Fra herming til oppskrift til resultatorientering

Blant våre nærmeste slektninger blant menneskeapene er herming en svært nyttig egenskap. De unge sjimpansejentene følger nøye på hva mamma gjør med småsøsknene og de som følger best med, har best mulighet til suksess med eget avkom. Det ligger et seleksjonstrykk i det å kunne herme. Vi har også sett kulturer i sjimpanseflokker. Når en gluping kommer på en smart måte å gjøre ting på, så går det ikke lang tid før de andre tar opp ideen. Jeg så en gang for mange år siden på TV forskere som gav sjimpansene ris blandet med sand. De liker ris, men ikke blandet med sand. Det ble en utfordring som de slet med, helt til en luring fant på å gå ned til vannet og slippe blandingen i vannet. Risen flyter opp og sanden synker ned. Det gikk ikke lang tid før hele flokken behersket kunsten. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg sier at evnen til å observere de andre, gjenta og herme er en så klar fordel at de som behersker dette best øker sin reproduksjonsmessige suksess. Dette handler om læring og kognitive evner.  Og formodentlig selekterer dette for styrket kognitiv kapasitet. Med andre ord mer hjernebark.

Når mennesket kommer på banen med språk og langt mer avansert kultur er dette interessant. For det første bruk av ild, som garantert har utviklet seg som en kollektiv kunnskap, basert på prøving og feiling. De har nok startet noen skogbranner, brent seg, og ilden har slukket for dem. Men etter hvert over generasjoner har allmennkunnskapen vokst seg stor nok til å beherske dette med lavest mulig risiko. Dette er oppskrifter, eller skal vi nå begynne å kalle det for ritualer. Tenk på det å tenne ild på den ekte gammelmåten med pinnen som rulles hardt mellom hendene og gnis mot et eller annet brennbart, forsiktig blåsing, hvilke materialer man skal bruke osv. Og tenk på all den teknologien som må til for å bevare ilden i dagevis, kanskje månedsvis. Tenk også på hvordan dette har blitt til, ved prøving og feiling. Det betyr mye feiling, mye eksperimentering med alt mulig. Hvordan fant man på å utvikle prosedyren for å lage jern? Visste man sluttproduktet? Neppe. Men erfaring lærte dem å fremstille jern, herde det, og smi det. Dette er det vi i dag kaller for empirisk kunnskap. Når man herdet jernet hadde man jo ikke anelse at det var tilførselen av karbon og oksygen som gjorde underverket. Forståelsen for dette kom ikke før årtusener senere. På denne tiden levde mennesket av å utvikle empirisk kunnskap. Tenk på alle urter og planter, hva virker mot hva, helbredelse av sykdommer, hvor noe virket og andre prosedyrer skapte placebo. Og selvsagt har mennesket på tilsvarende måter eksperimentert med «gudene». Ritualer for hell og lykke, beskyttelse mot ulykker og sykdommer. Ritualer er avanserte oppskrifter. Man danser så kommer det regn? Kom det ikke? Kanskje man ikke danset godt nok, eller gudene har gått i vranglås. Kanskje gudene er sinte for noe? Hva har vi gjort som vi ikke burde gjøre? Kanskje vi bør ofre?  Slike implementeres ritualene som en del av den religiøse utviklingen.

Men om vi nå hopper et langt steg forover så oppdager vi jo at oppskrifter, fremgangsmåter og ritualer også er en vesentlig del av det moderne menneskets hverdag. Noen utvikler forskjellige fremgangsmåter og vi andre følger oppskriftene deres. Vi har både språk, skriftspråk og internett. Det gjør at selv jeg skulle fått til å bake ostekake, om jeg hadde giddet. Men det jeg vil inn på her er en annen og mer negativ side ved dette. For det er klart et menneske som driver sin verdiskapning bare ved å følge andres oppskrifter, regler eller direktiver, stort sett agerer som et rent produksjonsmiddel. I dag utvikler vi dataprogrammer og roboter som overtatt mye av dette. Dette er systemer som stort sette bare kan dette å følge instruksjoner. I tillegg til å oppleves som kjedelig og meningsløst vil jo selvsagt dette også etter hvert bli svært usikre jobber. Noen ganger så må jeg beundre mennesker som finner glede i å sitte med et stort broderi, hvor andre har laget mønstret, og fremgangsmåten er gitt steg for steg, på en prosess som vi allerede har maskiner for å gjøre. Men jeg respekterer jo at noen kan ha glede av det. Men på mange måter tenker jeg at noe av det menneskelige ved en slik jobb er borte. For her handler det ikke om å ha en oppgave, og lete etter løsninger på den, være kreativ, prøve og feile.

For noen år tilbake var det fokus i bedriftene på å skifte fokus fra regelstyring til resultatstyring. Industri alderen fikk et kraftig rykk forover da man begynte å plassere mennesker foran samlebånd. På den måten kan man bygge en stor effektiv struktur hvor mennesket inngår som komponenter i produksjonsmaskineriet. Denne tankegangen har man også i store administrative forvaltningsorganisasjoner.  Den enkelte følger oppskrifter og direktiver. Og det er opplagt, at dersom man ikke har noen helhetlig forståelse av hele prosessen, så er det livsfarlig å begynne å fravike de fastsatte forsedyrene. Da gir det også seg selv at dette skaper et strengt regime hvor lojalitet til instruksjonene blir den største dyd. Men vi ser også at dette fort blir svært rigid. Standardsakene går som regel greit gjennom. Men min erfaring fra et langt arbeidsliv er at vi alltid har å gjøre med en viss prosent spesialvarianter. Og disse går seg alltid fast i et rigid system. Har vi et system hvor hver enkel saksbehandler ikke har noen oversikt over helheten i systemet, så kan ingen gjøre noe med slike saker, og de havner på en evig sidelinje. Så kommer konsulenter og byråkrater inn, innfører enda mer komplekse og rigide rutiner, som igjen skaper ineffektivitet i alle andre standardsaker. Slik forvitres og ineffektiviseres organisasjonen.

Mye av løsningen på dette ligger i resultatorientering. Forskjellen her er at man ikke lengre sitter med rigide regler og instruksjoner. Man har et oppdrag, eller et mål (ser du parallellen med atferdsdualismen?). Så har man noen redskaper, gjerne informasjonssystemer, noen rammevilkår, så må man selv løse hver enkelt sak. Til det trenger man helhetlig kompetanse, og evne til å ta i bruk sin egen kreativitet. Standardsaker, med varianter løses av automatikken i systemet. Det er det trivielle. Så kan mennesket i systemet ta seg av det som mennesket foreløpig er best til her i verden, nemlig være oppfinnsom, innovativ. På den måten blir totalen et mye mer effektivt og fleksibelt system.

Mye av poenget her er at forståelse og kompetanse er langt viktige enn oppskrifter når det er behov for kreativitet og innovasjon.

Generelt skiller jeg mellom instruksjonsprogrammering og emosjonell programmering. Instruksjonsprogrammering er atferd basert på instruksjoner, regler, oppskrifter eller kommandoer. Den kan være svært effektiv, og vil være det så lenge alle betingelser og forutsetninger fortsatt gjelder. Den dagen disse endres vil rutinen stå i fare for å feile. Opereres rutinen i et komplekst miljø i stadig endring, så vil den bli ineffektiv, feilbarlig og dårlig egnet for oppgaven.  Naturen har for lengst kommet forbi dette stadiet. Derfor har vi atferdsdualismen og evne til innovasjon. Mennesket er emosjonelt programmert. Det vil si at vi ert utstyrt med et system som forteller oss hva vi vil, men ikke hvordan vi får det til. Det må vi finne opp selv. Dette skaper en dramatisk forbedret tilpasningsevne. Dette kan også kalles for autonom atferd, i motsetning til instruksjonsbasert atferd.