Holdning til enkeltmennesker eller grupper som inneholder et eller flere elementer av:

·       fordømmelse eller intoleranse

·       nedverdigelse

·       manglende respekt

·       manglende empati eller likegyldighet

·       nedlatenhet

·       umenneskeliggjøring

·       Hat

·       Dirtyfisering

·       Arroganse

·       Antagonisme

Det er viktig å erkjenne at forakt er en impuls. Den starter som en emosjonell affekt. Med andre ord er dette noe vi har med oss fra en førmenneskelig tid, hvor individene navigerte i flokken på instinkt. Når du kjenner forakten, er det dyrets instinkt du kjenner. Og den slår inn på vårt atferdsmønster dersom vi gir etter for impulsen. Dersom man handler hemningsløst på slike impulser, så kaller jeg det for biososial modus. Som mennesker er vi utstyrt med bremsemekanismer som er nært koblet opp til vårt kognitive system. Det gjør det mulig for mennesker å velge alternative strategier, ofte i motsetning til dyret i oss. Dette gjør det også mulig for oss å vurdere denne impulsen med moralske øyne. Menneskets suksess på som art på denne planeten handler nettopp om evnen til å motstå slike impulser. Det er dette som er vår menneskelighet.

Som impuls sorterer forakten inn under rangeringsmekanismene. Man opplever seg selv eller sin gruppe som overordnet eller overlegen og den andre eller den andre gruppen som mindreverdig. Dette tilsvarer å anse seg selv eller sin gruppe som høyere oppe i hierarkiet. Man er arrogant og ser ned på den man forakter. Den menneskelige varianten av dette baserer seg på stigmatiseringer og stereotyper. Man distanserer seg fra den og regner seg selv som et bedre menneske. Forakten har sin basis i impulser som sorterer inn under aggresjon som her manifesterer seg i ønsket om å dominere, og vilje til å plage usynliggjøre, eller skamme den som foraktes.

Den moralske blindsonen

Utbredt forakt i en sosial gruppe gir åpninger for å høste sosial valuta ved teknikker som moralsk indignasjon, dydssignalisering, moralsk trakassering og allianse-signalisering osv. Dette er tilbøyeligheter vi alle har i oss. De er fremelsket av det naturlige utvalg og seksuelt utvalg. Men vi vil jo straks oppdage at vi har motsatte tilbøyeligheter basert på omsorg. Og dette er meget sterke tilbøyeligheter i oss mennesker. Og vi oppdager at de står i veien for eller kan bremse effektiviteten i de aggressive tilbøyelighetene.

Hypotesen om den moralske blindsonen handler om at det aggressive emosjonelle registeret, som forakt er en del av, skaper en blindsone som blokkerer omsorgsbaserte impulser. Dette slår ut i form av det jeg kaller for «objektivisering» av den eller de som aggresjonen rettes mot. Det vil si at subjektet mer eller mindre forsvinner fra radaren til den som forakter eller fordømmer. Og dette er en omfattende blindsone. Man blir blind for:

1)   Den virkning egne handlinger og holdninger skaper hos den utsatte

2)   Subjektets budskaper eller kommunikasjon (analytisk objektivisering)

3)   Subjektet som resurs

4)   Subjektets behov

5)   Subjektets krav på respekt og likeverd

6)   Subjektets rettigheter (sosiale normer har en tendens til å bli opphevet)

7)   Subjektet som aktør (alt subjektet gjør av eget initiativ er ikke handlinger, men forstyrrelser som kan urimelig problematiseres og kritiseres)

Listen kan sikkert gjøres lengre. Men det er en viktig del av subjektet som beholder sin status og synlighet på forakterens radar. Det er det lidende subjektet. Det er den delen av subjektet som kan bli gjenstand for ydmykelse, fornedrelse og som sagt lidelse. Disse beholdes fordi dette er basis for aggressivt begjær.
Her har jeg noen refleksjoner om narsissisme som henger sammen med dette. Hypotesen er at opplevelse av egen overlegenhet øker latensen for utløsning av narsissistiske trekk. Konsekvensen av dette er at normalmennesket har «mange ansikter». Det vil si at slike trekk ikke bare forbindes med personlighetsforstyrrelser. Dette er absolutt et potensiale i normalmennesket. Og det kan utløses når relasjonen ligger til rette for dette. Og da utløses det i relasjonen og ikke andre steder. Det vil si at mennesker utenfor dette samspillet ikke vil merke noe av dette. Det er et mangfold i normalmenneskets atferdsmønster som varierer med relasjonene, og som omgivelsene i stor grad også er blinde for.
Hypotesen om at tilbøyeligheter generelt har diffuse triggere ligger også til grunn for at dette kan utvides, ikke bare til å gjelde en-til-en relasjoner, men også på gruppenivå. Les gjerne refleksjonen om det store mennesket. Det holder med opplevelsen av «større enn». Vårt fotballag er i en høyere divisjon. Vi kommer fra en større by. Vårt land er størst. Jeg jobber i en større bedrift. Det er ikke tall på mulige variabler som er egnet til å sortere grupper i rangeringsforhold. Og dette utløser det noen kaller for tribalistiske tilbøyeligheter. Et annet navn er vi-og-de mentalitet. Poenget her er at med på kjøpet kommer den forakten som skaper disse moralske blindsonene med et ytterste potensiale til folkemord.

Men lenge før vi kommer dit er tendensene virksomme i oss alle. Følgelig er det vesentlig i det modne samfunn å få disse trollene ut i den kognitive sola, slik at den kan skinne og skape erkjennelsen av hva dette er. Dette er tilbøyeligheter som kun kan avdempes ved at vi erkjenner eksistensen av dem og lager oss kognitive strategier for å avdempe eller bekjempe dem.