Fra Zombie til Bevissthet

 

Innledning

Se gjerne denne videoen om forskning på bevissthet.

Dette er min tredje runde av refleksjoner rundt fenomenet bevissthet. Først en kort oppsummering på den reisen som har vært. Jeg er vel mer eller mindre oppvokst under et uklart åndsparadigme i synet på bevisstheten. Men min barnetro innehold ikke troen på en såkalt udødelig sjel. Men likevel ble nok vår bevissthet tilskrevet det «åndelige» domenet. I så måte passet vel dette filosofisk både med oppfatninger til Descartes og Kant. Men likevel kan jeg huske at adventister var kritiske til Descartes dualisme. Det var sannsynligvis nettopp fordi det innebar den platonske ideen om en udødelig sjel.

Mine refleksjoner på området starter etter at jeg hadde oppgitt troen for godt. Da var det vitenskapen som gjaldt, og den materialistiske tilnærmingen kom som et naturlig utgangspunkt. Arbeider jeg gjorde på denne tiden finner du her og her.

De refleksjoner jeg gjorde inneholdt tankeeksperiment som sannsynliggjorde at bevissthet ikke kunne eksistere uten at det bæres av underliggende fysiske prosesser. Jeg resonnerte meg også frem til at det fysiske kan betraktes som et medium, på den måten at det underliggende medium egentlig kan være hva som helst, så lenge de innehar egenskaper som må til for å drive komplekse informasjonsprosesser.

Jeg konkluderte også med at opplevelsen er hundre prosent privat i sin natur. Den kan ikke komme ut av seg selv, og ingen andre kan komme inn i den.

En siste viktig konklusjon er at vi er fullstendig sjanseløse i å tenke ut noen måte å observere bevissthet på. Det vil si at erkjennelse av bevisstheter utenom meg selv, alltid vil hvile på antakelser.

Dette er konklusjoner jeg tenker står seg den dag i dag. Og de skaper en basis oppfatning som kan oppsummeres i at bevisstheten både er hundre prosent avhengig av underliggende medium, men likevel ikke spesifikt avhengig av et bestemt medium.

Ut av dette kan man for eksempel trekke den konklusjonen at «Mitt jeg» teoretisk kan kopieres og være tilstede mange steder samtidig. Slikt gir håp om en gang å kunne bli «uploaded» til en super-datamaskin, eller f.eks. til en virtuell simulert verden. Det åpner også for muligheten for at vi selv kan leve i en simulering.

Men i mine gamle tekster har jeg neppe vært fornøyd med bare disse konklusjonene. I møte med kristne eller religiøse, vil ikke dette holde. For dette forklarer ikke hva bevissthet er, eller konkret hvordan den oppstår.

For å møte dette, finner jeg opp min egen teori (trodde jeg) basert på ideen om et bevissthetsfelt som omsluttet all materie. Dette ligner sterkt på det man kaller for panpsykisme.

Jeg måtte ristes litt i av Peder, for å komme på andre tanker. Da er vi over i runde 2, som kanskje kan kalles for illusjonshypotesen. Prosessen i seg selv skaper en illusjon, som mennesket, med sin evne til symbolspråk, kaller for bevissthet. Dette synet kommer best frem i refleksjonen om Det Besluttende Mennesket. Dette er et grunnsyn jeg står for den dag i dag. Men det er åpenbart svakheter ved dette synet, særlig dersom man blir for overflatisk i sin refleksjon. For dette kan fort degenerere til en form for magitenkning av typen: bare vi får datakraft nok og høy nok kompleksitet i informasjonsprosessene, så oppstår bevisstheten automatisk ut av dette. Kall det gjerne emergings-hypotesen. Dette er en tankegang jeg aldri har støttet. For den gir som sagt et inntrykk av en slags magi, som riktig nok kan «roe sinnet» men som samtidig stopper nysgjerrigheten.

Her er det jeg som til tider har forsøkt å riste Peder ut av hypnosen, uten å komme i nærheten av å lykkes. Peder avslører seg med gjentatte ganger å hevde reservasjon ved å «slå av datamaskinen», fordi det etisk jo kan sammenlignes med et drap. Vår tids datamaskiner er jo tusener av ganger kraftigere enn de vi begynte med, så her nærmer vi oss grensen for en slags «HAL»-effekt. De som har sett «A space odyessey» husker sikkert scenen der HAL blir skudd av. Han sier «I am afraid». Sannsynligvis er det scener som denne som har inspirert Peder til denne type forestillinger.  Mitt inntrykk er at dette bygger på magi-forestillinger, både om bevissthet og om følelser. Dette har jeg sagt litt om i denne bloggen.

Spiren til runde 3 ligger i stor grad i det jeg poengterer i denne bloggen. Nemlig at bevissthet neppe oppstår som et vilkårlig biprodukt av kompleks informasjonsbehandling. Alternativet er at det heller er snakk om spesifikke egenskaper som informasjonsprosesser må inneha for å kunne skape en slik effekt. Utfordringen blir da å finne frem til disse egenskapene.

I løpet av de siste årene er jeg også fått øket forståelse for det såkalte «harde problem» med bevissthet. Det som hjalp meg til dette er et tankeeksperiment jeg fant her. Jeg ville formulert spørsmålet annerledes. En filosofisk zombie, er et vesen som f.eks. ser ut som et menneske, snakker som et og oppfører seg hundre prosent som et menneske, men ikke har noen bevissthet. Har vi noen som helst grunn til at det ikke kan være mulig? Må hjernens informasjonssystem ha noen indre opplevelse for å kunne fungere som det gjør?

Jeg gikk da enda lengre med det spørsmålet: Kan vi tenke oss noen forhold hvor evnen til bevissthet i seg selv gir fitness plusspoeng? Et mulig svar på dette er at den ikke gir noen plusspoeng, men at den er en bivirkning av måten informasjonsprosessen er skrudd sammen på. Et annet svar er at dette er uunngåelig, nettopp fordi det gir fitness plusspoeng, som er så viktige at evolusjonens naturlige utvalgsprosess, neppe kunne ha misset på dette på dette nivået.

Min runde 3 er å snike seg inn i denne problemstillingen, hvor jeg oppdager at jeg finner forbausende gode kandidater til løsning på mysteriet. Dette er min runde 3 i den livslange refleksjonen om bevisstheten.

 

 

Hvorfor er dette viktige spørsmål?

De fleste synes filosofi er kjedelig. Det handler om vansker med å fatte interesse fordi det ikke gir noen mening. Jeg vil derfor prøve å sette dette i perspektiv, ved å vise til flere områder hvor dette kan ende opp i praktisk politikk, og hvordan vi innretter samfunnet og livene våre.

1)      Den etiske siden av dette. Forutsetningen er at det ikke er mening i å ta etiske hensyn til et zombie-system. Dette kommer selvsagt an på hvilket etisk ståsted man har. Men rent intuitivt oppfatter vi det slik, og det skal bli vanskelig å argumentere motsatt. Den rådende oppfatningen langt inn i forrige århundre, at kun mennesker har bevissthet har ekskludert dyrene. Måten vi har behandlet dyr og natur på, har i stor grad vært preget av dette. Vi vår tid griper veganismen om seg. Det handler også om de etiske sidene av dette. Mange er tilbake på en type forståelse som vi kjenner igjen fra mange gamle kulturer og urfolk. Det betyr at dyrevern i praksis styres av i hvilken grad vi oppfatter at dyr kan lide, og i hvilken grad vi anerkjenner dette som et etisk problem.

2)      Menneskets plass i naturen
Dette er litt av det samme som første punkt. Men det er åpenbart at enten vi anvender det kartianske dualistiske synet, hvor mennesket er overopphøyet fordi det, i motsetning til dyr, har en sjel, eller vi kommer hit via religiøse doktriner, så manifesterer dette seg i en arts-narsissistisk oppfatning om menneskets selvberettigelse til å kunne ta seg til rette som det måtte passe. Dette er en «kulturell vanetenkning» som er nesten umulig å snu, og vi står i fare for å gjenta «Påskeøya», bare nå i global skala. Mennesket har vist seg å være en dårlig forvalter av ressursene på vår planet. Det kan bety forskjellen på om vi fortsatt er her om 10000 år, eller om vi da for lengst er borte.

3)      Forskning med den tilnærmingen jeg spekulere ri her, tvinger oss til å lære mer om den menneskelige natur. Det å ha god forståelse for menneskenaturen, helt vesentlig når man skal tenke politisk filosofi og innrette samfunnet på en mest mulig rasjonell etisk grunn.

4)      Det reiser en etisk debatt som kan bli svært fruktbar: Burde vi skape kunstig bevissthet, dersom vi så for oss hva som skulle til for å få det til? En god forståelse av hvilke komponenter og mekanismer som må til for å skape bevissthet, vil hjelpe oss å sette nødvendige grenser for å holde konstige informasjonssystemer i zombie-tilstand med god margin. Dette er helt vesentlig fordi vi slipper den type villfarelser som jeg har nevnt i innledningen, på den måten at vi da unngår å sette unødige grenser for utviklingen. Vi innser også at det ikke er grenser for hvor mye datakraft eller funksjonalitet vi kan bygge inn i kunstige informasjonssystemer, dersom vi vet hva vi må holde oss unna for å sikre zombie-modusen i systemet. Grensene går da på spesifikk funksjonalitet, i stedet for kapasitet. Og jeg har vanskelig for å se noen funksjonell grunn til å begrunne å skape bevissthet. Det er vanskelig å komme på hva et zombie-system ikke kan få til. Empati? Det kan simulere empati, uten å være ekte empatisk. Følelser kan nok også langt på vei simuleres. Men her burde vi passe oss, og unngå å lage systemer hvor simulering av emosjonelle funksjoner er rigget slik at det kan utgjøre en trussel mot oss.
Men så tilbake til om vi burde skape bevissthet, dersom vi kunne. Mitt standpunkt er at det er noe vi absolutt burde styre utenom. Poenget er at vi ikke vet hvordan et kunstig bevisst system vil oppleve tilværelsen. Husk at vi kun har erfaring med biologiske systemer som har utviklet seg over lang tid. Vi kan risikere å skape dyp lidelse; en mental parallell til skikkelsen som skapes i Frankenstein. På samme måte som vi burde holde oss unna å skape mennesker, så burde vi også holde oss unna å skape kunstig bevissthet. For dette er så komplekst, at vi ikke kan gjennomføre det uten betydelige innslag av prøving og feiling.
Men en slik konklusjon kan ikke opprettholdes uten globalt samarbeid, som forhindrer det.

5)      Sosial valuta
Forestillingen om bevissthet som «noe magisk» henger nøye sammen med forstillingen om «fri vilje». Dette er doktriner som jevnlig vulgariseres; smis om til sosial bruk. Da handler det om alt propaganda for religiøse doktriner, ideologier, maktmekanismer, diskreditering, sosial identifikasjon, fordømmelse, demonisering osv. For det er jo slik at dersom bevissthet er bevis for «noe magisk», så kommer jo dette fra «gudene», og «noen av oss står selvsagt nærmere gudene enn andre», og det betyr at vi «vet sannheten» og kan dermed «definere deg» som det måtte passe. Det er alltid viktig å få fokus over på den vitenskapelige tilnærming og metode, for derved å henvise til en felles menneskelig referanseramme utenfor mennesket selv, slik at enkeltmennesker ikke får tak i og vulgarisere dette. Det er det som er humanisme i praksis.

Hypotesen om selvanskuelse og projeksjon (Runde 3)

Jeg starter med å opprettholde at hypotesen om at bevissthetsutfordringen er en illusjon er på plass. Dette er mitt runde 2, bidrag. La oss kalle dette for illusjonshypotesen. Illusjonen oppstår som følge av vår velutviklede evne til abstraksjon. Vi er i stand til å abstrahere egenskaper fra objekter, analysere dem og gi dem språk. Dette gir oss evnen til å oppfatte de abstraherte egenskapene som separat fra objektet. Det er denne separasjonen som skaper illusjon om at egenskapene eksisterer for seg uavhengig av objektet. Jeg pleier å bruke Platons eksempel for å illustrere dette. Jeg kan ødelegge tegningen av en sirkel i sanden, men selve begrepet «sirkel» består «til evig tid». Denne type resonnementer skal visstnok være basis for Platons ide-lære. Mitt forslag er at det Platon har rotet seg bort i, handler om informasjons-mekanismer, etablert i vår egen hjerne, lenge før mennesket ble menneske. Den bakre delen av hjerne inneholder et vell av funksjonalitet for å handtere de visuelle signalene fra øynene. Selvsagt handler dette også om geometri, vinkler, linjer og sirkler. Vår evne til absraksjon fungerer ikke bare på ytre objekter, men også på vår egen anskuelse av egne mentale prosesser. Med evnen til symbolspråk, som henger nøye sammen med evnen til å abstrahere, så blir vi i stand til å anskue dette med vårt «Indre øye» og ikke minst navngi det. Straks det er navngitt, lar det seg handtere i den tenkningen vårt språk fasiliterer, og det skaper selvsagt også spørsmålet.

Dermed slår illusjonen rett inn på vår egen forståelse av vår selv.

Som sagt er mye av dette beskrevet i «Det besluttende Mennesket». En del av det jeg har reflektert over i de siste årene har hatt av dette omdreiningspunktet.

Noen byggeklosser

For å komme videre her er det vesentlig å ha litt grunnteori på plass:

Da starter jeg grunnleggende med min guide til erkjennelsesteori, som forklarer denne formelen:

Informasjon=Signalstrøm + fortolkning

Det er vesentlig å oppdage at all informasjonshøsting fra signalstrømmer forutsetter et fortolkningsskjema. Dette er et grunnleggende subjektivistisk postulat, som i praksis avskriver menneskets evne til å erverve objektiv informasjon. All informasjon er influert av egne fortolkningsskjema. Denne erkjennelsen kan tas videre til kommunikasjon mellom oss, som forutsetter felles referanseramme for å unngå misforståelser som følge av fortolkningsavvik. Og som vi kommer til å se videre, så er denne modellen svært nyttig i forståelsen av de utfordringer som bevissthetsproblematikken gir.

Neste byggekloss er den subjektivistiske forståelsen av informasjon. Den er beskrevet her. Her kommer refleksjonen om abstraksjon til nytte. Den fysiske prosessen er det reelle. Det vi kaller for informasjon er abstrahert ut av dette; informasjon har ingen selvstendig eksistens. Den handler om måten materien er arrangert på. Dette kan uttrykkes retorisk på denne måten:

Døden eksisterer ikke, heller ikke livet. Alt er kun informasjon, som heller ikke eksisterer.

Les gjerne gjennom den oppgitte teksten. Den er kort og lett å forstå. Det er ingen magi i dette. Men oppdag at informasjon er holistisk i sin natur. Man kan ikke finne den ved hjelp av reduksjonistiske metoder. Og kommer man langt nok ned så blir den borte. «Vi ser ikke skogen for bare trær». Trærne er det fysisk reelle. Skogen er mer et abstrakt begrep. Tallet 129 finnes ikke i naturen. Men vi kan godt finne forhold i naturen som har et visst samsvar med den informasjonsstrukturen. I naturen eksisterer bare det reelt fysiske. Du kommer aldri frem til begrepet ved å studere realitetene isolert. Forestillingen oppstår i det man setter ting sammen i en helhet, og handterer denne helheten på et abstrahert nivå. Poenget er at man kan tenke holistisk om dette. Det lar seg gjøre fordi vi har et komplekst informasjonssystem som åpner for denne type operasjoner.

Jeg vil nå koble dette opp mot begrepet virtuell. Les gjerne i leksikonet om det virtuelle. Informasjon, som er noe som representerer noe annet. Dette er den virtuelle verdens grunnstoff.

Informasjon er utgangspunktet for virtuelle strukturer og prosesser som kan utvides i lag på lag over dette. Det er ingen magi i dette. Dette er vår tids erstatning for åndsparadigmet. Det er kun snakk kombinasjoner; lag på lag med kombinasjoner som bygges sammen i helhetlige strukturer.

Når vi ingeniør-tenker om det som emergerer ut av virkelighetens råmateriale, naturen i seg selv så er det ikke noe magisk eller åndelig ved det. Det handler kun om å forstå hva informasjon er, informasjonssystemer er og hvordan den holistiske tilnærmingen blir en nødvendig strategi i måten vi tilnærmer oss dette på.

Vi innser også at det illusoriske ligger innebygget i dette fra grunnen av. Informasjonssystemet opererer ikke på virkeligheten i seg selv, men på representasjoner som har et samsvar med virkeligheten som i utgangspunktet optimaliserer på fitness. Akkurat dette poenget er helt vesentlig å ta med i den epistemiske ligningen. Jeg sier at vår hjerne ikke er optimalisert på sannhet, men på fitness. Dette gjelder det biologiske informasjonssystemet i sin grunnform. Men det er etter hvert utviklet så fleksibelt og generelt. Det åpner for arbitrære anvendelsesområder, også på relevans.

I den nevnte teksten er jeg inne på DNA naturens eget basis informasjonssystem. Vi innser at hele det spillet vi kaller for "Naturlig utvalg" har mye av de samme egenskapene. Her kan vi anse informasjon som en slags selvspredende virtuell brann som latent kan oppstå der gitte naturbetingelser er tilstede. Med dette utgangspunktet kan jeg utvide Carl Sagans berømte utsagn "Vi er barn av stjernene", med at ja, men vi er også barn av informasjon.

De epistemiske komplikasjoner dette gir er kanskje mer omfattende enn i alle fall jeg har fabulert om i tidligere tider. Her synes jeg bidraget til professor Donald Hoffman  passer godt inn. Han hevder å ha brukt simuleringer og matematisk tilnærming og påvist nettopp dette at informasjons-prosess, optimalisert på fitness, ikke er det samme som informasjonsprosess optimalisert på sannhet. Tvert imot kan det å optimalisere på å se virkeligheten som den er, gi negativ fitness.  Dette gir alvorlige implikasjoner, og vann på mølla opp mot den stagnasjonen som fysikken har hatt den siste generasjonen; at romtiden ikke er en objektiv grunnleggende realitet, men et resultat at analyse av vårt eget «interface» mot verden.
Men Hoffmann er kanskje mest kjent for å ta dette konseptet videre og hevde at bevissthet er den grunnleggende fysiske realiteten. Dette er kanskje vår tids mest interessante bidrag til utfordringen om bevisstheten. Hoffman og hans team virker hundre prosent vitenskapelig i sin tilnærming. Så dette er spennende. Jeg er usikker på om dette kan sorteres under panpsykisme, eller vi må anse det som en egen kategori av teorier om bevisstheten.
Min tilnærming skiller imidlertid lag med dette, i det jeg holder meg tanken om at det er materielle prosesser som ender opp med å produsere bevissthet.

Neste byggekloss er en litt dypere forståelse av evolusjonsmekanismene enn den magitenkningen som ofte preger dette området. Det er vesentlig å oppdage at utviklingen på ethvert stadium har utgangspunkt i det som er. Det er det jeg kaller for inkrementelle utviklingsforløp. Det er også viktig å forstå at evolusjon ikke er intensjonstrevet. Det naturlige utvalg er kjedelig statistikk over mange generasjoner. Det handler mindre om «den sterkestes rett» som utkjempes på det individuelle plan. Det naturlige utvalgs filtreringsmekanisme er fitness, som kort og godt er strategier som, over tid, viser seg å bevege den genetiske genpoolen i populasjonen.

Så er det viktig å ta med en byggekloss til. Den henger nøye sammen med tidligere nevnte syn på informasjon, nærmere bestemt fortolningen. Fortolkning krever et fortolkningsskjema. Dette kan, som sagt, videre utvikles til det jeg kaller for felles referanserammer. Det er vesentlig å bli oppmerksom på fellesmenneskelige referanserammer opp i dette. Da snakker jeg ikke bare om det kulturelle, men måten alle mennesker anskuer verden på, som følge av måten vårt sanseapparat er arrangert på, men også som følge av vår evne til symbolspråk og den katalyserende effekten dette har på vår tenkning. Det er dette vi må falle tilbake på når vi skal utvikle vitenskap. Det er det positive; humanismen. Men det er også en fallgruve i det vi risikerer å anskue alt annet også gjennom dette filteret. Det kaller vi for antroposentrisme. Dette gjelder på mange områder, men fokus her er studiet av informasjonssystemene i vår egen hjerne og kropp. Vi må ikke la oss forblinde til å tro at dette fungerer som vår egen tenkning og egen indre opplevelse. Dette er en type tankefeil som jeg tror fortsatt er uoppdaget innen vår tids akademia. Det som er viktig her er at når jeg snakker om antroposentrisme, så er det dette jeg snakker om.

Videre har jeg på veien hit, som sagt vært opptatt av å distansere meg fra magitenkningen på området. Jeg er altså ikke med på at bevissthet vilkårlig oppstår bare man tilfører nok «megaflops» på et lite nok område. Jeg har vært ute etter forslag til informasjonsstrukturer, mekanismer og egenskaper som må til for å konstruere opp et subjekt. Dette har jeg vært inne på her. Jeg tenker også det er nøye sammenheng mellom funksjonalitet som danner et subjekt, og bevissthet.

Enda en byggekloss som må på plass er den funksjonelle forståelsen av det emosjonelle systemet. Les gjerne teksten. Den er vesentlig fordi min hypotese om utvikling av bevissthet starter her. Hypotesen er at bevissthetens kime har startet med utvikling av følelser. Da er det vesentlig å forstå hva følelser egentlig, og hvilken funksjon de har, opprinnelsen og hvordan dette kan ha utviklet seg.

En grovskissering av hypotesen

Grovskissen er som følger:

1)      Før «emosjonell tid» regjerte sanntids tilstandssystemer. Vi snakker bakterier, planter og kanskje de første flercellede dyrearter. Dette var ekte stimuli-respons systemer. Min hypotese er at det var og er zombie-systemer.

2)      Men avansert kropp krever avansert informasjonsstyring. Det vil si avansert tilstandsstyring.

3)      Det skapes et seleksjonstrykk mot mer fleksibelt atferds-repertoar. Dette skaper kimen til det emosjonelle systemet.

4)      Det emosjonelle systemet legger seg opp på det tilstandssystemet som allerede er der. Det baserer seg på å avlese signifikante identifikatorer i tilstandssystemet, og deretter påvirker dette utforming av atferd på basis av dette.

5)      Dette forutsetter en prosess, som anskuer en annen prosess og som agerer med utgangspunkt i dette.

6)      En prosess som anskuer en annen prosess, forutsetter utvikling av fortolkningsskjema for dette.

7)      Dermed har vi utviklet et system for selvanskuelse. Dette er overgangen fra at zombie-system som registrerer tilstander og utløser responser, til et system som «føler» og reagerer.

8)      Straks det emosjonelle systemet, med tilhørende mekanismer for å konstruere opp innovativ atferd, begynner å få taket på det, så får vi en «bootsrap»-effekt som setter fart på denne utviklingen. Beslutningsevne gir fitness som avgrenses av handlingsevne. Det skaper et seleksjonstrykk på handlingsevne, som igjen skaper enda mer seleksjonstrykk på beslutningsevne.

9)      Det å ha utviklet et fortolkningsskjema på egne responser skaper nå en ny anledning til å kunne forutsi andre aktører. Dette er den såkalte «theroy of mind». Prinsippet her er «på seg selv kjenner man andre». Det er umulig direkte å anskue andres indre liv. Men i og med at «vi alle er like», så ligner de andre på meg. Systemet blir i økende grad i stand til å forutsi og kalkulere inn andre aktørers atferd. Igjen dette gir åpenbare fitness plusspoeng og driver utviklingen i retning av spesialisering på forståelse av andre aktører med utgangspunkt i selvforståelse. Dette kalles for projeksjons-hypotesen. Empirisk kan vi bekrefte dette med å oppdage egen tilbøyelighet til å tillegge alt i naturen et «sjelsliv». Noe av dette er jeg inne på her og her.

10)   En annen potensiell nyvinning av system for selvanskuelse og evne til projeksjon, er mulighet for empati. Koble dette opp mot slektskapsseleksjon og oppdag hvilke fitness plusspoeng det ligger i å utvikle omsorgsevne for eget avkom og videre nære slektninger.

Ifølge denne hypotesen oppstår bevisstheten som følge av at det utvikles en evne til selvanskuelse. Dette er nevrale funksjoner på lik linje med alt annet i hjernen. Den evolusjonære forklaringen starter først med fordeler av innovativ atferd, deretter med den fordelen det gir å utnytte dette til forståelse av andre, både i form av å kunne forutsi andre aktører, men også i form av evne til omsorg. Man må også regne med at dette vekselvirker: man videreutvikler egen selvforståelse ved å samspille med andre.

Subjektet blir i denne sammenheng objektet som prosessen for selvforståelse retter seg mot. Jo mer sofistikert oppfatning av eget subjekt, desto større selvforståelse. Bevisstheten er den prosessen som anskuer sitt eget subjekt.

Dette forklarer også det såkalt «harde problemet» med bevissthet. Vi har en indre anskuelsesevne, som på ingen måte er kompatibel med andre fortolkningsskjema, utviklet for den ytre verden. Vi har sofistikerte skjema for tid, rom, visualisering, ting, landskap, navigering, kausalitet osv. Og alt dette benytter vi i vår utvikling av erfaring og forståelse i den ytre verden, inkludert vår egen hjerne. Men disse anskuelsesformer passer overhodet ikke sammen med skjemaer for indre anskuelse. Med andre ord lar de seg ikke forene, og blir dermed en del av det jeg kaller for «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i våre sinn.

Hva denne hypotesen forutsier er følgende: Vi har mekanismer i hjernen som er spesialisert på nettopp det: å observere og respondere på andre hjerneprosesser.

 

Litt mer utfyllende forklaring

Forklaringen på det emosjonelle systemet starter med refleksjon over kontroll av atferd; avansert innovativ atferd. For slik atferd krever forutgående beslutninger. Men beslutninger krever en viss representasjon av verden, kreativitet til å skape alternativ, en viss evne til å forutse virkningene av alternativene, og evne til å foretrekke noen alternativer foran andre. Det emosjonelle systemet sørger for det siste punktet.

Så vi er i behov av en mekanisme som gjør systemet i stand til å foretrekke noe foran noe annet. Vi kan kalle det for evne til å verdsette, eller vi kan kalle det for preferanser. Hvordan har dette kunnet utvikle seg?

De første former for atferd har nok vært sanntids stimuli-respons basert. Vi kaller det gjerne for reflekser. Det såkalte behavioristiske prosjektet på begynnelsen av det 20-århundre, har nok fått bedre suksess dersom det hadde basert seg på bakterier i stedet for rotter. Les min kritikk av dette prosjektet her. Poenget er at arter på nivå med rotter, i langt større grad er i stand til å «finne opp sin egen atferd» enn bakterier. Jeg gjetter at bakterier, nærmest har et bibliotek med algoritmer og prosedyrer, som utløses av stimuli.

Men dette blir alt for rigid, dersom miljø og utfordringer endrer seg. Dette skaper et «tradeoff» mellom to ytterpunkter som kan beskrives slik:

1)      All atferd er formet av arv.
Atferdsmønster påvirker fitness. Dermed blir atferdsmønster gjenstand for evolusjonært seleksjonstrykk. Følgelig vil atferdsmønster formes av det naturlige utvalg. Men dersom det skal kunne skje må atferdsmønster være arvelig. Dette er det ene ytterpunktet. Og vi oppdager umiddelbart problemet som jeg antydet at for eksempel bakteriearter kunne ha: rigiditet. Dersom miljø eller utfordringer endrer seg blir denne løsningen alene for rigid. Dette er ikke noe stort problem for bakterier, fordi de har så høy frekvens på generasjoner pr. tidsenhet at dette kan kompensere for problemet. Men med en gang vi får mer avanserte flercellede organismer med langt færre generasjoner pr. tidsenhet så vil denne begrensingen raskt bli et alvorlig problem. For miljøet endrer seg stadig.

2)      Atferdsmønstret er kun formet adaptivt.
Det vil si at individet ikke arver noen form for atferdsmønster, men baserer alt den informasjon som individuell livserfaring gir. Dette er et tenkt tankeeksperiment, for det finnes neppe noen organismer på denne planeten som fungerer slik. Det er minst to årsaker til dette. Det første er at det er umulig å komme i gang. Et individ som fødes med en blank hjerne er et dødt individ. Preferanser kan ikke velges uten evne til å kunne foretrekke noen preferanser foran andre, for det er jo ikke mulig uten at preferanser var til stede i utgangspunktet. For denne informasjonen ligger ikke innebygget i signalstrømmene utenfra. Med andre ord: individet vet ikke hva det vil. Så glipper også muligheten til å arve atferd. Med andre ord kan ikke fordelene med punkt 1 oppnås. Når det naturlige utvalg ikke kan arbeide med atferd, så glipper arten på nyttegjøringen av den biologiske kompetansen som akkumuleres ved hjelp av genetisk arv.

Man kan tenke seg at seleksjonstrykket på kontroll av atferd er så pass signifikant at det spinner av en vekselvirkning hvor handlingsevnen øker, men hvor det igjen anriker et mer sofistikert styringssystem, som igjen anriker enda mer handlingsrom osv.

Ut av dette så burde kompromisset komme til syne. All atferd formes både av nedarvede komponenter og av tilpasninger til de lokale utfordringer som hvert enkelt individ møter i sitt liv. Vi skal ikke dvele for mye med dette, men antakelsen er altså at arbeidsdelingen blir mellom et emosjonelt system, som representerer arven, og et kognitivt system som er mer plastisk og som sørger for tilpasningen til de spesifikke utfordringene.

Jeg gjetter at starten på en slik utvikling handler om regulering av kroppsfunksjoner. Det å drive en kompleks kropp krever sannsynligvis et komplekst informasjonssystem. For eksempel nå det kommer næring inn i systemet, så må diverse enzymer og kanskje hormoner, produseres og leveres for å ta hånd om fordøyelsen. Da handler det om å detektere at det skjer, så starter f.eks. produksjon av serotonin. Et annet kjent eksempel er at når fare detekteres, som jo er en kompleks operasjon i seg selv, så produseres f.eks. adrenalin. Blodtrykket økes og hjerterytmen økes. Dette er kroppslige tilstander som det emosjonelle systemet bygges opp over. Les gjerne om Langes Loop her.

Utvikling av evne til innovativ atferd inkluderer etableringen av det emosjonelle systemet. Det har jeg skrevet om her og her. Min hypotese er at det kreative systemet er i behov av en intern evalueringsmekanisme for å kunne fungere. Dette er i min verden emosjonelle funksjoner. Men det er ikke vanskelig å se samsvar mellom følelser til tilstander. Et bevisst system opplever emosjonelle følelser, et zombie-system registrerer tilstander. Men dette er bare ord. Hva er i praksis forskjellen? Egentlig ingen. Men muligens kan vi fokusere på veien dit. Vi er i stand til å utvikle kunstige systemer som har grader av styringssystemer basert på tilstander. Og vi kjenner ikke grensene for hvor langt vi kan komme med dette. Men evolusjonen har utgangspunkt i biologi og kroppslige tilstander. Avanserte biologiske systemer kan neppe fungere uten ved hjelp av noen form for informasjonsprosessering. Når det kommer så langt som til det emosjonelle så har jo det åpenbart utgangspunkt i registrering og regulering av kroppslige tilstander. (Se om Langes Loop) og det biologiske emosjonelle er vesensforskjellig fra f.eks. reflekser eller algoritmer. Dette har jeg beskrevet her. Jeg bruker en metafor at følelser er å sammenligne med kraftfelter. Det er en metafor som kun passer på virtuelt nivå. I bunnen har vi tett integrerte nevrale nettverk hvor integrasjonen er slik at svært mange av nodene i systemet har forbindelser slik at de oppfatter det emosjonelle utbruddet. Dette er kombinert med kjemisk påvirkning som kan påvirke mange noder samtidig. Men på virtuelt nivå fungerer dette som "kraftfelter" som påvirker modus i systemet.

Jeg har sett psykologer foreslå at bevissthet er betinget av denne nærintegrasjonen med kroppens tilstander. Det er en oppfatning jeg etter hvert har kommet til å dele. Det er altså har, på dette stadiet at det kan gi mening å bytte terminologi fra at systemet registrerer og regulerer til at systemet "føler" og "reagerer".

De dypere spørsmål er om det er forskjell på disse to variantene i systemer som fungerer på dette nivået.  Følgende refleksjon kan kanskje løsne på problematikken. Da starter vi med begrepet "forsyn". Dersom et system skal kunne evaluere et handlingsalternativ, uten å utføre handlingen, avhenger treffsikkerheten av systemets evne til å forutsi utfall. Da er vi inne på teori om konsekvenser. Husk at det er ikke noe 1-1 forhold. Konsekvenser sprer seg som ringer i vann, og har i prinsippet uendelig utbredelse i uendelig lang tid. Det er ikke mulig for et system å handtere en slik utfordring, så vi har åpenbart en filtrering på relevans.

Men det som er vesentlig her er at dette ikke bare handler om virkningen av handlingen, men også hvilken virkning den forutsette virkningen har på "meg"; subjektet. Systemet må altså kalkulere inn, ikke bare relevante virkninger, men også egen reaksjon på forventet virkning.
Når jeg er kommet så langt inn i en antroposentrisk beskrivelse av systemets utfordring og virkemåte, så er det nettopp å påpeke at det jeg har kommet med her er en antroposentrisk beskrivelse.  Systemet i seg selv behøver ikke å ha en anelse av virkninger, konsekvenser osv. for å kunne fungere på denne måten. Dette behøver på ingen måte å være et "tenkende system" som vurderer ut fra "et bilde av verden". Alt det trenger er funksjonalitet som representerer relevante fasetter av omverden på en slik måte at det ender opp med et atferdsmønster som øker treffsikkerhet opp mot fitness. Det kan med andre ord godt være et zombie-system, totalt uten opplevelse av hva "det driver på med".

Men det som er vesentlig her er steg nummer to i prosessen, som antroposentrisk kan formuleres: "Hva betyr dette for meg". Litt mer teknisk: Hvilken virkning har virkningen på subjektet. Oppdag at for å kunne besvare et slikt spørsmål så må systemet utvikle kompetanse på egne indre reaksjoner på ytre hendelser. Oppdag at dette forutsetter at prosessen utvikler grader av "selvforståelse".

Hvordan skjer dette på en måte som utvikler et emosjonelt system? Det emosjonelle systemet har utgangspunkt i registrering av kroppslige tilstander. Men her har vi en bevegelse fra at sanntidssystem, over til et mer sofistikert system, som husker tidligere forløp, er adaptivt, kan gjøre assosiasjoner og koble dette opp mot tidligere tilstander i egen kropp. I vår art og hos alle pattedyr, skapes dette av mekanismene i Hypocampus. Det er en struktur dypt nede i det limbiske system som holder rede på minner.  Forsyn skapes av erfaring. Forutsetningen er at fremtiden ligner på fortiden. Det er ingen forutsetning som "systemet filosofisk har resonert seg frem til". Denne mekanismen er der fordi den har vist seg å virke: gitt fitness plusspoeng, og dermed anriket av det naturlige utvalg. Ved hjelp evne til minne, skapes forutsetningen for å skape narrativ, som ikke bare representerer fortiden, men som også er nyttig til å forme handlinger på en måte som gir positive virkninger i fremtiden; fitness plusspoeng.

Poenget er nå at ut av dette utvikles ikke bare erfaring om den ytre verden, men også metakompetanse på egne indre prosesser. Her, tenker jeg, ligger nøkkelen til det som ender opp med bevisste prosesser. Prosessen akkumulerer ikke bare kompetanse på den ytre verden, men også på fasetter av egne indre prosesser.

I tillegg til at vi har ytre signalstrømmer, så har vi også indre signalstrømmer. Alle disse signalstrømmer er i behov av fortolkningsskjema for å kunne høstes. Over tid, over mange generasjoner skapes altså et system, som ikke bare har forutsetninger til kompetanse på den ytre verden, men også på den indre. Et vesentlig punkt her er at dette er uforenelige fortolkningsskjema, utviklet for helt forskjellige utfordringer. Det er her at kløften mellom den indre forståelse og den ytre forståelse ligger.

På hvilket stadium får vi så overgangen fra zombie til opplevelse? Sannsynligvis skjer dette gradvis, etterhvert som arter over tid utvikler stadig mer sofistikert kompetanse på egne indre prosesser, drevet av fitness plusspoeng for hvert fremskritt.
Det kan være en "bootstrap".  Det må ha vært en overgang fra smerte, i sanntid, til frykt i ettertid, fra nytelse i sanntid til begjær i ettertid. Bootstrapen består i at hukommelsen øker effekten av mekanismen, som igjen øker hukommelsen, og kanskje øker styren i dette, noe som igjen øker atferds-responsen.

Men på dette stadiet forblir dette bare spekulasjoner fordi vi her beveger oss frem og tilbake over en barriere som består av det fysiske systemet på den ene siden, og prosessens indre virtuelle liv på den andre siden.

Det såkalt "harde problem med bevissthet" handler om denne barrieren mellom to informasjonsstrukturer som kommer fra verdener som er umulig å forene.

Vi må ikke glemme at "prosessens indre liv" i seg selv skaper informasjon om prosessens indre liv. Dette gjelder især oss mennesker som oppnår "selvbevissthet" på denne måten, og i tillegg setter språk på det. Men det vi oppdager, er at dette er et virtuelt liv, på egne premisser, og egentlig med egne strukturer og språklige uttrykk. Det blir en anskuelsesform i seg selv, på siden av de anskuelsesformer vi har fått innebygget som følge av vårt ytre sanseapparat. Dette skaper en strukturell barriere som er umulig å overkomme med vår fornuft. Det er på dette virtuelle nivået. På lavere nivå forenes jo dette, men da øker kompleksiteten så dramatisk at det blir en barriere i seg selv.

Vel, det blir høytflyvende filosofiske refleksjoner.

Men om vi forutsetter en begynnende bevissthet som starter som en bivirkning, og kanskje forsterkes fordi det øker effektiviteten på emosjonell/innovativ regulering av atferd, så er resonnementene mye enklere i forhold til de to neste punktene på listen.

 

Nå går vi over til stadium nr. 2 i denne prosessen. Hittil har vi altså fått utviklet fortolkningsskjema på eget indre liv. Det gir fitness-poeng fordi fortolkning av egne responser er med på å forme atferdsmønstret på en slik måte at resultatet blir fitness-plusspoeng. Den siste setningen sier egentlig ingenting, med mindre vi går helt til bunns i dette. Tilstander som gir smerte er det samme som tilstander som gir skade, ikke bare på kropp men også på reproduksjon. Motsatt: tilstander som gir nytelse er det samme som tilstander som gir nytte, ikke bare for kropp, men også for reproduksjon. Et informasjonssystem vet ikke dette bare sånn helt ut av løse lufta. Det må mates med denne informasjonen, og da er kroppens tilstander utgangspunktet for dette. Her er det også vesentlig at vi ikke kommer utenom genetiske komponenter i denne utviklingen. Et informasjonssystem må vite hvilke tilstander som foretrekkes, og hvilke som unngås. Dermed er vi også inne på at vi har arvelige komponenter i denne ligningen. Det er vesentlig å erkjenne, både nødvendigheten av dette, og ikke minst å kunne identifisere dette i vår egen indre opplevelse. Men det kommer jeg tilbake til.
Denne fasen er altså utgangspunkt for utvikling av fase 2. For dersom vi har et innovativt informasjonssystem basert på emosjoner og den kreative prosess, som samtidig begynner å akkumulere informasjon om sitt eget indre liv, så skaper dette en potensiell fortolkningsnøkkel som kan anvendes på andre aktører i økosystemet. Forutsetningen er at andre aktører i verden "ligner på meg".  Dersom dette er tilfellet, vil det være biologisk lønnsomt å ta utgangspunkt i det samme fortolkningsskjema for å "forstå meg selv", og deretter anvende dette på andre aktører. Dette er det jeg vil kalle for projeksjonsteorien for bevissthet. Arten utvikler det man på fagspråket kaller for "theory of mind". Dette er det gjort forskning på. Og det er ikke tvil om at mange arter evner å tilpasse seg ut fra forståelse av de andre som aktører som "ligner meg". Det å kunne forutsi andres atferd er selvsagt en stor fordel, som åpenbar gir plusspoeng i fitness-regnskapet. En skjære som gjemmer maten, og som oppdager at en annen fugl har sett dette, vil flytte maten. Fordi "den vet" at den andre har sett maten, og kan forutsi at den vil benytte muligheten til å forsyne seg så snart anledningen byr seg. Et zombie-system ville også kunne gjøre dette. Men her må vi tenke inkrementell utvikling. Atferden er basert på innovativ konstruksjon av atferd basert på blant annet fortolkningsskjemaer som forutsier andre aktørers oppførsel. Veien til å erverve et slikt fortolkningsskjema går gjennom projeksjon. Jeg forstår den andres indre liv, ved å projisere eget indre liv på den andres aktøren.

Et zombie-system vil kunne programmeres til å gjøre dette, men da direkte, uten denne tunge veien om selvforståelse av egne indre komplekse prosesser.
Hypotesen her er altså at veien til "målet" er langt mer nærliggende gjennom et system som utvikler erfaring på eget indre liv og projiserer det på andre aktører, og at dette raskere oppnår en treffsikkerhet som er langt mer effektiv enn alle andre alternativer.

Og dette får da full effekt idet vi kommer til fase 3. Det er arter som utvikler evne til omsorg for eget avkom. Da handler det ikke bare om å forutsi den andre aktørens "neste trekk", men om å speile avkommets indre liv i seg selv. Jeg kjenner barnets smerte, gleder og sorger direkte inn i mitt eget emosjonelle system. Her er vi inne på en arena hvor zombie-systemet faller helt gjennom. For her er det nettopp den indre opplevelsen som er den fundamentale drivkraften. Et zombie-system har ingen indre opplevelse. Da er sannsynligheten langt større for at et zombie-system må henfalle til rigide prosedyrer og ritualer for ivaretakelse av avkommet. Evne til empati er det nærmeste vi kommer en direkte forlengelse av prosessen inn i avkommets indre liv. Dette gir en helt annen dynamikk, øker fleksibilitet og innovasjonskapitalen. Så min hypotese er at her er det bevisste system en klar vinner i forhold til et zombie-system.
Kanskje kan vi ta denne videre: Dersom et zombie-system skal kunne gjøre gode gjetninger på hvordan avkommet skal behandles, så vil det fungere dårlig å ta det ut av det blå. Det har jo en egen arv har formet vektingen på preferansene optimalt opp mot fitness. Da har vi jo informasjonen der. Gjetningen er overflødig. Men en måte å implementere dette på er å utvide informasjonssystemet til også å ha kompetanse på egen virkemåte. Altså informasjonsstrukturer om seg selv. Vel, det er vel kanskje definisjonen på et subjekt, informasjonsstrukturer som omhandler eget informasjonssystem. Det er jo en helt klar kandidat til en bevisstehetsillusjon. Så kanskje det er umulig for et zombie-system å handtere disse tingene uten å "våkne opp" fra sin egen zombie-tilstand.

 

Oppsummeringen er at dersom vi tar forutsetninger om at mennesket er et evolvert vesen, slik vitenskapen har erkjent, og vi holder oss til den metafysiske virkelighet som fysikken forutsetter; materialismen, så er dette de mest nærliggende forlagene til hvordan og hvorfor bevissthet har oppstått.

Jeg har også gjennom denne tankeprosessen råket bort i en mulig forklaring på hvorfor de to verdener, som er den indre verden hver av oss opplever og den ytre verden vi erkjenner egentlig er uforenelige størrelser. De er uforenelige fordi de betinges av to uavhengige anskuelsesformer (les fortolkningsskjema). Signalstrømmen fra mitt indre liv handteres av håndteres av fortolkningsskjema utelukkende utviklet for og tilpasset dette formålet. Behovet har oppstått gjennom våre behov for å forutsi og forstå andre subjekter. De anskuelsesformer som er utviklet av denne prosessen, er grunnleggende uforenlig med fortolkningsskjema som er utviklet for å gripe signalstrømmene fra den ytre verden. Dette blir da en vesentlig del av det jeg kaller for "Den store splinten" som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Og det har skapt dualismer av type skille mellom subjekt og objekt, skillet mellom sjel og legeme, skillet mellom ånd og materie. Vi mennesker ser avgrunnen, og har skapt en rekke narrativ som omhandler det.

Denne hypotesen er i så fall et forsøk på en tilnærming som er mer tro mot vitenskapen og kunnskapen i vår tid.