Fra flokkdyr til homo-sapiens

Homo Sapiens betyr det tenkende mennesket. Mennesket har definert seg selv med tenkeevnen som den mest fremtredende egenskapen. Hvordan gikk det til at mennesket ervervet seg denne unike egenskapen? Hjernen er menneskets mest kostbare organ. Det er det organet som definitivt er det mest energikrevende i forhold til sin egen vekt. Faktisk forbruker hjernen 20 % av hele kroppens energiomsetning. Det finnes større hjerner i dyreriket, men vår hjerne er usedvanlig stor i forhold til kroppsstørrelsen. Og det er ikke bare hjernestørrelsen som betyr noe for den mentale kapasiteten, det handler også om måten hjernen er organisert og utformet. I refleksjonen om utviklingen fra bakterie til flokkdyr drar jeg den konklusjonen at atferd også er gjenstand for naturlig seleksjon. Det innebærer seleksjonstrykk også på hjernens funksjon. For atferd er den fysiske manifestasjon av hjernens aktivitet. Jeg tenker at dette er en forholdsvis solid konklusjon. Både fordi all biologisk analyse konstaterer en sammenheng mellom atferd og reproduksjonsmessig suksess, og fordi det kan dokumenteres at vi faktisk har en svært kompleks og velutviklet hjerne. I den grad man aksepterer at mennesket i sin helhet er et resultat av evolusjon, så er det uunngåelig også å måtte akseptere at dette i høy grad også gjelder hjernen.

Denne refleksjonen handler om nettopp dette, menneskets mest essensielle trekk. Og når man begynner å analysere funn som forteller om fortidsmenneskets historie, så er det på mange måter bemerkelsesverdig hvilke tilfeldigheter som ledet utviklingen i denne retningen.  Dette gir igjen grunn til å anta at denne type utvikling neppe er noen nødvendighet innenfor en økologisk utvikling på en tilfeldig planet. Det er ingen determinisme i at det må komme arter med så høy intelligens som vår. Men selvsagt er det noen lovmessigheter som virker her. Utfordringer som krever mer avansert atferd vil nødvendigvis dyrke frem mer avanserte hjerner. Og opp gjennom denne historien, som vi skal komme tilbake til, så har mennesket blitt stilt over slike utfordringer. Det handler om teknologi, som ild og redskaper, det handler om et stadig mer signifikant sosialt samspill, det handler om språk, og det handler om seksuell seleksjon. Alt dette gir grunn til å anta at dette har trigget selvforsterkende prosesser som har gitt en eksplosiv hjerneutvikling. Den historien jeg forteller her er ikke nødvendigvis faktamessig korrekt. Jeg holder meg selvsagt til kilder jeg tror er sånn noenlunde vitenskapelig troverdige. Men det er nok ikke alt jeg vet og det er sannsynligvis mange biter i dette puslespillet som mangler.

Mennesket skilte lag med vår nærmeste slektning, sjimpansen for mellom 3 og 7 millioner år siden. Det vil si at både mennesket og sjimpansen siste felles stamforeldre eksisterte for mellom 3 og 7 millioner år siden. Den utviklingslinjen som skulle lede til homo sapiens ble etter hvert stilt overfor klimaendringer med tilhørende endring av omgivelsene fra tett urskog til mer åpne landskap og spredte trær. Dette skaper en utvikling hvor dyrene tilbringer stadig mer av tiden på bakken. Tidligere har trær representert et tilfluktssted og beskyttelse mot rovdyr. Når det blir stadig lengre mellom trærne, reduseres denne muligheten.  Da blir det stadig viktigere å oppdage rovdyrene i tide slik at man rekker å komme seg opp i et tre. Dette kan ha skapt et seleksjonspress mot stadig mer oppreist gange. Det kan være andre teorier også, men i alle fall skjer denne endringen i denne perioden. Vi får flere apearter som etter går oppreist. Det å gå oppreist frigjør armene, som nå kan spesialiseres til å gjøre andre ting. Dermed er det anatomiske grunnlaget lagt for å kunne ta i bruk redskaper. Dette er en utvikling som pågår i løpet av ca. 2 millioner år. Hjernestørrelsen utviklet seg nesten ikke i denne perioden. Så fikk vi en ny periode med klimaendringer som innebærer at tilgangen på den tradisjonelle føden skrumper inn. Her er det snakk om hovedsakelig vegetarisk kosthold som nøtter, bær, frukt, røtter osv. Forskningen er vel ganske klar på at de tidlige oppreiste apene stort sett var vegetarianere.

For en stund siden har man oppdaget alle mennesker går rundt med en mutasjon som medfører at muskelmassen i kjeven ble kraftig redusert. Ingen av menneskeapene har denne mutasjonen. En Sjimpanse har et bitt som er bortimot 10 ganger kraftigere enn et menneske.  Konkret er denne mutasjon et opplagt «uhell» og en ren tilfeldighet. Det er to basepar i et styregen for aktivering av muskelmasse som regelrett har blitt borte. Og kanskje har dette vært til stor belastning for det individet som første gang fikk denne defekten. Man skulle tro at det naturlige utvalg raskt ville eliminert denne defekten. Særlig sett på bakgrunn av at dette var midt i en tid hvor tilgangen på mat var begrenset og hvor en viktig strategi var nettopp å forsterke tyggeapparatet fordi det gav mulighet til å utvide matforrådet. Men den historien om dette individet er i dag for lengst borte. Det vi kan konstatere er at vedkommende, på et eller annet vis, har klart seg og til og med fått en formidabel reproduksjonsmessig suksess. Det som skjer er at måten matmangelen håndteres på deles i to strategier. Den ene strategien er kraftigere kjevemuskler. Og det hadde kanskje vært den eneste naturlige om det ikke hadde vært for at naturen og tilfeldighetene gav støtet til en ny retning. For kraftig reduksjon av kjevemuskler må nødvendigvis kompenseres av andre strategier. Det er ingen nødvendighet at slike strategier skulle utvikles. Da hører heller den kraftige kjeven mer under en «nødvendig» videreutvikling som svar på naturens nye utfordringer. Men nå er det slik at den nye svakere arten har fått noen utilsiktede potensialer. For det første har den oppreist gange. For det andre har den forlemmer som er frigjort med mulighet for spesialisering. For det tredje så betyr et underdimensjonert tyggeapparat at muskelfester kan bli mindre og muskulaturen som holder hodeskallen på plass trenger ikke å være så stram. Summen av dette er at det åpner for muligheten av en større hjerne.

Det er på denne tiden vi finner de første spor av redskapsbruk. For det som Homo ergaster ikke kan knuse med tennene må nødvendigvis knuses med stein. Tilfeldighetene har altså gitt arten muligheter til større hjerne og også god bruk for den. For her er det nødvendig med redskaper. Kombinasjonen svake tyggemuskler, frie hender, og større hjerne driver nå utviklingen videre. For øket hjernevolum betyr større behov for energi. Etter hvert utvides matforrådet også til animalsk føde. Her er en interessant detalj som kjennetegner oss mennesker i dag. Mennesker har bakgrunn i arter som har en lang utviklingshistorie som vegetarianere. Det å fordøye vegetarisk mat stiller forholdsvis store krav til fordøyelsessystemet. Det er vel kjent at denne utfordringen er håndtert ved hjelp av forskjellige strategier. For eksempel drøvtygging og flere mager er en strategi. Vi mennesker har en annen strategi. Vi har en veldig lang tarm, tynntarmen. Når det gjelder animalsk føde så er ikke denne strategien særlig effektiv. Derfor har vi mennesker også en tykktarm som fungerer best for kjøtt. Så mennesket er altså også på dette området universalisert til å kunne leve både på kjøtt og vegetarisk føde. Denne endringen har sannsynligvis gradvis funnet sted da våre forfedre utviklet evnen til å jakte og fange byttedyr. Kanskje har det hele startet med åtseldyr. For redskaper som er tilpasset det å knuse nøtter og grave og skrape i jorden etter røtter, de kan «tilfeldigvis» også brukes til å kutte opp døde dyr og til å knuse beinene slik at man kom til verdifulle kilder til proteiner og fett.  Utvikling av redskaper krever gode kognitive funksjoner. Gode kognitive funksjoner krever mer hjerne. Mer hjerne krever mer energi. Mer energi skaffes ved at andelen animalsk føde økes. Samlet skaper dette en selvforsterkende prosess med seleksjonstrykk for større hjerne. Kjøtt er lettere å fordøye når det er kokt eller stekt. Homo Erectus er den første arten som ser ut til å ha behersket ild. Også her kan tilfeldighetene ha spilt inn. Kanskje den første teknologien har gått i retning av å kunne bevare ilden som kanskje har blitt ervervet av skogbranner etter lynnedslag eller lignende. Men så har det dukket opp en Homo Erectus svar på Einstein, som etter en rekke iherdige forsøk evnet å starte ild, enten ved hjelp av gnister fra steiner som ble slått mot hverandre eller ved den tradisjonelle metoden ved å snurre en trepinne mot noen tørre blader, som vi har sett helt opp mot vår tid. Vi aner ikke hvordan det har skjedd men etter hvert har altså arten ervervet den kunnskapen.

Det som er verdt å reflektere over her er at hjernen nå befinner seg på et stadium hvor en langt høyere grad av kunnskapsoverføring fra generasjon til generasjon er mulig. På den måten kan teknologien akkumuleres og tilpasses over tid.  Dette er en faktor som øker behovet for et mer avansert språk. En annen faktor er at arten etter hvert utvikler mer og mer avanserte metoder for jakt.
Det er minst to forutsetninger som må være til stede for at språk skal kunne fungere. Hjernen må ha funksjoner eller mekanismer som støtter språk. Den andre forutsetning er den anatomiske evnen til å uttrykke språk. Mange dyrearter har kommunikasjon. Noe av dette kan sammenlignes med språk. Og noen har språkfunksjoner som vi overraskes over den dag i dag. Sjimpanser har blitt lært opp i tegnspråk. Noen har lært opp til 300 ord. Det som er forbløffende at de her viser evne til syntaks og til det å kunne sette sammen ord til enkle setninger. Men, når vi tenker over det så er det ikke så rart. Selvsagt kommuniserer apene med hverandre. De kommuniserer ved hjelp av kroppsspråk og mer eller mindre avanserte signalspråk. Samme fenomen finner man blant hvaler og delfiner. Språk er egentlig ikke noe nytt i seg selv.

Men hos apene er strupehodet plassert høyere enn hos menneskene. En teori er at oppreist gange førte til at mennesket fikk et senket strupehode, og dermed et større resonansrom for å uttale vokaler. Igjen, en merkverdig tilfeldighet. De organiske betingelsene for tale har sannsynligvis vært til stede allerede fra Homo Erectus. En del forsøk med utgangspunkt i kjent anatomi antyder at Homo Erectus kan ha hatt noe mindre strupehode enn oss. Derfor kan den kanskje ha hatt et språk med noe høyere frekvens, en slags plystrelyder.

Sannsynligvis har vi også her en slags selvforsterkende prosess. For med språk så vil også den sosiale interaksjon innad i gruppen bli stadig mer avansert. Alt dette stiller stadig høyere krav til hjernen.

Opp i dette vil også sosiale egenskaper i form av gjensidighet, arbeidsdeling og deling av mat utvikle seg. Og som vi senere skal se så vil denne type egenskaper være avgjørende i forhold til det faktum at oppveksttiden for barn forlenges dramatisk.

Økningen av hjernevolum har ikke pågått lineært. En Sjimpanse har et hjernevolum på ca. 400 kubikkcentimeter. Kanskje hadde vår felles slektning bak for 3-7 millioner år siden et enda mindre hjernevolum på kanskje 300 kubikkcentimeter. Mer enn en million år seinere, finner vi Homo Habilis med et hjernevolum fra 590-650 kubikkcentimeter. Det er omtrent en dobling på 2 millioner år. Og det er nok til å utvikle evne til å bearbeide og bruke redskaper. Men på de neste to millioner årene mer enn dobles hjernevolumet. Mennesket har et hjernevolum på gjennomsnittlig 1450 kubikkcentimeter. Det vi ser konturene av er en eksponentiell økning av hjernevolumet i løpet av evolusjonsmessig kort tid.

På et eller annet tidspunkt i denne utviklingen oppstår et problem. Fødekanalen blir for trang for det store hodet. Det fremelsker en annen egenskap, nemlig tendensen til at mesteparten av hjerneveksten skjer etter fødsel.  Mennesker har en spesielt rask utvikling av hjernen de første to årene etter fødselen. Den den såkalte hvite substansen øker mye raskere hos oss mennesker enn f.eks. sjimpansen. Den hvite substansen danner forbindelser mellom forskjellige deler av hjernen. Disse raske forbindelsene er viktige for hvordan hjernen kan utvikle seg videre.

Konsekvensen er at mennesket fødes med en særdeles umoden hjerne. Det innebærer at den nyfødte babyen er hjelpeløs og vil trenge omfattende stell og innsats i mage år fremover. Det innebærer igjen at investeringskostnaden for å få frem et avkom hos mennesket er så høy at en enslig mor vil ha store problemer med å klare dette alene. Mor er dermed avhengig av far og eller omgivelsene (flokken) for å kunne klare dette. Hun gjennomgår dessuten en lang periode hvor mor og barn stort sett er forsvarsløse og veldig sårbare.

Summen av dette driver sannsynligvis frem en sterk seksuell seleksjon på omsorgsevne og sosial kompetanse. Det betyr at det ikke nødvendigvis bare er snakk om hjernevolum, men også hvordan hjernen settes sammen og konfigureres. Den store forskjellen mot andre dyrearter er pannelappen eller «frontal cortex». Det er her de kognitive evnene sitter, det er her sosial kompetanse sitter, det er denne som muliggjør moralske avveginger og avansert beslutningsevne. Dette er egenskaper som er avgjørende i forhold til å kunne utvikle et effektivt sosialt samspill.

I forhold til seksuelt utvalg så blir de sekundære kriteriene for god kognitiv funksjon en oppvisning i gode sosiale egenskaper, og etter hvert på sosialt spill (Machiavellian intelligence). Dette er jeg mer detaljert inne på i refleksjonen om seksuelt utvalg. Det som kan være interessant å reflektere over her er at mange filosofer, inkludert vår egen Peter Wessel Zapffe oppfattet menneskets unike hjerne som en ekstremitet på lik linje med påfuglens hale eller den irske kjempehjortens enorme gevir. Men om vi skal være litt vrang så ser vi faktisk en stor forskjell her. Alle slike sekundære kjønnskarakterer bæres kun av det ene kjønnet. Dette gjelder ikke menneskets hjerne. Det er ikke slik at menn har store hjerner, mens kvinner har små. Forskjellen er marginal. Like fullt tenker jeg at menneskets hjerneutvikling, i all hovedsak, kan tilskrive seksuell seleksjon. Det første jeg her vil gjøre oppmerksom på er den genetiske lekkasjen mellom kjønnene. Det vil si at selekterte egenskaper som ikke spesielt kan tilskrives y-kromosomet kan arves både av sønner og døtre. Den genetiske koden som styrer hjerneutviklingen er sannsynligvis svært kompleks og involverer sannsynligvis en enorm mengde genetisk informasjon. Men her finner vi også en annen dynamikk. For etter hvert som kravene til sosial kompetanse stiger, så må jo kravene til å kunne bedømme sosial kompetanse følge med i utviklingen. Det innebærer at kvinner de kvinner som var mest treffsikre i sin bedømmelse var de som spredte sine gener best. Følgelig får vi et våpenkappløp mellom kjønnene som begge forsterker seleksjonen på bedre sosial kompetanse fra et felles genlager. Om denne enorme hjernen til syvende og sist er å betrakte som en ekstremitet avhenger selvsagt av øynene som ser. Det jeg vil frem til er at denne utviklingen, som kanskje er unik i naturen, også er en prosess som har løpt løpsk, og som på flere stadium har frembragt situasjoner som har forsterket den ytterligere.

Et interessant spørsmål her er om denne prosessen fortsatt er i gang og om menneskets hjerne fortsatt vokser. Dette vet vi jo egentlig ikke, men det er ting som tyder på at vi har nådd noen anatomiske grenser som blir vanskelig å overskride. For det første handler det om energitilførselen. Om vi bare skalerer opp hjernen slik den fungerer i dag vil energibehovet øke. Dette stiller enda sterkere krav til hjerte, blod og oksygentilførsel. Det kan igjen medføre andre ulemper. Et annet forhold er at nevroner er en forholdsvis langsom signaltransmitter. Skal hjernen vokse seg større vil signalhastigheten mellom delene bli så pass langsom at effektiviteten går ned. Alt dette er selvsagt ren spekulasjon og det kunne jo godt være at naturen finner veier vi ikke ser for oss i dag.
Et enda mer grunnleggende spørsmål på samme tema er om den samme kraften for naturlig og seksuell seleksjon er virksom i dag. Det er heller ikke noe vitenskapen har noe godt svar på. Med teknologi og sivilisasjon er menneskets livsvilkår dramatisk forbedret. Det vil si at det naturlige utvalg delvis er satt ut av spill på mange av de tidligere tradisjonelle områdene. En annen faktor opp i det hele er at menneskearten i dag representerer av mange milliarder individer fra hele kloden, omtrent med samme genpool. Det skal veldig mye til å endre gjennomsnittssammensetningen av dette.

På den annen side kan man konstatere at den seksuelle seleksjonsprosess foresatt er fullt virksom. En fjerdedel av alle norske menn får aldri barn. Det er en dobbel så stor andel som hos kvinner. Det er sikkert ikke så forskjellig i andre deler av verden. I den grad det er menn med spesielle egenskaper som går massivt igjen i dette negative utvalget, så er det neppe tvil om at det store gjennomsnittet er i endring. Men det kan ta utallige generasjoner før vi merker forskjellen. Og innen da er kanskje hele menneskeheten borte.

Det moderne mennesket antas å ha oppstått i Afrika for mellom 150-200 tusen år siden. Før dette har menneskearter spredt seg over store deler av Asia og Europa i fler omganger. Den siste av dem var Homo Erectus som var en enrom suksess og varte i over en million år. Men da Homo Sapiens kom ut av Afrika for kanskje 70 000 år siden var Neandertalerne den eneste gjenværende arten utenfor Afrika.  Årsaken til at alle sidearter er borte kan man jo spekulere i. Men her skal vi ta med en hendelse som kan ha hatt stor betydning. For ca. 74000 år siden fikk supervulkanen Toba i Indoesisia et enormt utbrudd. Utbruddet var så kraftig at man finner aske og stein fra det helt bort til Saudi-Arabia. Utbruddet kan også spores ved indirekte temperaturmålinger i havbunnssedimenter og i is-kjerner fra boringer på Grønland. Man finner spor etter bosettinger begravd i asken fra Toba. Kanskje var dette Homo Erectus eller etterkommere. Verden gikk inn i en såkalt atom-vinter. Det vil si at atmosfæren i en periode over flere år er fylt med så store mengder aske og støv at sollyset delvis er sperret ute. Det betyr et iskaldt klima og massedød på kloden. Jeg har sett antydet at hendelsen kan spores også i det menneskelige genom. Vi har nemlig mye mindre spredning på gen variasjoner enn hva man kunne forvente. Det tyder på at mennesket har gjennomlevd en tidsperiode hvor det har vært nær ved å bli utryddet. Denne perioden kan ha tatt knekken på eventuelle andra arter av Homo-slekten.  Dette er selvsagt et tynt puslespill. Det er nok mye her vi ikke vet. Det vi vet er i alle fall at Homo Sapiens og Neandertalerne levde side om side i Europa fram til for om lag 40000 år siden, da Neandertalerne forsvant. Nyere forskning antyder at vi har Neandertalergener i oss.
Uansett, for om lag 40000 år siden står vi altså igjen med en enslig art av homo-slekten. Det er den såkalte Homo Sapiens Sapiens.  Det mest iøynefallende skillet mellom denne arten og andre menneskeaper er oppreist gange, gripehender, stor hjerne og pelsløs hud med svettekjertler.  Ettersom tusenårene ruller utvikles teknologien langsomt fremover. Og mennesket sprer seg etter hvert til alle kontinenter. I denne perioden har mennesket levd i små grupper, stammer som har hatt forskjellige strategier. Noen har vært nomader men vi finner også tendenser til faste bosettinger. Dette er en tilstand som varer i utallige generasjoner over mange tusen år helt til jordbruks-revolusjon finner sted i Midtøsten for omtrent 10 tusen år siden.

I evolusjonær forstand opererer man ikke med begrepet slutt-produkt. Om en million år finnes kanskje ikke menneskeheten slik som vi kjenner den i dag. Dette gjelder om ikke mennesket selv griper inn og forhindrer at genetisk drift, naturlig seleksjon, katastrofer og andre forhold går sin naturlige gang. Og man kan jo spekulere over om mennesket i det hele tatt har etterkommere om så lang tid. Det vi vet er at den varianten av homo-slekten som lever i dag, er kommet til på grunn av en rekke tilfeldige omstendigheter. Arten preges av en hjernekapasitet som denne jordkloden ikke har sett maken til i tidligere tider. Arten preges også av et sosialt samspill som også er i særklasse. Dette har gitt arten en tilsynelatende dominant og overlegen posisjon på kloden. Denne arten lever med sin store hjerne og sin eksklusive sosiale kompetanse, på godt og vondt. For det er ikke slik at disse egenskapene oppleves som et ubetinget gode, hverken av mennesket selv og i alle fall ikke av alle andre arter. For mennesket tar stadig større plass på kloden.

Jeg tenker at hjernekapasitet og sosial kompetanse ikke nødvendigvis er ubetingede goder. Mennesket opplever lidelsen kvalitetsmessig annerledes enn andre arter på kloden. Mennesket er bekymret for det evner nådeløst å se for seg alle mulige og umulige ulykker som kan ramme. Og mennesket vet at det skal dø. Dette driver mennesket inn i religion og i en egoistisk kamp for å få mest mulig ut av den tiden som er til rådighet. Det driver også mennesket inn i en følelse av tomhet og meningsløshet. Den sosiale kompetansen driver mennesket inn et mer eller mindre kynisk sosialt spill. Det fleste av oss er «inne» i dette spillet og har lite refleksjon på å se det hele utenfra. Men de fleste av oss finner sin vei til å leve med den smerten som på en eksklusiv måte definerer oss som art. Min strategi er nysgjerrigheten, forsøket på å forstå. Gjennom forsøket på å forså, kan man forholde seg til disse forestillinger.  Som en bivirkning, på en finurlig måte, virker denne aktiviteten til å kunne dempe smerten. Men det er ikke det som oppleves som hovedhensikten med min aktivitet. For det handler om å holde frem menneskets unike rasjonalitet som jeg tenker er det beste våpenet som kan brukes i forhold til å gi oss den livskvalitet og derigjennom mening i den korte tiden vi er til. Og rasjonaliteten kan ikke forstås uten at vi tar med den kunnskap som forteller hvem vi er og hvorfor vi er slik og hvordan vårt sinn egentlig fungerer. Det er her jeg drar opp atferdsdualismen som nøkkelen til å forstå hele oss både som det dyr vi er, men også som besluttende menneske.