Fra villdyr til menneske og tilbake igjen

En uautorisert biografi over postmodernismen, sett fra et ekte subjektivistisk ståsted.

 

Den sanne postmoderne metanarrativ

 

Det var en gang villdyret

Så ble villdyret menneske

Så undersøkte mennesket sin menneskelighet

Så oppdaget mennesket sin menneskelige utilstrekkelighet

Så gav mennesket opp sin menneskelighet

Så nå har vi bare villdyret tilbake

Det er postmodernismen

 

 

Innledning

Ingenting får meg til å sprute så mye tanker og ideer, som når jeg blir utfordret. I lang tid var begrepet post-modernisme noe jeg bare hadde et fjernt forhold til, og omtrent ingen forståelse av hva det egentlig dreier seg om. Men, her for noen måneder siden skulle jeg skrive et nytt blogginnlegg om klima. Peder hadde pushet på meg den ene linken etter den andre, enten det var youtube-videoer eller forskjellige artikler eller nettsider. Her er det mange ting, jeg som lekmann har dårlige svar på. Det kommer mye svada fra klima-skeptikernes side, men inn i mellom kommer det påstander som kan forbløffe. Jeg skal ikke inn i det, nå, men bare påpeke et vesentlig moment i det hele. Og det gikk opp for meg da jeg så denne videoen. Her pekes ut den såkalte gruppe 3, som legger premissene for vår tids store samtale om temaet. Gruppe 1 og 2 er i all hovedsak vitenskapsmenn og forskere, hvor skillelinjen går i forhold til hvor mye effekt Co2 har på klimaet, sett opp mot alle andre naturlige svingninger. Det er en vitenskapelig debatt. Gruppe 3, i klimadebatten, er politikere, aktivister og media, hver med sine vikarierende motiver opp i det hele. Så hevdes det at, det som skulle vært den vitenskapelige seriøse debatten om det hele, blir forurenset av denne gruppe 3s vikarierende motiver, og at store deler av naturvitenskapen befinner seg innrammet av vegger av makt, propaganda og penger, en slags overmaktens kidnapping og utpressing av vitenskapen, til å løpe overmaktens ærend.

Denne historien inneholder alle kjennetegnene på en konspirasjonsteori, og den bør selvsagt behandles deretter. Og jeg planla å gjøre alt dette til et poeng i min blogg. En ting er om vi virkelig er i ferd med å tukle til klimaet på kloden, og de mulige apokalyptiske konsekvensene av det, det er jo skremmende. Men det er like skremmende å tenke på at en hel verdens naturvitenskapelige elite er infiltrert og overtatt av krefter, som er mer interessert i sosial gevinst enn realiteter. Dersom det er tilfellet, er den vestlige verden på tur inn i en post-vitenskapelig periode.

Jeg har jeg lenge hatt en bekymring i forhold til at vitenskapelig og analytisk tenkning er under press. En av de mest synlige kreftene i vår tid er Islam. Men vi har også sterke antivitenskapelige krefter innenfor ekstreme kristne religiøse miljøer, særlig i USA. Til og med innenfor den delen av akademia orientert om humanistiske fag, har vi sett det samme. Jamfør f.eks. hjernevaskdebatten. Men jeg har alltid sett til naturvitenskapen som den store bastionen. Det er den vi lever av. Det er herfra vi får teknologi, all vår kunnskap, all vår velferd og ikke minst humanisme. Jeg har ansett klimadebatten som enda et angrep på denne bastionen. Om det skulle vise seg at også naturvitenskapen, delvis er bergtatt av det spøkelse jeg kaller det sosiale spill, delvis kidnappet av politikeres og medias rammevilkår, slik at den ender opp med å løpe overmaktens ærend, i stedet for å gi oss ærlige pedantiske rapporter om statusen på det vi vet, ja så er den siste bastion for den vestlige kulturs rasjonalitet, så grundig diskreditert, at den kan ha tapt sin kulturelle status for all fremtid.

Det var, når jeg var i denne fasen av min tenkning rundt dette, at jeg ved en tilfeldighet snublet bort i post-modernismen, og at dette vekket min nysgjerrighet. Den som låner øret til f.eks. Jordan Peterson, vil få høre at vestlig akademia er infisert av en giftig pille kalt post-modernisme.

Det spørsmålet som dukker opp i mitt sinn er jo da, om jeg tar utgangspunkt i at det er noe virkelighet i konspirasjonsteorien over, om det kan ha noe med den postmodernistiske vinden som blåser over vestens akademiske elite for tiden. Det spørsmålet er jeg selvsagt ikke i nærheten av å kunne besvare. Men det å forsøke å sette seg inn i postmodernisme, blir da en del av mine anstrengelser for å forsøke å nærme meg dette.

Den følgende teksten handler i stor grad om mine lekmanns-undersøkelser rundt postmodernisme. En av de første oppdagelser jeg, gjør må tas med i denne innledningen. Det er at min egen tenkning, i stor grad sammenfaller med postmodernistisk tankegods. Jeg kaller meg selv for «subjektivist», og subjektivisme regnes i høy grad som en del av det tankegodset som leder til fullblods postmodernisme. Mitt syn på erkjennelsesteori, språk, logikk, fornuft har absolutt postmodernistiske trekk. Noen likhetstrekk finnes også innenfor etikken, i og med at jeg aviser absolutt moral. Likevel vil jeg hevde at det er nettopp på det etiske planet at det største skillet finnes. Min subjektivistiske etikk er individualistisk. Det vil si at jeg forkaster kollektivistisk etisk teori fullstendig.

Men her er også et annet helt vesentlig skille: Jeg er darwinist (i ordet rette betydning). Postmodernister er ikke darwinister. Det vil ikke si at de dermed avviser evolusjonsteorien. Det er jo mye ateisme innenfor postmodernismen. Men man forholder seg ikke til dette som relevant i forhold til det å forstå mennesket. Der er vi på to forskjellige planeter.

Noen ganger har jeg hørt slengbemerkninger fra tenkere som Richard Dawkins og Lawrence Krauss, som utrykker en slags oppgitthet over vår tids filosofer, som de mener er gått ut på dato. Dette har jeg tidligere oppfattet som urettferdige karakteristikker. Men det er nå, når jeg oppdager postmodernismen at jeg begynner å skjønne hva denne frontlinjen går ut på. Men, de begge fremhever filosofen Daniel Dennett, som en av vår tids filosofer som har «fulgt med i timen», og dermed er inne i varmen. Og det er ikke så rart. Dennett er utvilsomt også en av mine helter. Og dette handler om at han, som meg er darwinist på den måten at han forstår mekanismene som driver evolusjonen fremover, og han anvender dette på alle fasetter av fenomenet menneske.

En tidlig antagelse, jeg hadde er, at hele den postmodernistiske bevegelse virker totalt blind for dette. Men i dag, etter å ha kommet litt lengre inn i materien, så er det neppe snakk om blindhet, men regelrett uvilje. Forklaringen på denne uviljen ligger dypt begravet i arbeidene til et stort knippe av filosofiske tenkere, som begynner med Kant, fortsetter med kjente filosofer som Hegel, Marx, Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger og så videre ut i full blomst med Jacques Derrida, og Michel Foucault.

Det er en lang og komplisert historie, som kanskje best er fremstilt her og her, av den amerikanske filosofen Stephen Hicks. Hicks har også lagt ut en 6 timers lydbok om temaet.

For den som er spesielt interessert kan dette absolutt være verdt å sjekke ut.

Villdyret

Jeg referer ofte til min metafor om villdyret. Det starter gjerne med en morsomhet på kreasjonistens bekostning. Kreasjonister gjør jo et stort poeng av å etterlyse «det manglende mellomledd». Hadde jeg vært så heldig å få det spørsmålet har jeg svaret klart: Når du står opp om morgenen, går på badet og ser deg selv i speilet, da stirrer du rett i øynene på det manglende mellomledd.

Jeg sier ikke dette for å fornærme noen. Tanken er at vi mennesker er av naturen, vi er en art som alle andre arter. Vi deler nesten hundre prosent av vår anatomi med andre arter på denne planeten. Dette gjelder i høyeste grad også vår hjerne.

Det som gjør oss til mennesker, mentalt sett, er hjernebarken. Det er den, noen få centimeter tykke, lappen som ligger som et teppe over resten av hjernen. Andre arter har også denne, men er ikke i nærheten av å ha den tykkelsen og relative størrelsen som vi mennesker har.

Når jeg snakker om «villdyret» i oss. Så refererer jeg til de deler av hjernen som vi deler med andre dyr. Når jeg spøker med at vi er «det manglende mellomledd», så handler det om at vi mennesker kanskje ikke er fullt og helt menneske, med utgangspunkt i de idealer mange av oss forbinder med det å være menneske.

Som alle andre organer har hjernen en evolusjonær historie. Den har en tredeling som ikke er til å ta feil av. Den nederste delen, som er hjernestammen og lillehjernen, har en anatomi som vi deler med krypdyrene. Den refereres da ofte som «krypdyrhjernen», og den driver primært med livsopprettholdende funksjoner.

Nivået over refereres ofte som «apehjernen». Det er det limbiske system, som vi deler med pattedyr. Det limbiske system er sentrum for svært mye av våre grunnleggende følelser.

Det finnes en biologisk teori om at menneskets overdrevne store hjernebark er et resultat av en evolusjonær prosess som løp løpsk av et seleksjonstrykksosial kompetanse, som virket selvforsterkende. Det vil i praksis si at, sett i evolusjons-perspektiv, så har dette kommet veldig fort på. Jeg har da tatt meg den tanken at mennesket lider av en slags mental vokseverk.

Det som skaper vår menneskelighet er noen få centimeter hjernebark. Under der ligger villdyret og lurer, og det benytter enhver mulighet til å overta arenaen.

En måte å sette språk på dette er å si at kanskje er mennesket ikke fullt og helt menneske, og at en av både individets og kulturens største utfordringer er å forholde seg til, og lære seg å leve med villdyret i våre liv.

Vi har utallige strategier for dette. All religion, politisk ideologi, kulturell tradisjon, har omdreiningspunkter som adresserer problemet. Jeg kaller det for den store splinten som naturen har etterlatt i vårt sinn: konflikten mellom det egoistiske og det sosiale, mellom kjødet og ånden, mellom id og superego, mellom skyggen og persona, mellom synden og Gud, mellom følelser og fornuft. Alt dette er dualismer som eksisterer, fordi vi mennesker praktisk talt kjenner på evolusjonens herjinger i vårt eget sinn.

Mange ganger har jeg tatt meg i å misunne dyrene, særlig de huskattene som er rundt meg hele tiden. De lever et slags bekymringsløst liv. De lever i nuet, og de lever ut sine innskytelser på en måte som vi mennesker bare kunne drømme om. Og ingen bebreider dem (bortsett fra mennesker som til tider forsøker å oppdra). Jo, dyr kan nok kjenne på indre konflikter, men har på langt nær den kampen som vi mennesker ofte opplever. Det er prisen for å være menneske, eller kanskje bare nesten-mennesket dersom vi definerer mennesket som et glansbildeideal som ingen av oss kan oppnå.

Før vi nærmer oss postmodernismen i dette bildet så synes jeg å se konturene av tre kategorier av strategier for å handtere dette:

Strategi kategori

Individ

Kultur

Overvinne villdyret

Overkontrollert, hemmet, perferksjonisme,fromhet,angst, spisefortyrrelser

Absolutt lydighet, overgivelse av vilje, totalitærisme, pliktetikk. absolutt moral, kollektivisme, sanksjonisme osv.
Kommunisme, Marxisme og strenge religiøse regimer, f.eks. religiøst muslimske diktaturer)

Leve med villdyret

Rasjonalitet

Demokrati, individualisme, vitenskap, humanisme, moderat kapitalisme

Overgivelse til villdyret

Impulsivitet, irrasjonalitet, antisosial, kriminalitet, dominans, alfa-mennesket

Diktatur, vilkårlighet, makt gir rett, nådeløshet, brutalitet
Nazisme og Fascisme er politiske systemer som passer i denne kategorien. Men også de gamle tradisjonelle regimene, det som jeg kaller for «frepper-konger».
I tillegg har vi også ekstremvarianter av kapitalisme og anarkisme.

 

Tittelen på denne teksten beskriver altså en bevegelse fra villdyr til menneske og tilbake. Menneskets bevegelse til menneske har jo vært en lang og kronglete vei. Mye av dette er beskrevet i følgende tekster:

1)      Fra flokkdyr til homo

2)      Fra flokk til sivilisasjon

3)      Fra ånd til fysikk

4)      Fra naturtilstand til handel

5)      Fra naturtilstand til rettsvesen

6)      Fra biologi til kultur

Det grunnleggende er at, gjennom alle disse prosessene, så handler det om en bevegelse fra dyretilstand til at mennesket tar i bruk sin kognitive kapasitet til å bygge og utvikle sivilisasjoner. Det er det jeg kaller for menneskehetens sivilisasjonsprosjekt. Jeg legger heller ikke skjul på at jeg anser opplysningstiden for å være den mest markante kulturelle prosessen hvor mennesket gjøres i stand til å ta ut hele sitt kreative potensiale. Som følge av opplysningstiden har menneskets sivilisasjonsprosjekt eksplodert, og vi befinner oss fortsatt inne i en eksponentiell utvikling, særlig på det tekniske området. Utviklingen har gitt mennesket nesten totalherredømme over kloden, over naturen. Om vi holder oss til dyreriket, så opptar den totale menneskelige biomassen 98% av totalen. Den menneskelige biomassen består da av mennesket og dyr som forvaltes av oss, hovedsakelig til mat, forskning og kjæledyr osv. For 10 tusen år siden var det 2 %. Utviklingen har vært formidabel, og er selvsagt ikke bare av det gode.

Bevegelsen mot postmodernisme er et tilbaketog fra denne utviklingen. Kanskje kan man si at postmodernismen mer er en samling av benektelser og avisninger, enn en filosofi i seg selv. For den har ingen erstatning, annet enn verktøy og metoder for effektiv kritikk av modernismen.

Her er noen områder som går med i dragsuget:

1)      Logikk

2)      Rasjonalitet

3)      Språk

4)      Dialog

5)      Fornuften

6)      Vitenskapen

7)      Individet

8)      Moral

9)      Verdensbilde

Samtlige av disse områder refererer til kognitiv kapasitet som har tilholdssted i hjernebarken. Samtlige av disse områder er menneskelige spesialområder hvor mennesket er i særklasse målt opp mot andre dyrearter. Tar vi bort alt dette er hjernebarken mer eller mindre arbeidsledig. Den postmoderne bevegelse er derfor en bevegelse bort fra det menneskelige og tilbake til dyrenes livsverden.
Slik jeg forstår det, favner postmodernismen temmelig vidt. Og jeg berører mange temaer i min fremstilling av dette. Alt dette henger ikke nødvendigvis sammen i et logisk hele, som noe som alene kan føres tilbake til postmodernisme. Vi har en rekke strømninger i kulturene i dag, og alt har jo utgangspunkt i lange og komplekse historiske prosesser. Jeg forsøker å analysere og komme opp med hypoteser på mye av det jeg er inne på. Det blir jo selvsagt spekulativt. Uansett ville en ekte postmodernist bare fnyse av mine forsøk, og kaste teksten så snar han oppdager at den lukter av såkalte «meta-narrativ». For i den postmodernistiske verden er det kun definert en gyldig narrativ, og det er makt. Det er selvsagt ikke en erkjennelse, men en definisjon (nettopp i kraft av makt). Dermed har enhver ekte postmodernist plassert seg selv utenfor nedslagsfeltet til all analyse, dialog og argumentasjon. Han vil derfor ikke bare være immun mot dette, han vil ikke en gang hverken lese eller høre om dette (safe space). Dette er etter min mening en ny variant som er en kombinasjon av det jeg kaller for lukket eksistensialmodell, strutsestrategi, og religiøst virus. Kanskje må man kidnappe postmodernister for å få dem i posisjon for konstruktiv dialog. Men det er jo kriminelt.

Det historiske bakteppet

Postmodernisme er komplisert tankegods. Det betyr jo «etter moderniteten». Så den store sammenhengen handler jo om at dette er en reaksjon på det man kan kalle for opplysningstidens naive tro på det moderne, på fremskrittet, kunnskapsutvikling, egen kultur, på teknologien osv.

Jeg pleier å formulere meg slik at i løpet av de ti siste årtusener har mennesket hatt gående et sivilisasjonsprosjekt. Det er nærliggende å relatere starten til utviklingen av jordbruk som kom på starten av denne perioden. Denne utviklingen har eksplodert i løpet av de siste fem hundre årene. Den viktigste drivkraften i dette er sannsynligvis den vestlige kulturen.

Årsaken til at den vestlige kultur, «våknet opp» og satte i gang den mest ekstreme raske kulturutviklingen i menneskets lange historie, er nok svært sammensatt og full av tilfeldigheter. Faktorer som Svartedauden, oppdagelsen av Amerika, reformasjon, moderne filosofi, og kanskje også det nordeuropeiske lynnet, er nok alle faktorer i dette bildet. Man har oppnådd ekstrem fremgang teknologi, helse, politikk, vitenskap, filosofi osv.

Men en slik fremgang kommer selvsagt ikke uten bivirkninger. Teknologien forurenser, industrialiseringen skaper fremmedgjøring, og vår tekniske og ressursmessige overlegenhet skaper kolonialisering, utbytting, ja rett og slett plyndring av den tredje verden. Man utvikler våpenteknologi, som ender med atombomber og vår evne til å utslette oss selv hundrevis av ganger. For første gang får en menneskekultur overtaket, på naturen og på andre kulturer, og det ser ikke pent ut. Det går vel ikke an å si at den moralske prøven for vestlig moderne sivilisasjon er bestått.

Kanskje er det slik at det å ha så stor suksess, som vår kultur har hatt de siste århundrene, naturlig medfører det jeg ville kalle for en kollektiv alfa-effekt. Vi får fremvekst av en kulturell arroganse i forhold til alle andre kulturer. Vi er berettiget og vi tar oss til rette. Dette leder jo både til slaveri, kolonialisme, misjonering osv. Og videre har jo vulgariseringen av dette fullstendig tatt av og ledet til rasisme og nazisme.

Innenfor den klassiske mekanistiske vitenskapen, trodde man i sin tid at man bare var «centimeter» fra å forstå alt. Dette varte til relativitetsteorien, og kvantefysikken kom så langt at man innså alvorlige feil i datidens virkelighetsoppfatning.

Om opplysningsfilosofer som Kant, og vitenskapsfilosofi gav et skinn av epistemologisk overtak, så går det vel motvillig opp for akademia, at mennesket sliter med en rekke begrensinger på området.

Så har vi Darwins evolusjonsteori, som både åpner for ateisme og et nytt, skremmende syn på mennesket. Alt dette åpner nye grunnleggende fronter i menneskets store kollektive samtale. Dette er fronter som siden bare har blitt sterkere og sterkere. Konfliktlinjene er mange, særinteressene er mange, maktkampene intensiveres. Det er ikke rart at mange av det 20 århundrenes skarpeste hjerner forsøker å redefinere våre mange kulturelle og sosiale prosesser og finne andre tankemessige analyseteknikker. Kanskje er alt det som sorterer inn under det postmodernistiske prosjektet; et forsøk på å komme opp med tilnærmingsmåter som regner menneskelig utilstrekkelighet inn i ligningen, i et forsøk på å komme ut av det hele, ikke som et glansbilde, men nærmere realitetene. Kanskje er noe av Derridas begreper som dekonstruksjon og logosentrisme, en reaksjon som går i denne retningen. Og responsen blir jo da å søke å bryte ned noe av den den strenge tankemessige orden, som modernismen står for. For vi ser at virkeligheten, på utallige områder er langt mer fargerik, og nyansert enn det som kan fanges tankemessig av strenge logiske strukturer. Dette skal jeg komme tilbake til. Men når darwinismen først er nevnt, så kommer vi ikke unna å nevne den fronten dette skapte mellom marxisme og darwinisme, nemlig det som endte opp som konflikten rundt biologiens påvirkning på menneskets natur. Min versjon av dette er følgende analyse:

Den starter med at Marx i utgangspunktet omfavnet Darwins evolusjonsteori. Jeg tenker at det er fordi den gir et intellektuelt grunnlag for å hevde ateisme. Marx kan nok ha sett at religionen er et av de kraftigste virkemidler datidens regimer hadde, for å trollbinde og undertrykke arbeiderklassen. Han er jo kjent for sitatet «religion er opium for folket». Å bli kvitt Gud, er å bli kvitt et tankemessig undertrykkende fengsel. Marx skal etter sigende ha vært veldig begeistret for Darwin. Men senere utviklet marxismen et ambivalent forhold til darwinismen. For kjernen i Darwins evolusjonsteori er teorien om Det Naturlige Utvalg. Det oppfattes å være inkompatibelt med den marxistiske doktrinen. Marx hadde arvet dialektikken fra Hegel. Og nettopp den dialektiske analysen av historien, er kanskje en av de største bragdene i Marx arbeider. Dette er så teoretisk vakkert, og vellykket at dialektikken nærmest opphøyes til en ideologi. Akkurat her, tenker jeg at menneskets tendens til å vulgarisere, umiddelbart dukker opp. Her har vi et tenke-redskap, som på et område blir en formidabel suksess. Dermed idealiseres selve redskapet og blir til en doktrine i seg selv. Men Darwins Naturlige Utvalg er på ingen måte en dialektisk analyse. Og det er et slag i ansiktet, for her snakker vi om selve grunnprosessen for naturens egen evne til konstruksjon. Og den forteller en historie, som absolutt ikke passer marxismen, nemlig at det er en nådeløs kamp for tilværelsen, og at vinnerne regelrett sparker de svakeste ut av tilværelsen. I vulgarisert form heter det «Den sterkestes rett». Det er opplagt at enhver som idealiserer dette vil se for seg samfunn av en helt annen og ondere karakter enn det man hittil har sett på kloden. Og vi som lever i ettertid, vet jo hvor galt dette kan gå.

Så her har vi altså en situasjon hvor selveste kjernen i darwinismen, selveste grunnen til at Darwins teori til slutt ble akseptert, til de grader er inkompatibel med den marxistiske ideologi.

Til erstatning utviklet en forsker ved navn Trofim Lysenko en alternativ dialektisk teori basert på ideene til Jean-Baptiste de Lamarck som går ut på at ervervede ferdigheter går i arv til neste generasjon. Teorien ble anvendt på Sovjetisk landbrukspolitikk med katastrofalt resultat. Senere overtok Kinas Mao Tse Tung, disse ideene, med enda mer katastrofale følger.

I dag har denne frontlinjen en litt annen form. Det handler forholdet mellom biologi og kultur. Denne frontlinjen går grovt mellom de naturvitenskapelige deler av akademia på den ene siden og de humanistiske deler av akademia på den andre siden. I dag er det å hevde at menneskenaturen har noe med biologi å gjøre, betegnet å være politisk ukorrekt.

Det er kanskje et paradoks, men vi har i dag en akademisk benektelse av evolusjonsteoriens realiteter, og denne står side om side med religiøse benektelser av det samme (Islam og kristen kreasjonisme). Dette er ikke det eneste området, hvor disse totalitære bevegelsene står side om side. Her finnes det et paradoksalt potensial for at de skal finne sammen og mer eller mindre ta ut den vestlige sivilisasjonen og alt den står for.

Poenget er uansett at dagens postmodernisme har dype røtter i marxismen. Det er ikke dermed sagt at alle postmodernistiske tenkere og all postmodernisme er marxistisk. Men postmodernismen bærer også på en sosial arv fra marxistisk influerte miljøer. Derfra har også skepsisen mot darwinismen kommet. Med denne skepsisen følger også vitenskapsskepsis. Og med vulgarisering av tenkningen til filosofer som Michel Focault og Jacques Derrida, så kan man bruke dette som verktøy til å slutte å forholde seg til naturvitenskapelig forskning.

 

Hvordan kunne det gå så galt?

Jeg bygger som sagt mye av denne fremstillingen på den kanadiske filosofen Stephen Hicks bok «Explaining Postmodernism».  Jeg oppfatter Hicks for å være en sterk forsvarer av objektivisme. Kanskje er noe av fremstillingen hans preget av dette. Uansett er hans analyse av veien mot postmodernisme, den mest systematiske jeg hittil har kommet over.

I følge Hicks så begynner denne historien om post-modernisme med Immanuel Kant. Fordi Kant i realiteten koblet subjektet fra virkeligheten. Jeg kjenner igjen denne påstanden fra Ayn Rand. Det har jeg kommentert her. Jeg anbefaler at du leser gjennom min gjennomgang av Ayn Rand da mye av det skaper en relevant bakgrunn for denne gjennomgangen.

Kant konkluderer altså med at virkeligheten i seg selv ikke lar seg fange upåvirket av menneskets erkjennelsesevne. Veien til denne konklusjon er lang og kronglete. Jeg havnet på samme konklusjon som Kant, men med en langt enklere innfallsvinkel. Det kan enkelt oppsummeres i at en signalstrøm ikke blir til informasjon før den blir fortolket. Og jeg hevder at fortolkningsprosessen ikke kan skje uten at det skjer en syntese mellom fortolkningsnøkkelen og signalstrømmen. Dermed ender informasjonen opp med å bli preget av subjektet. Og jeg går lengre, i det jeg hevder at fortolkningsnøkkelen ikke bare er en konstant medfødt funksjon. Den akkumulerer også opp erfaringer. Det gir jo selvsagt mulighet til å komme enda nærmere virkeligheten, men at dette er en kaotisk prosess som likegodt kan føre oss helt på viddene.

Poenget er at jeg nok har flere oppgjør med Kant i mine tekster, men på akkurat dette temaet har jeg et syn som sammenfaller med Kants. Så da kommer jeg selvsagt litt i forsvarsposisjon på Kants vegne. Og da starter jeg med å gjenta at Kant også må forstås med utgangspunkt i de filosofiske utfordringer som rådet på hans tid. Den store gåten hadde startet med Descartes som knesatte skillet mellom subjekt og objekt, og hvor den store utfordringen handlet om hvordan subjektet kunne vite noe sikkert om objektet. Descartes løsning på problemet var åpenbart mangelfull. Så fikk vi altså dette skillet mellom rasjonalister, som hevdet at vi kunne vite noe om objektet bare ved hjelp av tenkning, og empiristene som hevdet at det kun er våre empiriske erfaringer som kan si noe om virkeligheten.

Rent praktisk bør vi jo innse den store gevinsten i begge disse posisjonene, da alt dette nå videreutvikles, både i form av fokus på logikk, og ikke minst matematikk, som refererer seg til tenkning, og på det å observere og registrere, som refererer seg til det empiriske.

Alt dette er grunnleggende suksessfaktorer som skapte den revolusjon som fulgte av opplysningstidens anstrengelser. Store navn som John Locke og Isac Newton gav bidrag som i dag regnes som fundamentale i forhold til vår forståelse av verden. Men så får vi altså David Hume, som etter min mening var den første som på en systematisk måte trakk den endelige konklusjonen av Descartes gåte, nemlig at menneskets kognitive evner er utilstrekkelige i forhold til å vite den hele og fulle sannhet om virkeligheten i seg selv.

Det er utrolig mye som kan sies om dette. Men det er åpenbart at noen følte at hele det vitenskapelige prosjekt var i ferd med å strande i mangel på et solid filosofisk fundament. De mest negative kommentarene jeg har sett var at David Hume hadde kjørt filosofien i grøfta. Og Kant var nok en av dem som så det slik. Det var David Hume som ristet Immanuel Kant ut av sin filosofiske skumring, fikk ham på banen, med et klart formål om å redde både filosofien og vitenskapen.

Men før jeg forlater Hume er det på sin plass at jeg er en stor beundrer av ham. Veldig mye av hans filosofi sammenfaller med min måte å tenke på. Jeg tenker at man ikke kan utvikle en slik filosofi og trekke så ærlige konklusjoner, uten å ha en viss modenhet i form av evne til å ta det hele med fatning. Hume var agnostiker, og det kan kanskje ha gjort det lettere for ham å gå følge tanken hele veien ut.

Og da er vi inne på religion, som jo også spiller en vesentlig rolle opp i det hele. Religion har åpenbart hatt innflytelse på filosofenes tenkning opp gjennom tidene.

Førmodernistisk tid var preget av kirkens hegemoni. Og da tenker jeg spesielt på den gamle varianten av den katolske kirke. Her er det to forhold jeg vil påpeke. Det ene er mystisismen, som også Hicks påpeker. De teologiske doktriner er full av mysterier, og direkte selvmotsigelser. Gud er en, men Han er også tre. Det er et «hellig mysterium». Gud er fra evighet til evighet. Vi kan ikke fatte evigheten, heller ikke analysere den uten å treffe på alvorlige paradokser. Det er enda et hellig mysterium. Og Bibelen hevder at «Guds tanker er høyere enn menneskets tanker». Alt dette tankegodset er en sosial arv fra langt tilbake i tid, da menneskets vei til kunnskap handlet om å spørre gudene. Men, som jeg beskriver i Fra Ånd til Fysikk, så har denne religiøse varianten av erkjennelsesteorien, levd side om side med blant andre filosofien, og, etter hvert, vitenskapen.
Det andre forholdet jeg vil påpeke er autoritet. Kirkens lærde hadde utviklet all sin teologi på latin. Det skapte en avstand og en avhengighet mellom Jørgen Hattemaker og den religiøse eliten. Selvsagt ligger det maktutøvelse i en slik praksis. Det er det jeg kaller for definisjonsmakt. Måten dette er rigget på, kan være paleo-konstruksjon, altså ikke nødvendigvis en vel gjennomtenkt konspirasjon for undertrykkelse. Men det er åpenbart at det er slik det fungerer.

Spenningen mellom kirken og vitenskapen kan kanskje oppsummeres i saken mot Galileo Galilei. Galilei er også kjent for utsagnet som at Bibelen forteller oss hvordan vi kan komme til himmelen, men ikke hvordan himmelen fungerer. Det forteller meg at vitenskapen, under den katolske kirke, sliter med å finne rom for seg selv. Og kampen står om autoriteten, hvem som har definisjonsrett på virkeligheten. Man kan alltids finne et teologisk rom for dette, men det strander på maktkamp og dominans.

Dette er et poeng som er vesentlig å merke seg. For, som vi skal se, så ender postmodernismen opp nettopp her, men med en helt annen innfallsvinkel.

Martin Luther og reformasjonen fortjener også sin del av æren for bevegelsen fra det før-moderne og over i opplysningstiden. Reformasjonen er også en frigjøringsprosess fra kirkens maktgrep i samfunnet. Her vil jeg påpeke følgende hva jeg tror har hatt avgjørende betydning for den utviklingen som fulgte, nemlig at den protestantiske teologi pålegger individet ansvaret for sin egen tro. Det å tro noe bare fordi omgivelsene tror det, eller fordi autoritetene sier det, er ikke godt nok. Du har selv et ansvar for å sette deg inn i det du tror på og begrunnelsen for det.
Denne teologiske forståelsen representerer en helomvending i forhold til det gamle regimet. For det innebærer at Jørgen Hattemaker, må lære å lese og skrive. Det innebærer at Bibelen gjøres tilgjengelig på lokale språk. Det innebærer at Jørgen Hattemaker må tenke selv. Uten å vite det, med helt andre forsetter, blir Martin Luther en viktig brikke på veien mot frigjøring.

Nå ber jeg igjen leseren merke seg følgende: Reformasjonen er også en frigjøringsprosess fra undertrykkelse. Den katolske kirke fungerte som et alfa-regime. Og det var et regime utviklet gjennom tusen år, med romerske tradisjoner for undertrykkelse og opprettholdelse av kontroll på massene. Løsrivelse fra overmakten innebærer alltid muligheter at noe av det frihetsrommet som oppstår, også drypper på Jørgen Hattemaker. Og det er ikke nytt. Hele kristendommen starter jo som et opprør mot overmakten. Utsagn som «Gå ut å gjør alle mennesker til disipler» representerer akkurat det samme. For undertrykkelse er en prosess som også kan skape ideer om frigjøring for enkeltmennesket; ikke bare eliten, men også Jørgen Hattemaker. Men, ettersom århundrene gikk, vulgariseres det som måtte være av frihetsidealer fra den tidlige kristne bevegelsen. Datidens alfa-regime, representert med Romerriket, overtas etter hvert av den kristne bevegelsen. Og selv om Romerriket forsvant, så opprettholdt Den Romersk Katolske Kirke det meste av strukturer og tradisjoner, formet det i sitt bilde og fortsatte som undertrykkende regime. Det er vesentlig å merke seg at innhold i tradisjon, religion eller ideologi i all hovedsak er uavhengig av dette. Alfa-mennesket finner sin vei i ethvert terreng.

Med reformasjonen fikk vi altså følgende på kjøpet:

1)      Sterkere fokus på individet, og individets ansvar

2)      Tilgang til kunnskap og kompetanse

3)      Større fokus på kritisk tenkning (autoritetene svekkes)

Summen av dette gir samfunnsmessige (bi)-effekter som vi nyter fruktene av i dag. For det gir Jørgen Hattemaker tilgang til utdannelse, selvstendig etisk status og frihet til selvstendig tenkning.

Det vi skal merke oss er at religionen ikke blir borte. Men vi har nå en religion som gir langt større rom for utvikling av et sekulært akademia.

Kanskje bør vi ta med i denne ligningen, et skifte fra troen på «Gud som beveger alle ting» til Gud som gir naturlover som beveger alle ting. Her vet jeg ikke om dette kan krediteres hverken til protestantisme eller til den katolske kirke, men uansett var dette en ide som vokste frem og som skal vise seg å være fundamental for framgangen i den vitenskapelige utviklingen.

Her er det å bemerke at Islams «store» tenker al-Ghazali, kom til motsatt konklusjon. Som følge av det, forbød man, i den muslimske verden, blant annet matematikk (som djevelens språk). Dermed kastes hele den muslimske verden inn i et mørke, som man til dags dato ikke har kommet ut av.

Vi bør merke oss at de fleste av opplysningstidens store tenkere var troende. Det gjelder også for Descartes, Newton, Locke og Kant. Felles for dem er troen på at virkeligheten er logisk og mulig for fornuften å gripe, at det går an å forstå verden gjennom å avdekke naturlover. Religionen stod ikke i veien for dem, men var tvert imot en drivkraft. David Hume er et unntak, for han var ikke troende. Og kanskje akkurat det gjorde at Hume på sin måte tok Descartes tvilsprosjekt helt ut, og etterlater dermed et mørke, som truer både vitenskap og religion.

Hicks hevder at Kants hovedmotivasjon var å redde en plass for religionen. Det kan nok være, men jeg har som sagt hørt en annen historie. For dette handler også om å redde vitenskapen. Som sagt er det nok av plass for troen i opplysningstidens filosofi. Jeg har min egen hypotese om hvordan Kant, kanskje ubevisst har vært influert av sin kalvinske bakgrunn. Men, uansett så tenker jeg at Kants filosofi på ingen måte redder troen på noen rasjonell måte. Den gjør det bare verre. Kants filosofi er nesten tvers igjennom rent rasjonell og logisk. Til og med på etikkens område sverger Kant til fornuften og dens evne til å avdekke kontradiksjoner. Slik jeg har forstått det, tar Kant aldri Gud til inntekt, hverken for epistemologien eller sin moralfilosofi. I Kants tankeverden er virkeligheten der, men i seg selv er den utilgjengelig for subjektet. Men det er denne virkeligheten subjektet vekselvirker med, selv om det ikke har tilgang. Troen er henvist til «et hjørne» utenfor denne virkeligheten. Den bygges inn i Kants tenkning ved hjelp av tre postulater. Der er Gud, den frie vilje og sjelen. Det er den såkalt åndelige transcendente virkeligheten, som er utenfor. På den måten tenker jeg Kant har gjort en opprydding som gjør at troen ikke kan komme i veien for, eller snuble i hverken vitenskap, etikk eller måten vi organiserer samfunnet på. Troen er nå redusert til ren tro, uten basis i fornuften. Den kan aksepteres, helt uten begrunnelse, eller vi kan forkaste den. De mest sentrale delene av Kants tenkning står seg likevel uansett uten disse postulatene (kanskje med unntak av postulatet om fri vilje, det påvirker jo Kants rettstenkning).

Jeg tenker at Objektivismen (her representert ved Stephen Hicks og Ayn Rand) er noe unyansert når man gjør Kant til syndebukk for det som følger deretter. I alle fall når Hicks spekulerer i motivet til Kant.

Jeg tenker at Kants konklusjon i erkjennelsesteorien er uunngåelig. Dersom vi starter med Descartes utgangspunkt, så ender vi opp her. Når jeg sier at dette er en konklusjon, så betyr det ikke er noe motiv bak den. Sier jeg 2+2=4 så handler det ikke om hvilket motiv jeg har. Svaret er en ren deduktiv slutning, som er der uavhengig av mitt motiv. Jeg har enda ikke hørt om en eneste filosof som er kommet opp med noe fullgodt svar på hvordan man med et kartiansk utgangspunkt (jeg tenker derfor er jeg), kan komme opp med en teori som beskriver hvordan subjektet kan gripe virkeligheten uten at det samtidig former de forestillinger som er et resultat av erkjennelsesprosessen. Jeg er blant dem som tenker at det er umulig. Jeg har vist hvorfor, og at det derfor, for meg, fremstår som en konklusjon som vanskelig kan imøtegås.

Filosofien etter Kant begynner å bli vanskelig. Jeg tenker at Kant både var vanskelig å forstå, og vanskelig å akseptere. Som følge av det tror jeg det etter hvert har utviklet seg noen myter av hva som følger av Kants filosofi:

1)      Vi kan ikke vite noe om virkeligheten
Feil: Vår oppfatning av virkeligheten er styrt av virkeligheten. Det vi ikke kan vite noe om er virkeligheten, slik den er i seg selv, uten at den er fortolket inn i subjektets virkelighetsoppfatning.

2)      Virkeligheten eksisterer ikke
Åpenbart feil: Kant snakket om «Tingen i seg selv», ikke om at tingen er en illusjon.

3)      Jeg skaper virkeligheten ved å tenke
Feil: Denne tenkes å ha opphav i tesen om at vi former vår oppfatning i vårt bilde, og ikke motsatt (den såkalte kopernikanske revolusjon). Dette handler ikke om virkelighet utenfor oss, men om hva som skjer i erkjennelsesprosessen.

4)      Fornuften er ubrukelig
Feil: den er absolutt anvendbar, men den har sine begrensinger.

Etter hvert som jeg har satt meg inn i postmodernismen, har jeg tatt meg den hypotesen at det å forholde seg til konklusjonen om at menneskets epistemologiske evner er utilstrekkelige, kan være en vanskelig nøtt for mange. Jeg tenker at det handler om modenhet, om en grunnleggende livsfilosofi som sier at OK, det er det vi har. La oss ta det vi har, og gjøre det beste ut av det. Dette ville vært Jørgen Hattemakers umiddelbare respons. Vi berger stompene, tar dem med oss, og strever oss videre i livet, med utgangspunkt i det vi har. Det å avskrive fornuft og erkjennelse bare fordi det ikke er perfekt, er en umoden handling.

Det er vesentlig å påpeke at, i Kants filosofi, ligger det ingen benektelse av objektiv virkelighet. Det ligger ingen benektelse av logikk, språk eller dialog. Alle de tenkerne som hadde vært med på reisen så langt, har vært megakapasiteter i bruk av logikk, analyse, språk og dialog. Det er umulig å komme hit, uten bruk av disse kognitive verktøyene.

Det å komme dit hen at vi kaster de kognitive verktøyene over bord er i utgangspunktet en gigantisk selvmotsigelse. For i de øyeblikk vi kaster dem, så er jo de konklusjonene som de har produsert verdiløse. Da ryker jo plutselig både Kant, Hume, Locke Descartes. Dermed kan vi ikke bruke f.eks. Kant som basis for den ideen. Vi er tilbake i en slags språkløs mystisisme som går dypere enn den gamle kirkes mysterieteologi.

Nå må jeg innrømme at jeg strever med å følge detaljene i Hicks fremstilling. Så jeg forsøker å skape min egen oversikt over dette:

Problemet starter med Descartes, som setter forholdet objekt-subjekt på dagsorden. Vi har «jeget» som opplever å observere. Så har vi objektet som søkes observert. Subjektet relateres til det opplevende, bevisste jeg. I Descartes tanke-verden er det sjelen. Objektet representerer verden der ute. Med introduksjon av subjekt-objekt som to dikotome størrelser, har Descartes skapt en informasjonsmessig distanse mellom disse. Hicks kaller det for et gap mellom subjekt og objekt, som det er umulig å bygge bro over. Med en gang vi har en slik distanse så har vi introdusert et fundamentalt problem. Det er at informasjonen må forflytte seg fra objekt til subjekt, og at her ligger det risiko for at informasjonen forvrenges.

Jeg kan ane fire måter å løse problemet på:

1)      Benekte distinksjonen mellom subjekt og objekt
Jeg vet om to varianter av dette, det er Ayn Rands objektivisme og postmodernisme. Ayn Rands variant er egentlig alternativ 3, for her blir alt objektivt.
Den postmodernistiske varianten er å benekte subjektets eksistens. Setningen «Jeg tenker derfor er jeg» er en feil konklusjon. «Jeg» eksisterer ikke. Mitt «jeg» er kun en sosial konstruksjon. Men benektelse av subjektet, innebærer også en benektelse av objektet fordi det objektive kun kan forstås i kontrast opp mot det subjektive, og motsatt. Begrepene er gjensidig avhengige av hverandre. De mest signifikante konsekvensene av dette er kanskje at moralen ryker med i dragsuget. Det skal vi komme tilbake til.

2)      Flytte objektet inn i subjektet
Slik jeg forstår det er dette Hegels løsning. Dette er det jeg kaller for vulgær-subjektivisme. For den leder til myten om at subjektet skaper virkeligheten. Virkeligheten blir da summen av alle subjekter som så forenes inn i stadig høyere nivåer og ender med Gud. Måten dette skjer på er via dialektisk utvikling. Tradisjonell logikk er ufullstendig. I stedet innfører Hegel denne pendelbevegelsen mellom teseàantiteseàsyntese. Her er et system hvor motsigelser bare er en del av utviklingen mot stadig større og mer omfattende synteser, som ender med Gud.

3)      Flytte subjektet inn i objektet
Objektivisme: Det vi ser er det som er. Kanskje kan man si at subjektet eksisterer kun, som følge av oppfatninger som varierer i forhold til den objektive essensen. Med andre ord er subjektet en manifestasjon av feiltagelse. Innenfor objektivismen er sannhetsbegrepet hellig. Alt kan reduseres til oppfatninger som enten er sann eller usann. Det gjelder også smak og behag, moral og verdier. Kanskje kan man si at innenfor objektivismen, så mister subjektet sin epistemologiske status, men det gjenoppstår i form av egeninteresse.
Her har jeg gått nærmere inn på objektivisme og Ayn Rands filosofi.

4)      Finne en annen kanal som går rundt problemet
De tre første løsningsstrategiene handler om å fjerne informasjonsvakuumet mellom objekt og subjekt, ved å smelte dem sammen, eller å benekte eksistensen av problemet. Den fjerde løsningen aksepterer distinksjonen mellom subjekt og objekt, men dersom fornuften ikke kan lukke informasjonsvakuumet mellom dem, kanskje det finnes andre kanaler? Her ser jeg for meg at det finnes to varianter:

a.       Åpenbaringserkjennelse

b.       Irrasjonelle kanaler

Jeg tenker at veien videre også kan handle om en viss grad av umodenhet i forhold til Kants konklusjoner.

Den historien som følger starter med Hegel og når et høydepunkt med Karl Marx. Igjen starter den med Hegel og når et annet høydepunkt med Fredric Nietzsche, og så videre til Martin Heidegger, som blir grunnleggende for den postmodernistiske bevegelse.

 

Rousseau: Drømmen om paradiset

Men før vi kommenterer det er det på sin plass å nevne Jean-Jacques Rousseau. Her er det igjen viktig å ta det forbeholdet at Hicks fremstilling av dette, nok er farget av det budskapet han vil ha frem. Det som slår meg når i hans fremstilling av Rousseau er, at dersom man skulle fordele «skyld» for postmodernismen, så er det nettopp Rousseau som burde stått øverst på listen. Rousseau angriper fornuften, og har mye totalitært tankegods i sitt syn på samfunnet.  Roussaeu var omtrent samtidig med Kant, og har etter sigende også hatt stor innflytelse på ham.

Når jeg ser glimt av tankene til Jacques Rousseau slår det meg at vi her har en parallell med det religiøse. Rousseau ser ut til å ha en forestilling om en slags paradisisk tilstand før sivilisasjonen. Det var en god tilstand for menneskeheten. Man levde fra dag til dag, i naturen, av naturen og i pakt med naturen.  Med overgang til jordbruk og utvikling av jern, kom riktig nok materielle goder. Men arten degraderes. Med fornuft kommer teknologi og velstand. Med teknologi og velstand kommer behovet for å eie. Men eiendom setter mennesket i konkurransemodus. Dette leder mennesket til å se på hverandre som fiender. Videre resonnerer Rousseau at det er et inverterende forhold mellom kulturell utvikling og moralsk utvikling. Menneskets fornuft er den originale synd. Fornuft leder til velstand. Men velstand leder til moralsk degradering. Før fornuften var mennesket en enkel art, som levde av det naturen gav. Denne lykkelige tilstanden var idealet. Men, av en eller annen grunn våknet fornuften. Og fornuften åpnet et «Pandoras skrin» som ledet mennesket på en ulykksalig vei, uten noen vei tilbake. Hele Rousseaus filosofi handler dermed om hvordan mennesket kan komme inn i en tilstand som mest mulig ligner på den opprinnelige.

Noe av løsningen, slik jeg forstår det, er at mennesket må «tvinges til frihet». For mennesket vet ikke sitt eget beste, forblindet av fornuften. Derfor trenges en totalitær stat hvor individet tvinges til «frihet» med den totalitære stat som instrument.

Det er lett å se parallellen til den kristendommen jeg vokste opp med. Mennesket startet ut i en paradisisk tilstand. De var nakne, noe som kan symbolisere et uskyldig liv i komplett harmoni med omgivelsene, omtrent som mange andre dyrearter. Men mennesket spiste av «kunnskapens tre», som jo er parallellen med fornuften. Og mennesket fikk enveisbillett ut av hagen, noe som tilsvarer Rousseau metafor om å åpne Pandoras skrin.

Kan du se bevegelsen fra dyr til menneske i dette? Dypet i dette handler om det jeg kaller for evolusjonens splint i menneskets sinn. Man innser at fornuften er en «gave» til mennesket, som er et tveegget sverd. Riktignok har den potensiale til velstand, men er også opphav til alle de mentale belastninger som følger med.

I tillegg vil jeg påpeke at her kan eksistere en svært gammel mental motsetning mellom kunnskap på den ene siden, og uskyld på den andre. Den som vet mye, er ikke lengre naiv, og heller ikke uskyldig. Ansvar forbindes med at man vet, eller burde vite. Dermed kan også ignoranse, rent ubevisst forbindes med et ideal for uskyld. Og denne uskylden hefter ved en nærmest biologisk arketyp som kan oppsummeres i prinsesseforestillingen. Prinsessen er ikke bare ubeskrivelig vakker, hun er også uskyldig, uvitende og hjelpeløs. Dette er egenskaper som maksimerer empatisk appell og utløser tilbøyeligheter som beskyttelse og omsorg. Da har vi altså en mekanisme som kan videreutvikles til demonisering av fornuften. Det «å spise av kunnskapens tre» er kanskje uttrykk for akkurat dette.

I begge disse scenarioene gis fornuften skylden for menneskets ulykke. Den får ikke bare skylden, men den demoniseres også og blir til den ultimate synd. Summen av dette er at menneskets menneskelighet, i seg selv er syndig.

Rousseau syn var at mennesket aldri kunne komme tilbake til sin lykkelige naturtilstand. Derfor utviklet han en politisk teori, basert på forestillinger om det nest beste. Her så han på hvordan stammefolk levde, som et ideal å strekke seg etter. Kanskje hadde det noe med en oppfatting om at her hadde menneskets fornuft enda ikke gjort seg så mye gjeldende, og satt i gang sitt giftige sivilisasjonsprosjekt. På sett og vis oppfattes intuitivt naturfolk, å leve i en slags uskyldstilstand. «For de vet jo ikke bedre». Dette er selvsagt intuitive forestillinger, som raskt vil motsies av kunnskap og analyse.

En liten avstikker her er Rousseau syn på Gud og religion. Rousseau oppdager at jo mer han tenker, eller spekulerer i gudsbevis og teologi, desto mer forvirret blir han. Samtidig opplever han en ubetinget tro på Gud. En vesentlig konklusjon av dette er at tenkningen er utilstrekkelig og når ikke opp til glansen av troen. Rousseau «føler» at Gud eksisterer. Og følelsen tar da presedens over fornuften. Dette er en innstilling som man finner igjen i postmodernismen. Det er nok en sammenheng mellom den totalitære grunnholdning og denne konklusjonen. For vi mennesker vil jo hele tilden «fristes» til å utnytte våre rasjonelle evner til å forbedre livene våre. Disse tendensene må undertrykkes av den store overordnede viljen, som er staten. Derfor må individet oppgi seg selv og underlegge seg staten helt og fullstendig. Det er det kollektive moralsyn, som tar presedens over individet. Dette kommer til uttrykk i Rousseaus bok om «Samfunnskontrakten». Individet vet ikke sitt eget beste. Det underlegges derfor staten som tvinger individet til frihet.

Igjen ser vi parallellen til religionen. Det kristne budskapet er full av oppfordringer om at mennesket skal underlegge seg Guds vilje. I Rousseaus tenkning gikk dette svært langt. Staten kan bruke alle nødvendige midler til å oppnå sine mål. Når vi vet hvordan tredje fase i den franske revolusjonen var påvirket av tilhengere av Rousseau, og vi samtidig ser at her gikk revolusjonen over i den mest brutale fasen. Giljotinen var flittig i bruk. Man hevdet at det ikke bare var motstand og sabotasje som kvalifiserte for å bli et hode kortere. Det holdt dersom man ikke var entusiastisk nok. Her er en oppsummering av dagens tilstander i Nord-Korea. Parallellen er slående.

Rousseaus filosofi var en gavepakke i hendene på alfa-mennesket.

Rousseau har vært en stor inspirasjonskilde for mange. Også for Kant og Marx. Og det kan godt være at Rousseau har bidratt til de mer totalitære sider ved Marx tenkning, altså en stat hvor det kollektive er overordnet individet, og hvor individet undertvinges det kollektive. Kanskje har Marx forhold til privat eiendom og eiendomsrett også blitt inspirert av dette. Det er den politiske retningen.

Men det er også verdt å merke seg at holdningen til teknologi, vitenskap og kunnskap er grunnleggende skeptisk. Da er det med referanse til en glansbildeforestilling om menneskets naturtilstand.

 

Hegel: Fra subjekter til Gud

Kants filosofi fikk raskt hegemoni i tysk filosofi. Men den etterlater seg det fundamentale problemet at subjektet er frakoblet det objektive, og kan aldri fange det objektive rent og upåvirket. Den vulgære versjonen av dette er at vi ikke kan vite noe om virkeligheten. Som tidligere nevnt kan man anta flere strategier for å løse problemet. En strategi er å benekte at gapet finnes, enten ved at subjektet flyttes inn i objektet eller motsatt, at det objektive flyttes inn i subjektet. Dette er Hegels løsning. Og den samsvarer ned alternativ 2 i oversikten over. Og siden løsningen ikke finnes epistemologisk via fornuft, så forsøker Hegel seg på en metafysisk løsning.  Og løsningen er radikal på den måten at Hegel ser ut til å benekte en realitet utenfor subjektet. Altså skapes virkeligheten av subjektet (det jeg kaller for vulgærsubjektivisme). Men nå snakker vi ikke om individets subjekt. Vi snakker om skapende Subjektet mer stor S. Dette er hele universet, eller Gud, eller ånd, eller det absolutte. De individuelle subjekter fungerer da som deler eller komponenter i det store Subjektet.

Den tradisjonelle forestillingen har vært at universet og hele virkeligheten er det objektive, og at i dette objektive, så eksisterer det subjekter. Hegel snur dette og sier at hele universet og all virkelighet er Subjektet, og at objekter finnes som en del av dette.

Dersom vi skulle koble dette til Kant, så er jo dette en videreføring (vulgarisering) av Kants kopernikanske revolusjon, jamfør pkt. 3 i listen over myter om Kants filosofi.

Det betyr at virkeligheten ikke erkjennes, den skapes i subjektet. Og siden subjektet er skaperen, så kan subjektet kjenne virkeligheten. Men denne viten er ikke resultat av fornuft og erkjennelse, men av subjektets skaperkraft. Det betyr at fornuften, slik vi kjenner den er irrelevant. Logiske resonnementer erstattes derfor med dialektikken. Hegel gav Kant rett i det meste men Kant brukte logiske motsetninger til å påvise at fornuften hadde sine begrensinger. For eksempel kunne man ved logisk resonnement påvise at universet må være begrenset, men også at det må være uendelig. Samme med Guds eksistens, og fri vilje. Men Kant bommet, ifølge Hegel på en ting, nemlig at han hang fast i den gamle aristoteliske måten å tenke logikk på. I stedet bør man se på slike motsetninger som nøkkel til forståelse. Det er her dialektikken kommer inn. Det er den kjente ideen om at motsetninger, altså teser og antiteser møtes i en syntese som så går videre inn i en ny motsetning, og slik beveger utviklingen videre.
Denne kritiske holdningen til aristotelisk logikk kan tenkes å ha hatt innflytelse på senere tenkning, noe som til slutt slår ut i full blomst i postmodernismen, i form av en vulgærversjon, som benekter logikken. Det kommer vi tilbake til.

Det er verdt å nevne at Hegel hadde et jødisk kristent grunnsyn, og at hele hans filosofi er kompatibelt med dette. Da tar vi også med de mange selvmotsigelser og mysterier som teologien har å by på. Hegels motivasjon ser ut til å ha vært å skape et filosofisk alternativ, som tar opp i seg datidens filosofiske utfordringer og som samtidig foreslår en løsning som er kompatibel med jødisk-kristne tradisjoner. Dermed gir det seg selv at man må overkomme epistemologiske problemer, fordi det er intuitivt urettferdig at individet skal kunne ansvarlig-gjøres for å tro noe om ting man umulig kan vite noe om. I dette systemet kan individet vite noe om virkeligheten, fordi det selv er en del av skapelsen av virkeligheten. Og siden virkeligheten inneholder teologiske selvmotsigelser, så faller Aristoteles kontradiksjonsprinsipp, og dermed også hele logikkens grunnlag. Dette erstattes så med dialektikken.

Hegels filosofi kan oppsummeres i følgende fire teser, som alle er adoptert av vår tids postmodernisme:

1)      Virkelighet er i sin helhet skapt av subjektet
Subjektet flyttes inn i objektet, dermed elimineres informasjonsavstanden mellom subjekt og objekt, og epistemologien er løst.

2)      Motsetninger er bygget inn i fornuften og virkeligheten
Dermed kan ikke logikk brukes til å avgjøre om en forestilling har noe med realitetene å gjøre eller ikke.

3)      Siden virkeligheten utvikler seg via motsigelser, så blir sannheten relativ til tid og sted

4)      Det kollektive, ikke det individuelle subjektet er den drivende enhet
Denne siste varianten er verdt å merke seg. For her mister subjektet sin selvstendighet. Det er spiker i kisten til individbasert etikk.

Veien til sannheten går gjennom det irrasjonelle

Filosofier som Kirkegaard, Nietzsche og Schopenhauer representerer alternativ 4 i oversikten. Dersom man ikke kan overkomme kløften mellom subjekt og objekt via rasjonelle tilnærminger, så finnes kanskje løsningen i det irrasjonelle. Vi kan altså ikke vite noe om verden ved bruk av fornuft. Men kanskje vi kan vite noe likevel ved å søke utenfor fornuften. Her kan jeg ikke dy meg fra å kommentere at dette.

Min beskrivelse av subjekt-objekt problemet er vinklet med utgangspunkt i informasjon. Vi har tilgang til omverden via sansene. Vi er med andre ord avhengig av at sansene ikke forvrenger signalstrømmen, og vi er avhengige av korrekt fortolkning av signalstrømmen. I og med at vi ikke kan verifisere dette, uten gjennom det samme informasjonssystemet, så får vi bukken og havresekken. Informasjonssystemet kan ikke evaluere seg selv. Det å innføre en ny kanal inn i dette, er som å legge til en ny sans. Det tilfører ikke noe prinsipielt nytt. Systemet er prinsipielt det samme, og har den samme filosofiske utfordringen. Hvordan kan vi vite at ikke de irrasjonelle opplevelsene er en drøm som ikke har noe med realiteter å gjøre? Dette ligner litt på det jeg har kalt Åpenbaringserkjennelse. Jeg har også berørt problemet her. Poenget er at uansett hvordan signalstrømmen kommer inn i ditt sinn, så kommer du ikke utenom usikkerhet på kvaliteten, og svakheten i din egen fortolkning av dette. Du kan ikke overlate bedømmelsen til noe annet. For det forutsetter jo at du kan bedømme dette andre, slik at du blir sikker på kvaliteten på det. Og da er du igjen tilbake til at dette avhenger av din egen bedømmelse. Forskjellen på om bedømmelsen er irrasjonell eller rasjonell refererer seg til i hvilken grad den fungerer. Er den irrasjonelt, så blir jo resultatet i alle fall tilfeldig, omtrent som Oraklet i Delfi. Som man roper i skogen, så får man svar.

Da jeg forstod dette så jeg plutselig Kirkegaard og den såkalte eksistensialismen i et annet lys. For, slik som jeg forstår det, kom det etter hvert på moten å slutte å interessere seg for de store filosofiske spørsmål: Hvordan er virkeligheten? (metafysikk), Hvordan kan vi vite noe? (erkjennelsesfilosofi), Kan vi bruke fornuften? (språk og logikk), Hva gjør noe verdifullt? (Etikk).

Alt dette blir borte i utsagn som «Jeg er ikke kommet for å tenke, men for å være», som Arthur Schopenhauer formulerer det. Min respons på det er: Homo Sapiens Sapiens[1].

Kirkegaard så opp til Abraham fordi han modig kastet seg ut i det irrasjonelle. Gud bad Abraham om å ofre sønnen Isak. For ethvert menneske er jo en slik historie absurd. Isak var jo Abrahams eneste sønn. Gud hadde lovet ham en stor skare av etterkommere. Den drømmen ville jo bli knust. Så har vi jo det moralsk forkastelige i å drepe sin egen sønn. Alt dette fremstår altså som totalt absurd. Slik jeg forstår det, er dette spranget ut i irrasjonaliteten, så stort, nettopp fordi det er absurd. Det handler om å forlate fornuften og moralen, og ta et troens sprang ut i det irrasjonelle.

Hva er dette, egentlig? Min fortolkning er at dette er utrykk for drømmen om å bli kvitt den store splinten i vårt sinn, ved enkelt og greit å forkaste vår rasjonalitet, fornuften, språket, moralen, alt det som utgjør det menneskelige i oss. Kan du se villdyrets spill i dette? Å være, men ikke å tenke, det er det huskatten min driver med hele tiden. Og noen ganger misunner jeg den. Kirkegaard setter ord på en drøm om å slippe unna byrden ved det å være menneske. Om jeg kunne ha svart Kirkegaard, så ville det vært følgende:

«Ta deg sammen mann! Bli moden og lær deg å bære din menneskelige byrde med verdighet. Dette er det du har. Ikke grav ned talentet du har fått til din rådighet. Ikke lat som det ikke er der. Fugler kan fly. Vingene gjør dem til fugler. Vingeklipper du dem, bli de til fortapte vesener som for all tid har tapt essensen i det å være fugl. Mennesket har fornuften. Å vingeklippe mennesket er å frarøve det tenkeevnen. Et menneske som forkaster tenkeevnen har tråkket essensen av sin menneskelighet ned i jorden.»

Siden Kirkegaard har utgangspunkt i troen, kunne det jo være interessant å peke på Jesu lignelse om talentene. Den handler altså om en gårdeier som gav 10 talenter til en mann, og bare ett talent til en annen. Disse to reagerte jo veldig forskjellig. Mannen med 10 talenter, investerte jo dette og blomstret. Mens den andre bare gravde ned sitt talent. Når gårdsherren kommer tilbake, etter et år så bebreider han jo han som bare gravde ned sitt talent og ikke gjorde noe ut av det. Begrepet «talent» er jo så videreført, og handler særlig om våre mentale evner. Om Jesus den gang visste hvilken sprengkraft det ligger i denne visdommen, eller om det bare var utilsiktet er vanskelig å vite. For nettopp menneskets store talent, som er fornuften i seg selv, har sprengkraft til å fiske mennesket ut av selve troen, eller i allefall den delen av troen som er absurd. Historien om Abraham er absurd. Når fornuften, som i den troendes verden er gitt oss av Gud, forteller oss akkurat dette. Hva skal vi da gjøre? Skal vi forkaste fornuften eller Abraham? Kirkegaard valgte å kaste fornuften. Dermed motsier han Jesu lignelse. Men det teller jo ikke lengre, nå når fornuften ligger på skraphaugen. Det ville jo vært en lykke å stille seg selv spørsmålet: Hvorfor har Gud gitt oss fornuften, om det ikke var meningen at vi skulle bruke den? Men dette spørsmålet må stilles før fornuften går hodestups ut av døra. Etterpå er det for seint. For da er villdyret sluppet fritt. Det har makten, og det slipper den aldri.

Fortsettelsen på denne historien går gjennom filosofer som Nietzsche og Heidegger. Vestens forhold til disse er ambivalent. På den ene siden var dette filosofiske genier av verdensklasse. På den andre siden representerer de også den filosofiske inspirasjonen til Nazismen.

Det å være, handler jo ikke bare om å være. Villdyret vil bli den største. For den største, dominerer og spiser de andre. Villdyret elsker seg selv. Det er narsissisten. Det er alfa-mennesket. Kjærligheten og beundringen for alt dette har jeg kalt for alfaattraksjon. Når vi taler med villdyret, oppdager vi fort dette begjæret etter å dominere, være størst, eller i alle fall beundre de største. Slik jeg har forstått det, er dette et vesentlig omdreiningspunkt i Nietzsches filosofi. Nietzsche sparket Gud ut av ligningen. «Gud er død». Og moralen er for pingler (slave-moral). Jeg tenker at den som virkelig ønsker å studere alfa-menneskets mentale univers, mest mulig usminket og direkte, han kan lese Nietzsches filosofi. Det er sannsynligvis meget lærerikt. For dette er ikke en gruppe mennesker. Dette er noe som er i oss alle, og som vi bør vite om.

Vulgarisering av vitenskapen

Vitenskapen og dens standarder ble ikke til sånn helt plutselig. Det er ingen som har æren for å ha «oppfunnet» vitenskapen. Det handler heller om en lang utvikling hvor mennesker søker å realitetsorientere seg i verden. Det vil si at vitenskapens fremgang har skapt standarder, og standarder har forbedret vitenskapen. Dette har nok gått i en vekselvirking, over flere hundre år. Det betyr at man ikke kan dømme fortidens vitenskap på bakgrunn av nåtidens standarder. Dette gjelder både på etikkens område, og i forhold til metodikk.

Det betyr at enhver som vil kritisere vitenskapen, dens mange feiltakelser og manglende etikk, har nok å ta av.

En vulgær eller populistisk oppfatting er at vitenskapen gir oss sannheter. Det var kanskje en optimistisk oppfatning for noen hundre år siden. Men en godt skolert akademiker i dag vil vite at begrepet «sannhet» er en forestilling som finnes utenfor det vitenskapelige domene. Den står der kanskje som et utopisk ideal.
Dette må vi ha i bakhodet når vi nå kommer inn på filosofer som Michel Foucault og Thomas Kuhn. Felles for disse to er at de har vært opptatt av hvordan utviklingen av kollektive virkelighetsoppfatninger har endret seg over tid. Begge sorteres inn under den postmodernistiske paraplyen. Jeg tenker at det står respekt av begge disse filosofene, og deres arbeider. For, den som skuer bakover i idehistorien vil se at det meste av våre oppfatninger endres over tid. Thomas Kuhns begrepsapparat rundt dette med paradigmer, og paradigmeskifter har også funnet veien inn i min måte å se dette på.  For dette er også en del av gangbar vitenskapsfilosofi i dag. Det er sjelden at de mer grunnleggende oppfatninger endres fordi forskere og vitenskapsfolk endrer mening, men heller fordi de dør ut. Det er vel en tilbøyelighet som gjelder oss alle. Noe av forklaringen på det, har jeg vært inne på her og her.

Man kan gjerne se på øyeblikksbildet av den den kollektive virkelighetsoppfatningen som et tre, hvor stammen representerer det felles menneskelige, de tykkeste greinene representerer kulturens felles virkelighetsoppfatning. De tynnere greinene er subkulturene, som har sine varianter, mens de ytterste greinene er hvert enkelt individ. Og jeg vil påstå at det neppe finnes to individer i hele verden med identisk virkelighetsoppfatning. Vi har et paradigmeskifte når noen av de tykkeste greinene rystes i sine grunnvoller, og kanskje ender opp med å bli byttet ut. Det mest kjente av slike paradigmeskifter er overgangen fra det geosentriske- til det heliosentriske solsystem (Copernicus).

Michel Foucault, gikk mer spesifikt til verks og viste hvordan store deler av vår idemessige flora er ustabile over tid og generasjoner. Han gikk jo særlig inn på psykiatriske diagnoser, våre forestiinger om homofili og transseksualitet. Mye av dette har jo endret seg dramatisk over tid. Mens homofili, tidligere ble sett på som synd, mentale avvik, eller sykdom, så ses det nå på som en uproblematisk del av det menneskelige mangfold. Videre kan man se at psykiatriske diagnoser både endres og utvikles over tid. Måten vi tenker og forstår forskjellige fenomener på kan videre få dramatisk betydning i forhold til hvordan det møtes og handteres i samfunnet. Foucault opererer begrepet sannhetspåstander, som en slags øyeblikksbilder over enhver tids forestillinger om dette. Over tid vil disse «sannhetene» endre seg, noe som igjen indikerer at sannhet ikke er noe absolutt, men noe som endrer seg over tid.

Jeg tenker at det er uheldig at (eller om) Foucault brukte sannhetsbegrepet om dette, og da med referanse til refleksjonene over. Etter min mening bør ekte vitenskap aldri referere til sannhetsbegrepet i forhold til vitenskapelig erkjennelse og resultat. Det mer fyldige begrepet «teori» er kanskje mer på sin plass. Det er bedre å bruke «sannsynlighet» og «dette er den beste hypotesen vi har så langt».
Dersom vi ikke er påpasselig med dette, ender vi fort opp med en type diskusjon som vi ser her. Her diskuterer Stefan Molyneux postmodernismens sannhetsrelativisme med Taddeus Russell. Med Foucault og Kuhn som våpen, hamrer Russell løs på Molyneux forstillinger om «sannheten».
Som sagt har jeg ikke mye innsigelser å komme med i forhold til disse filosofene. Men jeg tenker at å anvende det faktum at våre forestillinger endrer seg over tid, til å konkludere med at enhver sannhet er like bra som en annen sannhet, på ingen måte er en nødvendig konklusjon. Tenk deg en politietterforsker som etterforsker et drap. Og han går bredt ut med mange hypoteser. Han samler informasjon, og kvitter seg med noen av hypotesene. Kanskje kommer han inn i en fase hvor han kun sitter igjen med en hypotese. Forskningen intensiveres rundt denne hypotesen. Kanskje går det månedsvis hvor han føler seg så godt som sikker på at hypotesen er sann. Men plutselig dukker det opp ny informasjon, som utelukker denne hypotesen, men som åpner for to nye hypoteser. Enda flere undersøkelser eliminerer en av dem, og til slutt klarer man å bevise at den gjenværende hypotesen er sann.

Dette er en typisk fremgangsmåte som ikke bare handler om politiarbeid, men i utallige sammenhenger, på alt fra helse, til datamaskiner, til at bilen får problem og må feilsøkes. Det som undersøkes er ikke sannheter, eller sannhetspåstander. Det er hypoteser. Det er gjetninger på hva som kan være realiteter. Man kan ikke, ut fra slike prosesser, slutte at den ene hypotesen er like god som den andre. Hypotesene blir rangert etter hvor sannsynlige de er opp mot realitetene. Det er åpenbart at, når vi mennesker gjetter, så gjetter vi ofte feil. Og det er realitetsorientering som gjør at hypotese etter hypotese kan kastes på skraphaugen.

Menneskehetens kunnskapsutvikling er også slike kollektive gjetninger. Det er åpenbart at alt dette starter med store feiltakelser. Det er også åpenbart at den filosofiske modenhet i forhold til dette, heller ikke er utviklet godt nok til å se svakheten i alt dette. Metoder og måter å forholde seg til dette på, er ikke på plass, slik at man kaller det for sannhet, eller man kaller det for tro. Det oppstår ortodoksi, og det åpner for at det kan eksistere avvik fra rettroenhet. Våre feilaktige forestillinger om virkeligheten er en del av erkjennelsesprosessen. Avvik fra ortodoksi, med tilhørende sanksjonering er derimot en del av det sosiale spill. I dag tenker vi at slike sosiale mekanismer virker kontraproduktivt i forhold til kunnskapsutvikling. Det virker kanskje ikke kontraproduktivt i forhold til makt og maktutøvelse, men definitivt i forhold til kunnskap og anvendelse av kunnskap til å forbedre menneskenes kår.

Det å bruke vår kunnskap om denne utviklingen til å slå fast at «den ene sannheten er like bra som den andre», er en vulgarisering av hele problemstillingen. Selvsagt er vår tids kunnskap langt mer nyttig, langt mer effektiv og forhåpentligvis nærmere virkeligheten enn fordums forestillinger. Dette har vi oppnådd, ikke bare med kunnskapsutviklingen i seg selv, men også ved å utvikle den vitenskapelige metode, og ikke minst ved å høste fruktene av all den teknologi som er utviklet til å kunne observere enda mer og enda lengre.

Men min analyse er at dette egentlig har å gjøre med hvilket begrepsapparat vi anvender for å beskrive den såkalt epistemologiske utfordringen.

Det er bare å venne seg til det: Absolutt viten om virkeligheten i seg selv, er en utopi. Jeg har et annet utgangspunkt. Det er forestillingen om at informasjon blir til i syntesen mellom signalstrøm og fortolkning. Om vi tenker oss en første gang vår hjerne skal forsøke å få noe ut av en signalstrøm, så må den gjette. Tenk deg at du hører et fremmed språk. Om du vil forsøke å finne noe ut av det, må du begynne å gjette. Og så teste ut dine gjetninger, i håp om å finne et system i kaoset.

Men heldigvis starter ikke vår hjerne som en blank tavle. Vi har en rekke medfødte mekanismer, som fungerer som grunnleggende anskuelsesformer. Mest kjent er rom, tid, masse, kausalitet. Dette skaper en fellesmenneskelig basis for vår erkjennelse. Representerer så disse anskuelsesformene en slags sannhet om verden? Ikke nødvendigvis. Om vi tar utgangspunkt i evolusjonsteorien, så er dette noe som fungerer i forhold til naturlig utvalg. Vi snakker om biologiske «gjetninger» som har vist seg å fungere og gi biologisk suksess. Dette er krefter som har formet fasiliteter i vår hjerne. Ser vi da verden som den er? Mest sannsynlig ikke. Vi har mange indikasjoner på at det ikke er slik. Og det er nettopp vitenskapen som setter oss i stand til å se vår egen feilbarlighet på området. Noe klarer vi å korrigere, ved hjelp av nitid observasjon og avansert matematikk. Er da matematikken et redskap for å komme rundt dette? Ja og Nei. Matematikken er intet annet enn et kunstig språk som lar oss beskrive fenomenene mer presist, og lar oss utføre langt mer komplekse deduktive slutninger av dette. På den måten blir vi i stand til å kikke rundt erkjennelsens hjørne, og oppdage nok til å se sansenes og intuisjonens feilbarlighet. Og dette er ikke rart, all den tid hele systemet er optimalisert på overlevelse og reproduksjon, men ikke på sannhet. Men selvsagt er dette ikke tilfeldig i forhold til sannhet. For jo nærmere realitetene vi kommer, desto bedre kvalitet på de valg vi gjør.

Men vi skal også være klar over at alt språk, som jo er en katalysator for vår tenkeevne, også rammer oss inn i vår erkjennelse. Det vil si at måten begrepene er strukturert på, kan forhindre oss eller forblinde oss. Det er ikke så veldig forskjellig med matematikk, all den tid de begreper som inngår i beregningene, jo også er strukturer med egne avgrensinger. Vi kan ikke komme unna strukturene, for da ødelegges tenkeevnen, men samtidig rammer strukturene inn våre tanker.

Å bryte ut av dette, altså å riste på hodet og forsøke nye innganger på fenomenet, skape nye begreper, kan medføre at området revolusjoneres (paradigmeskifte). Men vi skal merke oss at alt vi kommer opp med av begreper og forslag til begreper har utgangspunkt i forestillinger vi har fra før. Ethvert nytt begrep er hentet, gjerne fra et helt annet område, men som har noen paralleller med det vi prøver å forstå. Dette er kreativitet, prøving og feiling, mye fiasko men kanskje litt suksess. Men vi kan også tenke oss at vi i vårt enorme reservoar av lånebegreper ikke har de adekvate egenskaper som er nødvendig for å få hull på en problemstilling. Da kan jo det være en nesten uoverstigelig barriere å komme forbi. Men det er tenkelig at dette er noe man kan komme rundt ved hjelp av datamaskiner og nevrale nettverk.

Tilbake til Foucault. Det ser ut som at de temaer han valgte seg er noe av det mest utfordrende vitenskapen står overfor, nemlig vår psyke, det mentale univers. Psykologi, forståelsen av menneskets atferd og hvilke mekanismer som ligger bak, er ikke bare ekstremt komplekst, det er også utilgjengelig for full bruk av vitenskapelig metodikk. Man kan ikke bare eksperimentere med mennesker. Man kan ikke bare skjære i hjernen på levende mennesker. Det er problematisk å observere hjernen mens den arbeider. Og hjernen står i konstant vekselvirkning med sine omgivelser, i komplekse sosiale sammenhenger, som aldri kan etterprøves. Alt dette gjør at det å forstå mennesket, definere hva som er forstyrrelser, avvik, patologi osv. er nesten håpløst. Vi har jo oppnådd store forbedringer på dette i dag, men dersom vi går bakover i tid, så blir jo dette bare verre og verre. Jeg tenker at vi har hatt et stort paradigmeskifte innenfor dette området. Det er skiftet fra å betrakte menneskets sinn som en ånd, definert av religion, til å betrakte menneskets sinn som et resultat av fysiske prosesser. Det vi så på 1800- og 1900 tallet var den spede begynnelsen på denne prosessen. Poenget er at selvsagt var området full av feiltakelser, og det er det sannsynligvis fortsatt. For dette området, er mer enn noe annet, infisert av det sosiale spill.
Om vi ser dette i ettertid, så har vi nok en lang rekke av grove feiltakelser i kjølvannet av utvikling av psykiatrien. Og det har avstedkommet ufattelig mye lidelse. Men i samme periode har jo både kunnskapen blitt bedre, men også de etiske standarder. Det er langt strengere krav for eksperimentelle metoder enn før, og det har vært e positiv utvikling av menneskesynet. Jeg tenker det at å dømme fortiden på bakgrunn av nåtidens kunnskap og normer blir feil. Vi kan lære av det, slik våre forfedre lærte av sine forfedre igjen. Og det er klart at, med dårlig filosofisk refleksjon, så ble vel mange av disse feiltakelsene til «sannheter» i sin tid. Vi skal også være klar over at den som «investerer» i en «sannhet» og utvikler behandlinger, basert på dette, vil rent psykisk og sosialt pådra seg en forpliktelse. Tanken på at man er delaktig i å ha påført stor lidelse for mange, uten nytte kan være uutholdelig. Dette blir en del av den såkalte bekreftelsesfellen. Og det kan ha ledet mange til klippefast tro på det det holdt på med.

Det er jo bra at ide-historikere går grundig til verks på psykiatriens område, og viser hvor blind og tilfeldig utviklingen har vært.  Men jeg tenker at å bruke dette som en basis for en generell oppfatning om at menneskets erkjennelse bare handler om tilfeldigheter blir feil. For det innebærer at vitenskapens metodikk ikke har noe å si på vår erkjennelse. Vi kan like godt tro, spå, kikke i kaffegruggene, eller få åpenbaringer. Det er en fullstendig frikobling av sannhet fra realiteter. Sannhet blir utelukkende et spørsmål om definisjonsmakt. Det er drømmescenarioet for alfa-mennesket.

For den som ikke kan godta at den vitenskapelige metode realitetsorienterer våre forestillinger, så har jeg følgende refleksjon, som kanskje kunne gi den forrang likevel. Det er at den er felles menneskelig. Dersom jeg vil søke å overbevise deg om at noe er tilfellet, er jeg avhengig av at vi to har en felles referanseramme som utgangspunkt. Dersom jeg gjør en logisk slutning, men du ikke tror på logikk, så har vi et problem. Dersom jeg utvikler et fysikk-forsøk, men du ikke er villig til, hverken å gjenta forsøket eller forholde deg til resultatet, da har vi et enda mer alvorlig problem. Dersom jeg har bevis fra et overvåkningskamera, som viser at person A oppholdt seg i en annen by enn der drapet skjedde, og dommeren ikke forholder seg til dette på noen måte, hvordan kan det da være mulig å påvirke dommeren i hans avgjørelse? Er det slik at dommeren bare dømmer i forhold til hvem han liker eller ikke liker? Tenk deg at det er din egen sønn som står på tiltalebenken? Er det slik vi mennesker vil ha det mellom oss?

Vi har to ytterpunkter som representerer vulgarisering av utfordringen med vitenskapelig erkjennelse. Det ene er å hoppe glatt over hele problemet og kalle de forestillinger vi har nå, for absolutte sannheter. Den andre ytterligheten er den postmodernistiske sannhetsrelativismen: «den ene sannheten er like god som den andre». Og for å gå videre på denne: Dersom den ene forestillingen er like god som den andre, så betyr det at vi kan definere sannheten. Vi trenger ikke å la oss diktere hva sannheten er, vi kan enkelt og greit finne den opp selv.

Hva kan «sannhet» brukes til?

1)      Til å stille vår nysgjerrighet (undring)
Menneskets hunger etter å forstå har utgangspunkt i utvikling av rasjonalitet. Men det, vi er nysgjerrig på, har ikke nødvendigvis noe bevisst formål i nytte. Nysgjerrigheten er en drivkraft i seg selv. Poenget er at ingen kan forutse hva vi trenger å vite for å møte fremtidens utfordringer. De som var nysgjerrige klarte seg bedre fordi de visste mer av ting som i utgangspunktet var irrelevant. Da ligger det også i nysgjerrighetens natur at det er virkeligheten vi søker å forstå. Det gir relevans til sannhetsbegrepet, som her fungerer som et utopisk ideal. I våre samfunn i dag manifesterer nysgjerrigheten seg som grunnforskning.
Grunnforskning i seg selv, er ikke være motivert av nytte. Kanskje er det mye vi lærer, som ikke lar seg anvende til noe praktisk. Men uten denne grunnforskningen, så vil vi heller ikke kunne gjøre de store oppfinnelsene. Derfor er jeg skeptisk til at all forskning skal være markedsstyrt. For da kan man få problemer med å finansiere grunnforskning.

2)      Til å ta bedre beslutninger (rasjonalitet) og til å utvikle stadig bedre teknologi (pragmatisk anvendelse)
Det ptolemeiske system for å forutsi stjerners og planeters bevegelse på himmelen, fungerte utmerket, selv om det bygget på en riv ruskende gal forestilling om hva dette var. Det illustrerer at selv om noe fungerer, så beviser det ikke nødvendigvis at vi har forstått fenomenet. Man kan fint klare å utvikle en dampmaskin, uten helt å forstå hva varme egentlig er for noe. Dette er den pragmatiske tilnærmingen. Vi tester ut, finner ut hva som fungerer, og styrer utviklingen etter det. Dette er rasjonalitet, og slik ar mennesker gått frem i kanskje hundre tusener av år. Det kalles for empirisk kunnskap, og det er den som er relevant i forhold til å utnytte kunnskapen til å skaffe oss goder. I denne settingen er Kants «Kopernikanske revolusjon» absolutt på sin plass. Den egentlige virkeligheten er ikke relevant. Når det er sagt, så er det selvsagt også slik at jo mer sofistikert vår forståelse er, desto bedre kan vi utnytte det. Og da er det ofte slik at inngangen til slik forståelse ofte går gjennom grunnforskning, som er referert til i det første punktet.

3)      Til å dominere andre (makt og det sosiale spill)
Den som kontrollerer individets virkelighetsoppfatning, kontrollerer også individet. Vi oppdager at sammenheng mellom forestilling og virkelighet, nå ikke har noen relevans i det hele tatt. Dersom man kan plante et sett med forestillinger i hodet på en person, og stemple det som sannheter, så er det å sammenligne med en mental virusinvasjon. Dette er det sosiale univers, det er definisjonsmakt. Og her fungerer ideer om sannheters relativitet. For det gir alfa-mennesket full definisjonsmakt til å tilpasse sannhetene slik at de er i tråd med alfa-menneskets formål. I denne settingen er ikke virkelighet og realitetsorientering relevant. Det eneste som er relevant, handler om sosiale og mentale teknikker for å komme i posisjon til å definere sannheten.

Det vi oppdager, er at hvordan man forholder seg til vitenskap og sannhet avhenger av motivasjon og agenda. Er man nysgjerrig, så er man ute etter å forstå virkeligheten. Dersom man skal produsere er man ute etter hva som viser seg å fungere best og mest effektivt. Dette er empirisk anvendelse av kunnskap. Men dersom man er maktmenneske, så er hovedmotivet å kontrollere andre. Det innebærer pragmatisk innplanting av det som er nødvendig for å få andre til å gjøre det jeg vil. Sannheten er irrelevant, det gjelder bare å ha bra nok strategier til at det ikke blir avslørt.

Jeg tenker at mye av diskusjonene rundt sannhetspåstander også kan handle om motiver, bevisste eller ubevisste. Her tenker jeg at det er forskjell på maktmennesker og produksjonsmennesker. Det kan også være en viss gjennomsnitts-forskjell på menn og kvinner.

Fra filosofi til politikk

Den politiske siden av denne historien starter langt tilbake. Utgangspunkt kunne kanskje være Thomas Hobbes, og hans visjon om naturtilstanden. Tankeeksperimentet om naturtilstanden er, så langt jeg kan forstå, et essensielt utgangspunkt for politisk filosofi. For det berører helt grunnleggende spørsmål om statens berettigelse, og om menneskets natur. Men selv om det er stor forskjell på filosofenes oppfatning av menneskenaturen, så virker det som at de fleste tenderer til å begrunne staten med at den representerer en forbedring av menneskets liv. De som er uenige, er anarkister, og det er jo som regel med en begrunnelse om at staten, tvert imot forverrer menneskets liv. For en begrunnelse som ikke kan assosieres med «hva som er best for oss», vil oppfattes som meningsløs og være uten gjennomslagskraft. Jeg tenker at det er helt fundamentalt å gjøre hensiktsanalyse på filosofenes begrunnelse for stat eller ikke stat, nettopp for å få frem dette essensielle: «menneskets beste». Hobbes løsning var en eneveldig Leviathan, forhåpentligvis en snill Leviathan Dette kombineres med ideen om samfunnskontrakten hvor enkeltindividet frasier seg retten til bruk av vold. Et spor fra dette går videre gjennom John Locke, som hadde et langt mer positivt syn på menneskets natur, og som dermed var mer orientert mot det demokratiske. Her er f.eks. eiendomsrett et viktig element. Og da er vi jo videre på det sporet som fører mot kapitalisme og John Stuart Mill. Dette er det liberalistiske sporet. Det vi skal merke oss er at størsteparten av humanistisk akademia aldri ble særlig imponert over liberalistiske ideer. I utgangspunktet var nok dette religiøst begrunnet. Liberalismens motsetning er det totalitære. Det går via Rousseau, som vi allerede har vært inne på.

Her tenker jeg det er på sin plass å komme med en egen refleksjon. Den handler om enkeltmenneskets sosiale livserfaring. Vår atferd formes av en vekselvirkning mellom individ og omgivelser. Her er det vesentlig å påpeke at mennesket er grunnleggende opportunistisk. Det er ikke nødvendigvis bare negativt ment, men heller er det snakk om evne til tilpasning her og nå, og evnen til å skifte strategi, dersom man f.eks. kommer i en annen sosial setting. Livserfaring handler også om våre møter med andre enkeltindivider. Da tenderer vi mennesker til å «kortslutte» at egenskaper vi ser hos andre, er permanente, altså ikke tilpasninger, men det er slik de er. Det beste eksemplet på det, er forholdet mellom leder og følger. Det har jeg vært inne på her. Det å være følger handler også om det jeg kaller for tenkesurfing, at man lar en annen tenke for seg, så slipper man å gjøre det selv. Dette gjelder særlig dersom man oppfatter andre som flinkere enn seg selv. Men det jeg er mest opptatt av her er den psykologiske effekten dette har på lederen. Lederens erfaring er altså at alle rundt ham er litt dummere, og derfor må ledes. Slik er det selvsagt ikke. Om lederen kunne forsvinne, eller omskape seg til flua på veggen, så ville han bli overrasket over det potensiale som finnes i andre, og som blomstrer i hans fravær. Dette er en del av det jeg kaller for alfa-effekten. Den slår til i stort omfang, dersom gruppen driver med systematisk diskriminering. I Saudi Arabia kan man ikke fatte at kvinner kan ha kapasitet til å ta lederposisjoner. Det er fordi kvinner er opportunistisk tilpasset den rollen de er tvunget inn i. Men nettopp denne rollen bekrefter jo denne oppfatningen på grunn av måten man ser kvinner oppfører seg på. I det gamle USA var det utenkelig at afrikanere kunne gå på universitet, eller ha lederposisjoner. Igjen handler det jo om selvbekreftende roller. Dette har en effekt på må måten man tenker om slike grupper på. Da er det opplagt at når mennesker fra overklassen, opplevde tjenerskapet, fattige mennesker, arbeidere osv. så er det lett å trekke den konklusjonen at dette er umyndige mennesker, som ikke kan overleve på egenhånd. De trenger en sterk hånd over seg, som en far som styrer sine barn. Det heter paternalisme. Paternalisme er et selvbedrag, det er en alfaeffekt, som oppstår på grunn av manglende refleksjon om sosiale vekselvirkninger mellom oss mennesker.

Dette grunnsynet på Jørgen Hattemaker, er sentralt i enhver totalitær ideologi. Forestillingen er at dersom ikke Jørgen Hattemaker holdes hardt i ørene vil «samfunnet gå i oppløsning». Det er bare det at et slikt forsett, som jo kan oppfattes som velmenende, vil ha noen bivirkninger. For den som tenker slik, stiller seg selv utenfor, som noe overlegent. Den dagen den totalitære lederrollen er et faktum, våkner villdyret. Makt korrumperer.

Rousseau, snakker om at individet må «tvinges til frihet». Men hvem skal da tvinge, om det ikke er noen som oppfatter seg selv som overlegen og berettiget? Etter hvert som Rousseau utvikler sin filosofi så blir jo denne friheten til religionstvang, et ideal om blind lydighet og dødsstraff for manglende engasjement, eller manglende tro som Rousseau vet er basert på «følelser». Setningen «Tvinges til frihet» vulgariseres til «tvinges». Setningen er jo en selvmotsigelse. For friheten begrenses av tvangen, den utvides ikke. Derfor blir det fort slik at tvangsbegrepet vokser, mens frihetsbegrepet blir borte. Setningen lyder: «tvinges til frihet». Alfa-mennesket hører: «Jeg har sosial aksept for å tvinge».

Rousseau kan kanskje tilskrives æren for å ha grunnlagt sosialismens grunntese hvor individet reduseres til et element i en kollektiv struktur med definisjonsmakt på virkelighet og moral. Da er sosialisme forstått som en ide om en stat som er totalitær, inngripende og går langt i å invadere individets personlige frihet. En vesentlig grunnpilar i dette er at individet skal elske staten, gå opp i den og bli en del av et kollektivt legeme. Her kan man hente ideer fra Hegels tankeverden. Her får vi også inn den dialektiske måten å tenke om dette på. Samfunnets utvikling er dialektisk, gjerne med tanke om en slags nødvendig historisk determinisme. Fra Rousseau beveger sosialismen seg etter hvert inn på to spor. Vi får den marxistiske varianten, som tar opp i seg det totalitære, den dialektiske historieforståelsen, og dermed også forutsigelser om proletariatet, som vil reise seg mot overklassen, og om kapitalismen som med nødvendighet vil bevege seg mot sin egen selvdestruksjon. Karl Marx utvikler en samfunnsforståelse basert på det klassedelte samfunn, og maktkampen disse imellom. Filosofien er generalisert til å gjelde alle samfunn, og oppskriften er lik for alle. Det endelige målet er et globalt sosialistisk verdenssamfunn.

Det andre sosialistiske sporet er sentrert om nasjonalstaten. Her er gruppeidentitet basert på nasjonalisme. Innenfor den sosialistiske bevegelse har vi altså to motpoler. Den ene er den marxistiske, basert på klasseidentitet, mens den andre er den nasjonal-sosialistiske, basert på nasjonal gruppeidentitet. Disse presenterer da seg selv som en venstre og høyre side i politikken. Men begge forakter de liberalismen, og i sin politiske diskurs søkes liberalismen mer eller mindre usynliggjort. Det nasjonalsosialistiske sporet begynner å ta form, allerede på slutten av 1700-tallet med tenkere som Schleiermacher og Herder. Herder utviklet et kultursyn som var relativistisk på den måten at det er meningsløst å måle en kultur med en annen. Kulturene er inkompatible. Det betyr at blanding av kulturer kun kan resultere i at begge kulturer degenereres. Dette blir en motsetning til ideer om at et og samme system skulle kunne la seg implementere i alle kulturer. Jeg har vært inne på lignende refleksjoner her og her. Jeg kommer nok til andre konklusjoner. Men Herder hadde altså ideer om dette med hver kulturs egenart, og verdien av å bevare en ren kultur (monokulturalisme). Dette kobles da opp mot nasjonen, og mot språket som en felles kulturbærer. Det er interessant å legge merke til at Herder levde på samme tid som Henrik Wergeland. Kanskje gikk det en nasjonalromantisk vind over Europa på den tiden. Så Herder ble altså en forkjemper for den tyske kultur, dens egenart. Dette innebærer også en superkritisk holdning til den engelsktalende liberalisme og modernisme. Herder var tilhenger av Hegel og Kant. Så her har vi tysk nasjonal-romantikk på gang. Med Schleiermacher, som også var ihuga kantianer fikk vi også inn plikt-tenkningen for fullt. Sammen skapte de to en entusiasme for den tyske disiplinen. Skole og utdannelse var hovedtema. Studentene skulle lære absolutt lydighet og kadaverdisiplin. Studentene skulle lære å oppgi seg selv (drepe villdyret), underkaste seg og elske den tyske nasjonalstaten.

Denne historien har selvsagt mange fasetter. For eksempel det at Napoleon invaderte tyske stater. Napoleon stod for alt det tyske nasjonalister foraktet: frihet, rasjonalitet og demokrati. Entusiasmen for det tyske virket samlende på de tyske stater. Men, et århundre senere skulle historien servere dem enda flere ydmykelser. Slike kollektive krenkelser legger veien vid åpen for ekstremisme. Dette er et bakteppe. Den politiske delen av dette oppstår i en tradisjon hvor dette er bakteppe. Den samme politiske tradisjonen med filosofien til Nietzsche og Heidegger, og ble til Fascisme og Nazisme.

Det 20 århundre preges av to store politiske eksperimenter, begge med bakgrunn i den sosialismen som hadde startet med Roussau på 1700 tallet. Begge er totalitære. Begge har antivitenskapelige trekk. Begge ser på liberalismen med forakt.  Fascismen og Nazismen blir begge overmannet av kriger, og i etterkant har de, til de grader, blitt moralsk diskreditert. Det hele kulminerer med Nazi-tysklands folkemord på jødene. Siden den gang ulmer det bare av dette i marginale miljøer.

I forhold til marxismen er historien en annen. Stephen Hicks analyse av denne prosessen er interessant. Ved begynnelsen av det 20 århundre har nok de fleste sosialister hatt en stor forventing om sosialismens fremtid. Her har vi en gjennomtenkt politisk filosofi, rasjonell samfunnsanalyse, og en strategi. I tillegg var moralen på sosialistenes side. Rettferdighet og selvoppofrelse foran egoisme. Støtte til de undertrykte mot overmakten. Denne forestillingen sitter fortsatt i. «Vi er de snille, mens høyresiden er de slemme», slik verdibørsens Anne Cathrine Myrtveit oppsummerte det en gang på radioen. Men som Stephen Hicks hevder, så falt det meste av de marxistiske forutsigelser om kapitalismen i grus. Kapitalismen undergravde ikke seg selv. Og proletariatet, i frie kapitalistiske stater, gjorde aldri opprør. Tvert imot fikk vi en blomstrende middelklasse. For eksempel: Den sorte befolkningen i USA er for tiden nr. 18 på listen over verdens rikeste befolkninger. Det er et hav av spenn mellom det å være fattig i USA, opp mot f.eks. Nord-Korea. Ikke bare blomstret kapitalismen, men det 20 århundre opplevde kommunismens fall. Etter hvert avdekkes også brutaliteten, gulagene, folkemord, brutalitet, vanstyre og korrupsjon. Den marxistiske doktrine har feilet på alle punkter.

Ifølge Hicks er postmodernismen et svar på den fortvilelsen og aggresjonen som oppstod i kjølvannet av å se de doktriner man har trodd på, ofret alt for, og forsvart med nebb og klør, bli lagt i grus. Noe av dette må nødvendigvis handle om benektelser. Den gamle strategien var jo å vente og se. Proletariatet vil til slutt oppdage uretten og bryte ut i revolusjon. Det skjedde ikke. Da har vi en ad-hoc forklaring om at kapitalismen deler ut velferd til proletariatet, slik at de blir blind for sin egen tilstand.

Jeg tenker at det å være troende sosialist, har likhetstrekk med det å være religiøs. Det er drømmen om paradis. Det er troen på en ide. Det er troen på det fullkomne samfunn. Hva gjør så mennesket når de empiriske bevisene mot egen tro, faller så grundig sammen? Det modne mennesket forkaster troen, og starter på den lange veien med nyorientering. Det er en vond og lang og hard prosess. Det fanatiske mennesket mangler kognitivt rom for en slik løsning. Her må vi til psykologien, med teorier om fornektelse, bortforklaringer og rettferdiggjøring. Det fanatiske mennesket samler seg om en kollektiv psykologisk benektelse. Kjernen i denne benektelsen heter postmodernisme.

Viktige poenger fra den politiske historien

 

1)      Fascisme og nasjonalsosialisme er ikke motsetninger til sosialisme, de er varianter av den.
Begge ideologiene er inspirert av filosofer som Rousseau og Nietzsche. Begge har ideer om totalitær kontroll av enkeltindividet. Begge forutsetter en elite som «vet bedre». Begge er kollektivistiske, og underkjenne individets egenverd. Begge har vilje til bruk av makt, manipulasjon, og utstrakt bruk av vold mot egne innbyggere. Begge ser med forakt på sine innbyggere. Det er for øvrig et tankekors at vår tids politisk Islam, har akkurat de samme trekkene.

2)      Kampen om moralen
I vestens marxistiske miljøer trodde man lenge at marxismen var moralsk overlegen alt annet. Utgangspunktet er jo en utopi om et godt og rettferdig samfunn for alle. Da skulle man trodd at de som kjemper for en slik utopi aldri vil ty til umoralske virkemidler. Det viser seg jo å ha slått alvorlig feil. For avsløringene har kommet på rekke og rad: Stalin, Mao og Pol Pot. Det sto sjelden bedre til i andre sosialistiske land, som Ceaușescus Romania, DDR og Nord-Korea. Min forklaring på dette er at sosialismen er blind for menneskenaturen, og da særlig alfamennesket, som jo er ekspert på å vulgarisere en hvilken som helst ideologi, og misbruke den til eget formål.
I så måte har selvsagt ikke kapitalistiske land gått fri for dette. Kapitalismen har opplagte psykopatiske trekk, og alfa-mennesket trives utmerket innenfor disse rammene. Da går det selvsagt ofte galt her også. Så jeg vil på ingen måte hevde at kapitalismen er mer moralsk enn sosialismen. Men det er noe med den kapitalistiske modellen, at den har sett alfa-mennesket i hvitøyet og til en viss grad tatt høyde for det. Man har skapt et rammeverk rundt dette, både politisk og økonomisk hvor kreftene balanserer mot hverandre. Det gjør at alfa-mennesket til en viss grad holder alfa-mennesket i sjakk. Men dette er ikke mulig uten en stat som i tillegg holder seg selv i ørene, også holder næringslivet i ørene. Men det er en hårfin balansegang.

3)      Det postmoderne samfunn er et alfa-regime
Summen av alle de politiske strømninger som har ledet til postmodernisme koker ned til at alt dreier seg om makt og hersketeknikker. Og som vi senere skal se så viser det seg at postmodernismen ikke fungerer som et helhetlig filosofisk system som man kan leve etter. Postmodernisme er summen av en rekke hersketeknikker basert på sofistikerte filosofiske resonnementer. Strategien er å underminere menneskets rasjonelle og intellektuelle kraft. Og dette brukes da mot det man oppfatter som motstandere. Da står vi igjen med makt mot makt. Dette er alfa-menneskets foretrukne arena.
Oswald Spengler: Distanserer sosialisme fra Marx og hevder at sosialisme krever et nasjonalt og organisk system. «Sosialisme betyr makt, makt og mer makt». Hans innvending mot marxismen: For rasjonell og orientert om teknologi.
Hegel: Virkelig frihet er full overgivelse til staten, som i Hegels tankeunivers er Gud instrument for å oppnå det «absolutte». Alle goder som mennesket eier, eies gjennom staten. Fritt oversatt (Hegel): «Dette endelige målet (realisere det absolutte) har den overordnede rett mot individet, som har som overordnet plikt å til å være et medlem av staten» «Man må tilbe staten, som en jordisk guddommelighet» «Kun den viljen som adlyder loven er fri». Hegel motsier Kant i at mennesket er et mål i seg selv. Individet er et middel til oppnåelse av et høyere mål.
Kollektivistisk ideologi krever innordning. Innordning krever overgivelse. Overgivelse krever at vi oppgir fornuft og egen vilje. Overgivelse av fornuft og vilje skjer med alle virkemidler: manipulasjon, ideologi, religion, tvang.

De tre bølger postmodernisme

Det hevdes at vår tids postmodernisme har kommet i tre bølger:

1)      Relativisering av sannhet (1960-1990)

2)      Likhet (alle kulturer er likeverdige) (ca. 90-2000)

3)      Dominante kulturer må aktivt undertrykkes (2000-)

Jeg vil nå beskrive og kommentere disse trendene.

 

Den første bølgen: Relativisering av sannhet og moral (ca. 60-90)

Stikkordet her er relativisering, av kultur, sannhet, og verdier. Derridas metode for dekonstruksjon, åpner nye rom for tanken. Det er ingen nødvendighet i å rangere en kultur over en annen, menn over kvinner, eller hvite over fargede. Vi får kulturrelativisme og verdi-relativisme. Det er ingen nødvendighet i at mine verdier dominerer over dine.

På det epistemologiske området er sannhetsbegrepet i spill. Man har tatt inn over seg svakheten ved forestillingen om absolutt erkjennelse. Man ser sammenhengen mellom språk og sannhetsforestillinger, og begrepsstrukturer i kombinasjon med logikk. Alt dette kommer i spill: hvorfor er min sannhet noe bedre enn din? Som jo Nietzsche påpekte helt klart: Der sannhet ikke eksisterer, er det kun makt igjen.

Man utvikler et begrep som «narrativ» (fortelling), begynner å analysere tekster (fordi språket er det eneste vi har), i lys av narrativer.

Det som åpenbart hører med i dette bildet er at dominansens influens i det sosiale univers blir tydelig. Derridas dekonstruksjon, består, i tillegg til analysen av begrepspar, forestillingen om deres gjensidige ekskluderbare (dikotomi), også av rangering av begreper.

Min analyse av dette er at det, man her får øye på, er overmaktens grep om tanken, via språket, via de strukturelle forestillinger, som definerer og fanger våre forestillinger om det sosiale univers. Man oppdager at det sosiale univers i ytterste konsekvens er definerbart i hele sin utstrekning, og at privilegiet med å definere har ligget i den patriarkalske kulturelle dominans, gjennom årtusener. Denne siste setningen er selvsagt ikke helt i tråd med hvordan jeg tenker. For det sosiale univers er ikke frikoblet fra realitetene. Men det er lett å innse at det er en alfa-tendens å ville ha det mest mulig frikoblet, fordi det forsterker maktposisjon.

Vi har altså her en teori, som ligner noe på min subjektivisme, men som vulgariseres i alfa-menneskets ånd. For dominans er inkompatibel med dominans, og den eneste måten å avgjøre dette på er makt mot makt. Man søker å dominere hverandre fordi dette er det eneste virkemidlet man står igjen med. Første bølge av postmodernisme kom neppe så langt som jeg beskriver her. Men grunnlaget er absolutt lagt.

Marxistisk dominerte postmodernister oppdager selvsagt ikke dette aspektet, fordi de mangler kompetanse på biologi og evolusjon. Som alle før dem, går de i den fellen at de legger «skylden» på ideologi, enkeltgrupper og konspirasjonsteori.

Den andre bølgen: Likhet: alle kulturer er likeverdige (ca. 90-2000)

Dersom alle kulturer er likeverdig, og ingen kan vite sannheten, og alt er relativt, er det urettferdig at noen grupper skal dominere over andre. Den dominante gruppen er da identifisert som hvite vesteuropeiske menn. Det som preger denne andre bølgen er kravet om likestilling, mellom kvinner og menn, mellom kulturer, religioner og etnisitet. Hele den vestlige sivilisasjonens utallige synder, på området, brettes ut. Vi har en fortid med rasisme, kultursjåvinisme, kvinnediskriminering osv. Kampen for å rette opp disse skjevheter og kompensere for våre tidligere synder er i gang. Vi får kvotering, lønnskamp, i tillegg til radikal omskolering fra barnehage av, i den hensikt å avlære alle de underliggende fordommer og diskriminere holdninger, som er preget i oss av årtusener med patriarkalsk dominans. Denne siste varianten, bør vi merke oss. Et skifte i normsettet som påvirker barn i barnehagen, vil senere endre kulturens normsett, og det går ikke mer enn 20 år. Dette er en tilsiktet effekt, og det slår i dag ut i resten av samfunnet.

Min analyse av dette er at vi her ser at alfa-mennesket igjen trer inn på banen. For dette indentifiseres som en maktkamp. Vi får kjønnsmakts-perspektivet, som fungerer som fortolkningsskjema i alle samfunnets analyser hvor makt eller dominans kan være relevant. Husk at vi har to drivkrefter i dette. Vi har drivkraften for rettferdighet, som genuint handler om likestilling, ethvert individs likeverdige muligheter. Så har vi makt-perspektivet hvor det handler om vinn eller forsvinn. Det gir to mulige strategier. Enten idealiserer vi likeverd, og rettferdighet for alle (speider mentalitet), eller så handler det om å vinne (krigermentalitet) over den dominante gruppen, som jo er identifisert som hvite vestlige menn. Vi må ikke glemme at relativisering av verdier åpner et moralsk vakuum. De gamle tradisjonelle absolutte verdiene er gravlagt. Ingenting kommer i stedet, annet enn at det er den til enhver tid gjeldende overmakt som definerer verdiene. Slipper vi alfa-mennesket til her, så vet vi hva som skjer. 

 

Den tredje bølgen: Dominante kulturer må aktivt undertrykkes (2000-)

Om vi tar for oss den virkelighetsoppfatningen at likestillingen går for langsomt, at vårt frie samfunn fortsatt sliter med rasisme, forakt og fordommer mot minoriteter, så er det på tide at man hjelper denne prosessen mer aktivt. Da handler det om viljen til å gi spesielle privilegier, rettigheter og prioritet til de grupper som er i den tapende enden av det sosiale hierarkiet. Man får ideer om at nå har det hvite patriarkatet herjet så lenge at det er på tide at de «holder kjeft» en stund og lar de undertrykte grupper slippe til. Kanskje handler dette om den erkjennelsen at «makt bare kan bekjempes med makt». Tatt til det ekstreme, kan virkelighetsoppfatning handle om at maktpyramidens toppunkt er ikke bare dominant, men også ondsinnet, konspirerende, manipulerende og opererer med hva det skulle være av redskaper i maktens tjeneste, i den hensikt å tviholde på egen posisjon.

Jeg er ikke blant dem som oppfatter at vi har en konspiratorisk strategi for å vippe «det hvite patriarkatet» av pinnen. Men jeg skal nå raskt forsøke å oppsummere de mekanismer som preger vårt samfunn, og som til en viss grad, tjener dette formålet:

a)       Moralsk overtak via offerkultur
Gad Saad kaller dette for «Victimology Poker». Han forteller følgende historie: Det var et skriftlig innlegg fra en dame som foreslo å utvide voldtektsloven med en paragraf om voldtekt via svindel. Det handler om at menn «på byen» lyver om inntekt, meritter og status, og på den måten «urettmessig» sikrer seg en billett til sengen. Når kvinnen våkner opp, dagen etter og oppdager, typen hverken er direktør eller har millioninntekt, så har sengelektyren vært på falske premisser og hun kan anmelde ham for voldtekt.
Gad Saad skal visstnok ha svart på dette innlegget og antydet at dette da også måtte gjelde 95% av alle menn som er på de mange dating-sidene.
Responsen kom tilbake i form av en reprimande, hvor han skal ha blitt truet i forhold til jobben. Da forteller han at han trakk «det store kortet». Saad er jøde fra Libanon, han er «farget», og unnslapp så vidt å bli henrettet før han kom seg derfra.
Da ble det stille i andre enden, fordi, som han forklarer, så hadde han større offer-vekt enn de han diskuterte med. På det grunnlaget vinner han diskusjonen. Vi har et offerhierarki, hvor den som er høyest opp på offerskalaen har den største definisjonsmakten.
Det å få rett, handler ikke lengre om analyse, eller resonnement, men om hvor høy din offerstatus er. Derfor blir gruppeidentitet sentralt opp i dette. For din offerstatus avhenger av hvilken gruppe du tilhører. Er du en handicapet, lesbisk, farget kvinne fra den tredje verden, som har blitt voldtatt, så nærmer du deg toppen av hierarkiet. Det du sier, vil da trumfe alt annet, fordi du kan skilte med alle disse verdifulle offer-identitetene.
Vi innser at et slikt regime for lengst har kastet, vitenskap, logikk, rasjonalitet og moral på den mentale skraphaugen.

b)      Sosial utrensning på basis av offerkulturen
Vi oppdager at offerstatus gir immunitet mot enhver form for kritikk. Fordi alt som kan oppfattes som kritisk, eller overtolkes, kan kalles for støtende. Det å støte et offer, bevisst eller ubevisst kalles for mikroaggresjon. Det å bli tatt i mikroaggresjon er moralsk helligbrøde. Da kan din jobb eller posisjon stå i fare. Vær obs på at dette er asymmetrisk. Et offer kan utøse sin aggresjon på «undertrykkeren», da dette både er vel fortjent og offeret får lettet på «sin byrde». På den andre siden kan «offeret» rope og skrike og trakassere hemningsløst, da offer-statusen gir berettigelse til å gjøre dette.
Den som begår mikroaggresjon, behøver ikke å være seg dette bevisst, eller på annen måte ha til hensikt å såre eller fornærme. Det eneste som teller er at mottaker, som da har en gruppeidentitet som kvalifiserer for offerstatus, opplever dette som sårende. Det er fasiten. Et eksempel på dette kan være transpersoner, for eksempel en person A, som ser ut som en mann, men føler deg som kvinne. Dersom person B, uforvarende sier «han» til person B, da har B, begått en helligbrøde som kan være nok til å sette ham i en sosialt vanskelig situasjon, særlig dersom han har en gruppeidentitet som ikke kvalifiserer for offerstatus.
Man blir også pålagt å varsle dersom man beveger seg inn på et tema som kan virke støtende. Det er det som kalles for «trigger-warnings». Og mennesker med offerstatus har krav på sikre soner hvor de kan føle seg trygg for ikke å bli såret (safe-spaces). Det å bryte disse restriksjonene, bevisst eller ubevisst, vil da kunne medføre reaksjoner, gjerne i form av sanksjoner. Det vi ser her er altså asymmetriske normer eller regler, forholdsvis strenge og vanskelig å overholde, som fungerer som kriterier for sosiale utrenskningsprosesser. Det vil si at de kan brukes til å sette personer man ikke liker ut av spill. Og dette er ikke bagateller. Dette medfører allerede i dag, selvsensur på forelesninger på universitetene, og det er svært alvorlig.

Den tredje bølges postmodernisme, i vår tid, merkes først og fremst som aktivisme. Da handler det om utfall, både på gata og i meda mot alt som defineres som sosial urettferdighet. Jeg ser mange problemer knyttet til dette. For det første skaper både massemedia, sosiale media og gateaksjoner, massesuggesjon. Massesuggesjon bringer frem villdyret i oss. Villdyret forsimpler og vulgariserer virkelighetsoppfatningen. Det forsimplede budskapet rammes stort sett inn av radikal-feministisk og marxistisk tenkning. Man demoniserer og bringer frem fiende-bilder av grupper man ikke liker. Dette er mobbe og trakasseringsmentalitet. Dermed holder man seg fortsatt med et dårlig menneskesyn, man skjerper konfliktlinjene, og forvitrer det sosiale klima ytterligere. Det lover ikke godt for fremtiden.

 

Multikultur

Mine generelle tanker og refleksjoner om kultur og kulturutvikling finner du her. Jeg tenker at monokultur er en dårlig ide. Derfor har jeg har alltid sett på meg selv som multikulturalist. Men da handler dette om en form for pluralisme. Det er ideen om at en og samme samfunnsmessige overbygning som kan romme flere kulturer og levemåter, som eksisterer parallelt. Men det handler ikke om å sette opp vanntette skott mellom kulturene. Innenfor kulturene kan man gjerne holde seg med ideer om «kulturens bevaring», men det er ingen overordnet styring som skal legge føringer hverken den ene eller den annen vei. Kulturutveksling er velkommen, og skal på ingen måte hindres. Dette er også viktig for å unngå at det bygger seg opp spenninger mellom kulturer.

Kulturutvikling og historie

Etter som Hicks beveger seg gjennom historien om filosofiens vei til postmodernisme, finner vi her og der tanker om menneskehetens historie, utvikling og formål.  For å starte med meg selv. Jeg er ikke tilhenger av noen form for historisk eller kulturell determinisme på den måten at historien eller kulturen har retning mot noe bestemt, et formål av noe slag. Jeg ser på kulturutviklingen som inkrementell og kaotisk. Disse to henger sammen. Kulturen er i dag, den samme som den var i går pluss alle påvirkninger som er skjedd i mellomtiden. I det ligger det en vitenskapelig determinisme. Tilstanden som er nå bestemmer den videre prosessen. Det betyr ikke at prosessen har et formål. Det må heller ikke forveksles med en skjebnebasert determinisme, hvor fremtiden er låst. Fremtiden er åpen, men enhver kulturutvikling vil, på ethvert tidspunkt, alltid ha utgangspunkt i sin egen nåtilstand.

Konklusjoner vi kan trekke av det er:

1)      Kulturer er påvirkbare (vitenskapelig determinisme).

2)      Kulturer er forskjellige. Fordi kulturer som er i en viss isolasjon fra hverandre, vil utvikle forskjellige tilstander (følger av at kulturutviklingen er inkrementell).

3)      Kulturers mangfold betyr også at kulturer kan sorteres og rangeres etter forskjellige målestokker.

4)      Den individualistiske etiske grunnposisjon impliserer at kulturer ikke i seg selv er selvstendige etiske objekter. Det betyr at å rangere kulturer opp mot forskjellige formål er etisk uproblematisk. Men det er vesentlig å påpeke at dette ikke er det samme som å rangere menneskene i kulturene. Dette kan sammenlignes med å rangere bedrifter. Vi kan ha gode og dårlige bedrifter, men det sier ingenting om enkeltmenneskene i bedriftene.

5)      Dersom kulturer er forskjellige så åpner det for at noen kulturer er bedre tilpasset sameksistens med andre kulturer, enn andre kulturer.

6)      Dersom kulturer er forskjellige så åpner det for muligheten for at noen kulturer er bedre, å leve i, enn andre.

7)      Hvilken kultur som er god å leve i, er individuelt. Det begrunner jo motviljen mot å sperre individer inne i kulturer.

De tre siste punktene avviker fra de andre ved at det også impliserer verdier. For hva vil det si et det er godt å leve i en kultur? Er ikke dette relativt, slik at noen trives bedre i en kultur, mens andre trives best i en annen kultur? Jeg tror det er vanskelig å benekte at svaret på det er ja. Det stiller oss over følgende utfordring: Dersom kulturer er påvirkbare, forskjellige og uten formål, hverken gudgitt eller naturgitt, hvem eller hva er det som da skal kunne sette det formålet, slik at våre påvirkninger kan få en retning mot noe?

Jeg opererer jo med et slags samfunnsoppdrag som en av grunnpilarene i min politiske filosofi. Jeg kan retorisk bli møtt med: Hvem er du som kan sette deg over oss alle, og komme med et samfunnsoppdrag, sånn helt ut av det blå? Mitt enkle svar på det er en referanse til friheten til å tenke og si hva vi vil. Kulturutviklingen kan kun formes av personer med makt og innflytelse. Men jeg foreslår et system hvor makten spres på mange (nettverksdemokrati). Det er selvsagt ingen garanti. Det eneste jeg kan gjøre er å appellere til det fellesmenneskelige, til empatisk etikk, til menneskets grunnleggende behov for frihet.

Min løsning på floken er en felles oppslutning om det felles menneskelige, om individets etiske verdi, men at dette ikke kan vinnes ved tvang. Fordi for mye makt samlet på få hender trigger alfa-mennesket i oss. Da er veien kort til alfa-regimet, til statsmonsteret. Staten er som et atomkraftverk. Vi må etablere solide mekanismer for monitorering av alle prosesser, slik at vi ikke får en sosial nedsmelting som skaper rom for etablering av alfa-regimet.

Mitt syn på multikultur er ikke tvangsmessig oppblanding av alt til en stor global smørje (assimilasjon). Den store globale kulturen eksisterer som en overbygning og et rammeverk som gjør det mulig for alle andre kulturer å leve godt sammen. Og dette blir jo på flere nivåer, av kulturer og subkulturer. Det multikulturelle kommer inn på den måten at kulturene ikke er lukket eller overlatt til seg selv. Vi har stadige utvekslinger i form av handel, mennesker, språk, kunst og alle slags kulturelle tradisjoner. Tanken er at dette beriker, og det aller viktigste, nemlig det jeg kaller for sosial punktering. Vi må lære å ikke forakte, demonisere, dominere eller hate hverandre. Det gjør vi best ved å kjenne hverandre, leve med hverandre, blande oss med hverandre. Dette står ikke i motsetning til alt det gode de enkelte kulturer har å by på.

Men kulturer er forskjellige. Og her kommer utfordringen. Kanskje kan man argumentere med at alt er relativt og ingen kulturer er bedre enn andre. Det kommer jeg tilbake til. Men menneskeheten befinner seg nå en gang i en fase av sivilisasjonsutvikling. Før eller senere vil denne utviklingen komme til en fase, hvor de fysiske barrierer og avstander mellom kulturene er brutt ned. Vi er på tur over i en global tilstand, enten vi vil det eller ikke. Det er ikke noe deterministisk over dette. Det er ingenting som tilsier at ikke denne utviklingen kan snu, og vi beveger oss i retninger som ingen aner rekkevidden av. Men akkurat nå har vi et momentum mot den globale sivilisasjon. Og her er det slik at de forskjellige kulturer har forskjellig kompatibilitet i forhold til dette.

Tenk på dette: dine etterkommeres ve og vel er avhengig av den sosiale arv du etterlater dem. Naturen er nådeløst brutal. Illusjonen om at naturen eller gudene har menneskene spesielt i tankene, når de forbereder sine neste handlinger er tapt. Naturen har ingen moral, intet formål. 98% av alle arter som har eksistert på denne kloden er borte. Dersom vi mennesker skal klore oss fast, så må vi forene oss i en felles visjon om å greie akkurat det. Da er det ingen vei tilbake. Veien går fremover. Vi kan ikke løse våre globale utfordringer, hverken på individuelt eller på nasjonalt nivå. På samme måte som at vi som individer må jenke oss og tilpasse oss det å leve i samfunn med andre, så gjelder dette også for kulturer. Sett i dette perspektivet så kan vi peke på trekk i noen kulturer som utgjør en trussel mot menneskeheten. Da snakker jeg ikke om enkeltindivider, men om ideologier, ideer og religioner som utgjør en risiko. Og det er klart at dette må adresseres. Men kampen vinnes ikke på tradisjonelt vis med krig, terror, konflikt eller hat. De memer som lever i oss, i form av religion eller politiske ideologier, kan ikke utslettes, men de kan «domestifiseres». Det vil si, temmes for kompatibilitet med høy sivilisasjonsgrad. Villdyret er i behov for justering. Vi må adressere hat-ideologier, forakt, gruppeidentitet, alfa-attraksjon, demonisering osv. Relativismen består i at alle kulturene blant oss aksepterer hverandre som likeverdige. Det betyr at jeg gjerne kan være stolt av min kultur, og dyrke vår identitet, samhold osv. Og jeg kan godt ha kritiske holdninger til praksis i egen-, og andre kulturer. Men likeverd betyr anerkjennelse og at man tolererer andre kulturer og andre levemåter. Man tolererer at andre mennesker finner sin vei opp i dette, så holder jeg meg der jeg trives best. Dette er likeverd. Og likeverdig blir vi ikke før det store flertall aksepterer at vi er likeverdige. Men dette handler ikke bare om holdninger. Følelsene i oss bedrar oss. Det er villdyret i oss. Villdyret står i motsetning til villdyret kunnskap, rasjonalitet og analyse. Det er fordi vi har en biologisk programmering i oss til å hevde oss selv og vårt eget på bekostning av alt annet. Vi er etterkommere av steinaldermennesker som hadde sin suksess nettopp ved hjelp av slike strategier. Men kunnskap, rasjonalitet og analyse er kommet til fordi det gir enda større suksess å samarbeide. Det er det som har skapt det menneskelige sivilisasjonsprosjektet. Det er en allmennmenneskelig logikk i at dersom kulturer skal kunne sameksistere med andre kulturer, så kreves det kulturell tilpasningsevne. Dette er ikke så forskjellig fra enkeltindivider. Det kreves noe av oss dersom vi skal få til å samarbeide. Det er dette som kreves dersom en kultur skal kunne eksistere i en global sivilisasjon. Min refleksjon om sivilisasjonsgrad, handler også om dette.

Postmodernistisk innflytelse på kunst og litteratur

Jeg har personlig stor sans for postmodernistisk innflytelse på kunst. Her er mitt generelle subjektivistiske syn på kunst. Jeg husker for mange år siden at noen snakket om såkalte fargelover innenfor malerkunsten. Muligens var det Ghoete, som hadde kommet opp med noe slikt. Min umiddelbare respons på denne type tenkning er protest. Jeg så umiddelbart for meg at slike lover kan være basert på personlige preferanser, kulturelle preferanser, ja kanskje også fellesmenneskelige preferanser på den måten at de fleste mennesker har noen preferanser som ikke varierer mye med kultur. Mitt poeng er at, på toss av dette kan noen oppleve det annerledes. Og de skal også respekteres. Det finnes med andre ord ikke noe objektivt rett og galt i kunst. Og det er vel egentlig et postmodernistisk grunnsyn på kunst.

Selvsagt kan man komme oppskrifter, på hvordan en god kriminalroman skal skrives, hvordan tekst kan utformes slik at det fenger, oppskrifter på en god poplåt, og sikkert også en rekke teknikker innenfor malerkunst og annen kunst som erfaringsmessig viser seg å slå godt an. Alt dette kan vel anses som «objektive» vitenskaper om måten man kan oppnå gjennomslag og suksess med sin kunst. Og dette kan man jo også se på som et gode, da det fører til produksjon av mye fint som mange liker. Men jeg er ikke enig i at dette kan gjøres til absolutte normer for rett og galt, eller god eller dårlig kunst. Og da er vi tilbake til mitt grunnsyn at verdsetting av kunst er subjektiv og avhengig av den respons den gir hos det enkelte individ. Den etiske koblingen her handler jo om respekten for individets autonomi.

Og noen av oss, inkludert meg er slik laget at jeg fasineres nettopp av regelbrudd, overraskende kreativitet, og multikulturelle blandinger, eller blanding av nytt og gammelt. I min barndom og tidlige oppvekst var mitt forhold til Beatles, nok så distansert. Vi fikk jo på ingen måte med oss alt som skjedde, og Beatles var for meg «She loves you», og «Obladi Oblada».  Det var først når jeg kom så langt at jeg aktivt interesserte meg for pop-musikk, at jeg fikk øye på Beatles store sensasjon fra 1967, «Sgt. Pepper Loenly Heart Club Band». Den oppdagelsen flyttet Beatles fra en beskjeden posisjon på min stjernehimmel til noe som nærmet seg toppen.

Men på ett vis, når man analyserer dette albumet så gjenspeiler det noe av de strømningene som preget 60-tallet. For her har man, i tillegg til enorm kreativitet, også dratt inn sjangre fra andre kulturer, og blandet nye og gamle musikkstiler, i tillegg til at man utnyttet datidens teknologi til det ytterste. Og flere av sporene fløt sammen med hverandre. Dette var vel begynnelsen til det man senere kalte for konsept-album. Poenget er uansett at vi her ser igjen trekk fra nåtidens postmodernisme i dette. Beatles brøt med det som var av musikalske normer på den tiden, hentet litt her og litt der og satte det hele sammen på en kreativ måte. Og jeg var blant dem som elsket slike krumspring. Så dette var en strømning i tiden, kanskje utløst av at kommunikasjon gjorde verden mindre, av TV og film som sprer informasjon, kunnskap, ideer og innsyn i andre kulturer og levemåter. Da er det lett å innse at vår egen kultur over generasjoner har sementert strukturer, ideer og normer, som ikke lengre er absolutt og som dermed kommer i et kritisk søkelys. Og dette gjenspeiles i kunsten, i form av provokasjoner, kulturblanding og mangel på respekt for de gamle kunstneriske normer. Generasjonskløften på 60 og 70 tallet var særlig drevet av musikalsk rebellisme.

Selvsagt handler dette også om film og drama, som jo fra den tiden også har utviklet stadig mer bisarre og surrealistiske retninger. Jeg er blant dem som elsket Twin Peaks.

Men poenget er at kunsten fungerer som samfunnets kollektive fantasi og uhemmede kreativitet. Det er det det kulturelle rommet hvor friheten er nærmest det absolutt ubegrensede. Og den kan være det fordi den er avgrenset innenfor nettopp dette rommet, som kalles kunst. En måte å vulgarisere det på er å miste denne avgrensingen, og flytte det hele over på andre områder, særlig politikk og måten vi innretter samfunnet på. For det krever rasjonalitet. Men det er vel nettopp mangelen på rasjonalitet som skaper mangfoldet og kreativiteten, og som av og til setter fyr på våre kunstneriske nerver. Innenfor det kunstneriske universet kan man fråtse i irrasjonalitet, surrealisme, provokasjon, kjærlighet, seksualitet, frykt, skam, vemmelse, raseri, liv og død. Men det utelukker selvsagt ikke det motsatte f.eks. struktur, system, byggverk, matematikk, logikk, rasjonalitet, religion, ekstraordinært handverk, ufattelige talenter osv. Det ene slår ikke hjel det andre. De postmodernistiske strømningene representerer en type frigjøring fra tidligere tiders mer strukturerte og rigide idealer. Og det er viktig i en kultur. Vulgærversjoner av dette må jo vøre forsøket på å diskreditere eller ekskludere, deler av dette, særlig det de mest innflytelsesrike i samfunnet ikke liker. Det modne samfunn og høy sivilisasjonsgrad forutsetter svært høy toleranse på kunstens område, humor inkludert. Toleransegrensen går på det vi forbinder med ytringsfrihetens yttergrenser.

Men uansett er det en viktig del av kunsten hvor man ikke kommer utenom rasjonalitet og vitenskap. Hvor hadde moderne musikk vært i dag, dersom vi ikke hadde hatt teknologi? Faktum er vel at teknologi alltid har fulgt i kunstens fotspor. Kunst har drevet teknologi, og teknologi har drevet kunst. Og det har kostet. I barndommen fulgte jeg interessert med på en serie som dramatiserte livet til Leonardo da Vinci. En scene har brent seg fast i mitt sinn. Han hadde laget et digert veggmaleri. Her eksperimenterte han med en teknologi, hvor malingen måtte varmes opp, for å tørke. Til dette brukte han store fakler. Men tragedien ble komplett, da det viste seg at malingen smeltet og hele bildet rant vekk. Det er åpenbart, når man ser bakover i tid, hvor mye teknologien har hatt å si for kunsten. Her har kunsten alltid ligget i frontlinjen. I tidligere tider var teknologien forbeholdt eliten og de aller mest velstående. Etter hvert som teknologien har blitt allment tilgjengelig har det åpnet mer og mer for at Jørgen Hattemaker også kan uttrykke seg gjennom kunst. Det øker mangfoldet dramatisk, selv om det uansett er umulig at alle kan leve av dette. Men på mange måter blir det uinteressant, fordi gleden først og fremst ligger i det å skape. Dersom det medfører at omgivelsene tar det til seg, og anerkjenner det, er jo det bare en bonus.

Jeg er av den oppfatningen at staten bør støtte kunsten, også den som er marginal, ja kanskje særlig den, fordi de mest populære kunstutrykkene jo som regel overlever på egen hand likevel.

 

 

 

 

Kulturell Relativisme

Relativisme i forhold til kulturer handler om at man ikke skal måle alle andre kulturer opp mot sin egen. Og det er jo en grei tommelfingerregel, men jeg tenker at den har sine grenser. Debatten om såkalt kjønnslemlestelse har jo bølget frem og tilbake. Jeg har alltid ment at dette er noe vi bør nekte å akseptere. Det er noe samfunnet bør forby. Men her har jeg, nå og da, blitt møtt med nettopp dette kulturrelativistiske kortet. For jeg kan anklages nettopp for å ha brukt verdiene i min egen kultur, til å måle en annen kultur.

Min respons på det er at, ja jeg er begrenset kulturrelativist. Hadde det dreid seg om klær, mat-tradisjoner, språk, musikk, ja til og med religion, så er jeg enig. Likevel forbeholder jeg meg retten til å være tilsluttet etiske normer som går utover dette. Også på det etiske skal man ha en viss toleranse, men ikke når det kommer til det jeg kaller for det universelt etiske, altså forhold som berører det enkelte individs mest fundamentale verdier, slikt som liv, livskvalitet, og personlig frihet. Dette er verdier som alle mennesker søker. Dette er med andre ord noe som går på tvers av det kulturelle. Vi er nå over på det felles menneskelige. I dag er mye av dette uttrykt i menneskerettigheter, som den store majoritet av mennesker her på kloden stiller seg bak.

Dette er den ene siden, altså den moralske. Noen vil kanskje da parere meg med at jeg da forfekter absolutt moral. Det gjør jeg ikke. Det er diskutert her.

Den andre siden av dette, er at kultur for meg, ikke er et etisk begrep. Derfor har jeg ingen problemer med å rangere kulturer i forhold til hverandre. Noen kulturer er bedre enn andre, men selvsagt avhengig av målestokk.

Min moralske målestokk er fred, livskvalitet, toleranse, og menneskehetens fremtid. Kulturer kan også rangeres opp imot dette. Jeg regner kulturer som er sterkt inkompatible med å kunne innordne seg et multikulturelt verdenssamfunn, som mindreverdige på den måten at de krever spesiell oppmerksomhet, og innretninger som beskytter andre kulturer. Da er min oppskrift å jobbe for å gjøre dem kompatible, gjerne over generasjoner. Det er ufattelig vanskelig. Men alle andre alternativer er enda verre.

Vulgariseringen av kulturell relativisme er nettopp at man ikke setter slike grenser slik jeg har gjort her. Det finnes altså ingen grenser for rett og galt, så lenge kulturen aksepterer dette. I så måte må vi akseptere alt fra slaveri, til Holocaust, fordi alt dette skjedde i kulturer som aksepterte dette. Dette er enda en ny variant av at enhver kulturell alfa-elite gis moralsk rett fordi de har makt. For det vil alltid være slik at flertallet tenderer til å «følge etter dyret» uansett hvor horribel ideologien er. Makt gir rett. Dette er alfa-menneskets drømme-scenario. Det er nettopp det denne type vulgarisering kan ende opp med.

Vulgariseringen av multikulturalisme

Bakgrunnen for utvikling av multikultur-begrepet, handler sannsynligvis om at det har gått opp for oss, for eksempel her i Norge, at vår majoritetskultur, nærmes begikk overgrep mot samene i tiden fra 60-tallet og bakover. Samene ble forsøkt assimilert i storsamfunnet. De ble nektet sitt samiske språk, og den gamle sjamanistiske religion deres ble overkjørt. I dag innser de fleste av oss at dette var en grov urett. Det er en gjennomgående holdning, at samene bør få beholde sin kultur, sitt språk, sin måte å leve på, og gjenoppta sin religion, om de ønsket det. Og det har skjedd et skifte i vårt syn på samene, som før var sett på som mindreverdige, mens vi i dag tenderer til å være misunnelige på deres flotte tradisjoner. I dag har samer grunn til å være stolte. De er likeverdige, og har like rettigheter (pluss noen særrettigheter). Alle som tenker slik, er i mine øyne multikulturalister.

Jeg er ikke fanatisk opptatt av at alt som eksisterer av kulturer skal bevares i en slags opprinnelig urform. Men jeg tenker det er viktig å ta vare på historien, og kunne studere det som har vært. Og jeg har intet imot at noen grupper spesialiserer seg på å leve på et tradisjonelt vis. Og da må de jo selv finne ut av hvor sterkt de skal gå inn for å konservere sin kultur. Utfordringen for storsamfunnet er å utforme dette på en slik måte at det blir rom for slike parallelle subkulturer. Her er refleksjonene om demokratisk grunnholdning, og den personlige frihet, vesentlig. 

Her er en kort oppsummering av mine argumenter for en multikulturell overbygning i samfunnet:

1)      Monokulturalisme er enten umulig eller umoralsk
Den som hevder monokulturalisme og samtidig individualisme driver med selvmotsigelse. Ideen om monokultur er grunnleggende kollektivistisk. Den vektlegger gruppeidentitet, og monokultur kan det ikke bli uten sterke konformative mekanismer. Enkeltindividet forsvinner i skyggen av dette. Og det åpner for etiske singulariteter og sosial utrenskning.
Det er ikke mulig å sortere verdenskartet på en slik måte at hvert landområde får sin egen monokultur. Det er ikke mulig, først og fremst fordi det er umulig å avgrense kulturer inn i egne monokulturelle sorteringer. For det andre fordi kulturene har levd infiltrert i hverandre, helt fra tidenes morgen. Å etablere et verdenssystem av stater av homogene kulturer, er derfor umulig. Det vil si at det finnes en mulighet. Det er etnisk og sosial utrenskning. Det er full krig hvor dominerende kulturer utsletter de svakere. Og her er det sjelden kulturens fortreffelige tradisjoner som gjør utslaget, men det faktum hvem som er flest og hvem som har mest. Og det handler som regel om tilfeldigheter. Dette alternativet er umoralsk, så vi går ikke videre med det her.

2)      Monokulturalisme er totalitært
Dette har jeg begrunnet her. I tillegg er det å bemerke at et ensrettet samfunn, hvor alle er like, er dønn kjedelig. Personlig er jeg sterk tilhenger av mangfold. Det er fordi det gjør oss, tolerante, fleksible, innovative og derfor også sterke.

3)      Det er bedre for kulturer å samarbeide enn å krige
Når kulturer samspiller, utveksler de ideer og tradisjoner, gener, og varer og tjenester. Dette er bedre enn krig og hat.

Siden tidenes morgen har kulturer støtt på hverandre og måttet forholde seg til hverandre. Det har jeg skrevet litt om her. Den som reise til et feriested som f.eks. Pattaya, vil oppleve den type multikultur som jeg idealiserer. På et lite område kan man oppleve all verdens språk, teste ut all slags mat-tradisjoner, handle med hverandre, møtes på barer og utveksle våre livserfaringer. Vi kan høre all verdens musikk-tradisjoner.  Vi kan møte en spåkone, eller gå i et tempel, og møte buddhismen. Vi utvikler bekjentskaper over kulturelle skillelinjer. Vi er mennesker og vi kan ta med oss gode erfaringer, nye ideer og kunnskap tilbake til vårt eget, kun som en gjensidig berikelse av våre liv.

Kultur i møte med kultur, vil medføre en viss grad av assimilering. Det vil si at noen individer går over i den andre kulturen, oppgir egen kultur og blir som de andre. Etter en generasjon, vil man ikke se forskjell. Andre individer vil integrere seg. Det vil si samspille med de andre, men likevel holde på egen kultur. Det beste eksempler på dette er jødiske kulturer rundt omkring i Europa. De lever blant oss slik at vi nesten ikke kan se eller vite at de er jøder. Likevel har de sine tradisjoner, regler og ritualer. Mitt inntrykk er at de fleste likevel er tolerante, åpne og har et grunnleggende godt menneskesyn på tvers av disse kulturelle, eller religiøse sorteringene. Slik kan kulturer leve sammen, omgås og berike hverandre uten konflikt. Det er denne måten å leve sammen på, som jeg betegner som multikultur.

Nå er ikke jeg naiv, på den måten at jeg tenker at dette er problemfritt. Villdyret vil alltid ha en viss tilstedeværelse. I dette tilfellet handler det om en latent fare for at mekanismer som driver frem gruppeidentitet, hat og massehysteri kan komme opp til overflaten og få overtaket.

Den modne tilnærmelsen til dette er å tåle at slike konfliktlinjer nå og da kommer opp til overflaten. Det er som å hilse på villdyret, tale det til rette, og aldri falle for fristelsen til selv å møte dette på samme nivå. Vi må unngå villdyr mot villdyr. Våre barn fortjener noe bedre enn dette.

Et samfunn som fungerer som en overbygning for multikultur, stiller krav, både til hvordan samfunnet er innrettet og til den enkelte kultur. Det vesentlige her er å kjenne forskjellen på nødvendige felles kjøreregler og den personlige frihet. Disse må balansere mot hverandre. Men dette stiller også krav til den enkelte kultur. Og kulturer kan måles i forhold til kompatibilitet med dette. Her er noen betingelser jeg tenker må være oppfylt:

1)      Ingen ambisjoner om å herske over andre kulturer

2)      Ingen dyrking av fiende- eller hat-forestillinger om andre

3)      Ingen ambisjoner om etnisk eller sosial utrenskning

4)      Full personlig frihet til å gå inn i, eller forlate fellesskapet, uten noen som helst form for sanksjoner eller trusler

5)      Full genetisk åpenhet (aksept av ekteskap og forhold på tvers av kulturgrensene)

6)      Humanistisk etisk grunnholdning (alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av tilhørighet)

7)      Evne til å praktisere sosial punktering

8)      Innordne seg til storsamfunnets felles kjøreregler og forordninger (samfunnets lover, politi, rettsvesen, kriminalomsorg, forsvar, demokrati, utdannelse osv.)

Opp imot dette går det an å snakke om kulturell kompatibilitet med en multikulturell overbygning. Vi skal være klar over at en kultur som er sterkt inkompatibel med dette, også er inkompatibel med å eksistere i verdenssamfunnet, som jo er og må bli den store multikulturelle overbygningen. De kulturer som ikke klarer å innordne seg i små skala, vil heller ikke kunne innordne seg i verdensmålestokk. Følgelig er det et mål om å omforme enhver kulturutvikling opp mot slike standarder som er nevnt over. Klarer vi ikke det, er menneskeheten dømt til å leve med krig og konflikt i all fremtid, eller helt til den dagen en totalitær monokultur får overtaket og begår etnisk og sosial utrenskning i global skala. Det lover i så fall ikke godt for menneskeheten.

Kulturer i seg selv er ikke individer. Derfor har de heller ingen etisk status. Kulturkritikk bør derfor være like tillatt som religionskritikk. Da snakker jeg ikke om trakassering. Heller ikke indignasjon på grunn av annerledeshet. Men åpenbart finnes det tradisjoner innenfor kulturer, som både kan være skadelige eller utgjør risiko for enkeltindivider. Det må være lov å kritisere slik praksis, og også å rangere kulturer og sette minstekrav for etisk standard og for kompatibilitet med en multikulturell overbygning. Dette er ikke å måle en kultur med en annen, men å måle den mot det som objektivt er nødvendig for at vi skal kunne eksistere sammen.

En del av vulgariseringen av dette er å gjøre denne type kritikk politisk ukorrekt. Den postmodernistiske venstre orienterte strategi er at all kulturkritikk er politisk ukorrekt, med unntak av kritikk av den vestlige kulturen, da særlig fokusert på den hvite vestlige mann.

Vulgariseringen av multikultur innebærer også å gjøre det multikulturalister ikke skal gjøre:

1)      Overfokusering på gruppeidentitet
Postmodernistisk praksis er overfokusert på gruppeidentitet. Individet er en sosial konstruksjon. Da står man kun igjen med gruppeidentitet (som jo definitivt er sosiale konstruksjoner). Og verden deles da inn i undertrykkende og undertrykte gruppeidentiteter. Dette er en motsetning til multikulturalismens ånd, som ikke handler om å måle kulturer opp mot hverandre, men å fokusere på menneskeverd, og opprettholde et godt menneskesyn, på tvers av kulturelle sorteringer.

2)      Peke ut, og definere enkeltgrupper som fiender
Postmodernistisk tenkning har definert alle hvite menn, kollektivt som toppen av det undertrykkende hierarkiet, og som fiender. Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, da det jo inne i denne bevegelsen jo finnes en rekke hvite menn, som hevder akkurat det samme. Kanskje blir de sett på som de store heltene (alfa-hannen som beskytter de svake). Man må jo selvsagt ha alfa-posisjoner for å kunne erverve seg en slik posisjon. Poenget er uansett at den multikulturelle ånd, med dette er forlatt. Det er ingen prinsipiell forskjell på dette og nasjonalisme.

3)      Ta i bruk monokulturelle virkemidler
Dette handler om politisk korrekthet, forsøk på å kneble motstemmer, voldsomme personangrep på annerledes tenkende, utvikling av ekkokammer og «safe spaces». Alt dette handler jo om ensretting, som jo er en opplagt monokulturell strategi. Alt dette er totalitære virkemidler, som jo er det motsatte av multikultur, som jo forutsetter mangfold. Veien hit går sannsynligvis steg for steg, via gruppeidentitet, mikroaggresjon, offerkultur og til slutt en ide om at «jeg har krav på å gå gjennom livet uten noen ganger å føle meg støtt». En slik holdning er ureflektert, eller totalitær. For jeg kan jo føle meg støtt av at du føler deg støtt. Hvem av oss skal da «vinne». Den totalitære løsningen er da at «hele verden skal tilpasse seg meg».

Vulgariseringen av multikultur er altså at man undergraver idealet, begrunnet i at man skal opprettholde det. Det er en type selvmotsigelse som bare alfa-mennesket kan drive på med uten å måtte svare for det.

Tillegg 1: Identitetspolitikk og offerkultur

Identitetspolitikk henger nøye sammen med offerkultur. Tidsånden i vår tid tenderer til det noen kaller for «The Victimization Olympics».  Noen ganger har jeg tatt meg i å reflektere over dette. Når vi møter mennesker i media, som har vært utsatt for noe, så gis de ofte en ekstra stemme. Dette er noe vi alle forstår og tar som naturlig. Mennesker som har opplevd mye urett, vekker gjerne vår naturlige empatiske appell. De har et krav på å bli lyttet til. Dette går jo igjen på at samfunnet rundt viser vilje til å delta i lidelsen, utvikle forståelse og lege alle sår. Et godt eksempel på dette er den gangen Kadra Yusuf gjorde hemmelig opptak av Imamer som anbefalte at kvinner lot seg omskjære. Dette hendelsen gav Kadra, en stemme i det offentlige rom. Og hele Norge lyttet til det hun hadde å si. Og det er jo en effekt som har vart til denne dagen. Selvsagt er det åpenbart at Kadra er et offer. Hun lever fortsatt i skjul og hun har blitt utsatt for mye trusler og vold. Så det skulle bare mangle på at hun ikke fortjener all sympati. Men, så er spørsmålet om dette gir henne en ekstra tyngde i å utale seg i ethvert spørsmål. Er det f.eks. slik at når Kadra uttaler seg om omstridte spørsmål, så er det nesten som å høre på fasiten?

Vi har åpenbart en naturlig tilbøyelighet til å la slike stemmer får høy vekt. Men selvsagt bør vi jo ta det kognitive arbeidet det er å vurdere oss selv kritisk i forhold til dette. For, ideelt sett er det vel slik at argumentet bør telle for seg selv (logos), uavhengig av hvem (etos) eller hvordan det fremføres (patos). Det vi oppdager er jo at offerstatus også kan, både brukes og misbrukes rent retorisk. Dermed har vi en åpning for at irrasjonelle argumenter får gjennomslag, fordi de avgjøres av hvem som snakker, ikke argumentet i seg selv.

Vulgærversjonen av dette er en reduksjon til at din stemmes gjennomslagskraft kun styres av din gruppeidentitet. Det kan være den sosialt emosjonelle bakgrunnen for identitetspolitikk.

En annen faktor handler om kampen for likestilling. Da handler jo det om at grupper av mennesker ikke blir hørt eller tatt hensyn til fordi de regnes som mindreverdige. Systematisk likestilling handler helt grunnleggende om overskridelse av gruppeidentiteter. En nærliggende respons på dette er jo da å søke å avdempe fokus på gruppeidentitet til fordel for et generelt menneskeverd, altså verdighetskultur.

Men vi ser raskt at dersom likestillingskampen endrer karakter fra å være en kamp om likestilling, til å bli en kamp mellom grupper, så snur dette bildet raskt i favør av forsterkning av gruppeidentitet. Dette handler om hvilken mentalitet som får gjennomslag i likestillingskampen. Er det en speidermentalitet (analyse, forståelse, etikk og rasjonalitet) eller er det en krigers mentalitet, som har fokus på å vinne over de andre? Jeg tenker at i dagens samfunn så er det det siste som har fått gjennomslag. Det kan forklares biologisk. Vi mennesker er utstyrt med en inngruppe- / utgruppe mentalitet (vi og de). Vi er utstyrt med alfa-attraksjon og vi fenges lett av demoniseringer og fiendebilder. Dette er mye mer fengende enn å måtte drive med kjedelig kognitivt arbeid, som jo kreves av analyse, forståelse, etikk og rasjonalitet. Igjen ser vi at det er villdyret som vinner dette slaget. Og det er interessant at den store motsigelsen som dette representerer i forhold til likestillingsidealet, at dette glatt kan ignoreres. Det er det som kjennetegner alfa-mennesket. Derfor er dette en vulgarisering av en sosial prosess som hadde et positivt utgangspunkt. Identitetspolitikk er en forutsetning for diskriminering. Ethvert folkemord er basert på identitetspolitikk.

Hvordan kan dette forsvares? Jo, da tar vi enkelt utgangspunkt i innledningen, som jo kan vulgariseres i setningen «offeret har alltid rett». Og offeret er en gruppe. Det er ikke bare en nålevende gruppe, det handler om hele denne gruppens historie, kanskje tusener av år tilbake, og all den rett eller urett den har gjennomlevd opp gjennom tidene. Dersom man summerer alt dette i forhold til vår tids historieoppfattelse, så kommer mennesker med hvit hudfarge dårlig ut. Men mennesker med hvit hudfarge blir for unyansert. For vi har jo også en annen viktig sortering, det er kjønn. Ser man på den historien, med vår tids historieoppfatning, så kommer mannen dårlig ut. Dermed identifiseres den hvite mann som resten av menneskehetens store fiende.

For enhver ekte humanist så er dette resonnementet, slik det her presenteres, svært provoserende. Og jeg tviler egentlig på at så mange vil gå med på at det er dette de står for. Så det er en viss fare for stråmannsargumentasjon her. Men det faktum at identitetspolitikk er i vinden, de sorteringer som gjøres og hvordan dette slår ut i sosiale prosesser, gir jo behov for å søke å forklare hva som kan ligge bak dette.

 Selvsagt har dette resonnementet innslag av både rasisme og sexisme. Jeg aksepterer det ikke og kan begrunne det, både etisk og ved å sette spørsmålstegn den virkelighetsoppfatning det bygger på.

Rent etisk går jo dette på ansvarsbegrepet. Her er empatisk etikk soleklar på at det er urimelig å ansvarliggjøre et individ for forhold det ikke har mulighet til å påvirke. Det går også på menneskeverdet: individets etiske menneskeverd er uavhengig av gruppeidentitet. Det går også på synet på lidelse: Lidelsens vekt er uavhengig av hvem individet er.

Disse etiske grunnsetningene er forutsetning for likestilling. Gjennom identitetspolitikken er de alle forlatt. Identitetspolitikken er derfor det motsatte av likestilling.

Til slutt vil jeg nevne enda en viktig faktor opp i det hele. Det er den psykologiske trøst det gir i å kunne tilskrive all urett man opplever til en gruppeidentitet.

Hva skal jeg som «hvit europeisk mann» si når jeg opplever f.eks. å bli oversett, undervurdert, krenket eller opplever noe som trakassering? Personlig har jeg mange ganger tenkt at det hadde vært fint å ha en knagg av gruppeidentitet å henge dette på: Jeg opplever dette fordi jeg er farget, kvinne, homofil, tykk osv. For da er det likesom ikke meg det angår, det er gruppen min som er diskriminert. Så kan jeg ta dette ut i form av indignasjon over et samfunn som diskriminerer, og jeg kan slutte meg til min gruppe, organisere protestmarsjer osv. Men dersom jeg er hvit mann, og ikke har noen av disse karakteristikkene, hva kan jeg da skylde på? For det er vel passe smertefullt å ta det innover seg at det både kan ha noe med meg, som individ å gjøre, og mye er sannsynligvis tilfeldigheter. Jeg er uansett ikke verdens midtpunkt. Poenget er at jeg tror at dersom jeg tilhører en såkalt utsatt gruppe, så tenderer jeg til å fortolke mye av det sosialt negative, i lys av denne identiteten. Kanskje er det bare promille av mennesker som kunne tenke seg å trakassere. Det kan gå årevis mellom hver gang dette skjer, men man utvikler en sårbarhet og en tendens til å overtolke omgivelse som følge av dette. Det er kun mennesker med markert høy-status, som blir behandlet som glansbilder. Alle vi andre vil til tider oppleve oss oversett, marginalisert eller mistolket. Det modne mennesket gjør seg slike refleksjoner, og søker bevisst å se verden i et mer positivt lys.

Tillegg 2: Copyright på kulturuttrykk

I forbindelse med «safe spaces» vil vi komme inn på den pågående diskusjonen om kostymer som støter. I skrivende stund har trenden skyllet over også vårt land da vår finansminister Siv Jensen postet seg selv, utkledt som Pocahontas, på sosiale media. Den påfølgende debatten på Dagsnytt 18 finner du her. Og da er det en annen side ved denne debatten som er tema, nemlig såkalt kulturell appropriasjon. Det betyr «å ta noe fra andre kulturer» da gjerne uten å spørre. Når jeg hører om slike ting forsøker jeg å forestille meg situasjoner som har «støtt» meg og min kulturelle bakgrunn. Da kommer jeg på mitt forhold til jula. I min barndom og oppvekst var jula det absolutte høydepunkt. Og den er symbolisert med juletreet, nissen, vinter, glitter og glans, julesanger, gaver og god mat. I dag feirer jeg i praksis ikke jul. Glansen er borte. Den er borte av kommersialisering, av konkurranse og prestisje, av at den begynner på høsten, når den skulle begynne lillejulaften, og ikke minst at julens symboler, nissen og alt dette er blitt internasjonal. I voksen alder har jeg oppholdt meg både på Gand Canaria, og i Thailand i jula. Det å se overdådige juletrær pyntet, sammen med sommer sol og varme gjør ikke annet enn å blassere det hele. Så jula er blitt borte for meg. Er jeg støtt av det? Kanskje hvis heg analyserer det. Noe har jo gått tapt. Men jeg har reflektert over det. Kanskje handler dette også om at barndommen, med all dens glans, for lengst er borte. Kanskje handler en sorg over tap av jula, også om at barndommens gleder, fantasier og forventinger tilhører en forgangen tid. I så måte så blir jula kanskje bare et symbol på en prosess som mange opplever. Kunne jeg finne på å klage på at kommersielle krefter og andre kulturer har appropriert disse gamle tradisjonene. Nei, det kunne jeg aldri tenke meg. Verden er i konstant forandring, og jeg kan ikke eller bør ikke ha noen forventninger om at verden skal tilpasse seg mine følelser opp i dette. For det er mine følelser. Andre kan ha andre følelser som kolliderer med dette. En verden i mitt bilde vil støte andre. En verden i andres bilde vil støte meg. Det finnes bare en logisk vei ut av dette. Det er å ta seg sammen og bestemme seg for å leve i en verden som uansett er der på godt og ondt.
Den kulturen som åpenbart har preget mest av verden er vår egen. Vi har hatt et omfattende vestlig kultur-hegemoni de siste århundrene. Nå er det kanskje på hell. Men på den tiden har det satt sitt preg på hele verden på godt og ondt. Nesten alt vi ser av byer, teknologi og infrastruktur i verden har vestlig opprinnelse. Dette gjelder også språk, film, musikk, religion og kunst.

I og med at jeg har thailandsk kone, så hender det at jeg ser thailandske såpeoperaer. Det er jo ikke mye jeg skjønner av dette, men mange ganger så reflekterer jeg over kulturblandingen. De gamle thailandske tradisjonene, deres fokus på åndeverden, blandet opp med teknologi og filmmusikk som åpenbart er inspirert av Hollywood. Her om dagen opplevde jeg at de brukte «Dovergubbens Hall», i forskjellige varianter, og den rullet og gikk i en nifs thailandsk såpeopera.

Jeg kan godt skjønne at andre kulturer ikke bare ser positivt på den innflytelse vestlig kultur har hatt, at de kunne ønske seg at deres egen kultur var like innflytelsesrik. Derfor blir det vanskelig å forstå, når nå vi i vesten endelig lar oss imponere av andre kulturer og henter fra dem, at dette betraktes som respektløst og støtende.

Det generelle spørsmålet her er: hvem har copyright på kulturuttrykk? Om vi studerer debatten i Dagsnytt 18, så innser vi at hele tenkningen er basert på kollektivisme og gruppeidentitet. Det heter seg at «vi» har kolonisert og utnyttet. Nei, vi har ikke det, men noen av forfedrene våre har det. Ikke en gang om vi tar på oss den norske identiteten, kan vi beskyldes for å ha kolonialisert land i den tredje verden. Men det er nå et sidespor. For et viktigs spørsmål som reises her er om «forfedrenes ugjerninger» skal gå i arv og rent prinsipielt ramme oss? Det er jo det vi kaller for arvesynden, og vi har lært oss å se på den som totalt urettferdig og umoralsk. Mitt syn på ansvar er klart: Det er kun mening i å ansvarliggjøre individet for forhold det har signifikant påvirkning på. Gruppeidentitet fører oss altså inn debatter om hvem som gjorde hva av våre forfedre, og hvem som tilhørte hvilken klan. Diskusjonen om rastafari-hår endte opp i en diskusjon om i hvilken kultur flettene oppstod. Om vi skulle ta den postmodernistiske strømning, ellers på alvor her, så forutsetter jo avgjørelsen av slike spørsmål at man forsker på historien, og at man koster på seg å holde seg med en «metanarrativ». Men alt dette er jo noe postmodernismen bekjemper. Det kommer vi tilbake til. Men vi merker oss den asymmetrien.
Uansett er det slett ikke sikkert at vi alle er etterkommere av den kulturen som fant opp hjulet, eller som fant opp ilden.
Det er åpenbart at denne type tenkning ikke lar seg fange inn i noen form for objektive kriterier. Og det ble vel mer eller mindre direkte sagt aksepten av dette avhenger av om man føler at vedkommende respekterer den kulturen han eller hun låner fra, eller ikke. Det er med respekt å melde ikke et objektivt kriterium. For selvsagt handler det om åpningen for å kunne trakassere mennesker men ikke liker. Det å ta på seg en karnevalsdrakt sier ingenting om den personens syn på andre kulturer, livssyn eller politisk ståsted. Det å tillegge noen slike holdninger er stråmannsargumentasjon. Vi kan heller ikke forvente at Jørgen Hattemaker har store historiekunnskaper, eller utbredt kulturell finfølelse.
I det modne samfunn er kulturuttrykkene en del av menneskehetens felles kulturarv. Ingen har copyright på det. Mesteparten er likevel ikke oppfunnet av noen, men heller sosiale paleo-konstruksjoner. Så kan det være at noen får negative følelser av dette, men det modne mennesket ter selv eierskap til slike følelser og forlanger ikke at all verden skal tilpasse seg han eller henne.

Nåtidens manifestasjoner av postmodernisme

Som sagt er hele vår kultur mer eller mindre influert av postmodernistisk tankegods. Når vi ser på historien bak dette, så er det ikke så rart. Jeg er ikke blant dem som er kronisk allergisk mot alt som smaker av postmodernisme. Tvert imot, tenker jeg at min egen filosofiske tenkning deler mange postmodernistiske reflekser og finner dem fruktbare. Men tankene må suppleres med modenhet, at vi ikke lar oss rive med i det sosiale spill og fanatisme. Mange av de temaene jeg tar opp i dette avsnittet handler om det jeg kaller for vulgarisering av postmodernistiske ideer. Det vil si at man tar postmodernistiske ideer, generaliserer dem, gjør dem allment gjeldende eller bruker dem som strategier for å oppnå gjennomslagskraft i det sosiale spill. Temaene jeg kommer inn på her, favner vidt, og gjenspeiler det jeg har klart å plukke opp av problematiske sider ved den utviklingen vi ser i dag.

Ånden er større enn realiteten

Hva er det eksistensiell filosofi egentlig dreier seg om? Mennesket har behov for å forstå, og mennesket har behov for å utrykke seg. Kanskje kan man sortere filosofien i to kategorier på bakgrunn av en slik sortering. Har vi overvekt på behovet for å forstå, så er vi naturlig inne i opplysningstidens filosofiske temaer, som jo er orientert om det å strekke seg etter å forstå virkeligheten, hva den er, hvordan den er, hvordan den fungerer, menneskets plass i dette, og min plass i det hele.

Behovet for å uttrykke seg, manifesterer seg som eksistensialisme, som er mer orientert om det å være, her og nå, og leve og leve ut. Da jeg vokste opp i adventistmiljø, så syntes dette skillet svært godt. Hovedtrenden var fokus på «Jesus elsker meg» eller på «kristenlivet i hverdagen». Dette inkluderte selvsagt også gudstjenesten, med sin allsang og sine ritualer, alt orientert om «det å være her og nå». Dette forbindes gjerne med «det åndelige», en slags ekstatisk tilstedeværelse her og nå. Det er neppe tilfeldig at «den hellige ånd» er forbundet med pinsefestens dag som det står om i Bibelen.

Den andre siden, som selvsagt er i mindretall er det nysgjerrige mennesket, som har behov for å forstå. Det skaper fokus på teologi, teksttolkning, bibelforståelse, vitenskap, historie, profetier osv. Også dette har sin representasjon i kristen tenkning. Da tenker jeg på Thomas, tvileren, han som måtte ha bevis på at det virkelig var Jesus som stod foran ham. Og Jesus viser ham arrene etter korsfestelsen. Dette tilsvarer vitenskapelig bevisføring. Og Thomas lot seg overbevise. Det tilsvarer erkjennelse basert på evidens.

Det vi skal merke oss her er den store vekten som legges på det «åndelige». I kristen tradisjon står «ånden» over fornuften. Tvileren Thomas blir rangert som nest best. Følgelig så ligger det innebygget en preferanse i den kristne tradisjon, som forherliger det troende, foran det tenkende.

Den som reflekterer litt over dette, vil innse at tvil er en evne som krever kognitiv kapasitet. Jesus snakker om «å ta imot som et lite barn». Det er vanskelig å forstå dette som noe annet enn skepsis til den menneskelige fornuft. Jo mer barn vi er, desto mer lik andre dyrearter er vi. Den kognitive kapasiteten er ikke ferdig utviklet før vi er i midten av 20-årene.

Poenget er at vi innenfor kristen tradisjon også finner belegg for en kritisk holdning til fornuften, og at fornuften rangeres under ånden.

Denne sorteringen går sannsynligvis enda lengre tilbake til steinalderen og kanskje førmenneskelig tid. Grunnleggende har mennesket behov for fysisk overlevelse, men kanskje enda mer sosial overlevelse. Den fysiske overlevelsen refererer seg i hovedsak til å skaffe mat og et trygt habitat. Begge deler har teknologi og forståelse som de viktigste suksesskriterier. Vi var jegere og sankere. Vi lærte oss på hvilke plasser, maten var å finne, hvilke sopper, planter og bær som kunne spises, og hvilke var farlige. Vi måtte lære oss å følge spor, studere detaljer og trekke slutninger om bevegelsen til et potensielt byttedyr. Vi trenger våpen for å nedlegge dyret. Jo bedre våpen, jo bedre suksess, jo mindre risiko.

Men tilbake i leiren er det andre utfordringer som venter. Her handler det om rivalisering, makt, kampen om partnere og ressurser, konflikthandtering osv. Her er det å kunne hevde seg, få gjennomslag for viljen, bli synlig, få oppmerksomhet, imponere osv. Og ikke minst gjelder det å avstå fra atferd som i verste fall kunne føre til drap eller utestenging. For overlevelse alene, er ikke bare ekstremt vanskelig, men også dypt deprimerende.

I menneskets mentale landskap er det sosiale universet større enn det fysiske universet. Det gir da også rom for å postulere at jo mer innpakket man er i den store boble av sosial bomull, desto mer frikoblet kan man koste på seg å være fra de fysiske realiteter. Rangeringen av dette er en typisk alfa-rangering. For det er ikke eksperten på utforming av fiskekroker og snører som er vinneren i det sosiale spill. Vinnere er de som er flinkest til å spille det sosiale spillet. Det det er det som ligger i mitt begrep om sosial rasjonalitet. Det er ikke like sosialt lønnsomt å være ekspert på fiskekroker, som det er å være ekspert på machiavellisk renkespill. Men like fullt trenger alle mat på bordet. Det ligger en brutal virkelighet i det at uten fiskekroker, så risikerer vi å sulte ihjel.

Den rangering som her identifiseres, er sannsynligvis biologisk forankret. Det kan nok i all hovedsak relateres til alfa-attraksjon. Erkjennelsen er da at det krever kognitivt arbeid for å overstyre dette. For denne rangeringen er ikke kompatibel med den modne sivilisasjon. For en sivilisasjon som forkaster fornuft og realitetsorientering er dømt til å gå til grunne, før eller senere. Det er kun en fornufts og realitets-basert sivilisasjon, som har mulighet til å unnslippe naturens nådeløse brutalitet, overleve og ta til stjernene.

Konfliktlinjen mellom modernisme og postmodernisme går også langs disse skillelinjene: Behovet for å forstå og beherske naturen, mot behovet for å hevde seg og overleve sosialt. Jeg sier at jeg ikke tror noe særlig på kulturell determinisme. Men kanskje kan det være et kulturelt trekk at når en kultur oppnår suksess, så skjer dette fordi kulturen klarer å opparbeide kollektivt livsoverskudd. Det vil si et overskudd av kapasitet til å drive intellektuell utvikling. Men dette er elitens privilegium. Og den blandes også opp med harde sosiale realiteter. Det sosiale spill blir stadig mer dominerende. Kulturell suksess betyr at avstanden til velstandsproduksjonen blir stadig større. Eliten mister bakkekontakt. Man utvikler en såkalt dekadanse, som er et forfall i moralske verdier som følge av sosialt spill. I denne interessante samtalen mellom Jordan Peterson og Camilla Paglia, er det åpenbart at Paglia ser på deler av den humanistiske akademia som dekadent.   Æreskulturen vokser frem, og man mister realitetsorienteringen. Kanskje er nettopp dette en viktig faktor til sivilisasjoners kollaps.  Det spørsmålet jeg stiller meg, er om postmodernismen er et uttrykk for akkurat dette. Dette kommer jeg tilbake til.

Hva med forholdet følelser og fornuft?

En viktig del av spenningen mellom opplysningstidens positivisme og anti-modernismen handler om forholdet mellom fornuft og følelser. En del av problematikken er sannsynligvis at de gamle begreper for dette er unyanserte. I alle fall på norsk finnes det ingen klar avgrensing, hverken av «fornuft» eller «følelser». Mennesket har nok tidlig oppdaget og navngitt forskjellen på «å tenke» kontra det «å føle». Vårt indre liv ble ofte lokalisert til hjertet. Forklaringen på det er sannsynligvis Langes Loop. Hjernens responser forbereder kroppen på handling. I det mentale landskap merker vi det best i brystet, da gjerne sentrert om hjertet. Følelsenes synlighet handler om at de konkret og lokalisert. Så vi setter navnet «følelser» på denne type opplevelser.

Tenkningens synlighet handler sannsynligvis om språk. Jeg anser språket for å være en tanke-katalysator. Vi fører en indre dialog. Og siden den indre dialogen er en simulering av kommunikasjon med andre mennesker, så innebærer det at vi hører og ser denne aktiviteten for vårt indre. Så vi gir navnet «tenke» på denne type opplevelser.

Mens følelsene lokaliseres til hjertet, er tenkningen ikke så enkel å lokalisere i forhold til kroppen. I det gamle forbindes den ofte med ånd eller sjel. Vi kjenner jo godt de religiøse utrykkene av dette: «mitt hjerte og min sjel» som de synger om i salmesangene. Dette kan jo godt ha vært menneskets tidligste måte å uttrykke dette på. Men begrepene lever jo enda i beste velgående.

Den klassiske antikke filosofien var i stor grad opptatt av tenkning. Mye av dette drives av nysgjerrighet: Hvordan er verden? Hva er den egentlige virkeligheten? Hvordan fungerer tenkingen? Hvilke begrensinger har vi? Osv.

Denne orienteringen om tenkning og rasjonalitet var i hovedsak tradisjoner man holdt på med i Aten. Atens erkerival, Sparta ser ut til å ha hatt en annen tradisjon. Her var det vilje og følelser som regjerte. Sparta var en streng militær bystat. Sannsynligvis er dette stigmatiseringer, men poenget er at denne spenningen mellom vekt på følelser kontra fornuft, ofte refererer seg til tradisjoner og forestillinger om spenningen som en gang var mellom disse to bystatene. Mange av de filosofiske opponentene til opplysningstidens positivisme refererer ofte til Sparta, som et slags ideal for følelsens og viljens høyborg. I Hicks fremstilling, ser vi en rød tråd fra denne filosofiske motstrømmen og helt frem til det 20 århundres fascistiske og nazistiske idealer. For nettopp disse bevegelsene, som idealiserer makt, dominans, og militære styrker, er nettopp et uttrykk for akkurat det.

Da er det nærliggende å relatere den engelske positivismen til Aten og den klassiske aristoteliske tradisjonen. Det er en tradisjon med vekt på tenkning, kunnskap og rasjonalitet. Igjen er nok dette en stigmatisering. Men også her er det jo lett å peke på moralske feil, den vestlige imperialisme, misjonen og all utplyndring av land i den tredje verden.

Hvor stor sammenheng det er mellom filosofiske tradisjoner og den aktuelle utviklingen er vanskelig å si. Men det er i alle fall langs disse konfliktlinjer at skittkastingen foregår.

Som sagt hevder jeg at selve begrepene «fornuft» og «følelser» er utilstrekkelige til å kunne gjøre en god analyse av forholdet mellom disse to. Rendyrking eller vulgarisering vil gjøre oss blind for sinn. La oss begynne med fornuft. Her har jeg gjort en liten begrepsmessig opprydding. Den finner du her, men avgrensingen vises kanskje best her. Min mest grunnleggende åpenbaring er at fornuften alene er ute av stand til å gjøre beslutninger. For beslutninger forutsetter at systemet har evne til å foretrekke noe foran noe annet. Det får man ikke til ved hjelp av rene logiske slutninger. Det er her vi tvinges å referere til følelser, nærmere bestemt emosjoner. Men siden disse emosjonene, som oftest kun presenteres vår tenkning i form av språkløse verdier, så er vi ofte blind deres virkning på vår tenkning. Vi opplever det som «logisk» at vi må flytte oss når det kommer en bil rasende mot oss. Vi anser det som «fornuftig». Nei, sier jeg, dette er ikke en slutning som logisk fremkommer på basis av fakta-premisser. Dersom du ønsker å dø, er det like fornuftig å bli stående. Det er kun dersom du ønsker å leve, at du innser at du må flytte deg. Om du ønsker å dø, eller å overleve er premisser som er totalt uavhengig av det faktum at en bil kommer mot deg, at den har en bestemt hastighet, en retning og en masse som sannsynligvis kommer til å knuse deg om den treffer. Alt dette er fakta, som enhver kan slutte seg til. Den usynlige premissen i dette regnskapet er verdien «Jeg vil leve» eller «jeg vil dø». Ofte er overlevelses-verdien så selvfølgelig at vi ikke ser den. Det er akkurat som at fisken ikke har noen forestilling om vannet den svømmer i. Det er først når vi ser noen, som med vilje blir stående, at vi blir utfordret på dette. Først da kan vi oppdage vår egen premiss om å ville leve, og hvor styrende den er på hele vår atferd. Hvor kommer denne premissen fra? Vi vet at den ikke kommer fra fornuft eller observasjon. Hvor kommer den da fra? Det er her min verditeori kommer inn og forteller at dette er en premiss, som er hentet opp fra dypet, fra det språkløse. Den har opprinnelse i emosjoner. Den har opprinnelse i opplevelse av frykt, angst og smerte. Du trenger ikke å ha disse emosjonene for å agere. De fleste vil vel bli redde om de ser en bil komme rasende mot seg. Men det holder likevel at fornuften har en hukommelse som refererer til tidligere opplevelse av skrekk eller dødsangst. Det er det som er verdier og de har opphav i organismens emosjonelle responser.

Rendyrking av fornuft, altså det jeg kaller for vulgarisering, er å rendyrke den blindheten jeg akkurat nå har forklart. Man kan komme opp med forestillinger omtrent som Henry Kissinger som sa at «Når jeg tar mine beslutninger så lar jeg meg aldri påvirke av følelser». Da er man blind for sinn. Og det kan være farlig. For ord kan fange og trollbinde oss. Når jeg har sagt at «jeg ikke lar meg påvirke av følelser», så har jeg pådratt meg en personlig og sosial forpliktelse, et ideal å leve opp til. Det blir en ideologi. Det betyr i neste omgang, at når følelsene sier ifra, så har jeg motiv om å kvele dem. Og selve motivet her er heller ikke logisk. Det er et sosialt motiv. Sosiale motiver, i seg selv, er langt mer anonyme, på grunn av at de ikke er så nært relatert til kroppslige responser, på samme måte som egoistiske emosjoner. Dette kompenseres på den måten at sosiale motiver hekter seg på de gamle mer primitive fysiske mekanismene, for på den måten å materialisere seg i det mentale landskap. Her står sannsynligvis frykten i en særstilling. Vi er redd for skam, mens vi begjærer sosial anerkjennelse. En sosial forpliktelse drives av sosiale tilbøyeligheter som prestisje, som igjen er frykten for å tape stolthet og ære, eller frykten for skam, som igjen drives av frykten for å blottstille egen utilstrekkelighet, eller sårbarhet. Den positive drivkraften drives av begjær, etter ære, beundring, sosial verdsetting, sosial gevinst. Intet av dette er logiske slutninger. Det er drivkrefter som evolusjonen har bygget inn i individets medfødte maskineri, og det representerer utallige generasjoners erfaringer, lagret i form av nådeløse sosiale sorteringer på overlevelse og reproduksjon. Disse mekanismene finstilte og formet villdyrets mentalitet. Selvsagt er dette også mekanismer fleksible nok til å ha en viss tilpasning til den aktuelle kultur individet eksisterer i. Uansett, så trenger ikke hele dette maskineriet å produsere en tilstand av affekt for å minne individet på de mentale straffer og belønninger som potensielt ligger i situasjonen. Det holder med å «true». Individet husker tidligere affekter, krenkelser, ydmykelser, men også suksess, anerkjennelse, oppmerksomhet osv. Alt dette ligger der, ikke nødvendigvis som episodisk hukommelse, men implisitt og språkløst, dermed også usynlig, men like fullt med signifikant påvirkning på individets atferd. I den grad vi får øye på det, kaller vi det for verdier. Motivet fremstår så selvfølgelig, så anonymt at individet risikerer helt å glippe på å se påvirkningen.

Så vi har altså et nærmest usynlig motiv av en sosial forpliktelse, skapt av utsagn av typen «jeg lar meg ikke påvirke av følelser», eller «jeg er strengt logisk». Det gir en prestisje og en forpliktelse, både i forhold til seg selv og til omgivelsene. Der har vi drivkraften til motivet om å kvele de mer synlige følelsene: «Jeg vil drepe villdyret». Det er bare det at villdyret representerer et helt spektrum av emosjoner, også kjærlighet, inderlighet, glede og ikke minst nestekjærlighet, det å bry seg om andre. Igjen: logikken i seg selv har ingen nestekjærlighet. En motivasjon om å kvele medfølelse eller empati, åpner for kynisme, ren-dyrkelse av egoisme. Psykopaten får fritt spillerom, alfa-mennesket blomstrer. De fleste av oss er enige om at folkemordet i Rwanda var barbarisk, rått og brutalt. Jeg så en gang en dokumentar om hvordan man samlet alle småbarn sammen for å drepe dem. Soldatene drepte dem ved å ta dem etter føttene og deise hodet i en murvegg. Ingen skal fortelle meg at ikke enhver normal soldat har noen følelser som må overvinnes før han går til verks. Noen kaller disse følelsene for sentimentalitet. Man har fått innpodet en metanarrativ om et folk som, med nødvendighet må ryddes av veien. Og alle soldater som rapporterer fra slike hendelser kan rapportere om hvordan villdyret drepes. Det første barnet er en skikkelig overvinnelse. Det neste går lettere. Så fortsetter dette inntil bedøvelsen er komplett. Følelsen er borte. Det som skjer er at det skal et kraftig kognitivt arbeid til for å overvinne, også medfølelsen. Det er slett ikke alle som makter dette. Men når man først har gjort det en gang, er det som om at de opponerende hjernecellene bøyer av. Kraften i motstanden svinner hen. Det utvikles en barriere for innesperring av medfølelse. Problemet er bare det at slike barrierer tenderer til å være lite treffsikre, slik at det går ut over andre følelser også. Drapsforsøket på villdyret i oss, ser ut til å lykkes. Men det er bare tilsynelatende. Dette er en ekstrem mental belastning. Et skadeskutt villdyr kan forfølge deg resten av livet, og drive deg til vanvidd.

Så det å rendyrke fornuften er en svært dårlig ide. I beste fall handler det om at man blir blind for den påvirkning som følelsene har for oss. Det skaper en farlig illusjon, som gir risiko for at man mister mulighet for innsikt, og i det å forstå seg selv, adressere dette og forvalte rasjonaliteten på en god måte. I verste fall risikerer man å ideologisere dette, kvele følelser, og gjøre deg til lydige redskaper, gå i tospann med alfa-mennesket, og begå de mest brutale ugjerninger. Det er oppskrift på folkemord.

Så har vi altså motkreftene til opplysningstidens positivisme, som etter min mening i større grad kan tilskrives Rousseau, enn Kant. Rousseau var ganske klar på at følelser tar presedens over fornuften. Han beskriver det omtrent slik at troen på Gud, er noe man bare føler. I den grad man anvender fornuften, blir man bare forvirret. Troen på Gud er altså basert på følelser, ikke på fornuft. Og siden troen på Gud er helt fundamental, for samfunnet, så betyr det at følelsene står over fornuften.

For å belyse dette er det nødvendig igjen å påpeke en stor svakhet i språket vårt. Det er at begreper ofte er upresise. I dette tilfellet handler det om at følelse-begrepet omfavner både intuisjoner og emosjoner. Det er sammenheng mellom disse, men de er ikke det samme. Les gjerne gjennom både min refleksjon om intuisjon og emosjon. Moderne psykologi opererer med begrepene «system1 og system 2» som for å beskrive de to forskjellige mentale prosesser som i stor grad relateres til henholdsvis det ubevisste (det intuitive system1) og det bevisste (system2). System1 er det jeg kaller for autopiloten. Den går flytende, uanstrengt og automatisk. Det er ikke bare emosjoner som kommer opp her, men i stor grad også forestillinger, ideer, innfall og ikke minst at det automatiserer noen oppgaver slik at jeg kan fokusere på noe annet. Jeg kan, for eksempel, tenke på filosofi, mens jeg kjører bil.

Mens bevisst tenkning(system2) oppleves langsom og anstrengende, så er intuisjonen umiddelbar og uanstrengt. Det er vanskelig å tvile på at intuisjonen, i vårt mentale landskap representerer overgangen, eller grensesnittet mellom det språkløse og det bevisst tenkende. Tar du bort språket er det lite igjen av bevisst tenkning. Bevisstheten er der, men ikke den velkjente tenkningen som vi mennesker er vant til. Får vi bort den språkbaserte tenkningen, så opplever vi sannsynligvis verden omtrent som mange dyrearter. Uten språket, er kanskje vi mennesker fortsatt smartere enn våre nærmeste slektninger, menneskeapene. Men vi ville kanskje blitt overrasket over hvor redusert den forskjellen hadde blitt.

Med denne nyanseringen i bakhodet innser vi at Rousseaus «følelser foran fornuft» er upresist. Når han snakker om troen på Gud, så antar jeg at dette refererer seg til intuisjonen. For det er nettopp intuisjonen som forteller oss om vi tror på noe eller ikke. Vi kan selvsagt gjøre fornuftsmessige overslag. Men fornuften ender som regel opp med usikkerhet (tvil). Det er bare intuisjonen som illusorisk kan kompensere for dette. Når man så kaller dette for følelser, så er vi igjen tilbake til at man tar med det emosjonelle i samme sekkepost. Det skjer sannsynligvis ubevisst. For man har ikke reflektert over begrepets manglende presisjon. Da er det fort å gå videre på denne vulgariseringsprosessen og si at min følelse av hat og forakt er mer virkelig enn min tenkning. Min følelse av vilje til å ville dominere tar presedens over mine analyser. Det var visst Schopenhauer som sa at «Jeg er ikke kommet for å tenke, men for å være». Virkeligheten i det «å være» ligger nærmere den språkløse verden av følelser, enn tenkningen. Det er dette sporet Nietzsche forfølger når han forherliger «vilje til makt», som en slags høyeste av all «væren». Kan du se hvordan man, ved hjelp av rasjonell tenkning, sparker beina under rasjonell tenkning? Vulgærvarianten av dette er at tenkning er verdiløst.  Du skal ikke tenke, men heller føle og handle. Den splinten naturen har satt i menneskets sinn, elimineres enkelt og greit ved å avvise det spesifikt menneskelige i oss. Det er å returnere til dyrenes intuitive og biologinære livsverden. Det er å åpne porten på vid gap for villdyret. Så i motsetning til fornuftsbasert vulgarisering, som dreper villdyret, så har vi nå den motsatte ytterlighet. Mennesket drepes og villdyret slipper ut av sitt fengsel. Resultatet av dette er menneskets natur i utemmet form. Det er steinaldermennesket. Rossous lengsel kan oppsummeres i en romantisk forestilling om en paradisisk steinaldertilstand. Det er mennesket i pakt med naturen, på samme måte som menneskeapene. Men, han innså jo at kulturutviklingen er enveiskjørt, og ikke kan reverseres. Derfor landet han på en ide om idealisering av den type stammestrukturer man ser blant naturfolk. Vår tids variant av dette har vi sett i Somalia, Afghanistan og Irak, der samfunnsstrukturene har brutt sammen, og samfunnene faller tilbake til sin naturtilstand, med stammer og klaner. Det er kun en type mennesker som elsker slike samfunn. Det er de som inngår i alfa-regimet. Befolkningen lider, og er desperat etter å komme seg bort derfra. I dag vet vi via forskning at, jo mer primitive kulturer, desto mer voldelighet. Jo lengre vi går bak i tid, jo mindre samfunnsmessig overbygning, desto mer voldelig og brutalt blir mennesket. Kanskje kan vi lære av hva menneskets naturtilstand egentlig dreier seg om ved å se på denne videoen. Her lærer vi at naturtilstanden er nådeløs brutal. En kultur som utvikler seg biologinært, vil over tid bevege seg mot et alfa-regime, som holder kontroll på massene via det grå mennesket og alfa-attraksjon.
Jeg synes også det kan være på sin plass å gjengi Yuval Noah Hararis fantasi om ti tusen sjimpanser på en fotballstadion, kontra ti tusen mennesker. Det vår evne til samarbeid som er nøkkelen til at vi klarer dette. Og evne til samarbeid er basert på vår kognitive kapasitet. Mennesket kan ikke fungere som menneske uten bruk av våre kognitive evner. Det er det selvsagt ingen som hevder. Men vi skal merke oss at en fanatisk vulgarisering av dette kan lede til slike illusoriske forestillinger.

Vi skal merke oss at villdyret i oss slett ikke er et harmonisk dyr. Det står i konflikt med seg selv. Hat og aggresjon står i konflikt med medfølelse og kjærlighet. Det er også viljen til dominans. Da er vi igjen tilbake til at en fanatisk rendyrking av «vilje til makt», nødvendigvis må føre til kynisme. «Man må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget, vi spiser omeletten».
Da er vi igjen tilbake til soldaten som knuser barnehoder mot murveggen. Viljen til makt er også å kvele medfølelsen. Selv om vedkommende skulle forakte fornuften, og forherlige viljen, så kreves det en kraftig kognitiv innsats for å overvinne, medfølelsen, nå navngitt som «sentimentalitet». Men i soldatens sinn er det nå fornuftens krefter som fungerer språkløst utenfor bevissthetsradaren. Den sender signaler som ber medfølelsen om å «holde kjeft». Men virkningen er den samme, som ved idealisering av fornuften. Man ender opp med å kvele medmenneskeligheten i oss. Det er alfa-regimets seier over mennesket.

Det er vesentlig å merke seg at, når alfa-mennesker tar fatt i en teori, gjør den til ideologi, til doktriner, så omformes dette alltid til instrumenter til bruk for å kontrollere massen. En vulgarisering av fornuften omformes til: Stol ikke på følelser. Drep villdyret, slik at du kan bli et lydig redskap i vår hånd. Medfølelse er sentimentalitet. Vi tar oss av moralen, ikke tenk på den. Og du må oppgi din egen vilje, som jo består av følelser. Vi merker oss asymmetrien: Vi (altså alfa regimets medlemmer) følger vår vilje. Du skal oppgi din vilje og adlyde.

Og, motsatt: Ikke tenk selv. Fornuft er for pingler. Følg din vilje. Ikke din vilje til å dominere, for det er ikke kompatibelt med oss, men din vilje til å elske oss, underkaste deg oss, og adlyde oss. Og igjen asymmetrien: Ikke tenk selv. Vi står for tenkningen. Vi tenker for deg. Din største dyd er blind lydighet.

Så hva kan man svare på en utfordring om rangering mellom fornuft og følelser? Poenget er at dette ikke lar seg generalisere. Jeg har noen refleksjoner om individets suverenitet, respekten for individet og anerkjennelsen av individets lidelse. En vulgarisert variant av dette kunne jo være at «når jeg føler noe så har jeg rett». Men jeg tenker at den som legger godviljen til innser at dette er vulgarisering. Det er enkelt og greit slik, at f.eks. om jeg ikke liker pannekaker, så kan ikke noen overstyre meg og si: «jo det liker du. For pannekaker er jo godt». Eller man kan si at «Det er en objektiv sannhet at pannekaker smaker godt, ergo tar du feil når du ikke liker pannekaker». Slike utsagn vitner om mangel på refleksjon over hva emosjoner er. Emosjoner er responser. Slår du deg i foten, så er smerten en respons. Det er meningsløst å si at «din følelse av smerte tar feil». Det er like meningsløst å ansvarliggjøre individet for dette. For responsen er ikke resultat av valg. Tvert imot, se på beslutningsteorien. Vår evne, til emosjonell respons på hendelser, er en forutsetning for individets beslutningsevne. I denne forstand så er følelsen noe gitt. Det noe vi kan registrere hos oss selv, og anerkjenne at andre rapporterer om.

Det å forstå dette, er milevis fra det å opphøye følelser, på generell basis, til at «hva jeg føler, er fasiten for alle, all verden, virkeligheten og alt som er». Dette er meningsløst, for vi vet at det eksisterer et stort mangfold av følelser i verden, og de er på ingen måte i harmoni med hverandre.

Så, på den ene siden har vi individet, med all dets selvopplevelse. Det skal respekteres og anerkjennes som en del av individets livsverden. Men det kan ikke på noen måte bli styrende eller definerende i måten jeg opplever verden på. Jeg kan godt tenke at både jeg og andre er feilbarlige, og at vi kan ha til dels store avvik i forhold til realiteter. Men det er noe som heter kontekst-fleksibilitet. Det er evnen til å koble seg fra sin egen livsverden, for en stund, i et forsøk på å forstå en annen. Det er en kunst, det er lærerikt, og det kan berike. Selv om jeg mangler tro på Gud, så trenger det ikke å være meningsløst for meg, dersom en troende er villig til å navigere meg inn i sin egen livsverden. Her kan jeg utvikle kompetanse på vedkommende begrepsrepertoar, forstå begreper og strukturer på den troendes premisser. Dette handler om utvidelse av egne mentale horisonter. Men det handler også om videreutvikling av gjensidig forståelse og respekt. Dette er på ingen måte i motstrid med min evne til realitetsorientering, til å basere min virkelighetsforståelsevitenskap og forskning.

Jeg tenker at noe av det subjektivistiske tankegodset som flyter rundt har utgangspunkt i denne type refleksjoner. Da tenker jeg at det handler om utvikling av positive mellommenneskelige relasjoner. Her fungerer min subjektivisme som en etisk katalysator til fred, forståelse og respekt mellom mennesker.

Men vulgærversjonen av dette kan fort ende opp i at «min livsverden er sann for meg, og sannhet er relativt, derfor har jeg ingen interesse av å snakke med deg om dette». Andre kan komme opp med at «siden vi skal respektere andres følelser, så blir jeg sint hver gang jeg ser kvinner med hijab, derfor må vi forby hijab». Og tilsvarende resonnement for å påby hijab. Enten vi vil det eller ikke, så vil våre friheter avgrenses mot hverandre. Det er en ufravikelig realitet i det sosiale univers. Ergo kan ikke alles følelser få presedens over alle andres. Og selv om noen desperat forsøker å oppheve logikken, så lar ikke denne lignings seg løse, selv ikke av alfa-mennesket i det sosiale univers. Noe av dette har jeg adressert her og her.

Enda en variant av dette handler om offerkulturen og det å bli krenket. Jeg er tilhenger av å anerkjenne at et menneske som rapporterer at det føler seg krenket, faktisk er krenket. Denne holdningen handler igjen om etisk menneskeverd. Opplevelse av krenkelse er opplevelse av angrep mot individets egenverd. Dette er selvdefinerende. Er jeg krenket, så er jeg krenket. Det er min egen subjektive opplevelse som definerer dette. Men det er så langt definisjonsmakten strekker seg. Vulgariseringen av dette er den oppfatningen at dette også gir en slags rett til å definere omgivelsene. Da handler det selvsagt om den anklagede. Da handler det om at den som opplever seg krenket har en slags rett til å stemple den anklagede, og gi det en slags universell fasit i det sosiale univers. Dette er ekvivalent til å benytte seg av aggressive strategier i vårt mellomværende i det sosiale univers. Utkommet av dette vil da avgjøres av hvem av partene som har den største sosiale gjennomslagskraften. Vi går glipp av tilgivelse, forståelse og forsoning. Resultatet er enda mer krenkelse, enda flere vonde følelser, vinnere som tråkker triumferende på tapere. Det er fritt frem for villdyret som umiddelbart henfaller til det urgamle alfa-spillet.

Det modne mennesket forstår fornuft og følelser, ikke som motsetninger men som et integrert hele. Min filosofi, som er ekte subjektivisme, integrerer fornuft og følelser ved hjelp av refleksjoner om beslutningsteori, rasjonalitet, atferdsdualisme og det komplekse mennesket.

Kanskje kan man si at modenhetens motsetning er fanatisme. Vulgariseringen drives av et fullkommenhets ideal. Opplysningstidens tro på fornuften kan vulgariseres til en ubetinget tro på fornuftens ufeilbarlighet og at den er grenseløs. Når disse svikter fristes det fanatiske mennesket til å vinke fornuften farvel, og ta til følelsene i stedet.

Vulgarisering av følelsene handler om å gjøre følelser til kongen på haugen. Når jeg føler noe, har jeg rett. Føler jeg at Gud eksisterer, så eksisterer han. Føler jeg at du er et avskum, så er du et avskum.  Oppdagelsen av at våre følelser kan «lede oss inn i fristelse» er like gammel som mennesket selv. Til å begynne med var jeg inne på begreper som «synd» og «vårt kjødelige jeg», som bilder og metaforer på ledesnorer som kan føre oss i ulykke. Vulgariseringen av dette er å drepe villdyret. «Ikke min vilje men din.» Da vipper man tilbake til fornuften. Slik går sirkelen, i en evig resultatløs jakt på det fullkomne.

Modenhet handler om å lære seg å leve med og akseptere det ufullkomne og det utilstrekkelige. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Fornuften er feilbarlig, og den har sine grenser. Følelsene gir oss mening, men de er lunefulle og kan lede oss i ulykken. Men det er det vi har, på godt og vondt. Så la oss bruke det for hva det er verdt.

Jørgen Hattemaker har alt å tape på vulgariseringen av problemet. For det er han som blir fortalt og manipulert med dette: Du kan ikke stole på dine følelser, heller ikke din tenkning, og du må drepe din vilje og ofre deg for oss. Det er Jørgen Hattemaker som blir manipulert til å forkaste sine egne mentale ressurser. Dette skjer aldri med medlemmer av alfa-regimet. Folket blir fortalt det de trenger å høre, slik at de kan bli lydige redskaper i overmaktens tjeneste.

Det modne mennesket lærer seg å leve med splinten i vårt sinn. Villdyret i oss, gir oss selve meningen med livet. Men vi vet også at dets store register av følelser og intuisjoner må analyseres, forstås og forvaltes på en måte som er mer kompatibelt med utfordringene i en moderne sivilisasjon. Til dette tar vi bruk all tilgjengelig kognitiv kapasitet, vitenskap og forskning. Splinten i vårt sinn kan avdempes ved integrasjon, analyse og kunnskap om hva det er for et vesen vi egentlig har med å gjøre. På den måten kan villdyret temmes. Helt tam blir det vel aldri, men nok til at vi kan fungere sammen på en god måte.

 

 

 

 

Kritikken av språket

Et grunntrekk i subjektivistisk tenkning er at logikk, matematikk eller logiske resonnementer, handler om forholdet mellom begreper, men ikke nødvendigvis om virkeligheten. Det handler om å forstå at våre kognitive funksjoner er ufullkomne redskaper, som individet benytter seg av i sitt forsøk på å forstå verden. En vesentlig del av dette er vårt naturlige språk. Også her kan man stille grunnleggende spørsmål ved forholdet mellom språket og den objektive virkelighet. En del av prosessen som ledet frem til postmodernisme, handler om ideen om at en slik forbindelse slett ikke er noen nødvendighet.

Jeg har lenge påpekt at språket, begrepene og de strukturene disse skaper, ikke bare er resultat av tenkning, at det bærer tenkningen, at det fungerer som en katalysator for tenkning, men også at det setter mentale barrierer for tenkningen. Dette er mentale og sosiale vekselvirkninger. Tenkning utvikler språket, og språket utvikler tenkningen. Og noen ganger utvikles det hindre, og tankesperrer. Disse kan så overkommes ved å sprenge seg ut av språklige strukturer (paradigmeskifter), men det betyr alltid dannelsen av nye strukturer. Språket er, med andre ord, et tveegget sverd, som både kan frigjøre, men også fange tanken.

Jeg har tidligere vært inne på det grunnleggende problemet med definisjon. Det er slik at, for å definere et begrep, så må vi bruke ord. Men ord er også begreper, som i sin tur må defineres. Dermed er vi igjen inne i en såkalt ondartet uendelig regress. Problemet inneholder seg selv. Og vi kommer ikke ut av dette på annen måte enn ved såkalte ostensive definisjoner. Jeg peker på stein og sier «stein». Dette lar seg gjøre på det konkrete planet. Dermed har vi en begrensing i språket som tiltar med graden av abstraksjon. Dyrs signalspråk er i stor grad knyttet til dette konkrete nivået. Faktisk hevdes det at manglende evne til abstraksjon også er en del av problemet med autister. Når en autist ser en kirke, så er det den konkrete kirken han er vant med. Han vil ha problemer med å sortere andre kirker inn i samme kategori. Autister, som etter hvert har kommet ut av dette, kan da forklare oss hva som er problemet, hvorfor autister har så store problemer med å tilpasse seg noe nytt. De evner ikke å abstrahere, slik at kunnskap kan gjenbrukes i situasjoner som ligner. Forståelsen av dette kan da videre lære oss litt om hvordan dyr oppfatter ting, og hva som skremmer dem. Poenget er at menneskets tenkesuksess, ikke handler om det konkrete, men om evnen til å abstrahere. Kostnaden er altså at abstraksjonene utgjør en latent risiko for at forbindelsen med realitetene, svekkes, ja til og med blir helt borte.

Mine viktigste refleksjoner, på dette området, handler om metafysikk, altså vår tendens til å anse abstraksjoner som realiteter, om det sosiale univers, hvor vi tenderer til å anse sosiale konstruksjoner som realiteter, og innenfor etikk, hvor vi tenderer til å anse begreper som etiske realiteter.  Poenget er at vi mennesket har en naturlig intuisjon for å forbinde begrepene med realiteter. Denne intuisjonen er sannsynligvis en arv fra den tiden da vi kun opererte med signalspråk. Det vil si at utviklingen av våre kognitive kapasiteter etter hvert har kommet så langt at den er blitt inkompatibel med vår mer foreldede språklige intuisjon. Men uansett kreves det analyse og kognitivt arbeid til å gjennomskue denne illusjonen.

Språkets svakheter og styrker er nok noe som har opptatt filosofer gjennom flere århundrer. Men det hele topper seg da filosofen Jaques Derrida, utvikler en metode for dekonstruksjon av tekst. Dette leder til det jeg vil kalle for en vulgarisering av hele problemet.

Her er en kort video som oppsummerer livet til Derrida Det er verdt å merke seg Derridas bakgrunn. Han vokste opp i en jødisk familie i Algerie, og måtte tåle hard diskriminering. Han ble blant annet tatt ut av skolen. Han opplevde spenningsfeltet mellom Jødedom, Islam og Kristendom på nært hold. Hver religion med sin hellige tekst. Kanskje er dette en personlig erfaring som satte sitt preg på hans tenkning. Da tenker jeg spesielt på at mye av hans filosofi handler om tekster. Men dette er mine vage spekulasjoner.

Derridas utgangspunkt var litteratur. Studiet av litteratur kan deles i tre typer tilnærminger:

1)      Fokus på forfatteren
Dette er det klassiske synet på litteraturen. Det handler om å fortolke teksten med utgangspunkt i forfatterens budskap. Vi vet jo at det kan vøre svært vanskelig. Men selvsagt hjelper det å kjenne forfatterens historie, hans samtid, kulturen og måten vedkommende anvendte språket på.

2)      Fokus på leseren
Dette ligner på mitt syn på kunst. Hvilke opplevelser skaper teksten hos leseren? Hvorfor oppleves den slik og slik? Finnes det noen fasit på hvordan teksten skal oppleves? Det er åpenbart at denne tilnærmingen går mer i subjektivistisk retning. I teorien finnes det en objektiv tilnærming på hva forfatteren kan ha ment. Det samme kan ikke sies i forhold til leseren. Jeg tenker at om man benytter seg av den ene eller den andre tilnørming, avhenger av teksten. Er teksten en roman, eller en morsom historie, er jo det viktigste hvordan jeg oppfatter det. Men dersom teksten er «et budskap fra Gud», en brukermanual, eller et politisk manifest, ja da er det åpenbart at det første alternativet er på sin plass.

3)      Fokus på teksten i seg selv
Den tredje varianten interesserer seg hverken for forfatter eller for leser, men om selve teksten i seg selv. Hva kan man få ut av dette? Det fleste jeg kan komme på er f.eks. analyse av syntaks, setningskonstruksjon, semantikk osv. Det høres kjedelig ut, men dette er da Derridas utgangspunkt. Det betyr at det øverste laget i språket, som er kommunikasjon ved hjelp av symbolspråk, blir ignorert. Det som analyseres er strukturer i selve teksten. Det er her Derrida utvikler den metoden som kalles dekonstruksjon.

Disse tre tilnærmingene har nær sammenheng den modellen for informasjonsprosessen, slik jeg har skissert den her.  Vi har et budskap og en avsender som koder budskapet, slik at det kan formidles via et medium. Så har vi en mottaker som tar signalstrømmen fra mediet, dekoder dette og får frem budskapet. I den perfekte informasjonsprosess, så skjer denne transaksjonen uten forvrengning. Men det naturlige språk er ikke perfekt. Den største kilden til forvrengning er nøkkelforvrengning. Det er at nøkkel for koding ikke har fullt samsvar med nøkkel for dekoding.

Derfor handler den naturlige tilnærmingen til dette, om alternativ 1, altså forsøket på å fange forfatterens budskap, så korrekt som mulig. Men, som jeg nevner, så er kanskje alternativ 3 det mest meningsfylte i forhold til kunst. For jeg trenger ikke nødvendigvis å oppfatte kunstnerens budskap for å få noe ut av kunstverket. Kunst handler jo mye mer om emosjonelle responser. Og da er vi subjektivister.

Men opp imot dette virker fokuseringen på alternativ 3, som jo egentlig er mediumet, noe mer teknisk og kjedelig. Like fullt er det dette utgangspunktet Derrida har. Det kommer vi inn på nå:

Kritikk av dekonstruksjon

Analyse av tekst, i seg selv, som ignorerer både mottaker innebærer at nøkler for koding og dekoding av språket er tatt ut av ligningen. Det betyr at alt som heter kontekst, og begrepsforståelse går med i dragsuget. Det vi står igjen med er et mønster, som man kan forsøke å finne system i. Med utgangspunkt i modellen for informasjonsprosessen, innser vi også at dersom konteksten forsvinner, dersom dette ikke er noe som kan dekodes, eller fortolkes, så forsvinner også meningen med det hele. Vi har ikke behov for en lang utredning eller dekonstruksjon for å oppdage dette. Det er en logisk konsekvens av de komponentene man tar ut av ligningen. Så uansett hva analysen måtte resultere i, så er forventningen om at dette skal kunne gi noen form for mening, allerede borte.

Jeg er fristet til å si at forskjellen på meg og Derrida, er at jeg har et teknisk rasjonelt utgangspunkt. Derfor anser jeg språket som et medium for kommunikasjon mellom mennesker. Og jeg vil typisk skissere opp en modell for hvordan en slik prosess skjer. Den er ikke vesensforskjellig fra det vi driver med i datamaskiner. Dette er ingeniørtenkning. Det er fingeren i jorda. Det er realitetsorientering.

Men selvsagt kan det jo være nyttig å se på språk og tekt, objektivt i deg selv. Det har man jo gjort tidligere, og skapt vitenskaper om setningsanalyse, syntakser, logikk, semantikk, og ikke minst, analysere språkenes utvikling osv. Vi kan også oppdage, som noen har gjort, at mennesket sannsynligvis har genetisk preferanse for en bestemt variant av alle mulige syntakser. Alt dette er vitenskaper som er med på å berike vår forståelse av oss selv og bruken av språk.

Vulgariseringen av dette er å generalisere dette, og gjøre det til en allmenn måte å forholde seg til all tekst på. Jeg skal ikke påstå at det var dette som var Derridas prosjekt. Egentlig tror jeg ikke det. Det fortelles at han følte seg misforstått. Men det kan jo godt være at den videre utviklingen av dette nettopp handler om at Derridas etterfølgere ble bergtatt av metoden, og generaliserte den. 

Grunnprinsippene bak dekonstruksjon er listet opp her. For å si det med en gang. Dekonstruksjon er en metode som er høyst teoretisk. Det krever en god del investering å forstå dette. Jeg har ikke innsikt. Men har fulgt noen foredrag om dette, slik at jeg kjenner konseptet. Her er de tre viktigste prinsippene:

1)      Finne begreper i teksten, som er motsetninger (uttrykker kontrast)

2)      De er dikotomiske (gjensidig ekskluderende)

3)      Begrepene er rangert (det ene er mer å foretrekke enn det andre)

Derrida kommer altså opp med en analysemetode hvor man, i teksten, finner frem til begrepspar som hører sammen, f.eks. «mann» og «kvinne». Så er ofte disse begrepsparene gjensidig utelukkende (dikotomi), så rangeres ofte det ene begrepet over det andre. Slik jeg forstår det er dekonstruksjon en type analyse som bryter ned dikotomien, og gjerne snur rangeringen. Med utgangspunkt i dette, skrev Derrida, ca. 40 bøker hvor han dekonstruerte forskjellige temaer.

Det som umiddelbart slår meg er at dette er en metode som ikke lar seg gjennomføre uten kontekst. Når jeg sier «mann» eller «kvinne», så utløser dette en rekke forestillinger, i meg knyttet til disse begrepene. Dette er kontekst, dette er noe som både handler om forfatteren og leseren som fortolker. Med andre ord brytes prinsippet om å se på teksten som frittstående, uavhengig av avsender og mottaker.

Slik jeg forstår dette viser denne type analyse at strukturen som slike dikotomiske begreper skaper i tekstene, aldri kan bli stabile. Det er en grunnleggende antagelse at vår oppfatningsevne er avhengig av kontraster, eller forskjeller. Et av mine eksempler på det kan være kulturell tradisjon. Et steinaldermenneske som ikke beveger seg langt, og som aldre møter andre kulturer, vil ikke ha begreper om kultur. Det er først i møte med andre kulturer, at man ser en forskjell som gjør hjernen i stand til å skape begreper om denne forskjellen. Det er samme resonnement som at fisken neppe har noe forhold til vannet den svømmer i.

Dette gjenspeiles i språket i form av at det oppstår begrepspar som beskriver slike forskjeller. For eksempel kvinne/mann, varmt/kalt, pen/stygg, sant/usant osv. Styrken på dikotomien i slike begrepspar avhenger av nyansering. Og her skal vi merke oss: Jo mer nyansering, desto mer detaljering, desto flere begreper, desto flere ord.

Min analyse av dette har utgangspunkt i refleksjoner om det naturlige språk, teksttolkning og begreper. Det som er vesentlig her er at mitt utgangspunkt for å forstå det menneskelige sinn, er evolusjonsteorien. I refleksjonen om det naturlige språk, kommer jeg opp med hypotesen om at det naturlige språk er et kompromiss mellom presisjon på den ene siden og kommunikasjonseffektivitet på den andre. Det har jo utgangspunkt i den antagelsen at jo mer presis et språk skal være, desto mer ressurser kreves det å kommunisere. Med andre ord kan ikke språket bli presist, fordi vi skal jo rekke å si noe meningsfullt til hverandre også. I dette ligger det også at store deler av grunnstammen i våre språk er paleo-konstruksjoner. Det vil si at ord og begreper ikke er helhetlig, gjennomtenkt og presist sturkurert. Og dette har fungert utmerket i steinalderen, men i vår tid med teknologi, vitenskap, politikk, lover og forskrifter, så oppdager vi at det naturlige språk har store svakheter. Så vi erstatter det blant annet med kunstige språk, som matematikk, der det er anvendelig, eller vi strammer opp begrepene via definisjoner.

Poenget er at analysen til Derrida kommer opp med resultater som er en nøyaktig forutsigelse av disse refleksjonene. Den enkeltes evne til nyansering kan variere. Behovet for nyansering kan variere. Og vårt livsoverskudd styrer hvor mye vi investerer i å nyansere. Vår hjerne optimaliserer også på energi og effektivitet. Ingeniørtenkningen sier: kompromiss, kompromiss, kompromiss.

Det at vi finner slike svakheter, er som forventet. Det fungerte optimalt i steinalderen, og det fungerer stort sett optimalt for Jørgen Hattemaker. Det er først når mennesket kommer dit at noen lever et liv bak skrivebordet, eller at det sosiale spill hardner til på toppen, at man begynner å ane slike svakheter. Er man perfeksjonist, eller fanatisk så kan jo det bli utålelig. Så vi finner alle mulige varianter i forhold til kjønn. Den gamle dikotomien holder ikke. Og kanskje finnes det utsagn, som forstått på en måte er sant, på en annen måte er usant, og på en tredje måte noe midt imellom. Hva mener vi når vi sier sant? Hva er naturlig i, motsetning til unaturlig? Virkeligheten er svært nyansert, og språkets evne til å fange alt dette, er begrenset.

Det er altså slike kontraster som skaper tekstens struktur. Derrida viste altså at slike strukturer er ustabile. Derav begrepet poststrukturalisme. Vi har altså en filosofisk retning som påviser svakheten ved slike strukturer. Vulgærvarianten av dette er avvisning av all struktur. For dette slo jo etter hvert inn i kunsten, og det kan jo være spennende. Akkurat det minner meg på en historie jeg hørte om den kjente musikeren Brian Eno. Han jobbet med veldig mange kjente musikere, og var kjent med problemet med at inspirasjon og kreativitet kunne tørke ut, når man var i studio og skulle lage ny musikk. Da hadde Brian Eno en metode som ofte virket. Han hadde laget en slags kortstokk med absurde forslag. For eksempel at man skulle bytte instrumentene mellom seg, eller spille bare med en hånd, stå på ett bein, osv. Poenget var at slike brudd, ofte kunne få kreativiteten til å eksplodere. Så har kanskje en fiks ide om å lage kunst uten struktur, kunne fungert på samme måte.

Poststrukturalismen slo også ut i arkitektur. Og det ble kanskje også spennende. Men verden er ikke bare litteratur, og kunst, den er også teknologi, vitenskap, politikk og juss. Dette var nok en spennende bevegelse, men ideen om å forkaste struktur generelt, er totalt umoden og perspektivløs.

Så Derrida har altså, via kompleks analyse, oppdaget det som min enkle refleksjon basert på teknologi og evolusjon kan komme opp med i løpet av fem minutter. Visdommen er at denne innsikten må møtes med modenhet, og ikke med blind fanatisme. Ja, språket har sine svakheter: men vi tar det vi har, og vi gjør det meste ut av det. Ja, strukturer er ikke stabile: men det er umulig å få det til å fungere uten struktur, så vi tar det vi har …

Det tredje prinsippet handler om rangering. Det viktigste her er begrepsparet mann/kvinne. Her har feministisk analyse fått blod på tann. Dette kommer vi tilbake til.

Rangering av begreper handler om tre muligheter:

1)      Tilfeldighet
Mitt første spørsmål er hvordan man kan lese rangering ut av en tekst uten å benytte seg av kontekst. Jeg har tatt meg den gjetningen at man f.eks. se på rekkefølgen. Jeg kan si «menn og kvinner». Så kan jeg anklages for å ha benevnt «menn» først, og dermed avslørt at jeg rangerer menn over kvinner. Ellers så tenker jeg at man bevisst eller ubevisst benytter seg av kontekst for å påpeke slike rangeringer. Eller man tolker teksten, er dermed på vei bort fra ideen om at teksten står for seg selv. Som en anekdote opp i dette kan jeg fortelle om at man i skrivende stund har en pågående debatt om oljeboring utenfor «Lofoten og Vesterålen». Alle politikerne snakker om «Lofoten og Vesterålen». Jeg er fra Vesterålen, og lurer på hvorfor Vesterålen alltid benevnes bak Lofoten? Rangerer Lofoten over Vesterålen? Handler dette om ubevisst diskriminering? Jeg har forsøkt å analysere denne, og kommer da opp med den hypotesen at Lofoten fra gammelt av var kjent for sitt eventyrlige fiske. Min bestefar dro jevnlig på «Lofotfeske». Dette har gjort at Lofoten tradisjonelt har vært mer synlig enn Vesterålen. Så kan det jo selvsagt også handle om at Lofoten er bedre markedsført som turistmål enn Vesterålen. Alt dette kan ha spilt inn. Så har jeg den hypotesen at vi kanskje tenderer til å sette det mest synlige av begrepene først i rekkefølgen. En mulig forklaring på dette kan handle om at språkmekanismen er optimalisert slik at de ordene man bruker mest, finnes raskest frem. De ordene man bruker mest, handler jo om det som er mest synlig i det mentale landskap. Så disse kommer først, der rekkefølgen ellers er likegyldig. I tillegg har jeg også den hypotesen at de mekanismene som konverterer budskap til språk, ikke nødvendigvis skiller så mye mellom ord og fraser. Fraser fungerer omtrent som ord. Igjen, dette er ingeniørtenkning. Sannsynligvis finnes både setninger, ord og fraser, som ferdigproduserte maler, som bare kan dyttes inn der det passer. Husk at vi taler flytende. Det skal enormt mye prosessering for å få til akkurat det. Så selvsagt finnes det snarveier. Summen av dette er altså at når jeg hører «Lofoten og Vesterålen», mange nok ganger, så lærer min hjerne frasen, og bruker den ukritisk, uten noen form for bevisst rangering.
Skal så jeg kunne anklage politikerne for å «diskriminere Vesterålen»? Vi innser at dette er meningsløs retorikk. Det er tøv.

2)      Dominans
Jeg har den enkle hypotesen at det dominante er mer synlig i det mentale landskap, og at dette selvsagt avspeiler seg i språket, av overnevnte grunner. Vi sier «kongen og dronningen». Og vi oppdager at det motsatte lyder unaturlig. Hvor kommer den fornemmelsen fra, om det ikke handler om en innlært frase? Men opprinnelsen til dette, kan nok ganske sikkert handle om at kongen, som jo representerer alfa-hannen, og som dermed representerer toppen i det maktregnskapet vi er biologisk programmert til å fokusere på, blir benevnt først.
Noen ganger har jeg reflektert over om rekkefølgen er tilfeldig når vi benevner par. Hva avgjør om vi skriver «Trine og Per», eller om vi skriver «Per og Trine»? Jeg er inne på tanken om at dette ikke er helt tilfeldig, og at man kan lese ut av dette, hvem som er den mest synlige personen i det paret. Dette er selvsagt ikke treffsikkert. Da er vi igjen inne på samme hypotese om tendensen til å sette det mest synlige navnet først, fordi det er det som brukes mest. En måte å teste dette på er å analysere familiene til Trine og Per. Kanskje er forekomsten av «Trine og Per» størst i Trines familie, og motsatt.
Selvsagt vil jo språket, ellers også avspeile underliggende holdninger i forhold til rangering. Men for å avdekke dette er man avhengig av en kontekst å fortolke det opp imot. Og er ligger jo muligheten vid åpen for feil. Samtidig er det viktig å påpeke at språkutviklingen i en kultur stort sett handler om paleo-konstruksjon. På samme måte som biologisk programmering, slår gjennom og sementerer seg i kulturen, så sementerer den seg også i språket. For den enkelte bruker av språket, så følger dette med som «nissen på lasset». Det handler hverken om bevisste eller ubevisste holdninger, men om mekanismer som benytter seg av et kulturelt språk, som er preget, enten av tidligere holdninger, eller holdninger som fortsatt lever i kulturen. Det å begynne å hakke på Jørgen Hattemaker, for dette handler i beste fall om mangel på refleksjon, men det kan også handle om fanatiske fikseringer, og i verste fall sosial utrenskning.

3)      Verdsetting
En av mine definisjoner på verdi er evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Og selvsagt vil dette avspeiles i kommunikasjonen mellom mennesker. Det sies at Derrida var opptatt av f.eks. at man rangerte talen over teksten. Det å sette seg til doms over dette, eller å generalisere det, er etter min mening en del av vulgariseringen. Vi kan ikke si generelt at tale står over tekst eller motsatt. Dette er to forskjellige måter å kommunisere på. Talen har noen fordeler, f.eks. at den er interaktiv og skaper en levende vekselvirkning mellom partene. På den annen side, krever det å produsere tekst, mer grundig gjennomtenkning. Det åpner for mer plan eller system i måten man formidler budskapet på. Samtidig er det noen ganger viktig at «bordet fanger», f.eks. når man skal skrive en lov. Sett i perspektiv så har jo det skrevne ord hatt en uvurderlig rolle i å bringe sivilisasjonen frem til dagens nivå. Så teksten er en fantastisk oppfinnelse. Men i dag, med dagens teknologi hvor film og tale spres like effektivt som skrift, så er jo også talen uvurderlig. Det gjør at vi som individer kan velge media etter som det passer den enkelte. Så det å være opptatt av hvordan noen rangerer dette, virker på meg meningsløst.
Selvsagt er det også slik at verdsetting skjer via individet. Dette vil gjenspeile seg i den enkeltes språklige uttrykk. Ofte finnes det ikke fasitsvar på slike oppfatninger. Men det er med i den store samtalen.

Summen av dette er at enhver tekst som gjennomgår denne type analyse, mister sin mening. Og det er jo ikke rart, all den tid forfatteren er irrelevant, konteksten er irrelevant, leseren er irrelevant, og det som da er igjen blir gjenstand for en analyse som river ordene i stykker, og tar med seg hva som måtte være igjen av strukturer og prioriteringer. Man blir stående igjen med en utbombet tekst.

Det sies at Derrida, utviklet en måte å skrive på som med vilje er kompleks og etterlater leseren i en forvirret tilstand. Husk at dekonstruksjon handler om å rive ned tekst. Men, den teksten som utfører raseringen, vil jo også i prinsippet være sårbar for samme våpen. Slik jeg har skjønt det, mangler Derridas tekster indre struktur, slik at det blir vanskelig å få grep om noe som helst, annet enn at teksten som er gjenstand for prosessen, fullstendig mister mening. Derridas utvikling av denne måten å skrive på, kan ha fungert som forbilde for mye av den litteraturen som kommer fra postmodernistisk hold i dag. Det hevdes at det finnes tjenester på nettet, hvor man kan lime inn tekst, og få svar på om den er postmodernistisk eller ikke. Det går jo en kjent historie om fysikeren Alan Sokal, som regelrett produserte en nonsens artikkel som konkluderte med at kvantefysikken støttet postmodernismen. Artikkelen, var produsert i en stil og i et språk som fikk redaktørene av et postmodernistisk tidsskrift til å trykke den, ukritisk. Men det er et sidespor. Poenget er uansett at vi her har en metode, designet for å ødelegge tekster, og som krever universitetsstudium for å kunne forstå og anvende.

Nå må jeg skynde meg å si at jeg oppfatter at Derridas intensjon kan ha vært den beste. Jeg tenker at tekstbasert ortodoksi, av type Bibel eller Koranen, aldri kan fungere autorativt, nettopp på grunn av svakhetene i det naturlige språk. En annen tilnærming til dette, er jo dekonstruksjon. Den viser jo det samme: at hverken språket, eller fremstillingen kan ha noe gudommelige opphav, all den tid det i seg selv er meningsløst og baseres på ustabile strukturer.

Derrida utviklet også begrepet logosentrisme. Logos betyr ord. Det jeg tenker dette adresserer er det Derrida, anså som overdreven tro på det rasjonelle, på det veldefinerte språket som kommunikasjon for alt dette. Når jeg sier «overdreven tro» så handler det kanskje mest om tendensen til å bli bombastisk, kategorisk og lite åpenhet for vidsyn og selvkritikk. I bunn og grunn kan dette ha adressert tendensen til å gjøre verden sort-hvit, til fanatisme, til skråsikkerhet, retorikk eller språklige hersketeknikker.

Derrida knytter mye av dette til språk, og måten språk brukes på. Jeg er inne på noe av dette her. Men samtidig tror jeg at dette problemet sitter dypere enn som så. Det handler om dominans, rivalisering, sosialt spill, men også om selvbilde og behovet for trygghet. Villdyret i oss vil ikke vite av usikkerhet eller nyanser. Det selvsikre er en holdning, som både er sexy og dominant. Dette er min måte å forklare fenomenet på. Det kan selvsagt ses fra flere vinkler. Min tilnærming skaper nok mer pessimisme. Dette er menneskelige trekk, som knyttes til dypet av vår menneskelige natur. Dersom det kun handlet om språk, kunne man jo hatt et håp om å avskaffe slike tendenser.

 

Derrida utviklet også begrepet «Aporia» som betyr forvirring. Poenget er at dersom man går langt nok i dybden på alle ting, så ender man opp med nyanser, motsigelser, uklarere spørsmål, eller kort og godt forvirring. På samme måte som meg, hevder han at vår evne til å leve med grader av usikkerhet og forvirring, ikke er et tegn på svakhet, men rett og slett et tegn på modenhet. Dette har jo nær sammenheng med erkjennelsesteori, men som jeg også påpeker, at evnen til å tvile er et særmenneskelig trekk. Så ja jeg kan se lyset i dette, så lenge vi ikke lar oss bergta og gjør akkurat det Derrida kanskje håpet vi ikke skulle gjøre, nemlig å trekke dette ut i det absurde.

Vulgærvarianten av dette kan manifestere seg som:

1)      Ødeleggelse av klassisk litteratur og kunst
Man dekonstruerer litteraturen i stedet for å lese den. Historien er ikke lengre interessant. Det eneste som gjelder er dekonstruksjoner som f.eks. avdekker at Shakespeare var «sexist». Man gjør med andre ord litteraturen verdiløs, fordi den avslører holdninger som ikke er politisk korrekte. Neste steg i dette er risiko for hærverk på kunsten (slik man allerede har gjort med verkene til Astrid Lindgren og Torbjørn Egner). Videre på denne veien er sensur, og til slutt ødeleggelse, slik som IS og Taliban driver med.

2)      Dyrking av det irrasjonelle
Derrida føyer seg inn i rekken av filosofer som er skeptisk til, eller advarer mot overdreven tro på egen fornuft og erkjennelsesevne (her er jo også jeg «skyldig»). Men det fordrer at budskapet mottas med modenhet. Dersom kritikken av rasjonaliteten trekkes for langt (vulgariseres), nærmer vi oss ideene til filosofer som Kirkegaard, og Nietzsche. Etter å ha sett ufullkommenheten i den menneskelige rasjonalitet, tar man ikke det man har og gjør det beste ut av det. En umoden perfeksjonist, som tenker alt eller intet, vil da stupe tvers gjennom de menneskelige lag av hjernen, og ned i dypet av villdyret. Her finner vi alt fra viljen til dominans (Nietzsche) til overgivelse av selvet til den store alfaen, som er Gud (Kirkegaard). Begge er absurditeter som Jørgen Hattemaker ikke kan tillate seg å tulle med uten at det går fullstendig galt. 

3)      Antivitenskapelige holdninger
Det er først og fremst i de humanistiske vitenskapene at vi ser tendenser til å bli bergtatt av dette. I de humanistiske vitenskap er innslaget av det sosiale univers mye større. Det åpner for alt fra machiavellisk maktspill, til sosialt spill til sosial definering. Og her er det åpenbart at den sosialt rasjonelle, får et langt større spillerom dersom man ikke trenger å forholde seg til, hverken rasjonalitet, dialog, logikk eller realitetsorientering generelt. Innenfor naturvitenskapene er selvsagt denne type ideer umulige. Logikk, struktur og realitetsorientering er basis-verktøy som vitenskapen aldri kan klare seg uten, og som har vært uunnværlige forutsetninger for dens suksess. Så kan man jo spørre om ikke disse to bare da kunne leve hvert sitt liv og ikke plage hverandre? For det første er konflikten allerede svært synlig. I dag sliter biologer og evolusjonspsykologer med fortsatt å holde seg inne i varmen. Konfliktlinjen mellom de humanistiske vitenskapene på den ene siden, og vitenskaper som evolusjonspsykologi og nevropsykologi, på den andre siden er allerede hard og brutal. Det er jo en historie i seg selv hvorfor det har blitt slik. Det har jeg vært inne på her, og her, og her. På området «mennesket som biologisk vesen» står deler av humanistisk akademia, på samme plan som kreasjonister står i forhold til evolusjonsteorien, eller som flatjordinger står i forhold til den heliosentriske modellen for solsystemet. Så dette er jo alvorlig nok.  Her omtales noen biologi-fornektende forskningsarbeider hvor man hevder at kjønnsdifferansen på kompetanse innenfor fysikk, skyldes at menn og gutter kan stå og pisse. Ja, du leste rett. Dette er produsert av akademiske miljøer i 2015. Men det som kanskje er den største bekymringen er at, mens naturvitenskapen er opptatt av teknologi, observasjon, matematikk osv. så er humanistisk vitenskap fokusert på sosiale prosesser. Dette gjør mange til eksperter på machiavellisk maktspill. Innslaget er altså større av personer som behersker sosialt spill, dominans og utallige hersketeknikker. Følgelig er sannsynligheten stor for at maktbalansen tipper i retning av humanistisk orientert akademia. Og det er åpenbart at mange av de som er bergtatt av dette spillet, gjør den empatiske feilslutningen at alle andre tenker som dem. Det vil si at alt man sier og gjør dreier seg om makt og hersketeknikk. Da blir katastrofen den at vi risikerer å få sterke maktsentra, som ikke bare har motiv for å undergrave naturvitenskapen, men også fortolker den naturvitenskapelige disiplin inn i et paradigme med omdreiningspunkt om makt og maktspill. I realiteten innebærer dette at det fysiske univers er irrelevant. Og slik vil det være så lenge ikke den sosiale verden rundt raser sammen, slik at de kommer ut av boblen og ufrivillig får stukket fingeren i jorda.

4)      Avskaffelse av logikken

5)      Avskaffelse av dialog
Dersom språket er diskvalifisert som kommunikasjonsmedium, logikken ikke gjelder og heller ikke rasjonalitet. Hva er det da å ha dialog om? All tekst oppfattes som signalspråk. Det handler om viljen til å dominere. Det handler ikke lengre om argumentet i seg selv (logos), men hvilken gruppe vedkommende som utrykker seg kan identifiseres med. Dette kobles igjen til et ensidig maktperspektiv. Alt vedkommende sies fortolkes snevert som hersketeknikker. Alle strukturer, alle fakta eller logiske slutninger, er patriarkalske konstruksjoner, utviklet for å undertrykke. «Hvorfor skal man eksponere seg for slike angrep?» Denne måten å tenke på leder til ideer om avgrensing av ytringsfrihet, ekkokammer eller strenge regler for politisk korrekthet. Vi har ikke lengre dialog for å utvide våre horisonter, men for å bekrefte og støtte opp om egne meninger og holdninger.

6)      At mennesket all språklig kommunikasjon forstås som signalspråk.
Hypotesen om språkets lagdeling, antyder at om man fjerner, det øverste meningsbærende laget i språket, så står man igjen med signalspråket. Dette er villdyrets-domene. Da er det fort gjort å oppfatte det slik at alt dreier seg om rivalisering, manipulering og makt. Da har vi kastet fra oss et av de viktigste redskaper som vi har til rådighet, for å kunne fungere sammen i et godt sosialt samspill.

Summen av dette er at Derrida, nok har gitt viktige bidrag til filosofien, men at samtiden og ettertiden har hatt en umodenhet i seg som har ført store deler av humanistisk akademia på ville veier. Det inkluderer filosofien selv. Kanskje er det nettopp denne prosessen som til de grader er i ferd med å bringe hele filosofien som fag i vanry. For her kan det se ut som at filosofiske miljøer er kommet inn i et destruktivt sidespor, av total akademisk meningsløshet, beskrevet i et overkomplekst språk. Går det an å stille følgende spørsmål: Har vår tids filosofi sviktet sin samtid?

 

Det postmodernistiske stammespråket

Jeg må bare innrømme at blant de fenomenene jeg skjønner minst av så er det ryktene om det postmodernistiske stammespråket. Selv om postmodernister holder seg med en kritisk språkteori, så medfører det selvsagt ikke at man slutter å bruke språket. Det er jo ikke mulig. Men en del av ryktene forteller at Derrida hadde et språk så var så komplekst at de færreste forstod hva han egentlig sa. Dette gjelder visstnok både tekst og tale. Jeg har hørt noen klipp på Youtube, hvor mannen snakker engelsk med fransk aksent, og selvsagt en høy prosent av ord jeg ikke forstår. Så jeg forstod heller ikke så mye. En hypotese jeg tok meg var at Derrida, kanskje utviklet en type språk som var resistent mot sin egen metode for dekonstruksjon. Det kan kanskje være, men ryktene sier at han også dekonstruerte teorien om dekonstruksjon. Mannen ble jo uvenner med Foucault på grunn av dekonstruksjon, men han skal visstnok ha vært like nådeløs mot seg selv. Likevel tenker jeg at en slik ballast kanskje vil påvirke ens språkbruk, slik at man i alle fall ikke går i de mest åpenbare språklige fellene. Men alt dette blir jo bare hypotese. Den videre historien handler i alle fall om at Derrida-inspirerte akademikere etter hvert har lagt seg til et slags akademisk komplekst språk, som til og med andre akademikere sliter med å henge med på. Det blir til en slags vår tids latin. Og så får vi spekulasjoner på om det i det hele tatt er noen mening eller fornuft i det som utrykkes. På sin Youtube-kanal har Gad Saad jevnlig seanser hvor han leser fra slike postmoderne arbeider, hvor han sliter med å holde seg alvorlig. Det er åpenbart at han oppfatter det som meningsløst tøv. Her tar han for seg en studie om sammenhengen mellom gresskar og hvit (sikkert rase). Og her leser han fra en nylig utkommet bok om … ja jeg vet ikke hva, og tydeligvis ikke han heller. Og det stopper ikke her. Gresskar-arbeidet antyder jo opplagt at temaene som velges virker meningsløse på enhver som ikke er overfokusert på den postmodernistiske grunnfortellingen som handler om maktforhold mellom grupper. Det ryktes at en stor del av universitetenes ressurser forbrukes på arbeider, som mer ligner på personlige dagbøker kledt i en slags kompleks postmodernistisk latin. 80 % av disse arbeidene blir aldri sitert av andre. Da snakker vi altså om ren skjær utlading av intellektuell humankapital, som kun produserer støy, uten mål og mening.

I denne videoen forteller også Gad Saad om at det finnes nettsteder som produserer postmodernistisk tekst ved hjelp av kode. Frasemakere som bare spyr ut vrøvl i vakker postmodernistisk ord-drakt. Men best er kanskje den tidligere nevnte historien om fysikeren Alan Sokal, som skrev en tulleartikkel som kobler kvantefysikk til sosial konstruksjonisme. Han sendte sitt arbeid til en velrennomert postmodernistisk utgiver, vel vitende om at. dersom de tok seg bryet med å dobbeltsjekke artikkelen så vil de raskt finne ut at dette er en bløff. Det gjorde de ikke, og han fikk artikkelen på trykk i en av deres utgivelser.

Dette kan man jo le av. Men det store spørsmålet som kommer ut av dette er dypt alvorlig. Hva er dette? Dette er noe som for tiden gjør et stort innhugg i samfunnets investering av intellektuelle ressurser i kunnskapsutvikling. Om vi nå tar utgangspunkt i at kjønnsmaktperspektivet og andre slike maktperspektiver er krigsperspektiver. Det vil si at dette ikke handler ikke kunnskapsutvikling i det hele tatt. I stedet handler det om en kamp. Dette er konstruksjoner, designet som mentale våpen, utviklet for å vinne mennesker inn i et fanatisk overfokus på en overforenklet modell av verden, og især sosiale prosesser. Kanskje bergtar disse ideene stadig større andeler av vårt akademia, på samme måte som religiøse virus bergtar det religiøse mennesket. Dersom dette virkelig er tilfellet, så er det svært alvorlig. For da har vi gående en sosial brann, et mentalt virus som rammer den vestlige kulturen der det smerter mest, nemlig midt i vår intellektuelle kapital. Er dette vår tids kollektive Alzheimer? Eller tar jeg nå fullstendig feil? Er det noe her jeg fullstendig misforstår? Hvordan kan jeg vite dette? Vel, jeg kan ikke vite det. Men jeg kan vite at kjønnsmaktperspektivet, anvendt på meg som hvit mann er meg fullstendig ugjenkjennelig og fremmed. Jeg kan vite at jeg oppfatter et grelt avvik mellom hvordan omgivelsene forstår meg og hvordan jeg forstår meg selv. Derfor kan jeg med stor sannsynlighet si at kjønnsmaktperspektivet på ingen måte fungerer universelt, slik noen tror. Og, siden nettopp slike perspektiver er så grunnleggende i denne forestillingen, så setter det store spørsmålstegn ved hele teorien.

Her er det jo også vesentlig å påpeke at postmodernistisk ideologi er aggressiv. Jeg kan vite at det samme perspektivet definerer meg, truer meg og krenker meg. Det sier jeg har privilegier jeg ikke har. Det sier jeg har holdninger jeg ikke har. Det forakter meg som en stråmann, designet for utløp av en kollektiv opplagret aggresjon. Dette er en hat-ideologi, uten etisk menneskeverd, som ikke er fremmed for å angripe andre, ødelegge liv, og som gang på gang har vist seg å ha potensiale hele veien ut til drap og folkemord. Bør jeg da ikke stemme mot enhver retning som bruker samfunnets skattepenger til å finansiere dette?

Mange ganger tenker jeg at det er synd at jeg ikke er farget eller kvinne. For da kunne jeg blitt en helt, som taler villdyret midt imot. Men, jeg er mann og dessverre hvit. Da er jeg skyteskiven, og alt jeg sier blir jo dermed fortolket som forsvar av meg selv.

 

Meta-narrativ eksisterer ikke

Narrativ er et moteord som betyr «fortelling» eller «historie». Jeg er mer komfortabel med å holde meg til det gamle begrepet historie.  Meta betyr overordnet. Slik at meta-narrativ egentlig burde handle om historien, som konsept. Men slik jeg ser det er brukt, handler det om den overordnede historien som vi holder oss med, og som inngår vårt fortolkningsskjema vi anvender til å forstå verden med. Da kan vi både snakke om det individuelle plan, altså min og din livshistorie slik vi oppfatter den å være, og på et aggregert plan, slik en gruppe eller kultur oppfatter sin egen historie. Det er viktig å poengtere at det er oppfatninger vi her snakker om. Og den kan jo til dels avvike ganske markant fra det som i realiteten var. Og i og med at dette påvirker vår atferd og sosiale prosesser, så betyr får dette signifikant betydning for våre liv. Det grunnleggende moralske spørsmålet er da om det er OK å bruke dette bevisst, altså lyve eller dulle oss inn i den fantasihistorien, som måtte passe, i den hensikt å forbedre våre liv. Et annet spørsmål er om dette virkelig forbedrer våre liv.

Men for å starte med det grunnleggende: Språk er kommunikasjon. Språk formidles mellom oss gjennom signalstrømmer. Enhver signalstrøm må fortolkes. For det naturlige språk er konteksten en del av fortolkningsskjemaet. Dersom man kobler fra konteksten, mister det naturlige språk en vesentlig del av sin funksjon som verktøy for kommunikasjon mellom individer. I en analyseprosess er denne type frakopling ikke nødvendigvis bortkastet. For det naturlige språk inneholder flere lag med informasjon. Og da handler det ikke bare om den informasjon vi har til hensikt å meddele, men også informasjon om selve språket, strukturen, preferanser og kanskje også ubevisste signaler. Analysemetoder av typen dekonstruksjon, befinner seg i dette terrenget. Vulgærversjonen av dette er å bli så bergtatt av dette at man benekter meta-historiens eksistens og funksjon.

Om vi nå går videre på denne veien så vet vi at populære filosofer som Michel Foucault, utviklet sin filosofi som i stor grad hadde omdreiningspunkt om forholdet kunnskap/ makt og også hvordan dette henger sammen med den kulturelle historieforståelse.

Dersom vi kombinerer dette med dekonstruksjon, som jo kobler fra historien, med en innsikt om at både kunnskap, historie, ja det meste av samfunnets innretninger gjenspeiler, konstituerer og definerer maktforholdene i samfunnet, så har vi her både en fundamental skepsis til meta-historien, og en slags legal filosofisk grunn til å slutte å forholde seg til det.

Og det kan se ut som det er der noen havner i sin tenkning om dette. Og kanskje er det verre enn som så. For dersom historien virkelig definerer og konstituerer samtidens maktstrukturer, så vil jo en viktig del av maktkampen handle om historieforståelsen. Og da er det uinteressant hvordan historien faktisk har vært. Det viktige er å skape en historieforståelse som definerer hva «vi» ønsker skal være dagens maktstrukturer. «Vi» handler selvsagt om det alfa-regimet som måtte eksistere i enhver gruppe, og som har ambisjoner om å utvide egen maktbase. Selvsagt er jo ikke dette noen ny innsikt. Det er jo vel kjent at historien er skrevet av seierherrene. Det betyr jo at all den historien vi hører om, og lærer om på skolen selvsagt kan være beheftet med slagsider i forskjellige retninger. Denne innsikten er jo også kjent fra de mange mektige regimer som har eksistert. Historie-sensur og forfalskninger er jo velkjent fra det meste av totalitære regimer vi har sett opp gjennom tidene. Det skjedde vel i Sovjet, og i de fleste andre kommunistiske land, ikke minst i dagens Nord-Korea. Og hvem vet hvordan både Islam, Jødedom og Kristendom har sett ut om det ikke hadde vært for nettopp denne innsikten, og viljen til å skape historier som passer.

Nå er ikke dette bare teori. I USA foregår det i dag en intens kamp for eller imot å fjerne statuer av bl.a. amerikanske sørstatsgeneraler. I mange byer er man allerede i gang med å begå hærverk mot hundreårs gamle statuer, fordi de ikke representerer vår tids kulturverdier. Nå kan jeg jo til en viss grad forstå at statuer f.eks. av Hitler eller Stalin, slett ikke behøver å stå midt i en travel handlegate, eller, utenfor et parlament. Man kunne jo i så fall bare ha flyttet dem litt. Ikke det at det hadde plaget meg å se en statue av Hitler i Berlin. Men jeg skjønner at dette provoserer ureflekterte mennesker, som anser deres tilstedeværelse som en anerkjennelse av datidens verdisystemer. Men jeg tenker at både Hitler og Stalin, er en sentral del av denne verdens fortid. Så om det hadde eksistert en statue av Hitler, så kunne den kanskje blitt flyttet inn i et museum. Poenget er å ta vare på, og studere, og lære seg å se historiske personer, også med datidens øyne. De aller fleste sørstatsgeneraler var slaveeiere. Og noen av dem gjorde nok forferdelige ting, både med slaver og andre. Det er svært få av oss som deler denne moralske holdningen i dag. En del, av det å bli moden, er å kunne studere slike kunstverk, uten å tenke at man også må akseptere verdisystemet til den kulturen eller de personer som skapte dette. Igjen må jeg minne på, at dette ikke er vesensforskjellig fra islamister som sprenger tusenår gamle Buddha-statuer.

Verden er blitt mindre voldelig. Moralen har gått fremover. Vi korsfester ikke lengre noen. Vi brenner heller ikke mennesker på bål, vi straffer ikke individer for psykisk sykdom eller avvikende oppfatninger. Vi holder ikke slaver, vi har fått demokrati og stemmerett for alle. Så langt synes vi at det menneskelige sivilisasjonsprosjekt, på tross av tilbakeslag, så langt ser ut til å ha et fremadrettet momentum. Skal vi da virkelig begynne å utslette sporene etter eldre kulturer, fordi de representerer noe som for oss i dag er umoralsk? For det finnes en annen måte å forholde seg til historien på, som er vitenskapelig. Har f.eks. den historiske Jesus eksitert? Hva med Muhammed? Når finner vi de første mynter som refererer Muhammed? Hvor gamle er de eldste levninger etter Koranen? Var Mekka en sentral handelsby på Muhammeds tid? Alt dette er faktaspørsmål, som søker å se forbi hva eventuelle propagandamakere prøvde å etablere. Det finnes gode prinsipper for å kunne si noe om historien, sånn rent objektivt. Det handler blant annet om parallell informasjon, om rimeligheten i det som fremstilles, og hva man kan finne av fysiske spor etter det som har skjedd. På bakgrunn av dette er det mulig å nærme seg spørsmålene analytisk. Selvsagt handler dette om hypoteser og sannsynligheter.

Hovedproblemet her er når denne type faglig vitenskapelig tilnærming til historien, blir ansett som en «metanarrativ» som hverken er bedre eller dårligere enn alle andres historie. Og siden hovedtyngden av forskningen er gjort i vestlig kultur, gjerne med hvite menn i hovedrollen, blir da dette fortolket inn i et maktperspektiv, altså at forskningsresultatene er utformet med henblikk på å opprettholde patriarkalske holdninger og undertrykkelse av minoriteter. Følgelig har vi her en drivkraft til å undergrave vitenskapelig historieforskning. Dette skaper igjen rom for en type fri diktning som passer bedre for ønsket politisk agenda.

Selvsagt kan også dette konseptet også utnyttes opp mot utsatte grupper og individer. Vi fra tar deg din historie, og erstatter den med en som passer vårt formål bedre. Det sosiale univers er som sagt definerbart.

Jeg tillater meg å påpeke at vår evne til å etterleve moralske prinsipper også avhenger av våre ressurser, vårt livsoverskudd, i det hele tatt handlingsrommet i den situasjon vi til enhver tid befinner oss i. Moral og normer er en sentral del av det sosiale spill. Ved hjelp av dette samler vi oss moralsk kapital, vi diskrediterer andre og vi utøver sosiale utrenskningsprosesser. Dette er vesentlige komponenter i alfa-menneskets verktøykasse. Vår kultur står på skuldrene til tidligere kulturer, som igjen står på skuldrene til enda tidligere kulturer osv. Vår blotte eksistens, og all den komfort vi nyter i dag baserer seg på kostnader av alle typer umoralske kvaliteter, som drap, slavehold, voldtekt, utroskap, overgrep, brutalitet, folkemord, plyndring av naturen, og utryddelse av utallige dyrearter.

Dette er ikke noe forsvar for alt dette. Likevel er det å bemerke at graden av utilstrekkelighet i forhold til idealer er jevnt økende bakover i historien.

Kultur handler i stor grad om øyeblikk. Jo raskere kulturen endrer seg, desto kortere er det kulturelle øyeblikk. Vi skal ikke mer enn et par generasjoner tilbake før vi kan snakke om at det var en annen kultur. Ingen av de sosiale krigerne som eksisterer i dag, og som vil rive ned monumenter fra vår kulturs fortid, kunne vel drømme om å gjøre som IS gjorde f.eks. i Mosul, hvor man ødelegger verdensarven, flere tusen år gamle minnesmerker om fortidens kulturer. Dette til tross for at de kulturer, som står bak alt dette, mest sannsynlig var grusomme brutale kulturer, med helt andre verdisystemer enn det vi holder oss med i dag. Og tenk på alt det verden har mistet, nettopp fordi andre kulturer i fortiden har operert på samme måten. Tenk på biblioteket i Aleksandria, på all litteraturen som er brent og ødelagt i moralens navn.  Og vi tør nesten ikke tenke på alle fortidsbyer, templer og monumenter som ikke bare er tapt, men med vilje er knust, for å omskrive historien. Tenk på alt vi har mistet. Hva er årsaken til at vi ser på kulturer som skapte vår egen kultur med forakt, mens vi ser med nysgjerrighet på andre fortidskulturer?

En hypotese kan handle om dette. En annen hypotese kan dreie seg om at vår kulturs kollektive selvbilde har fått seg et kraftig skudd for baugen, blant annet som følge av Holocaust, utbredt antisemittisme, kolonitiden, slaveri osv. Flertallet har jo sluttet med alt dette, og kanskje nåtidens generasjoner, skaper seg moralske markører ved å gnage på beinene av all denne umoralen. Poenget er at sannsynligheten er temmelig høy for at dette dreier seg om nok et utslag av sosialt spill. Man kappes i å være mest ytterliggående i sin moralske indignasjon over fortidens synder.

Så hvordan vil så fremtiden se på oss? Vi er en del av en kultur med enorm kulturell produksjon, byer, teknologi, kunnskap, kunst, musikk og enorme mengder litteratur. Men vi er også dyre-spisere. De aller fleste av oss har spist dyr, som er blitt alet opp, holdt i fangenskap, industrielt produsert, slaktet, partert, kokt og stekt og spist. Vi har holdt oss med store mengder kjæledyr, med svak lovgivning, og så godt som ingen kontroll på hva noen av oss kunne finne for godt å utsette dyr for. Ja, det er fortsatt nok å ta tak i av moralsk klanderverdighet i vår egen kultur. Hvordan skal de da bli med alt det positive vi etterlater oss? Skal det utslettes. Skal også vi bli «som om vi aldri har eksistert» som det står om i Bibelen?  Så alt vi strever med, som skal bli til gode for våre etterkommere, det kan vi bare glemme. For selv i vår tid har vi store flekker på vårt kollektive selvbilde.

Da jeg var ung, og vokste opp i adventistmiljø, var det jo ekstrem propaganda mot datidens popmusikk. Den ble forbundet med alt fra fri sex, narkotika, blasfemi, lefling med fremmede kulturer, satanisme osv. Man hørte sangene baklengs og fant okkulte baklengsbudskap osv. Så det ble platebål og alle mulige usaklige angrep på de forskjellige artistene. Personlig ble jeg ikke imponert av all denne propagandaen. For en ting er show, dramatikk og underholdning. Det er bare de mest naive som kobler kunstutrykket direkte tilbake til hva kunstneren privat måtte stå for. Her er det ingen direkte kobling. Og det går begge veier. Tenk på vår egen Knut Hamsund, som jo var kjent Nazisympatisør. Det kan være vanskelig å finne dette igjen i hans kunstneriske produksjon. Heldigvis har vi fortsatt et modent forhold til dette i vår tid. Tenk på alle de skuespillerne som blir hetset på gata fordi de har en skurkerolle i en eller annen såpeserie. For de fleste av oss er det jo lett å se tåpeligheten i dette.

Kulturer er det de er, og det de har vært på godt og ondt. Den modne tilnærmingen handler om å forstå. Og i den grad vi har livsoverskudd og ressurser nok til å ta enda flere gode moralske fremsteg, så bør vi føle oss privilegert. Perfekt vil vårt samfunn aldri bli. Heller ikke enkeltmennesket som lever i det. Uansett kan ikke hverken kultur eller enkeltindividet klare å navigere gjennom livets utfordringer, uten perspektiv. Perspektivet skapes av erfaring, hukommelse og fantasi og språk. Det modne mennesket søker å realitetsorientere dette, slik at vi kan lære av historien, vår kollektive og individuelle erfaring. De fleste dyrearter har langt mindre av dette, og evner ikke å se seg selv i en større sammenheng. Evnen til å sette seg selv i en større sammenheng er derfor en markør på menneskelighet. Tar man fra mennesket meta-historien, så tar man også perspektivet. Kan du se hvordan dette undergraver mennesket i oss, og tilsvarende slipper frem villdyret?

Det er bare til en viss grad riktig at vår metahistorie påvirker hvordan vi forholder oss til hverandre i nåtiden. Gode vaksiner mot dette handler om modenhet, en god etikk og menneskeverd i bunnen. Det modne mennesket reflekterer over ansvar. Konklusjonen er at det er meningsløst å tillegge noen ansvaret for det de ikke kan påvirke. Dermed er det også urettferdig å anklage noen for «deres fedres misgjerninger». Vår historie skaper perspektiv på livene våre. Den er en uvurderlig kilde til å kunne forstå oss selv og vår samtid. Da handler det ikke om hersketeknikk, men om å utvikle kompetanse nok til å gjøre bedre beslutninger for fremtiden. Men det fordrer at man søker å skaffe seg et mest mulig realistisk bilde av fortiden. Det fortiden egentlig var, er utenfor menneskets påvirkning. Dermed representerer det en felles menneskelig referanseramme, som har en objektiv realitet utenfor det sosiale spill. Vi kan nærme oss dette med vitenskapelige metoder. Perfekt blir det ikke, og heller ikke uten fortolkninger. Men det blir jo en del av den store menneskelige samtalen. Selvsagt kan ikke denne «narrative» bedømmes relativ, og på den måten være like god eller dårlig som en hvilken som helst annen oppdiktet historie. Det er ikke noe annet enn alfa-menneskets våte drøm, som argumenterer slik. Det er bare en måte å få maktspillet ut av historien på, og det er via vitenskapen. Og det er i Jørgen Hattemakers interesse, å holde alfa-regime unna dette fatet.

 

Ryktet om logikkens død er betydelig overdrevet

Først litt om skarp logikk. På yrkesskolen og på ingeniørskolen hadde vi digitalteknikk. Digitalteknikk handler om det man i elektronikken (dette var på 70-80 tallet) kalte for logiske kretser. Det er kort og godt elektronikk som kan utvikles til å handtere komplekse logiske sammenhenger. Til dette hadde matematikeren George Boole, utviklet et matematisk språk. Og vi lærte å sette opp komplekse logiske sammenhenger på matematisk form. Men for å kunne dette, er det vesentlig å forstå basisen i det som kan kalles for skarp logikk. En fjern slektning av meg gikk samme kurset, og han fortalte at læreren tok eksempel med døra. Enten er døra åpen, eller den er lukket. Det finnes ingen mellomting. Om vi lukker døra nesten inntil, så er den fortsatt, pr. definisjon åpen. Om den er nesten helt inntil, men ikke klikket i lås, så er den åpen. Noen sleit med å gripe konseptet. Og man brukte en hel time på å venne seg til, at pr. definisjon, så finnes det ingen mellomting. Innenfor teknologi har dette vesentlig praktisk betydning. Tenk på en heisdør, og systemet som skal styre heisen. Heisen kan jo ikke gå, før heisdøren er lukket. Hvordan vet elektronikken at heisdøren er lukket. Jo selvsagt ligger der en føler klikker inn, når heisdøren klikker på plass. Sånn må det være. Tenk på fly. Når er landingshjulene ute? Slike fakta er on eller off.

For vår hjerne så representerer dette en overgang fra tenkning i en analog verden og over i en digital. Dette representerer en forenkling. Selvsagt kan døra være litt åpen, eller nesten lukket. Men driver man med teknologi, så må beskrivelsen av verden forenkles til det essensielle, som er relevant for funksjonen.

Men det er ikke bare innenfor teknologi, man kan se dette. På det juridiske området ser man litt av det samme. Man skiller f.eks. mellom overlagt drap og forsettlig drap. Da er det skarpe definisjoner som skiller det ene fra det andre. Det får stor betydning for straffeutmålingen. Noen ganger får dette merkelige utslag. F.eks. i dopingsaken mot Therese Jorhaug, hvor dette opplagt er et uhell, ikke forsøk på juks. Men fordi hun er definert som ansvarlig for hva hun får i seg, så dømmes hun strengt likevel.

Denne måten å anvende logikk på, krever en form for tilpasning, en viss forsimpling av vår ellers så komplekse og nyanserte verden. Men vi innser at det noen ganger er nødvendig, særlig på teknologiens område. Men så kan da også slike forsimplinger misbrukes, retorisk. Det har jeg vært inne på her. Og kanskje er det slike tendenser som kan ha motivert enkelte til å ville avvise logikken som helhet.

En del av kritikken mot postmodernismen er altså påstanden om at den avviser logikken. Det har jeg vanskelig for å tro, kan skje i praksis. Men teorien er altså at utviklingen av dialektikken på et vis opphever logikken. For i dialektikken opererer man jo med de to motsetningene tese og antitese. Disse brynes så mot hverandre og skaper en tredje syntese. For å kunne fungere slik er vi avhengig av at tese og antitese ikke er skarpe, gjensidig utelukkende variabler. Det vi ser er at bruk av dialektikk innfører muligheten for begreper som ikke avgrenses av skarp logikk, men er mer diffuse og glidende.

La oss ta begrepsparet homofil/heterofil. Den smaltenkte vil da kunne hevde at enten er man homofil, eller så er man heterofil. Om vi får vite at Per ikke er homofil, ja da slutter vi at han må være heterofil. Forutsetningen for å kunne gjøre denne slutningen er at begrepsparet homofil/heterofil er som to sider av samme mynt. Enten den ene siden eller den andre. Vi, som lever i vår kultur, i dag, vet jo at dette ikke stemmer, at det finnes utallige varianter av dette. Vi vet at selv det å finne opp begrepet bifil, som en slags syntese mellom disse motsetningene, at selv det blir for unyansert. Vi innser at det å trekke en logisk slutning slik som jeg har gjort her, ikke holder mål. Da passer det litt bedre med en dialektisk tilnærming, selv om også det blir unyansert.

Det som er opplagt er at dialektikken, i noen tilfeller er mer anvendelig enn ren logikk. Og kanskje gjelder dette særlig på områder som omfattes av humanistiske fag, sosiologi, antropologi, psykologi, historie, psykologi osv.

Men å gå fra å se dette til å begynne å anse logikken som opphevet, er en kraftig vulgarisering. Da er det ikke mye man har skjønt.

Innenfor naturvitenskapene, og teknologi er logikken uunnværlig. Den som stemmer for logikkens død må umiddelbart slutte å bruke datamaskiner. Den er basert på, logikk, på Booles Algebra, på utallige store og små, enkle og svært komplekse logiske slutninger, som skjer millioner av ganger hvert eneste sekund i datamaskinen. Og vår egen hjerne, driver ikke bare med bevisste logiske slutninger, den er gjennomsyret av dem på utallige nivåer.

Og dette er bare begynnelsen. Hele matematikken er basert på logikk. Dette viste Bertrand Russell for over hundre år siden, i sitt verk  Principia Mathematica. Den som fornekter logikken, fornekter også matematikken. Velkommen i klubben til ekstrem Islam.

Dersom noen virkelig skulle hevde at logikken er død, så tenker jeg at det må ha noen veldig smale kulturelle briller på. Men de finnes. I denne videoen fortelles det nettopp om en person som hevder at tradisjonell logikk er erstattet med dialektikk. Hvor utbredt slike oppfatninger er, er vanskelig å si. Det store spørsmålet er hvordan en slik vulgarisering kan skje.

Mulige forklaringer:

1)      Fysiske fenomener som bryter med motsigelsesprinsippet
Her tenker jeg spesielt på kvantefysikken, hvor vi har subatomære partikler som tenderer til å eksistere, i bølger av sannsynlighet. Eksisterer de eller gjør de det ikke? Dette ser ut til å være et direkte brudd på motsigelsesprinsippet. Så vi har altså her en mulig kandidat i selveste naturen som ser ut til å motsi logikken. Det viser jo i så fall at logikken ikke er universelt innebygget i naturen. Selvsagt går det an å utnytte denne type fenomener til å gjøre akkurat det poenget. Men det sier jo ingenting om at logikken ikke er anvendelig på andre områder.

2)      Metafysiske refleksjoner
Den religiøse kan gjerne komme med utfordringen «Hvor kom logikken fra?». Her er jeg blant dem som åpner for at logikken først og fremst er et kognitivt verktøy. Kanskje kan vi si det slik at, på samme måte som hjernen dekomponere objektet, i f.eks. form og stoff, så er det meningsløst å snakke om form, som noe selvstendig eksisterende i den fysiske verden. Den dekomponeringen som hjernen gjør, er av rent informasjonstekniksk art. Den gjør det fordi det er nyttig for analyse. Sannsynligvis forholder det seg på samme måte for logikken. Men den vulgære varianten av dette blir jo at siden logikken ikke kan ha noen selvstendig metafysisk eksistens, så er den ugyldig. Ergo kan vi ikke bruke den. Den oppmerksomme leser vil oppdage at jeg akkurat nå benyttet meg av logikk. Dette er vulgarisering. En som mener slike ting er mindblind.

3)      Det naturlige språk 1: Bruk av dikotome variabler, som ikke er dikotome
Eksemplet over om homofili/heterofili er beskrivende for denne type problematikk. Og igjen, det at man ser at streng logikk ikke lar seg innpasse på alle områder kan friste til vulgarisering: Siden logikken ikke kan presses inn på dette forholdet, så er den ugyldig.

4)      Det naturlige språk 2: Konteksten forandrer betydningen av ord (tilsynelatende selvmotsigelser). Eksempel på dette kan man plukke fra Bibelen. På et sted sier Jesus, at ikke en tøddel av loven skal forandres. På et annet sted sier Paulus at loven er opphevet. Den enkle ateist vil jo da kunne hevde at Bibelen er selvmotsigende. Men det behøver den ikke å være fordi lov i den ene konteksten kan «loven» bety de 10 bud, mens det samme begrepet, i den andre konteksten, kan bety Moseloven. Ett og samme begrep kan bety forskjellig i forskjellige kontekster. Den logikken som ateisten brukte, er dermed ugyldig som følge av uklarheter i det naturlige språk. Og akkurat denne varianten har vi svært mye av.

5)      Ukritisk tro på at dialektikken er en fullstendig erstatning av logikken
Denne er tidligere nevnt, og den kan ikke annet enn være ugjennomtenkt. Om vi f.eks. går til Hegel, som jo skal ha funnet opp dialektikken, så tenker jeg det er åpenbart at hans verker, også resonnementene som førte frem til dialektikken, er fulle av logikk. Filosofiske verker pleier som regel å være det. Man kan nesten ikke fremføre et eneste argument, uten at det forutsetter logikk, enten bevisst eller ubevisst. Poenget er at dette er to kognitive verktøy. Og de har forskjellige anvendelsesområder.

6)      Det subjektivistiske synet på forholdet mellom logikken og virkeligheten
Den vulgære varianten av subjektivisme kan nok saktens argumentere mot logikk. Men ekte subjektivisme, som altså handler fokus på subjektet, og erkjennelsen av at dette er et informasjonsprosesserende system, vet at logikken er fundamental i denne informasjonsprosesseringen. Det går så langt, at det å kaste logikken, er ensbetydende med å kaste subjektet. Det innebærer også at logikken er et suksesskriterium i forhold til å handtere omgivelsene. Det vil alltid eksistere åpne spørsmål om sammenhengen mellom subjektets interne representasjon av virkeligheten og virkeligheten i seg selv. Men subjektet er jo ikke bare noe som tenker om omgivelsene. Det handler i omgivelsen. Det forutsetter en naturlig tro på at det er en sammenheng. Ellers var det jo ingen vits i å handle. Den teoretiske kunnskapen om at systemet ikke er uten feil, leder til modenhet. Det modne mennesket vet at det ikke vet alt, at mye handler om sannsynligheter, at noen av våre forestillinger kan være feil, at det noen ganger kan være nødvendig å tenke helt nytt og originalt. Det skaper en grunnleggende nysgjerrighet og åpenhet. Og det er gode menneskelige egenskaper.

Innenfor etikken vet vi at rettferdighet krever logikk. Rettferdighet er en vesentlig moralsk grunnstein i sosialismen. Mens liberalismen har fokus på individets ve og vel, så er sosialisten tilsvarende opptatt av rettferdighet. I samfunnet skal det være rettferdig fordeling av godene. Og det skal være rettferdig fordeling av ressursene mellom landene i verden. For å kunne dele likt må man anvende logikk. Dersom godene er 50 og vi er 5 personer, så uttrykkes rettferdigheten ved et rent regnestykke: 50/5=10. Vi kan ikke utføre en slik regneoperasjon uten logikk.  Det vil si at den som er opptatt av rettferdighet ikke bare kan trekke på skuldrene når det kommer til logikk. Dette er en vesentlig erkjennelse. For alfa-mennesker kan være svært interessert i urettferdig fordeling av godene. Da går det an å avvise logikken som eventuelle opponenter bruker, ved sin henvisning til rettferdighet.

Rydding på det mentale roterommet

En smarttelefon som har mange apper gående, bruker batteriet fortere. Det er sannsynligvis ikke så veldig forskjellig med vår hjerne. Jo mer vi har å tenke på, jo flere uavklarte oppgaver hjernen må styre med desto mindre kapasitet har den til andre ting.

Jeg må ærlig talt si at jeg beundrer mennesker som enkelt kan bruke logikken til en mental ryddesjau, og bli ferdig med ting som jeg oppfatter blir litt for enkelt.

Som eksempel kan jeg jo konstruere opp den enkel troende og den enkle ateist. Den enkle troende kan si:

1)      Alt som blir til skapes av noe

2)      Universet er skapt av noe

3)      Konklusjon: universet må være skapt

 

1)      For å skape universet må man være Gud

2)      Universet er skapt

3)      Konklusjon: Universet er skapt av Gud.

 

1)      Universet kan kun være skapt av Gud

2)      Universet eksisterer

3)      Konklusjon: Gud eksisterer

Omtrent en slik tankerekke, og den troende snur ryggen til ateismen, tenker ikke mer på det, er ferdig med det og er sikker i sin sak. Så kan man legge denne sannheten til grunn å gå videre i livet.

Den enkle ateisten kan si:

1)      En god gud skaper bare gode ting

2)      Det finnes ondskap i universet

3)      Konklusjon: Universet er ikke skapt av Gud.

Så kan også den enkle ateist børste hendene og ferdig med det, gå videre i livet.

Det jeg forsøker å vise med dette, er at hjernen vår kan ty til en rekke strategier for å spare energi, eller å bruke energien der den monner mest. Det å bruke enkel logikk, til å «skjære gjennom», og gjøre slike mentale oppryddinger kan være en slik strategi. Vi innser at dette har lite å gjøre med sannhetssøking, eller realitetsorientering. For alle slike spørsmål er så store, komplekse og nyanserte at de vokser oss over hodet. Skarp bruk av forenklet logikk er nok praktisk, men den avgjør sjelden de store spørsmålene.

Kanskje er det slik at en del av motviljen mot logikken stammer fra denne type forenklede resonnementer. Man ser forsimplingen og vulgariseringen som følger av bruk av skarp logikk, på områder hvor den ikke passer. Men den som begynner å analysere på slike ting, vil som regel oppdage at problemet vokser eksponentielt, og sjelden lar seg avklare en gang for alle. Men vulgariseringen av dette problemet er jo å forkaste logikken som verdiløs.

Finnes sannheten?

Logikken er basert på forestillingen om at utsagn kan være sant eller usant. Det er jo igjen basert på en metafysisk oppfatning om at det finnes en sannhet. Da er sannhet forstått som et samsvar mellom forestilling og virkelighet (korrespondanseteorien for sannhet). Nå er «sannhet» bare et begrep. I så måte eksisterer heller ikke det som noe annet enn bare en forestilling. Men jeg tenker at man ved hjelp av definisjon kan komme nok så nær en oppfatning av dette som besvarer spørsmålet over, på en nesten ugjendrivelig måte. I min refleksjon om virkelighet, har jeg følgende resonnement:

1)      Eksisterer det en eller flere virkeligheter?

2)      Dersom det eksisterer flere, så kan man jo se på disse som subdomener i en overordnet virkelighet. Det er selvmotsigende å si «Virkeligheten er at det finnes flere virkeligheter». For da har vi jo allerede forutsatt at det finnes en virkelighet som dekker det hele.

3)      Med andre ord kan det kun eksistere en virkelighet.

4)      Det er meningsfullt å kalle det for virkelighet, uavhengig av hva innholdet egentlig måtte være.

I og med at det kun eksisterer en virkelighet, så kan det kun eksistere en sannhet. Men så kommer det relativistiske inn. Det er at måten denne virkeligheten manifesterer seg på, i vårt sinn, kan variere. Vårt sinn er et informasjonssystem. Det har strukturer som representer deler av virkeligheten. Slike strukturer kan være mer eller mindre hensiktsmessige, alt etter hvor treffsikker de er. Er de lite hensiktsmessige, havner de i kategorien «usann», og motsatt. Logikken er et redskap som hjelper oss til å øke treffsikkerheten på våre forestillinger. Det fordrer ofte at vi forsterker kontraster; øker dikotomien for å skape strukturer som hjernen bedre kan arbeide med. Og dette kan jo gå på bekostning av nyansering. Men dette er ofte helt nødvendige kompromisser, for å kunne høste optimal informasjon ut av signalstrømmene. Modenhet handler om å være oppmerksom på at slike kompromisser eksisterer.

Vulgærversjonen av dette er å benekte at sannhet eksisterer, eller at virkeligheten skapes av mitt sinn. På samme måte er det vulgært å innta en relativistisk holdning til dette: «hva som er sant og hva som ikke er sant, er opp til den enkelte». I praksis er det ingen som kan fungere etter et slikt prinsipp. Enten står det en gul bil utenfor huset, eller så gjør det ikke det. Det å tro feil om de nære ting kan medføre total katastrofe. Men det gjelder nødvendigvis ikke de fjerne ting. Å tro på Gud, eller ikke, har ingen umiddelbare konsekvenser. Svaret på det spørsmålet avhenger av definisjoner. Da er vi inne på temaer som, av den grunn får en viss relativisme i seg. Derfor kan det være på sin plass å kommentere slike temaer med at man får ha de forestillinger man føler seg komfortabel med. Det er ikke annet enn uttrykk for respekt og toleranse for andres livssyn. Vulgærvarianten av dette er å gjøre dette gjeldende på alle livets områder. Men her må vi også merke oss at den motsatte ytterligheten er like vulgær: «Jeg har rett, og alle de som ikke tenker som meg skal straffes». Alt dette handler om holdninger, og om å øve seg opp i modenhet for alle de nyansene som finnes i dette.

En logisk konklusjon

Det modne mennesket forstår at:

1)      Ingen redskaper er fullkomne
Bruk av logikk krever forutsetninger for å fungere. Forutsetningene ligger i begreper, strukturer og omfang. Vi bommer dersom begrepene er uklare, og kanskje forandrer innhold, innenfor den modellen vi ser på. Strukturer handler om måten vi forholder tingene til hverandre. Den kan jo være både feil og unyansert. Omfang handler om at vi kanskje misser på forhold som ligger utenfor modellen, men som likevel påvirker det hele.

2)      Alle redskaper har sine begrensinger
Logikken fungerer dårlig på dynamiske analoge prosesser, som er vanskelig å kvantifisere. Det gjelder særlig sosiale prosesser. Det er fordi vi at svært mye av dette er ukjente variabler, at små variabler kan skape store forskjeller osv. Men vi har jo også en rekke fysiske prosesser hvor forenklet logikk ikke strekker til. F.eks. været. I det hele tatt, alle prosesser som utvikler seg kaotisk blir vanskelig. Faktisk er vårt eget naturlige språk  temmelig komplisert. Vår tids datamaskiner holder tradisjonelt på med logiske ting. Men de har store problemer med språk. Det er fordi språket vårt har en rekke logiske svakheter. Eneste måten å løse dette på er å simulere måten menneskehjernen fungerer på. Man er også inne på begreper som fuzzy logic, hvor de logiske termene gjøres uklare, mindre skarpe, for dermed å kunne fange opp deler av virkeligheten som vanskelig lar seg fange i enkle logiske modeller.

Summen av dette er at våre utfordringer noen ganger ikke alltid lar seg løse ved enkel bruk av logikk. Men at denne bruken noen ganger er praktisk, energisparende, mens dette i mange tilfeller blir gjenstand for det sosiale spill og flyktige dialoger. Da er det særlig tema som berører mellommenneskelige forhold. Og her kan spill med enkel logikk, forsimplinger, men også overkomplisering være en del av spillet. Følgelig kan dette også inngå i hersketeknikker. Kanskje er det en sammenheng her. For er det noe postmodernister hevdes å være opptatt av, så er det makt, og maktspill. Og noen ganger inngår logikken, som en slagferdig del av dette spillet. Mye av den filosofien som kritiserer logikk, kan altså da brukes av postmodernister som en argumentasjon for å avvise logikk på det generelle plan. Med det oppnår man to ting:

1)      Man tar fra motstanderen muligheten til å argumentere.

2)      Man gjør sin egen narrativ immun mot alle angrep som går på selvmotsigelser eller inkonsistens.

Men i et maktspill fungerer jo dette ofte asymmetrisk. Det er motstanderens logikk som ikke gjelder. Det er motstanderens argumenter som pareres med dette. Egne bevisste og ubevisste logiske konklusjoner gjelder fortsatt. Men i et maktspill er det kun retorikk som gjelder. Da kan man møte kritiske spørsmål i forhold til motsigelser i egen argumentasjon med: «Logikken gjelder ikke. Du argumenterer logisk. Ergo er din argumentasjon ugyldig». Uten denne type logiske slutninger vil ikke postmodernister kunne møte motstanderen med denne type argumentasjon. Det forutsetter asymmetri i det relasjonelle forholdet mellom partene. Sosial asymmetri er alfa-menneskets varemerke. Det er villdyret du snakker med.

 

Logosentrisme

Logos betyr ord, og begrepet ble først lansert av den tyske filosofen Ludwig Klages. Logosentrisme betyr altså «ord i sentrum». Logos er dessuten rotord til begreper som Logikk og Dialog.

En av Derridas poenger er at vår vestlige kultur er logosentrisk. Det betyr at vi er bergtatt av å anvende fornuft og logikk helt universelt, på alle områder. Jeg har også hørt påstander om at han skal ha utvidet begrepet til fallos-logsentrisme, som en henvisning mannen, altså den vestlige mann som hoveddrivkraften bak dette.

Selvsagt er det viktig å sette et kritisk søkelys, både på fornuft, språk og logikk. Det å sentrere vår forståelse rundt disse verktøyene, betegnes da som logosentrisme.

Vulgærversjonen av dette er avvisning av fornuften, og heller se denne i lys av det sosiale spill:

Reason is a tool by means of which certain empoweres gropups retein their hegemony, oppressing other gropups; the emoptions and experiences of souch groups are to be valued over rational argument

Fra boka Postmodernism is incredulity towarsa mentanarratives av Jean-Francois Lyonard)

I klartekst setter dette en stopper for all konstruktiv dialog.

Her mangler refleksjonen om forskjell på uenighet og konflikt. Dersom man er uenige, og fornuften kun er et verktøy for undertrykkelse, så har vi ingenting å snakke om. For vi kan ikke bruke fornuft til å avgjøre våre uoverensstemmelser. Der finnes ikke noe fellesmenneskelig referansepunkt for oss, hverken til å ta feil eller til å ha rett.

Igjen: Som jo Nietzsche påpekte helt klart: Der sannhet ikke eksisterer, er det kun makt igjen. Konklusjon: Den som har makt, han definerer sannheten.

Når jeg ser dette så slår det meg at den delen av historien som handler om at den hvite mann (patriarkiet) har utøvd makt over alle andre, og benytter enhver mulighet til å fortsette med det, faktisk demoniseres for sin atferd. Jeg kan godt forstå denne holdningen. For den kan betegnes som umoralsk. Men det som er paradokset her, er erkjennelsen om at: det er kun makt som gjelder. Den «logiske» konklusjonen er å svare med samme strategi; overvinne og undertrykke den hvite mann med makt. Hvorfor kan da ikke også dette demoniseres? Igjen merker vi asymmetrien. Dette er alfa-menneskets språk. Det er villdyret som overvinner fornuften og spiller sine kort.

 

Antivitenskap

På begge sider av det polariserte politiske USA finner vi ekstremvarianter av det som kan kalles for antivitenskap. Mange, inkludert meg, er bekymret for denne utviklingen. Gjennom de siste fem hundre årene har vitenskapen opparbeidet seg en særstilling innenfor akademia. Den skiller seg ut fra alle andre metoder å søke kunnskap på, på den måten at den har etablert en felles menneskelig referanseramme for utvikling av kunnskap. Logikk er kulturuavhengig. Matematikk er kulturuavhengig, måling og observasjon er kulturuavhengig. Dette er en metode alle kan tilegne seg uavhengig av hvem man er, hvor man kommer fra, hvilken nasjonalitet eller etnisitet man måtte ha. Dermed er dette et felles menneskelig prosjekt, som burde ført oss sammen i stedet for å splitte oss. Og den har gitt oss formidabel suksess uten sidestykke i den menneskelige sivilisasjonsutviklingen.  Jeg tenker at antivitenskap har et eller flere innslag av følgende kjennetegn:

1)      Overkritisk til en eller flere store vitenskapelige teorier
Å være kritisk er ikke noe problem. Det er en del av den vitenskapelige grunnholdningen. Selvsagt skal vi være kritisk til forskningsresultater og rapporter.  Med overkritisk mener jeg at det ikke lengre handler om å la sin erkjennelse være evidens-syrt, men at det skinner gjennom at en eller annen ideologi eller religiøs tro gir sterk tendensiøsitet i måten man forholder seg til dette på.

2)      Ekkokammer
Handler om tendensen til å snevre inn den sosiale krets på en slik måte at impulser fra andre enn meningsfeller reduseres til et minimum. Altså mesteparten av dialogen skjer innenfor en snever krets. Dermed unngår man at egne oppfatninger blir konfrontert.

3)      Bekreftelsesfellen
Kunnskapsutviklingen skjer ved at man leter etter bekreftelse på egen oppfatning, i stedet for den vitenskapelige tilnærmingen som er å lete etter avkreftelse.

4)      Fanatisme
innenfor enhver bevegelse med antivitenskapelige holdninger finner vi ofte store innslag av fanatisme. Dette dekkes jo i stor grad av de andre punktene, hvor hovedtrekket er mangel på mental bredde, manglende refleksjon, overfokusering, sterke unyanserte synspunkter, høy sigarføring, roping, aggresjon, aktivisme og innslag av umenneskelighet.

5)      Konspirasjonsteori
Tendens til å ta til seg konspirasjonsteorier som forklarer hvorfor vitenskapen er «på ville veier». Som regel er de anti-vitenskapelige alternativene avhengig av et beskyttelsesbelte av ad-hoc teorier og konspirasjonsteorier. Jo større innslag av konspirasjonsteorier, desto kraftigere er indikasjonen på anti-vitenskap.

6)      Inhumanisme
Denne refererer seg til vinduet for fordømmelse kontra vinduet for forståelse. Mye antivitenskap kjennetegnes ved dårlig menneskesyn. Det vil si at man holder seg med demoniseringer og fiendebilder, som søkes opprettholdt for enhver pris. Dette blir jo en del av det forrige punktet om konspirasjonsteori. Det er vanskelig å tenke konspirasjonsteori uten å holde seg med fiendebilder. Dette handler med andre ord om den nære forbindelsen mellom vitenskap og humanisme. Vitenskapen åpner for å forstå mennesket. Jo mer vi forstår, desto svakere er basisen for å fordømme.

7)      Tilbake til naturen
Vitenskapelige resultater er nøytrale. Det betyr at de kan brukes og misbrukes. Dette blir stadig mer klart for oss. Men kanskje var atombomben den egentlige vekkeren, som også blåste liv i den moderne postmodernismen. Det demonstrerer det destruktive potensiale som ligger i den kunnskap og kompetanse som utvikles av moderne vitenskap. Videre åpner dette for en rekke trusler, i form av krig, forurensing, fortrenging av naturlige økosystemer, og muligheten for å ødelegge klimaet på kloden. Dette har blåst nytt liv i bevegelser som har basis i Rousseau-lignende forestillinger om en gloriøs fortid «i pakt med naturen». Dette har sannsynligvis lite med realiteter å gjøre. En vesentlig er kjennelse er at utviklingen er enveiskjørt. Vi må selv våkne opp og ta ansvar for vår egen fremtid. Selvsagt er kunnskap en trussel. Men den er også en del av løsningen. Vi kommer ingen vei med å lukke øynene, hverken for trusselen, eller for mulighetene. Utfordringen er vilje til ansvar, som innebærer vilje til rasjonalitet og til moral. En overvekt på gode verdier, representerer vår viktigste kapital for å kunne komme gjennom dette med den menneskelige sivilisasjonen intakt.

Her er en tabell over anti-vitenskapelige trender i vår tid:

Bevegelse

Avviser

Kommentar

Kristen konservativt høyre

Evolusjonsteorien

Se her

Kristen konservativt høyre

Psykologi

Kanskje ikke så mye av dette, men har sett tendenser.

Populistisk høyre

Menneskeskapte Klimaendringer

Det finnes både vitenskapelige og uvitenskapelige varianter av denne trenden.

Populistisk høyre

Vaksiner

I stor grad basert på konspirasjonsteorier.

Populistisk høyre

Genmodifisering (GMO)

Redsel for å spise genmodifisert mat.

Populistisk høyre

Sosiologi

Innslag av ureflektert skepsis

Alternative bevegelser

Det heliosentriske verdensbilde

Flatjordinger er en voksende trend.

Alternative bevegelser

Romfart

Følger av troen på en flat jord.

Populistisk venstreside

Evolusjonspsykologi

Alternativet er Blank Slate, som er tilbakevist for mange år siden. Dette er kanskje vår tids farligste antivitenskapelige trend.

Populistisk venstreside

Kritikk klimaendringer

Avviser vitenskapelig debatt om temaet.

Islam

Evolusjonsteorien

Litt annen variant en konservativ kristendom.

Islam

Vitenskapen

Søk i Youtube på Dawkins islam scool

Postmodernistisk trend

vitenskapen

Likestiller vitenskapen med hvilken som helst annen tro, eller fantasi.

 

Den postmodernistiske trenden, i sin mest vulgære variant, avviser at den fellesmenneskelige referanseramme som jeg allerede har nevnt, eksisterer. Dette er kanskje en variant av den såkalte universaliestriden, hvor vi har en benektelse av at slike universalier eksisterer. Et eksempel er en video jeg så med Gad Saad, hvor han hadde utfordret en postmodernist på om det ikke kan regnes som universelt, at bare kvinner kan føde barn. Dette er noe hun benekter fordi det finnes en stamme en eller annen plass hvor man tror at det egentlig er menn som føder, at det bare manifesterer seg gjennom kvinnen. Det er sannsynligvis mye mer sofistikert enn dette. Men poenget er at en postmodernist, med rette kan hevde at noen tror at det er menn som føder barn, dermed kan ikke dette være entydig universelt. Vulgariseringen av slike refleksjoner, handler da om at man avviser den felles menneskelige referanseramme. Dette på bakgrunn av at nesten alt kan kritiseres, trekkes i tvil og konstrueres opp med alternative løsninger. Så beveger man seg her fra til å avvise denne ideen fullstendig. Og dette har vidtrekkende konsekvenser. For det betyr at min mulighet til å påvirke deg ved hjelp av saklige resonnementer og argumentasjon reduseres til null. For hvordan kan jeg argumentere for noe som helst, dersom ikke har noen felles referanseramme? For at jeg skal kunne kommunisere med deg, så må ordene og begrepene jeg bruker, utløse omtrent de samme forestillinger eller responser i deg som hos meg. Dersom det ikke er tilfellet, bryter kommunikasjonen sammen. Vi har intet å snakke om. Det er da det ender opp med at siden du er sterkere enn meg, så avgjør det at du har rett. Den eneste fortolkningen postmodernismen høster av min argumentasjon, er basert på en fortolkningsnøkkel som sier at alt jeg sier handler om dominans.

På samme måte som når ekstreme muslimer avviser at salt og ferskt vann kan blandes, på tross av at de med egne øyne ser det samme som meg, nemlig at væskene blandes, så kan postmodernister avvise en hvilken som helst observasjon, målinger, og de slutninger man trekker av dette. Herav har vi en grunnleggende anti-vitenskapelig holdning, som jo også stopper enhver dialog mellom partene. Den er inhuman, fordi den forutsetter demonisering, og fordi mennesker ikke lengre kan komme til forståelse med hverandre. Da er alternativet krig, og den sterkestes rett.

Fra moral til moralisme

I og med at postmodernismen har utgangspunkt i venstresiden, så er det jo en kjensgjerning at man da oppfatter å ha moralen på sin side. Man er mer opptatt av rettferdighet, da særlig i forhold til de som står svakest på rangstigen. Den motsatte siden, den såkalte høyresiden oppfattes da som mer konkurranseorientert og dermed egoistisk. Om man skulle «reverse enginere», denne posisjonen så ville i alle fall jeg kunne se mye god etikk i dette: Hvorfor bør vi være rettferdig? Jo det det er jo for at vi skal unngå at noen lider urett og ikke får del i godene. Men hvorfor bør ingen lide urett og ikke få del i godene? Nei, for da vil jo livet bli forferdelig for dem som rammes? Men hvorfor kan ikke livet bli forferdelig for dem som rammes? Fordi vi vil jo ikke at mennesker skal ha det vondt? Men hvorfor vil vi ikke at noen mennesker skal ha det vondt?
Anvendelse av hensiktsanalyse på dette viser tilbake til menneskeverdet definert ved livskvalitet. Reverse enginering av den sosialistiske moralske basis-doktrine, refererer til slutt tilbake til menneskeverdet. Samme resonnement i dets syn på høyresidens egoisme og fokus på konkurranse. Her vil det nødvendigvis bli vinnere og tapere, og dette vil bare forsterke seg. Samme hensiktsanalyse, samme svar.

Derfor klinger dette godt i ørene på de fleste. Det er et godt formål. Vi har en utopisk retning som alle kan forstå. Dette peker opp mot det paradiset vi alle drømmer om. Jeg vil også påpeke at dette peker på en individualistisk etikk. Det peker tilbake på enkeltindividets livskvalitet. Det er det enkelte individs lidelse som, skal avdempes. Og troen er da at det sosialistiske system gjør dette bedre enn det kapitalistiske system.

Jeg tviler da heller ikke på at dette «gode formål» er en vesentlig motivasjon for de fleste som sverger til venstresiden. Derfor kunne jeg heller aldri drømme om å demonisere noen fordi de er sosialister.

Men poenget er at, om vi stopper der, og tenker at enhver leder som har denne ideologien, da automatisk vil komme opp med optimale strategier i forhold til dette, så er vi naiv. Ethvert alfa-regime klarer å vulgarisere også en slik ideologi.

For det er jo åpenbart ikke enkelt å skape et slikt samfunn. Og da kan jo vulgariseringen starte med en ide om «fellesskapets beste». Det setter menneskeverdet under press, og åpner for etiske singulariteter. Videre kan man si at «Målet helliger midlet». Da har vi gått videre på en vei bort fra det individuelle menneskeverd. Så kan man si at: «Vi må knuse noen egg for å lage en omelett». For alfa-regimet blir det: «Vi må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget. Vi spiser omeletten». Med det menes det at maktmennesket alltid tar beslutninger som rammer andre, men som de selv har fordeler av.

Jordan Peterson hevder at alle ideologier som har som formål å skape et utopisk samfunn, ender opp med folkemord. Et eller annet sted på veien, mister man menneskeverdet, som jo var det som lå til grunn for hele visjonen.

Her er det vesentlig å påpeke at det å tape menneskeverd ikke er det samme som å tape normer. Som regel vil det sosial-etiske normsettet bare eskalere i et slikt samfunn. Det er fordi normer fungerer som sosiale utrenskningsmekanismer. Bruk av sanksjoner, og offentlig skamming, stigmatiseringer, hat-ideologier, demonisering vil florere. Alt dette er indikasjoner på tapt menneskeverd. Det vil si en overgang fra moral (basert på menneskeverd) til moralisme (basert på sosial utrenskning). Alt dette er redskaper i alfa-menneskets verktøykasse.  Og som vi ser, så står alt dette i grell motsetning til det idealet som lokket oss inn i ideologien.

Innenfor postmodernistisk filosofi finner vi en rekke ideer og tankemåter som åpner for å undergrave det individuelle menneskeverdet. Her er min liste:

1)      Fra kulturrelativisme til etisk relativisme
Her  og her, har jeg vært inne på etisk relativisme. De fleste av oss forstår poenget med at vi ikke bare kan måle en kultur med en annen som standard. Det blir feil. Så det er da postmodernismens kronargument. Ut fra dette relativiseres også etikken. På den måten kan både pisking og omskjæring bli greit. Og dermed har man underminert enhver mulighet til å hevde universelle etiske verdier. Alt blir lov, så lenge det er innenfor kulturens normer. Og siden «vi former kulturen» så kan vi gjøre alt som det passer oss, uten etiske reservasjoner. Resultatet av dette er en amoralsk grunnholdning. Normene kan da raskt redefineres fra å være strategier for menneskelig samspill til å bli kampstrategier for vår ideologi. Dette gir full åpning for etiske singulariteter. Det kan være veien til folkemord.

2)      Fra individ til gruppeidentitet
Identitetspolitikk utsletter individet. En ensidig vekt på gruppeidentitet undergraver individuell identitet. Alt handler kun om hvilken kategori gruppeidentiteten sorterer oss under. Dette er avindividualisering. Dersom man i tillegg demoniserer gruppen, så reduseres individet til en demonkategori. Individet er umenneskeliggjort. Menneskeverdet er tapt. Det er full åpning for etiske singulariteter.

3)      «Jeg» er en sosial konstruksjon
Postmodernisme er kjent for å benekte eksistensen av et «jeg». De benekter Descartes «Jeg tenker derfor er jeg», fordi det egentlig ikke er noe «jeg» som tenker. «Jeg» er en sosial konstruksjon. Det er mange refleksjoner man kan gjøre opp mot hvordan jeg-identiteten etableres i en informasjonsprosess. Mye av dette oppstår i en vekselvirkning med omverdenen. I tillegg snakker noen psykologer om forskjellen mellom «jeg» og «meg». «Jeg kan bli lei av meg». «Jeg observerer min egen tenkning». Er dette et språklig problem, eller er det noe i oss? Kanskje begge deler. Postmodernismen legger altså vekt på at jeg-et er et konsept, en konstruksjon, ikke en gang i sentrum av seg selv. Mye av dette handler jo om psykologi, og det å studere de informasjonsprosesser som inngår i alt dette. Vulgærversjon av dette er jo nærliggende. Det er: «Dersom jeg-et ikke eksisterer, hvorfor skal jeg ta hensyn til det? Hvorfor skal man ta hensyn til noe som ikke eksisterer?». Og selvsagt blir det jo da fort slik at «Jeg trenger ikke å ta hensyn til deg, fordi du eksisterer ikke». Dette kan da fort bli en basis for avvikling av individet, og dermed også av individets menneskeverd.

4)      Kollektivisme kontra individualisme
Kollektiv etikk forutsetter gruppeidentitet. Kollektiv etikk vektlegger fellesskapet. Fellesskapet forutsetter et vi. Og begrepet «vi» har ingen mening dersom vi ikke kan snakke om «de». Da snakker vi altså om gruppeidentiteter som sorterer mennesker i grupper. Dette er kompatibelt med steinalderens inn- og ut-gruppe strukturer. Når vi snakker om «vi» og «de» så våkner villdyret i oss og sorterer oss i «vi» som refererer til slektskapsseleksjon, og «de» som refererer til rivalisering, hat og demonisering[RSW1] . Postmoderne hang til identitetspolitikk er neppe tilfeldig. For den vekker gjenklang hos villdyret. Det er egentlig et paradoks at dette jo handler om strukturer. Paradokset er jo at den postmoderne bevegelsen begynte som poststrukturalisme. For det finnes jo mye tenkning innenfor postmodernismen som imøtegår nettopp alt som heter strukturer. Så hvorfor ikke disse strukturene? Kulturdyrkingen kan imidlertid hente inspirasjon fra tidligere nevnte tenkere som tenkere som Schleiermacher og Herder. Da handler det om å dyrke glansbildet av vår kultur, da som en kontrast mot andre kulturer. Det kan utløse en rekke sosiale utrenskningsmekanismer. Etikken i dette blir jo da i henhold til kulturen, og derfor grunnleggende relativistisk. Inspirasjonen går jo også tilbake til Rousseau, og de totalitære tendensene vi finner her. Hva blir etikken i dette? Jo det er de sosialetiske normene som tilfeldigvis måtte utvikle seg i den kulturen. Da finnes det ingen grenser. Da er sannsynligheten stor for at den ikke blir nådig mot Jørgen Hattemaker. Sannsynligheten er også stor for at man vil utvikle fiendebilder av andre grupper eller kulturer. Også her settes døren på vid gap for etiske singulariteter.

5)      Fra dialog til moralisme
Relativisme, både i forhold til etikk og virkelighetsoppfatning, kan resultere i manglende interesse eller vilje til å høre på andre. Ideen er vel at enhver fortelling handler om makt-posisjonering. Hvorfor skal man eksponere seg for andre som mener noe annet, når alt handler om hvem som har makten og overtaket? Det blir jo snarere tvert imot. Dette resulterer i to ting: For det første har en god unnskyldning for å gi etter for motviljen mot å høre det man ikke liker. Dette senker robustheten, og toleransen for avvik fra ortodoksien blir lav. For det andre vil forskjellige motparter bli frarøvet arena å vise seg frem på. Dette skaper sosial distanse, og fiendebildet blir aldri utfordret. Sannsynligvis vil dette forsterke fiendebildet. Den interne dialogen blir da et sosialt ekkokammer, hvor man etter hvert får indre rivaliseringer hvor man kappes om å hevde gruppeverdiene. Dette skaper trykk på de indre moraliserisprosessene. Man overgår hverandre i moralsk indignasjon. Det er også å bemerke at en idealisert manglende vilje til å eksponere seg for motsigelser, lett kan begynne å fungere som et mentalt virus.

Om man kombinerer dette med ideer om å skape et utopisk samfunn, så ender det som sagt fort med folkemord. Men tenker at «målet helliger midlet», og at «vi må knuse noen egg for å lage en omelett». En basis filosofi som setter strek over individet, setter døren på vidt gap for full sosial utrenskning med fatale følger for den vanlige innbygger.

Om forholdet sannhet og rettferdighet

Det som er mellom oss mennesker er en ting. Virkelighet er noe annet. Poenget er at våre sosiale interaksjoner i stor grad refererer seg til det jeg kaller for det sosiale univers.

Så har vi altså en postmodernistisk skepsis til såkalte sannhetspåstander. Og det er en skepsis jeg deler, men da med utgangspunkt i at sannhet er et begrep som representerer en utopi. Jeg har utgangspunkt i den såkalte korrespondanse-teorien om sannhet. Den har som forutsetning at der eksisterer en virkelighet der ute som er uavhengig av informasjonsstrukturene i mitt eget subjekt. Når jeg snur meg bort, sover, eller når jeg dør og mitt sinn er borte, så er virkeligheten der likevel. Det er en forutsetning som kanskje i seg selv ikke kan bevises. Men om vi nå ser dette fra et etisk ståsted, så impliserer en forestilling om at alt som er, er i mitt sinn, at ingen andre enn meg har etisk verdi. Enhver forestilling om at det er noen andre utenfor meg, som jeg bør ta hensyn til, forutsetter en virkelighet utenfor mitt sinn. En vulgærsubjektivistisk ide om at mitt sinn er alt som er, er dermed implisitt amoralsk, og den er totalt egoistisk.

Nå vil jeg du skal forestille deg at andre enn deg selv sverger til denne ideen. De har altså egentlig ingen andre å ta hensyn til enn seg selv. Kombiner nå dette med makt. I hvilken grad kan du regne med at et slikt maktmenneske ville tatt hensyn til lille deg i sin fremferd? Du er jo ikke annet enn en dukke, en forestilling som kan redefineres til hva som måtte passe i denne personens forestillingsverden.

Kunne vi ansatt vulgærsubjektivister i barnehagen? Tenk deg bråk på gangen. Ingen voksne er der. Du går ut på gangen og der påstår Inger at Marit slo henne. Men Marit nekter. Din respons på denne utfordringen vil avhenge av hva du tror kan ha skjedd. Eller, hvis du er ekstrem postmodernist, kanskje ikke? En nærliggende respons er å søke å oppklare dette ved å finne frem til parallell informasjon. To andre barn var vitner, og ingen bekrefter å ha sett at Marit slo. Det er en indikasjon. Og kanskje ville det stoppet der, om det ikke var for at du vet at Inger til tider er utsatt for mobbing og utestengelse. Det kan med andre ord ha skjedd noe her, som de andre barna ikke vil sladre om. Tenk da om det var et overvåkningskamera på gangen, og at man kan gå inn på PC-en og se hva som egentlig skjedde. En best mulig respons ville vært å sjekke. For om det virkelig var slik at vi her har en mobbeprosess på gang, så er det vesentlig å oppdage det, forstå det og handtere det deretter. Vi vet at slike prosesser kan få livslange konsekvenser.

Men jeg vil da rette oppmerksomheten til hva som egentlig skjer, rent filosofisk. Det som skjer, er at mennesket søker etter en felles referanseramme, som er virkeligheten, og søker å la den styre vår virkelighetsoppfatning. For alle kunne sett den videoen, og naturlig bøyd seg for det som oppfattes som virkelighetens harde realiteter. For kanskje ble Ingrid slått, og de andre barna får seg en kraftig lærepenge, samtidig med at Ingrids tillit til verden og sosiale prosesser, nå blir styrket i stedet for svekket.
Men tenk nå det andre scenarioet. Du er en vulgær postmodernist.  Alt er relativt og sannhet er definerbart. Da er det jo brutalt slik, også med små barn, at det er noen man liker bedre enn andre. Det er også en brutal sannhet at de man tenderer til å like minst, også er de som kan bli mest utsatt for mobbing eller utestengelse. Så, fordi du ikke liker Ingrid, så definerer du at hun ikke ble slått. Og hun blir da straffet for å ha løyet på de andre.

Dette er det sosiale univers, i all sin gru, i alle fall for dem som ikke har definisjonsmakt. Kan du tenke deg dersom rettsvesenet skulle bli styrt av slike prinsipper? Hva med politikken?

Denne type vulgær-relativisme er en gavepakke for enhver med alfa-ambisjoner, og som ikke bryr seg om andre. Den vil ose av urettferdighet, fordi man har gått bort fra den felles menneskelige referanserammen som kalles realitetsorientering.

 

 

Kjønnskampen er en sosial konstruksjon

For tiden er humanistisk akademia opphengt i kjønn. Så mye av denne krigen handler om likestilling mellom kjønnene, seksuelle minoriteter og kjønnsidentitet. Sett fra en ekte subjektivists ståsted så handler svært mye av dette om vulgariseringer.  Fra høyresiden starter jo dette med motvilje, både i forhold til kvinners rettigheter, og mot homofili. Da skjer dette gjerne med henvisning til tradisjoner, naturens orden og religion. Dette er en kamp om verdier, men det er også en kamp om fakta. Men vitenskapen har ikke landet på høyresidens forestillinger, hverken om homofili, eller i forhold til at kvinner på noen måte skulle være begrenset i forhold til menn. Dette har, til tider, skapt antivitenskapelige holdninger fra høyresiden.

Så her har vi altså en front som går langt tilbake i tid. Det handler om kvinners stilling, og såkalt seksuelle minoriteters stilling.

Personlig har jeg gjennom hele mitt voksne liv forsvart den såkalte venstresiden av denne fronten. Jeg er for like rettigheter og muligheter for alle mennesker, uavhengig av sortering. Det gjelder selvsagt også kjønn og seksuell legning. Dette har jeg vært inne på her og her og her.

Jeg konstaterer også at jo mer vi graver i dette vitenskapelig, desto svakere blir konservative forestillinger f.eks. om at homofile kan helbredes, at det handler om noens fiks ide, eller om at diverse yrker eller roller er forbeholdt menn, eller kvinner. Vitenskapen forteller oss at menn og kvinner er omtrent like kapable på alle områder, at varianter av seksuell legning ofte handler om forhold individet ikke har kontroll på osv.

Derfor ble jeg overrasket da jeg så hjernevask-serien på TV, at det nå er en bevegelse på venstresiden som ikke vil vite av forskning på dette, og som regelrett benekter at f.eks. homofili kan ha medfødte komponenter.

Så vi har altså en høyreside og en venstreside som på et vis forenes i sin antivitenskapelighet rundt dette. Dette gjorde meg meget forvirret. OK, en vulgær høyreside som f.eks. ikke vil vite av forskning på f.eks. homofili fordi den gir svar som utfordrer religiøse eller kulturelle dogmer kan forstås. For dette handler jo om det sosiale spill. Og jeg kan jo også til en viss grad forstå en venstreside som er redd forskning på kjønn, kan avsløre mentale kjønnsforskjeller som på noen områder går i kvinners disfavør. Og jeg kan selvsagt også forstå motvilje til forskning på sammenhenger mellom IQ og etnisitet. Men hva er alternativet til alt dette? Er det at vi definerer det? Dette skurrer i ørene på en ekte ingeniørtenker. For nettopp slike forskjeller gir en brekkstang og en mulighet til å komme nærmere inn i forståelsen av hjerne, atferd og sosiale prosesser. Studier av sammenhenger mellom homofili og hjerne-utvikling og -anatomi gir oss ny innsikt i hvordan individidets seksuelle utvikling foregår. Studier av kjønnsforskjeller er også en kilde til forståelse av menneskets evolusjonære utvikling. Men da må vi vite forskjellen på hva som er rent kulturelt betinget, og hva som er mer robust forårsaket av biologiske disposisjoner. Jo større kunnskap vi har om dette, desto mer vet vi hvilke kulturelle knapper politikerne har å trykke på, vi vet forskjellen på realistiske og urealistiske forventinger til samfunnsprosessen. IQ-forskjeller og etnisitet er vel noe av det mest kontroversielle feltet man kan interessere seg for. Og jeg innser problematikken i dette, da det er så lett for oss å stigmatisere dette. Kontroversiell og uglesett forskning på dette viser et mønster vi ikke liker. Vi har en bevegelse i IQ som går i samme retning som mennesket har spredt seg utover i verden, nemlig fra Afrika, via Europa og til Asia, hvor av mennesker fra Asia skårer høyest på IQ-skalaen. Dette er kontroversielt, og det går sikkert an å finne sprekker i denne forskningen. Men jeg hørte en gang en anekdote som kan fortelle oss litt. Jeg vet ikke hvor sant det er, men det fungerer som et eksempel. To barn i barnehagen skåret like dårlig på tester på kognitiv kapasitet. Og resultatet var så pass dårlig at det var snakk om ekstra ressurser for å følge dem opp. Men så viser det seg at en av dem klarer seg mye bedre sosialt enn den andre. Den som klarte seg så godt, hadde bakgrunn i afrikansk etnisitet. De målte kognitive «skavankene» slo altså langt sterkere ut, sosialt for det europeiske barnet enn for det afrikanske barnet. Nå er som sagt dette en anekdote, og jeg forstår at det skal mye mer forskning til for å kunne trekke generelle konklusjoner. Men la oss nå si at man til slutt ender opp med solid forskning som sier at det faktisk er slik. Da innser vi ganske raskt at dette får praktiske konsekvenser, nemlig at europeiske barn i gjennomsnitt er mer sosialt sårbare for svingninger i kognitiv kapasitet, enn afrikanske barn. Dette ville jo fått svært mye å si for ressursmessig oppfølging. Men så til det neste spørsmålet: Hvorfor er det slik? Handler det om at den afrikanske kulturen er bedre til å sosialisere enn den europeiske? Eller er det andre hjerneforskjeller som gjør utslaget? Kan du se hvordan denne type forskning kunne vært med på å hjelpe våre barn med mer presis innretning av innsastsen i forhold til det enkelte barns behov? Her får både variabler som handler om kjønn, etnisitet, oppvekstmiljø osv. svært mye å si. Og da må vi søke å basere vår innsats på forståelse mer enn på ideologi. Jo mer vi forstår av menneskets natur, desto bedre samfunn kan vi skape.

Men, og her er et viktig men. Kunnskap krever modenhet. Teknologi krever modenhet. Det er gode grunner til at seksåringer ikke får leke med maskingevær, eller at tiåringer ikke får kjøre med bil, eller at man ikke gir tenåringen et kredittkort med ubegrenset tilgang. På samme måte er det med kunnskap. Når noen skygger unna kunnskapen, så handler det om umodenhet. Når noen «ikke vil vite eller kunne» så handler det om umodenhet. For selvsagt er det slik at umodne mennesker tenderer til å rangere individer etter egenskaper. Dette er jo den biologinære sosiale primærstrategien. Den fungerer som vanlig tankeløst, uten refleksjon. Dette er villdyret i oss. Det er slik villdyr opererer. Men har du tenkt over hva en ide om at man ikke må vite IQ forskjeller mellom etnisiteter, egentlig betyr? Hvorfor må vi ikke vite det? Er det ikke fordi vi tenderer til å se ned på og behandle enkelte etniske grupper som om de var dumme? Vel, hva forteller det om våre holdninger til «de dumme» i vår egen gruppe? Kan du se at det implisitt i denne holdningen ligger en nedlatende holdning til mennesker som oppfattes som dumme? Hva skjer da om du får en sønn eller datter som «er dum»? Hva om du selv skårer dårlig på IQ testen? Er du da et mindreverdig menneske? Hva forteller det om din etiske grunnholdning? Hva forteller det om ditt grunnleggende menneskesyn? Modenhet handler ikke om IQ, men om en etisk grunnholdning til mennesket. Det handler om menneskeverd. Det handler om evnen til å opprettholde menneskeverdet på tross av variasjoner, mangfold, utilstrekkelighet, eller skavanker. Vi innser at en moden kultur har langt større forutsetninger for å absorbere kunnskap og forståelse enn en umoden kultur. Det er kombinasjonen av modenhet og kunnskap og kompetanse som gir den beste kulturelle suksess.

Det vi nå skal inn i, og som i all hovedsak dreier seg om en sosialt konstruert kjønnskamp, er et kraftig tilbakeslag i forhold til dette.

 

En rasjonell analyse av kjønn

For en stund siden hørte jeg på verdibørsen at man hadde oppe et lovforslag om å innføre «et tredje kjønn». Slik jeg forstår det handler dette om transkjønnede som ikke definerer sin kjønnsidentitet inn i et dikotomisk kjønnsparadigme. Dette er noe som jeg anser som politisk uproblematisk. Dersom det er slik at mange mennesker føler det slik, at vårt dikotomiske kjønnsparadigme ikke er kompatibelt med deres identitet, så burde det ikke være noe problem fra samfunnets side å imøtekomme dette så best man kan. Men når jeg så hører om den kanadiske varianten av dette (Bill C16), som ser ut til å gå mer ekstremt til verks, så blir jeg mer betenkt. For her kan man faktisk bli dømt, dersom man ved et uhell kommer til å si «han», eller «hun», til et menneske som definerer seg selv som «hen», eller noe annet. Det er i alle fall det som påstås. Og her ramler jeg selvsagt av lasset. Her er det på tide med litt sortering.

Jeg er systemutvikler. Da tenker jeg at dette handler om å utvikle et sett av begreper som er mest mulig presise i forhold til behov. Da begynner jeg med å liste opp de fenomenene som er involvert her:

1)      Biologisk kjønn

a.       Genotypisk Kjønn
Y-kromosom eller ikke

b.       Fenotypisk kjønn
Det fysiske, kroppslige kjønnet (som noen ganger er umulig å bestemme)

2)      Sosialt kjønn

a.       Seksuelt kjønn

                                                               i.      Tiltrekning til «han»

                                                             ii.      Tiltrekning til «hun»

                                                           iii.      Tiltrekning til «hen»

                                                           iv.      Tiltrekning til alle, eller forskjellige kombinasjoner av dette.

b.       Kjønnsidentitet

                                                               i.      Jeg føler meg som «han»

                                                             ii.      Jeg føler meg som «hun»

                                                           iii.      Jeg føler meg som «hen»

                                                           iv.      Jeg føler meg som kombinasjoner av dette

                                                             v.      Jeg føler meg som noe helt annet

                                                           vi.      Det kan variere hva jeg føler meg som

Mitt poeng er et det går fint an å utvikle strukturer som fanger det meste av dette, slik at det kan beskrives. Men selvsagt er det ikke alle som behøver å vite alt dette om meg. Deler av denne informasjonen bør sannsynligvis være underlagt personvern. Samtidig bør man jo utvikle en forståelse i samfunnet for at dette er veldig komplekst, og man kan finne alle varianter av dette. Men det er vesentlig å poengtere at dette er vitenskapsnøytralt. Det er ikke gitt hva som er årsaker til dette, eller om der finnes årsaksforhold mellom disse variablene. Noe av dette kan skyldes medfødte forhold, andre utvikles i vekselvirkning med omgivelsene, atter andre kan være preget av kultur, eller kreative personlige påfunn. Poenget er at ingen av disse grunnene er ugyldige, så lenge vi har individer som hevder kombinasjoner av dette. Dette skal og bør respekteres, både av samfunnet og av individets omgivelser.

Det er ikke dermed sagt at man ikke bør forske på det. Fordi dette kan lære oss om hvordan dette fungerer. Det kan igjen gi oss kompetanse som kommer til nytte.

Noen ganger trenger man å vite biologisk kjønn. Det kan handle om helse, behandling, men også det faktum at kvinner f.eks. i gjennomsnitt veier mindre enn menn. Dette får utslag f.eks. for vekt og balanse, som jo er ganske følsomt i mindre passasjerfly. Å bomme her, kan medføre ulykke.

Og det er vel klart at dersom noen går og ser ut som en flott dame, men kun er tiltrukket av damer, så må han eller hun eller hen jo regne med oppmerksomhet fra menn, som tror noe annet. Skal disse mennene da kunne bli anmeldt og tiltalt for trakassering? Vi innser at det er urimelig.

Innføring av begrepet «hen» i språket er selvsagt kunstig. Vi må huske at mesteparten av språket er paleo-konstruert. Det har blitt til helt naturlig over utallige generasjoner. Og det endrer seg hele tiden, helt naturlig i takt med kulturelle endringer. Vi har bare begrensede virkemidler til å kontrollere dette. Vi må også huske at det å produsere språk i hjernen er en kompleks prosess. Her er noen bedre enn andre. Men dette går på autopilot, og det skjer ubevisst. Våre valg av ord er derfor sjelden veloverveid. Kanskje blir dette bedre i fremtiden, når begrepet «hen» er bedre innarbeidet. Men kanskje ikke, fordi transkjønnede bare utgjør en liten prosent av den totale befolkningen. Samtidig er det vanskelig å oppdage at det en transkjønnet det er snakk om. Dersom man skal innføre sanksjoner på dette, vil det medføre sosial utrenskning i forhold til de som ikke helt klarer å få alt dette til helt perfekt. Det er selvsagt dypt urettferdig og umoralsk. Så sanksjoner er etter min mening utelukket som virkemiddel i dette.

Jeg tenker at hensikten med sanksjoner handler om mennesker som bevisst trakasserer transkjønnede. Vanskeligheten med dette er at det noen ganger kan være vanskelig å skille klinten fra hveten. Her slår effekten jeg nevner under mikroaggresjon inn for fullt. Da er det nok slik at den som er transkjønnet fort kan ha utviklet sosiale sårbarheter i forhold til dette. Da kan selv den mest uskyldige bemerkning oppleves som et slag i trynet. Det er kanskje dette man forsøker å møte med at «min opplevelse er fasiten, derfor må du i fengsel». Igjen, dette medfører at man åpner for sosial utrenskning, for det er selvsagt de personene som er svakest ressursmessig som lettest plumper i dette, fordi man mangler sosial finfølelse. Og selvsagt kan dette utnyttes til å forfølge andre man ikke liker.

Det finnes ingen perfekte måter å løse dette på. Sanksjoner er i alle fall ikke noe egnet virkemiddel. Nå vil kanskje noen reagere dersom jeg karakteriserer tilstander av unormale kombinasjoner av variablene, listet over, for et helseproblem. Men jeg skal være så frekk at jeg gjør det likevel. Dette har da utgangspunkt i helsebegrepet, slik som det er definert her. Da handler helsen om funksjonering i forhold til de utfordringer man møter på sin vei. Jeg har også vært inne på et sosialt helsebegrep. Altså at vi også kan snakke meningsfylt om funksjoneringen innenfor et sosialt miljø, eller en kultur.

Jeg tenker at det vi snakker om her er en kombinasjon av begge. Det handler om kulturens evne til å tåle mangfold, og det handler om variantens evne til å fungere i kulturen. Det fordrer at man jobber med problemet fra begge sidene. Fra den kulturelle siden, jobber man med menneskeverd, motvirkning av fiendebilder og dårlig menneskesyn. Fra den individuelle siden må individet jobbe med å dempe sin sårbarhet, og utvikle større robusthet. Samtidig er det jo slik at noen helseproblemer, forblir en permanent utfordring i livet. Det er mange som må leve med det.

Sanksjoner vil som regel ramme de svakeste, som jo selv har sine utfordringer, og de vil ramme upresist. En som havner i fengsel kan jo også ha familie og barn som rammes, både økonomisk og av påfølgende stigmatisering. Alt man oppnår er altså bare å spre sin egen ulykke til enda flere.

Summen av dette er at det er forståelig og moralsk riktig av samfunnet å anerkjenne problemet, og søke å likestille de mange varianter og kombinasjoner på sosialt kjønn. Det er også greit at man utvikler systemmessige strukturer som fanger opp dette, der det er behov, og at man til og med gjør kunstige tilpasninger i språket.

Vulgariseringen av dette går på sanksjoner, og muligheten til å påberope seg å bli trakassert fordi «jeg føler det slik». Det er ikke dermed sagt at åpenbar trakassering, trusler og personangrep skal aksepteres av samfunnet. Men her samme regler og rettigheter som for alle andre samfunnets borgere. Til det trenger man en generell lov mot trakassering, ikke en bestemt lov for hvert tema. Det plagende mennesket er ekstremt kreativt i å finne noe å hakke på, og vi kan ikke ha det slik at lovverket må utvides for hver gang mobben finner på noe nytt. Dette må gå dypere og treffe problemet generelt. For ingen form for trakassering er akseptabelt.

Biologisk baserte kulturelle arketyper

For å få frem en viktig nyanse i kjønnskampen er det viktig å påpeke at vi nok har kulturelle arketyper som stammer fra steinalderen. Begrepet «arketyp» er hentet fra den sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung. Da handler det om at vi har nedarvede allmennmenneskelige mønstre i hjernen, som preger våre forestillinger. Det ligner litt på Kants anskuelsesformer, og det som kalles for fortolkningsskjema, i min tenkning. Men det er kanskje ikke helt det samme, for Jung går mer konkret til verks, og snakker f.eks. om solen, eller om slanger. Det tror jeg er en god ide. Jeg tenker at vår tendens til frykt for slanger og edderkopper kan ha nedarvede komponenter i seg. Det betyr ikke annet at permanente farer i steinalderen (og i førmenneskelig tid) har satt biologiske spor etter seg i hjernen, slik at vi raskere utvikler adekvate primærreaksjoner. Det å trekke seg unna slanger er sannsynligvis en svært lønnsom overlevelsesstrategi. Så, ja jeg tror at hjernen inneholder en rekke nedarvede mønstre på forhold som har latt seg forme av det naturlige utvalg. De arketypene, vi skal inn på nå, er sosiale rollemønstre. Her kan arketyp-begrepet komme til nytte. Men selvsagt er det å påpeke at vi mennesker er ekstreme på sosial arv. Så hvor mye av dette som har funnet veien inn, og skapt medfødte endringer i hjernen, og hvor mye som er dyp sosial arv, vet vi neppe noe om. Men fremtiden vil kanskje vite.

Jeg sorterer min liste etter synlighet. Altså de arketypene som er mest synlige i det sosiale landskapet kommer øverst på listen. Da ser listen slik ut:

1)      Alfa-hann

2)      Madonna

3)      Barnet

4)      Fienden

5)      Horen

6)      Nerden

De tre øverste rollemønstrene knyttes direkte til kjernefamilien. Det er i rekkefølge far-mor-barn. Alfa-hannen står øverst på denne listen. Det er kanskje ikke korrekt i forhold til kjernefamilien, men det er så absolutt korrekt i forhold til det sosiale univers. Da tenker vi utad, i forhold til flokken eller landsbyen. Kvinner fokuserer i gjennomsnitt mest på høystatus-menn, så dette gjelder også på kjønnsmarkedet. Men utgangspunktet for arketypene er altså kjernefamilien. Denne har jo blitt til og utviklet seg innenfor rammen av slektskapsseleksjon. Her er mannen er hovedleverandør av mat, ressurser og beskyttelse. Det har skapt forestillingen om den arketypiske alfa-hannen, som igjen er utgangspunkt for religiøse forestillinger om Gud.
Kvinnen er hovedleverandør av omsorg, samhold, kjærlighet og sosial kapital. Det har skapt den arketypiske madonna-forestillingen, som igjen er utgangspunkt for religiøse forestillinger om Gudinnen. Barnet representerer objektet for alt dette, og blir arketypen for det hellige uskyldige som trenger vår omsorg og beskyttelse. Den arketypiske forestillingen om barnet, danner utgangspunkt for den religiøse forestillingen om menneskets plass i kosmos. Da snakker vi inngruppe-mennesket, for i nesten hver eneste mytologi er utgruppe-mennesket, enten demonisert eller det har ingen rolle i det hele tatt.  Dette er de tre primære rollemønstrene, som vi alle har i oss og som påvirker vår navigering i det sosiale univers.

Når vi beveger oss ut av kjernefamilien er det tre arketyper som må nevnes. Den mest synlige av disse «fienden». Fienden representeres av inntrengeren, den som er ute etter ressursene, sex, eller mat. Den arketypiske farlige fienden er en ond mann. Han er motsetningen til alfa-hannen, og til Gud. Han er utgangspunkt for våre forestillinger om demoner, de mørke krefter, og i religiøs mytologi som djevelen eller Satan.

Den tilsvarende demoniseringen av kvinnen er «horen», som på sin måte representerer en trussel mot kjernefamilien. Hun er ikke så synlig på den religiøse stjernehimmel, men nå og da opptrer hun som symbol på dekadanse og moralsk forfall. Det mest markante bildet, jeg vet om, finnes i Johannes Åpenbaring 17 kapittel, hvor hun er full og kommer ridende på «villdyret».

Den siste arketypiske rollen er nerden. Egentlig er dette neppe noen arketypisk rolle, på samme måte som de andre. Den har sin anti-rolle i kraft av usynlighet. David drepte Goliat ved hjelp av en slynge. Men hvem fant opp slyngen og hvem hadde laget den? Vi hører om konger, kriger og sverd. Men hvem smidde sverdene? Hvem utviklet bruken av jern og metall? Når jeg snakker om nerden, handler det nødvendigvis ikke om genier med smale interesser. Det handler også om det typiske arbeidsmennesket, de som produserer og skaper verdiene, men som har en usynlig rolle i det store sosiale spillet.

Poenget med å liste opp slike arketypiske roller er å påpeke at i forhold til det sosiale spill, så er en ensidig fokusering på kjønn en overforenkling av maktspillet mellom mennesker. Da tenker jeg at menneskets sosiale univers har utgangspunkt i kjernefamilien, men at vi også har andre rollemønstre som er så biologinære at de kan betegnes som arketyper. Her har altså jeg nevnt noen forslag. Alt dette er sosiale konstruksjoner. Kjønn er ikke en sosial konstruksjon, men kjønnsroller er sosiale konstruksjoner. Men det samme er alfa-rollen, madonnarollen, barnerollen og de andre rollene. Dette sitter dypt i oss, og det er latent, fordi det er understøttet av biologisk programmering. Men mest synlig av disse er alfa-rollen, som har sterkest potensiale for tilbedelse og beundring, men som også er dominant, beruset av makt med alle de negative maskuline egenskaper som er så inkompatibel med menneskets store sivilisasjonsprosjekt. Og som vi skal se, så er jo nettopp denne veldig synlige maktrollen en vesentlig faktor i det som forblinder radikalfeministenes virkelighetsoppfatning. Kanskje dette er hovedgrunnen til den vulgariseringen vi ser på dette området.

 

Vulgarisering av feminismen

De foregående analyser av kjønn og sosiale arketyper handler om å påpeke at dette med sosiale roller og rollemønstre er langt mer komplekst, enn at det lar seg fange i en oppkonstruert dikotomisk kamp mellom kjønn. Til alle tider har kjønnene opp i alt dette fungert sammen og utfylt hverandre. Selvsagt er vår tids kjønnskamp en sosial konstruksjon. Den er oppkonstruert enøyd fokusert på det såkalte kjønnsmakts-perspektivet. Og det blir både urettferdig og alt for enøyd i forhold til realitetene.

Det vil ikke si det samme som at kjønnskamp ikke har vært nødvendig. Jeg tenker at det hele det store feministiske prosjektet har kommet som en nødvendig følge av det store menneskelige sivilisasjonsprosjektet. Det er en historie i seg selv. Noe av dette har jeg vært inne på her. I tillegg har jeg altså utviklet den refleksjonen at bruddet med tradisjonelle kjønnsrollemønster handler om tradisjoner som har kommet i utakt med sivilisasjonsutviklingen. Mennesket har i løpet av ti tusen år gått fra steinalderkultur til sivilisasjon. Det er dramatisk kort tid, når man tenker på at steinalderen strekker seg millioner av år tilbake i tid. I løpet av den tiden steinalderen varte, er det utviklingen av hjernen som er det mest synlige og markante evolusjonære trekket. Og selv om dette strekker seg over millioner av år, regner biologene dette som svært hurtig evolusjonær utvikling. Det betyr at for det enkelte individ i steinalderen, så står den kulturelle utviklingen stort sett stille. I generasjoner etter generasjoner, drev man stort sett med de samme tingene. Verden er den samme for mine foreldre, og den blir den samme for mine barn. Jeg arver mine foreldres kultur og levemåte, og denne sosiale arven gir jeg videre til mine etterkommere, som har full nytte av kunnskapen, og hvor den blir avgjørende for kommende generasjoner. Det er en slik verden vi mennesker er biologisk tilpasset å leve i. Men etter jordbruksrevolusjonen har vi fått en utvikling hvor endringshastigheten har akselerert, først langsomt, så hurtigere og hurtigere. De siste århundrene har endringshastigheten økt stadig mer merkbart fra generasjon til generasjon. I vår tid er denne utviklingen dramatisk. Den beste beskrivelsen av dette finner vi her og her, hvor Camille Paglia beskriver tre forskjellige faser i denne utviklingen, innenfor hennes egen livserfaring. Hun opplevde arven fra den tradisjonelle italienske landsbygdekulturen, hvor kjønnssegregeringen var veldig tydelig. Vi hadde en mannskultur orientert om den tradisjonelle oppgaven å forsørge sine familier. Vi hadde en kvinnekultur som organiserte arbeidet i familien, holdt familiene sammen. Innenfor hver av disse subkulturene hadde vi et eget sosialt hierarki, og organisering. I kvinnekulturene fant vi selvsagt også kvinnelige lederstrukturer, som fungerte uavhengig av den mannlige subkulturen. Dette er veldig forståelig. Hvordan skulle ellers dette fungere i steinalderen når mennene var borte på jakt, eller ble drept i krig? Samtidig, når familien møttes kan nok det typiske mønstret ha vært at hun er sjefen hjemme, mens han er en slags «utenriksminister». Paglia fremstiller kvinnene som tøffe og handlekraftige mennesker. Vi kan godt tenke oss at slike mønstre har tradisjoner langt tilbake i historien. Man kan jo spekulere litt på hvordan steinaldermennesket organiserte sine liv. Men det er åpenbart at det å fostre opp barn, ikke alltid er kompatibelt med det å drive jakt og fiske. Selv i dag har vi spesialiseringer på dette. De som tar seg av barns oppvekst, begrenses i sine muligheter til å drive med andre ting samtidig. Det jeg vil frem til er at selv på dette nivået, i en verden hvor maten ikke er lett tilgjengelig, så er differensiering av oppgaver, sannsynligvis et overlevelseskriterium. Men hvem passer best til hvilke oppgaver? Dette styres av biologisk nødvendighet. Kvinner går gravide, de føder og de ammer. Og de har særskilt omsorg for sitt avkom. Dessuten er det verre for et lite barn å miste sin mor enn sin far. Å jakte og beskytte innebærer risiko. Der har mannen en naturlig rolle. Menn har lavere reproduksjonsmessig verdi enn kvinner. Den seksuelle seleksjon foretrekker den modige mann. Alt dette kommer i tillegg til at nesten samtlige ur-kulturer vi har sett, har en slik tradisjonell kjønnsrollefordeling. Det skulle være grunn nok til å anta at den gjennomsnittlige steinalderkultur nettopp hadde denne type tradisjonelle kjønnsrommemønster. Og dette har nok sementert seg på forskjellig vis i kulturene, og funnet sin vei inn i det normative, tradisjoner og til slutt inn i den religiøse mytologien. Det Camille Paglia så, er det samme som mine besteforeldre så, er en tradisjon som strekker seg uendelig bakover i tid.
Da familien hennes emigrerte til USA opplevde hun et miljø som gjenspeiler industriens tidsepoke. Denne epoken startet jo på slutten av 1700 tallet og vi har sett glimt av den opp i vår tid. Den har skapt rikdom og velstand, men ikke uten kostnader. Vi fikk en ny klassedeling og vi fikk fremmedgjøring. Byene, gruvene og industrihallene var kunstige menneskeskapte miljøer så fjernt fra den naturen vi kom fra som det går an å komme. Det utvikler seg et åpent gap mellom menneskets naturlige levemåte og den eksistens arbeiderklassen på denne tiden gjennomlever. Det er egentlig ikke rart at denne perioden nøret kraftig opp under kommunisme, anti-teknologiske holdninger og romantiserte «tilbake-til-naturen»-forestillinger. For her befinner et stort flertall av menneskene seg innenfor strenge rammer som på ingen måter understøtter individets emosjonelle verdisystem, som jo var og fortsatt er tilpasset steinaldermenneskets levevilkår.

Det betyr også at de gamle tradisjonelle kjønnsrollemønstrene ikke lengre kan rettferdiggjøres i måten som mennesket nå lever på. Men det eksisterer store hindre mot å endre på dette. For det er sementert i kulturen, og på mange måter skrevet i sosial stein. Vi har en sosial arv i form av normer, tradisjoner og, ikke minst religiøs mytologi. Og selvsagt handler dette også om det sosiale spill. Og mennesket bygger ufortrødent på egen moralske kapital. Og så lenge det er politisk korrekt, så er jo det «å forsvare tradisjonene og familien» en sikker hest å satse på. Det er i denne perioden vi får kvinnebevegelser, som søker å bryte seg ut av disse sosiale lenkene. Og det oppfattes både som forståelig og rettferdig. Men kanskje en av de viktigste hendelser opp i dette, skjedde under andre verdenskrig. Da måtte kvinner overta mange av oppgavene nettopp i industrien. For mennene var jo ute og kriget. Og det vi oppdager er jo at kvinner på ingen måte står tilbake i forhold til å utføre det som tidligere var tradisjonelle mannejobber. Sannsynligvis vil slike og andre hendelser øve et stadig sterkere press på de tradisjonelle oppfatninger. Og det blir stadig mer synlig at det tradisjonelle verdisystemet er i konflikt med samtidens utfordringer (et sosialt helseproblem). Og dette markerer kanskje den tredje perioden i Camille Paglias liv, hvor kvinnefrigjøring får stadig større gjennomslag, og hvor hun selv tar aktiv del i 60-tallets seksuelle kvinnefrigjøring.

Det er vesentlig å erkjenne at menneskekulturer ikke er spesielt egnet til å gjennomgå så brå endringer. Dette er fjernt fra steinaldermenneskets livsverden. Kan det virkelig være slik at de gamle tradisjoner og holdninger jeg lærte fra mine foreldre og besteforeldre, ikke lengre er relevante, at de har utspilt sin rolle, og at nå er det noe nytt som gjelder? På det personlige plan varierer fleksibiliteten temmelig mye. Noen av oss er nostalgiske og konservative. Vi frykter det nye og stritter imot. Andre er opprørske, nysgjerrige eller ser mer rasjonelt på det. Og her kommer mye av poenget i denne analysen. For det eneste vi har, som gjør det mulig for oss å tilpasse oss miljøer som avviker dramatisk fra det vi av naturen er tilpasset til, er fornuften, vår kognitive kapital. Vår biologiske programmering er allerede ganske dramatisk i utakt med vår tids utfordringer. Og den vil neppe endre seg nevneverdig i løpet av de neste hundre generasjonene. Unntaket er jo at vi utvikler teknologi til å endre oss selv. Men det skal mye til. I mellomtiden lever vi med villdyret på godt og ondt.

For noen år siden husker jeg en del snakk i media om at kvinnebevegelsen var i ferd med å gå på tomgang. Alle de gode sakene var vunnet. Det er full politisk likestilling i samfunnet. Det er få, nesten ingen arenaer hvor det annet kjønn ikke lengre har adgang. Hva nå? Det er her vi får skillet mellom rasjonell human feminisme, og radikal feminisme. Den enkle forskjellen er at rasjonell human feminisme handler om likeverd, like rettigheter, like muligheter og et politisk system som beskytter nettopp dette. Men det er ikke det samme som kulturell likestilling. For selvsagt finner vi fortsatt mange områder hvor kjønnsfordelingen er ubalansert. Nå og da dukker det opp konservative holdninger som tolkes i retning av «tilbake til kjøkkenbenken». Det er her radikalfeminismen kommer inn. Det radikalfeministiske prosjektet handler i høy grad om forsøket på bevisst kulturell omforming. Og da skal vi ha i bakhodet at det radikalfeministiske menneskesynet har sine kulturelle røtter i marxismen, som i høy grad benekter menneskets natur og har tatt til seg ideer om at mennesket er født som en blank tavle. Jeg har tidligere påpekt at dette er en antivitenskapelig feiloppfatning som har fått dramatiske politiske konsekvenser. For det innebærer at det kulturelle endringstrykket som denne politikken søker å utøve er dramatisk, brutalt og totalitært. «Det er ingen unnskyldning for at ikke individet skal bli det «vi» vil at det skal bli». Når dette feiler, vil det voksne individet bli sendt på «omskolering», mens omgivelsene rundt det feilende barn opplever en urettferdig ansvarliggjøring for alle barnets variasjoner utenfor en streng normalisme.

Menn-, kvinne- og barnekulturer er arketypiske kulturer, og de eksisterer fortsatt som subkulturer som fungerer innenfor den større kulturelle overbygningen. Det vi vet er at jo sterkere segregert kjønnskulturene blir, desto mer usunn blir utviklingen innenfor den enkelte subkultur. Kanskje betyr det at det enkelte individ, som jo preges av en vekselvirkning mellom kultur og biologi, dermed også risikerer å få med seg typiske kjønnskulturelle påvirknings-mekanismer på kjøpet. Dermed er gjennomsnittsmennesket formet, ikke bare av en homogen kultur, men også i større eller mindre grad, først av barnekultur, som jo også har en naturlig kjønnsdelt tendens, så av kjønnskultur, i ungdoms- og voksen alder.

Da kan vi gå videre med denne hypotesen og tenke at slike kjønnskulturer, til en viss grad, også risikerer å utvikle inn-/ut- utgruppe holdninger i forhold til kjønn. Vi får tendenser til en «vi og de» tenkning. Dette er jo tendenser vi ser, allerede blant barn. Vi skal merke oss at dette neppe har noen rasjonell basis. Vi har alle en mor og en far, vi kan ha søsken av begge kjønn, og får barn av begge kjønn og vi har som regel venner og kolleger av begge kjønn. Så de fleste av oss er glade i, og har nære relasjoner til mennesker av det annet kjønn. Så når feminister demoniserer menn, så tenker de sjelden på sin far eller sine sønner. Demoniseringen er av de andre, mennene, de vi ikke kjenner, de vi ser på gaten, de vi forakter, de vi elsker å hate.

Jeg har den hypotesen at radikalfeminismen har utgangspunkt i slike tendenser. Generelt har jeg reflektert over menneskets inn og utgruppe-tendenser her, her ,her, her og her. Poenget er at vi mennesker har en biologisk programmering til fremmedskepsis og demonisering av utgrupper. Dette handler om steinalderens kamp om ressurser og de beste leveområdene. Selv blant sjimpanser ser vi dette. Sjimpanser organiserer seg og «mennene» går jevnlig patruljer hvor territoriet forsvares. Dette handler ikke bare om mat, men også om beskyttelse av «kvinner og barn». Det er åpenbart at steinaldermennesket har drevet med det samme. Dette har altså skapt biologiske tilbøyeligheter i oss til hat, umenneskeliggjøring, demonisering massehysteri osv.

Men vi har også andre faktorer i dette, det er det jeg kaller for den primære kjønnsfrustrasjonen, da særlig med fokus på uønsket oppmerksomhet, som jo er kvinnes versjon av denne frustrasjonen. Steinaldermennesket er biologisk drevet til å spille på kjønnsmarkedet. Den mentale drivkraften bak dette manifesterer seg i vårt sinn som primær kjønnsfrustrasjon. Dette gjelder den dag i dag, og alle mennesker på alle nivåer opplever slike frustrasjoner, og noen ganger renner det over og manifesterer seg i atferd. Når kvinner opplever oppmerksomhet fra menn, så kan det skape emosjonelle responser alt fra «en tur til himmelen», dersom det er den rette, ned til det rene helvete, dersom det er noen hun ikke liker, og dette gjelder jo mesteparten av slike oppmerksomheter. Så uønsket oppmerksomhet fra menn, blir en del av mange kvinners hverdagsplager. Og da er det selvsagt de minst attraktive menn som oppleves som mest plagsomme. Det gjør selvsagt ikke saken bedre at dette nå og da slår ut i overgrepsatferd. Så kvinner har både noe å frykte og hate og forakte. Og her har vi altså en åpenbar kilde til utvikling av forakt. Veldig mye av debatten rundt feminisme har omdreiningspunkt om denne problematikken, og hva som er den beste strategien for å møte dette.
Vulgariseringen av dette er når dette går over til å demonisere selve den mannlige seksualiteten. Bare det å begjære en kvinne blir uakseptabelt. I denne videoen forteller Gad Saad om begrepet «bikini-voldtekt», hvor bikinien anses for å være en patriarkalsk undertrykkelsesmekanisme. Her er det åpenbart at det er den mannlige seksualiteten i seg selv som demoniseres. Det er nærliggende å trekke parallellen tilbake til Jesu utsagn i Bergprekenen at «Den som ser på en kvinne for å begjære henne, han har drevet hor med henne i sitt hjerte». Vi oppdager at mannlig seksualitet i seg selv er en viktig del av kjønnsfrustrasjonen, og dette til tider sementerer seg som normer i kulturer. Det er akkurat det vi ser et utslag av her. Mens Jesus kan ha hatt forestillinger om en fremtidig «renselse fra synd», som skulle løse problemet, så baserer radikal-feministene seg på ideen om at seksuell oppmerksomhet er en sosial konstruksjon som kan avlæres gjennom streng sosial kontroll. Det er som å avlære kua fra å spise gress. Forestillingen om at dette er mulig skaper ideer om et utopisk fullkomment samfunn som aldri vil komme.

Mange menn, jeg snakker med, tar seg ofte den hypotesen at radikal-feminisme handler om «forsmådde kjerringer som ikke nådde opp på kjønnsmarkedet». Jeg tenker at det er en vulgær formulering av det. Noe av dette er nok en empatisk feilslutning på den måten at noen av oss menn, som sliter med å rekke opp på kjønnsmarkedet, åpenbart kan utvikle kvinnehat som følge av dette. Dette vet vi. Noen ganger ender det tragisk, med en seriemorder eller massakre. Det er altså åpenbart at menn kan utvikle kvinnehat som følge av langvarig kjønnsfrustrasjon. Spørsmålet er om kvinner kan gjøre det samme.

Jeg tenker at det til en viss grad kan være slik, men at det er mer nyansert. De aller fleste kvinner, kan, nærmest uavhengig av alder og utseende, gå ut i markedet, og oppleve oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Det er langt færre kvinner enn menn som ikke rekker opp til nederste hylle på kjønnsmarkedet. Så det handler sjelden om mangel på oppmerksomhet, snarere tvert imot. Men selvsagt er det ikke alle kvinner som får oppmerksomhet fra den de håper på. Her har jeg hørt om en undersøkelse, ta det med en klype salt, for det var en slengbemerkning på Youtube. Men det ble altså referert til et eksperiment hvor en stor gruppe kvinner ble bedt om å vurdere om menn var over eller under gjennomsnittet attraktiv. Da viser det seg at 80% av mennene ble vurdert som under gjennomsnittet attraktiv. Jeg tar det som sagt med forbehold. Men om dette stemmer så er det en nøyaktig forutsigelse av teorien om seksuell seleksjon. For det forteller i klartekst at kvinner er mer kresne enn menn, men kanskje også hvor overraskende langt denne kresenheten går. Det betyr i så fall at kvinners oppmerksomhet i all hovedsak fokuserer på de kanskje 20% mest attraktive menn. Og her kommer da et vesentlig poeng. For blant disse 20 prosentene er det i gjennomslitt flere menn med psykopatiske trekk. Dette er spennende sjarmører, de er kravstore, kresne og mange av dem vasser i oppmerksomhet fra kvinner. De har sosial råd til å sløse med dem. Det er da å forvente at vi her har et høyere gjennomsnitt av menn med potensiale til å krenke kvinner med sin oppførsel. Det gjelder da særlig kvinner «de ikke har bruk for», eller kvinner som stort sett bare er verdt «et nummer eller to» og som havner på den lange lista av erobringer. Dette er den mannlige  alfa-hann-versjonen. De er som regel dominante og synlige. Og kvinner tenderer til å utvikle sterke hat- eller kjærlighets-responser til slike menn. Det som er interessant her er at, hun som regel «står med ryggen» mot flertallet av den kjedelige mannlige utgaven av arbeidshesten, og beundrer alfahannen i all sin glans. Den mannlige versjonen av arbeidshesten kan lett forbindes med den nedre delen av dette spektrumet, nemlig den snikende taperen. Poenget er altså en hypotese om at det ekstremitetene av det mannlige uttrykk som er mest synlige i hennes sinn. Dermed blir det en sort-hvitt-deling mellom det store flertall av grå menn og monster, som hun ikke vil ha, opp mot en liten gruppe av supermenn, som hun ikke kan få. Det er kvinnens primære kjønnsfrustrasjon.
Den analysen jeg har gjort nå vil ikke vært mulig i et enøyd kjønnsmakts perspektiv. Det er kun når man trekker inn en mer nyansert versjon av dette, slik som jeg har gjort med å trekke frem sosiale arketyper, at bildet kan nyanseres, slik at man ser den blodige uretten i dette.

Det store flertall av menn blir altså mer eller mindre usynlige i dette spillet. Og selvsagt vil flertallet av kvinner slite med å oppnå prinsesserelasjonen til supermannen. Og da vil mange av dem også se de psykopatiske trekkene som preger gjennomsnittet av menn på toppen av rangstigen. Og dette legges da sammen med den andre siden av kurven, hvor ekle menn er innpåslitne, frekke og noen ganger sniker seg rundt i mørket i den hensikt å tilrane seg det de ikke kan få på normalt vis.

Det er åpenbart at summen av dette kan medføre at noen kvinner utvikler frykt, forakt og hat til alt det som har med det mannlige å gjøre. I vår del av verden har vi velutviklede krisesentre. Og det er jo veldig bra. Men det har også den kostnaden at vi her får utviklet miljøer hvor kvinner med negative erfaringer med menn er overrepresentert. Det skaper det typiske sosiale ekkokammeret. Kombiner dette med totalitær sosialistisk ideologi, og her har du radikalfeminismen.

Med et slikt utgangspunkt handler det ikke lengre om frihet og like mulighet for alle, men om krig, bekjempelse, krenkelse og utslettelse av det man hater.

Uansett så er dette en pågående prosess som rir vestens kultur som en mare. Min analyse er at det her er snakk om noe som begynte som en berettiget prosess, utløst av hurtig sivilisasjonsutvikling med påfølgende press på tradisjonelle rollemønstre, men at selve prosessen har spunnet ut av kontroll og lever sitt eget liv. Det er en sosial brann, som kan true hele den vestlige sivilisasjon i sine grunnvoller. Det som har fått prosessen ut av kontroll er vulgarisering. Den mektige feministkampen har ikke klart å slakke på gassen når prosjektet var i havn, men fortsetter å hamre løs, i kraft av et kvelende maktovertak.  Drivkreftene bak prosessen har skiftet fra å være konstruktive til å bli destruktiv, basert på frykt og aggresjon. For, det vi snakker om, er ikke feministiske verdier, slik jeg forstår dem. Da handler det om omsorg, kompromiss, dialog, empati osv. Radikalfeminismen er en maskulin prosess, hvor alle tilgjengelige midler i alfa-menneskets verktøykasse er tatt i bruk. Den baseres på frykt og aggresjon. Vi er redde for hverandre, for selv å bli stemplet som fordomsfulle, kvinnehatere eller sexister. Det fører til opprop, aktivisme og spontane uttrykk for moralsk indignasjon. Den moralske indignasjon skaper et kollektivt sinne av hat og forakt, med krav om sanksjoner og utestenging av de som blir stemplet.

Radikalfeminismen har for lengst sviktet det kollektive morskapet (madonnaen), forrådt sine egne sønner og falt sin egen kultur i ryggen. Dette er ikke noens verk. En sosial prosess som spinner ut av kontroll er pr. definisjon en sosial paleo-konstruksjon. Ingen planla det. Ingen har ansvaret. Prosessen lever sitt eget liv. Vi er fanget i den og holdes der av mekanismer vi ikke er herre over:

1)      Politisk korrekthet
Sperrer ute alle forsøk på rasjonell analyse av temaet. De som prøver seg blir utsatt for personangrep og diskreditert. Politisk korrekthet fungerer som et instrument som klipper av enhver konstruktiv dialog om temaet.

2)      Moralisme
Moralismen er en av tegnene på tiltagende dekadanse. Sannsynligvis skjer de normative kulturendringene i vår tid raskere enn noen gang. Det som preger vår tids sosialetiske normsett er perfeksjonismen, forestillingen om glansbildemennesket, normalisme, stadig økende innslag av viktorianske normer på seksualiteten og stadig større fokus på identitetspolitikk.
Vi ser et overdrevent fokus i forhold til disse mote-normene. Disse danner så basis for sosial utrenskning. En viktig strategi her er å påpeke politisk ukorrekte holdninger. Spesielt utsatt blir man jo da dersom man er hvit mann, gjerne eldre mann (geriatrisk diskriminering). Da er det fritt frem med personangrep, drittpakker og moralsk diskreditering. Geriatrisk diskriminering passer perfekt inn i dette bildet. Ikke bare er man hvit, men man er faktisk også gammel og fortjener all mulig forakt og hets. Følgelig legger det bånd på enhver form for kritisk ytring mot temaer som anses som politisk korrekte.
Denne effekten fungerer selvforsterkende via mekanismer som moralsk indignasjon og kampen om moralsk kapital. Den, som ytrer seg, virker som en honningkrukke på mennesker som dermed kappes om å tjene noen moralske poenger på vedkommendes sosiale dumhet.

3)      Politisk makt
Ofte er det lettere å komme til makten dersom man oppfattes uklanderlig. Her kan politisk korrekthet være en vesentlig strategi, særlig på venstresiden. Da er det også å regne med at politisk korrekte temaer også gir gjennomslag og ender opp i politiske forordninger som trekker i retning av radikalfeministiske mål. Her er det jo også verdt å merke seg at dette også henger sammen med dyktighet machiavellisk, renkespill, noe som mennesker med psykopatiske trekk også er svært flinke til.

4)      Innfiltrering av utdanningssystemet
De svenske radikalfeministenes forsøk på å kuppe utdanningssystemet, på 90 tallet, var mislykket. Slik jeg forstod det handlet det om forsøket overta universitetenes frie styring av fagene, og deres innhold. Det handlet rett og slett om forsøket på å diktere et radikalfeministisk preg på alle fag. Heldigvis protesterte universitetene og klarte den gang å stoppe forsøket. Når jeg i skrivende stund hører om tilstandene på universitetene i Canada og USA, så aner det meg at man er i ferd med å realisere akkurat den ambisjonen. Den som kontrollerer utdanningssystemet, kontrollerer også akademia. Ifølge insidere som Gad Saad er det mange som ikke lengre tør å snakke fritt om det som skjer. Den videre utvikling kan være at kontroversielle fag som biologi og evolusjonspsykologi etter hvert får dårligere kår og presses ut. Alt dette er styrt av politisk korrekthet, som nå fungerer som sensur og sannsynligvis styrer både karriere-valg og valg av tema for doktorgradsstudenter. Med andre ord er det en reell risiko for at viljen til å «definere sannheten» og antivitenskap vil overta akademia. Om dette minner om kommunistisk totalitarisme, så er det neppe så rart.
I denne sammenheng innebærer det enda en spiker i kisten for ytringsfriheten. Gad Saad formulerer det slik at totalitære krefter alltid går først etter intellektuelle, fordi det stopper enhver form for kvalifisert kritikk av det som skjer.

5)      Karriere
Karriere gir tilgang til makt, og makt gir tilgang til å definere karrierekriteriene. Dermed er vi inne i en selvforsterkende spiral som virker særlig selektivt i forhold til de som slippes inn i elitens varme. Det er god grunn til å tro at den radikalfeministiske vinden kan ha blåst seg stor og sterk på denne mekanismen. Dette gjelder ikke bare politikk, men også forskning, hvor tema og kanskje også resultat blir styrt av dette. Det gjelder selvsagt også alle andre karriere-veier som staten påvirker, herunder også utdanningssystemet som vi allerede har vært inne på.

Ideen om at det eksisterer en verdensomspennende kjønnskamp, hvor menn står i et slags usynlig forbund med hverandre, inneholder alle ingredienser på en spekulativ konspirasjonsteori.

Det er en biologisk basert empatisk feilslutning som gjør seg gjeldende i den radikalfeministiske forestillingsverden. Det er nettopp forestillingen om menn, som en konform gruppe som konspirerer mot kvinner. Jeg tenker at dette kan ha utgangspunkt i en empatisk feilslutning. Den kan formuleres slik at kvinner sosialiserer, mens menn rivaliserer. Dette er selvsagt en grov overforenkling. Men jeg tenker at kvinner i gjennomsnitt har langt sterkere fokus på det sosiale. Og det er en biologisk årsak til dette. Den empatiske feilslutningen går på at det skaper en forestilling om at menn har det på samme måte. Men realiteten blant menn er annerledes. Menn rivaliserer mer. Og, om vi trekker inn arketypene, så ser vi at menn er en mer uensartet gruppe. Menn er alfaer, de er nerder, de er arbeidshester, de er kriminelle og de er tapere. Rivaliserings- og rangerings-mekanismene gir en biologisk programmering som disponerer for fiendtlige følelser mellom gruppene: forakt, misunnelse, nedlatenhet, arroganse og sjalusi. Alfa-menn har ingen lojalitet nedover i systemet, bortsett fra om det skulle være sosialt opportunt. Jo større muligheten er for å undertrykke, presse nedover og redusere lavstatusmannen til et produksjonsmiddel, desto bedre er det. Dermed kan det like gjerne være opportunt å stå i ledtog med den radikalfeministiske bevegelsen. Det kan jo være den lille manns konspirasjonsteori.
Det som ofte glemmes er de fleste kulturelle sorteringer inneholder både menn og kvinner. Lojaliteten er innenfor gruppen, ikke på kjønn. Dette ser vi særlig i forhold til familie og familiesamhold. Der er det begge kjønn, og de fungerer sammen. Det er sannsynligvis større sosial isolasjon mellom de sosiale lagene, altså opp og ned i hierarkiene, enn mellom kjønn. Gruppeidentiteten er naturlig langt mer fokusert på «de fremmede», de andre, på utgruppen. Det vil, ikke si det samme som at vi kan få fastlåste kjønnsrollemønstre og tendenser til klikkdannelser, sortert på kjønn. Det skjer jo i alle inngrupper. Vi har rivaliseringstendenser helt innad i hver subkultur, hver klubb, hver klikk. Men styrken på dette øker med sosial distanse. Og den har vi som regel lite av kjønnene imellom.

Poenget er uansett at den radikalfeministiske analysen, slik den fremstår, fullstendig feiler på beskrivelsen av realitetene. Dette er vulgarisering, fordi det er en urettferdig overforenkling av realiteter. Det er vulgarisering fordi den har skapt seg en sosial overfiksering på sosialt kjønn. Overfikseringer hører inn under fanatismens domene. Dette er fanatisme.  Problemet er bare at denne fanismen nå ser ut til å bergta hele den vestlige sivilisasjonen. Og vi overskuer enda ikke hvilke konsekvenser dette til slutt kan få.

 

Den hvite sinte mann

La meg starte dette med et hjertesukk av en digresjon. Først vil jeg hevde at omvendt rasisme ikke eksisterer. Det er en selvmotsigelse. Rasisme defineres som diskriminering på basis av forestilling om raser. Det som defineres som «omvendt rasisme» er ikke annet enn rasisme. Dersom man diskrimineres med utgangspunkt i at man er «hvit mann», så er dette både rasisme og sexisme. Med god grunn er det forståelig at man reserverer seg mot å gå inn i en problemstilling som handler om diskriminering av hvite menn. For legg merke til hvilke begreper jeg tvinges til å bruke. Jeg bruker «hvite» og jeg bruker «menn». Dette er rasistiske og sexistiske uttrykk. Bare ved å ta i bruk slike begreper, kan jeg stemples som rasist. For med å snakke om «hvite» så er det plutselig som om jeg godkjenner premissene for å sette en slik sortering på mennesker. Og har jeg først godkjent det, ja så er jeg jo pr. definisjon rasist. Og dette vil jo særlig bli synlig dersom jeg begynner å snakke om at disse gruppene har ulike utfordringer i samfunnet.

Jeg vil at du skal merke deg følgende. Dersom noen tenker i retning av identitetspolitikk, og lever og agerer moralsk i forhold til dette, så setter dette en agenda. Den som tenker slik, tenker i grupper. Han benytter seg av akkurat de samme sorteringer som en rasist. Dersom vi så får en utbredt tendens til å forskjellsbehandle, på bakgrunn av gruppe-identitet, hva er da forskjellen på dette og rasisme? Er det at man diskriminerer gruppe A til fordel for gruppe B, å betegne som rasisme. Men dersom man diskriminerer gruppe B til fordel for gruppe A, så er det ikke rasisme? Det vi oppdager er at en slik definisjon, ikke er generell, ikke prinsipiell, men pragmatisk propagandistisk. Og det verste er at dersom man innlater seg på en dialog om dette, hvor vanskelig er det da å holde seg unna de plagsomme begrepene som definerer hele utfordringen? Hvordan skal man kunne snakke sammen, uten å møte motparten på hans begrepsapparat? Og nettopp når man gjør det, så vet man at det rasistiske stemplet sitter svært løst. Snakk om å bli fanget av vår tids sosiale retorikk.

Begrepet «Den hvite sinte mann», dukket opp i media for noen år siden. Da handler det om en slags undring over hva det er som rir hvite menn for tiden. De er så sinte. De er så plagsomme. Hva er grunnen til det? En nærliggende analyse handler om at dette er den hvite manns krampetrekninger fordi han må gi fra seg sine privilegier, i forhold til andre etniske grupper, og at han mister sin dominante posisjon over kvinner. Følgelig er den hvite sinte mann, både rasist, fordi han vil herse med andre etnisiteter, og sexist fordi han vil herse med kvinner som han er vant til. Han er homofob og islamofob, for man må jo ha noen å hate. Når han ikke lengre får dette, så blir han sint. Noen ganger avsløres slike analyser som overflatiske og de mangler rot i virkeligheten.

I Norge har fokus utgangspunkt i 22-juli terroristen. Med andre ord er studiet av sinte hvite menn, i stor grad fokusert på den ekstreme høyresiden. Problemet er risikoen for at dette generaliseres og gjøres gjeldende for alle hvite menn. Analysen går altså på at hvite menn er sinte fordi de har mistet privilegier. Personlig er jeg skeptisk til at det er på denne måten høyreekstremister formulerer sitt problem. Om de virkelig tror på «den hvite rases overlegenhet» hvorfor krever de da ekstraprivilegier for seg selv? Det er slett ikke umulig at den ekstreme høyresidens kommunikasjon overtolkes. Kanskje handler dette om at noen er uenige i diverse kvoteringsordninger for kvinner og etniske minoriteter. Men da handler det jo ikke om tap av privilegier, men en følelse av urettferdighet, manglende likebehandling. Men det er bare ren spekulasjon.

Det første spørsmålet som renner meg inn er om hvite menn virkelig er sintere enn før. Kanskje er dette en myte. Jeg har aldri hørt at noen har forsket eller stilt kritiske spørsmål om dette. Om vi skal se dette i et langt perspektiv så innser vi at forekomsten av vold har avtatt dramatisk, og at denne utviklingen har pågått i århundrer. Men effekten av dette er større i noen deler av verden enn i andre. Da peker særlig Nord-Europa seg ut som et område hvor volden er på et dramatisk lavt nivå. Som en kuriositet opp i dette er det å påpeke at dette er forfalsket og brukt regelrett mot norske menn, helt uten at noen har lettet en finger for å komme med unnskyldninger. Se her.

Er så hvite menn blitt mer rasistiske med årene? Det vokser jo jevnlig frem bevegelser av type «Hvit Valgallianse», nynazister, NDL, Vigrid osv. Og vi har diverse bevegelser som reagerer på innvandring, mot muslimer og Islam. Alt dette kalles ofte for høyrepopulistisk grums. Og det er ganske synlig i media. Men om vi sammenligner med rasismen mot jøder, og romfolk for et par tre generasjoner siden, så innser vi at rasismen i Norge har gått kraftig tilbake. Men sannsynligvis er den nå i vekst igjen, som en reaksjon på høy innvandring og globalisering. Men likevel ser vi at dette ikke gjenspeiler stemmegivningen ved politiske valg i vårt land. Flertallet av det norske folk, inklusive menn, stemmer ikke på rasistiske partier. I resten av Europa er bildet mer nyansert.

Er hvite menn blitt mer sexistiske med årene? Norske og nordeuropeiske menn er blant de mest oppdratte i verden. Vår del av verden er den mest likestilte. Det eksisterer ikke politiske partier som vil innskrenke kvinners rettigheter. Et unntak er kanskje selvbestemt abort. Men selv Krf innser at det er en tapt sak. Den jevne mann i Nord-Europa ønsker likestilling, han stemmer kvinner fram ved valg, og han aksepterer kvotering i politikk, utdanningssystem og næringsliv, nesten uten protest.

Så, når jeg tenker meg om, så er kanskje forestillingen om den hvite sinte mann, en myte, eller i alle fall mer nyansert.

Men når det er sagt, så har vi jo fått sosiale media, og Jørgen Hattemaker har fått nye kanaler å uttrykke seg gjennom. Og her kommer det frem mye følelser. Og vi har fått nett-trollene. Og her finner vi selvsagt all slags grums i form av trakassering, innvandrings- skepsis og hat, klima-skepsis, og personangrep, da spesielt også sexistiske personangrep på kvinner «skulle ønske du ble voldtatt» osv.

Ofte antydes det at det er «hvite eldre menn» som driver med dette. Noen ganger (klarer ikke å finne det nå) har jeg sett analyser som går på at den yngre garde er mer veloppdratt og har sosiale media som en del av sin utdannelse. Men samtidig har jeg også sett at slike nettroll også er tenåringsgutter som driver med sitt på gutterommet. Nå har jeg ingen statistikk på dette, så jeg vet ikke aldersgjennomsnittet på trollene.

Nå er det jo slik at hva som er trolling er subjektivt. Det er lenge siden saklighetskriteriene ble forlatt av moderatorene. Jeg har en mistanke om at mye som er saklig argumentasjon, men ikke politisk korrekt, oppfattes som trolling. Min oppfatning av trolling er:

1)      Personangrep og trakassering

2)      Trusler

3)      Hat-ytringer

4)      Grove brudd på saklighetsnormene

Eksempler på hva som ikke er trolling:

1)      Saklig kritikk av klimaforskning

2)      Saklig kritikk av religioner, inkludert Islam

3)      Saklig kritikk av politiske standpunkter

4)      Saklig kritikk av livssyn og kulturer

5)      Fakta utsagn som inkluderer referanser

6)      Saklig kritikk av innvandringspolitikken

Så kan man vel si at, i en frisk dialog, så strekkes grensene, og det er subjektivt hvor grensene går. Dersom noen bemerker at mine kommentarer er «uintelligente», eller at «jeg virker forutinntatt», så er det innenfor grensen av hva jeg bør tåle, selv om dette er milde personangrep. Om jeg ble kalt for «en gammel gris», så skulle ville jeg hatt evnen til å overse det, men innser at dette generelt sett er godt over grensen. Alt dette er jo usaklige kommentarer. Men vi må ikke glemme at vi er mennesker, og våre grenser på hva som treffer, er individuelt. Jeg husker en gang jeg ble kalt for en «Dunning Kruger». Det er jo noe man burde tåle, men akkurat den gangen traff det meg fordi vedkommende baserte seg på en misforståelse. Men det var ikke hovedproblemet. Det som traff meg var at, her har jeg kommet med den ene utredningen etter den andre, om erkjennelsesteori, om virkelighetsoppfatning, om alle tings usikkerhet, og om vår iboende tendens til å ville tro ting som vi ikke har peiling på. Jeg har brukt år på å utvikle teorier og forsvare denne grunnleggende agnostiske posisjonen. «Dunning Kruger effekten» er utrykk for total mangel på denne type refleksjon. Men all anstrengelse på tross: det blir ikke lest, og jeg blir fortsatt bedømt helt overflatisk, og uten noen som helst realitetsorientering. Det som traff meg den gangen handler mindre om den andres påstander, men mer om at jeg der og da følte min sosiale utilstrekkelighet, så konkret, så nær, så katastrofal. Dette er en helt subjektiv reaksjon, fra et menneske, med sin egen unike livserfaring. Det treffer meg fordi jeg har et usynlig sosialt sår akkurat der. Hvordan kunne min samtalepartner vite det? Svaret er at det kunne han ikke. Derfor kan jeg heller ikke klandre han for det. Det er jeg som fikk reaksjonen. Det er jeg som eier problemet.

Man kan ikke bedømme trolling kun med utgangspunkt i om noen blir støtt eller ikke. Man må søke mer objektive kriterier på dette. Å kalle noen for «Dunning Kruger» er det jeg vil kalle for et mildt personangrep. Det rammes derfor av saklighetsnormene. Men, om jeg hadde jeg vært moderator, så hadde jeg latt det passere.

Når jeg skiver innlegg i kommentarfeltet har jeg flere ganger opplevd å bli sensurert. Jeg er bevisst på å overholde saklighetsnormene, og jeg er veldig bevisst på å unngå enhver form for personangrep, eller stigmatiserende karakteristikker. Min største frustrasjon når dette skjer, er at jeg ikke vet hva som har trigget sensuren. Jeg savner med andre ord tilbakemelding med begrunnelse. Da tenker jeg ikke en fyldig individuell begrunnelse, men heller en henvisning med link til hvilken hjemmel eller regel som har utløst dette. En gang kritiserte jeg Islam. Konkret pekte jeg på at jeg oppfatter Islams forestillinger om helvete som umoralsk (og også støtende). Jeg har selvsagt påpekt dette før i forhold til kristendom uten å bli sensurert. Mistanken her er at jeg blir sensurert som følge av at det er politisk ukorrekt å kritisere Islam. Men hva hadde kristendommen vært i dag uten religionskritikk?

Manglende tilbakemelding på moderering blir aldri tema når trolling diskuteres. Det synes jeg er rart. Konstruktive tilbakemeldinger er jo den beste måten å lære på. Selvsagt finnes det noen der ute som ikke er interessert i å lære, og som kanskje opplever en tilfredsstillelse i selve plagingen. Men jeg tenker også at de mange oppgulpinger, som kommer der utenfra, handler om frustrasjon. «Alle sier Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker». Når noen er sinte så er det som regel på grunn av frustrasjon, eller krenkelse eller at de føler seg truet. Ingen blir sint av medgang. Her kan trolling bli en kanal, kanskje den eneste, hvor dette kan ventileres. Men igjen, om vi møtte, og analyserte den enkelte, så vil svaret alltid handle om personlighet i kombinasjon med livserfaring. Spørsmålet er om det er noen samtidige samfunnsmessige forhold som kan ligge under, og som påvirker forekomsten av dette. De fleste mennesker opplever misnøye, fiaskoer, krenkelse og frustrasjoner. Her vil jeg igjen påpeke kjønnsforskjellene. Kvinner har i gjennomsnitt bedre suksess i å kanalisere dette ut gjennom sosiale nettverk. De har gjennomsnitts høyere empatisk appell, de opplever dypere respons i det sosiale, hos helsesøsteren, psykologen og fastlegen. Færre menn vedgår sin fortvilelse. Færre menn går til fastlegen. Færre menn kommer til media og beklager seg for at livet er blitt så miserabelt. Hvorfor er det slik? La meg ta et par anekdoter. For en del år siden, gikk jeg i min naivitet ut på et forum, tror det handlet om psykiske plager, og luftet min frustrasjon over at alt mitt strev hadde gitt så magert resultat, i forhold til gjennomsnittet på min alder. Jeg husker at jeg nevnte at jeg i en alder på langt over 40 år fortsatt kun hadde råd til loppemarked-møbler. Jeg, sier naiv, for jeg var ikke forberedt på den reaksjon som kom. Jeg hadde kanskje forventet svar av typen: «ja samfunnet er ikke rettferdig … eller at det ikke alltid er samsvar mellom innsats og fortjeneste, men at man bare må stå på og se fremover osv.» I stedet ble jeg regelrett latterliggjort og fortalt at jeg bare måtte sitte der og sutre i «loppemarked-møblene mine». Jeg lurer på om reaksjonen hadde vært den samme om det hadde stått et kvinne-navn bak det innlegget.
Noen ganger fungerer dette brutalt. Det er velkjent at noen som får kreft eller annen fatal sykdom og ikke har råd til behandling, kan gå ut med en bønn om hjelp på sosiale media. Her ser det ut som at kvinner spesielt kan innbringe millionbeløp til hjelp for sitt problem. Og her kommer anekdote nr. 2. En venn av meg har MS, og figurerer ofte på diverse forum for mennesker med MS. Her har han blant annet hatt mye kontakt med en mann som var temmelig hardt rammet. Nå finnes det veldig lovende behandling for dette, men ikke tilgjengelig gjennom det norske offentlige helsevesen. Så da kan noen med mye penger dra utenlands å få langt bedre hjelp. Denne personen gjorde da et forsøk på kronerulling via sosiale media. Resultatet ble svært magert. Nå er mannen plutselig forvunnet fra sosiale media. Min venn er redd han har tatt livet sitt.
Dette bildet er sannsynligvis mer nyansert. Men om man hadde forsket på det, så gjetter jeg at flere kvinner i gjennomsnitt får mer hjelp enn menn.

Når det er slik at menn dukker sjeldnere opp hos fastlege, psykolog, helsesøster osv. så handler nok dette om flere ting. Men en av dem er nok at den gjennomsnittlige responsen er dårligere. Den andre forklaringen er at menn er mer sosialt sårbare i forhold til å vise sårbarhet. Dette handler om alfa-hann strategien, og om at den sosiale fallhøyden for menn, både er høyere og brattere enn for kvinner. Den samme biologiske programmeringen disponerer til at, mens kvinner løser sine problemer i samspill og forståelse for hverandre, så løser menn sine problemer ved hjelp av å klare seg selv eller dominans. Så når mannen er frustrert, så risikerer han å bli latterliggjort dersom han sutrer om det. En annen strategi handler altså om dominans. Da handler det om å være sint, og «bruke seg» på andre. Men hvilke kanaler finnes for dette? Han kan jo ikke banke kona. Og han er jo alt for godt oppdratt til å gå ut og slåss med andre menn. Han kan jo ikke gå til fastlegen, hvor han risikerer at legen bare fnyser av ham. Kan det være at sosiale media, noen ganger blir den ene kanalen for ventilering av en slik frustrasjon?

En annen variant av dette kan være at hvite menn i gjennomsnitt er mindre sosialt kompetente enn sine mer fargede medbrødre. Denne antagelsen har utgangspunkt i en hypotese om at kulturer med stor befolkningstetthet utvikler høyere sosial kompetanse, på godt og ondt. Stor befolkningstetthet medfører langt mer, og mer intense sosiale interaksjoner. Samtidig blir det større knapphet i forhold til goder. Dette intensiverer det sosiale spillet. Stor befolkningstetthet kan også gi større inflasjon på menneskeverdet. Det betyr også at forekomsten av psykopatiske strategier vil øke. Nå vil jo dette påvirke både menn og kvinner. Kanskje en effekt av dette er at gjennomsnittsforskjellen i sosial kompetanse, mellom kjønnene, er mindre i folkerike kulturer enn i kulturer som er utviklet i mer grisgrendte strøk. Det skulle i så fall tilsi at den hvite lavstatus gjennomsnittsmannen ligger på verdens bunnivå i sosial kompetanse. Men så kan man innvende at mange med ikke-vestlig bakgrunn jo er født og oppvokst her. Men da kan dette møtes med at de i større grad omgås kulturen fra hjemlandet, og denne effekten er varig over mange generasjoner (via sosial arv), uavhengig av hvor kulturen befinner seg. I tidligere tider har kanskje denne hemskoen vært kompensert, nettopp på grunn av rasisme. Så når rasismen forsvinner så taper hvite menn, rett og slett sosial anseelse. Dette er selvsagt ren spekulasjon. Men det stemmer vel med empirien at hvite menn, i gjennomsnitt er mer nerdete, mindre sosiale, men kanskje også mer oppfinnsomme og foretaksomme, mens f.eks. afrikanske menn, i gjennomsnitt er mer spennende og mer underholdende. I en kultur hvor business, foretak, teknologi og oppfinnsomhet blir mer og mer uglesett, mens underholdningen og det sosiale spill dominerer, så føler den hvite gjennomsnittsmann et større press, både på egne arenaer og på egen selvhevdelse.

Det vi vet er at det blir stadig færre menn og gutter som tar akademisk utdannelse. Siste tallet jeg hørte fra USA er 38 %.  Men dette er et fenomen som rir hele den vestlige verden. Guttene blir liggende stadig lengre etter i utdanningssystemet. Og det er mindre plass til dem i politikken, i media og i statsforvaltningen. Hva skjer?

Jeg synes en hypotese jeg hørte på et foredrag med Kaja Melsom, er nærliggende og nevne. Og det har med strukturelle endringer i samfunnet å gjøre. Det handler om at det stadig blir færre jobber i samfunnet som krever lite eller ingen utdannelse utover grunnskole. Det er jo en utvikling som har pågått de to siste århundrene. Tendensen er jo klar på at det kreves mer og mer kunnskap for å kunne bidra med noe i samfunnet. Men i tidligere tider har dette løst seg ved at vi har fått en bedre og mer omfattende grunnskole. Vi har hatt vekst. Mekanisering av landbruket har bare ført til at menigmann flyttet inn til byene og ble industriarbeidere. De som var tenåringer, fem til ti år før meg, fikk seg lett jobb på sjøen, i utenriksfart. Og der kunne de jo tjene seg store formuer. Så det fantes som regel muligheter, også for dem som var mer praktikere enn teoretikere. I våre dager er det langt færre slike muligheter. Det har skjedd, dels på grunn av teknologi, dels på grunn av at produksjon er overtatt av lavkostland, men også at innvandrere tar jobber som «nordmenn ikke vil ha». Den som i dag har enkle jobber i servicenæringen, eller innenfor handelsbransjen, får så dårlig lønn at det omtrent er umulig å etablere seg eller leve av dette. Og kanskje er nordmenn mer sårbare for dette. Det kan handle om høyere forventet levestandard, eller at innvandrere klarer seg bedre, på grunn av andre familiestrukturer og kanskje også på grunn av bedre støtteordninger. Uansett er det slik at det vi i dag ser av ufaglærte jobber i dag, stort sett utføres av innvandrere.

Selv, i vårt likestilte land, så rammer dette kanskje mer gutter enn jenter. Så når guttene dropper ut av skolen, så hadde de tidligere meningsfylte alternativer. I dag mangler det, og samfunnet bruker store summer på forsøket på å drive dem gjennom en skoleprosess, de hverken er motivert for, eller har spesielt anlegg for. Hva er da alternativet når dette mislykkes? Nav? Uføretrygd? Kaja Melsoms refleksjoner at dette handler om at politikerne overser den strukturelle utviklingen som er årsaken. I stedet individualiserer de problemet. Det er guttene det er noe feil med. Og når det mislykkes, så sykeliggjøres individet og blir gående på trygd resten av livet.


En annen observasjon er at guttestjernehimmelen fylles av fotballspillere, stjernekokker, reality-stjerner og popstjerner. Dette er guttenes forbilder i dag. Alt handler om spill, konkurranse og underholdning. I dette spillet blir fort gjennomsnittsgutten, med gjennomsnitts-foreldre, med gjennomsnitts talenter, en taper. Men han vet det ikke før han ikke lengre blir plukket ut til å spille kamper på fotballaget, eller han blir ikke lengre invitert på de kuleste festene, eller at amatørkokkekunstene hans ble for dyre, og for uinteressante for de andre. En dag våkner han opp og oppdager at snarveien til rikdom og berømmelse er en illusjon. Han oppdager viktige år i livet hans er kastet bort på strategier som ikke gir uttelling. Innsatsen har gått til fotball, bodybuilding, eller popmusikk, men han var middelmådig, manglet støtte og respons i miljøet, og tapte. Da er som regel toget gått, han er sjanseløs til å finansiere skolegang i voksen alder.

De fleste, inklusive meg selv, er tilhengere av kvoteringsordninger som favoriserer kvinner, i næringsliv, politikk og kanskje også utdanningssektorer der kjønnsbalansen er markant skjev. Vi tenker alle at dette også handler om kulturomforming. Fordi jenter som ser sine forbilder, i næringsliv og i politikk, naturlig vil orientere seg i slike retninger. Dermed får vi større motivasjon for jenter til å søke seg i slike retninger. Men ingen slike endringer kommer kostnadsfritt. Gutter vil se færre av sine forbilder her, og vil som sagt finne sine idealer andre steder. Jeg vet ikke om kvotering også kan medføre lavere motivasjon fordi det blir så ekstremt trangt på toppen. En mann i dag må ha ekstremt gode kvalifikasjoner, god økonomi og høy sosial kapital for å kunne nå opp i politikken. Det kan være at noen anser det som urealistisk å satse på slike hester.

Enda en hypotese handler om nettbrett, spill og underholdningssamfunnet. Jeg har vært inne på tanken om at vårt velstandssamfunn har den sidevirkning at det utvikler dekadanse. En av sidevirkningene her er, at fokus dreier seg bort fra realiteter og over på underholdning og spill. Dette slår selvsagt også ut i barnekulturen, ja kanskje ekstra synlig akkurat her. Min hypotese er da et gutter er mer sårbare for å bli konsumert av dette enn jenter. Spill, i seg selv, er neppe veldig skadelig. Kanskje har vi en del voldspåvirkning herfra som ikke er så bra. Men det er en sak for seg. Samtidig er det opplagt at spill gir en stimulans for hjernen, og forbedrer reaksjonsevne og sikkert mange andre kvaliteter. Det er jo positivt. Men det som er poenget er at spill og underholdning har en tendens til å konsumere alt fokus, oppmerksomhet, innsats og tid. Da blir det mindre tid igjen til realitetsorientering. Det blir det mindre tid til skole, til fysisk aktivitet, til fri lek, og til sosialisering med andre mennesker av kjøtt og blod. Så mye som dette er utbredt i dag, så må det regnes inn som et gigantisk sosialt eksperiment.

Enda en hypotese fremsatt av Cristina Hoff Sommers, er «krigen mot gutter». Anbefaler å se denne videoen. Bakgrunnen er fremvoksende forestillinger:

1)      Som sykeliggjør all maskulinitet

2)      Som har utgangspunkt i forestillinger om at gjennomsnitts-mannen er voldelig

Når man så har konstatert dette, så er spørsmålet hva man kan gjøre med dette. Da tar man utgangspunkt i enda en uvitenskapelig forestilling, nemlig teorien om «Blank Slate». Den går ut på at vi alle er født som blanke ark, og at alt vi blir, er et resultat av sosiale prosesser. En vesentlig og riktig forestilling er jo et jo tidligere man får innflytelse på barnet, desto større muligheter har man til å forme dette. Legger man disse to sammen så blir jo fasiten at gutter må sosialiseres eller oppdras ut av dette i så tidlig som mulig alder. Det betyr at alle leker som minner om voldelighet, jakt, slåssing eller rivalisering, forsøkes erstattet med andre mer feminine aktiviteter. Professor Sommers har avslørt en rekke tilfeller av massiv desinformasjon angående dagens amerikanske gjennomsnittsmann. Dette ligner på den type desinformasjon jeg beskriver her. Når denne propagandaen blir massiv nok, er det ikke til å unngå at det kan medføre fiendtlige holdninger til menn, og gutter. Men, mens menn bare kan heve seg over dette og gå en annen vei, så kan ikke gutter det. De må være i barnehagen, og på skolen. Det er viktig å si at jeg tviler på at fiendtlige holdninger til gutter er så veldig utbredt. Men det er klart at kvinner fullstendig dominerer arenaen, i barnehager, på skolene, i barnevern og i forvaltningen av barns fysiske og psykiske helse. Det er også åpenbart at disse kvinnene daglig handterer gutter, og gutters voldsomhet og annerledes væremåter. Sammenholdt med propaganda kan man raskt havne i det sporet at man patologiserer barns normale atferdsmønstre.

Risikoen er da tilstede for at gutter eksponeres for feminismens klamme hånd, at livsgnisten skade- skytes og selvfølelsen ødelegges. Og igjen, dersom dette er gjennomgangstonen for en hel generasjon, ja kanskje flere så er vi inne i et kulturelt eksperiment som vi ikke helt vet rekkevidden av.

Her finnes også hypoteser om at dette kan handle om noe så banalt som at visse former for plastikk fungerer som «hormon-hermere». Da er handler det spesifikt om østrogen, og at det da spesielt er gutter som rammes av dette.

En siste hypotese kan kalles for velstandshypotesen. Da snakker vi om en kultur hvor freden og velstanden blomstrer. Dette er et unntak i forhold til steinalderkulturen, hvor lavstatusmenn skalles av i krig og kampen for å produsere godene. I vår kultur er det mest fred. Sikkerhet og teknologi forhindrer en uttynning av populasjonen av lavstatusmenn. Man kan også godt se for seg at provoserende gutter, i gamle dager regelrett ble kastet ut av leiren og overlatt til seg selv. Mener at det til og med står i Bibelen at ulydige sønner, ble ført til presten, for så å bli avlivet. Av gode grunner skjer ikke dette i dag, heldigvis. Men alle disse godene fører til en opphopning av lavstatusmenn med iboende problem i forhold til tilpasning til et samfunn, som først og fremst er blind for problemet, og som derfor heller ikke har noen meningsfylt plass for dem. En manifestasjon av dette er jo forsøket på å skape seg en plass: «Jo visst har vi fiender, jo visst trenger samfunnet beskyttelse, jo visst trenger vi krig. Ser dere ikke fiendene? Ser dere ikke hvor farlige de er? La oss få trå til, la oss få bruke oss selv. La oss krige, la oss bli helter. La oss dø for landet, for flagget for samfunnet for kongen.»  Det er neppe noen som tenker disse tankene, på noen gjennomreflektert måte. Dette er biologisk programmering: «La meg bli en helt, la meg få status», «La meg bli stolt, la meg bli synlig, la kongen ære meg med medalje, la meg møte undergangen med æren i behold» (slippe unna skammen). Alt dette er biologinære strategier, spontan respons på langvarig sosial identitetsfrustrasjon: at omgivelsene definerer individet ut av menneskeheten, i en gjørme av forakt, skam, fornedrelse og usynlighet.

Man kan kanskje si mye om 22-juli terroristen. Men det er et faktum at han må ha vært fiksert på uniformen, på sin spesielle hilsen, at han gråt da han så sin egen film i retten, at han ble karakterisert som grandios. Alt dette kan også være respons på et udefinert trykk av krenkelse, en opplevelse av avvik mellom hvordan omgivelsene ser ham, og hvordan han ser seg selv. I kjølvannet av 22-juli hørte jeg noen som fortalte om en episode. Dette var kjendiser, og de holdt vel til på et eller annet utested. På et tidspunkt hadde Breivik nærmet seg en populær kjendis, og henvendt seg til ham. Da skal det ha skjedd at denne kjendisen reagerte med å snu seg til sidemannen og spør «Kjenner du ham?». Det hele endte visst i pinlig fiasko. Dette kan kanskje også ses på som et desperat forsøk på å få bekreftelse fra alfa-regimet på et «jeg er et menneske, og jeg tilhører menneskeheten». Slike responser utgjør et samlet trykk av daglige, store og små krenkelser. Fantasiens utflukt er narsissisme. «Jeg er noen. Dere skal virkelig få se at jeg er noen. Da skal dere angre».

Hatet han egentlig muslimer? Kanskje ikke, men det er vel lett å bli lydhør for konspirasjonsteorier, og alle indikasjoner på at vårt samfunn her står overfor en eksistensiell trussel. Går man dypt nok i dette, åpnes muligheten for at man blir bergtatt av forestillingen slik at den blir en sannhet:  Våre kvinner og barn er i fare. Dette er en virkelighetsoppfatning som smaker godt, fordi det åpner for helterollen, for krigeren, for ridderen som redder utallige kvinner og barn, fra en demonisk fiende.

For den som spiller kortene sine rett er det mye sosial gevinstå skape seg en fiende. Det åpner for hat-ideologier, konflikt, kamper og krig, sosial utrenskning, og muligheten til å heve egen moralsk kapital ved å uttrykke sin indignasjon.

Men dersom man ikke får sosial gjennomslagskraft for sin strategi, og det får jo sjelden et lavstatusmenneske, så blir det man sitter igjen med, oppfattet som et uttrykk for hat og sinne. Dette møtes jo så med motreaksjoner, enten i form av moralsk indignasjon, skamming, eller utestengelse, kriminalisering eller usynliggjøring. Alt dette er jo krenkelser, som jo bare forsterker det grunnleggende problemet som først skapte denne manifestasjonen. Dermed får vi en bevegelse i stadig mer ekstrem retning.

En siste faktor må nevnes. Det er tendensen til at den tause majoritet av hvite gutter og menn tenderer til å bli utnyttet som stråmenn i den store offentlige samtalen. De blir med andre ord tillagt holdninger de ikke har, for eksempel rasisme, eller sexisme. Så tar man dette og bruker det til å utrykke moralsk indignasjon, som jo i sin tur gir store moralske gevinster. Det er det jeg kaller for sosial kannibalisme. Den lille hvite mann har ingen arena for imøtegåelse av dette. I den grad han tar til motmæle blir da dette ytterligere fortolket som bekreftelse på karakteristikkene.

Nå har jeg altså listet opp en rekke hypoteser om årsaksforholdet bak «den hvite sinte mann». Det kan jo være at det er noe i flere av disse hypotesene. Det ene utelukker jo ikke det andre. Uansett, så er statistikken klar. Gutter og menn sliter mer med å finne sin plass i det vestlige samfunnet. Flertallet er så pass robuste at de klarer seg. Men så har vi altså et mindretall, som ender opp som kriminelle, voldelige eller forskjellige varianter av ekstremisme. Myten opp i det hele er at dette gjelder alle hvite menn. Dette skjer da dersom man utvikler en sterk dikotomi på kjønn. Enhver reflektert feminist ville jo skygget unna slike dikotomier. Derfor er det forunderlig, når noen radikalfeminister søker å ramme den hvite mann inn i en stereotyp monsterforestilling. For det er jo så totalt motstridende mot ideologien ellers, hvor man hevder at det jo ikke er noe forskjell på kvinner og menn. Ingen av disse ytterpunktene har jo noe særlig mer realiteter å gjøre. Dette er sosiale konstruksjoner.

Ekteskapskrangelen blir et offentlig anliggende

Jeg fristes også til å nevne en annen refleksjon som kommer ut av vår tids store samtale i media. For det er klart at temaer som er i skuddet ligner mye på typiske tema for ekteskapelige krangler. Vanlige tema for krangling handler ofte om:

1)      Økonomi
Vi krangler om fordeling av penger og menn har ofte overtaket fordi de tjener mest og fordi de ikke forstår seg på mikrodemokrati.

2)      Arbeidsfordeling hjemme
Typisk tema om hvem som gjør hva, og hvor typisk menn er i skuddlinjen for ikke å gjøre nok husarbeid.

3)      Sex
Handler som regel om at menn ønsker mer sex enn kvinner. Kvinner klager på mas, mens menn klager på at de ikke får nok.

Alle disse temaene har mer eller mindre eskalert ut i det offentlige rom. De handler det selvsagt om kvinners økonomiske uavhengighet, og inntektsskjevheter. Videre har vi over mange år nå hatt pågående kampanjer for å få menn til å ta mer ansvar hjemme. Dette slår over på alt fra pappa-permisjon til «babysang». Krangelen om sex manifesterer kanskje ikke fullt så direkte i det offentlige rom. Men en avart av dette handler jo om stadig strengere restriksjoner for menn. Vi har altså tendenser at særlig lavstatusmannens seksualitet demoniseres. Det er forbudt å kjøpe sex, og voldtektsbegrepet har blitt dramatisk utvidet.

Poenget er at den krangelen som før var begrenset til hjemmets fire vegger, nå ser ut til å ha blitt kollektivisert, politisert, tatt ut i det offentlige rom, og den lille mann, Jørgen Hattemaker blir da her gjort til gjenstand for felleskapets store oppdragelses-prosjekt. Dette er en populær politisk vind. Hele den politiske elite og det meste av media er dratt inn i en hvirvelvind som samspiller, gjennom politiske vedtak og forordninger, fulgt opp av et konstant trykk i meda med overfokus på mannens mørke sider: på vold, voldtekt og overgrep, og ikke minst at den lille mann, som selvsagt ikke slipper til i media, blir tillagt sexistiske og rasistiske holdninger, stråmannsargumenter som man imøtegår med moralsk indignasjon og oppgitt hoderysting.

Parallellen med ekteskapskrangelen har enda en dimensjon. For slike krangler har selvsagt aldri vært helt private. Det er et ujevnt maktforhold mellom menn og kvinner i et forhold. Tradisjonelt har jo menn hatt den økonomiske og fysiske makten. Og det er selvsagt ikke bra. Men her er en tredje dimensjon i dette, det er at kvinnen ofte har sittet med et sosialt overtak. Da er vi tilbake til den arketypiske nerden, som står svakt i det sosiale spill. For dette gjelder selvsagt ikke for alfa-mannen, som jo, som regel, vasser i sosial kapital. Men dette er det synlige mindretallet. Sannsynligvis vil flertalls parforholdet ha en maktbalanse som beskrevet. Han disponerer ressurser og muskler, men hun har midler til å «nedkalle gudenes vrede over hans hode». Og det er akkurat dette vi ser i dagens kulturelle virkelighet. Radikal-feminismen har det sosiale overtaket, i eliten, i maktens innerste gemakker, og i media. Og Jørgen Hattemaker skjønner ingenting, annet enn at han er malt opp i et hjørne, i en kamp han ikke har bedt om, og mot holdninger han ofte ikke har (urimelighet). Og vi får en forunderlig følelse av at det på ingen måte er noe flertall vi snakker om. Jeg kjenner ingen radikalfeminist. Gjør du? Jeg kjenner kona mi, mora mi, døtrene mine, kollegaene mine, venninnene til kona mi. Ingen er radikalfeminister. Vi fungerer sammen. Vi er mennesker sammen, vi er likeverdige, vi er likestilte, vi respekterer hverandre. Ingen av oss går rundt og proklamerer slike ideer. Men det er anekdotisk erfaring. Likevel er det grunn til å anta, at det er et mindretall som driver den radikalfeministiske prosessen. Og da er det enda mer uforståelig for Jørgen Hattemaker at dette har fått en slik dominans i media og på den politiske dagsorden. Kanskje handler det om magien i det sosiale spill, som hos menneskearten er et langt sterkere våpen enn fysisk makt.

 

Det er lett å observere at, i media, kommer man gjennom med store urettferdige stigmatiseringer av menn. Tilsvarende utsagn om kvinner er politisk ukorrekt. Denne type urimeligheter er interessant. For det er sannsynligvis oftere en del av ekteskapskrangelen enn vi tror. Her er en spekulativ hypotese jeg kom opp med for en tid siden. Det handler om at menn blir testet ut i parforholdet, blant annet for om de evner å stå opp for å forsvare seg selv. Kollektivt sett har den hvite vestlige mann «sviktet» på dette området. For han har villig latt seg oppdra, funnet seg i og «normalisert» urimeligheter, og enhver protest er kvalt av politisk korrekthet. Villdyrets naturlige respons på dette er forakt for svakhet. Jørgen Hattemakers forsøk på å bli en moderne, snill mann, som tar sitt ansvar, trer tilbake, møtes med forakt og enda mer urimeligheter. Når han stilltiende bøyer hodet og holder kjeft, når flertallet av menn kommer inn under paraplyen «voldelig», «på voldtektstoppen i verden», «tar ikke ansvar hjemme», har privileger han ikke merker noe av, inngår i en global mannekonspirasjon han aldri har hørt om, blir brukt som stråmann og tillegges alle mulige kvinnefiendtlige holdninger han ikke deler, så er protesten påfallende svak. Han kan jo ikke protestere, fordi det nettopp bekrefter «hans kvinne-fiendtlige holdninger». Belønningen er forakten for nerden, den irriterende lavstatusmannen. Han kommer selvsagt ikke til i media, for der regjerer alfa-mennesket. Jørgen Hattemaker er opplært til å holde seg unna bråk, til lydighet, tålmodighet, godvillighet og selvoppofrelse. For å bruke Jordan Petersens ord: «Kvinnebevegelsen har jaget den maskuline mentaliteten ut av den vestlige mann, og hun blir stående igjen med en dott, hun bare føler forakt for».

Så kommer ikke-vestlige innvandrermenn, og gjør alt det Jørgen Hattemaker er oppdratt til ikke å gjøre, og som han trodde han skulle få kreditt for.  Innvandrer-mannen, følger da sin macho-kultur og biologiske alfa-programmering, og dette vekker da mange kvinners alfa-attraksjon. Og vi får et merkelig forbund mellom radikalfeminisme og islamske kulturer.

Før vi forlater den offentlige ekteskapskrangelen vil jeg nevne enda en spekulativ refleksjon på dette. Det er det jeg kaller for inkompatibel kommunikasjon. Først et eksempel mellom hund og menneske. Et menneske som smiler, fortolkes naturlig av en hund som signal på aggresjon. Det vil si mennesket formidler vennlighet, men hunden ser aggresjon, og agerer deretter. Det er fordi hund og menneske har inkompatibelt signalspråk. Både menneske og hund har imidlertid nok samlet kognitive evner til å overkomme et slikt problem. Nå er det slik at vi mennesker både har signalspråk og symbolspråk i vår verktøykasse for kommunikasjon. Symbolspråket kommer mest til sin rett i voksenkommunikasjonen, mens både barnekommunikasjon og foreldre kommunikasjon inneholder flere innslag av signalspråk. Her kommer vi inn på problemstillinger jeg har nevnt i det anklagende menneske. Her handler det om konflikten mellom forståelse og fordømmelse. Da skal vi være oppmerksom på at symbolspråk, som jo adresserer vår fornuft eller kognitive kapasitet kan feiltolkes som signalspråk. Det vil si at alt som sies fortolkes å handle om strategier for å vinne eller tape en konflikt. Dette sperrer effektivt muligheten for konstruktiv dialog. Her ser du et godt eksempel på hva jeg snakker om. Kvinnen i videoen bruker utelukkende signalspråk. Det hun kommer med er krenkelser, hun definerer mannen til den store skamsonen i det sosiale univers. Her er det ikke noe resonnement, ingen analyse, ingen dialog. Det er ikke store forskjeller på dette og en hund som knurrer og gjør. Vi ser også at mannen i videoen gjør et fåfengt forsøk på å forklare. Men for å kunne komme gjennom med forklaring er han avhengig av å nå gjennom til kvinnens kognitive funksjoner. Disse er midlertidig nedsatt, fordi kvinnen åpenbart er i affekt og hundre prosent inne i prosessen uten noen form for metakognisjon. Dialog er ikke mulig. Studer også ansiktet til denne mannen. Slike krenkelser gir smerter. Primærstrategien på en slik krenkelse er å møte den med motmakt, det kan være fysisk angrep, verbal mot-krenkelse eller trusler. Avvikelse fra primærstrategien krever kognitivt arbeid. Det typiske steinaldermennesket ville gått til motreaksjon. Men vi lever i et sivilisert samfunn, hvor denne primærstrategien er inkompatibel. Menneskeligheten i dette er altså å fravike fra primærstrategien (kontrollere villdyret), og trekke seg unna. Men vi kan se i ansiktet hans at dette koster.

Den postmodernistiske (kollektive) varianten av dette er en nøyaktig parallell av det vi ser her:

1)      Menn krenkes kollektivt, tillegges holdninger de ikke har, tillegges følelser de ikke har, tillegges privilegier de ikke har. Og menn avindividualiseres, slik at negative egenskaper og handlinger hos noen menn, tillegges alle menn.

2)      Fordi fornuften er parkert, historien(meta-narrativ) er parkert, forståelsen nøytralisert, så er det kun den emosjonelle komponent, med tilhørende primærstrategi som gjelder.

3)      Dialogen er nøytralisert, fordi språket er redusert til signalspråk. Prosessen er redusert til maktspill, og all fortolkning av kommunikasjonen skjer med utgangspunkt i et fastlåst fortolkningsskjema basert på makt, og fordi arenaen for menn med «politisk ukorrekte holdninger» søkes redusert til null.

4)      Enhver respons fortolkes som sinne og hat. Og kanskje akkurat det legger seg til forestillingen om «den sinte hvite mann».

Den hvite mann er en undertrykker

En form politisk korrekt moralsk trakassering er forsøket på å vri de siste dråper av rasist-stempelet. Det er lov å koble det meste til begrepet «hvit undertrykkelse». Det er klart at de fleste av oss som forlenge siden har tatt et ideologisk standpunkt mot rasisme, tenker at det er lett å unngå det stemplet. Man bare fjerner rasebegrepet fra alt som heter standpunkter eller meninger, erstatter alt med individbegrepet og argumenterer at alt av lover, politikk, system og forvaltning skal gjelde likt for alle. OK, så går vi med på en del kvoteringsordninger, for å rette opp de verste kulturelle skjevhetene. Så innser vi selvsagt at her er en vei å gå i forhold til den langsomme kulturelle prosessen. Likevel stemples vi alle som en, særlig hvite menn som rasister. Her leser Gad Saad opp en liste over forhold som i universitetsmiljøene regnes som «hvit undertrykkelse». Det er en liste som kan ta pusten fra enhver. Her er noen eksempler fra listen:

1)      Matematikk

2)      Ta eksamen

3)      Å få hvite barn

4)      Hvit marmor i kunst

5)      Halloween kostymer

6)      Gresskar (ja du leste riktig)

7)      Ytringsfrihet

8)      Å ha stemt på Trump

9)      Vitenskap

10)   Det meste av klassisk litteratur

11)   Melk

Listen er visst uendelig lang, og det betyr at det meste av våre daglige aktiviteter nå defineres som undertrykkende. Min refleksjon på dette er at vi her ikke snakker om noen form for systematisk tenkning. «Hvit undertrykkelse» fungerer som en karakteristikk. Det er et sosialt stempel. Det trenger på ingen måte å være systematisk, for å fungere. Dette er signalspråk, det er alfa-menneskets domene, det er villdyret.

Dette er jo en fanatisme som enda ikke har nådd like langt her til lands. Men jeg tenker at det den avdekker er et trykk av hat, forakt og avsky. Det kan jo godt være at Jørgen Hattemaker, merker et usynlig trykk. Det er en eim av fiendtlighet, som manifesterer seg på en måte man ikke har språk eller tenkning for, men som bare er der, og som bidrar til skjerpet polarisering. For fiendtlighet mellom grupper går jo sjelden bare en vei.

Hva er den hvite manns privilegier?

Min generasjon er oppvokst med en likestilt ideologi. Når jeg tenker på sanger som ble sunget og ting som ble sagt under min skolegang, så er det opplagt at vi ble påvirket med idealer om det likestilte. Det gjaldt både raser og kjønn. Jeg har flere ganger referert uenigheten mellom min mor og min far på 50-tallet om kjønnsdiskriminering på lønn. Så vi hadde en generasjon før oss som bar med seg noen sosiale lik i lasten. Men dette ble rettet opp politisk i løpet av min barndom. Noe hang igjen. Vi gutter hadde sløyd på skolen, mens jentene hadde håndarbeid. Men det var vel få av oss som rynket på nesen da dette ble rettet opp. For meg var det vel heller en slags oppvåkning fra blindsonen: ja selvsagt skal jentene også ha sløyd, og gutter håndarbeid. Hva er problemet? Så vi har hatt politisk likestilling omtrent fra min barndom av. Og vi, i alle fall jeg, har vært stolte av det. Så fikk vi vår første kvinnelige statsminister på begynnelsen av 80-tallet. Da tenker jeg på min mor, som ble latterliggjort av min far og hans kamerater på 50 tallet fordi hun mente at kvinner også kunne være «bestyrer på samvirkelaget». For det skjedde faktisk at min far, 30 år senere kommenterte «Du var nok langt forut for din tid». De fleste av vår foreldregenerasjon innså at fortidens fastlåste kjønnsrollemønstre var utgått på dato. Og jeg har faktisk, til dags dato aldri møtt et menneske som mener at denne utviklingen har gått i feil retning. Man hører om det, og de finnes nok. Men jeg tenker også at mye av dette er fantasier, det er gode stråmenn og gripe fatt i for å markere egne moderne synspunkter. Så kan man jo hevde at mange legger bånd på seg, på grunn av at det er politisk ukorrekt å mene at «kvinner skal tilbake til kjøkkenbenken». Men dette er i allefall ikke noe som jeg opplever at vi menn har «hemmelige samtaler om». Jeg har ikke sett noe av dette. Så langt, i de innerste sirklene av menn, har jeg nok aldri fått innpass.

Når jeg begynner å reflektere over dette med «den hvite manns privilegier» så innser jeg at det er veldig lite konkret. Jeg kan se bakover i tiden og se at der har vært noen. Men jeg kan også se sammenhengen, fordi vi har hatt et kjønnsdifferensiert samfunn. I gamle dagers kjønnsdifferensierte samfunn er det åpenbart at menn tok store byrder på sine skuldre. Det handler både om risikofylte arbeidsoppgaver, men også om krig og oppgaven med å holde orden egne rekker. I alle disse aktivitetene ble menn skadet, lemlestet og drept. Og vi innser at dette har med den tradisjonelle kjønnsdifferensieringen å gjøre, hvor menn var fokusert på næring og politikk. Kvinner var fokusert på det å styre «innenriksdepartementet», ta seg av barn og familie, og vedlikeholde det sosiale kvinnenettverket. Når man snakker om skjevfordeling av privilegier, så er det ikke sikkert den jevne kvinne eller mann, i middelalderen eller tidligere, kjenner seg igjen i det bildet. Dette er paleo-konstruksjon. Det er neppe noen som har tenkt det ut. Men etter hvert som samfunnet har utviklet seg og levemåten har kommet mer og mer i utakt med denne ordningen, så kan det jo være at en del forordninger etter hvert har fremstått som privilegier. Men poenget er at innen min generasjon vokste opp. Så var mye av dette rettet opp. Det har selvsagt ikke foregått uten kamp, men den kampen var vunnet i løpet av min oppvekst. Den siste store kampen var kanskje kampen for selvbestemt abort. Men det var vel mer en kamp mellom religiøse miljøer og liberalister. Det stod vel både menn og kvinner på begge sider av frontlinjen. Siden har vi hatt en del justeringer i forhold til fødselspermisjon, pappapermisjon, barnehager, osv. Så har vi måttet venne oss til kvinners inntreden i arbeidslivet og i forsvaret. Det har jo ikke gått helt perfekt i alle yrker, men det har lite med privilegier å gjøre, mer motivasjon og fokus.

Jeg tenker at det er på det rene at både menn og kvinner har vunnet på denne utviklingen. Verdiskapingen har øket dramatisk. Vi har rikere og mer varierte liv. Papparollen har blitt langt viktigere i barnas oppvekst. Selvsagt har det medført at det har blitt trangere for menn innenfor noen yrker, da spesielt innenfor politikk. Om vi skal kalle det for tap av privilegier vet jeg ikke. Det er jo langt fra alle menn som har ambisjoner innenfor politikken.

I tillegg til likestilling har vi selvsagt, på papiret, også lover mot diskriminering. Det vil si at mennesker med annen etnisitet enn hvit i prinsippet ikke skal diskrimineres. Her har vi jo motsatt diskriminering, i offentlig forvaltning og muligens også i utdanningssystemet. Men her kan nok yrkeslivet trekkes frem som det siste store problemområde. Her sliter ikke-vestlige personer mer enn oss andre. Dette kan jo fremstå som privilegier, men er vel heller utslag av kulturelle mekanismer, som det over tid kan gjøres mye med.

Min mistanke på dette området refererer seg til de tidligere nevnte arketypene. Poenget er at rike mennesker er privilegerte, på mange måter. Og da, spesielt i næringslivet, så er det en over-opphopning av menn. Det er disse menn som er mer eller mindre synlig på den offentlige arenaen. Og de utgjør neppe mer enn 5 %. De har privilegier. Kortslutningen er da at man gjør en ekstrapolasjon og anser dette for å gjelde alle menn. Slik kan myten om den hvite manns privileger være oppslått. Jeg tipper at når det snakkes om «den hvite manns privilegier» så vil den gjennomsnittlige Jørgen Hattemaker, neppe se for seg hva det konkret er. I sin egen hverdag opplever de jo slett ingen privilegier, kanskje mer tvert imot. For blant denne usynlige skare, er også de som jobber i gruver, høyt og lavt på bygg og stillaser, som rykker ut i stormen for å holde strømnettet i gang, som usynlig er tilstede for å opprettholde en kunstig verden av velstand, som de fleste av oss nyter, uten refleksjon. De jobber mer, tar større risiko, skades og drepes mer, og har et kortere liv enn sine medsøstre. Nei, Jørgen Hattemaker kjenner seg neppe igjen i dette bildet.

 

Fra kjønn til identitetspolitikk

Jeg tenker at radikalfeministenes versjon av kjønnskampen, ikke bare er en sosial konstruksjon, det er også en svært strategisk og urealistisk konstruksjon. For man ser for seg en kamp, hvor menn er på den ene siden av konfliktlinjen, og kvinner er på den andre. Her kommer identitetspolitikken inn for fullt. Men hvor er den konfliktlinjen, rent fysisk? Når en mor føder sin sønn, er det noen som ser konfliktlinjen mellom morkaken og barnet? Er barnet født med et iboende fiendskap med sin mor? Dette er selvsagt å sette det på spissen. Men tenk over det. Det finnes utallige konfliktlinjer mellom grupper av mennesker. Vi har konflikter mellom familier, mellom stammer, mellom nasjoner, mellom byer, mellom by og land, mellom religioner og politiske ideologier. På alle sider av disse linjene er det kvinner og menn, gutter og jenter. Noen ganger kjemper menn og kvinner side om side. Som regel samarbeider og støtter hverandre i de rollene de måtte ha. Ideen om at menn på tvers av alt dette, her et slags forbund med hverandre er absurd. Og det gjelder også kvinner. Jeg glemmer ikke, og jeg har kanskje gjentatt det før: Jeg hørte, på radioen, en jødisk kvinne som overlevde dødsleirene i Tyskland under krigen. Hun fortalte om deportasjonen og reisen til konsentrasjonsleiren. Mens hun stod der, på togstasjonen, med sin gule stjerne og ventet på toget, så kom en hvit tysk kvinne opp mot henne, og spyttet henne rett i ansiktet. Kom ikke og fortell meg at ikke tyske kvinner var like mye med på hatet og diskrimineringen, som menn. Hva med kolonitid og slavehold? Jeg har ikke hørt om store kvinnebevegelser i protest for å avskaffe dette. Hvite vestlige kvinner i England, og USA deltok på lik linje med menn i utnyttelsen av slaver. Deres velferd, rikdom overklasse og dekadanse stod på skuldrene til et brutalt regime av undertrykkelse og slavehold. En vesentlig del av fundamentet for vår velstand i dag er fundert på fortidens slaveri, og all dens brutalitet.

Identitetspolitikk konstruerer opp en logikk, hvor enhver gruppe har rettigheter og ansvar i henhold til den gruppens historie. Så når vi har en forhistorie, mange generasjoner bak i tid med kolonimakt og slaveri så etableres det en slags moderne form for arvesynd i forhold til dette. Enhver farget person kan henvende seg til enhver hvit person og forlange bøyd hode, skam og kompensasjon, som følge av et kollektivt ansvar for hendelser fra før vi var født. Det er akkurat samme mekanismer som de som vedlikeholder hatet for «jødene drepte Jesus».
Radikal feminisme er først og fremst en kunstig gruppeidentitets tenkning. Og da når gruppen betyr alt, og individet betyr ingenting, så gir det seg selv en slag kollektiv skyld og skamming av det hvite mennesket.

Det er jo en sterk motsigelse i dette, all den tid man er i kamp mot rådende oppfatning av kjønnenes dikotomi. Man søker jo mer eller mindre å utslette kjønnet, som sorterende begrep mellom mennesker. Da er jo dette å single ut menn som gruppe, demonisere dem, stigmatisere dem og hate dem, akkurat det motsatte. Dersom jeg hadde vært radikalfeminist ville jeg ha reflektert over den sosiale arven dette vil gi for mine etterkommere. For dette vil ikke bare ramme en fantasiflokk med demoner, langt der ute, det vil ramme mine egne sønner, barnebarn og oldebarn. Selvsagt er det ikke bare menn og gutter som rammes. Til slutt vil det ramme hele samfunnet, som jo på denne måte vil være i evig konflikt med seg selv.

Det å innse at dette er en sosial konstruksjon, er også å innse at det kan gjøres noe med. Er utvikling av stereotypier og hat-ideologier, sterke mekanismer for skamming noen god måte å utvikle et samfunn på? Hva vil dette gjøre med menneskesynet i samfunnet? Hva med det generelle menneskeverdet? Hva skjer i samfunn der slike verdier bryter sammen? Hvilket samfunn vil vi at våre barnebarn og oldebarn skal komme til, uansett kjønn?

Hva er den radikalfeministiske utopi?

Om jeg hadde fått innvilget dialog med en ekte radialfeminist, så ville det ha vært mitt første spørsmål. Hvordan ser det radikalfeministiske idealsamfunn ut? Som vanlig må jeg bare gjette, og det blir jo fort en urettferdig stråmann. Og da har jeg til tider fantasert om dette. En variant kan jo være at dette har lite med utopier å gjøre, men hvor kampen er et mål i seg selv. Det handler om karriere, og å leve ut både sympatier og antipatier, som jo begge er med på å skape et mektig eksklusivt fellesskap, som betyr alt for det gode liv. I den betydningen er jo radikalfeminismen ikke noe annet enn en opportunistisk strategi. Nå er det urettferdig å stigmatisere enhver med radikalfeministiske holdninger. Om dette er motivasjonen, så gjelder det neppe alle, kanskje ikke en gang flertallet.

Et mulig scenario er jo drømmen om at man, om noen generasjoner kommer inn i et samfunn hvor det sosiale kjønn er visket helt ut. Gutter er som jenter. De blir tidlig sosialt modne, er flinke og pliktoppfyllende. De leker «mamma og pappa» og med dukker. De driver ikke med slåssing og knuffing, de er ikke rampete, men synger og leker harmonisk med hverandre. Barndommen er som om det bare var jenter. På skolen er de flinke i språk, og mer interessert i mennesker enn ting. Og dette fortsetter inn i det voksne liv, hvor menn får roller som en slags annenrangs kvinner; de som ikke kan føde, men ellers like bra. Kriminaliteten er like lav som for kvinner. Og menn er helt sluttet med alt som ligner på negativ seksualitet. Pornografi og prostitusjon eksisterer ikke. Menn voldtar ikke, de driver ikke med seksuell trakassering, eller andre former for seksuell idioti. Nei, her blir seksualiteten en underordnet del av romantikken.

Det er vel unødvendig å si et dette er og forblir en uoppnåelig utopi. Det gjelder i alle fall så lenge mennesket er menneske, og har villdyret i seg. Men en fremtidig modifisert utgave med utgangspunkt i mennesket, kunne kanskje blitt slik. Men da er det mye som modifiseres. Kvinner går heller ikke fri i en slik modifikasjonsprosess. Poenget er at de menn som inngår i en slik utopi, er harmløse, myke feminine menn. Og kvinnene vil oppdage at de også er kjedelige, ja de vil til og med kjenne forakt mot dem. For flertallet av dem har det nå en gang i seg, at de drømmer om prinsen, alfa-hannen, ja til og med den slemme mann.

Det er neppe sikkert radikalfeminister er enig med meg i dette. Da handler det om det utgangspunktet at mennesket er født som en blank tavle. Vi har altså ingen biologisk bagasje som må rettes opp. Alt handler om å skape de rette sosiale omgivelser, noe alla det jeg kaller for vulgær behaviorisme. Men om vi skulle tatt det utgangspunktet, så er det som sagt en jobb å gjøre også med å oppdra damer til å like f.eks. harmløse kjedelige lavstatus menn som meg. Ja tusen takk sier jeg, men må nok innrømme at jeg tror resultatet blir magert.

Men radikalfeminismen har selvsagt ikke fokus på gjennomsnitts-kvinners preferanser.

En annen utopi kan jo være at man innerst inne ser at biologien står i veien for dette. Det gjør at kampen vil vare evig. Det innebærer en konstant mekanisme for sosial utrenskning av menn. Og denne kampen kan føres langt. Man kunne f.eks. tenke seg gettoer for menn av lav status pluss alle alfaer som ikke klarer å holde styr på seg selv og trakasserer kvinner generelt. Alle disse stenges inne i gettoer, hvor de skal arbeide, produsere og holde kjeft. Dette er jo en logisk konsekvens av kvinners rett til å kunne bevege seg fritt uten risiko for uønsket oppmerksomhet fra menn. Og kanskje er jo dette ikke så ulikt forholdene i steinaldersamfunnet, hvor mesteparten av mennene er drept i krig, ulykker eller i forbindelse med jakt, eller de er jaget ut av leiren. De som er igjen er alfaer eller helter som ivaretar sin status ved å holde seg i skinnet, og som ellers har det de trenger. Den radikalfeministiske drøm er kanskje mer biologinær enn vi tror. Paradokset er jo at den samfunnsstrukturen som ligner mest på dette, samtidig er den mest kvinneundertrykkende. Det er den tradisjonelle patriarkalske, som vi kommer nærmest ved å studere diverse islamske samfunn i dag.

En tredje ekstremvariant er at man utvikler teknologi som gjør reproduksjon uavhengig av menn. Da kan man tenke seg at man forbyr naturlig reproduksjon og at man gjennom kontrollert kunstig reproduksjon, kun selekterer ut jentebarn. I løpet av noen generasjoner er alle menn borte. Dette er jo selvsagt fullstendig utopisk. Menneskets natur er i høy grad formet av reproduksjon. Det meste av det vi finner meningsfylt har utgangspunkt i dette.

Jeg kaller dette for den lesbiske løsningen. For, det er jo åpenbart at all romantikk og kjærlighetsforhold forsvinner med i dragsuget for de kvinner som måtte være heterofile. En dagdrøm kunne jo være at kvinner kan «sosialiseres» til å bli lesbiske. En annen mulighet er å bruke teknologi. Kanskje kunne man klare å styre genetikk og hormonelle påvirkninger slik at alle som fødes er lesbiske. En siste variant av dette er jo å avskaffe seksualiteten fullstendig, og igjen utvikle teknologi som gjør at alle som fødes er aseksuelle.

Nå er jeg selvsagt i tvil om hvor vidt radikalfeminister tenker i retning av velformulerte utopiske samfunn, og om den utopien dekkes av mine fantasifulle forslag. Min mistanke går mer i retning av det jeg allerede har nevnt. Det dreier seg om kampen her og nå, og de muligheter den gir. Altså mistenker jeg at radikalfeminister flest kan bli tatt på sengen om de ble utfordret på denne måten. Dersom det virkelig er slik, er det i seg selv svært farlig. Den som ikke har tanker for det fremtidige samfunn og som samtidig har makt og innflytelse vil kunne skape uforvarende katastrofer for sine etterkommere, omtrent på samme måte som at Al-Ghazali, for over tusen år siden, skapte anti-vitenskapelige forestillinger som kastet den islamske verden ut i et mørke, de enda ikke er kommet ut av. Dette er paleo-konstruksjon. Ingen har planlagt eller tenkt det ut. Uforvarende kan man sette i gang en sosial brann som lager helvete på jord for våre etterkommere. I dette tilfellet handler det om en kunstig oppkonstruert konflikt mellom kvinner og menn, og det handler om postmodernismen, som truer både moral og rasjonalitet, som jo er basis fundamenter for et godt samfunn.

Velstand krever modenhet

Det er ubehagelig, men jeg har lenge reflektert over om selve velstandssamfunnet kan ha noen uheldige bivirkninger som vi ikke har sett for oss kunne bli noe problem. Men når vi tenker oss om, og aksepterer at vi genetisk sett, og mentalt sett er steinaldermennesker, så innser vi at vi har etablert en måte å leve på som er fjernt fra steinaldermenneskets utfordringer. Steinaldermennesket er jo igjen et resultat av millioner av års utvikling, med selektering på en daglig kamp for overlevelse og reproduksjon. Vi er styrt av mentale straffe og belønnings-systemer, med en profil som skaper verdisystemer i oss, tilpasset nettopp disse utfordringene.

Og vi elsker å melke belønningssystemet, mens vi hater det når straffesystemene utløses. Dette styrer vår atferd den dag i dag. Men i velstandssamfunnet har vi eliminert mange av disse utfordringene. Vi har ikke den daglige kampen for å skaffe mat. Vi har ingen konstant trussel mot oss, av ville dyr eller fiendtlige mennesker. Vi er ikke, på samme måte, prisgitt naturkreftene. Vi er kvitt mange sykdommer og har generelt bedre helse. Og vi har sosiale strukturer som holder konfliktnivået akseptabelt lavt. Vi kan ikke lengre gjøre hva vi vil med hverandre, og har lært oss strategier for å kunne omgås med hverandre på en mer konstruktiv måte.

Alt dette er jo goder. Og la det være klart med en gang. Jeg argumenterer ikke imot disse godene. Derfor er det ubehagelig å måtte innse at alt har sin pris og sine bieffekter.

Jeg har vært opptatt av at det kreves modenhet, for å tåle, også medgang og suksess. Teknologi krever modenhet, kunnskap krever modenhet, ja til og med filosofi krever modenhet. Det er jo det mye av denne teksten dreier seg om. Kanskje er et misforhold mellom modenhet og suksess, en del av problemstillingen her. Vi har en formidabel velstands-suksess, men har kanskje ikke utviklet nok kollektiv modenhet til å handtere dette.

Om vi skal ta dette på et individuelt plan, så vet vi at utallige superstjerner, skuespillere, musikere osv. har endt opp enten død, eller med et ødelagt liv som følge av at de ikke tålte suksessen. Utallige mennesker med materiell suksess har endt opp i store mentale problemer med en følelse av meningsløshet og tomhet.

Kan det være så alvorlig at vår velstand ender opp med å ødelegge vår kultur, og at vi står foran et kulturelt sammenbrudd som følge av en formidabel suksess? I så fall, hva er mekanismene, og kan de adresseres?

Min respons på denne utfordringen ligger i stor grad i refleksjonen om Det Modne Samfunn. For her handler det ikke bare om målet å skape et velstandssamfunn hvor alle er inkludert, men også om mental og kulturell bærekraft slik at både rasjonalitet og moral kan holdes ved like og aldri forfalle. Jeg har også en refleksjon om Menneskehetens Utfordringer. Her handler det både om miljø, naturkatastrofer, overbefolkning eller teknologi som løper løpsk. Da legger jeg inn som en forutsetning at for å kunne handtere dette må vi:

 

1)      Være kulturelt rasjonelle

2)      Være kulturelt innovative

3)      Ha gode moralske standarder (evne til å samspille globalt)

Kanskje er det slik at vår kultur er i ferd med å forvitre, både rasjonelt og moralsk. Samtidig opplever vi en stadig mer omfattende kulturell fragmentering.  

Jeg har lagt mye vekt på beskrivelser, både hva jeg tenker om rasjonalitet, som jo forutsetter at vi omfavner den vitenskapelige metoden, at vi har modenhet nok til å ta inn over oss hvem vi selv er, og hvordan vi fungerer. Vi kan ikke organisere et godt samfunn på bakgrunn av glansbildeforestillinger om mennesket.
Så har jeg etter beste evne formulert hva jeg mener god moral egentlig er. Mye av dette handler om menneskeverd, at vi skal kunne tåle hverandre, og mestre å samspille med hverandre. En verden i krig og konflikt er langt dårligere rustet til å handtere de store utfordringer, enn en fredelig verden. Moralsk forfall har som regel lite med tap av normer å gjøre. Som regel er det motsatt. Normene skapes om til sosiale sorteringsmekanismer, og de strammes til. De brukes stadig mer uhemmet i det sosiale spill. Eksempler kan være sosiale utrenskningsprosesser, eller til egenreklame. På den måten skaper man store kostnader i samfunnet. Det sosiale klimaet kjøles ned. Skamming (som jo egentlig er umenneskeliggjøring) blir det viktigste sosiale sanksjonsmidlet, og skadelig skam blir en utbredt folkesykdom.

Mye velstand og medgang fjerner oss lengre bort fra realiteter. Mennesket er en sosial spiller. Sosial rangering blir nesten viktigere enn mat. Det er ikke vesentlig forskjellig fra steinalderen. Men, i en tid med materiell overflod vil disse rangeringsmekanismene bli enerådende. Derfor vil de slå ut i full blomst. Manifesteringen av dette avhenger av miljøet. Kreativiteten er enorm.

Det å bli pakket inn i sosial bomull, betyr at man ikke lengre har utfordringer som gjør det nødvendig å realitetsorientere seg for å handtere dem. Det betyr i praksis, at man, mentalt sett, forlater det fysiske universet (fokus på den reelle virkelighet) og vier seg helt og fullt til det sosiale universet (som er en sosialt konstruert verden). Rasjonaliteten blir ikke borte, men den går nå over til å bli sosialt orientert. Det innebærer risiko for å «miste bakkekontakten». Resultatet av dette kan oppsummeres i begrepet dekadanse. I refleksjonen om dekadanse, lister jeg opp en rekke karakteristikker som jeg mener å gjenkjenne i samfunnet i dag. Men her er det viktig å forstå at det ikke er selve velstandssamfunnet jeg vil til livs. Dette handler om en erkjennelse av et bærekraftig velstandssamfunn krever kulturell modenhet. Vi må altså ha på plass mekanismer som forhindrer at rasjonaliteten forvitrer, at moralen forfaller, at mangfoldet opprettholdes. Dette er en balansegang, for alle disse begrepene kan mer eller mindre kidnappes av alfa-mennesket. For i bunn og grunn handler dette om å temme villdyret. Vi skal ikke drepe det, for da mister alt sin mening. Vi skal heller ikke slippe det fritt, for da ender det i krig og kaos. I det modne samfunn er ambisjonen at villdyret skal temmes (domestifiseres). Vi tar oss sammen og lærer oss å leve med det.

Men kanskje kommer denne innsikten for sent. For nå ser vi flere manifestasjoner der ute, som ikke lover godt for fremtiden vår.

Snowflake-generasjonen

Se også her: https://www.youtube.com/watch?v=ZTQr1B4jGjk

Noen har kalt den generasjonen, som vokser opp nå for et gedigent eksperiment. Andre kaller den for «snowflake»-generasjonen, med en henvisning til en tiltagende mental og mental fragilitet. I tillegg har vi en betydelig økning av psykiske lidelser blant unge, spesielt jenter.

I denne videoen kommer Jonatan Haidt med forslag på de tre faktorene som kan ha bidratt mest til denne utviklingen:

1)      Nedgangen i fri ustrukturert lek uten voksenstyring

2)      Fremveksten av sosiale media

3)      Politisk polarisering (da med fokus på USA)

Det første punktet har jeg vært opptatt av og bekymret for ganske lenge. Siden jeg vokste opp har det skjedd dramatiske endringer i barns oppvekstsvilkår. I min oppvekst var 95% av vår fritid uten voksenstyring. Mesteparten av fritiden ble tilbragt ute. Vi var ved sjøen, vi var i fjellet, vi var over alt. Selvsagt drev vi også med farlige ting. Vi klatret, i trær og i fjell. Vi falt ned, vi slo oss, vi gikk gjennom isen, vi kom hjem, forfrosne, forslått og vi blødde. Og vi fikk juling, både av foreldre og der ute. Noen ganger er det et under at det gikk så bra som det gikk. Her var det garantert mye å sette fingeren på. De fleste familier i de dager ville neppe overlevd barnevernet. Likevel er jeg glad for den oppveksten jeg fikk. For den inneholdt viktige livserfaringer jeg fikk bruk for senere i livet. Samtidig satte vi stor pris på den friheten vi hadde. Vi kunne bevege oss fritt i fantastiske en fantastisk nordnorsk natur. Vi har mange ganger snakker om hvor heldige vi var. Men selvsagt glorifiserer jeg på ingen måte min egen oppvekst. Jeg kan godt forstå drømmen om å perfeksjonere oppvekstmiljøet for barn. Det å klatre i tre og bevege seg ut på stup, innebærer risiko. Og det kunne like godt endt med tragedier. Noen ganger var det nære på. Så dette er veldig forståelig. Sannsynligvis er det langt færre ulykker med barn nå for tiden enn det var den gangen. Fysisk avstraffelse var lovlig. Selvsagt betyr det at mange barn ble mishandlet hjemme og levde i et terrorvelde. I tillegg var det ingen av oss som visste hva seksuelle overgrep var. Uten at jeg vet det, kunne nok slike ting florere i det stille.

Jeg skal være den første til å innse at oppveksten i min også innebar større risiko for ulykker, skade og mishandling. Så at vi, i den tiden som fulgte, så stadige forbedringer, var det vel ingen som protesterte på. Det var vel heller noe vi så på som en naturlig utvikling i en kultur som stadig forbedret sine kår. Våre barn skulle få en enda bedre oppvekst enn det vi fikk. Og våre barnebarn skulle få en nesten perfekt oppvekst: ingen ulykker, ingen sykdom, ingen skader, ingen mobbing, ingen mishandling, ingen overgrep, ingen ekskluderinger, gode lærere, god skole, gode holdninger, god helse, ingen fattigdom, frihet og autonomi. Men det er klart at vi på ingen måte er der. Fortsatt er mobbeproblemene blant barn betydelige, kanskje verre enn i min tid. Men likevel har det skjedd store endringer:

1)      Barn leker nesten aldri ute lengre

2)      Mesteparten av barns aktivitet er voksenstyrt

3)      Sosiale media har eksplodert

4)      Innslaget av spill, underholdning og nettbrett har eksplodert

Den trygge og gode oppveksten blir fort en prosess som vingeklipper individet mentalt sett. Paradokset er at barn som ikke blir utfordret, og da tenker jeg sosialt negative utfordringer, vil bli svakere på rasjonalitet. Det er system1, som råder. Alt går på autopilot. Og da får vi det paradoksale utslaget at dette blir biologinært. Dermed dukker villdyret opp som troll av eske. Rangering, ære og dominans kommer sterkere på dagsorden. Mobbeproblemer avtar ikke, de forsterkes, særlig av sosiale media. Velstand og rikdom blir markører på sosial rangering. Da snakker vi om merkevarer, mobiler, klokker, frisyrer og ikke minst kroppsfiksering. Det er ikke lengre nok å ha en veltrent kropp. I tillegg må den også under kniven for å formes til et utopisk glansbilde-ideal.  Alt måles opp mot et uoppnåelig fullkommenhetsideal. Likes blir et mål på menneskeverd. Man dras mellom eksponering og risikoen for usynlighet.  Skammen tar fullstendig overhånd. For bak fasaden skjemmes alle av sine skavanker. Man er misfornøyd og frustrert fordi man ikke når opp. Psykologens ordrebøker er fulle. Barn er stresset. Spesielt jenter, ifølge en undersøkelse jeg akkurat hørte om. Så de er rike, pene vellykkede, flinke på skolen, lokale stjerner, veltrente og alltid velstelte. All tid og livsoverskudd går med til å opprettholde dette imaget. Og de er opplært med en selvfølgelig selvberettigelse, berettigede krav til livet, egen selvhevdelse, et forlangende av at verden tilpasser seg meg. Når ting ikke går som det skal, så retter man blikket mot foreldre og samfunn, med krav som forventes innfridd.

Jeg nevnte spill og underholdning. Og jeg har tidligere nevnt muligheten for å bli fullstendig konsumert av dette, og at gutter i gjennomsnitt er mer sårbare for dette enn jenter. Det betyr at flere gutter sliter, lar seg overmanne av spill, dagdrømmer om stjernestatus, og flykter inn i underholdning når dette ikke lykkes.

Mens gutter fanges inn i spill, fanges jentene inn i sosiale media. Og, ifølge psykologene, øker dette risikoen for psykiske lidelser.

Nå er selvsagt også dette en overdrivelse. Sannsynligvis finnes det svært mange sunne, fiske og robuste ungdommer der ute. Men kanskje har all velstanden, satt sitt preg på kulturen og skapt det som noen kaller for «snowflake» generasjonen. Det er en generasjon som i gjennomsnitt er mindre robust, mindre rasjonell, og er i moralsk forfall på den måten at normene bare er enda en mekanisme for sosial rangering. Det er det vi kaller for dekadanse.

Pessimisten fristes da til å stille spørsmålet om det er denne generasjonen som får det endelige møtet med verdensveggen. Hvordan skal i så fall det gå?

Safe Spaces

Se også her: https://www.youtube.com/watch?v=pao_FQR_Ado
Og her: https://www.youtube.com/watch?v=Zms3EqGbFOk

 

Slik jeg forstår det handler «Safe Spaces» om at mennesker har behov for å ha områder hvor de er skjermet fra påvirkninger som kan trigge vonde følelser. Det kan være mikroaggresjon, eller temaer som er psykisk vanskelig å handtere. Dette må også ses i sammenheng med den økende polariseringen i samfunnet.
Min definisjon på Safe Space er det jeg kaller for strutsestrategi. Det handler om tendensen til å ville unngå ubehagelige temaer, og lukke seg inne i en boble av trygghets-illusjoner. Det er jo lett å innse at mennesker med psykiske skader, f.eks. post-traumatisk stress-syndrom, har behov for skjerming, i alle fall i perioder. Men, slik jeg forstår det, handler psykologenes råd mest om eksponering. Det er en kjent sak at vi mennesker herdes ved å bli eksponert for det vi frykter. Det å begynne å trekke seg unna det ubehagelige, kan lede til et mønster av tilbaketrekning, hvor vi til slutt ikke tåler noen ting. Men, her er unntak. Det unntaket er autentiske opptak av vold, drap, henrettelser, tortur, overgrep osv. Her tror jeg at jeg har psykologene med meg, når jeg hevder at ingen av oss har godt av å se dette, og at faren for psykiske skader er stor. Dette er universelt. I de fleste kulturer skjermes menigmann mot dette. Men jeg går ut fra at snakket om safe spaces ikke handler om dette, som jo er ivaretatt likevel, men om tema som man tradisjonelt har forventet at mennesker tåler å høre om.
Årsaken til at dette aktualiseres, har nær sammenheng med sowflake-generasjonen. Behovet for safe spaces er et direkte utslag av manglende robusthet, i kombinasjon med en forventing om at «verden skal tilpasses meg og mine krav». Det som kanskje er overraskende med dette, er i hvilken grad foreldregenerasjonen og samfunnet gir etter for dette. Det kan skyldes at dette inngår i det sosiale spill. Man kappes om å være tolerant, vise respekt, ta hensyn, særlig til alt som identifiseres som «svake grupper». Dette skaper et press på de sosiale normene. Karakteristikker som trakassering, diskriminering, rasisme, sexisme osv. sitter løst og forsterker et normsett med nulltoleranse for alt som kan støte noen. Og det er vesentlig at definisjonsmakten eies av den såkalte svakeste part i denne prosessen. Den som opplever seg støtt, har fasiten og kan, ofte med loven i hånd forlange at det «ryddes opp», da gjerne i form av sanksjoner mot overtrederen. Da er det uavhengig i hvilken kontekst dette kom, og overtrederens intensjoner.

Min intuitive reaksjon på behovet for trygge områder er at det er en slags nedgradering av sosial robusthet. Med sosial robusthet så mener jeg evnen til å tåle utfordringer utenfor individets komfortsoner. Det kan handle om eksponeringer for kultur, humor, kunst, språk eller ideer som man vanligvis ikke deler eller føler seg komfortabel med. For å si det med en gang, så er det lett å innse at sosial robusthet på ingen måte kan være likt fordelt mellom mennesker. Og dette er jo en god grunn for at mennesker har behov for et privatliv, og for å slå en ring om sin egen privates sfære.

Jeg ser minst tre problemer med dette:

1)      Det at man forsøker å løfte dette privat-behovet ut i det offentlige rom, eller på fellesarenaer som inngår i det offentlige rom.
Det er jo logisk umulig å få dette til uten at man skaper streng konformitet, strenge krav om politisk korrekthet, monokultur og ekkokammer. Dette truer mangfold, det truer ytringsfrihet og skaper en streng sosial kontroll.

2)      Man knytter denne type svakheter til hele grupper (identitetspolitikk). Dermed avslører man grunnleggende holdninger, eller stigmatiseringer for nedvurdering eller undervurdering av hele grupper. Skal vi virkelig opprettholde fordommen om at muslimer, eller kvinner tåler mindre enn andre? Dette er jo en nøyaktig motsigelse av de mål man ellers har, nettopp om å få motarbeide slike holdninger.

3)      Faren for at dette skal eskalere. Foreløpig sprer fenomenet seg i universitetsmiljøer, særlig i Storbritannia og USA. Litt interessant at det er nettopp her. For nettopp i disse landene har kostnaden ved å studere eksplodert de siste årene. Det vil si at det blir vanskeligere og vanskeligere for unge fra vanlige hjem, å kunne studere. Vi får en opphopning av rike studenter. Kan det vi ser ha noe med det å gjøre? Man er pakket inn i sosial bomull, og man kommer fra miljø som dyrker frem narsissismen. Og man forlanger at utdanningsinstitusjonene skal fungere som «mamma og pappa». Det er bare en tanke. Men uansett er det disse studentene som i fremtiden skal komme ut i arbeidslivet, og her vil de jo bli innflytelsesrike personer. Da er det vel en viss sannsynlighet for at de tar med seg slike krav og forlanger dem gjeldende på arbeidsplassen, og til slutt i hele samfunnet.

 

Trigger Warnings

Begrepet «Trigger Warnings» handler om at alt av menneskelig uttrykk må inneholde advarsler slik at svake sjeler ikke eksponeres for det. Har nær sammenheng med «safe spaces». Man kan tenke seg at dette er en slags utvidelse av aldersgrense på film. For eksempel kunne man tenke seg at sårbare individer med innfødt-amerikansk opprinnelse kan bli støtt av å se Western-filmer. Slik kunne man tenke seg at alle grupper som identifiseres med kollektive sårbarheter, har krav på at alt menneskelig uttrykk, det være seg bøker, filmer, spill, kunst, musikk, ja til og med vitenskap og politikk, utstyres med merking som advarer mot alt dette.
Dette har særlig skapt store problemer på elite-universiteter i USA og Canada.

Igjen så ser vi nær sammenheng med denne snowflake-tenkningen. Ingen skal eksponeres for noe utenfor egen komfortsone. Det handler om en forventing til et liv i bomull, uten humper eller noe som stikker.

Bildet under er hentet fra et foredrag som Gad Saad holdt her.  Det viser en liste over temaet som man krever varsles. Vi innser fort at det kan bli en nok så subjektiv bedømmelse om hva som skal eller bør varsles. Studentenes følelser er fasiten. Og igjen innser vi at dette er et utmerket redskap for sosial utrenskning. For øvrig er jeg også på denne listen. For jeg er liten Gad Saad er dobbelt på listen fordi han er farget, og så er han overvektig. Overvekt og høyde kommer inn under diskriminering på størrelse (sizeism).
Maskingenerert alternativ tekst:
List Of Topics Requiring Trigger Warnings 
32:46 / 59:50


 

 

 

 

Mikroaggresjon

Blir ofte definert som en mer eller mindre ubevisst atferd som signaliserer fordommer eller nedlatenhet, egnet til å støte sårbare mennesker eller menneskegrupper.

Konstruksjonen av begrepet kan virke som et forsøk på å ansvarliggjøre avsender. For eksempel, dersom jeg spurte en kvinne om hun har førerkort, kunne dette bli tolket som nedlatende, eller som et signal om at jeg har fordommer mot kvinner (at de ikke pleier å ha førerkort). Man kan jo konstruere opp utallige praktiske situasjoner hvor et slikt spørsmål kan være legitimt, og absolutt ikke ha noe med fordommer mot kvinner å gjøre. I vår tid er vel det omtrent 50/50. På denne måten kunne jeg nok forsvare meg med at dette ikke hadde noe med kjønn å gjøre, men mer den praktiske situasjonen. Men det har ikke noe å si så lenge hun følte seg såret og stigmatisert. Og jeg ville da kunne pådra meg den negative karakteristikken: sexist. Fasiten ligger i den emosjonelle responsen som hun, eller andre i omgivelsene, fikk av denne hendelsen.
Det er noe av dette jeg hadde i tankene da jeg skrev om det moralsk indignerte mennesket. Et viktig poeng her er det blir umulig å overholde alle slike hensyn fordi dette varierer fra individ til individ, og deres krav til meg kan godt komme i konflikt med hverandre. Vi innser at det blir umulig å sette en så høy moralsk standard uten at vi til stadighet, uforvarende bryter den.
I tillegg er det vesentlig å nevne innledningen til denne refleksjonen, hvor poenget er at vår egen hjernekapasitet har store begrensinger i forhold til å kjenne mange individer godt nok. Vår hjernes snarveier i forhold til dette handler om sorteringer. Man tenderer til å erstatte individet med gruppeidentitet. Så agerer man i forhold til denne gruppeidentiteten, som erstatning for manglende kunnskap om enkeltindividet. Vi mennesker kan ikke «venne oss av» med dette fordi vi har behov for å samspille med store mengder av individer vi ikke kjenner. Igjen ser vi hvordan subjektivismen, altså fokus på informasjonssystemet i vår egen hjerne, gjør det mulig for oss å forstå hvorfor slike hendelser skjer, og at vår evne til å overkomme dette i et samfunn er en umulighet (realitetsorientering). Når vi ikke kjenner hvert enkelt individ, så kjenner vi heller ikke den enkeltes sårbarheter eller sensitivitet. Følgelig så blir vi alle, nå og da, skyldige i denne synden. Dersom fasiten er mottagers følelser, vil altså enhver kunne «arresteres» for dette. Dersom den fornærmede tilhører en gruppe, eller har nok naturlig empatisk appell, vil altså vedkommende nærmest kunne definere andres umoral kun ved å referere til egne følelsesreaksjoner. Her har vi altså et mektig verktøy til å utøve sosial utrenskning. For det er vel ikke å legge skjul på at avsenders kognitive kapasitet og sosiale kompetanse, også spiller inn her. Her er det også vesentlig å påpeke at det meste av sosial interaksjon foregår på autopilot. Det er det som skaper flyt i prosessen. Den som ikke behersker dette, som hele tiden faller tilbake på analyse og bruk av kognitiv kapasitet, vil raskt avsløres av de andre og sjaltes ut av prosessen. Autopiloten eller system1, er en kraftig mental motor, utenfor bevisst kontroll, og som serverer deg dine innspill på et fat. Det innebærer også produksjon av språk. Vi hadde ikke kunnet snakke flytende om vi ikke hadde evnen til å «outsorce» denne funksjonen til underbevisstheten. Det betyr at muligheten for å tråkke uforvarende i salaten er forholdsvis stor, og den vil variere fra person til person. Jo svakere det står til med dette, desto større er sannsynligheten for at vedkommende uforvarende tråkker i salaten. Med andre ord snakker vi her om en moralsk sorteringsmekanisme som i høyeste grad kan misbrukes mot Jørgen Hattemaker.
Når alt dette er sagt, så er det jo selvsagt ikke tvil om at det går noen grenser her, som beveger seg over i det etisk universelle. Da snakker vi om bevisst trakassering.  Det er når det er grupper eller personer man opplever å forakte, og at man bevisst gir subtile uttrykk for dette. Dette er jo ofte opportunistisk, da det handler om at man oppfatter det som sosialt opportunt å gyve på med psykisk vold mot den man forakter.
Avgrensingen mellom disse to inneholder nok et ganske bredt sjikt hvor det er diffust. Derfor har alle kulturer utviklet normer for høflighet, som er en strategi for å møte denne usikkerheten. Jeg tenker at konstruksjon av mikroaggresjon-begrepet har til hensikt å kreve noe mer enn vanlig høflighet av enkeltindividet. Det stiller krav som Jørgen Hattemaker ikke er i stand til å etterleve.

Jeg tror at veien hit har vært et steg for steg paleo-konstruksjon. Fokuset har vært den marxistisk /feministiske fortolkningen med utgangspunkt i overfokus på makt og undertrykkelse. Vår historie har altså et preg av at hvite har undertrykt andre folkeslag, og at hvite menn har undertrykt kvinnene. Det plasserer alle som ikke er hvite menn inn i forskjellige grupper med offeridentitet. Kortversjonen av min hypotese om dette, er at de fleste av oss mennesker fra tid til annen opplever hendelser som sosialt krenkende. Det kan være bemerkninger, at man blir undervurdert, ignorert, usynliggjort, mistenkeliggjort, utnyttet osv. Dersom man har en offerbasert gruppeidentitet er det nærliggende å fortolke alle slike hendelser i lys av dette. «Dette har ikke noe med meg å gjøre, det er fordi jeg er farget». Dermed oppnår man en avstand til dette, som ikke, i like stor grad, krenker selvfølelsen.

I og med at jeg selv er hvit mann, så sliter jo jeg, når jeg opplever det samme. Hva kan jeg skylde på, som ikke er noe offer? Men nettopp denne erfaringen lærer meg at slik kan man utvikle en gruppebasert offeridentitet. Og når man, sammen med mange andre, i samme situasjon får full støtte for dette, så utvikles det en bevissthet og et overfokus på akkurat dette. Det øker sannsynligvis også sensitiviteten, slik at vanlige utsagn i det sosiale samspill blir overfortolket som «mikroaggresjon». For eksempel det at man som farget i et land som Norge, blir spurt om hvor man kommer fra, altså at den som spør er interessert i opprinnelsesland. Dette blir altså fortolket som en aggressiv handling. Men jeg kan trygt bekrefte, at jeg utallige ganger, som hvit mann, blir spurt om hvor jeg kommer fra, at man vil vite konkret hvor i Nordland jeg er vokst opp. Er dette krenkende? Kun dersom jeg tar på meg offerrolle som «diskriminert nordlending». Men jeg kjenner åpenbart meg selv, egen nysgjerrighet, og hva som driver meg til å spørre om slikt. Det kan også handle om vilje til å samtale likeverdig, men at man ikke kjenner hverandre godt nok til at man har et fellestema å snakke om. Slik er det jo ofte mellom fremmede mennesker. Man tar tak i det mest nærliggende, tema hvor det er mulig å ha en dialog. Så kan denne fungere som et brekkjern for å komme inn i på andre områder. Vi er ikke alle like flink til dette. Det er vår utilstrekkelighet. Skal vi dømmes for dette?


Det modne mennesket har vilje til forståelse som erstatning for dette. Det betyr at man er vilje til å reflektere og sette seg inn i denne type mekanismer. Det i seg selv blir da en del av det å jobbe med å utvikle robusthet i forhold til sosial sårbarhet. For selvsagt, selv som hvit mann, som i noens naive verden skal være samlet på toppen av en sosial pyramide av sosial robusthet, så opplever de fleste av oss hvite menn, sosiale ydmykelser stort sett hele tiden. Og man kan da ikke fortolke det bort i en eller annen sortering, eller gruppeidentitet. Med andre ord treffer det meg personlig, og er kanskje desto mer smertefullt. «Det er virkelig noe med meg, som er årsaken til dette. For jeg har ikke en stigmatisering å skylde på». Er det da jeg eller avsender som eier problemet? Eller er det samfunnet? Det modne mennesket forstår at det er langt vanskeligere å endre verden eller samfunnet, enn å jobbe med seg selv. Det er mange måter å handtere dette på. Noen ganger innser man at det kan ligge mistolkninger i dette. Det handler kanskje hverken om bevisst aggresjon eller underliggende holdninger. Så har vi jo humoren da, altså at man bruker humoren bevisst og ler det hele bort. Så har vi jo de tilfeller hvor avsender åpenbart har ugunstige forestillinger om meg. Jeg kan føle meg misforstått av omgivelsene, eller urettferdig undervurdert, tillagt holdninger jeg ikke har eller utnyttet for andres sosiale gevinst. Det er det jeg kaller for sekundær sosial identitetsfrustrasjon. Det vil si at jeg oppfatter omgivelsene å tillegge meg negative karakteristikker, som jeg oppfatter urettferdig. Om jeg er heldig, så finner jeg en arena hvor jeg kan vise meg frem og dermed avdempe slike forestillinger. Men det er ikke alltid tilfelle. For vi er ikke alltid mektige mennesker. Noen ganger må man bare avfinne seg å leve med slike frustrasjoner, som en slags kronisk sosial sykdom. I gamle dager hadde vi en lege opp i nord, som var kjent for å være nok så direkte. Om han diagnostiserte en pasient med en kronisk sykdom så sa han gjerne: «Det dærre får du drages med». Det er ikke noe hyggelig å måtte leve med en lidelse, kanskje resten av livet. Men de fleste av oss klarer å tilpasse oss dette, finne måter å avdempe og leve med symptomene på. Da gjelder det modne menneskets livsmotto: «Man tar det man har, så gjør man det beste ut av det». Min måte å tåle slike ting på er å reflektere over det, snakke om det, sette ord på det, le av det, se de lyse sidene av livet og leve med det.

Praktisk eksempel fra Norge:
Les gjerne denne. Det handler om forekomsten av mikroaggresjon i undervisningssammenheng. Og jeg vil kommenter e de to eksemplene som beskrives. Men først ser jeg på neon av de generelle betraktningene, som jeg finner problematisk. For hele problematikken har noen forutsetninger, delvis implisitt, delvis eksplisitt, som jeg tenker er med på å konstruere opp problematikken, gjerne som en paleo-konstruksjon.

Vi mener det er viktig å rette søkelyset mot uformelle maktmekanismer som reproduserer sosiale skillelinjer innenfor høyere utdanning, knyttet til kjønn, rase, klasse, seksualitet og andre historisk etablerte forskjellsmarkører.

Her kjenner vi igjen den velkjente feministiske analysen hvor man har overfokus på gruppebaserte maktstrukturer. Man snakker om institusjonaliserte maktstrukturer.

Dette er en forutsetning jeg ikke tar for gitt. Det jeg ikke tar for gitt er at gruppeidentitet alltid har høyere signifikans enn individuell sosial rangering. Det er ikke dermed sagt at gruppeidentitet er irrelevant, men at den kan variere fra miljø til miljø, fra person til person. Jeg tenker for eksempel at den hadde langt høyere relevans på amerikanske universiteter på 1960-tallet. Men jeg tenker at dette ikke er direkte overførbart til norske forhold i 2017. Men selv i 60-tallets USA var det en vel så beinhard rangering innad i gruppene, også mellom hvite menn. Det finnes hvite menn som er nederst på rangstigen og du finner dem øverst. Slik er det også blant fargede. Dette er et universelt menneskelig fenomen. Og selvsagt påvirker dette måten vi forholder oss til hverandre på, og det skjer ofte ubevisst.

Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg for det, men jeg tenker at, i vår kultur, i vår tid, så er det slik individuell rangering i stor grad overskygger grupperangering. Det er nyansert. Grupperangering spiller inn, og kan ofte bli selvforsterkende i å heve eller senke rangeringen. Men grupperangering kan være mange ting. Det kan, i tillegg til, kjønn og etnisitet, handle om rikdom, politisk- eller religiøs orientering, sosial attraktivitet, seksuell attraktivitet, familietilhørighet, skoleprestasjoner osv. Sorteringskriteriene er uendelige. For dette handler om opportunisme. Opp i dette vil kjønn og etnisitet føye seg inn i de utallige egenskaper som føyer seg inn i paleo-konstruksjonen av sosial identitet.

Det virker som om forfatteren av artikkelen, enten er helt blind for dette perspektivet, eller bevisst holder det utenfor:

Personen som angivelig har begått et overtramp, er typisk ikke klar over skaden han eller hun har forårsaket, fordi vedkommende selv er forskånet fra å oppleve mikroaggresjon gjennom sine privilegier. Privilegium kan defineres som en usynlig og ikke-tilegnet fordel basert på tilhørighet til en umarkert sosial gruppe, slik som å være en hvit, heteroseksuell mann (McIntosh, 1988; Johnson, 2001).

Dette kan forstås som et utrykk for en blind tro på at hvite heteroseksuelle menn, i kraft av sine privilegier, sjelden eller aldri opplever sosial krenkelse, av det mer subtile slaget. Jeg har tidligere vært inne på kvinners tendens til å få nedgraderte menn i den sosiale blindsonen. Og det kan gjelde så mye som 80% av alle menn. Jeg anser dette for å være et eksempel på akkurat dette. Les dette langsomt: De aller fleste hvite heteroseksuelle menn, som befinner seg nede på rangstigen, opplever krenkelser. Noen opplever dette i nesten hver eneste sosiale sammenheng de deltar i.

Da snakker vi om krenkelser av den type som forfatteren snakker om her:

Derald W. Sue og hans kollegaer beskriver mikroaggresjon som “brief and commonplace daily verbal, behavioral and environmental indignities, whether intentional or unintentional, that communicate hostile, derogatory, or negative racial slights and insults” (2007a, s. 273).

 

Eller her:

Mikroaggresjon dreier seg om hverdagslige, ofte uintenderte handlinger og kommentarer som virker nedverdigende for dem de rettes mot. Det kan være nonverbale markeringer, slik som å overse eller stirre på noen, møte noen med skepsis og mistenkeliggjøre visse mennesker, eller det kan dreie seg om bemerkninger som får mottakerne til å føle seg nedverdiget og marginalisert (Gressgård, 2014; Solorzano, Ceja & Yosso, 2000; Sue et al., 2007a; Sue, Bucceri, Lin, Nadal & Torino, 2007b; Sue et al., 2009; Wells, 2000; Wang, Leu & Shoda, 2011).

Vi merker oss at definisjonsmakten ligger hos den som opplever krenkelsen. Alt vi har å gjøre er å sjekke dette ut i forhold til hvite heterofile menn. «Hvor ofte føler du deg nedverdiget, usynlig, liten eller uglesett i sosiale sammenhenger?»

Men det er også verdt å merke seg at hvite heteroseksuelle menn sannsynligvis er den gruppen som skårer lavest på naturlig empatisk appell. Man synes ikke synd på dem. Det å uttrykke ubehaget, blottstille krenkelsen, utgjør en betydelig risiko for ytterligere krenkelse. Mennesket er nemlig biologisk programmerte til å se med forakt på svake menn. Dette vet menn, i alle fall ubevisst, og holder derfor klokelig kjeft om sin sårbarhet. Kanskje har også menn, i gjennomsnitt, et bedre psykisk forsvar mot dette. Forskning viser at mange menn ofte har overdreven tro på seg selv. Der kan jo være en sammenheng, slik at menn i gjennomsnitt er mer robuste overfor dette. Kanskje handler dette også om evnen til å ta en støyt, slikke sine sår og gå videre i livet.

Nå skal jeg være veldig forsiktig med å spekulere i dette, og innser at slike spekulasjoner jeg har gjort nå kan oppfattes som sexistiske. Men om jeg tar feil, så forsterker i så fall det mitt poeng, om at ja hvite heteroseksuelle menn, er også sårbare for krenkelser, og de kjenner dem på kroppen hver eneste dag. De kan bare ikke snakke om det, og de blir ikke sett.

Konklusjonene som trekkes ut av slike sosiale prosesser er etter min mening litt for ensidig overfokusert på maktforhold:

de hverdagslige ydmykelsene markerer et underordningsforhold, selv om forskjellsmarkørene ikke eksplisitt nevnes og intensjonen ikke er å fornærme noen.

Det sentrale er at de hverdagslige ydmykelsene markerer et underordningsforhold, selv om forskjellsmarkørene ikke eksplisitt nevnes og intensjonen ikke er å fornærme noen. Ofte ses ytringene eller handlingene som harmløse av de som sjelden eller aldri selv rammes (Dovidio, Gaertner, Kawakami & Hodson, 2002). Når noen påpeker det problematiske med ytringene eller handlingene, avvises de gjerne som trivielle, mens de rammede beskyldes for å overreagere (Rowe, 1990; Sue et al., 2007b). Ikke desto mindre er de dagligdagse ydmykelsene en belastning for de som stadig rammes (Pierce, 1995).

 

Overfokus på såkalte forskjellsmarkører, utgjør en reell risiko for overtolkning av det som sies. Intensjonen bak det som sies er jo alltid en ukjent faktor. Og vi vet at det er svært komplekse prosesser som ligger bak det som sies og ordene som til slutt blir brukt. Som tidligere nevnt handler dette om autopiloten, system1 og det handler om produksjon av setningene. Alt dette er i stor grad komplekse ubevisste prosesser. I disse prosessene vil der alltid ligge bedømmelser, vanetenkning, vanebruk av ord, og holdninger man kanskje ikke en gang har noe bevisst språk på. Selv psykologers gjetninger på de komplekse prosessene bak dette, kan bli både spekulative, ofte feilaktige og ufullstendige. Jeg tenker at bruken av begrepet «aggresjon» i denne sammenheng er malplassert. Husk at man har plassert definisjonsmakten hos den som opplever det som krenkelse. Men om noen aldri så mye definerer avsender som sint, og det er noe som avsender ikke kjenner seg igjen i, så er dette urettferdig.
Opp imot andre mennesker vil vi alltid ha bevisste og ubevisste stereotype holdninger. Dette avsløres jo av forfatteren selv, som tar det for gitt at hvite heteroseksuelle menn, sjelden eller aldri opplever sosiale krenkelser. Dette er jo i seg selv uttrykk for noe, som kan være både bevisst og ubevisst. Vår hjerne opererer med et vell av slike holdninger. De fleste er språkløse og ubevisste. De er gjerne knyttet opp mot rangerings mekanismer. Er denne person interessant eller ikke? Appellerer personen til meg sosialt? Er han eller hun sjarmerende eller tiltrekkende? Eller er vedkommende grå og kjedelig uten signifikant sosial betydning? Vekker vedkommende min medfølelse? Får jeg behov for å ha omsorg for vedkommende? Er det noe fremmed med vedkommende? Hvilke karakteristikker har vi på denne type fremmede?

Og er ikke «jeg litt bedre enn mange andre»? Hører ikke min gruppe til «et litt bedre slag»? Er ikke vi de sterke? Er ikke vi de rike? Er ikke vi de gode? Er ikke vi de moralske? Er ikke vi de seriøse? Er ikke vi de mest objektive? Osv. Tendensen til å ville se seg selv i et fordelaktig lys ligger også der og styrer hva vi tenker om «de andre» særlig de jeg ikke kjenner så godt.

Det er åpenbart at de fleste av oss har en latent tilbøyelighet til å undervurdere. Og vi finner hele tiden indikatorer på dette i måten vi oppfører oss mot hverandre på. Det er noe nesten enhver arbeidstaker kjenner på fra tid til annen. Det kan være i møte med sjefer, kvinnelige eller mannlige, i møte med andre avdelinger, i møte med konkurrenter og samarbeidspartnere. Dette er mennesket. Dette er sosiale prosesser, på godt og ondt. Og selvsagt har vi en rekke innretninger, prosesser og normer som avdemper noe av dette. Men vi er og forblir mennesker, og vi blir aldri kvitt det fullt og helt, så lenge menneske er menneske. Så hvordan forholder vi oss til det?

Mitt svar på det er dialog, dialog, dialog. Dersom noen sier, eller gjør noe som stikker, så er den beste medisinen en dialog som utvikler gjensidig forståelse. Og her kommer mitt poeng: Dette gjør vi ikke ved å definere hverandre. Vi gjør det ikke ved å tillegge hverandre karakteristikker, overtolke hverandre å sette hverandre i sjablongmessige båser. For alt dette kan ikke annet enn å forsterke konfliktlinjene mellom oss.

Enhver prosess av den type som beskrives i dette dokumentet, bør begynne med å gjøre oss bevisste på at det er forskjell mellom uenighet og konflikt. Uenighet er positivt. Det åpner en arena for læring og gjensidig forståelse. Konflikt er destruktivt. Den har en dynamisk tendens til å forsterke konfliktlinjene, skape uvilje mellom partene, skape forsvarsposisjoner og til slutt fiendskap. Ingen er tjent med det.

Det vi ser i disse eksemplene, er at opplevelse av krenkelse møtes med mot-krenkelser. Det er en selvoppfyllende profeti, hvor de roller man får i dramaet er paleo-konstruksjoner. Ingen ønsker disse rollene. Primærresponsen er forsvarsposisjon. Og i det forsvaret, er angrep og karakterisering av motparten en nærliggende strategi. Men det kan ikke gjøre annet enn å gjøre kløften dypere og dypere.

Og her tenker jeg at det er noe med tankesettet, rundt dette med mikroaggresjon som setter prosessen på et fullstendig feil spor. Dette leger ingen sår. Det bare gjør dem dypere.

Nå går vi konkret på de to eksemplene som beskrives. Håper det kan få et lys til å gå opp i forhold til svakheten ved denne tenkningen.

Case 1:
Den første situasjonen skjer altså under et rollespill som omhandler en konfrontasjon mellom en underviser og en gjensidig student. Samtalen mellom disse to forstyrres hele tiden av to kvinnelige studenter som sitter bak, ler vitser og kommenterer. Dette ender altså opp med at den har rollen som veileder sier:

 «La oss fortsette denne samtalen senere, siden disse studinene her gjør det vanskelig å prate mer om dette nå».

Dette blir da påpekt å være mikroaggresjon, og det er spesielt bruken av ordet «studine» som er problematisk.

Det er å bemerke at bakteppet her er at temaet «mikroaggresjon» har vært høyt på dagsorden tidligere i denne prosessen. Da er det også rimelig at alle de involverte er «primet» på mikroaggresjon som en etablert norm med sterkt fokus akkurat i denne settingen. Det vil si at det å bli anklaget for mikroaggresjon må oppfattes som et angrep, og er i seg selv en krenkelse. Dermed setter dette i gang en dynamikk som styrer den videre utviklingen av prosessen. Da skapes automatisk rollen som det anklagende mennesket, og mot-rollen som det anklagende mennesket. Det er neppe noen i det rommet som har intensjon om å skape denne dynamikken. Den må derfor betegnes å vare en sosial paleo-konstruksjon, altså ingen rasjonalitet bak. Det er ikke etablert noe formål med hva som ønskes oppnådd med den videre prosessen, og dermed heller ingen strategi for dette. Prosessen løper da fritt etter rent biologiske linjer, i et nytt nullsumspill om krenkelse, og hvem som, til slutt, blir sittende med den sosiale svarteper. Er det professoren som har gjort noe galt, eller er det anklagerne som hauser opp et mini-problem?

Ut fra beskrivelsen kan det se ut som at skillelinjene går mellom kjønnene i gruppen. Altså kvinnene mener professoren har gjort noe galt, mens mennene mener at det hele er en overdrivelse. Jeg skulle ønske jeg kunne være den som var enig med kvinnene i dette, men kan ikke hjelpe for at jeg her identifiserer meg med professoren.

Hadde det vært meg som har plumpet opp i noe slikt, så ville nok hendelsen ha festet seg i meg, kanskje årevis fremover i tid. Og jeg ville ha analysert og analysert. Og jeg ville gremmet meg over ting jeg sa, måten jeg reagerte på, og jeg skulle så gjerne ha ønsket meg tilbake med andre og bedre strategier, i bagasjen.

Hva jeg ville følt på var:

1)      Jeg tillegges holdninger jeg ikke har.
Jeg kan si et jeg er for likestilling. Jeg kan oppleve og mene av hele mitt hjerte at menn ikke har noen naturgitt makt over kvinner, og at forestillinger på over- og underordning er fjernt fra mitt fokus. Her kan jeg møtes med stor skepsis på om jeg snakker sant. Og jeg kan i alle fall møtes med at ubevisst så mener jeg nok dette likevel. Det som er interessant her er at dette forutsetter at det ligger dypere signaler i det språk jeg bruker, og at dette lar seg fortolke på en overbevisende måte, over mitt hode, over min forståelse, men som et brutalt blikk inn i min ubevisste verden, som jeg selv ikke har.
Slik som det står her, er det jo åpenbart feil. Hadde dette vært en sikker og stabil vitenskap, så hadde både politiavhør og psykologi vært mye enklere.

2)      Jeg opplever beskyldningen mot meg som oppkonstruert

3)      Jeg føler meg definert
Dette er personangrep, som gjør det lett å gå videre med stråmanns-argumentasjon. Jeg tillegges en holdning jeg ikke har. Benektelse bekrefter bare enten at jeg ikke er bevisst på egne holdninger, eller at jeg lyver. Det gjør saken min enda verre.

4)      Jeg føler at det kreves noe av meg som jeg ikke mestrer
Det å snakke flytende innebærer risiko for at ord kommer ut på skeive. Det innebærer også risiko for at det er et misforhold med hva jeg legger i ordene og hva mottaker hører. Dersom mottaker ikke er bevisst på denne svakheten i det naturlige språk, blir da mottakers fortolkning av mitt utsagn til en slags fasit. Og jeg er da fanget i å måtte ta fordømmelsen for å ha sagt noe støtende, som jeg ikke hadde intensjon om å si. Slike prosesser kan i verste fall skape sosialangst. Jeg kan ikke bare plapre i vei, være trygg, og regne med at det er åpninger for å oppklare misforståelser. Det gir en følelse av å være omgitt av en ulveflokk som bare venter på anledningen til å angripe. Det betyr: tenk gjennom hvert eneste ord du uttaler. Da snakker jeg langsomt, analytisk, stotrende og før jeg er kommet halvveis står jeg og stirrer på en rygg. Er det egentlig så lurt å eksponere seg, når man vet at det sosiale klimaet er så iskaldt? Var det ikke bedre å trekke seg tilbake, la være å snakke, ikke bidra?

5)      Jeg føler meg ikke på høyden med det sosiale spillet
Jeg beundrer egentlig den sosiale kunsten det er å beskylde noen for bagateller, og klare å blåse dette ut av proporsjoner og få alle med seg på dette. Dette er sosialt spill på høyt nivåa. Og jeg tror kvinner i gjennomsnitt behersker det bedre enn menn. Den som kommer i forsvarsposisjon, er ufrivillig tildelt sin rolle i det sosiale spillet. Paradokset er at det sosiale spill krever uanstrengt flyt. Men uanstrengt flyt øker risikoen dramatisk for at den litt mer sosialt klossete plumper i det. Da har man virkelig fått uriasposten i det sosiale spill. Det er tid for krenkelse, av det sosialt aksepterte slaget.

6)      Jeg føler meg såret og under angrep
Primærresponsen på angrep er å gå i forsvarsposisjon. Kanskje vil et flertall av de som kommer i denne situasjonen, intuitivt gå i forsvar. Straks det skjer, så er rollen som anklaget definert. I ettertid vil man oppdage at dette er en sosial fatal strategi. Risikoen for dyp krenkelse er overhengende.

Jeg tror at vi her snakker om en dynamikk hvor den som i utgangspunktet blir krenket, har behov for å få krenkelsen omgjort, til å føle seg anerkjent, likeverdig og verdsatt. Da har vi angitt prosessens mål, som er gjenopprettelse av den krenkedes selvfølelse. Men må vi stoppe der? Er det ikke et tilleggsmål at alle kommer styrket ut av dette og at vi ser mindre av det i fremtiden? Skal vi få til det, så må vi skape et sosialt klima hvor ingen blir krenket. Det er det klimaet som er det beste for å oppnå læring.

Så vi har behov for å gjenopprette skaden, og vi har behov for å forebygge. Dette er rasjonalitet. Vi setter ord på målet, vi realitetsorienterer oss og begynner å lete etter en strategi.

Er det noen som synes at fremgangsmåten som gjengis her er velegnet for det formålet jeg har skissert? Jeg tenker det motsatte. Det motsatte av denne type konfrontasjon er konstruktiv dialog.

 

Realitetsorientering handler om å finne ut hva vi her har med å gjøre. Det har vi mulighet til å finne ut av gjennom konstruktiv dialog. Her har vi to muligheter:

1)      Overtrederen var bevisst på det han gjorde

2)      Overtrederen opplevde ikke å ha noen intensjon om å krenke

Her holder jeg bevisst unna muligheten for at overtrederen har «ubevisste negative holdninger». Årsaken er at denne type tilnærming er en objektivisering av overtrederen. Man ignorerer subjektet, og betrakter vedkommende som en upersonlig prosess. «Vi snakker ikke med vedkommende, vi sender stimuli og observerer responser. Ut fra dette, definerer vi hva vi har med å gjøre». Krenkelse er nært knyttet opp til subjektet. Anerkjennelse av subjektet er den beste måten å signalisere menneskeverd på. Den angitte teksten preges av denne type personlige avstand, og objektivisering.

Vi kan tenke oss det scenarioet at vi har å gjøre med en bølle. Men når vedkommende direkte blir konfrontert med sin bølling, så vil han bagatellisere eller vri seg unna, eller han vil bare som Donald Trump, eskalere dette til enda nye høyder. Jeg tenker at det å skille bøllen fra den velmenende lar seg avdekke, ikke gjennom konfrontasjon, men ved et forsøk på å etablere konstruktiv dialog. Jeg tenker at en typisk bølle-respons vil være forsøk på å sabotere dialogen, mye signalspråk, grunn argumentasjon, og personangrep.

Men dette kan lett forveksles med en person som får servert at «du driver med mikroaggresjon, du har dårlige holdninger», indirekte sagt «du er et dårlig menneske, som ikke rekker opp til våre moralske standarder». Dette er jo en anklage og primærresponsen på dette er jo forsvarsposisjonen. Dermed fanges vedkommende ufrivillig inn i forsvarsrollen. Den videre utviklingen av dette styres da av at det kom skjevt ut fra begynnelsen av.

Lærdommen er at man starter ikke en god dialog ved å komme med en beskylding. Hvordan kan man unngå det? Rett og slett ved å være åpen, og si hva man følte når vedkommende sa det han sa. Og man kan si det diplomatisk:

«Når du sier det på den måten, så føler jeg at det treffer meg litt forkjært. Det er ikke sikkert at det er det du mener. Men når du karakteriserer meg som «studine», så treffer det meg på et ømt punkt. Jeg føler meg på en måte som en annenklasses student. Men jeg regner med at det ikke er det du mener, eller hva?»

En typisk godartet respons på dette kan være: «Unnskyld, jeg mente ikke å såre deg. Det var litt ugjennomtenkt av meg å formulere det slik. Og jeg mener absolutt ikke at du er mindreverdig på noen måte. Tvert imot så setter jeg veldig stor pris på deg, og ikke minst ditt, og ikke minst det motet du viser med å si ifra. Det er jeg veldig gald for og jeg skal selvsagt forsøke å korrigere meg i fremtiden».

Så kan man jo i ettertid sammen reflektert over begrepet «studine», kanskje innse at dette er noe som varierer fra sted til sted og også over tid. Man kunne kanskje googlet det og funnet slike artikler som dette. Kanskje kunne man ha lurt på om dette er normer som er i hurtig endring. Artikkelen er fra 2001 og viser ureservert bruk av ordet. Kanskje handler slike kvinnebenevnelser av typen –ine, eller -inne, om språket fra en tid da kjønnsrollemønstrene var mer fastlåste, og selvfølgelige. Dette har endret seg i dag, og ordene som henger igjen virker stadig mer klossete i bruk.

Slik kunne man reflektert sammen og gjort dette til en god samtale og læring og god refleksjon for alle sammen.

Case 2:
Oppsummeringen er at dette handler et basis-problem for det jeg vil kalle for en samfunnsmessig overbygning, som inneholder mange kulturer og subkulturer. Vi har storsamfunnets liberale interesser, som i all hovedsak søker å beskytte individets personlige frihet, opp mot kulturelle praksiser som kolliderer med dette. Diskusjonen her handler om arrangerte ekteskap. Slik som den fremstilles, virker den noe ustrukturert, og det ser ut som man er klar over det.  For vi har et etisk dilemma her. Det handler om risikoen for at individer kan bli presset eller tvunget inn i ekteskap de ikke ønsker. Opp mot dette står altså ønsket om å anerkjenne andre kulturer og deres tradisjoner. Vi innser at verdiene i disse to hensynene kolliderer. Det er det etiske dilemmaet.

Så hevdes det altså at det er behov for å skille mellom kunnskap og politikk. Jeg assosierer det med forskjellen på oppfatninger (fakta) og standpunkter (fakta kombinert med verdier). Om det er det som legges i det her, er jeg usikker på. Men, om vi tar det utgangspunktet, så handler det om deskriptive tilnærminger til kulturell praksis, kontra hvordan man forholder seg til det. Den som forsker på kulturer må være «kulturrelativist» på den måten at man studerer, beskriver, analyserer og sammenligner kulturelle fakta. Det er noe annet enn å ta standpunkt til om et samfunn skal akseptere en særkulturell praksis. I min tankeverden er det ikke mulig å ha noen verdinøytral, ren kunnskapsbasert tilnærming til den siste problemstillingen. Men selv om man søker å ha en fase med ren deskriptiv faktaanalyse av det kulturelle fenomenet, så er selv det vanskelig å få verdinøytralt, fordi våre underliggende verdier kan virke styrende på hvilke spørsmål vi stiller, og hvilke temaer som blir studert. Det skal jeg komme tilbake til.

Vi får altså en uenighet mellom en gruppe med minoritetsbakgrunn og en gruppe med majoritetsbakgrunn. Påstanden om mikroaggresjon kommer inn i måten majoritetsgruppen argumenterer overfor minoritetsgruppen. Da er det vært å merke seg minoritetsgruppens posisjon. De tar avstand fra hensynet til «kulturell særegenhet», da spesielt på basis av at dette spesielt rammer kvinner og kvinners frihet. Det er nærliggende å tenke at dette både handler om egen om egen livserfaring, og politisk engasjement mot slike tradisjoner. Det hevdes også at kvinners selvbestemmelse i dette, er teoretisk og at man i praksis kan oppleve sanksjoner dersom man ikke samarbeider. Med andre ord er det, i praksis, ikke forskjell på tvangsekteskap og på arrangerte ekteskap.
Majoritetsgruppen ser ut til å argumentere ut fra de strukturelle skillelinjene som forsøkes skissert.

Det er i denne diskusjonen at vi får utsagn fra majoritetsgruppen, som kan oppfattes som belærende og som en nedvurdering av minoritetsgruppen. Det handler nettopp å påpeke skillet mellom personlig erfaring, det etiske dilemmaet, på den ene siden og en mer kunnskapsbasert tilnærming, på den andre siden.

Dette blir da fortolket som mikroaggresjon fordi det impliserer at minoritetsgruppen ikke er prinsipiell nok i sin tilnærming, at de er mindre vitenskapelige og rasjonelle. Da impliserer jo dette også et utgangspunkt i opplysningstidens idealer.

Nå er denne casen så upresist beskrevet at vi bare kan fantasere om hvordan denne utvekslingen har funnet sted.  Men la meg søke å sette meg inn i majoritetsgruppens posisjon. Det er jo de som beskyldes for mikroaggresjon. Og her vil jeg som sagt bemerke at en verdinøytral tilnærming er nesten umulig. Jeg kan forstå at en akademisk tilnærming må bygge på kunnskap, forskning og analyse. Men la meg først si hva jeg tenker om temaet. Da vil jeg starte med å referere min personlige erfaring med dette. Jeg har møtt et par fra India, som ble gift på denne måten. Og de forsvarte tradisjonen, og begge mente at det hadde fungert bra for dem. Jeg har også sett dokumentarer på TV hvor man har fulgt slike prosesser. Og her er det slik at partene er frie til å trekke i nødbremsen dersom de ikke liker foreldrenes kandidat. Før disse erfaringene, så jeg ikke forskjell på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. Det jeg konstaterer er at en slik tradisjon ikke automatisk betyr ulykke og elendighet, ja at den faktisk kan by på en rekke fordeler. For eksempel hevdet flere av parene i dokumentaren at de innså at foreldrene hadde bedre dømmekraft enn de selv. Vi kjenner jo alle til uttrykket «forelskelse gjør blind». Faktisk fikk jeg en opplevelse av at, ja denne tradisjonen hadde kanskje passet meg bedre i meg i min ungdom. Samtidig vet vi jo at vi i vesten også har kritiske røster opp mot forherligelse av såkalte kjærlighetsekteskap. Dette er jo svært nyansert. Men at vi, i alle fall på overflaten har utviklet en glansbildeforestilling om kjærlighet er vel hevet over enhver tvil. Og vi blir skuffet, og dette markedet er åpenbart svært betent i vår kultur. Jeg kan absolutt si mye positivt om våre tradisjoner, og i liberalismens navn er det jo fundamentalt at vi aldri forbyr at individene finner sammen på egenhånd. Så vil jeg kanskje kaste inn den brannfakkelen at en del avanserte dating-nettsteder godt kan minne om det som er foreldrerollen i arrangering av ekteskap. For de mest sofistikerte av dem matcher jo individene på et utall av kriterier, som øker sannsynligheten for at de passer sammen. Men det er en annen sak. Poenget er at jeg i en debatt om arrangerte ekteskap nok ville starte med utgangspunkt i en positiv grunnholdning. Så jeg ville nok ha havnet i majoritetsgruppen.

Det som kanskje fort blir uklart i en dialog om dette, er hvilket perspektiv vi har utgangspunkt i. Her vil jeg nevne tre mulige, som jeg kan komme på:

1)      Personlig
Ja, det kunne passet for meg.

2)      Etisk
Dette er ikke uproblematisk. Her er fare for misbruk, og at det blir påtvunget noen som ikke vil det. Samtidig passer det for andre. Jeg plasserer det i kategorien «omstridt», fordi dette kan resultere i gode liv for noen, men dårlige liv for andre. Det er ikke fin-etikk, fordi det kan ha så store konsekvenser. Det er heller ikke i den universelt etiske kategorien, for det kan ikke sammenlignes med drap, vold eller voldtekt osv.

3)      Politisk
Her kommer det jo an på politisk ståsted. Men her kommer de kunnskapsbaserte spørsmålene inn: Er det forskjell på skilsmisse-raten, når dette skjer i ellers like kulturer? Hvor høy er forekomsten av tvang i dette? Er det mulig å begrense slike skadevirkninger ved hjelp av reguleringer? Er det gjennomsnittsforskjell på opplevelse av lykke og livskvalitet som kan relateres til disse to praksiser?
Dette er faktaspørsmål, som til en viss grad kan måles og evalueres. Men, som jeg tidligere har nevnt, så er måten jeg har stilt spørsmålene på påvirket av mitt eget verdisett. For når jeg tenker politikk og samfunn, så er jeg nærmest for hedonist å regne. De spørsmål jeg stiller, er preget av en vilje til å skape mest mulig lykke og minst mulig lidelse. Det er både en filosofisk, etisk og politisk grunnposisjon. Og denne grunnposisjon er bestemmende for hvilke spørsmål som blir relevant, i min vurdering av dette. Andre kan ha helt andre posisjoner: Er dette i henhold til de religiøse skriftene jeg tror på? Er det synd? Er det noe Gud eller gudene godkjenner? Vi ser at en person med religiøst utgangspunkt kan ha helt andre spørsmål, og han vil lete helt andre steder etter svarene på sine spørsmål. Mine spørsmål, vil i et slikt perspektiv bli helt irrelevant.
En annen kan være opptatt av om denne praksisen er i henhold til «vår kulturs særegenhet». Hvordan er vår kulturs historie? Hvordan har praksisen utviklet seg gjennom vår historie? Er den foreslåtte praksisen et åpenbart brudd imot dette? Hva betyr det å gi opp denne praksisen for vår kulturs integritet og identitet?

Jeg har nå listet opp hvordan temaet påvirkes av perspektiv. I tillegg vil jeg påpeke at selve vestlig akademia er en kultur i seg selv. Og denne kulturen har standarder for måter man kan tilnærme seg slike problemer på. Og kanskje er dette standarder som har vist seg å være suksessrike, så lenge de fungerte innad i en noenlunde homogen kultur, som jo bevisst er formet på en bestemt måte: dannelse. Det vi skal være obs på, er at det gjennom slike dannelsesprosesser også kan utvikle seg praksiser som fungerer som rene kutymer. Det kan handle både om språk, fremstillingsmåter og metoder, som kanskje virker mer som sosiale sorteringsmekanismer enn de har praktisk betydning. Det vil si at mennesker som bryter disse kutymene, med det avslører at «de ikke er en av oss».

Vi må påregne at i enhver større sammenheng med mangfold, så vil det oppstå slike kulturelle- og subkulturelle spenninger.

Jeg tenker, at om jeg hadde blitt involvert i en slik debatt, så ville jeg følt behov for å rydde opp i en del slike strukturer og perspektiver, slik at utvekslingen kunne bli mest mulig konstruktiv for alle parter. Og de kunne skisser og påminnelser, både om perspektiver og om fremgangsmåter være på sin plass. Så jeg kan forstå at noen kan ha følt behov for å gå litt meta-  med det formål å bringe dialogen inn i et bedre spor.

Samtidig er jo utfordringen å kunne gjøre dette uten å såre noen; på en måte som inkluderer alle og etablerer en opplevelse av basis likeverd på tross av uenighet. Men det er faktisk ingen enkel oppgave. Det er en reell risiko for at det kan gå galt.

Det store spørsmålet her er om det å beskylde noen for mikroaggresjon er en god strategi for å komme ut av dette. Jeg tenker at det ikke er det. Og jeg har følgende grunner:

1)      Den som blir beskyldt, vil oppleve det som urettferdig fordi det ikke var intensjon. Men det imøtegås nettopp ved at dette er ubevisst. Vedkommende blir altså definert inn i noe som vedkommende ikke kjenner seg igjen i. De andre vet altså mer om vedkommende underbevisst het, enn det vedkommende selv gjør. Sannsynligheten blir da svært høy for at vedkommende kommer i forsvarsposisjon. Og selvsagt vil jo vedkommende føle seg både krenket og maktesløs. Og debatten er jo definitivt over.

2)      Det innebærer en mental degradering av den som definerer seg som offer for denne mikroaggresjonen. Det betyr at det selvdefinerte offeret må oppfattes som sårbar, lite robust, og som en person med krav på spesielle hensyn. Altså, dersom dette er ment å adressere eventuelle nedlatende holdninger, så vil det å trekke mikroaggresjonskortet forsterke dette inntrykket.

3)      Det innebærer en mental oppgradering av den som anklages. For nå utsetter vi deg for en anklage, en beskylding, noe som påpeker en dårlig side ved deg. Det kan virke nedverdigende og gi en opplevelse av maktesløshet. Så dette er en hard sosial påkjenning. Og du utsettes for det fordi du forventes å tåle dette. Du er en robust person som vil evne å reise deg igjen etter et par kraftige sosiale kilevinker.

4)      Dette legger en kraftig begrensing på dialogen. Vedkommende må snakke med motparten omtrent som man snakker til barn. Man kan tenke en hel del, men være svært sensurerende i sin tale. Dette kan åpenbart ødelegge dialogen fullstendig. Man ender opp med å jatte med hverandre, som i en slags koseklubb, eller i verste fall et ekkokammer.

I gamle dager utviklet jeg min refleksjon om konstruktiv dialog. Kanskje var jeg naiv. Kanskje trenger jeg å revidere dette. Men jeg er altså uansett en svoren tilhenger av den frie konstruktive dialog. Beskyldninger om mikroaggresjon defineres som et personangrep. Og det er pr. definisjon usaklig. Hele problematikken har altså ingenting å gjøre i en konstruktiv dialog. Min refleksjon på hele problematikken starter med å konstatere at dialog er et fag. Det er en kunst. Det er en kompetanse man må utvikle. Dette vet vi egentlig, alle vi som har sett barn vokse opp. Det er lett for oss å se hvordan barns kommunikasjon, gang på gang ender i grøfta, med konflikt, knall og fall, hyling og skriking. Og vi har sett hvordan barn etter hvert spontant lærer teknikker for å stabilisere den sosiale prosessen. Dette skjer som implisitt læring, nesten uten refleksjon.

Nåen har påpekt at barns frie lek, utenfor det voksenstyrte domenet, er den beste læremester for utvikling av stabile sosiale prosesser, som fungerer selvregulerende. Selvreguleringen utvikles nettopp på grunn av manglende overordnet styring. Det er ingen voksne som bryter inn og styrer. Barna lærer å ordne opp med hverandre.

Da skjønner de fleste sikkert hvor jeg vil hen med dette. Det er jo at innslaget av voksenstyring i barns hverdag har eksplodert i løpet av de 10-20 siste årene. I riktig gamle dager hadde vi æreskultur. Da var det slik at om jeg oppfattet meg som fornærmet, så gjaldt det å fyke opp, gå til full fysisk konfrontasjon og sette meg i respekt. Gjorde jeg ikke det risikerte jeg å bli foraktet og tråkket på resten av livet. Og vi vet at det å få på plass en velfungerende ordensmakt, avdempet dette. Vi ble mindre voldelige. Når naboen forulempet meg, gikk jeg ikke løs på naboen, men jeg gikk til politiet. Dette stabiliserer også prosessen, og øker vår evne til samarbeide og handel dramatisk. Og nettopp handel, den frie likeverdige interaksjon gjorde at vi utviklet normer for likeverd. Vi fikk en verdighetskultur.

Men har ser det faktisk ut som at denne strikken ikke skal eller bør strekkes for langt. For dersom barn berøves denne naturlige sosialiseringsprosessen, så bikker det hele over i det som noen kaller for offerkultur. Barn vokser opp i et miljø, hvor enhver atferd fra andre, som støter meg, kan rapporteres til overordnede, og man kan forvente sanksjoner mot overtrederen.

Dette kan kalles offerkultur fordi en «rettferdig» overordnet naturlig bør støtte den svake part i en konflikt. Da handler det om å utvikle kompetanse som nettopp gir dette inntrykket. Og her vet vi at naturlig empatisk appell og sosial appell som regel blir styrende. Empatisk appell kan forsterkes ved å erverve seg en offeridentitet. Da handler det om alt fra kjønn, til etnisitet, til seksuell legning, til handicap osv. Dette kan være en del av forklaringen på hvorfor identitetspolitikk har fått så stort fokus i det siste.

Men poenget er at vi nå begynner å se de generasjonene som har denne moderne oppdagelsen, på universitetene. En del av dette er da, det som kan kalles for manglende robusthet til å takle debatt og uenighet.

Da er vi igjen tilbake til at dette kanskje er en naturlig følge av utviklingen av velstandssamfunnet. Vi har kommet så langt at vi bærer våre barn på gullstol. Så har vi produsert en generasjon som ikke tåler å bli motsagt. Det å avklare en uenighet, handler ikke lengre om dialog og analyse, men om hvem som klarer å vinne overmaktens gunst. I dette spillet blir mikroaggresjon en del av det arsenalet man kan benytte seg av i den krigen. Men det fordrer at man er den heldige eier av en offeridentitet.

 

Politisk korrekthet

Når jeg hører historiene fra universitetsmiljøene, så er dette skremmende. Det virker som om noen deler av akademia er i ferd med å forlate ideen om at fri meningsutveksling. Er en god ting. Dette har nær sammenheng med de foregående temaene. Både Safe Spaces, Trigger warnings og Mikroaggresjon er strategier som angriper den frie dialogen mellom likeverdige mennesker. Koblingen mot postmodernistisk tankegods finner du her og særlig her. Og dette fortsetter nå med strategien om å diskalifisere hele tema fra dialog. Temaene er neppe diskvalifisert fra fra monolog, altså den politisk korrekte posisjon, men fra dialog, som er en pro-kontra hvor flere posisjoner møtes og brynes opp mot hverandre.

Det anbefales å se Gad Saads foredrag om politisk korrekthet. Dette dekker i stor grad hva dette dreier seg om.  Politisk korrekthet handler altså om at det er temaer som er tabu, og at bestemte oppfatninger eller standpunkter utgjør risiko for diskreditering, sanksjonering og «berettiget» trakassering. Vi kjenner jo godt til dette fra norske forhold: innvandringsskepsis blir gjerne karakterisert som «rasisme», klimaskepsis, Islam, raseforskjeller, kjønnsforskjeller, biologisk innflytelse på menneskets atferd osv. I USA har nå flere kjente komikere gått ut og sagt at de ikke tar oppdrag på universiteter, fordi miljøene nå er blitt ekstremsensitive på hva det er politisk korrekt å vitse om. Vi husker jo svært godt historien fra hjemlige forhold hvor Atle Simonsen i sin Stand UP debut vitset om menn som blir voldtatt av kvinner. Det ble et alvorlig bråk av dette, og han måtte skynde seg ut å beklage hendelsen.
Sett fra et subjektivistisk ståsted er utvikling av politisk korrekthet et tegn på intellektuelt forfall. Det gjelder både intellektuelt og politisk. Dette er begynnelsen på en avgrensing av menneskets ytringsfrihet, som vi ikke kjenner enden på. I et modent samfunn skal meningsfriheten heves høyt. Meninger skal lutres mot meninger.
Selvsagt innser vi at vi har en viss prosent av trolling, i kommentarfelter og i sosiale media. Men pr. nå synes jeg terskelen er alt for lav for moderering. Den offentlige toleransen er alt for lav. Med dette gir samfunnet et signal som ikke oppmuntrer til robusthet og til å trene seg opp til å tåle å lese og høre det man ikke liker. Det er opplagt at vi også her har et verktøy til politisk sensur. Alle stemmer blir ikke hørt, mediestrømmen blir ubalansert, og visse grupper ender opp i informasjonssiloer utenfor main-stream media. Der lever de sine liv i ekkokamre uten motsigelse. De miljøer man ikke handterer ved hjelp av likeverdig dialog, de utgjør en risiko for å ende opp i gatekamper med politi og andre.
Mye av dette handler om for dårlig filosofisk skolering fra barnsbena av. Vi burde alle ha lært på skolen at det er forskjell på uenighet og konflikt, at det er helt normalt å ta feil, at det å skifte mening er et tegn på modenhet, i det hele tatt det å føre saklig, åpen og likeverdig dialog med hverandre.

 

Språkpoliti

Mitt subjektivistiske syn på språk er at språk og tenkning er i vekselvirkning med hverandre. Former du språket, former du tenkningen. Ny tenkning, krever nytt språk. Kanskje noen ganger motsatt, nytt språk ansporer til ny tenkning. Vi innser at tankefrihet forutsetter språkfrihet. Med utgangspunkt i denne virkelighetsforståelsen vil streng språk-kontroll være å anse som angrep på individets tankefrihet. Når det er sagt så skjønner også jeg at språk også er språkhandlinger. Kulturer vil etter hvert kunne utvikle svært negative karakteristikker. Et dårlig menneskesyn vil også forme språket og skape negative belastende karakteristikker som vi kan slenge etter hverandre. Det store spørsmålet blir jo da om dette er noe som kan reguleres og sanksjoneres? Jeg tenker at det blir urimelig, for da ender det opp med et vi må holde oss med en ordliste av forbudte ord. Har vi først startet så vil nok den listen vokse. Det i seg selv vil skape grobunn for sosiale utrenskningsprosesser. Men det er ikke det samme, som at vi fra tid til annen akseptere normer som avdemper sårende språkbruk. Mitt forslag er at dette selv-reguleres i kulturen, fordi begreper endres og skifter innhold over tid. En typisk loop er at noen miljøer utvikler forakt for noen andre, og dette setter de ord på. Etter hvert vil samfunnet erkjenne at dette virker urimelig og sårende. Det oppstår normer mot å bruke disse ordene. Så går det en tid, aksepten for den tidligere foraktede gruppen blir selvfølgelig, men normene henger igjen. Så begynner humorister og sosialt opponerende miljøer å bryte disse normene, som underholdning og på trass. Til slutt går det inflasjon i det. Det er hverken spesielt underholdende eller provoserende. Så dør enten ordene hen, eller de får ny anvendelse.

I mellomtiden holder det modne samfunn hodet kaldt, og lar seg ikke rive med i et hysteri om bruk av ord. Unngå å forvitre den gamle kulturarven, med sensur og språkendringer. De diskusjoner som kommer opp kan da anvendes til å repetere refleksjoner om språk, karakteristikker, banning, forhold til tenkning og språkets vekselvirkning med kulturutviklingen, og ikke minst: bli moden, få perspektiv dette kan vi tåle.

 

 

En mulig perfekt storm

Man kan jo spørre seg hva disse fenomenene, Safe Spaces, Trigger Warnings, Mikroaggresjon, offerkultur, identitetspolitikk og politisk korrekthet har å gjøre med postmodernisme. Som sagt så ser jeg det meste av dette i sammenheng med velstandssamfunnet. Vi har utviklet en kultur hvor utfordringene er blitt færre, og dermed lavere robusthet og etterhvert høye moralske standarder på å beskytte samfunnets utsatte. Denne moralske standarden deles jo av de fleste, men vulgariseringen av den er jo en overbeskyttelse som glipper på utfordringer, og som dermed skaper en generasjon av umodne individer. Dette er selvsagt ikke unyansert. Selvsagt vokser det opp mange i dag, som prøves kraftig og som blir lutret og reflekterte. Men det er kanskje ikke sikkert at det er deres stemmer som høres best.
Samtidig med dette er det ikke til å unngå å nevne medieutviklingen. Og det er noe å reflektere over. Media er et fantastisk gode. Men jeg har i det siste reflektert over at ingen slike goder kommer uten kostnader, en medaljens bakside.

Det er åpenbart at media har hatt en avgjørende påvirkning på samfunnsutviklingen. Og da kan man jo gå så langt tilbake som til skrivekunstens opprinnelse. Den hadde dramatisk innflytelse på alle de eldgamle klassiske kulturene. Så er det ikke til å unngå å nevne boktrykkerkunsten. Den gjorde gammel kultur-lærdom tilgjengelig, også for Jørgen Hattemaker. Uten den hadde vi neppe fått opplysningstiden.

Etter hvert som trykkekunsten utviklet seg ble det etter hvert mulig med aviser og tidsskrifter. Og igjen, så er alt dette et stort gode. Med dette får Jørgen Hattemaker en helt annen innsikt i hva som rører seg, i politikken, i næringslivet og i vitenskapen. I denne fasen kan man sikkert peke på en rekke trekk som kan karakteriseres som umodne utslag av det nye. Datiden var vel da mer opptatt av erotiske, usømmelige og kjetterske skrifter. Men i ettertid ser man andre interessante trekk. For eksempel tekstene til det som senere ble hetende «Sions Vises Protokoller», ble først utgitt som en slags føljetong en eller annen russisk avis. Det utgav seg ikke for å være noe annet enn fiksjon. Men vi vet jo hvordan dette ble samlet, og senere utgitt, som kanskje første indikasjon på konspirasjonsteorier. Resultatet ble jo fullstendig fatalt, og kulminerte i Holocaust.  Et annet eksempel på umodenhet er at Bibelen, som jo før var forbeholdt eliten og akademia, nå ble tilgjengelig for Jørgen Hattemaker. I utgangspunktet, et stort gode. Men bivirkningen er at Jørgen Hattemaker ikke har den intellektuelle modenheten til å forholde seg til dette særlig rasjonelt. I århundrer har presteskap og vitenskap utviklet et syn på tekster, teksttolkning og metoder, hvor man har en viss forståelse og tilbakeholdenhet, fordi man forstår språkets unøyaktighet, og hvordan tekster som flyttes mellom kulturer, også taper kvalitet som rene informasjonskanaler. Så man utviklet den vitenskapelige metode, hermeneutikken og ikke minst en vitenskapelig tilnærming til historieforståelsen. Jørgen Hattemaker lærer intet av dette i det utdanningssystem som etter hvert etableres. Her dreier det seg om å pugge bibel-vers, salmevers, eller streng seksualmoral. Da er det ikke rart at man får lekmannsbevegelser som blir eksperter i bokstavtro bibeltolkning, og med fantasiforestillinger om det historiske bakteppet.

Poenget er allmenutdanningssystemet ikke holder tritt med de nye utfordringer som medieteknologien skaper.  Så kommer massemedia med filmer og radiosendinger. Og igjen, det er neppe sikkert at Hitler og Nazismen hadde vært mulig uten massemedia. Filmaviser og radiosendinger fylte en uforberedt nasjon, med konspirasjonsteorier, hatideologi og massehysteri. Siste folkemord hvor radiosendinger spilte en aktiv rolle var i Rwanda.

Så kommer internett, med ekstrem massespredning av informasjon, og etter hvert sosiale meda, som også tar verdenssamfunnet på senga. Den arabiske våren hadde ikke kunnet skje uten Facebook og Twitter. Det som starter som et glimt av håp om en utvikling mot demokrati og fred, faller sammen i et kaos av krig og konflikt. Vi ender opp med IS og Syria. Man skulle tro at internett, med all den massive spredning absolutte alt man kan tenke seg av informasjon, skulle bli det store gode, som endelig skulle opplyse Jørgen Hattemaker, og gjøre oss alle til bedre borgere av verden. Men tilgang til all verdens informasjon gjør oss selektive. Er vi da rasjonelle i våre valg? Min generasjon havner totalt uforberedt opp i dette. Generasjoner etter oss, har kanskje lært litt datateknologi og etter hvert lært å bruke dette som redskaper. Så har utdanningssystemet også, etter hvert fått med seg litt om kutymer og normer på sosiale media. Men de fleste er ukritiske, havner i sine ekkokamre og informasjonssiloer. De moralske pekefingrene henger fortsatt i den gamle gjørma som handler om indignasjon sex og pornografi. I mellomtiden så glipper vi, på det vesentligste. Vi konsumeres av spill, sport og underholdning. Vi beveger oss mer og mer inn i ekkokamre og informasjonssiloer, som i stadig større grad ensretter den informasjon det enkelte individ har interesse for. Man kan alt for enkelt skygge unna alle politiske ytringer som ikke passer med egne forestillinger. Og vi får drahjelp av Googles teknologi, som bygger opp stadig mer informasjon om deg, hva du søker etter, hva du leser, hva du ser på; hele din portefølje som avgrenser ditt verdensbilde. Og enda har ikke Jørgen Hattemaker begrep om kritisk tenkning, om filosofiske tankefeil, om retorikk, om propaganda, om hjernens utmerkede evner til å lure seg selv, om psykologien, om den vitenskapelige metode, om filosofien, om alt det som «det smerter å sette seg inn i» som Jordan Peterson formulerte det så treffende her om dagen.
Som vanlig henger vårt utdannelsessystem langt etter. Gapet vokser dramatisk. Allmenn-mennesket får slengt etter seg redskaper og teknologier, som det ikke har modenhet til å handtere på en klok måte. Det er som å utstyre en seksåring med maskingevær.

Jeg har tidligere spekulert i om det ikke er slik at kulturen modnes med teknologiutviklingen. Det er jeg ikke så sikker på lengre.

Den tredje utviklingslinjen opp i dette er den lange utviklingen mot fullblods postmodernisme. Og som jeg er inne på. Dette er mange retninger, mye som har noe for seg, men samtidig mye som slår kaldt vann i årene på opplysningstidens optimisme og overmot. Også dette krever modenhet, slik at vi kan ta inn over oss disse utfordringene, og ta det hele med fatning. Det modne mennesket kaster ikke vitenskapen på skraphaugen, selv om den er ufullkommen og ikke kan gi oss sannheten med stor S. Det modne mennesket kaster ikke logikken på skraphaugen selv om den ikke er anvendbar på alle områder. Det modne mennesket kaster ikke språket og dialogen fra seg, selv nå, når vi skjønner at det er fullt av svakheter og paradokser. Det modne mennesket slipper ikke tak i demokrati og menneskeverd, det innebærer utfordringer. Det er fordi, at på tross av utfordringene og problemene, så er dette det beste vi har. Den modne grunnholdningen er at vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det.

Den perfekte stormen er at alt dette nå møtes i en tidsepoke, og vi har ikke modenhet til å handtere det på noen rasjonell måte. Vi er i ferd med å utvikle en kollektiv dekadanse, som kanskje kan sammenlignes med kollektiv demens. Vi husker ikke historien. Vi lukker øynene for fremtiden. Alt er bare et spill, her og nå, et sosialt spill om ære, ungdom, suksess, rikdom, et spill om kutymer og skamming. Det kollektive immunsystemet er i ferd med å angripe egne celler; arbeidshestene, den irriterende lavstatusmannen, de som fikser kloakken, henter søpla, får biler og tog til å gå, slukker branner, graver grøfter, får tilbake strømmen etter stormen, og sørger for at du får levert internett til enhver tid på døgnet, de angripes av et kollektivt immunsystem, en sosial utrenskningsprosess på vei mot amok.

 

Er forestillingen om den ekte postmodernist en myte?

Kanskje forestillingen om postmodernismen, handler litt for mye om stereotypiske forestillinger på begge sider. Mens jeg hørte på boken til Hicks, så stilte jeg meg raskt dette spørsmålet. Er det virkelig mulig å vinke farvel til logikken, til fornuften, dialog, til individets egenverd, til vitenskapen, dyrke det irrasjonelle, og sette egne følelser over alt annet? Er det virkelig mulig å leve etter dette? Mitt svar på det er nei. Husk at alle de filosofiske arbeider og resonnementer, som bygger opp til dette er basert på logisk tenkning, på språk på dialog, ja til og med på ideer om menneskets beste. Kaster du ut logikken, så ryker filosofien som ledet frem til dette med i samme slengen. Men om den filosofien er ugyldig, da gjelder jo ikke konklusjonene lengre? Vel, kan kanskje postmodernisten si: men nå brukte du logikk mot meg igjen. Det går ikke fordi jeg har forkastet logikken.

Forkastet logikken? Vis meg den postmodernist som leter etter barnet sitt, ikke finner det inne, og da nekter å konkludere med at da må det være ute. Den forelder som oppfører seg slik, vil ikke være i stand til å ta seg av sitt eget barn. I praksis er det ingen voksne mennesker med vettet i behold som kunne finne på noe så tåpelig.

Kjøper ikke postmodernister hus og biler? Sjekker de ikke fakta, måler dem opp mot hverandre, og skuer skjevt på bilselgeren og spekulerer på om han holder seg til sannheten? Vi er alle hverdagsbrukere av fornuft, logikk, språk, og vi realitetsorienterer oss hele tiden.

Da jeg hørte siste kapittel i Hicks bok, så bekreftes dette. Postmodernisme er ikke en filosofi man tror på eller lever etter. Den er et instrument i verktøykassen av kraftige hersketeknikker, utformet for å få det som man vil.

Sitat Tony Cliff: «Postmodernisme er teorien om avvisning av teorier».

Hicks beskrivelse av hva postmodernismen ender opp i, får meg til å tenke at det vi har å gjøre med er en serie med dramatiske filosofiske benektelser. Vi har vært inne på en rekke av dem: Logikk, språk, dialog, vitenskap, rasjonalitet, men kanskje aller viktigst: etikk.

Og da tenker jeg på benektelsen av subjektet selv. Det er neppe slik Hicks ville formulert det, men i dette foredraget hevdes det altså at Descartes «Jeg tenker derfor er jeg», betegnes som et ugyldig utsagn fordi «jeg er ikke». Dekonstruksjon av dette forteller oss at «jeg» er en konstruksjon, kanskje en sosial konstruksjon (desentrering). Benektelsen av subjektets eksistens gir da full åpning for å benekte individet. Med benektelsen av individet, så forsvinner individets egenverdi, og der gikk hele etikken med i dragsuget. Det hele erstattes da av kollektivisme:

 «Vi må knuse noen egg for å lage en omelett. Du er egget (fordi du er verdiløs). Vi spiser omeletten».

Hvem er vi? Det er overmakten. Den, til enhver tid, regjerende overmakt, har rett i kraft av sin makt. Makt gir rett. Da er vi tilbake til alfa-mennesket og villdyret. Poenget er at alt dette; kritikken av språket, logikken, dialogen, etikken, vitenskapen, alt dette kan brukes asymmetrisk. Det vil si at postmodernistisk filosofi brukes som et våpen mot de man definerer som fiender. Men man bruker den selvsagt ikke mot seg selv. Derfor finnes ikke den ekte postmodernist. Dette er med andre ord ren opportunisme. Villdyret sier:

·         Vi kan bruke språk, men vi dekonstruerer deg.

·         Vi kan føre dialog, men vi diskrediterer og usynliggjør deg.

·         Ditt språk er meningsløst, for vi kan dekonstruere alt til meningsløshet. Derfor snakker vi ikke med deg.

·         Vi kan resonnere logisk, men det kan ikke du.

·         Vi kan hevde våre normer, men det kan ikke du.

·         Vi kan utøve makt, men det kan ikke du.

·         Våre følelser definerer deg, men dine følelser er irrelevant

·         Vi skal tas hensyn til, men vi tar ikke hensyn til deg

·         Vi kan angripe deg, karakterisere deg, krenke deg, men du kan ikke røre oss

·         Vi kan konstruere opp historiene, men du har ingen plass i verden, for meta-narrativer eksisterer kun i den hensikt å dominere andre

 

Til alle disse formål finner vi postmodernistiske redskaper. Vi konstruerer opp de historiene som passer oss, og vi dekonstruerer dine historier. Vi kjenner igjen mønstret. Det handler ikke om å være postmodernist, like lite som det handler om å være kristen, eller å være sosialist, god katolikk, muslim eller hva det måtte være. Det handler om å ta for seg den ideologien som gir mest effekt for våre interesser her og nå. Det handler om vulgarisering. Og vi kan gjøre det fordi vi kan, fordi vi er den vinnende makt, og fordi makt gir rett. Villdyret kommer alltid tilbake.

La oss gå tilbake til Yuval Noahs tankeeksperiment om ti tusen sjimpanser på et fotballstadion. Det vi lærer av dette er hva som må til for å skape den store forskjellen på «den komplette galskap» og det menneskelige samfunn. Det er kognitiv kapasitet, det er rasjonalitet, det er menneskeverd, det er språk, det er forståelse, det er de sosiale relasjoner, med ekte menneskelig kvalitet. Alt dette har postmodernismen funnet svakhetene i. Det er ufullkomment. En null-visjonær perfeksjonistisk grunnholdning kaster altså da dette over bord. Relasjonen mellom menneskene står da igjen med følgende kvalitet: makt mot makt. Min konklusjon er at dominans er inkompatibel med dominans. Dette er villdyret, utemmet av det menneskelige. Sånt blir det krig av. Nå skjønner jeg hva Richard Dawkins og Laurenze Kraus mener når de rister på hodet over dagens filosofer. For dette er menneskehetens fornektelse av seg selv.

Fra postmodernisme til postmodernistisk strategi

Som en oppsummering av dette så er det nærliggende å forstå dette slik: postmodernismen er en beleilig strategi for utøvelse av makt. Det den mest suksessrike strategien i vår tids vestlige kultur.

Egentlig har jeg aldri interessert meg for Nietzsche, men her en dag så jeg en oppsummering av hans refleksjoner om moral. Da går det opp for meg, at ja dette er nyttige refleksjoner. Nietzsche opererer som sagt med begrepene master- og slave- moral. Det store flertall av mennesker vil naturlig identifisere seg med slava-moral, enkelt og greit fordi flertallet av oss ikke er supermennesker. Da snakker vi om en moral som i stor grad refererer til stabilisering av det sosiale samspill. Da handler det om rettferdighet, likeverd, empati, forpliktelser, i det hele tatt det å ta vare på oss selv og hverandre, ta ansvar for hverandre og gjøre vårt til for at samfunnet og livet skal fungere. Om vi skal se herre-moralen i kontrast opp mot dette, så blir det jo slik at mange av de sosiale forpliktelser som ligger i slave-moralen blir et hinder for den fulle livsutfoldelse. Dette gjelder jo særlig etter hvert som kulturen utvikler normer, som ofte hverken er kompatible med aktuelle utfordringer, eller mulig å begrunne, nettopp i det sosiale samspill. Da snakker vi normer som stort sett fungerer som sosiale utrenskningsmekanismer. Det er åpenbart at slike normer nok kan misbrukes av eliten, nettopp til sosialt spill, men samtidig er de jo et hinder. Vi kan også tenke oss typiske superenere, som i et likhetsperspektiv blir holdt tilbake fra å utvikle sine super-talenter. Da er det nok slik at samfunnet kan ha langt mer å vinne på å investere i slike mennesker, og da snakker vi om gevinster som kan vare i utallige generasjoner. En rigid norm om likhet vil jo kunne undergrave nettopp slike muligheter.
Alt dette opptrer som begrensinger for alfa-mennesket. I gamle dager var det en selvfølge at «kongen» gjorde hva som falt ham inn, mens han samtidig kunne sette strenge rammer for andre. En sivilisasjon med en tanke om likhet for loven legger en demper på dette. Slik, jeg forstår det er det dette Nietzsche vil til livs. Herre-moralen er å heve seg over slavemoralen og frigjøre fra dens lenker. Man kan som sagt føre en rekke argumenter i bordet for nettopp denne tilnærmingen. Men det er jo å påpeke at dette forutsetter en viss blindhet for sammenhengene i det hele. En dyktig forretningsmann kan saktens skue utover sine bedrifter og si «Jeg har skapt alt dette». Men har han egentlig bidratt, med å få på plass en eneste murstein? Det er det jeg kaller for å være pakket inn i sosial bomull. Et samfunn basert på herre-moral, som stort sett går ut på å dominere andre, er dømt til å bryte sammen. For velstand forutsetter verdiskaping. Verdiskaping forutsetter innsats. Innsats betyr at man må arbeide. Å arbeide betyr å bli skitten på hendene. Hele konseptet med herre-moral er basert på eksistensen av en underskog av arbeidsfolk. I praksis er de da utenfor den moralske sirkel.

Det er nærliggende for alfa-mennesket å utvikle et snevert fokus på herre-moralen. Spillet mellom alfamennesker reduseres kun til en ting: makt. Og makt kan kun møtes med makt. Herav kommer den forenklede ideen om et ensidig fokus på makt. En egenskap med fanatisme er evnen til å bli bergtatt av forestillinger. Forestillingen om et ensidig maktperspektiv er et resultat av en fanatisk tilnærming langs en endimensjonal akse om makt. Hva er makt? Makt er evnen til å påvirke sine omgivelser. Det skaper et politisk hovedfokus på endringer, med alle midler. Det vil si at midlene kun begrenses av de til enhver tid gjeldende begrensinger, blant annet i samfunnets normsett. Men tilnærmingen i seg selv er amoralsk. Den vil fylle ethvert handlingsrom som normsettet tillater.

Noen argumenterer med at endring er viktigere enn forståelse. Altså, man hopper over å forstå og går rett på endringsprosessen. Det er selvsagt irrasjonelt. For hva skal vi endre? Hva skal vi endre fra? Hva skal vi endre til? Og hvorfor? Forutsetningen for en rasjonell prosess er at vi forstår det vi søker å gjøre noe med. Feil virkelighetsoppfatning gir høy risiko for feil beslutning. Rasjonalitet avhenger også av at vi vet hva vi vil. Hva vil radikalfeministene? Her skulle jeg ønske jeg kunne gjort en hensiktsanalyse. Men det er nærliggende å anta at man ønsker å få slutt på menns undertrykkelse av kvinner.

·         Vi ønsker å få slutt på menns undertrykkelse av kvinner?

·         Hvorfor?

·         For at kvinner skal få et bedre liv i samfunnet

·         Hvorfor skal kvinner få et bedre liv?

·         Fordi de fortjener et godt liv

·         Hvorfor fortjener de et godt liv?

·         Fordi det beste er å kunne leve et godt liv?

·         Hvorfor er det å leve et godt liv det beste?

·         Er ikke det noe vi alle søker å leve etter, et godt liv?

Vi kommer ikke lengre med dette. Men det er åpenbart at den politiske agendaen til radikalfeministene er å forbedre kvinners kår i samfunnet. Det er noe vi alle kan forstå og identifisere oss med. Men betyr ikke det en tilslutning til det gode liv, som det endelige mål for våre bestrebelser? Det vi oppdager, er at vi her raskt kommer forbi kvinne-begrepet og over i en generell betraktning. Jeg tror ærlig talt at dette ville blitt en vanskelig analyse for radikalfeminister. For det innebærer en forpliktelse til å ta alle samfunnets individer med i den politiske ligningen, også menn. Her kommer problemet med at de ser seg selv som en interesseorganisasjon. «Vi kjemper for vårt, så får de andre kjempe for sine interesser». Vi innser at rasjonal analyse av dette, gir en sterk moralsk bismak i kjeften. For hvilken etisk basis er det som bare, ette eget forgodtbefinnende, kan sjalte ut grupper av individer, ut av det moralske regnskapet? Hvem kan gjøre dette uten å være fascister? Var det ikke nettopp det nazistene gjorde? Er ikke herre-moralen et utmerket redskap for nettopp dette?
Nå synes jeg at jeg er urettferdig. Jeg har ingen radikalfeminister her, til å si meg imot. En nærliggende protest er at ingen har foreslått konsentrasjonsleiren for menn. Ingen plan om «den endelige løsning». Og det har de jo rett i. Men det er betimelig å spørre om en manns lidelse har like stor vekt som en kvinnes lidelse. Jeg tenker at det må være et ubehagelig spørsmål. For alt engasjement, enten det handler om homofile, transpersoner, etiske-, religiøse eller kulturelle minoriteter, så handler alt dette om en ting: Det er reaksjonen på at de blir diskriminert, at de blir behandlet urettferdig og får færre muligheter i samfunnet enn den herskende majoritet. Dette er rimelige krav. Og de forstås og begrunnes nettopp langs disse linjene med omsorg og empati for andre, i forhold til rettferdighet og likeverd. Men, dersom vi har nevnt grunnene, så blir de med en gang forpliktende. Da må de gjelde for alle, også hvite menn og hvite gutter. Men det forutsetter en helt annen strategi. For om man da selv setter i gang med diskriminering og undertrykkelse, så blir man jo selv skyldig i det man beskylder og demoniserer motparten for å drive på med. Men igjen, dette er slave-moral. Herremoralen hever seg over dette. Den har ikke slike begrensinger. Selvsagt ødelegger den filosofiske troverdigheten i dette. Men betyr det egentlig noe, dersom den som bedriver dette nettopp har makt til å gjøre det, og å komme unna med det? Det er nettopp her at vi erkjenner at vi her har med alfa-mennesket å gjøre. Argumentene er kun signalspråk, fordi det virker her og nå. Forståelse erstattes med sosial definisjonsmakt. Moralen erstattes med «makt gir rett». Det som er interessant med dette er at de ekte feministiske virkemidlene, som jo er dialog, empati, omsorg og rettferdighet er forlatt. Det vi står igjen med, er maskulint så det holder. Dette er villdyret og det gjenkjennes på virkemidlene.

Summen av dette er altså en tilnærming, i prinsippet med alle tilgjengelige midler. Hensikten helliger midlet. Listen under kunne sikkert blitt veldig lang. Kanskje kommer jeg til å fylle på etterhvert som jeg ser strategier.

 

1)      Moralsk trakassering
Massemedia og sosiale media i vår tid er fullspekket av moralsk trakassering. Strategien er å definere skam-karakteristikker og hekte dem på andre. Eksempler kan være betegnelser som «sexisme», «seksuell trakassering», «voldtekt», «rasist» eller «klimafornekter». I massemedia og i sosiale media henges grupper og enkeltindivider ut med slike gapestokk-karakteristikker, og det fungerer svært effektivt. De som rammes vil føle skam, trekke seg ut. Massen vil hause hverandre opp i avsky. Massemennesket tenderer til å signalisere moralsk indignasjon for å vise moralsk avstand. Dette er en meget effektiv strategi. Det postmoderne moralske forsvaret for en slik strategi er at sannheten er relativ. Det er en kamp om definisjonsmakten. Makt må møtes med maktmidler. Og dette er et enkelt men effektivt maktmiddel.

2)      Usynliggjøring
Mest kjent fra USA og Canada der kontroversielle foredragsholdere og samfunnsdebattanter, blir stoppet av aktivister, enten ved at de hindrer at de blir invitert, eller at invitasjoner blir trukket tilbake. Dermed hindres den frie dialog og meningsutveksling. Dette forsterker den tendensen vi ser i dag til at miljøer samler seg i informasjonssiloer, med lite brytning mellom motstridende oppfatninger eller standpunkter. En vesentlig effekt av dette er at kontroversielle personer blir sosialt skitnet til (sosial kontaminasjon). Det vil si at mediepersoner som fortsatt er innenfor vil vegre seg for å snakke med eller intervjue, slike personer, av frykt for å bli assosiert, og dermed selv skjøvet ut. Denne videoen hvor Sam Harris debatterer Stefan Molyneux, er et godt eksempel på dette. Har kan også Harris mistenkes for dyds signalering (markere avstand mot rasisme), noe han har behov for fordi han er en kjent islam-kritiker, og risikerer å bli rammet av samme skjebne. Det er jo godt forståelig at en slik strategi velges. Men mangel på dialog og hindring av meningsutveksling kan nettopp begrunnes med postmodernistiske argumenter. Se her og her. En ide om at enhver «narrativ er like god som en hvilken som helst annen (relativisme), og at det eneste som betyr noe er den sosiale effekt den har, innebærer at enhver narrativ er en sosial konstruksjon, motivert av makt. Kampen om virkelighetsoppfatningen blir dermed et spørsmål om makt og sosialt spill. Usynliggjøring er en strategi for å vinne denne kampen.
Jeg beskylder ikke Sam Harris for en slik baktanke. Poenget er at strategien brutaliserer det sosiale klimaet, slik at vi alle blir fanget i de rammer som skapes av dette. Med andre ord et effektivt hinder for fri konstruktiv dialog.

3)      Ekstreme karakteristikker
Jeg tenker at den tendensen vi ser til demon-karakteristikker har nær sammenheng med vår tid mantra om nulltoleranse. Nulltoleranse ble et motebegrep etter at politiet forskjellige stater hadde stor suksess med å bekjempe kriminalitet ved bruk av nulltoleranse. Det handler om umiddelbar respons på uakseptabel atferd. Mantraet var å skyte først, og spørre etterpå. Jeg tror nok det kan være effektivt. Men en slik strategi er ikke uten bivirkninger, i form av at vi får mange uskyldige som blir drept. Historiene er mange.
En hypotese kan være at denne tankegangen har funnet sin vei inn i politiske miljøer, i media og i akademia. Da definerer man begreper som «trolling» og «hatytringer». Så får vi en tendens til at det som definerer dette stort sett er alt som er politisk ukorrekt, eller kritisk mot det allment aksepterte. Og da er det visst helt OK å utøve oppdragelse i form av diskrediterende karakteristikker og personangrep. Så har kanskje dette blitt overført til noe som kan kalles for sosial nulltoleranse. Steven Pinker formulerte det slik at det fungerer som om man er på Nordpolen. Når man er på Nordpolen, så vil enhver bevegelse ut fra denne være i retning sør. På samme måte har vi altså en venstreside bevegelse hvor ethvert avvik fra ortodoksien medfører en «radikal høyrevridning». Med andre ord ingen toleranse, hverken for dialog eller kritisk tenkning. Da vil karakteristikkene hagle. Man blir «islamofob», «sexist», «rasist», «homofob», «undertrykker» osv. Med utvidelse av voldtektsbegrepet og «seksuell trakassering» er kulturen blitt en «voldtekts-kultur». Dette er virkemidler som anvendes til moralsk trakassering, av enhver som tilhører feil gruppeidentitet, har holdninger, eller en levemåte som ikke faller i smak. Dermed er sammenhengen med det første punktet etablert. Og strategien handler selvsagt om det sammen.

4)      Bevegelige normer
Det har nok alltid vært en tendens til at man, i gode tider, forsterker eller redefinerer normene. Mekanismen er sammensatt. Det handler om dydssignalering, moralsk indignasjon, glansbildemennesket, og sosiale utrenskningsprosesser. Dette fungerer jo selvforsterkende. Strengere normer svekker det sosiale klimaet, noe som igjen øker behovet for å forsterke egen moralsk kapital. Og her er jo strategien med moralsk indignasjon og dydssignalering nærliggende.
Det som er spesielt i vår tid er massemedia og sosiale media. Dette øker endringshastigheten, og styrken på fenomenet.  Aldri har vår kultur befunnet seg i hurtigere endring. Og en del av dette er stadig strengere normer, som jeg tolker som en indikasjon på en stadig økende dekadanse. Normer i hurtig endring gjør at presset med sosial utrenskning tiltar, for alle som «ikke følger med i timen», og for tidligere synder. Fortidens synder blir bedømt i lys av nåtidens strenge normer. Det skaper jo igjen grobunn for geriatrisk forakt, noe som særlig rammer hvite eldre menn i våre dager. I verste fall kan dette, i fremtiden slå ut i svekket eldreomsorg. Det vil ikke lengre hete at «de som bygde landet». Det kan heller bli at den eldre generasjonen, særlig menn, får stemplet som «uansvarlig, umoralsk og ekkel».
Vulgarisert postmodernistisk tenkning kan forsterke og understøtte dette. Dette har jeg tidligere beskrevet her.

5)      Demonisering
Vi har jo allerede vært inne på moralsk trakassering, ekstreme karakteristikker, og usynliggjøring. Alt dette inngår igjen i en demoniserings-prosess. Her er det lett å forstå at moralsk trakassering og ekstreme karakteristikker blir en del av dette, men usynliggjøring må kanskje forklares litt nærmere. Enhver demoniseringsprosess baserer seg på fantasi og sosiale definisjoner. Begge deler vil trues av realitetsorientering. Nettopp derfor må «demonen» gjøres usynlig, slik at han eller hun ikke får noen arena og vise seg frem på. For da vil jo det kunne motsi den sosiale definisjonen, og spillet vil avsløres. Demonisering forutsetter det jeg kaller for sosial distanse. Og mitt forslag til realitetsorientering går jo da nettopp på det jeg kaller for sosial punktering, altså det at vi møtes på en felles arena og utvikler bekjentskap og forståelse for hverandre.
Vulgærversjonen av postmodernisme kan benyttes til å forhindre dialog. Ved hjelp av aktivisme kan man også forhindre «fienden» fra å komme til orde. Dermed har man fri åpning for demonisering, som igjen ender opp i hat-ideologi. Dette er en svært effektiv strategi.

6)      Diskreditering
Dette henger jo også nært sammen med moralsk trakassering, usynliggjøring, ekstreme karakteristikker og demonisering. Alt dette bidrar til å diskreditere motstanderen. Det betyr at selv om motstandernes ytringer er tilgjengelig, så tilskyndes man til å ville unngå det. Hvorfor skal man lese noe som ikke er verdt papiret det står på? Diskreditering innebærer også at hverken media eller andre fremgangsrike personer i menneskehetens store samtale, vil snakke med vedkommende. Det som er interessant, er at vi her har en begrunnet redsel for negativ sosial smitte. Det å bli assosiert med en diskreditert, medfører risiko for at man selv blir diskreditert. Her er et godt eksempel på denne problemstillingen.

7)      Aktivisme
Aktivisme kan være et demokratisk virkemiddel, men det kan også fungere som ren trakassering. Det er sannsynligvis svært effektivt. Det skaper oppmerksomhet og dermed også en stemme i det offentlige rom. Det som kjennetegner aktivisme er en sterk vilje til å forandre verden. Er det noe som preger postmodernistisk tenkning, så er det viljen til forandring. Dette stammer fra Nietzsche.  Det postmodernistiske problemet er en vilje til endring ikke ledsages av vilje til å forstå. Man kan gjerne ha sikte på en utopi. Men problemet er at dersom man tar grunnleggende feil i virkelighetsforståelsen, risikerer man at innsatsen kan ende i katastrofe. Dette har jeg gått nærmere inn på her. Vulgarisert postmodernisme står altså i fare for å diskreditere vitenskap, eller enhver form for realitetsorientering. Alt er bare historier, sosiale konstruksjoner, utviklet med tanke på dominans. Risikoen er da at man hopper over virkelighetsforståelsen, og starter ut med «min egen historie», som jo er like valid som en hvilken som helst annen narrativ. Og da er det jo også slik at man kan gå ut med en skråsikkerhet som kun er en Dunning-Kruger verdig. Det er en god strategi fordi det gir sosial gjennomslagskraft. Da øker altså sannsynligheten for at vi får personer i maktposisjoner med temmelig virkelighetsfjerne virkelighetsoppfatninger. Det er dårlig nytt for Jørgen Hattemaker, ja for hele kulturen. For dette øker sannsynligheten for at hele kulturen ender i katastrofe.

8)      Overdramatisering
Noen ganger, når jeg hører om problematisering av f.eks. Siv Jensen i Pocahontas drakt, så tenker jeg på hvilke problemer vi ellers ser i vår samtid. Krigen i Syria er på sjette året, og i Jemen er en sult katastrofe i gang, med dimensjoner vi ikke har sett på tiår. Til dette har man funnet opp en ny norm: «Kulturell appropriasjon». Det at media fylles av tøv, blir opp imot dette direkte umoralsk. Det vi ser, er sosiale spill-prosesser som kommer i fokus foran alt annet, og skaper en slags kulturell navlebeskuelse. Det er en klar indikasjon på kulturell dekadanse.
Vi har jo også sett på hvordan det går inflasjon i negativt ladede karakteristikker. Så har vi populariseringen av begrepet mikroaggresjon, som tar i bruk psykologiske modeller til å definere mennesker som mikroaggressive, enten de selv opplever det eller ikke. Benektelse blir beskrives som «en del av tilstanden». Men hovedpoenget er offerets selvsagte definisjonsmakt, som jo selvsagt kan gjøre noe som tilsynelatende er bagateller til en stor og alvorlig sak. Alt dette handler jo om sterke overdrivelser. Igjen, så er jo dette en effektiv strategi, fordi det treffer den massehysteriske nerven i massemedia.

9)      Personangrep
Mesteparten av de tidligere punktene handler om personangrep. En god grunn til å ta dette opp er at vi her ser en norm i hurtig endring. Tradisjonelle saklighetsnormer inkluderer også personangrep. Her viser det seg at postmodernistisk strategi er asymmetrisk (ref. villdyret og alfa-mennesket). Det vil si at ethvert personangrep på noen på «den gode siden» er forferdelig galt, mens sterke og urimelige personangrep på «de andre» er på sin plass. Strategien for personangrep er å diskreditere. Det er i bunn og grunn degradering av menneskeverd, og er derfor både uetisk og usaklig. Måten dette fungerer på i dagens samfunn er interessant. Det handler jo om at man hugger til med karakteristikker på alt og alle som kommer med kritiske bemerkninger til det som betegnes som politisk korrekt. En som kommer med kritiske bemerkninger til innvandringspolitikken, stemples automatisk som «rasist». En som stiller spørsmålstegn ved en lov som innfører nye kjønnsbetegnelser blir automatisk «transfobiker», mens en som har kritiske bemerkninger til islam, automatisk er «islamofob». En mann som blinker til en dame driver automatisk med «seksuell trakassering». Og en som stirrer for lenge på en dame i bikini, han bedriver «bikinivoldtekt» og er sexist. Noen ganger blir jo dette komisk, som når Gad Saad er ute på Twitter og kritiserer noe av dette, blir beskylt for alt fra nazisme til antisemittisme. Da vet de ikke at han er Jøde, og på håret unnslapp forfølgelse og henrettelse i Libanon. Dette er like meningsløst som det er grunnløst. Men dette er åpenbart en svært effektiv strategi. For det hinder mennesker fra å ta til motmæle mot sosiale definisjoner. De som tar til motmæle, rammes av sterke diskrediterende karakteristikker, og det skaper sosial berøringsangst. De kan risikere jobb og karriere, og de forsøkes isolert fra den store offentlige samtalen.

10)   En usynlig historie
For de fleste av oss er historien om patriarkatet og menns overordning over kvinner, en usynlig historie, på den måten at vi ikke kjenner oss igjen i den. Og historien males om og om igjen, uten at vi helt forstår vår egen rolle og hva vi kan gjøre med det. Nå nettopp var Ane Stø fra kvinnegruppa Ottar i Dagsnytt 18 og gjengav de samme ideer. Lignende historier handler om vår fortid som rasister, kultursjåvinister, homofobe osv. Dette er jo noe de fleste av oss tar avstand fra i dag. Likevel handler dette om at, man enten bare på overflaten spiller et spill, eller at det går så dypt som at vi har det i oss, men vi vet det ikke selv. Så bobler det frem i form av mikroaggresjon, osv.  En ting er disse historiene, og de forestillinger man holder seg med. Noe annet er at dette er de eneste lovlige historiene. Når jeg kommer over denne type framstillinger, så blir jeg overveldet av en uimotståelig trang til å forsøke å forklare og forstå. Jeg skjønner at her er det svært mange komplekse sammenhenger ute og går, at vi alle er individer, at det er urettferdig å ta alle under en kam. Så vi har behov for hypoteser, analyser, forskning og en masse dialog for å komme videre i dette. Problemet er bare at arenaen eksisterer ikke. Dialog er ikke interessant. Analyse er ikke interessant. Fakta er ikke interessant. Det eneste som er interessant er å vinne. Den forsimplede vulgærversjonen av historien vinner fordi alt annet blir holdt utenfor. «Vi er ikke her for å forstå, men for å endre verden» Historiene er endimensjonale maktanalyser som virker strategisk konstruert med dette ene formålet. Det er ikke en prosess for realitetsorientering, utvidelse av horisonter, nyansering og øket felles forståelse. Det er en historie som er der fordi den virker. Den opprettholder et fiendebilde, en streng dikotomi mellom det gode og det onde. Den postmodernistiske basis for dette er et «den ene narrative er like bra som det andre», ingen av dem har noen verdi utenom den effekt den har, som virkemiddel for å vinne frem i kampen. Da blir historien en del av kampen, og det å nøytralisere alt annet også en del av kampen. Manifestasjonen av dette finner vi i «politisk korrekthet», nulltoleranse for avvik av meninger, misbruk av trolling til å utestenge og diskreditere. Voldsomme moralske utfall, mot annerledestenkende.

11)   Stråmannsargumentasjon
Det handler om at man tillegger motparten meninger de ikke har. En del av demoniseringen handler om at individer og grupper, tillegges holdninger de ikke har. En som er skeptisk til norsk innvandringspolitikk, blir da kalt rasist. Det betyr at vedkommende tillegges å ha ideer om f.eks. den hvite rases overlegenhet, og rangering av grupper på basis av raser. Så kan man jo selvsagt moralisere rundt dette, og hvor forferdelig noen kan være som tror dette. Det er selvsagt både urettferdig og urimelig. Men det er veldig effektivt, fordi det bidrar, både til demonisering og diskreditering. Samtidig vil jo dette ødelegge enhver oppriktig dialog om slike tema, fordi man legger bånd for seg av frykt for å bli stemplet. Den eneste måten man kan redde seg selv fra egen selvbekreftelse, er at motstridende meninger blir brutt mot hverandre. Dette mister man når man tar i bruk slike strategier.

12)   Kunstig oppblåste konflikter
Et tankekors med postmodernistisk strategi er at den dyrker frem konfliktlinjer i stedet for å dempe dem. Man demoniserer og utvikler fiendebilder av «de andre». Noe av dette handler om identitetspolitikk, altså at individet mister sin identitet og individverd til fordel for gruppeidentitet. På den måten blåser man opp konfliktlinjer mellom grupper. Det menn drev på med for 200 år siden berettiger en kollektiv skyld hos alle menn som lever i dag. Samme resonnement for hvite vestlige mennesker. De må bukke og ydmyke seg for alle andre fordi de er kollektivt skyldige. Alt dette dyrker konfliktlinjene frem og opp. Noen tar på seg rollen som anklagere, definerer de anklagede og deres offer. Det er jo lett å se at det å etablere så klare sorteringer mellom grupper, nettopp skaper grobunn for diskriminering og konflikt. Men kanskje det ikke er så interessant. Det er selve kampen som er interessant, krigen engasjementet, samholdet, all oppslutningen, støtten fra staten og oppmerksomheten i media, som det gir. Men det er kanskje en urettferdig beskyldning. Jeg kan i alle fall ikke forstå hvorfor man ikke velger dialog, inkludering, verdighet og felles anstrengelse mot et bedre samfunn, i stedet for å eskalere konflikter.

 

En teori om den vestlige kulturs sosiale paleo-destruksjonsprosess

Er vesten på tur ut for stupet? Skjer dette i langsom kino over noen generasjoner? Det er vel ingen av oss som vet noe om dette pr. i dag. Men mange er stilltiende bekymret på våre etterkommeres vegne. Det er ikke bare klima, atomkrig og overbefolkning som truer oss, men selve den sosiokulturelle prosessen kan være i ferd med å gå av hengslene. Hele denne teksten, med postmodernisme som tema, preges av en grunnleggende bekymring, ikke bare på vår kulturs, men på menneskehetens vegne.

Jeg er blant dem som har den oppfatningen at menneskehetens stores sivilisasjonsprosjekt har hatt sin største suksess og er en spydspiss, nettopp i vesten og i modernismens tegn.  Det har skapt en formidabel suksess. Aldri har vi hatt så mye velstand. Aldri har vi hatt så lite vold. Aldri har vi hatt så mye likestilling, så mye innsats for de svakeste, så høye idealer, så stor teknologisk suksess, og vi har aldri nådd så langt, som i vår tid, som et resultat av denne utviklingen.

Er det da virkelig slik at nettopp tyngden av vår suksess ender opp med å bli vår undergang? Det er i så fall et paradoks. For det betyr at ved å skape vår suksess, så skaper vi også vår egen undergang.

Neste spørsmål blir da: Er dette en ufravikelig nødvendighet? Hviler det en slags magisk deterministisk forbannelse over oss?

Jeg er ingeniørtenker. Derfor vil jeg ikke uten videre underkaste meg en slik oppfatning. Jeg tror at dersom vi virkelig legger vinn på å forstå den storkulturelle sosiale prosessen, som er i gang, så vil vi også kunne ta tak i dette. Jeg våknet en søndags morgen, og plutselig så jeg noen sammenhenger i det hele.

Den storkulturelle sosiale prosessen er ekstrem kompleks. Som alene solotenker er jeg selvsagt sjanseløs til å beskrive den på noen god måte. Men jeg er overbevist om at forutsetningen for å gå i gang med dette er at man aksepterer og har kompetanse på menneskets natur. Man kan heller ikke låse seg opp i forestillinger om en skjebne-basert determinisme. Man må også ha forstått en del om mekanismene som virker i kulturelle utviklingsprosesser, og ikke minst ha forstått prinsippet om sosial paleo-konstruksjon. Dette er ikke noen konspirasjonsteori. Det er ikke noens plan. Det er ingen som har tenkt det hele ut. Det er ingen skyldige i dette. Vi kan ikke definere verden i slemme og snille mennesker, i offer og overtredere osv. Alt dette handler om det sosiale spill.

Jeg kommer da opp med begrepet sosial paleo-destruksjon. Kanskje er vår kultur er inne i en destruksjonsprosess. Ingen har planlagt det, ingen har implementert det, ingen kontrollerer det, og ingen vet hvor det ender. Men det skjer med oss, og så lenge vi er blinde for dette, så er ikke mennesket selv kaptein på eget skip. Da er det bare å håpe på at vi ikke ufrivillig driver inn i farlig farvann, og forliser uten at noen egentlig fikk øye på hva som egentlig skjedde.

Men om vi kunne få øye på det, kanskje kan vi forhindre det.

De fleste har fått øye på hovedtrekkene i den polariseringsprosessen som er i gang. Vi har en ekstrem venstreside, som særlig drives av radikalfeminisme. Så har vi en ekstrem høyreside som særlig drives av nasjonalisme som igjen drives av innvandringsmotstand, fremmedfrykt og fremmedhat. Flertallet er foreløpig ikke på disse ytterfløyene. Men de er disse politiske kreftene som er synlige og som setter dagsorden og styrer temaene.

Polariseringen har også en viss sortering på kjønn. Man finner i gjennomsnitt flere kvinner på venstresiden, og flere menn på høyresiden. Jeg har allerede vært inne på vulgariseringen av feminismen, og hvordan dette har skapt radikalfeminismen.

Noe av polariseringen kan skyldes radikalfeminismens demonisering av menn og stadige indoktrinering av at det eksisterer en kamp mellom kjønnene. Men dette er neppe hele forklaringen. For noe av dette skyldes også forskjell i biologiske disposisjoner mellom kjønnene, og hvordan dette forsterkes i sosiale vekselvirkningsprosesser.

Det finnes ikke en årsak til alt dette, men en plass må jeg begynne. Mitt utgangspunkt er at velstand, fred og stadig mindre vold skaper en større og større befolkning av lavstatus-menn. Her må vi jo også selvsagt trekke inn at kapitalismens gjennomslag, også skaper større økonomiske forskjeller. Det presser ende flere menn ned i lavstatus kategorien. Problemet med en økende befolkning av lavstatusmenn er beskrevet her. Denne tendensen forsterkes sannsynligvis av at velstandssamfunnet gir nok livsoverskudd til forskjellige varianter av selvrealisering. Disse aktivitetene øver et negativt trykk på resten av samfunnet i form av kriminalitet, trakassering, vold, voldtekt osv. Dette går mest utover kvinner, og dermed nører det også opp under radikalfeminisme som jo nettopp livnærer seg på generell mannsforakt. Den generelle mannsforakten skinner gjennom i massemedia, med stadig høyere negativt fokus på menn. Menn blir gjenstand for kollektiv oppdragelse, demoniseres og tillegges holdninger og karakteristikker som flesteparten ikke kjenner seg igjen i. Lavstatusmannen taper ikke bare status, men også verdighet. Han føler omgivelsenes forakt på kroppen.

En generell mannsforakt forsterkes også av geriatrisk diskriminering. Les min refleksjon om Det onde mennesket, og oppdag vår tendens til å demonisere det ekle. Dette referer seg jo igjen til vår evne til å koble «moralsk indignasjon» mot vemmelse.

Hva er lavstatusmannens naturlige biologinære respons på dette? Krig blir den eneste mulige arenaen hvor lavstatusmannen kan gjenvinne sin verdighet. Det er lavstatusmannens korteste vei til heltestatus. Da gjelder det å skape en arena hvor «samfunnet er truet av onde krefter utenfra». «Våre samfunn er under angrep av Islam!» Et samfunn som er under angrep av en mektig truende demonisk fiende har behov for all den beskyttelse det kan få.  «Se jeg er villig til å dø for landet mitt. Se jeg organiserer meg i forsvaret av vårt land, vårt folk våre kvinner og vare barn. Jeg er ikke en ussel mann til plage for kvinner. Se jeg reiser meg og beskytter dem, ja jeg ofrer meg til døden for dem. Innvilg meg da min verdighet, min berettigelse som menneske».

Selvsagt handler det neste naturlige steget opp i dette om nasjonalisme. «Jeg elsker kongen og fedrelandet»

Dette er en selvoppfyllende profeti. Radikalfeminismen har utropt mannen til samfunnsfiende nummer en. «Se nå bekrefter de dette ved å bli nazister».

Her kommer også teorien om selvbekreftelse inn for fullt. Alt som uttrykkes i begge leirer fortolkes i verste mening, og bekrefter derved den ekstreme ideologien på hver sin kant.

Selvsagt har vi frontlinjen mellom Islam og vesten som en del av dette. Det er jo en lang og begredelig historie. Men det er åpenbart slik at ekstremsidene langs denne konfliktlinjen nærer av hverandre på lignende måter. Den muslimske ekstremsiden holder seg med islamske doktriner om Islams vilje og strategi for å ta en nådeløs dominans der de kommer og underkue eller utrydde alt annet. Den vestlige nasjonalismen næres av forestillinger om dette og konspirasjonsteoriene rundt det, mens den muslimske ekstremismen næres av doktrinene, demonisering av vesten og alle konspirasjonsteoriene som utvikles rundt dette.

Enhver terroraksjon er en gavepakke til begge ekstremmiljøene på begge sider av konfliktlinjen.

Vi trenger jo også å forstå at Ahmed Hattemaker befinner seg i en lignende presset situasjon som Jørgen Hattemaker. Han presses av religiøs brutalitet, intoleranse og undertrykkelse. På samme måte som den vestlige lavstatusmann, kan han ha interesse av å hive seg på en bølge av konspirasjonsteorier, og demonisering av vesten. For det åpner nettopp for hans egen rolle som heltemodig forvarer mot alt dette. I tillegg forsterker jo religionen alt dette. For samtidig kan han med det oppvise sin ubetingede støtte til religionen, og befester dermed også sin kulturelle identitet. Som om ikke det er nok. Hans begredelige status her i livet kan transformeres til en evig heltestatus i paradis, med tilgang til mer sex enn han greier å fantasere om. For det er smalt med tilgangen i et samfunn hvor alfa-guttene har alle rettigheter og kvinnene er pakket inn, totalt utenfor hans rekkevidde. Selvsagt vil han dø i krig. Valget er enkelt.

Dette er dominans mot dominans, og det er en langsomt eskalerende prosess med stadig økende polarisering.

De siste årene har den radikalfeministiske konspirasjonsteorien fått stadig større gjennomslag, i media, i politikken og i samfunnet generelt. Det er forestillingen om patriarkatet, som er en omfattende mannskonspirasjon for undertrykkelse av kvinner. Det meste av det vi ser av vestlig kultur, er drevet frem av menn med en agenda for å undertrykke kvinner. Alt av sedelighetskriminalitet mot kvinner er motivert av samme agendaen. Kjønnsrollemønstre opprettholdes, av samme grunn. Lønns og yrkesskjevheter opprettholdes bevisst av samme grunn. Fortolkningsskjemaet som ligger bak denne selvbekreftelsen kalles for kjønnsmaktperspektivet.

Etter hvert som gjennomslaget kommer, så forsterkes og endres det kulturelle normsettet. Litt detaljer om denne prosessen:

Den sterke retorikken gir begrepsmessig inflasjon. Begreper som voldtekt, overgrep, trakassering, rasisme, sexisme fungerer som stadig sterkere negative sosiale stempler. Deres omfang utvides stadig, slik at stadig flere kan stemples. Her har vi en interessant allianse mellom ekstrem høyre og ekstrem venstre. Det handler om å tjene veksler på sosial utrenskning. Den populistiske høyresiden profiterer demonisering og stigmatisering av enkeltgrupper. For det gir igjen uttelling for helten: den som går inn og rydder opp i elendigheten. Sanksjonene økes og står vel snart i fare for å brutaliseres.

Venstresiden profiterer på en strategi jeg ikke har funnet noe godt navn på enda. Det handler om å «nedkalle gudenes vrede over synderen». Med andre ord om å utløse overmaktens straffereaksjoner, og dermed utøve sosiale utrenskningsprosesser. Begge sider profiterer moralsk på dette. Man bedriver høylytt moralsk trakassering, med alle de fordeler dette har på bekostning av Jørgen Hattemaker.

Dermed er vi inne i en prosess hvor, særlig seksualnormene nå er på tur mot nivåene man hadde i Viktoriatiden. Dette er en selvforsterkende prosess. For det blir stadig viktigere å reklamere for sin egen avsky mot normbrudd. Det handler jo om å berge sitt eget skinn mot sosial utrenskning. Jo mer det ropes, jo høyere fokus, desto sterkere motivasjon for å rope enda hardere.  Dette skaper nulltoleranse og stadig større inflasjon på stemplings-karakteristikkene.

Her må vi selvsagt også nevne fenomenet med sowflake-generasjonen som er en sterk medvirkende faktor i denne utviklingen. En oppsummering her er at velstand medfører stadig høyere fokus på barns sikkerhet. Det er selvsagt et gode. Men i løpet av noen tiår, har prosessen gått av hengslene og blitt dekadent. Høyt fokus på kidnapping og misbruk av barn har medført store endringer i barns oppvekstmiljø. Barn passes på hele tiden, og de informeres om at det ikke er alle som vil dem vel, her i livet, at det finnes noen slemme menn der ute. De prentes inn med normer for intimsone, deres eierskap og selvråderett til egen kropp. De lærer å se overtramp, og å si ifra om dette. Alt dette er både positivt og nødvendig. Sannsynligvis forhindrer det mye ulykke og lidelse. Men ingenting kommer uten bivirkninger. Disse er allerede nevnt. Vi får en sart generasjon, som har mistet en viktig del av sin sosiale kompetanse som følge av tap av fri lek. Samtidig har det sterke fokuset på normene eskalert og til slutt skapt en situasjon med normativ kulturkollisjon, særlig mellom eldre menn fra røffe miljøer og yngre kvinner.

Dette forsterker radikalfeminismens agenda ytterligere. De sosiale utrenskningsprosessene tar stadig mer av. Her er det verdt å merke seg vår tids sosiale utrenskningsprosesser er på tur å finne sin vei utenfor rettssystemet. For det er vel ikke til å komme fra at det etablerte rettssystemet ofte oppfattes å stå i veien for radikalfeminismens agenda. Politisk sett har man jo trukket i tospann med høyrepopulistisk side om stadig mer nulltoleranse og høyere straffer, men rettssystemet henger ikke med, først og fremst på grunn av et prinsipp om rettssikkerhet som fortsatt står veldig sterkt. Dette er en bastion fra modernismens tid, nettopp til forsvar for å forhindre at Jørgen Hattemaker utsettes for justismord.

Veien rundt dette består i offentlig skamming og yrkesforbud. Vår tids arbeidsmiljølover ser ikke ut til å kunne holde stand mot dette. En anklage om trakassering er nok til å stenge vedkommende ut av arbeidslivet for resten av livet.

Radikalfeminismens narrativ om kampen mellom kjønnene, har som tidligere nevnt utgangspunkt i marxistisk teori. Det som før handlet om klasser, handler nå om kjønn. Forestillingen om kjønnskamp har potensiale til å rive en kultur fra hverandre. Husk at nå går konfliktlinjen gjennom hver familie, hvert klasserom, i enhver bedrift, mellom mor og sønn, mellom far og datter, gjennom alle politiske partier. Vi snakker med andre ord om en potensiell konflikt av alle mot alle. Men merkelige allianser trer også frem opp i dette: Mellom radikalfeminister og samfunnsmakten, i et samarbeid om sosial utrenskning, mellom radikalfeminisme og kristne, i forening mot syndigheten i den mannlige seksualitet, mellom kvinner og muslimske menn, som jo nå er mye mer spennende fordi de ikke er veloppdratt som den kjedelige vestlige mann, men tvert imot slemme og spennende.

Nå skal vi som sagt være forsiktig med å tenke konspiratorisk. Men det er åpenbart at om jeg ville vesten til livs, så er kanskje nettopp dette den best tenkelige strategien. For denne konfliktlinjen fragmenterer alle samfunnets strukturer. Kulturen forfaller i en dekadent moralsk fordømmelse av seg selv. Kvinnen mister troen på mannen. Og mannen mister troen på seg selv. Hvordan skal et menneske som ikke lengre er verdt mer enn arbeidet det gjør, kunne overleve sosialt og mentalt over tid? Den vestlige mann er i ferd med å miste momentum. Den som vil overleve i dette må være opportunist og underkaste seg den radikalfeministiske doktrine. Det blir vinn eller forsvinn. Enhver som har tilgang til en mikrofon vil måtte rope ut mantraet, påta seg kollektiv skyld og bedyre sin underkastelse. Enhver som ikke har tilgang til mikrofonen får ikke definert seg. Det er doktrinen som definerer ham. Lufta går ut av Jørgen Hattemaker, samfunnets eneste overskuddsforetak; den som spar dritten, jobber og har et positivt utkomme på sin verdiskapning.

Hadde jeg vært en mektig aktør, med mye penger og med en agenda om å bryte ned vesten, så vet jeg hvor jeg ville ha satt pengene mine.

Vi har flere ganger vært inne på dette på dialog, eller mangelen på dialog på tvers av konfliktlinjene. Våre sosiale interaksjoner trenger hele tiden å korrigeres. Vi er ufullkomne, tråkker feil, snubler, men vi reiser oss og går videre. Den konstruktive måten å handtere dette på er via en oppgjørsprosess, hvor vi tar det opp, har en dialog hvor vi utveksler forståelse, erkjenner feil, utveksler beklagelser, tilgivelser, gjenoppretter tillit og respekt og går videre, forhåpentligvis en erfaring rikere og forbedret kompetanse og visdom som hjelper oss til å ikke gjenta de samme feilene. Denne måten å handtere det på er konstruktiv. Alle parter kommer ut av det med respekt og verdighet i behold. Jeg kaller gjerne dette for den naturlige feminine måten å handtere slike humper på.

Alternativet er at aggresjonen blir styrende. Jeg kaller den gjerne for en maskulin strategi. Det er det fordi det er en kampstrategi, som har til hensikt å vinne over og ydmyke, kanskje ødelegge en motstander. Men den maskuline primærresponsen på sinne er jo fysisk vold. Det er en dårlig ide i et sivilisert samfunn. Den feminine primærresponsen på aggresjon er å vinne ved å knuse vedkommende sosialt (psykisk- og sosial vold). Det er akkurat denne reaksjonsformen vi ser utvikle seg og som blir dominerende i disse prosessene.

Jeg tenker at årsaken til at denne reaksjonsformen får så stort gjennomslag kan ha mange årsaksfaktorer som samspiller:

1)      Manglende filosofisk refleksjon
Det er lenge siden jeg hørte at den filosofiske skoleringen i akademia er i ferd med å falme, at en viktig del av akademisk dannelse er i ferd med å forvitre. Jeg har alltid ivret for filosofisk skolering fra barneskolen av. Det handler om å utvikle kompetanse på refleksjon, metakognisjon, betydningen av menneskeverd, det sosiale samspill, rasjonalitet, beslutningsteori osv. Det holder ikke å lære barna haugevis av normer av typen «du skal ikke slå», «du skal ikke bite» «du skal ikke ta fra andre» osv. Man må også lære om hvorfor vi har normer, om at det sosiale samspillet mellom oss ikke kan fungere dersom vi alle følger våre aggressive impulser. En ideologi som dyrker frem og baserer seg på vår aggressivitet mot andre vil alltid fungere destruktivt. Gjennom å idealisere dette, så undergraver vi selve bærebjelken i samfunnet.

2)      Massemedia
Massemedia og sosiale media blir stadig mer fokusert på underholdning og konkurranse. Det er vinn eller forsvinn. Alt er konkurranse. Den som ikke vinner, han må alltid ut. Ut av hva? Vel i første omgang ut av rampelyset, men symbolsk sett ut av menneskeheten. Å være et menneske er å være en vinner. «Jeg er et glansbilde». Det må ikke finnes en ripe i lakken. Ingen refleksjon på at enhver vinner krever et stort flertall av tapere. Dette skaper et æressamfunn; en kamp om å realisere sitt menneskeverd gjennom seier over andre. Igjen gir det en gjennomgående kriger-mentalitet. Enhver sosial prosess handler om sortering mellom vinnere og tapere.

3)      Velstandssamfunnet
Jeg har jo tidligere vært inne på velstandssamfunnet og risikoen for dekadanse. En god indikasjon på dekadanse er store innslag av sosialt spill, manglende realitetsorientering, æresorientering, fragilitet osv.

Summen av dette innsnevrer handlingsrommet for dialog. Samtidig ser vi at saklighetsnormene er kommet i bakgrunnen. Det er fullt ut akseptabelt med personangrep, så lenge det er i den rette konteksten. Politisk korrekthet handler jo om å vite om alle temaer som det ikke er lov kritisere, og motsatt, hvilke grupper og enkeltpersoner det er lov til å stemple. Det finnes ingen mellomliggende analyse.

Det igjen er lærdommer man kunne ha tatt med seg om man skulle utforme et nytt og mer modent samfunn.

Ta deg sammen og bli et medmenneske

Om jeg skulle oppsummere dette, så må jo en hovedkonklusjon bli at postmodernisme, bare er en av utallige trender som utgjør en samlet tidsånd. Vi er barn av utallige generasjoners slit, konflikter og tragedier. Men vi er også barn av generasjoner, som langsomt har reist seg, åpnet opp, tatt tak i sitt menneskelige potensiale, og drevet det ufattelig langt. Tunge mursteiner er lagt. Dette handler ikke bare om vesten, men om menneskeheten. Utallige kulturer sprer seg over kontinentene, via land og via hav. Handel, men også krig. Religioner, men også nysgjerrighet. Vi har hatt «kulturell appropriasjon» i stor stil. Kunnskap, kompetanse, teknologi, forstillinger og memer har spredt seg rundt og nådd alle verdens hjørner. Det har vært enorme tilbakeslag, naturkatastrofer, sult, fattigdom og store pandemier. Men «i sitt ansikts sved» har mennesket møtt hver eneste soloppgang med arbeid, innsats og optimisme. Etter hvert har byggverket kommet så langt at selvforsterkningen har satt inn. Og dette har da endt opp i en eksplosjon, hvor mennesket blir i stand til å plyndre verden for all dens ressurser. De tre-fire siste generasjoner har sett en utviklingshastighet som ikke det eksisterer maken til i hele planetens historie. Allmenn velstand bryter frem. Allmenn kunnskap, og stadig forbedret sivilisasjon. Men ingenting av dette er uten kostnad.

Langsomt oppstår det en innsikt at når ingenting annet begrenser mennesket, så avhenger både menneskets og hele biosfærens videre eksistens av at mennesket klarer å begrense seg selv.

Sammen med denne utviklingen har selvsagt filosofien gått sin gang. Mennesket er på jakt etter erkjennelsens grunnfjell. Samtidig jakter vi meningsfylte svar på hva som er vår plass og rolle i denne tilværelsen. Med økende kunnskap, økende effektivitet i den store samtalen, og ikke minst et formidabelt økt kollektivt livsoverskudd, så kommer tenkningen så langt at man oppdager at dette på engen måte er enkelt. Etterhvert knuges mennesket av en gryende erkjennelse av at de gode svarene uteblir. Område etter område i filosofiens verden forvitres av utallige betenkninger. Mennesket ser ut til å være alene, overlatt til seg selv, uten noe fast grunnfjell under beina. Postmodernismen handler om erkjennelsen av at selve det filosofiske grunnfjellet, man forestilte seg, måtte være der, egentlig er en illusjon. Paradokset er at nettopp disse bærende ideene, som viser seg å være bare det: ideer, de er forutsetningen for menneskets fremgang, både materielt, men ikke minst også moralsk.

 

Den perfekte stormen, jeg har snakket om handler også om dette. Det er tapet av illusjonen om menneskets særstilling, illusjonen om å vite, illusjonen om å ha en gudegitt moralsk status.

Kombiner så dette med erkjennelsen av at mennesket kanskje er i ferd med å «voldta» moder jord, og undergrave både sin egen og andres eksistens.

Kombiner så dette med en eksplosjon i velstand, kunnskap, massemedia, sosiale media, hvor alt drives av kommersielle motiver. Vi har en kamp om velgere, kunder og forbrukere. Og prosessen driver seg selv, den kan ikke slutte å vokse uten å kollapse.

Kanskje er hovedproblemet at selve velstanden diskvalifiserer mennesket fra å kunne handtere dette mest kritiske øyeblikk i menneskets historie?

Jeg har forsøkt å vinkle noen av de fenomenene vi ser blant «snowflake» generasjonen i dag, opp mot mulige bieffekter av velstandssamfunnet. Hovedhypotesen er at utfordringer i livet gjør oss robust og vi tåler mer. Velstandssamfunnet gir oss et godt materielt utgangspunkt. Men det fungerer ikke nødvendigvis ikke som beskyttelse mot sosiale kilevinker. Så vi har fokusert på oppvekstmiljøet, lagt store investeringer i fysisk sikkerhet, men kanskje like mye inn i å skape de aller beste sosiale betingelser. Gjennom store studier har psykologer, sosionomer og sosiologer identifisert alle de skadelige sosiale mekanismene som hindrer barn fra å blomstre. Dette er selvsagt forskning som ikke er absolutt. Vi kjenner jo helseforskning ellers som noe som svinger i takt med tiden, er full av feiltakelser og tas med en klype salt. Vi har en kombinasjon mellom faglig tung forskning, media og en populærkultur som formidler resultatene, i store typer, i ukeblader, aviser og på nett.

Forskning på psykologi og kulturer er enda vanskeligere, og de utallige minimytene er enda mer utbredt. Og på dette området gjør ideologier, og det sosiale spill et enda større innhogg i problemområdet. Forming av menneskekulturer handler ikke bare om vitenskap. Det handler også om politikk, ideologiske fikseringer, og det sosiale spillet hvor villdyret ligger og lurer, og hvor ideologiske briller gjør oss blind for det som skjer:


The Mule

No one sees the things you do
Because I stand in front of you
But you drive me all the time
Put the evil in my mind
Used to sing and say my prayers
Live my life without a care
Now I have become a fool
Because I listened to the mule
How can I change when my mind is a friend
of a Lucifer hid in the ground
Just another slave for the mule

 

Deep Purple

Vi har ideer om blank slate og antibiologi som effektivt skjuler sentrale mekanismer som herjer i vår psyke og i de sosiale prosesser. Dette skaper forventningen om at vi skal kunne skape paradis på jord, at våre barn skal vokse opp i en mental nedoverbakke, uten motstand, uten lidelse, på autopilot, i en slags behagelig narkotisk rus, som beveger seg fra suksess til suksess i all evighet.

Da er det også slik at alt som skurrer i dette universet er noens feil. Vårt største problem er mennesker rundt oss, som bevisst eller ubevisst er «fiender av paradiset». Det er jo ikke barna, det er jo ikke oss. Så vi ser oss om etter de slemme, det onde mennesket som må disiplineres, omskoleres, eller vingeklippes.

Når paradiset ikke lar seg realisere så gyver vi på med enda mer sosial kontroll, nitid oppfølging hvor alle årsakssammenhenger defineres i andre menneskers uheldige tilstedeværelse. De må kontrolleres med makt. I beste fall kan man omskolere, i verste fall må de amputeres fra den store kollektive kropp. Det er her postmodernismen kommer inn, som effektive virkemidler for å skaffe oss de nødvendige maktmidler for å kunne utøve denne oppgaven.

Så når dette ikke fungerer, og at vi like vel, må kjenne på tomheten, forvirringen, meningsløsheten, skammen, fornedrelsen, på misnøyen, på frustrasjonen at vi ikke får det til som forventet, at livet ikke er det eventyret vi drømte om, at jeg ikke er det glansbildet jeg så gjerne vil være, hva da? Hva er svaret: må vi medisineres, må vi dopes, gjøre selvmord, eller bare forsvinne i et hav av underholdning og sanseløs dekadanse?

Det er her noen av oss med stille stemme forsøker å lirke det fram: En utopi er en utopi. Drømmen om paradiset er det den er: en fin drøm, et retningsgivende siktemål, men fjernt fra realitetene. Paradiset er en umulighet. Realitetene er noe annet. Du og jeg er rett og slett ikke laget for å kunne bære paradiset. Ta deg sammen, tørk tårene og reis deg opp! Vi tar det vi har, så gjør vi det beste ut av det.

Det er sjelden jeg lar meg inspirere av prekener og religiøse taler. Men det har etter hvert demret for meg, at våre religiøse myter og fantasier kan leses på en dypere måte. De representerer kollektiv kunnskap, som ofte er språkløst fordi det befinner seg på et dypere plan. Det var vel det som var den store oppdagelsen til den store sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung. Det er neppe så ofte at prester, pastorer og imamer har så dyp innsikt at de kan høste av dette. Den beste religiøse talen jeg har hørt kommer ikke fra noen kirke, men fra en professor i psykologi, Jordan Peterson. Hadde jeg, i mine yngre dager hørt noe slikt fra talerstolen, så hadde kanskje også jeg blitt troende på min måte. Jeg anbefaler deg å høre på dette her.

Peterson spør flere ganger i dette klippet: hva gjør vi med dette? For det han tegner opp er at livet for de fleste av oss mennesker er begredelig og fullt av lidelse. Det er en dyp innsikt, som kanskje allerede ble innsett av steinaldermennesket. Men det er manifestert i ritualer, religioner og utallige avledninger som forsøk på å få det til å fungere.

En innsikt, som ikke bare deles av meg, handler om at dette er en evolusjonær biologisk arv, som ingen av oss kan komme unna. Og vi kan ikke skille oss fra den uten å skille oss fra oss selv. Det er synd at jeg må si det selv, men i Gudenes Sang, min uutgitte roman, så utfordrer Munken Gud med at han jo bare kan omskape mennesket slik at vi ikke drar med oss alt det negative inn i himmelriket. Det er da Gud spør Munken: «Men er da mennesket fortsatt menneske?». Dette er en måte å sette ord på noe som kanskje er det dypeste og mest grunnleggende problemet for oss mennesker og vår sameksistens. Jeg formulerer paradokset slik:

Den som dreper villdyret, han har også drept meningen med livet.
Den som slipper villdyret fri han har drept menneskeligheten.

Begge disse to ytterlighetene står som representanter for ytterliggående totalitære ideologier og religioner. Det er drømmen om den «endelige løsning» på synden. Men du kan ikke drepe villdyret, uten samtidig å drepe livsmeningen og livskraften. Men du kan heller ikke gi deg hen til villdyret uten at du taper din egen medmenneskelighet. Den første varianten, å drepe villdyret, representeres av ideologier som kommunisme, Islam og noen fraksjoner av kristendom. Det handler om ideen om at mennesket skal underkaste seg, oppgi seg selv og overlate sin vilje til gudene (les alfa-mennesket). Den representerer en slave-moral som ligner på det som Nietzsche snakket om.

Den andre varianten, representeres av fascisme, nazisme og postmodernisme. Det er overgivelsen til den uhemmede autonomi i meg selv. Den ligner på forestillingen om master-moral, som Nietzsche snakket om. Da sier det seg selv at dette kun fungerer dersom du er råsterk, et supermenneske som ruver på toppen av pyramiden. Dersom den svake prøver på det samme, vil han forsterke sin egen undergang.

Da er det heller ikke til å komme unna at disse to ytterligheter, støtter, opprettholder og polariserer hverandre. De representeres i mine tekster med Det dominante mennesket, som representant for master-moralen, og Det grå mennesket og Det tilbedende mennesket som representant for slave-moralen. Det finnes ikke noe sosialt system som bare inneholder den ene av disse to ytterlighetene. De er komplimentere fordi de forutsetter og forsterker hverandre. Dette er de to ytterlighetene som på hver sin måte skaper dysfunksjonelle sosiale prosesser. De to polare tilstandene polariseres av sterke drivkrefter i mennesket: misunnelse, mistro, hat, forakt og sikkert mye mer. Alt dette utgjør samlet de drivkreftene som opprettholder systemet og forsterker polariseringen.

Poenget er at dette handler om det gamle biologisk baserte steinalderhierarkiet som til stadig bryter seg frem og forstyrrer menneskehetens sivilisasjonsprosjekt. Det er villdyret i utallige forkledninger. Det er ikke håp for menneskeheten før den dagen vi utvikler en felles rasjonell forståelse for hva som egentlig er problemet. Problemet er ikke menn, ikke kvinner, ikke sorte eller hvite, hetero eller homo. Problemet er i oss alle, og det har fått mange navn opp gjennom tidene. Jeg kaller det for villdyret. Vi løser ikke problemet før den dagen vi stirrer villdyret i hvitøyet og anerkjenner dets nødvendige og ufravikelige eksistens. Det er det som ligger i utrykket

«Vi tar det vi har»

Hvordan kan vi vite hva vi har, før vi erkjenner eksistensen av det? Det er først når vi vet hva vi har, at vi kan «gjøre det beste ut av det».

Vi innser at samfunn, enten de er basert på slave-moral eller master-moral, er sosial dysfunksjonelle. For begge deler forutsetter et grunnleggende dårlig menneskesyn. Vi ser på hverandre som rivaler, som undermennesker, som overmennesker, som alle de roller som utspiller seg i det sosiale spill. Og vi forakter rollene, men glemmer menneskene bak rollen. Vi glemmer medmennesket.

Det å temme villdyret er å anerkjenne at det eksisterer og er en nødvendig følgesvenn for hver enkelt av oss. Det er å se individet, som jo er utstyrt med egeninteresse, som er utilstrekkelig, som kan lide, som er elendig og full av alle slags skavanker, men som også har noen kognitive kapasiteter, selv om også de kan variere. Det er å se det nakne mennesket, og anerkjenne subjektet som det ytterste mål. Det er dette som er det sanne menneskeverd.

Det å søke å utvikle et modent samfunn, handler om å ha dette i bunnen. Det er å vite at glansbilder og utopier kun eksisterer i fantasien. Det er å forstå at menneskesamfunnet for all fremtid vil ha en latent risiko for å spinne ut av kontroll, og ende opp som en gigantisk demon. Det er å forstå at avdemping av denne risikoen går gjennom å dyrke rasjonalitet, en demokratisk grunnholdning, og en ufravikelig respekt for individets verdighet. Det er å utvikle forståelse for de utallige mekanismer som kan lede oss på avveie i forhold til dette. Og sist men ikke minst, nødvendigheten av at denne innsikten er en del av menneskets allmennkunnskap. Dette skal vi snakke om, synge om, skrive dikt, litteratur, lage filmer, lære om allerede på grunnskole nivå. Dette er enda viktigere enn kristendom i skolen var for de foregående generasjoner. La oss kle innsikten i en ny drakt, tilpasset vår tid. Det er en eksistensiell utfordring. Det handler om våre etterkommeres fremtid.

 

 

 

 

 



[1] Det tenkende mennesket, det er navnet på vår art.


 [RSW1]