Fra leirbål til religion

 

Innledning

Denne refleksjonen tar for seg spørsmålet om hvorfor religion er et universelt utbredt fenomen hos menneskearten. Jeg har en annen lignende refleksjon om religionens opprinnelse her. Utgangspunktet for min refleksjon er at menneskets vei til religionen handler om en spesiell kombinasjon mellom tilbøyeligheter vi har i vår menneskelige natur, og vår usedvanlig sterke kognitive kapasitet.  Våre tilbøyeligheter er et resultat av evolusjonære mekanismer.  Det handler naturlig utvalg og seksuelt utvalg. Dette har formet menneskets atferdsmønster. Utgangspunktet er at tilbøyeligheter som gir reproduksjonsmessig suksess, videreføres og forsterkes av disse seleksjonsmekanismene. Det som er vesentlig å forstå er at disse tilbøyelighetene er bakenforliggende og programmerer ikke atferd i seg selv, i form av instruksjoner til handling.  Veien går via insitament som har sin opprinnelse i følelser. Jeg kaller det for emosjonell programmering. Mennesket har det jeg kaller for et innovativt atferdsmønster hvor tilbøyelighetene drivkrefter som forteller hva mennesket skal søke å oppnå med sin atferd. Konseptet har jeg kalt for atferds-dualisme. I dette samspillet får tilbøyelighetene en diffus rolle. Det vil si at treffsikkerheten i forhold til hva som kunne vært optimal atferd, ikke alltid er særlig god. Faktisk er vår hverdag full av eksempler på at våre tilbøyeligheter virker destruktivt og ødelegger for oss. Evolusjonen er en blind prosess. Den skaper ikke fullkomne løsninger. Den bygger alltid på det som er. Den har en kaotisk natur. Og skaper aldri fullkomne løsninger.

Mennesket har utviklet avansert språk, kraftig kognitiv kapasitet, avansert sosialt samspill. Alt dette er forholdsvis nytt, sett med evolusjonens øyne, og mange av våre tilbøyeligheter er ikke tilpasset de utfordringer dette gir. Og som vi skal se, så er religion en del av løsningen på de utfordringer som oppstår i kjølvannet av dette.

Fra ånder til guder

Jeg har tidligere vært inne på at åndsbegrepet er en forestilling som kan ha kommet tidlig inn i menneskets historie. Kanskje er denne så grunnleggende at den har vært et viktig utgangspunkt for videre utvikling av religiøse forestillinger. Det kan ha begynt med forestillinger om de døde.  En tilleggs- teori er at det har begynt med gode jakthistorier. Hvem har møtt det mest farlige villdyret langt der ute i skogen? Det er lett å forestille seg både underholdningen i dette, og det sosiale spill i overdrivelsen og mytene om alt det rare som finnes der ute. Den som hadde de saftigste historiene og som kunne skryte mest av sine bragder, han ble populær og fikk mye oppmerksomhet. Språket skaper en utmerket mulighet til å overdrive, og fantasien gir evne til å dikte frem mytiske forestillinger om vesener langt der ute. Ut av dette har forestillingene om guder og ånder langsomt vokst frem. Gudene har fått navn, og fortellingene har gått over generasjoner og etter hvert blitt til myter. Etter som generasjonene har gått har disse mytene etter hvert knytte gudene opp mot naturkrefter, tilfeldige hendelser, som lykke-bringere, men også som skapere av katastrofer, ulykker og straff. Følgelig oppstår der et behov for å påvirke gudene, håndtere dem, forstå dem, stå på god fot med dem. Og her er det sosiale spill helt vesentlig. Selvsagt er det noe som også guder driver med. Følgelig er det noen mennesker som fremstår som forbindelsesledd til gudene, som vet mer om dem en andre, som kan snakke dem til fornuft, inngå allianser og få nyttig informasjon. Vi får religiøse roller som prester, spåmenn og profeter. Med tiden setter disse forestillingene seg i kulturen. Og selvsagt er hele denne utviklingen av kaotisk art. Derfor er ingen religioner like. Men de har samme grunntrekk og de kan sorteres som grenene på et tre. Når det religiøse først er etablert forsterkes det og sementeres i kulturen ved hjelp av mekanismer i det sosiale spill.

Forestillingen om guder som opphav til naturkreftene

Hjernen er i konstant mangel på relevant informasjon. For rasjonaliteten krever en god virkelighetsoppfatning for å kunne fungere best mulig. Hjernen blir bombardert med informasjon. Den har høy kapasitet til å behandle dette. Men likevel lider vi av en konstant mangel på relevant informasjon. For vår beslutningsevne avhenger av vår evne til å forutse virkeligheten. Jo mer vi forstår virkeligheten, desto større evne har vi til å håndtere utfordringene på en smart måte. Kunnskap er også en forutsetning for trygghet. Det plutselige og uventede skaper frykt og usikkerhet i oss.  Derfor er nysgjerrigheten, trangen til å vite og forstå, en fundamental drivkraft i mennesket.  Måten vi gjør dette på er ved kreativt å oppkonstruere sammenhenger der vi ikke direkte kan se dem. Så lar vi dette forme vårt handlingsmønster. Noen ganger treffer det, andre ganger ikke. Men jo større avstand det er til det vi har forestillinger om, desto vanskeligere er det å bedømme om våre forestillinger har noe med virkeligheten å gjøre eller ikke.

Det er naturlig å tenke seg at steinaldermennesket hadde en velutviklet forestilling om gjerninger, men en desto svakere utviklet forestilling om kausalitet. For veldig mye av de som skjer i deres verden handler jo om hva noen gjør. Forestillinger om årsak og virkning er en langt fjernere forestilling å gripe, rent bevisst kognitivt. Kanskje kom slike forestillinger først med Aristoteles. Dette må ikke misforstås dit hen at evnen til assosiasjon, til å sette hendelser i sammenheng der de naturlig fulgte hverandre, ikke var utviklet. Dette er en fundamental funksjon for læring som selvsagt både dyr og mennesker har. Det er den bevisste forestillingen om dette, og refleksjonen som mangler. Begrepet om årsak og virkning er altså neppe særlig velutviklet. Steinaldermenneskets intuitive opplevelse av den umiddelbare nærhet er dreide seg altså sannsynligvis om at naturen står stille, mens dyr og mennesker beveger seg. Da kan en nærliggende assosiasjon være at i de tilfeller naturen beveger seg, så må det være noen som beveger den. Mennesket kaster en stein. Steinen beveger seg. I alle andre tilfeller ligger steinen i ro. Når det er uvær, når skyer beveger seg, når vi får storm og vind, når solen beveger seg over himmelen, når torden skraller mellom fjellene, da må det være noen som står bak og gjør alt dette. Da er det nærliggende å knytte dette opp mot gudsforestillingene. Alt som skjer i naturen, som mennesket ikke direkte kan se at dyr eller mennesker står bak, ja det må være gudene. Har man dårlig utviklet begrep om kausalitet så er det selvsagt også nærliggende at man naturlig begår den velkjente kausalitetsfeilen. For man kommer rett og slett ikke på noe annet enn at det må stå gjerninger bak enhver hendelse. Og bak enhver gjerning står det et sinn, som deg og meg. Når naturkreftene raser, så er assosiasjonen i forhold til det sinte menneske nærliggende. Gudene er sinte. Og selvsagt tillegges gudene menneskenes egenskaper. Mennesket på dette stadiet har selvsagt ingen dypere refleksjon av seg selv. Dyr er sinte, dyr er redde, dyr er lumske, dyr er glade. Alt dette er menneskene også. Selvsagt gjelder det gudene. Guder skapt i menneskets bilde. Og bildet er menneskets natur. På den måten havner menneskets utviklede tilbøyeligheter inn i en gudeverden hvor slike prosesser ikke skulle finnes, og hvor man absolutt ikke skulle ha bruk for slikt. Slik setter mennesket uforvarende sine avtrykk på mytene. Og mytene utvikles til omfattende historier om gudene. Og gudehistorien er omtrent som menneskehistorien, bare mektigere og i en annen og mye større verden. Der driver gudene sitt sosiale spill. Noen er gode, andre er onde, der er lumske, de er sinte og de kriger og går i allianser.

Forestillinger om forholdet mellom gudene og mennesket

Det prisgitte mennesket er ulykkelig og redd for hva som kan komme over det. Gudene er opplagt mektige vesener. Og fantasien setter ingen grenser for hva enkelte av disse gudene kan få til. Dette skaper utrygghet og frykt. Men det skaper også en drivkraft til å forsøke å påvirke alt dette. Hvordan kan man unngå gudenes vrede, og kanskje til og med få en allianse med dem slik at man får hjelp. Det er også nærliggende å forsterke forestillingen om denne alliansen med referanse til det varme familieforhold. Gudene blir en slags foreldrefigurer. Alt dette gir en drivkraft i form av å ville eksperimentere frem metoder som kan påvirke gudene, helst i riktig retning. Selv fra våre dager vet vi at vi mennesker tenderer til å sette nære hendelser i sammenheng. Innenfor vitenskapen har vi fått begreper som placebo og anekdoter. Vi tester en tilfeldig oppskrytt naturmedisin. Symptomer kommer og går. Vi setter dette i forbindelse med hverandre og blir etter hvert overbevist om at den har en virkning. Vår samtidshistorie er full av forestillinger om vidundermedisiner, lykkeamuletter, hellige steder og personer som gjør mirakler. Dette setter vi sammen med tilfeldige hendelser i våre liv. Legg til kunnskapens gravitasjonslov og vi blir overbevist troende mennesker.  Selvsagt har menneskets forsøk på å påvirke gudene gitt avkastning. Og selvsagt har dette blitt tatt med i en stadig mer sofistikert «teknologi» for å holde seg inne med de mektigste gudene. Og akkurat det at gudene er store og mektige utløser en annen vesentlig tilbøyelighet, nemlig underkastelsen. Det er en atferd som direkte kan føres tilbake til dyreverdenen. Underkastelsen medfører i sin tur tilbedelsen. Når mennesket har forestillinger om noe som er større og mektigere enn seg selv så er tilbedelse en naturlig reaksjon. Strategien knyttes til tilbøyeligheter i menneskelige relasjoner. Men tilbøyelighetene er diffuse og selvsagt utløses de på menneskets forestilling om gudene. Gjennom tilbedelse, offer og ritualer søker mennesket å påvirke gudene. Og de som gjør det største offer, den mest riktige tilbedelse, de flotteste ritualene, de får de sterkeste alliansene til gudene.

Utviklingen av religiøse roller
Fra langt tilbake historien har vi indikasjoner på innsalg mennesker eller grupper av mennesker som fremstår som formidlere av religiøse tjenester. Når forestillinger om det overnaturlige først har satt seg i en kultur, vil mennesket naturlig forholde seg til dette, som om det var virkelighet. Det handler om beskyttelse, om noe som kan bringe lykke, og å unngå ulykke eller straff. Det troende mennesket skaper seg på den måten den nødvendige trygghet for å kunne fungere i en verden, som i realiteten, er uforutsigbar og full av farer.
Etter utvikling av jordbrukskultur og etterhvert bysamfunn, blir det mulig for mennesker å spesialisere seg, drive handel og samspille i dette miljøet for å overleve. Effektiviteten i matproduksjon genererer et kollektivt mat-overskudd. Det gjør det mulig for noen å overleve uten selv å måtte delta i matproduksjon. Det utvikles altså sekundærnæringer. Vi får handel, forskjell mellom rike og fattige og etter hvert alle mulige kreative innslag for å kunne livnære seg uten selv å være en del av primærnæringen. Sammen med denne utviklingen er det naturlig at også formidler religiøse tjenester. Det kan ha begynt på mange måter. For eksempel helbredelse, salg av lykke-smykker, velsignelser, spådom og profetier. Den gang, som nå, lar mennesket seg besnære av uklare budskaper, placebo, illusoriske virkemidler osv. Og noen kom svært langt med dette. Kongene omgav seg ofte med profeter og samfunnene etablerte presteskap som forvaltet og videre utviklet religionene. Historien om profeten Samuel i Bibelen er interessant. For her er det ikke tvil om at profeten egentlig stod øverst i hierarkiet. Profeten innsatte og avsatte konger. Det er også en indikasjon på at herskere i de dager var avhengig av legitimitet fra de religiøse lederne. Det igjen indikerer at det var gjennom religionen at hverdagsmennesket gav sin oppslutning til sine herskere.

Religionen som katalysator for utvikling av sivilisasjonen

Religionen kan ha vært en vesentlig katalysator som måtte til for å organisere småkongene sammen i større enheter. Enhver som har lyttet til en gjennomsnittlig norsk EU-debatt vil måtte reflektere over hvor vanskelig det må være for stammehøvdinger og småkonger å underlegge seg et overordnet nivå. Det kan jo skje ved ren krig. Det var jo slik Norge ble samlet. Men kanskje kan en felles kulturoppfatning av det religiøse være en hjelp til å la slike prosesser kunne skje på en mer fredelig måte.
Utvikling av presteskap, templer og klostre skaper et kollektivt livsoverskudd for akademisk utvikling. Til å begynne med var dette gjennomsyret av religiøse dogmer, men langsomt men sikkert kommer det akademiske nyvinninger ut av det. Vi får skriftspråk, tall, geometri, astronomi, og kunst. Alt er utviklet til religiøse formål. Men etter hvert sprer dette seg utover og gir gevinster i den sekulære delen av kulturen.

Sannsynligvis har religionen, i allianse med herskerne vært en viktig medspiller i legitimering av klassedeling og nasjonal særstatus. Vi kjenner jo til kaste-systemet i India. Men, f.eks. i Bibelen var slaveri fullt ut akseptabelt. Man hadde lovgivning i forhold til dette. Og Israels folk stod i en særstilling. De hadde guddommelig krav på områder som andre bebodde. Soldatene ble ildnet opp av religiøs propaganda, og hele folk ble utryddet. Dette er jo forhold som vi ser på som absolutt uakseptabelt i dag. Men kanskje hadde sivilisasjonens fødsel ikke vært mulig dersom man ikke hadde tydd til slaver og undertrykking av såkalt «mindreverdige» folk. For i en slik fødsel er det nettopp det kollektive livsoverskuddet som er den kritiske faktoren som skal til, slik at mange mennesker får muligheten til å ta ut hele sitt intellektuelle potensiale. På den måten gjør menneskesamfunnet de ofre som er nødvendig for å skape det intellektuelle grunnlag som senere skal bli til filosofi og vitenskap. Igjen: det går ikke an å forsvare dette moralsk på noen måte. Det vil jo ikke være en tanke vi liker, at vår velstand og fremgang, er tuftet på brutal utnyttelse av mennesker i en ikke alt for fjern fortid. Men kunne menneskeheten ha greid å løftet seg uten en slik kollektiv byrde? Kanskje, men da kun som følge av god og kløktig politikk. Men hvordan kan det være mulig dersom vi alle bare eksisterer i dyp uvitenhet, i en brutal kamp for tilværelsen, uten en eneste mental knagg som utgangspunkt?  For å få dette til må det skapes en asymmetri, slik at noen privilegerte får tid og mulighet til å løfte hodet å begynne å tenke seg om. En del herskere og stammehøvdinger kunne kanskje komme dit. Men de var få og det sosiale spill beinhardt. Sannsynligvis var de fleste av dem rene testosteron-bomber, med fysisk makt og rå brutalitet som sine viktigste virkemidler. Da har kanskje de som kom inn fra den religiøse siden kanskje hatt helt andre utgangspunkt.