Noe å reflektere over: Se gjerne denne.

Evolusjonens merkelige krumspring på veien mot menneske

Homo Sapiens betyr det tenkende mennesket. Mennesket har definert seg selv med tenkeevnen som den mest fremtredende egenskapen. Hvordan gikk det til at mennesket ervervet seg denne unike egenskapen? Hjernen er menneskets mest kostbare organ. Det er det organet som definitivt er det mest energikrevende i forhold til sin egen vekt. Faktisk forbruker hjernen 20 % av hele kroppens energiomsetning. Det finnes større hjerner i dyreriket, men vår hjerne er usedvanlig stor i forhold til kroppsstørrelsen. Og det er ikke bare hjernestørrelsen som betyr noe for den mentale kapasiteten, det handler også om måten hjernen er organisert og utformet. Poenget er at et organ som krever så mye, er svært kostbart sett i evolusjonsperspektiv. Men dette har neppe skjedd dersom det ikke var en biologisk gevinst i andre enden, som oversiger kostnaden.

I refleksjonen om utviklingen fra bakterie til flokkdyr drar jeg den konklusjonen at atferd også er gjenstand for naturlig seleksjon. Det innebærer seleksjonstrykk også på hjernens funksjon. For atferd er den fysiske manifestasjon av hjernens aktivitet. Jeg tenker at dette er en forholdsvis solid konklusjon. Både fordi all biologisk analyse konstaterer en sammenheng mellom atferd og reproduksjonsmessig suksess, og fordi det kan dokumenteres at vi faktisk har en svært kompleks og velutviklet hjerne. I den grad man aksepterer at mennesket i sin helhet er et resultat av evolusjon, så er det uunngåelig også å måtte akseptere at dette i høy grad også gjelder hjernen.

Denne refleksjonen handler om nettopp dette, menneskets mest essensielle trekk. Og når man begynner å analysere funn som forteller om fortidsmenneskets historie, så er det på mange måter bemerkelsesverdig hvilke tilfeldigheter som ledet utviklingen i denne retningen.  Dette gir igjen grunn til å anta at denne type utvikling neppe er noen nødvendighet innenfor en økologisk utvikling på en tilfeldig planet. Det er ingen determinisme i at det må komme arter med så høy intelligens som vår. Men selvsagt er det noen lovmessigheter som virker her. Utfordringer som krever mer avansert atferd, vil nødvendigvis dyrke frem mer avanserte hjerner. Og opp gjennom denne historien, som vi skal komme tilbake til, så har mennesket blitt stilt over slike utfordringer. Det handler om teknologi, som ild og redskaper, det handler om stadig mer avanserte jaktmetoder, det handler om et stadig mer signifikant sosialt samspill, det handler om språk, og det handler om seksuell seleksjon. Alt dette gir grunn til å anta at dette har trigget selvforsterkende prosesser som har gitt en eksplosiv hjerneutvikling. Den historien jeg forteller her er ikke nødvendigvis faktamessig korrekt. Jeg holder meg selvsagt til kilder jeg tror er sånn noenlunde vitenskapelig troverdige. Men det er nok ikke alt jeg vet, og det er sannsynligvis mange biter i dette puslespillet som mangler.

Mennesket skilte lag med vår nærmeste slektning, sjimpansen for mellom 3 og 7 millioner år siden. Det vil si at både mennesket og sjimpansen siste felles stamforeldre eksisterte for mellom 3 og 7 millioner år siden. Den utviklingslinjen som skulle lede til homo sapiens ble etter hvert stilt overfor klimaendringer med tilhørende endring av omgivelsene fra tett urskog til mer åpne landskap og spredte trær. Dette skaper en utvikling hvor dyrene tilbringer stadig mer av tiden på bakken. Tidligere har trær representert et tilfluktssted og beskyttelse mot rovdyr. Når det blir stadig lengre mellom trærne, reduseres denne muligheten.  Da blir det stadig viktigere å oppdage rovdyrene i tide slik at man rekker å komme seg opp i et tre. Dette kan ha skapt et seleksjonspress mot stadig mer oppreist gange. Grunnen til å koble dette til klimaendringer, handler om at det kan se ut som at det finnes mange retninger, som går i denne retningen, men de feste endte opp som «mislykkede eksperimenter». Se gjerne denne videoen, som fokuserer på dette temaet.

Det kan være andre teorier også, men i alle fall skjer denne endringen i denne perioden. Vi får flere apearter som går oppreist. Det å gå oppreist frigjør armene, som nå kan spesialiseres til å gjøre andre ting. Det gir bedre oversikt. Og det kan kanskje ha spilt en rolle i kampen om dominans. Et oppreist individ virker større, og har dermed større evne til å dominere individer som ikke var fullt så oppreist. Frigjorte forlemmer danner det anatomiske grunnlaget som skal til for å kunne ta i bruk redskaper. Dette er en utvikling som pågår i løpet av ca. 2 millioner år. Hjernestørrelsen utviklet seg nesten ikke i denne perioden. Så fikk vi en ny periode med klimaendringer som innebærer at tilgangen på den tradisjonelle føden skrumper inn. Her er det snakk om hovedsakelig vegetarisk kosthold som nøtter, bær, frukt, røtter osv. Forskningen er vel ganske klar på at de tidlige oppreiste apene stort sett var vegetarianere.

For en stund siden har man oppdaget alle mennesker går rundt med en mutasjon som medfører at muskelmassen i kjeven ble kraftig redusert. Ingen av menneskeapene har denne mutasjonen. En Sjimpanse har et bitt som er bortimot 10 ganger kraftigere enn et menneske.  Konkret er denne mutasjon et opplagt «uhell» og en ren tilfeldighet. Det er to basepar i et styre-gen for aktivering av muskelmasse som regelrett har blitt borte. Og kanskje har dette vært til stor belastning for det individet som første gang fikk denne defekten. Man skulle tro at det naturlige utvalg raskt ville eliminert denne defekten. Særlig sett på bakgrunn av at dette var midt i en tid hvor tilgangen på mat var begrenset og hvor en viktig strategi var nettopp å forsterke tyggeapparatet fordi det gav mulighet til å utvide matforrådet. Men den historien om dette individet er i dag for lengst borte. Det vi kan konstatere er at vedkommende, på et eller annet vis, har klart seg og til og med fått en formidabel reproduksjonsmessig suksess. Det som skjer, er at måten matmangelen håndteres på deles i to strategier. Den ene strategien er kraftigere kjevemuskler. Og det hadde kanskje vært den eneste naturlige om det ikke hadde vært for at naturen og tilfeldighetene gav støtet til en ny retning. For kraftig reduksjon av kjevemuskler må nødvendigvis kompenseres av andre strategier. Det er ingen nødvendighet at slike strategier skulle utvikles. Da hører heller den kraftige kjeven mer under en «nødvendig» videreutvikling som svar på naturens nye utfordringer. Men nå er det slik at den nye svakere arten har fått noen utilsiktede potensialer. For det første har den oppreist gange. For det andre har den forlemmer som er frigjort med mulighet for spesialisering. For det tredje så betyr et underdimensjonert tyggeapparat at muskelfester kan bli mindre og muskulaturen som holder hodeskallen på plass trenger ikke å være så stram. Summen av dette er at det åpner for muligheten av en større hjerne.

Det er på denne tiden vi finner de første spor av redskapsbruk. For det som Homo Ergaster ikke kan knuse med tennene må nødvendigvis knuses med stein. Tilfeldighetene har altså gitt arten muligheter til større hjerne og også god bruk for den. For her er det nødvendig med redskaper. Kombinasjonen svake tyggemuskler, frie hender, og større hjerne driver nå utviklingen videre. For øket hjernevolum betyr større behov for energi. Etter hvert utvides matforrådet også til animalsk føde. Her er en interessant detalj som kjennetegner oss mennesker i dag. Mennesker har bakgrunn i arter som har en lang utviklingshistorie som vegetarianere. Det å fordøye vegetarisk mat stiller forholdsvis store krav til fordøyelsessystemet. Det er vel kjent at denne utfordringen er håndtert ved hjelp av forskjellige strategier. For eksempel drøvtygging og flere mager er en strategi. Vi mennesker har en annen strategi. Vi har en veldig lang tarm, tynntarmen. Når det gjelder animalsk føde så er ikke denne strategien særlig effektiv. Derfor har vi mennesker også en tykktarm som fungerer best for kjøtt. Så mennesket er altså også på dette området universalisert til å kunne leve både på kjøtt og vegetarisk føde. Denne endringen har sannsynligvis gradvis funnet sted da våre forfedre utviklet evnen til å jakte og fange byttedyr. Kanskje har det hele startet med åtseldyr. For redskaper som er tilpasset det å knuse nøtter og grave og skrape i jorden etter røtter, de kan «tilfeldigvis» også brukes til å kutte opp døde dyr og til å knuse beinene slik at man kom til verdifulle kilder til proteiner og fett.  Utvikling av redskaper krever gode kognitive funksjoner. Gode kognitive funksjoner krever mer hjerne. Mer hjerne krever mer energi. Mer energi skaffes ved at andelen animalsk føde økes. Samlet skaper dette en selvforsterkende prosess med seleksjonstrykk for større hjerne. Kjøtt er lettere å fordøye når det er kokt eller stekt. Homo Erectus er den første arten som ser ut til å ha behersket ild. Også her kan tilfeldighetene ha spilt inn. Kanskje den første teknologien har gått i retning av å kunne bevare ilden som kanskje har blitt ervervet av skogbranner etter lynnedslag eller lignende. Men så har det dukket opp en Homo Erectus svar på Einstein, som etter en rekke iherdige forsøk evnet å starte ild, enten ved hjelp av gnister fra steiner som ble slått mot hverandre eller ved den tradisjonelle metoden ved å snurre en trepinne mot noen tørre blader, som vi har sett helt opp mot vår tid. Vi aner ikke hvordan det har skjedd, men etter hvert har altså arten ervervet den kunnskapen.

Det som er verdt å reflektere over her er at hjernen nå befinner seg på et stadium hvor en langt høyere grad av kunnskapsoverføring fra generasjon til generasjon er mulig. På den måten kan teknologien akkumuleres og tilpasses over tid.  Dette er en faktor som øker behovet for et mer avansert språk. En annen faktor er at arten etter hvert utvikler mer og mer avanserte metoder for jakt.
Det er minst to forutsetninger som må være til stede for at språk skal kunne fungere. Hjernen må ha funksjoner eller mekanismer som støtter språk. Den andre forutsetning er den anatomiske evnen til å uttrykke språk. Mange dyrearter har kommunikasjon. Noe av dette kan sammenlignes med språk. Og noen har språkfunksjoner som vi overraskes over den dag i dag. Sjimpanser har blitt lært opp i tegnspråk. Noen har lært opp til 300 ord. Det som er forbløffende at de her viser evne til syntaks og til det å kunne sette sammen ord til enkle setninger. Men, når vi tenker over det så er det ikke så rart. Selvsagt kommuniserer apene med hverandre. De kommuniserer ved hjelp av kroppsspråk og mer eller mindre avanserte signalspråk. Samme fenomen finner man blant hvaler og delfiner. Språk er egentlig ikke noe nytt i seg selv.

Men hos apene er strupehodet plassert høyere enn hos menneskene. En teori er at oppreist gange førte til at mennesket fikk et senket strupehode, og dermed et større resonansrom for å uttale vokaler. Igjen, en merkverdig tilfeldighet. De organiske betingelsene for tale har sannsynligvis vært til stede allerede fra Homo Erectus. En del forsøk med utgangspunkt i kjent anatomi antyder at Homo Erectus kan ha hatt noe mindre strupehode enn oss. Derfor kan den kanskje ha hatt et språk med noe høyere frekvens, en slags plystrelyder.

Sannsynligvis har vi også her en slags selvforsterkende prosess. For med språk så vil også den sosiale interaksjon innad i gruppen bli stadig mer avansert. Alt dette stiller stadig høyere krav til hjernen.

Opp i dette vil også sosiale egenskaper i form av gjensidighet, arbeidsdeling og deling av mat utvikle seg. Og som vi senere skal se så vil denne type egenskaper være avgjørende i forhold til det faktum at oppveksttiden for barn forlenges dramatisk.

Økningen av hjernevolum har ikke pågått lineært. En Sjimpanse har et hjernevolum på ca. 400 kubikkcentimeter. Kanskje hadde vår felles slektning bak for 3-7 millioner år siden et enda mindre hjernevolum på kanskje 300 kubikkcentimeter. Mer enn en million år seinere, finner vi Homo Habilis med et hjernevolum fra 590-650 kubikkcentimeter. Det er omtrent en dobling på 2 millioner år. Og det er nok til å utvikle evne til å bearbeide og bruke redskaper. Men på de neste to millioner årene mer enn dobles hjernevolumet. Mennesket har et hjernevolum på gjennomsnittlig 1450 kubikkcentimeter. Det vi ser konturene av er en eksponentiell økning av hjernevolumet i løpet av evolusjonsmessig kort tid.

På et eller annet tidspunkt i denne utviklingen oppstår et problem. Fødekanalen blir for trang for det store hodet. Det fremelsker en annen egenskap, nemlig tendensen til at mesteparten av hjerneveksten skjer etter fødsel.  Mennesker har en spesielt rask utvikling av hjernen de første to årene etter fødselen. Den den såkalte hvite substansen øker mye raskere hos oss mennesker enn f.eks. sjimpansen. Den hvite substansen danner forbindelser mellom forskjellige deler av hjernen. Disse raske forbindelsene er viktige for hvordan hjernen kan utvikle seg videre.

Konsekvensen er at mennesket fødes med en særdeles umoden hjerne. Det innebærer at den nyfødte babyen er hjelpeløs og vil trenge omfattende stell og innsats i mange år fremover. Det innebærer igjen at investeringskostnaden for å få frem et avkom hos mennesket er så høy at en enslig mor vil ha store problemer med å klare dette alene. Mor er dermed avhengig av far og eller omgivelsene (flokken) for å kunne klare dette. Hun gjennomgår dessuten en lang periode hvor mor og barn stort sett er forsvarsløse og veldig sårbare.

Summen av dette driver sannsynligvis frem en sterk seksuell seleksjon på omsorgsevne og sosial kompetanse. Det betyr at det ikke nødvendigvis bare er snakk om hjernevolum, men også hvordan hjernen settes sammen og konfigureres. Den store forskjellen mot andre dyrearter er pannelappen eller «frontal cortex». Det er her de kognitive evnene sitter, det er her sosial kompetanse sitter, det er denne som muliggjør moralske avveginger og avansert beslutningsevne. Dette er egenskaper som er avgjørende i forhold til å kunne utvikle et effektivt sosialt samspill.

I forhold til seksuelt utvalg så blir de sekundære kriteriene for god kognitiv funksjon en oppvisning i gode sosiale egenskaper, og etter hvert på sosialt spill (Machiavellian intelligence). Dette er jeg mer detaljert inne på i refleksjonen om seksuelt utvalg. Det som kan være interessant å reflektere over her er at mange filosofer, inkludert vår egen Peter Wessel Zapffe oppfattet menneskets unike hjerne som en ekstremitet på lik linje med påfuglens hale eller den irske kjempehjortens enorme gevir. Men om vi skal være litt vrang så ser vi faktisk en stor forskjell her. Alle slike sekundære kjønnskarakterer bæres kun av det ene kjønnet. Dette gjelder ikke menneskets hjerne. Det er ikke slik at menn har store hjerner, mens kvinner har små. Forskjellen er marginal. Like fullt tenker jeg at menneskets hjerneutvikling, i all hovedsak, kan tilskrives seksuell seleksjon. Det første jeg her vil gjøre oppmerksom på er den genetiske lekkasjen mellom kjønnene. Det vil si at selekterte egenskaper som ikke spesielt kan tilskrives y-kromosomet kan arves både av sønner og døtre. Den genetiske koden som styrer hjerneutviklingen er sannsynligvis svært kompleks og involverer sannsynligvis en enorm mengde genetisk informasjon. Men her finner vi også en annen dynamikk. For, etterhvert som kravene til sosial kompetanse stiger, så må jo kravene til å kunne bedømme sosial kompetanse følge med i utviklingen. Det innebærer at de kvinner som var mest treffsikre i sin bedømmelse var de som spredte sine gener best. Følgelig får vi et våpenkappløp mellom kjønnene som begge forsterker seleksjonen på bedre sosial kompetanse fra et felles genlager. Om denne enorme hjernen til syvende og sist er å betrakte som en ekstremitet avhenger selvsagt av øynene som ser. Det jeg vil frem til er at denne utviklingen, som kanskje er unik i naturen, også er en prosess som har løpt løpsk, og som på flere stadier har frembragt situasjoner som har forsterket den ytterligere.

Et interessant spørsmål her er om denne prosessen fortsatt er i gang og om menneskets hjerne fortsatt vokser. Dette vet vi jo egentlig ikke, men det er ting som tyder på at vi har nådd noen anatomiske grenser som blir vanskelig å overskride. For det første handler det om energitilførselen. Om vi bare skalerer opp hjernen slik den fungerer i dag vil energibehovet øke. Dette stiller enda sterkere krav til hjerte, blod og oksygentilførsel. Det kan igjen medføre andre ulemper. Et annet forhold er at nevroner er en forholdsvis langsom signaltransmitter. Skal hjernen vokse seg større vil signalhastigheten mellom delene bli så pass langsom at effektiviteten går ned. Alt dette er selvsagt ren spekulasjon og det kunne jo godt være at naturen finner veier vi ikke ser for oss i dag.
Et enda mer grunnleggende spørsmål på samme tema er om den samme kraften for naturlig og seksuell seleksjon er virksom i dag. Det er heller ikke noe vitenskapen har noe godt svar på. Med teknologi og sivilisasjon er menneskets livsvilkår dramatisk forbedret. Det vil si at det naturlige utvalg delvis er satt ut av spill på mange av de tidligere tradisjonelle områdene. En annen faktor opp i det hele er at menneskearten i dag representerer av mange milliarder individer fra hele kloden, omtrent med samme genpool. Det skal veldig mye til å endre gjennomsnittssammensetningen av dette.

På den annen side kan man konstatere at den seksuelle seleksjonsprosess foresatt er fullt virksom. En fjerdedel av alle norske menn får aldri barn. Det er en dobbel så stor andel som hos kvinner. Det er sikkert ikke så forskjellig i andre deler av verden. I den grad det er menn med spesielle egenskaper som går massivt igjen i dette negative utvalget, så er det neppe tvil om at det store gjennomsnittet er i endring. Men det kan ta utallige generasjoner før vi merker forskjellen. Og innen da er kanskje hele menneskeheten borte.

Det moderne mennesket antas å ha oppstått i Afrika for mellom 150-200 tusen år siden. Før dette har menneskearter spredt seg over store deler av Asia og Europa i fler omganger. Den siste av dem var Homo Erectus som var en stor suksess og varte i over en million år. Men da Homo Sapiens kom ut av Afrika for kanskje 70 000 år siden var sannsynligvis Neandertalerne den eneste gjenværende arten utenfor Afrika.  Årsaken til at alle sidearter er borte kan man jo spekulere i. Men her skal vi ta med en hendelse som kan ha hatt stor betydning. For ca. 74000 år siden fikk supervulkanen Toba i Indoneisa et enormt utbrudd. Utbruddet var så kraftig at man finner aske og stein fra det helt bort til Saudi-Arabia. Utbruddet kan også spores ved indirekte temperaturmålinger i havbunnssedimenter og i is-kjerner fra boringer på Grønland. Man finner spor etter bosettinger begravd i asken fra Toba. Kanskje var dette Homo Erectus eller etterkommere. Verden gikk inn i en såkalt atom-vinter. Det vil si at atmosfæren i en periode over flere år er fylt med så store mengder aske og støv at sollyset delvis er sperret ute. Det betyr et iskaldt klima og massedød på kloden. Jeg har sett antydet at hendelsen kan spores også i det menneskelige genom. Vi har nemlig mye mindre spredning på gen variasjoner enn hva man kunne forvente. Det tyder på at mennesket har gjennomlevd en tidsperiode hvor det har vært nær ved å bli utryddet. Denne perioden kan ha tatt knekken på eventuelle andra arter av Homo-slekten.  Dette er selvsagt et tynt puslespill. Det er nok mye her vi ikke vet. Det vi vet er i alle fall at Homo Sapiens og Neandertalerne levde side om side i Europa fram til for om lag 40000 år siden, da Neandertalerne forsvant. Nyere forskning antyder at vi har Neandertalergener i oss.
Uansett, for om lag 40000 år siden står vi altså igjen med en enslig art av homo-slekten. Det er den såkalte Homo Sapiens Sapiens.  Det mest iøynefallende skillet mellom denne arten og andre menneskeaper er oppreist gange, gripehender, stor hjerne og pelsløs hud med svettekjertler.  Ettersom tusenårene ruller utvikles teknologien langsomt fremover. Og mennesket sprer seg etter hvert til alle kontinenter. I denne perioden har mennesket levd i små grupper, stammer som har hatt forskjellige strategier. Noen har vært nomader, men vi finner også tendenser til faste bosettinger. Dette er en tilstand som varer i utallige generasjoner over mange tusen år helt til jordbruks-revolusjon finner sted i Midtøsten for omtrent 10 tusen år siden.

I evolusjonær forstand opererer man ikke med begrepet slutt-produkt. Om en million år finnes kanskje ikke menneskeheten slik som vi kjenner den i dag. Dette gjelder om ikke mennesket selv griper inn og forhindrer at genetisk drift, naturlig seleksjon, katastrofer og andre forhold går sin naturlige gang. Og man kan jo spekulere over om mennesket i det hele tatt har etterkommere om så lang tid. Det vi vet er at den varianten av homo-slekten som lever i dag, er kommet til på grunn av en rekke tilfeldige omstendigheter. Arten preges av en hjernekapasitet som denne jordkloden ikke har sett maken til i tidligere tider. Arten preges også av et sosialt samspill som også er i særklasse. Dette har gitt arten en tilsynelatende dominant og overlegen posisjon på kloden. Denne arten lever med sin store hjerne og sin eksklusive sosiale kompetanse, på godt og vondt. For det er ikke slik at disse egenskapene oppleves som et ubetinget gode, hverken av mennesket selv og i alle fall ikke av alle andre arter. For mennesket tar stadig større plass på kloden.

Fra stimuli-respons til innovasjon

Her er en fin video om hjernens evolusjon, med temaer som passer inn her.

Avansert kropp krever avansert informasjonssystem. Da handler det om komplekse organer som er avhengig av en form for informasjonssystem for å kunne fungere normalt. Vår hjerne slutter ikke i nakken. Den fortsetter gjennom nervesystemet med forbindelser til avanserte systemer integrert i organer som lever og tarmsystem. I tarmsystemet finner vi det enteriske systemet som inneholder så mye som hundre millioner nerveceller og som er i stand til å kjøre det komplekse fordøyelsessystemet også utenfor påvirkning fra hjernen.

Det er viktig å forstå at biologi er kompleks kjemi og det er kompleks samhandling mellom celler og organer. Dette skaper behov for kontroll og regulering. Det skaper behov for informasjonsutveksling og ofte sentral kontroll på prosedyrer og reguleringer. Dette er avansert biologisk teknologi.

Dersom vi tenker evolusjon så har nok denne type informasjonssystemer utviklet seg integrert etter hvert som organer og kropp har blitt stadig mer avansert. Om vi tenker rekkefølge så tipper jeg at slike kroppsintegrerte informasjonsstrukturer startet sin utvikling minst like tidlig som sansesystemene.

Når jeg snakker om et stimuli-respons system så handler det om at det informasjonsmessig er kort vei fra stimuli til respons. Selve den fysiske hendelsen som utgjør stimuli blir en del av den direkte årsakskjeden som, i sanntid bevirker responsen. I alle systemer vil det være en årsakssammenheng mellom stimuli og respons. Men i et innovativt system med evne til å oppkonstruere sin egen atferd, så er dette langt mer sofistikert og ofte frikoblet i tid.

Jeg har tidligere spekulert i overgangen mellom disse her. Men jeg vil nå forsøke med vinklingen litt mer i retning av informasjon. Les gjerne gjennom min beskrivelse av informasjon med utgangspunkt i et subjektivistisk perspektiv.

Dersom vi starter med bakterier så kan disse oppfattes som avanserte stimuli-respons-systemer. De har adaptive evner, sannsynligvis basert på mikrotubuli. Se også her og her.

Dette kan være noe av forklaringen på at nevroner har slike evner som de har. Vi snakker om en kjerne med opptil 10 tusen kontaktpunkter for å sende og motta informasjon. Men hvilke signaler skal sendes ut på hvilket mønster av input? Det er her jeg forestiller meg at mikrotubuli kan «trylle» frem den logikken som må til for å få til dette. Men dette er kun ren spekulasjon. Poenget er uansett at dette forblir stimuli-respons systemer, og med en mulig ingrediens av adaptive mekanismer. Det er først når vi får utviklet flercellede systemer at potensiale for informasjonsmekanismer begynner å utvikle seg.

De første flercellede systemer har åpenbart også vært rene stimuli-respons-systemer. Det gjelder f.eks. alle planter.

Jeg ser to mulige kandidater som har utløst utvikling av nevroner som samarbeider basert på informasjonsprosessering. Det ene er fordøyelsessystemet, det andre er sansesystemet.

Det er ikke utenkelig at de første nevronene var smertesensorer og formidlere. Altså celler som utviklet spesialisering på hurtig oppdagelse av skade, og like hurtig formidling inn mot andre organer og muskelvev for å skape responser som gir større sannsynlighet for å minimalisere skaden. På samme måte som andre sanser, så har også smertesansen utviklet seg som en viktig del av det å lese sine omgivelser.

Uansett er det åpenbart at man ikke skal langt inn i utviklingen før man har betydelig informasjonsprosessering på begge disse områdene. Uansett hva det var, så kan man slå fast at det må ha vært faser i evolusjonens historie med organismer som fortsatt er på et primitivt respons-stimuli-stadium, men som har så pass sofistikerte kroppsstyringssystemer og sansesystemer at det krever kompleks informasjonsprosessering.

Og her er det vesentlig å forstå at evolusjonsprosessen aldri opererer med uferdige produkter. Du finner aldri halvferdige organer hos noen arter, heller ikke halvferdige systemer. Enhver art er i enhver fase et ferdig utviklet system. Så også i denne fasen snakker vi om et ferdig utviklet system. Men vi skjønner også at atferden som slike systemer presterer vil være preget av rigiditet. Det betyr at atferds-repertoaret er begrenset av arv.

Dette er det som kan kalles tilstandssystemer. Det er systemer som skaper indre og ytre responser basert på tilstander som plukkes opp av informasjonsprosesseringssystemet. Og selvsagt gir dette store muligheter for seleksjonstrykket til å virke. Dette er systemet som over utallige generasjoner finslipes på sofistikerte responser som tjener organismens Fitness.  

Dette utgangspunktet med «tilstandsmaskiner» og deres overgang til innovative systemer har jeg spekulert over her og her og her.

Men her kommer en ny byggestein i dette tankesystemet, og det handler om utviklingen av det emosjonelle systemet. Og igjen er det viktig å poengtere at evolusjonen alltid bygger videre på det som er. Organismen er en samling av utrustninger som jeg kaller for biologisk kompetanse. Den utviklingsfasen jeg beskriver i denne refleksjonen, handler om anvendelse av denne biologiske kompetansen, til videreutvikling av systemet.

Her vil jeg starte med det ny-subjektivistiske synet på informasjon. Det finner du her. Her er det vesentlig å peke på at informasjon ikke kan skapes uten fortolkning. Og man kan bare først som sist sette seg inn i hva et fortolkningsskjema er. Fortolkningsskjema er komplekse strukturer som er nødvendig for å kunne høste informasjon fra datastrømmer. Uten fortolkningsskjema er ikke organismen i stand til å konvertere datastrømmen til en type representasjoner som kan prosesseres av informasjonssystemet på en måte som gir bidrag til fitness. Dette skaper et seleksjonstrykk, både på fortolkningsskjema, representasjoner og ikke minst prosesseringsystemet i seg selv.

Det som er nytt her, er at vi nå ikke bare snakker om læring på basis av ytre omgivelser, men også av egen biologisk kompetanse. Så vi starter med «ferdig utviklede» organiske systemer, med seleksjonstrykk på atferd, og hvor atferden reguleres av et tilstandssystem. Her kan man altså forvente et seleksjonstrykk i retning av at noe legger seg opp på dette systemet, som påvirker og nyanserer atferden på en måte som gir ytterligere biologisk gevinst. Første variant av dette kan handle om systemer som forutsier behov for endring av kroppstilstand, før kroppen selv oppdager dette. Lær dette først som sist: Det finnes ikke en optimal tilstand for en kropp. Hva som er optimal tilstand, avhenger av hva kroppen er aktivisert med akkurat nå. En kropp som flykter, har en annen optimal modus enn en kropp som spiser. Neste byggestein: Det tar tid å omstille kroppen fra en modus til en annen. Noen ganger så er tiden en avgjørende overlevelsesfaktor. Husk at informasjonssystemer handler om en ting: forutsigelse. Det å klare å forutsi at nå er det behov for kroppslig anstrengelse i form av flukt eller kamp, kan bety leve eller dø. Vi kan tenke oss at starten på det emosjonelle systemet har startet med denne oppgaven: Sanse hva som skjer, og sette i gang kroppsreaksjonene sekunder tidligere for optimal innats. Det kan være nok til at seleksjonstrykket får tak, og utviklingsprosessen er i gang. Og selvsagt vil atferd i form av utløsning av primærresponser kunne dra nytte av den samme evnen til å forutse. Dermed er vi i gang med et system som er i stand til å identifisere behov. Det åpner igjen for at behovet kan fylles med alternative varianter av primær-responsen. Vi kan godt tenke oss en selvforsterkning i dette i form av et våpenkappløp i stadig mer sofistikert atferd som blir så effektiv for en art at den skaper seleksjonstrykk på andre arter, som jo tilpasser seg og dermed driver spiralen videre.
Da gir det mening i å snakke om hvilke utfordringer en slik nyvinning har for å kunne komme til nytte i dette systemet. Jeg kan skissere følgende utfordringer:

1)   Evne til å påvirke atferden

2)   Evne til å assosiere «hva som skjer» med «hva betyr dette for meg».

3)   Evne til å lære av dette og påvirke atferdsmønstret slik at biologisk gevinst optimaliseres.

Her skal vi fokusere på den andre utfordringen som jo impliserer to utfordringer:

1)   Hva skjer?

2)   Hva betyr dette for meg?

Det som er lettest og mest intuitivt for oss som spekulerer i dette, er «hva skjer?».  Spørsmålet handler selvsagt om mer enn dette. Det kan også formuleres «Hva er mine muligheter?». Med andre ord utforskning ev organismens ytre mulighetsrom. Dette krever utvikling av et ytre sanseapparat. Organismen utvikler evnen til å høste informasjon fra lys, mekaniske vibrasjoner (lyd), temperatur og ikke minst kjemisk miljø (lukt). Her utvikles altså arvelige fortolkningsskjema som spesialiseres og sofistikertes på slike oppgaver. Det er det synlige sansesystemet som enhver biolog, forsker eller teoretiker umiddelbart får øye på og har fokus på.

Men det nye her er altså spørsmålet om «hva betyr dette for meg?». Hvordan i all verden kan organismen besvare det spørsmålet? Husk at vi har ingen kontekst her. Jeg har formulert utfordringen i språk. Men språk eksisterer ikke i et slikt informasjonssystem. Og den enkelte organisme har absolutt ingen kognitiv kapasitet. Det innebærer at hverken egen eksistens, overlevelse eller reproduksjon eksisterer som konsepter i dette informasjonssystemet. Oppdag at dette er forhold som vi mennesker ofte pakker inn via ubevisst antropisk fortolkningsskjema. Det er liksom så selvfølgelig at vi skal «overleve» at vi skal «reprodusere» at vi skal «konkurrere med de andre og vinne». I et primitivt informasjonssystem på dette stadiet så må vi frigjøre oss fra disse konseptene og behandle utfordringen rent teknisk. Hvert enkelt nevron, eller systemet har ingen konsepter for hva det driver på med eller hvorfor. Men som utenforstående med kognitive evner så kan vi analysere spørsmål av typen: Hva er det systemet har av informasjon som gir den nødvendige nytteverdi med tanke på å besvare utfordringen «hva betyr dette for meg»? Vi innser at det eneste systemet har, er muligheten til å avlese kroppens responser på det som skjer, og «gjette riktig» på hva som betyr at «kroppen har det bra» og hva som betyr at «kroppen skades». Det er dette som er den biologiske basiskompetansen, og det er dette det nye informasjonssystemet må finne ut av, og lære å fortolke riktig.

Hvordan utvikle «kompetanse» på kroppstilstander? Jo nettopp ved å avlese og fortolke de indre datastrømmer som inneholder relevant informasjon om kroppstilstander.  Da gjelder det det man kan få tak i, både av kjemisk informasjon og informasjon fra nevronene. Dette er ikke en annerledes utfordring enn det å utvikle ytre sanser. Systemet utvikler fortolkningskonsepter for dette, og de fortolkningsskjemaer som skaper best biologisk suksess i form av Fitness, vil passere evolusjonens filter og videreføres.

Et eksempel på kjemisk informasjon er serotonin. Det er altså et enzym som produseres av fordøyelsessystemet og som tilfeldigvis fungerer som signal om at kroppen har fått i seg mat. Systemet «vet ikke dette». Rent teknisk handler det om å assosiere ytre signaler med hvilken atferd som fant sted med at nå bader vi i serotonin.  Dette er en meget kompleks oppgave for et informasjonssystem. For å kunne gjøre dette er systemet blant annet avhengig av å ha et fortolkningsskjema på serotonin som skaper tilstander som systemet oppfatter som «belønning». Det inngår i en erfaringsbase som igjen skaper stimuli til å gjenta.
Poenget er ikke å gå i dybden på slike spekulasjoner, men å påpeke at produktet av dette er arvelige fortolkningsskjema som samlet spesialiserer mot et konsept av type «hva betyr dette for meg?».

Dette er det emosjonelle systemets utgangspunkt. Det emosjonelle systemet kan dermed beskrives som å inneha sofistikert kompetanse på «hva betyr dette for meg». Og det inneholder en god miks av arvelige basis-strukturer, men også evne til å bygge på erfaring. Da er det den indre erfaringen av kroppens responser som her bygges opp som en del av individets erfaringsgrunnlag.

Det er på basis av denne indre kompetansen på individets egen kropp at det innovative systemet kan utvikles. Dette har jeg som sagt tidligere utviklet forslag til. Det som er vesentlig, er at dette er systemer som har utgangspunkt i stimuli-respons. De eldgamle emosjonelle mekanismene har alle sine primærresponser, som kan sorteres inn i oppsøkende eller unnvikende atferd. Begjær skaper varianter av oppsøkende atferd. Aggresjon skaper oppsøkende atferd. Frykt og vemmelse skaper varianter av unnvikende atferd.
Et system som legger seg opp på dette, må altså ha evne til dels å modifisere, sofistikerte denne atferden, dels å hemme eller forsterke den. Den videre utviklingen handler da om å komme opp med helt nye handlingsalternativer.

Bremsemekanismene i hjernen

Da er vi inne på at for å kunne få til dette, så må det gamle primærresponsene hemmes. Et praktisk eksempel:

Rett ut hånden din og beveg på en finger. Hva gjorde hjernen din nå? En ingeniør-tenker vil se for seg et sett med signaler fra hjernen via nervebanene som får de rette muskler til å trekke seg sammen eller slappe av. Men egentlig er det ikke så direkte. Det går et signal ut som aktiverer gripe-refleksen. Det gjør at alle fingrer får egentlig beskjed om å gripe. Men samtidig går det ut signaler til alle de fingrene som ikke skal bevege seg, om å ignorere det gamle gripe-signalet.  Dermed gjenstår den ene fingeren som beveger seg. Dette er et kunststykke som hjernen ikke kan ved fødselen. Babyen kan gripe, men ikke bruke fingrene uavhengig av hverandre. Dette må læres, og det oppnås nettopp ved hjelp av at nyere systemer mestrer å hemme de riktige fingrene. Måten dette er konstruert på er resultat av evolusjon. Gripeevnen var der først. Så kommer nye systemer over dette og modifiserer refleksen. Slik er det også med de emosjonelle primærresponsene. Dersom et nyere system skal kunne modifisere atferd, så må det være i stand til å hemme primærresponsene. Vi vet nå ganske presis hvor dette skjer i hjernen hos vår art, nemlig i høyre tinning-lapp. Her samles veldig mye av kommunikasjonen mellom hjernebarken og det limbiske system. Og hovedoppgaven er å hemme impulsene. Når jeg snakker om kognitiv mobilisering, og impulskontroll, så er det akkurat den anstrengelsen som må til for å få til dette, det er snakk om. Og den kan trenes.

I tillegg til dette er vi utstyrt med en spennende modul som på engelsk kalles ventromedial prefrontal cortex, forkortet VPC. Den ligger i fronten av hjernen, omtrent rett bak øynene. Dette er den enheten som i praksis handtere rasjonaliteten i oss. Altså den kombinerer det kognitive, med verdisystemene.  Hemmeligheten her er at dette fungerer uten emosjonelle utbrudd av affekt. Det holder at vi har hukommelse om det. Kjernen i min beslutningsteori, og teori om rasjonalitet, kan lokaliseres å ha sitt motsvar i denne modulen.

Et viktig poeng her er at mennesket ikke kan klare seg på ren kognisjon. Kognisjon handler om det som er, men vi er i behov av det emosjonelle systemet for å fortelle oss hva vi vil. Men det emosjonelle systemet, konkurrerer, og vinner ofte kampen om energi i hjernen. Det har sine egne impulser og primærresponser. Det er dette systemet hjernen må makte å holde i sjakk. Men det må skje uten at vår emosjonelle utrustning blokkeres. For da vet vi ikke hva vi vil. Fornuften har altså bremsemekanismer, som kan avdempe følelsene. Og så har altså hjernen tilgang til funksjonalitet som integrerer dette på en balansert måte. Samlet skaper dette vår rasjonalitet og vår menneskelighet. Men dette er et finstilt system, som lett kan komme i ubalanse. For faktum er jo at utfordringer som krever oss, på den brutale primitive måten, på ingen måte er eliminert, i menneskesamfunnet. Vi har dette som en ressurs i bunnen. Og da er det åpenbart at dette er et system, som er komplekst, og sårbart for feilfunksjon. Det er med andre ord ikke rart at vi ser det mangfoldet som vi gjør. Og det vil være der så lenge mennesket er menneske.

Kroppsforberedelse

En del av kroppens responser på stimuli handler om kroppsforberedelse. Når det er mat i sikte forberedes fordøyelsen. Andre utfordringer krever at kroppen forberedes på anstrengelser i form av kamp eller flukt. Dette er responser som også fortolkes av et sofistikert emosjonelt system. Det er det som kalles for Langes loop. Sannsynligvis er det en «bootstrap» vekselvirkning som starter veldig primitivt, men som selvforsterker gjennom flere lag av fortolking og respons. Vårt emosjonelle system er fortsatt dypt forbundet med kroppstilstander, noe som er lett å observere rent psykisk, men som også kan registreres og måles.

Emosjonell fleksibilitet

Etter å ha gått gjennom denne tankerekken, så endrer det min oppfatning som det emosjonelle systemets læreevne. Jeg mener fortsatt at det emosjonelle systemer er langt mer rigid enn det kognitive. Men via denne refleksjonen innser jeg her kan det inngå mye mer erfaringsbasert læring.

Jeg har tidligere snakket om emosjonelle utløsningsmekanismer her.  Slike mekanismer kan støtte opp om fleksibilitet på den måten at det styrer hva som skal utløse det emosjonelle utbruddet. Og det er jo en kognitiv funksjon. Sannsynligvis har vi en medfødt funksjon for dette, som en startmotor, som kan utvikles og formas av livserfaring. Men så kommer altså den generelle kognitive kapasiteten via bremsemekanismer, opp på toppen av det hele. På den måten er systemet utstyrt med læreevne, sannsynligvis i flere lag.

 

Emosjonelle arketyper

Kanskje kan man kalle de arvelige startmotorene i dette systemet for emosjonelle arketyper. Som mekanismer er jo ikke dette forskjellig fra andre arketyper eller anskuelesformer som for eksempel omhandler tid og rom. På samme måte har vi sofistikerte systemer for fortolkning av våre egne indre responser. Her er det vesentlig å påpeke at alle slike arketype fortolkningsskjemaer er sine egne systemer, på egne premisser, og som på ingen måte er kompatible med hverandre. Det er sjelden vi snakker om fryktens form og farge. Noen av oss gjør det fordi vi har synestesi.

Opphavet til den platonske illusjonen

Les gjerne om den platonske illusjonen her. Vår opplevelse av bevissthet oppfattes uavhengig av lokalisering i rommet. Det er fordi fortolkningsskjemaene er inkompatible. Vi klarer ikke å «se for oss» fire dimensjoner. Det er fordi fortolkningsskjemaene i det visuelle systemet kun er utviklet for tre dimensjoner. Vi har et indre liv, basert på spesialiserte fortolkningsskjemaer som er åpenbart inkompatible med fortolkningsskjemaer som er utviklet for sansesystemene våre.

Men det er først når det kognitive systemet er på plass med symbolspråk og evne til bevisst avansert tenkning at dette har potensiale til å skape komplett forvirring i vår egen selvforståelse. Dette blir da en del av det jeg betegner som «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn.

De filosofiske perspektiver har en fellesnevner

Som en filosofisk digresjon på det hele, kan det påpekes at dette er en type tenkning som setter følgende konsepter i sammenheng:

1)   Filosofien: Immanuel Kants «anskuelsesformer»

2)   Psykologi: Piagets mentale skjemaer

3)   Psykologi 2: Carl Gustav Jungs arketyper.

4)   Teknologi: Kommunikasjonsprotokoller

5)   Lingvistikk: George Lakoff: Metaforer

Samtlige av disse kan kokes ned til fortolkning, som noe grunnleggende ved all informasjonsprosessering. Jeg startet min filosofiske tenkning med refleksjoner over informasjonspålitelighet. Her oppdager det grunnleggende med informasjon, nemlig at informasjon er umulig uten fortolkning. Alle disse konseptene beskriver det samme, hver på sin måte. Og de innebærer nøyaktig den samme grunnantakelsen på informasjon. Både Kant og Piaget hadde fokus på epistemologi. Etter som jeg har utgangspunkt i tekniske konsepter på informasjon, så blir etter min mening det grunnleggende epistemologiske problemet svært synlig. Dette leder oss uunngåelig inn i subjektivismen. Det jeg har gjort her er å antyde hvilket potensial som ligger i dette, i måten vi kan forstå oss selv på, og ikke minst få øye på hva vi ikke kan forstå og hvorfor ting blir uforståelig for oss. Vi er begrenset av en biologisk evolusjon som har plantet komplekse strukturer av fortolkningsskjema i oss, systemer som på ingen måte er innbyrdes kompatible. Så plutselig en dag forstod jeg at dette er nøkkelen til det såkalte «harde problemet» med bevissthet som jo handler om en avgrunn mellom vår ytre forståelse av eget informasjonssystem kontra den indre opplevelse av det samme. Hei, folkens: svaret er inkompatible fortolkningsskjema. Utfordringen ved å bygge bro mellom disse kan noen ganger bli uoverkommelig.

 

Det indre og det ytre sansesystem

Når blir det en del gjentakelser, men da med fokus nettopp på sansesystemene. Før jeg snakker om sanser, vil jeg si noen ord om det som kan kalles illusjonen om transparens. Jeg har vært inne på det her. Det handler om en opplevelse av at sansene er en form for vindu ut til verden. Tenk på øynene som vinduer. Innenfor er sjelen og utenfor er verden. Sjelen ser verden gjennom vinduene. Og sjelen hører lydene som er der ute, gjennom ørene. Og sjelen lukter de luktene som er der ute, gjennom nesen. Slik kan vi fortsette. Så tenker jeg at mange dyrearter ikke har noe forhold til kategorisering av sansene. Hørsel, lukt og syn, danner en helhet som dyret oppfatter verden gjennom. Vi tenker altså oss en form for opplevd transparens i interaksjon med verden rundt oss.

Noen ganger, i min oppvekst, hørte jeg om at f.eks. kyr ikke kunne se farger. Og jeg tenkte det måtte være kjedelig å kun se verden i sort-hvitt. Men, når vi tenker oss om, så kan nok kuas opplevelse av verden være like nyansert og innholdsrik som vårt eget, kanskje enda mer. Kua kan kanskje ha mye bedre luktesans enn oss, osv. eller en helt annen måte å oppfatte og fortolke på enn oss.

Når jeg hørte om flaggermus, som visstnok skal ha veldig dårlig syn, og ofte er mest aktiv i natten mulm og mørke, så høres det jo igjen ikke særlig forlokkende ut. Når vi hører om ekko-systemet som flaggermusen bruker, så assosierer vi det med en dårlig erstatning. Men kanskje ville flaggermusen, om den kunne, tenke det samme om vår synssans. Poenget er at ekkosystemet har en tilsvarende omfattende informasjonsprosessering, med dimensjoner vi ikke kan fatte, og som gjør at den har et innholdsrikt nyansert bilde av verden, likevel.

Og her er vi inne på noe vesentlig, nemlig at den fysiske sansen, bare er en forlengelse av et langt mer komplekst sansesystem, hvor hovedvekten handler om informasjonssystemets prosessering hvor magien realiseres. Jeg tenker at det er sansenes indre implementasjon, som er det store «mirakelet» her, og som skaper en representasjon av omverden, optimalisert på vår egen biologiske gevinst.

Et spørsmål som har vokst frem de siste 10-20 årene er i hvilken grad sansene tegner et sant bilde av våre omgivelser, eller et virtuelt mønster som er tilpasset det vi trenger for egen overlevelse. Og disse behøver nødvendigvis ikke å ligne så mye på hverandre. Noen hevder det motsatte. Se her.

Så vidt jeg forstår, er det Aristoteles den som først lister opp fem av våre sanser på en systematisk måte og kanskje dermed etablerte samlebegrepet sanser. Ganske intuitivt listet han opp smak, syn, berøring, lukt og hørsel.

I dag vet vi at mange andre systemer, har lignende funksjoner som sanser.  Noen lister opp «en sjette sans» som er evnen til å vite lemmenes posisjon i forhold til kroppen, som en indre fornemmelse, uten ved hjelp av de andre sansene. Den skal vi komme tilbake til.

For meg, som ny-subjektivist er fokus her på at min hjerne er et informasjonssystem. Men jeg blir overrasket når jeg oppdager hvor stor del av hjernen som brukes til å handtere sansesignaler.

I forrige avsnitt snakket jeg om fortolkningsskjema. Nå forenkler jeg dette til en enkel formel:

Informasjon = datastrøm pluss fortolkning

Dette er høyst reelt. De som har sett filmen The Matrix kan kanskje huske de grønne skjermene, fylt opp med uforståelige mønstre av tall og bokstaver. Men når vi kommer inn i Matrix er alt dette omgjort til en hel verden av objekter, ting og hendelser som vi kan fatte og forstå. Dette er et godt bilde på den magien informasjonssystemet i hjernen driver på med. For det som kommer inn gjennom vårt sanseapparat, er nettopp så kaotisk, så detaljert, så komplekst så uforståelig. Men vår indre opplevelse av dette er, som sagt en meningsfull verden av landskap, ting, hendelser, mennesker og dyr.  Det som gjør dette, er nettopp den komplekse syntesen mellom datastrøm og fortolkning.

For hver av de sansene, Aristoteles lister opp, finnes det tilsvarende hjernesentre, spesialisert på å dekode og distribuere informasjonen i stadig mer abstrakte lag, som bygges inn i den konteksten som blir vår hukommelse og vår opplevelse. Det største av dem er synssentret, som fyller omtrent hele bakhodet. Andre arter har vekt på andre sanser, som lukt. Lukt-senteret, legger fremme bak nesen. Arter med store snuter har ofte hovedvekt på luktesansen.

Når vi tenker evolusjon her, så stiller det oss jo på en hard prøve å fatte hvordan evolusjonen kan ha evnet å få til dette.

Min hypotese er at det meste av sanser må ha vært til stede i primitiv form før vi hadde noen bevisst opplevelse av dette.

Eksperimenter og erfaringer med menneske med ødelagt synssenter, viser at de ser likevel. Har er andre deler av hjernen som får tak i og utnytter datastrømmen, blant annet dypt nede i det vi kaller for «krypdyrhjernen».

Og sansene har selvsagt blitt utviklet i samspill og vekselvirkning med tilsvarende informasjonsprosesserende systemer.

Og seleksjonstrykket som driver dette er lett å forstå. Jo bedre og mer nyansert sansing, desto bedre informasjon om omverden, og desto bedre og mer sofistikerte responser.

Så betingelsene for det naturlige utvalg er jo der. Det som er vanskelig for oss å fatte, er de utallige antall generasjoner av prøving og feiling som måtte til for å skape så avanserte systemer, som det vi snakker om her. Noe av dette handler kanskje nettopp om nevronenes måte å fungere på. Nevrale nettverk er jo utmerkede til å lære og spesialisere seg. Men oppgavetypene er forskjellige, slik at spesialitet også handler om hvordan dette er strukturert fra bunnen av i hvert enkelt hjernesenter. Her har vi fortsatt mye å lære.  Så vi har det genetiske som setter opp den grunnleggende strukturen. Men deretter har vi altså systemets lærings og tilpasningsevne, som bygger videre på dette og utvikler den sofistikerte funksjonaliteten. Det kan være at nøkkelen her ligger i nevronet selv og dets virkemåte, og evne til å organisere seg i omgivelsene, koordinering osv.

Tilbake til transparens-illusjonen. Dette vet vi jo selvsagt i dag, ikke er tilfelle. Så har man gått videre til andre metaforer, av type videokamera, eller mikrofon, og at datastrømmene på et eller annet vis lagrer bilder og lyd, omtrent som på de gamle magnetbåndene, vi brukte for dette i sin tid. Dette er også feil.

Det som er realiteten, er dette er systemer som konstruerer indre representasjoner av datastrømmene. Nøkkelordet her er «konstruerer». Her er vi over i den kreative prosess, slik som beskrevet her. Hjernen konstruerer informasjonsstrukturer, og de som gir den beste biologiske gevinsten, sementerer virkemåten. Jeg har noen ganger benyttet metaforer fra informasjonsteknologi, som grensesnitt om dette. Dette blir også delvis misvisende, nettopp fordi vi har denne dynamiske konstruksjonsprosessen gående. Og dersom vi tenker evolusjon, så er dette veldig forståelig. Et grensesnitt er designet ut fra et konsept at vi vet om behov, spesifikasjoner og design på hver side av grensesnittet. Dette er ingeniørtenkning. Og selvsagt er dette mest effektivt. Men som jeg beskriver her: dette er forutsetninger som evolusjonsprosessen ikke har. Det er derfor vår hjerne i stor grad er basert på den kreative prosess. Den gjetter og evaluerer, og konstruerer strukturene på denne måten. Dette skjer i absolutt alle lag, inkludert vår bevisste mentale tenkning, og helt opp til sosiale og vitenskapelige prosesser. Studer dem, og du finner igjen den samme kreative prosessen i alt dette.

Det at sansene konstruerer vår oppfattelse gjennom slike prosesser, må nødvendigvis, eller burde anspore filosofer til å utvikle nye revisjoner av sine teorier, både når det gelder epistemologi, men også bevissthet, kanskje også etikken. Noen gjør jo dette, som Daniel Dennet. Men generelt har man rett i at filosofien fremstår utdatert på området.

 

Vi kan fortsatt se for oss sansene som grensesnitt mot verden. Men det betyr ikke nødvendigvis at representasjonen må ligne på realitetene, hva de nå enn måtte være. Det vi kan forvente oss er en kongruens på det som er optimalt for oss å handtere. Uansett kan vi utlede av dette at grensesnittet har en ytre side og en indre side. Hva er den indre siden? Min hypotese er at det er våre indre fornemmelser av det som presenteres. For eksempel, det å se rødt, er en indre fornemmelse. Vi er ikke i behov av å vite at dette handler om elektromagnetiske bølger innenfor et visst frekvensområde, for å kunne nyttiggjøre oss dette. Men sansen presenterer oss altså for den fornemmelsen vi navngir som rødt. På samme måte er det med smak, lukt og hørsel. Vi har indre fornemmelser av dette, og vi vet jo i dag at de realitetene som presenteres er ganske annerledes enn de indre fornemmelsene. Ikke bare er det dette, vi har også utviklet kontekstuelle strukturer til å sette alt dette i relasjon til hverandre, i tid og rom. Dette er også informasjonsprosesserende strukturer. Vi kan nok diskutere om tiden eksisterer i den virkelige verden. Men det som er sikkert er at vår egen hjerne holder seg med strukturer som skaper denne fornemmelsen.  Og slik kan vi holde på og oppdage et stadig mer finmasket nettverk av lag på lag med informasjonsbehandlende systemer. I teorien kan vi kanskje koble dette sammen med et tilsvarende nettverk av fornemmelser.

Når alt dette er sagt så er selvsagt ikke all informasjonsprosessering koblet opp mot fornemmelser. Det ubevisste handler om informasjonsprosesser som fungerer som informasjonsprosesser, uten at det er koblet til noen kontekst av den art vi har fokus på. Denne organiseringen er veldig lett å forstå. Alternativet er totalt kaos i vår opplevelse. Tenkning ville ikke vært mulig. Det vi ser er «panserets overside». All kompleksiteten under vil kun skape støy på overordnet nivå. Det meste av det hjernen driver med har vi ingen fornemmelse av. Så det er ikke slik at fornemmelsen bare oppstår tilfeldig av noe som skjer. Fornemmelsen er i seg selv en konstruksjon. Det er en presentasjon av informasjon som benyttes på det overordnede plan. Dette løser ikke bevissthetsproblemet, fordi vi godt kan tenke oss systemer som fungerer slik, uten indre opplevelse av det. Men jeg tenker at det er viktig å følge dette sporet, også i forskningen på bevissthet. For her kommer vi nærmere den fysiske implementeringen av det filosofene kaller for kvalia.

Så når vi er kommet hit i refleksjonen over de ytre sansesystemene, så er vi moden for å begynne å snakke om de indre. Dette er jo omtalt i avsnittet over, men la oss ta en runde to, med fokus på sanseutviklingen.

Sannsynligvis er mange av oss, inklusive filosofer blinde disse systemenes eksistens. La oss da begynne med den sjette sans. Aristoteles var «blind» for denne. La oss først starte med litt ingeniørtenkning. Oppgaven er å drikke av glasset som står foran deg på bordet.  Hva trenger hjernen å gjøre da? Ja, over panseret så griper vi jo bare glasset, og totalt blinde for alt det som må til i bakgrunnen for at det skal kunne skje. Og her kunne vi sikker skrevet bøker bare om dette. Men det er åpenbart at vi må bruke armen til dette. Det er også åpenbart at armen må beveges i posisjon for å gjøre det. Kommer vi litt i dybden så må det altså en serie med muskelbevegelser til for å oppnå akkurat det. Selvsagt planlegger hjernen rekkefølgen av hvordan dette skal skje. Men hva trenger den å vite for å gjøre en slik planlegging?   Det er kanskje ikke så intuitivt, men den må jo vite armens tilstand akkurat nå, for å kunne legge en slik plan. Det må vite utgangstilstanden til armen.  Har du tenkt på det? Hvordan vet hjernen armens posisjon her og nå? Vel, vi kan jo se armen, det må jo være nok? Men det er jo litt korttenkt, for blinde mennesker klarer jo også dette. Og vi klarer jo å bevege oss og gjøre ting i stummende mørke.

Sansen vi snakker om, er den som holder styr på lemmenes posisjon til enhver tid.  Og la meg bruke litt tid på å snakke om dette. For denne sansen er rarere enn vi kan fantasere om. Saken er den at systemet har et klart skille mellom hva som tilhører kroppen, og hva som er fremmed. Dette vet vi fra forskning. Skader i bestemte områder av hjernen, kan med føre at mennesker plutselig ikke oppfatter høyrearmen, som «sin arm». Faktisk har dette gått så langt som at mennesker har bedt om amputasjon. En kvinne klarte ikke lengre å vedkjenne seg sine egne bein. Hun havnet i rullestol. Vi har også det motsatte: mennesker som får amputert et lem, kan fortsatt føle at det er der. Poenget her er at vi har indre representasjoner av lemmene, som eier dem, har kontroll på dem og til enhver tid gjenspeiler posisjon og tilstand. Og når vi ingeniør-tenker over dette, så er det egentlig ingen overraskelse. Selvsagt må et informasjonsprosesserende system som skal handtere motorikk inneha slik funksjonalitet.

Hva annet er der av systemer som handterer kroppslige prosesser? Vel, da er vi tilbake igjen til dette at avansert kropp, krever avanserte informasjonsprosesser. Det indre sansesystemet er sanser som er utviklet for kunnskap om den indre empirien. Så vi har den ytre empirien som er omverden, og den indre empirien som er din egen kropp.

Og selvsagt kan vi tenke på samme måte når evolusjonen utvikler sansesystemer som fortolker signalene fra egen kropp. Selvsagt finnes også her grensesnitt, hvor noen når så langt at vi får konstruksjoner som blir til fornemmelser i vårt mentale landskap. Og det er jo ikke så, rart at våre indre fornemmelser har kvaliteter på egne betingelser, som på ingen måte er kompatible med de ytre fornemmelser. Det er en grunn til at vårt indre liv er så pass utilgjengelig i vitenskapelige termer som de er. Hele den vitenskapelige diskurs, med alt sitt språk, alle sine metoder og alle sine begreper, er utviklet og tilpasset, den ytre empiri, med utgangspunkt i en felles menneskelig referanseramme for ytre anskuelse. Selvsagt er ikke dette på noen måte kompatibelt med det indre, på samme måte som at det å høre ting, gir andre fornemmelser enn det å se ting.

Vi har ingenting å forene dette med, på rent strengt vitenskapelig vis. Og mangfoldet i dette er så omfattende at det kun kan bli løselig statistikk ut av det hele. Hele poenget her er at, jo at vi er individer, subjekter med hver våre indre forhold formet av en livshistorie av arv og miljø, som er unik for hver enkelt av oss.  Vi er med andre ord inne på et område som er langt svakere tilgjengelig med vitenskapelige metoder. Det betyr ikke at vitenskapen er utelukket. Det er bare det at utfordringene er langt større, og jeg er i tvil på om vi har fått det grunnleggende på plass, særlig på filosofisk side.

La meg dra frem begrepenes tegntrekant i noen nye versjoner:

I denne sammenheng er det fruktbart å se på det slik, at begrepene består av ordene mellom oss (syntaksen), forestillingene i oss (semantikken), og den delen av empirien dette representerer. Vår basis for å observere empirien er grunnleggende våre egne sanser. Vi kan ha flere veier, og vi kan ha tekniske innretninger som konverterer signalene til noe vi kan se eller høre (som for eksempel en geigerteller). Selve empirien, og menneskeartens måte å erkjenne dette på, representerer vår felles menneskelige referanseramme, og vi har ordene til å kommunisere om dette på.

Når det kommer til vårt indre sanseapparat, så er det våre egne kropper som representerer empirien. I tillegg har vi altså et indre sanseapparat, som formidler dette til oss i form av fornemmelser. Noe av dette har vi språk på, men ganske sikkert ikke alt.  Det har jeg forsøkt å fange opp i den nederste varianten.

Det som er vesentlig å poengtere her, er eksistensen av en indre empiri, noe vi fornemmer med utgangspunkt i eksistensen av et indre sanseapparat. En viktig parallell her er min beskrivelse av sannhetsbegrepet, som et forhold mellom forestillingen og det som er. Det er kun beskrivelsene av dette, som kan få karakteristikken sann eller usann. Den indre empirien, er det den er, på samme måte som det ytre.

Så kan man jo spørre hvor i hjernen dette sitter? Vi har altså lokalisert senter for syn, lukt, hørsel og smak. En forsiktig fasit er at vi her snakker om det limbiske system. Her kan være mer, og dette er integrert på en slik måte at grensedragningen blir diffus. Men det vi skal være oppmerksom her på er at funksjonen dette i all hovedsak er noe annet enn det ytre sanseapparat. Det ytre sanseapparat besvarer i hovedsak spørsmål av type «hva er der ute?» «Hvordan fungerer det?» «Hva er mine muligheter?».
Det indre sanseapparatet besvarer i all hovedsak spørsmål av type «Hvordan har jeg det?», «Hva betyr dette for meg?». «Hvordan reagerer jeg på dette?».

Her er det vesentlig å poengtere at dette ikke er tatt ut av løse luften. Jeg anbefaler boken «Descartes Feiltakelse» av Antonio Damasio. Her får vi en direkte førstehånds beskrivelse av hva som skjer når et menneske mister kontakten med sitt emosjonelle system.  Som forutsagt i beslutningsteorien, så vil den personen få store problemer med å ta beslutninger. Og som forutsagt i verditeorien, vil dette ikke være problematisk der personen allerede husker reksjoner han har hatt på lignende hendelser.  Alt dette er nøyaktige empiriske forutsigelser som kan gjøres av min beslutnings og verditeori. Har vi ikke tilgang til det limbiske system, så vil vi ikke vite hva vi vil. Vil vi tape evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Var et barn født uten det limniske system, vil det sannsynligvis dø på grunn av total mangel på initiativ.

 

 

Den store splinten

I mine tekster refererer jeg ofte til uttrykket «den store splinten i menneskets sinn». Her er det på sin plass å utdype dette. Vi konstaterer at, sett i evolusjonsperspektiv, så har utviklingen av menneskedelen av vår hjerne kommet veldig raskt. Det har kanskje skapt en ubalanse, som vi mennesker lever med og kjenner på hver eneste dag i våre liv. Mennesket ser ut til å lide av en slags evolusjonær vokseverk. Jeg er da blant dem, som tar disse observasjonene alvorlig, og innarbeider dette i den filosofiske forståelsen av, både menneskearten, men ikke minst opplevelsen av det å være menneske.

Sammenlignende anatomi viser at hjernen vår er tredelt. I bunnen har vi lillehjernen, og hjernestammen. Det refereres ofte som krypdyrhjernen. Det er ikke uten grunn, for her er slående likheter. Krypdyrhjernen driver med livsopprettholdende aktiviteter, som f.eks. å regulere temperatur, glukosenivåer og hjertefrekvens. Store deler av lillehjernen handterer motoriske funksjoner.

Så har vi det limbiske system, som ligger oppå krypdyrhjernen. Denne refereres ofte som «apehjernen». Også her er likhetene slående, ikke bare med aper, men med pattedyr generelt. Det Limbiske System forbindes mest med det vi opplever som følelser. Jeg refererer det ofte som det emosjonelle system. Her ligger sentra som styrer frykt, sinne, begjær, seksualitet osv.

Opp på der igjen har vi hjernebarken. Det er også noe som andre pattedyr har, men i mindre grad. Hos oss er den spesielt stor, og den refereres da gjerne som «menneskehjernen». Hjernebarken forbindes med kognitive funksjoner, språk, logikk, rasjonalitet osv.

Det er viktig å merke seg at alle disse delene står i nær integrasjon med hverandre. De kontrollerer, styrer og påvirker hverandre. Tanker vi tenker, kan påvirke det som skjer, både i ape-hjernen, i krypdyrhjernen, ja til og med videre ut i kroppen. Og den motsatte veien er like åpen. Dette er et helintegrert system, inkludert kroppen.

Det meste av våre følelser og mentale drivkrefter kommer altså ikke fra menneskehjernen, men lengre ned. Derfor vet vi at vi deler det meste av vårt følelsesregister med, i alle fall pattedyrene. Og da snakker vi om alt fra kjærlighet, til forelskelse, til omsorg og over til aggresjon, begjær, sjalusi og frykt.

Den store splinten i vårt sinn finnes på flere nivåer. Jeg har kommet opp med følgende:

1)   Konflikten mellom egoistiske- og sosiale tilbøyeligheter.
Ofte kan handlinger gi positive konsekvenser for oss selv, men negative konsekvenser for omgivelsene. Dermed blir det en avveining. Den kjennes som en kamp. Bruk av kognitive ressurser gjør at vi blir bevisst denne kampen.

2)   Konflikten mellom følelser og fornuft
Våre kognitive funksjoner finner alternativer som motsier emosjonelle primærresponser. Det er kanskje her den store splinten er mest synlig i vårt mentale landskap. Lit tabloid kan vi si det slik at for andre dyrearter så er det harmoni mellom impuls og respons. Gitt impuls så og så, så blir responsen deretter. Det er ikke dermed sagt at ikke andre arter kan ha impulser i konflikt. Men kampen avgjøres av styrken mellom impulsene. Det er ikke sikkert at dyret merker så mye til den styrkeprøven. Individet agerer i henhold til den retning impulsen til slutt tar. Hos oss mennesker er denne kampen flyttet over til våre kognitive kapasiteter. Det er her vår tenkning skjer, følgelig har vi en sterkere fornemmelse av konflikter i vårt indre sinn. Vi kjenner på den kampen hver eneste dag. Faktisk samles det meste av nervesignaler fra det limibske system i den høyre tinning-lapp. Dette er et system som er spesialisert på å undertrykke gjennomslaget fra våre emosjonelle impulser. Så i tillegg til å komme opp med mer fornuftige handlingsalternativer, så har altså hjernen også jobben med å undertrykke primærresponsen. Og vi vet så inderlig godt at dette er en kamp som på ingen måte er avgjort. Det er jo derfor det kjennes som en kamp.

3)   Konflikten mellom kortsiktighet og langsiktighet
Våre impulser søker kortsiktig tilfredsstillelse, mens vår fornuft innser skadevirkninger på lang sikt, men må føre en komp for å kontrollere impulsen.

4)   Forvirring i sorteringer mellom språk, forstilling og realitet
Vår hjerne har nok vært i stand til å dekomponere f.eks. form og farge fra objekter, lenge før mennesket ble menneske. Etter hvert som arten har utviklet evne til abstraksjon, åpner det for muligheten til å sette språk på slike dekomponerte forestillinger. Men hjernen er ikke like god til å avsløre egen virkemåte, slik at vi får illusjoner f.eks. om former som eksisterer uten stoff, informasjon som eksisterer uten materie, tid som eksisterer uten hendelser; ånd som eksisterer uten materie. Denne illusjon bidrar med latent risiko til å skape dyp forvirring i vår metafysiske virkelighetsoppfatning.

 

Jeg tenker derfor at hjernekapasitet og sosial kompetanse ikke nødvendigvis er ubetingede goder. Eller det er goder som kommer med en kostnad. Mennesket opplever lidelsen kvalitetsmessig annerledes enn andre arter på kloden. Mennesket er bekymret fordi det evner nådeløst å se for seg alle mulige og umulige ulykker som kan ramme. Og mennesket vet at det skal dø. Dette driver mennesket inn i religion og i en egoistisk kamp for å få mest mulig ut av den tiden som er til rådighet. Det driver også mennesket inn i en følelse av tomhet og meningsløshet. Den sosiale kompetansen driver mennesket inn et mer eller mindre kynisk sosialt spill. De fleste av oss er «inne» i dette spillet og har lite refleksjon på å se det hele utenfra. Men de fleste av oss finner sin vei til å leve med den smerten som på en eksklusiv måte definerer oss som art. En moden strategi er nysgjerrigheten, forsøket på å forstå. Gjennom forsøket på å forstå, kan man forholde seg til disse forestillinger.  Som en bivirkning, på en finurlig måte, virker denne aktiviteten til å kunne dempe smerten.

Men det viktigste er å holde frem menneskets unike rasjonalitet som jeg tenker er det beste våpenet som kan brukes i forhold til å gi oss den livskvalitet og derigjennom mening i den korte tiden vi er til. Og rasjonaliteten kan ikke forstås uten at vi tar med den kunnskap som forteller hvem vi er og hvorfor vi er slik og hvordan vårt sinn egentlig fungerer. Det er her jeg drar opp atferdsdualismen som nøkkelen til å forstå hele oss både som det dyr vi er, men også som besluttende menneske. Ved å analysere menneskets beslutningsfunksjon har jeg kommet til den erkjennelse at dette er helintegrerte systemer. Mennesket er ikke i stand til å beslutte uten ved hjelp av den eldre delen av hjernen. For ellers kan vi ikke vite hva som er viktig. Vi blir ute av stand til å verdsette; foretrekke noe foran noe annet. Derfor er f.eks. mitt syn på rasjonalitet avvikende fra normaloppfatningen.

Men det går lengre enn som så. Jeg hevder altså at mennesket har sett denne splinten i tusener av år. Og forskjellige kulturer har satt sitt språk på det. Vi gjenkjenner dette som konflikten mellom «kjød og ånd», mellom «godt og ondt», mellom «synd og moral», mellom «følelser og fornuft», mellom «skyggen og persona», mellom «id og ego», mellom «det ubevisste og det bevisste», mellom «intuisjon og analyse», mellom «legeme og sjel», mellom «fristelse og godhet», mellom «krig samarbeid», mellom «dyr og menneske». Det er slett ikke uvanlig å benytte seg av dyremetaforen når vi omtaler «det kjødelige». Dette er ikke tilfeldig, og det avslører en implisitt innsikt i problemet.  Jeg snakker ofte om «villdyret». Da refererer jeg den eldre delen av hjernen. For den har vi felles med pattedyrene. Denne likheten har mennesker observert i tusener av år. Nå bekreftes kunnskapen, av sammenlignende anatomi, nevrologi og genetikk. For hver dag så går så bekreftes dette stadig sterkere. Jeg vil gå stå langt som å hevde at enhver filosof eller politisk tenker som glipper på dette, er på ville veier. For denne kunnskapen er helt avgjørende for vår forståelse av oss selv, vår plass og rolle i denne verden. Bommer vi her, så bommer vi totalt.

Det er viktig å forstå at dette representerer en grunnleggende livsutfordring for menneskeheten. Det kan beskrives som det humanistiske basis paradoks:

Vi trenger empati for å lykkes som gruppe, men vi trenger aggresjonen for å lykkes som individ

Dette er satt på spissen. Selvsagt er det langt mer nyansert. Når jeg sier gruppe, så tenker jeg alt fra relasjonen mellom to individer, til familien, til landsbyen, til kulturen, til sivilisasjonen, til menneskeheten. Og for hvert nivå øker behovet for det empatiske alternativet. Jo høyere konfliktnivå i gruppen, desto dårligere er evnen til å handtere ytre utfordringer. Og motsatt, jo bedre sosialt samspill, jo bedre er gruppens forutsetninger for å lykkes. Men den observante vil da oppdage at empati og aggresjon er motsetninger. Den ene søker andres beste, mens den siste søker andres destruksjon og lidelse. Dette referer seg da til det punkt 1, på listen, nemlig konflikten mellom det egoistiske og det sosiale. Denne konflikten må være svært gammel. Den har nok eksister lenge før mennesket ble menneske. Noen ganger har jeg referert til utslag av dette som kognitiv dissonans. Men egentlig stikker selve konflikten langt dypere. Dette er en konflikt i villdyret selv. Kanskje kunne man kalle det for en emosjonell dissonans. Empatien relaterer seg til vår omsorgsevne. Den er igjen basert i slektskapsseleksjon. Aggresjonen har vært med oss enda lengre. Her har jeg noen hypoteser om den biologiske opprinnelsen.  Poenget er at her har vi to motstridende tilbøyeligheter. Hos arter som ikke baserer seg så mye på kognitiv kapasitet, så løses nok dette gjennom det jeg kaller for analog beregning. Det vil i praksis si styrkeforholdet mellom tilbøyelighetene. Hos oss mennesker settes deler av jobben, i større eller mindre grad bort til pannelappen. Hvor mye og hvor stor innflytelse dette får er individuelt, avhengig av forholdene i den enkelte hjerne. Det er denne evnen, som altså handler om å ta i bruk pannelappen til å analysere slike utfordringer, som gjør oss mennesker til mennesker. Altså, vår evne til å kontrollere aggresjonen, og i stedet basere oss på fornuft, øker vår evne til å samarbeide dramatisk. Men dette vil balansere mot rivaliserende mekanismer i egen gruppe. Den som ikke klarer å utnytte egen aggresjon vil tape sosial status. Husk at villdyret fortsatt er sprell levende i oss. Og villdyret tiltrekkes av det sterke og forakter det svake. All forskning viser at vi mennesker ikke lar oss imponere av analyse og forståelse, men av det emosjonelle signalspråket. I den interne rivaliseringen har det dominante individet nesten alle fordeler, inkludert det sosiale overtaket. Dermed får vi en sortering av aggressive dominante individer oppover i hierarkiet.

Så her er da paradokset: Gruppens mest innflytelsesrike individer er krigersk orienterte individer. Mens gruppens som helhet har mest å tjene på samarbeid, og det gode sosiale samspill.

Dersom noen spør hvorfor det er så mye krig i verden, så er dette min hoved-hypotese på hva som er det grunnleggende problemet. Men igjen, dette er satt på spissen. Virkeligheten er alltid mye mer nyansert. Å være aggressiv og samtidig være på bunnen av hierarkiet, er ingen god ide, heller ikke for sosial suksess. Tvert imot. Den primære fristelsen vil alltid være der, som følge av frustrasjoner som følger av gjentagende krenkelser og sosial nedgradering. Men som jeg beskriver her, så undergraves aggresjonens effekt som sosial forsterker, jo lengre ned man er presset i hierarkiet. Til slutt er det intet igjen. De individer som innser dette og greier å etablere nok selvkontroll, leter da etter andre strategier. Her er den viktigste av dem å utvikle sin egen nytteverdi ved å arbeide, utvikle kunnskap, kompetanse og rasjonalitet.

Også i toppskiktet er dette mer nyansert. Bøllete atferd krever stor makt for å kunne være bærekraftig. Men noen ganger overvurderer bøllen sin egen makt, han blir utålelig og vil etter hvert tape så mange viktige allianser at maktforholdet snur, og han blir utmanøvrert. Slike prosesser skaper utvekslinger opp og ned i hierarkiet.

Ut av dette utkrystalliserer det seg to typer sosiale profiler:

1)   Krigeren
Orientert om den gamle hjernen, villdyret. Atferden preges av sofistikert aggresjon, manipulasjon, maktkamp og sosialt spill. Det er den nedre siden av splinten,

2)   Analytikeren
Orientert om menneskedelen av hjernen, fornuft, rasjonalitet, analyse og forståelse. Det er den øvre siden av splinten.

På tross av at vi mennesker, innerst inne vet dette, at vi vet hva som er menneskelig, at vi både har moralske formaninger i kulturen som påpeker dette, og et vi kjenner det i oss selv, så kan vi ikke hindre villdyrets impulser, som er beundringen og tiltrekningen til det sterke, som er krigeren, og forakten og fristelsen til å krenke det svake, som er analytikeren. Hele tiden lar vi oss overmanne av dette, og dette preger historiefortellingene vi skaper om oss selv. Dette resulterer igjen i sofistikerte modeller for rettferdiggjøring av aggressivt begjær. Se her. Hver på sin måte blir de fleste filosofiske- ideologiske- og religiøse tankesystemer preget av den store splinten og de utallige mentale-, sosiale- og kulturelle spenningene som kommer av dette. Denne splinten tar virkelig fyr for en art som mennesket, fordi bli dette ender opp som en slagmark i vår egen bevissthet.

Ja vi er natur!

Vi er ikke en art som har utviklet seg fra dyr til menneske. Vi er et dyr som har utviklet noen særtrekk vi kaller menneskelige.

Forskjellen på disse to grunnsyn er ikke bagateller. Det er fundamentalt. Vi har dyret i oss. Vi er dyr. Det er ikke «synden» som herjer i våre sinn. Det er heller ikke ånder eller demoner. Vi har dyret i oss, og det er med oss på godt og ondt. Det handler ikke om å «drive ut dyret». For det representerer alt som gir oss mening med livet. Men uten denne innsikten risikerer vi å bli slaver av det. Upåaktet lever det sitt eget liv med deg og meg som viljeløse medpassasjerer. Dette er ingen ny innsikt. Ingen forkleinelse til de gamle forestillinger om synd, om kjødet, om ånder og demoner. Dette er mennesket, som på hvert sitt stadium, oppdager dyret, kler det inn i sin språkdrakt, med utgangspunkt i sin livserfaring, sin kultur. På den måten er dyret adressert og i forbløffende god grad handtert av utallige generasjoner før oss.

Men ettersom generasjoner har gått og kunnskapen eksplodert, er det nå på tide å skifte gir. Vi kan bli langt mer presise i vår beskrivelse av hva dette er, noe som igjen øker vår forståelse og muligheter til å handtere dette, enda mer presist, med selveste vitenskapen med på laget.

Nei, mennesket degraderes ikke gjennom denne innsikten. Det er de andre dyreartene som oppgraderes. Det er på tide med vilje til å identifisere seg med også de individer på denne livsreisen som ikke tilhører vår egen art. Det innebærer også at identifikasjon med selveste moder natur, og alt som i den er, kommer langt nærmere. Vi er ikke separat fra naturen. Vi er natur.

Ja, vi trenger en moralsk rekonstruksjon, som tar alt dette opp i seg. Syndere og demoner, gav opphav til forvitring av det etiske grunnfjellet. Jeg skal ikke gi tap av etisk verdi, eller det jeg kaller for «dårlig menneskesyn», skylden for alt som er ondt her i verden. Men vår evne til å frikoble oss moralsk fra andre i vår art, og andre arter, kan på ingen måte frikjennes som årsaks-komponent til de mange ulykker som har skjedd. Dette er ingen trussel mot etikken, heller ikke mot menneskeverdet. Det er en åpning for oppgradering, noe som kan bety en stor forskjell i fremtiden, om det fikk oppslutning.

 

Hjernens tilbøyelighet til å gjenskape steinalderen

Se også her. Igjen vil jeg gå litt dypere i en metafor jeg ofte bruker, nemlig at mennesket har en iboende tendens til å gjenskape sitt opprinnelige steinalder-miljø. Dette blir da en naturlig fortsettelse av forestillingen om den store splinten.

Men la meg begynne denne refleksjonen med å snakke om huskattene som bor, sammen med datteren min, i leiligheten under meg. De er to stykker, et søskenpar, en hann og en hunn. De har for lengst funnet ut at jeg er en «kattevennlig» person. Det tok litt tid. De var litt tilbakeholdene til å begynne med. Det var da jeg oppdaget at det er lettere å få en skeptisk katts tillit dersom man setter seg ned. Da blir ikke størrelsen så fryktinngytende. Så de har begge tillit til meg, og det skjer ikke sjelden, de kommer og skraper på vinduet på verandadøra mi. Jeg har kontoret rett innenfor og de vet hvor jeg sitter. Jeg har helt bevisst passet på å aldri gi dem mat her oppe. Dette for å teste ut påstanden om at katter kun holder seg med oss mennesker fordi de får mat. Det stemmer dårlig med denne hypotesen. År etter år fortsetter de å komme og hilse på meg. Med monsen er det fast ritual. Han skal ha masse klapp på veien ned trappen til leiligheten. Han stryker seg på meg, og alt annet, og maler. Noen ganger er han riktig masete. Da kjeder han seg. Han går runden, gjerne med en rundetid nede i 10-20 minutter. Hunn-katten er mer motvillig til å gå ned. Hun skal ha klapp, maler ikke så lett og gjør seg til med kloreritualer på møbler og matter. Så forsvinner hun, stikker gjerne og legger seg et sted. Så lenge hun ikke maser, lar jeg henne bare være til hun dukker opp. Så blir det litt kos og klapp, på veien «hjem».

Så hva har disse huskattene med temaet å gjøre? Vel, for det første tror jeg at menneskets hang til å binde til seg katter, ikke bare har handlet om å holde rotter og mus unna, men også om våre behov for å praktisere omsorg. Jeg har ikke sett forskning på det, men jeg mistenker at kvinner er overrepresentert når det kommer til å holde seg med kjæledyr, særlig enslige kvinner og kvinner hvor barna har vokst opp og forlatt redet. Det er i så fall veldig forståelig sett i perspektiv av evolusjonspsykologi. Når en kvinne ikke får barn, eller er forbi dette stadiet, så er omsorgsevnen fortsatt på plass som en biologisk drivkraft for atferd. Dette er også et eksempel på det som Sigmund Freud kalte for forskyvning. Om man ikke har ekte barn å ta vare på, så tar man det som ligner. Samtidig er det et eksempel på det jeg kaller for «tilbøyelighetenes diffuse natur». Det betyr at det som trigger våre emosjonelle systemer ikke er presise kognitive mekanismer, men heller en slags bakenforliggende uklar arketyp som tegner uklare konturer av hva det er som begjæres. Da er det en rekke objekter som kan komme innenfor og utløse dette. Omsorg kan videre kobles til empati. Les gjerne her om empatisk appell, og hvordan avkom trigger denne langt ut over artsgrensene. Det som er vesentlig å forstå, er at det er slik det emosjonelle systemet fungerer, over hele linja. Triggermekanismene er diffuse og til en viss grad formbare. Vårt emosjonelle register er begrenset. Men manifestasjonene av dette er nærmest ubegrenset. Når vi observerer sosiale eller mentale fenomener, så er det alltid viktig å søke å spore det tilbake til komponenter i det emosjonelle registret, for derved å kunne avdekke hvilke mekanismer som er i spill. Veien går som regel via verdisystemer, kjeder og komplekse strukturer av verdier, som alle har sitt utgangspunkt i det emosjonelle systemet, i alle fall ifølge subjektivistisk verditeori. Det å forstå disse mekanismene, er grunnlaget for denne refleksjonen.

Tilbake til kattene. Men nå snur vi litt på bildet. De er huskatter. Alle deres fysiske behov er ivaretatt av mennesker. Det er en form for sivilisering. Gjennom årtusener med foredling har vi fått frem varianter som har mindre av villkatten i seg; de kan bli tam, tillitsfulle og tilpasse seg et liv i samspill med mennesket. Men alle katter har Amygdala. Dyrets fryktresponser ligger og vaker like under overflaten. Sist i dag, når Romeo (hann-katten) kom på sin runde, så skubbet jeg ved et uhell bort i klesstativet, som skranglet høylytt. Det var nok til at katten hoppet til og la på sprang (primærresponsen på frykt) noen meter før, dens kognitive funksjon nådde gjennom med at dette kanskje ikke er så truende likevel. Dette er et eksempel på at villdyret er der, det ligger og vaker rett under overflaten, men katten har nok kognitiv kapasitet til å kunne klare det nære samspillet med mennesket. Kattens atferd i forhold til oss, bærer nok preg at den delvis går inn i barnerollen, helt kompatibelt med våre paternalistiske omsorgstendenser. Kattens mjauing er lys og uskyldig. Men kommer du over den i samspill med andre katter blir du overrasket over at stemmebruken ikke er så uskyldig lengre. Når katter kommer for seg selv, er de i voksenmodus. Jeg glemmer ikke min mor, som jo vokste opp med katter. Hun hadde det svært moro en dag hun satt sammen med katten og det kom en fremmed katt. Når katten fokuserte på den fremmede var det ikke bare murrelyder, men hele katteansiktet forandret seg til å bli hardt og fiendtlig. Så når min mor klappet katten, forvandlet den uttrykket momentant, til det milde uskyldige. Dette gjentok seg og min mor glemte det aldri.

Så huskatter er i et tilpasset kompatibelt barn-foreldre forhold med oss mennesker, men de, som alle andre dyr, har et villdyr i seg, som vil ut, slå ut vingene og utfolde hele seg selv. Selv om huskatter får all den mat de trenger, så slutter de ikke å jakte. Stakkars det byttedyret som blir offer for en huskatts herjinger. For katten er ikke i dette gamet for å bli mett, men for å spille ut sitt ultimate potensiale i det å være katt. Vi sier at den leker. Jepp, det er det dette går ut på. Det betyr at selve jaktatferden trekkes ut i det uendelige. Byttedyret lider en forferdelig skjebne. Og dette er på ingen måte en bortkastet strategi for en katt. Tenk på det. Utallige katter kommer bort fra sine, hvert eneste år. Slik har det alltid vært. Da kan det ofte være avgjørende at jakte-kompetansen er på plass, ellers sulter den i hjel.

Her kommer vi altså opp med noen vesentlige prinsipper:

1)   Individer som ikke får brukt vesentlige deler av sitt biologiske repertoar, tenderer til strategier for å aktivere disse, selv om omstendighetene ikke krever denne type ferdigheter.

2)   Individer som ikke får dette utløpet opplever alt fra kjedsomhet til frustrasjon til forfall.

3)   Dette driver strategier som holder ferdighetene vedlike.

4)   Når situasjonen er der kan ferdighetene komme til stor nytte, og faktisk også bli avgjørende for overlevelse.

Nå er det vesentlig å komme tilbake til følgende betraktning: Enhver utrusting, enten vi snakker om kroppslig, eller mentalt, ethvert system, enhver komponent er der fordi de representerer løsninger på utfordringer som våre forforeldre ble eksponert for gjennom utallige generasjoner. Livets eldste kamp, er kampen mot forfallet, mot økende entropi. Det er orden mot kaos. Hele individets utrustning handler om dette: opprettholde seg selv lenge nok til å skyte ut nye levedyktige skudd på livets tre. Denne kampen finnes på alle nivåer, også det å spare på energi og ressurser, men også opprettholde og vedlikeholde det som er bygget opp. Så er det også vesentlig å ta inn over seg er at dette er produkt av naturlige blinde prosesser. De har ingen hensikt. Det er jo en fristelse å si at nettopp biologisk suksess, er hensikten, men det er egentlig misvisende. Dette er en blind filtreringsprosess, punktum. Hensikt oppstår ikke før prosessen har utviklet komplekse individer som inneholder subjekt, som drives i sin atferd av indre belønnings og straffesystemer, innrettet på en slik måte at det optimerer biologisk resultat. Ettersom naturen er verdinøytral, og dermed også komplett amoralsk, så er alle disse systemene resultat av amoralske drivkrefter. Moral blir det ikke før vi har individer, hvor evolusjonen har etterlatt den store splinten, som skaper den store kampen og bevisstheten om den. Det vi opplever som det onde og det gode (med utgangspunkt i belønningssystemene) skaper da utfordringer, særlig i vårt samspill, som vi gir navnet «moral».

Neste element i denne tankerekken er at våre kroppslige funksjoner i seg selv vedlikeholdes ved bruk. Det er bruk eller mist. Dette har jeg beskrevet her. Oppsummeringen er at vi har en mekanisme i oss for å hindre at systemer blir liggende brakk og «ruste». Viktige systemer er med andre ord i behov av å bli jevnlig aktivert.

Når jeg snakker om «å gjenskape steinalderen», så er det, som sagt, en metafor. Mesteparten av våre emosjonelle register er utviklet lenge før steinaldernivå, og vi deler mye av dette med andre pattedyr. Og de emosjonelle systemer som evt. har kommet i ettertid har basis i disse opprinnelige systemene. F.eks. skam fungerer ikke uten at vi har evne til frykt.

Da har jeg egentlig beskrevet den tankerekken som har ledet meg til den hypotesen at vi mennesker tenderer til å «gjenskape steinalderen». Selvsagt er det ikke slik at jeg bare har «kommet på dette». Dette handler om erfaringer med, meg selv, mennesker rundt meg og dyr og mennesker generelt, som har ledet meg til å komme opp med denne tankemåten.

Nå er det slik at denne tenkemåten har en nærmest total overlapp med min måte å strukturere og forstå menneskelig atferd på generelt. Noen ganger kaller jeg det for atferdsdualisme, gjerne med hovedfokus på at atferd skapes av to fundamentale systemer i vår hjerne: det emosjonelle systemet og det kognitive systemet. Det emosjonelle systemet er en manifestasjon av nedarvet kompetanse på optimalisering av biologisk resultat. Da handler det om emosjonelle systemer, riggingen av dem og styrkeforhold, og sannsynligvis også tilpasningsevne, som gjennom millioner av år har vist seg biologisk vellykkede. Det kognitive systemet handler om å implementere dette på de faktiske utfordringer som individet møter på sin livsvei.

Dermed kan man si at all menneskelig atferd kan kobles tilbake til det emosjonelle systemet, og at studiet av de emosjonelle systemene fungerer som en arkeologisk reise tilbake til fortiden, og åpner for forståelse hvorfor mennesket er som det er.

Når det kommer til refleksjon om menneskets tendens til «å gjenskape steinalderen», så handler det i stor grad om det jeg kaller for livsoverskudd. Jeg snakker både om individuelt og kollektivt livsoverskudd. Da handler det igjen om at vi blir så suksessrike i å beherske våre livsutfordringer at vi sitter igjen med overskudd. Vi bruker ikke lengre all vår tid og innsats på den primære livsprosessen. Der gir åpninger for at vi kan heve blikket, få dette litt på avstand, tenke, leke, underholde, spille; leve for å leve i stedet for å kjempe for å overleve. Og det er åpenbart at uten individuelt og kollektivt livsoverskudd, så hadde ikke teknologi kunne blitt utviklet, heller ikke sosiale innrettinger, og heller ikke sivilisasjon. Dette er den positive, konstruktive effekten av livsoverskudd. Når vi ser utviklingen på lang sikt, så ser vi at den konstruktive effekten langt på vei overgår den destruktive effekten av dette.

Så hva er nedsiden ved dette? Jeg har begynt å kalle det for dekadanse. Min bruk av begrepet dekadanse er sannsynligvis avvikende fra den allmenne bruken. Min versjon av begrepet har utgangspunkt i tap av realitetsorientering som følge av manglende livsutfordringer, eller livsoverskudd på tomgang. Typisk snakker vi om elite, overklasse, høy velstand, overbeskyttelse eller sosial bomull, som jeg ofte kaller det for. Dette har jeg reflektert mer over her. Gjenskapelsen av steinalderen er noe som utspiller seg i det sosiale spill. Det er altså ikke en fysisk «steinalder» som gjenskapes, men det manifesterer seg virtuelt i det jeg kaller for det sosiale univers. Det skapes altså ingen fysisk fare, ingen fysiske monstre og helter, alt dette kommer tilbake i form av krig og elendighet i det sosiale univers. Det som er vesentlig er at det sosiale univers i stor grad er definerbart, og dermed også formbart for individer med høy sosial definisjonsmakt. Det er denne mekanismen som gjør det mulig å gjenskape et virtuelt steinalder-univers.

Mennesket på tomgang, det vil si med lite utfordringer, tenderer til å søke mening gjennom det jeg kaller for emosjonell kommunikasjon. Sjekk gjerne ut betraktninger om kommunikasjonsmodellen og oppdag at det er foreldremodus og barnemodus som er mest aktuell for emosjonell kommunikasjon. Og nettopp store innslag av emosjonell kommunikasjon bringer frem våre førmenneskelige tilbøyeligheter. Dette former da den sosiale prosessen som følger av dette. Den blir, det jeg kaller for biologinær. Her har jeg vært inne på noen av de samme resonnementer i forbindelse med massesuggesjon, som jo også har store innslag av emosjonell kommunikasjon. Følgelig tar dette form av måten vi er rigget på, rent emosjonelt.

Under følger en liste av de refleksjoner jeg har gjort meg på dette området:

 

Vi gjenskaper frykten

Les generelt om frykten her. Jeg har allerede vært inne på hypotesen om at noen mareritt rett og slett utløses av at hjernen slår på Amygdala-funksjoner, regelrett for å holde dem i trim. Men vi vet at vår søken etter spenning og dveling med skremmende fantasifigurer gjør mye av samme nytten. Vi er alle mer eller mindre spenningssøkende. Det i seg selv er et signal om livsoverskudd. Den som strever dagen lang bare for å overleve og få endene til å møtes, har mindre av dette behovet. Så min hypotese er at dette øker med graden av tomgang i livet. Det er jo selvsagt et definisjonsspørsmål når vi kan begynne å snakke om dekadanse. Jeg tenker at en naturlig grense er når dette begynner å manifestere seg i det sosiale spill. Det vil si at vi begynner å benytte oss av overtolkninger, overfokuseringer, blir bergtatt, dobbelgarderte bekreftelser og alle de naturlige feilfunksjoner, vi kan komme opp med i utvikling av virkelighetsoppfatninger, til å sosialt redefinere individer, sorteringer av individer eller menneskegrupper som farlige. Dette har altså ingenting med reelt farlige individer å gjøre, men den høye risikofaktoren skapes virtuelt, og konstrueres ved hjelp av sosial definisjonsmakt. Dette spillet har også en sosial lønnsomhet i form av alarmisme. Den som klarer å få sosialt gjennomslag for sin frykt, gjerne ved hjelp av kraftig opphausing og overdrivelser, vil også øke sin egen viktighet og posisjon. På den måten kan slike fluktuasjoner ta sosialt fyr, dersom det ellers er en latent grobunn for dette i kulturen. Derfor er dette en lek med ilden, for som regel kan dette ende opp med å bli selvoppfyllende profetier.
I dag kjenner vi igjen denne manifestasjonen i form av konspirasjonsteorier, stigmatiseringer, populistiske monsterforestillinger, overfokus på døde, utenomjordiske, overnaturlige demoner osv. Vi har også fenomener som samfunnspanikk og moralpanikk som kan være manifestasjoner av det samme.

 

Vi gjenskaper aggresjonen

Den som ikke har fiender kan skape seg fiender. Fiender kan skapes ved konsekvent mistolkning, demonisering, monsterfantasier, avindividualisering, i det hele tatt er det meste av fenomener som er regnet opp under frykt, sammenfallende med det å skape seg virtuelle fiender. Her er det vesentlig å forstå aggresjonens dynamikk. Aggresjon søker utløsning i form av å påføre fienden krenkelse, lidelse eller destruksjon. Jeg har ved flere anledninger snakket om det som kan kalles for emosjonell dissonans, nemlig at aggresjon står i grell motsetning til det vi ellers oppfatter som å være god og være et godt medmenneske, som jo igjen er basert på omsorg. Villdyret søker å omgå denne åpenbare moralske selvmotsigelsen ved å definere fiendene ut av den moralske sirkel. «De er ikke mennesker, de er monstre». (Rettferdiggjøring) Mye av dette spillet handler om å tillegge fiendebildet så mye ondskap at de taper sin status som mennesker. Nettopp det at individer taper sin moralske status representerer en åpning for at villdyret kan få sin vilje med dem.

En vesentlig teknikk for å få til dette er å kuppe til seg den moralske definisjonsmakten. Eksemplet fra vår tid er eierskap til begreper som rasist, voldtekt, homofob, islamofob, kvinnediskriminering, hatytring osv. utvide dem dramatisk utenfor sitt opprinnelsestema (begrepsinflasjon), innføre nulltoleranse innenfor en smal grense av politisk korrekthet, for dermed å etablere et masseproduserende stempel, for sosial stempling av individer, som dermed stemples ut av menneskeheten.

Det videre sosiale spillet baserer seg på dirtifisering, kontaminering for å isolere individene og forhindre sosial punktering. Nyord som eksempel på å forhindre sosial punktering er «deplatforming». Det vil i praksis si at mennesker som er kritisk utenfor den smale rammen for politisk korrekthet, aktivt søkes isolert fra den store samtalen i samfunnet.

Disse fenomenene faller inn under det jeg kaller for «sosial vold», som jo er den feminine varianten av voldsutøvelse. Derav sammenheng med aggresjon. Aggresjonens primærrespons er vold. Den feminine mer usynlige varianten av dette er sosial vold. Dette handler selvsagt ikke bare om å isolere mennesker fra det gode selskap, det handler også om ryktespredning, anklager, brunbeising, diskreditering og karriereknusing. Men selvsagt vil villdyret lengre. Det banker på døra til rettsvesenet, vil gjerne inn og dekonstruere rettssikkerheten, det største hindret for å kunne konvertere dette til fysisk vold.

Det er viktig å forstå at dynamikken i en slik utvikling ofte handler om det jeg kaller for sosial paleo_konstruksjon. Det betyr at ingen fikk ideen, ingen tenkte det ut, ingen planla det og ingen satte det ut i livet. Dette er sosiale prosesser skapt av omstendigheter og vekselvirkninger innenfor en stor gruppe mennesker. Noe av dynamikken har jeg forsøkt å beskrive her. Kortversjonen er at sosiale normer og holdninger også fungerer som indikatorer på gruppelojalitet (alliansesynkronisering), og de fungerer som indikatorer på individets moralske kapital (dydssignalisering). Bevegelse i normene oppfattes og markeres av de mest sosialt kompetente. Disse markeringene skaper en konkurranse som både belønner kreativitet og strenghet i forhold til det nye. Begrepsapparatet videreutvikles og tilpasses den nye trenden. Dette brukes igjen som karakteristikker på de som blir hengende igjen. Disse omskapes til fiender på den måten at karakteristikkene, som jo egentlig drives av dydssignalisering og alliansesignalisering, nå rammer og stempler de som ble hengende etter. Disse føler seg selvsagt krenket og kan ofte reagere med aggresjon, noe som igjen bekrefter dem som «onde» (selvoppfyllende profetier). På den måten skapes en utrenskningsprosess som i all hovedsak sorterer på sosial kompetanse. Og det er i denne sosiale utrensknings-prosessen at villdyret søker sin aggressive utløsning. Jeg har vært fristet til å gi dette betegnelsen «sosial voldtekt», vel vitende om at jeg da er inne i det samme spillet.

Vi gjenskaper helten

For å kunne bli helt må man først skape forestilling om at noen er ofre. Det å være et ressurssterkt menneske, gjerne av alfa-kaliber og samtidig være uredd og påpeke at noen er utsatt for urett, gå på barrikadene for disse og bekjempe uretten, er en heltemodig gjerning. Vi skal være glad for at det finnes ekte helter. Jeg her nevnt noen her (et godt stykke ned i teksten) og her. Er det noe mange av oss dagdrømmer om så er det nettopp muligheten til å fremstå som helt, særlig vi lavstatus menn har nok denne drømmen i oss. Om muligheten byr seg, så gir det stor sosial avkastning. Denne mannen sikret seg oppholdstillatelse ved å klatre opp fem etasjer og sikre et barn som hang utenfor i fare for å falle.

Poenget er at dette imaget, som jo åpenbart gir alfa-assosiasjoner er en sikker vinner både på kjønnsmarkedet og i sosial anseelse. Fenomenet er nok like gammelt som mennesket selv. Følgelig har vi en naturlig fristelse til ville å skape de omstendigheter som plasserer oss inn i helterollen. Det meste av dette skjer jo innenfor litteratur og underholdningsindustrien. I de siste årene har jeg observert flere musikere som har hudflettet publikummere fra scenen for påstått antasting av kvinner. Det skal ikke forbause meg om ikke noen av disse hendelsene rett og slett er spill for galleriet. Hvem kan kontrollere hva som foregår i en folkemengde langt der nede, aller minst musikere som er konsentrert om å holde på med sitt. Men tilbake til film og litteratur, som er full av denne type tema. For oss menn handler det som regel om helter, ofte David mot Goliat, som gjennom action og smarte ferdigheter, nedkjemper «de onde» og redder «de uskyldige». For kvinner handler det ofte om statusroller, særlig leger var populære for noen år siden, fordi de kombinerer omsorg og status, og de redder menneskeliv, med andre ord prinserollen. På den måten avspeiler kunsten vår svakhet og beundring for helten. Og dette gjør det jo ikke mindre attraktivt å søke å bli en.

Jeg har allerede linket til refleksjonen om lavstatusmannen som drømmer å realisere dette gjennom krig. Krig har ofte en forhistorie med intens propaganda som forsterker inn- utgruppemekanismene. Fienden demoniseres. Denne type retorikk har en fengende effekt på hele befolkningen. Jeg har tidligere nevnt alliansesynkronisering og dydssignalering, alt dette spiller inn. Men nå komme i tillegg den muligheten at lavstatusmannen kan få sin helterolle i dette spillet. Det spiller ingen rolle om han blir drept. For livet som æreløs lavstatus er likevel verre enn en ærefull død.

Som en digresjon opp mot dette kan det være på sin plass å spekulere i om nasjonalisme også handler om denne type fenomener. Da er det verdt å påpeke noe som gjaldt helt til for en par generasjoner siden, nemlig at menn ble innkalt i militæret, men ikke kvinner. I militæret holder man på med ritualer som å heise flagget, erklære sin lojalitet til kongen og fedrelandet, erklære sin villighet til å dø for kongen. Dette skjer i en setting med intens alliansesynkronisering. En årsak til at menn er mer nasjonalistisk enn kvinner kan handle om nettopp dette. Da er det også forståelig at menn som blåser opp om farer utenfra, advarer mot «fiendene», ser seg selv som helter, som beskytter og kan dø i innsatsen fort å beskytte kvinner og barn mot alt dette. Men vi har faktisk hatt en endring i vår tid som er inkompatibel med denne grunnholdningen. For det første har vi hatt en lang periode med fred. Da falmer bildet av krigshelten. Og det som verre er, hva var det man egentlig kriget om? I historiens lys og etterpåklokskapens navn, ser man jo et mye av dette var tåpeligheter. Krig er ikke på moten, heldigvis. Det som enda verre er, er at den fiendens som demoniseres, i større og større grad omskapes til forestillinger om at de egentlig er ofre. Veldig mye av emigrasjonsproblematikken i vår tid handler om denne dynamikken. Det å se på emigrantene som ofre, åpner en ny mulighet for heroisme. Det er de som tar dem i forsvar, står på barrikadene for dem, omtaler motstanderne med sine «rette navn» (karakteristikker). Dette er den den politiske venstresidens heroismeprosjekt. Og i de siste årene har dette tatt helt av. Offergruppene man står opp og «tar ansvar for» for tiden er:

1)   Kvinner

2)   Afrikanere

3)   Homofile og lesbiske

4)   Transpersoner

5)   Urbefolkning

6)   Muslimer

(Merk at Jøder ikke er på listen)
Men, det å definere noen som ofre for urett, krever at man peker ut overtrederne. Om man ser på tegningen her egentlig bare to grupper igjen: det er hvite og asiatiske menn. Her er det spesielt hvite menn som ikke lengre har noe offerkort å spille. Og som sagt, en viss prosent av dem befinner seg i den dynamikken som beskrevet, nemlig en opplevelse av helterolle ved å forsvare «kongen og fedrelandet». Dermed bekrefter de venstresidens demoniseringer ved å oppvise fiendtlige holdninger til «trusselen fra de fremmede».

Begge disse gruppene, både på høyresiden og venstresiden drives altså av den samme dynamikken. De gjenskaper steinalderens trusler, steinalderens fiender og plasserer seg selv i helterollen som den gode forsvarer av dette. Men her er det åpenbart at venstresiden har den moralske definisjonsmakten. Og gitt denne dynamikken og mekanismene over, så blir det trangere og trangere for dem som forsøker å ta et kritisk rasjonelt blikk på det hele. Brunbeiser-karakteristikkene, favner så omfattende og langt at for å unngå det, må man enten gå stille i dørene eller slutte seg til venstresidens rekker.

 

Vi gjenskaper de onde og de gode

Alt som hittil er sagt driver i retning av forestillinger om gode og onde mennesker. Husk at, av alle sikkerhetstrusler mennesket er utsatt for, så er mennesket selv den største trusselen. Forskning viser at jo lengre bak, vi går i historien, desto mer fysisk vold blir det. Steinalderen, og før den tid, er nok mer brutal enn vi kan forestille oss. Det var god grunn til å være redd for fremmede mennesker, og ga forsvarsstrategier mot dem. I vårt emosjonelle register manifesterer dette seg i inn/utgruppe mekanismer og alle mulige forestillinger om onde monstre som lurer der ute. Dette utløser igjen frykt og aggresjon, som igjen er mekanismer som blokkerer omsorgsmekanismene.  Dette åpner igjen for å begå ugjerninger mot andre. Dynamikken er selvforsterkende, og driver altså inn mot en dikotomisk forståelse av mennesket, som enten gode eller onde. Vi ser på oss selv som «de gode» og de andre som «onde».

Det er dette som gjenskapes av det siviliserte mennesket, på godt og ondt. Det skaper jo spennende underholdning, men altså også åpning for å definere hverandre ut av menneskeheten.  Et tankekors i denne dynamikken er at forestillingen om det biologiske mennesket, altså at man tar evolusjonspsykologien inn i ligningen, ikke passer inn. Det dikotomisk gode og onde, er av metafysisk natur. Det må bli slik fordi dette bildet kun kan intellektualiseres av dogmer og doktriner, men ikke av forståelse og vitenskap. Religion har absolutt dette potensialet. Vi ser dette særlig innenfor Islam, men åpenbart også innenfor Kristendom. Dette manifesterer seg særlig tydelig i dogmer om frelse og fortapelse. Men også, på venstresiden har vi doktrinen om patriarkatet, konspirasjonsteorien om (hvite) menns forbund for undertrykking av kvinner (og alle andre etniske grupper).

Forestillingen om onde mennesker er en av de farligste og mest destruktive doktriner vi kan holde oss med. For det første blokkerer den for forståelse. For det andre så smadrer den terskelen for å begå ugjerninger, noe som igjen oppfattes som «ondt» av «de andre». Dermed har vi den kjente dynamikken med blodhevn. For det tredje driver dette til antivitenskap, nettopp fordi det er så viktig ikke å forstå, slik at villdyret kan få sin vilje med den man hater. Dette skaper motvilje, både mot vitenskap og det nerde mennesket som er sosialt inkompetent nok til å undre seg og søke forståelse.

Vi gjenskaper livsmeningen

Mennesket er et autonomt vesen. Men autonomien er i all hovedsak innrettet i forhold til nåtidens og fortidens utfordringer. Uten utfordringer falmer autonomien. Bak dette lurer en truende tomhet. Noe av dette har jeg vært inne på her. Problemet er at enhver utfordring har sin porsjon med lidelse og smerte i seg. Det er nettopp lidelsen og smerten, som utløser frustrasjonen og som driver til handling, som i sin tid skaper livsmeningen. Men det mentale målet for anstrengelsen er jo å eliminere utfordringen. Dersom vi lykkes for bra med dette, eller har et sosialt nettverk rundt oss som skjermer oss for alt (pakket inn i sosial bomull), så uteblir jo til slutt de utfordringene som er nødvendig for livsmening. Livsmening handler først og fremst om forestillingen om det som har vært, hva jeg er nå, og om det som skal komme. Alt dette farges rosenrødt av våre emosjonelle assosiasjoner. Når vi er i flyten, eller i anstrengelsen og er oppslukt i det, er tanken om livmening fjern. Det er først når vi stopper opp at tankene kommer. Men det skal ikke mye analyse til for å oppdage at det er ved tanken på flyten, på anstrengelsen, på godt og ondt, at livsmeningen oppstår. Derfor søker mennesket innhold og utfordringer. Passivitet er vår verste fiende.

Dersom vi går bakover i tid, langt bakover, så blir det mindre, både av det livsoverskuddet og den kognitive kapasiteten, som skal til for å etablere forestillingen om en livsmening. Da handler det om livets flyt, og den daglige kampen for tilværelsen. I en slik tilstand er meningen der helt av seg selv. Enhver handling har meningen i seg. Så lenge perspektivet er smalt fokusert, eksisterer ikke hverken problemstillingen eller forestillingen om livsmening. Det at mennesket utviklet evnen til å tenke langsiktig, endrer på dette. For det forutsetter at man er bevisst på handlinger som kun har mening i form av perspektivet på fremtiden, ikke her og nå. Dette er det rasjonelle mennesket. Vi får behov for begreper som «hensikt», som handler om målbevissthet i forhold til våre handlinger. Dette blir da en viktig del av den store splinten som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Vi utvikler et mer og mer bevisst forhold til hensikt, ikke bare egen hensikt men alle de andres hensikt også. Det er det jeg kaller for aktørisme. Det problematiske oppstår fordi vi med vår kognitive kapasitet kan anlegge perspektiver langt utenfor et menneskeliv, helt til forestillinger om hele verden, alt som er og evigheten. Men her stopper det opp, fordi dette er perspektiver som sprenger alle horisonter for egne handlinger. Dersom vi ikke kommer opp med adekvate svar på dette, etterlater dette altså et hensiktsvakuum. Dveling ved dette treffer på en inkompatibilitet i vårt sinn. Både forestillinger om alt som er og evigheten kan ikke rommes av et sinn. Ideer om en overordnet hensikt med alt som er, er enda verre å etablere. Dette ender som regel opp i religion eller metafysiske forestillinger, mer eller mindre egnet til å berolige sinnet. Poenget er altså at vi evner å skape oss forestillinger som går langt utenfor det begrensede menneskelivet som hele hensiktsmekanismen er utviklet for. Dermed stopper det opp og gir risiko for en slags mental panikk. Alle de religiøse og metafysiske forestillinger som søker å kompensere for dette, er altså strategier som søker å gjenskape steinaldermenneskets implisitte opplevelse av livsmening som fyller heler det mentale perspektivet. Andre religioner kan ha strategier som henter det kunstig store perspektivet ned på jorden igjen, stelle plantene, drikke te, meditere og stoppe hele tanken.

Det kreves modenhet å dvele med det store tankene. Det er som å vandre over i et mørke, utenfor livet, og tørre å ta inn over seg: det er ikke laget for mennesker. Men samtidig gir det oss den livsvisdom at, livsmeningen nettopp er her og nå, i de små ting, i livets store og små utfordringer. Det er det det er. Venn deg til tanken.