Fra gener til atferd (arv eller miljø)
Jeg vil begynne denne refleksjonen
med å konstatere at all atferd
kommer fra hjernen. Atferden er summen av individets enkelthandlinger.
Individets enkelthandlinger er i sin tur et resultat av valg, rasjonelle
eller irrasjonelle. Derfor blir min oppfatning av hva
et valg er for noe avgjørende for min refleksjon
om sammenhengen mellom gener og atferd.
Videre er det rimelig å anta at vårt atferdsmønster er en tungtveiende
komponent i forhold til vår mulighet til suksess og mestring på alle områder.
Det er derfor naturlig å anta at atferdsmønster kan utgjøre en betydelig faktor
i forhold til evolusjonært
seleksjonspress. I klartekst betyr det at atferd også er noe som er formet
av millioner av år med evolusjon. Mennesket er intet unntak.
Tar man utgangspunkt i dette er det naturlig å bli nysgjerrig på selve den mentale valgprosessen. Kan vi her avdekke på hvilken måte vår genetiske arv slår inn på vårt atferdsmønster?
Mine mest grunnleggende betraktinger på området finner du i
refleksjonen om Slutninger
og Beslutninger, hvor jeg innfører et velbegrunnet skille mellom virkelighetsoppfatning
og vilje.
Det er dette jeg kaller for atferdsdualisme.
Her
har jeg laget en kortversjon av atferdsdualisme. Her finner du den
bakenforliggende verditeorien,
og her litt
teori om emosjoner.
Refleksjonen om Prosedurale
og innovative prosesser danner også et godt bakteppe for dette temaet.
Om vi skulle designe de mentale funksjonene til en robot som
oppfører seg intelligent og selvstendig, hvordan ville vi gjort det? Et forsøk
på å bygge dette proseduralt tenker jeg ganske fort ville strandet, enkelt og
greit fordi det ville blitt for komplekst og rigid. Det er omtrent som å få den
offentlige forvaltning til å fungere bare ved hjelp av rigide regler og
forskrifter. Det blir over-komplekst, ineffektivt og treffer aldri godt nok.
Naturen har som sagt løst
dette ved å utvikle innovative mentale prosesser.
Jeg ville ønske at slik robot hadde følgende egenskaper:
1) At den er smart
3) Selvstendig
4) At den alltid gjør det jeg vil
Det siste punktet er det vesentligste her. For om jeg
utstyrer roboten med superintelligens, langt mer enn meg selv, og fysiske
superkrefter, da er det vesentlig at jeg har kontrollen. Hvis ikke kan jeg
risikere at den kontrollerer meg… eller undertrykker
meg. Det er jo det som er den store bekymringen. Det er denne type bekymring
som kommer til uttrykk f.eks. i Matrix, Frankenstein, delvis i «Blade Runner» og mange
andre dystopier. Men mennesket har hatt for seg denne problemstillingen i flere
tusen år. Bibelens Lucifer tolkes jo å være en superengel skapt av Gud, men som
Gud mister kontrollen over. Engelen fant seg ikke lengre i å være under Gud, så
han gjorde opprør og ville avsette Gud. Dette betegnes (f.eks. i adventistenes
teologi) å være opphavet til den store kampen mellom godt og vondt. Det
bibelskribenter og teologer aldri reflekterte over er hvor sjalusien
og maktbegjæret
kom fra. De putter det bare inn i sekkebegrepet «synd».
Disse og andre tilbøyeligheter
ligger så dypt forankret i oss alle at de fleste av oss tar det ureflektert for
gitt at det bare er noe som ligger der latent, noe som hverken Gud eller
naturen har noe med, det bare er der. Så blir det opp til menneskesinnet og
kontrollere det. Samme mangel på refleksjon ligger ofte bak frykt for
datamaskiner og roboter. Sjokket eller lettelsen må jo bli desto større den dagen
vi forstår at dette handler om tilbøyeligheter
som er bygget inn i vårt sinn. Det vil si at det er områder i hjernen som har
f.eks. har sjalusi
som en funksjon. Om vi ødela de hjernefunksjonene som er sentralt involvert
ville sjalusien forsvinne som dugg for solen. Om vi, som teologene, antar at
dette er «guds design» ville vi altså få det sjokket å oppdage at det er Gud
selv som med vitende og vilje har bygget sjalusi og maktbegjær inn i vår
hjerne. Når vi så tar et blikk på Gud selv, så ser vi sporene etter mennesket i
hans væremåte. Gud blir glad, sint, sjalu osv. Det er den mest avslørende
indikasjonen på at Gud
er skapt i menneskets bilde og ikke omvendt.
Nå er vi ikke der enda, at vi er i stand til å lage en selvstendig tenkende og
innovativ robot. Men kanskje ligger denne muligheten ikke så langt frem i tid.
Jeg er overbevisst om at når den dag kommer at dette begynner å nærme seg
realistisk, så vil kanskje både politikere, forskere og andre
samfunnsengasjerte våkne opp og vi får en debatt. Da er det å håpe på at
debatten kan bli rasjonell
og at innsikten i menneskenaturen
og refleksjoner som dette får telle med i debatten.
For saken er at man kan pakke så mye regnekraft og kapasitet
man bare vil i en maskin eller robot uten fnugg av bekymring for at den, av seg
selv, skal begynne å ta kontrollen over oss. Hvordan kan jeg vite det? Les
gjennom « Slutninger
og Beslutninger». Min påstand er altså at om man kontrollerer
subjektinformasjonen, så kontrollerer man også roboten, uansett hvor smart og
effektiv den er. Jeg ser altså beslutningsprosessen,
altså den prosessen som leder til atferd som en todimensjonal
prosess hvor virkelighetsoppfatning kombineres med vilje. Det er viljen som
er subjektinformasjon. Det er ikke slik at intelligens og regnekraft
alene skaper vilje av seg selv. Det ingen naturlov som sier at når
intelligensen når en IQ på over 110 og regnekraften overstiger 2
Gflops, så vil systemet automatisk utvikle vilje, redsel for å dø, sjalusi og
trang til å herske. Dette er funksjoner som må bygges inn i systemet om vi
ønsker det. Viljen kan ikke skape seg selv, og uten vilje har systemet intet
selvstendig initiativ. Om vi nå skulle designe vilje inn i robotens
styringssystem ville det være naturlig at dette er rigide størrelser som
roboten selv ikke kan endre på. Da er det vi som kontrollerer hva roboten skal
ville. På denne måten kan vi beholde kontrollen. Dette er i prinsippet. I
praksis kan jo dette, vise seg å være vanskelig likevel.
Nå ser vi altså at naturen allerede har «funnet opp» den innovative
mentale prosessen. Spørsmålet er om naturen også har innebygget de samme
sperrer som det jeg snakker om her? Hvordan sikre at vi mennesker oppfører oss
på den måten som gav våre forfedre reproduksjonsmessig suksess? Det er jo
derfor vi er her. Det er fordi våre forfedre oppførte seg på en slik måte at de
fikk spredt genene sine ned gjennom generasjonene. Denne biologiske arven
representerer jo millioner av generasjoners samlede erfaring på suksessrik reproduksjonsmessig
oppførsel. Da ville det være naturlig å forvente at viljen, eller det
emosjonelle aspektet i vårt mentale landskap er forholdsvis rigide funksjoner.
Er det slik?
Om vi sammenligner dette med våre
kognitive funksjoner så innser vi at, spesielt hos mennesket, så er det
kognitive er en temmelig plastisk funksjon. Den er ekstremt formbar. Hva betyr
det? Jo det betyr at vi mennesker er i stand til å forholde oss til de
utfordringer som omgivelsene har å by på, uansett om vi er i Afrika, på Grønland,
i New York eller på månen. Mennesker har overlevd alle plasser. I tillegg er vi
i stand til å la oss underholde med utallige fantasiverdener
som fremstilles i religion,
romaner filmer og myter. Når vi utforsker nye ting, bygger
vi dynamisk begreper og strukturer rundt dette slik at det blir håndterbart
i vårt mentale landskap.
Men man kan fort se seg blind på denne plastisiteten og forledes til å tro at
hele menneskesinnet er plastisk og selvdefinerende. Min påstand er at, så lenge
vi antar at mennesket er et resultat av evolusjon
og det
naturlige utvalg, så kan det ikke være slik. Vi ville glippet på den
viktigste grunnen til at vi har et kognitivt verktøy i det hele tatt, nemlig at
det skal være mulig å nyttiggjøre seg av å kunne gjenta forfedrenes reproduksjonsmessige
suksess.
Vi kan ikke modellere våre følelser
på samme dynamiske måte som det kognitive. Det finnes en sterk asymmetri i plastisitet
mellom emosjonelle funksjoner og kognitive funksjoner. Det er umulig for meg å
bestemme at i dag vil jeg være forelsket i frøken X i dag og i morgen frøken Y.
Men det er lett å bestemme seg for å tenke på Matrix i dag og på 1984 i morgen.
Jeg tror nok kanskje hjerneforskere kan bekrefte det jeg sier. Vi trenger aldri
å være redd for at mennesket noensinne skal bli i stand til å
velge sin egen vilje. Ved hjelp av meditasjon, psykoanalyse og andre
mentale teknikker kan man nok være i stand til å gjøre begrensede
modifikasjoner av styrkeforholdet mellom tilbøyelighetene, men ikke det faktum
at de er der.
Jeg kan skape en forestilling av Zevs i hodet mitt. Det er en «software» sak,
sett fra en systemutviklers ståsted. Men det at jeg evner
å kjenne frykt er en «hardware» sak. Om man skulle lese tanker vil enhver
hjerneforsker kunne bekrefte at det mye enklere å måle om jeg er redd eller
ikke i forhold til å finne ut at jeg tenker på Zevs. Frykten
kan lokaliseres til Amygdala.
Ved å måle aktiviteten i Amygdala kan vi konstatere at personen er redd. Vi
har hjernesentre som håndterer hver sin bit av vårt følelsesliv. De er en del
av den grunnleggende hjernestrukturen som utvikles allerede på fosterstadiet.
Men vi har ingen hjernesentre for Zevs. Dette er en fantasi, skapt av en rekke
hjernesentre som til sammen danner en universell informasjonsbehandlings
maskin. Vi kan måle at det er aktivitet i disse hjernesentrene, men, i
skrivende stund(enn så lenge) kan man bare konstatere at det foregår kognitiv
aktivitet.
Siden tilbøyelighetene ikke er prosedurale så er de heller
ikke nødvendigvis så spesifikke. Tvert imot er
emosjoner diffuse, de er språkløse og kan utløses av utallige kombinasjoner
av inntrykk eller forhold. Selvsagt vil det alltid være slik at emosjonen
utløses av forhold som i noen grad kan tilbakeføres til den «nyttefunksjonen»
som emosjonen har. Vi vet at hjernen har kjemiske belønnings og straffesystemer
som styrer dette. Å føle ubehag eller nytelse er kjemi. Sannsynligvis er de
fleste emosjonelle systemer knyttet opp mot dette. I tillegg finnes der en
nokså kraftig kroppslig feedback. Om f.eks. frykt reaksjonen i Amygdala blir
aktivert vil den sende ut kjemiske signaler som påvirker raskere hjerterytme,
stopper fordøyelsesprosessen, øker adrenalinet slik at kroppen settes i
alarmberedskap. Selvsagt vil dette resultere fysiske tilstander i kroppen som
igjen signaliseres tilbake til hjernen og kanskje forsterker reaksjonen. På
denne måten kjenner vi følelsene
våre fysisk.
Et viktig poeng her er at dette er systemer som forteller oss hva vi vil, men
ikke hvordan vi skal få det til. Løsningene må det kognitive
systemet til slutt komme opp med. Det er dette som er universaliteten i
systemet. Dermed åpnes det for at systemet selv søker
etter mest mulig optimale løsninger. Dermed har vi kreativitet og
innovasjon. Poenget er at genene ikke forteller oss hva vi skal gjøre, de
forteller oss hva vi skal ville.
Tilbake til roboten. Om subjektinformasjonen, insitamentet eller viljen kodes til å dreie seg om å forgude mennesket og utelukkende det, så vil roboten aldri gå utenfor dette «mandatet», uansett hvor smart den enn måtte være. Den skal til og med kunne forstå dette selv, uten vilje til å protestere. Vi mennesker har produsert millioner av datamaskiner, mange av dem med meget god beregningskapasitet. Ikke en av dem nekter å starte prosedyren som stenger maskinen ned på grunn av en plutselig frykt for å dø. Den er simpelthen ikke der fordi vi ikke har programmert det inn. Slik er det også med roboter. Skal vi ha en sjalu robot, så må det programmeres. Skal vi ha en ambisiøs eller herskesyk robot, så må det programmeres. Det er ikke slik at dette bare er noe som smått om senn vil komme av seg selv bare man har regnekraft nok. Enten må man programmere det, eller så må man lage systemer som utvikler seg selv med utgangspunkt i rammevilkår som driver i denne retningen. Man kan, for eksempel, simulere det naturlige utvalg. Men så lenge man ikke bevisst legger inn slike adaptive funksjoner kan vi være trygg på at regnekraften i seg selv aldri vil skape den. Men, som sagt i praksis ville det jo være fristende å utstyre roboten med et visst ego på grunn av den nytten det har i forhold til at roboten også må passe på seg selv. Har kan det være feller å gå i. Men det er ikke temaet her.
Men, er det virkelig slik at
alle våre beslutninger er influert av følelser? Det fortelles at den
amerikanske politikeren Henry
Kissinger en gang skal ha sagt at han aldri lot seg påvirke av følelser
når store beslutninger skulle tas. Og sånn er det jo ofte når vi er i det
rasjonelle hjørnet. Vi opplever at her er det fornuften som dominerer. Men la
oss reflektere litt nærmere over dette. Handlinger begått under påvirkning av
sterke følelser kalles ofte for affektuelle handlinger. Intuitivt innser vi at
slike handlinger ofte ikke er rasjonelle.
Forskning viser da også at en hjerne som er aktivert, dvs. inne i et
følelsesutbrudd, faktisk er mindre intelligent enn normaltilstanden. Dette
gjelder faktisk også positive følelser, enten det er glede eller eufori. Jeg
tenker at det nok var denne affekttilstanden Kissinger hadde i tankene. Og her
har han helt rett. Vi forventer at politikere skal være mer rasjonelle og
gjennomtenkt enn som så. Men vi må ikke glemme at følelser ikke bare er
øyeblikkstilstander. Følelser setter spor etter seg. Sterke følelser setter
sterke spor etter seg som varer livet ut. Det heter jo at brent barn skyr
ilden. Det ligger varig læring i sterke smerteopplevelser. Det samme gjelder
følelser. Kroppen har sine egne innebygde oppdragelsesmekanismer, og disse har
potensiale i seg til å prege oss for resten av livet. Følelsene lagres altså i
hukommelsen. De lagres sammen med inntrykkene og minnet om situasjonen hvor de
forekom. Og på samme måte som vi kan huske fargen på en bil, så kan vi også
huske og delvis gjenskape de emosjonelle sidene ved opplevelsen. Faktisk er det
slik at jo sterkere den emosjonelle siden er, desto mer varig blir minnet i sin
helhet. All teori om såkalt «læring ved betinging» har dette som en
grunnforutsetning. Så konklusjonen er at vi alltid har med oss følelsene i vårt
mentale landskap, også når vi er i det rasjonelle hjørnet. Følgelig influeres
vi av følelser også når vi tar rasjonelle beslutninger. Da er de synlige i det
mentale landskapet i form av det vi kaller for verdier.
Beslutningsteorien
og refleksjoner om rasjonalitet
og forholdet
mellom slutninger og beslutninger viser hvordan følelsene slår inn, og ved
hjelp av hensiktsanalyse
kan vi identifisere hvilke følelser som ligger bak og påvirker.
Den som forholder seg til dette vil nå ane veien fra gener til atferd. Gener
styrer i stor grad utvikling av de grunnleggende hjernestrukturer. En stor del
av disse, kan sortere inn under emosjoner, pådriv og drifter. Omgivelsene
kan sannsynligvis påvirke styrkeforholdet mellom dem. Tilbøyelighetene
slår inn i vårt handlingsmønster i form av å representere verdidimensjonen
i en beslutningsmatrise. Det kan ikke sies sterkt nok at denne måten å
forstå menneskesinnet på gir avgjørende grunnleggende føringer i måten vi
forstår menneskenaturen
og derav videre inn i filosofi, religion, etikk, juss og politikk. Gener er
ikke noe veldig bakenforliggende i forhold til menneskets atferd. Gener
orkestrerer de grunnleggende strukturer i hjernen, og disse influerer hvert
eneste valg, rasjonelt eller irrasjonelt. De er til stede hver dag hver time
hvert minutt og påvirker alt vi gjør. På samme måte som at vi
i dag kan slå fast at måten vi oppfatter tid og rom på er illusorisk, så
går det altså an å bruke de kognitive funksjonene, indre observasjon og
vitenskap til å erkjenne at det samme gjelder den
såkalte viljens frihet.
For den som ikke har sett det, men
den evige debatten om arv eller miljø løses elegant opp dersom man anvender
dette tankekonseptet. Å spørre om menneskets atferd er et resultat av arv eller
miljø er i samme gate som å spørre om bilen drives frem av motoren eller
drivstoffet. Vår atferd er et ett hundre prosent produkt av
både arv og miljø. Arven har vi gjennom genene. Genene manifesterer seg det
emosjonelle systemet, som straffer og belønner i forhold til hva som er
genetisk ønskelig. På den måten blir vi klar over «oppdraget», vi blir klar
over hva vi vil. Det kognitive systemet observerer omgivelsene og
finner løsninger på hvordan vi skal få det til.
På filosofiens område kan man kanskje se for seg at eldre begreper som fornuft,
vilje
og ånd,
må ses på og vurderes å få nytt innhold. Hva er fornuften? Er det bare våre
kognitive evner, eller inneholder den også de avtrykk som emosjonene har satt i
landskapet? Vilje blir ikke noe særegent filosofisk, men kan forenes med
biologenes «pådriv» og psykologenes drifter og emosjoner. Viljen reduseres fra
å være en slags
mystisk åndelig dimisjon til å bli hard biologi. Den er noe vi alle har til
felles med dyrene. Viljen er mer fasttømret enn vi liker å tro. Innenfor juss,
vil dette umiddelbart måtte by på revurdering av f.eks. ansvarsbegrepet.
På etikkens område vokser det frem en erkjennelse av det som gir mening slett
ikke har med logikk
og resonnement å gjøre. Etikk handler om verdier og verdiene
har ikke sin opprinnelse i det kognitive, men i emosjonene, eller
følelsene. Og nettopp våre emosjonelle evner er ikke veldig forskjellig enten
vi er mennesker eller elefanter. Dermed får
etikken plutselig et helt annet og mer generelt nedslagsfelt enn tidligere.
På politikkens område vil jo noen anse dette som en katastrofe. Vi aner klare
grenser i våre muligheter til å forme mennesket i politiske ideologiers bilde.
Det er ikke lengre en sannhet at mennesker som ikke er «A4 innenfor den rette
tro» selv er å bebreide for dette og derfor kan være gjenstand for «fellesskapets»
rettmessige «omformatering» (les undertrykkelse).
Men andre politikere vil forhåpentligvis se mulighetene her. For det ser ut til
at omgivelsene, særlig i tidlig barndom, har stor påvirkning på hvordan
individet utvikler seg. Individer som utvikler seg asosialt er ofte konfigurert
slik i viktige tidsvinduer i tidlig utvikling hvor DNA logikken velger ut den
optimale genetiske strategien, basert på de utfordringer som miljøet oppfattes
å gi. Og ikke overraskende er det et fiendtlig
miljø uten varme og kjærlighet som trigger frem de verste alternativene.
Politikerne kan ikke forme individet som en leirklump. Men på samme måte som
man, ved å bruke vann, kan hindre at planten tørker inn, så kan man med de
riktige tiltakene dempe forekomsten av disse mest negative varianter av den
menneskelige natur.
Ut av denne type kunnskap må det vokse en politikk som for første gang i verdenshistorien tør å forholde seg realistisk til menneskenaturen. Og siden vi alle er slaver av tankene til gamle menn fra fordums tider med løsninger på fordums problemer, så er jo dette en passelig utfordring for fremtidige generasjoner.