Fra flokkdyr til homo-sapiens

Noe å reflektere over: Se gjerne denne.

Homo Sapiens betyr det tenkende mennesket. Mennesket har definert seg selv med tenkeevnen som den mest fremtredende egenskapen. Hvordan gikk det til at mennesket ervervet seg denne unike egenskapen? Hjernen er menneskets mest kostbare organ. Det er det organet som definitivt er det mest energikrevende i forhold til sin egen vekt. Faktisk forbruker hjernen 20 % av hele kroppens energiomsetning. Det finnes større hjerner i dyreriket, men vår hjerne er usedvanlig stor i forhold til kroppsstørrelsen. Og det er ikke bare hjernestørrelsen som betyr noe for den mentale kapasiteten, det handler også om måten hjernen er organisert og utformet. I refleksjonen om utviklingen fra bakterie til flokkdyr drar jeg den konklusjonen at atferd også er gjenstand for naturlig seleksjon. Det innebærer seleksjonstrykk også på hjernens funksjon. For atferd er den fysiske manifestasjon av hjernens aktivitet. Jeg tenker at dette er en forholdsvis solid konklusjon. Både fordi all biologisk analyse konstaterer en sammenheng mellom atferd og reproduksjonsmessig suksess, og fordi det kan dokumenteres at vi faktisk har en svært kompleks og velutviklet hjerne. I den grad man aksepterer at mennesket i sin helhet er et resultat av evolusjon, så er det uunngåelig også å måtte akseptere at dette i høy grad også gjelder hjernen.

Denne refleksjonen handler om nettopp dette, menneskets mest essensielle trekk. Og når man begynner å analysere funn som forteller om fortidsmenneskets historie, så er det på mange måter bemerkelsesverdig hvilke tilfeldigheter som ledet utviklingen i denne retningen.  Dette gir igjen grunn til å anta at denne type utvikling neppe er noen nødvendighet innenfor en økologisk utvikling på en tilfeldig planet. Det er ingen determinisme i at det må komme arter med så høy intelligens som vår. Men selvsagt er det noen lovmessigheter som virker her. Utfordringer som krever mer avansert atferd vil nødvendigvis dyrke frem mer avanserte hjerner. Og opp gjennom denne historien, som vi skal komme tilbake til, så har mennesket blitt stilt over slike utfordringer. Det handler om teknologi, som ild og redskaper, det handler om et stadig mer signifikant sosialt samspill, det handler om språk, og det handler om seksuell seleksjon. Alt dette gir grunn til å anta at dette har trigget selvforsterkende prosesser som har gitt en eksplosiv hjerneutvikling. Den historien jeg forteller her er ikke nødvendigvis faktamessig korrekt. Jeg holder meg selvsagt til kilder jeg tror er sånn noenlunde vitenskapelig troverdige. Men det er nok ikke alt jeg vet og det er sannsynligvis mange biter i dette puslespillet som mangler.

Mennesket skilte lag med vår nærmeste slektning, sjimpansen for mellom 3 og 7 millioner år siden. Det vil si at både mennesket og sjimpansen siste felles stamforeldre eksisterte for mellom 3 og 7 millioner år siden. Den utviklingslinjen som skulle lede til homo sapiens ble etter hvert stilt overfor klimaendringer med tilhørende endring av omgivelsene fra tett urskog til mer åpne landskap og spredte trær. Dette skaper en utvikling hvor dyrene tilbringer stadig mer av tiden på bakken. Tidligere har trær representert et tilfluktssted og beskyttelse mot rovdyr. Når det blir stadig lengre mellom trærne, reduseres denne muligheten.  Da blir det stadig viktigere å oppdage rovdyrene i tide slik at man rekker å komme seg opp i et tre. Dette kan ha skapt et seleksjonspress mot stadig mer oppreist gange. Det kan være andre teorier også, men i alle fall skjer denne endringen i denne perioden. Vi får flere apearter som etter går oppreist. Det å gå oppreist frigjør armene, som nå kan spesialiseres til å gjøre andre ting. Dermed er det anatomiske grunnlaget lagt for å kunne ta i bruk redskaper. Dette er en utvikling som pågår i løpet av ca. 2 millioner år. Hjernestørrelsen utviklet seg nesten ikke i denne perioden. Så fikk vi en ny periode med klimaendringer som innebærer at tilgangen på den tradisjonelle føden skrumper inn. Her er det snakk om hovedsakelig vegetarisk kosthold som nøtter, bær, frukt, røtter osv. Forskningen er vel ganske klar på at de tidlige oppreiste apene stort sett var vegetarianere.

For en stund siden har man oppdaget alle mennesker går rundt med en mutasjon som medfører at muskelmassen i kjeven ble kraftig redusert. Ingen av menneskeapene har denne mutasjonen. En Sjimpanse har et bitt som er bortimot 10 ganger kraftigere enn et menneske.  Konkret er denne mutasjon et opplagt «uhell» og en ren tilfeldighet. Det er to basepar i et styregen for aktivering av muskelmasse som regelrett har blitt borte. Og kanskje har dette vært til stor belastning for det individet som første gang fikk denne defekten. Man skulle tro at det naturlige utvalg raskt ville eliminert denne defekten. Særlig sett på bakgrunn av at dette var midt i en tid hvor tilgangen på mat var begrenset og hvor en viktig strategi var nettopp å forsterke tyggeapparatet fordi det gav mulighet til å utvide matforrådet. Men den historien om dette individet er i dag for lengst borte. Det vi kan konstatere er at vedkommende, på et eller annet vis, har klart seg og til og med fått en formidabel reproduksjonsmessig suksess. Det som skjer er at måten matmangelen håndteres på deles i to strategier. Den ene strategien er kraftigere kjevemuskler. Og det hadde kanskje vært den eneste naturlige om det ikke hadde vært for at naturen og tilfeldighetene gav støtet til en ny retning. For kraftig reduksjon av kjevemuskler må nødvendigvis kompenseres av andre strategier. Det er ingen nødvendighet at slike strategier skulle utvikles. Da hører heller den kraftige kjeven mer under en «nødvendig» videreutvikling som svar på naturens nye utfordringer. Men nå er det slik at den nye svakere arten har fått noen utilsiktede potensialer. For det første har den oppreist gange. For det andre har den forlemmer som er frigjort med mulighet for spesialisering. For det tredje så betyr et underdimensjonert tyggeapparat at muskelfester kan bli mindre og muskulaturen som holder hodeskallen på plass trenger ikke å være så stram. Summen av dette er at det åpner for muligheten av en større hjerne.

Det er på denne tiden vi finner de første spor av redskapsbruk. For det som Homo Ergaster ikke kan knuse med tennene må nødvendigvis knuses med stein. Tilfeldighetene har altså gitt arten muligheter til større hjerne og også god bruk for den. For her er det nødvendig med redskaper. Kombinasjonen svake tyggemuskler, frie hender, og større hjerne driver nå utviklingen videre. For øket hjernevolum betyr større behov for energi. Etter hvert utvides matforrådet også til animalsk føde. Her er en interessant detalj som kjennetegner oss mennesker i dag. Mennesker har bakgrunn i arter som har en lang utviklingshistorie som vegetarianere. Det å fordøye vegetarisk mat stiller forholdsvis store krav til fordøyelsessystemet. Det er vel kjent at denne utfordringen er håndtert ved hjelp av forskjellige strategier. For eksempel drøvtygging og flere mager er en strategi. Vi mennesker har en annen strategi. Vi har en veldig lang tarm, tynntarmen. Når det gjelder animalsk føde så er ikke denne strategien særlig effektiv. Derfor har vi mennesker også en tykktarm som fungerer best for kjøtt. Så mennesket er altså også på dette området universalisert til å kunne leve både på kjøtt og vegetarisk føde. Denne endringen har sannsynligvis gradvis funnet sted da våre forfedre utviklet evnen til å jakte og fange byttedyr. Kanskje har det hele startet med åtseldyr. For redskaper som er tilpasset det å knuse nøtter og grave og skrape i jorden etter røtter, de kan «tilfeldigvis» også brukes til å kutte opp døde dyr og til å knuse beinene slik at man kom til verdifulle kilder til proteiner og fett.  Utvikling av redskaper krever gode kognitive funksjoner. Gode kognitive funksjoner krever mer hjerne. Mer hjerne krever mer energi. Mer energi skaffes ved at andelen animalsk føde økes. Samlet skaper dette en selvforsterkende prosess med seleksjonstrykk for større hjerne. Kjøtt er lettere å fordøye når det er kokt eller stekt. Homo Erectus er den første arten som ser ut til å ha behersket ild. Også her kan tilfeldighetene ha spilt inn. Kanskje den første teknologien har gått i retning av å kunne bevare ilden som kanskje har blitt ervervet av skogbranner etter lynnedslag eller lignende. Men så har det dukket opp en Homo Erectus svar på Einstein, som etter en rekke iherdige forsøk evnet å starte ild, enten ved hjelp av gnister fra steiner som ble slått mot hverandre eller ved den tradisjonelle metoden ved å snurre en trepinne mot noen tørre blader, som vi har sett helt opp mot vår tid. Vi aner ikke hvordan det har skjedd men etter hvert har altså arten ervervet den kunnskapen.

Det som er verdt å reflektere over her er at hjernen nå befinner seg på et stadium hvor en langt høyere grad av kunnskapsoverføring fra generasjon til generasjon er mulig. På den måten kan teknologien akkumuleres og tilpasses over tid.  Dette er en faktor som øker behovet for et mer avansert språk. En annen faktor er at arten etter hvert utvikler mer og mer avanserte metoder for jakt.
Det er minst to forutsetninger som må være til stede for at språk skal kunne fungere. Hjernen må ha funksjoner eller mekanismer som støtter språk. Den andre forutsetning er den anatomiske evnen til å uttrykke språk. Mange dyrearter har kommunikasjon. Noe av dette kan sammenlignes med språk. Og noen har språkfunksjoner som vi overraskes over den dag i dag. Sjimpanser har blitt lært opp i tegnspråk. Noen har lært opp til 300 ord. Det som er forbløffende at de her viser evne til syntaks og til det å kunne sette sammen ord til enkle setninger. Men, når vi tenker over det så er det ikke så rart. Selvsagt kommuniserer apene med hverandre. De kommuniserer ved hjelp av kroppsspråk og mer eller mindre avanserte signalspråk. Samme fenomen finner man blant hvaler og delfiner. Språk er egentlig ikke noe nytt i seg selv.

Men hos apene er strupehodet plassert høyere enn hos menneskene. En teori er at oppreist gange førte til at mennesket fikk et senket strupehode, og dermed et større resonansrom for å uttale vokaler. Igjen, en merkverdig tilfeldighet. De organiske betingelsene for tale har sannsynligvis vært til stede allerede fra Homo Erectus. En del forsøk med utgangspunkt i kjent anatomi antyder at Homo Erectus kan ha hatt noe mindre strupehode enn oss. Derfor kan den kanskje ha hatt et språk med noe høyere frekvens, en slags plystrelyder.

Sannsynligvis har vi også her en slags selvforsterkende prosess. For med språk så vil også den sosiale interaksjon innad i gruppen bli stadig mer avansert. Alt dette stiller stadig høyere krav til hjernen.

Opp i dette vil også sosiale egenskaper i form av gjensidighet, arbeidsdeling og deling av mat utvikle seg. Og som vi senere skal se så vil denne type egenskaper være avgjørende i forhold til det faktum at oppveksttiden for barn forlenges dramatisk.

Økningen av hjernevolum har ikke pågått lineært. En Sjimpanse har et hjernevolum på ca. 400 kubikkcentimeter. Kanskje hadde vår felles slektning bak for 3-7 millioner år siden et enda mindre hjernevolum på kanskje 300 kubikkcentimeter. Mer enn en million år seinere, finner vi Homo Habilis med et hjernevolum fra 590-650 kubikkcentimeter. Det er omtrent en dobling på 2 millioner år. Og det er nok til å utvikle evne til å bearbeide og bruke redskaper. Men på de neste to millioner årene mer enn dobles hjernevolumet. Mennesket har et hjernevolum på gjennomsnittlig 1450 kubikkcentimeter. Det vi ser konturene av er en eksponentiell økning av hjernevolumet i løpet av evolusjonsmessig kort tid.

På et eller annet tidspunkt i denne utviklingen oppstår et problem. Fødekanalen blir for trang for det store hodet. Det fremelsker en annen egenskap, nemlig tendensen til at mesteparten av hjerneveksten skjer etter fødsel.  Mennesker har en spesielt rask utvikling av hjernen de første to årene etter fødselen. Den den såkalte hvite substansen øker mye raskere hos oss mennesker enn f.eks. sjimpansen. Den hvite substansen danner forbindelser mellom forskjellige deler av hjernen. Disse raske forbindelsene er viktige for hvordan hjernen kan utvikle seg videre.

Konsekvensen er at mennesket fødes med en særdeles umoden hjerne. Det innebærer at den nyfødte babyen er hjelpeløs og vil trenge omfattende stell og innsats i mange år fremover. Det innebærer igjen at investeringskostnaden for å få frem et avkom hos mennesket er så høy at en enslig mor vil ha store problemer med å klare dette alene. Mor er dermed avhengig av far og eller omgivelsene (flokken) for å kunne klare dette. Hun gjennomgår dessuten en lang periode hvor mor og barn stort sett er forsvarsløse og veldig sårbare.

Summen av dette driver sannsynligvis frem en sterk seksuell seleksjon på omsorgsevne og sosial kompetanse. Det betyr at det ikke nødvendigvis bare er snakk om hjernevolum, men også hvordan hjernen settes sammen og konfigureres. Den store forskjellen mot andre dyrearter er pannelappen eller «frontal cortex». Det er her de kognitive evnene sitter, det er her sosial kompetanse sitter, det er denne som muliggjør moralske avveginger og avansert beslutningsevne. Dette er egenskaper som er avgjørende i forhold til å kunne utvikle et effektivt sosialt samspill.

I forhold til seksuelt utvalg så blir de sekundære kriteriene for god kognitiv funksjon en oppvisning i gode sosiale egenskaper, og etter hvert på sosialt spill (Machiavellian intelligence). Dette er jeg mer detaljert inne på i refleksjonen om seksuelt utvalg. Det som kan være interessant å reflektere over her er at mange filosofer, inkludert vår egen Peter Wessel Zapffe oppfattet menneskets unike hjerne som en ekstremitet på lik linje med påfuglens hale eller den irske kjempehjortens enorme gevir. Men om vi skal være litt vrang så ser vi faktisk en stor forskjell her. Alle slike sekundære kjønnskarakterer bæres kun av det ene kjønnet. Dette gjelder ikke menneskets hjerne. Det er ikke slik at menn har store hjerner, mens kvinner har små. Forskjellen er marginal. Like fullt tenker jeg at menneskets hjerneutvikling, i all hovedsak, kan tilskrives seksuell seleksjon. Det første jeg her vil gjøre oppmerksom på er den genetiske lekkasjen mellom kjønnene. Det vil si at selekterte egenskaper som ikke spesielt kan tilskrives y-kromosomet kan arves både av sønner og døtre. Den genetiske koden som styrer hjerneutviklingen er sannsynligvis svært kompleks og involverer sannsynligvis en enorm mengde genetisk informasjon. Men her finner vi også en annen dynamikk. For etter hvert som kravene til sosial kompetanse stiger, så må jo kravene til å kunne bedømme sosial kompetanse følge med i utviklingen. Det innebærer at kvinner de kvinner som var mest treffsikre i sin bedømmelse var de som spredte sine gener best. Følgelig får vi et våpenkappløp mellom kjønnene som begge forsterker seleksjonen på bedre sosial kompetanse fra et felles genlager. Om denne enorme hjernen til syvende og sist er å betrakte som en ekstremitet avhenger selvsagt av øynene som ser. Det jeg vil frem til er at denne utviklingen, som kanskje er unik i naturen, også er en prosess som har løpt løpsk, og som på flere stadium har frembragt situasjoner som har forsterket den ytterligere.

Et interessant spørsmål her er om denne prosessen fortsatt er i gang og om menneskets hjerne fortsatt vokser. Dette vet vi jo egentlig ikke, men det er ting som tyder på at vi har nådd noen anatomiske grenser som blir vanskelig å overskride. For det første handler det om energitilførselen. Om vi bare skalerer opp hjernen slik den fungerer i dag vil energibehovet øke. Dette stiller enda sterkere krav til hjerte, blod og oksygentilførsel. Det kan igjen medføre andre ulemper. Et annet forhold er at nevroner er en forholdsvis langsom signaltransmitter. Skal hjernen vokse seg større vil signalhastigheten mellom delene bli så pass langsom at effektiviteten går ned. Alt dette er selvsagt ren spekulasjon og det kunne jo godt være at naturen finner veier vi ikke ser for oss i dag.
Et enda mer grunnleggende spørsmål på samme tema er om den samme kraften for naturlig og seksuell seleksjon er virksom i dag. Det er heller ikke noe vitenskapen har noe godt svar på. Med teknologi og sivilisasjon er menneskets livsvilkår dramatisk forbedret. Det vil si at det naturlige utvalg delvis er satt ut av spill på mange av de tidligere tradisjonelle områdene. En annen faktor opp i det hele er at menneskearten i dag representerer av mange milliarder individer fra hele kloden, omtrent med samme genpool. Det skal veldig mye til å endre gjennomsnittssammensetningen av dette.

På den annen side kan man konstatere at den seksuelle seleksjonsprosess foresatt er fullt virksom. En fjerdedel av alle norske menn får aldri barn. Det er en dobbel så stor andel som hos kvinner. Det er sikkert ikke så forskjellig i andre deler av verden. I den grad det er menn med spesielle egenskaper som går massivt igjen i dette negative utvalget, så er det neppe tvil om at det store gjennomsnittet er i endring. Men det kan ta utallige generasjoner før vi merker forskjellen. Og innen da er kanskje hele menneskeheten borte.

Det moderne mennesket antas å ha oppstått i Afrika for mellom 150-200 tusen år siden. Før dette har menneskearter spredt seg over store deler av Asia og Europa i fler omganger. Den siste av dem var Homo Erectus som var en enrom suksess og varte i over en million år. Men da Homo Sapiens kom ut av Afrika for kanskje 70 000 år siden var sannsynligvis Neandertalerne den eneste gjenværende arten utenfor Afrika.  Årsaken til at alle sidearter er borte kan man jo spekulere i. Men her skal vi ta med en hendelse som kan ha hatt stor betydning. For ca. 74000 år siden fikk supervulkanen Toba i Indoesisia et enormt utbrudd. Utbruddet var så kraftig at man finner aske og stein fra det helt bort til Saudi-Arabia. Utbruddet kan også spores ved indirekte temperaturmålinger i havbunnssedimenter og i is-kjerner fra boringer på Grønland. Man finner spor etter bosettinger begravd i asken fra Toba. Kanskje var dette Homo Erectus eller etterkommere. Verden gikk inn i en såkalt atom-vinter. Det vil si at atmosfæren i en periode over flere år er fylt med så store mengder aske og støv at sollyset delvis er sperret ute. Det betyr et iskaldt klima og massedød på kloden. Jeg har sett antydet at hendelsen kan spores også i det menneskelige genom. Vi har nemlig mye mindre spredning på gen variasjoner enn hva man kunne forvente. Det tyder på at mennesket har gjennomlevd en tidsperiode hvor det har vært nær ved å bli utryddet. Denne perioden kan ha tatt knekken på eventuelle andra arter av Homo-slekten.  Dette er selvsagt et tynt puslespill. Det er nok mye her vi ikke vet. Det vi vet er i alle fall at Homo Sapiens og Neandertalerne levde side om side i Europa fram til for om lag 40000 år siden, da Neandertalerne forsvant. Nyere forskning antyder at vi har Neandertalergener i oss.
Uansett, for om lag 40000 år siden står vi altså igjen med en enslig art av homo-slekten. Det er den såkalte Homo Sapiens Sapiens.  Det mest iøynefallende skillet mellom denne arten og andre menneskeaper er oppreist gange, gripehender, stor hjerne og pelsløs hud med svettekjertler.  Ettersom tusenårene ruller utvikles teknologien langsomt fremover. Og mennesket sprer seg etter hvert til alle kontinenter. I denne perioden har mennesket levd i små grupper, stammer som har hatt forskjellige strategier. Noen har vært nomader men vi finner også tendenser til faste bosettinger. Dette er en tilstand som varer i utallige generasjoner over mange tusen år helt til jordbruks-revolusjon finner sted i Midtøsten for omtrent 10 tusen år siden.

I evolusjonær forstand opererer man ikke med begrepet slutt-produkt. Om en million år finnes kanskje ikke menneskeheten slik som vi kjenner den i dag. Dette gjelder om ikke mennesket selv griper inn og forhindrer at genetisk drift, naturlig seleksjon, katastrofer og andre forhold går sin naturlige gang. Og man kan jo spekulere over om mennesket i det hele tatt har etterkommere om så lang tid. Det vi vet er at den varianten av homo-slekten som lever i dag, er kommet til på grunn av en rekke tilfeldige omstendigheter. Arten preges av en hjernekapasitet som denne jordkloden ikke har sett maken til i tidligere tider. Arten preges også av et sosialt samspill som også er i særklasse. Dette har gitt arten en tilsynelatende dominant og overlegen posisjon på kloden. Denne arten lever med sin store hjerne og sin eksklusive sosiale kompetanse, på godt og vondt. For det er ikke slik at disse egenskapene oppleves som et ubetinget gode, hverken av mennesket selv og i alle fall ikke av alle andre arter. For mennesket tar stadig større plass på kloden.

Den store splinten

I mine tekster refererer jeg ofte til uttrykket «den store splinten i menneskets sinn». Her er det på sin plass å utdype dette. Vi konstaterer at, sett i evolusjonsperspektiv, så har utviklingen av menneskedelen av vår hjerne kommet veldig raskt. Det har kanskje skapt en ubalanse, som vi mennesker lever med og kjenner på hver eneste dag i våre liv. Jeg er da blant dem, som tar disse observasjonene alvorlig, og innarbeider dette i den filosofiske forståelsen av, både menneskearten, men ikke minst opplevelsen av det å være menneske.

Sammenlignende anatomi viser at hjernen vår er tredelt. I bunnen har vi lillehjernen, og hjernestammen. Det refereres ofte som krypdyrhjernen. Det er ikke uten grunn, for her er slående likheter. Krypdyrhjernen driver med livsopprettholdende aktiviteter, som f.eks. å regulere temperatur, glukosenivåer og hjertefrekvens. Store deler av lillehjernen handterer motoriske funksjoner.

Så har vi det limbiske system, som ligger oppå krypdyrhjernen. Denne refereres ofte som «apehjernen». Også her er likhetene slående, ikke bare med aper, men med pattedyr generelt. Det Limbiske System forbindes mest med det vi opplever som følelser. Jeg refererer det ofte som det emosjonelle system. Her ligger sentra som styrer frykt, sinne, begjær, seksualitet osv.

Opp på der igjen har vi hjernebarken. Det er også noe som andre pattedyr har, men i mindre grad. Hos oss er den spesielt stor, og den refereres da gjerne som «menneskehjernen». Hjernebarken forbindes med kognitive funksjoner, språk, logikk, rasjonalitet osv.

Det er viktig å merke seg at alle disse delene står i nær integrasjon med hverandre. De kontrollerer, styrer og påvirker hverandre. Tanker vi tenker, kan påvirke det som skjer, både i ape-hjernen, i krypdyrhjernen, ja til og med videre ut i kroppen. Og den motsatte veien er like åpen. Dette er et helintegrert system, inkludert kroppen.

Det meste av våre følelser og mentale drivkrefter kommer altså ikke fra menneskehjernen, men lengre ned. Derfor vet vi at vi deler det meste av vårt følelsesregister med, i alle fall pattedyrene. Og da snakker vi om alt fra kjærlighet, til forelskelse, til omsorg og over til aggresjon, begjær, sjalusi og frykt.

Den store splinten i vårt sinn finnes på flere nivåer. Jeg har kommet opp med følgende:

1)      Konflikten mellom egoistiske- og sosiale tilbøyeligheter.
Ofte kan handlinger gi positive konsekvenser for oss selv, men negative konsekvenser for omgivelsene. Dermed blir det en avveining. Den kjennes som en kamp. Bruk av kognitive ressurser gjør at vi blir bevisst denne kampen.

2)      Konflikten mellom følelser og fornuft
Våre kognitive funksjoner finner alternativer som motsier emosjonelle primærresponser. Vi kjenner på den kampen hver eneste dag.

3)      Forvirring i sorteringer mellom språk, forstilling og realitet
Vår hjerne har nok vært i stand til å dekomponere f.eks. form og farge fra objekter, lenge før mennesket ble menneske. Etter hvert som arten har utviklet evne til abstraksjon, åpner det for muligheten til å sette språk på slike dekomponerte forestillinger. Men hjernen er ikke like god til å avsløre egen virkemåte, slik at vi får illusjoner f.eks. om former som eksisterer uten stoff, informasjon som eksisterer uten materie, tid som eksisterer uten hendelser; ånd som eksisterer uten materie. Denne illusjon bidrar med latent risiko til å skape dyp forvirring i vår metafysiske virkelighetsoppfatning.

 

Jeg tenker derfor at hjernekapasitet og sosial kompetanse ikke nødvendigvis er ubetingede goder. Eller det er goder som kommer med en kostnad. Mennesket opplever lidelsen kvalitetsmessig annerledes enn andre arter på kloden. Mennesket er bekymret fordi det evner nådeløst å se for seg alle mulige og umulige ulykker som kan ramme. Og mennesket vet at det skal dø. Dette driver mennesket inn i religion og i en egoistisk kamp for å få mest mulig ut av den tiden som er til rådighet. Det driver også mennesket inn i en følelse av tomhet og meningsløshet. Den sosiale kompetansen driver mennesket inn et mer eller mindre kynisk sosialt spill. De fleste av oss er «inne» i dette spillet og har lite refleksjon på å se det hele utenfra. Men de fleste av oss finner sin vei til å leve med den smerten som på en eksklusiv måte definerer oss som art. En moden strategi er nysgjerrigheten, forsøket på å forstå. Gjennom forsøket på å forstå, kan man forholde seg til disse forestillinger.  Som en bivirkning, på en finurlig måte, virker denne aktiviteten til å kunne dempe smerten.

Men det viktigste er å holde frem menneskets unike rasjonalitet som jeg tenker er det beste våpenet som kan brukes i forhold til å gi oss den livskvalitet og derigjennom mening i den korte tiden vi er til. Og rasjonaliteten kan ikke forstås uten at vi tar med den kunnskap som forteller hvem vi er og hvorfor vi er slik og hvordan vårt sinn egentlig fungerer. Det er her jeg drar opp atferdsdualismen som nøkkelen til å forstå hele oss både som det dyr vi er, men også som besluttende menneske. Ved å analysere menneskets beslutningsfunksjon har jeg kommet til den erkjennelse at dette er helintegrerte systemer. Mennesket er ikke i stand til å beslutte uten ved hjelp av den eldre delen av hjernen. For eller kan vi ikke vite hva som er viktig. Vi blir ute av stand til å verdsette; foretrekke noe foran noe annet. Derfor er f.eks. mitt syn på rasjonalitet avvikende fra normaloppfatningen. Men det går lengre enn som så. Jeg hevder altså at mennesket har sett denne splinten i tusener av år. Og forskjellige kulturer har satt sitt språk på det. Vi gjenkjenner dette som konflikten mellom «kjød og ånd», mellom «godt og ondt», mellom «synd og moral», mellom «følelser og fornuft», mellom «skyggen og persona», mellom «id og ego», mellom «det ubevisste og det bevisste», mellom «intuisjon og analyse», mellom «legeme og sjel», mellom «fristelse og godhet», mellom «krig samarbeid», mellom «dyr og menneske». Det er slett ikke uvanlig å benytte seg av dyremetaforen når vi omtaler «det kjødelige». Dette er ikke tilfeldig, og det avslører en implisitt innsikt i problemet.  Jeg snakker ofte om «villdyret». Da refererer jeg den eldre delen av hjernen. For den har vi felles med pattedyrene. Denne likheten har mennesker observert i tusener av år. Nå bekreftes kunnskapen, av sammenlignende anatomi, nevrologi og genetikk. For hver dag så går så bekreftes dette stadig sterkere. Jeg vil gå stå langt som å hevde at enhver filosof eller politisk tenker som glipper på dette, er på ville veier. For denne kunnskapen er helt avgjørende for vår forståelse av oss selv, vår plass og rolle i denne verden. Bommer vi her, så bommer vi totalt.

Det er viktig å forstå at dette representerer en grunnleggende livsutfordring for menneskeheten. Det kan beskrives som det humanistiske basis paradoks:

Vi trenger empati for å lykkes som gruppe, men vi trenger aggresjonen for å lykkes som individ

Dette er satt på spissen. Selvsagt er det langt mer nyansert. Når jeg sier gruppe, så tenker jeg alt fra relasjonen mellom to individer, til familien, til landsbyen, til kulturen, til sivilisasjonen, til menneskeheten. Og for hvert nivå øker behovet for det empatiske alternativet. Jo høyere konfliktnivå i gruppen, desto dårligere er evnen til å handtere ytre utfordringer. Og motsatt, jo bedre sosialt samspill, jo bedre er gruppens forutsetninger for å lykkes. Men den observante vil da oppdage at empati og aggresjon er motsetninger. Den ene søker andres beste, mens den siste søker andres destruksjon og lidelse. Dette referer seg da til det punkt 1, på listen, nemlig konflikten mellom det egoistiske og det sosiale. Denne konflikten må være svært gammel. Den har nok eksister lenge før mennesket ble menneske. Noen ganger har jeg referert til utslag av dette som kognitiv dissonans. Men egentlig stikker selve konflikten langt dypere. Dette er en konflikt i villdyret selv. Kanskje kunne man kalle det for en emosjonell dissonans. Empatien relaterer seg til vår omsorgsevne. Den er igjen basert i slektskapsseleksjon. Aggresjonen har vært med oss enda lengre. Her har jeg noen hypoteser om den biologiske opprinnelsen.  Poenget er at her har vi to motstridende tilbøyeligheter. Hos arter som ikke baserer seg så mye på kognitiv kapasitet, så løses nok dette gjennom det jeg kaller for analog beregning. Det vil i praksis si styrkeforholdet mellom tilbøyelighetene. Hos oss mennesker settes deler av jobben, i større eller mindre grad bort til pannelappen. Hvor mye og hvor stor innflytelse dette får er individuelt, avhengig av forholdene i den enkelte hjerne. Det er denne evnen, som altså handler om å ta i bruk pannelappen til å analysere slike utfordringer, som gjør oss mennesker til mennesker. Altså, vår evne til å kontrollere aggresjonen, og i stedet basere oss på fornuft, øker vår evne til å samarbeide dramatisk. Men dette vil balansere mot rivaliserende mekanismer i egen gruppe. Den som ikke klarer å utnytte egen aggresjon vil tape sosial status. Husk at villdyret fortsatt er sprell levende i oss. Og villdyret tiltrekkes av det sterke og forakter det svake. All forskning viser at vi mennesker ikke lar oss imponere av analyse og forståelse, men av det emosjonelle signalspråket. I den interne rivaliseringen har det dominante individet nesten alle fordeler, inkludert det sosiale overtaket. Dermed får vi en sortering av aggressive dominante individer oppover i hierarkiet.

Så her er da paradokset: Gruppens mest innflytelsesrike individer er krigersk orienterte individer. Mens gruppens som helhet har mest å tjene på samarbeid, og det gode sosiale samspill.

Dersom noen spør hvorfor det er så mye krig i verden, så er dette min hoved-hypotese på hva som er det grunnleggende problemet. Men igjen, dette er satt på spissen. Virkeligheten er alltid mye mer nyansert. Å være aggressiv og samtidig være på bunnen av hierarkiet, er ingen god ide, heller ikke for sosial suksess. Tvert imot. Den primære fristelsen vil alltid være der, som følge av frustrasjoner som følger av gjentagende krenkelser og sosial nedgradering. Men som jeg beskriver her, så undergraves aggresjonens effekt som sosial forsterker, jo lengre ned man er presset i hierarkiet. Til slutt er det intet igjen. De individer som innser dette og greier å etablere nok selvkontroll, leter da etter andre strategier. Her er den viktigste av dem å utvikle sin egen nytteverdi ved å arbeide, utvikle kunnskap, kompetanse og rasjonalitet.

Også i toppskiktet er dette mer nyansert. Bøllete atferd krever stor makt for å kunne være bærekraftig. Men noen ganger overvurderer bøllen sin egen makt, han blir utålelig og vil etter hvert tape så mange viktige allianser at maktforholdet snur, og han blir utmanøvrert. Slike prosesser skaper utveklinger opp og ned i hierarkiet.

Ut av dette utkrystalliserer det seg to typer sosiale profiler:

1)      Krigeren
Orientert om den gamle hjernen, villdyret. Atferden preges av sofistikert aggresjon, manipulasjon, maktkamp og sosialt spill. Det er den nedre siden av splinten,

2)      Analytikeren
Orientert om menneskedelen av hjernen, fornuft, rasjonalitet, analyse og forståelse. Det er den øvre siden av splinten.

På tross av at vi mennesker, innerst inne vet dette, at vi vet hva som er menneskelig, at vi både har moralske formaninger i kulturen som påpeker dette, og et vi kjenner det i oss selv, så kan vi ikke hindre villdyrets impulser, som er beundringen og tiltrekningen til det sterke, som er krigeren, og forakten og fristelsen til å krenke det svake, som er analytikeren. Hele tiden lar vi oss overmanne av dette, og dette preger historiefortellingene vi skaper om oss selv. Dette resulterer igjen i sofistikerte modeller for rettferdiggjøring av aggressivt begjær. Se her. Hver på sin måte blir de fleste filosofiske- ideologiske- og religiøse tankesystemer preget av den store splinten og de utallige mentale-, sosiale- og kulturelle spenningene som kommer av dette. Denne splinten tar virkelig fyr for en art som mennesket, fordi bli dette ender opp som en slagmark i vår egen bevissthet.