Fornuften

Den rene fornuft

I min tenkning har jeg vært forsiktig med å bruke fornuftsbegrepet fordi det er forholdsvis uklart hva fornuft egentlig er ment å bety. Men i mangel av andre gode begreper blir jeg nødt til å flagge hva jeg mener med fornuft. Jeg kan imidlertid ikke garantere at jeg ikke tidligere har brukt begrepet helt konsistent. Jeg bruker også begrepet «kognitive ressurser». I min tankeverden er dette synonymt med fornuft.

Fornuften er den mest synlige og markante delen av det jeg kaller for de menneskelige mentale resurser. Det viktigste og kanskje mest kontroversielle er at jeg avgrenser fornuften på en slik måte at den rene fornuft ikke er i stand til å ta beslutninger. I et beslutningsregnskap er fornuften involvert i alt som ikke har med verdisiden å gjøre. Jeg kaller normalt sett det for virkelighetsoppfatningen. Men fornuften er mer enn virkelighetsoppfatningen, den inneholder alt som er med på å skape virkelighetsoppfatningen. Normalt der dette det psykologene kaller for kognitive funksjoner (skjønt jeg heller ikke her er sikker på at man ikke blander dette sammen med verdier). Her er eksempel på funksjoner og mekanismer som jeg anser å tilhøre fornuften:

·         Virkelighetsoppfatning

·         Hukommelse
Hukommelse er nok i bruk i forbindelse med en rekke andre funksjoner i hjernen som ikke tilhører fornuften. Men all vår erfaring, kompetanse, forestillinger, språk osv. krever stor kapasitet på hukommelsen.

·         Kunnskap/erfaring/kompetanse

·         Språk
Det naturlige språk er meget komplekst. En stor del av vår tenkning foregår i språk. Språket skal tolkes og det skal kodes. Størstedelen av vår kommunikasjon med andre mennesker foregår via språk.

·         Resonnement/logikk/evne til slutninger

·         Fantasi/kreative prosesser på forskjellige nivåer

·         Intuisjon
Det kan jo være en akademisk øvelse å debattere om intuisjon tilhører fornuften eller ikke. Jeg velger å ta den med her fordi dette griper inn og fungerer helintegrert med våre kognitive prosesser.
Generelt er intuisjon et begrep som er nok så løselig definert. Psykologene skiller gjerne mellom såkalte system-1 og system-2 funksjoner. Det vi forbinder med system-2-funksjoner er det vi naturlig avgrenser til fornuften. System-1 er intuisjon. I den sammenhengen betegnes intuisjon å være en tankeprosess som gir et svar, en løsning eller en ide, uten anstrengelse og uten bevissthet om prosessen bak.
Det som er interessant er at vår opplevelse av tro stammer fra denne system 1 tankeprosessen. System 2, altså vår fornuft har ingen tilsvarende funksjon. Det vil si at fornuften i seg selv, hverken kan produsere viten eller skape en illusjon om viten. Fornuft kan i høyden sannsynliggjøre eller u-sannsynliggjøre ting. Men om vi noen gang kommer til opplevelsen av å vite, så stammer ikke dette fra fornuftens prosesser men fra intuisjon. Tankeprosesser utført av fornuften kan utløse en følelsesmessig respons som er en illusjon om å vite. Det er det jeg kaller for å bli bergtatt av egne eller andres ideer. Og da ligger det i kortene at det subjektivistiske synet på viten er at dette er en fornemmelse som ikke er en del av en bevisst tankeprosess. Det er en respons vi erkjenner i vårt mentale landskap.  Ofte kaller vi det for en følelse. Men følelsen er ikke helt på linje med andre emosjoner. Sannsynligvis ikke så nært knyttet til belønningssystemer, men like fullt en respons som erkjennes, heller enn å tenkes. Forskning viser også at fornemmelsen er feilbarlig og, i seg selv, ikke særlig treffsikker i forhold til virkeligheten.   

·         Persepsjon
Bevegelsen av informasjon fra virkelighet via empiri til oppfatninger kalles ofte for persepsjon. I vårt mentale landskap manifesterer dette seg i form av sanseoppfatninger. Det er verdt å merke seg at oppfatningene, slik de fremstår for vår bevissthet, er sterkt bearbeidet informasjon. Om vi tar synet som eksempel. Lys-signaler blir gjort om til elektriske impulser i øyet og disse signalene går da via hver sine nervebaner (som krysses) til den bakre delen av hjernen som inneholder synssentret. Allerede på veien mot synssentret bearbeides signalene. Synssentret er et av de kraftigste hjernesenter som finnes i hjernen. Og det sier seg selv fordi den informasjonsmessige oppgaven er ekstrem. Den starter som en bunt som inneholder et komplekst mønster av elektriske signaler. Ut i andre enden skal det presenteres for bevisstheten et ferdigtolket bilde hvor en rekke objekter er identifisert, bevegelse plassering, assosiasjoner, mot språk, minner osv. I tillegg ligger en rekke feilrettinger og systemmessige skavanker av type støy eller andre feil er effektivt gjemt bort. Det sies at blinde mennesker ofte tar i bruk synssentret til analyse av lyd. Dermed blir de i stand til å oppfatte mye raskere, og danne seg en helt annen type lydbilde av verden. Dette forteller litt om plastisiteten i dette systemet og hvor universelt det kan fungere. Lignende refleksjoner kan gjøres på alle våre sanser. Og det er med på å få oss til å erkjenne at vi oppfatter vår verden gjennom et komplekst informasjonssystem.

·         Fortolkning
Jeg plukker ut fortolkning som et eget punkt, fordi det er så grunnleggende for vår forståelse av virkeligheten. Våre sanser leverer store mengder signalstrømmer til hjernen. Dette vil ikke hjernen kunne gjøre noe ut av uten å kunne forholde dette til noe kjent. I IP-teorien laget jeg formelen: Informasjon=signalstrøm + fortolkning. Når du hører ord, vil dette bli dekodet av hjernen i forhold til hva den vet om dette ordet fra før. Er det et språk du ikke kjenner, har ikke hjernen noe å forholde det til, og du vil ikke kunne forstå betydningen. Min påstand er altså et dette er en generell lov som gjelder all forflytning av informasjon. Det gjelder altså også for våre sanser. En del av våre kognitive ressurser er derfor en del medfødte grunnleggende strukturer for fortolkning av informasjon. De mest synlige er fornemmelsen av tid og rom. Men her finnes nok utallige andre. Jeg nevnte dette med språk og ord. Dette hadde ikke vært mulig uten funksjonalitet som handterer, lydmønste i form av frekvenser og sammensatte lydbølger. Dette kommer ikke av seg selv. De er der, klar til bruk den dagen vi blir født, sammen med en omfattende startpakke for læring av språk. Hurtighet, presisjon og effektivitet på dette varierer fra individ til individ, og må derfor anses som en del av de kognitive ressurser som vi mennesker er mer eller mindre privilegert med.

·         Kontrollere emosjoner (temme villdyret)
Min avgrensing av fornuften er kanskje mest problematisk i forhold til at vår fornuft også er involvert i å kontrollere våre følelser. Hjernebarken er tett integrert med det limbiske system, og signalene går like mye begge veier. Vi vet at signaler fra hjernebarken avdempe eller hindre at emosjonelle utbrudd slår direkte ut i atferd. Det som også er åpenbart, er at vår kognitive kapasitet inngår i styrkeprøven mellom disse systemene. Men den oppmerksomme leser vil oppdage at dette jo medfører et problem. For det å kontrollere, er en handling. Og en handling krever beslutning. Betyr det at fornuften tar beslutninger likevel? Mitt svar på det er nei. Med fornuften har mennesket fått mangedoblet sin evne til sosiale interaksjoner og til langsiktighet. Begge disse oppgavene krever høy kognitiv kapasitet. Så fornuftens involvering i dette, er formidabel. Motivasjonens om ligger bak de sosiale vurderinger refererer seg til samvittighet eller moral, men også til stolthet og skam. Samvittighet er et straffe-belønningssystem, sannsynligvis det siste i rekken av systemer utviklet av evolusjonen. I forhold til følelser har jeg den hypotesen at «nye» følelser bygger seg utenpå, og lever av de gamle systemene. Våre moralske responser er nært knyttet til vemmelse, som ligger i hjernesentret Insula, som ligger dypt nede i det limbiske system. Det har jeg vært inne på her. På samme måte tror jeg at f.eks. skam baserer seg på fryktsentret i Amygdala. På samme måte baserer stolthet seg på dominans, som igjen er basert på kombinasjonen aggresjon og begjær. Videre tenker jeg at langsiktighet baserer seg på vår evne til bekymring, som igjen baserer seg på vår evne til frykt, altså Amygdala. Det er ikke dermed sagt at vi ikke kan ha hjernesentre, gjerne lokalisert i hjernebarken, som styrer disse følelsene. Det er nok sannsynlig. Men integrasjonen mellom dem og det gamle er sannsynligvis meget tett. Så hva skjer når fornuften bremser oss fra f.eks. å slippe raserianfellet ut i handling. Først og fremst så er det fornuften som oppfatter og innser det faktum, at det nå er svært upassende å vise sitt sanne sinne. I dette ligger også motivasjonen, minnene om tidligere sanksjoner, om skam, om nedverdigelse osv. Alt dette er lagt på plass av nettopp de systemer jeg har snakket om. Så fornuften har fått sin motivasjon fra de opprinnelige emosjonelle systemene. Men kanskje er det slik at den store avstanden, i prosessering, som er mellom systemene, samt at motivasjonen baseres på minner (verdier) og ikke direkte på affekt, så blir synligheten av følelsen, langt svakere, nesten anonym i det mentale landskap. Sinne er en primitiv biologi nær følelse, med full sprut ut i kroppen med adrenalin, og høy puls. Du kjenner den umiddelbart. Likevel er det eiendommelig at den mer anonyme motivasjonen, som nesten ikke vises på bevissthetsradaren kan vinne over denne gamle urkraften. Men, om vi tenker oss om, så hadde jo vår enorme kognitive kapasitet ikke hatt noen hensikt, dersom den ikke maktet akkurat det kunststykket. Noen ganger klarer den det jo ikke. Det er å sammenligne med om vi har gode eller dårlige bremser på bilen. Du har motstridende motiver i deg, men et av dem er i allianse med fornuften. Det motivet som trykker på bremsen. Fornuften er selve bremsen. Den er bare et redskap med kapasitet som varierer fra individ til individ. Kampen avgjøres da mellom fornuftens muskler mot urkraftens muskler. Men i individets mentale landskap blir sinnet så overveldende synlig, sammen med fornuften som kontrollerer, at motivasjonen bak fornuften blir usynlig. Det oppleves derfor som en kamp mellom «følelser og fornuft».

·         Evne til komplekse tankestrukturer

Det er vesentlig å poengtere at denne avgrensningen er av ren filosofisk karakter. Vi snakker ikke om sortering av fysiske strukturer i hjernen. Overordnet snakker vi imidlertid om det kognitive som forskjellig fra det emosjonelle. Og noe sortering er der nok da de emosjonelle systemene i stor grad er lokalisert til det som hjerneforskerne det limbiske system og krypdyrhjernen, eller den gamle hjernen. Den «nye» hjernen er utviklet utenpå en gamle og her finner vi det meste av de kognitive. Det mest synlige for oss her er pannelappen, eller det som forskerne kaller for «Frontal Cortex». Men her er det nok mange nyanser inne i bildet. Men mitt poeng er at min avgrensing ikke kan «bevises» eller «motbevises» ved å kartlegge hjernesentre. I praksis er nok også kognitive funksjoner konstant påvirket av følelser eller verdier. Det er et tett nettverk av forbindelseslinjer mellom det limbiske system og pannelappen. Hvis ikke denne tette integrasjon hadde vært der ville hjernen neppe fungert optimalt[1], heller ikke rent energimessig sett. Det vil si at jeg tenker at beslutninger tas hele tiden utenfor vår bevissthet. Eksempel er den kreative prosess, som foregår på utallige nivåer. Den kreative prosess inneholder også evaluering. Og da handler det nok ikke kun om å sile bort åpenbart ulogiske, urealistiske eller bisarre alternativer. Det handler nok også om å filtrere bort det åpenbart uønskede. Og dette skjer lenge før alternativer når bevisstheten. Sannsynligvis gjør også underbevisstheten en rekke beslutninger som aldri når bevisstheten. Det kan handle om fortrenginger, strutsestrategier eller standpunkter eller handlinger som har bakgrunn i motiver som er så sosialt uakseptable at det bevisste individ ikke kan vedkjenne seg dette.

 

Forholdet fornuft og rasjonalitet

Min måte å avgrense fornuft og følelser på skaper størst problem i forhold til den vanlige bruken av begrepet rasjonalitet. For det er vanlig å tenke på f.eks. matematikk som et produkt av rasjonell aktivitet. Min måte å se på rasjonalitet på gjør at f.eks. matematikk og logiske slutninger ikke er fullverdige rasjonelle produkter. For rasjonalitet innebærer også å ha en bevissthet om verdier og formål. Mens produkter av rasjonalitet er handlinger og standpunkter så er fornuftens produkter kompetanse, kunnskap, slutninger, oppfatninger og konklusjoner.
Det er verdt å merke seg at hovedproblemet her ikke er større enn at det bare er av rent språklig art. Rasjonalitetsbegrepet er noe omformet i forhold til normalen. Dette er ikke noe jeg påstår, det er en beskrivelse av måten dette begrepet er brukt på i min tankeverden. Dette behøver ikke å påvirke noen andre annen den som forsøker å forstå min tankeverden.

Fornuften er definitivt en del av menneskets rasjonelle ressurser. Men uten følelser og verdier kan ikke rasjonaliteten fungere. Dette er en del av det konseptet jeg kaller for atferdsdualisme.

Min oppfatning av fornuften er et den har høy grad av universalitet og plastisitet. Menneskets ekstreme tilpasningsevne til mange miljøer relaterer seg til nettopp denne universaliteten. Det innebærer også at fornuften kan produsere tankesystemer uten referanse til empiri eller virkelighet.

Her er et meningsløst tankespill, basert på logikk:

·         Vi har tre variabler Neto,Teto,Kiko.

·         Disse variablene kan Nudles eller de kan Tudles.

·         Når du Nudler en variabel, byttes første og andre bokstav. Altså hvis jeg Nudler Teto så får jeg eTto.

·         Når du Tudler en variabel, så byttes siste bokstav med tallet 2. Altså hvis jeg Tudler Teto så får jeg Tet2.

·         Så har vi betingelsene Ay Oy og Ny. Dersom minst en av betingelsene forekommer uten Y skal rekken av variabler Nudles. Dersom en av betingelsene mangler i sin helhet skal rekken av variabler Tudles.

·         Oppsett: Neto,Teto,Kiko

·         Betingelser:Ay,O,N

·         Operativt resultat: Oppsettet skal NudlesàeNto,eTto,iKko

Dette er ment å representere en rent tankemessig struktur uten relasjon til virkeligheten. Vi ser at den baserer seg på noen enkle logiske regler, men innholdet og logikken er helt meningsløs fordi den ikke relaterer seg til noe. Men det er så absolutt begripelig og man kan fort se at det finnes operative resultater som er riktig eller feil i forhold til regelsettet. Vår fornuft har absolutt ingen problemer med å håndtere denne forholdsvis enkle logiske strukturen.

Poenget med dette er å illustrere at fornuftens høye plastisitet også har den bivirkningen at den kan oppkonstruere tankestrukturer helt generelt som en datamaskin. På mange måte avspeiler datamaskinen flere av fornuftens kognitive funksjoner. Datamaskin kan forholde seg til logikk, den har hukommelse, den kan regne og trekke slutninger. Frem til nå har den vært svakere på kreativitet og språk. Men likevel har vi jo allerede systemer i dag som slår mennesket i sjakk. Jeg kjenner en som har drevet mye med sjakkspillende dataprogrammer. Han sier at alle har den tilnærmingen at datamaskinen bruker rå regnekraft til å sjekke ut en rekke scenarier på sjakkbrettet og deretter evaluere hvilket scenario som gir det beste utgangspunktet. Dette er igjen den kreative prosess i sving. Sannsynligvis vil man i fremtiden se mye mer av dette. Men det krever regnekraft og at man legger om tankegangen ved utvikling av dataprogrammer bort fra rene deduksjonssystemer til kreative systemer som prøver og feiler.  

Hva er forskjellen på dette og utsagnet 1+1=2?

Immanuel kant ville hevdet at det foregående tankespillet er rent analytisk, mens 1+1=2 er et syntetisk utsagn. Det betyr at dette utsagnet sier noe om virkeligheten. Dette kan hevde som følge av maindblindness om hva som virkelig skjer i hodet når vi drar denne «syntetiske» konklusjonen. Hvordan vet vi at 1+1=2? Tja, sier Kant, hverken begrepet «1» eller begrepet «+» inneholder begrepet «2». Kant bruker dette eksemplet til å påvise at vi kan vite noe om omverdenen uten å bygge på empiri eller erfaring. Dette er, etter min mening, en feilslutning. Hvor har vi fått 2-tallet fra? Gå i barnehagen og lær! Min datterdatter er, i skrivende stund, 3 og jobber med å lære seg å telle. 1,2,3,4… det går greit men hun hopper over 13. Om en stund er regla innlært og om noen år er hele læreprosessen glemt. Men tankestrukturen ligger der fast for resten av livet. Det er en tallinje, en rekkefølge av ordlyder som er svært anvendelig i forhold til å beskrive mengder i empirien. Den kan anvendes på alt. Antall barn, antall is, antall appelsiner. Om noen år er hun på skolen og lærer nye begreper. «+» betyr: gå utover rekken, «-» er vanskeligere for da skal man bevege seg baklengs. Immanuel Kants fornuft er stort sett av deduktiv karakter. Man resonnerer. Men den menneskelige fornuft er en aktiv prosesserende funksjon.

 

 



[1] Det er disse forbindelseslinjene som ble kuttet i ved lobotomi.