Fra ånd til fysikk

Ånden kommer

Det er gradsforskjeller, men det er god grunn til å anta at de fleste dyrearter ikke har noen som helst refleksjon i retning av avvik mellom det som umiddelbart oppleves eller forstås og det som er. Det er en umiddelbarhet i det man opplever og samspiller med. Man opplever verden fullkomment transparent. Man er i verden og i nuet og agerer helt naturlig i forhold til det. Måten man reagerer på har heller ingen dypere refleksjon. Man blir sulten, sint, redd eller glad. Og man agerer helt naturlig i forhold til dette.

Kanskje har menneskets gryende forestilling om åndelighet sammenheng med en langsomt oppvåknende bevissthet om døden, det vil si en bevissthet om at «jeg skal dø». I alle fall vet vi at neandertalerne begravde sine døde. Dette indikerer at forestilling om død og åndelighet er noe som tidlig har kommet til i historien til menneskearter. Begge disse forestillinger, døden og åndeligheten, er viktige ingredienser i religionens opprinnelse.

For å spekulere litt. Åndsbegrepet kan være en naturlig konsekvens av flere forhold. Allerede menneskeapene har evne til å kalkulere med andre bevisstheter enn seg selv. Dersom en lavrangs sjimpanse vet at alfa-hannen har sett den gode maten, så gjør han ikke et forsøk på å ta den. Dersom den vet at alfa-hannen ikke vet, vil den gjøre et forsøk på å sikre seg maten. Her ser vi altså et begynnende avansert sosialt spill, hvor man evner å ta i bruk kunnskap om de andres sinn. Det innebærer en hjerne som evner å ta med kalkulasjonen av andres sinn i beregningen. Det innebærer igjen et potensiale for en bevisst forestilling om eget og andres sinn.
Parallelt med dette har mennesket utviklet språket fra et tidlig signalspråk til det naturlige språk inkludert evnen til abstrakte begreper. I samme fasen, og kanskje i sammenheng med dette har selvsagt man fått navn på seg selv og andre, noe som igjen kan ha ledet til språkbaserte forestillinger om egen og andres identitet. I det en hjerne har utviklet evnen til abstraksjon og et språk som gjør det mulig å gi navn på abstrakte forestillinger, blir det mulig å stille spørsmål og reflektere over dem. Denne evnen til å abstrahere sinnet fra kroppen gir mulighet til å stille nye spørsmål. Hva skjer når bestefar dør? Der er kroppen til bestefar, men hvor er bestefar? Noe har jo tydeligvis forlatt kroppen. Forestillingen om en iboende identitet i mennesket, men tenkbart uavhengig av menneskekroppen leder naturlig i retning av en forestilling om ånden. I vårt språk oppdager vi en klar sammenheng mellom ordene «ånd» og «pust». Kanskje er det ingen tilfeldighet. Det levende forbindes med pusten og dette assosieres med en forestilling om en identitet som ikke er der lengre når mennesket er dødt. Du kan ikke snakke med bestefar lengre. I vårt språk har altså begrepet fått det samme navnet som pust, nemlig «ånd». Veien fra dette er kort til mytenes og religionens verden. Dette er kanskje menneskets første undrende blikk på seg selv og sin egen psyke. Det er gjennom religionens øyne mennesket ser og analyserer seg selv og de sosiale prosesser det er en del av. Mennesket blir etter hvert bevisst konflikter i eget og andres sinn og sosialt. Vi får begreper som synd, sjel, udødelighet, det gode og det onde osv.  Så får vi en lang periode hvor mennesket ser og forstår seg selv og sin plass i denne verden gjennom religionens øyne. Religion er mye mer, men den utgjør også hovedtyngden av menneskets forståelseshorisont og ånds-begrepet er kanskje den klareste og mest universelt utbredte forestilling i forhold til dette.

Overgangen fra jeger og fiskesamfunn til jordbrukssamfunn skaper mulighet for faste bosettinger, by-samfunn og en gryende sivilisasjon. Det skaper muligheter for sterkere differensiering og derved spesialisering. Det utvikles samfunn som, i større og større grad, baserer seg på et kompetansemessig mangfold. Dette øker det kollektive livsoveskuddet, noe som igjen medfører en eksplosjon i kunnskapsutviklingen.  Det utvikles skriftspråk, kunst, lover, samfunnsstrukturer. Det religiøse er en sentral drivkraft i dette. Det kollektive livsoveskuddet skaper rom for utvikling av presteskap, vismenn og profeter. Det fortelles at det i Egypt var en smarting som klarte å finne ut sammenhengen mellom astronomi og Nilens årlige oversvømmelser. Ved å kjenne himmellegemenes bevegelser kunne han, med stor presisjon, forutsi når oversvømmelsene ville komme. Denne kunnskapen ble etter sigende holdt innenfor en engere krets av det som utviklet seg til et presteskap. Det som er interessant i forhold til fenomener som religiøse presteskap, profeter og såkalte vise menn, er at dette er et utsalg av samfunnets kollektive livsoveskudd. Samfunnet har «råd» til at ressurssterke mennesker ikke lengre er en del av den produksjonen som må til for å overleve. Ordet «hellig» skal visstnok bety «å være satt til side for Gud». Her snakker vi altså om en intellektuell elite som dermed har frigjort livsoverskudd til å utvikle kunnskapen. Selvsagt behøver ikke dette å handle om noen bevisst strategi med formål om kunnekapsutvikling. Motivet er «før-filosofisk». Det handler om å forstå gudene, og å vite hvordan skal oppnå deres gunst, eller unngå deres raseri. Men like fullt er resultatet kunnskapsutvikling på mange områder. Det er imponerende å oppdage hvor langt mange kulturer kom i form av kunnskap om f.eks. stjernehimmelen. Men for å få til dette, for å få til å kunne forutsi himmelens store begivenheter, så trengtes det redskaper av type matematikk og logikk. Og for å kunne bevare kunnskap og tradisjon, utvikles det skriftspråk og ikke minst skoler. På denne måten blir religionen en uunnværlig motor i alle tidligere sivilisasjoners intellektuelle utvikling.

Ånden i filosofien

Tiden frem til ca. 600 før vår tidsregning regnes som den før-filosofiske perioden (vestlig). Dette er ikke noen absolutt skarp grense. Vi har bare fragmenter av skriftlig materiale å bygge på. I årtusener har mennesket alltid stilt seg de store spørsmål. Det som skiller det filosofiske tankesett fra det religiøse, handler om måten man forsøker å besvare disse spørsmålene på. Et godt eksempel er eposet om Gilgamesj. Det finnes i mange versjoner, men det går noe i retning av at Gilgamesj var en konge som stilte spørsmål om meningen med livet, og andre dypere spørsmål. Han var også opptatt av udødelighet. Han oppsøkte gudene for å få svar, ble satt på en rekke tester som han bare nesten klarte. Dermed fikk han aldri svar på disse spørsmålene. Det vi ser her er prototypen på religiøs tilnærming til dypere problemstillinger. Og religionene har nok av mekanismer til å danne forestillinger om svar som kommer i form av åpenbaringer og mystisk visdom fra gudene. Samme tankegangen finner vi også i legitimeringen av f.eks. Hammurabis lover. Hammurabi oppfattes å være gudesønn og har dermed den guddommelige innsikt som skal til for å gi forpliktende evige lover til alle. Vi kjenner jo alle parallellene til Moses som fikk loven direkte fra Gud på fjellet i Sinai.

Den filosofiske tilnærmingen til dypere spørsmål handler om viljen og troen på at mennesket selv har ressurser som setter oss i stand til å tilnærme oss dypere spørsmål. Det første skriftlige vitnesbyrd (i vesten) om en slik tankegang finner vi hos Thales. Thales kom fra byen Milet, som lå i det gamle Lonia. Det er det nåværende Tyrkia. Thales var opptatt av mange spørsmål. Det som er nytt er tilnærmingsmåten. Spørsmålet om jordens form var naturlig et brennbart spørsmål på den tiden. Her manglet det ikke på åpenbaringer, både om en eggformet jord, og om en flat jord. Det som er nytt er at Thales bruker analytisk argumentasjon som støtte for sitt syn. Det kunne handle om måneformørkelser, hvor jorden skygge kunne sees på månen, og det handler om observasjon av skip som fjernet seg i horisonten. De forsvant gradvis som man skulle forvente om man beveget seg på en kurvet form. Her brukes nøyaktig observasjon, resonnement og logikk som basis i forsøket på å oppnå kunnskap. Dermed var filosofien skapt. Til å begynne med som en del av religionen, men etter hvert utkrystallisert som en egen disiplin. De første filosofene var i hovedsak opptatt av kosmologi, ontologi og matematikk. Hva er stoffets minste deler, hva består alt av og hvordan er kosmos? Her lever den tidlige filosofien side om side med religion, kanskje noen ganger i konkurranse med den også. Kanskje har blasfemi-begrepet blitt utviklet som følge av religionens påtrengende krav om autoritet, og den spenningen det gav i forhold til mennesker med en mer filosofisk legning. Blasfemi var i alle fall en del tiltalepunktene mot Sokrates, da han ble dømt til døden og henrettet i år 399 f.kr. Med Sokrates får vi en vending i den filosofiske tenkning, bort fra kosmologi til en mer navleskuende betraktning av mennesket selv. Hvordan kan man vite noe? Hvor kommer viten fra? Hva er et godt menneske?  Da er vi nådd det neste stadium i menneskets betraktning av ånden. Det er den filosofiske vinklingen.  Selv om forslagene til svar er mange, så dreier mye av filosofien seg om det å kjenne seg selv, egne mentale ressurser og forsøket på å skape en forståelsesramme for dette, som omfatter mennesket og dets forhold til kosmos. De gamle begreper om ånd, sjel, ansvar, vilje synd osv. lever videre inn i filosofien, men i tillegg kommer nye til, som viten, erkjennelse, logikk, eksistens, språk, begreper, verdier, etikk osv.

Platons filosofi videreutvikler åndsbegrepet ved sin ide-lære. Vi har nå en fullt utviklet forestilling hvor mennesket danner seg begreper om begrepene og plasserer dem inn i en åndeverden utenfor den fysiske. Man har oppdaget abstraksjonene. Platon resonnerer seg frem til at de er evige. Man kan ødelegge sirkelen i sanden, men begrepet «sirkel» består til evig tid. Det er en del av en ideverden som uttrykker seg gjennom mennesket. Mennesket får en evig udødelig sjel. Aristoteles modifiserer og videreutvikler dette inn i forskjellige filosofiske disipliner: logikk, epistemologi, metafysikk og etikk. Alt sammen er abstrakte teorier og betraktningsmåter som til syvende og sist er strukturerte gjennomtenkte teorier om forhold som observeres i menneskets mentale landskap. Dette er arbeider som bereder grunnen for å kunne ta i bruk menneskelige mentale ressurser til å utvikle vitenskapen.

Vitenskapen kommer

Vi har nå to klare disipliner, som hver på sin måte har sin forståelse av ånden. Det er religionen og det er filosofien. De lever side om side. Ofte foregår det en dialektisk utveksling mellom dem. Filosofien påvirker religionen og religionen påvirker filosofien.  Men ofte er konkurranseforholdet så sterkt at det ender i konflikt. Religionen, som jo er en langt mektigere politisk kraft, prøver til tider å kvele filosofien. Etter Aleksander Den Store, går det nedover med den greske sivilisasjonen. Etter hvert kommer også kristendommen på banen. Historikerne er vel ikke helt enig i hvordan det skjedde, men det er vel et historisk faktum at den greske kulturarven gikk tapt i middelalderens Europa. Den kom tilbake via muslimske miljøer. Senere øver den antikke greske filosofi stor innflytelse på kristendommen gjennom filosofer som Augustin og Thomas Aquinas. Et godt eksempel på dette ser man av beskrivelsen av Thomas teologi i Wikipedia. Her finner vi igjen samme resonnementet om begrepenes (formene) evighet fordi de er immaterielle fenomener. Vi ser rester av det klare platonske skille mellom den åndelige og den fysiske verden. Thomas var for øvrig hovedsakelig inspirert av Aristoteles. Ånden forbindes med det menneskelige, sjelen og den frie vilje. Som en konsekvens av dette trekkes også resonnementer om menneskets evige ansvar inn.

På tross av at Aristoteles, som jo er helt grunnleggende i forhold til utvikling av vitenskapelig tenkning, kan anses som å være en anerkjent tenker i store deler av den kristne verden, så gikk det smått fremover med det vitenskapelige. Dette ble det ikke noen fart på før renessansen. Man kan jo selvsagt spekulere på hvorfor det gikk så smått. Selvsagt hadde det mye å gjøre med totalitære maktsystemer, sosialt spill og en generell undertrykkelse av enkeltmenneskets mulighet til å dyrke frem kunnskapen på selvstendig basis. Kirken er full av dogmer, som ikke kan trues. Og alle kongedømmene var «innsatt av Gud» og hadde derfor sin legitimitet gjennom religionen.

Kanskje er det ingen tilfeldighet at renessansens spede start sammenfaller med utbruddet av svartedauden i Europa. Kanskje kan det være slik at den katolske kirkes hegemoni ble direkte svekket. Kanskje kan det også ha vært slik at selve hendelsen også skapte en religiøs krise fordi det ble så tydelig at Guds beskyttelse ikke var noen selvfølge, og man så hvordan den rammet tilfeldig og nådeløst. Men nok spekulasjoner. Renessansen åpnet for muligheten til at vitenskapelig tenkning kunne etablere seg som en selvstendig disiplin uavhengig av religion og filosofi. Sentralt i dette står filosofer som Descartes, som innfører begreper som metodisk tvil, og skillet mellom objekt og subjekt. Descartes gikk særlig introspektivt til verks. Med nærmest matematisk aksiomatisk presisjon beviser han eksistensen ved utsagnet «Jeg tenker derfor er jeg». Men fortsatt er åndsbegrepet en vesentlig del av filosofien. Skillet mellom subjekt er i realiteten et skille mellom ånd og materie. Ånden observerer, og materien er det observerte. Det er dette som er kjent som den kartianske dualisme. Descartes tenkning setter i gang en kaskade av filosofisk tenkning. Alle gamle sannheter er i spill. Erkjennelsesteorien, eller epistemologien får en rekke forskjellige utforminger. Det viktigste skillet går mellom de såkalte realistene og empiristene. Blant empiristene finner man ateisten David Hume som avviser alt som har med ånd å gjøre. Immanuel Kant gav et vesentlig bidrag til forsøket på å forene som reduserte de to retningene. I Kants filosofiske tenkning er åndeverdenen redusert til tre postulater.

Parallelt med dette kommer det en serie med store vitenskapelige gjennombrudd. Kopernikus med planetbaner, Galilei med det heliosentriske solsystem, og Isac Newton med naturlover for tyngdekraft og bevegelse. Alt dette til sammen er en smeltedigel som videreutvikler matematikk, logikk, instrumenter for observasjon og vitenskapelige metoder som langsomt men sikkert legger grunnlaget for moderne vitenskap. Paradigmet er det mekanistiske verdensbildet, hvor åndsplanet er tatt helt ut av dette. Det vil si, når vi kommer til slike ting som eksistensen av naturlover, og «evige realiteter som rom og tid», samt det observerende subjekt, så har fortsatt åndsplanet sin plass i dette, i alle fall for de religiøse.

Darwins evolusjonsteori representerer et markant brudd på dette, på den måten at det plutselig blir mulig å tenke seg hele verdensbildet uten gud, uten ånd, uten at det innebærer intellektets mentale selvmord.

Psykologien kommer

Den tredje fasen i menneskets undersøkelse av «ånden» kommer med personer som Wilhelm Wundt, William James og  Sigmund Freud. Freud var den første som kom med en strukturell modell av personligheten. Til nå har religiøse og filosofiske vinklinger dominert dette feltet. Nå kommer psykologien. Freuds tilnærming er rent vitenskapelig. Freud er lege, og hans utforming av psykologien er gjort med henblikk på å adressere mentale sykdommer. Den tilnærmingen er i seg selv et markant brudd med datidens paradigmer som fortolket mentale sykdommer som besettelse av onde ånder.

Freud blir grunnlegger av et fagfelt som nærmest eksploderer i omfang de neste århundrene. Freuds direkte og udogmatiske tilnærming er nærmest dømt til å komme på kollisjonskurs, både med religion og filosofi, Her kommer inn sentrale begreper som personlighet, bevissthet, underbevissthet, emosjoner, drifter og kognisjon. Freuds tredeling av sinnets krefter i Id, ego og superego er også blitt stående som en fundamental måte å forstå sinnet på. De gamle åndsbegreper fra religion og filosofi lever sitt liv, men psykologien tar mange steg nærmere det å forstå og forklare disse i vitenskapelige termer. Det er vesentlig å poengtere at den psykologiske undersøkelse av menneskesinnet, i likhet med både religion og filosofi, er introspektiv. Det er sinnets undersøkelse av seg selv vi snakker om. Det observerende subjekt observerer og prøver å forstå seg selv på en måte som gir mening, rent kognitivt. Rent vitenskapelig metodisk er dette en fremgangsmåte med mange svakheter. Men dette er vanskelig å kritisere fordi andre alternativer manglet. Dette handler først og fremst om våre begrensinger til å observere sinnet direkte.  Tidligere hadde vi kun to kilder til dette. Det er min egen observasjon av meg selv, og det er andres beskrivelser av tilsvarende observasjon av seg selv.

Er ånden fysikk og intet annet?

Etter Freuds tid har det åpnet seg store muligheter. Om vi starter med nevrologi, så kjenner vi nå til hjernecellene, deres utallige utløpere og kommunikasjon med andre hjerneceller. Vi vet mye om hvordan de kommuniserer. Vi snakker om kommunikasjon via nervesignaler og via kjemiske signaler. Det utvikles etter hvert teorier på hvordan slike nettverk kan behandle informasjon, hukommelse og læring. Jeg har selv eksperimentert med kunstige neurale nettverk. Jeg her sett og skjønt teorier om hvordan dette kan fungere. Og jeg antar at vitenskapen nå for tiden er kommet mye lengre i forståelsen av dette. Og her er veien til fysikken allerede åpen. Skillet mellom kjemi og organisk kjemi er for lengst borte. Livets kjemi er karbonforbindelser. Kjemi kan utledes av fysikk. Karbon er et grunnstoff med atomnummer 6. Dermed er vi over i fysikkens verden.

Dette er den fjerde måten mennesket kan undersøke ånden på. Denne måten å forstå hjernen på representerer et brudd med de tre andre introspektive vinklingene. Vi kan forstå hjernen som et informasjonssystem, med basis i fysiske prosesser og mekanismer. Dette leder umiddelbart til spørsmålet om hvor «ånden» er blitt av i det hele. Her vil vi fortsatt finne sprikende oppfatninger, fra dem som fortsatt holder på det gamle åndsbegrepet, til de som hevder at dette er den nakne sannhet om vår «sjel». Det er ikke annet enn fysikk og kjemi. Denne broen mellom den døde fysiske verden vi observerer og den mentale psykiske verden vi opplever er ikke enkel å få tak på. Jeg har hatt refleksjoner over dette i mange år. Jeg har fomlet mye med dette og til og med endret oppfatning.

Nevropsykologi

Noen har sagt at studiet av en hjernecelle er nevrologi, studerer man to, så snakker vi psykologi. Når vi begynner å snakke om samspill så øker kompleksiteten dramatisk. Vi er selvsagt ikke i nærheten av å fylle gapet mellom den fysiske implementasjon av det biologiske informasjonssystemet og informasjonssystemets overordnede funksjoner. Men jeg vil bemerke at dette er ekstremt vanskelig også for et vanlig informasjonssystem basert på datamaskiner. I skrivende stund består datamaskiner av mikroprosessorer som behandler digital maskinkode, tolker det som instruksjoner som gjør operasjoner på et sett av interne registre. Det er alt. Vel, går vi enda lengre ned, så er ikke dette annet enn elektroniske mikrokretser, transistorer, resistorer osv. som skaper komplekse mønstre av strømmer av elektrisitet. Vi er nede på fysikken igjen. Men vi som programmerer dette forholder oss ikke til disse nivåene i det hele tatt. Dette er ivaretatt av underliggende mekanismer på mange nivåer. Og selv på vårt overordnede nivå er vi nødt til å strukturere dette på mange detaljeringsnivåer. Det kan vel kalles en reduksjonistisk strategi. Hvert nivå med sin logikk, sin struktur og sine prosedyrer. Slik klarer vi mennesker, bit for bit å håndtere kompleksitet som går langt utover det som man til enhver tid kan ha mental oversikt over.

Om vi overfører dette til nevrologien så skjønner vi at denne broen mellom det opplevde mentale univers og de underliggende fysiske mekanismer er så ekstremt kompleks at dette er noe et menneske aldri noensinne kan se i et og samme mentale bilde. Det er ikke noe intuitivt i det. Vi er tvunget til å forstå det hele stykkevis og delt, i moduler og funksjoner, og vi er nødt til å bevege oss på utallige detaljeringsnivåer dersom vi noensinne skal ha håp om å kunne lage en beskrivende modell av det som skjer, fra A til Å.

Nevropsykologien representerer denne tilnærmingen. Her kombineres kunnskap om fysiske endringer i hjernen med testing av individets mentale funksjon. Flere metoder er i bruk. Store deler av hjernens funksjoner er kartlagt ved hjelp av å studere mennesker med hjerneskader og samtidig observere hvilke utslag dette får på mentale funksjoner. Man har også utviklet metoder hvor man direkte kan observere blodtilstrømninger i hjernen. Den mentale energien er jo egentlig fysisk energi. Hjernen er sugen på glukose og forbruker 20 % av kroppens totalforbruk. Blodet strømmer til de hjernedeler som er i bruk akkurat nå. Dette har man nå utviklet teknologi for å kunne observere. Oppløsningen på dette forbedres stadig og på mange måter er vi på god vei til å utvikle en tankeleser. Allerede nå er metoden brukt til å frikjenne personer som har sittet årevis på dødscelle i USA. Sannsynligvis snakker vi her om fremtidens løgndetektor. Poenget med dette er at det nå setter oss i stand til å modularisere hjernens funksjoner på flere detaljnivåer. Det er vanskelig å si hvor langt ned i detaljer vi kan klare å komme med dette. Oppgaven er formidabel. Det finnes omring 100 milliarder hjerneceller i en gjennomsnittshjerne. Hver av disse har opp til 10 000 utløpere.  Så selv om vi skulle komme ned på svært detaljerte prosesseringsnivåer, så kan dette omfatte områder med hundretusener av hjerneceller og kanskje millioner av forbindelser til andre områder. Her er store prosjekter i gang for å kartlegge dette og kartlegge koblingsforbindelser. Det er et formidabelt prosjekt. Men på tross av gode og detaljerte kunnskaper om dette vil det selvsagt være umulig for vår skjøre fornuft å holde alt dette i en visjon på samme tid. Vi er overlatt til å forstå dette stykkevis og delt, men dog på mange forskjellige detaljeringsnivåer og med mange forskjellige vinklinger. Dermed er vi tilbake til at alle de gamle begreper og forestillinger vi har, fra filosofien, fra religionen og fra psykologien, de er ikke bortkastet likevel. Noe av dette, treffer sannsynligvis ganske bra, mens andre forestillinger må forkastes, eller forklares historisk eller sosialt.

Er det plass til både hjerne og ånd?

Dersom vår tenkning er et resultat av ånd, hvorfor har vi da en hjerne i det hele tatt? Dagens religiøse opererer ofte i et slags hjerne/ånd paradigme. Det intuitive skillet går ofte med kognitive funksjoner. Det er den rene fornuft mot resten. Dette skillet handler om skillet mellom intuisjon og bevisst tenkning, det handler om skillet mellom emosjoner og tenkning og det handler om skillet mellom det ubevisste og det bevisste. Jeg har enda ikke snublet over ingeniørtenkningen i dette.  Hvordan er samspillet mellom ånd og hjerne? Hva er det ånden gjør som ikke hjernen gjør og motsatt? Hvordan kommuniserer de med hverandre? Hvordan påvirker ånden hjernen, og motsatt? Vi vet at dette har skapt problemer, både for Descartes og Kants filosofi.

En måte å gripe problemet an på er å studere de funksjonene man intuitivt forbinder med ånd. Det er den bevisste tenkningen og det er menneskets beslutningsevne (den frie vilje). Spørsmålet er om noe av dette kan relaterer til funksjoner i den fysiske hjernen. I dag vet vi at svaret er utvetydig ja. Vi vet at dersom pannelappen er skadet, så går det ut over vår rasjonelle tenkeevne. Men her finnes andre indikasjoner. Det er det faktum at rasjonell tenkning oppfattes som anstrengende. Hvorfor er det slik? Den fysiske forklaringen handler jo om optimalisering av energibruk. Men ånden bruker vel ikke energi, gjør den det?  Belastingen ved å tenke kan observeres på flere måter. Man kan måle blodtilstrømningen i hjernen. Blir vi satt på anstrengende kognitive oppgaver strømmer blodet til pannelappen. Man kan også måle dette på diameteren på pupillene. Viste du at pupillene utvider seg når vi utfører kognitivt arbeid? Denne utvidelsen er så presis at noen hevder at intensiteten på kognitivt arbeid er proporsjonal med diameteren på pupillene. Dersom du for eksempel blir satt til å legge sammen alle tall fra hundre til to hundre, samtidig som du må lese og rapportere noen farger hvert 5 sekund (multitasking), så utvider pupillene seg dramatisk. Og du klarer ikke å holde på lenge med dette. Dette er systemer som forbruker energi, men som samtidig direkte relaterer seg til ditt bevisste tankearbeid. Alle slike indikasjoner gjør at det i dag er svært godt belegg for å hevde at dette handler om den fysiske verden. Det har lite eller intet med ånd å gjøre.

 

Oppsummering

Fra menneskets tidligste historie har mennesket vært like fasinert av det indre mentale univers som av det ytre kosmos. Og vi har etter hvert utviklet forskjellige innfallsvinkler i våre forsøk på å strekke oss etter noen glimt av forståelse av dette. Her har jeg nevnt følgende:

1)      Religion

2)      Filosofi

3)      Psykologi

4)      Nevrologi

5)      Nevropsykologi

Det er to grunner til at jeg har skrevet denne refleksjonen:

1)      Som en bakgrunn for ånd/materie-problemet som jo går igjen, både innenfor religion, filosofi og i metafysikken.
Dette er meget kontroversielt, selv i dag. Kan det virkelig være slik at alt det vi mennesker er, inkludert vårt egent mentale univers, kan reduseres til ren fysikk og kjemi? Jeg kan forstå at mange finner dette lite meningsfylt. Men samtidig tenker jeg at det er viktig å opprettholde oppriktighet og ikke bevisst ty til strutsestrategi. Vi må tørre å se virkeligheten i hvitøyet, og forholde oss til det som er. Det er kun på den måten vi kan beholde vår rasjonalitet og dermed skape et best mulig liv for oss selv og andre.
Min forestilling opp i dette er at vårt mentale univers, slik det fremstår for vårt indre øye, består av en rekke illusjoner, at vi er naturlig blinde for dette, og at den største illusjonen av dem alle er det indre øyet i seg selv, selve bevisstheten.

2)      Understreke at vår behov for å forstå det mentale univers ikke bare kan begrense seg til en tørr oppsummering av den fysikken og kjemien som ligger som basis for dette.
Når vi kommer til de tre siste vinklingene, psykologi, nevrologi og nevropsykologi, så aner vi at dette er en verden av så ekstrem kompleksitet at det kun er mulig å forstå gjennom analyse av bit for bit. Men vi kan trøste oss med at det samme gjelder oljeplattformer, datasystemer og mye annet teknisk kompleksitet som vi mennesker har skapt. Vi klarer det gjennom en reduksjonistisk strategi. Det er mulig å forstå gjennom analyse av sammenhenger på utallige detaljeringsnivåer. Derfor er det ikke en uoverkommelig oppgave en gang å kunne komme dit at vi har gode detaljerte kart over hjernen, at vi forstår hvordan enkeltfunksjoner på utallige detaljeringsnivåer, samspiller og danner det mentale miraklet vi ser, og tar som en selvfølge hver eneste dag.
Det er ikke slik at den ene vinklingen utelukker den andre. Hver av anskuelsesstrategiene over har skapt forestillinger og begreper som gir mening og forståelse, hvert på sitt nivå. I den uendelige prosess med å prøve å forstå dette, er det absolutt ingen ting i veien for at vi modulariserer, tegner skisser, former begreper og forståelsesmåter som passer akkurat den vinklingen vi er ute etter. På denne måten kan vi danne hypoteser som, gjennom vitenskapelig forskning på nevrologisk eller nevropsykologisk nivå, en gang skal kunne fortelle oss om det hadde noe for seg eller ikke. De gamle begreper er likevel ikke døde. Sannsynligvis vil vi aldri finne, hverken ånd eller bevissthet, eller vilje eller følelser på nevrologisk nivå. På nevropsykologisk nivå kan vi ane hvilke hjerneområder som er involvert i dette. På psykologisk og filosofisk nivå strukturerer vi dette på en måte som gir mening. For psykologien kan denne hensikten handle om å forstå sykdommer, og dysfunksjon. På filosofisk nivå kan det handle om hvordan man kan forvalte de mentale ressurser på en best mulig måte. Selvsagt kan det komme andre vinklinger på dette.
I forhold til de gamle begreper så kan jeg ta et eksempel. Vi har den gamle personlighetsmodellen om forskjellige typer temperamenter. Den er, i utgangspunktet basert på den gamle forestillingen om at alt består av luft, ild vann og jord. Ideen er at vår personlighet også er resultat av sammensetning av disse. I dag vet vi jo at dette kun er fantasi. Likevel eksisterer det moderne tester som plasserer oss mennesker i de forskjellige kategoriene. Men dette er ikke bortkastet. Vi måler helt klart stabile forskjeller mellom mennesker, så noe reelt måler vi faktisk. Og målingene kan si noe om oss som personer. Dette er jo flere hundre års kunnskap om personlighetstrekk og hvordan de fungerer. En gang i fremtiden vil vi kanskje kunne relatere dette til målbare forskjeller i moderne nevropsykologi.
Et annet eksempel er Freuds forestillinger om dødsdrifter. Det er nok mange i dag som fortsatt mener at dette er noe som faktisk eksisterer. Jeg mener klart at det er en fantasi. Men likevel er denne sortering av drifter i oss fruktbar, på den måten at det kan være med som en nyttig metafor i behandlingsøyemed.
Noen ganger tenker jeg at man kommer ut å kjøre og sporer av i forhold til de gamle begreper. Derfor er det viktig å ha med seg refleksjonen om hvordan disse begrepene kan ha oppstått.