Har mennesket en natur?

Opp gjennom tidene har vi mennesker tendert til å se på oss selv som noe eksklusivt som står utenfor og over resten av naturen. I første omgang har dette gitt oss en form for naturrett til å forvalte naturen rundt oss på egne snevre premisser. I dag er vi i ferd med å møte verdensveggen og mange av oss har vel etter hvert forstått at dette er en fullstendig feil tankemåte.

Men fortsatt strever vi med en utbredt idealisisme som gjerne vil frikoble mennesket fra naturen. I motsetning til resten av naturen skal mennesket kunne forme seg selv på en helt grunnleggende universalistisk måte. En vesentlig basis for dette er ideen om menneskets frie vilje. Dette er den egenskapen som på en måte skal nøytralisere eventuelle arvelige komponenter i vårt atferdsmønster. I kampens hete kan man retorisk benekte at mennesket i det hele tatt har en natur. Dette er jeg uenig i. Min posisjon er et menneske faktisk har en natur. Mennesket lever av naturen, kommer fra naturen og det er natur. Selvsagt avhenger det av hva man legger i begrepet.

Kan det være at noe av vår atferd er arvelig? Hvor mye er arv? Hvor mye er miljø? I løpet av de siste tiår har det norske akademia beveget seg i retning av det man kan kalle «det blanke ark»-teorien. Det har regelrett vært politisk ukorrekt å hevde at mennesket i det hele tatt har en natur. En måte å argumentere for dette synet på er å observere hvordan kulturer kan være fullstendig forskjellige og hvordan mennesket har evne til å tilpasse seg alle mulige slags kulturer og miljøer. Vi mennesker er på mange måter produkter av den kultur vi vokser opp i. Hvordan kan en art som til de grader utviser en slik ekstrem plastisitet ha noen som helst form for instinkter? Et vesentlig moment er at dette har politiske konsekvenser. Ideer om arvelige atferdsmønstre setter grenser for hvor formbart samfunn og mennesket er. Man kan også ureflektert argumentere med at vi mennesker ikke opplever å bli overstyrt av instinkter. Vi opplever fri vilje og at vi kan gjøre det vi ønsker. I verste fall kan dette gå på individet, som da risikerer å bli etisk degradert for sin utilstrekkelighet.

Men er ideen om det blanke ark særlig godt fundert forskningsmessig sett? Om vi går til biologien så har den ingen støtte. Men støtten har gjerne kommet fra sosiologien. Her skal jeg være frimodig nok å postulere min hypotese om hvordan det kan ha blitt slik. Utgangspunktet var en samtale jeg hørte på «Verdt å Vite» en gang, i 2010 hvor blant annet en sosiolog som het Elster deltok. Han gav en god forklaring på hvorfor sosiologien ikke interesserte seg for genetiske forklaringer på menneskets atferd. For sosiologi handler om befolkningsmessige atferdsmønstre. Som eksempel tok de opp fenomenet røyking. En sosiologisk problemstilling her kan være hvorfor det er flere som røyker på østkanten av Oslo i forhold til vestkanten. En annen sosiologisk problemstilling kan være hvorfor det er færre som røyker nå enn for 40 år siden. Det sier seg selv at genetikk har veldig lite med denne type problemstillinger å gjøre. En lege kan være interessert i spørsmålet om hvorfor Per begynte å røyke, men ikke Pål. Her kan arvelige data være interessante for det kan f.eks. være forskjeller i hvor lett man utvikler avhengighet, eller det kan være forskjeller i risikoatferd osv. Poenget her er genetiske data har forskjellig relevans fordi problemstillingen man er opptatt av er forskjellig. Og her forestiller jeg meg et norsk sosiologifag i rivende utvikling og at ideer om arvelig atferd stadig har kommet opp innenfor universitet, på forelesninger og i andre sammenhenger. Og jeg tenker at sosiologistudenter hele tiden har blitt innprentet med at genetikk ikke har noen relevans. Så har det startet en vandrehistorie som har vridd seg fra relevans til en oppfatning av totalt fravær av fenomenet. Dermed har dette etablert seg som en «sannhet» som er både politisk og faglig hensiktsmessig å vedlikeholde. Nå er dette ren gjetning. Men det som ikke er gjetning er at hele det norske akademia regelrett dummet seg ut i da Harald Eia laget sitt berømte hjernevask-program i 2010. Det ble norsk selvgodhet mot resten av verden. For meg ble programmet en øyeåpner i forhold til hvor det norske akademia stod i denne saken. Og jeg må innrømme at jeg ikke ante hvor uglesett min type oppfatninger om dette egentlig var. På begynnelsen av 90 tallet hadde jeg forsøkt meg på en bok om temaet.  Det gikk jo ikke så bra og i dag trøster jeg meg med at dette også kan ha hatt litt å gjøre med at jeg, uvitende og naiv som jeg var, hadde valgt meg et politisk ukorrekt tema. Men jeg har ikke forandret mening og jeg skal være så frekk å hevde at jeg stort sett sitter med løsningen på det hele og den skal jeg nå ta i noen korte resonnementer.

Resonnementet forutsetter at man har evolusjonsteorien og det naturlige utvalg som en del av virkelighetsoppfatningen.

Da kan vi starte med et spørsmål: Kan atferd påvirke seleksjonstrykk? En annen variant av spørsmålet: Kan atferd utgjøre en forskjell mellom individer i forhold til evnen til å spre sine gener? Når vi tenker oss om så påvirker atferd vår evne til å skaffe oss mat og ressurser, vår evne til å håndtere farlige situasjoner, vår evne til å skaffe oss partner, vår evne til å ta vare på avkommet. Kort sagt er atferden fundamental. Selvsagt har vi mange andre parameter som er inne i bildet og som også formes, men atferden er fundamental. Det er intellektuelt selvmord å hevde at atferd ikke har noe å si på alt det som er nevnt. Atferd skaper seleksjonstrykk. Det vil si at dersom det er mulig vil atferdsmønstret være gjenstand for påvirkning av det naturlige utvalg (og det seksuelle utvalg). Men hvordan kan dette være mulig dersom individet er et blankt ark som arv ikke kan påvirke? I det hele tatt har jeg vanskelig for å se for meg hvordan et blankt-ark-individ skal kunne ha noen atferd i det hele tatt? Ta en datamaskin, tøm den for alt minne, inkludert det faste minnet som inneholder alt som styrer maskinens oppstart. Om vi starter den så har vi en blank-ark maskin. Den gjør selvsagt absolutt ingenting. Om vi fyller opp med aldri så mye minne og prosessorkapasitet. Boksen forblir stum og dum for all tid. Blank Ark teorien er en god ide, men den har intet fundament i ideer om hvordan dyrs- og menneskers atferd egentlig blir til. Her må det ingeniørtenkning til.

Dersom atferd skal kunne påvirkes av gener så må det finnes noen mekanismer som gjør det mulig. Her kommer en ny felle inn. For jeg tenker meg at mange forestiller seg dette som programmert i form av instruksjoner til handling, altså det jeg kaller for prosedural atferd. Dette er jo stikk i strid av hva enhver av oss opplever. Vi opplever ikke å bli overstyrt av noen instinkter som forteller oss hva vis skal gjøre, tvert imot opplever vi frihet og mulighet til å velge det vi selv vil. Det er her mange overser et av naturens mest geniale krumspring, nemlig utviklingen av den kreative prosess og evnen til å ta beslutninger. Svaret på spørsmålet er: ja, vi kan velge hva vi vil, men vi kan ikke velge hva vi skal ville. For å si det på en annen måte: Vi er ikke instruert til hva vi skal gjøre, men til hva vi skal oppnå. Det er det samme svaret som på spørsmålet om den menneskelige frie vilje. Hvordan kan det være mulig å velge noe dersom man i utgangspunktet ikke har en vilje å velge med? Min oppfatning er at genene slår inn på verdisiden i beslutningsregnskapet og at de manifesterer seg i vårt sinn som de følelser og drivkrefter som gir retning til våre valg. Den andre dimensjon i vårt beslutningsregnskap er våre kognitive evner og vår virkelighetsoppfatning. Dette er et ekstremt fleksibelt og innovativt system. Dermed forklares menneskets store fleksibilitet og tilpasningsevne. På denne måten får naturen både i pose og sekk. Den har utviklet et system som både er fleksibelt, innovativt og tilpasningsdyktig samtidig som den påvirker atferden gjennom følelsene.

Nå har ikke jeg så stor peiling på antropologi. Men jeg antar at det er forsket både på forskjeller og likheter mellom kulturene. Og da antar jeg at forskjellene handler i stor grad om visuelle uttrykk, levemåter, tradisjoner og forestillinger. Alt dette refererer seg i høy grad til forhold som hovedsakelig tilegnes gjennom det kognitive. Men de påfallende likhetstrekkene finner man i det mer bakenforliggende, det sosiale spill, rollemønstre (ledere, medløpere, menigmann, utstøtte, populære og upopulære). Man finner æres bevissthet, sjalusi, frykt hat vennskap og fiendskap osv.) Veldig mye av dette refererer seg til våre tilbøyeligheter. Og her er sannsynligvis likhetene langt større enn forskjellene.

Spørsmålet om arv og miljø kan besvares med et retorisk motspørsmål. Er det energien eller motoren som driver bilen fremover? Vi innser at spørsmålet er håpløst fordi vi her snakker om et integrert system med mange komponenter. Poenget er at dette problemet løses elegant ved å innse at gener og instinkt er integrert med, og påvirker hvert eneste rasjonelle valg vi mennesker foretar gjennom hele livet, enten i form av aktiverte følelser der og da, eller i form av minne om følelser som er relevante i forhold til det aktuelle temaet der og da. Det som kan være interessant å reflektere over er at denne genetiske tilstedeværelsen i våre liv er så anonym i vårt mentale univers at vi ikke merker den. Mennesket er elegant utstyrt med en illusjon om den frie vilje. Og slik må det sannsynligvis være dersom systemet skal fungere best mulig i forhold til genenes skjulte agenda, nemlig å kopiere seg selv mest mulig.

Da har vi på plass en vesentlig komponent i den menneskelige natur. Den manifesterer seg i vårt mentale univers som emosjoner, eller minner om emosjoner.

Den neste, viktige komponenten handler om vår virkelighetsoppfatning.  En vesentlig observasjon vi kan gjøre er at den er mye mer formbar enn emosjoner. Og det må den selvsagt være. For det er på den måten individet blir i stand til å tilpasse seg sine spesifikke omgivelser og utfordringer. Og mennesket er som kjent ekstremt tilpasningsdyktig i svært varierende miljøer.

Mens emosjonene forteller oss hva vi skal ville, så er virkelighetsoppfatningen avgjørende i å hjelpe oss med å få det til. Men det er ikke dermed sagt at den er hundre prosent plastisk helt uten medfødte forutsetninger. Årsaken til dette finner vi i Ip-teorien og erkjennelsen av at enhver signalstrøm som vi mottar gjennom våre sanser er avhengig av en allerede eksisterende kunnskap for å kunne fortolkes. Uten dette kan ikke informasjon en skapes og kunnskap bli til. Men dersom vi er avhengig av kunnskap for å kunne motta ny kunnskap, hvordan skal vi da i det hele tatt kunne komme i gang? Dette har naturen hjulpet oss med ved å utstyre oss med en rekke funksjoner eller strukturer som gjør det mulig å strukturere signalene slik at de blir mulig prosessere. Immanuel Kant kalte det for anskuelsesformer. Han kom frem til at det måtte finnes minst tolv av dem. De mest kjente er tid, rom og evnen til å assosiere hendelser sammen. Dette gjør det mulig for individet å oppnå en umiddelbar intuitiv oppfatning av signalene, og evne til å gjøre bruk av den informasjonen de gir. Dette gjør det mulig for mennesket å akkumulere erfaringer, og etter hvert også bruke denne kunnskapen til å fortolke nye erfaringer. På denne måten har mennesket (og mange andre dyrearter) en medfødt mekanisme som skaper en bootstrap-effekt i evnen til å tilegne seg kunnskap.
Men her er det også vesentlig å merke seg at våre anskuelsesformer gjennom hele livet alltid vil være fundamental i forhold til hvordan vi ser verden intuitivt. Og de hjelper oss til å kunne se andre abstrakte komplekse strukturer i vårt mentale univers. Innenfor matematikken har vi utviklet kraftige redskap for å kunne visualisere abstrakte variabler og sammenhenger i kurver og former. Dette er ikke tilfeldig, eller nødvendigvis universalt. Det er en mennesketilpasning av komplekse sammenhenger, slik at vi evner å benytte våre medfødte evne til visualisering som redskap til å analysere og forstå sammenhenger langt ut over hva våre medførte evner er utviklet for å gjøre. Dette er en enorm suksess for mennesket, men sannsynligvis også et mentalt hinder, for eksempel innenfor kvantemekanikk.

Da har vi på plass den andre komponenten i menneskets natur, nemlig anskuelsesformene som er uunnværlig for menneskets evne til å kunne forstå verden.

Den tredje komponenten som er verdt å nevne handler om menneskets kreativitet. For å kunne nyttiggjøre seg emosjonene og virkelighetsoppfatningen må individet ha evne til å konstruere opp sin egen atferd basert på dette. Her er evnen til å kunne komme opp med mulige alternativer helt vesentlig. Til dette benytter individet seg av kreativitet, og her er fantasi helt sentralt. Ved hjelp av den kreative prosess blir alternativene til.

Så har vi den fjerde komponenten som jo er evnen til å ta beslutninger. Enhver form for atferd eller handling krever en forutgående beslutning. Min hypotese er at det er nettopp i denne beslutningsprosessen, som jo blir den overordnede, integrerende og oppsummerende prosessen, at menneskets bevissthet blir til.

Og selvsagt er ikke dette alt. Jeg begynte denne refleksjonen med å si at mennesket i all hovedsak er emosjonelt programmert. Det vil si at vi er instruert på hva vi skal oppnå i stedet for konkret på hva vi skal gjøre. Men det vil ikke fungere dersom mennesket ikke har evne til å handle i utgangspunktet. Et nyfødt barn er full av handlinger. Så jo, vi har da også en rekke handlingsinstruksjoner innebygget. Den mest iøynefallende jeg kommer på er det nyfødte barnet som instinktivt leter etter puppen. Men vi har mange slike mekanismer, og felles for dem er at vi har en medfødt grovmotorikks reflekshandling, som deretter finslipes gjennom praktisk øving. Dette finner vi innenfor områder som sex, kroppsspråk, for eksempel det å smile, og kanskje til og med det å bøye seg for den som er stor og sterk og truende. I forlengelsen av dette finner vi vår tilbøyelighet til å ville leke. Barnets første form for lek er kanskje mer eller mindre tilfeldige bevegelser. Hjernen leker seg med å bevege på noe og deretter observere hva som skjer.

En fellesnevner for alt vi har vært innom her er at mye av dette dreier seg om å komme i gang. Det å handle, det å lære, det å forstå ting, det å leke, alt dette er mekanismer som kan betegnes som mentale startmotorer, i kombinasjon med lokal tilpasning til omgivelsene. Og måten dette skjer på former også vår atferd og måte å forstå verden på, for resten av livet.