Fra Ikke-eksistens til eksistens

In many cultures it is customary to answer that God created the universe out of nothing. But this is mere temporizing. If we wish courageously to pursue the question, we must, of course ask next where God comes from? And if we decide this to be unanswerable, why not save a step and conclude that the universe has always existed? 

Carl Sagan, Cosmos, side 257

 

I mangel av akademisk skolering så finner jeg opp begrepet nulleksistens. Nulleksistens er en total tilsand av ingenting, absolutt ingenting, ingen tid, intet rom, ingen energi, ingen naturlover, ingen materie. Og dette gjelder på alle nivåer, alle dimensjoner. På den måten tetter vi igjen en teoretisk mulighet at noen eller noe utenfor alle dimensjoner, eller nivåer bevirket at noe oppstod fra ingenting. Når jeg snakker om virkeligheten, så snakker jeg om absolutt alt som er, tenkelig og utenkelig.  Nulleksistens finnes ikke nå, fordi vi vet at noe eksisterer, og siden nulleksistensen er total, så snakker vi om en virkelighet hvor absolutt ingenting eksisterer.

Kan det noensinne ha eksistert en tilstand av nulleksistens? Hvordan kan det da ha oppstått noe i det hele tatt fra en slik tilstand? Det er vesentlig å konstatere at i en slik tilstand er det heller ingen lovmessighet.  Hvor kom i så fall naturlovene fra? Har disse i det hele tatt noen selvstendig eksistens, alene uten noe annet? Nei, vi starter med en tilstand uten noe som helst, hverken lover orden, kaos eller noen form for determinisme. Dermed er det dødfødt å forsøke å finne frem til eksistensen av naturlover som i sin tur medfører at materie skapes av ingenting. Vi må spørre oss selv om vi rent logisk kan forstille oss en bevegelse fra en tilstand av nulleksistens til at noe eksisterer. Jeg klarer i alle fall ikke å se for meg hvordan noe slikt kan være mulig. Men alternativet, at noe alltid har eksistert og at det aldri noensinne har eksistert en slik tilstand av nulleksistens, er like ufattelig å begripe. Og, for å ta det med en gang, vi løser ikke problemet ved hjelp av Gud, eller Big Bang-teorien. Begge deler forutsetter at noe eksisterer på forhånd. I forhold til Gud, så flytter vi bare problemet et hakk. Gud har enten alltid eksistert, eller han har skapt seg selv fra nulleksistensen. Vi innser at det å tilføre en hypotese om Gud, på ingen måte tilfører problemet noe som helst. Kristne og muslimer skaper ofte her en psaudoløsning ved å kalle Gud Transcendent. Men dette er et spill med ord. For, i realiteten, betyr ikke transcendent noe annet enn ufattelig. Dermed mister dette sin status som forklaring. Man må anse det som et hovedkrav til en forklaring at den skal være fattbar. I dette tilfellet har man bare erstattet ufatteligheten med et fancy begrep slik at retorikken ikke blir så åpenbar.

 Rent logisk sett har vi ikke berørt kjernen i problemet, bare transformert det over til noe annet. Big-Bang teorien har heller ikke noe annet enn forestillinger i retning av at det hele begynte med en singularitet i noe som er uten tid og rom. Men dette er den strenge klassiske Big Bang teorien.  I dag finnes det flere retninger som foreslår teorier om tilstander før Big Bang, om systemer som skaper universer hele tiden, om at vårt univers bare er et av flere i et multivers osv.  Så lenge man kan forestille seg noe forut for skapelsen vil dette inngå i en type kontekst som vi i fantasien kan se for oss. Men uansett så forskyver bare slike spekulasjoner selve problemet med bevegelse fra ikke-eksistens til eksistens. Om noen forestiller seg at man skal greie å løse dette problemet ved hjelp av å finne frem til matematiske lover som er så universelle at de kan forklare hvorfor dette har skjedd, så har jeg vanskelig for å se at det kan representere noen løsning. Det må naturlover til for at noe slikt skal kunne finne sted. Problemet forblir det samme. Hvor kom disse lovene fra? Om lovene alltid har vært der, da er det vel ingen grunn til at spontane skapelser skjer hele tiden. Da har vel energien alltid vært der også. Og om energien alltid har vært der, så har vel materien også alltid vært der, og spontan skapelse skjer hele tiden? Men det har vi aldri observert, eller har vi det?

Det nærmeste vi mennesker har kommet i forsøket på å skape et område hvor ingenting eksisterer er det vi kaller for vakuum. Men, ifølge dagens moderne fysiske teorier finnes ikke det absolutte vakuum. For i et slikt vakuum så vil partikler hele tiden oppstå og forsvinne. Dette har sannsynligvis sammenheng med kvantefysikken og alle partiklers (ja all materies) bølgenatur. Og dette er ikke bølger i klassisk forstand på den måten at det er bølger som sprer seg i et medium. Bølgene er sannsynlighets bølger for eksistens. Dette er en mulig tekning av det som observeres. Andre mulige tolkninger kan postuleres av typen at det handler om non-lokale sammenhenger og interaksjon med andre universer, eller det kan handle om energi som vekselvirker mellom dimensjoner vi ikke har tilgang til /M-teori).  Men om vi holder oss til den klassiske kvantefysikk så snakker vi altså om forhold i ikke-eksistensen som gjør at noe popper inn og ut av eksistensen på en lovmessig, men ikke nødvendigvis deterministisk måte. Men da må jo noe eksistere som forårsaker at det er slik. Det er jo noen mønstre i dette, en slags lovmessighet. Hvordan skulle vi ellers kunne sortere alle disse subatomære partiklene i hensiktsmessige grupper? Og hvordan skulle de eller kunne ha noen form for lovmessig oppførsel? Jeg tenker at vi mennesker er langt fra å kunne skape et avgrenset område av intet. Vi kan skape vakuum. Men det er mer eller mindre å forstå som et tomt rom. Det i seg selv er vanskelig nok, for hvordan kan vi hindre for eksempel at nøytrinoer og gravitasjon fortsatt eksisterer i det området. Og straks vi forsøker å observere det må jo det gjøres ved hjelp av informasjon som kommer ut fra det området. Hvor skal den informasjonen komme fra? Om vi f.eks. ønsker å se dette så er vi avhengig av at lys passerer gjennom det. Det er ikke mulig å observere biter av nulleksistens.

Slik jeg forstår det er det mange fysikere i dag som tenker seg muligheten for at vi en gang skal greie å forklare hvorfor noe eksisterer i det hele tatt, og hvordan det hele kan ha begynt. Det jeg prøver å belyse her er at dette kan bli vanskelig. For når man forklarer noe, så må man ha et språk og noen forestillinger som beskriver denne forklaringen. Og forklaringen er alltid avgrenset, i form av aksiomer, postulater, konstanter og forestillinger om naturlover. Dette løser ikke problemet med bevegelse fra nulleksistens til eksistens. For vi kan alltid etterspørre opprinnelsen til disse avgrensingene. Andre fysikere har nok innsett problemet og beveger seg i retning av bootstrap-tenkning. Men det er vel ikke akkurat mainstream i dag.

Oppsummering

Det er vanskelig for meg å se for meg at det noensinne skal bli mulig å løse skapelsens problem på et helt grunnleggende plan. Mange religiøse går nok rundt i den forestillingen at ideen om Gud løser hele problemet. Og noen ganger så hører man en slags oppgitthet over at vi som ikke klarer å se denne løsningen, enten er sta eller ureflektert. Det handler ikke om det. Ideen om Gud gjør to retoriske grep. For det første forflyttes problemet ut av «vår verden», for det andre så bruker man deretter argumentasjon om Guds ufattelighet, som en metode for å feie hele problemet under teppet.

På den annen side går kanskje noen rundt og tror at fysikernes teori om alt løser dette og dermed skyver Gud på sidelinja for godt. Men jeg tenker at da vil den religiøse komme tilbake og etterspørre på teoriens avgrensingspunkter, og putte gudeforklaringen inn  der.  Stillingen forblir null-null.

David Hume påviste at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom årsak og virkning. Vi vet ikke om virkningen av en hendelse før vi har observert den. Da kan vi gjøre en induktiv slutning og si at alle lignende hendelser vil ha samme type virkning. Ut av denne refleksjonen kan vi argumentere for at det ikke er noen logisk umulighet at noe skulle kunne bli til fra ingenting. Det holder ikke å avvise en slik tanke bare fordi vi aldri har observert noe slikt. På samme måte som vi aldri har observert noen Gud eller andre overnaturlige, trylle frem en verden fra ingenting, så har vi heller ikke sett noe bli til fra nulleksistens. Men det gir altså ingen logisk nødvendighet å slutte at noe slikt aldri kan ha skjedd. Det vi skal være klar over ved en slik tanke er at vi da også bryter med determinismens viktigste grunnpremiss, nemlig tesen om at alt må ha en årsak. Det betyr (og dette er moro) at den som benekter determinisme (f.eks. i forbindelse med fri vilje), samtidig logisk sett også åpner for muligheten for at den virkeligheten som eksisterer i dag en gang har blitt til fra nulleksistensen, altså en tilstand av absolutt ingenting. Og sant og si så er det vanskelig å forestille seg, men ingen umulighet at determinismen ikke er universal. Det åpner i så fall for den muligheten at noe bare kan poppe inn i eksistens fra absolutt ingenting.

Vi må jo konstatere at noe er. Og da er det vanskelig å forestille seg andre alternativer enn at, enten har det alltid vært noe, i en eller annen form, i en eller annen dimensjon, eller så har noe blitt til av ingenting. Så alternativet til hypotesen om overgang fra nulleksistens til eksistens er uendeligheten. På mange måter er den hypotesen enklere å godta. Men det er bare på overflaten. Det er fordi vi ikke kan fatte uendeligheten, og hvilke problemer dette egentlig medfører. Men jeg har problem med å se at vi har noen andre alternativer enn dette. Uansett alternativ så er det altså utenfor menneskets fatteevne. Men vi kan se for oss skygger av dette i fantasien. Og i min fantasi, er selvsagt uendeligheten mest spennende.