvikle seg til en såkalt vulgærbehaviorisme, hvor noen tar denne pragmatikken over i ideologien og derigjennom lar det fremstå som den endelige vitenskapelige fasit. Og det er egentlig denne varianten av behaviorismen som er interessant i forhold til en filosofisk sammenligning med min måte å tenke på.

For ut av, blant annet, mer eller mindre misforståtte behavioristiske ideer har vi også fått ideen om den såkalte «blank slate teory»[1]. Det er en teori om at mennesket helt og holdent skapes av miljøet. Det vil si at mennesket er en maskin hundre prosent definert av sine omgivelser. All atferd læres av omgivelsene. Det ligger selvsagt en streng determinisme i en slik antagelse. Selvsagt blir det vanskelig å opprettholde ideer om fri vilje og ansvar opp i dette, men den positive nyheten er at det er ikke grenser for hvor perfekt samfunn man kan skape, dersom man bare har god nok kontroll på miljøet. Akkurat denne siste varianten av dette passer jo som hånd i hanske for enkelte sosialistiske tenkere. For opp i dette forsvinner individet fullstendig, og man kan anstrenge seg over generasjoner med høy samfunnskontroll på alle områder, slik at all negativ sosial arv kan elimineres og mennesket formes i det sosialistiske ideals ånd. Og selvsagt fristet dette store ledere som Mao Tse Tung til å sette seg selv i en slags moralsk overlegenhet, som med selvfølge tar seg til retten å forme enkeltindividet i ideologiens bilde.

En annen side av dette er det jeg kaller forenklede og naive ideer om atferd som sammensatt av refleksbaserte reaksjonsmønstre. All atferd er reflekser som følger av stimuli. Dette er ikke dagens behaviorisme, men som vulgærbehaviorisme virker denne myten den dag i dag. Refleksbasert atferd er det jeg før har kalt for prosedural atferd, eller instruksjonsprogrammering. Oppfatningen er at enhver handling kan reduseres til en kompleks sum av ferdigprogrammerte grunnleggende sekvenser.
Mitt svar på dette er atferdsdualisme hvor og refleksjonen om det komplekse mennesket, hvor ideen om emosjonell programmering og den kreative prosess står sentralt. Men, jeg er ikke fremmed for ideen at om man går dypt nok ned, altså på det rent fysiske plan, hvor fysikk og kjemi regjerer, så ender vi kanskje før eller siden opp med å måtte gi vulgærbehavioristen rett. For her vil det hele ende opp i rene fysiske prosesser. Men da befinner vi oss på nivåer av type: null aktiviteter på input A, høy aktivitet på Input A4, sporadisk aktivitet på B28... Respons: Gi signal på Y230 og så av Y68 og Y69.  

Mitt ankepunkt opp i det det hele er at dette er en særdeles upraktisk og uetisk måte å se individet på. La meg ta en sammenligning. Jeg skriver dataprogrammer. På utsiden manifesterer de seg (forhåpentligvis) som noe funksjonelt, forutsigbart som kan manipuleres på en fornuftig måte. Brukeren forstår programmet intuitivt ved hjelp av sine egne indre illusjoner om et program som tenker som et menneske. Det er slik programmet er laget. Det er laget for å gi brukeren et inntrykk av en bit av menneskelighet som forstår hva hun holder på med og hjelper til med å løse oppgavene for henne. Og det er ofte en totalt forenklet, men dog urealistisk forståelse av hva som egentlig foregår. Under overflaten, under pansret er der et virvar av mekanismer, utformet også med tanke på å gi akkurat den illusjonen. Når så denne brukeren oppdager feil, eller ønsker endringer så er det naturlig at hun formulerer dette i sitt språk, ved hjelp av sin indre virtuelle modell av dette. Og slik må det være. Når jeg snakker med brukeren må jeg stille meg inn på brukerens perspektiv, og kommunisere ved hjelp av brukerens begreper på brukerens premisser. Og i brukers univers høres som regel det meste enkelt ut, kanskje en linje med kode eller noe slikt. Men i virvaret under pansret kan en slik utfordring noen ganger bety omfattende endringer. Men det ville være nytteløst for meg å dra inn alt dette i min samtale med brukeren. Det ville ødelegge vår dialog.

Om jeg nå tenker meg at brukere, med sine modeller skal forsøke, rent vitenskapelig å avsløre de sanne mekanismer som systemet egentlig består av, så kommer de til å slite lenge, veldig lenge og kanskje aldri i nærheten av hvordan dette egentlig henger sammen.
Dette er den ene siden av vulgærbehaviorismens naivitet, nemlig mangelen på innsikt i at den menneskelige hjerne har en så høy kompleksitet at den er milevis utenfor vår egen fatteevne.
Mennesket vil aldri komme dit at man for sitt indre blikk kan se og forstå hele hjernen ned til sine dypeste sekvenser. Vi forstår ikke en gang datamaskiner på en slik måte. Vi er overlatt til å se tingene, gjennom fornuftens smale vindu; stykkevis og delt. Når jeg går inn og modifiserer mine dataprogrammer, så ville jeg vært idiot om jeg gjorde dette med maskinkode. Maskinkode er den sekvensen av instruksjoner som fysisk mater den eller de prosesserende enheter i maskinen. Hadde vi mennesker holdt på med dette ville det tatt flere tiår å lage et enkelt regneark-program. Nei, det er her man må inn med ingeniørtenkning. Ingeniørtenkning handler om evnen til å kunne bevege seg over utallige nivåer av detaljering. Heldigvis er kapasiteten på vår fornuft uavhengig av detaljeringsgraden på det vi studerer. På hvert nivå forstås prosessen på sin egen virtuelle måte, ved hjelp av et sett objekter, variabler og prosedyrer. Så kan man gå inn på disse igjen, og for hver av disse komponentene har man lignende strukturer.
Atferdsdualismen er en slik måte å forstå mennesket på. Atferdsdualismen er riktignok utformet slik at den grovt sett passer med hjernens fysiske inndeling. Men, fra min side er det mer «et arbeidsuhell». Jeg kom opp med dette konseptet lenge før jeg viste om forskjellen på hjernebarken og det limbiske system. Når vi så legger til måten jeg tror kreativitet fungerer på, og tar inn over oss hva dette egentlig innebærer. Dette innebærer et system som i høy grad oppfinner sin egen atferd, med utgangspunktet i de utfordringer individet utsettes for. Det innebærer i klartekst at de direktekoblinger som den naive vulgærbehaviorist tenker seg fra respons til atferd stort sett er fraværende. Det som ligger der i stedet er tilbøyeligheter, altså belønningssystemer som manifesterer seg, i vårt sinn, som emosjoner. Man vil se mønstre, det er tilbøyeligheter og derved også biologi som slår inn. Og selvsagt er det fullt ut mulig å manipulere individet dersom man har god nok kontroll på omgivelsene. Kanskje kan dette sammenlignes med det fenomen i kvantemekanikken, at når man observerer kvantepartiklene, eller måler dem så tvinger man dem samtidig inn i et mønster. Slipp partikkelen fri og den manifesterer et helt annet atferdsmønster. Slik er det selvsagt med mennesker og dyr også. Selvsagt kan man putte rotter inn i labyrinter, med elektriske støt og annet godteri. Selvsagt kan man se sammenhenger og lovmessigheter. Man observerer dyret, manipulerer det, man lager store avhandlinger om dyret, men man snakker ikke med det. Slik er det med mennesker også. Mennesket lar seg utmerket sortere inn i alskens forskningsobservatorium. Men, ut av det, kommer en de-humanisert kunnskap om det de- humaniserte mennesket.

I våre dager er det vel etologien som står for det beste motsvar til behaviorismen. Snakk med individet i dets eget språk, i dets eget habitat. Det som er vesentlig å forstå her er at ingenting av dette lar seg forstå uten i lys av evolusjonsteori og det naturlige utvalg.

Min forestilling er at vulgærbehaviorisme åpner for følgende feil:

1)      Overforenkling av kompleksitet

2)      Overfortolkning av atferd

3)      Objektifisere eller avindividualisere individet på den måten at etiske betraktninger kommer i bakgrunnen.
Den etiske bekymringen rundt behaviorisme handler om at dette kan oppfattes som vitenskapen «å kontrollere andre». Det forutsetter at noen kontrollerer og andre blir kontrollert (eller manipulert). Noen besitter virkemidlene, de såkalte positive og negative forsterkerne, mens andre blir ofre for dette. Vi må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget, vi spiser omeletten. Dette er maktutøvelse, ofte usynlig. Det reiser da spørsmålet om hva som legitimerer denne makten, og ikke minst maktens nedslagsfelt. Hvor langt kan maktmennesket gå i sitt forsøk på å forme sine medmennesker? Et grunnleggende syn på de andre, som maskiner, sorte bokser, gjenstand for objektiv vitenskap og forskning på hvordan de kan manipuleres, et slikt syn kan fort åpne en sosial normsetting og ventilasjonseffekt som kan bli katastrofal for de enkeltindivider som faller som offer for dette. For vi vet at flesteparten av oss er både sosialetikere og grå mennesker.

4)      For svake referanser til individets egenart

5)      Manglende forankring i biologi

Tillegg

En stund etter at jeg hadde skrevet dette, kom jeg over denne artikkelen. Håper linken varer. Det viser seg at koblingen mellom behaviorisme og Blank Slate er en ren myte. Myten har sitt opphav i følgende sitat fra J.B. Watson:

Give me a dozen healthy infants, well-formed, and my own specified world to bring them up in and I'll guarantee to take any one at random and train him to become any type of specialist I might select – doctor, lawyer, artist, merchant-chief and, yes, even beggar-man and thief, regardless of his talents, penchants, tendencies, abilities, vocations, and race of his ancestors... (p.82)3

 Sitatet har gått verden rundt og har heftet ved behaviorismen i all ettertid. Nå viser det seg at sitatet er tatt ut av kontekst på en svært misvisende måte. Den påfølgende setningen ser slik ut:

I am going beyond my facts and I admit it, but so have the advocates of the contrary and they have been doing it for many thousands of years.

Watsons poeng er å fremstille en ekstremposisjon motsatt av biologisk determinisme. I følge bloggeren har Watson en mellomposisjon mellom disse to grøftene.

 

Immanuel Kant

Immanuel Kant regnes vel av mange som filosofen med stor F. Han må jo ha vært et geni av en annen verden, og det er ikke til å unngå at jeg kommer bort i Kant, både i forhold til erkjennelsesteori og i forhold til etikk. Men la meg begynne med Kants syn på rasjonaliteten. Mitt inntrykk er at Kant idealiserte en rasjonalitet som i all hovedsak baserer seg på den rene fornuft. Matematikken er her stjerneeksemplet på det rasjonelle. Og han klarte det kunststykket å presse etikken inn i samme skuff. Jeg er av dem som tidligere misforstod Kants kategoriske imperativ i den retning at den baserte seg på en verdibegrunnelse. Det viser deg ikke å være tilfelle med kants første versjon av det kategoriske imperativ, nemlig at du skal

«Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov»

Tidligere påpekte jeg at det faktisk finnes et vil her. Det mistolket jeg til å handle om viljen til alles beste eller noe slikt. Men det er ikke det. Jeg tenker Kant refererer til sitt metafysiske viljes-begrep her. For saken er den at det som avgjør denne loven faktisk dreier seg om logiske selvmotsigelser, eller i alle fall noe Kant definerte som selvmotsigelser. Om vi anvender loven på det å lyve. Så blir testspørsmålet: Hvordan blir verden dersom alle går rundt og lyver hele tiden? I en slik verden vil muligheten til å lyve oppheves. Fordi alle lyver vil ingen tro noe som helst, ergo blir det umulig å lyve i en slik verden. Dette blir en selvmotsigelse, og resonnementet for å komme dit hen er kun basert på den rene fornuft. Kant har altså kommet opp med en universell lov som beviser at handlingen «å lyve» er selvmotsigende og dermed feil. Lignende resonnementer kan gjøres på det å drepe og på det å stjele. For Kant er det ingen prinsipiell forskjell på denne moralloven og på en naturlov. Det er heller ikke prinsipiell forskjell på et matematisk bevis og på denne typen moralsk bevisføring. Jeg må selvsagt innrømme at jeg har et veldig kritisk forhold til Kants etikk og hans syn på rasjonaliteten. En vesentlig forskjell er at jeg ser på rasjonaliteten som et produkt, både av emosjoner og av fornuft. Kant plasserer rasjonaliteten utelukkende innenfor den rene fornuft. En annen vesentlig forskjell er synet på viljen. For meg er viljen en manifestasjon av det emosjonelle systemet. Det være seg både egoistiske og sosiale tilbøyeligheter. Kant plasserer viljen utenfor den fysiske reelle verden, inn i den åndelige. Et kjent problem her har vært å forstå forbindelsen mellom den åndelige og den fysiske verden. Det er ikke et problem jeg har vært opptatt av. Min innvending er nedgraderingen av det emosjonelle mentale systemet og det jeg oppfatter som blindheten for at sosiale tilbøyeligheter som samvittighet er en del av dette. Det er selvsagt også vesentlig å påpeke at Kants avisning av at konsekvenser har noe i etikken å gjøre, er noe jeg oppfatter som meningsløst. Dette handler om perspektiv på etikken. Min oppfatning er at Kant, egentlig har hatt et sosialt perspektiv på etikken: Hvordan skal vi oppføre oss slik at det blir umulig for hverken Gud eller mennesker å klandre oss? Til sammenligning er min etiske tenkning orientert om handlinger, og den utfordringen det er å handle slik at resultatet blir et etisk best mulige. Dermed skifter fokuset fra moralsk bedømmelse til søken etter rasjonelle løsninger.

I forhold til erkjennelsesteori hører Kant inn under det man kalte for rasjonalister. Det vil si at han hevdet at det var visse ting vi kunne vite om verden uten å ty til empirisk erfaring, eller apriori, som han kalte det. Men her er det fort å misforstå Kant. På et område er jeg helt enig med Kant. Det Kant kalte «tingen i seg selv» er det jeg kaller for den reelle virkelighet. Og her er vi enige at vi ikke kan ha viten om dette. Men hva mente da Kant at vi kunne ha viten om? Jo det er det som kalles for Kants kopernikanske revolusjon. Vi mennesker ser verden gjennom et vindu av det han kalte for anskuelsesformer. Og her er det igjen noen morsomme paralleller. Den gangen jeg skrev IP-teorien hadde jeg knapt hørt om Kant. I IP-teorien konstaterer jeg at for å kunne fortolke en signalstrøm så er man avhengig av en fortolkningsnøkkel, en protokoll som jeg kaller det. Jeg har jo hentet mine begreper fra dataverdenen. Det som skal til for å flytte informasjon fra en enhet til en annen er grunnleggende en signalstrøm pluss lik protokoll for koding og dekoding i begge ender. Men overført på dette filosofiske problemet så har vi ingen garanti for at fortolkningsnøkkelen i vårt hode korresponderer med den prosess som koder signalstrømmen. Denne fortolkningsnøkkelen tilsvarer Kants anskuelsesformer. Senere kunne dette populært uttrykkes som at vi mennesker alltid tolker informasjon ved hjelp av vår egen forforståelse. Det er det samme resonnement som ligger bak det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov.
Min kanskje viktigste uenighet med Kant er nettopp troen på samsvar mellom virkeligheten og anskuelsesformene, altså det jeg kaller for fortolkningsnøkkelen. Det er dette Kant argumenterer for ved henvisning til naturlover og matematikk. Alt dette kan avvises som ikke holdbare argumenter. Og jeg forstår egentlig ikke hvorfor Kant hadde behov for denne illusoriske nødvendigheten. For, som han jo hevdet, så betyr «tingen i seg selv» egentlig ikke noe. Det er det samme som jeg sier at vi mennesker jo opplever å «spille ball» med empirien. Det er det som betyr noe for våre liv. Og her kan vi observere sammenhenger, lære oss lovmessigheter og utvikle vår vitenskap. Men det som egentlig ligger bak alt dette kan vi ikke ha sikker viten om. Det kan være alt fra noe i nærheten av det vi tror, til et dataskapt univers, til noe som ligger fullstendig fjernt fra vår oppfattelsesevne og som vi ikke en gang er i nærheten av å komme på.

 

Ayn Rand, objektivisme kontra subjektivisme

Innledning

Se også her. Ayn Rand regnes som opphav til den filosofiske retningen som kalles for Objektivisme. Jeg har god sans for Ayn Rand, særlig fordi vi politisk kan forenes i motstanden mot alt som smaker av totalitære regimer, og i det hele tatt menneskets tendens til ville utilbørlig maktbruk mot hverandre. Friheten står høyt i kurs hos Ayn Rand. Hun hadde smertelig erfaring med den sovjetiske kommunismen og i sin tid så hun Nazismen blomstre, vise sitt sanne vesen, for så å falle. Ayn Rand er vel den filosofen som har størst innflytelse på amerikansk politikk. Det sies at et stort flertall av de senatorer og de som sitter i kongressen har lest bøker av Ayn Rand. Særlig republikanere har trykket henne til sitt bryst og det er jo et paradoks. For Ayn Rand var jo en erklært ateist.
Anerkjennelse av Ayn Rand sitter tungt inne i fagfilosofiske kretser. Jeg måtte le litt da Stefan Molyneux, en av vår tids store Rand ambassadører kalte dagens skolerte filosofer for fotnote-filosofer, og cover-band. I den hentydningen at Rand jo er en original selvstendig tenker.

For den som er interessert i en enkel innføring i Rands tankeverden, så kan har Molyneux lagt ut et foredrag i fire deler om henne. Det kan absolutt anbefales. Et vesentlig poeng er at Rand engasjerer. Hun er elsket, hatet, forgudet og fordømt. Og når noen klarer det i sin karriere, så er det på sin plass å kalle henne for en ekte filosof.

Ayn Rand er foreløpig den filosofen jeg kan skryte av å ha lest noe av, altså originalen. Jeg kom meg gjennom romanen Kildens Utspring, på originalspråket (lydbok). Og her kjenner jeg jo igjen litt av tegninga. Men jeg baserer meg uansett på sammendrag og andres mer kompakte fremstillinger. Det gjelder vel for det meste av filosofer jeg har vært opptatt av. Jeg må disponere mitt eget livsoverskudd hardt og rasjonelt. Derfor foretrekker jeg det kompakte ferdigtygde fremfor mer komplekse og utilgjengelige filosofiske originaltekster. Før jeg går til verks må jeg nevne noe jeg kaller for et pussig sammentreff. Min største og beste filosofiske samtalepartner er Peder. Det er ikke fordi vi er enige om så mye. Vi er nok ofte mer uenige enn enige. Og det er jo et sunnhetstegn, at vi klarer å føre samtaler år etter år med mye latent uenighet mellom oss. Grunnen til at jeg nevner dette her er at jeg synes å finne igjen elementer av Ayn Rands filosofi i Peders tenkning. Måten det kan ha skjedd på er gjennom Star Trek, som jo har mye filosofi i seg og som viser seg å være laget av en som jo nettopp var ganske opptatt av hennes filosofi.

Mitt generelle inntrykk når jeg leser om Ayn Rands tenkning er at dette er en filosofi som passer som hånd i hanske dersom man legger vekt på menneskets handlekraft. Det er det jeg oppfatter som essensen i hennes filosofi. Mennesket skaper sitt liv ved å arbeide og skape verdier. Om vi tar det som utgangspunkt så blir nettopp handlekraft et nøkkelord her. Og det passer jo utmerket med min måte å tenke rasjonalitet på. Skal man ha handlekraft så må man kjenne sine omgivelser og man må være bevisst på egne verdier og mål. Og da gjelder det jo å begrense alt som motvirker dette. Skal man være sikker kan man ikke går rundt og tvile på det man ser. Og man kan heller ikke gå rundt og oppkonstruere det man ikke ser (Gud), for så å la seg hemme av en irrasjonell frykt i forhold til det. Det vi ser, blir til det det vi vet, ved bruk av god observasjon og sunn fornuft. Og vi forfølger våre verdier ved å ivareta vår egeninteresse på kort og lang sikt. Vi kan ikke holde på med å ivareta alle andres interesser, da jo dette vil medføre indre konflikter, skape parasituell atferd, og dermed også begrense handlekraften.

En filosofisk tilnærming med utgangspunkt i å skape den nødvendige tro, både på egen virkelighetsoppfatning og på egne verdier må nødvendigvis hoppe bukk over alle unødvendige og irrelevante problemstillinger som kan forstyrre denne troen. Og det er det jeg oppfatter at Ayn Rand, på en briljant måte har greid med sin Objektivisme. På en måte har Ayn Rand nullstilt mye gammelt filosofisk tankegods. Tenk på steinaldermennesket, som jo var hundre prosent avhengig av all sin handlekraft for å overleve. Hvordan skulle det gått dersom han hadde tvilt på det han selv så, og selv oppfattet som viktig og relevant for ham? Sekunder av nøling på at det faktisk er en løve som står der foran ham, kan bety forskjellen mellom liv og død. Dette er det naturlige mennesket, og egentlig er det ikke så forskjellig fra den naturlige sjimpanse eller gorilla, eller løve. Dette er handlekraftige dyr, som gjør det dyr gjør. De forfølger sine interesser og de ser det de ser. De er integrert med sin opplevelse av realiteten, og de handler instinktivt i forhold til dette.

Hovedfigurene i Ayn Rands romaner er helter, flest mannlige. Det er menn med overbevisning og handlekraft, og hvor den sterke overbevisningen gjerne utrykkes gjennom at de ofte står alene med en formidabel motstand mot seg. Og de vinner, de er helter, og de setter tingene på plass.

Jeg kaller jo min filosofi for Subjektivisme. Det hører jo ut som en diametral motsetning til Objektivismen. Jeg tenker at den ikke er det. Som praktisk filosofi, som en måte å organisere sitt liv på, så er jeg ikke så veldig uenig. Om vi tenker på vitenskap og dens fremgang, så kan det jo være praktisk å sette en grense for at nå er nok nok. I klimadebatten er det jo akkurat det man prøver på. Et stort flertall av mennesker med vitenskapelig utgangspunkt har landet på den konklusjonen at mennesket etter all sannsynlighet er i ferd med å påvirke klimaet i en negativ uønsket retning. Vi kjenner mekanismene, vi har utallige målinger og forskningsrapporter. Men er det nok? Det er slett ikke vanskelig å finne ting og kritisere, finne usikkerhet og vanskeligheter i dette. Men ut fra tanken om at det er bedre å handle og ta feil, enn å la være å gjøre noe å ta feil må man en gang trekke en grense. Nok er nok. Vi sier at nå vet vi det. La oss handle nå. Dette er menneskehetens store spørsmål i dag. Men det viser seg jo at dette er en type problemstilling som går igjen overalt, i store og små problemstillinger. Overalt påtreffer vi usikkerhet og sannsynligheter. Men mennesket må handle. Og for å få kraft bak handlingen må det opparbeides en sterk overbevisning.

Så, ja, jeg ser poenget. Og dette passer ganske godt med min forestilling om rasjonalitet, selv om den jo ser annerledes ut enn Ayn Rands oppfatninger.

Erkjennelse

Men jeg ser også fallgruver i dette. For mennesket er feilbarlig, og det gjelder i høyeste grad også menneskets erkjennelsesevne. Jeg startet min hobbyfilosofiske karriere med IP-teorien. Her påviser jeg den teoretiske muligheten for informasjonsforvrenging fra det som er, til det som observeres, til subjektet som fortolker det hele. I alle ledd er forvrenging mulig. Jeg har et såkalt kartiansk utgangspunkt (subjektet: jeg tenker derfor er jeg), altså et utgangspunkt som Objektivismen avviser. Jeg oppfatter det slik at objektivismen ser verden på mange måter slik dyr der den, som en umiddelbar intuitiv opplevelse av virkeligheten. Det er meg, så er det vinduet, så er det alle ting der ute. Vinduet er fullstendig transparent. Verden er det vi ser.

Det som er interessant her er at denne avvisningen ikke ser ut til å bygge på noe resonnement, men er en ren aksiomatisk definisjon. Og igjen, den er jo veldig praktisk og naturlig. Men jeg sitter altså igjen med følelsen av at Ayn Rand bare har definert seg bort fra problemet. Men, for å komme henne litt i møte, så har jeg nyansert mellom virkeligheten altså den som Kant kalte for «tingen i seg selv» og empirien, altså virkeligheten slik den fremstår i mitt mentale landskap. Og for meg er dette en nyttig nyansering. For det åpner for nettopp den praktiske tilnærmingen til dette. Men samtidig beholdes bevisstheten om vår erkjennelsesmessige ufullkommenhet. Dette er en type nyansering Ayn Rand ikke gjør, og som kanskje mange kan argumentere med er både irrelevant, unødvendig og teoretisk. På sett og vis var det vel egentlig der Immanuel Kant også havnet med sin kopernikanske revolusjon. For det er jo den virkeligheten vi oppfatter som vi kan manipulere med. For det gode liv er det jo derfor bare den opplevde virkeligheten som er interessant. En liten digresjon her. Jeg fant noen intervjuer med Ayn Rand på youtube. I et av disse intervjuene gikk hun rett i strupen på Immanuel Kant og hans erkjennelsesfilosofi. Og her var det åpenbart at hennes fremstilling av Kant, var både unyansert og kanskje også urettferdig. Det er korrekt som hun hevdet at Kant mente at vi ikke kunne vite noe om «tingen i seg selv». Men så fortsatte hun og mente at det hadde ledet deler av akademia inn i at spor hvor man ikke kan vite noe. Her er det tydelig enten en ren misforståelse ute og går, eller kanskje det hele bare var reklame for Objektivismen. For det Kant hevdet er at vi likevel kan vite noe om tingen slik den fremstår for oss, og at det er det som er relevant for oss i vår hverdag. Dette må jo ses i den historiske kontekst som Kant opererte under. Det som i det hele tatt trigget Kant til å skape sin filosofi var jo David Hume, som jo kom frem til at sikker viten om virkeligheten er umulig. Det er jo igjen en historie som starter med Descartes, men poenget er at Kants filosofi er et svar på den engelske empirismen og synet på at viten er umulig å oppnå. Kant svarer på dette at, Jo det er mulig å oppnå viten om virkeligheten. Men for å få til dette innførte han altså denne distinksjonen mellom tingen som den er og tingen slik den fremstår for oss.

Så hva er da grunnen til likevel å peke på er det faktisk er en nyanseforskjell her og at virkeligheten slik den egentlig er, er utenfor vår rekkevidde? Først og fremst, om jeg tar IP-teorien, og erkjennelsesteorien alvorlig, så synes jeg at jeg har et ualminnelig kraftig belegg for å hevde at det er slik, i alle fall for meg. Og her kommer subjektivismen inn. Det er mulig du besitter regnekraft, informasjonskanaler og ressurser nok til å se dette annerledes. Men jeg gjør det ikke. Og jeg har ikke annet enn min egen dømmekraft til å vurdere min egen dømmekraft. Det er bukken og havresekken, og det holder ikke mål. Dette er det ultimate subjektivistiske argumentet for å avvise muligheten til å oppnå absolutt kunnskap om det som er utenfor mitt mentale landskap. Og jo mer du hevder at jeg tar feil, jo dummere du hevder at jeg er, desto sterkere blir dette argumentet.

Samtidig konstaterer jeg også at mennesker har klokketro på alle mulige slags rare forestillinger, og at det er umulig at alle disse kan ha rett samtidig, dersom vi virkelig skal ta på alvor at det finnes en konsistent virkelighet der ute som er absolutt og uavhengig av oss alle. Følgelig må det gå an å «se det man ser», oppleve seg som hundre prosent sikker på det, men likevel ta grundig feil. Og i disse gnisningene eller frontene mellom alle mulige forskjellige motsetningsfylte forestillinger, hvem har rett? Det er mye vi ikke kan se. Det er lett å referere til hus, mennesker dyr og steiner. Men vi kan ikke se fortiden. Vi kan heller ikke se fremtiden. Vi kan (foreløpig?) ikke se utenfor universet, vi kan ikke se de veldig små ting, eller de veldig store ting. Vi kan ikke se naturlovene, moralen eller gudene. Vi kan heller ikke se andres mentale univers, og det meste av sosiale prosesser har vi bare abstrakte begreper for. I vår tid har vi veldig gode grunner til å anta to ting: For det første er menneskets erkjennelsesevne formet av evolusjon. Det vil i klartekst si at våre sanser og vår persepsjon er optimalisert i forhold til det som er relevant for reproduksjonsmessig suksess. Vi anskuer via et tredimensjonalt rom, en tid som flyter som en konstant strøm, lys som beveger seg rettlinjet, og vi ser regnbue-spektret av elektromagnetisk stråling. I alt dette ligger erkjennelsen av at vi har oppdaget at dette på ingen måte samsvarer med det som er utenfor denne sfæren av biologisk relevans. Da er vi inne på de veldig små ting (kvantefysikk), de veldig store ting, hastigheter, og gravitasjon (relativitetsteorien). Hjernen er ikke laget for å visualisere romtid, eller andre slike forhold. Om ikke mennesket hadde forstått sin begrensing her, er det slett ikke sikkert at vi ville kommet så langt i vår forståelse av verden. Å ja, dette har relevans for oss nå. Vi hadde ikke hatt atomteknologi, eller GPS eller elektronikk, om vi ikke hadde hatt denne kunnskapen. Dersom vi noen gang drømmer om å kunne beherske mer av universet, så kommer vi ikke utenom dette grunnsynet på menneskets erkjennelsesevne, et grunnsyn som vitenskapen har tatt fullt innover seg, men hvor filosofer hevdes å ha blitt utdatert. Med andre ord er det ikke jeg som har kommet på dette. Dette er noe vitenskapen pr i dag vet. Og det er vel en av flere vesentlige erkjennelser som følger av evolusjonsteorien og at mennesket er et evolvert vesen. En like vesentlig erkjennelse på dette handler om å forstå menneskenaturen i det samme lyset. Her er hverken Ayn Rand eller dagens filosofi i nærheten. Og det er en forskjell som kan bety et være eller ikke være for menneskehetens overlevelse.
Før vi forlater erkjennelsesteorien vil jeg som en digresjon tilbake til Kant. For det har slått meg at Kants erkjennelsesfilosofi, slik jeg forstår den har mye til felles med Ayn Rands, og også min egen. Rand har som sagt et aksiomatisk utgangspunkt i at vi observerer virkeligheten som den er. Dette tilsvarer at Kant hevdet at «tingen i seg selv» er irrelevant. Det betyr at det er det vi observerer som er relevant og som vi skal forholde oss til. Resultatet er i begge tilfeller at vi ender opp med å forholde oss til virkeligheten slik som vi observerer den. Her kan vi legge meg, Kant og Rand på en linje. Jeg er opptatt av at virkeligheten i seg selv ikke kan erkjennes, men at vi kan komme nærmere og nærmere ved hjelp av vitenskap, men at det innebærer at vi er oppmerksom på og forholder oss til problemet, at våre begreper og språkbobler kan bli et fengsel for vårt sinn, slik at vi ikke kommer videre. Uten en slik erkjennelse stopper vitenskapen opp. Her er Kant unnskyldt for vitenskapen var ikke kommet så langt den gangen. Så Kant havner på midten hvor han konstaterer det utenforliggende, men gjør det irrelevant. Så får vi altså Rand som ikke forholder seg til problemet i det hele tatt. Men felles for oss alle er en filosofi som fungerer i det daglige. Og for det som Rand var opptatt av så er jo det tilstrekkelig. Så kommer vi til det som jeg kaller for fortolkning, eller fortolkningsnøkkel i min IP teori. Informasjon = Signalstrøm + fortolkning. Kunnskap = Informasjon + fortolkning. Poenget er at subjektet ser verden gjennom et informasjonssystem av fortolkning. Parallellen til Kant er tidligere påpekt. Dette tilsvarer Kants «anskuelsesformer». Men jeg går mye lengre enn kant her. For jeg opererer med en tilbakekobling i dette systemet. Riktignok har vi en rekke grunnleggende anskuelsesformer, som f.eks. tid og rom. Men det jeg har i tillegg er at hjernen også tilfører ny kunnskap inn til fortolkningsnøkkelen. Det vil si at vi ser ny informasjon i lys, ikke bare i medførte anskuelsesformer men også hva vi allerede vet gjennom erfaring. Det er jo dette som gir opphav til det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Så blir jeg etter hvert klar over at Ayn Rand faktisk har lignende betraktinger, men da i en helt annen begrepsstruktur. Rand er jo kjent for å ha utgangspunkt i Aristoteles filosofi. Kommer vi så lang tilbake, ja da er vi jo inne på problematikken om tingenes essens, det som ble til Platons idelære, men som Aristoteles ikke aksepterte. Eksempel: du kan ødelegge en sirkel i sanden, men du kan ikke ødelegge selve begrepet sirkel. Hvilket ledet Platon til forestillingen om en ideverden med ideelle former. Aristoteles hevdet, i motsetning til sin læremester, at tingenes essens ligger som muligheter i tingen selv. Formen på en ball har ikke utgangspunkt i en ide om en fullkommen kule, men den er en del av ballen. Om ballen er blå, så er dette en egenskap som ikke kan skilles fra ballen. Denne type problemstilling har filosofiene brukt mye tid og innsats på. Jeg tenker at summen av dette handler om menneskets lange vei til erkjennelsen av det ufattelige informasjonssystemet som er i oss selv og som er vår hjerne. Men for å gjøre en lang historie kort. Ayn Rand visste selvsagt bedre enn som så. Det at noe er blått handler ikke om at tingen i seg selv har den egenskapen. Det handler mer om samspill mellom lys og vår evne til å oppfatte og sortere lys på forskjellige frekvenser. Vitenskapen går fremover og belyser de gamle problemer slik at konklusjonen blir uunngåelig. Rand må ha selvsagt ha vært klar over dette. Objektivismen plasserer derfor opphavet til tingenes essens som en del av vår erkjennelse, altså i oss selv. Hva er det, om ikke det er en erkjennelse av fortolkningen og anskuelsen som ligger i oss selv, altså en parallell til Kants anskuelsesformer. Dette er morsomme paralleller å ha med seg all den tid vi vet at Rand ga Kant skylden for mye av det som var galt i akademia. Kanskje de ikke var så langt fra hverandre likevel? Kanskje problemet handler mer om at Rand ikke forstod Kant. Han er jo definitivt ikke enkel å fatte. Det skal innrømmes.

 

Begreper

Ayn Rand kan ha vært opptatt av handlekraft, mens jeg er mer opptatt av dialog, kommunikasjon og ikke minst ren nysgjerrighet. Det er to forskjellige utgangspunkt. Det ene utelukker nødvendigvis ikke det andre, men det er klart at da blir vektleggingen forskjellig. Det kan også være en forklaring på at vi har svært forskjellig syn på begreper. Jeg får inntrykk av at Ayn Rand hevder at begreper ikke er noe som defineres, de konstateres. Det er noe som erkjennes. Følgelig kan man se for seg lange og uproduktive diskusjoner om hva begreper betyr. For eksempel «Menneske» som jo er et eksempel som er brukt her. Hvis man, som i dette eksemplet starter med å si at «mennesket er et rasjonelt vesen», så går man i samme fella som Kant på den måten at barn og mennesker med begrensede mentale ressurser faller utenom. Kristne, som i sin tid var opptatt av å «bevise» at abort er umoralsk, og hadde store problemer med å tillate bruk av stamceller fra aborterte fostre. De definerte mennesket noe i retning av en eller en samling av celler med utgangspunkt i «et befruktet egg med det menneskelige genom». Hvordan skal man kunne bevise at det er dette som definerer mennesket?

Jeg har et helt annet utgangspunkt, for jeg er dataingeniør. Jeg vet at man dynamisk kan spesifisere datastrukturer, hensiktsmessig i forhold til et eller annet formål, eller en oppgave. Dette er entiteter som tilknyttes diverse attributter, alt etter hva som er hensiktsmessig. Så kan man gi hele strukturen et navn. Begreper handler for meg mest om sortering, kategorisering, avgrensing og språklige konstruksjoner for hensiktsmessig beskrivelse og utveksling av tanker og forestillinger. Og dette endrer seg alt etter hva som er hensiktsmessig. Men jeg innser jo også det at dersom man skulle forene all verdens fenomener i en helhetlig konsistent teori, så blir dette umulig uten at det finnes strenge definisjoner av begrepene, slik at de ikke endrer innhold fra underteori til underteori. Et godt eksempel på det er letingen etter Higgs-partikkelen. Man antar nå det nesten som et faktum at den eksisterer. Men hvordan finner man ut at den eksisterer? Jo da må man jo på forhånd ha en forestilling om hva det er man leter etter. Man må på forhånd definere de egenskaper den skal ha, og hvordan dette skal måles, før man kan begynne å lete etter den. Higgs-partikkelen er med andre ord definert før vi har sett den. Denne definisjonen gir seg med selv med utgangspunkt i den helhetlige teori som hypotesen har sitt utgangspunkt i. Og det er ved hjelp av definisjonen at vi kan utlede hva som skal til for å konstatere at vi har funnet den. På den annen side sett vil en objektivest kunne hevde at den ikke hadde latt seg definere uten den kunnskap vi allerede har på området, i samspill med den hypotesen som forutsier dens eksistens. Følgelig er den med nødvendighet definert av empirisk kunnskap og teori. Og dette må vi innrømme er riktig, men kanskje bare fordi konteksten tilsier det.

Men for å føre denne litt videre, i forhold til gud-begrepet. Her tar jeg som subjektivist meg til den friheten å definere begrepet. Tankegangen er mye av den samme som for Higgs-partikkelen. Vi må først vite hva vi snakker om før vi kan begynne å argumentere for eller mot Guds eksistens. Men i motsetning til forestillingen om Higgs-partikkelen så har vi her ingen entydig kontekst å avlede en slik definisjon fra. Det åpner muligheten for at jeg kan definere Gud på min måte. Dette blir selvsagt rent subjektivt og ingen vil kunne «bevise» at min definisjon er feil. Den er bare ikke allmenngyldig. Og det kan den ikke være all den tid konteksten ikke er allmenngyldig.  Akkurat dette gjør jeg et nummer av i Gudenes Sang, da Munken får besøk av Jehovas vitner. Er dette meningsløst? Ikke for den som jo blir utfordret på dette. For hva skal man svare når man blir utfordret på om man tror på Gud?
Subjektivismen har en intensjon om å åpne individets øyne for eget subjekt. Og det handler ikke bare om eget subjekt, men også alle de andre. Dette blir jo særdeles viktig innsikt når man i neste omgang skal over på moral. Utgangspunktet er at selveste språket er paleo-designet. Det eksisterer ikke et eneste konsistent konsept, som er uavhengig, universelt og dekker alle livets fasiliteter og perspektiver. Alle teorier har utgangspunkt i tidligere forestillinger, formulert i et allerede eksisterende språk, et ufullstendig språk, og hvor sentrale begreper gjerne tilpasses for å passe inn i den enkelte modell. Å få dette universelt konsistent med alt annet, er en uoverkommelig oppgave. Fordi vi låner begreper fra det naturlige språk, og viderefører det som allerede er, så lar det seg ikke gjøre å definere begrepene universelt, slik at de passer i alle andre sammenhenger også.

I vårt naturlige samspill konstaterer vi at begreper endrer innhold, de er dynamiske og bøyelige. Det danner utgangspunkt for min refleksjon om det naturlige språk. Igjen, det handler om kommunikasjon og dialog. Jeg er også veldig opptatt av at begreper kan forveksles med virkeligheten, virke forblindende og være til hinder for vitenskapelig erkjennelse. Nettopp dette gjør at refleksjon og analyse i forhold til begreper blir så ekstremt viktig i det menneskelige samspill. Og igjen så handler dette om å bryte ned illusjoner. Det gjøres best ved å se subjektet som produserer dem.

Ateismen

Ayn Rand var ateist. Den enkle begrunnelse jeg har sett er enkelt og greit at Gud ikke refererer noe fra vår erfaringsverden, og dermed må oppfattes som et ugyldig begrep. Her kolliderer vi igjen på begrepsteori. Her har altså jeg det utgangspunktet at begreper kan oppkonstrueres temmelig fjernt fra vår erfaringsverden, og at det i gitte kontekster er fruktbart å anvende slike begreper. Man kan ikke avvise abstrakte forestillinger bare fordi man ikke kan se dem. Subjektivismen har det utgangspunktet at det er mange ting vi mennesker ikke vet, som vi foreløpig bare kan knytte sannsynligheter til. Og det gjelder særlig de såkalte store spørsmålene. Det modne menneske må ofte nøye seg med å anslå sannsynligheter, ja kanskje heller ikke det en gang. For det modne mennesket er viten ikke noen dikotom variabel. Det er ikke noe av og på. Det handler heller om muligheter og sannsynligheter og spekulasjoner. Å være agnostiker handler mest om epistemologisk posisjon. Gud lar seg ikke bevise med enkle logiske resonnementer. Men, igjen, hva er gud, og hvordan kan man bevise at noe ikke eksisterer? Subjektivisme handler også om det å være ydmyk, oppriktig og erkjenne sin egen begrensing. Jeg har heller ikke sett noe overbevisende argument for guds ikke-eksistens. Hvordan skal man i det hele tatt kunne bevise noe slikt?

Avisning av dualismen

Kanskje er det slik at, i forhold til de nære ting, så fungerer Ayn Rands filosofi helt utmerket. Og, med utgangspunkt i steinaldermennesket, så er jo vi mennesker utviklet i en type miljø hvor kun de nære ting er relevant for vår overlevelse. Og om vi ikke beveget oss bort fra dette, skapte oss teknologi, utviklet religion, sivilisasjon, handel, penger, politikk og retorikk, så hadde vi hatt det utmerket der vi var. Vi hadde på mange måter fungert helhetlig og harmonisk i samspill med våre sosiale omgivelser og med naturen. Og det hadde vart så lenge miljøet hadde holdt seg konstant. I dag vet vi at det ikke er tilfelle. Og vi kan vel også anta at en utfordring av samme type som den asteroiden som traff jorden for 65 millioner år siden, om en slik hadde truffet her for hundre tusen år siden, så hadde mennesket mest sannsynlig blitt utryddet sammen med en rekke andre veltilpassede dyrearter, totalt uten evne til å påvirke utfallet av en slik katastrofe. I dag er det tenkelig at menneskeheten kunne gjort noe med det. Men det har en pris. Og prisen er en overdimensjonert hjernebark. Her har evolusjonen tatt en uventet sving og satt i gang noe helt nytt i denne planetens historie. Hva det var som skjedde, og hvorfor kan man jo spekulere om. Men mitt poeng med det hele er at vi med på kjøpet har fått noen disharmonier, noen indre mentale bivirkninger. Dette er da min enkle hypotese om dualisme. Descartes stod for en viktig del av denne dualismen. Det handler om sonderingen mellom subjektet som observerer og objektet som blir observert. Dette skaper jo fokus på en informasjonsmessig distanse fra objekt til subjekt. Og her ligger det selvsagt kilder til forvrengning. Og det er denne distansen Ayn Rand avviser. Hun hevdet enkelt og greit at Descartes hadde gått seg vill og ledet den etterfølgende filosofien i grøfta. For Ayn Rand er våre sanser et transparent vindu mot verden. For meg (og Descartes) er det en informasjonsformidling involvert i dette. Og det reiser spørsmålet, som senere kostet filosofene mange grå hår, om vi kan stole på vår intuitive persepsjon av virkeligheten rundt oss, og ikke minst om vi kan ha en indre erkjennelse uavhengig av våre sanser. Da er vi tilbake til erkjennelsesteori og vi ser at disse tingene henger sammen. Ved å avvise denne dualismen kan Ayn Rand enkelt og greit hoppe bukk over de problemer som oppstår i kjølvannet av skillet mellom subjekt og objekt. Om vi skulle sammenlignet dette med min måte å tenke på, så er jeg på ingen måte der. Likevel er jeg like skeptisk til dualismen som Ayn Rand var. Det går vel frem av mitt syn på metafysikk generelt. Men jeg har en refleksjon på dualismens opphav. Og den bunner seg nettopp en grunnleggende forskjell mellom meg og Ayn Rand, nemlig den at mens hun så på hjernen som en blank tavle, så ser jeg på hjernen som et informasjonssystem med en rekke medfødte fasiliteter som gjør det mulig for den unge hjernen å komme i gang, og fungere optimalt i forhold til reproduksjon. På dette punktet kan kanskje Ayn Rand ha vært inspirert av datidens behaviorisme som jo var svært så populær. Dette grunnsynet innebærer, etter min mening, en fare for å bli «blind for sinn». Man får en slags umiddelbarhet og urealistisk grunntro på egen virkelighetsoppfatning. Og dette er jo også fenomener som kan prege religiøse mennesker, eller politiske fanatikere. Slike mennesker kan bli til en fare for seg selv og samfunnet, av den enkle grunn at de mangler den selvkritikk som skal til for å kunne endre på eget ståsted, under tyngden av rasjonell argumentasjon.

Etikk

Ayn Rand forfektet det man kaller for rasjonell egoisme. Det innebærer en plikt til å ivareta sin egeninteresse. Rasjonaliteten i dette handler om at det ikke kun er snakk om kortsiktig ugjennomtenkt gevinst. En rasjonell egoist innser fordelen ved å leve i et samfunn og innrette seg etter samfunnets spilleregler. Dermed åpner vi også for handlinger som tilsynelatende tar hensyn til andre og til og med kan virke selvoppofrende. Jeg har reflektert over disse problemstillingene her.

Men her vil jeg også inn på noe jeg oppfatter som en grunnleggende forskjell. Og her er det kanskje jeg som skiller meg ut men min etiske teori. Ut fra slik som det er fremstilt virker det som om Ayn Rand, i likhet med mange andre tenker at verdier er noe som man rent logisk kommer frem til. Jamfør her at hun jo hadde utgangspunkt i Blank Slate-tankegangen. Dersom jeg ser en bil komme mot meg, er det jo «logisk» at jeg må flytte meg unna. De som tenker slik, har etter min mening ikke analysert hva som er logikken i en slik slutning. For selv om vi utstyrte en datamaskin med bein, om den hadde aldri så mye beregningskapasitet, så ville den, i motsetning til en mus, blitt stående i ro og viljeløst latt seg knuse av en møtende bil. Og dette er en maskin som utmerket kunne løst ligninger, beregne været i morgen, eller avstanden til Mars. En mus er ikke i nærheten av slike kunststykker. Så hva er det en mus kan, som ikke en tradisjonell datamaskin kan? Svaret er at musen er utstyrt med evne til følelser. Musen er emosjonelt programmert. I min refleksjon om slutninger og beslutninger påviser jeg denne filosofiske forskjellen. Og det er ikke bare en filosofisk forskjell. Det er slik motivasjon fungerer i praksis. Og det er her jeg mener at etikken har sitt opphav, nemlig i menneskets brede register av følelser. Det er her mennesket finner mening og opplevelse av livskvalitet. Ethvert forsøk på å redusere dette til den rene fornuft ender da også, etter min mening i ren meningsløshet.
Dette leder til den markante forskjellen at jeg ikke går med på at etikk kan praktiseres deduktivt. Dette gir seg selv ut fra overnevnte grunner. Man kan aldri komme til etiske standpunkter utelukkende ved logiske slutninger. Det er fordi logiske slutninger kun gir konklusjoner og evt. fakta. Man kan ikke slutte fra er til bør. Standpunkter har alltid innebygget verdikomponenter. Og verdier har i følge min tenkemåte opphav i det emosjonelle.
I forhold til Ayn Rand så har jeg en hypotese angående hennes posisjon. Den har utgangspunkt i den tidligere nevnte dualismen. Den dualismen som Descartes hevdet er av det metafysiske slaget. Den skriver seg vel helt tilbake til Platon. Og den fortsetter etter Descartes tid til blant annet Immanuel Kant. Som sagt så er heller ikke jeg noe særlig begeistret for denne tankegangen. Det vises som sagt i metafysikken og ikke minst i refleksjonen om bevegelsen fra ånd til fysikk. Så her deler jeg i stor grad Ayn Rands grunnsyn. Jeg gjetter på den hypotesen at dette også er noe av grunnen til at hun ikke hadde særlig sans for Humes resonnementer om det å slutte fra er til bør. I metafysikken er jeg ganske opptatt av å argumentere for at verdier eller normer ikke har noen selvstendig eksistens. Dette er jo min basis for å avvise forestillingen om absolutt moral. Kanskje kan Ayn Rand ha vært inne på noen av de samme tankene. For skulle man ha argumentert metafysisk for verdienes eksistens, så kommer man, etter min mening ikke utenom dualisme. Altså, ingen dualisme medfører at normer ender opp med å bli sosiale konstruksjoner.  Dette kan da også ha ført til at hun oppfatter at skillet mellom det normative og det deskriptive er kunstig, og moden for tenkingens skraphaug. Nå spekulerer jeg. Men det er en interessant spekulasjon. For kanskje er det her det store skillet mellom mine oppfatninger og Rands har sitt utgangspunkt. Det å forkaste skillet mellom normativt og deskriptivt vil automatisk gjøre alt deskriptivt. Dermed obektiviseres etikken. Verdier og normer erstattes med individets egeninteresse, dets egoisme. Kanskje medfører dette at verdier, følelser og normer blir hengende litt i løse luften i hennes tenkning. De får liksom ikke noen annen plass enn at de er i veien for det rasjonelle individ som handler i henhold til sin egeninteresse. Så langt mine spekulative refleksjoner om Ayn Rand. For det (kanskje stråmannsargumentet) gir da meg en mulighet til å forklare min egen tenkning på dette området.
Jeg har da også utgangspunkt i en ikke-dualistisk metafysikk. Det er en metafysikk uten ånd, uten eksistens av noe annet enn det fysiske. Det betyr at jeg, som Ayn Rand ikke anser at hverken verdier, normer eller etikk kan ha noen selvstendig eksistens. Så hvordan eksisterer da verdier i mitt tankeunivers? For å få dette til har jeg oppkonstruert en ny dualisme, nemlig atferdsdualismen. Den har sin opprinnelse i måten jeg oppfatter naturen har utviklet evnen til innovativ atferd. Hvordan konstruerer man en innretting som er i stand til å reagere innovativt og fleksibelt på de utfordringer den utsettes for? Naturen har kommet opp med sinnrike løsninger for øye, hjerte, immunsystem og selvsagt også atferd. Dette er den Software -løsningen naturen har kommet opp med. Det er meningsløst å snakke om en «boblesorteringsalgoritme» som noe som eksisterer uavhengig som et metafysisk fenomen. Dette er et begrep, en teknikk som noen har tenkt ut. Det er et navn på en kompleks prosess som kan programmeres i en datamaskin. Men den har et navn. Den er et begrep. Og den har en virkemåte. Den kan forklares og den kan forstås. Men dens eksistens er på et annet, mer abstrakt nivå. Og det er et nivå som er muliggjort av menneskets mentale kapasitet.
Og i denne verden, ikke den fysiske verden, men i vårt subjektive mentale landskap så eksisterer slike mekanismer. Slik er det også med verdier og normer. Og det er meningsfullt å snakke om dem. De kan analyseres og deres funksjon kan forstås. Min filosofiske fokus har utgangspunkt i beslutningsteorien. Jeg har fokusert på det som skaper menneskets atferd. Det er ikke mulig å gjøre dette uten at man befatter seg med abstrakte begreper og navn på de komponenter man mener å identifisere som inngår i denne mekanismen. Og opp i dette fremstår skillet mellom det deskriptive og det normative som svært fruktbart. Jeg mener at det går så langt at det avspeiler seg i hjernens anatomi. Men det er anatomi på det store nivået. Graver vi oss ned i materien ender vi opp med hjerneceller og deres nettverk av utløpere. Dette gjelder like mye for hjerneceller i Amygdala som i hjernebarken. På dette planet er en hjernecelle en hjernecelle Dette er det samme som at en transistor i en radio ikke har så veldig forskjellig funksjon fra en tilsvarende i en mikroprosessor.  Ned på det fysiske nivået alt dette fremskaffet av de samme fysiske fenomenene. Det er først på et aggregert informasjonssystems nivå at det er meningsfullt å komme trekkende med atferdsdualismen.
Rent filosofisk mener jeg det var en tabbe av Ayn Rand å forkaste skillet mellom det deskriptive og det normative. For da glipper man på veldig mange analyser og på forståelsen av selve menneskenaturen. Man glipper på hvordan mennesket tar beslutninger. Man har ingen evolusjonær forklaring på følelser. Man blir blind for følelsenes rolle i rasjonelle beslutninger. Man fanger ikke opp den kardinalfeilen det er å blande følelser inn i erkjennelsen slik at man tror på en verden slik man ønsker den skal være i stedet for hva den er. Man glipper rent etisk fordi man tror at verdier kan resonneres frem logisk, og dermed gir svar som både kan være urimelige, urettferdige og direkte grusomme. Og man glipper i forståelsen av problemet rundt menneskets frie vilje. Kort sagt, klarer man ikke å sortere mellom verdier og fakta, så roter man det til de grader til for seg.  Resultatet av alt dette risikerer å ende opp med irrasjonalitet. Og er det mektige mennesker som er på slike filosofiske ville veier så kan resultatet bli katastrofalt.

Utfallene mot altruisme

Ayn Rand er kjent for temmelig harde utfall mot altruisme. Hun var klar på at det å hjelpe andre på en slik måte at man selv blir skadelidende er å regne som umoralsk. For det første oppmuntrer det til parasittisme. For det andre så hindrer man seg selv i å ta ut sitt beste potensiale. Og da kan det være at verden går glipp av mye mer. Hennes ideal er utveksling av varer og tjenester via handel og handelstransaksjoner. Det er en samspillsform som jo fungerer utmerket mellom mennesker og som er overlegen i forhold til å stimulere til verdiskapning. Jeg har jo også en gang påpekt at det kan bli vanskelig å være streng kantianer og samtidig forfekte altruisme. For det er nemlig umulig i at samfunn at alle er altruister hele tiden, for ingen altruister vil akseptere tjenester fra andre, da jo dette bare kan tilfredsstille egeninteressen. Kontrasten opp mot dette at et lignende eksperiment hvor alle ivaretar sine egeninteresser ikke har lignende selvmotsigelser i seg. Følgelig så er det noe med altruisme som vi må rydde opp i. Her er jeg enig med Ayn Rand. Og for å ta den enda lengre. Jeg er fullt og helt på linje med Ayn Rand i at det å fornekte sin egeninteresse er en kardinal synd. Vi mennesker er utviklet nettopp for det formålet å ta vare på oss selv. Og da er det ikke formålet jeg forsvarer, men erkjennelsen av hva vi mennesker dypest sett er. Vi er biologiske vesener, og vi kommer fra en natur hvor det er dette som blir hovedtemaet i alt samspill. Da skal det svært mye kognitivt arbeid til for å overstyre dette. Ja jeg påstår jo at det egentlig er umulig. Vi kan kanskje skape en illusjon om dette, for oss selv og andre. Men da snakker vi om bedrag. Dersom vi ikke ivaretar vår egeninteresse vil det innebære en risiko for å skade oss selv. Og når vi skader oss selv så svekker vi vår egen evne til å ta vare på oss selv og de rundt oss.  Selvoppofrelse skaper parasittisme. Og vi kan enda ta den lengre. Selvsagt er vi mennesker utsatt for et press i retning av at vi skal fornekte oss selv. For den som fornekter seg selv vil jo fort bli et lydig redskap i andres hender. Er det ikke det mange religiøse og politiske krefter driver med? Hva er det jeg er opplært med som adventist? «Ikke min vilje men din». Islam betyr underkastelse. Veldig mye av religiøs retorikk handler om å underkaste sin vilje under Guds vilje. Og hvem representerer tilfeldigvis Gud her? Veldig mye politisk retorikk handler om å overgi seg til fellesskapet. Og hvem representerer fellesskapet? Er det noen som virkelig så og følte dette på kroppen så må det ha vært Ayn Rand. Hun så sin far, fratatt alt og nedverdiget av kommunistene. Hun så mennesker bli dratt ut av hjemmene sine og skutt. Når man kjenner hennes bakgrunn så forstår man utmerket godt at figurer som Howard Roark, ender opp med den moralske seieren og det siste ordet. Hennes far hadde arbeidet seg opp fra grunnen av. Han hadde tjent sin formue ved hardt arbeid. Men han ble kommunistenes doble fiende. For det første ble han oppfattet å være kapitalist. For det andre var han jøde. Ayn Rand så det totalitære regimet i sin ytterste skrekk og gru. Dette er ikke sivilisasjon, det er barbari. Så man kan godt forstå at dette ikke bare var en hennes intellektuelle posisjon. Der lå mye engasjement i dette også.
Så langt følger jeg Ayn Rand. Det jeg ikke følger er at denne refleksjonen konverteres til normativ moral og praktiseres deduktivt. Det er svakheter i dette. Kanskje er det urettferdig å påpeke at Ayn Rand ikke hadde barn. Det samme har jeg faktisk påpekt i forhold til Immanuel Kant. Og jeg tror det er en viss sammenheng her. Barn er svært lite fokusert i Rands filosofi. Og de er like fraværende hos Kant.
Kanskje ville Ayn Rand ha fnyst av min empatiske etikk. For her ligger jo veien vid åpen for nettopp det å ofre seg for andre. Og empatisk etikk har jo utgangspunkt i medlidenhet. Kanskje man får øynene bedre opp for dette nettopp ved den erfaringen det er å fostre opp barn. Uten at vi mennesker hadde evnen til å ofre oss for våre barn ville vi aldri kunne ha utviklet oss til mennesker. Og dette gjelder jo selvsagt ikke bare forholdet foreldre barn. Hele temaet kan utvides til slektskapsseleksjon. Og her har jeg selveste vitenskapen med meg. Jo en moderat praktisering av altruisme er lønnsomt. Nå kommer det jo selvsagt an på hva man legger i begrepet. Dersom det betyr selvfornektelse så er jeg hundre prosent avvisende til at dette er noen moralsk dyd å skryte av. Tvert imot. Men dersom det betyr at man innenfor rimelighetens grenser er hjelpsomme med hverandre, har tillit og tar vare på hverandre i et varmt sosialt klima, ja så stemmer jeg for det. Og kanskje Rand ville vært enig med meg, dersom jeg hadde brukt de ordene. For jeg har sterk tro på at den optimale balansen for det sosiale samspill finnes et sted på denne linjen hvor den atferd som tilskrives slektskapsseleksjon inngår som en viktig del av dette. Dette har blant annet sammenheng med det jeg kaller for den sosiale multiplikasjonseffekten. Poenget er at vi mennesker ofte trenger hverandre for å kunne komme opp på et velfungerende nivå hvor vi yter optimalt. Howard Roark[2] var et solo supermenneske. Tenk om han ikke hadde hatt hender, slik at andre måtte tegnet for ham? Hva skal til for å utløse det menneskelige potensial av talenter? Som regel klarer vi ikke det alene. Og igjen, for den som har hatt med barn å gjøre, så blir dette veldig tydelig. Altruisme og egoisme er ikke en dikotom variabel. De er to komponenter som kan inngå uavhengig av hverandre i en og samme handling, ett og det samme beslutningsregnskap.  I min verden er altruisme ikke det samme som selvfornektelse. Egeninteressen er der hele tiden. Den hverken kan eller skal fravikes. Så kanskje handle det hele om begrepsforståelse.

Når det er sagt så er den balansen jeg snakker om, i det sosiale samspill, en skjør balanse. Og uten tvil vil det til tider også få parasittisme som bieffekt. Poenget er å unngå at slike tendenser får florere. Og selvsagt vil vi alltid måtte leve med oppfordringer om å overgi seg til gud og fellesskapet. Da gjelder det å få satt ord på dette, få en refleksjon om hva det her, slik at mesteparten av oss mentalt sett kan vaksinere oss mot det.
Jeg har sagt det før men gjentar det. Når jeg møter en fattig tigger på gata. Så kan jeg tenke: Om jeg gir denne karen penger, så oppmuntrer jeg han til å vedlikeholde sin tilstand. Men kanskje er det å overdrive min egen rolle opp i det hele. Jeg kan også tenke: Jeg har to typer ansvar. Jeg har det personlige ansvaret, som handler om meg og mine umiddelbare omgivelser. Så har jeg et samfunnsansvar, som handler om min evne til å påvirke samfunnet. Ofte handler det kun om stemmeseddelen. Forekomsten av fattigdom og elendighet i samfunnet avhenger av hvordan samfunnet er innrettet. Vel, så er det da mitt ansvar å stemme på de partier som har den beste løsningen på fattigdomsproblemetikk. Det er ikke jeg, men samfunnets ansvar at det sitter tiggere rundt omkring. Selvsagt kan jeg ta mitt personlige ansvar og gi tiggeren litt penger, slik at han kan komme seg videre akkurat denne dagen. Og det kan jeg gjøre uten dårlig samvittighet.



Oppsummering

Ayn Rands filosofi fungerer nok best for det mektige handlekraftige mennesket. Men verden er også full av små mennesker, usynlige mennesker, utilstrekkelige mennesker, elendige mennesker. Og deres svakhet misbrukes kynisk mot dem. Da er jo religionen et mektig virkemiddel. Men det lille mennesket kan frigjøre seg intellektuelt fra religionenes klamme undertrykkende hånd ved å se evolusjonens avtrykk på mennesket, og menneskets avtrykk på gudene.

Det skaper et behov for å analysere og se verden dypere, åpnere og mer oppriktig. For det svake mennesket utfordres nettopp på et langt dypere plan. Og denne utfordringen kan ikke annet enn møtes med rasjonalitet, kunnskap analyse og en overlegen etikk. Det er en dypere, hardere men dog ærligere tilnærming en det rene aksiom, hvor man nærmest definerer virkeligheten. Slike definisjoner har en lei tendens til å favorisere den eliten som produserer dem. Slike tilnærminger blir ofte til livsparadigmer, med en lei tendens til å ville utnytte og tråkke på det små mennesket. Det kan man ofte ikke gjøre så mye med. Men retorikken, behøver ikke å få stå uimotsagt. Gjennom å knuse retorikken kan det små mennesket gjenvinne sin verdighet og, med hevet hode, hevde sin frihet til å eksistere, ta plass og leve i denne verden.

Politisk blokktenking

Som jeg sier i innledningen til Det modne samfunn, så føler jeg meg nok mest hjemme i den borgerlige leiren. Men så må jeg nok skynde meg å tilføye at det ikke er noen automatikk i dette. De områder jeg har standpunkter i baserer seg mer på analyse og resonnement, enn på hvilke partier som måtte mene hva. Grunnleggende hører jeg nok inn under liberalismen ettersom jeg setter individuell frihet og livskvalitet svært høyt. Men igjen, liberalisme er så mye, og jeg deler selvsagt ikke alle oppfatninger og standpunkter i denne leiren heller. Jeg tror på at teknologi og internett kan revolusjonere den demokratiske prosessen, den store samfunnsdialogen og samfunnets muligheter til å innrette seg på, som respekterer alt dette.
Jeg har også stor vekt på at rasjonalitet gjennomsyrer alle ledd i de politiske prosesser. Jeg er også svært opptatt av at vi skal legge bort forestillinger om ideelle universale løsninger. Jeg sier litt om politiske løsninger nå og da, men jeg er veldig klar på at det ofte må bli slik at veien blir til mens vi går. Gårsdagens ideologi er som regel avleggs. Hvorfor, jo fordi kulturen hele tiden er i endring, og den kan ha utviklet inkompatibilitet med gårsdagens løsninger. Derfor er jeg mer opptatt av å legge forholdene til rette for at de politiske prosesser skal være rasjonelle, effektive og makte å utløse den kreativitet som er nødvendig for å møte de utfordringer kulturen har nå. Selv om løsninger går ut på dato, så er det selvsagt noe i min tenkning som blir konstant. Det er etikken, og i denne sammenheng, vårt bevisste mål og begrunnelse for å ha et samfunn i det hele tatt. Det er verdisiden i den rasjonelle cocktail. I forhold til virkelighetsoppfatning er det også en del forhold vi kan regne som konstant i mange generasjoner fremover. En av dem, og kanskje den viktigste, er at enhver ideologi er egnet til å feile dersom man ikke forstår og forholder seg til den menneskelige natur.

Et vesentlig ideologisk grunnlag som tradisjonelt skiller politisk høyre og venstreside er at mens høyresiden er mer fokusert på personlig frihet, så er venstresidens hovedfokus rettferdighet. Om vi nå ser på de mer ekstreme utgaver av disse verdisyn så innser vi at begge sider paradoksalt nok kan ende i totalitære regimer. Ekstrem venstre gir ekstrem rettferdighet. Det kan ende i en oppfatning om at alt skal være likt for alle. Da må alle være like, eller bli like. Prosjektet blir da å utforme dusinmennesket. Jo strengere man blir på dette, desto smalere blir sjablongen for «normalmennesket». Alt av avvik havner da på diverse anstalter for omskolering. Samfunnet gjennomsyres av manipulerende oppdragelsesteknikker. Det innebærer at kunnskap erstattes av propaganda, og lederne gjøres til glansbilde-guder som fungerer som «folkets sol». Vips, så er samfunnet et diktatur, med en elite på toppen som «tilfeldigvis» velter seg i godene, og en fattig majoritet som holdes i et jerngrep.

Høyresiden er som sagt mer fokusert på personlig frihet. Tar man den ut i det ekstreme så betyr det minst mulig statlige begrensinger og reguleringer. Men hvem har størst personlig frihet i et uregulert samfunn? Det er selvsagt de mest ressurssterke. Da øker sannsynligheten dramatisk for at de ressurssterke etter hvert disponerer det meste av landets resurser. Og da er det selvsagt de ressurssterkes frihet som har fokus. Vi får en elite på kanskje 10 % som kontrollerer 80 % av landets ressurser. Personlig frihet knyttes ofte opp mot fortjeneste. De rike fortjener sin rikdom, og de fattige fortjener sin fattigdom. Over generasjoner vil en slik type verdisyn sementere seg i kulturen. Og dette kan gå langt. I viktoriatidens England, kom dekadansen så langt som at adelen så på enhver anstrengelse i den hensikt å tjene penger som dirtifyserende. Adelen er født med ubegrensede midler. De er privilegert av Gud, omtrent som den førstefødte er naturlig berettiget. Dersom noen fra middelklassen gjorde stor økonomisk suksess, ble de ikke uten videre invitert inn i varmen. De ble ofte kalt «new money», og sett på som noe som ikke var ekte adel. Så forkvaklet kan dette verdisynet bli. Poenget er at når man har en elite, med fokus på personlig frihet, så er det selvsagt elitens personlige frihet som er fokus. Og da blir det jo akseptabelt å bruke alle midler på å kontrollere massene. Vi får en sterk konservativ elite, som selvsagt kjemper for det bestående. Det får kulturutviklingen til å stivne og folket blir holdt i et jerngrep med samme virkemidler som den ytre totalitære venstreside.

I begge disse tilfellene snakker vi om fremveksten av et samfunnsmonster, som er et politisk system som kommer ut av kontroll, begynner å leve sitt eget liv og som agerer som en selvstendig entitet med egeninteresse. Samfunnet er til for seg selv og ikke for borgerne. «Man må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget, vi spiser omeletten».

Lærdommen av dette er at samfunnet må ha resistente forsvarsmekanismer mot det ekstreme. Personlig frihet og rettferdighet har en felleskomponent, og det er individets etiske verdi. Det beste samfunnet er det som klarer å forene disse verdiene, personlig frihet og rettferdighet på en slik måte at alle individene beholder sin verdighet. Og det er som regel et samfunn som er moderat, og rasjonell i sin tilnærming, fra sak til sak.

Teistisk moralfilosofi

Jeg la ut et par blogg-poster hvor jeg adresserer en av de utfordringer som oftest kommer til oss ateister: Hvordan kan moralen da begrunnes? Se her og her. Etterpå oppdager jeg at Espen Ottosen hadde et innlegg i Aftenposten høsten 2017 og dratt i gang en debatt som berører mye av samme tema. Konklusjonen gjenkjennes de amerikanske debattene jeg baserte meg på, nemlig at ateister nok kan være snille og kanskje ha noen meninger om det gode, men de mangler altså en solid begrunnelse for moral. Av alt det jeg har rukket å lese av den påfølgende debatten i verdidebatt, så mener jeg at ateister glipper på å møte selve kjernen i problemet. Kjernen i problemet er at verdier ikke kan utledes, hverken av kunnskap, fakta eller logikk. Vi kan selvsagt ha teorier om hva verdier er, og mønstre på verdisett, for individer eller kultur. Men alt dette er deskriptivt og i seg selv verdinøytralt. En beskrivelse av at Per ikke liker homofile, er en beskrivelse, ikke en verdi i seg selv. I tillegg tenker jeg (og det er en verdi) at det er viktig å holde verdiene unna fakta, vitenskap og forskning. Virkeligheten kan erkjennes, men ikke ønsketenkes. Den kan heller ikke defineres. Det er et mål for vitenskapen at kunnskapsutviklingen er minst mulig forurenset av hva enn slags motivasjoner vi måtte ha for å vri på ting. Verdinøytralitet på virkelighetsoppfatning er også et ideal. Og det handler om å søke en felles menneskelig referanseramme for virkelighetsforståelse. Og det er viktig dersom vi mennesker har ambisjoner om å kunne leve og fungere sammen på en meningsfylt måte på denne kloden vår. Så det er ikke bare at fakta er verdinøytralt, det er også et ideal å beholde det slik. Men for å ta denne helt ut, så er selv det ikke enkelt.

Den som er oppmerksom vil oppdage at informasjonsstrømmen, som vår hjerne bombarderes med, gjennomgår minst to operasjoner hvor datastrømmen forholdes til forhåndsetablerte strukturer i hjernen. I realiteten er det nok langt mer komplisert. Men for å finne ut «hva noe er» forholder hjernen inndata til tidligere etablert kunnskap eller strukturer. Dette er fortolkningen, og den skjer i en vekselvirkning av gjetting og samhold med kjente strukturer, etterhvert som informasjonen strømmer inn. Poenget er at informasjon ikke kan oppstå uten fortolkning, og at fortolkning innebærer å forholde datastrømmen til «hva vi vet» fra før. Du vil ikke kunne forstå japansk før du har kunnskap om språket forhåndslagret i hjernen. Så når «vet» forskjellig, så fortolker vi forskjellig. Følgelig er det mye analyse og dialog som skal til mellom oss mennesker før vi nærmer oss en felles forståelse av virkeligheten.

Men når hjernen først har skapt en formening om «hva det er», så kommer neste operasjon som handler om «hva betyr det for meg». Vår hjerne er et informasjonssystem utviklet ene og alene for å orkestrere vår atferd. En ting er «hva det er», noe annet er hvordan vi responderer. For å kunne produsere atferd, må hjernen ha en metode for å kunne foretrekke noe foran noe annet. Det er her jeg hevder det kognitive systemet er utilstrekkelig. Det gjelder i alle fall dersom vi avgrenser det kognitive til å konkludere «det som er». Det er nok mer enn det, for vi trenger det også til vår kreative funksjon. Men poenget er at verdisystemet ikke har opphav i dette, men i «apehjernen», det limbiske system. Det er det emosjonelle systemet, følelsene, og vår hukommelse om følelser. «Hva betyr dette for meg» er et spørsmål som løses av det emosjonelle systemet. Så den ferdigfortolkede informasjonen forholdes til det emosjonelle systemet. Da har hjernen det som er nødvendig for å kunne skape atferd.

Relevansen til temaet handler om at verdisiden av ethvert spørsmål, på ingen måte kan erkjennes på samme måte som fakta. Ottosen drar altså opp et grunnleggende problem med at verdier ikke kan erkjennes på samme måte som vi erkjenner at jorda er rund, eller at det er lys i rommet. Og her er jeg enig, gitt tankerekken over.

Jeg ser av debatten at mange er på det sporet, at bare man blir intelligent og kunnskapsrik nok, så kommer «den objektive» moralen av seg selv. Jeg tenker at det er en meget grunn konklusjon. Jeg tenker at det neppe var kunnskap eller intelligens som manglet hos personer som Josef Mengele, eller Ted Bundy. Min mot hypotese er denne: man kan etablere så mye kunnskap og så høy IQ man bare vil, men det vil aldri komme moral ut av det. IQ og kunnskap er basis for å kunne gjøre rasjonelle handlinger. Men om vi avgrenser systemet til bare IQ og kunnskap, så produserer det ikke et handlingsmønster. Handling kan det først bli når systemet er i stand til å foretrekke noe foran noe annet. Det må i så fall utvikles eksplisitt inn i et slikt system. Men så lenge systemet kun forholde seg til informasjon og fortolkning av informasjon «det som er», så er systemet verdinøytralt. Det er først når vi kommer til den andre fasen i prosesseringen av dette, «hva betyr det for meg», at verdier og dermed moral kommer inn i bildet. Og da merker vi oss at det systemet som produserer denne fasiliteten ikke har med IQ å gjøre i det hele tatt. Noen kan kanskje kalle sauer for dumme, men redde kan de bli. Det skal ikke så mye IQ til. Det er kanskje en rød pille å svelge å innse at det som skaper basisen for moral i oss ikke handler om vår eksplisitt menneskelige utrustning, men om noe språkløst dypere som vi har til felles med alle pattedyr.

Min mest nærliggende hypotese er altså at Ottesen peker på en utfordring som absolutt bør tas seriøst. Problemet er bare den at hans gude-hypotese på ingen måte løser problemet. Dette har jeg beskrevet nærmere her. Skal du snakke moral med meg, kommer du ikke utenom mitt subjektive jeg. Trøsten er at jeg er menneske, du er menneske og vi har selvsagt store likheter i vår emosjonelle profil. Vi kan ikke begrunne dette logisk, men vi kan likevel forstå hverandre med utgangspunkt i en emosjonell referanseramme som har felles opphav. Det betyr ikke at vi vil det samme. Vi har selvstendige egeninteresse og vi avviker i perspektiv og erfaringsbase.

Så får jeg høre en kanskje litt visere Espen Ottesen på verdibørsen. Det jeg hører overrasker meg. Han snakker om det moralske kompasset. Og løsningen er nærliggende. Han åpner for at det ligger noe inni oss. Og selvsagt, om Gud er uendelig vis, så ville vel den mest fornuftige måten å kommunisere moralen til oss, ikke via prester og profeter, men å implementere den direkte i oss. Ja takk, det er en nydelig tanke, tenker jeg. For plutselig oppdager jeg at våre moralsyn kanskje ikke er så forskjellig likevel. Jeg er erklært subjektivist. Moralen kommer innenfra. Men jeg vet ikke om Ottosen da oppdager at hele utgangspunktet for hans innlegg i Aftenposten faller bort. For da må vel vi ateister også ha denne moralen i oss. Her stiller vi altså likt. Dette fikk meg til å begynne å reflektere. Også jeg har utgangspunkt i en oppvekst i et kristent miljø. Så har kanskje en tapt tro fått meg til å omformulere mine gamle kristne verdier i et nytt språk fritt for referanse til de kristne dogmer. Det er noe jeg på ingen måte stiller meg avisende til. Det jeg tenker om det er handler om at vi kanskje bær innta en dypere respekt for gamle overleveringer. Det at Bibelen og dens ideer har fått et slikt verdensomspennende gjennomslag og utbredelse er kanskje mindre tilfeldig enn det jeg har fabulert om. I min blogg referer jeg Jordan Peterson. Han har gjort inntrykk og satt det hele inn i et perspektiv jeg manglet. Dette handler ikke bare om alder og gamle tenkere, men også om den respons det har gitt hos hver enkelt av oss, og som har gjort at vi har dette med oss helt frem til vår tid. Kanskje er det slik med mange andre gamle religioner. Poenget er at de berører noe dyptgående eksistensielt om det å være menneske som vi alle kjenner oss igjen i. Peterson knytter dette opp mot Carl Gustav Jung og hans teori om arketyper. Og jeg knytter dette videre opp mot at vi mennesker ikke bare har vår egen erfaringsbase, men at hele vår evolusjonære utvikling har formet vår hjerne med en rekke fasiliteter som gjenspeiler utfordringer som våre fjerne forfedre har gjennomlevd. Dette skaper en språkløs implisitt erfaringsbase formet av det naturlige- og seksuelle utvalg. Så vi har noe i oss som noen i fordums tid har greid å kle inn i en anekdotisk språkdrakt. Om vi skulle tvile på anekdotene og den fortolkningen av virkeligheten de baserer seg på, så danner de likevel en kulturell referanseramme, som selv vi ateister kan forholde oss til og høste visdom ut av.

Med utgangspunkt i dette har jeg begynt å reflektere over i hvilken grad min tenkning samsvarer med det jeg oppfatter som kristent tankegods. Her tar jeg for meg noen temaer:

 

Gud | Alfa-mennesket

I noen kontekster, når kristne snakker om Gud, så assosierer jeg det med alfa-mennesket. Dette utdyper jeg nærmere i refleksjonen om det tilbedende mennesket. Utgangspunktet for tilbedelse er foreldretilknytning, noe som sannsynligvis er preget inn i oss i form av arketype foreldreroller som innehar alle egenskaper vi tilegner Gud: Omsorg, visdom, allmakt, men også strenghet og oppdragelse (paternalisme). I tillegg sitter nok det jeg navngir som parental seleksjon dypt i oss. Foreldre befinner seg på et kontinuum mellom avvisning på den enes siden og flammende kjærlighet som den andre ytterligheten. Dette gjenspeiler seg i fokus på den emosjonelle tilknyttingen. Når vi beveger oss utover fra familie til sosialt miljø så er vår emosjonelle profil i nærheten av kompatibel med samme forhold til gruppens makt-regime, altså alfa-regimet. Vi får alfa-beundring og tilbedelse. Det er det jeg kaller for alfa-attraksjon. Vi underkaster oss, og vi strever etter å ligne på alfa-mennesket. Det er det jeg kaller for alfa-identifikasjon. Steget videre er jo den imaginære alfa-hann som «bor der oppe og styrer verden». Den Jahve vi ser i Det Gamle Testamentet er jo prototypen på en slik alfa-hann. Han har alle menneskelige egenskaper. Han blir sint, fornærmet og sjalu. Men samtidig elsker han sitt folk, og har omsorg. Men han har også åpenbare psykopatiske trekk. Det lønner seg å holde seg inne med ham. Men absolutt ingen ulydighet tåles, og han er nådeløs med sine sanksjoner. Om vi skulle knytte det opp mot moral, så er det den type moral som knyttes opp mot aggresjon, som i størst grad preger historiene i Det Gamle Testamentet. Kanskje kan gudeforestillingen ha opprinnelse i forestillinger om forfedre som har gått bort for noen generasjoner siden. Menneskets kulturelle egenskaper er så sterke at vi drar med oss den gamle erfaringsbasen i form av sosial arv. Og da fungerer det sannsynligvis mye bedre om det knyttes opp mot anekdoter og personer. Vi har også en kanskje iboende tendens til å knytte autoritet opp mot dette. Ideer om at forfedre lever videre i det hinsidige, kan videreutvikles til forestillinger om at de har makt i vår verden. Dermed kan de både støtte og straffe alt etter hva som passer. Dermed har vi etablert muligheten for forestillinger om en moral som er noe mer enn bare det vi mennesker her og nå klarer å implementere. Dersom normene passer så kan dette igjen stabilisere gruppen og gjøre den konkurransedyktig i forhold til andre kulturer.

Om vi ser Det Nye Testamentet opp mot det gamle, så er mitt inntrykk at utviklingen har gått sin gang. For her er det mer fokus på kjærlighet og omsorg, på ideen om Gud som frelser mennesket, ideen om at Gud (og frelsen) er for alle mennesker, og referanse til empati (Gjør mot din neste …). Dette står på mange måter i kontrast til det gamle. Sannsynligvis bringer dette menneskets moralforståelse mange hakk fremover. Men samtidig bibeholdes den moralske ambivalensen, i fordømmelse av vantro og ikke minst gjennom helvetes-forestillingene. Kanskje kan man anse det som en måte å ventilere aggressiv tilfredsstillelse på, nemlig gjennom fantasien om det fortapte menneskets lidelser i helvete. Det er her jeg tenker at den moralske selvmotsigelsen er ekstrem. Det skal mye kreativ rettferdiggjørelse til for å få den ligningen til å gå i hop.

Gud | Naturen

Forestillingen om mennesket skapt i Guds bilde er interessant. Jeg har ikke helt fått taket på hva opprinnelsen til en slik ide kan være. Men det er jo interessant at dette ligner på et farskap. Da er vi jo igjen tilbake til foreldrerollen. Men ideen om at mennesket er skapt av en mektig aktør er kanskje den oppfattelsen som avviker mest fra måten jeg tenker om dette på. Jeg tenker at Darwins evolusjonsteori er langt mer revolusjonerende enn bare det at vi nå skjønner noe mer av biologiens utviklingshistorie her på kloden. For det innebærer et helt nytt og annerledes syn på mennesket selv. Noen sier at dette er en «degradering». Her er jeg totalt uenig. Men det setter helt andre premisser på hvordan vi kan forstå oss selv og vår plass i denne verden. Jeg sier det slik:

Mennesket er av naturen, det er natur og det har en natur.

Ja, det er sant at dette ikke gir den glorifiserte forestillingen som finnes i mange religioner. Men det innebærer en kjærkommen mulighet til å tenke på nytt om både vårt egenverd og være litt mer nysgjerrig på hva slags støpning vi egentlig er. Vi trenger vel ikke å tro at man må ha et glansbilde fortid for å kunne behandle hverandre ordentlig. Forhåpentligvis er vi kommet lengre enn som så.

Det at vi er av naturen er noe helt annet enn å være skapt i Guds bilde. Men kanskje det er noe med vårt gudebilde som ligner. Da tenker jeg på en het teologisk potet som handler om Guds nåde. For det finnes altså noen nærliggende teorier om en Gud som vilkårlig velger ut sine barn, og overlater resten til sin vrede. En del passasjer i Bibelen kan peke i denne retningen. Samtidig kan man jo fokusere på dette med at «nåden er ufortjent, tildelt som en Guds gave til individet». For individet har jo ikke selv fortjent denne nåden. Dette bærer altså rett inn i gamle teologiske nøtter om «tro og gjerninger». Vi kan ikke frelse oss selv. Vi kan heller ikke gjøre noe fra eller til i forhold til Guds nåde. Om vi nå holder oss til en kalvinsk fortolkning av dette, så er det egentlig revolusjonerende. Hva du er, hva du blir, hva du tror, hva du gjør er ikke din fortjeneste. Det handler kun om Guds nåde. Det høres da ut som om at det frelste mennesket på ingen måte kan ta sin tilstand til inntekt for seg selv.

Dette ligner mye på min refleksjon om fortjeneste her. Men min refleksjon handler selvsagt ikke om Guds nåde, men om naturen. Men for å holde oss til Gud. For vi aner selvsagt at dette skurrer. Hvordan kan Gud være så vilkårlig? Hvordan kan ha gjort ting så bunnløst urettferdig? Jeg skjønner godt at dette er en tanke som ikke fenger mange kristne. Men, en liten positiv ting opp i det hele: Hvordan ser da «jeg som et privilegert menneske» på det fortapte mennesket? Jeg tenker at det er en moralsk og en umoralsk måte å se dette på. Den umoralske måten er å ta dette til seg som at jeg er «berettiget», valgt ut av Gud. Jeg er av en slags finere slag. Det er omtrent slik som den gamle engelske adelen så på seg selv, litt dekadent. Den moralske refleksjonen er vel å se på alle de fortapte mennesker som like verdifulle som meg selv. De har bare ikke vært særlig begunstiget i livet. Bort med fristelsen til arroganse og forakt. La oss heller gjøre vår innsats for å hjelpe dem så godt vi kan.

Nå tilbake til naturen. I motsetning til Gud, som vi kan oppfatte å være den høyeste moralske autoritet, så kan vi på ingen måte si det samme om naturen. Og dette er helt fundamentalt, særlig for ateister å ta inn over seg. Naturen er ikke moralsk. Dens prosesser er vilkårlig nådeløs uten forkjærlighet for noe som helst. Les dette langsomt: naturen er amoralsk, den er vilkårlig, den er mektig og svikefull. Hvordan noen da har kommet på den ideen å anse naturen som moralsk autoritet er utenfor min fatteevne.

Det betyr at når mennesket er utviklet i naturens bilde, så er dette en amoralsk prosess. Vi har ikke noe teologisk problem, hverken med vilkårlighet, rettferdighet eller med naturens herjinger i våre liv. Når jeg sier at mennesket er natur, og at det har en natur, så betyr det akkurat det samme. Det vi mennesker er, er ikke moralsk. Vår menneskelige natur er ikke moralsk. Men dette berører selvsagt en nerve i vårt moralsyn: Går det an å være umoralsk bare i kraft av det man er? Jeg tenker at om man fristes til å svare ja på det spørsmålet, så avslører det at moralen har status som noe metafysisk mystisk. Det passer jo selvsagt ikke med det synet jeg har på naturen, nemlig at den er å anse som amoralsk. Det betyr med andre ord at dette synet på mennesket, som noe som kommer fra en amoralsk natur, også i realiteten blir styrende for oppfattelsen av hva moral egentlig er. Jeg liker ikke å si det, for det gir assosiasjoner, men den nødvendige konklusjonen blir at moral er en sosial konstruksjon. Dette samsvarer med den postmoderne måten å forholde seg til det på. Siden moral er en sosial konstruksjon, er det ene er like bra som det andre. Alt er relativt. Dette har jeg vært inne på her. Noe av det vi ser her er, etter min mening umodent. Dersom ateister kommer hit, og stopper her, så tenker jeg at det ikke bare er tannløst men faktisk også svært farlig. Men her vil jeg hevde at dette ikke er noen nødvendig konklusjon. Det er selvsagt ingen, hverken postmodernister eller andre som i realiteten kan etterleve en slik holdning. Jeg skal ikke forfølge den tanken videre men bare konstatere at ja, det betyr at den objektive moralske autoriteten mangler. Det er skremmende, men det gir også muligheter. Konkret så tenker jeg at mennesket da har en åpning for å rekonstruere moralen. Postmodernisme stopper gjerne med en dekonstruksjon. Man forlater arenaen etter å ha hugget hele konseptet i småbiter. Jeg tenker videre. For det at moralen er sosialt konstruert betyr ikke det samme som at «noen har konstruert den». Den er en sosial paleo-konstruksjon. Les gjerne om det konseptet her. Det betyr i klartekst at den er «blitt til» over tid, som en del av kulturutviklingen. Følgelig er den også kulturavhengig. Men den finnes i alle kulturer. Og den har en kjerne som gjør den gjenkjennbar fra kultur til kultur. Min tilnærming har vært å undersøke begrepet, dets funksjon og sette det i relasjon til forskjellige perspektiver som gir mening. Her kan man anlegge mange perspektiver. Her er noen av mine perspektiver:

1)      Verdiperspektivet: Moral handler om det gode liv og vår mulighet til å innrette oss slik at et godt liv blir mulig.

2)      Kulturperspektivet: moral er forestillinger som har oppstått med utgangspunkt i mekanismer som har vist seg vellykket på den måten at de gjør det mulig for mennesket å samspille i store grupper

3)      Maktperspektivet: Moral er en hersketeknikk med muligheter for sosial utrenskning og effektiv mobilisering av massen.

4)      Det biologiske perspektivet: Moral drives av våre tilbøyeligheter til omsorg for andre, aggresjon, skam og samvittighet.

5)      Sosialt perspektiv: Moral er en viktig del av individets sosiale kapital. Det inngår som et trumfkort i det sosiale spill.

Det er sikkert mange andre perspektiver si om kunne vært nevnt. Men dette er perspektiver jeg har, og som også danner utgangspunkt for min måte å tenke om dette på. Rekonstruksjon handler om å ta utgangspunkt i det jeg anser som det beste funksjonene dette har, og søke å konstruere en moral som fyller dette, uten å dra med seg noen av de mer negative sidene ved dette.

Men alt dette har jo en stor svakhet i forhold til det religiøse. Det mangler autoritet. Verre er det at det også mangler objektivitet. Jeg kan konstruere så mye jeg vil. Men så lenge jeg ikke kan vise til hverken Gud eller naturen som ytre referanseramme på grunnpremissene, så mangler jeg de verktøy som må til for å «dulte» andre i min retning.

Jeg har ingen løsning på dette, men vil altså frimodig hevde at alle andres løsninger på å skape en objektiv referanseramme for etikken har feilet. Problemet eies altså ikke bare av meg, eller ateister. Dette er et generelt problem som rammer enhver moralfilosofi. Selvsagt forholder jeg meg til dette. Jeg starter i Analytisk Etikk med å konstatere at Den fullkomne etiske formel er umulig. Og jeg går videre med å snu den moralske pekefingeren til å peke på meg selv. Jeg kan hverken peke på Gud eller naturen. Jeg må selv ta ansvar og våge å stå for noe. Det er alt jeg kan gjøre. Dette har jeg utdypet nærmer her, hvor jeg hevder at etiske verdier ikke er noe man komme opp med, hverken via slutninger eller beslutninger. Slutninger er umulig fordi man ikke kan slutte fra er til bør. Beslutning er umulig fordi det forutsetter de verdiene vi søker å beslutte. Så jeg havnet på begrepet «tilslutning». Det er egentlig en sosial operasjon. For det å tilslutte handler om å «flagge» mine verdier, og forplikte meg på dem. For å promotere dette kan jeg ikke annet enn å appellere. Men det kan man jo gjøre på mange snedige måter.

Synd | Villdyret

I min oppvekst som Adventist lærte jeg at det kristne begrepet synd relaterer seg til lovbrudd. Men en dypere refleksjon var at synden er meningsløs. Det er ingen mening i det at mennesket synder. Hadde det vært en mening, kunne handlingen ha blitt forklart. Men det kan den ikke. Derfor er den ikke bare meningsløs men uforståelig. Dermed kan man også konkludere med at det ikke finnes noen unnskyldning for synd. Synderen har dermed gjort seg fortjent til straff. Dette forsterkes igjen i av ideen om at mennesket har fri vilje. For å få den ligningen til å gå opp innfører man en åndelig dimensjon som er utenfor den fysiske verden, og dermed transcendent. Det vil i praksis si uforståelig. Det finnes selvsagt variasjoner i synet på dette. Det som er interessant i forhold til hvordan jeg tenker er at en slik grunnholdning utelukker forklaring som en formildende omstendighet. I min filosofi stiller jeg opp fordømmelse og forklaring som motsetninger. Det er et sosialt nullsumspill. Jo bedre forklaring, desto mindre plass til fordømmelse og motsatt.  Her har vi et system som er immun mot enhver forklaring. Da har vi kun fordømmelsen igjen. Det at det ikke finnes unnskyldning er en carte blank for å straffe.

Om vi utfordret teologene (de som fortsatt argumenterer for at fortapelsen er en straff) på en viss asymmetri på det at frelsen ikke er fortjent, mens straffen så absolutt er fortjent, så ville nok svaret vært at vi alle fortjener straffen, men Guds nåde frelser oss ufortjent fra dette. Da er vi jo litt tilbake på dette at det da fungerer vilkårlig. Det vanlige svaret er et «Du må være villig til å ta imot». Men det er jo ikke som å ta imot en banan. Dette er noe abstrakt som viser seg å kreve noe likevel. Dermed er fortjenesten likevel kommet inn bakveien. Men det er en annen diskusjon.

Men nå vil jeg fokusere at min første respons når den religiøse snakker om synd er «villdyret». Jeg har etter hvert skjønt at mitt fokus på villdyret i oss har klare paralleller med syndsbegrepet. Synd er noe som frister deg. Det kan være begjær, men også aggresjon, frykt og sjalusi. Den som ikke klarer å beherske disse kreftene utgjør en risiko, både for seg selv og omgivelsene. Følgelig pådrar han seg fort både omgivelsenes og overmaktens vrede. Det er det man på religiøst språk kaller for skyld. Jeg kaller det for det det er, nemlig aggresjon.  Svært mye religion handler om kampen mot «mitt kjødelige jeg». I Bibelen forbindes det til og med det dyriske i oss. Les 2. Peters Brev kapittel 2, og oppdag metaforene som er i bruk her. Her brukes både dyremetaforen og fristelsene som kommer fra kroppen, som beskrivelse av synden. Selvsagt er det ikke bare forfatterne av dette brevet som har sett dette. Kampen mot «det syndige» i oss er noe som er fokusert i alle kulturer og religioner. Dette er noe universelt menneskelig. Men før jeg kommer til villdyret vil jeg påpeke følgende. Dersom synden egentlig var meningsløs og umulig å forstå, hvorfor ser vi så mange og utallige mønstre i dette? For meg, som en tenkningens ensomme ulv, så er nettopp dette en av de sterkeste indikatorer på evolusjonens herjinger i vårt sinn. Jeg kan alltids ha hørt om fossiler, geologiske lag, sammenlignende anatomi, økologiske systemer, det naturlige utvalg, gener og genom. Alt dette er overbevisende nok. Men alt dette kan man stille utallige kritiske spørsmål til. Er det slik som det blir fremstilt? Eller er det som kreasjonister kan hevde, tilpasset for å understøtte en ideologisk ateistisk posisjon? Det er åpenbart at jeg, som lekmann, uten tilgang til akademiske miljøer, har begrenset mulighet til å undersøke dette grundig nok. Men mitt eget sinn er umiddelbart tilgjengelig for meg. Alt jeg trenger å gjøre er å trene opp evnen til å observere mitt eget mentale landskap. Her kan jeg bedrive min egen psykologiske arkeologi med direkte tilgang. Det mønstret jeg finner i meg selv, og som jeg ser i andre, står i kontrast mot det tilfeldige kaos som syndens meningsløshet ville medført. Det som er forunderlig er at alt dette passer som hånd i hanske med forestillingen om at hjernen er utviklet og formet av det naturlige utvalg.

Her har vi altså en fundamental forskjell på min måte å tenke på, og tradisjonell kristen teologi. Det som for den kristne er en uforståelighet og dermed kun klanderverdig, blir for meg forståelig og dermed også mindre fristende å klandre. I stedet for å respondere med aggresjon, som jo er destruktivt, så responderer jeg med undring og nysgjerrighet. Og jeg søker å forstå dette i lys av menneskets fortid som biologisk art, formet av millioner av år med evolusjon.

Da kommer jeg tilbake til villdyret. For hva har egentlig skjedd som har ført mennesket inn i denne «ulykken»? Den hypotesen jeg holder meg med, gir en type svar som åpenbart har flere paralleller i den kristne tankeverden. Som sagt: naturen i seg selv er amoralsk. Vi mennesker er ikke utviklet med iboende egenverdi eller forrang. Vi er her ene og alene fordi vi tilhører en art som etter hvert har blitt makeløs flink til å reprodusere sin egen informasjon. Men dette er en blind prosess som ikke er uten rare krumspring nå og da. Jeg snakker da om den store splinten evolusjonsprosessen har etterlatt seg i våre sinn. Les her, og gjerne hele denne teksten slik at du kan få med deg hypotesen om hvordan dette kan ha skjedd. Hva er så denne splinten? Det er utviklingen av vår usedvanlig sterke kognitive funksjon, fornuften som vi pleier å kalle den. Dette ser ut til å ha kommet usedvanlig fort på. Kanskje lider vi av en slags evolusjonær mental vokseverk. Hjernebarken er en modul, som i tillegg til å ha all den kognitive kapasiteten også er ekspert på å hemme og overstyre den gamle hjernens impulser.

Les da om syndefallet i Bibelen. Hva står det? At de spiste av treet til kunnskap om godt og ondt. Det er kanskje en av de mest slående metaforer i hele Bibelen. Er dette uttrykk for menneskets første og famlende steg i erkjennelsen av et fundamentalt problem i vårt mentale landskap? Kunnskap om godt og ondt? Det kan ikke være annet enn den menneskelige fornuft som adresseres. Og vi har en umiddelbar erkjennelse av fornuftens hovedbeskjeftigelse, som er å korrigere og finne alternativer til villdyrets impulser, som jo ofte er håpløst inkompatible fra den dag vår artslinje utviklet seg til et sosialt dyr, lenge før mennesket ble menneske. Og verre har det blitt. Den sveitsisk-franske filosofen Jean-Jacques Rousseau fokuserte som kjent på forestillingen om «Den Noble Villmann» som han utviklet til en teori om at mennesket i ur-tilstanden var lykkelig og i harmoni med naturen. Men med utviklingen av teknologi og sivilisasjon kom mennesket i utakt med dette og førte seg selv i ulykken. Igjen ser vi sammenhengen. Kanskje oppfatter vi dyr, som i en slags uskyldstilstand. Og da er det jo nærliggende å fristes av tanken til å slippe byrden av «kunnskapen om godt og ondt» og komme tilbake til dette paradiset. Så kom de første psykologi-utviklerne og påpeker det samme. Freud utvikler teorien om ID, Ego og Superego, hvor ID åpenbart representerer våre lyster og impulser, mens ego representerer fornuften, og superego representerer samvittigheten. Jeg tolker dette dit hen som at Ego, altså fornuften står i en spagat mellom Ids emosjonelle impulser opp mot de sosiale krav som superego representerer. Til slutt vil jeg nevne Jordan Petersons store favoritt, nemlig Carl Gustav Jung, som opererte med begrepene Persona og Skyggen, som representerer den samme konfliktlinjen. I tillegg til dette kommer de anatomiske forskjeller og likheter mellom menneskehjernen og andre arter.  Det summerer seg opp slik at vår hjerne har en klar tredeling. De nederste delene ligner anatomisk på det vi finner hos krypdyr. Vi kaller det ofte for krypdyrhjernen. Over der ligger det limbiske system. Det ligner anatomisk på det vi finner hos alle pattedyr. Og det står for det meste vi opplever som følelser eller emosjoner. Så har vi altså et topplag, vi kaller for hjernebarken, som står for den kognitive kapasiteten, rasjonalitet og sosiale funksjoner. Dette er i essens det som gjør det mentale menneske til menneske. Så jeg har altså gitt de to nederste delene samlebetegnelsen villdyret. Den store splinten handler om kampen mellom disse to. Her har jeg blitt bitt av undringsbassilen. Hvem er dette villdyret og hvordan kan det forstås. Mens syndebergepet stopper opp i mystisismen, så er min tilnærming langt mer fruktbar. Forståelsen av mennesket som resultat av evolusjon og dermed også at selve vårt sinn er formet av de samme prosessene, gir et rammeverk for kartlegging av menneskets natur.  Min hobby har vært å identifisere enkelthetene i det emosjonelle registret, for så å søke forklaringer på hvordan det kan ha blitt slik. Hva er den ultimate forklaringen på at er vi sinte, redde, sjalu? Hva med stolthet, skam, ære, dominans? Hva med humor, undring, musikk og kunst? Plutselig har vi et darwinistisk rammeverk som gir de nødvendige redskaper til å komme opp med adekvate hypoteser. Hva er så forholdet mellom emosjoner, verdier og den atferden vi ender opp med? Så jeg har utformet en beslutningsteori, befattet meg med fornuft, kreativitet og rasjonalitet. På den måten har jeg et utviklet et rammeverk som åpner for muligheten for «revers enginering» fra atferd, til emosjonelle systemer og videre bak til evolusjonær opprinnelse. Og enda er jo jeg arme lekmann, ikke i nærheten av hvor langt noen i akademia er kommet på dette området.
Poenget er uansett at dette grunnsynet, som begynner med synd men ender opp med kunnskap, snur opp ned på vårt grunnleggende menneskesyn. Jeg tenker at det absolutt åpner for at menneskesynet kan forbedres dramatisk. Men det er selvsagt ikke en nødvendighet. Selvsagt kan alfa-mennesket også gripe fatt i denne historien og vulgarisere den. Men det jeg griper fatt i her er forbedringspotensialet. I og med at vi nå kan skrote begreper som synd, skyld og forestillinger om fri vilje, erstatte dette med kunnskap, så forskyver vi det gamle nullsumspillet mellom forståelse og fordømmelse i retning av mer forståelse og mindre fordømmelse. Det åpner for mer omsorg og mindre aggresjon. Og det er etter min mening en stor fremgang. Jeg har identifisert aggresjon som menneskets mest umoralske emosjonelle impuls. Villdyret presser ustanselig på for utløsning av dette. Dette er et av de områder det modne mennesket må forhandle med villdyret om. Det krever et offer. Enten må aggresjonsutløsningen kanaliseres harmløst, eller den må utebli. Dette er en kamp som må kjempes på alle nivåer i samfunnet. Får vi avdempet aggresjonen så forsvinner motivasjonen til å ville tråkke hverandre ned i søla. Slik kan kulturen, langsomt men sikkert heve det etiske grunnfjellet som representerer grensen for hvor stor ulykke vi tillater oss å påføre andre mennesker.

Om vi sammenligner dette med det tradisjonelle syndsbegrepet så innser vi at ideen om et oppgjør nok er forståelig, men å utmåle enorme lidelser og straff som en reaksjon på dette, blir en svimlende moralsk selvmotsigelse. I slike dogmer etterlates da også det etiske grunnfjellet i form av et bunnløst sluk det ikke finnes ende på. Jeg synes ikke det er noen god moral å skrive hjem om.

Det syndige mennesket | Det utilstrekkelige mennesket

Jeg tenker at selve grunnsynet på synd legger føringer på hvordan man ser på det syndige mennesket. Men la meg først begynne med enda en parallell. Kristen teologi hevder at alle mennesker er syndige. Min parallell er at alle mennesker er utilstrekkelige. Kanskje «ufullkommenhet» er et like bra ord. Men, når vi sier ufullkommen, så forutsetter jo det noe vi ikke strekker til i forhold til. I kristen forstand så handler det om syndfrihet. Alt dette er religiøst. Her kommer jo hele frelseslæren inn, som den magiske planen for å redde mennesket ut av sin tilstand. Hva den syndfrie tilstanden er kan man nok fabulere om. Det konkrete handler jo om å være i harmoni med Gud, altså ikke lovbrudd eller fristelse til det syndige. Videre åpner jo det muligheten til å kunne leve i en paradisisk tilværelse, uten synd og lidelse.

Mine refleksjoner om det utilstrekkelige menneske handler mest om ikke å klare å nå opp i forhold til sosiale krav og forventinger. Vi kan også snakke om grader av inkompatibilitet med det gode samspill generelt og kulturens normsett spesielt. Vi snakker altså om en tilstand som presser tålmodigheten til de som har makt, eller klarer seg bedre.  Men selvsagt handler jo også utilstrekkelighet om en forholdsmessighet mot en utopi. Empatisk Etikk er en slik utopi. Jeg kaller det en utopi fordi, i motsetning til det kristne, så lanseres det intet håp om at den utopiske standarden noen sinne skal kunne oppfylles. I min tenking er jeg opptatt av menneskets avmakt, og den utfordringen det er å produsere meningsfylte liv på tross av vår avmakt. Grunnen til å operere med en utopi, handler om å etablere en retning. Empatisk etikk står som det grunnleggende målet for vår rasjonalitet. Rasjonalitet er egentlig verdinøytral, men den er avhengig av et mål for å kunne fungere. Rasjonalitet dedikert til et mål er ikke lengre verdinøytralt. Det modne mennesket tilslutter seg empatisk etikk som det endelige mål for sin rasjonalitet.
Forskjellen på å se på mennesket som utilstrekkelig opp mot en utopi, og det å se på mennesket som syndig opp mot en objektiv moralsk standard er formidabel. Vår utilstrekkelighet representerer en konstant utfordring i våre liv. Men selv om utopien er uoppnåelig finnes er alltid rom for forbedringer. Det kaller både på vår empati, omsorg og ikke minst nysgjerrighet. Jo mer vi forstår, jo mer presis kunnskap, kompetanse, desto større er muligheten for gevinst. Forestillingen om det syndige mennesket, som er en tilskitning av mennesket og og i behov av frelse, kaller ikke på det samme. Problemet er at det å oppdage hvor mye, ja at absolutt alt et menneske er, til syvende og sist strekker seg utenfor individets kontroll, spiser opp vinduet for fordømmelse. Forestillingen er jo at Gud er allvitende, og har derfor alltid rett. Det vil si at Guds avsky og intoleranse for synd er fasit. Det gir grunn til å blåse opp syndens heslighet i all sin gru. Her kommer sanksjonens logikk til syne. Jo mer alvorlig dette er desto større straff. Da faller jo forestillinger om fortapelse og helvete godt inn i dette bildet. Dette dyrker frem den forestillingen jeg kaller for moralens onde tvilling, nemlig aggresjonen. Nå har jeg selvsagt tegnet et veldig spisset unyansert bilde av dette. Jeg forsterker kontrasten for å få frem forskjellen. Men jeg er veldig klar over at mange kristne, kanskje de fleste, har et avdempet syn på det hele, og også drives av den kjærlighetsideologien som Jesus predikerte. Personlig kan jeg ikke skjønne at det ikke skaper alvorlig kognitiv dissonans. Men, uansett gode eller mindre gode mennesker, så skaper et slikt grunnsyn en latens for perfeksjonering, fromhet og sosial utrenskning på bakgrunn av moralske prestasjonskriterier. Slikt kan ligge som en eim i de sosiale prosesser, men som er så sosialt transparent at det stort sett bare er Jørgen Hattemaker som kjenner trykket av det. Da er det på tide å komme seg vekk fra miljøet.

En annen parallell, som kanskje er mer åpenbar er den kristne forestillingen om at synden er noe iboende i mennesket. Det er noe vi har i oss som vi ikke kommer unna.

På samme måte sier jeg at villdyret er iboende i mennesket og også noe vi vanskelig kan komme unna. Det vil si at noen smarte leger kanskje så noe av dette for rundt hundre år siden, og fant på å kutte de kraftigste forbindelseslinjene mellom pannelappene og resten av hjernen. Man kan tenke seg at dette gjør evig slutt på villdyrets mas der nedenfra kroppsdypet. Men som vi alle vet i ettertid, er ikke Lobotomi noen god ide. Når jeg trekker frem hjerneanatomi her og historiske eksperimenter, så handler jo dette om en pekepinn på at vårt «åndsliv» ikke her noe magisk mystisk, men en del av vår kropp. Det motsatte av Lobotomi, fikk vi demonstrert allerede i 1848, da en jernbanearbeider ved navn Phineas Gage, i en arbeidsulykke, fikk et spett gjennom hodet, nærmere bestemt pannelappen. Han overlevde og fungerte tilsynelatende OK, intil man oppdaget at personligheten var forandret. Han ikke lengre var i stand til å kontrollere impulser, noe som skapte store sosiale problemer. Dette er brutale «eksperimenter» som ganske tydelig vitner om funksjonaliteten på hver side av «den store splinten». Men det viser også at det hele henger sammen i et helhetlig system, som er tett integrert.
Der er ingen kirurgisk vei til «syndfrihet» uten at det får store konsekvenser. På tross av all oppfinnsomhet finnes det ingen enkle løsninger.

Dette har jeg formulert slik:

Den som dreper villdyret han har drept meningen med livet.
Den som fornekter villdyret han blir dets slave.
Den som underkaster seg villdyret han dreper sin egen menneskelighet.

Jo mer kunnskap vi tilegner oss av kompleksiteten i dette systemet, desto mer innser vi at det er et helhetlig system hvor alt avhenger av alt. Dersom vi skulle modifisere dette til kompatibilitet med den syndfrie utopien, så snakker vi nærmest om total ombygging til noe nytt. Det kan nok teoretisk la seg gjøre, men omkalfatringen blir nok så omfattende at det vi står igjen med neppe kan kalles for menneske. Da spørs det om vi er modne nok til å se realitetene i dette. Det betyr at selve vår artsidentitet, altså det å være menneske i det hele tatt, innebærer utilstrekkelighet og dermed også brudd med utopien. Det vil i klartekst si at enhver innretning som når opp til utopien er så forskjellig fra oss at det neppe kan kalles menneske. Det kommer selvsagt an på definisjonen, men det er åpenbart at det mental-sosiale landskapet ikke lengre vil være gjenkjennelig for oss mennesker. Verdivalget her blir da altså: syndig menneske eller utslettelse. Ønsker vi menneskets tilstedeværelse eller ikke? Jeg sier jeg er humanist. Det innebærer også at jeg har et standpunkt for mennesket, ikke på grunn av at mennesket er perfekt, men heller på tross av dets utilstrekkelighet. Her tenker jeg at de fleste kristne vil steile. Det vi kunne hatt dialog om, er om det dilemmaet jeg stiller opp her, er signifikant. Er det virkelig slik at enten aksepterer vi det syndige mennesket som en del av tilværelsen, eller så har ikke mennesket noen plass i tilværelsen i det hele tatt?

Min venn Peder, kom en gang opp med en interessant refleksjon. Vi hadde en dialog som er svært aktuell i dag. Er det fare for at kunstig intelligens kan overmanne oss og ende opp med å ta makten fra mennesket? Så var vi inne på scenarioet at dette virkelig skjedde. Ikke bare det, men denne ultra super intelligensen finner også raskt ut at mennesket på alle måter er utilstrekkelig. Den bestemmer seg derfor at den må kvitte seg med «sin skaper» og fortsette sitt liv i universet som om mennesket aldri har eksistert. Men, spør Peder, er dette egentlig en tragedie? Dette er jo livets triumf. Det fortsetter sin seiersgang i galaksen, og kanskje til slutt i hele universet, som en stadig mer omnipotent, allvitende entitet som etter hvert underlegger seg hele universet. Ja, man kan jo se på det slik. Og dersom vi setter inn noe slikt som «informasjonsprosessenes triumf» som det absolutte mål i rasjonalitetens ligning, så blir jo dette den ultimate logiske konklusjon. Og det er åpenbart at hva dette til slutt blir, er fullstendig fjernt fra hva mennesket er. Mennesket har ingen plass i dette. Vi er intet annet enn et av mange steg på veien mot en triumf, vi på ingen måte har del i.

Dette kan man kanskje den ultimate humanistiske utfordring. Det er definitivt et verdispørsmål, og det får praktiske konsekvenser i vår tid. Det ikke-humanistiske standpunktet handler da om at vi slutter å bekymre oss for kunstig intelligens. Vi kjører på, og lar det bli det det blir. Om det blir vår egen undergang, hva så? Vi er bare en brikke i en del av noe større. Det ikke-humanistiske standpunktet på en slik utfordring betyr i praksis slutten på all humanistisk moral. Merk deg hva dette er. Jeg har allerede gjentatt mitt grunnleggende syn på naturen som amoralsk. Like fullt finnes det jo bevegelser innenfor ateismen, som setter naturen inn, som autoritet, der Gud tidligere var. Jeg hevder at det ikke er noen nødvendig følge av ateisme. For, som sagt, verdier følger ikke logisk av det som er. Noen tenker kanskje at de gjør det, og at naturens inntreden, der Gud tidligere var, er en nødvendig følge, som ender opp med en lignende moralsk forpliktelse. En nærliggende vei videre fra dette er uforbeholden legitimering av «makt gir rett». Sammenhengen mellom objektiv moral som er gudegitt og objektiv moral som er naturgitt er nærliggende. Min refleksjon på denne form for triangulering finner du her. Vi oppdager at selve mekanismen som gir objektiviteten, i seg selv er verdinøytral. Det er verdiene som du og jeg plugger inn i systemet som gir retningen.

Vi oppdager også sammenhengen mellom kristen tenkning og Peders utfordring. I Peders utfordring raderes mennesket ut til fordel for evolusjonens triumftog gjennom universet, da med ikke-biologiske maskiner som det endelige resultat. I kristen tenkning løses problemet med menneskets syndighet med at utvalgte mennesker «omskapes» til noe som er kompatibelt med en utopisk standard. Det er her jeg hevder, kanskje kontroversielt, at dette ikke er så langt fra Peders løsning. Vi ender opp med noe annet som, etter min mening faller, utenfor rammene av hva et menneske er.

Det er da også derfor jeg drar opp begrepet «humanisme» på en kanskje mer grunnleggende måte enn noen ganger før. Og vi ser at dette i stor grad handler om verdier. Jeg kjenner omsorg for de som er rundt meg, mine barn og mine etterkommere. På samme måte vil hver generasjon etter meg kjenne på den samme omsorgen. Ønsker jeg at jeg skal oppleve den store utryddelsen? Hva med mine barn? Slik ser jeg en kjede som jeg føler omsorg for og bryr meg om. Dette er ikke logikk, det er appell. Det er ikke mulig å argumentere universelt logisk for menneskets plass i verden. Verdier kan ikke begrunnes logisk, men de kan appelleres. Det eneste jeg kan er å appellere. Jeg, for min del flagger at jeg stemmer for mennesket. Men da innser jeg også at jeg må akseptere hele mennesket, inkludert villdyret og dets utilstrekkelighet. Jeg flagger en vilje til eksistens for meg, hele min slekt og min art; en vilje til å ta plass i tilværelsen. Det er humanisme for meg, på det mest grunnleggende plan.

Dette har konsekvenser. En viktig konsekvens er å akseptere at utopi er utopi. Vi er på en livsreise sammen, og vi har den bagasjen vi har.

Med andre ord er det avgjørende hvordan vi forholder oss til dette. Det jeg kaller for den modne løsningen er «å se villdyret i hvitøyet og komme til en omforent forståelse med det». Det betyr å anerkjenne det, respektere det men også kontrollere det. Og, som vi har oppdaget, så avhenger alt dette av våre mentale ressurser. Dette er ingeniørtenkning med en visjon og et perspektiv som går utenfor det rammeverket som syndsbegrepet har etablert.

Og igjen, så snur dette opp ned på hvordan vi ser på oss selv og hverandre. Jeg tenker at dette på ingen måte er negativt, tvert imot. For hvordan kan vi ha utgangspunkt i det som er, forsone oss med at dette lever vi med, og gjør det beste ut av det, uten at vi anstrenger oss for å forstå det som er. Det er rasjonalitetens første bud: vilje til å forstå. Og vi innser umiddelbart at en rekke av villdyrets impulser ikke er kompatible med dette. Jeg snakker om aggresjon, makt, arroganse, forakt, skam, vemmelse osv. Vi har nå en historie å fortelle villdyret, med kraft til å roe ned og avdempe disse impulsene. Og det er en historie som vi har anstrengt oss til det ytterste for troskap mot virkeligheten. I den historien, så er mennesket mye mer enn sosialt spill. Vi har etablert et meta-rom for betraktning av oss selv og våre medpassasjerer på denne livsreisen. Og her er virkelighetens magi, at denne forståelsen lukker vinduet for fordømmelse, og gir tilsvarende plass for omsorg. Og for å være klar på det: det betyr ikke ukritisk aksept for alt vi mennesker gjør. På samme måte som den kristne poengterer at Gud elsker synderen, men han avskyr synden, så opererer også jeg med en distinksjon mellom individet og dets handlinger. Vi trenger åpenbart et samfunn som handterer dette, og som innrettes slik at det kommer på et minimumsnivå og får minst mulig omkostninger i form av lidelse. Men selve det aspektet som handler om viljen til å forstå, utgjør jo en formidabel ressurs. Når ulykken skjer; at individet handler forkjært, så er det ikke bare en ulykke, men også en kilde til å høste kunnskap av. Dette er det egentlige treet til kunnskap om godt og ondt. Det er å forstå årsakssammenhengene, både det vi kan gjøre noe med og det vi ikke kan gjøre noe med. Men det vi kan gjøre noe med, bør jo da forme måten vi innretter samfunnet på, slik at det blir færre ulykker i samfunnet. For å få til dette må fordømmelsen få en langt mer beskjeden plass i de sosiale prosesser.

Paradis | Det modne samfunn

Noen ganger tenker jeg på noe jeg, for mange år siden, leste i Donald Duck. Vi kjenner jo scenen med Onkel Skrue som stuper ned i pengebingen, er superlykkelig og svømmer rundt i gullmyntene sine. Onkel Skrue er vel personliggjøringen av den ultimate drømmen om rikdom. Jeg husker ikke hvem det var, men noen andre prøvde å gjenta det stupet, men støtte heller på en «livets harde realitet». Hadde du ville stupt tre meter ned i et basseng fylt av mynter? Selvsagt ikke. Det er jo neppe noe bedre enn om det var småstein. Det fleste av oss hadde slått seg i hjel. Det å møte gullmyntene, som realitet blir et bokstavelig slag i ansiktet. Og nettopp det kan vel stå som symbol på det bedragerske ved fantasien om paradis, som noe som viser seg aldri å kunne realiseres.

I det foregående har jeg altså kommet med en utfordring som nok kan sies å være høyst kontroversiell. Det er:

1)      Mennesket har en natur som er inkompatibel med paradis

2)      Modifikasjon av mennesket på en måte som tilpasser mennesket til paradis, vil bli så omfattende at det faller ut av rammene for det å være menneske.

I romanen «Gudenes sang» finner det sted en dialog mellom den fortapte Munken og Gud. Her utfordrer Munken Gud på akkurat dette. Siden Gud er allmektig må det jo være mulig for ham å omskape mennesket slik at det kan komme inn i paradis. Guds svar er enkelt: Ja, det lar seg nok gjøre, men vil da mennesket fortsatt være menneske? Og han følger opp dette med spørsmålet om «Synes du jeg skulle skape universet uten mennesker?». Denne utfordringen handler som tidligere nevnt om viljen til å la mennesket ha en plass i tilværelsen til tross for at det ikke rekker opp mot våre egne utopier. Problemstillingen finnes jo også på et personlig plan. Som individ så tar du og jeg opp plass i verden. Da snakker vi både om materielle ressurser, men ikke minst også sosial plass. Til en viss grad er dette et nullsumspill. Den plassen jeg tar opp går på bekostning av andre. Det finnes to vulgære løsninger på dette. Den ene er at jeg føler at min eksistens kommer i veien for alt annet og velger derfor å opphøre å eksistere. Den andre ytterlighet er «vilje til makt»: Siden jeg først skal eksistere og det er kamp om plassen, så tar jeg all den plass jeg makter å rive til meg uten andre hensyn.

Den modne tilnærmingen er jo å finne et balansepunkt, som både tar hensyn til min eksistens og tar hensyn til alt det andre. Det er ikke en perfekt ligning. Det blir kompromiss. Jeg må finne meg i å bli avgrenset av andre og motsatt. Jeg må akseptere at jeg noen gang er i veien for andre og motsatt.

Humanisme er å tenke omtrent det samme på menneskehetens vegne. Det er imidlertid en ubehagelig virkelighet, at så lenge vi er begrenset til denne planeten, så er denne balansen i ferd med å forskyves. På den måten risikerer mennesket å undergrave ikke bare alt annet, men også seg selv.

Poenget i denne sammenheng er å erkjenne at mennesket er en ufullkommen art som lever i en ufullkommen verden. Vi ser at vi har store potensialer til å skape og utforme vår verden. Da er spørsmålet om paradis ligger innenfor dette mulighetsrommet. Og jeg tenker at rent teknisk sett, så er dette en mulighet vi ikke kan avskrive. Men, som sagt, om vi snakker om paradis i klassisk forstand, så er mennesket inkompatibel med å kunne fungere og stabilisere en kultur i en slik verden. Så da kommer altså spørsmålet opp, om vi ikke kan modifisere oss selv slik at vi blir kompatibel. Det er det jeg tror blir vanskelig uten at vi ender opp med å bli noe annet enn menneske. Begrunnelsen for dette berører jeg her og her.

 

Oppsummeringen er at forestillingen om paradis sannsynligvis har startet med fantasien. Mennesket, er som veldig mange andre arter, autonome individer. For å kunne være autonom er vi avhengig av drivkrefter som ligger i oss i form av belønnings- og straffe systemer. Belønningssystemene lokker med «den gode følelse», emosjonelle tilstander vi higer etter. Kombiner dette med et kraftig kognitivt system, som også er innovativt, ja så kommer vi ikke utenom det fantastiske redskapet som fantasien er. Det er ingenting som hindrer fantasien i å komme opp med forestillinger om tilstander av konstant belønning og fullstendig fravær av lidelse. Faktisk er dette en svært nærliggende fantasi. Hvem har ikke dagdrømt seg selv søkkrik. Hvem har ikke dagdrømt om en tilværelse uten lidelse hvor hver dag er fylt med lykke. Det er ikke rart mange av oss fabulerer med tanken om å realisere dette.

Men tenk nå på dette: Hvem har ikke, som barn, dagdrømt om ubegrenset tilgang til godtebutikken? Vi har forestilt oss en tilværelse dag ut og dag inn, med ubegrenset godtespising. Samtidig oppdager vi etter hvert at kanskje vi selv og mange rundt oss lider av en folkesykdom vi kaller for fedme. Vi har en ustyrlig trang til å forsynes oss grådig med all mat som inneholder fett og karbohydrater. Hvorfor er det slik at vi drives til å spise helsen av oss? Det nærliggende åpenbare svaret er at, i steinalderen, var tilgangen på karbohydrater og fett langt mer begrenset enn i dag. Det er en av de utallige utfordringer våre forgjengere var eksponert for. Naturens svar på dette er høy belønning og supermekanismer til å lagre fett. Vår kropp er besatt av å få tak i og holde på sukker og fett. Det er ikke rart. Å gå tom for energi betyr den sikre død. Denne drivkraften har drevet oss til å skape et energiparadis. Vår verden flommer over av godene. Men tror du vår kropp skrur av sin steinalder mentalitet bare i løpet av en generasjon eller to? Selvsagt ikke. Det naturlige utvalg er en langsom prosess. Det betyr at de fleste av oss i dag har kroppslige innretninger som er inkompatibel med vår tids sukkerparadis. Vi blir overvektige.

Dette er veldig forståelig i lys av at hele mennesket er et produkt av biologisk evolusjon. Alt vi har av mentale innretninger, komponent for komponent er svar på utfordringer våre forforeldre ble eksponert for. Svært mye handler om nådeløs konkurranse med våre medskapninger. Det er en verden helt fremmed for den paradisiske utopi. Når vi først har slike utrustinger så er det slik at det som ikke brukes vil forfalle. Derfor er vi utstyrt med behov for å utfolde hele vårt potensiale, også alle de fasiliteter som er inkompatible med paradis. Og det er jo det meste.

Vår arts måte å avdempe problemet på er nettopp vår kognitive kapasitet. Hjernebarken, da spesielt frontal-lappene har den finurlige evnen til å arrestere disse impulsene og komme opp med andre mer kompatible løsninger. Men det er en kamp den ikke alltid vinner. Villdyret er råsterkt. Men det er på denne måten at vi mennesker blir i stand til å omskape vårt miljø, og utvikle sivilisasjon. Men så får vi altså denne leie bieffekten at jo mer suksess og velstand, desto mindre utfordringer, desto mer arbeidsledig blir rasjonaliteten i oss. Da er vi igjen tilbake til bruk eller mist. Det er lenge siden vi oppdaget at en kropp som ikke brukes vil forfalle. Hjernen er intet unntak. Her har jeg den hypotesen at måten hjernen møter dette på er ved hjelp av «brannøvelser». Hjernen er i behov for å aktivere viktig funksjonalitet som er lite i bruk. Vi har iboende behov for å bli redd (spenning), å bli sint (demonisering), og vemme oss (forakte). Det vil i praksis si å gjenskape steinalder-verden, mentalt og sosialt, slik at de gamle systemer igjen kan «komme til nytte». Og kanskje er det også en prioritering. Frykten og sinnet før rasjonaliteten, for dette er overlevelsesmekanismer. Hypotesen er da altså om vi kommer inn i en tilstand av velstand og lite utfordringer, så vil villdyret forsøke å skape en virtuell steinalder-verden. Det vil si en verden av farer, fiender, rivalisering, vold og brutalitet. Og siden den fysiske verden ikke lar seg så lett bevege, så starter dette i det sosiale univers. Vi får sosiale miljøer som forfaller i dekadens. Man blir oversensitive, oppkonstruerer umenneskelige normer og tabuer, man sorterer hverandre i grupper, voldsomme hierarkier, blir dikotomiske og blåser opp hvert minste avvik til voldsomme proporsjoner. Kort og godt: Den som ikke har problemer, hun lager problemer.

Den korte oppsummeringen blir da at:

Paradis er en utmerket anledning for villdyret til å gjenskape sin steinalder-verden. Gjennom denne prosessen, som i all hovedsak starter på sosialt nivå, risikerer mennesket å destabilisere kulturen og ende opp med å degenerere den paradisiske verden til en verden mer i tråd med villdyrets kapasiteter.

Mitt alternativ til drømmen om paradis, er det modne samfunn. Det modne samfunn er ikke paradis, det lover ikke paradis. Det modne samfunn har hovedfokus på å opprettholde rasjonaliteten, både på individnivå og på sosialt nivå. Det innebærer blant annet høyt fokus på realitetsorientering, på det å forstå, men også på de verdier som det modne samfunn bygger på og som det aldri fraviker, det er det ufravikelige etiske menneskeverd. Lidelsen blir ikke borte i et slikt samfunn, heller ikke ulykker, elendighet og utilstrekkelighet. Med årene har mitt syn på lidelse endret seg fra å oppfatte det som et absolutt ultimate onde til å bli noe mer nyansert. Kanskje trenger vi jevnlige porsjoner med motgang i våre liv som et vern mot forfall og faren for dekadanse. Men akkurat det er farlig å si for høyt. Alfa-mennesket i oss hører slike utsagn og tar det for det det er verdt; En fullmakt til å påføre andre lidelse, en unnskyldning til å dominere, en rettferdiggjørelse for aggresjon og maktovergrep. Dette er alfa-menneskets vulgarisering. Poenget er at det vanlige livet, for det vanlige mennesket, så langt på ingen måte er uten motgang, ulykker og elendighet. Vi har absolutt ikke behov for at noen lager mer av dette. Men, her er et men. Vi vet også at der finnes en topp i ethvert hierarki. Her finnes eliter og sosiale lag hvor det er mulig å pakke mennesker inn i sosial bomull som gir risiko for tap av realitetsorientering. Og dette er en svært farlig prosess som vi bør være oppmerksom på. For samtidig så gir jo slike posisjoner mulighet for utøvelse av makt. Kombinasjonen makt, irrasjonalitet, manglende realitetsorientering og dårlig menneskesyn staver en ting i klartekst: KATASTOFE. Elite-mennesket har ansvar for å innrette seg slik at det avdemper risikoen for slike utviklingstrekk. Ingen tjener på dette, ikke en gang alfa-mennesket selv som synker hen i tomhet og meningsløshet.

Her kommer altså forskjellen på min tenkning og den kristne klart frem: En forståelse av menneskenaturen som noe annet en «skitten synd», men heller som mekanismer og dynamiske prosesser (ingeniørtenkning), kombinert med det gode menneskesyn, gjør det mulig å utvikle et kompetanse-nivå som frigjør kulturen fra villdyrets slave-binding, slik at det rasjonelle mennesket kan ta kontrollen på sin egen sosiale utvikling, og dermed unngå de store katastrofene.

Satan | Våre egoistiske tilbøyeligheter

Innenfor de fleste kulturelle og religiøse tradisjoner operer man med forestillinger om det onde. Innenfor kristendommen defineres mennesker som onde, og man holder seg med forestillinger om mektige onde engler og deres leder Satan. Når vi mennesker blir onde, eller lar oss friste til det onde, så handler det om at vi fristes av disse onde englene eller Satan selv. Dette går så langt som direkte inn i vår tankeverden. Min kritiske vurdering av denne forestillingen finner du her. Igjen er vi tilbake til den gamle tradisjonen å oppfatte vår egen tenke-prosess som en del av et åndsliv, tilhørende et «åndelig» domene, hvor gode og onde krefter sliter i sjelen vår.

Med det vi vet om vår hjerne i dag, så tenker jeg at dette et åpenbart blindspor. Men likevel synes jeg det er interessant å reflektere over det. Dette er tross alt menneskets tidlige famlende måte å sette ord og forståelse på de prosesser som foregår i egen hjerne. Det vitner om en art som er kommet så langt, at det ikke bare ser seg selv, men får en gryende fornemmelse av informasjonsprosessen i egen hjerne. Det er litt av en prestasjonsevne. Den forutsetter abstraksjonsevne og metakognisjon.

Så er altså mennesket blitt smertelig klar over tilbøyeligheter i eget sinn som ikke er kompatible med våre sosiale tilbøyeligheter. Vi utvikler forestillingen om oss som de gode, og de utenfor de fremmede som de onde. Dette tilsvarer våre inn- utgruppe tilbøyeligheter (vi og de). En nærliggende strategi i konkurransen om ressurser og rivalisering er å diskreditere motparten. I den grad man lykkes, svekkes motpartens sosiale kapital. Effektive strategier for diskreditering er latterliggjøring, baktaling og demonisering. Demonisering innebærer umenneskeliggjøring, og at motstanderen forbindes med det heslige, dum, men noen ganger også smart, mektig, upålitelig og farlig. Alt dette har summert seg opp og til slutt endt opp i den personifiserte ondskapens fyrste, som til slutt får navnet Satan.

Empatisk etikk er mindre fokusert på menneskelig bedømmelse, men mer fokusert på de valg vi gjør her og nå, hvordan beslutningsprosessen fungerer, kortsiktige og langsiktige konsekvenser osv. Men i slike prosesser må vi jo også regne inn relevante aktører og hva man med sannsynlighet kan forvente av dem. I den sammenheng, så blir bedømmelse av individer også en del av virkelighetsoppfatningen.  Men det er ekstremt vanskelig å bedømme andre mennesker, på noen særlig rettferdig måte. Mektige mennesker kan jo bare skyve ut de de er usikre på, men de fleste av oss kommer jo ikke unna å måtte forholde oss til mennesker som vi kanskje sliter med.

Jeg tenker at det er viktig å opprettholde et positivt menneskesyn. Enhver person er så mye mer enn bare de handlinger jeg har sett, eller den arenaen jeg møter det mennesket på. Derfor er jeg kritisk til bedømmelser som definerer andre mennesker negativt. Det betyr at å bruke uttrykket «ond» om et menneske er noe jeg ikke gjør. Men jeg har godt så langt som å utvikle en skala for bedømmelse av handlinger. Her anvender jeg begreper som egoisme, altruisme, kynisme og sadisme. Men bak alt dette ligger en forståelse av menneskenaturen og de utallige prosesser som ledet frem til handlingen. Ondskap, i dette bildet er definert som handlinger som direkte har andres lidelse som mål. Man søke med andre ord tilfredsstillelse gjennom forestillingen om andres lidelse. Her kan jeg selv påpeke at dette synet på ondskap er dramatisk forskjellig fra det som er gjengs i vår kultur. Vi må ikke glemme at egeninteresser svært ofte kolliderer med hverandre. Empatisk etikk anerkjenner at når noens egeninteresse blir skadelidende, så er det å karakterisere som et onde. Rent empatisk etisk er handlingen da også gal. Her avviker empatisk etikk dramatisk fra alle andre etiske modeller. For det er åpenbart når en handling berører flere egeninteresser med forskjellig fortegn, så blir handlingen både rett og galt, god og ond. Les gjerne om empatisk etikk, og ikke minst etiske singulariteter for å finne begrunnelsen for at min etiske teori er rigget på denne måten. Det som er åpenbart i dette er at denne etiske modellen ligger nærmere den virkelighet vi alle opplever og må forholde oss til. For når våre egeninteresser kolliderer vil taperen føle det som et onde. Så langt gir empatisk etikk medhold. Da er fristelsen stor til å karakterisere dette som ondskap, og videre motparten som ond. Hadde vi snudd bildet, gjerne symmetrisk, så sitter motparten med lignende konklusjon. Poenget er å innse vår tendens til å karakterisere hverandre sjelden blir utslag av en objektiv prinsipiell vurdering. Virkeligheten er alltid mer sammensatt og kompleks. Min holdning handler om også det moralske ansvar for å etablere vilje til å forstå prosessene med utgangspunkt i et mer overordnet perspektiv, hvor jeg legger vinn på å anse min egeninteresse bare er en av mange andre. En viktig del av dette regnestykket handler om erkjennelsen av menneskets avmakt opp mot etiske idealer. Det modne mennesket har for lenge siden gitt opp glansbildeidealet av mennesket. Da er vi igjen tilbake til at menneskeindividet opplever å befinne seg i et spenningsfelt mellom sosiale krav, selvhevdelsens nødvendighet og glansbildeidealer. Mesteparten av arenaen er det sosiale univers, hvor ingen og ingenting er fullkommen, og hvor ligningsbalansen sjelden går tilfredsstillende opp. Det er i dette spillet, som jeg kaller for det sosiale spill, at det blir en del av spillet å karakterisere hverandre, diskreditere og demonisere. Da er det ikke rart at fordums religioner noen ganger endte opp med å tillegge noen av gudene de samme egenskapene. Koblingen til vår primære livsutfordring, som er den store splinten, er åpenbar.

Frelsen | Menneskeverd

Det finnes selvsagt ikke noen god ekvivalent til frelse med utgangspunkt i perspektivet til en som har mistet sin tro. Jeg har, kanskje noe provoserende, satt opp menneskeverd som det viktigste motstykket. Dette handler om at den mest vanlige utfordringen til den som mangler tro, handler om moral. Sammenhengen er denne: Det er meningsløst å snakke om frelse uten de forutsetninger som ligger i dette:

1)      Fortapelsen

2)      Frelseslæren

Disse henger sammen. Fortapelsen er en evig straff. Basis for dette er det jeg kaller for gjengjeldelsesfilosofi og sanksjonisme. Selv om dette er menneskets naturlige måte å tenke om straff på, så er dette i strid med grunnprinsipper i empatisk etikk om menneskeverd og livskvalitet. Sanksjonisme og gjengjeldelse kan igjen føres tilbake til at naturen, som jo antas å ha frembragt de drivkrefter som ligger til grunn for slike forestillinger, er avsatt som moralsk autoritet, fordi den regnes som amoralsk. Og siden Gid eller absolutt moral er ute av ligningen så må vi selv reise oss opp å ta moralsk stilling til dette. Empatisk etikk er altså en respons på denne utfordringen, og her listes altså menneskeverdet opp og livskvalitet som den ytterste verdi.

Det å anse den tortur som Jesu død på korset innebærer, som en del av frelsens nødvendighet, setter en klar standard som er vanskelig å snakke seg bort fra. Det vil si at jeg har godt belegg når jeg kobler dette til gjengjeldelse og sanksjonisme. Her  og her har jeg vært inne på hvor meningsløst dette oppfattes sett i lys av rasjonalitet og empatisk etikk.

Det er også verdt å nevne at akkurat disse aspektene i sag selv, på sin spesielle måte, leder til ateisme. Det var nettopp fortapelsen som kom på min moralske radar som ung. For meg var det i seg selv medvirkende til tap av troen. Det kan formuleres slik:

1)      Begrepet om Gud modifiseres fra å være navn på en bestemt entitet, til å bli en tittel

2)      Tittelen knyttes til en rekke standarder som man vanligvis forbinder med den fullkomne Gud:

a.       Allmakt

b.       Fullkommen visdom

c.       Rettferdighet

d.       Kjærlighet

3)      Entiteter som ikke oppfyller denne standarden kan ikke kalles for Gud

4)      Den kristne Gud oppfyller ikke villkårene for fullkommen visdom, rettferdighet og kjærlighet

5)      Ergo den kristne gud kan ikke være Gud, selv om han eksisterer og er allmektig.

6)      Men dersom han er allmektig så finnes det ingen andre kandidater

7)      Ergo: Gud eksisterer ikke

Det samme kan man vel trygt si om Allah, den islamske varianten av dette. Og sannsynligvis også den Jødiske.

Troen på Guds eksistens andre med andre ord ikke bare om det finnes en skaper som er allmektig. Det kan saktens være oppfylt uten å fortjene tittelen Gud. Men her ligger enda mer i denne tankerekken. For når man kommer opp med en rekke dogmer og doktriner som beskriver denne forestillingen, så kan vi spørre oss: er dette et menneskelig fantasiprodukt eller har det forankring i noe reelt eksisterende? Husk at det finnes tusener av gudsforestillinger i verden. De fleste av oss er enige om at mesteparten av dette er skapt av mennesket selv. Så hvordan gjør mennesket dette kunststykket? Svaret heter fantasi. Så hvordan kan man sortere forestillinger skapt av fantasien fra forestillinger med overnaturlig opprinnelse? Her er det ikke noen fasitsvar, men om forestillingen bærer tydelig preg av det menneskelige, særlig med spor etter villdyret (menneskelig natur, tydelig preget av evolusjonen), da er det for meg en god nok indikasjon. Den kristne gudsforestillingen er full av spor etter villdyrets labber på seg. Frelseslæren er det klareste av dem alle.

 

Oppsummering

Den kristne fortellingen er oppsummert i Joh. 3.16. Gud elsket ethvert menneske så høyt at han ofret sin sønn for å frelse oss. Dette er basis for et universelt menneskeverd, gjeldende for ethvert individ av menneskearten. Kanskje er har ideen om alle menneskers iboende menneskeverd blitt drevet frem av denne fortellingen. Selve ideen er etter min mening, kanskje den største moralske revolusjon i menneskehetens historie. Da er det ikke selve historien jeg refererer til, men den grunnleggende moralske ideen den avføder. Selve historien treffer ikke meg. Men jeg registrerer at den har kraft nok i seg til å treffe mange. Min formulering er at fortellingen roer villdyret i oss, slik at det blir noe mer tilbakeholden med sin aggresjon.

Så er jo spørsmålet om man trenger å tviholde på historien for å opprettholde ideen. Jeg tenker at det ikke er nødvendig. Det er fullt mulig å omfavne ideen i seg selv, uten at man absolutt må ha en historie for å støtte den opp. Husk at menneskeverd er et verdispørsmål. Historien i seg selv kan oppfattes rent deskriptivt og dermed ikke noen bro til menneskeverd.

Mitt syn på verditeori er at ingen deskriptiv historie er i stand til å konkludere verdier. Vi må selv flagge de verdier vi ønsker å forplikte oss på.

Men, for oss som mangler tro, kunne det jo være fint med en slik historie likevel. Så hva da med noe som er nærmere virkeligheten, slik vi rent vitenskapelig forestiller oss den så langt?

I Det Utilstrekkelige Mennesket kommer jeg med en utfordring som jeg nå gjentar. Synet på mennesket som resultat av en evolusjonær prosess er hverken negativ eller degraderende. Tvert imot. Utfordringen kommer til deg som privilegert menneske: Du er privilegert fordi du har kommet til verden med ressurser som i stor grad er kompatibel med de utfordringer du eksponeres for i ditt miljø. Tenk da over alle de som ikke passer inn i dette. Tenk da over at alt du er, er resultat av milliarder på milliarder av forsøk med prøving og feiling, Det er de aller færreste forsøk som gir suksess. Tenk da over at kostnaden for din suksess, alt du er, hele ditt liv, bæres av alle de som i større eller mindre grad feiler. Uten denne naturens «cut and try» hadde den ikke kunnet komme opp med alle de løsninger du består av. Utallige mennesker og dyr bærer smerten og lidelsen i naturens blinde forsøk på å utvikle løsninger som passer. Tenk over dette hver gang du kjenner på aggresjon eller forakt over mennesker som blir plagsomme eller ikke får det helt til i verden.

God moral er ikke å støtte opp om alle det du føler for, liker eller beundrer. God moral er når du støtter opp om de du ikke liker, de som vekker din forakt og indignasjon.

Vår forakt og indignasjon er villdyrets språk. Det er vår biologiske programmering. Villdyret er derfor full av kreativitet for å komme opp med unnskyldninger for ikke å akseptere en moralsk standard, slik som jeg akkurat har foreslått. Jeg tenker at omsorgs-komponenten av vår moralfølelse nikker gjenkjennende til dette. Men det er ikke nok. Det eneste som kan imøtegå dette er den øverste tredjedelen av vår hjerne, den vi forbinder med vår menneskelighet, fornuft og kognisjon. Humanisme handler også om viljen til å ta i bruk vår egen fornuft. Men det fantastiske er at historien, som er nærmere virkeligheten kan gjøre sine underverker, slik at vi ser både appellen og moralen i dette.

Nå kan nok noen arrestere meg for å snakke om «god moral». Hvem er jeg til å definere hva god moral er? Men merk deg da dette: bare det å reise dette spørsmålet avskriver objektiv moral. Med en gang vi snakker om «god moral», så har vi innført et skille mellom «god» og «moral». Objektiv moral sorterer seg utenfor dette. Den kan ikke evalueres uten at vi har noe å evaluere den opp mot. Er det godhet? Ja da må det bli opp mot forestillinger om godhet som er i oss. Humanisme handler også om viljen til å ta i bruk også denne ressursen i vårt mentale landskap. Det åpner for muligheten til å rekonstruere moralen slik at den blir både god og rasjonell.

Jeg tenker at ideen om et betingelsesløst godt menneskeverd er en forutsetning for å tilstrebe godhet. I tillegg, for de mer kyniske av oss, så argumenterer jeg for nytteverdien av dette. Vår felles historiske erfaringsbakgrunn gir all god grunn til å hevde at de samfunn som gjennomsyres av et godt menneskeverd, er, ikke bare best å leve i, men også de mest produktive og innovative samfunn som har eksistert. Det er vel grunn god nok, også for ateister å hegne om menneskeverdet. Min konklusjon er derfor at både kristen og ateister kan møtes på samfunnsarenaen og ha felles mål for samfunnet. Vi kan forene vår innsats for akkurat dette, uten å være så opptatt av hvilken «fortelling» som gir oss vår inspirasjon.



 

Islamisme

Grunnen til at jeg tar med Islamismen her er at dette er en tenkemåte som på det fleste områder er diametralt motsatt av den filosofi jeg forfekter. Dermed fungerer den utmerket som en slags kontrast til min måte å tenke på. Jeg er klar over at Islam også inneholder et mangfold av retninger. Derfor er jeg forsiktig med å tilskrive holdninger og tankemåter til Islam generelt. Derfor handler dette om kontrasten til Islamismen, som jo i sine mest ekstreme varianter kan relateres til Taliban og Islamsk Stat.

Islam er en hybrid av religion og politisk ideologi. Jeg er selvsagt mest opptatt av det politisk/filosofiske og livsanskuelsen. Men før jeg går videre kan det være på sin plass å si litt om hvorfor jeg mener at Islam er en religiøs hybrid. Tradisjonen hevder at Muhammed utviklet Islam i to perioder. En periode i Mekka og en i Medina. I Mekka hadde Muhammed ingen politisk innflytelse. Han var mest opptatt av det religiøse. Her utvikles den første delen av Koranen. Den religiøse tenkningen er en sammensmelting av tankegods som fløt omkring i Midøsten på denne tiden. Selve begrepet «Allah» er hentet fra før-islamsk polyteistiskreligion. Men Islam rendyrker monoteismen nesten til det ekstreme. Islam betyr underkastelse, og det har nær sammenheng med dette. Allah gjøres til ekstremt stor og allmektig. Vi mennesker er støv som fordres å underkaste oss for å unnslippe de evige straffedommer. Islam tåler ikke gudebilder eller avgudsdyrkelse. I æreskulturer er det en ureflektert selvfølge at makt gir rett. Islam er forestillingen om den absolutt totale mektige alfa-guddom, og vår plikt eller tilskyndelse til å tilbe dette mektige vesenet.
Men den som setter seg litt inn i historien til denne profeten, vil oppdage at han måtte rømme fra Mekka. Det var en eller annen konspirasjon i gang der for å ta livet av ham. Så han måtte rømme til Medina. Man blir ikke profet i eget hus. Men Medina var langt nok borte på den tiden. Her ble Muhammed mottatt som en stor profet. Han ble gitt lederskapet i byen og han gikk fritt omkring og valgte seg ut koner, og startet familie. Det er på denne tiden Muhammed utvikler den politiske delen av Islam. Han viste seg fremgangsrik som politisk leder og han bygget opp en hær, som skulle vise seg å bli svært suksessrik. Dette var starten på en lang periode med sterk Islamsk fremvekst og dominans over store områder og mange kulturer. Århundrene som fulgte regnes som den store islamske glansperiode.

Noen vil vel hevde at den fredsreligionen som Muhammed utviklet i Mekka står i konflikt med den mer aggressive politiske delen han utviklet i Medina. Det vil for all tid være en viss spenning mellom disse, også innenfor muslimenes rekker. Uansett er det slik at denne hybride modellen vil knytte områdene samfunn og religion sammen på en måte som gjør dem uatskillelige. Det er utenkelig for en muslim å se på samfunnet som uavhengig eller frikoblet fra religion. Over tid har kristne kulturer fjernet seg bort fra denne teokratiske tankemodellen og nærmest ideologisert religionsfrihet og religionenes uavhengighet av samfunn og politikk. Dette handler jo om at Jesus proklamerte et «mitt rike er ikke av denne verden». Jesus var hverken politisk engasjert og han tilhørte ikke den politiske eliten. Dette er en konstellasjon som gjør det mulig med religionsfrihet på den ene siden og et sekulært samfunnssystem på den andre siden.
Innenfor Islam er dette snudd på hodet. Det samfunn man er medlem av er på samme tid et religiøst og politisk samfunn. Derfor er Islam også å regne som en politisk ideologi, på lik linje med f.eks. marxisme.

 

Erkjennelse og Vitenskap

Jeg tenker at Islam må ha hatt en sivilisasjonsmessig flying start. Kanskje representerte både religionen og den samfunnsform den gav støtet til, en flying start i forhold til samfunnene rundt omkring. Noe var kanskje tilfeldigheter, men det må jo også ha vært noe med måten de organiserte seg på som gav Islam den formidable suksessen som fulgte i århundrene som fulgte etter Profeten Muhammed. I dag fnyser vi i vesten av Sharia-lover. Men kanskje man skulle være ydmyke og se på manifestasjonen av disse lovene i de første århundrene opp mot praksis i omkringliggende samfunn. Kanskje vi da oppdager at dette representerte en betydelig forbedring. Og at denne forbedringen gav en samfunnsmessig fordel som gjorde det mulig for muslimene å ekspandere så hurtig som de gjorde. På mange måter tror jeg det må være tilfelle, fordi enhver nytenkning jo har den fordelen at den kan bygge på all erfaring, tenkning og kunnskap som er tilgjengelig frem til nå. Det vil si at tilsvarende helhetlige gjennomganger for eksempel tusen år før, mangler de siste tusen årenes fremskritt. Dermed har man ikke alle erfaringene fra tusen år å bygge på; samfunn som brøt sammen, dårlige samfunnsutviklinger, religiøse-, tekniske- og filosofiske feilskjær, som i tidens løp har blitt åpenbare. Alt dette kom ikke med. Det er derfor lett for en helhetlig systemtenker å ta høyde for mye mer, når religion og samfunn skal utformes. Kanskje dette kan ha vært en effekt, som til slutt gjorde det store utslaget. Og Islam var jo åpen og fremadstormende i århundrene som fulgte. Det er jo da de skal ha eksistert, de kalifatene som mange muslimer (salafistene) drømmer om. Det som skjedde i de dager skulle få stor betydning for vesten fremgang noen århundrer senere. For muslimene samlet kulturtradisjoner, vitenskap, filosofi fra alle hjørner av sitt store rike. Dette ble oversatt til arabisk og tatt vare på i biblioteker. Den enorme greske kulturarven som gikk tapt for de kristne, ble berget av arabiske muslimer. Uten dem så hadde vi ikke kjent til Aristoteles, Platon, Sokrates og de andre store greske filosofene. Og vitenskap og filosofi blomstret innenfor Islam. De fleste synlige stjerner på himmelen har arabiske navn. De etablerte begreper som algebra og algoritme stammer fra islamsk kultur. Alt dette levde og blomstret frem til omtrent 1200 tallet. Hva som gikk galt kan man jo spekulere om, men noe av skylden er kreditert Al-Ghazali som var en muslimsk filosof som levede på 1100 tallet. Han var visstnok en stor tenker, med tilsvarende stor innflytelse på sin samtid. Men han ble etter hvert konsumert av sin religion. Det sies at han etter hvert anså matematikken for å være djevelens språk. Han ble opptatt av å komme tilbake til røttene, finne frem til den rene Islam osv. Og vi vet vel av erfaring at slike bakoverskuende tenkere har en sterk tendens til konservering av kulturen. Det vi vet er at Islam lukket seg, vegret seg mot nytenkning og de kom aldri tilbake på det nivået de en gang var. For de var en gang verdens ledende. I dag er det stor divergens mellom Islam og moderne vitenskap. Utdannelse er for gutter, og det handler mest om å sitte og rugge foran Koranen. De fleste muslimer er kreasjonister. De avviser evolusjonsteorien. Og vi ser jo også hvordan de ligger tilbake i forhold til teknologiske fremskritt. De har nesten ingen nobell-prisvinnere innenfor vitenskap. Og når vi betrakter fenomener som f.eks. ISIS ekspansjon i Syria og Irak, så merker vi oss at det kjører rundt i Toyota, utviklet og produsert i Japan. Det har konfiskert og overtatt brødfabrikker, basert på vestlig teknologi, satt opp av vestlige bistandsmidler. De bruker våpen produsert i vesten og Russland til å rane til seg vestlig produserte trailere og henretter de stakkars syriske sjåførene med de samme våpnene. De tar video av bestialske halshugginger, med vestlige produserte kameraer, lagrer det på vestlig produserte datamaskiner, med amerikansk utviklede operativsystemer. Så distribuerer de det med amerikansk utviklede Internett. De tror mer på at Muhammed kløvet månen i to, enn på teorien om Big Bang… en måne som amerikanere for øvrig har gått på. På tross av higen etter atomvåpen med tilhørende raketter, så er de ikke nærheten av å få noe som helst ut i verdensrommet.

Subjektivistisk filosofi dyrker rasjonaliteten. Den tar nok historien med seg, med forbehold om alle mulige feiloppfatninger, men den er ikke bakoverskuende konserverende. For det er irrasjonelt. Subjektivisten er klar over vanskelighetene ved erkjennelse. Derfor er har subjektivismen en kritisk grunnholdning. Men god rasjonalitet sier at man tar det man har, så gjør man det beste ut av det. Vitenskapen handler om empirien. Og det er i empirien at livskvalitet blir mulig. Den rasjonelle beslutning tilstreber en best mulig virkelighetsoppfatning. Da er vitenskapen det beste kvalitetsstempel. Men vitenskapen er ikke dogmatisk. Den er feilbarlig, selvkorrigerende, og den forteller oss også hva vi ikke vet. Subjektivistisk filosofi avviser forestillinger om indre erkjennelse til viten. Hjernen er et feilbarlig informasjonssystem, et informasjonssystem som er ingenting uten sanseerfaringer.

Min fordel som systemtenker fremfor Islam er at jeg har ytterligere 1400 år med erfaring, kunnskap og tenkning å bygge på. Det gjør det lett å foreslå bedre modeller, selv for en moderat begavet tenker. Om jeg skulle ta et muslimsk utgangspunkt, nemlig at det er Gud som har skapt meg, så er det befriende å oppdage at han også har utstyrt meg med både fornuft, følelser og moralsk intuisjon. Islamisme har en lei tendens til å ville undertrykke Ahmed Hattemakers tendenser i retning av å bruke sine egne mentale resurser på selvstendig grunnlag. Den samme lille mann og lille kvinne er velkommen inn som grå støttespillere, produksjonsmidler, kanonføde og selvmordsbombere. Det forutsetter ikke å bruke hue, noe som man skulle tro var en gave gitt av Allah. Det hele er derfor et paradoks. Og det ligner mistenkelig på en konstruksjon, laget av eliten, for eliten, slik at massen kan kontrolleres og tvinges til selvoppofrelse for noe de tror er Allah, men som egentlig er for lederne og eliten.

Etisk grunnsyn

Jeg snakker ofte med min gamle mor i telefonen. Hun er mer enn gjennomsnitt skeptisk til innvandring generelt og muslimer spesielt. I alle år har jeg forsøkt å dempe hennes skepsis ved å vise til at de aller fleste muslimer er fredelige og ikke ønsker annet av livet enn oss, nemlig fred og ro og et godt liv. Det er en posisjon jeg fremdeles hevder. Men i de siste årene er det blitt stadig vanskeligere ikke å gi henne rett i noen av hennes påstander. Særlig har det blitt aktuelt akkurat nå i skrivende stund hvor Islamsk Stat har en skremmende fremgang, og hvor vi blir vitne til den ene bestialske videoen etter den andre, hvor de massakrerer uskyldige mennesker og skjærer hodet av vestlige hjelpearbeidere og journalister. Det er på ingen måte mulig å forsvare dette. Min mor hevder at dette jo må være en svakhet med selve religionen. Dette er en brutalitet som de fleste muslimer tar avstand fra, og som de fleste kanskje ser på som totalt uakseptabelt med utgangspunkt i den samme religionen. Mange muslimer vil jo også påpeke at vi i den vestlige verden og kristne og ateister har stått bak verre folkemord enn det vi ser i Syria og Irak. Vi trenger ikke å gå lengre tilbake enn til 1995 og Srebrenica-massakren. For ikke å snakke om Holocaust. I så måte står vel ikke Islam i noen særstilling.

Det jeg ser som er elementer som går igjen i alle slike massakrer er følgende liste. Og her vil jeg påpeke for ethvert punkt hvor jeg oppfatter at Islam står.

1)      Forsvares i en kontekst av krav om absolutt lydighet
Islam har en latent totalitærisme i seg. Selve begrepet «Islam» betyr underkastelse. Flertallet av islamske stater er totalitære. Noen unntak er for eksempel Tyrkia og Indonesia. Men ellers ser det ut som at selve kulturen, særlig i Midtøsten, har en latent resistens mot demokrati. Det vi ser som går igjen i disse landene er forherligelse av maktens fysiske språk. Du skal tvinges til underordning. Du skal trues med grusomme sanksjoner og du skal piskes til lydighet. I forhold til Islam så ser vi sammenhengen her på fire måter. Det Islamske Paradis, som i tillegg til vanlige himmelske kvaliteter også lokker med vakre jomfruer. I kontrast til dette har vi det islamske helvete, som nok kan karakteriseres som det verste helvete som overhode tenkes kan. Så har vi selve synet på Gud, eller Allah som er så ufattelig enormt stor, med en uinnskrenket makt på alle områder. Så har vi menneskesynet, som med utgangspunkt i helvetet, og de brutale sanksjonene i denne verden, viser seg å være uten bunnivå. Kombinasjonen av absolutt makt, manglende menneskesyn, og orientering rundt belønning og sanksjoner, gir en filosofisk etisk cocktail som samlet sett er sterkt kontrollerende, absolutt amoralsk og uhemmet brutal.  Og det er klart, med et slikt filosofisk grunnsyn, så skal det ikke mer en et par skeivtolkninger av Sure 9, for at det er fullt ut anvendbart i den virkelige verden, av virkelige stater eller militser, på virkelige mennesker. Tolkningen av skriftsteder er mest interessant her. For muslimsk kritikk av Isis går stort sett på en ting, nemlig tolkning av skriften. Dette er deduksjonisme i praksis. Oppfattelsen av skriftens ord alene kan utgjøre forskjellen på om en muslim blir en velfungerende samfunnsborger eller om han blir et brutalt monster.
Empatisk etikk forkaster deduksjonismen som meningsløs og amoralsk.

2)      Inneholder ofte forestillinger om absolutt moral
Spørsmålet om absolutt moral hører gjerne sammen med spørsmålet om Guds eksistens. På mange måter er det den moralske begrunnelsen for guds eksistens. Ateister blir svært ofte konfrontert med akkurat denne problemstillingen. Islam binder seg til masten ved å forfekte en ubetinget lydighet til den moral Allah definerer. I denne videoen om det muslimske helvetet slår Abdur-Raheem Green fast at kun universets skaper har rett til å definere moralske verdier (makt gir rett). Dette står i grell kontrast til empatisk etikk som bestemt aviser en slik forestilling. En eventuell gud som har skapt oss, ville aldri dessuten ha meddelt sin moral til oss gjennom det naturlige språk, til en eller annen profet, fra en tid og en kultur langt borte. Om dette var så viktig, hvorfor kunne denne guden ikke ha meddelt seg litt mer direkte? Dette er opplagt en svært upresis informasjon, og den er vanskelig tilgjengelig for den enkelte. Det er jo så mange rare «gudommelige budskaper» der ute. Nei, den som forstår emosjonell programmering, ville også skjønt at en vis gud ville ha bygget moralen inn i mennesket i form av emosjonelle tilbøyeligheter. I den grad vi mennesker opplever sterke disharmonier mellom vårt indre kompass og uklarere ord i en eller annen skrift, hvem av dem burde et klokt menneske oppfatte å komme fra Gud?

3)      Mangler et bunnivå for menneskelig verdighet. Det er det jeg kaller for dårlig menneskesyn.
Jeg trenger kun å vise til forestillinger om det muslimske helvete for å slå fast at mennesket, i islamsk filosofi, i seg selv er i total mangel av etisk verdi.

4)      Er vid åpne for etiske singulariteter
I denne videoen om det muslimske helvetet tar Abdur-Raheem Green en velkjent strofe jeg har hørt før, fra adventistenes talerstol. Han stiller et utmekret filosofisk spørsmål, nemlig hva er det som gjør noe til godt og noe til ondt. Så refererer han til alle mulige forskjellige meninger og utslag av dette, hvor på han konstaterer at dette ikke er noe mennesket kan finne ut av. Vi trenger derfor en gud som kan besvare spørsmålet for oss. Det betyr i klartekst at vi som mennesker fraskriver oss muligheten til å ha noen mening om disse begrepene. Han sier, fritt oversatt, at det kun er skaperen av dette universet som har rett til å definere godt og ondt, rett og galt. Hvor han får det fra, og hva som er nødvendigheten i dette, kan man jo bare spekulere i. Kanskje har det noe med en ubevisst forestilling om at makt gir rett til å definere moral. Uansett, i klartekst altså at det det som oppleves som et forferdelig onde, ja det definerer skaperen å være det gode, og derfor også rett. Det er nettopp dette som er definisjonen på etiske singulariteter, og som faktisk totalt mangler grenser og anstendighet i forhold til hva det kan være tenkelig å utsette enkeltindividet for, og fortsatt kalle det for godt og rett. Og selvsagt, når vi hører frasen «Gud er god», så ligger det en etisk agnostisisme i dette. Gud er god. Men hva er god? Det er det Gud er.
Empatisk etikk adresserer etiske singulariteter ved kort og godt å knytte begrepsparet rett og galt, direkte til godt og ondt. Det er også grunn til at empatisk etikk aldri tillater at etikken skal kunne brukes som begrunnelse i seg selv for moral. Man kan altså ikke begå grusomheter og deretter påberope seg empatisk etikk som begrunnelse for at det er rett.

5)      Vold og avskrekking er akseptable virkemidler i overmaktens hender.
Islam er utviklet i en æreskultur. Her er det en ting som gjelder, nemlig «Ordet og dasken» som vi pleier å si i Nord-Norge. Dette er maskulinitet i andre potens. Det er alfa-mennesket i full blomstring. Uenighet handteres ikke med dialog, men med spytt og slag. Hele tankegodset er gjennomsyret av dominans. Den sterkeste dominerer, den sterkeste definerer og den sterkeste har rett. Empatisk etikk tar i prinsippet avstand fra all vold og avskrekking. Men, som samfunnssyn erkjennes det at staten har voldsmonopol og at dette er en nødvendighet dersom staten skal kunne ivareta sin plikt til å beskytte oss mot hverandre. Men selv her er jeg svært kritisk og opptatt av å innrette dette på en slik måte at voldsbruken blir minimal. Vold er svært skadelig og bør kun reserveres til nødstilfeller. På samme måte er jeg svært kritisk til bruk av avskrekking. For det første er det ikke særlig effektivt på mange områder. For det andre vil for sterke virkemidler her skape kollektive traumer, frykt og signalisere vold som akseptabelt virkemiddel.
Som en kontrast så oppfatter jeg vold og trusler til å være apenes språk, mens dialog og analyse er det modne menneskets språk, det eneste språket som er anvendbart i det modne siviliserte samfunn.

Kvinnesyn

Når en selvmordsbomber gjør sin heroiske gjerning og havner i paradis, så er han lovet 70 jomfruer. Hvilken frihet har så disse jomfruene i et fullkommet paradis? De blir født og foret opp. I en alder av 13-15 år, gir Allah dem i gave til en fremmed mann, som akkurat har drept et titalls uskyldige vantro. Han fortjener da belønning. Han får da disse unge jentene som en gave, som om de var objekter uten eiendomsrett til seg selv. Selv i en slik vanvittig manipulerende fantasi-forestilling så skinner grunnholdningen gjennom. Kvinner i Islamsk kultur eies og disponeres av mennene rundt dem.

Organisering av kjønnsroller i tradisjonelle kulturer har en tendens til å bli preget av menneskets naturlige emosjonelle programmering. Dette kan få mangfoldige utslag og også forskjellig intensitet, alt etter hvor totalitær kulturen er. Islamske kulturer har som regel bakgrunn i gjeter- og nomade-kulturer, som jo er kjente æreskulturer. De er svært maskulint orienterte. Noen ville kalle det for patriarkalsk. Jeg ville kanskje bruke begrepet alfahann-orientert, opp mot at den emosjonelle programmeringen, vi snakker om her, er relatert opp mot seksuell seleksjon. I den kultur, hvor Islam oppstod, er det særlig farskapsusikkerheten som har fått det store gjennomslaget. Og vi kan også legge til polygami, som jo også kan tilskrives alfahann-dominans. Muslimenes tendens til å ville pakke inn kvinnene, dekke dem til, omskjære dem, og pålegge dem alle mulige restriksjoner kan alt sammen forklares med farskapsusikkerheten. Merk at det ikke nødvendigvis bare menn som tvinger kvinner til dette. For dette har med kvinnens ærbarhet å gjøre. Og de fleste kvinner i slike kulturer vil jo streve etter å fremstå som ærbare, og derfor også ha en egeninteresse i å ta de kostnader som er nødvendig for å beskytte sin ærbarhet. Dette er en nøyaktig forutsigelse av evolusjonsteorien og det seksuelle utvalg. Det er jo et paradoks at alle muslimer er kreasjonister, men deres kultur er et levende bevis på evolusjonsteoriens treffsikkerhet.

Alfa-hann dominansen fører til en tendens til å se på kvinner som buskap. Jeg tenker meg at den gamle eliten som utformet dette, var høystatus menn, med stor innflytelse. Og på samme måte som de hadde mange kameler, så hadde de mange koner. Men konene fikk ekstra forpleining og gode rettigheter foran kamelene. Mye av det som vi ser som restriksjoner på de muslimske kvinner oppfattes som regel av muslimer å være utformet for å beskytte kvinner. I et samfunn med utbredt polygami er det enkel matematikk at mange menn pent må finne seg i å leve livet uten noensinne å se andre kvinner enn sin egen mor og sine søstre.  Men menn har generelt en sterk emosjonell programmering i retning av sex. Jeg tenker at en måte å dempe dette på er nettopp å dekke til kvinnene slik at arbeidskraumen utenfor ikke skulle se noe som trigget hans seksuelle impulser. For her er det fare for voldtekt, eller «tyveri av annen manns eiendom», som noen ville ha kalt det. Og igjen, dette er en nøyaktig forutsigelse av det seksuelle utvalg. Det er taper-hann strategien som her utgjør en potensiell fare for enhver kvinne. Dette kan ha forsterket både restriksjoner og tendensen til å pakke kvinnene inn. Og selvsagt nådeløst brutale sanksjoner for utroskap, som jo også er motivert av ære. Dette kommer jo i tillegg, og bare understreker hva dette spillet egentlig går ut på.
Summen av dette avtegner seg i et mønster som neppe kan forklares med annet enn evolusjonsteorien. Disse stammehøvdingene har inntatt opportunistisk biologinære standpunkter, og det hele har blitt sementert i kulturen, med de konsekvenser det har den dag i dag.

Hele dette foreldede biologinære kvinnesynet står i grell kontrast til empatisk etikk. For empatisk etikk har en innebygget universalitet som på ingen måte gir noen fullmakt til å rangere menneskeverdet slik det her har blitt gjort. Empatisk etikk gir automatisk likestilling.

Kjønnssegregering kan også være forklaringen på at muslimske samfunn ofte blir så brutale og voldelige. For her finner vi store innslag av kjønnssegregerte miljøer. Og vi vet fra forskning av rene mannsmiljøer og rene kvinnemiljøer ikke er spesielt bra. Mannsmiljøer vil gjerne ta sterk farge av maskuline verdier hvor dominans og fysisk makt blir rådende verdier. De rene kvinnemiljøer blir heller ikke så bra da de ofte dyrker frem usunt sosialt spill. Det er blandingsmiljøene, altså de som består av både kvinner og menn, i likeverdig samspill, som skaper det beste sosiale klimaet. Forskningen er klar på dette. Og muslimske miljøer går altså glipp av denne effekten. De skaper altså et kunstig kjønnsskille. Og siden menn dominerer, vil dette raskt bære over i æreskultur og brutalisering. Står det virkelig i Koranen at man må ha så sterk kjønnssegregering? Vel, i så fall er jo det et bevis på at det neppe er noen guddommelig visdom som kommer fra denne boken.

En annen refleksjon er at det jo selvsagt for et samfunn er både irrasjonelt og direkte dumt å ekskludere 50 prosent av befolkningen fra utdannelse og å delta i samfunnslivet på likeverdig selvstendig basis. Tenk på all den verdiskaping og innovasjon som går tapt i kjølvannet av slike restriksjoner. Det er nok mange grunner til at velstanden i vestlige land så til de grader overstiger det man finner i muslimske land. Men en vesentlig faktor her er sannsynligvis denne ene, nemlig at kvinner er ekskludert fra verdiskapingen. Og det gode budskap er jo at likestilling faktisk er en vinn-vinn situasjon for alle parter. Ikke bare øker det verdiskapingen dramatisk, men vi får også et lykkeligere folk.

Livsutfoldelse

Den Islamske moral er i høy grad pietistisk. Islamisme er kjent for å forby film, musikk, underholdning og litteratur man ikke liker. De har ingen motforestillinger mot å frata den lille mann og kvinne all personlig frihet. De dikterer både klesdrakt og skjeggvekst.
Empatisk etikk oppfordrer til livsutfoldelse. For livsutfoldelsen er selve manifestasjonen av menneskets søken etter livskvalitet. Ikke bare er dette sunt og godt, men sannsynligvis en av de viktigste kilder til menneskets innovasjon og skaperkraft. Den som med sin moral hemmer menneskets livsutfoldelse er enten ute etter å dominere, eller undertrykke, eller så har vedkommende ikke skjønt hva moral dreier seg om. Hemming av livsutfoldelse er også hemming av selve mennesket. Et menneske uten livsutfoldelse blomstrer aldri, det visner.

Samfunnssyn

Muhammed var i motsetning til den kristne Jesus, både religionsstifter, hærfører og politisk leder i en og samme person. Han var sannsynligvis diktator og avsa sannsynligvis selv dommer over andre. Jesus var derimot en fattig mann i opposisjon mot makt og elite, og han avstod bevisst fra å dømme noen. Noen har antydet denne forskjellen som utslagsgivende for at muslimer ikke har tradisjon for å utvikle demokratiske samfunn, men heller totalitære diktaturer. For på mange måter er det demokratiske samfunn i høy grad utviklet med tanke på å dempe de verste utslag av maktovergrep mot den lille mann og kvinne. Selv om det ikke alltid fungerer optimalt, så er det demokratiske samfunn i langt sterkere grad til for det lille menneske, og på det lille menneskets premisser. Islamske stater er som regel på herskerens og elitens premisser. Det er først når man kommer på elitenivå at man blir et «etisk individ». Ingen andre har individuell status. De er til for samfunnet og for Allah, ikke omvendt.
En annen vinkling er at muslimer, i langt sterkere grad oppfordres til å ha et liv helintegrert med religionen. De harselerer gjerne med kristne som nå og da går i kirken, men som ellers lever et liv i praksis uten religion. Nå har jo jeg vokst opp som syvendedags adventist, og jeg kjenner jo igjen den retorikken. Til syvende og sist handler jo dette om manipulasjon og kontroll. Kristne oppfordres også til å ta Jesus med i hverdagen, hvert minutt hvert sekund. Men innenfor Islam er ofte plikten sterkere, ja så pass mye sterkere at det kan vanke sanksjoner om noen blir åpenbart for slappe. Dette refererer seg igjen til en pietistisk grunnfilosofi. Gud er ikke til for deg, men du er til for Gud. Det handler om fokus. Om du ikke helt er på høyden så «hjelper» samfunnet deg til det. Samfunnet «bryr seg» med klamme hender, sanksjonerer deg og bringer deg tilbake i folden. I denne forferdelige videoen (spol frem til 1:53:52) får du se avstraffelsen av to menn som ikke deltok i fredagsbønnen. Her har vi et totalitært samfunn som i kraft av våpen, de selv ikke har kunnskap til å produsere, straffer og ydmyker den lille mann i påsyn av hvem som måtte være tilskuere. Det er flere barn blant tilskuerne. En damepupp er forferdelig for et barn å se på, men dette er helt OK. Dette er et vrengebilde av ekte moral. Vi snakker om ekstrem avskrekking. Og sannsynligvis, på et så brutalt nivå, så virker det. Folket flokker til fredagsbønnen.
Det som igjen er klart er at dette er et samfunn uten skrupler for nedverdigelse, og som gjenspeiler et samfunn med total mangel på etisk verdsetting av enkelt individet. Det preges av rå kynisme, amoral og ofte ren umoral. I begynnelsen av denne videoen ser vi trailersjåfører bli henrettet uten rettsak og med latterlige religiøse påskudd. Den reelle grunnen er handler sannsynligvis om rent rovran av trailerne de kjørte.

Det modne samfunn starter sin refleksjon med empatisk etikk og empatisk rasjonalitet. Det er et samfunn fritt for det totalitære. Det er gjennom demokratisk, men med unntak av nettopp disse grunnverdiene som ikke er gjenstand for å kunne avskaffes via noen form for politisk prosess. Fordi dette er så grunnleggende, så universalt felles menneskelig, at her er det ikke rom for kompromiss.

 

Rasjonalitet

Om jeg skulle nevne et punkt hvor min filosofi avviker mest fra gjengse oppfatninger, så er det i synet på rasjonalitet. Kant gjorde det, og de fleste tenkere med ham, de plasserer rasjonaliteten hundre prosent inn under fornuftens domene. Deretter har de en viss avstandtagen til følelser som er noe som man må «beherske og overvinne».

Det subjektivistiske synet integrerer både følelser og fornuft inn i rasjonaliteten. Dette skjer gjennom måten fornuft og følelser er avgrenset på. Denne distinksjonen mellom fornuft og følelser, som jeg har døpt atferdsdualisme, kommer best frem i refleksjonen om forskjellen mellom en slutning og en beslutning. En slutning kan være objektiv. Den tilhører i sin helhet fornuftens domene. En beslutning kan ikke være objektiv i sin helhet, fordi beslutningen involverer en komponent av vilje. Og vilje har etter min mening sitt opphav i følelser. Det er vesentlig å poengtere opphav. Vår fornuft kan også inneholde kunnskap om egne følelser (verdier), og ta hensyn til dette, i en ren fornuftsprosess. Men denne kunnskapen har altså opphav i våre mentale straffe/belønningssystemer som jo er våre følelser. I min teori om rasjonelle beslutninger er dette helintegrert. I synet på rasjonaliteten kommer dette frem som en todelt definisjon, nemlig bevisstheten om hva jeg vil (verdier/følelser) og en realistisk virkelighetsoppfatning (som jo er basisen for å bygge en strategi på hvordan få det til). Det er selvsagt på sin plass å påpeke at dette er grove forenklinger av hva som egentlig foregår i vår hjerne. En litt mer kompleks variant av dette finner du her. Men igjen, realiteten i vår hjerne er selvsagt langt mer kompleks enn dette.

 

Postmodernisme

Se en forenklet oppsummering i denne videoen.

Jeg er vokst opp i en tidsepoke hvor postmodernismen nok har formet uttrykket, både i kulturen, på skolen og i media, bevisst eller ubevisst.  Min egen fokus på fenomenet er kommet først i den senere tid. Men det er åpenbart at både politikk og litteratur er så pass preget av dette, at det nok har kommet til å prege også min måte å tenke på. Når jeg slår opp postmodernisme i Wikipedia, så opplever jeg at jeg kjenner meg igjen i mye. Jeg kaller meg selv for subjektivist, og jeg ser at postmodernismen har mange subjektivistiske trekk.

Imidlertid, når jeg ser utslagene av dagens postmodernisme, den såkalte tredje bølge, så må jeg innrømme at noe i meg sier stopp. Vi ser en bevegelse av såkalte «SJW» (Social Justice Warriers), som av enkelte tenkere kobles nært opp mot denne filosofien.

Den som leser min filosofi vil oppdage at jeg har en «sunn» skepsis til begreper som sannhet, logikk, erkjennelse, språk, informasjon, virkelighet og fornuft. For noen kan det nok være nærliggende og hevde at på disse områdene er jeg mer postmodernist enn modernist. Som subjektivest anser jeg at min hjerne og mitt sinn er et informasjonssystem. Og jeg er veldig klar på at vår virkelighetsoppfatning er en representasjon av virkeligheten. Den er ikke virkeligheten. Jeg innser også at man ikke kan tilegne seg informasjon uten å fortolke, og at i den fortolkningsprosessen så forholdes signalstrømmen til et fortolkningsskjema. Fortolkningsskjemaet må nødvendigvis befinne seg i subjektet selv. Dermed vil subjektet alltid påvirke den informasjon som skapes. Jeg tenker at man vanskelig kan komme helt unna dette.

Jeg opererer med et skille mellom empiri og den reelle virkelighet. Empiri, er det noen kaller for manifestasjonslaget. Det er virkeligheten slik den manifesterer seg for oss, via våre sanser og instrumenter for observasjon. Den vitenskapelige grunntanken er at det eksisterer en underliggende reell virkelighet bak dette, og at det er denne vitenskapen søker å avdekke. Vitenskapen har jo selv avdekket av vår intuitive oppfattelse av tid/rom og materie ikke samsvarer fullkomment med realitetene. Dette har vi sett gjennom både relativitetsteorien og kvantefysikken.

Rent filosofisk går altså jeg litt lengre idet jeg tenker at man aldri kan forholde seg til en signalstrøm utenfra uten å fortolke den. Det åpner for feilbarlighet i vårt grunnsyn på virkeligheten. Men, som Kant, tenker jeg at dette er en teoretisk begrensing, som ikke har så stor betydning all den tid vi er i stand til å vekselvirke og dermed også manipulere empirien. Det er det som betyr noe for det praktiske liv.

Mitt sinn har altså en indre representasjon av en empiri som representerer en tenkt objektiv virkelighet. Og med dette verktøyet forsøker jeg å leve mitt liv, mer eller mindre vellykket.

Jeg tenker at vellykket handtering av empirien, ikke nødvendigvis har et snevert fasitsvar på hvilken informasjonsstruktur som er mest effektiv. Så min virkelighetsoppfatning kan være like suksessrik som din virkelighetsoppfatning, selv om vår indre representasjon av virkeligheten er forskjellig. Dette skaper et visst belegg for å hevde at «sannhet er relativt». Så jeg kan nikke og utvise en viss forståelse av dette. Det er ikke dermed sagt at jeg er sannhetsrelativist. Tvert imot. Her er et par vesentlige forskjeller:

1)      Jeg benekter ikke eksistensen av objektiv virkelighet (vulgærsubjektivisme). Jeg kan heller ikke bekrefte den, men i det praktiske liv legges da denne til grunn (som est slags postulat).

2)      Jeg har utgangspunkt i korrelasjonsteorien for sannhet. Jeg anser koherensteorien for å være ufullstendig.

Dermed kan informasjon rangeres opp imot hvor treffsikker den er i forhold til empirien. De fleste av oss har vel erfart at som regel vil sannsynligheten for suksess korrelere med treffsikkerheten opp mot empirien.  Det er dette som er rasjonalitetens faktabasis. I teorien er det mulig å kvantifisere forestillingers sannsynlighet for å samsvare med virkeligheten på en god måte. All vitenskap baserer seg på dette. Og alt dette baserer seg på antagelsen om en underliggende objektiv virkelighet. Her er det verdt å merke seg at dette også handler om en felles menneskelig basis for utvikling av virkelighetsforståelse. Det som utgjør objektiviteten mellom handler om forsøket på å skape et ytre referansepunkt for virkelighet som eksisterer utenfor oss selv, men som vi kan enes om gjennom vitenskapelig observasjon. Det er det jeg kaller for realitetsorientering. Selvsagt handler det mest om virkelighetsforståelse, men ikke bare det. For dette er også viktig i den sosiale prosessen i vekselvirkningen mellom oss mennesker. For, uten dette ytre referansepunktet vil vi komme i den situasjonen at virkeligheten ikke erkjennes, men den defineres av de sterkeste og mest dominante av oss.

For å sette språk på dette har jeg begynt å operere med forestillingen om «det sosiale univers». Det sosiale univers er et virtuelt univers, men det er forbundet med virkeligheten på den måten at vi alle er prosesser i virkeligheten. Men suksess i det sosiale univers, handler mye mer om sosial gjennomslagskraft enn om den reelle virkelighet. Her kommer det virkelig til sin rett at forestillinger, som vi baserer atferden på, kan gi utmerket suksess selv om alt er bare forestillinger og oppspinn.

Jeg tenker at postmodernisme, i stor grad, handler om å utnytte denne mekanismen fullt ut. Moralsk sett er dette ytterst problematisk. For det er jo selvsagt ikke Jørgen Hattemaker som har det privilegiet å definere «virkeligheten» i det sosiale univers. Vi snakker med andre ord her om en meget kraftfull hersketeknikk.

De praktiske manifestasjonene av dette kan være:

1)      Vitenskapen likestilles med alle andre «fortellinger»
Vitenskap hevdes da å være bare en av mange måter å forstå verden på, og det ene er like bra som det andre. Som jeg har påpekt så rammer dette menneskets kollektive rasjonalitet. Og det legger veien åpen for det jeg kaller for sosial rasjonalitet: den dominante definerer virkeligheten slik den passer med hans interesse. Resultatet av det kan medføre retorikk hvor logos er fraværende, og språket reduseres til signalspråk. Det at vi mangler et felles menneskelig referansepunkt betyr også at dialog med andre enn sine meningsfeller, ikke bare er meningsløs men også en unødvendig psykisk belastning. Dermed brytes det vesentlige prinsippet om behovet for å bryte meninger mot hverandre.

2)      Benektelsen av biologisk innflytelse på menneskets atferdsmønster.
Dette har jeg vært inne på her, og her og her og her.
Å utvikle et samfunn på basis av feil virkelighetsforståelse av mennesket selv, vil nødvendigvis medføre store lidelser. I vår tid slår dette ut i abolisjonisme, krig mot gutter, sosiale utrenskningsprosesser, kollektivisme og totalitære tilbøyeligheter.

3)      Kjønnsmaktperspektivet
Her snakker vi om en ensporet konspirasjonsteori basert på en mannskonspirasjon for å holde kvinner nede. Denne må ses i sammenheng med postmodernistisk tenkning, særlig basert på marxisme og filosofien til Nietzsche. Vi må også se dette i sammenheng med de franske postmoderne filosofiene Derrida, Fochault, og Lyotard, som samlet sett skapte et overfokusmakt og maktstrukturer. Da snakker vi ikke bare om kjønnsmakt, men også om hvit eller vestlig makt og selvsagt også klassemakt. I dette perspektivet blir f.eks. også vitenskapen omdefinert til et maktredskap. Følgelig mister vitenskapen sitt fellesmenneskelige referansepunkt, også i dette perspektivet.

Alt dette representerer det jeg kaller for vulgariseringer, både filosofisk, politisk, vitenskapelig og moralsk. Alt dette er mekanismer i det sosiale spill, hvor de fungerer som verktøy for å vinne over eller undertrykkelsesmekanismer.

Og da er vi jo inne på den moralske siden av det hele. Jeg har ikke funnet, eller mangler en dekkende beskrivelse av postmodernistisk etikk. Jeg er faktisk usikker på om den finnes. Men det fremgår av de fleste kommentarer at postmodernismens etiske basis er kollektivisme. Dette står da i motsetning til individualisme, som jo preger kapitalistiske og sosialdemokratiske samfunn i vesten.

Min etiske tenkemåte, altså empatisk etikk er hundre prosent individualistisk. Og jeg tenker at dette er ganske presist definert, og godt begrunnet. Dette kolliderer fullstendig med postmodernistisk kollektivistisk etikk, som jeg oppfatter å være rent makt-basert, master moral i god Nietzsche ånd.  Da snakker vi om en vulgarisering av etikken: «Man må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget, vi spiser omeletten». Med andre ord en etikk som tjener alfa-regimet, men hvor Jørgen Hattemaker er uten annen etisk verdi enn nyttig for produksjonen.

En vesentlig del av postmodernistisk tenkning handler om relativisering av etikken. Da handler det jo om å ta avstand fra opplysningstidens forestillinger om absolutt moral. Generelt sett behandler jeg problemet her og  her. Jeg kan godt forstå behovet for å konfrontere, særlig den religiøse varianten av absolutt moral. Denne har uten tvil medført svært mye ulykke opp gjennom tidene. Og den fortsetter å gjøre det. Jeg hørte akkurat om forholdene i El Salvador, som er katolsk og har en svært streng abort-lovgivning. Flere kvinner sitter fengslet med dommer på opp til 30 år, for drap og brudd på abort-loven. Noen av disse er utvilsomt spontanaborter og dødfødsler. I den konkrete saken det var snakk om, var det en kvinne som satt på tiende året etter å ha spontanabortert i niende måned. Dette er tragedier, som følge av en streng religiøs absolutt moralisme. Selvsagt skjønner jeg behovet for å konforntere dette moralsynet, med utgangspunkt i en generell refleksjon om hvor egnet absolutismen er for vår tid. Men den motsatte vulgære ytterligheten vil jo ikke løse dette i det hele tatt. Dersom moralen relativiseres vil jo den katolske praksisen fortsatt måtte aksepteres, så lenge den har flertall i den kulturen. På samme måte kan man ikke klandre, hverken Holocaust, eller slaveri. For alt dette skjedde jo i kulturer hvor det var allment akseptert.

Jeg sier en plass at «jeg har verdens beste filosofi». Det er nok en svulmende grandios påstand. Men mye av bakgrunnen for dette ligger i empatisk etikk, og utviklingen som må til for å oppnå modenhet nok til å se livet i hvitøyet, ta seg sammen og bli et «slags» medmenneske, på tross av alle de skavanker man måtte bære på.

 

 



[1] Dette er en myte basert på sitatfusk. Se Tillegg.

[2] Hovedfiguren i romanen Kildens Utspring Han var en genial arkitekt.