Fra naturtilstand til rettsvesen

Jo mer sosiale dyrearter er desto mer utkrystalliserer det seg mekanismer innrettet på tilpasning av atferd slik at det sosiale samspill fungerer stadig bedre. Rent biologisk ser vi dette ved at artens kognitive kapasitet samsvarer med sosial kompleksitet. Jo høyere sosial kompleksitet, desto høyere kognitiv kapasitet. Dette gir seg fysisk utslag på den måten at pannelappen tar forholdsvis større og større plass i hjernen. I en fase av utviklingen hadde menneskets forløpere en eksplosiv vekst i hjernestørrelsen. Sannsynligvis var dette forårsaket av en selvforsterkende seksuell seleksjon basert på nettopp sosiale egenskaper.

Mennesket er et flokkdyr. Og dette er en «tradisjon» som går langt forbi arten, flere millioner år tilbake. Våre nærmeste slektninger i apeverdenen lever alle i store og små grupper. Det å leve i flokk innebærer noen ekstra utfordringer for individet. For alt dette har utgangspunkt i arter som ikke levde i flokk, og dermed kun hadde utviklet egoistiske tilbøyeligheter.  Det å leve i en gruppe krever evne til å tilpasse seg hverandre. Dette er da utgangspunktet for utviklingen av sosiale tilbøyeligheter. Det er ingen nødvendig harmoni mellom tilbøyelighetene og de er ofte i innbyrdes konflikt med hverandre. En slik konfliktlinje går mellom sosiale- og egoistiske tilbøyeligheter. For at det enkelte individ skal kunne ha fordelene av å leve i flokk, må det evne å ofre noe til fordel for flokken. Dette er balansen mellom å nyte og yte.

Med utgangspunkt i dette kan vi først begynne med et teoretisk perspektiv. Man kan spørre seg: hva er en optimal strategi i et slikt samspill? Vi har et antall aktører, som opererer sammen. De har et samspill som alle sammen tjener på, på den måten at de er mindre sårbare enn om de opererer alene. Hva er den beste strategien? Dette blir spillteori. For dette vil også avhenge av hva alle de andre gjør. Om vi tenker ideelt her, som jeg har gjort i refleksjonen om det sosiale samspill, at alle aktører oppfører seg ideelt, så blir jo dette selvsagt det beste og mest effektive sosiale samspillet. Dette er et samspill basert på verdighetskultur. Aktørene bidrar inn i systemet, de tar vare på seg selv og de hjelper hverandre og de er hundre prosent lojale. Forskning vise klart at det er den optimale strategien. Men den forutsetter at ingen forsøker å utnytte systemet. For den største svakheten med et slikt system er sårbarhet for utnyttelse. Egoistens beste alternativ er en stor gruppe med store innslag av altruisme.

Typisk passer en slik samarbeidsgruppe med biologisk programmering som er utviklet via slektskapsseleksjon. Dette er et speil av den harmoniske kjernefamilie. Da snakker vi om verdier med utgangspunkt i individets egenverdi. Tilliten er høy, lagånden er god, empati, sympati, rettferdighet og likeverd er typiske verdier. Typisk vil det være slik at individer som bare har erfaring fra en slik type miljø, vil oppfattes som naive. For i større miljøer vil dette samspillet bryte sammen, nettopp fordi det alltid vil være noen som søker å utnytte denne sårbarheten.

Vi er da over på en type miljø hvor graden av slektskap er så pass svekket at den naturlige lojaliteten ,som dette gir, går tapt. Med andre ord, individet taper sin egenverdi. Det man da har å falle tilbake på er nytteverdi og egen styrke til å hevde seg. Men nå er det slik at denne type miljøer også makter å samspille. Vi mennesker har funnet opp «rettighetskulturen» som en kompensasjon for dette. I dyreverden finnes ikke noe slikt. Hva er da den optimale strategien i en slik gruppe? For fortsatt er individet avhengig av flokken. Individet her en egeninteresse av å samspille med flokken, men må samtidig hevde seg selv og unngå å bli utnyttet. Samtidig, om man spiller sine kort riktig, så kan man selv bli en utnytter. Dette er spillteori. Og forskerne har gjort en rekke simuleringer på dette, og kommet opp med at den strategien som lønner seg best er den såkalte «tit for tat». Kort forklart handler dette om at aktøren konsekvent responderer på medspillerens handlinger med å returnere en handling i samme kategori. Er handlingen negativ, altså forsøk på å utnytte, svindle, fiendtlig eller på annen måte negativ, så blir reaksjonen tilsvarende. Og motsatt, den gode handling blir returnert med en god handling. Dette er en strategi som er like enkel som den er lønnsom. Den er også sårbar, og kan blant annet føre til en hevnspiral. Men det viser seg at dersom det æreskulturelle ikke er for sterkt, så fungerer dette utmerket som en mekanisme for regulering av samspillet mellom aktørene. Derfor har man funnet at denne strategien er svært utbredt i en rekke dyrearter. Man mener til og med å ha funnet den hos bakterier.

Det vi har etablert her, er det teoretiske fundament bak de mekanismer som skaper det evolusjonære seleksjonstrykket i retning av gjengjeldelse.

Vi skal nå se på hvordan en slik utvikling kan ha funnet sted rent praktisk.

Da begynner vi med å fastslå et avvik i forhold til den ideelle teorien. For strategien for det enkelte individ vil måtte variere i forhold til de ressurser som individet disponerer. Og det er en balanse som hvert enkelt individ selv må finne frem til. Dermed er det umulig med ren genetisk programmering som løsning på disse utfordringene. For det ufødte individ er dette ukjente variabler. Her er det nødvendig med læring og tilpasning i forhold til de utfordringer som individet møter i de konkrete omgivelser individet kommer inn i. Det er en naturlig kamp, også innad i flokken om ressurser og maker. Fordelingen er hverken matematisk eller rettferdig. Kampen gir individet utfordringer på flere områder For eksempel:

·         Rangordning
Individene er predisponert til å søke seg så langt opp i hierarkiet som det er mulig å komme. Jo høyere man kommer, desto større er tilgangen til ressurser og maker.  Her er det trangt på toppen og konfliktene som oppstår i kjølvannet av dette er mange.

·         Alliansebygging
Jo sterkere sosial nettverk et individ har, desto mindre sårbarhet i forhold til provokasjoner og krenkelser. Men det er avhengig av at individet fremstår som symmetrisk alliert. Det innebærer å stå sammen og hjelpe hverandre med utgangspunkt i lojalitet og rettferdighet. Det å fremstå slik betyr imidlertid ikke at man nødvendigvis er slik. Om situasjonen tillater det kan et individ bli opportunistisk og bryte ut av slike allianser.

·         Rollemønster
I tillegg til rang vil avanserte sosiale grupper utvikle differensiering på mange plan. Og etter hvert vil dette sementere seg i tradisjoner og normer.

 

I alle disse utfordringene må individet finne sin plass og finne de strategier som passer best. Dette innebærer prøving og feiling i alle retninger. Og selvsagt kan resultatet variere alt fra storsuksess som alfa-menneske på toppen av hierarkiet til å bli utstøtt. Dette er ytterkantene i en normalkurve. Men disse ytterkantene har en høyere representasjon av hanner enn av hunner.
Det er nok mange sosiale tilbøyeligheter i sving her, men spesielt bør nevnes stolthet og skam. Dette er individets interne kompass for sosial sårbarhet. Opplever man skam så er det biologiens måte å signalisere sosial sårbarhet på. Skam må unngås. Om individet ikke klarer det, er neste strategi å gjemme seg.

En vesentlig del av virkemidlene i denne prosessen er den fysiske og sosiale volden. Individer som utsettes for krenkelse eller provokasjon må enten forsvare seg eller underkaste seg og bli usynlig. Her er vold det mest synlige virkemidlet. Blir man utsatt for krenkelser eller provokasjon så utløses aggresjon. Det er en direkte biologisk programmering som tilskynder til å ta igjen ved bruk av fysisk vold. Om man ikke er sterk nok selv, så kan man ty til sine allianser. Dersom det er en flokk som angriper så forsterkes dette samspillet av massesuggesjon. Det ene individet som rammes av dette er heldig om det kommer unna som ekskludert. Faren for at det ender med lynsjing og drap er overhengende.
Her er det vesentlig å være klar over språkets betydning. Arter som ikke har språk på samme måte som mennesket har langt mindre handlingsrom i forhold til dette. Man kan ikke bare sette seg ned og forklare normene for de mer umodne ungguttene i denne gruppen. Man kan ikke bare si ifra til noen at denne type handlinger aksepterer vi ikke. Det gjør at vold fungerer som den kommunikasjonen som signaliserer dette. Følgelig blir slike grupper voldelige. Og her gjelder den sterkestes lov. Vi skal være klar over at menneskets kultur er basert på sosial arv som strekker seg tilbake til en tilstand hvor våre forfedre ikke hadde språk og hvor flokkens justis ikke hadde annen uttrykksform enn dette. Den biologiske programmeringen for dette blir selvsagt ikke borte den dagen språket er på plass. Den er tilstede i fullt monn, og vil være det så lenge seleksjonspresset på styrke ikke avtar.

Naturtilstanden for mennesket er altså basert på flokkens justis og den sterkeste rett. Gjennom den fysiske vold kan individet ta i bruk den rå fysiske sanksjon. Utenfor gruppen blir dette til drap, innenfor gruppen kan det også bli drap, men som regel handler det om dominans.  Denne prosessen drives av tilbøyeligheter som aggresjon, sjalusi, tilbøyeligheten til å ville vise frem sin fysiske makt. Gjennom dette skapes det allianser og det regulerer det sosiale samspillet.  Denne tilstanden er et tveegget sverd. På den ene siden holder det flokken samlet og til en viss grad harmonisk. Men om vi ser etisk på det, så er selvsagt godene svært ujevnt fordelt i flokken og de individene som befinner seg i den nedre halvdel av hierarkiet lider. Denne tilstanden er å regne som det som en uregulert tilstand av æreskultur. Individets verdi er utelukkende bestemt de ressurser individet disponerer.

Det å bli utsatt for urett eller krenkelse utløser to mulige strategier, som begge er basert på biologisk programmering:

1)      Den dominante strategien
Den som er sterkest eller har mest ressurser vil naturlig ty til den dominante strategien. Her tas aggresjonen ut i sanksjon, gjengjeldelse eller drap. Dette har opphav i våre egoistiske tilbøyeligheter. Strategien er enten å undertrykke, eller nøytralisere motstanderen. Dette gir da grunn til å konstatere at mennesket har en naturlig mental disposisjon for gjengjeldelse. Dette har utgangspunkt i tilbøyeligheter som har vært med mennesket fra tidenes morgen. Og det sitter dypt i oss. Selv hos små barn kan man observere denne tendensen. Om vi (hypotetisk) plasserte en flokk med 4-åringer isolert på en øde øy, men samtidig sørget for at mattilgangen var slik at de evnet å vokse opp, så ville vi raskt ha sett det samme mønstret som man finner blant aper og andre flokkdyr i dag. Tilbøyelighetene er tilpasset til å drive mennesket mot denne måten å organisere seg på. Dette er menneskets biologiske arv og tradisjon. Det er den bagasje som mennesket tar med seg videre på veien til utvikling av sivilisasjonen.

2)      Verdighets-strategien
Verdighet handler om hvordan vi behandler hverandre. Krenkelse er brudd på verdighet. Dersom man er svakere enn den som krenker, er det naturlig å søke å appellere for å gjenopprette egen verdighet. Dersom man er jevnsterke eller man er sterkest kan det likevel være at man ser på den som krenker, som et verdig menneske. I tillegg kan man ha interesse av å opprettholde en god relasjon eller allianse med vedkommende. Verdighetsstrategien har derfor utgangspunkt i våre sosiale tilbøyeligheter. Da er perspektivet at «vi skal fortsette å leve og fungere sammen». Det skaper behov for at den som krenker skal forstå og ta inn over seg hva vedkommende har gjort. Og det skaper behov for et oppgjør, altså at det som har skjedd skal koste noe for den som har begått urett. Men til forskjell fra den dominante strategien så er ikke kostnaden destruktiv eller ødeleggende. Verdighetsstrategien har utgangspunkt i foreldre- barn-forholdet. Menneskebarnet har en medfødt disposisjon til å lystre sine foreldre. Samtidig er det eksperimenterende. Disse variablene står ofte i motsetning til hverandre.  Og der det er viktig vil foreldrene naturlig gå inn og korrigere barnet. Denne prosessen har mange paralleller med den sosiale prosessen som angår forholdet mellom individet og gruppen. Sannsynligvis er det de nøyaktig samme tilbøyeligheter som er i spill. Det handler om aggresjon, frykt, stolthet og skam. Men selvsagt er virkemidlene dempet. Foreldrene oppdrar barna, de dreper dem ikke. Selvsagt er det ingen regel uten unntak, og barn blir drept. Bare det i seg selv er en god indikasjon på at det er de samme mekanismene vi snakker om, og at disse mekanismene til tider spinner ut av kontroll.

Men det vi ser her er at disse to strategiene står delvis i motstrid med hverandre. Den rene gjengjeldelse er destruktiv. Den kan ses på som et uttrykk for hat, med vilje til å skade eller drepe. Det er hevnens språk.
Og selv om vi ser parallellene med tilbøyeligheten til å oppdra, så vil oppdragelsen, i motsetning til gjengjeldelsen ha et fremtidig mål. Irrasjonaliteten i dette oppstår når dette målet tapes av syne. Man hengir seg til aggresjonen og handler på den som impuls, uten tanke for mål og mening med det hele.
Dette skillet gjenspeiler seg også når moderne filosofer og teologer skal forsøke å begrunne straff. Det kommer vi tilbake til. Men et viktig poeng her er at det er den samme aggressive tilbøyeligheten som gjør seg gjeldende i begge tilfellene. Og det gjør at det ikke alltid er like lett å skille mellom disse nyansene. Det hender, som sagt, at foreldre dreper sine barn. Det skjer selv i våre dager. Tilbøyeligheten er slett ikke intelligent eller fullkommen på noen måte. Men det er neppe tvil om at vi også her har en genetisk bremse mot akkurat den varianten. For det viser seg at biologiske foreldre, mye sjeldnere, begår denne udåden. Jeg mener å ha sett statistikk på at steforeldre begår i gjennomsnitt mer enn hundre ganger så mange slike drap enn biologiske foreldre. Bedre bevis på slektskapsseleksjonens biologiske programmering er det vel ikke å finne. Og utenfor denne gjelder gjengjeldelsens harde lov. Jo sterkere man er, desto mer effektivt er dette. Den mer svakerestilte kan kun kompensere for dette med å være smartere og å ha allianser.

Summen av det hele er at vi konstaterer at mennesket har en forholdsvis sterk biologisk programmering for oppgjør eller gjengjeldelse. Dette er da noe mennesket tar med seg inn i sitt sivilisasjonsprosjekt.

 

Med landbrukskulturen er menneskets lange vei mot sivilisasjonen i gang. Vi får landsbyer og byer. Etter hvert bystater og til slutt riker. Det er opplagt at våre naturlige tilbøyeligheter ikke er laget for de nye utfordringer som dette skaper. Og på tross av 10 tusen år og kanskje 50000 generasjoner så har ikke dette vært nok til å omstøpe menneskets naturlige tilbøyeligheter til sivilisasjonens utfordringer. Kanskje fordi det er for få generasjoner og kanskje fordi at utvikling av sivilisasjon ikke nødvendigvis skaper et naturlig- eller seksuelt seleksjonstrykk i riktig retning. Det eneste vi mennesker har til å møte dette med er vår usedvanlig sterkt utviklede rasjonalitet. Hvilke utfordringer snakker vi om? Noen eksempler:

·         Blodhevn
Egentlig en biologisk prosess som løper løpsk, på samme måte som noen utslag av seksuelt utvalg i fugleverden. Hvis noen krenker meg eller min familie, så kan jeg kun gjenopprette min ære ved å ta igjen. Det kan fort ende med drap. Da er en annen familie krenket. Da må de gjøre det samme. Da blir vår familie krenket… og der går prosessen i en evig ond spiral. Det er kun ved hjelp av fornuftens analyse et slikt mønster kan avdekkes. Men det lyse hodets kamp mot det biologiske mennesket er ofte dødfødt.

·         Krig
Krig kan defineres som en på en voldelig konflikt mellom grupper. Det har i seg mye av den samme dynamikken som ved blodhevn. Og de samme mekanismer kan holde krigen gående i generasjon etter generasjon. Jamfør nåtidens Israel/Palestina konflikt. Det står respekt av de generasjoner som evner å overvinne en slik sosial og biologisk arv og komme ut av en slik spiral.

·         Mobbing og lynsjing
I denne sammenhengen tenker jeg på evnen til å nedkalle massens vrede på enkeltindivider som man ikke liker, eller som har gjort noe uakseptabelt.  Etter at Pakistan innførte dødsstraff for blasfemi på 80-tallet økte antall blasfemianklager dramatisk. Om man hadde en nabo man ikke likte, eller kom i konflikt med noen på jobb, var det bare å beskylde vedkommende for blasfemi. I verste fall kan det ende med steining. Evnen til å nedkalle massens vrede er nok noe som har ligget i oss fra tidenes morgen. For det åpner for den sosiale ventilasjonseffekten og det åpner for behovet for å vise seg frem og fremstå som moralske individer. Men det betinger at man har sterke sosiale allianser og gode sosiale evner for å kunne gjøre dette. Den eller de som står bak en slik opp-hausing vil som regel selv stige i makt og anseelse, som følge av dette. Dermed blir dette en del av det sosiale spill.

·         Vilkårlighet
Naturtilstanden åpner for vilkårlighet i forhold til hva man kan bli bebreidet eller tatt for. Det holder at et individ ikke blir likt av de riktige personer. Da er det lett å finne påskudd til å nedkalle massens vrede. Slike episoder kan godt ha medført sementering av spesifikke sosiale normer. Vilkårlighet er også et mektig verktøy for undertrykkelse. «Du kan ikke slå i hjel, men staten kan». Eliten har, i kraft av sin makt, rett og tilgang til å bruke virkemidler som undertrykte ikke har. Og om noen undertrykte forsøker å skaffe seg dette utsettes de for massens sanksjoner. Det hele blir en del av maktens opprettholdelse av seg selv.

·         Den sterkestes rett
Mennesket har utgangspunkt i en urgammel biologisk tradisjon hvor fysisk makt kanskje er det viktigste virkemidlet i det sosiale spill. Jeg har tidligere vært inne på at dette er en av grunnene til at menn dominerer i de fleste primitive kulturer. Samlet skaper dette det typiske voldsveldet som mange eldre kulturer har vært preget av. Det er en æreskultur med skarpt klasseskille, hvor noen få prosent lever i velstand og disponerer mesteparten av gruppens ressurser, mens resten sliter. Utfordringen med dette er at det innebærer fare for opprør, det skaper misnøye, innovasjonen undergraves, og dermed også tilpasningsevnen. Selvsagt er en slik samfunnsstruktur også høyst uetisk. Men, som jeg før har vært inne på. Kanskje er denne type struktur en nødvendig fase i en sivilisasjonsutvikling, fordi den også innebærer muligheter for det livsoverskudd som skal til for å utvikle rasjonaliteten.

·         Æreskultur og voldsnivå
I et samfunn hvor hvert individ er hundre prosent ansvarlig for seg og sitt, så betyr ære og respekt alt i forhold til overlevelse. Ingen kan akseptere fornærmelser eller krenkelser av noe slag. Gjør man det, risikerer man å tape alt. Dette er vel noe nærmere det «alles krig mot alle» Thomas Hobbes så for seg da han konstruerte opp forestillingen om menneskets naturtilstand. Moderne forskning konkluderer med at voldsnivået går dramatisk ned i samfunn hvor individet selv ikke er ansvarlig for å håndtere krenkelser og provokasjoner, men at vi i stedet har en stat som vi har tillit til skal håndtere dette for oss. Det innebærer at individet må evne å motstå sine naturlige tilbøyeligheter og heller satse på å oppnå sin rett gjennom samfunnets mekanismer for dette.

 

Jeg forestiller meg at, etter hvert som man får utviklet bysamfunn og større sosiale strukturer, så har det blitt mer og mer nødvendig å ha gode allianser i ryggen før man går til fysisk sanksjonering av enkeltmennesker. Har man mange nok i ryggen, så kan det kalles for en slags legitimitet. Jeg ser også for meg at det sosiale spill og maktkamp også etter hvert vil kreve sterke retoriske grep i forhold til å forsvare denne legitimiteten. Det naturlige instrumentet for dette var religionen, som sannsynligvis florerte og var velutviklet på denne tiden. De første nedskrevne lovene vi kjenner til er Hammurabis lover fra Babylons tid. Disse lovene ble gitt kongen av gudene. Dermed hadde lovene guddommelig autoritet. Dette kan man anse å være det første akademiske forsøket på å gi skriftlige lover legitimitet. Og, som i vår egen straffelov, så er straffen for lovbrudd angitt for hver regel. Det er interessant å se hvordan man tilstreber balanse mellom forvoldt skade og den straff som skal gjenopprette dette (Fru Justitias Skålvekt). Det er det man kaller for likevektsprinsippet, eller gjengjeldelsesprinsippet som jeg kaller det.

Jeg har mange ganger spekulert i om også denne tendensen til å ville gjengjelde like for like, kan ha en biologisk forklaring.  Her kan en interessant observasjon blant apene hjelpe oss litt på vei. Aper er jo kjent for å trøste hverandre ved å klø hverandre. Dersom en ung jypling provoserer hender det ikke sjelden at en av leder-hannene gir ham en skikkelig omgang juling. Men det kan også hende at en alfa-hann bare er i dårlig humør en dag og gir jyplingen en omgang. Observerer man slike begivenheter over lengre tid, så vil man oppdage at den trøst som gis i ettertid, etter julingen (som regel gis trøsten av hunner) er mye lengre og mer intens dersom jyplingen har fått juling uforskyldt. Det later altså til at apene har en intuitiv oppfatning av at jyplingen som provoserer fortjener julingen, mens den andre stakkaren bare var uheldig og kom i veien for en bølle.
Om det er slik at det finnes biologiske sammenhenger som skaper gjengjeldelsen som strategi, så kan man jo i neste omgang spekulere på hvilke tilbøyeligheter som driver dette. Her har jeg ikke noen gode hypoteser annet enn at det er forholdsvis dumt å spandere aggressiv energi på noen i flokken, dersom det ikke er snakk om forsøk på å dominere, det vil si påvirke den andres atferdsmønster. Et individ som ikke provoserer, er ingen trussel. Provokasjon er et tegn på vilje til å utfordre. Den som ikke møtte en slik utfordring ved å ta igjen, risikerte å bli trampet på og ydmyket. Det er ingen god posisjon, hverken for overlevelse eller reproduksjon. Følgelig driver dette til seleksjon på tilbøyeligheten til å ville ta igjen. I praksis handler jo dette om at det å bli forulempet vekker aggresjon. Og det driver individet til å ville ta et oppgjør.

En annen hypotese er at det sannsynligvis bevarer harmonien i flokken at reaksjonene på hverandres handlinger står i passende forhold til hvor viktig dette er. 

En tredje hypotese refererer seg til empati, og dermed også verdighetsstrategien. Altså et behov for å påkalle bøllens empati i forhold til det han har gjort. For om vedkommende selv har kjent dette på kroppen, så vil normalt den naturlige empatien stoppe vedkommende fra å gjenta den type handlinger. Forutsetningen for en slik mekanisme er i seg selv empati. Ved å kjenne sin egen empati vet man at dette er en bremse for grusomme handlinger mot andre. Når man så blir utsatt for grusomme handlinger, eller ser andre bli det, så kan det være nærliggende at dette skaper behov for å forsøke å påvirke forvolderen til å kjenne på de samme følelsene.

Poenget jeg vil frem til er at dette med tilpasning av reaksjoner på atferd er noe som sitter dypt i oss, og som sannsynligvis er med oss fra urtiden. Allerede i det tidligste kjente lovverket er dette formalisert. Men det er temmelig nærsynt formalisert. En av reglene var at dersom et hus faller sammen og dreper eierens sønn, da skal byggerens sønn drepes som straff. Altså skal byggeren straffes ved å miste sin sønn på samme måte som eieren mistet sin sønn. At sønnen opp i alt dette er et uskyldig individ, ser ikke ut til å affektere lovmakerne på noen måte.

Historien om de ti bud i Bibelen har flere paralleller med Hammurabis lover. De ti bud ble gitt til Moses, av Gud. Loven fikk dermed guddommelig autoritet. Og på samme måte som i Babylon hadde israelittene dommere som håndhevet loven.

Allerede her vil jeg påpeke det faktum at vi her har et fenomen hvor en urgammel praksis, etter hvert sementeres i kulturen og blir tradisjon. Så, på et senere tidspunkt, konstruerer man opp en legitim begrunnelse for tradisjonen. Altså kommer praksisen og tradisjonen først. Deretter oppkonstrueres det en begrunnelse. Dette er en gjenganger i det sosiale spill. Den første formen for en slik begrunnelse er religiøs. Men bare det å komme opp med slike skriftlige lover, som samtidig nyter høy legitimitet i en befolkning, samtidig som man her formelle systemer og institusjoner for å håndheve dette, er et gigantsteg i retning av å utvikle en sivilisasjon. Og kanskje er det slik at nettopp religionen var den katalysatoren som skulle til for at nettopp dette skulle kunne etablere seg. For folket var uten tvil sterkt religiøst. Religionen samlet folket rundt en enhetlig virkelighetsforståelse. Og kanskje var det nettopp dette som skapte den felles identiteten og dermed også viljen til å underkaste seg et slikt system. Og selvsagt reagerer vi i dag sterkt på voldeligheten og primitiviteten i dette. Men om vi tenker at utgangspunktet kanskje har vært et enda mer voldelig og utrygt samfunn, så representerer jo dette et fremsteg, også i forhold til vold. Samfunnet får den nødvendige ro til å komme seg videre. Kanskje var da også dette en av grunnpilarene som skulle til for utvikling av de første stater.

Og slik skulle også rettsoppfatningen være i tusenvis av år fremover. Alle stater som kom og gikk, ble styrt via lover, legitimert av religion, håndhevet av dommere og etterhvert politikorps. Etter hvert kommer det jo mer sekulære måter for legitimering av håndhevelse av lover. Det skal vi komme inn på. Men det er vesentlig å bemerke at selv i våre dager så står forestillingen om religiøs legitimering av samfunnets lover fortsatt meget sterkt i mange religiøse miljøer. Her er jo sterke miljøer innenfor Islam det mest øyenfallende. Vi har i dag en åpen kamp i flere deler av verden hvor man ønsker Sharia lover innført. Dette handler jo om lover med opprinnelse i Koranen og andre religiøse skrifter.  Også i mange kristne miljøer står denne tanken sterkt. De ønsker at landets lover skal baseres på «De Ti Bud og Bibelen». Ofte vil slike forestillinger stå så sterkt at tanken om å forkaste Bibelen er det samme som å undergrave legitimiteten i samfunnets lover. Man blir redd for samfunnets sammenbrudd. Det er samme resonnement som mange muslimer har i forhold til Sharia.

Ved håndhevelse av lover er det bruken av straff som er det springende punkt. Tradisjonell straffetenkning har vært orientert om gjengjeldelsen. Men med utviklingen av vestlig filosofi ser man flere forsøk på å dempe den nære forbindelsen til tradisjonelle religiøse tradisjoner. Her er det to motstridende filosofier som dominerer feltet. Det er:

1)      Det utilitaristiske syn på straff

2)      Det kantianske syn på straff

Felles for disse er at begge ønsker å videreføre straffen som statens viktigste virkemiddel for håndhevelse av loven. På samme måte som for religion, fungerer de begge mer som forsvarer av ur-tradisjonen enn som en begrunnelse for dette. For de har begge kommet i etterkant.  Men som vi skal se, så vektlegger de to teoriene hver sin variant av de to nedarvede strategiene som ligger bak, nemlig den dominante strategien og verdighetsstrategien.

Det utilitaristiske syn på straff

Den utilitaristiske, eller konsekvens-etiske varianten har sine paralleller til verdighetsstrategien. Det er det naturlige foreldre barn-forholdet. Parallellene er:

Juridisk oppdragelsestenkning

Verdihghetsstrategien

Avskrekking

Tukting og oppdragelse

Adresserer individets rasjonalitet (Individet skal lære av dette og bli et bedre menneske)

 

Korrigering av atferdsmønstret, som jo har utgangspunkt i forventingen om at individet har evne til å lære

Sender signaler om hva som er rett og galt (allmenn avskrekking)

Utveksler nødvendig kunnskap for et best mulig sosial samspill

Investerer i smerte til beste for alle

Tuktingen oppleves ubehagelig, men er at gode på lang sikt.

 

Tar man utgangspunkt i konsekvensetikk, er forestillingen om straff som en lidelse som påføres et individ i den hensikt at det skal føles som en straff, totalt uakseptabel. Den utilitaristiske ide handler om å tilrettelegge samfunnet slik at det blir mest mulig lykke for flest mulige individer. Jamfør Jeremy Bentham, som regnes som utilitarismens grunnlegger. Her blir den gamle definisjonen av straff komplett irrasjonell. Straffen må ha et rasjonelt formål. Og formålet må jo være minst mulig kriminalitet i samfunnet. Virkemidlene blir da den individuelle- og allmenn preventive avskrekking. Dette tankesettet åpner en helt ny og langt mer rasjonell tilnærming til straff. For her er perspektivet fremoverskuende. Straffen har plutselig et mål og en mening. Dette åpner for vitenskapelig tilnærming. Hvordan skal samfunnet innrette seg i den hensikt å dempe kriminaliteten mest mulig? Hva er forholdet mellom straffenivå og relativ forekomst av kriminalitet? Og hvordan varierer kriminaliteten med oppdagelsesrisikoen? Er det forskjell på typer av kriminalitet?

Det opprinnelige utilitaristiske svaret er straff, i den hensikt at den skal virke avskrekkende. Men det vi umiddelbart ser ut av dette er at dette fortsatt forsvarer den urgamle tradisjonen. Det nye er bare at den gis en rasjonell begrunnelse. Men med den rasjonelle begrunnelsen følger altså en åpning for å kunne gå dette etter i sømmene ved hjelp av vitenskap.
Fra midten av 1800 tallet har den norske rettstradisjon ensidig lagt denne utilitaristiske filosofien til grunn. Og dette åpner igjen for en akademisk rasjonell tilnærming til problemet. Men dette prosjektet har avstedkommet minst to problemer. Det første er at det har vist seg problematisk å påvise entydige sammenhenger mellom avskrekking og relativ forekomst av kriminalitet. Det vil ikke nødvendigvis si at vi kan avlyse hele det utilitaristiske prosjektet, for dette er nyansert. Avskrekking virker, men det ser faktisk ut som at jo grovere forbrytelsen er, desto mindre sammenheng er det mellom avskrekking og relativ forekomst. Kommer vi til områder som drap, vold og sedelighet så er sammenhengen nesten fraværende. Dette kan kanskje komme overraskende på juristene, men for den som analyserer dette i lys av rasjonalitet og risiko er det ikke så vanskelig å forklare.  Så følger det selvsagt flere teoretiske problemer i kjølvannet av teorien. Dersom man ensidig tenker på straff som allmennpreventivt virkemiddel, så kan dette også åpne for at det blir riktig å straffe uskyldige. Det blir viktigere at noen faktisk blir straffet for forbrytelsen, enn at det nødvendigvis er den egentlig skyldige. Dette er en tendens man faktisk kan se i enkelte saker. Treholt-saken, Orderud saken, drapet på Birgitte Tengs og Thomas Quick-saken er vel alle eksempler som har avdekket juks og snarveier i den hensikt å oppnå å få noen dømt. Og dette er nok bare toppen av isfjellet.
Et annet problem er at denne tilnærmingen åpner for svært høye straffer for relativt beskjedne lovbrudd. Om man innførte dødsstraff for butikk-tyveri ville nok samfunnet spare store summer fordi nasking da kun vil begrenses til kleptomaner og andre som ikke er klar over det høye straffenivået. Følgelig kunne man teoretisk anta en total pluss i samfunnets lykkeregnskap for et slikt tiltak. Noe av denne problematikken avslører egentlig en del mer grunnleggende problemer som ligger i konsekvensetikken generelt. Selvsagt vil moderne filosofi modifisere teorien og tette igjen slike alvorlige etiske singulariteter.

Det er selvsagt også et problem at, selv om akademia har tatt til seg denne mer rasjonelle tilnærmingen, så betyr det nødvendigvis ikke at folk flest følger lydig etter. I dag konstaterer vi at opinionen er i utakt med akademia og roper på mer blod. For den jevnlige borger har ikke nødvendigvis tatt til seg denne filosofien. For gjengjeldelsesfilosofien står det automatiske mennesket naturlig mye nærmere. For det kreves nemlig en intellektuell øvelse å heve seg over det som rent naturlig faller oss inn. Og det bringer oss over til Kant.

Det kantianske syn på straff

Parallellene opp mot den dominante strategien som er den gamle ur-tradisjon for gjengjeldelse er:

Juridisk gjengjeldelsestenkning

Dominant strategi

Straff som fortjent

Hevn

Påføring av lidelse med den hensikt at det skal føles som lidelse

Uempatisk, destruktiv, individet påføres skade, lidelse død, aggresjon og plaging.

 

Fokus på rettferdighet (Straffen skal speile gjerningen)

 

Likevekts-prinsippet, behovet for å sette seg i respekt. Æreskultur. Sette hardt mot hardt, gjengjelde ondt med ondt, øye for øye, tann for tann.

Adresserer ikke rasjonaliteten (formålet er ikke at individet skal lære av det)

 

Dominans, viljen til å ydmyke, torturere eller utrydde

Sorterer mennesker på egenskaper (i dette tilfellet kantiansk rasjonalitet som egentlig betyr kalkulasjonskapasitet)

 

Fokus på stammens ære og stolthet, og forakten for de som ikke lever opp til standarden.

Appellerer til den alminnelige rettsfølelse

Massesuggesjon og den sosiale ventilasjonseffekten

 

 

 

Den kantianske teorien viderefører gjengjeldelsesvarianten av ur-tilbøyelighetene. Dersom man ser tilbake i historien, kan det se ut som at nettopp gjengjeldelsestenkningen hovedsakelig har vært dominerende. Og det er kanskje ikke så rart fordi dette jo direkte henter sin tradisjon fra den urgamle tradisjonen med det gamle voldsspråket jeg nettopp har skissert, det som strekker deg tilbake til før-språklig tid.
Kantiansk tenkning vil umiddelbart avvise det allmennpreventive argumentet for straff. Det handler om instrumentell bruk av mennesker hvor målet ikke er individet selv men til beste for alle andre i samfunnet, og at man investerer i enkeltpersoners smerte for at andre skal få det bra. Det er å (mis)bruke mennesker i strid med prinsippet om at mennesket er et mål i seg selv. Dermed står det i direkte strid med den humanistiske varianten av det kategoriske imperativ. Sannsynligvis vil det individualpreventive argumentet gå samme veien fordi det kan anses som manipulering i form av å ville forme individet etter den støpning samfunnet til enhver tid måtte finne på å ha som ideal. Med andre ord bryter også dette med det kategoriske imperativ. Vi må ikke glemme at Kant fullstendig avviste tanke på at konsekvenser har noe å si for moralsk bedømmelse. Kantiansk tenkning er ensidig opptatt av å definere det gode mennesket. Og denne godheten defineres med utgangspunkt i det sinnelag som ligger bak enhver handling. Det rette sinnelaget dreier seg om den rene kritiske fornuft. Moralen handler i sin dypeste grunn om fravær av selvmotsigelser. Slik jeg har forstått det har Kant tatt til seg mye av det tankegodset som Hegel, i sin tid la til grunn for straff. Her er noen forhold verdt å merke seg. Det første er spørsmålet om hvem som er «verdige» til å bli straffet. For Kant er svaret selvfølgelig det rasjonelle individ. Det at et individ har evne til rasjonalitet, er det som i Kants tankeverden, gir individet dets etiske status. Sett opp mot etisk verdi vil altså straff være et signal om at individet tillegges etisk verdighet. Dermed blir det uverdig ikke å straffe mennesker som har begått uakseptable handlinger.

Men hva er egentlig Kants kobling mellom det å begå umoral og straff? Det kan sikkert andre svare bedre på enn meg. Men jeg merker meg at Kant gikk svært langt i å etablere en tenkning som beholder den gamle ideen om menneskets frie vilje. Kant hadde nok analysert seg frem til at datidens deterministiske oppfatning var i strid med ideen om fri vilje. Dette løste han ved rett og slett å innføre ideen om den akausale frie vilje som eksisterer i en åndelig dimensjon, utenfor den materielle verden. Denne idéen innførte Kant som et postulat i sin tenkning. Jeg forestiller meg at det må ha kostet Kant svært mye å ty til denne opplagte ad hoc-løsningen på problemet. Han hadde neppe gjort dette dersom ikke han, i likhet med Aristoteles hadde den vurderingen at uten fri vilje, så kan ikke mennesket ha noe ansvar. For jeg gjetter på at det nettopp er ideen om ansvarlighet som leder til konklusjonen om at mennesket fortjener sin straff. Men spørsmålet er om dette er nødvendige koblinger. Nå er det jo slik at både fri vilje og ansvar er særdeles uklare begreper. Slik at her går det neppe an å konkludere med hverken det ene eller det andre. Men en tanke som slår meg opp i det hele er at både fri vilje og ansvar jo egentlig adresserer individets rasjonalitet likevel. I min refleksjon over ansvarsbegrepet beskriver jeg denne intuisjonen på den måten at det er intuitivt urimelig å holde noen ansvarlig for noe de ikke kan påvirke. Det er en nøye forbindelse mellom forestillingen om at man kunne ha valgt å handle annerledes og ansvaret for den handling man har begått. Hva er denne intuisjonen for noe, om den ikke refererer seg til vår innebygde evner til å formes av oppdragelse? Det er ingen grunn til å forsøke å korrigere atferd dersom vi ikke hadde tro på at individet var i stand til å lære. Og nettopp det å lære adresserer individets rasjonalitet. Dette er en interessant nyanse fordi det antyder at disse begrepene eller forestillingene om fri vilje og ansvar kan ha fått sin retoriske kraft fra vår intuitive tilbøyelighet til oppdragelse (verdighetsstrategien). Men så har de blitt anvendt på gjengjeldelsen. Og her ser vi at de mister sin rasjonelle betydning og blir sittende igjen som rene retoriske vedheng: Straff som fortjent.

Individets verdighet

Den forestillingen som beskriver individets verdighet her refererer seg som sagt til Kants oppfatning av hva som gir individet dets verdighet. Her snakker Kant om rasjonaliteten, og da refererer han til den rene fornuft. Ifølge en slik tankegang burde mennesker, som har forbrutt seg, føle seg krenket dersom de ikke ble straffet for det. Dette er nok skrivebord-Kant på sitt verste. For jeg har aldri noen ganger hørt om mennesker som har beskrevet seg krenket på denne måten. I praksis er det slik at det å bli tiltalt og straffet oppleves svært nedverdigende og krenkende. Og det er selvsagt en naturlig forklaring på det. For et individ som blir straffet vil samtidig avsløre sin avmakt (er man mektig nok er man ikke tilgjengelig for å straffe) og dermed også sin underordnede rang, og sin sårbarhet. Og gjengjeldelsesvarianten av straffen adresserer ikke individets rasjonalitet, men den oppmuntrer heller til allmuens forakt og fordømmelse. Dette genererer naturlig skam og trang til å gjemme seg bort. Det er ingen verdighet i dette, bare ydmykelse og ulykke. Det kan selvsagt være unntak. [1] For eksempel Anders Behring Breivik, som motsatte seg å bli erklært utilregnelig. Men her er det opplagt at det handler om promotering av et budskap. Å bli erklært utilregnelig er å tape sitt etos. Da taper budskapet all gjennomslagskraft.

 

Vitenskap om avskrekking og om forståelse av menneskenaturen

Min oppfatning er at den utilitaristiske tilnærmingen til straff er grunnleggende rasjonell. Det begrunner jeg i mitt syn på rasjonalitet som jeg defineres som en klar bevissthet om mål med våre handlinger og utgangspunkt i en rasjonell virkelighetsoppfatning som grunnlag for å finne frem til de beste strategier for å oppnå mål. En annen betegnelse på utilitarismen er konsekvensetikk. Utilitaristen er fokusert på konsekvensene av våre handlinger. Og man kan ikke vektlegge konsekvenser uten å ha mål. Dette gjør utilitarismen til et fullstendig rasjonelt system. Ideen om straff som mål i seg selv blir kun gyldig dersom det å påføre lidelse var det ytterste målet for samfunnet. Det er det selvsagt ikke. Utilitarismen er fundert på det motsatte, nemlig mest mulig lykke for flest mulige mennesker. Dermed blir ideen om straff som mål i seg selv en ren motsigelse av utilitaristisk tenkning. Det er i denne sammenheng at straff blir brukt som et virkemiddel for å oppnå det best mulige samfunn. Og virkemåten er da avskrekking på to plan, nemlig den individuelle og den allmenne. Plutselig har vi altså å gjøre med en mekanisme som, i prinsippet, kan undersøkes vitenskapelig. Er det slik at straff gjør den enkelte lovbryter til et bedre menneske? Er det slik at straff demper forekomsten av kriminalitet i samfunnet? Dette er faktaspørsmål som det er mulig å forske på. Dermed bringer utilitarismen, i sitt innerste vesen, rasjonaliteten for fullt inn i debatten. Og, som tidligere nevnt, omfavnet utilitaristene straffen som det viktigste og kanskje eneste virkemidlet for bekjempelse av kriminalitet. Dette blir da det jeg kaller for det utilitaristiske prosjekt.  Hvordan kan vi bruke straffen på en mest mulig konstruktiv måte slik at vi kan oppnå samfunnets mål? På 1800 tallet prøvde man seg blant annet på å lage et stille isolasjonsfengsel, hvor fangene satt isolert det meste av tiden. Det var ulovlig å bråke. Ideen var at den enkelte fange skulle få tid og stillhet nok til å tenke seg frem til å bli bedre mennesker. Eksperimentet ble selvsagt en total fiasko. Men dette representerer egentlig noe nytt innenfor straffetenkningen. Man har en ide om å hjelpe de kriminelle, og der igjennom hjelpe resten av samfunnet. Man eksperimenterer, og man evaluerer ut fra opplagte mål. Det finnes ingen stille fengsler i dag. Hvorfor? Jo fordi man har erkjent at teorien ikke holdt mål, og dermed forkastet den. Kanskje er dette eksperimentet det første i rekken av en lang rekke forsøk, som leder samfunnet i retning av en mer human og rasjonell tilnærming til problemet. Hva er koblet inn her? For her er det ikke lengre snakk om ur-tilbøyelighetenes dominans, men fornuften er kommet til. Med fornuften så vakler mennesket langsomt langs veien mot økende forståelse. Mennesket fjerner seg fra ur-tilbøyelighetene, blir bevisst sine mål. Men dette er en lang vei, full av feiltagelser. Men uansett bereder dette grunnen for å etablere vitenskaper og forskning med det formål å dempe kriminaliteten mest mulig. Det handler selvsagt mest om hvordan man tilrettelegger samfunnet slik at behovet for kriminalitet blir minst mulig. Det er ikke temaet her. Det som er tema her er hvordan samfunnet skal reagere i forhold til kriminalitet slik at forekomsten blir lavest mulig. Da ligger det i kortene at det blir viktigere og viktigere å forstå selve mennesket. Etter mer enn hundre år kan man jo antyde at det utilitaristiske prosjektet har problemer. For det er vanskelig å stable på beina forskning som entydig viser at avskrekking har noen effekt. Riktignok spriker denne forskningen, og de resultater som fremlegges avhenger ofte av hvilket ståsted forskeren har. Om man tar et forsiktig overblikk så viser det seg at bildet er forholdsvis nyansert.

For eksempel så har vi hatt lange perioder i USA, hvor drapsraten korrelerte motsatt vei med dødsstraff. Det vil si at stater som har dødsstraff ofte har høyere drapsrate enn stater som ikke har det. Dette forklares ofte med stater med dødsstraff ofte har et generelt høyere voldsnivå. Dette er jo typiske områder med sterkere innslag av æreskultur (sørstatene). I de tilfeller hvor stater har avskaffet dødsstraff har men ikke sett noe hopp i drapsraten. Den generelle oppfatning i forhold til drap er at korrelasjon med straffenivå er omtrent null. Forklaringen på dette, tenker jeg er ganske enkel. De fleste drap skjer enten i affekt eller i rus. Og i den grad drap er planlagt, vil nettopp planleggingen gjøre gjerningspersonen(ne) sikker på at de ikke blir tatt. Straffenivå blir dermed ikke noen signifikant variabel i denne vurderingen. Vi skal komme tilbake til risiko.
Vi har lignende forskningsresultater på sedelighet, vold og narkotika. Og de områdene vi nå har nevnt, representerer 80-90 prosent av hele fangebefolkningen. Det som er dilemmaet her er at det er de forbrytelsene som av samfunnet regnes som de groveste, som er minst sensitiv i forhold til straffenivå.
Generelt er det vel belegg for å si at majoriteten av den forskning som er gjort på dette området viser forholdsvis dårlig sammenheng mellom straffenivå og kriminalitets-nivå. Og dette er vel et skudd for baugen for det utilitaristiske prosjektet. Men selvsagt er det umulig å trekke bastante slutninger av dette. For forskningen er jo særdeles vanskelig. I et samfunn er kriminalitetsutviklingen avhengig av et utall variabler, hvor av straff og straffenivå bare er en av mange faktorer: tilfeldigheter, sosialt klima, kulturelle strømninger, fordeling av goder, sosiale normer, politiske strømninger, velferdsnivå, menneskesyn osv. Korrigering i forhold til alt dette er selvsagt umulig. Man kan ikke skille de enkelte variabler fra hverandre. De er en del av en mer eller mindre kaotisk samfunnsutvikling og i stadig forandring. Og selvsagt kan dette brukes i begge leire til selektiv vektlegging av de ulike forskningsresultater på området. Det er heller ikke å stikke under en stol at vi også har å gjøre med en dyp splittelse i måten selve mennesket og dets natur forstås opp i det hele. Selve mennesket er jo den mest grunnleggende variabelen opp i dette. Om vi bommer grunnleggende på selve menneskeforståelsen så vil de premissene dette danner opp i all fortolkningen av det hele ødelegges.

Så selvsagt vil de som forsvarer den kantianske tilnærmingen bruke denne problematikken for alt den er verdt til å hevde at det utilitaristiske prosjektet er, både naivt, irrasjonelt og umoralsk.

Jeg er da blant dem som hevder at det kantianske synet på straff er vel så irrasjonell og, ikke minst umoralsk. For å ta rasjonaliteten først. Ja, vi erkjenner alvorlige vitenskapelige problemer med utilitarismen, men saken er at den kantianske tilnærmingen regelrett ekskluderer vitenskapen fra hele domenet.  Så valget mellom disse to er valget mellom to onder. Enten dårlig eller vanskelig vitenskap, eller ingen vitenskap. Hvordan kan jeg påstå at den kantianske tilnærmingen ekskluderer vitenskapen? Det gjør jeg ved følgende betraktninger, som alle peker i samme retning og overlapper hverandre:

1)      Balansen mellom fokus på offer og gjerningsperson
Vitenskapelig tilnærming på kriminalitet fordrer fokus på årsak. Gjerningsperson må regnes som årsak til kriminalitet. Skal vi forebygge kriminalitet så må gjerningspersonen stå i fokus. Men all denne fokusene på gjerningspersonen medfører ofte at offeret kommer i bakgrunnen. Dette skaper en naturlig konflikt, hvor mange vil hevde at gjerningspersonen får alt for mye oppmerksomhet, mens det egentlig er offeret som jo er den uskyldige krenkede opp i dette. Om man ser det fra en slik «moralsk» synsvinkel så er det jo intuitivt opplagt at offeret fortjener oppmerksomheten langt mer enn gjerningspersonen. Og dette er jo selvsagt veldig forståelig. Men konsekvensen av det kan være at vi irrasjonelt glemmer å ta ut den læringen og kunnskapen som studier av gjerningspersonen ville gitt. Det er jo noe som i neste omgang kunne hjelpe oss til å forebygge mot lignende hendelser i fremtiden. Opp mot dette ser vi at vitenskapen kan få dårligere kår i forhold til nettopp et slikt prosjekt. Og selvsagt ser vi også at det å sette disse opp mot hverandre vil gi en sterk retorisk effekt i favør av offeret. Den som hevder dette vil alltid stå som moralsk vinner, som en helt som forsvarer den svake mot et ondt og mektig monster.
Det modne samfunn må finne balansen i dette, og unngå at problemstillingen blir stilt så på spissen for en irrasjonell retorisk effekt. Selvsagt er det viktig å ha fokus på offeret. Selvsagt fortjener offeret all den oppmerksomhet, støtte og hjelp som samfunnet klarer å gi. Det er en del av samfunnsoppdraget å gi denne støtten, og dette behøver på ingen måte å stå i motsetning til forskning med tanke på å skape et samfunn hvor det blir færre lovbrytere. Tvert imot, så vil det modne samfunn forsømme sitt oppdrag dersom ikke forebygging mot kriminelle handlinger også var en del av agendaen.

2)      Konflikten mellom ansvarlighet og forståelse (Henger også sammen med det neste punktet)
Som tidligere nevnt, så henger ideen om ansvarlighet nøye sammen med forestillinger om menneskets frie vilje. Det er basert på vår intuisjon om at det er urimelig å stille noen til ansvar dersom de ikke har hatt noen reell påvirkning på hendelsesforløpets utfall. Mitt forhold til ansvarsbegrepet rammes ikke av dette, da ansvarlighet her ikke har noe annet formål enn å adressere individets rasjonalitet. Men det er en pragmatisk tilnærming som på ingen måte deles av gjengjeldestenkningen. For da er vi igjen inne på individualpreventive virkemidler. Tvert imot så vil tenkere som forfekter gjengjeldelse at straffen begrunnes i at den er fortjent. Og fortjent er det fordi individet er rasjonelt, og dermed også ansvarlig. Og ansvarlig er individet fordi individet har fri vilje og kunne handle ha handlet annerledes. Her støter vi umiddelbart bort i det gamle problemet om konflikten mellom determinisme og fri vilje. Her blir vitenskapen en trussel. For jo mer vitenskapen borrer i menneskets natur, desto mer lukkes vinduet for ideen om menneskets frie vilje. Den kantianske løsningen på dette er jo som kjent å flytte menneskets frie vilje ut av vitenskapens domene, og over i en åndelig dimensjon hvor vitenskapen aldri kan nå den. Men poenget er at vi har en rad fremrykkende vitenskapelige disipliner som stadig rykker nærmere og truer med å gjøre ideen om den frie vilje overflødig. Den blir en kuriositet som etter hvert ender på forestillingenes skraphaug. Vi snakker her om evolusjonspsykologi, om biologi, om hjerneforskning, nevrologi og nevropsykologi. Mennesket er i ferd med å utvikle en stadig mer detaljert forståelse av egne komplekse mentale prosesser. Jo mer vi forstår, desto mer skjønner vi hvor prisgitt individet er forutsetninger og premisser som strekker seg ut av det domenet som individet kunne tenkes å ha påvirkning på.  Denne vitenskapen blir en trussel mot ideen om rettferdig gjengjeldelse. Jo mer vi vet, desto mindre er rommet som kan utnyttes til å klandre hverandre. Jo mer vi vet, desto synligere blir våre empatiske feilslutninger. For vi setter oss selv og våre egne mentale ressurser inn i gjerningspersonens sko, for så brutalt å kunne fastslå at «jeg ville aldri ha gjort som han». Jo mer vi vet, desto mer innser vi hvor svakt denne type resonnement står. Følgelig kan dette igjen danne motivasjon og motvilje mot å la vitenskapen slippe til på dette området. For jo mindre vi vet, jo større og kraftigere kan våre anklager være, uten å bli avslørt som irrasjonelle.

3)      Konflikten mellom forklaring og skyld
Dette er en variant av punktet over. Om man skulle komme opp med forklaringer på atferd, så er ofte responsen at «det nok kan være en forklaring men det er ingen unnskyldning». Dette er et retorisk utsagn, som uttrykker frykten for at forklaringen nettopp er en unnskyldning. For uten forklaringen er skylden ubetinget, og den har sin kraft i den tilsynelatende meningsløsheten i gjerningspersonens handlingsmåte. Men jo mer omfattende forklaringen blir, desto mer evner vi å se gjerningspersonens perspektiv. Jo mer av denne type forståelse vi opparbeider desto mindre blir meningsløsheten i det hele. Dersom det primære motivet er å straffe, så er det intet annet forsvar mot dette enn å hevde at skylden, på et eller annet vis står utenfor forklaringen, og er upåvirket av dette. Det er for så vidt lett å se parallellen til ideen om den frie vilje, som noe som også, til slutt skyves over i en åndelig dimensjon for derved å bli immun mot enhver rasjonell forståelse av mennesket.
En kjent retorikk for å hindre eller undergrave forklaringen er å hevde at vedkommende «rettferdiggjør» seg selv. Det er en klar forskjell på rettferdiggjøring og forklaring. Mens forklaring handler om å etablere et mest mulig nyansert bilde av hendelsesforløpet og alt som ledet opp til det, så handler rettferdiggjøringen om å hevde at «det jeg gjorde var moralsk riktig».
Anklagerens retorikk forveksler dette, og motivet er ofte å forhindre forklaringen, som alltid vil være en trussel mot monsterbildet av den anklagede.

Summen av disse tre er altså at vitenskap og rasjonalitet innskrenker og til slutt lukker det uvitenhetens vindu som skapte rom for gjengjeldelsens indre logikk. Og nettopp denne trusselen er en klar indikasjon på at vi har med irrasjonalitet å gjøre. Og denne irrasjonaliteten er da herved behørig knyttet opp, mot nettopp biologi og evolusjon. Poenget er at denne impulsen ligger så sterkt i oss at vi sliter med å gi slipp på impulsen for så å la fornuften overta, på tross av at vi ser at dette ikke passer inn i forhold til sivilisasjonens utfordringer. Det modne mennesket har en utfordring i forhold til å løfte seg ut av denne impulsen og begynne å identifisere det moderne samfunnets behov i stedet for å gi etter for vår egen primitive refleks.

Avskrekking og risiko

Som tidligere nevnt tenker jeg at det mønster som avtegner seg i forhold til straff som virkemiddel for allmenn avskrekking er forholdsvis lett å forstå. Jeg har reflektert over risiko med utgangspunkt i teorien om rasjonelle beslutninger.  Før vi ser på denne teorien, så er det igjen vesentlig å bemerke at mekanismen forutsetter rasjonalitet. Som tidligere nevnt faller denne forutsetningen i forhold til svært mange kriminelle handlinger. Og mønstret er at jo grovere forbrytelsen er, desto mindre rasjonalitet ligger det bak. Årsakene til irrasjonalitet er mange.  Men den viktigste i denne forbindelsen handler om affekt. Ved affekt svekkes våre kognitive evner. Selvsagt vil en mann neppe ringe juridisk rådgivning for å sjekke straffenivået for vold før han denger løs på kona. Han slår der og da fordi han vil dominere eller han er sjalu, sint eller provosert.
Andre varianter av dette kan handle om rus, problemer med selvkontrollen, eller rett og slett uvitenhet. Det er ikke slik at alle potensielt kriminelle følger med på de siste uttalelser fra høyesterett, eller politikeres såkalte signaler. For da det gikk på nyhetene så de på fotball, eller drev med et eller annet spill. Noen ganger kan myndighetene overdrive sin egen rolle og synlighet opp i det hele.

Men mennesket er også rasjonelt, noen ganger. Og avskrekking vil først og fremst ha en potensiell effekt i forhold til det rasjonelt handlende mennesket. Dette avspeiler seg i at avskrekking har størst virkning på forhold som skatt, korrupsjon, trafikk osv. En fartsgrense med tilhørende automatisk fartsmåling og med tilhørende trussel om en månedslønn i bot har sannsynligvis langt større preventiv virkning enn 21 års fengsel for drap. Poenget er at dette treffer mennesker som faktisk gjør en rasjonell risikovurdering, og som selvsagt også tar med straffenivå kombinert med sannsynligheten for å bli tatt.
Og jeg gjentar noe av teorien om risiko forenklet her.

Formelen for risiko er slik:

Risiko=Sannsynlighet * konsekvens

Vi merker oss at hvis en av disse faktorene er null, så oppfattes risikoen også å være null. Er det null sannsynlighet for å bli tatt, så hjelper det ikke at konsekvensen er dødsstraff. Risikoen er null likevel. Og om konsekvensen av å bli oppdaget er null, så er risikoen også null. Vi setter oss gladelig i et passasjerfly, selv om konsekvensen av et havari som regel ender med døden. Dette gjør vi fordi vi vet at sannsynligheten for havari er så liten at vi omtrent ikke regner med den.

Men nå skal vi merke oss en annen eiendommelighet med denne formelen. Det har med individets opplevelse av påvirkningsmuligheter. For som regel er det lettere å påvirke sannsynligheten enn konsekvensen. Den største delen av innsatsen for å gjøre det trygt å fly handler om vitenskapen å unngå at det kan skje. Selvsagt jobbes det på begge områder, men størst suksess har vi definitivt med å lage systemet så trygt at det nesten eliminerer muligheten for havari. Det er dette vi kan påvirke. Et fly i fritt ukontrollert fall kan vi ikke gjøre så mye med. Men vi kan gjør svært mye for å hindre at vi kommer i en slik situasjon. Overfører vi dette til kriminalitet, så kan ikke lovbryteren gjøre så veldig mye med konsekvensene dersom han blir tatt. Skjer det er han stort sett prisgitt et samfunnsmaskineri som nærmest tygger seg gjennom det hele stort sett upåvirket av hensyn til lovbryterens forsøk på å påvirke det hele. Lovbryteren er sjelden opptatt av dette scenarioet. Det han er opptatt av er å redusere sannsynligheten for å bli tatt ned til så nær null som overhodet mulig. Som regel vil lovbryteren mentalt se bort fra muligheten til å bli tatt. Dette er jo et rasjonelt individ, med store muligheter til å legge planer og organisere dette på en slik måte at han unngår samfunnets kriminalitetsradar. Han regner seg som smart og føler seg sikker på ikke å bli tatt. Da oppleves sannsynligheten omtrent som null. Hva skjer da med formelen om vi aldri så mye øker straffenivået? Risikoen blir nær null uansett. Denne rasjonelle kalkulasjonen er da årsaken til at straffenivå rent matematisk ikke påvirker beslutningen om å begå lovbrudd eller ikke, selv for det rasjonelle individ.
Samfunnets mottrekk mot dette er å slå hull på denne selvsikkerheten. For om oppklaringsprosenten blir langt høyere, så vil definitivt straffenivået igjen komme tilbake på vektskålen. Dette ser vi vel klarest der man innfører gjennomsnittsmålinger av hastighet på veiene. Det øker sannsynligheten for å bli tatt opp mot hundre prosent. Trafikken roer seg definitivt ned. Det hadde ikke skjedd dersom boten ikke var så høy at den svir i pengeboka.
Poenget er at for det rasjonelle mennesket er dette ren matematikk. Skal avskrekking virke, må også sannsynligheten for å bli tatt øke dramatisk.
På mange måter så samsvarer denne logikken med menneskets naturlige miljø. For det naturlige er at mennesket lever i en såkalt inngruppe. Det er en mindre gruppe mennesker med høy transparens innad i gruppen. Man kan føle seg sikker på at det man gjør, blir sett. Det er da også en av årsakene til at kriminalitet innenfor slike grupper er nærmest fraværende. Den andre årsaken er at empati og relasjoner mellom medlemmene av gruppen gir individet en moralsk sperre mot å ville gjøre noen noe vondt.

Den allmenne rettsfølelse

Som tidligere nevnt er sannsynligvis den synlige delen av folkeoppfatningen klart i favør av gjengjeldelse. Rasjonell analyse passer ikke inn i massesuggesjon. For det ligger i massesuggesjons natur å rope på mere blod. Det er ikke dermed sagt at jeg tenker at den jevne menige borger er irrasjonell. På tomannshånd og i små grupper er det selvsagt mulig å bevege mennesker til å tenke seg om to ganger. Selvsagt vil de som har flagget sine holdninger høyt og synlig, neppe trekke seg. Men det jeg vil frem til er at den alminnelige rettsfølelse slett ikke er noen ubevegelig vitenskapelig konstant. Rettsfølelsen varierer over tid og mellom kulturer. Dette er en påvirkelig størrelse. Med rasjonalitet på moten vil gjengjeldelsestenkningen ha dårlige kår. Den er, i sin natur irrasjonell, en ren refleks av urgamle instinkter fra den tiden vi levde som aper. Men, dessverre er akkurat det et problem som gjør forestillingen seiglivet. For ingen retorikk er kraftigere enn den som appellerer direkte til urmennesket i oss, uten å gå veien om fornuften. Primitiv retorikk gir alltid et retorisk overtak. En rasjonell tilnærming kan aldri matche dette. Derfor vil prosessen med å opprette og beholde rasjonalitet i måten å forholde seg til kriminalitet på, være en evig prosess, selv i et modent sivilisert samfunn.

Men det faktum at folks rettsfølelse er en påvirkbar variabel, innebærer muligheten for at samfunnet kan bevege seg enda mer i humanistisk retning. Empirisk forskning antyder at flertallet av befolkningen i de nordiske land ikke er så ivrige i forhold til å høyne straffenivået. Og det kan være interessant. For kanskje er nettopp kulturens rettsfølelse noe av det som i aller størst grad påvirker straffenivået i en region.  Vi har fortsatt en sterk humanistisk tradisjon i vår del av verden og det påvirker nok straffenivået. Men, om vi ser på media, så kan vi fort få inntrykk av at situasjonen er en annen. Men sannsynligvis handler dette mer om behovet for synlighet og det og vise seg frem. For det er klart mer virkningsfullt å benytte seg av smal retorikk, vise sin moralske indignasjon, eller vise vilje til makt. Men effekten av dette kan jo være at opposisjonen sakte men sikkert beveger seg oppover i retningen av mer vold. Dette er jo en av medias paradokser i det frie demokratiske samfunn. I stedet for å bevege seg mot det analytiske og informative, beveger den seg mot forflatning og underholdningsretorikk. På den måten undergraver media det demokratiet som en gang skapte det frie mediemangfold.
I det modne samfunn vil det finnes en klar ansvarsbevissthet i alle ledd om betydningen av å opprettholde en humanistisk rasjonell tradisjon. Jeg tenker at man over generasjoner kunne snu en eventuelt slik negativ trend. For kanskje er det slik at jo mer man legitimerer bruk av vold som virkemiddel, desto mer vil det generelle voldsnivået i samfunnet stige. Og jo mer dette stiger, desto høyere krav vil det komme om mer grusomme og umenneskelige straffemetoder. Slike prosesser vil, over tid, kunne få vår kjærkomne og dyrt betalte humanistiske tradisjon til å forvitre.

Risikoen for selvtekt

Vi har allerede vært inne på de to typer emosjonell programmering som utløses når mennesket blir forulempet er det to typer som trer inn. Den mest primitive er den dominante, som er behovet for å forsvare sin ære. Det utkrystalliserer seg i et behov for hevn. Og hevnens styrke drives av aggresjon og den har dermed ingen barriere mot å overgå gjerningspersonen i grusomhet. Så har vi verdighetsstrategien. Det er behovet for at gjerningspersonen anerkjenner den smerten han har påført «meg». Det har utgangspunkt i empati, og om vi tenker oss om, så handler jo dette egentlig om samspill. For hva skulle komme ut av dette annet enn at gjerningspersonen gjennom dette forstår og tar inn over seg hva vedkommende har påført andre, og endrer sitt atferdsmønster i med utgangspunkt i dette. Vi snakker med andre ord om oppdragelse, noe som foreldre intuitivt vil drive på med. Til sammen skaper altså dette en emosjonell programmering i retning av å ta et oppgjør i forhold til det som har skjedd. Rettferdighetsbegrepet forstås ofte i denne sammenheng opp mot den delen av dette som refererer seg til empati. Vi har kognitive ressurser nok til å skape oss et system av symmetri i dette. Systematisk gjennomtenkt gjengjeldelsesfilosofi bygger i høy grad for dette. Øye for øye, tann for tann, sønn for sønn. Men opp mot forholdet til en stat, og statens reaksjon, vil naturlig en annen rettferdighets logikk tre inn. For en stat som driver med gradert avstraffelse vil nødvendigvis også med dette signalisere alvorligheten av den kriminelle handlingen, gjennom straffenivået i hver enkelt sak. Da refererer vi oss jo også tilbake empati, og den emosjonelle programmering til å søke anerkjennelse for den smerte og det tap som har blitt påført. Men nå handler det ikke bare om gjerningspersonen, men også om selve samfunnets anerkjennelse. For hvordan må det føles dersom en person drepte min datter og han fikk 10 års fengsel, men når dette skjedde med naboens datter så fikk den personen 21 års fengsel? Gjennom en slik praksis signaliserer jo fort staten at noen mennesker er mer verdifull enn andre. Og vår familie vil naturlig sammenligne oss med de andre. Er vi mer fattig? Har vi mindre status? Er vi ikke med i gutteklubben grei? Hvorfor er vår datter mindre verdt enn andre?

Jeg tenker at veldig mye av forventing til statens straffenivå ligger i opplevelse av denne type problematikk. Og da er det soleklart at dersom urettferdigheten i dette oppleves stor nok, så er vi igjen tilbake til at behovet for hevn trer inn. Familiens ære står på spill. Dette må hevnes. I dette paradigmet blir altså utfordringen å balansere straffenivået opp mot risikoen for selvtekt.

Og det vi skal være klar over opp mot dette, at her er alltid mer smertefullt å senke straffenivået enn å øke det. For dersom vi har et generelt økende straffenivå så vil hvermansen stort sett føle at han får «mye igjen for pengene». Dette skaper sannsynligvis en tendens til en slags naturlig inflasjon i systemet.

Dermed mener jeg å ha etablert en klar sammenheng mellom statens straffenivå og reaksjonsmønster og folks såkalte alminnelige rettsfølelse. Og jeg har her påpekt at systemet nok som følge av dette har en naturlig tendens til å eskalere. Svakheten med hele systemet er jo at straffens størrelse blir en naturlig del av den «erstatning» offer og familie kan forvente seg. Dermed har vi ytterligere et motiv inn i bildet, her, nemlig samfunnets anerkjennelse av offer og familiens verdighet. Det spørsmålet man må stille seg i det modne samfunn, er om det er mulig å adressere dette behovet for å signalisere samfunnet anerkjennelse av offer og familiens verdighet på alternative måter. En klar refleksjon her er at menneskers behov for denne type anerkjennelse av verdighet er omvendt proporsjonal med temperaturen på det sosiale klima. Jo kaldere det sosiale klimaet i samfunnet er, desto viktigere er behovet for bekreftelse på at «vi» er viktige personer som fortjener å bli tatt på alvor. Om dette er riktig så kan vi jo gå videre og anta at jo høyere straffer et samfunn har, desto kaldere vil det sosiale klimaet bli. For dette går direkte på menneskeverdet løs. Følgelig aner vi her en selvforsterkende negativ prosess mot kaldere klima og et mer brutalt samfunn.

 

Ja takk begge deler

Etter 22 Juli 2011 kastet Per Sandberg seg inn i debatten om straff i Norge. Det står vel klart for oss at vårt norske rettssystem ikke er laget for å håndtere denne type forbrytelser på en god og trygg måte. Det skal vi komme tilbake til. Men artikkelen til Sandberg er interessant på den måten at han, kanskje med åpne øyne, blander de beste argumentene fra utilitarismen og fra gjengjeldelsen. Med dette blir selvsagt den retoriske virkningen ekstra sterk. Vi straffer fordi det virker avskrekkende og fordi forbryteren fortjener straffen. Dette er interessant for vi har jo akkurat sett at disse teoriene motsier hverandre. Men disse motsigelsene blir selvsagt ikke åpenbare før man går i dybden og analyserer dem opp mot hverandre. Det finnes neppe noen gode filosofiske teorier som forener denne type motstridende standpunkter. I Norge står som sagt rettsvesenet ensidig på den utilitaristiske siden. Det innebærer at omtrent samtlige dommer i Norge blir begrunnet i forhold til allmennpreventive hensyn, og til individualpreventive hensyn. I våre naboland, Sverige og Finland har de havnet på den andre siden. Men det vi ser i Norge er at vi har en god mikstur av begge deler. Media, politikere og folk flest er kantianere i denne saken. Rettsvesenet står på den andre siden. Noen ganger virker deres begrunnelser meningsløse, som sagt fordi det er vanskelig å finne noen empirisk støtte for avskrekking. Dermed tenker jeg at Per Sandbergs artikkel er et slags uttrykk for en mer grunn, pragmatisk rettsfølelse, hvor det er fullt ut akseptabelt å plukke litt fra begge leire. Hvorfor ikke? Hvorfor skal vi la oss affisere av at argumentene er basert på teorier som rent filosofisk motsier hverandre? Nei, det kan man nok si, og rent pragmatisk så betyr vel neppe dette noe. Men problemet oppstår jo når man skal utforme politikk, og uforme et rettsvesen som står i et harmonisk forhold til hverandre. Hvordan skal vi kunne ha en meningsfylt dialog om dette dersom argumentene aldri kan nå noe særlig ut over den rene retorikk? Kanskje er det slik at rasjonaliteten i dette ender opp med å stå svakere enn noen gang. Og dersom dette er tilfelle, hvordan kan vi da beskytte oss mot å ende opp med et rettsvesen som ikke på noen måte er en moden sivilisasjon verdig? Hva skal hindre rettssamfunnet i å ende opp med umenneskelige straffer, vilkårlighet og uforutsigbarhet? Dette er et område som er alt for betydningsfullt til å bli overlatt til den rene populisme.

Men er det slik at man er nødt til å velge mellom disse to teoriene? På sett og vis, målt opp mot rasjonalitet, så har de vel spilt falitt begge to. Og årsaken er vel mer enn antydet. Praksisen var der først. Den har tradisjon helt tilbake til alfa-hann regimet i apeverdenen. Argumentene har kommet i ettertid, motivert av ønsket om å opprettholde den gamle praksis. Det modne samfunn har helt andre behov enn dette. Da er vi over på neste tema.

 

Tilnærminger i det modne samfunn

Bort med straffen

Jeg har nå antydet at menneskets nåværende rettstenking sliter med noen betydelige lik i lasten fra ur-tiden. Utilitarismen betydde et gigantsteg forover i dette, fordi den åpner for bruk av vitenskap og rasjonalitet i sin tilnærming. Men også den tradisjonelle utilitarismen forsvarer den gamle praksis, bare nå med mer rasjonelle begrunnelser. Nå viser det seg at disse begrunnelsene ikke holder mål. Det har brakt norsk rettsvesen inn i et slags vakuum av meningsløse begrunnelser for fengselsstraff. Noe av utilitarismens problem er en del åpenbare etiske singulariteter. Om man legger dagens virkelighetsoppfatning av avstrekingens virkning til grunn, så må det jo bli slik at «milde» forbrytelser som skattesnusk og fartsovertredelser kan straffes med 10-20 års fengsel. Jeg skal garantere at denne type forbrytelser vil rase i omfang etter en slik skjerpelse. Mens drapsmenn stort sett kan gå fri, for her har straff ingen virkning. Og det blir viktigere å få noen dømt, enn at den skyldige blir dømt. For, bare det å få noen dømt, har en sterkt avskrekkende virkning og kommer derfor flertallet til gode. Mye av dette virker nok absurd på folk flest. Derfor vil en gjennomført klassisk utilitaristisk teori komme totalt til kort som hensiktsmessig virkemiddel i kriminalitetsbekjempelsen.

Ideen om rettferdig gjengjeldelse løser noen av disse problemene, men her får vi innført nye, kanskje enda verre problemer. For nå er det «Fru Justitias vektskål» som gjelder. Vi må finne et system som graderer straffen slik at forbrytelsens alvorlighet får et motsvar i den lidelse som gjerningsperson skal utsettes for. Hvordan i all verden skal vi klare å utvikle et system som etterlever dette på en noenlunde rettferdig og forutsigbar måte? Hvordan måler man lidelsen i en voldtekt? Og hvordan finner man frem til virkemidler som porsjonerer lidelsen slik at dette treffer sånn noenlunde?  Det er slik verdens første straffesystemer var utformet. Når huseieren mistet sin sønn fordi huset raste sammen, så skal byggeren miste sin sønn. Mye av dette kjenner vi igjen fra moselovene og fra sharia lovene.  Og hvordan skal man bedømme alvorligheten av «forbrytelser» som ikke har noen konkrete offer? For eksempel homofili. I vårt samfunn er det fullt ut akseptert. I en del muslimske land er det dødsstraff. Hva med utroskap? Hva med prostitusjon? Ekstremfeminister skulle vel gjerne hatt dødsstraff for prostitusjon, eller kunder av prostitusjon. Hvordan straffe dette? Tja, hvordan opplevde den prostituerte selve tjenesten? Var det en stygg, tykk og gammel kunde, slik at det hele ble en ekkel lidelse, eller var det en flott ung mann, slik at jobben ble en lyst? Poenget er at utgangspunktet for gjengjeldelsen er irrasjonelt. Dermed er det ikke mulig å gi rasjonelle grunner for straffeutmåling. Gjengjeldelsesteorien ligger til grunn for både islamsk, jødisk og kristen helvetes-teologi. Et kort liv i synd. Straff: et evig brennende helvete. Er det noe problem? Nei, for en irrasjonell teori trenger ingen rasjonelle grunner for dette. Fortjeneste er sosial konstruksjon. Det er det tilfeldige kulturelle klima som avgjør den dømtes skjebne. Den dømte er prisgitt en indre systemlogikk som er vid åpen for uendelig lidelse i alle retninger.

Tildeling av straff er dessuten et svært grovkornet verktøy. Det kan sammenligne med en bombe som treffer sitt mål, men samtidig utraderer alle nabohusene. For den som blir straffet er ikke alene. Han/Hun har kanskje familie, barn, arbeidsgiver og ellers omgangskrets. Alle vil bli tapere i dette. Særlig gjelder det familie og barn. Her gjelder arvesynden for fullt. Barn av straffedømte får en dobbel straff. For det første stigmatiseringen, og for det andre helt eller delvis tap av en av foreldrene. Det er et dårlig utgangspunkt som sannsynligvis bidrar til den høye sosiale arven som jo er i slike forhold. Når samfunnet straffer, handler det ikke bare om kostnadene som går med til politi, rettsvesen og kriminalomsorg. De omkringliggende sosiale kostnader kan, over tid, bli formidable.

Til tider kan selve straffen komme i veien for å handtere sosiale og helsemessige problemer rasjonelt. For eksempel kan barn ikke barn straffes. Men barn kan bli utnyttet og manipulert til å gjøre «de verste» jobbene, nettopp fordi de går straffefri. Her er et eksempel på hvordan man lar barneterrorister bevege seg fritt i samfunnet, som følge av dette problemet. Det handler om en 12-åring som er rekruttert av IS og som har bak seg flere forsøk på terror-bombing, uten at samfunnet kan gjøre noe som helst. Altså et problem som er inkompatibelt med dagens straffesystem. I et rasjonelt samfunn hadde man selvsagt tatt hånd om denne gutten og sørget for at han ikke fikk gå fritt omkring, før han med rimelig sikkerhet, kan regnes som av-radikalisert.

Andre eksempler er f.eks. narkotika man nå i skrivende stund begynner å innse at dagens strafferettssystem er uten virkning. Hvem vil anmelde poden for hasj-bruk når man vet at han risikerer straff, stempling til evig tid, og gratis invitasjon til et lengre samvær med hardkokte kriminelle?

Samme type resonnement gjør seg sannsynlig gjeldende i forhold til vold og sedelighetsforbrytelser. Straffen skaper vegring mot å søke hjelp eller å anmelde. Og her er jo stemplingen enda mer fatal. På den måten vil mye lidelse fortsette og fortsette i det stille.

Det modne samfunn baserer seg på empatisk etikk og rasjonalitet. Praktisering av gjengjeldelsprinsippet er ren taps post i det empatisk etiske regnskap. Rasjonaliteten innebærer et klart mål for samfunnet. Og målet er livskvalitet for alle. Begge de omtalte teorier står i sterk motstrid til dette. Så hvordan tenker jeg meg at et modent empatisk etisk samfunn ville ha nærmet seg dette? Selvsagt, først med å slå fast målet. Deretter å vise til en etikk, som på ingen måte åpner for etiske singulariteter. Deretter å vise til avmakten, som innebærer erkjennelsen av at det ikke finnes noen fullkommen måte å løse dette på. For mennesket er nå en gang menneske, og enkeltmennesket har behov for beskyttelse og støtte mot den trusselen som selve tilstedeværelsen av andre mennesker utgjør. Oppgaven blir å identifisere de behovene som dette avstedkommer, både i form av forebygging og lindring av de skader som kriminaliteten fører med seg. Dette er et dilemma. Det modne mennesket forstår dette, og skjønner at den fullkomne løsningen på dette ikke finnes. Men det modne samfunn vil alltid være på utkikk etter kunnskap, virkemidler og løsninger som i størst mulig grad demper de negative virkningene av dette problemet. Jeg kan selvsagt ikke komme med noe godt fasitsvar, men jeg har da noen forslag.

Vi begynner med å kvitte oss med lik i lasten slik at vi kan nærme oss denne problematikken mest mulig uten de skylapper som tradisjonelle forestillinger innebærer. Da er det vel på tide å adressere elefanten i rommet. Og elefanten det er straffen i seg selv. Tradisjonell rettspraksis er et mastodontisk system, designet for å kverne all mulig problematikk gjennom den samme prosessen. Det er alt fra mennesker med rusproblem til barnedrap, til korrupsjon, til hekseprosesser, til håndhevelser av mer eller mindre svingende moralske normer, alt etter hva som er «på moten» for tiden. Og alt dette har et standard svar. Det er straffen. Vi har en type lov som heter «straffelov» og hver eneste paragraf inneholder en trussel om straff. Det største liket i lasten er selve forestillingen om straff. Det er et begrep som varierer i innhold, alt etter om det er filosofer, teologer, jurister eller mannen i gata det er snakk om. Tankegangen er sannsynligvis så fastgrodd at det er umulig å endre på dette. Men likevel går det an å fantasere om å forbedre dette systemet på den måten at man fjerner selve den mentale tvangstrøyen som selve straffebegrepet utgjør, så starter man med blanke ark.

Hva er problemet?

På helt generell basis handler dette om at det sosiale samspill ikke alltid fungerer som det burde. Den grunnleggende årsaken til dette er å finne i selve menneskets natur. Utviklingen av den menneskelige rettsorden er en av de mest vellykkede strategier som mennesket har kommet opp med for å skape rom for det sosiale samspill. Det har vært en uvurderlig bidragsyter til å løfte mennesket ut av naturtilstanden. Det grunnleggende problemet handler selvsagt om forholdet gruppe-individ. Et individ som tar for stor sosial plass, tar seg til rette, forulemper andre, mangler selvkontroll osv. må korrigeres eller kontrolleres dersom ikke hele det sosiale samspillet i gruppen skal bryte sammen. Dette er selvsagt en evig prosess, nettopp fordi mennesket har sin biologiske historie å dra på, mer eller mindre uavhengig av hvilket nivå sivilisasjonen befinner seg på. Det modne mennesket har derfor ingen illusjon om noensinne å bli kvitt problemet. Dette er noe mennesket må lære seg å leve med. Men det vi vet, er at nivået varierer kraftig fra kultur til kultur. Ut av dette springer erkjennelsen av at nivået kan påvirkes avhengig av hvordan samfunnet er tilrettelagt og måten dette handteres på. Så utfordringen blir da å finne frem til de løsninger som fungerer best i forhold til dette. Men allerede her innser vi at vi kan støte på etiske dilemmaer. For tenk om de mest effektive virkemidlene vi har, samtidig er de som er mest moralsk uakseptable? Her har jeg satt på spissen den type dilemma som man opplagt vil møte når denne oppgaven skal løses. For justisen handler jo i sin ytterste konsekvens om å beskytte menneskene mot hverandre. Og når det er mennesker man skal beskytte mot, så innebærer det å gripe inn i forhold til enkeltindivider. Det å gripe inn innebærer å begrense menneskets autonomi. Det er en inngripen i menneskets frihet. Det innebærer også fare for redusert livskvalitet. Dette er det avmektige menneskets valg mellom onder. Det modne avmektige mennesker søker å velge det minste onde.

Om vi skal oppsummere problemet så handler det om nødvendige prosesser for å kunne opprettholde harmonien i det sosiale samspill, med utgangspunkt i at vi alle har tilbøyeligheter i vår natur som undergraver det sosiale samspill. Det sosiale samspill må her forstås utvidet. For det handler ikke bare om samarbeid, og samarbeid som ikke fungerer. Det handler om alt det som mennesker gjør mot hverandre, direkte og indirekte. Det handler om vold, drap, manipulasjon, undertrykkelse, overgrep, svindel, korrupsjon, ran, terror, trusler. Det er egentlig bare fantasien som setter grenser for dette. Når jeg snakker om sosialt samspill, så handler det i bunn og grunn om det å leve sammen og forsøke å samarbeide med hverandre på en god og likeverdig måte. Alt som undergraver dette er noe som samfunnet må adressere og utvikle strategier for å dempe mest mulig. Det er den ene delen av utfordringen. Den andre er hvilke virkemidler samfunnet skal kunne ta i bruk i denne prosessen.

Forebyggende virkemidler

Med forebyggende virkemidler mener jeg måten samfunnet er innrettet på slik at vi skaper et bakteppe og et sosialt klima som i lavest mulig grad oppmuntrer til kriminalitet. Dette handler om politikk og om hvilke verdier som dyrkes frem i samfunnet. Det handler også om media og den store pågående samfunnsdialogen. Politikken må gjennomsyres av et positivt menneskesyn. På samme måte må media og den store samfunnsdialogen preges av et positivt menneskesyn.

Her er noen eksempler på slike strategier:

·         Dempe store sosiale og økonomiske forskjeller

o   Bekjempe fattigdom

o   Bekjempe sosial isolasjon

o   Fremelske et inkluderende samfunn

·         Oppslutning om menneskeverd (og dyreverd) i sin videste forstand
Dempe tilløp til hetsing og stigmatisering av enkeltgrupper.
Her må samfunnet ha en prinsipiell tilnærming slik at vi unngår blinde flekker på radaren. Det er lett å se tidligere tides synder i forhold til grupper som jøder, sigøynere, vantro, kjettere, hekser, homofile, samer osv. I dag er vi obs på hetsing av muslimer og innvandrere. Andre grupper er vi mer blind for som f.eks. narkomane og prostituerte. Men vår tids store blinde flekk handler vel om pedofile.
Poenget er egentlig ikke hvilke grupper som for tiden er på moten som hakkekyllinger, men at man stilltiende aksepterer at dette skjer. For det er nettopp dette som er signalet om at det er noen mennesker som det er greit å forakte. Så lenge man offentlig aksepterer forakt av et eneste menneske, så undergraver dette ideen om menneskets ukrenkelige egenverd. I dag er det deg, i morgen kan det bli meg. Dette skaper i seg selv den utrygghet som skal til for å sette i gang prosessen som driver mennesket til å søke ære og suksess for å skape den nødvendige forsikring mot selv å havne i foraktens klør.

·         En rasjonell stat og statsforvaltning som er til for folket og ikke motsatt

·         Heve nivået på god etisk bevissthet og refleksjon

·         Lavere fokus på materialisme

·         Mangfoldig samfunn som muliggjør et meningsfylt liv for alle og enhver

·         En god, analytisk forståelse av menneskenaturen

·         Utvikle mekanismer som fanger opp mennesker med særskilte problemer og behov. Utvikle mekanismer som kan dempe dette før det kommer ut av kontroll. Typiske grupper:

o   Plagere og ofre for plagere

o   Sosialt isolerte

o   Seksuelle varianter som kan gi problemer

o   Tendenser til psykisk og fysisk vold

o   Psykopater og manipulatorer

Reaktive virkemidler

Med reaktive virkemidler mener jeg de mekanismer og systemer som kommer til anvendelse når ulykken først er ute.  Da er det først og fremst rettsvesen jeg tenker på. Politi kommer selvsagt i førstelinje. Denne oppgaven består i å opprettholde lov og orden og å avdekke kriminalitet. Men det er ikke dette som er tema her. Tema er rettsvesenet i det modne samfunn. Den viktigste reformen her er at dagens tradisjonelle straffelov erstattes med en samspillslov. Alle lover i det modne samfunn starter med å referere samfunnsoppdraget, som er samfunnets overordnede mål. Alle lover skal spesifiseres med målsettinger. Resonnementer som knytter målsettingen opp mot samfunnsoppdraget skal alltid ligge ved som lovens begrunnelse. Et hovedprinsipp her er at dersom anvendelse av lovens bokstav, i noen tilfeller kommer i konflikt med de overordnede målsettinger, så er det å betrakte som en ugyldig lovanvendelse. På den måten sikrer det modne samfunn seg mot deduksjonisme og meningsløs programmering. Dette prinsippet målbærer også bevisstheten om at loven ikke er et mål i seg selv, men kun et virkemiddel for å oppnå overordnede mål. Kostnaden ved denne tankegangen er selvsagt at det åpner for at loven praktiseres romslig, og at det i denne romsligheten åpnes for urettferdighet, vilkårlighet og uforutsigbarhet. Til en viss grad er nok dette også tilfelle. For mennesket er menneske, og her vil faktorer som trynefaktor, relasjoner og allianser alltid tre inn. Men et poeng her er at dette på ingen måte unngås i tradisjonelle lov-systemer. For selv om lovens bokstav er hellig, så vil alle lover alltid være utformet i det naturlige språk. Det gir rom for tolkninger. Og selvsagt er veldig mye også her overlatt til skjønn. Igjen ser vi at rommet for vilkårlighet er åpnet, og praksis viser vel at dette utnyttes i fullt monn. Forskjellen er at en hensiktsbasert lov-struktur alltid, grunnleggende ender opp med plikten til å måtte begrunne opp mot samfunnsoppdraget. Og innenfor samfunnsoppdraget er alle mennesker like mye verdt, og den enkeltes livskvalitet står alltid øverst på lista. Det betyr at bordet på ingen måte fanger i forhold til hvordan loven er utformet. Det er hensikten som er den egentlige fokus. Om lovmakerne har bommet litt her og der slik at selve teksten ikke passer inn i dagens kontekst, så er rettsapparatet frie til å finne frem til de virkemidlene som passer best akkurat i denne saken, sett opp mot lovens overordnede hensikt. Dommerne, eller hva man skulle kalle dem i den nye rettsorden, følger ikke nødvendigvis oppskrifter eller prosedyrer, de utformer løsninger i tråd med lovens hensikt, og med virkemidler som er akseptable innenfor empatisk etikk. Akkurat som straffeloven, så inneholder samspillsloven lister over forhold som påkrever samfunnets reaksjon. Men teksten inneholder ikke trusler om straff. I stedet spesifiseres alvorlighetsgraden ved et eller flere kvantitative indekser. For eksempel kan indeksene ligge mellom 1 og 100. Dette burde gi oppløsning nok til å kunne rangere de forskjellige forhold opp mot hverandre.

Jeg har ikke helt blitt enig med meg selv om fremgangsmåten for en slik kvantifisering. Men det er vesentlig at det her ligger noen føringer som igjen peker rett opp mot samfunnsoppdraget. Man kan ikke bare plukke alvorlighetsgrad ut av luften eller på bakgrunn av tilfeldige sosialetiske normer, som for tiden flyter forbi.  Jeg ser for meg at følgende områder kvantifiseres (sannsynligvis mye her jeg ikke har kommet på):

1)      Skadeindeks
Dette handler om skade eller fare for skade på liv og helse, og skade eller fare for skade på liv og eiendom. Loven skal beskrive typiske skader og skadeomfang ved den type forhold som omhandles, og begrunne indeksen på bakgrunn av dette.

2)      Oppgjørsindeks
Enhver brudd på loven krever et oppgjør. Denne indeksen avgjør hvilke krav og rettigheter eventuelle offer har, og det avgjør omfang på de tiltak som forøver må gjennom.

3)      Samfunnsprioritet
Denne indeksen angir prioritering i forhold til forebygging, forskning og prioritet på hvor mye ressurser som skal benytte til oppklaring av den enkelte sak. Denne indeksen henger selvsagt nøye sammen med de to andre, og må da også begrunnes i disse. Det er ikke utenkelig at det kunne utvikles en matematisk formel hvor de to andre indeksene inngår.

Som sagt gir samspillsoven et helt annet spillerom i forhold til hvilke virkemidler samfunnet kan sette inn. Her er nøkkelen at virkemidler settes inn i forhold til behov. Her har samfunnet behov, eventuelle offer har behov og gjerningspersonen har behov. I det gamle systemet er straff svaret på alt. I dette systemet har det modne mennesket kvittet seg med den tvangstrøyen.

Samfunnets behov

1)      Sikre seg mot kriminalitet.
Det å skape trygghet ligger nært opp mot toppen av samfunnsoppdraget. I tilfeller hvor usikkerheten og risiko er stort, så har samfunnet behov for å ha kontroll på potensielle gjerningspersoner. Det er ikke noen straff. Det er ikke det det handler om. Men om nødvendig kan farlige mennesker måtte befinne seg i samfunnets forvaring så lenge de utgjør en signifikant risiko. Vi trenger ingen diskusjon om straffenivå og langsomme politiske prosesser om antall år og systemer for dette. For dette er som sagt ingen straff. Det er samfunnets behov for trygghet som ivaretas, og det gjøres med begrunnelse i samfunnsoppdraget. Men samfunnet har minst tre plikter overfor den som skal forvares. Det første handler om at det er en grundig prosess som ender opp i en slik beslutning. Det skal vi komme tilbake til. Den andre plikten handler om at samfunnet alltid skal etterstrebe å finne frem til muligheter for å la den som skal forvares gjennomgå opplegg som kan eliminere behovet for forvaring. Dette er alltid vanskelig. Men jo mer rasjonell kunnskap vi har om menneskets natur, desto større er muligheten for å kunne lykkes i dette. Den tredje plikten er å sørge for at forvaringen blir human og gir et godt meningsinnhold til den som forvares. Dette er en dramatisk omveltning fra dagens fengselspraksis. De innsatte er ikke der for å straffes, men for å forvares. Det innebærer verdig behandling, muligheter til verdiskaping, til å tjene penger, motta lønn, og til å delta i samfunnet så langt det lar seg gjøre uten å gå på akkord med sikkerheten. Avhengig av sikkerhetsrisiko kan den som skal forvares plasseres i institusjon, på større avgrensede områder, hjemme med elektronisk sikkerhetslenke, eller andre former for kontroll.

2)      Gjennomføre en ryddig profesjonell prosess
Det som i dag kalles for straffesaker måtte vel i det nye systemet kalles for noe annet siden straff er fjernet som en sentral del av dette. For eksempel forsoningsprosess, eller helingsprosess. En slik prosess har selvsagt mange likheter med en rettssak. Men det er ikke en rettsak på tradisjonelt vis. Den viktigste aktiviteten i en slik sak er beslutningen. Rollen som dommer overtas av en statlig profesjonell beslutningstaker. Og da snakker jeg om rasjonelle beslutninger slik som jeg har beskrevet det. Og på samme måte som for individuelle rasjonelle beslutningsprosesser så er verdigrunnlaget stort sett gitt. Verdigrunnlaget ligger først og fremst i samfunnsoppdraget, deretter i samspillsloven som jo egentlig er en detaljering og anvendelse av samfunnsoppdraget på samspillsområdet. Det springende punkt i en slik prosess er derfor å få etablert den virkelighetsoppfatning som skal ligge til grunn for de beslutninger som skal fattes. I tillegg til rollen som beslutningstaker kommer da en forsvarer, som jo har sin tradisjonelle rolle i form av å sikre antatt gjerningsperson sine interesser. Vi har selvsagt bistandsadvokat som ivaretar offerets interesser. Anklagerrollen erstattes av en etterforskningsleder. Etterforskningslederen og hennes team er forpliktet til å ha gjennomført en bredest mulig etterforskning i forhold til hendelsesforløp. Dersom denne etterforskningen resulterer i gode grunner til å mistenke noen, er det grunn til å gå videre i en undersøkelsesprosess. Prosessen handteres først på vanlig måte, med vitner og bevisføring og forsvares innvendinger og kritiske spørsmål. Når dette er gjennomført går vi over i neste fase som er to uavhengige kilderevisjoner. På bakgrunn av disse rapportene trekkes det da en slutning på hvilken virkelighetsoppfatning som skal ligge til grunn for den beslutning som skal tas. Denne virkelighetsoppfatningen inneholder handlinger eller hendelsesforløp som omhandles i samspillsloven, er det beslutningstakers plikt å treffe beslutninger om tiltak. Det styrende verdigrunnlaget er indeksene i de paragrafers som omhandler forholdet. Uavhengig av offer og gjerningsperson vil beslutningstaker finne frem til de tiltak som er nødvendige i forhold til samfunnets behov. I forhold til oppgjør så skal tiltak bestemmes i samråd med partene. Implementering av eventuelle tvangstiltak gjøres i samråd med gjerningsperson og forsvarer. Men uansett er det beslutningstaker som gjør den endelige beslutningen. Selvsagt må det finnes gode ankemuligheter.

3)      Analyse og grundig objektiv forståelse av hva som har skjedd (havarikommisjon)
Det modne samfunn er rasjonelt. Da er det ikke mulig for irrasjonelle teorier å komme i veien for en ukuelig nysgjerrighet på hva som egentlig har skjedd. Vel vitende om at dette er noe man aldri kan komme til bunns i så har erfaringen vist oss at det stadig er nye områder å lyse opp.  Først og fremst handler jo dette om å få tak i det egentlige hendelsesforløpet. Hva har egentlig skjedd? Men like viktig er det å forsøke å bygge en forståelse av hvorfor det har skjedd. Jo bedre vi forstår de bakenforliggende prosesser, både nære og fjerne, som til sist ledet opp til denne ulykksalige hendelsen, jo bedre forstår vi menneskets natur. Og vi forstår bedre hvilke variabler som vi kan påvirke og hvilke som er upåvirkelig.  Til sammen skaper dette gode tilbakemeldinger til videreutvikling av det modne samfunn, slik at vi i fremtiden kan unngå enda flere ulykksalige hendelser og bli stadig bedre. Mer jordnært: senere evalueringer vil fra tid til annen avdekke store og små hull i etterforskningsprosessen. Dette er verdifull kunnskap å ta med seg videre slik at man også kan utvikle stadig bedre kvalitet på dette.

4)      Ressurser til å gi nødvendig støtte til de involverte
En straffeprosess er en stor påkjenning for alle involverte parter. Det kunne jo være å håpe på at den tilsvarende samspillsprosessen var mindre belastende. Det som er vesentlig er å forstå er at prosessen er til for å støtte samtlige involverte. Selv om resultatet kan bli tvangstiltak, eller kontrolltiltak så handler dette også om støtte til gjerningsperson, dog uten å fravike de nødvendige tiltak. Beslutningstakers maktområde er ikke lengre som dommerens, som er makt til å påføre lidelse, men makt til å utløse en rekke ressurser, som helse, økonomi, personlig støtte, rådgivning og forsoning.

Offerets eller pårørendes behov

Ofres og pårørendes behov kan muligens også deles i tre:

1)      Bøte på eventuelle skader
I den grad det er mulig, er det et mål at skadevirkninger av kriminelle handlinger dempes så langt som råd er. Samspillsprosessen skal fungere som en katalysator for å få til dette.

2)      Trygghet
Offeret har behov for trygghet for at lignende hendelser ikke gjentar seg. Noen ganger kan offeret være redd for å møte gjerningsmannen igjen. Samspillsprosessen har en klar oppgave i forhold til å dempe slike utryggheter. Dette handler generelt om at samfunnet kontinuerlig forsker og utvikler tiltak for å begrense forekomsten av denne type kriminalitet. Men selvsagt handler det også om å ta kontroll på gjerningspersonen og sørge for at vedkommende ikke får mulighet til å gjenta dette. Det kan også dreie seg om behandling, slik at vedkommende ikke vil gjøre dette mer. Men det kan også dreie seg om å sørge for at gjerningspersonen aldri vil befinne seg i samme område som offer eller pårørende.

3)      Oppgjør
Offer eller pårørende har selvsagt også behov for oppgjør. Det å bli utsatt for kriminalitet oppleves ofte også som nedverdigende. «Hvorfor behandler vedkommende meg ikke som et fullverdig menneske?». Det å få samfunnets forståelse og medhold i dette spørsmålet, blir en del av den prosessen som gjennomretter offerets opplevelse av menneskeverd. Da tenker jeg at, det for mange kan ha en god positiv virkning at gjerningspersonen også erkjenner dette, og beklager det som har skjedd. Samfunnets mål med et oppgjør er forsoning. Det er ikke alltid mulig. Vi har vært inne på at den såkalte allmenne rettsfølelse er en påvirkbar variabel. Pr. i dag så skaper denne en forventing om at samfunnet skal og må straffe. Det skal mye modenhet inn i samfunnet for å dempe denne forventingen. Men kanskje systematisk jobbing over flere generasjoner kunne fått den bort. Utvikling mot det modne samfunn innebærer at alle som blir involvert i slike prosesser gjennomgår samtaler hvor man bevisstgjør problemstillingene på dette området. Det handler om å forstå at de tiltak som samfunnet gjør i seg selv ikke har noe straffende formål. En eventuell frihetsberøvelse er ikke et straffetiltak. En eventuell straff må i så fall komme i tillegg til dette. Alternativet til straff er forsoning. Da er det viktig å ha fått med seg denne nyansen. Om personen er farlig slipper han ikke ut. For mange er kanskje nettopp det hovedmotivet for å ønske straff. Straks man har greid å frikoble disse fra hverandre, tror jeg det hele blir lettere. Forhåpentligvis vil mange forstå at forsoning er et vinn-vinn for alle parter. Men selvsagt må man erkjenne at det ofte er urealistisk å komme dit. Det er på ingen måte lett å tilgi en drapsmann. Men alternativet er ofte at man må leve med hat resten av livet. Det er neppe så sunt.

Gjerningspersonens behov

1)      Beholde sitt menneskeverd
Den oppfatningen at man viser et menneske respekt ved å tildele straff er en teoretisk myte. Det er nedverdigende å bli straffet. Straff er nært forbundet med skam. Det ligger dypt i menneskets natur å oppleve dette som krenkende. Dette er lett å forstå fordi det å bli straffet avslører sårbarhet, avmakt, utenfor-skap og omgivelsenes forakt. En vesentlig del av menneskets selvfølelse handler om opplevelse av sosial aksept. Det å bli straffet er et tydelig signal om utenforskap med samfunnet. Ofte så er denne opplevde sosiale kostnaden langt verre enn straffen i seg selv.
En straffetenkning begrunnet i gjengjeldelse, altså hvor individets lidelse er et formål i seg selv, representerer en direkte motsigelse mot menneskets ukrenkelige etiske verdi. Et modent samfunn kan ikke drive med dette fordi det har den ubehagelige effekten at menneskets ukrenkelige etiske verdi er en virtuell felleskapsverdi.  Den har ikke noen holdbar begrunnelse, hverken i vitenskap, religion eller noe annet absolutt. Den er en del av det modne samfunns egendefinerte autonomi. Derfor er dette også en skjør verdi. Krenker man den for et menneske, så har man signalisert at den egentlig ikke gjelder. Og da gjelder den heller ikke for noen mennesker. Måten samfunnet behandler sine mest marginale dissidenter på, er en lakmustest på samfunnets reelle menneskesyn.

2)      Rettferdig saksbehandling
I denne sammenheng handler den rettferdige saksbehandling om to ting. For det første at man arbeider frem en nøktern, nyansert vitenskapelig basert virkelighetsoppfatning i forhold til det som har skjedd. For det andre handler det om at man utarbeider tiltak, med rasjonell begrunnelse, både i forhold til denne virkelighetsoppfatningen, og i forhold til vitenskap om effekten av de tiltak som foreskrives. Alt sammen med et verdigrunnlag eller en målsetting som er basert på samfunnsoppdraget.
I en diskusjon på dagsnytt atten hørte jeg en gang en mann som var blind og som en tid hadde fungert som meddommer i Oslo Tingrett, forsvare at blinde faktisk er kvalifisert til en slik jobb. Motdebattanten hevdet det motsatte fordi den blinde ikke kunne inspisere visuelle bevis. Da kom den blinde med et svært interessant argument. Han hevdet at massiv forskning viste et mønster der mennesker blir forskjellsbehandlet i rettssystemet på grunn av utseende. Er man blind så vil man være immun mot noe av retorikken i dette. Man blir mer avhengig av å vurdere argumentene i seg selv. Jeg tenker det var et godt, men også avslørende argument. Selvsagt er det slik at tradisjonelle rettsaker påvirkes av media, av stigmatiseringer, av utseende og ikke minst av sakens egne aktører.  En tiltalt som har råd til en flink advokat kommer ofte langt bedre ut av det enn en fattig tiltalt. En tiltalt med gode sosiale allianser har langt bedre muligheter. Fagdommere går ofte på autopilot.  Prinsippet med anklager og forsvarer er selvsagt en vesentlig bidragsyter til å forsøke å få dette rettferdig. Men er det egentlig slik at om man tar to retoriske, partiske fremstillinger i hver sin ytterlighet av virkelighetsoppfatningen, og slår disse sammen så får man sannheten? Hvor er den egentlige analysen i dette? Gang på gang ser vi at dette går feil. I det modne samfunn vil man alltid gå pedantisk, vitenskapelig til verks når man skal etablere den virkelighetsoppfatning som den videre saksprosessen skal bygge på. Det er jeg kommer inn med forslaget om uavhengig kilderevisjon som ikke er forurenset av det sosiale spill. Det er ikke dermed sagt at det ikke kan gå feil. Men vitenskapeligheten i dette gjør at forekomsten blir dempet til et minimum.

3)      Oppgjør
Mennesker som har begått uakseptable handlinger, eller feilet på annen måte, har selvsagt også et behov for å gjøre opp for seg. Dette varierer jo fra person til person. Men det ligger en drivkraft til å ville holde sin sti ren, dypt i de fleste av oss. Både den katolske praksisen med skriftemål, og det gamle jødiske offersystemet handler om menneskets lengsel etter å legge sine feiltrinn bak seg og komme videre i livet. Jeg har tidligere identifisert dette som en sosial tilbøyelighet. Kanskje er den grunnleggende for den handler til syvende og sist om forholdet til fellesskapet. Den sosiale kostnad er kanskje den verste kostnad man kan ha. Sannsynligvis er tapet av felleskapet, eller enda verre, å bli gjenstand for felleskapets fiendskap, den verste katastrofen som kan skje et menneske. Mange velger heller selvmord før det kommer så langt.
Gjerningspersonen har derfor et behov for å gjenopprette sin status i felleskapet. Der det er mulig kan dette forenes med offer, eller pårørendes behov for oppgjør. Dette vil ofte oppleves av begge parter som en skyld, eller en gjeld. Noen ganger kan den kompenseres, andre ganger ikke. Da er vi tilbake til selve oppgjørsprosessen. Dette må samfunnet etablere en stor og omfattende vitenskap rundt. Utfordringen er å komme igjennom denne prosessen uten å frata noen av aktørene sitt etiske menneskeverd. Årtusener med irrasjonelle prosessesser har dessverre blokkert muligheten til å utvikle rasjonelle virkningsfulle redskaper til dette formålet. Det modne samfunn vil måtte investere mye forskning i dette feltet.

4)      Forbedringsmuligheter
For å kunne komme tilbake til samfunnet er gjerningspersonen avhengig av muligheter til å kunne forbedre seg selv. Ren gjengjeldelsestenkning blokkerer ofte for denne type tenkning. Også her handler det om å etablere vitenskap og forskning som kan hjelpe til i denne type prosesser. Det handler om å kartlegge individets totale situasjon. Man må kartlegge individets fysiske, mentale, sosiale og økonomiske ressurser. Jo bedre informasjon man har desto bedre er muligheten for suksess. Dersom man lykkes er det vinn-vinn for alle parter. Et menneske som er en konstant trussel for sine omgivelser, representerer en stor kostnad for samfunnet, utrygghet for ofre og pårørende og en belastning for seg selv og sin familie. Derfor er gevinsten enorm i de tilfeller man klarer å eliminere dette. Selvsagt er ikke dette risikofritt. Og selvsagt vil både samfunn og gjerningsperson feile. Det blir en balanse hvor vedkommende gradvis vises tillit, balansert opp mot rasjonell risiko. Her hører det hjemme med et prinsipp om at «du lurer meg kanskje en gang, men ikke to». Man kan ikke akseptere mange tilbakefall før denne prosessen må oppgis for å ivareta sikkerheten. Men tanken er den at denne type prosesser må utvikles slik at gevinsten blir høyere enn tapet.  I det modne samfunn finnes det en vilje til å investere i dette. Og jeg tror man kan komme langt med de riktige virkemidler.

5)      Å få ivaretatt viktige oppgaver han/hun blir avskåret fra å gjøre selv. Vedkommende kan f.eks. være familieforsørger og/eller ha viktige verv eller ansvar i forbindelse med utøvelse av yrke. Det å avskjære et menneske fra samfunnet betyr et tap, både for samfunnet og ofte også for næringslivet. Men mest handler jo dette om familie. Et forhold som er lite i fokus i dagens straffedebatt handler om at dette alltid vil gå ut over den nærmeste familie. Barn vokser opp uten kontakt med sin forelder, og partner må gå videre i livet på egenhånd. Når samfunnet straffer vil straffen ofte ramme den nærmeste familie nesten like hardt. Det handler ikke bare om økonomi, det handler også om skam, eksklusjon og manglende muligheter til å forsvare seg mot dette. For selv i vår moderne tid må vi regne med at mennesker finner det opportunt å forskjellsbehandle, diskriminere eller forfølge familie av straffedømte. Hvordan kan de forsvare seg dersom dette er den gjengse holdningen i samfunnet?  Og dette er jo en problematikk som kan forsterke seg selv. Å vokse opp i fattigdom å vanære senker terskelen dramatisk for en kriminell løpebane. Det blir ingen god fellesskapsfølelse av fiendtlige omgivelser. Derfor er det både i gjerningspersonen og samfunnets interesse å dempe denne effekten mest mulig. Her virker bruken av skam, forakt og eksklusjon bokstavelig talt reproduserende på kriminaliteten. Derfor bør fokus i forhold til valg virkemidler også ha sin oppmerksomhet rettet mot helheten i gjerningspersonens liv. Mennesker er ikke alene, og det er sjelden mulig å ramme et menneske uten at man samtidig rammer andre, uskyldige.
Jeg så en gang en historie fra Somalia. Tre tenåringsgutter var tatt i å stjele mobiltelefoner. Islamistene foreskrev tiltak, summarisk etter irrasjonell sahira-tankegang. Hver av guttene fikk saget av en fot og en hånd, uten bedøvelse. Jeg vet ikke hvordan disse tre har det i dag. Men det er grunn til å anta at de er hundre prosent handicapet. Hva koster det familiene deres å måtte ta vare på disse? Hva koster det samfunnet at de ikke lengre deltar i verdiskapingen? Er dette rasjonelt? Hva oppnådde man, bortsett fra nytelsen av andres smerte der og da? Ikke er bare deres verdiskaping tapt, menneskeverdet er tapt og familienes verdiskaping er også dramatisk redusert. De negative ringvirkninger av slike prosesser vil sannsynligvis vare i generasjoner, og ikke bare ødelegge familier, men også til slutt[RSW1]  matre hele samfunn ned i myra. Dette er ikke det modne samfunn.

Valg av virkemidler

I det modne samfunn velges virkemidlene på med utgangspunkt i rasjonalitet og etisk menneskeverd. Og her forenes disse to gjennom at samfunnsoppdraget nettopp fokuserer på livskvalitet, noe som igjen er empatisk etikks øverste mål. Samtidig er vi her inne på et felt som krever at man forholder seg til realismen i det. Å forholde seg til det innebærer å innse at man ikke kommer utenom dilemmaer og håpløse avveielser.  Vi må innse at samspillet i ethvert samfunn, en hver kultur, enhver gruppe, aldri blir harmonisk. Mennesket er et meget komplekst vesen, og umodifisert vil vi alltid ha innslag av elendighet, konflikt, kriminalitet og alle former for negativt sosialt spill. Her er det to vesentlige refleksjoner som kan være viktig å ha med seg. Det ene er menneskesynet. Og det går på at mennesket og dets samfunn er dominert av en rekke komplekse og kaotiske mekanismer. Realismen i dette er at elendigheten aldri kan avskaffes. I klartekst innebærer det at strategien heller handler om å dempe og leve med, i stedet for den mer idealistiske posisjonen som handler om avskaffelse. Da har vi allerede berørt den andre refleksjonen som handler om at måten vi innretter samfunnet på, vil ha stor påvirkning på nivået eller forekomsten av elendighet. Målet må jo da være å få elendigheten ned på et minimumsnivå, samtidig som man har strategier på å dempe lidelsen og fornedrelsen til de som befinner seg i denne elendigheten.

Disse refleksjonene bør da også ligge i bunnen ved valg av virkemidler til handtering av kriminalitet. Som vi tidligere har vært inne på, har samfunnet tradisjonelt et over-fokus på straff, som det universale virkemidlet for kriminalitet og alle mulige slags sosiale problemer. I det modne samfunn vil man ha brutt ut av denne tanketvangstrøyen. For her er man opptatt av målet med det hele. Sosiale mekanismer er svært komplekse, det fordrer oppfinnsomhet og stor frihet i å velge de virkemidler som passer for akkurat denne saken. Her kan en rekke standardiserte, etablerte verktøy finnes, men muligheten er altså også åpen for spesielle varianter. Det som begrenser det hele er etikken. Her er en liste over virkemidler og en kort vurdering av dem:

1)      Straff
Ikke akseptabel i sin opprinnelige form, fordi den er grunnleggende irrasjonell. Straffen måtte altså i så fall være instrumentell. Straff kan være en komponent i en forsoningsprosess, da forstått som at gjerningsperson «gjør opp for seg» ved hjelp av en slik symbolikk, der andre virkemidler har feilet. Verdigheten i dette må i så fall bevares. Da er det kanskje en god ide at innhold og styrke på straffen blir en forhandling mellom partene. Det behøver ikke alltid å innebære frihetsberøvelse. Det kan innebære økonomi, arbeid, studier[1], konfrontasjon, begrensinger av forskjellig slag osv.

2)      Økonomi
En del av et oppgjør kan gjøres økonomisk, dersom gjerningspersonen er i stand til det. Det må i så fall gå ut over gjerningspersonens personlige økonomi og ikke familien. Økonomisk straff som reaksjon på rasjonell kriminalitet som trafikk, korrupsjon og økonomisk kriminalitet er effektivt og også et akseptabelt virkemiddel på den måten at den straffede ikke mister sin verdighet opp i det hele.

3)      Frihetsberøvelse og annen fysisk kontroll
I det modne samfunn er ikke frihetsberøvelse en straff i seg selv, men et virkemiddel for å holde farlige personer unna samfunnet. Og her må det være snakk om signifikant risiko. Det nytter ikke å begrunne dette med en teoretisk risiko. Alle mennesker representerer en teoretisk risiko for hverandre. Her må det være snakk om signifikant risiko, veid opp mot konsekvenser. Formelen for risiko er jo sannsynlighet * konsekvens. Det vil si at jo høyere konsekvens vi snakker om jo lavere vil sannsynlighetsterskelen være. Fysisk kontroll av individer må imidlertid skje med verdighet. Dette er ikke en straff. Det er noe samfunnet, beklager å måtte gjøre. Da er det et mål at de individer som rammes av dette får mulighet til jobb, studier og annen meiningsfylt aktivitet. Og selvsagt må man hele tiden forske på behandling med sikte på å få risikoen så lav at begrensingen kan oppheves. I dagens system dømmes man til x år i fengsel. I det modne samfunn får man ikke slike dommer. Kontrollen opprettholdes så lenge det er rasjonelt og etisk forsvarlig. Og det kan jo vare live ut, i noen tilfeller.

4)      Forsoningsprosesser
Målet med en forsoningsprosess er å fjerne fiendskap og konflikt mellom partene. Det er ikke godt for noen å gå rundt å hate hverandre. I tillegg til at hat skaper dårlig menneskesyn, tar det også kraftig på de mentale resursene. Forsoning er det beste alternativet for oppgjør mellom partene. Inn i dette regnskapet kan det inngå mange av de andre virkemidlene, men hovedkomponenten i en forsoningsprosess er tilgivelse. Og her må det sannsynligvis forskes mye mer. For tilgivelse er en mental mekanisme, som slett ikke alltid er så enkel å utløse.

5)      Behandling
Behandling handler om forsøket på å endre det atferdsmønster som skaper problemene. Dette er et alternativ som har svært stort potensiale. Men jeg tenker at feltet fortsatt er i sin barndom.  Behandlingsbegrepet er ofte knyttet an til patologi og diagnoser. I forhold til sosiale prosesser kommer dette begrepsapparatet stadig til kort. Det skremmende her er at svaret ofte er medisinering. Vi har en drøm om en pille for alt. Det tenker jeg er naivt. Poenget er at behandling eller terapi, ikke bare er på sin plass der det er sykdom ute og går. Det kan rett og slett handle om gjensidig vekselvirkning mellom uheldig atferdsmønster og uheldig sosial respons. De skaper og opprettholder hverandre.

6)      Forlik og kompromisser
Svært mange konflikter kan løses opp ved å bygge forståelse og gjenopprette tilliten mellom partene. Det legger grunnlaget for tilgivelse og konstruktiv søken etter kompromisser som kan være til å leve med for alle parter.

 

 

 

 



[1] For eksempel kan en fyllekjører måtte oppholde seg på akuttmottak, eller en voldtekts person blir pålagt å bruke et år på å studere voldtekten som fenomen, og ikke minst hvordan det påvirker offeret.


 [RSW1] Finn et bedre ord for matre.