Den rene fornuft

I min tenkning har jeg vært forsiktig med å bruke fornuftsbegrepet fordi det er forholdsvis uklart hva fornuft egentlig er ment å bety. Men i mangel av andre gode begreper blir jeg nødt til å flagge hva jeg mener med fornuft. Jeg kan imidlertid ikke garantere at jeg ikke tidligere har brukt begrepet helt konsistent. Jeg bruker også begrepet «kognitive ressurser». I min tankeverden er dette synonymt med fornuft.

Fornuften er den mest synlige og markante delen av det jeg kaller for de menneskelige mentale resurser. Det viktigste og kanskje mest kontroversielle er at jeg avgrenser fornuften på en slik måte at den rene fornuft ikke er i stand til å ta beslutninger. I et beslutningsregnskap er fornuften involvert i alt som ikke har med verdisiden å gjøre. Jeg kaller normalt sett det for virkelighetsoppfatningen. Men fornuften er mer enn virkelighetsoppfatningen, den inneholder alt som er med på å skape virkelighetsoppfatningen. Normalt der dette det psykologene kaller for kognitive funksjoner (skjønt jeg heller ikke her er sikker på at man ikke blander dette sammen med verdier). Her er eksempel på funksjoner og mekanismer som jeg anser å tilhøre fornuften:

·         Virkelighetsoppfatning (om vår oppfattelse av det som er)

·         Hukommelse
Hukommelse er nok i bruk i forbindelse med en rekke andre funksjoner i hjernen som ikke tilhører fornuften. Men all vår erfaring, kompetanse, forestillinger, språk osv. krever stor kapasitet på hukommelsen.

·         Kunnskap/erfaring/kompetanse

·         Språk
Det naturlige språk er meget komplekst. En stor del av vår tenkning foregår i språk. Språket skal tolkes og det skal kodes. Størstedelen av vår kommunikasjon med andre mennesker foregår via språk.

·         Resonnement/logikk/evne til slutninger

·         Fantasi/kreative prosesser på forskjellige nivåer

·         Persepsjon
Bevegelsen av informasjon fra virkelighet via empiri til oppfatninger kalles ofte for persepsjon. I vårt mentale landskap manifesterer dette seg i form av sanseoppfatninger. Det er verdt å merke seg at oppfatningene, slik de fremstår for vår bevissthet, er sterkt bearbeidet informasjon. Om vi tar synet som eksempel. Lys-signaler blir gjort om til elektriske impulser i øyet og disse signalene går da via hver sine nervebaner (som krysses) til den bakre delen av hjernen som inneholder synssentret. Allerede på veien mot synssentret bearbeides signalene. Synssentret er et av de kraftigste hjernesenter som finnes i hjernen. Og det sier seg selv fordi den informasjonsmessige oppgaven er ekstrem. Den starter som en bunt som inneholder et komplekst mønster av elektriske signaler. Ut i andre enden skal det presenteres for bevisstheten et ferdigtolket bilde hvor en rekke objekter er identifisert, bevegelse plassering, assosiasjoner, mot språk, minner osv. I tillegg ligger en rekke feilrettinger og systemmessige skavanker av type støy eller andre feil er effektivt gjemt bort. Det sies at blinde mennesker ofte tar i bruk synssentret til analyse av lyd. Dermed blir de i stand til å oppfatte mye raskere, og danne seg en helt annen type lydbilde av verden. Dette forteller litt om plastisiteten i dette systemet og hvor universelt det kan fungere. Lignende refleksjoner kan gjøres på alle våre sanser. Og det er med på å få oss til å erkjenne at vi oppfatter vår verden gjennom et komplekst informasjonssystem.

·         Fortolkning
Jeg plukker ut fortolkning som et eget punkt, fordi det er så grunnleggende for vår forståelse av virkeligheten. Våre sanser leverer store mengder signalstrømmer til hjernen. Dette vil ikke hjernen kunne gjøre noe ut av uten å kunne forholde dette til noe kjent. I IP-teorien laget jeg formelen: Informasjon=signalstrøm + fortolkning. Når du hører ord, vil dette bli dekodet av hjernen i forhold til hva den vet om dette ordet fra før. Er det et språk du ikke kjenner, har ikke hjernen noe å forholde det til, og du vil ikke kunne forstå betydningen. Min påstand er altså et dette er en generell lov som gjelder all forflytning av informasjon. Det gjelder altså også for våre sanser. En del av våre kognitive ressurser er derfor en del medfødte grunnleggende strukturer for fortolkning av informasjon. De mest synlige er fornemmelsen av tid og rom. Men her finnes nok utallige andre. Jeg nevnte dette med språk og ord. Dette hadde ikke vært mulig uten funksjonalitet som handterer, lydmønste i form av frekvenser og sammensatte lydbølger. Dette kommer ikke av seg selv. De er der, klar til bruk den dagen vi blir født, sammen med en omfattende startpakke for læring av språk. Hurtighet, presisjon og effektivitet på dette varierer fra individ til individ, og må derfor anses som en del av de kognitive ressurser som vi mennesker er mer eller mindre privilegert med.

·         Erkjennelse
Prosessen med å oppfatte og forstå verden kalles erkjennelsesteori. Filosofer snakker gjerne om epistemologi. Men det er det samme. Ofte hører vi politikere og jurister uttale til media at «jeg registrerer at …». Det som er vesentlig, er at den ideelle erkjennelsesprosessen er upåvirket av hva man måtte ønske eller foretrekke. Vi kan nok ha valg i metoder for erkjennelse. Men resultatet skal ikke være påvirkbart av egne preferanser. For verden er det den er uavhengig av hva jeg måtte ønske. Når du beskriver noe om verden for meg, så ønsker jeg informasjon om hvordan noe er, minst mulig forurenset av dine preferanser av hvordan det burde være. Jeg sier gjerne at det ideelle er nettopp å «registrere» og pedantisk rapportere. Uheldigvis så har vi en språkbruk, særlig på engelsk som forkludrer dette. Her bruker man ofte ordet «decision» om en konklusjon. Og det betyr jo å bestemme. Man bestemmer ikke konklusjonen. Konklusjonen utvikles ideelt av slutninger, ikke be-slutninger. En hypotese er at nettopp denne språkpraksisen har skapt, eller kan være speil av en uhensiktsmessig kulturell referanseramme i vår kultur, sett fra et vitenskapsfilosofisk ståsted. Forestillingen om at «vi velger å tro» er en illusjon, eller ideelt sett refererer det en dårlig praksis. Erkjennelse er en prosess som ideelt sett kun burde involvere de mentale prosessene som handler om behandling av sanseinntrykk og den rene fornuftens dømmekraft. Dette gjenspeiles i måten jeg har strukturert grunnfilosofien på, med et klart skille mellom fakta-siden og verdisiden.
Det er vesentlig å forstå at dette er en filosofisk avgrensing. Man ser likevel konturene av dette i måten hjernen er utviklet på. Men både i vårt opplevde mentale landskap og i de fysiske prosessene er nok dette mer sammensatt. Det filosofiske skillet er der for å skille fakta fra verdier. Det handler igjen om et sannhetsideal, som til syvende og sist blir et etisk spørsmål. Det å kontrollere individet gjennom å kontrollere individets virkelighetsoppfatning, er en hersketeknikk. Og den er uetisk. Ved å sikre at virkelighetsoppfatningen baseres på evidens, det som er uavhengig av enkeltmenneskes vilje eller uvilje, sikrer vi mot uetisk maktovertak på enkeltmennesker. Det handler jo ikke bare om dette. Det handler også om teknologiske fremskritt, som ville vært forhindret dersom vi baserte våre forestillinger på ønsketenkning. Og det er mer spennende å forstå og kunne forutsi planetenes bevegelser på himmelen, enn å gå rundt og tro at dette forutsier min skjebne på jorden.

·         Evne til komplekse tankestrukturer

Det er vesentlig å poengtere at denne avgrensningen er av ren filosofisk karakter. Vi snakker ikke om sortering av fysiske strukturer i hjernen. Overordnet snakker vi imidlertid om det kognitive som forskjellig fra det emosjonelle. Og noe sortering er der nok da de emosjonelle systemene i stor grad er lokalisert til det som hjerneforskerne det limbiske system og krypdyrhjernen, eller den gamle hjernen. Den «nye» hjernen er utviklet utenpå en gamle og her finner vi det meste av de kognitive. Det mest synlige for oss her er pannelappen, eller det som forskerne kaller for «Frontal Cortex». Men her er det nok mange nyanser inne i bildet. Men mitt poeng er at min avgrensing ikke kan «bevises» eller «motbevises» ved å kartlegge hjernesentre. I praksis er nok også kognitive funksjoner konstant påvirket av følelser eller verdier. Det er et tett nettverk av forbindelseslinjer mellom det limbiske system og pannelappen. Hvis ikke denne tette integrasjon hadde vært der ville hjernen neppe fungert optimalt[1], heller ikke rent energimessig sett. Det vil si at jeg tenker at beslutninger tas hele tiden utenfor vår bevissthet. Eksempel er den kreative prosess, som foregår på utallige nivåer. Den kreative prosess inneholder også evaluering. Og da handler det nok ikke kun om å sile bort åpenbart ulogiske, urealistiske eller bisarre alternativer. Det handler nok også om å filtrere bort det åpenbart uønskede. Og dette skjer lenge før alternativer når bevisstheten. Sannsynligvis gjør også underbevisstheten en rekke beslutninger som aldri når bevisstheten. Det kan handle om fortrenginger, strutsestrategier eller standpunkter eller handlinger som har bakgrunn i motiver som er så sosialt uakseptable at det bevisste individ ikke kan vedkjenne seg dette.

 

Forholdet fornuft og rasjonalitet

Min måte å avgrense fornuft og følelser på skaper størst problem i forhold til den vanlige bruken av begrepet rasjonalitet. For det er vanlig å tenke på f.eks. matematikk som et produkt av rasjonell aktivitet. Min måte å se på rasjonalitet på gjør at f.eks. matematikk og logiske slutninger ikke er fullverdige rasjonelle produkter. For rasjonalitet innebærer også å ha en bevissthet om verdier og formål. Mens produkter av rasjonalitet er handlinger og standpunkter så er fornuftens produkter kompetanse, kunnskap, slutninger, oppfatninger og konklusjoner.
Det er verdt å merke seg at hovedproblemet her ikke er større enn at det bare er av rent språklig art. Rasjonalitetsbegrepet er noe omformet i forhold til normalen. Dette er ikke noe jeg påstår, det er en beskrivelse av måten dette begrepet er brukt på i min tankeverden. Dette behøver ikke å påvirke noen andre annen den som forsøker å forstå min tankeverden.

Fornuften er definitivt en del av menneskets rasjonelle ressurser. Men uten følelser og verdier kan ikke rasjonaliteten fungere. Dette er en del av det konseptet jeg kaller for atferdsdualisme.

Min oppfatning av fornuften er et den har høy grad av universalitet og plastisitet. Menneskets ekstreme tilpasningsevne til mange miljøer relaterer seg til nettopp denne universaliteten. Det innebærer også at fornuften kan produsere tankesystemer uten referanse til empiri eller virkelighet.

Her er et meningsløst tankespill, basert på logikk:

·         Vi har tre variabler Neto,Teto,Kiko.

·         Disse variablene kan Nudles eller de kan Tudles.

·         Når du Nudler en variabel, byttes første og andre bokstav. Altså hvis jeg Nudler Teto så får jeg eTto.

·         Når du Tudler en variabel, så byttes siste bokstav med tallet 2. Altså hvis jeg Tudler Teto så får jeg Tet2.

·         Så har vi betingelsene Ay Oy og Ny. Dersom minst en av betingelsene forekommer uten Y skal rekken av variabler Nudles. Dersom en av betingelsene mangler i sin helhet skal rekken av variabler Tudles.

·         Oppsett: Neto,Teto,Kiko

·         Betingelser:Ay,O,N

·         Operativt resultat: Oppsettet skal NudlesàeNto,eTto,iKko

Dette er ment å representere en rent tankemessig struktur uten relasjon til virkeligheten. Vi ser at den baserer seg på noen enkle logiske regler, men innholdet og logikken er helt meningsløs fordi den ikke relaterer seg til noe. Men det er så absolutt begripelig og man kan fort se at det finnes operative resultater som er riktig eller feil i forhold til regelsettet. Vår fornuft har absolutt ingen problemer med å håndtere denne forholdsvis enkle logiske strukturen.

Poenget med dette er å illustrere at fornuftens høye plastisitet også har den bivirkningen at den kan oppkonstruere tankestrukturer helt generelt som en datamaskin. På mange måte avspeiler datamaskinen flere av fornuftens kognitive funksjoner. Datamaskin kan forholde seg til logikk, den har hukommelse, den kan regne og trekke slutninger. Frem til nå har den vært svakere på kreativitet og språk. Men likevel har vi jo allerede systemer i dag som slår mennesket i sjakk. Jeg kjenner en som har drevet mye med sjakkspillende dataprogrammer. Han sier at alle har den tilnærmingen at datamaskinen bruker rå regnekraft til å sjekke ut en rekke scenarier på sjakkbrettet og deretter evaluere hvilket scenario som gir det beste utgangspunktet. Dette er igjen den kreative prosess i sving. Sannsynligvis vil man i fremtiden se mye mer av dette. Men det krever regnekraft og at man legger om tankegangen ved utvikling av dataprogrammer bort fra rene deduksjonssystemer til kreative systemer som prøver og feiler.  

Hva er forskjellen på dette og utsagnet 1+1=2?

Immanuel kant ville hevdet at det foregående tankespillet er rent analytisk, mens 1+1=2 er et syntetisk utsagn. Det betyr at dette utsagnet sier noe om virkeligheten. Dette kan hevde som følge av maindblindness om hva som virkelig skjer i hodet når vi drar denne «syntetiske» konklusjonen. Hvordan vet vi at 1+1=2? Tja, sier Kant, hverken begrepet «1» eller begrepet «+» inneholder begrepet «2». Kant bruker dette eksemplet til å påvise at vi kan vite noe om omverdenen uten å bygge på empiri eller erfaring. Dette er, etter min mening, en feilslutning. Hvor har vi fått 2-tallet fra? Gå i barnehagen og lær! Min datterdatter er, i skrivende stund, 3 og jobber med å lære seg å telle. 1,2,3,4… det går greit men hun hopper over 13. Om en stund er regla innlært og om noen år er hele læreprosessen glemt. Men tankestrukturen ligger der fast for resten av livet. Det er en tallinje, en rekkefølge av ordlyder som er svært anvendelig i forhold til å beskrive mengder i empirien. Den kan anvendes på alt. Antall barn, antall is, antall appelsiner. Om noen år er hun på skolen og lærer nye begreper. «+» betyr: gå utover rekken, «-» er vanskeligere for da skal man bevege seg baklengs. Immanuel Kants fornuft er stort sett av deduktiv karakter. Man resonnerer. Men den menneskelige fornuft er en aktiv prosesserende funksjon.

Forholdet mellom fornuft og intuisjon

Det kan jo være en akademisk øvelse å debattere om Intuisjon tilhører fornuften eller ikke. Jeg velger å ta den med her fordi dette griper inn og fungerer helintegrert med våre kognitive prosesser.
Generelt er intuisjon et begrep som er nok så løselig definert. Psykologene skiller gjerne mellom såkalte system-1 og system-2 funksjoner. Det vi forbinder med system-2-funksjoner er det vi naturlig avgrenser til fornuften. System-1 er intuisjon. I den sammenhengen betegnes intuisjon å være en tankeprosess som gir et svar, en løsning eller en ide, uten anstrengelse og uten bevissthet om prosessen bak.
Det som er interessant er at vår opplevelse av tro stammer fra denne system-1 tankeprosessen. System 2, altså vår fornuft har ingen tilsvarende funksjon. Det vil si at fornuften i seg selv, hverken kan produsere viten eller skape en illusjon om viten. Fornuft kan i høyden sannsynliggjøre eller u-sannsynliggjøre ting. Men om vi noen gang kommer til opplevelsen av å vite, så stammer ikke dette fra fornuftens prosesser, men fra intuisjon. Tankeprosesser utført av fornuften kan utløse en følelsesmessig respons som er en illusjon om å vite. Det er det jeg kaller for å bli bergtatt av egne eller andres ideer. Og da ligger det i kortene at det subjektivistiske synet på viten er at dette er en fornemmelse som ikke er en del av en bevisst tankeprosess. Det er en respons vi erkjenner i vårt mentale landskap.  Ofte kaller vi det for en følelse. Men følelsen er ikke helt på linje med andre emosjoner. Sannsynligvis ikke så nært knyttet til belønningssystemer, men like fullt en respons som erkjennes, heller enn å tenkes. Forskning viser også at fornemmelsen er feilbarlig og, i seg selv, ikke særlig treffsikker i forhold til virkeligheten.  

 

Kognitiv mobilisering

Det emosjonelle systemet er et eldre system, fullverdig utstyrt for å iverksette atferd. Vi har intuitive mekanismer som utløser emosjonelle utbrudd. Vi har primære responser på disse utbruddene. Eksempel, det rasler i graset, en ferdig programmert utløsermekanismer oppfatter dette. Det er utløsningsmekanismen. Individet blir redd. Det er aktivering av emosjonen. Individet flykter. Det er den ferdigprogrammerte responsen på emosjonen (primærresponsen).

Det kognitive systemet interfererer med alle disse mekanismene, noe som åpner for langt mer sofistikert atferd, og dermed gir økt tilpasningsevne.

Kognitiv mobilisering er når man må anstrenge seg for å motvirke de urgamle impulsene fra det eldre systemet. Da er det to typer impulser jeg tenker på:

1)      Intuitive impulser

2)      Emosjonelle impulser

I tillegg har, som sagt de kognitive funksjonene en rolle i å nyansere de mekanismer som utløser emosjoner, og de har en viktig rolle i å utforme alternativer til primærresponsene.

Jeg er inne på noe av problemstillingen med impulskontroll i Det Kontrollerte Mennesket. En annen god bakgrunn finner du i Det Late Mennesket, hvor refleksjonen er at det koster energi å mobilisere pannelappen, og at det er årsaken til at det oppleves anstrengende. Dette er også refleksjonen i Intuisjon, hvor jeg refererer forskning på nettopp dette, at det intuitive kommer lett og uanstrengt, mens det er anstrengende å måtte handtere utfordringene gjennom bevisst tenkning.

Jeg skal ikke snakke for andre, men jeg hadde jo ikke beskrevet denne kampen dersom jeg ikke hadde bakgrunn i erfaringer med meg selv, og eget liv.
Jeg har minner om at jeg, som liten gutt, fikk gjentatte oppfordringer av typen: «Nå må du tenke deg om før du …». Jeg opplevde gang på gang å gå i impulsivitetens felle. Det endte i små og store katastrofer fordi jeg stadig gjorde ting, uten å tenke meg om. Jeg mener å huske forsøkene på å oppdra meg selv til at «nå må jeg ikke glemme å tenke meg om». Refleksjoner om denne kampen har vel gått i faser. For det er åpenbart to sider av dette problemet. Dersom man skal «tenke seg om» i alt man gjør i livet, så mister man flyten i sin atferd. Det er katastrofalt, sosialt og ofte kan det ende i beslutningsvegring. For det andre, dersom man ikke «tenker seg om» så ligger ofte katastrofene latent på lur. Det vil si at dette alltid er en balansegang, og at risikoen for å gå i fella er latent til stede enten man vil det eller ikke.

Men for meg har dette sannsynligvis påvirket meg til å utvikle et ideal om rasjonalitet. Og mer eller mindre ubevisst har jeg utviklet en slags skjult hoderisting når jeg oppfatter at voksne mennesker åpenbart agerer ureflektert, på impuls. Samtidig blir jeg stadig mer overrasket over at mange, ikke bare kommer unna med det, men faktisk også oppnår store sosiale gevinster med dette. Hvorfor gjelder ikke det meg selv? 

Etter hvert nærmet jeg meg den oppfatningen at dette har mindre å gjøre med at normalmennesket hele tiden «tenker seg om», og mer med hvor treffsikker den ubevisste tenkemotoren er. Åpenbart er det store forskjeller mellom individene.

Men her kommer også en annen faktor inn i bildet. Det er det sosiale handlingsrommet. De fleste katastrofer er jo sosiale katastrofer. Bevegelsen fra sårbarhet til feiltakelse til fiasko til komplett katastrofe, er som oftest en funksjon av omgivelsenes respons. Så er det å oppdage at også dette varierer mellom individer. Kombinerer man svak intuisjonskraft med lite tolerante omgivelser, så har man oppskriften på et liv fylt av mange og dype frustrasjoner. Det eneste som, til en viss grad, kan kompensere for dette, er full gass på «å tenke seg om»; en kraftig opptrening av fornuften. Men det i seg selv, krever jo store ressurser som mange ikke har tilgjengelig.

Jeg opplevde å fornemme at det måtte være store individuelle forskjeller beskaffenhet og kapasitet på dette ubevisste magiske tankeverkstedet. Senere har jeg assosiert dette med intuisjon. Filmer som «Rainman» og det å bli klar over eksistensen av autisme satte meg på sporet. Vi oppdager mennesker med superevner på smale områder. For eksempel å få oppgitt en tilfeldig dato, og umiddelbart kunne si hvilken ukedag det er, eller å kunne trekke kvadratroten av store tall, på et øyeblikk. Slike mennesker kan jo ikke forklare hvordan de får det til. Beskrivelsen er at «de bare ser løsningen» for sitt indre blikk. Jeg observerte egne mentale prosesser. Er det egentlig så mye jeg «tenker ut» med egne bevisste tankeprosesser? Denne tankerekken leder uvegerlig til spørsmålet om den bevisste fornufts rolle i den mentale prosessen. Kan det være slik at: Først får vi løsningen «servert på et fat». Deretter, dersom man bli utfordret på det, så trer de bevisste kognitive funksjonene inn, med forsøk å skape troverdige begrunnelser for løsningen? Men det skaper illusjonen om en bevisst tankeprosess i forkant av løsningen. Det å måtte forklare løsningen handler ofte om sosiale utfordringer. Men forventes å begrunne det man kommer med. Da utfordres man til å utvikle en forståelig tankerekke, sette språk på dette og meddele det til omgivelsene. Og det er vel nettopp i denne fasen at man står i fare for noen ganger å oppdage at «løsningen» egentlig ikke holder mål. Risikoen er særlig høy når man er i dialog med andre, som ikke har ditt eierskap, eller din prestisje i løsningen, heller motsatt.

Fornemmelsen av en slik virkemåte har også satt meg på sporet av det jeg i dag kaller for Den kreative prosess. Hjernen er på ingen måte en ren slutnings-maskin, som går fra premisser, via kjeder av deduktive og induktive slutninger, for derved å komme opp med en konklusjon. Det er det noen kaller for «konvergent tenkning». Hjernen er mer en «gjette-maskin». Den gjetter på ting, tester det ut, korrigerer gjetter på nytt osv. Før løsningsforslaget popper opp i vår bevissthet kan det kanskje ha gått i tusener av lag med gjettinger, med stadig større presisjon.

Den bevisste kognitive prosess er kanskje en naturlig forlengelse av dette. Og den videre prosessen er lutringen som skjer i samtalen med omgivelsene. Kanskje kan det å sette språk, og utveksle tanker på den måten, fungere som enda en forlengelse av den samme tankeprosessen. Og vi kan ta den helt ut og oppdage at den vitenskapelige metoden, den hypotetisk deduktive metode, jo fungerer på akkurat samme måte. Videre fungerer sannsynligvis skriftspråk og videre datamaskiner som enda en kraftig katalysering av slike prosesser.

En gjettemaskin (divergent tenkning) er avhengig av «fasit» for å kunne fungere. Nevrale nettverk tar inngangsmønstre, produserer løsningsforslag, som sammenlignes med fasit. Store avvik medfører at vekter justeres, nye forsøk, nye justeringer. Summen er en repeterende prosess som nærmer seg fasit. Læringen skjer ved at forbindelser som brukes mye styrkes og motsatt. Når prosessen er fullført, kan dette fungere lynkjapt og oppleves som en deduksjon av livserfaring og kompetanse.

Men hva er fasiten? Det er nærliggende å tenke på det som sanseapparatet. Og slik er det nok også. Men les gjerne guiden til erkjennelsesteori, og om fortolkning, og oppdag hvorfor dette ikke er, og aldri kan bli noen sannhetsmaskin. Det er også vesentlig å oppdage at dette ikke er et enveis-system, men at det vekselvirker med empirien via sanseapparatet. Med andre ord, vil intuitive forestillinger lutres mot bevisst tenkning, og gjennom kollektiv tenkning via språk og atferd. Men dette har altså tilbakevirkende kanaler som gir informasjon som «fordøyes» og på den måten gir nødvendig tilbakemelding til; den intuitive underbeviste tenkemotoren. Her utvikles fortolkningsskjema som har klare integrasjoner med narrativer som figurerer i den bevisste kognitive prosess. Det, til enhver tid gjeldende fortolkningsskjema er fasiten. Dermed fores de nevrale nettverkene konstant med den nødvendige «fasitinformasjon». På den måten utvikles og korrigeres fortolkningsskjema med utgangspunkt i empirien. Slik fungerer systemet som et adaptivt system med fleksibilitet til å tilpasse seg de utfordringer individet faktisk eksponeres for.

Men igjen, dette er ingen sannhetsmaskin. Den intuitive tilpasningen handler om det den alltid har gjort, nemlig biologisk suksess.

Oppdag da hvordan sosiale prosesser har langt svakere kobling til de fysiske empiriske realiteter. Oppdag også hvordan prosessen har store potensialer til å havne fullstendig på villspor i forhold til realiteter. Dette kan skje så lenge narrativet oppfattes å gi biologiske plusspoeng.

Sannsynligvis kreves det svært mye kognitiv mobilisering å motvirke fristelsen til å forsvare oppfattet lønnsomme narrativer med alle midler. Det er nettopp denne effekten den vitenskapelige metode søker å kompensere for. For den avviker fra den biologiske impulsen på ett vesentlig punkt: Mobilisering av innsats for å forsøke, å motbevise narrativet. Da handler det om realitetsorientering; observasjon, registrering, måling, modellering osv. Det handler om investering i innsats som i størst mulig grad lutrer hypotesen opp mot empiriske data.

Dette er da den funksjonaliteten som gir den kognitive funksjonaliteten en omfattende rolle i det å utvikle kompetanse på å navigere i verden.

Men, som sagt, i tillegg til dette, har altså de kognitive mekanismene en viktig rolle i å handtere de urgamle emosjonelle systemene.

Det kan være slik at opphavet til kognitive funksjoner i hjernen er todelt. Det ene er å forbedre funksjoner med utløsning av emosjonelle utbrudd. Les gjerne gjennom dette om utløsning av emosjoner. Det andre er å finne mer passende alternativer til primærresponsene. Det er ingen grunn til å bli redd, dersom det ikke er noe å bli redd for. Lenge før menneske ble menneske fantes utløsningsmekanismer for alt av emosjonell funksjonalitet. Og emosjonelle utbrudd utløser i sin tur det jeg kaller for primærresponser, som for eksempel at man flykter når man blir redd. Ved å forbedre utløserfunksjonen (f.eks. at man tror det er en løve bak busken, mens det egentlig er vinden som suser), så kan individet spare energi og fordele innsatsen på noe mer konstruktivt. Det gir med andre ord økt fitness.

I mange tilfeller kommer altså fornuften kommer til konkusjoner som strider mot hva de urgamle impulsene søker å drive oss til. Da har egentlig en mental konflikt. Denne konflikten er skapt av fornuften, som når altså kommer inn og motsier «villdyret i oss». Da må det samtidig følge med funksjonalitet som kan handtere det.

Men hva er grunnen til at evolusjonen kan kjøre systemet ut i en slik disharmoni? Her er det vesentlig å ikke glemme at evolusjonen alltid bygger videre på det som er. Det at en slik tilleggsfunksjon kommer, betyr ikke at det eldre systemet blir borte.

For å illustrere dette kan vi bruke et annet område som eksempel. Rett ut armen din, og beveg på lillefingeren. Oppdag (for de fleste av oss) at vi ikke helt får til å bevege bare på lillefingeren. Nærliggende fingrer har også en tendens til å røre på seg. Oppdag at babyen først lærer å gripe med alle fingrene, så kommer finmotorikken i påfølgende faser. Hva kommer dette av? Det er nemlig ikke slik at hjernen sender ett signal ned, som kontrollerer musklene bare til lillefingeren. Det går faktisk et signal ut som aktiverer hele griperefleksen. Så går det ut signaler til alle muskelgrupper, utenom lillefingeren, som opphever det opprinnelige signalet. De muskler som forblir i ro, får altså to signaler: et for å aktivere muskelen, et annet for å ignorere signalet om å aktivere muskelen. Slike særegenheter i vår anatomi kan kun forstås i lys av evolusjonsteorien. For dersom vi går langt nok tilbake, ja så kommer vi fra arter som kun hadde griperefleks. Hjernen sender signalet og labben griper. Derfor kan barnet kun gripe før finmotorikken kommer på plass. Griperefleksen er ofte fullt ut til stede ved fødselen. Ny funksjonalitet, i form av finmotorikk, utvikles i etterkant og legger seg opp på dette systemet, og overstyrer det. Fostrets utvikling gjenspeiler evolusjonsutviklingen.

Slik er det sannsynligvis med det kognitive systemet også. Dette er et system som har lagt seg som et lag over det emosjonelle systemet, og som har funksjonalitet til å overstyre det. Vi ser dette anatomisk i hjernen. Det kognitive systemet ligger bokstavelig talt som en kappe over det limbiske systemet, som er sentrum for det emosjonelle. En grov beskrivelse av anatomien i dette finner du her. Her har jeg også beskrevet dette som «den store splinten». Dette handler om at vi bokstavelig talt opplever dette skillet og spenningen mellom disse systemene, i vårt mentale landskap, hver eneste dag. Svært mye av de sosiale utfordringene vi møter, handler nettopp om dette. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi tenker om det og måten vi forstår dette på.

Dersom fornuften får en rolle i å forbedre utløsningsmekanismene for emosjoner, så må den også ha evne til å bremse det mer primitive emosjonelle systemet. Dette er ikke en utvikling som har startet med mennesket. Den må være svært gammel. Da jeg leste om Freuds psykologi, for mange år siden, ble katten brukt som eksempel. En sulten katt, kan ikke bare hoppe på byttet som en refleks. Den må snike seg inn på byttet og finne det rette tidspunktet. Dette ble brukt som et eksempel funksjonen til «Ego», som bremset impulsene fra ID, i den hensikt å øke suksessraten. Forestillingen om fornuftens rolle som hemmer av impulser er med andre ord flere generasjoner gammel. I dag er dette empirisk bekreftet.

Kanskje kan det være slik at nyansering av utløsningsmekanismene var det som startet utviklingen av kognitiv funksjonalitet. Og kanskje har det startet som en bivirkning at den samme fornuften, samtidig evnet å komme opp med nye, mer sofistikerte og tilpassede løsninger på utfordringer. Kanskje har det vært en vekselvirkning, drevet dels av økende sosiale utfordringer, men også av at den økte kognitive kapasiteten har åpnet for større tilpasningsevne til å ta i bruk og tilpasse seg nye habitater.

Forskningen forteller oss at hjernebarken er tett integrert med det limbiske system, og signalene går like mye begge veier. Vi vet også at signaler fra hjernebarken kan avdempe eller hindre at emosjonelle utbrudd slår direkte ut i atferd. Det som også er åpenbart, er at vår kognitive kapasitet inngår i styrkeprøven mellom disse systemene.

Med fornuften har mennesket fått mangedoblet sin evne til sosiale interaksjoner og til langsiktighet. Begge disse oppgavene krever høy kognitiv kapasitet. Så fornuftens involvering i dette, er formidabel. Motivasjonen som ligger bak de sosiale vurderinger refererer seg til samvittighet eller moral, men også til stolthet og skam. Samvittighet er et straffe-belønningssystem, sannsynligvis det siste i rekken av emosjonelle systemer utviklet av evolusjonen.

I forhold til følelser har jeg den hypotesen at «nye» følelser bygger seg utenpå, og benytter seg av de gamle systemene. Våre moralske responser er nært knyttet til vemmelse, som ligger i hjernesentret Insula, som ligger dypt nede i det limbiske system. Det har jeg vært inne på her. På samme måte tror jeg at f.eks. skam baserer seg på fryktsentret i Amygdala. På samme måte baserer stolthet seg på dominans, som igjen er basert på kombinasjonen aggresjon og begjær. Videre tenker jeg at langsiktighet baserer seg på vår evne til bekymring, som igjen baserer seg på vår evne til frykt, altså Amygdala. Det er ikke dermed sagt at vi ikke kan ha hjernesentre, gjerne lokalisert i hjernebarken, som spesialiserer på integrering av sammensatte følelser. Det er nok sannsynlig. Denne integrasjonen mellom dem og det gamle er sannsynligvis meget tett.

Men den oppmerksomme leser vil oppdage at dette jo medfører et problem opp imot min måte å avgrense fornuften på. For det å kontrollere, er en handling. Og en handling krever beslutning. Betyr det at fornuften tar beslutninger likevel? Hva skjer når fornuften bremser oss fra f.eks. å slippe raserianfellet ut i handling. Hvor får fornuften sin «motivasjon» fra? Her vil jeg igjen påpeke at min avgrensing av fornuften er på det filosofiske planet. Dette er helintegrerte systemer og fornuften er definitivt involvert i beslutningsprosessen. Mitt poeng er at beslutninger ikke kan skje uten evne til å kunne foretrekke noe foran noe annet. Men listen over innholdet i fornuften har ingen funksjonalitet som har denne evnen i seg på en grunnleggende måte. De kognitive systemene er, i seg selv, verdinøytrale. De fungerer akkurat like godt til å lage bilbomber, som til å lage vaksiner. Kognitive systemer kan utføre kalkulasjoner som ender som beslutninger, men da er de avhengige av å få levert preferansene utenfra.

Det er her min verditeori kommer inn som et vesentlig mellomstadium. Fornuften influeres av det emosjonelle systemet, men ikke av at det går i affekt hele tiden. Og dette er viktig, for affekt krever all fornuftens kapasitet, for å kunne bremses. Da er det ikke så mye igjen til smarte løsninger.

Den elegante løsningen på det ligger i minne-systemet. «Brent barn skyr ilden». Vi husker de emosjonelle utbruddene så alt for godt, både de positive og de negative. Dette har jeg beskrevet i verditeorien. Disse minnene kan fornuften benytte seg av i stor grad uten å aktivere affekttilstander i det emosjonelle systemet. Det er nok en sannhet med modifikasjoner. For selvsagt kan fremhenting av minnene reaktivere affekter. Men ofte mye svakere. Og sannsynligvis er det slik at dersom man henter frem slike minner ofte nok, så falmer denne effekten.
Måten dette fungerer på, gjør at fornuften kan arbeide målrettet uten samtidig å måtte baske med et overopphetet emosjonelt system. Dette åpner for rasjonalitet uten store innslag av affekt.

Og her er det vesentlig å forstå at fornuften evner å komme opp med andre og mer fleksible løsninger på utfordringene enn det primærresponsene tilbyr. Følgelig fungerer dette som en mekanisme som delvis frikobler individet fra de urgamle biologiske impulsene.

Til sammen er dette en kraftig fleksibel tilpasningsmekanisme. Og den bygger på det som er. Biologien er der. Primærresponsene er der. Og de ligger bak og fungerer som biologiske guider for individet. Det er den evolusjonære erfaringsbasen. Med utvikling av fornuften har vi et mye kraftigere system for lokal tilpassing og de spesifikke utfordringer som det enkelte individ eksponeres for.

Systemet skaper til og med en viss blindhet for «hvem» det er som egentlig styrer skuta. Fornuften oppfatter og innser, for eksempel, det faktum, at det nå er svært upassende å vise sitt sanne sinne. I dette ligger også motivasjonen, minnene om tidligere sanksjoner, om skam, om nedverdigelse osv. Alt dette er lagt på plass av nettopp de systemer jeg har snakket om. Så fornuften har sin motivasjon fra de opprinnelige emosjonelle systemene. Men kanskje er det slik at den store avstanden, i prosessering, som er mellom systemene, samt at motivasjonen baseres på minner (verdier) og ikke direkte på affekt, så blir synligheten av følelsen, langt svakere, nesten anonym i det mentale landskap. Sinne er en primitiv biologinær følelse, med full sprut ut i kroppen med adrenalin, og høy puls. Du kjenner den umiddelbart. Likevel er det eiendommelig at den mer anonyme motivasjonen, for eksempel om langsiktighet, eller sosial kontekst, som nesten ikke vises på bevissthetsradaren kan vinne over denne gamle urkraften. Men, om vi tenker oss om, så hadde jo vår enorme kognitive kapasitet ikke hatt noen hensikt, dersom den ikke maktet akkurat det kunststykket. Noen ganger klarer den det jo ikke. Det er å sammenligne med om vi har gode eller dårlige bremser på bilen. Du har motstridende motiver i deg, men et av dem er i allianse med fornuften. Det er motivet som trykker på bremsen. Fornuften er selve bremsen. Den er bare et redskap med kapasitet som varierer fra individ til individ. Kampen avgjøres da mellom fornuftens muskler mot urkraftens muskler. Men i individets mentale landskap blir sinnet så overveldende synlig, sammen med fornuften som kontrollerer, at motivasjonen bak fornuften blir usynlig. Det oppleves derfor som en kamp mellom «følelser og fornuft».

Så er det viktig å peke på at det kognitive systemet er et biologisk kostbart system. Det tar stor plass. Dette har blant annet gått ut over muskelmasse og bittstyrke. Og hjernestørrelsen har krevd sine spesialtilpassede løsninger, for eksempel det faktum at mesteparten av hjerneveksten skjer etter at individet er født, for ellers blir fødselskanalen for trang. Dette medfører igjen en mye lengre barndom, og krever mer ressurser av foreldrene, noe som igjen endrer seleksjonstrykket på atferd. Dette er evolusjonære vekselvirkninger. Men vi har også sosiale og mentale bivirkninger av dette. For den kognitive funksjonen er svært energikrevende, og det skaper et seleksjonstrykk for energiøkonomisering. Det har da utviklet seg i form av en følelse eller fornemmelse av anstrengelse når fornuften mobiliseres. Dette merker vi mentalt i form av at bruk av fornuft, både er anstrengende og tidkrevende.

De underliggende delene som skaper intuisjon og emosjoner, er som sagt alene et fullverdig system for atferd. Det er andre dyrearters livsverden. Det er et system som oppleves å flyte lett og uanstrengt. Det som markerer menneskeligheten i systemet, er fornuften. Men det er ofte en kamp å mobilisere den. Og evnen og muligheten til å mobilisere dette fullt ut, er ikke ferdig utviklet før man er rundt 25 år. Jeg snakker ofte om «biologinærhet». Med det mener jeg at fornuftens rolle som avdemper og overstyrer av emosjonelle impulser er så pass svekket at primærresponsene alt for lett skinner gjennom i atferden. Dette ser vi jo lett hos små barn, men også hos tenåringer. Men det er åpenbart at dersom man kommer unna med dette rent sosialt så kan man fortsette med det hele livet. Og det sosiale handlingsrom varierer med alfa-status, slik man ser det oftere også hos alfa-mennesker. Alt dette er mekanismer som utgjør en risiko for at menneskets største fortrinn med å være menneske, svekkes og man faller tilbake mot førkulturelle tilstander. Derfor er det viktig, dersom vi hegner om humanismen og menneskekulturene, at vi blir bevisst på disse mekanismene, og dermed også mer bevisst på å innrette oss slik at fornuften får best mulig kår i samfunnet og i vår omgang med hverandre.