Fra analytisk etikk til empatisk etikk

La mennesket være menneske!

Hva skal vi bruke etikken til?

Som ikke-akademiker i et ikke-akademisk miljø kan det være håpløst å argumentere for å tenke generelt om etikk og etiske spørsmål.  Hva skal vi i det hele tatt med dette? Er ikke dette noe som virkelighetsfjerne teoretikere, uten evne til «å drepe sin egen mat», holder på med langt inn i virkelighetsfjerne kontorer?  Noen ganger kommer de med pekefingeren på TV og sier at vi får ikke lov til ditt eller datt, og holder moralprekener som det oppfattes umulig å leve etter, om man samtidig skal være menneske. Hva skal man med dette, annet enn at det forblir til plunder og heft for Jørgen Hattemaker?

Ja, kanskje nettopp derfor. En ting er å spørre etter hva etikk er for noe rart. Noe annet er å konstatere hvordan dette influerer samfunnet og våre liv. For, selv om de fleste av oss innser at samfunnet ikke kan fungere uten etikk, så konstaterer vi etikk og moral også utnyttes kynisk, både som hersketeknikk og som et middel til å vise frem seg selv i det sosiale spill. Hverdagsmennesket er kanskje ikke så opptatt av etikk. Men enhver person som ønsker innflytelse vil etter hvert få behov for å oppvise en etisk integritet og flagge en etisk basis for å kunne bli tatt seriøst. Enhver kultur gjennomsyres av moralske paradigmer som sorterer mennesker inn og ut av varmen. Som så mange forhold her i livet blir også etikken en del av det sosiale spill.  Da skjer det fort at skrivebords-mennesker tar av i sin iver etter å pynte seg og med virkelighetsfjerne moralske floskler. Dette medfører reell fare for mye irrasjonalisme som selvsagt går mest ut over de som sliter mest her i verden.

Da er det på tide å ta etikken tilbake, trekke den ned igjen på virkelighetsplanet, der man blir skitten på fingrene, der hvor de fleste av oss mennesker lever våre liv i vår utilstrekkelighet.

Det er slike mennesker empatisk etikk er til for. Den er neppe et alternativ for privilegerte mennesker som lever sitt beskyttede liv på en uklanderlig måte, men heller for alle de av oss som strever med å få våre liv til å henge sammen. Vi skal ikke bøye oss i støvet under premissene som det vellykkede mennesket legger for dagen. Vi skal heller bruke våre egne huer og reflektere over dette på egne betingelser.

Jeg har laget et slags veikart som viser veien fra sosialetikk til analytisk etikk. Dette er en teoretisk vei. Det er et teoretisk forsøk å bryte ned eventuelle autoritetssperrer slik at det blir mulig å snakke om dette på en mer fordomsfri måte.

Min refleksjon rundt analytisk etikk konkluderte med at drømmen om den universale etiske formel er tapt. Men om vi nå hadde kommet opp med den fullkomne universale etiske formel. Hva så?  Hvilken nytte ville den kunne gjøre for oss?  En side ved dette handler om vår evne til å leve opp til det som oppfattes som rett. Poenget er jo at vi mennesker er født forskjellige, og har store forskjeller i forhold til tilgang til ressurser. Det er jo også enkelt å erkjenne at forskjell i muligheter innebærer forskjell i strategi, eller i enkeltmenneskets måte å løse sitt liv på. For å ta et eksempel. Tenk deg en gangvei belagt med brostein. Den er spesiell fordi den har mange hvite og noen sorte steiner, i et slags mønster. Tenk deg at du observerer en tiårig jente på veien. Hun har laget seg en regel. Det er ikke lov å tråkke på de hvite steinene. Jenta hopper og spretter. Hun mestrer utfordringen med imponerende akrobatikk. Seksåringen som kommer etter er nesten like flink, men tråkker feil her og der. Med litt trening vil han nok bli like flink som søstera. Så kommer det en 90 åring med gåstol. Barna blir stående å more seg over at den gamle bryter reglene i hvert eneste steg. Men hun kommer seg da frem til slutt.
Tenk deg at samfunnet skulle ha en rekke rigide regler som fungerer på samme måte. De vellykkede og livssterke har ingen problemer med å etterleve reglene. De er stolte men samtidig kravstore og fordømmende i forhold til dem som ikke får det fullt så bra til. Noen sliter skikkelig og disse ekskluderes selvsagt fra det gode selskap. Vi snakker om sorteringssamfunn.
Poenget med dette er å bevisstgjøre i forhold til det faktum at mennesket ofte begrenses av sin egen avmakt. Begrepet avmakt har derfor sin klare plass i all etisk refleksjon. For vi aner vel at også etikk kan bli gjort til en hersketeknikk og til et smykke i det sosiale spill. Er det dette etikken er til for? Jeg tenker at dette er en av de forhold som må adresseres i forhold til selvstendig etisk tenkning. Etikken i seg selv skal hverken være en hersketeknikk eller et smykke for de mer privilegerte i samfunnet.

Hva med oppdragelse? Skal vi utforme en etikk med den hensikt å virke «opptuktende og oppdragende» på oss. Her støter vi på en del utfordringer. For om hensikten er å manipulere mennesket til god moral så vil neppe den analytiske og grundige refleksjonen ha noe særlig gjennomslag. Da er fristelsen stor i forhold til å ty til retorikk. Men retorikken er falsk i sin natur. Da øker sannsynligheten for en markedstilpasning av etikken og vi kan igjen havne tilbake til deduksjonsetikken. Men det å presentere en etikk som glatter over svakheter og overdriver styrken ved modellen, er ikke det i seg selv uetisk? Om man må ty til falskhet for å promotere en etisk tenkemåte, da er jo troverdigheten tapt i utgangspunktet. Det er nærliggende å konkludere med at det å lage en etikk med det formål å styre og kontrollere hverandre, så risikerer vi at den vil fungere dårlig. Går vi retorisk til verks vil dette gjennomskues og miste troverdighet. Men om vi går analytisk til verks vil virkningen neppe bli så mye bedre? La oss inndele menneskene i tre grupper:

1)      Den gruppen er de som ikke bryr seg om etikk eller etiske betraktninger på ting.

2)      Den gruppen som gjerne vil smykke seg med moralsk fromhet i den hensikt å oppnå suksess i det sosiale spill.

3)      Den gruppen som er genuint interessert i etikk og etiske problemstillinger.

Den første gruppen når vi aldri. Den andre gruppen er i realiteten sosialetikere. Det handler om opportunisme. Disse tenderer til å utnytte det handlingsrommet som til enhver tid finnes i miljøet. Det ligger i sakens natur at her er det nesten håpløst å komme med en etikk som skal stå seg i alt slags sosialt vær. Den siste gruppen er seriøst etisk reflekterende mennesker. Vel, disse er vel mer uinteressant å kontrollere fordi vi kan regne med at de vil oppføre seg noenlunde moralsk akseptabelt uansett.

Det er ikke dermed sagt at jeg avviser at et samfunn trenger virkemidler for å kunne kontrollere mennesker. Men, for meg, er etikk ikke et slikt redskap. Det er for meg veldig viktig at etikken ikke blir forurenset av et slikt formål av mer instrumentell karakter. Men etikk kan derimot danne en bakgrunn og premiss for hvilke virkemidler vi kan tillate oss å bruke om formålet for eksempel var å kontrollere.

For meg handler ikke etikken om manipulasjon og kontroll av mennesker. Den handler om å være en kilde til dypere innsikt og erkjennelse av de etiske sider ved alle typer spørsmål og problemstillinger vi mennesker må forholde oss til. Her er noen forhold som jeg drømmer om at min etikk skal adressere: Min etiske tankemåte skal

1)      Være et verktøy til å gjennomskue etisk retorikk og sosialt spill hvor etikken inngår som elementer i det spillet.

2)      Være rasjonell i sin tilnærming og dermed øke sannsynligheten for å gjøre klokere valg.

3)      Øke sannsynligheten for at vi behandler hverandre bedre og bevisstgjøre oss på at vi aldri nedgraderer hverandres egenverdi.

4)      Ikke være et mål i seg selv, men et redskap til utvikling av bred innsikt i den konkrete etiske problemstilling. 

5)      Være ærlig og realistisk, bevisstgjøre oss på å forholde oss til det som er og ikke til illusjoner.

6)      Være nøytral og universalistisk på den måten at den ikke favoriserer grupper eller enkeltindivider.

7)      Ikke ha mulighet for etiske singulariteter og dermed gjøre det umulig at handlinger som oppleves som et onde defineres som rett, eller at handlinger som oppleves som gode defineres som gale.

Den listen jeg har satt opp her er ikke endelig på noen måter. Min etiske tenkning er i konstant utvikling, så her kan det lett komme mer.

Empatisk etikk

Den avslørende hensiktsanalysen

Den uendelige diskusjonen om menneskets frie vilje raser videre med uforminsket styrke. Min posisjon i forhold til dette er at selve begrepet er både uklart og lite egnet til å belyse noe som helst. Jeg anser viljen å ha sin opprinnelse i hjernens straffe og belønningssystemer. Et av Aristoteles kriterier for fri vilje er at individet må ha mulighet til å ville noe annet enn det det vi faktisk vil. Min refleksjon er at dette kriteriet ikke er oppfylt. Filosofisk har jeg utgangspunkt i refleksjonen om slutninger og beslutninger. Et valg er umulig å gjennomføre uten preferanser. Og nettopp preferanser er jo den måten viljen kommer til uttrykk i beslutningen. Men kan jeg velge mine preferanser? Ikke uten at jeg har noen dypere preferanser å velge med. Gjennom hensikts-analysen konkluderer vi at dette er en kjede som må stoppe opp, og som til slutt stopper opp. Det er den ytterste vilje, den som ikke kan velges. Alle underliggende ledd er egentlig strategier, virkemidler eller løsninger. Ingen i hele universet er i stand til å velge sin egen vilje. Skal man bytte den må det gjøres av andre prosesser enn den rasjonelle beslutning. Men la oss nå ta dette i mer religiøse eller juridiske termer: Jeg har valget mellom å gjøre det jeg har lyst til, eller gjøre det som er rett. Jeg tenker at det er nettopp denne type valg som oppfattes å være et typisk såkalt moralsk valg. Eksempel: Min gamle bestefar er død og vi arvingene er i huset for å ordne opp og fordele tingene mellom oss. Jeg er alene oppe på soverommet og der finner jeg to hundre tusen i kontanter, liggende i et skap. Ingen aner noe om at han hadde disse pengene. Det vil være enkelt for meg å stikke bort pengene og late som ingenting. Dette er et klart valg mellom hva jeg har lyst til og hva jeg intuitivt oppfatter som rett. Dette er også et godt eksempel på at mine tilbøyeligheter er i indre konflikt med hverandre. Om jeg nå velger «det som er rett», hvordan begrunner jeg et slikt valg? Vel det kommer kanskje an på etisk ståsted, men det ville jo virke litt merkelig om jeg ikke kunne begrunne det i det hele tatt. Men vi innser også at det er vanskelig å finne noen som helst begrunnelse for det uten at det medfører at «det som er rett» ikke lengre er et mål i seg selv, men en strategi. Her er hensiktsanalysen nådeløst avslørende. Det å gjøre rett er en instrumentell handling. Jeg gjør den for å oppnå noe annet. Det er her, akkurat på dette punktet at jeg tenker at Immanuel Kant bommet på sin rasjonelt baserte etikk. Å tro at man gjør rett, bare med begrunnelse i at det den ytterste vilje er en illusjon. «Følg pengene» heter det, med antydning om at man ser hvem som står bak, ved å analysere hvor pengene går. I dette tilfellet må vi lete etter mentale- og sosiale gevinster som overgår lyst og begjær. Og de er forholdsvis lette å finne. Det å gjøre noe galt er å ta risiko på å bli klandret, eller til og med sanksjonert. Det er å utsette seg for risiko for skam og sosial nedgradering. Mentalt gir det dårlig samvittighet, selvfordømmelse og redusert selvbilde. Er man troende kan det forventes et oppgjør på dommens dag. Dessuten, på «rettens vektskål» så hviler det i dette tilfellet en betydelig sosial gevinst.

Jeg roper på alle sammen og viser dem pengene. Hva er den sosiale gevinsten? For det første: Det var jeg som fant dem. For det andre, og kanskje aller viktigst, jeg fremstår som et ærlig menneske med høy moral. Jeg signaliserer at jeg er en som alle kan stole på. For det tredje så signaliserer det at jeg har ryggrad til å motstå en fristelse. Dette er et moralsk smykke som kan være verdt langt mer enn en bunke med tusenlapper.

Dette er jo mange fordeler, men er det en såkalt «aktverdig» grunn til å «gjøre rett». Om vi tenker oss om så innser vi at alle de grunnene jeg har oppgitt, til syvende og sist er drevet av egeninteresse. Det avkledte nakne mennesket må erkjenne en komponent av egeninteresse i absolutt alle sine handlinger. Punkt 5, i punktene over, sier at den etiske tenkemåten jeg utvikler må være ærlig for å kunne ha troverdighet. Derfor innrømmer jeg også den egoistiske komponenten i dette.

Punkt 6 etablerer prinsippet om at det etiske målobjektet sorteres ut på et helt generelt plan. Når jeg sier at livskvalitet er det øverste målet så vil den etiske verdi automatisk tilfalle absolutt alle innretninger som har evne til livskvalitet. Hva er den egoistiske komponenten i dette? Vel, jeg kan se på meg selv, i sosial sammenheng, som en taper, det usleste menneske av alle. Men selv da vil dette grunnleggende prinsippet forhindre enhver fra å kunne utelukke meg fra den moralske sirkel. Mange vil kanskje si at min etiske tenkemåte er en tapers etikk. For selv som taper er du immun mot enhver form for etisk ekskludering. Derfor representerer denne direkte adresseringen til livskvalitet det etiske grunnfjellet i min etikk. For hvordan kan man komme rundt dette, og kunne plage noen, uten at det direkte bryter med dette prinsippet?  

Mektige mennesker kan ta sjansen på en mer snever sirkel, i trygghet om at de selv er sikkert innenfor. Hva er i så fall den egoistiske komponenten i en slik tanke?
Men når det er sagt, så finner jeg altså
empatien i meg selv. Og den er ekte. Heldigvis er jeg så privilegert i denne verden at jeg hater ingen. Jeg ønsker ingen noe vondt. Det er et privilegium jeg har fordi jeg har sluppet unna å bli utsatt for så store belastninger av andre at aggresjonen har fått lov til å feste seg og åpnet for muligheten til å dyrke frem hatet.

Riktig nok er den naturlige empatien ikke mye å skryte av på grunn av de begrensinger den har. Men jeg opplever virkelig å føle med de som lider, som jeg hører om, både fjern og nær. Dette er en følelse som er konsistent med prinsippet om livskvalitet for alle. Empati åpner for muligheten til virkelig, genuint å ønske andre noe godt. Det er det nærmeste man komme den ekte selvoppofrelse. Men som naturlig empati strekker den likevel ikke til for å dekke alt. Det er her vi mennesker er så privilegert at vi har fornuften. Ved hjelp av fornuften evner vi å sette ord på dette, reflektere over det forstå hva det dreier seg om og dermed gjøre det om til et prinsipp, formulert i forståelige begreper. Empatisk etikk handler om viljen til det gode liv for absolutt alle og alt som har evne til livskvalitet. Dette er kjernen i empatisk etikk, et prinsipp som ikke kan gjentas for ofte.

Mer hensiktsanalyse

Punktene over representerer en implisitt holdning til verdier som gjør at vi nå beveger oss fra det analytiske og over i en fase hvor tilslutning til verdier er det naturlige neste steg. For på hvert eneste punkt her går det an å spørre hvorfor. Hvert eneste punkt kan gjøres til gjenstand for en hensiktsanalyse. Verdikomponenten kan trekkes ut:

La oss ta en full hensiktsanalyse av det første punktet: Hvorfor skal etikken gjennomskue retorikk og sosialt spill? Fordi slike elementer medfører fare for manipulasjon, undertrykkelse. Hvorfor ønsker vi ikke manipulasjon og undertrykkelse? Fordi da blir mange mennesker ufrie og slaver av andre. Hvorfor ønsker vi ikke at mennesker skal være ufrie? Fordi frihet er en fundamental forutsetning for livskvalitet. Hvorfor ønsker vi at mennesket skal ha livskvalitet?

Her stopper det litt opp for oss. Lignende analyser kan gjøres på hvert av de andre punkene og vi aner at alle tråder ender opp mot begrepet livskvalitet.

Hvorfor ønskes livskvalitet?  Den videre boring i begrepet vil bevege seg over til analyse, refleksjon, søken etter fakta. Og svaret vil avhenge av den virkelighets-oppfatning enhver måtte ha.

«Mennesket ønsker å være lykkelig» sier Pascal, «og ønsker bare å være lykkelig og kan ikke ønske ikke å være lykkelig»

Kanskje Pascal også har sett et glimt av det jeg (tørt) kaller for subjektinformasjonen. Min analyse er at dette er noe vi har i oss, noe som er nødvendig for alle vesener som har utviklet evnen til å skape sin egen atferd. Andre kan ha andre refleksjoner. Men det er ikke poenget. Et viktig poeng her ikke å falle i den pietistiske grøften. Livskvalitet er en intuitivt opplevd kvalitet i vårt mentale univers. Du må gjerne kalle den for en illusjon. Men like fullt er det nettopp denne illusjonen som til syvende og sist skaper meningen i tilværelsen. Og denne illusjonen hadde ikke vært mulig uten den mest grunnleggende illusjonen som gjør all opplevelse mulig, nemlig selveste bevisstheten. Vi lever i en illusjon, og livskvaliteten er en uunnværlig del av det hele. Når vi så går videre i våre forsøk på å skape et verdensbilde som går utover denne illusjonen, som en del av vår søken etter svar, så har vi gått ut over det som intuitivt kan oppleves av vårt sinn. Vi har tatt i bruk de universelle kognitive ressurser. Vi har konstruert teorier, forestillinger, eller sammenhengende informasjonsstrukturer. Den pietistiske grøften handler om å omdefinere formålet med tilværelsen til å dreie seg om denne illusorisk objektive forestillingen, enten det nå dreier seg om Gud, naturen, eller julenissen. Denne pietistiske tilnærmingen vil da ofte ende i sterke forsøk på å overvinne vår hang til livskvalitet. Da adresseres særlig de mer egoistisk orienterte deler av våre tilbøyeligheter. Men denne retning leder bare til enda større illusjoner. For det finnes ikke en handling hos normale mennesker som ikke er motivert. Subjektinformasjon er med oss i hvert eneste valg vi tar. Igjen, med referanse til ordtaket om å følge pengene. Analyserer vi pietister så oppdager vi at ingen av dem er mentalt på vei til helvete. Som regel er det himmel og paradis det er snakk om. Det er de andre som ender i helvete, de vi ikke liker. Pietister er også motivert og i høyeste grad egosentrisk. Deres selvoppofrelse varierer fra bløff til illusjon til selvbedrag.

Jeg tenker at en del av prosessen med å modnes som menneske er å erkjenne at jeg er et selvstendig individ, jeg har en selvstendig vilje. Jeg kan tilslutte meg til det som er der fra før, nemlig min egen dragning mot livskvaliteten som den ytterste mening. Verdiene kommer innenfra, og kan på ingen måte dikteres utenfra.

Det er her empatisk etikk begynner. Den begynner med meg selv, mitt eget ego. Den begynner med en forsoning og en aksept av meg og mitt i hele min utstrekning. Jeg er her og jeg vil noe. Jeg forholder meg til livskvaliteten som noe helt fundamentalt grunnleggende. Jeg tilslutter meg bevisst denne grunnleggende verdien. Og jeg bevisstgjør meg på ikke å la noe forblinde meg i forhold til dette.

Selv om våre empatiske evner også skapes av sosial lærling så tenker jeg dette også ligger som naturlige tilbøyeligheter i oss. Evnen til empati stikker seg ut fra alle andre sosiale tilbøyeligheter i oss på den måten at dette er den eneste tilbøyeligheten som naturlig belønner forestillinger om andres ve og vel på en direkte måte. Min påstand er at alle andre sosiale tilbøyeligheter graviterer på sine indirekte og mer subtile måter til egoets egeninteresse. Om vi for eksempel gir noe til en tigger, ikke av medfølelse, men heller av moralsk plikt, eller for å dempe dårlig samvittighet, eller for å styrke vår egen selvfølelse ved å vise for en selv eller andre at en har gode selvoppofrende egenskaper, så kan alle slike motiver analyseres og de egosentriske komponenter kan avdekkes.

Jeg sier at etikken skal bygge på empati. Vi har jo innsett at det ikke uproblematisk. Når jeg snakker om empati i denne sammenhengen, så snakker jeg om den delen av empatien som handler om medfølelse. Jeg har forstått det slik at de fleste seriøse etiske teorier avviser medfølelse som en grunnleggende guideline for etikk. Vi har sterke begrensinger på medfølelsen. For det første er den selektiv på den måten følelsene er sterkest i forhold til oss selv, de som ligner oss mest og de som står oss nær. For det andre har hjernen begrensninger på hvor mange individer den er i stand til å «føle med». Dersom en etikk skulle baseres direkte på en slik følelse vil den bli begrenset, egosentrisk og ikke prinsipiell på noen måte. Den bryter dermed med punkt 6 som adresser etisk universalitet. Men her vil jeg først og fremst påpeke at den motsatte ytterlighet, nemlig det standpunktet at denne «sentimentale» følelsen ikke skal ha noen innflytelse på etisk tenkning er en enda farligere felle å gå i. For da har vi med en gang skaffet oss et argument som kan drive oss i retning til å undertrykke denne følelsen og dermed la være å lytte til de signaler som naturlig ligger i oss. Dermed har vi fjernet den viktigste sperren vi mennesker har for å begå grusomheter mot hverandre. Dette baner igjen veien for idealisering av lydighet og selvoppofrelse med alvorlige menneskelige tragedier som resultat. Det er her vi må inn med litt modenhet og litt kløkt. Mine prinsipper for et godt etisk verktøy er et uttrykk for hva jeg vil. Jeg har identifisert en ressurs jeg kan bygge på. Jeg innser at den, i seg selv er utilstrekkelig. Men jeg går da ikke i den fella å barbere den bort. Dette er det vi har. Men vi har da mange flere ressurser til å gjøre det beste ut av det. Da gjentar jeg at den empatiske tilbøyelighets utilstrekkelighet kan kompenseres med fornuften. Da snakker jeg om menneskets formidable kognitive egenskaper, som jo har ført vårt nysgjerrige blikk helt ut i universets ytterkanter. Der følelsen ikke strekker til overtar fornuften. Men ikke fornuften alene, den er kun et redskap. Hvorfor skal vi gjøre dette? Svaret ligger i summen av de syv prinsipper, nemlig livskvalitet. Om vi analyserer argumentasjonen over så viser den at begge grøftene, både den å basere seg på empati-følelsene alene, og den å undertrykke hele følelsen medfører fare for å ødelegge livskvalitet. Det er her vi må være rasjonell.

Jeg opplever medfølelse med meg selv og mange mennesker rundt meg. Da er det nærliggende å anta at dette er noe som gjelder alle mennesker, og kanskje også mange dyrearter. Dermed vet jeg at dette er grunnleggende viktig for oss. Og selv om jeg ikke nødvendigvis intuitivt føler at det er slik, så kan jeg resonnere meg frem til det ved hjelp av min fornuft. Kunststykket er her nå å trene seg opp til å tenke, forstå og handle over for andre på akkurat samme måte som om de skulle vært meg selv eller mine barn, eller andre jeg føler at jeg bryr meg om. Dette er ingen ny revolusjonerende filosofisk innsikt. Du finner den i Kants kategoriske imperativ, du finner den i utsagn Jesus kom med, og mange andre morallærere og filosofer opp gjennom tidene. Mitt anliggende opp i det hele er at jeg påpeker at det ligger en naturlig intuitiv tilbøyelighet bak dette. Jeg har forestillinger både om hvordan den er oppstått, hvorfor den er der og hvordan den virker i oss. Og jeg påpeker at vi ikke må gå i den pietistiske grøften å utlede dens funksjon, formulere dens prinsipper i naturlig språk, gjøre formuleringene til et mål i seg selv, for i neste omgang å undertrykke den tilbøyeligheten som en gang var opphav til det hele. Vi må ta den med oss, lytte til den når varsellampen viser rødt, og aldri glemme at våre begrepsmessige formuleringer og refleksjoner rundt dette aldri kan bli noe mål i seg selv. Det er dette som er empatisk etikk. Det er aldri å glemme det grunnleggende perspektivet og gjøre det kognitive kunststykke å gjøre dette gjeldende for alle.

En gang for mange år siden forsøkte jeg å skrive en bok om etikk. Den ble aldri ferdig, men mine refleksjoner fra den gangen har jeg med meg den dag i dag. Den etiske tenkemåten jeg har forsøkt å formulere her, er nok noe jeg alltid har hatt med meg, men det er utrolig selvutviklede å forsøke å formulere dette i ord. For dette skaper igjen nye vinklinger, nye tanker og nye begreper. Jeg skal nå utdype mine 7 punkter noe mer. Her vil jeg på noen plasser referere til dette deler av dette stoffet. Etter den tid har jeg nok videreutviklet min tenkning en del og kanskje endret litt på begrepsapparatet. Det er jo tross alt gått over 20 år.

 

Punkt 1: Empatisk etikk skal være et verktøy til å gjennomskue retorikk og sosialt spill hvor etikken inngår som elementer i det spillet

Det å være bevisst på at etikken i seg selv er en viktig del av det sosiale spill er viktig. Det handler både om makt og om egen sosial posisjon. Derfor er det viktig å skille mellom to typer insitamenter for å flagge en norm eller en verdi. Det ene og gyldige insitamentet handler om normen i seg selv. Det andre er det sosialetiske insitamentet hvor man støtter opp om normen fordi man selv tjener på det i det sosiale spill.

Det er flere måter å analysere dette på. Først og fremst må vi jo analysere normen i seg selv og undersøke hvordan dens etterlevelse slår ut for alle berørte parter. Beholdes verdier som menneskeverd, livskvalitet og verdighet for alle berørte parter? Jo mer fornuftig normen er for alle parter, desto mindre grunn er det til å fokusere på makt og sosialt spill som mulige underliggende motiver. For å analysere dette kan man kan sette opp et beslutningsregnskap som er helhetlig på den måten at man tar alle berørte parter med og analyserer hvordan holdninger/normer eller handlinger slår ut for den enkelte i forhold til livskvalitet. Om dette feiler, om så bare for et eneste individ av de berørte så er det grunn til å steile.
En annen grunn til å være på vakt er når det er åpenbart at normen er en strategi (Se pkt. 4). Måten å avdekke dette på er å forsøke seg på en hensiktsanalyse på selve normen. Om normen kan begrunnes så har vi med en strategi å gjøre. Strategier kan feile.
I begge tilfeller vil en empatisk etiker påpeke faren ved at normen blir gjort absolutt og evig gyldig og dermed til gjenstand for opprettholdelse som en del av maktutøvelse eller det sosiale spill. For dette gir insitamenter til å opprettholde egen posisjon på bekostning av enkeltindivider som rammes negativt av dette og må dermed forkastes som fordi det er kynisk.

Punkt 2: Empatisk etikk skal være rasjonell

Det beste eksemplet på irrasjonell etikk er Bibelens historie om Abraham som fikk ordre av Gud om å ofre sin sønn, og som faktisk var villig til å gjøre det. Etiske teorier som forherliger dette karakteriserer jeg for å tilhøre kategorien lydighetsetikk. Lydighetsetikk idealiserer individets underkastelse. Det vil i verste fall innebære en nøytralisering av individets egen autonome rasjonelle dømmekraft, både i forhold til virkelighetsoppfatning og i forhold til verdier. Når jeg snakker om rasjonell i denne sammenhengen så handler det om det enkelte handlende individ. Individet oppfordres til å benytte seg av egen dømmekraft og til å anse denne som overordnet alt annet. Empatisk etikk avviser derfor alle absolutte autoriteter. Den mentale vaksinasjonen mot dette handler om å reflektere over verdier. Verdier kommer innenfra og kan ikke dikteres utenfra. Det handler om rasjonaliteten, erkjennelsen og innse at reell underkastelse eller selvoppofrelse aldri kan bli annet enn en illusjon.

Punkt 3: Empatisk etikk skal øke sannsynligheten for at vi behandler hverandre bedre

I utgangspunktet så kan det se ut som at dette punktet blir slått i hjel av refleksjonen over om at etisk teori i seg selv er uegnet i forhold til å påvirke individers atferd. Det er først og fremst den negative virkningen av deduksjonsetikk og etiske singulariteter som adresseres her. Empatisk etikk er ment å være et sett av verktøy til hjelp for å kunne belyse saken i seg selv. Det betyr at våre standpunkter må kunne begrunnes uten ved hjelp av retorikk som bare henviser til etiske prinsipper som bare stopper der. Slik bruk av etikken fungerer jo bare som nødvendige krykker for å støtte opp om standpunktet. Empatisk etikk er ment å suge retorikken ut av argumentene, og sørge for at vi tvinges til å analysere saksområdet på egne premisser, og inkludere alle som berøres i et vektregnskap. På den blir forhåpentligvis våre standpunkter mer nyanserte, og tar bredere hensyn. På denne måten kunne man jo håpe på at jo mer empatisk etikk blir utbredt i samfunnsmessig og politisk sammenheng jo mindre er sannsynligheten for samfunnsmessige forordninger som virker kyniske eller negativt på enkeltindivider eller grupper. Dette handler om kollektiv bevisstgjøring på at etisk sett så er alle individer i samfunnet like mye verd. Noen konspirasjonsteoretikere mistenker ofte eliten for å utvikle en elitisme. Det vil si et menneskesyn som anser hverdagsmennesket som «kveg», eller som rent produksjonsmiddel som jeg ville ha sagt det. De analysene som ligger i empatisk etisk tenkning vil raskt kunne avdekke dette som kynisme og egosentrisme. Dermed ville etiske teorier som forherliger dette kunne avvises på analytisk grunnlag. I den grad empatisk etikk kan være med på å bremse forekomsten av plagsomme eller ødeleggende etiske teorier og normer, så kan det medføre at den sosiale ventilasjonseffekten aldri oppstår og vi behandler hverandre bedre.

Punkt 4: Empatisk etikk skal være ikke være et mål i seg selv

Vesentlig for empatisk etikk er imidlertid at det egentlig kun finnes en norm, og det er livskvalitet. Alle andre «normer» er strategier for å oppnå dette. Forskjellen på en norm og en strategi er at en strategi er noe som kan begrunnes. Den har et svar på hvorfor-spørsmålet i hensiktsanalysen. Fordi den har et svar, så er den ikke et mål i seg selv. Om en strategi oppgraderes til en nærmest ubegrunnbar norm er det grunn til å være på vakt. For vi kan regne med at samtlige strategier har potensiale i seg til å feile, eller det kan virke urettferdig eller diskriminerende. Absolutte normer tenderer også til å sabotere, forurense eller ødelegge saklig debatt om saken i seg selv. Det er fordi absolutte normer står utenfor saken, er udiskutabel, samtidig som den er styrende for saken. Det vil si at debatten fjerner seg bort fra den rasjonelle analyse av saken i seg selv. Empatisk etikk er ikke en norm i seg selv. Den har status som et verktøy for etisk refleksjon. Det er ikke slik at man kan ta alle problemstillinger, kverne dem gjennom analyseapparatet til empatisk etikk og få frem fasitsvaret som noe allmenngyldig og absolutt. Empatisk etikk avviser alle former for deduksjonisme. Det innebærer også at forestillinger om en absolutt moral som kommer fra mektige krefter utenfor menneskeheten oppfattes som absurd. Ikke bare for at dette er erkjennelsesmessig uoverkommelig, men også fordi verdier er resultat av en indre erkjennelse. De kan ikke observeres som noe utenfor subjektet. Derimot oppfattes alle etiske teorier eller disipliner som verktøy og vinklinger for etisk refleksjon. Men sterkest av disse står selvsagt empatisk etikk fordi den direkte adresserer livskvaliteten som et mål i seg selv. Dette handler også om en strategi for å unngå etiske singulariteter.

Denne filosofiske tankemåten står i direkte motsetning til f.eks. den kantianske etikk, hvor rett og galt er kategoriske begrunnelser for etiske standpunkter.
I empatisk etikk kan man ikke si: man skal ikke lyve fordi det er galt. At noe bedømmes galt er ikke grunn god nok. Man må gi grunner som relaterer seg til saken i seg selv.

Men det viktig å påpeke at det empatisk etiske grunnfjellet, som jo er livskvalitet, i seg selv, ikke kan argumenteres logisk for. Alle andre argumenter får sin vekt gjennom indirekte appeller til livskvalitet. Med andre inneholder min retorikk for livskvalitet ingen appell til noe annet enn livskvalitet. Det er fordi dette er et mål i seg selv. Her er det kun emosjonelle appeller som gjelder.
Det er ikke mulig å imøtegå logisk at noen ikke bryr seg om en annen gruppe, og nekter å ta hensyn, og innarbeider dette i sin moral. Den eneste måten å imøtegå dette på er via appell. Appeller kan handle om f.eks. hva om det hadde vært deg, eller ditt barn osv. Da handler det om et forsøk på å treffe de emosjonelle strengene i det mennesket. Når ikke dette frem, så finnes det ingen logikk som kan anvendes. Man kunne jo kanskje forsøkt å snu på dette: dersom du mener at det er OK at visse grupper mennesker (eller dyr) kan misbrukes som om de var steiner, hvorfor skal da vi anse deg annerledes? Men det vi oppdager er at, selv om et slik argument inneholder logikk, så er den bærende retorikken i dette, en appell til denne personens egenverd. Det underliggende her, blir ofte maktforhold. Alfa-mennesker kan kaste av seg slike appeller med et skuldertrekk. For de er trygge på at de selv kan ikke rammes. Det er først når man er i andres vold at man lettere ser «logikken» i dette. Da kan det jo ofte være fordi man selv har noe å tjene på det (slavemoral). Ekte moral handler om en frikobling fra dette maktforholdet. Det vil si å innvilge andre menneskeverd, på tross av at man har makt til å gjøre noe annet. Empatisk etikk går da et steg lengre: innvilger alle dette menneskeverdet. Da er jo dette på tross hvilke muligheter man til enhver tid har. 

Punkt 5: Empatisk etikk skal være ærlig og realistisk

Drømmen om den fullkomne etiske formel er tapt. Overfor det etisk ideelle er enhver aktør som ikke er allmektig sjanseløs. Empatisk etikk har også en idealisme i seg. Men idealismen knytter seg til det individuelle etiske subjekt. Og idealismen sier at alt som er negativt i forhold til subjektets livskvalitet er et onde for det subjektet og derfor etisk galt. Og, motsatt alt som virker positivt i forhold til subjekts livskvalitet er et gode for subjektet, og derfor etisk rett. Men en slik avgrensing av begrepene skaper selvsagt alvorlige problemer for de mer logiske av oss. Mange vil si at «teorien din er ikke koherent». Jeg har definert begrepene på en slik måte at vi lett får selvmotsigelser. For det er jo ikke slik at alle individers ønsker og drømmer står i et samlet harmonisk hele. Våre interesser krysser hverandre hele tiden og det som er lykke for den ene kan være lidelse for en annen. Da kommer vi jo hele tiden opp i den situasjonen at det som er rett for en er galt for en annen. Dette er selvmotsigende. Ja, så konstruerer man etiske modeller som overkommer dette. Men løser egentlig dette egentlig? For det egentlige problemet er et reelt faktisk håndgripelig problem. Muslimenes bønnerop skaper støy og frustrasjon for «de vantro». Men det skaper ro og gode følelser for muslimene. Og motsatt, fravær av bønneropene skaper savn og frustrasjon for muslimene, mens det skaper ro og harmoni for «de vantro». Hva er rett? Enkle absolutt-normer av typen «Vi lever i et kristent land» eller «Islamsk lov er overmodnet all lov» hjelper ikke på realitetene. Dette er etisk systematikk som favoriserer den ene part og viser tilsvarende kynisme over for den andre part. I realiteten snakker vi om en mental tildekking av problemet, med tilsvarende hjemmel for å la være å forholde seg til hele problemstillingen. Ja, dersom vi anser begrepene rett og galt som gjensidig utelukkende, så er empatisk etikk selvmotsigende, men det er også virkeligheten. For enhver etisk modell som representerer en mental løsning på problemet, blir reelt sett en skinnløsning, egnet til å dekke over det reelle problemet. Empatisk etikk ansporer til å ta med alle berørte parter i det etiske regnskap. Det er to forhold som kvalifiserer for en bedømmelse av typen kynisk: det er å verdsette enkeltindividers livskvalitet til null, eller det er å utelate signifikant berørte parter fra regnskapet. Empatisk etikk er laget for å vise frem problemet som det er, kanskje et uløselig valg mellom pest og kolera. Her er ikke rett og galt gjensidig utelukkende begreper. Men det modne mennesket har oppøvd evnen til å se realitetene i hvitøyet. Vi har et etisk ansvar i forhold til å forholde oss til det og forsøke å gjøre det beste ut av det med de ressurser vi disponerer. At etikken er ærlig handler om å avvise enhver strategi som er et forsøk på å stikke problemet under en stol. At etikken er realistisk handler om å anspore til et ideal om å forholde seg til det som er, og ikke forelske seg i en illusorisk modell som dekker over det hele.

Punkt 6: Empatisk etikk skal være nøytral og universalistisk

Da jeg jobbet med mine bokprosjekter på 80-90 tallet hadde jeg høy fokus på å formulere en universalistisk etikk. Disse ideene tatt med som en basis for empatisk etikk.  Empatisk etikk er universalistisk på flere måter. For det første er etikken ikke direkte knyttet til menneskeverd. Den er knyttet til livskvalitet. Dette er gjort med vilje for å unngå å låse den etiske tenkningen mot mennesket alene. Det er ikke dermed sagt at menneskeverd ikke er en grunnleggende etisk verdi. Det er den, men den representerer bare en underkategori av slike grunnleggende verdier. Den mest grunnleggende verdien er knyttet til det jeg kaller for det moralske målobjekt, senere også referert som subjektet. Det er den minste og mest grunnleggende enheten i min måte å tenke etikk på. Og kriteriet for å komme inn i denne kategorien er evne til livskvalitet. Nå skal vi ikke gå dypt inn i hva som faller innenfor og utenfor denne kategorien, men la meg si litt. Mennesker er selvsagt innenfor med sitt menneskeverd. Men hvor langt strekker menneskeverdet seg? Her er det vesentlig å poengtere at mennesket på ingen måte står i noen etisk særstilling. Det er kriteriet om evne til livskvalitet som sorterer mennesket inn i kategorien. Men i og med at dette er hovedkriteriet så innser vi at det er intet i veien for at andre organismer eller systemer også skal kunne falle innenfor. Men for oss menneskefikserte humanister (for det er jeg også) så kan vi jo selvsagt slite litt med det menneskelige som faktisk faller utenfor. Om vi skal holde oss strengt til kriteriet om livskvalitet så er døde mennesker og foster som er så tidlig i utviklingen at de mangler evne til opplevelse utenfor. Mennesker med store hjerneskader og som er det vi kaller «grønnsak» er også utenfor men, det er ikke dermed sagt at jeg er kynisk tilhenger av at man kan behandle dette uten respekt. Her går det etiske hensynet i forhold til menneskene rundt, pårørende og alle oss andre. Vi har også hensynet til det bevisstløse menneskets egen holdning til dette da vedkommende fungerte normalt. Dette for at vi som lever skal føle oss respektert av omgivelsene og dermed kunne påvirke vår egen skjebne i ulike situasjoner av hjelpeløshet. Problemer av typen: kan kanskje våkne opp, kanskje ikke, er reelle problemer. Her kan man ikke bruke empatisk etikk deduktivt og si: han har ikke evne til livskvalitet, vi slår av apparaturen og kaster ham i søpla. Dette er fullstendig feil bruk av empatisk etikk. Slike situasjoner er reelle dilemma. Det eneste empatisk etikk kan bidra med her er å fjerne en hver etisk modell som forsøker å dekke over dette dilemmaet. For det er et dilemma, og det er noe vi skal forholde oss til. Her er ingen fasitsvar og menneskers vei gjennom dette er deres vei, og den skal respekteres.   

Så til dyreriket. De fleste etiske retninger har gjerne en moral for mennesker og en annen for dyr. Det er et kunstig skille og det er artsmessig nærsynt. Empatisk etikk forener all etikk på en elegant måte i en og samme modell. Følgelig er det etiske hensynet til en sjimpanse akkurat like stort som til et menneske. For jeg anser det som opplagt at sjimpanser har akkurat like stor evne til livskvalitet som mennesket, og de kan lide akkurat like mye. Hvor langt dette strekker seg i dyreriket kan jo bli et diskusjonsspørsmål. Det er jo noe vi må tilnærme oss med ydmykhet. Livskvalitet kan knyttes nært opp til følelser. Og mitt syn på følelser er at det er noe som eksisterer hos enhver art som har evne til innovativ atferd. Og det innebærer jo veldig mange dyrearter. Men, i hvilken grad disse følelsene eksisterer og i hvilken grad de oppleves bevisst har vi vel ikke så gode svar på enda.

Men det som er opplagt her er at empatisk etikk på denne måten setter mennesket i et svært dårlig moralsk lys. Som art kan vi ikke skryte av at vi behandler våre med-arter på noen verdig måte. I stor grad løser vi dette med ikke å forholde oss til det, anse dyr som maskiner og utvikle skreddersydde etiske modeller som passer inn i dette bildet. Empatisk etikk har et punkt om ærlighet og realisme, og et annet om etiske singulariteter. Her er det ingen forsøk på retorikk. Den nakne virkelighet skal fram i lyset. Empatisk etikk utfordrer mennesket til å se problemet som det er, som et heslig og usminket bilde på menneskearten. For det er først når man forholder seg til det at man kan evne å gjøre noe med det.

Det kan også bli aktuelt å klassifisere konstruerte informasjonssystemer som moralske målobjekter. Altså kan vi tenke oss at datamaskiner og roboter en gang i fremtiden også får etisk verdi. Mitt nye syn på bevissthet åpner for muligheten til å skape kunstige systemer med evne til livskvalitet.

Selvsagt er blir det jo da også slik at hva vi mennesker måtte finne, eller komme i kontakt med utenom vår egen jordklode, også bedømmes etter det samme kriterium. Dette er jo selve lakmustesten på om etikken er ekte universalistisk. Møtet med såkalte «aliens» vil overhodet ikke skape problemer for empatisk etikk.

Hva med fremtiden og de som eksisterer i den og som ikke eksisterer i dag. Man kan jo kanskje retorisk deduktivt påpeke at siden de ikke eksisterer nå, så faller de utenfor empatisk etikk. Det er selvsagt fullstendig feil. For gjennom våre handlinger så genererer vi konsekvenser som kan ha innvirkning langt inn i framtiden. Derfor påvirker vi også livskvaliteten til våre etterkommere via våre handlinger nå. Empatisk etikk innebærer at alle som berøres av en handling skal inn i det etiske regnskap. Da blir det feil å utelukke våre etterkommere. Denne problemstillingen er selvsagt høyaktuell i dag spesielt i forhold til klima og andre kriser som vi ser konturene av. Også her stilles mennesket i et dårlig lys.

Så litt om det som faller utenfor. Det viktigste å påpeke her er at begreper i seg selv faller utenfor.

Den beste indikatoren på forskjellen mellom begreper og etiske subjekter er å spørre om det kan lide. Bedriften Saab, kan tape i konkurransen, kå konkurs og forsvinne. Men kan Saab lide? Svaret er nei. Saab er derfor et begrep og har ingen etisk status. Norge taper i fotball. Liner Norge? Nordmenn kan lide, som individer, men Norge er fiktiv forestilling. Den kan ikke lide og nasjonen som sådan har derfor ingen etisk status.

Empatisk etikk anser etiske holdninger som bare tar hensyn til begreper som meningsløse. Dette er basert på den oppfatning at begreper ofte er illusjoner og at vår hensyntagen til dem ofte avspeiler en «mindblidness» i forhold til dette. Dette kan kanskje høres selvfølgelig ut, men i praksis er det ikke slik. Vi har mye etisk tankegods som refererer seg til menneskebegrepet i stedet for mennesket i seg selv. Noen ganger kan det få fatale følger. For eksempel handler deler av den politiske abort motstanden om menneskebegrepet. Mennesket blir til i det et egg befruktes sier man. Og selvsagt er det sant at denne enheten da faller inn under definisjonen «menneske». Og det er nettopp av hensynet til å bevare selve «begrepets verdighet» som da blir utslagsgivende for at man søker å behandle dette som noe mer enn en celleklump. Dette slår da inn på i samfunnets lovgivning i forhold til dette. I den grad dette ødelegger for medisinsk forskning og muligheter for behandling av sykdom er det fra et empatisk etisk ståsted irrasjonelt og beklagelig.
Et annet eksempel på dette er kvinnebegrepet, som i en debatt om sexkjøpsloven ble oppgitt som grunn for å forby kjøp av sex. Slik jeg husker det så var dette en imøtegåelse av argumenter om at dette ville forverre situasjonen for de prostituerte. Selve kvinne-begrepet går foran hensynet til de prostituerte. Empatisk etisk tenkning vil umiddelbart avvise en slik prioritering. Kvinnebegrepet kan ikke lide. Prostituerte kan lide. Prostituerte er levende mennesker av kjøtt og blod. Kvinnebegrepet er en illusorisk sortering som eksister i noens hode og forstyrrer rasjonell tenkning.

Et annet begrep er «ekteskapet». Her har jeg jo den konkrete saken å vise til at filosofer som Nina Karin Monsen som gikk ut mot kjønnsnøytral ekteskapslov. Argumentasjon kan forstås i retning av at adgangen for homofile til å omfattes av samme lov nærmest forurenser det gamle ærverdige ekteskapsbegrepet. De oppfatter seg dermed ufrivillig som omfattet av et tilskitnet begrep. Sett med empatisk etiske øyne er dette intellektuell moralfilosofi på vidvanke. Den skiller ikke klart mellom det som er viktig, nemlig enkeltmenneskets gode liv, og abstrakte begreper. Dette er sosialt spill, og handler om å ville tilhøre en egen begrepsmessig adel.  

Begrepet «skyld» hører jo med i denne sammenhengen. Begrepet er bokstavelig talt livsfarlig. Budet sier «Du skal ikke slå i hjel». Det gjelder alle «uskyldige» mennesker sier man. Men noen mennesker har pådratt seg en sosial merkelapp av typen «skyldig». Da er det fritt frem. Dette er en vanlig filosofisk argumentasjon til støtte for dødsstraff. Begrepet skyld henger nært sammen med ansvar. Det er en sosial konstruksjon. Begrepet henger sammen med reelle problemstillinger i forhold til uakseptabel atferd i det sosiale samspill og det faktum at noen mennesker er farlige for sine omgivelser. Her kan selvsagt begrepet «skyld» komme inn som en del av det begrepsapparat vi anvender i forhold til å håndtere dette. Men vi vet også at det er nært beslektet med religiøse begreper av typen «synd» eller «baap» (Den Thailandske buddhistiske varianten). Og vi må stadig være på vakt mot at slike begreper tar av, begynner å leve sine egne liv og ødelegger for vår evne til å tilnærme seg problemstillingen på en rasjonell måte. Det må aldri bli til en merkelapp som åpner for å diskvalifisere individer som moralske målobjekter, og dermed gjør det sosialt akseptabelt å påføre dem alle slags lidelser.

 
Et siste eksempel er begreper som «fellesskapet» eller «folket». Disse er utrykk for noe som skal favne oss alle i hele samfunnet. Men det ligger en sterk etisk utvanning i dette. Et konkret utsagn kan være at samfunnet ikke aksepterer homofil praksis av hensyn til folket. Hvem er folket? Er det flertallet, eller er det Krf? Saken er den at «folket» ikke er noe enhetlig vesen som man må ta hensyn til. For det er jo slik at noen vil berøres positivt av dette, et flertall vil ikke berøres i det hele tatt og et mindretall vil berøres negativt. Altså, i overgangen fra begrep til realitet så nyanseres problemstillingen.

Generelt kunne man kanskje anføre at begreper som «ekteskap», «kvinner» eller «menneske» er viktig å vise en egen respekt fordi det ansporer til å behandle de som inngår i disse edle gruppene med bedre respekt. For å konkretisere dette resonnementet. Om det var lov å kjøpe sex så forurenser det kvinnebegrepet. I sin tur så vil det føre til at mange menn vil anse kvinnen som mindreverdig og dermed tillate seg generelt å behandle kvinner som mindreverdige individer.
Jeg skal ikke benekte at det er mulig at det kan finnes en slik dynamikk. Men jeg tviler. Menn som ønsker å behandle kvinner dårlig vil gjøre det dersom de sosiale omgivelsene tillater det. Da kunne kanskje et slikt resonnement brukes, at «siden det er lov å kjøpe sex så har jeg lov til å voldta deg». Men jeg tviler på at dette er særlig signifikant. Det finnes tusen unnskyldninger og tusener av retoriske innfallsvinkler for å forsvare egne handlinger.

Men knefall for en slik argumentasjon er også en stilltiende aksept av det jeg kaller for dårlig menneskesyn. Dårlig menneskesyn har man når man kan tillate seg å behandle mennesker forskjellig med utgangspunkt i hvilken gruppe man blir sortert inn i. For da er det ikke individet i seg selv som betyr noe, men gruppen man tilhører betyr alt. Dette er stikk i strid med empatisk etikk. Og farlig er en slik tankegang også, for det er vel ikke bare sex-kjøp som kan forurense et kvinnebegrep. Det kan vel enkeltkvinners handlinger også gjøre. Så om media blåser opp kvinner som dreper, begår overgrep, svindler, driver med stoff, eller kort og godt havner i elendighet, så er det jo veldig raskt med gruppetenkning at dette ikke bare drar ned enkeltpersoners ære, men hele kvinnebegrepets ære. Så har vi det gående. Slik kan vi ikke ha det. Vi er alle mennesker og vi tilhører alle forskjellige kategorier i forskjellige sammenhenger. Men straks vi begynner å se oss blind på kategoriene og glemme enkeltindividet opp i det hele, så er vi etter min mening over på en amoralsk linje. Men empatisk etikk er universalistisk. Her kommer man ingen vei med oppkonstruerte abstrakte begreper og sorteringer. Det er individet som teller, intet annet.

Den andre måten empatisk etikk er universal på er at den ikke på noen måte går inn og definerer innhold i livskvalitet som noe absolutt. Dette handler om erkjennelsen av at hva det gode liv består kun kan besvares av den enkelte, rent subjektivt. På samme måte som erkjennelsen i seg selv er subjektiv, så blir også de kvaliteter som bygger opp individets opplevelse av mening i livet subjektive. Disse to erkjennelser danner basis for en komplett subjektivistisk livsholdning. Dette innebærer en erkjennelse og aksept for individets subjektive opplevelse av det å være til og av hva som gir mening i livet. Dette skaper en etisk universalitet på den måten at den likestiller individers opplevelse av mening. Det er ikke slik at noen preferanser er mer «høyverdige» enn andre. Prioritering og opplevelse av det verdifulle er ikke gjenstand for noen form for sortering av individer. Denne posisjonen må ikke forveksles med når preferanser slår ut i atferd. Det er nemlig en forutsetning for individers gode samspill med hverandre at vi respekterer og tar hensyn til hverandre. Derfor er handlinger gjenstand for etisk bedømmelse der det er relevant, men ikke preferansene i seg selv.

 

Punkt 7: Empatisk etikk skal ikke ha mulighet for etiske singulariteter

Dette oppnås med et enkelt grep. Dersom en hendelse oppleves som et onde, så er den et onde og i den grad vi snakker om handlinger, dvs. et eller flere moralsk subjekt står bak denne hendelsen, så bedømmes handlingen etisk gal. Tilsvarende med hendelser som oppleves som et gode. En eventuell handling bak hendelsen bedømmes da som etisk rett. Altså rett og galt er uløselig knyttet sammen med henholdsvis godt og ondt. Men i og med at en og samme handling kan oppleves ond eller god av et individ og samtidig som det motsatte av et annet individ så gir det seg selv at handlingen både blir ond og god og den blir rett og den blir gal. Denne tilnærmingsmåten blottlegger menneskets utilstrekkelighet i forhold til den fullkomment gode etiske handling. Dette er den sosiale kostnaden ved denne etiske tenkemåten og det stiller krav til hvordan vi forholder oss til andre menneskers handlinger. Gevinsten er at etiske singulariteter blir umulig innenfor et slikt paradigme. Det blir umulig å forsvare onde handlinger ved hjelp av etikk. Så hvordan stiller vi oss til et samfunn der våre handlinger også er full av komponenter som kan betegnes som etisk gale? I praksis er det vel slik at det gode eller det onde er noe som oppleves. Om det er rett eller galt avhenger av de sosiale omgivelser som bedømmer. Refleksjonen om menneskets avmakt ansporer til forståelse, men ikke nødvendigvis alltid til aksept. Jeg tenker at en øket samfunnsmessig bevissthet om menneskets utilstrekkelighet kombinert med empatisk etikk vil øke forståelsen og dermed dempe temperaturen og konfliktnivået. Ingen av oss har æren av å være moralsk fullkomne personer. Og alle er vi prisgitt i forhold til det handlingsrom situasjonen tillater. Dette burde anspore til en viss romslighet i hva vi tåler av hverandre. I et samfunn må selvsagt denne romsligheten ha noen grenser. Det er umulig å gi noe klart fasitsvar på hvor den grensen bør gå, men min tommelfingerregel sier at den bør gå der våre handlinger begynner å få signifikant negativ innvirkning på andres livskvalitet.

Egg, omelett og valgets kvaler

Et ordtak fra gamle sosialistiske miljøer er at man må knuse noen egg for å lage en omelett. Og det er vel litt i den uparfymerte