Fra flokkdyr til homo-sapiens

Noe å reflektere over: Se gjerne denne.

Evolusjonens merkelige krumspring på veien mot menneske

Homo Sapiens betyr det tenkende mennesket. Mennesket har definert seg selv med tenkeevnen som den mest fremtredende egenskapen. Hvordan gikk det til at mennesket ervervet seg denne unike egenskapen? Hjernen er menneskets mest kostbare organ. Det er det organet som definitivt er det mest energikrevende i forhold til sin egen vekt. Faktisk forbruker hjernen 20 % av hele kroppens energiomsetning. Det finnes større hjerner i dyreriket, men vår hjerne er usedvanlig stor i forhold til kroppsstørrelsen. Og det er ikke bare hjernestørrelsen som betyr noe for den mentale kapasiteten, det handler også om måten hjernen er organisert og utformet. Poenget er at et organ som krever så mye, er svært kostbart sett i evolusjonsperspektiv. Men dette har neppe skjedd dersom det ikke var en biologisk gevinst i andre enden, som oversiger kostnaden.

I refleksjonen om utviklingen fra bakterie til flokkdyr drar jeg den konklusjonen at atferd også er gjenstand for naturlig seleksjon. Det innebærer seleksjonstrykk også på hjernens funksjon. For atferd er den fysiske manifestasjon av hjernens aktivitet. Jeg tenker at dette er en forholdsvis solid konklusjon. Både fordi all biologisk analyse konstaterer en sammenheng mellom atferd og reproduksjonsmessig suksess, og fordi det kan dokumenteres at vi faktisk har en svært kompleks og velutviklet hjerne. I den grad man aksepterer at mennesket i sin helhet er et resultat av evolusjon, så er det uunngåelig også å måtte akseptere at dette i høy grad også gjelder hjernen.

Denne refleksjonen handler om nettopp dette, menneskets mest essensielle trekk. Og når man begynner å analysere funn som forteller om fortidsmenneskets historie, så er det på mange måter bemerkelsesverdig hvilke tilfeldigheter som ledet utviklingen i denne retningen.  Dette gir igjen grunn til å anta at denne type utvikling neppe er noen nødvendighet innenfor en økologisk utvikling på en tilfeldig planet. Det er ingen determinisme i at det må komme arter med så høy intelligens som vår. Men selvsagt er det noen lovmessigheter som virker her. Utfordringer som krever mer avansert atferd vil nødvendigvis dyrke frem mer avanserte hjerner. Og opp gjennom denne historien, som vi skal komme tilbake til, så har mennesket blitt stilt over slike utfordringer. Det handler om teknologi, som ild og redskaper, det handler om stadig mer avanserte jaktmetoder, det handler om et stadig mer signifikant sosialt samspill, det handler om språk, og det handler om seksuell seleksjon. Alt dette gir grunn til å anta at dette har trigget selvforsterkende prosesser som har gitt en eksplosiv hjerneutvikling. Den historien jeg forteller her er ikke nødvendigvis faktamessig korrekt. Jeg holder meg selvsagt til kilder jeg tror er sånn noenlunde vitenskapelig troverdige. Men det er nok ikke alt jeg vet og det er sannsynligvis mange biter i dette puslespillet som mangler.

Mennesket skilte lag med vår nærmeste slektning, sjimpansen for mellom 3 og 7 millioner år siden. Det vil si at både mennesket og sjimpansen siste felles stamforeldre eksisterte for mellom 3 og 7 millioner år siden. Den utviklingslinjen som skulle lede til homo sapiens ble etter hvert stilt overfor klimaendringer med tilhørende endring av omgivelsene fra tett urskog til mer åpne landskap og spredte trær. Dette skaper en utvikling hvor dyrene tilbringer stadig mer av tiden på bakken. Tidligere har trær representert et tilfluktssted og beskyttelse mot rovdyr. Når det blir stadig lengre mellom trærne, reduseres denne muligheten.  Da blir det stadig viktigere å oppdage rovdyrene i tide slik at man rekker å komme seg opp i et tre. Dette kan ha skapt et seleksjonspress mot stadig mer oppreist gange. Det kan være andre teorier også, men i alle fall skjer denne endringen i denne perioden. Vi får flere apearter som går oppreist. Det å gå oppreist frigjør armene, som nå kan spesialiseres til å gjøre andre ting. Det gir bedre oversikt. Og det kan kanskje ha spilt en rolle i kampen om dominans. Et oppreist individ virker større, og har dermed større evne til å dominere individer som ikke var fullt så oppreist. Frigjorte forlemmer danner det anatomiske grunnlaget som skal til for å kunne ta i bruk redskaper. Dette er en utvikling som pågår i løpet av ca. 2 millioner år. Hjernestørrelsen utviklet seg nesten ikke i denne perioden. Så fikk vi en ny periode med klimaendringer som innebærer at tilgangen på den tradisjonelle føden skrumper inn. Her er det snakk om hovedsakelig vegetarisk kosthold som nøtter, bær, frukt, røtter osv. Forskningen er vel ganske klar på at de tidlige oppreiste apene stort sett var vegetarianere.

For en stund siden har man oppdaget alle mennesker går rundt med en mutasjon som medfører at muskelmassen i kjeven ble kraftig redusert. Ingen av menneskeapene har denne mutasjonen. En Sjimpanse har et bitt som er bortimot 10 ganger kraftigere enn et menneske.  Konkret er denne mutasjon et opplagt «uhell» og en ren tilfeldighet. Det er to basepar i et styregen for aktivering av muskelmasse som regelrett har blitt borte. Og kanskje har dette vært til stor belastning for det individet som første gang fikk denne defekten. Man skulle tro at det naturlige utvalg raskt ville eliminert denne defekten. Særlig sett på bakgrunn av at dette var midt i en tid hvor tilgangen på mat var begrenset og hvor en viktig strategi var nettopp å forsterke tyggeapparatet fordi det gav mulighet til å utvide matforrådet. Men den historien om dette individet er i dag for lengst borte. Det vi kan konstatere er at vedkommende, på et eller annet vis, har klart seg og til og med fått en formidabel reproduksjonsmessig suksess. Det som skjer er at måten matmangelen håndteres på deles i to strategier. Den ene strategien er kraftigere kjevemuskler. Og det hadde kanskje vært den eneste naturlige om det ikke hadde vært for at naturen og tilfeldighetene gav støtet til en ny retning. For kraftig reduksjon av kjevemuskler må nødvendigvis kompenseres av andre strategier. Det er ingen nødvendighet at slike strategier skulle utvikles. Da hører heller den kraftige kjeven mer under en «nødvendig» videreutvikling som svar på naturens nye utfordringer. Men nå er det slik at den nye svakere arten har fått noen utilsiktede potensialer. For det første har den oppreist gange. For det andre har den forlemmer som er frigjort med mulighet for spesialisering. For det tredje så betyr et underdimensjonert tyggeapparat at muskelfester kan bli mindre og muskulaturen som holder hodeskallen på plass trenger ikke å være så stram. Summen av dette er at det åpner for muligheten av en større hjerne.

Det er på denne tiden vi finner de første spor av redskapsbruk. For det som Homo Ergaster ikke kan knuse med tennene må nødvendigvis knuses med stein. Tilfeldighetene har altså gitt arten muligheter til større hjerne og også god bruk for den. For her er det nødvendig med redskaper. Kombinasjonen svake tyggemuskler, frie hender, og større hjerne driver nå utviklingen videre. For øket hjernevolum betyr større behov for energi. Etter hvert utvides matforrådet også til animalsk føde. Her er en interessant detalj som kjennetegner oss mennesker i dag. Mennesker har bakgrunn i arter som har en lang utviklingshistorie som vegetarianere. Det å fordøye vegetarisk mat stiller forholdsvis store krav til fordøyelsessystemet. Det er vel kjent at denne utfordringen er håndtert ved hjelp av forskjellige strategier. For eksempel drøvtygging og flere mager er en strategi. Vi mennesker har en annen strategi. Vi har en veldig lang tarm, tynntarmen. Når det gjelder animalsk føde så er ikke denne strategien særlig effektiv. Derfor har vi mennesker også en tykktarm som fungerer best for kjøtt. Så mennesket er altså også på dette området universalisert til å kunne leve både på kjøtt og vegetarisk føde. Denne endringen har sannsynligvis gradvis funnet sted da våre forfedre utviklet evnen til å jakte og fange byttedyr. Kanskje har det hele startet med åtseldyr. For redskaper som er tilpasset det å knuse nøtter og grave og skrape i jorden etter røtter, de kan «tilfeldigvis» også brukes til å kutte opp døde dyr og til å knuse beinene slik at man kom til verdifulle kilder til proteiner og fett.  Utvikling av redskaper krever gode kognitive funksjoner. Gode kognitive funksjoner krever mer hjerne. Mer hjerne krever mer energi. Mer energi skaffes ved at andelen animalsk føde økes. Samlet skaper dette en selvforsterkende prosess med seleksjonstrykk for større hjerne. Kjøtt er lettere å fordøye når det er kokt eller stekt. Homo Erectus er den første arten som ser ut til å ha behersket ild. Også her kan tilfeldighetene ha spilt inn. Kanskje den første teknologien har gått i retning av å kunne bevare ilden som kanskje har blitt ervervet av skogbranner etter lynnedslag eller lignende. Men så har det dukket opp en Homo Erectus svar på Einstein, som etter en rekke iherdige forsøk evnet å starte ild, enten ved hjelp av gnister fra steiner som ble slått mot hverandre eller ved den tradisjonelle metoden ved å snurre en trepinne mot noen tørre blader, som vi har sett helt opp mot vår tid. Vi aner ikke hvordan det har skjedd men etter hvert har altså arten ervervet den kunnskapen.

Det som er verdt å reflektere over her er at hjernen nå befinner seg på et stadium hvor en langt høyere grad av kunnskapsoverføring fra generasjon til generasjon er mulig. På den måten kan teknologien akkumuleres og tilpasses over tid.  Dette er en faktor som øker behovet for et mer avansert språk. En annen faktor er at arten etter hvert utvikler mer og mer avanserte metoder for jakt.
Det er minst to forutsetninger som må være til stede for at språk skal kunne fungere. Hjernen må ha funksjoner eller mekanismer som støtter språk. Den andre forutsetning er den anatomiske evnen til å uttrykke språk. Mange dyrearter har kommunikasjon. Noe av dette kan sammenlignes med språk. Og noen har språkfunksjoner som vi overraskes over den dag i dag. Sjimpanser har blitt lært opp i tegnspråk. Noen har lært opp til 300 ord. Det som er forbløffende at de her viser evne til syntaks og til det å kunne sette sammen ord til enkle setninger. Men, når vi tenker over det så er det ikke så rart. Selvsagt kommuniserer apene med hverandre. De kommuniserer ved hjelp av kroppsspråk og mer eller mindre avanserte signalspråk. Samme fenomen finner man blant hvaler og delfiner. Språk er egentlig ikke noe nytt i seg selv.

Men hos apene er strupehodet plassert høyere enn hos menneskene. En teori er at oppreist gange førte til at mennesket fikk et senket strupehode, og dermed et større resonansrom for å uttale vokaler. Igjen, en merkverdig tilfeldighet. De organiske betingelsene for tale har sannsynligvis vært til stede allerede fra Homo Erectus. En del forsøk med utgangspunkt i kjent anatomi antyder at Homo Erectus kan ha hatt noe mindre strupehode enn oss. Derfor kan den kanskje ha hatt et språk med noe høyere frekvens, en slags plystrelyder.

Sannsynligvis har vi også her en slags selvforsterkende prosess. For med språk så vil også den sosiale interaksjon innad i gruppen bli stadig mer avansert. Alt dette stiller stadig høyere krav til hjernen.

Opp i dette vil også sosiale egenskaper i form av gjensidighet, arbeidsdeling og deling av mat utvikle seg. Og som vi senere skal se så vil denne type egenskaper være avgjørende i forhold til det faktum at oppveksttiden for barn forlenges dramatisk.

Økningen av hjernevolum har ikke pågått lineært. En Sjimpanse har et hjernevolum på ca. 400 kubikkcentimeter. Kanskje hadde vår felles slektning bak for 3-7 millioner år siden et enda mindre hjernevolum på kanskje 300 kubikkcentimeter. Mer enn en million år seinere, finner vi Homo Habilis med et hjernevolum fra 590-650 kubikkcentimeter. Det er omtrent en dobling på 2 millioner år. Og det er nok til å utvikle evne til å bearbeide og bruke redskaper. Men på de neste to millioner årene mer enn dobles hjernevolumet. Mennesket har et hjernevolum på gjennomsnittlig 1450 kubikkcentimeter. Det vi ser konturene av er en eksponentiell økning av hjernevolumet i løpet av evolusjonsmessig kort tid.

På et eller annet tidspunkt i denne utviklingen oppstår et problem. Fødekanalen blir for trang for det store hodet. Det fremelsker en annen egenskap, nemlig tendensen til at mesteparten av hjerneveksten skjer etter fødsel.  Mennesker har en spesielt rask utvikling av hjernen de første to årene etter fødselen. Den den såkalte hvite substansen øker mye raskere hos oss mennesker enn f.eks. sjimpansen. Den hvite substansen danner forbindelser mellom forskjellige deler av hjernen. Disse raske forbindelsene er viktige for hvordan hjernen kan utvikle seg videre.

Konsekvensen er at mennesket fødes med en særdeles umoden hjerne. Det innebærer at den nyfødte babyen er hjelpeløs og vil trenge omfattende stell og innsats i mange år fremover. Det innebærer igjen at investeringskostnaden for å få frem et avkom hos mennesket er så høy at en enslig mor vil ha store problemer med å klare dette alene. Mor er dermed avhengig av far og eller omgivelsene (flokken) for å kunne klare dette. Hun gjennomgår dessuten en lang periode hvor mor og barn stort sett er forsvarsløse og veldig sårbare.

Summen av dette driver sannsynligvis frem en sterk seksuell seleksjon på omsorgsevne og sosial kompetanse. Det betyr at det ikke nødvendigvis bare er snakk om hjernevolum, men også hvordan hjernen settes sammen og konfigureres. Den store forskjellen mot andre dyrearter er pannelappen eller «frontal cortex». Det er her de kognitive evnene sitter, det er her sosial kompetanse sitter, det er denne som muliggjør moralske avveginger og avansert beslutningsevne. Dette er egenskaper som er avgjørende i forhold til å kunne utvikle et effektivt sosialt samspill.

I forhold til seksuelt utvalg så blir de sekundære kriteriene for god kognitiv funksjon en oppvisning i gode sosiale egenskaper, og etter hvert på sosialt spill (Machiavellian intelligence). Dette er jeg mer detaljert inne på i refleksjonen om seksuelt utvalg. Det som kan være interessant å reflektere over her er at mange filosofer, inkludert vår egen Peter Wessel Zapffe oppfattet menneskets unike hjerne som en ekstremitet på lik linje med påfuglens hale eller den irske kjempehjortens enorme gevir. Men om vi skal være litt vrang så ser vi faktisk en stor forskjell her. Alle slike sekundære kjønnskarakterer bæres kun av det ene kjønnet. Dette gjelder ikke menneskets hjerne. Det er ikke slik at menn har store hjerner, mens kvinner har små. Forskjellen er marginal. Like fullt tenker jeg at menneskets hjerneutvikling, i all hovedsak, kan tilskrives seksuell seleksjon. Det første jeg her vil gjøre oppmerksom på er den genetiske lekkasjen mellom kjønnene. Det vil si at selekterte egenskaper som ikke spesielt kan tilskrives y-kromosomet kan arves både av sønner og døtre. Den genetiske koden som styrer hjerneutviklingen er sannsynligvis svært kompleks og involverer sannsynligvis en enorm mengde genetisk informasjon. Men her finner vi også en annen dynamikk. For, etterhvert som kravene til sosial kompetanse stiger, så må jo kravene til å kunne bedømme sosial kompetanse følge med i utviklingen. Det innebærer at de kvinner som var mest treffsikre i sin bedømmelse var de som spredte sine gener best. Følgelig får vi et våpenkappløp mellom kjønnene som begge forsterker seleksjonen på bedre sosial kompetanse fra et felles genlager. Om denne enorme hjernen til syvende og sist er å betrakte som en ekstremitet avhenger selvsagt av øynene som ser. Det jeg vil frem til er at denne utviklingen, som kanskje er unik i naturen, også er en prosess som har løpt løpsk, og som på flere stadium har frembragt situasjoner som har forsterket den ytterligere.

Et interessant spørsmål her er om denne prosessen fortsatt er i gang og om menneskets hjerne fortsatt vokser. Dette vet vi jo egentlig ikke, men det er ting som tyder på at vi har nådd noen anatomiske grenser som blir vanskelig å overskride. For det første handler det om energitilførselen. Om vi bare skalerer opp hjernen slik den fungerer i dag vil energibehovet øke. Dette stiller enda sterkere krav til hjerte, blod og oksygentilførsel. Det kan igjen medføre andre ulemper. Et annet forhold er at nevroner er en forholdsvis langsom signaltransmitter. Skal hjernen vokse seg større vil signalhastigheten mellom delene bli så pass langsom at effektiviteten går ned. Alt dette er selvsagt ren spekulasjon og det kunne jo godt være at naturen finner veier vi ikke ser for oss i dag.
Et enda mer grunnleggende spørsmål på samme tema er om den samme kraften for naturlig og seksuell seleksjon er virksom i dag. Det er heller ikke noe vitenskapen har noe godt svar på. Med teknologi og sivilisasjon er menneskets livsvilkår dramatisk forbedret. Det vil si at det naturlige utvalg delvis er satt ut av spill på mange av de tidligere tradisjonelle områdene. En annen faktor opp i det hele er at menneskearten i dag representerer av mange milliarder individer fra hele kloden, omtrent med samme genpool. Det skal veldig mye til å endre gjennomsnittssammensetningen av dette.

På den annen side kan man konstatere at den seksuelle seleksjonsprosess foresatt er fullt virksom. En fjerdedel av alle norske menn får aldri barn. Det er en dobbel så stor andel som hos kvinner. Det er sikkert ikke så forskjellig i andre deler av verden. I den grad det er menn med spesielle egenskaper som går massivt igjen i dette negative utvalget, så er det neppe tvil om at det store gjennomsnittet er i endring. Men det kan ta utallige generasjoner før vi merker forskjellen. Og innen da er kanskje hele menneskeheten borte.

Det moderne mennesket antas å ha oppstått i Afrika for mellom 150-200 tusen år siden. Før dette har menneskearter spredt seg over store deler av Asia og Europa i fler omganger. Den siste av dem var Homo Erectus som var en enrom suksess og varte i over en million år. Men da Homo Sapiens kom ut av Afrika for kanskje 70 000 år siden var sannsynligvis Neandertalerne den eneste gjenværende arten utenfor Afrika.  Årsaken til at alle sidearter er borte kan man jo spekulere i. Men her skal vi ta med en hendelse som kan ha hatt stor betydning. For ca. 74000 år siden fikk supervulkanen Toba i Indoneisa et enormt utbrudd. Utbruddet var så kraftig at man finner aske og stein fra det helt bort til Saudi-Arabia. Utbruddet kan også spores ved indirekte temperaturmålinger i havbunnssedimenter og i is-kjerner fra boringer på Grønland. Man finner spor etter bosettinger begravd i asken fra Toba. Kanskje var dette Homo Erectus eller etterkommere. Verden gikk inn i en såkalt atom-vinter. Det vil si at atmosfæren i en periode over flere år er fylt med så store mengder aske og støv at sollyset delvis er sperret ute. Det betyr et iskaldt klima og massedød på kloden. Jeg har sett antydet at hendelsen kan spores også i det menneskelige genom. Vi har nemlig mye mindre spredning på gen variasjoner enn hva man kunne forvente. Det tyder på at mennesket har gjennomlevd en tidsperiode hvor det har vært nær ved å bli utryddet. Denne perioden kan ha tatt knekken på eventuelle andra arter av Homo-slekten.  Dette er selvsagt et tynt puslespill. Det er nok mye her vi ikke vet. Det vi vet er i alle fall at Homo Sapiens og Neandertalerne levde side om side i Europa fram til for om lag 40000 år siden, da Neandertalerne forsvant. Nyere forskning antyder at vi har Neandertalergener i oss.
Uansett, for om lag 40000 år siden står vi altså igjen med en enslig art av homo-slekten. Det er den såkalte Homo Sapiens Sapiens.  Det mest iøynefallende skillet mellom denne arten og andre menneskeaper er oppreist gange, gripehender, stor hjerne og pelsløs hud med svettekjertler.  Ettersom tusenårene ruller utvikles teknologien langsomt fremover. Og mennesket sprer seg etter hvert til alle kontinenter. I denne perioden har mennesket levd i små grupper, stammer som har hatt forskjellige strategier. Noen har vært nomader men vi finner også tendenser til faste bosettinger. Dette er en tilstand som varer i utallige generasjoner over mange tusen år helt til jordbruks-revolusjon finner sted i Midtøsten for omtrent 10 tusen år siden.

I evolusjonær forstand opererer man ikke med begrepet slutt-produkt. Om en million år finnes kanskje ikke menneskeheten slik som vi kjenner den i dag. Dette gjelder om ikke mennesket selv griper inn og forhindrer at genetisk drift, naturlig seleksjon, katastrofer og andre forhold går sin naturlige gang. Og man kan jo spekulere over om mennesket i det hele tatt har etterkommere om så lang tid. Det vi vet er at den varianten av homo-slekten som lever i dag, er kommet til på grunn av en rekke tilfeldige omstendigheter. Arten preges av en hjernekapasitet som denne jordkloden ikke har sett maken til i tidligere tider. Arten preges også av et sosialt samspill som også er i særklasse. Dette har gitt arten en tilsynelatende dominant og overlegen posisjon på kloden. Denne arten lever med sin store hjerne og sin eksklusive sosiale kompetanse, på godt og vondt. For det er ikke slik at disse egenskapene oppleves som et ubetinget gode, hverken av mennesket selv og i alle fall ikke av alle andre arter. For mennesket tar stadig større plass på kloden.

Den store splinten

I mine tekster refererer jeg ofte til uttrykket «den store splinten i menneskets sinn». Her er det på sin plass å utdype dette. Vi konstaterer at, sett i evolusjonsperspektiv, så har utviklingen av menneskedelen av vår hjerne kommet veldig raskt. Det har kanskje skapt en ubalanse, som vi mennesker lever med og kjenner på hver eneste dag i våre liv. Mennesket ser ut til å lide av en slags evolusjonær vokseverk. Jeg er da blant dem, som tar disse observasjonene alvorlig, og innarbeider dette i den filosofiske forståelsen av, både menneskearten, men ikke minst opplevelsen av det å være menneske.

Sammenlignende anatomi viser at hjernen vår er tredelt. I bunnen har vi lillehjernen, og hjernestammen. Det refereres ofte som krypdyrhjernen. Det er ikke uten grunn, for her er slående likheter. Krypdyrhjernen driver med livsopprettholdende aktiviteter, som f.eks. å regulere temperatur, glukosenivåer og hjertefrekvens. Store deler av lillehjernen handterer motoriske funksjoner.

Så har vi det limbiske system, som ligger oppå krypdyrhjernen. Denne refereres ofte som «apehjernen». Også her er likhetene slående, ikke bare med aper, men med pattedyr generelt. Det Limbiske System forbindes mest med det vi opplever som følelser. Jeg refererer det ofte som det emosjonelle system. Her ligger sentra som styrer frykt, sinne, begjær, seksualitet osv.

Opp på der igjen har vi hjernebarken. Det er også noe som andre pattedyr har, men i mindre grad. Hos oss er den spesielt stor, og den refereres da gjerne som «menneskehjernen». Hjernebarken forbindes med kognitive funksjoner, språk, logikk, rasjonalitet osv.

Det er viktig å merke seg at alle disse delene står i nær integrasjon med hverandre. De kontrollerer, styrer og påvirker hverandre. Tanker vi tenker, kan påvirke det som skjer, både i ape-hjernen, i krypdyrhjernen, ja til og med videre ut i kroppen. Og den motsatte veien er like åpen. Dette er et helintegrert system, inkludert kroppen.

Det meste av våre følelser og mentale drivkrefter kommer altså ikke fra menneskehjernen, men lengre ned. Derfor vet vi at vi deler det meste av vårt følelsesregister med, i alle fall pattedyrene. Og da snakker vi om alt fra kjærlighet, til forelskelse, til omsorg og over til aggresjon, begjær, sjalusi og frykt.

Den store splinten i vårt sinn finnes på flere nivåer. Jeg har kommet opp med følgende:

1)      Konflikten mellom egoistiske- og sosiale tilbøyeligheter.
Ofte kan handlinger gi positive konsekvenser for oss selv, men negative konsekvenser for omgivelsene. Dermed blir det en avveining. Den kjennes som en kamp. Bruk av kognitive ressurser gjør at vi blir bevisst denne kampen.

2)      Konflikten mellom følelser og fornuft
Våre kognitive funksjoner finner alternativer som motsier emosjonelle primærresponser. Vi kjenner på den kampen hver eneste dag.

3)      Konflikten mellom kortsiktighet og langsiktighet
Våre impulser søker kortsiktig tilfredsstillelse, mens vår fornuft innser skadevirkninger på lang sikt, men må føre en komp for å kontrollere impulsen.

4)      Forvirring i sorteringer mellom språk, forstilling og realitet
Vår hjerne har nok vært i stand til å dekomponere f.eks. form og farge fra objekter, lenge før mennesket ble menneske. Etter hvert som arten har utviklet evne til abstraksjon, åpner det for muligheten til å sette språk på slike dekomponerte forestillinger. Men hjernen er ikke like god til å avsløre egen virkemåte, slik at vi får illusjoner f.eks. om former som eksisterer uten stoff, informasjon som eksisterer uten materie, tid som eksisterer uten hendelser; ånd som eksisterer uten materie. Denne illusjon bidrar med latent risiko til å skape dyp forvirring i vår metafysiske virkelighetsoppfatning.

 

Jeg tenker derfor at hjernekapasitet og sosial kompetanse ikke nødvendigvis er ubetingede goder. Eller det er goder som kommer med en kostnad. Mennesket opplever lidelsen kvalitetsmessig annerledes enn andre arter på kloden. Mennesket er bekymret fordi det evner nådeløst å se for seg alle mulige og umulige ulykker som kan ramme. Og mennesket vet at det skal dø. Dette driver mennesket inn i religion og i en egoistisk kamp for å få mest mulig ut av den tiden som er til rådighet. Det driver også mennesket inn i en følelse av tomhet og meningsløshet. Den sosiale kompetansen driver mennesket inn et mer eller mindre kynisk sosialt spill. De fleste av oss er «inne» i dette spillet og har lite refleksjon på å se det hele utenfra. Men de fleste av oss finner sin vei til å leve med den smerten som på en eksklusiv måte definerer oss som art. En moden strategi er nysgjerrigheten, forsøket på å forstå. Gjennom forsøket på å forstå, kan man forholde seg til disse forestillinger.  Som en bivirkning, på en finurlig måte, virker denne aktiviteten til å kunne dempe smerten.

Men det viktigste er å holde frem menneskets unike rasjonalitet som jeg tenker er det beste våpenet som kan brukes i forhold til å gi oss den livskvalitet og derigjennom mening i den korte tiden vi er til. Og rasjonaliteten kan ikke forstås uten at vi tar med den kunnskap som forteller hvem vi er og hvorfor vi er slik og hvordan vårt sinn egentlig fungerer. Det er her jeg drar opp atferdsdualismen som nøkkelen til å forstå hele oss både som det dyr vi er, men også som besluttende menneske. Ved å analysere menneskets beslutningsfunksjon har jeg kommet til den erkjennelse at dette er helintegrerte systemer. Mennesket er ikke i stand til å beslutte uten ved hjelp av den eldre delen av hjernen. For ellers kan vi ikke vite hva som er viktig. Vi blir ute av stand til å verdsette; foretrekke noe foran noe annet. Derfor er f.eks. mitt syn på rasjonalitet avvikende fra normaloppfatningen.

Men det går lengre enn som så. Jeg hevder altså at mennesket har sett denne splinten i tusener av år. Og forskjellige kulturer har satt sitt språk på det. Vi gjenkjenner dette som konflikten mellom «kjød og ånd», mellom «godt og ondt», mellom «synd og moral», mellom «følelser og fornuft», mellom «skyggen og persona», mellom «id og ego», mellom «det ubevisste og det bevisste», mellom «intuisjon og analyse», mellom «legeme og sjel», mellom «fristelse og godhet», mellom «krig samarbeid», mellom «dyr og menneske». Det er slett ikke uvanlig å benytte seg av dyremetaforen når vi omtaler «det kjødelige». Dette er ikke tilfeldig, og det avslører en implisitt innsikt i problemet.  Jeg snakker ofte om «villdyret». Da refererer jeg den eldre delen av hjernen. For den har vi felles med pattedyrene. Denne likheten har mennesker observert i tusener av år. Nå bekreftes kunnskapen, av sammenlignende anatomi, nevrologi og genetikk. For hver dag så går så bekreftes dette stadig sterkere. Jeg vil gå stå langt som å hevde at enhver filosof eller politisk tenker som glipper på dette, er på ville veier. For denne kunnskapen er helt avgjørende for vår forståelse av oss selv, vår plass og rolle i denne verden. Bommer vi her, så bommer vi totalt.

Det er viktig å forstå at dette representerer en grunnleggende livsutfordring for menneskeheten. Det kan beskrives som det humanistiske basis paradoks:

Vi trenger empati for å lykkes som gruppe, men vi trenger aggresjonen for å lykkes som individ

Dette er satt på spissen. Selvsagt er det langt mer nyansert. Når jeg sier gruppe, så tenker jeg alt fra relasjonen mellom to individer, til familien, til landsbyen, til kulturen, til sivilisasjonen, til menneskeheten. Og for hvert nivå øker behovet for det empatiske alternativet. Jo høyere konfliktnivå i gruppen, desto dårligere er evnen til å handtere ytre utfordringer. Og motsatt, jo bedre sosialt samspill, jo bedre er gruppens forutsetninger for å lykkes. Men den observante vil da oppdage at empati og aggresjon er motsetninger. Den ene søker andres beste, mens den siste søker andres destruksjon og lidelse. Dette referer seg da til det punkt 1, på listen, nemlig konflikten mellom det egoistiske og det sosiale. Denne konflikten må være svært gammel. Den har nok eksister lenge før mennesket ble menneske. Noen ganger har jeg referert til utslag av dette som kognitiv dissonans. Men egentlig stikker selve konflikten langt dypere. Dette er en konflikt i villdyret selv. Kanskje kunne man kalle det for en emosjonell dissonans. Empatien relaterer seg til vår omsorgsevne. Den er igjen basert i slektskapsseleksjon. Aggresjonen har vært med oss enda lengre. Her har jeg noen hypoteser om den biologiske opprinnelsen.  Poenget er at her har vi to motstridende tilbøyeligheter. Hos arter som ikke baserer seg så mye på kognitiv kapasitet, så løses nok dette gjennom det jeg kaller for analog beregning. Det vil i praksis si styrkeforholdet mellom tilbøyelighetene. Hos oss mennesker settes deler av jobben, i større eller mindre grad bort til pannelappen. Hvor mye og hvor stor innflytelse dette får er individuelt, avhengig av forholdene i den enkelte hjerne. Det er denne evnen, som altså handler om å ta i bruk pannelappen til å analysere slike utfordringer, som gjør oss mennesker til mennesker. Altså, vår evne til å kontrollere aggresjonen, og i stedet basere oss på fornuft, øker vår evne til å samarbeide dramatisk. Men dette vil balansere mot rivaliserende mekanismer i egen gruppe. Den som ikke klarer å utnytte egen aggresjon vil tape sosial status. Husk at villdyret fortsatt er sprell levende i oss. Og villdyret tiltrekkes av det sterke og forakter det svake. All forskning viser at vi mennesker ikke lar oss imponere av analyse og forståelse, men av det emosjonelle signalspråket. I den interne rivaliseringen har det dominante individet nesten alle fordeler, inkludert det sosiale overtaket. Dermed får vi en sortering av aggressive dominante individer oppover i hierarkiet.

Så her er da paradokset: Gruppens mest innflytelsesrike individer er krigersk orienterte individer. Mens gruppens som helhet har mest å tjene på samarbeid, og det gode sosiale samspill.

Dersom noen spør hvorfor det er så mye krig i verden, så er dette min hoved-hypotese på hva som er det grunnleggende problemet. Men igjen, dette er satt på spissen. Virkeligheten er alltid mye mer nyansert. Å være aggressiv og samtidig være på bunnen av hierarkiet, er ingen god ide, heller ikke for sosial suksess. Tvert imot. Den primære fristelsen vil alltid være der, som følge av frustrasjoner som følger av gjentagende krenkelser og sosial nedgradering. Men som jeg beskriver her, så undergraves aggresjonens effekt som sosial forsterker, jo lengre ned man er presset i hierarkiet. Til slutt er det intet igjen. De individer som innser dette og greier å etablere nok selvkontroll, leter da etter andre strategier. Her er den viktigste av dem å utvikle sin egen nytteverdi ved å arbeide, utvikle kunnskap, kompetanse og rasjonalitet.

Også i toppskiktet er dette mer nyansert. Bøllete atferd krever stor makt for å kunne være bærekraftig. Men noen ganger overvurderer bøllen sin egen makt, han blir utålelig og vil etter hvert tape så mange viktige allianser at maktforholdet snur, og han blir utmanøvrert. Slike prosesser skaper utvekslinger opp og ned i hierarkiet.

Ut av dette utkrystalliserer det seg to typer sosiale profiler:

1)      Krigeren
Orientert om den gamle hjernen, villdyret. Atferden preges av sofistikert aggresjon, manipulasjon, maktkamp og sosialt spill. Det er den nedre siden av splinten,

2)      Analytikeren
Orientert om menneskedelen av hjernen, fornuft, rasjonalitet, analyse og forståelse. Det er den øvre siden av splinten.

På tross av at vi mennesker, innerst inne vet dette, at vi vet hva som er menneskelig, at vi både har moralske formaninger i kulturen som påpeker dette, og et vi kjenner det i oss selv, så kan vi ikke hindre villdyrets impulser, som er beundringen og tiltrekningen til det sterke, som er krigeren, og forakten og fristelsen til å krenke det svake, som er analytikeren. Hele tiden lar vi oss overmanne av dette, og dette preger historiefortellingene vi skaper om oss selv. Dette resulterer igjen i sofistikerte modeller for rettferdiggjøring av aggressivt begjær. Se her. Hver på sin måte blir de fleste filosofiske- ideologiske- og religiøse tankesystemer preget av den store splinten og de utallige mentale-, sosiale- og kulturelle spenningene som kommer av dette. Denne splinten tar virkelig fyr for en art som mennesket, fordi bli dette ender opp som en slagmark i vår egen bevissthet.

Ja vi er natur!

Vi er ikke en art som har utviklet seg fra dyr til menneske. Vi er et dyr som har utviklet noen særtrekk vi kaller menneskelige.

Forskjellen på disse to grunnsyn er ikke bagateller. Det er fundamentalt. Vi har dyret i oss. Vi er dyr. Det er ikke «synden» som herjer i våre sinn. Det er heller ikke ånder eller demoner. Vi har dyret i oss, og det er med oss på godt og ondt. Det handler ikke om å «drive ut dyret». For det representerer alt som gir oss mening med livet. Men uten denne innsikten risikerer vi å bli slaver av det. Upåaktet lever det sitt eget liv med deg og meg som viljeløse medpassasjerer. Dette er ingen ny innsikt. Ingen forkleinelse til de gamle forestillinger om synd, om kjødet, om ånder og demoner. Dette er mennesket, som på hvert sitt stadium, oppdager dyret, kler det inn i sin språkdrakt, med utgangspunkt i sin livserfaring, sin kultur. På den måten er dyret adressert og i forbløffende god grad handtert av utallige generasjoner før oss.

Men ettersom generasjoner har gått og kunnskapen eksplodert, er det nå på tide å skifte gir. Vi kan bli langt mer presise i vår beskrivelse av hva dette er, noe som igjen øker vår forståelse og muligheter til å handtere dette, enda mer presist, med selveste vitenskapen med på laget.

Nei, mennesket degraderes ikke gjennom denne innsikten. Det er de andre dyreartene som oppgraderes. Det er på tide med vilje til å identifisere seg med også de individer på denne livsreisen som ikke tilhører vår egen art. Det innebærer også at identifikasjon med selveste moder natur, og alt som i den er, kommer langt nærmere. Vi er ikke separat fra naturen. Vi er natur.

Ja, vi trenger en moralsk rekonstruksjon, som tar alt dette opp i seg. Syndere og demoner, gav opphav til forvitring av det etiske grunnfjellet. Jeg skal ikke gi tap av etisk verdi, eller det jeg kaller for «dårlig menneskesyn», skylden for alt som er ondt her i verden. Men vår evne til å frikoble oss moralsk fra andre i vår art, og andre arter, kan på ingen måte frikjennes som årsaks-komponent til de mange ulykker som har skjedd. Dette er ingen trussel mot etikken, heller ikke mot menneskeverdet. Det er en åpning for oppgradering, noe som kan bety en stor forskjell i fremtiden, om det fikk oppslutning.

 

Hjernens tilbøyelighet til å gjenskape steinalderen

Se også her. Igjen vil jeg gå litt dypere i en metafor jeg ofte bruker, nemlig at mennesket har en iboende tendens til å gjenskape sitt opprinnelige steinalder-miljø. Dette blir da en naturlig fortsettelse av forestillingen om den store splinten.

Men la meg begynne denne refleksjonen med å snakke om huskattene som bor, sammen men datteren min, i leiligheten under meg. De er to stykker, et søskenpar, en hann og en hunn. De har for lengst funnet ut at jeg er en «kattevennlig» person. Det tok litt tid. De var litt tilbakeholdene til å begynne med. Det var da jeg oppdaget at det er lettere å få en skeptisk katts tillit dersom man setter seg ned. Da blir ikke størrelsen så fryktinngytende. Så de har begge tillit til meg, og det skjer ikke sjelden, de kommer og skraper på vinduet på verandadøra mi. Jeg har kontoret rett innenfor og de vet hvor jeg sitter. Jeg har helt bevisst passet på å aldri gi dem mat her oppe. Dette for å teste ut påstanden om at katter kun holder seg med oss mennesker fordi de får mat. Det stemmer dårlig med denne hypotesen. År etter år fortsetter de å komme og hilse på meg. Med monsen er det fast ritual. Han skal ha masse klapp på veien ned trappen til leiligheten. Han stryker seg på meg, og alt annet, og maler. Noen ganger er han riktig masete. Da kjeder han seg. Han går runden, gjerne med en rundetid nede i 10-20 minutter. Hunn-katten er mer motvillig til å gå ned. Hun skal ha klapp, maler ikke så lett og gjør seg til med kloreritualer på møbler og matter. Så forsvinner hun, stikker gjerne og legger seg et sted. Så lenge hun ikke maser, lar jeg henne bare være til hun dukker opp. Så blir det litt kos og klapp, på veien «hjem».

Så hva har disse huskattene med temaet å gjøre? Vel, for det første tror jeg at menneskets hang til å binde til seg katter, ikke bare har handlet om å holde rotter og mus unna, men også om våre behov for å praktisere omsorg. Jeg har ikke sett forskning på det, men jeg mistenker at kvinner er overrepresentert når det kommer til å holde seg med kjæledyr, særlig enslige kvinner og kvinner hvor barna har vokst opp og forlatt redet. Det er i så fall veldig forståelig sett i perspektiv av evolusjonspsykologi. Når en kvinne ikke får barn, eller er forbi dette stadiet, så er omsorgsevnen fortsatt på plass som en biologisk drivkraft for atferd. Dette er også et eksempel på det som Sigmund Freud kalte for forskyvning. Om man ikke har ekte barn å ta vare på, så tar man det som ligner. Samtidig er det et eksempel på det jeg kaller for «tilbøyelighetenes diffuse natur». Det betyr at det som trigger våre emosjonelle systemer ikke er presise kognitive mekanismer, men heller en slags bakenforliggende uklar arketyp som tegner uklare konturer av hva det er som begjæres. Da er det en rekke objekter som kan komme innenfor og utløse dette. Omsorg kan videre kobles til empati. Les gjerne her om empatisk appell, og hvordan avkom trigger denne langt ut over artsgrensene. Det som er vesentlig å forstå, er at det er slik det emosjonelle systemet fungerer, over hele linja. Triggermekanismene er diffuse og til en viss grad formbare. Vårt emosjonelle register er begrenset. Men manifestasjonene av dette er nærmest ubegrenset. Når vi observerer sosiale eller mentale fenomener, så er det alltid viktig å søke å spore det tilbake til komponenter i det emosjonelle registret, for derved å kunne avdekke hvilke mekanismer som er i spill. Veien går som regel via verdisystemer, kjeder og komplekse strukturer av verdier, som alle har sitt utgangspunkt i det emosjonelle systemet, i alle fall ifølge subjektivistisk verditeori. Det å forstå disse mekanismene, er grunnlaget for denne refleksjonen.

Tilbake til kattene. Men nå snur vi litt på bildet. De er huskatter. Alle deres fysiske behov er ivaretatt av mennesker. Det er en form for sivilisering. Gjennom årtusener med foredling har vi fått frem varianter som har mindre av villkatten i seg; de kan bli tam, tillitsfulle og tilpasse seg et liv i samspill med mennesket. Men alle katter har Amygdala. Dyrets fryktresponser ligger og vaker like under overflaten. Sist i dag, når Romeo (hann-katten) kom på sin runde, så skubbet jeg ved et uhell bort i klesstativet, som skranglet høylytt. Det var nok til at katten hoppet til og la på sprang (primærresponsenfrykt) noen meter før, dens kognitive funksjon nådde gjennom med at dette kanskje ikke er så truende likevel. Dette er et eksempel på at villdyret er der, det ligger og vaker rett under overflaten, men katten har nok kognitiv kapasitet til å kunne klare det nære samspillet med mennesket. Kattens atferd i forhold til oss, bærer nok preg at den delvis går inn i barnerollen, helt kompatibelt med våre paternalistiske omsorgstendenser. Kattens mjauing er lys og uskyldig. Men kommer du over den i samspill med andre katter blir du overrasket over at stemmebruken ikke er så uskyldig lengre. Når katter kommer for seg selv, er de i voksenmodus. Jeg glemmer ikke min mor, som jo vokste opp med katter. Hun hadde det svært moro en dag hun satt sammen med katten og det kom en fremmed katt. Når katten fokuserte på den fremmede var det ikke bare murrelyder, men hele katteansiktet forandret seg til å bli hardt og fiendtlig. Så når min mor klappet katten, forvandlet den uttrykket momentant, til det milde uskyldige. Dette gjentok seg og min mor glemte det aldri.

Så huskatter er i et tilpasset kompatibelt barn-foreldre forhold med oss mennesker, men de, som alle andre dyr, har et villdyr i seg, som vil ut, slå ut vingene og utfolde hele seg selv. Selv om huskatter får all den mat de trenger, så slutter de ikke å jakte. Stakkars det byttedyret som blir offer for en huskatts herjinger. For katten er ikke i dette gamet for å bli mett, men for å spille ut sitt ultimate potensiale i det å være katt. Vi sier at den leker. Jepp, det er det dette går ut på. Det betyr at selve jaktatferden trekkes ut i det uendelige. Byttedyret lider en forferdelig skjebne. Og dette er på ingen måte en bortkastet strategi for en katt. Tenk på det. Utallige katter kommer bort fra sine, hvert eneste år. Slik har det alltid vært. Da kan det ofte være avgjørende at jakte-kompetansen er på plass, ellers sulter den i hjel.

Her kommer vi altså opp med noen vesentlige prinsipper:

1)      Individer som ikke får brukt vesentlige deler av sitt biologiske repertoar, tenderer til strategier for å aktivere disse, selv om omstendighetene ikke krever denne type ferdigheter.

2)      Individer som ikke får dette utløpet opplever alt fra kjedsomhet til frustrasjon til forfall.

3)      Dette driver strategier som holder ferdighetene vedlike.

4)      Når situasjonen er der kan ferdighetene komme til stor nytte, og faktisk også bli avgjørende for overlevelse.

Nå er det vesentlig å komme tilbake til følgende betraktning: Enhver utrusting, enten vi snakker om kroppslig, eller mentalt, ethvert system, enhver komponent er der fordi de representerer løsninger på utfordringer som våre forforeldre ble eksponert for gjennom utallige generasjoner. Livets eldste kamp, er kampen mot forfallet, mot økende entropi. Det er orden mot kaos. Hele individets utrustning handler om dette: opprettholde seg selv lenge nok til å skyte ut nye levedyktige skudd på livets tre. Denne kampen finnes på alle nivåer, også det å spare på energi og ressurser, men også opprettholde og vedlikeholde det som er bygget opp. Så er det også vesentlig å ta inn over seg er at dette er produkt av naturlige blinde prosesser. De har ingen hensikt. Det er jo en fristelse å si at nettopp biologisk suksess, er hensikten, men det er egentlig misvisende. Dette er en blind filtreringsprosess, punktum. Hensikt oppstår ikke før prosessen har utviklet komplekse individer som inneholder subjekt, som drives i sin atferd av indre belønnings og straffesystemer, innrettet på en slik måte at det optimerer biologisk resultat. Ettersom naturen er verdinøytral, og dermed også komplett amoralsk, så er alle disse systemene resultat av amoralske drivkrefter. Moral blir det ikke før vi har individer, hvor evolusjonen har etterlatt den store splinten, som skaper den store kampen og bevisstheten om den. Det vi opplever som det onde og det gode (med utgangspunkt i belønningssystemene) skaper da utfordringer, særlig i vårt samspill, som vi gir navnet «moral».

Neste element i denne tankerekken er at våre kroppslige funksjoner i seg selv vedlikeholdes ved bruk. Det er bruk eller mist. Dette har jeg beskrevet her. Oppsummeringen er at vi har en mekanisme i oss for å hindre at systemer blir liggende brakk og «ruste». Viktige systemer er med andre ord i behov av å bli jevnlig aktivert.

Når jeg snakker om «å gjenskape steinalderen», så er det, som sagt, en metafor. Mesteparten av våre emosjonelle register er utviklet lenge før steinaldernivå, og vi deler mye av dette med andre pattedyr. Og de emosjonelle systemer som evt. har kommet i ettertid har basis i disse opprinnelige systemene. F.eks. skam fungerer ikke uten at vi har evne til frykt.

Da har jeg egentlig beskrevet den tankerekken som har ledet meg til den hypotesen at vi mennesker tenderer til å «gjenskape steinalderen». Selvsagt er det ikke slik at jeg bare har «kommet på dette». Dette handler om erfaringer med, meg selv, mennesker rundt meg og dyr og mennesker generelt, som har ledet meg til å komme opp med denne tankemåten.

Nå er det slik at denne tenkemåten har en nærmest total overlapp med min måte å strukturere og forstå menneskelig atferd på generelt. Noen ganger kaller jeg det for atferdsdualisme, gjerne med hovedfokus på at atferd skapes av to fundamentale systemer i vår hjerne: det emosjonelle systemet og det kognitive systemet. Det emosjonelle systemet er en manifestasjon av nedarvet kompetanse på optimalisering av biologisk resultat. Da handler det om emosjonelle systemer, riggingen av dem og styrkeforhold, og sannsynligvis også tilpasningsevne, som gjennom millioner av år har vist seg biologisk vellykkede. Det kognitive systemet handler om å implementere dette på de faktiske utfordringer som individet møter på sin livsvei.

Dermed kan man si at all menneskelig atferd kan kobles tilbake til det emosjonelle systemet, og at studiet av de emosjonelle systemene fungerer som en arkeologisk reise tilbake til fortiden, og åpner for forståelse hvorfor mennesket er som det er.

Når det kommer til refleksjon om menneskets tendens til «å gjenskape steinalderen», så handler det i stor grad om det jeg kaller for livsoverskudd. Jeg snakker både om individuelt og kollektivt livsoverskudd. Da handler det igjen om at vi blir så suksessrike i å beherske våre livsutfordringer at vi sitter igjen med overskudd. Vi bruker ikke lengre all vår tid og innsats på den primære livsprosessen. Der gir åpninger for at vi kan heve blikket, få dette litt på avstand, tenke, leke, underholde, spille; leve for å leve i stedet for å kjempe for å overleve. Og det er åpenbart at uten individuelt og kollektivt livsoverskudd, så hadde ikke teknologi kunne blitt utviklet, heller ikke sosiale innrettinger, og heller ikke sivilisasjon. Dette er den positive, konstruktive effekten av livsoverskudd. Når vi ser utviklingen på lang sikt, så ser vi at den konstruktive effekten langt på vei overgår den destruktive effekten av dette.

Så hva er nedsiden ved dette? Jeg har begynt å kalle det for dekadanse. Min bruk av begrepet dekadanse er sannsynligvis avvikende fra den allmenne bruken. Min versjon av begrepet har utgangspunkt i tap av realitetsorientering som følge av manglende livsutfordringer, eller livsoverskudd på tomgang. Typisk snakker vi om elite, overklasse, høy velstand, overbeskyttelse eller sosial bomull, som jeg ofte kaller det for. Dette har jeg reflektert mer over her. Gjenskapelsen av steinalderen er noe som utspiller seg i det sosiale spill. Det er altså ikke en fysisk «steinalder» som gjenskapes, men det manifesterer seg virtuelt i det jeg kaller for det sosiale univers. Det skapes altså ingen fysisk fare, ingen fysiske monstre og helter, alt dette kommer tilbake i form av krig og elendighet i det sosiale univers. Det som er vesentlig er at det sosiale univers i stor grad er definerbart, og dermed også formbart for individer med høy sosial definisjonsmakt. Det er denne mekanismen som gjør det mulig å gjenskape et virtuelt steinalder-univers.

Mennesket på tomgang, det vil si med lite utfordringer, tenderer til å søke mening gjennom det jeg kaller for emosjonell kommunikasjon. Sjekk gjerne ut betraktninger om kommunikasjonsmodellen og oppdag at det er foreldremodus og barnemodus som er mest aktuell for emosjonell kommunikasjon. Og nettopp store innslag av emosjonell kommunikasjon bringer frem våre førmenneskelige tilbøyeligheter. Dette former da den sosiale prosessen som følger av dette. Den blir, det jeg kaller for biologinær. Her har jeg vært inne på noen av de samme resonnementer i forbindelse med massesuggesjon, som jo også har store innslag av emosjonell kommunikasjon. Følgelig tar dette form av måten vi er rigget på, rent emosjonelt.

Under følger en liste av de refleksjoner jeg har gjort meg på dette området:

 

Vi gjenskaper frykten

Les generelt om frykten her. Jeg har allerede vært inne på hypotesen om at noen mareritt rett og slett utløses av at hjernen slår på Amygdala-funksjoner, regelrett for å holde dem i trim. Men vi vet at vår søken etter spenning og dveling med skremmende fantasifigurer gjør mye av samme nytten. Vi er alle mer eller mindre spenningssøkende. Det i seg selv er et signal om livsoverskudd. Den som strever dagen lang bare for å overleve og få endene til å møtes, har mindre av dette behovet. Så min hypotese er at dette øker med graden av tomgang i livet. Det er jo selvsagt et definisjonsspørsmål når vi kan begynne å snakke om dekadanse. Jeg tenker at en naturlig grense er når dette begynner å manifestere seg i det sosiale spill. Det vil si at vi begynner å benytte oss av overtolkninger, overfokuseringer, blir bergtatt, dobbelgarderte bekreftelser og alle de naturlige feilfunksjoner, vi kan komme opp med i utvikling av virkelighetsoppfatninger, til å sosialt redefinere individer, sorteringer av individer eller menneskegrupper som farlige. Dette har altså ingenting med reelt farlige individer å gjøre, men den høye risikofaktoren skapes virtuelt, og konstrueres ved hjelp av sosial definisjonsmakt. Dette spillet har også en sosial lønnsomhet i form av alarmisme. Den som klarer å få sosialt gjennomslag for sin frykt, gjerne ved hjelp av kraftig opphausing og overdrivelser, vil også øke sin egen viktighet og posisjon. På den måten kan slike fluktuasjoner ta sosialt fyr, dersom det ellers er en latent grobunn for dette i kulturen. Derfor er dette en lek med ilden, for som regel kan dette ende opp med å bli selvoppfyllende profetier.
I dag kjenner vi igjen denne manifestasjonen i form av konspirasjonsteorier, stigmatiseringer, populistiske monsterforestillinger, overfokus på døde, utenomjordiske, overnaturlige demoner osv. Vi har også fenomener som samfunnspanikk og moralpanikk som kan være manifestasjoner av det samme.

 

Vi gjenskaper aggresjonen

Den som ikke har fiender kan skape seg fiender. Fiender kan skapes ved konsekvent mistolkning, demonisering, monsterfantasier, avindividualisering, i det hele tatt er det meste av fenomener som er regnet opp under frykt, sammenfallende med det å skape seg virtuelle fiender. Her er det vesentlig å forstå aggresjonens dynamikk. Aggresjon søker utløsning i form av å påføre fienden krenkelse, lidelse eller destruksjon. Jeg har ved flere anledninger snakket om det som kan kalles for emosjonell dissonans, nemlig at aggresjon står i grell motsetning til det vi ellers oppfatter som å være god og være et godt medmenneske, som jo igjen er basert på omsorg. Villdyret søker å omgå denne åpenbare moralske selvmotsigelsen ved å definere fiendene ut av den moralske sirkel. «De er ikke mennesker, de er monstre». (Rettferdiggjøring) Mye av dette spillet handler om å tillegge fiendebildet så mye ondskap at de taper sin status som mennesker. Nettopp det at individer taper sin moralske status representerer en åpning for at villdyret kan få sin vilje med dem.

En vesentlig teknikk for å få til dette er å kuppe til seg den moralske definisjonsmakten. Eksemplet fra vår tid er eierskap til begreper som rasist, voldtekt, homofob, islamofob, kvinnediskriminering, hatytring osv. utvide dem dramatisk utenfor sitt opprinnelsestema (begrepsinflasjon), innføre nulltoleranse innenfor en smal grense av politisk korrekthet, for dermed å etablere et masseproduserende stempel, for sosial stempling av individer, som dermed stemples ut av menneskeheten.

Det videre sosiale spillet baserer seg på dirtifisering, kontaminering for å isolere individene og forhindre sosial punktering. Nyord som eksempel på å forhindre sosial punktering er «deplatforming». Det vil i praksis si at mennesker som er kritisk utenfor den smale rammen for politisk korrekthet, aktivt søkes isolert fra den store samtalen i samfunnet.

Disse fenomenene faller inn under det jeg kaller for «sosial vold», som jo er den feminine varianten av voldsutøvelse. Derav sammenheng med aggresjon. Aggresjonens primærrespons er vold. Den feminine mer usynlige varianten av dette er sosial vold. Dette handler selvsagt ikke bare om å isolere mennesker fra det gode selskap, det handler også om ryktespredning, anklager, brunbeising, diskreditering og karriereknusing. Men selvsagt vil villdyret lengre. Det banker på døra til rettsvesenet, vil gjerne inn og dekonstruere rettssikkerheten, det største hindret for å kunne konvertere dette til fysisk vold.

Det er viktig å forstå at dynamikken i en slik utvikling ofte handler om det jeg kaller for sosial paleo_konstruksjon. Det betyr at ingen fikk ideen, ingen tenkte det ut, ingen planla det og ingen satte det ut i livet. Dette er sosiale prosesser skapt av omstendigheter og vekselvirkninger innenfor en stor gruppe mennesker. Noe av dynamikken har jeg forsøkt å beskrive her. Kortversjonen er at sosiale normer og holdninger også fungerer som indikatorer på gruppelojalitet (alliansesynkronisering), og de fungerer som indikatorer på individets moralske kapital (dydssignalisering). Bevegelse i normene oppfattes og markeres av de mest sosialt kompetente. Disse markeringene skaper en konkurranse som både belønner kreativitet og strenghet i forhold til det nye. Begrepsapparatet videreutvikles og tilpasses den nye trenden. Dette brukes igjen som karakteristikker på de som blir hengende igjen. Disse omskapes til fiender på den måten at karakteristikkene, som jo egentlig drives av dydssignalisering og alliansesignalisering, nå rammer og stempler de som ble hengende etter. Disse føler seg selvsagt krenket og kan ofte reagere med aggresjon, noe som igjen bekrefter dem som «onde» (selvoppfyllende profetier). På den måten skapes en utrenskningsprosess som i all hovedsak sorterer på sosial kompetanse. Og det er i denne sosiale utrensknings-prosessen at villdyret søker sin aggressive utløsning. Jeg har vært fristet til å gi dette betegnelsen «sosial voldtekt», vel vitende om at jeg da er inne i det samme spillet.

Vi gjenskaper helten

For å kunne bli helt må man først skape forestilling om at noen er ofre. Det å være et ressurssterkt menneske, gjerne av alfa-kaliber og samtidig være uredd og påpeke at noen er utsatt for urett, gå på barrikadene for disse og bekjempe uretten, er en heltemodig gjerning. Vi skal være glad for at det finnes ekte helter. Jeg her nevnt noen her (et godt stykke ned i teksten) og her. Er det noe mange av oss dagdrømmer om så er det nettopp muligheten til å fremstå som helt, særlig vi lavstatus menn har nok denne drømmen i oss. Om muligheten byr seg, så gir det stor sosial avkastning. Denne mannen sikret seg oppholdstillatelse ved å klatre opp fem etasjer og sikre et barn som hang utenfor i fare for å falle.

Poenget er at dette imaget, som jo åpenbart gir alfa-assosiasjoner er en sikker vinner både på kjønnsmarkedet og i sosial anseelse. Fenomenet er nok like gammelt som mennesket selv. Følgelig har vi en naturlig fristelse til ville å skape de omstendigheter som plasserer oss inn i helterollen. Det meste av dette skjer jo innenfor litteratur og underholdningsindustrien. I de siste årene har jeg observert flere musikere som har hudflettet publikummere fra scenen for påstått antasting av kvinner. Det skal ikke forbause meg om ikke noen av disse hendelsene rett og slett er spill for galleriet. Hvem kan kontrollere hva som foregår i en folkemengde langt der nede, aller minst musikere som er konsentrert om å holde på med sitt. Men tilbake til film og litteratur, som er full av denne type tema. For oss menn handler det som regel om helter, ofte David mot Goliat, som gjennom action og smarte ferdigheter, nedkjemper «de onde» og redder «de uskyldige». For kvinner handler det ofte om statusroller, særlig leger var populære for noen år siden, fordi de kombinerer omsorg og status, og de redder menneskeliv, med andre ord prinserollen. På den måten avspeiler kunsten vår svakhet og beundring for helten. Og dette gjør det jo ikke mindre attraktivt å søke å bli en.

Jeg har allerede linket til refleksjonen om lavstatusmannen som drømmer å realisere dette gjennom krig. Krig har ofte en forhistorie med intens propaganda som forsterker inn- utgruppemekanismene. Fienden demoniseres. Denne type retorikk har en fengende effekt på hele befolkningen. Jeg har tidligere nevnt alliansesynkronisering og dydssignalering, alt dette spiller inn. Men nå komme i tillegg den muligheten at lavstatusmannen kan få sin helterolle i dette spillet. Det spiller ingen rolle om han blir drept. For livet som æreløs lavstatus er likevel verre enn en ærefull død.

Som en digresjon opp mot dette kan det være på sin plass å spekulere i om nasjonalisme også handler om denne type fenomener. Da er det verdt å påpeke noe som gjaldt helt til for en par generasjoner siden, nemlig at menn ble innkalt i militæret, men ikke kvinner. I militæret holder man på med ritualer som å heise flagget, erklære sin lojalitet til kongen og fedrelandet, erklære sin villighet til å dø for kongen. Dette skjer i en setting med intens alliansesynkronisering. En årsak til at menn er mer nasjonalistisk enn kvinner kan handle om nettopp dette. Da er det også forståelig at menn som blåser opp om farer utenfra, advarer mot «fiendene», ser seg selv som helter, som beskytter og kan dø i innsatsen fort å beskytte kvinner og barn mot alt dette. Men vi har faktisk hatt en endring i vår tid som er inkompatibel med denne grunnholdningen. For det første har vi hatt en lang periode med fred. Da falmer bildet av krigshelten. Og det som verre er, hva var det man egentlig kriget om? I historiens lys og etterpåklokskapens navn, ser man jo et mye av dette var tåpeligheter. Krig er ikke på moten, heldigvis. Det som enda verre er, er at den fiendens som demoniseres, i større og større grad omskapes til forestillinger om at de egentlig er ofre. Veldig mye av emigrasjonsproblematikken i vår tid handler om denne dynamikken. Det å se på emigrantene som ofre, åpner en ny mulighet for heroisme. Det er de som tar dem i forsvar, står på barrikadene for dem, omtaler motstanderne med sine «rette navn» (karakteristikker). Dette er den den politiske venstresidens heroismeprosjekt. Og i de siste årene har dette tatt helt av. Offergruppene man står opp og «tar ansvar for» for tiden er:

1)      Kvinner

2)      Afrikanere

3)      Homofile og lesbiske

4)      Transpersoner

5)      Urbefolkning

6)      Muslimer

(Merk at Jøder ikke er på listen)
Men, det å definere noen som ofre for urett, krever at man peker ut overtrederne. Om man ser på tegningen her egentlig bare to grupper igjen: det er hvite og asiatiske menn. Her er det spesielt hvite menn som ikke lengre har noe offerkort å spille. Og som sagt, en viss prosent av dem befinner seg i den dynamikken som beskrevet, nemlig en opplevelse av helterolle ved å forsvare «kongen og fedrelandet». Dermed bekrefter de venstresidens demoniseringer ved å oppvise fiendtlige holdninger til «trusselen fra de fremmede».

Begge disse gruppene, både på høyresiden og venstresiden drives altså av den samme dynamikken. De gjenskaper steinalderens trusler, steinalderens fiender og plasserer seg selv i helterollen som den gode forsvarer av dette. Men her er det åpenbart at venstresiden har den moralske definisjonsmakten. Og gitt denne dynamikken og mekanismene over, så blir det trangere og trangere for dem som forsøker å ta et kritisk rasjonelt blikk på det hele. Brunbeiser-karakteristikkene, favner så omfattende og langt at for å unngå det, må man enten gå stille i dørene eller slutte seg til venstresidens rekker.

 

Vi gjenskaper de onde og de gode

Alt som hittil er sagt driver i retning av forestillinger om gode og onde mennesker. Husk at, av alle sikkerhetstrusler mennesket er utsatt for, så er mennesket selv den største trusselen. Forskning viser at jo lengre bak, vi går i historien, desto mer fysisk vold blir det. Steinalderen, og før den tid, er nok mer brutal enn vi kan forestille oss. Det var god grunn til å være redd for fremmede mennesker, og ga forsvarsstrategier mot dem. I vårt emosjonelle register manifesterer dette seg i inn/utgruppe mekanismer og alle mulige forestillinger om onde monstre som lurer der ute. Dette utløser igjen frykt og aggresjon, som igjen er mekanismer som blokkerer omsorgsmekanismene.  Dette åpner igjen for å begå ugjerninger mot andre. Dynamikken er selvforsterkende, og driver altså inn mot en dikotomisk forståelse av mennesket, som enten gode eller onde. Vi ser på oss selv som «de gode» og de andre som «onde».

Det er dette som gjenskapes av det siviliserte mennesket, på godt og ondt. Det skaper jo spennende underholdning, men altså også åpning for å definere hverandre ut av menneskeheten.  Et tankekors i denne dynamikken er at forestillingen om det biologiske mennesket, altså at man tar evolusjonspsykologien inn i ligningen, ikke passer inn. Det dikotomisk gode og onde, er av metafysisk natur. Det må bli slik fordi dette bildet kun kan intellektualiseres av dogmer og doktriner, men ikke av forståelse og vitenskap. Religion har absolutt dette potensialet. Vi ser dette særlig innenfor Islam, men åpenbart også innenfor Kristendom. Dette manifesterer seg særlig tydelig i dogmer om frelse og fortapelse. Men også, på venstresiden har vi doktrinen om patriarkatet, konspirasjonsteorien om (hvite) menns forbund for undertrykking av kvinner (og alle andre etniske grupper).

Forestillingen om onde mennesker er en av de farligste og mest destruktive doktriner vi kan holde oss med. For det første blokkerer den for forståelse. For det andre så smadrer den terskelen for å begå ugjerninger, noe som igjen oppfattes som «ondt» av «de andre». Dermed har vi den kjente dynamikken med blodhevn. For det tredje driver dette til antivitenskap, nettopp fordi det er så viktig ikke å forstå, slik at villdyret kan få sin vilje med den man hater. Dette skaper motvilje, både mot vitenskap og det nerde mennesket som er sosialt inkompetent nok til å undre seg og søke forståelse.

Vi gjenskaper livsmeningen

Mennesket er et autonomt vesen. Men autonomien er i all hovedsak innrettet i forhold til nåtidens og fortidens utfordringer. Uten utfordringer falmer autonomien. Bak dette lurer en truende tomhet. Noe av dette har jeg vært inne på her. Problemet er at enhver utfordring har sin porsjon med lidelse og smerte i seg. Det er nettopp lidelsen og smerten, som utløser frustrasjonen og som driver til handling, som i sin tid skaper livsmeningen. Men det mentale målet for anstrengelsen er jo å eliminere utfordringen. Dersom vi lykkes for bra med dette, eller har et sosialt nettverk rundt oss som skjermer oss for alt (pakket inn i sosial bomull), så uteblir jo til slutt de utfordringene som er nødvendig for livsmening. Livsmening handler først og fremst om forestillingen om det som har vært, hva jeg er nå, og om det som skal komme. Alt dette farges rosenrødt av våre emosjonelle assosiasjoner. Når vi er i flyten, eller i anstrengelsen og er oppslukt i det, er tanken om livmening fjern. Det er først når vi stopper opp at tankene kommer. Men det skal ikke mye analyse til for å oppdage at det er ved tanken på flyten, på anstrengelsen, på godt og ondt, at livsmeningen oppstår. Derfor søker mennesket innhold og utfordringer. Passivitet er vår verste fiende.

Dersom vi går bakover i tid, langt bakover, så blir det mindre, både av det livsoverskuddet og den kognitive kapasiteten, som skal til for å etablere forestillingen om en livsmening. Da handler det om livets flyt, og den daglige kampen for tilværelsen. I en slik tilstand er meningen der helt av seg selv. Enhver handling har meningen i seg. Så lenge perspektivet er smalt fokusert, eksisterer ikke hverken problemstillingen eller forestillingen om livsmening. Det at mennesket utviklet evnen til å tenke langsiktig, endrer på dette. For det forutsetter at man er bevisst på handlinger som kun har mening i form av perspektivet på fremtiden, ikke her og nå. Dette er det rasjonelle mennesket. Vi får behov for begreper som «hensikt», som handler om målbevissthet i forhold til våre handlinger. Dette blir da en viktig del av den store splinten som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Vi utvikler et mer og mer bevisst forhold til hensikt, ikke bare egen hensikt men alle de andres hensikt også. Det er det jeg kaller for aktørisme. Det problematiske oppstår fordi vi med vår kognitive kapasitet kan anlegge perspektiver langt utenfor et menneskeliv, helt til forestillinger om hele verden, alt som er og evigheten. Men her stopper det opp, fordi dette er perspektiver som sprenger alle horisonter for egne handlinger. Dersom vi ikke kommer opp med adekvate svar på dette, etterlater dette altså et hensiktsvakuum. Dveling ved dette treffer på en inkompatibilitet i vårt sinn. Både forestillinger om alt som er og evigheten kan ikke rommes av et sinn. Ideer om en overordnet hensikt med alt som er, er enda verre å etablere. Dette ender som regel opp i religion eller metafysiske forestillinger, mer eller mindre egnet til å berolige sinnet. Poenget er altså at vi evner å skape oss forestillinger som går langt utenfor det begrensede menneskelivet som hele hensiktsmekanismen er utviklet for. Dermed stopper det opp og gir risiko for en slags mental panikk. Alle de religiøse og metafysiske forestillinger som søker å kompensere for dette, er altså strategier som søker å gjenskape steinaldermenneskets implisitte opplevelse av livsmening som fyller heler det mentale perspektivet. Andre religioner kan ha strategier som henter det kunstig store perspektivet ned på jorden igjen, stelle plantene, drikke te, meditere og stoppe hele tanken.

Det kreves modenhet å dvele med det store tankene. Det er som å vandre over i et mørke, utenfor livet, og tørre å ta inn over seg: det er ikke laget for mennesker. Men samtidig gir det oss den livsvisdom at, livsmeningen nettopp er her og nå, i de små ting, i livets store og små utfordringer. Det er det det er. Venn deg til tanken.