Hjernevask

Innledning

I 2010, omtrent på samme tid som hjernevaskdebatten raste som verst kom Terje Bongard og Eivin Røskraft med boka «Det Biologiske Mennesket». Forfatterne tilhører den politiske venstresiden. Og boka ser på alle måter ut til å ville adressere det norske politiske miljøet på venstresiden. Helt nederst, bak på omslaget kommer Trond Andersen fra NTNU med følgende kommentar:

Venstresida har vært allergisk mot evolusjonære forklaringer på menneskelig atferd. Denne boka viser at holdningen bør være motsatt: Bare ved vitenskapelig basert innsikt i menneskelige tilbøyeligheter blir det mulig med effektivt samvirke for å skape et bedre samfunn.

Diskusjonen om programserien Hjernevask begynte allerede før det første programmet kom på lufta i våren 2010. I ettertid har dette både blitt klaget inn for PFU, fått priser og gitt mer eller mindre slakt. For meg personlig var serien en stor vekker, ikke på grunn av sitt kontroversielle innhold, men på grunn av den sterke holdningen som finnes blant den humanistiske delen av det norske Akademia. Da jeg i min tid skrev manuskriptet til «Refleksjoner over menneskets natur», var jeg nok rett og slett naiv og ikke klar over disse holdningene. Kanskje dette bidro til at prosjektet havarerte, eller er det bare en passende begrunnelse for et behov jeg har for å benekte at det jeg gjorde den gangen var så dårlig. Nok om det. Jeg synes hjernevask var veldig spennende. Kanskje ble ikke norske forskere særlig pent behandlet, men alt i alt, etter å ha sett gjennom serien på nytt så synes jeg ikke den virker så ubalansert. Og jeg deler heller ikke kritikken av Eia selv. Det bare gav serien en folkelighet. For problemstillingene som tas opp i programmene er, etter min mening både reelle og relevante. Og problemstillingene kom godt frem. Og ingen av programmene var kategoriske i forhold til konklusjoner. Personlig føler jeg at jeg fikk mye nytte av det. Jeg var imidlertid frustrert. For som vanlig mangler en vesentlig komponent i dette. Det er spørsmålet om hvordan sammenhengen mellom gener og atferd egentlig er. Hvordan kan gener være med å påvirke vår atferd? Konkret, på hvilken måte slår dette inn? Og er det ikke slik at menneskets «frie vilje» gjør at vi er frikoblet fra dette? Jeg var frustrert av å mangle en stemme i den debatten, nettopp fordi jeg har noen gode forslag i forhold til akkurat disse spørsmålene. Noen ganger fantaserer jeg om å kunne hatt følgende dialog med Jørgen Lorentzen, under forutsetning av at han ikke er i det retoriske hjørnet:

-          Du sier du er en «svoren tilhenger av evolusjonslæren»?

-          Ja, det stemmer.

-          Det betyr at du har evolusjonsteorien som basis for forståelsen av naturen og også mennesket?

-          Ja, absolutt.

-          OK, hva tenker du er evolusjonens viktigste drivkraft?

-          Ja, det må vel være at de beste overlever?

-          Ja, akkurat. Det er teorien om det naturlige utvalg, ikke sant.

-          Ja.

-          Kan jeg omformulere det slik at det er de mest tilpassede som sprer sine egenskaper best i populasjonen. Og med de mest tilpassede så mener jeg de som har best evne til å reprodusere og få flest levedyktig avkom?

-          Ja, litt komplisert, men det er vel slik det er.

-          Kjenner du begrepet seleksjonspress?

-          Ikke helt, men jeg tror jeg skjønner hva du mener.

-          Ja det ligger jo i ordet. Om det kom en kraftig epidemi, med 80 % dødelighet og som spredte seg hurtig i populasjonen. Det ville jo det bety at kraftig seleksjonspress som former arten veldig hurtig. Er du enig?

-          Ja, det er vel det som ville skjedd.

-          Men derimot hudfarge og intensitet på sol er kanskje et langt svakere seleksjonstrykk. La oss si vi snakker om Nord- Europa, og her kommer en populasjon som innvandrer. De fleste er mørke i huden men noen er litt lysere. Å mangle D-vitaminer er ikke så bra, men ikke nødvendigvis katastrofalt for reproduksjonsevnen. Kanskje det hemmer de mørkeste med bare brøkdelen av en prosent, ikke sant. Slik at her skjer det en filtrering over mange, mange generasjoner. Det er et lavt seleksjonspress, ikke sant?

-          Ja, det høres rimelig ut.

-          OK, da har vi etablert oss et begrep som gjør det mulig å stille et nøkkelspørsmål her. For du er vel enig i at alt som skaper seleksjonspress over tid vil forme en art?

-          Ja, det er jeg enig i.

-          Tror du atferd skaper seleksjonspress? Tror du at måten individet oppfører seg på kan ha sammenheng med evnen til reproduksjon?

-          Jo, når du sier det slik, så er vel det en rimelig antakelse.

-          Følgelig har vi et seleksjonspress på atferd.

-          Jo i forhold til dyr, men dette er nesten utvisket når det kommer til oss mennesker.

-          OK, det er en viktig innvending. Men uansett, om du tenker deg i dag. Vil måten du eller jeg oppfører oss på kunne påvirke vår suksess på kjønnsmarkedet? Svar ærlig nå, tror du det?

-          Det ville vel vært intellektuelt selvmord å hevde noe annet.

-          Akkurat, så seleksjonspresset er ikke blitt borte, heller ikke når det gjelder oss mennesker. Det påstås i programmet her at rundt 20 prosent av landets 40-årige menn ikke har barn. Det er etter min mening en kraftig indikasjon på ar evolusjonen er fullt virksom.

-          Jo, men det er jo ikke nedarvet atferd vi snakker om nå. Dette handler jo om hvor smarte vi er, hvor flink vi er rent sosialt, ikke sant?

-          Jo, men det er jo et seleksjonspress på egenskapen smart og sosial kompetanse.

-          Men det kan jo læres.

-          Ved hjelp av?

-          Hva mener du?

-          Hva bruker vi til å lære?

-          Hjernen mener du?

-          Ja, så en mer velfungerende hjerne, desto bedre forutsetninger. Er det forskjell på menneskers evne til å lære?

-          Ja, men det kan jo handle om miljøpåvirkning.

-          Hvorfor har mennesket så stor hjerne? Hvilket seleksjonstrykk skapte menneskets store hjerne?

-          Det kan vel være mange grunner til det.

-          Vel, som det nevnes av Anne Campbell i programmet så er hjernen kroppens mest kostbare organ. Den krever 20 % av all energi kroppen forbruker, på tross av at den kun utgjør 2 % av massen.  Og den krever store mengde proteiner. Det er faktisk en av hypotesene til at Homo Erectus fikk slik suksess, ved bruk av ild. Det gjorde det mulig å nyttegjøre seg kjøtt på mye mer effektiv måte. Og det skapte igjen grobunn for ytterlige hjernevekst. Nok om det, du tror vel ikke dette er tilfeldig. Hjernens størrelse er anriket frem av et seleksjonspress. Det vi ser av sammenheng, er at jo større hjerner jo mer sosiale dyr. Og jo mer sosial flokken er, desto mer betyr atferden for reproduksjon. Er du åpen for denne hypotesen, at sosialt samspill krever mye hjerne, samtidig med at de mest sosialt kompetente, hadde større sannsynlighet for reproduksjonsmessig suksess. Du kan ikke påstå at det er intellektuelt selvmord å være åpen for en slik hypotese?

-          Nei

-          Har du noen bedre hypoteser?

-          Egentlig ikke. Hjerne og atferd henger jo nøye sammen. Vår hjerne er veldig stor. Ergo har det vært seleksjonspress som favoriserer en stadig større hjerne. Men mitt poeng er at jo større hjernen er desto mer fleksibelt og plastisk er individet til å gjøre hva det vil, og ikke bundet av genetisk programmert atferd.

-          Ja, fleksibiliteten er jeg enig i, men jeg tror ikke det er tilstrekkelig til å avfeie genenes innflytelse. Og her er vi inne på hva som kan være mitt forslag til løsning på denne ligningen.

-          OK, hva er det?

-          Vel, vi er nå begge enige om at også vår store hjerne er formet og fremdyrket av det naturlige utvalg. Må jeg også her få trekke inn det seksuelle utvalg. For dersom atferd har mye å si, så må jo en del av dette handle om spillet kjønnene i mellom, og hva i dette spillet som gir suksess.

-          Vel, denne er jeg mer skeptisk til. Men hva er nå ditt forslag?

-          Da må vi gå på en grov analyse av hvordan atferd blir til. Min tilnærming der er å analysere selve beslutningsprosessen. For det ligger beslutninger bak nesten all atferd. Følger du meg i det?

-          Ja, beslutning, eller valg er viktig. Og poenget mitt er at mennesket er fleksibelt og kan velge hva det måtte ville.

-          Helt riktig. Vi velger hva vi vil. Men kan vi velge hva vi skal ville? Kan vi velge vår egen vilje?

-          Ja, det det kan vi selvfølgelig.

-          Med hvilken vilje gjør vi det valget? For du påstår vel ikke at et viljeløst valg er et reelt valg?

-          Nei, nå spør du vanskelig. Jeg må tenke meg om. Jeg må innrømme at disse begrepene valg og vilje blir litt flytende for meg. Men du har vel rett i at uten vilje så er valg umulig.

-          Ergo kan den grunnleggende viljen ikke velges. Det finnes nok noen mellomstadier, men det basis grunnleggende, det vi vil, det kan ikke velges.  Hva tror du det er? Hva snakker vi om nå?

-          Vi snakker om viljen, jeg skjønner det, men om du spør meg hva vilje er, så må jo det handle om en slags drivkraft til hva vi vil… nei, nå snakker jeg i ring her... Jo jeg vet det, det er preferansene våre.

-          Ja, riktig, og hva er det? Eller for å spørre på en annen måte. Er det det kognitive systemet i hjernen vi snakker om?

-          Det kognitive, altså alt det som har med fornuft, logikk, kunnskap, resonnement. Jeg har på følelsen av at alt dette kun handler om å lære, skape oss en virkelighetsoppfatning, erkjennelse osv. å gjøre. Nei, det må jo være noe dypere enn fornuften.

-          Vet du at noen har foreslått at hjernen vår er naturlig tredelt? Vi har det vi kaller for hjernebarken. Det er den øverste delen av hjernen og dette er den største delen av hjernen. Her er alle de kognitive funksjonene lokalisert. Så har vi et område i midten. Det er det vi kaller for det limbiske system. Det limbiske system har vi til felles med alle pattedyr. Hjernebarken derimot varierer i størrelse. Innerst inne finner vi en kjerne som det limbiske system har utviklet seg utenpå. Det kalles ofte for krypdyrhjernen.  Det limbiske system er det spennende her for det er opphav til det meste av emosjoner. Organismer kan opprettholde livsfunksjonene uten både hjernebark og det limbiske system, men ikke uten krypdyrhjernen. Krypdyrhjernen regulerer kroppsfunksjonene, blodtrykk, puls, pusting, temperatur, glukosenivå osv. Men hos oss og pattedyrene skjer dette i nær integrasjon med det det limbiske system. Til sammen skaper dette det vi opplever i vårt mentale landskap som emosjoner eller følelser. Ta og kutt alle forbindelser mellom det limbiske system og hjernebarken (lobotomi), tror du det individet sliter med å ta beslutninger?

-          Gjør de det?

-          Uten følelser er ikke beslutninger mulig. Tenk analytisk på beslutningen. Beslutninger handler om det vi vet, men uten at vi vet hva vi vil, så er ikke beslutning mulig. Ta en datamaskin, pump den med all verdens kunnskap og prosessorkraft. Den kan ikke ta en eneste beslutning bare med dette. For den vet ikke hva den vil.

-          Jo, det høres rimelig ut at emosjonene påvirker dette.

-          Jepp, og her er elefanten i rommet. Dette, min venn, det er genenes språk i det mentale landskap. Som du ser. Genene kommer ikke til deg, hverken som språk eller som instruksjoner. Genene leverer viljen. Så er det opp til deg, eller ditt kognitive system å konstruere opp den strategien som best ivaretar denne viljen. Følgelig har du helt rett i din opplevelse av at, vi jo er fullt ut fleksible til å gjøre, akkurat som vi vil. Og når vi får det til, så belønner det emosjonelle systemet oss med glede i form av dopamin, eller nytelse i form av serotonin. Dette er kjemi. Bli født på en øde øy, totalt uvitende om sex, blant en flokk med jenter. Null kunnskap om forplanting. Sannsynligheten er stor for at naturen dirigerer deg den riktige veien likevel. Genene har en agenda med deg. Og den handler om reproduksjon. Til det trenger du å spise, leke, lære, sosialisere, finne mat, finne drikke, imponere, kurtisere, flørte, pule, passe på barnet, dyrke frem den lille. Alt dette er emosjonsdrevet. Det er noe vi har lyst til. Det er derfor vi gjør det. Og følelser er mangfoldige, og forskjellige i styrke. Men de har en profil som er formet gjennom utallige generasjoner med naturlig og seksuell seleksjon. De er finslipt for reproduksjon. Og jo smartere individet er, desto større er sannsynligheten for å kunne respondere på disse emosjonene på den mest adekvate måten, som gir den etterlengtede kjemiske belønning. Biproduktet sett fra individets ståsted er barn.

-          Men du kan ikke bevise at det er slik?

-          Nei, men jeg kan bevise at du «ser rødt» når du hører biologiske forklaringer. Det gir vel en viss uvilje mot dem. Hvor kommer den fra? Er den fra det kognitive systemet, eller fra det emosjonelle? Men, jeg er enig med deg at noe absolutt matematisk bevis på dette finner vi aldri. Men jeg regner sannsynligheten som stor. Hvilken hypotese har du i forhold til hva som skaper menneskets atferd?

-          Det finne sikkert andre alternativ, men det har jeg ikke satt meg inn i.

-          OK, innen noen kommer med en konkurrerende hypotese, så holder jeg meg med denne. Og jeg mener å ha vis deg nok dybde i dette til at det ikke kan karakteriseres som intellektuelt selvmord å være åpen for en slik hypotese. Dette er gjennomtenkt.

De mer grunnleggende spørsmålene

1)      Er det mulig å foreslå/påvise mekanismer som viser hvordan nedarvede strukturer slår inn på menneskets handlingsmønster, også når mennesket handler rasjonelt?
En annen måte å stille spørsmålet på: Kan alle elementer som påvirker det rasjonelle valg tilskrives empirisk informasjon og logiske slutninger?
Mine forslag til svar på disse spørsmålene ligger i det konseptet jeg har utviklet som heter atferdsdualisme og emosjonell programmering.

2)      Hva er årsaken til at biologer og sosiologer ikke forstår hverandre? Forklaringen kan kanskje ligge her.

3)      Er biologenes syn på menneskenaturen en trussel mot våre oppfatninger om menneskeverd og likhetsidealer? Min respons på dette spørsmålet.

4)      I våre bestrebelser på å skape det mest mulige samfunn, kan en feil oppfatning av menneskenaturen være med på å ødelegge for våre muligheter til å realisere det best mulige resultatet?
Min oppfatning er at det er motsatt. Jo mindre vi vet om menneskets natur, jo mindre refleksjon vi har på at mennesket faktisk har en natur, desto større er muligheten for å bomme i måten vi innretter samfunnet på. Jo bedre virkelighetsoppfatning, desto mindre sannsynlig er det at vi tar gale beslutninger. Det er dette som er rasjonalitetens grunntese.

 

Episode 1 Likestillingsparadokset

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/614057

Før jeg går på denne problematikken er det viktig for meg å poengtere mitt syn på likestilling, biologisme, menneskeverd og etikk generelt. Jeg har et positivt forhold til både kvinner og feministiske verdier. Og selvsagt har jeg ingen skjult agenda om å skulle presse noen grupper inn i noen som helst slags roller. Min politiske filosofi er tvert imot kjemisk fri for den slags.

Jeg vil også påpeke mitt syn på mangfold og min beundring for forskjellighet generelt. Et gjennomtenkt etisk menneskeverd tillater meg å beundre forskjeller mellom mennesker uten å være redd for tap av etisk verdi.

Det såkalte norske likestillingsparadokset handler om en motsatt sammenheng mellom likestilling i samfunnet og kjønnsmessig yrkesvalg. Menn tenderer mer i retning av å velge tekniske yrker, mens kvinner tenderer mer i retning av yrker orientert mot mennesker. Programmet fikk en del kritikk for tendensiøs klipping, slik at det er vanskelig å trekke noen endelige konklusjoner om hvor forskerne egentlig står i saken. Særlig de norske forskerne med noen unntak, fremstår som smale og ensidige. Det er forhåpentligvis ikke hele sannheten.  I etterkant kom det en debatt på Verdt og Vite, mellom Jørgen Lorentzen og Jan Terje Lifjell, og den er jo litt mer nyansert. Jeg har to hovedinntrykk fra denne debatten. Den ene er at Jørgen Lorentzen ikke forstår evolusjonsteorien slik jeg gjør det. Den andre er at man har sauset sammen forskjellen mellom absolutte kjønnsforskjeller og gjennomsnittsforskjeller mellom kjønn. Jørgen Lorentzen snakker delvis om absolutte kjønnsforskjeller og generaliserte kjønnsforskjeller. Om dette er det samme går ikke helt klart frem.  Jeg tar utgangspunkt i at det er det samme. I så fall har vi nok en skinnuenighet her. For mitt inntrykk er at det er ingen biologer eller natur-viter i dag som påstår at det er absolutte forskjeller på kjønnene i forhold til hverken atferdsmønster eller hjernefunksjoner. Begge kjønnene har de samme hjernefunksjonene. Dersom det er dette Lorentzen etterspør har han helt rett. Det biologer og evolusjonspsykologer snakker om er gjennomsnittsforskjeller i atferdsmønstre. Det vil si at normalkurvene for menn og kvinner på noen områder er forskjøvet i forhold til hverandre.

Mitt inntrykk er altså at Lorentzen her driver med stråmannsargumentasjon.  Altså, han argumenterer mot påstander som ingen har fremsatt.

Det hadde jo vært interessant å ta debatten her litt ned på jorda og undersøkt om han aviser at slike gjennomsnittsforskjeller finnes.

Lorentzen forsøker seg også på å avvise likestillingsparadokset ved å henvise til at kvinner nå også dominerer legeyrket og juss. Men han blir arrestert av programlederen som påpeker at dette også i høysete grad også er menneskeorienterte yrker. Og her vil jeg legge til at det samme gjelder politikk og ledelse. Men alle disse yrkesgruppene er også assosiert med høy lønn og status. Det tiltrekker også menn. Og som jeg har påpekt tidligere, så er det ikke unaturlig å finne kvinner i sentrale lederposisjoner, ikke bare i vår tid og i vår kultur, men til alle tider og i svært mange kulturer.  I gjennomsnitt dominerer nok menn. Det har nok sin forklaring i alfa-hannkulturer hvor kjønnsroller ofte sementerer seg slik i kulturen. Men, som tidligere nevnt, kulturer har et kaotisk utviklingsforløp og det er absolutt ingenting egenskaper med kvinner som hindrer dem i å bli de beste ledere, så historien har selvsagt mange eksempler på dette.

Evolusjonsbiologienes forklaring på likestillingsparadokset er både enkel og forståelig. Jo friere et menneske er, desto mer vil det tendere i retning av å forfølge sine egne interesser. Og dette slår da også ut i yrkesvalg. Lorentzen prøver seg på å underslå betydningen av spørreundersøkelser. Men den undersøkelsen Dr. Richard Lippa gjorde handler jo om kartlegging av interesser. Og jeg har vanskelig for å se at det skulle være så vanskelig å utforme en undersøkelse som tar høyde for det meste av metodiske feil, ved å stille enkle spørsmål om interesser. Det er lite her som tyder på interesse av å gi uærlige svar. Folk snakker jo villig vekk om sine interesser. Muligens kan utvalg og slike ting kritiseres. Men om utvalget ikke er tilfeldig så skulle jo ikke det slå ut på kjønnsforskjell innenfor utvalget. Men, uansett, har må man ta utgangspunkt i at dette holder vitenskapelig mål. Og undersøkelsen viser altså klare kjønnsforskjeller i interesser på tvers av kulturer.

Hvorfor velger da kvinner i utviklingsland mer likestilt (les mer mannsdominerte yrker) enn i Norge og USA? Sannsynligvis er de mer rasjonelle i sine valg enn sine norske og amerikanske medsøstre. Jeg kaller det for mindre biologinært.  Livet er hardere. Penger er viktigere. Man forfølger ikke det man har lyst til, men, lar fornuft og kreativitet få større innflytelse og velger det som gir det beste perspektivet for et godt liv.

På meg virker dette som en plausibel forklaring.  Den beste mot-forklaringen til Jørgen Lorentzen er at dette dreier seg om lønn. Menn ser fortsatt på seg selv som hovedforsørgere og lar lønn være mer styrende for sine valg. Og det er jo det eneste saklige forslaget som kom fra den siden. Ingen andre hadde noen forklaring. Og jeg tror faktisk at dette er en hypotese som kunne ha blitt forskningsmessig verifisert. Man kunne for eksempel gått ut med en spørreundersøkelse mot mannlige ingeniører med spørsmål som avdekker om de har valgt bort sosialt orienterte yrker som de var mer interessert i og valgt ingeniøryrket i stedet, nettopp på grunn av lønn. Innen en slik undersøkelse foreligger så må jo selvsagt også Lorentzen arresteres for å spekulere.  Jeg gjetter på at resultatet av en slik undersøkelse ville blitt en negativ bekreftelse på hypotesen. Men da tenker jeg spesielt på menn som har valgt tekniske yrker. For saken er at sosialt orienterte menn, absolutt har muligheter til å gjøre god karriere med høy lønn i sosialt dominerte yrker. De kan bli ledere, leger, advokater, konsulenter, selgere, forskere, psykologer, politikere, skuespillere, lærere osv.  Jeg gjetter på at menn som blir ingeniører går i den retning som en kombinasjon av interesser, talent, realiserbarhet og yrkesmuligheter. Og da kommer jo lønn inn som en del av dette. Men om det har avgjørende betydning i forhold til interesse tviler jeg på. Men her kan jeg ta feil.

Uansett sier jo dette ingenting om hvorfor en større andel kvinner i u-land velger ingeniøryrker. Den «Biologiske» forklaringen er altså at lønn her overstyrer preferansen. Men hvorfor skulle kvinner i u-land være mer opptatt av lønn enn sine mer likestilte medsøstre i Norge? Burde ikke preferansen for lønn nærme seg i et likestilt samfunn? Hvorfor har ikke det skjedd? Det hele koker ned til at dette enten har med kjønnsroller å gjøre, eller det har med biologi, eller det har med begge deler å gjøre.

Evolusjonspsykologenes svar er at det nok har med begge deler å gjøre. Det er ingen som benekter at det fortsatt finne sosiale kjønnsrollemønstre i dag. Jeg vil da hevde at disse kjønnsrollemønstrene nok har en biologisk opprinnelse. Men det vil ikke si at de er skrevet i stein. Men jeg vil også hevde at individets interessemønster er en vekselvirkning mellom emosjonell programmering, rollemodeller, forventninger, idealer og tilfeldigheter. Å dekomponere dette på individnivå er nesten umulig.

Men at emosjonell programmering er en komponent i dette indikerer for eksempel Trond Diseths forskning på barns preferanse for leker, ved rundt 9 måneders alder. Og ikke minst Simon Baron-Cohen. Det var han som forsket på nyfødte hvilke ting de ser mest på i forhold til, kjønn. På ene siden en mekanisk ting, andre siden et ansikt. Gutter så i gjennomsnitt mer på det mekaniske, mens jenter så i gjennomsnitt mere på ansiktet. Han hadde også forsket på kjønnsforskjeller i testosteronnivå i fosterlivet. Sammenheng mellom språkutvikling og testosteronnivå (omvendt, mindre testosteron, bedre språkutvikling). Jenter som har fått for mye testosteron er interessert i mer maskuline leker.

Jeg tenker at det er for enkelt bare å avvise denne forskningen bare fordi den ikke passer inn med gjeldende norsk oppfatning. Her har jeg Lorentzen og andre forskere mistenkt for å argumentere mer ut av ideologi. Er det slik som det blir antydet i programmet at man er tendensiøs i sin tilnærmelse til forskningsresultater? Det er ingen bra holdning forskere å ha. Lorentzen angriper Jan Terje Lifjell for å trekke inn forhistorisk tid. Dette kaller han for «spekulasjoner». Dette minner meg om kreasjonister som Ken Ham og Kent Hovind. Hovind sier at alt vi vet når vi ser fossiler er at «it died». Alt annet er «spekulasjoner». Når retorikeren angriper andres tanker opererer det gjerne med sort-hvitt absolutter. Det vi kan se vet vi, alt annet er spekulasjoner. Dette slår selvsagt godt som masseagitasjon. Det modne mennesket har en gjennomreflektert erkjennelsesteori. Alt er sannsynligheter. Alt har en usikkerhet heftet ved seg. Spørsmålet er bare å klare å skille det sannsynlige fra det usannsynlige. Det gjelder også det vi ikke har direkte observerbar tilgang til. Som for eksempel fortiden. Tålmodig kan man systematisere andre nålevende dyr. Man kan systematisere sporene fra fortiden, forsøke å legge puslespillet så konsistent som mulig, gjøre forsiktige slutninger, innhente informasjon fra alle tilgjengelige kilder, bygge overordnede hypoteser og teorier, bekrefte og avkrefte. Det er det som er vitenskap. Her holder man frem den teorien som ser mest sannsynlig ut akkurat nå, vel vitende om at det også er en sannsynlighet for at den kan kullkastes senere. Det er en del av vitenskapen. Det er en del av det å være et modent menneske å kunne forsone seg med å leve med usikkerhet. Det er bare uvitende, fanatikere og retorikere som lever i en illusjon om noe annet.

Med et slikt, irrasjonelt og uvitenskapelig utgangspunkt, finner det jeg betenkelig at Lorentzen er en «svoren tilhenger av evolusjonslæren». Hvordan kan vi vite det, uten å «spekulere»?

Men om vi har utgangspunkt i evolusjonsteorien, så vil jeg påstå at det er nærmest intellektuelt selvmord å påstå at ikke atferd skulle bli gjenstand for utforming av det naturlige utvalg. I programmet poengterer Anne Campbell dette faktum på en brilliant måte.

Mitt bidrag opp i det hele er fokus på hvordan menneskelig atferd er formet av vår biologiske fortid, samtidig som vi mennesker opplever å ha fri vilje. Her foreslår jeg mitt konsept som heter atferdsdualisme, som en løsning på det hele. Du finner mye av det forklart også her og her.  Nøkkelbegrepet er emosjonell programmering.  I forhold til kjønn så betyr det at kjønnene har gjennomsnittsforskjeller i forhold til emosjonell profil. Den kognitive kapasiteten er den samme, kanskje med noen nyanseforskjeller, men det er usikkert. Det betyr i klartekst at det ikke er å forvente noen forskjell på kjønnene i forhold til hva man er kapabel til å gjøre, med unntak av de begrensinger og muligheter som forskjeller i fysisk utforming utgjør. Men rent mentalt er det ikke noen forskjell. Når kjønnene likevel oppfører seg gjennomsnittsforskjellig så har dette sammenheng med at de emosjonelle profilene er gjennomsnittsforskjellige.

Årsaken til gjennomsnittsforskjellen er å finne i seksuell seleksjon. Menneskets spesielle utviklingshistorie gir forklaring på en del menneskelige særegenheter. Mennesket ligger midt mellom arter med store størrelsesforskjeller og små størrelsesforskjeller. Mennesket er bluferdig, og menn har mer omsorg for barn. Alt dette og mye mer lar seg forklare ved hjelp av seksuelt utvalg i kombinasjon med menneskets særegenheter, som jo i all hovedsak dreier seg om en stor hjerne og et sturt hode. I det store og hele så passer menneskets atferdsmønster som hånd i hanske med dette. Særlig på området seksualitet som jo egentlig har en rekke rariteter i seg, så kan ikke dette forklares annet enn i lys av evolusjonsteorien. Hva kan for eksempel kjønnsforskjellen i forhold til sjalusi komme av? Hvilken kulturell mekanisme skulle være årsak til en slik forskjell. Er det ikke rart at dette er en emosjonell forskjell mellom kjønnene som nøyaktig forutsies av teorien om seksuelt utvalg? Og igjen, det vi påtreffer er emosjonelle forskjeller. Genenes «skjulte agenda» går direkte på vår vilje. Men hvordan vi forholder oss til det avhenger av omgivelsene og våre kognitive ressurser.

 

Episode 2 Foreldrepåvirkning

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/618516

Verdt å vite i etterkant av programmet

Programmet avdekker uenighet mellom det norske etablerte miljøet og amerikanske og engelske forskere som har kommet frem til andre resultater. Det er å bemerke at en norsk forsker som var uenig med majoriteten måtte overtales sterkt for i det hele tatt å stille opp. Hva er det å være redd for? Det er et minus i karakterboka for den norske elite og akademia.

Uenigheten er ganske vidtrekkende. Mens norske miljøer hevder at foreldre har avgjørende betydning på hvordan barnet blir, så er de utenlandske forskerne langt mer tilbakeholdne. Det er ikke dermed sagt at ikke barn påvirkes av omgivelsene. Det gjør de så absolutt. Men det som betyr mest her er vennemiljøet. Og et argument her er veldig lett å forstå dette med evolusjonens briller. Vennene handler om barnas fremtid. Det er her individet til slutt skal finne sin plass, finne sine styrker og svakheter og finne hva det er flinkt til. Foreldre er fortiden. Deres innflytelse på omgivelsenene avtar i fremtiden. Da er det ikke rart at individet er emosjonelt programmert i forhold til å utvikle kompetanse på fremtidens miljø. Det er opplagt at de som lykkes best i venneflokken, jo også er de med størst mulighet til å spre sine gener.

Personlig har jeg utallige ganger reagert på foreldre som jeg oppfatter som masete og overstyrende i forhold til barna. Vi har nok etter hvert utviklet en kultur hvor barnas suksess eller mange på sådan, i alt for høy grad tilskrives foreldrene. Dagens foreldre er langt mer stresset og involvert en f.eks. jeg var i samme fase av livet. Men kanskje var jeg for tilbaketrukket. Men det er en annen sak.

Jeg merker meg programmets siste kommentar som er at hvis du ønsker å skaffe deg et barn som du vil forme, så skaff deg heller en hund.

Min kommentar til det hele begynner nok med det som alle er enige om. Det er snakk om et samspill mellom genetisk arv på den ene siden og miljø på den andre siden. Mekanismene som er involvert i dette er svært komplekse med en rekke selvforsterkende prosesser. Dette er det jeg kaller for en kaotisk utvikling. En vesentlig lærdom av programmet er at jo friere individet får utvikle seg desto mer vil det gjenspelle egne gener og egen natur. Og dette er også noe som egentlig er veldig logisk. På den annen side så ville jo individet aldri kunnet utvikle seg uten omgivelsene. Og individet er fullstendig avhengig av sosiale relasjoner for å kunne fungere normalt. Det som også er opplagt er at foreldre eller omgivelsene kan ha avgjørende ødeleggende innflytelse på individets utvikling. Barn som vokser opp i et fiendtlig miljø, blir utsatt for vold, misbruk eller omsorgssvikt kan få alvorlige skader for resten av livet. Så ja, omgivelsene kan ha nesten hundre prosent påvirkning i form av destruktiv påvirkning og selvsagt også beinhard kontroll. Dette er å sammenligne med den japanske Bonsai tradisjon, hvor man klipper etter bestemte teknikker for å skape mini-tre i potter. Selvsagt kan man ved hjelp av nitid kontroll forme mennesker. Men hvor går den etiske grensen for dette? Jeg tenker at mange foreldre sannsynligvis går forlangt i forsøket på å leve ut sine egne drømmer og forestillinger gjennom å tvinge sine barn inn i former som de ikke har valgt selv. Min etiske grunntanke er at ethvert individ er autonomt, det eier sin egen kropp og sitt eget liv. Selvsagt skal barn oppdras slik at de evner på best mulig måte å samspille med sine omgivelser. Men alle forsøk på å kontrollere livsveien utover dette må karakteriseres som både uetisk og egoistisk.

Sannsynligvis er det slik at foreldres muligheter til å påvirke barn med akseptable virkemidler avtar med alderen og faller kanskje ned mot en forholdsvis lav prosent fra 10 års alder og oppover. Kanskje burde man innføre begrepet verdig oppdragelse. Det vil si at etter hvert som barnets kognitive evner utvikles, så skal all påvirkning gå gjennom denne funksjonen. Jo eldre barnet blir, desto mer skal man appellere til barnets egen evne til å resonnere, som utgangspunkt for påvirkning.

Episode 3 Homofili

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/620038

Debatt i Verdt å Vite
Her er det igjen vesentlig å påpeke at debatten er forurenset av en sammensausing mellom moral og homofili som fenomen. Det virker som om at selv akademia ikke klarer å sortere dette ut på noen god måte. Det er vel også grunnen til at f.eks. en av programmets deltakere Professor Nils Aksel Nissen hevder at dette bør man ikke forske på. I den påfølgende debatten er han mer nyansert, men hevder likevel at dette bør man ikke forske på fordi en homofil ikke skal være nødt til å forsvare sin livsstil på noen måte. Den moralske delen av dette er jeg selvsagt helt enig i. Jeg har selv vært i diskusjon med kristne som hardnakket hevder at homofili er noe «man velger». Det handler jo om et rent ideologisk ståsted. Så kan homofile ansvarliggjøres fordi «de har valgt det selv». Så kan man utvikle kvasi medisinske eller religiøse metoder for å «behandle» dette. Så kan man bygge opp en industri rundt det og tjene penger. Og selvsagt har jeg nok sett for meg at homofile ville hevde det motsatte i et forsøk på å forsvare seg mot dette.

En generell aksept av homofili i samfunnet basert på en etikk med menneskeverd og likeverd i fokus, vil nøytralisere hele denne problematikken. I vårt samfunn kan vi skryte av langt på vei å være der i dag.

Men det er jo ikke for å avgjøre slike kvasi-moralske diskusjoner at vi er interessert i selve fenomenet homofili. Dette handler om noe som er langt viktigere enn det. Det handler om å forstå selve menneskenaturen. Mye av dette er hjerneforskning. Og nettopp hjerneforskningen kan takke avvik og hjerneskader for mye av den kunnskapen vi har oppnådd i dag. Dette har med å forstå måter man klarer å få ut informasjon på. Som gammel radio og TV reparatør har jeg koblet ut mangt og mye, laget feil med vilje, kort og godt for å lære om hvordan systemet oppfører seg. Et hjerneslag eller en skade som medførte at et individ ble blind. Om man samholdet dette med den fysiske skaden i hjernen, så forteller det etter hvert hvor synssentret ligger. Sånn er det også med homofili. Det er en inngang til å kunne studere forskjeller, for der igjennom å kunne lære enda mer om hvordan f.eks. Menneskets seksualitet er skrudd sammen. Dette er uvurderlig lærdom som til slutt kan få stor nytteverdi for hele samfunnet. Derfor er vi også interessert i homofili.

Mesteparten av mine spekulasjoner om homofili ellers, finner du her.

Episode 4 Vold

Debatt Verdt å Vite

La meg begynne denne refleksjonen med å slå fast et vesentlig etisk prinsipp. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom er og bør. Etikken er frikoblet fra det som er. Empatisk etikk har et klart standpunkt mot vold. Det gjelder uansett om dette er av naturen eller ikke.

Jeg kan ikke la være å komme med et direkte svar på Eias innledningsspørsmål: Har vi et voldsinstinkt?

Min umiddelbare reaksjon er at ja, og det heter aggresjon. Og aggresjonens mest nærliggende strategi er vold. Det er den biologinære måten å forholde seg til egen aggresjon på. Aggresjon er ikke et instinkt på den måten at det handler om instrukser til atferd. Menneskers og dyrs måte å forholde seg til aggressive impulser på blir til i form av atferd som tilpasses den enkelte situasjon. Her opptrer aggresjonen som en emosjonell impuls.  Individet forholder seg til impulsen ved å trekke inn kognitive og kreative ressurser i varierende grad. Alt sammen forsterkes og dempes av kultur og selvkontroll, noe som også handler om kognitive ressurser. Aggresjonen opptrer selvsagt også i en mikstur med andre tilbøyeligheter som dominans, stolthet, massesuggesjon, frykt, seksualitet, heroisme, sadisme eller oppmerksomhet. Selvsagt opptrer også vold rent instrumentelt, altså som en bevisst strategi for handling for å oppnå et eller annet.

Så langt jeg kan se er det tre aspekter som er interessant her:

1)      Er det en sammenheng mellom kjønn og vold?
En antydning til besvarelse på spørsmålet gis ved å sammenligne mennesket med andre arter. Her viser jeg til en spesiell sammenligning i forhold til kjønnsforskjeller i forhold til fysisk størrelse. Jo større forskjell det er på kjønnene desto skarpere er rivaliseringen mellom hannene. Jo skarpere rivaliseringen er, desto mere vold er involvert. Og da er det først og fremst hanner som selekteres for fysisk styrke, kompetanse på bruk av vold og vilje til å bruke den.  Men igjen er det vesentlig å påpeke at dette er gjennomsnittsforskjeller. Kvinner bruker også vold. Og kanskje i vår kultur er akkurat dette både et følsomt og underkommunisert tema, særlig i forhold til barn. Og nettopp her er det man skulle forvente at nettopp kvinner er mer aktive enn vi liker å tro, fordi kvinner er fysisk sterkere enn barn. Da blir dette et plausibelt virkemiddel også for kvinner.
Uavhengig av dette går det vel frem av programmet at vold blant menn er overrepresentert i alle kulturer.  Det vil si at menn er overrepresentert både som voldsutøvere og som voldsoffer. Dette stemmer jo nøyaktig med teorien om det seksuelle utvalg. Det grunnleggende er at vi har bakgrunn i en art som har millioner av års tradisjon for at hanner konkurrerer om hunner, og at i dette spillet så er vold et vanlig innslag. Den gode nyheten er at det ikke er noen determinisme i dette. For vi mennesker har som sagt utviklet et kolossalt potensiale til rasjonalitet.  Her er det nettopp muligheten til å overstyre våre biologinære emosjonelle programmering som muliggjør menneskets evne til å skape og utvikle det siviliserte samfunn. Og jo mindre voldelig et slikt samfunn er desto sterkere og mer tilpasningsdyktig blir samfunnet.

2)      Sammenhengen mellom kultur og vold?
Først og fremst vil referere til mine forestillinger om hvordan biologiske tilbøyeligheter kan slå inn i og forme kulturer.  Richard Nisbetts såkalte drittsekkeksperiment viser vel med all klarhet hvor dypt dette kan gå. Det går altså helt ned til styrken på de fysiologiske reaksjoner som følge av aggresjon. Og dette er interessant for det åpner igjen spørsmålet om hvordan dette skjer? Kanskje har vi her å gjøre med epigenetikk hvor hele komplekser av gener velges ut som svar på individets utfordringer. En mer fiendtlig verden og vi blir innenfor et genetisk tidsvindu konfigurert med en mer aggressiv profil. Men det er jo ikke sikkert at det går så dypt. Kanskje har dette med stimulering eller manglende stimulering av visse hjernefunksjoner å gjøre. Er slik kunnskap viktig? Ja selvfølgelig.  Det forteller oss hvilket mulighetsrom vi har i forhold til å dempe voldstendenser hos enkeltindivider.  Dette er den rasjonelle tilnærmingen til problemet. Ved å forstå volden og alle mekanismer som ligger i dette, sett fra alle synsvinkler, så kan vi legge de beste strategier i forhold til å dempe problemet. Her mener jeg samfunnet ikke kan tillate seg noen form for strutsestrategi. Vi må se trollet i hvitøyet. Først da er vi bevæpnet med de beste muligheter til å kontrollere trollet. Og det er opplagt at forskjellige kulturer opp gjennom tidene har evnet å forholde seg til dette på forskjellig måte. Og det har ført til at det er enorme forskjell på voldsnivå i forskjellige kulturer. Dette er fordi kulturutviklingen har en kaotisk natur.  Prosesser forsterker seg selv. Æreskulturer forsterker seg selv, ofte til det absurde. Men fredskulturer forsterker også seg selv. Vi så holdningsforskjellene mellom Nord og sørstatsfolk. I nord er det omtrent som hos oss. Vi har normer mot vold. I vår kultur regnes det det rett og slett skammelig og umodent å ty til vold.
I Æreskulturer er det motsatt. Der blir det skammelig og nedverdigende dersom man ikke tyr til vold og forsvarer æren for seg og sin familie. Gjør man ikke det blir man tråkket på for resten av livet.
Vår kultur har også en gang vært en æreskultur. Men nå har vi beveget oss i retning bort fra den. Og samfunnet har blomstret på alle måter. Det at vi har hatt kulturer som har beveget seg i denne retningen gir håp. I programmet plukkes et velfungerende rettssystem ut som en av hovedårsakene til at en slik bevegelse er mulig.  Men andre faktorer har sannsynligvis også spilt inn. For eksempel humanistiske ideer, en snillere variant av kristendommen, fremveksten av demokrati og ikke minst allmennkunnskap. Det er viktig å trekke ut og forstå disse mekanismene. Men det kan også være at vår kultur har hatt en basis i seg som har gjort det mulig for slike ideer å vokse frem. I vår tid har jo de fleste forsøk på å eksportere alt dette til mer voldelige kulturer mislyktes. Her er det mange mekanismer vi fortsatt ikke forstår.

3)      Er voldsnivået i verden på tur ned?
Dette er jo en påstand som overrasket både meg og sikkert mange andre. Påstanden er altså at verden relativt sett har blitt stadig fredelige, og at selv forrige århundres to verdenskriger ikke kan veie opp fro den drapsraten som eksisterer i stammesamfunn som eksisterer i dag, og som gir en pekepinn på steinaldermennesket. Steven Pinker peker også på at dette bekreftes av fortidsfunn av levninger etter mennesker og spor av deres kulturer. En stor prosent, spesielt av menn har tydeligvis drap som dødsårsak. Studier av sjimpanser og primitive stammer antyder at dette for det meste handler om krig mellom grupper, og dernest intern rivalisering om posisjoner. Min kommentar til dette er at grunnen til at vi sitter med inntrykket om mer vold i dag handler om minst tre forhold:

a.       Voldsbegrepet er utvidet. Det vi definerer som vold i dag hadde man ikke noe begrep for i fordums tid. Og vi er mye mer sensitivt for hva vi anser som uakseptabel voldsbruk.

b.       Vi har fått et globalt nettverk av media-kanaler slik at vi får se og vite om mye mer av det forferdelige som skjer.

c.       Objektivt sett er det sannsynligvis rett å hevde at forrige århundra var det blodigste noensinne.   Dette resultatet får vi dersom vi ikke ser dette i relasjon til verdens folketall. Antall voldsepisoder har økt kraftig, men befolkningsveksten har vært enda kraftigere. Så om vi teller dette i rene voldsepisoder så er jo forekomsten av vold objektivt sett økende.

Andre kommentarer

Hevn:
Har tendensen til hevn og det å ville gjøre gjengjeld også en biologisk komponent? Jeg tenker at her er programmet ganske nyansert. Dette finnes mest sannsynlig også som tilbøyeligheter i oss.   Men det kan både dempes og forsterkes av kulturen.

Feilinformasjon:
Angående påstanden om at norske menn er på verdenstoppen i konedrap. Se min kommentar her.

Erkjennelsesfilosofi:
På slutten av programmet kommer det opp en interessant, litt mer filosofisk dreining i det Harald Eia presser Hedda Gjertsen i forhold til kjønnsforskjeller og vold. Gjertsen blir presset i forhold til tankeeksperimentet om hva slags resultat man ville fått om man greide å oppdra jenter og gutter helt likt. Hun trekker litt på det i forhold til at dette er uinteressant for henne. Men så kommer følgende påstand:

Det å tro at den (volden) ligger i biologien det er jo også et standpunkt.

Denne setter Eia litt ut. Den er filosofisk. La meg ta tak i det. Her har jeg tillatt meg å skjerpe begrepene noe inn. Et standpunkt for meg handler først og fremst om noe jeg vil, eller velger. Det er en mening om hvordan vi bør handle eller innrette oss. Et standpunkt har med andre ord en verdikomponent i seg. Følgelig er ikke en oppfatning om hvor stort innslaget av biologi er i voldelige atferdsmønstre noe standpunkt. Det er en oppfatning.  Og oppfatninger blir til som følge av erkjennelse. Det vil si gyldige oppfatninger. Man kan vel alltids også beslutte seg om å anta noen oppfatninger. Men det er høyst uvitenskapelig.

Dette forsterker mitt inntrykk av at den vitenskapelige utdannelsen i Norge må være mangelfull på dette området. Forskere som tror at man driver med å ta standpunkter om fakta, må jo ha misforstått fullstendig hva forskning egentlig dreier seg om.

Den videre samtalen er litt famlende men går vel mer over til at dette ikke er et standpunkt men en hypotese. Noe han selvsagt har helt rett i. Og på sett og vis kan man se på det som et standpunkt at man velger å ta med mulige hypoteser i en undersøkelse. Men igjen, forskere som velger bort hypoteser i stedet for å motbevise dem har misforstått hva vitenskap er.

Om man som forsker ikke har dette klart for seg åpner dette for forskningsmessig korrupsjon. Man føler seg da fri til å innføre ideologiske standpunkter i forskningen, slik at den beveger seg i en ønsket retning, i stedet for nærmere virkeligheten. Har blir man fort et offer for tunnelsyn eller det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Dette skaper propaganda og desinformasjon.

Fra diskusjonen etterpå:

Sosialantropolog Inger Lise Lien Somaliske gutter var mer opptatt av å beskytte jenter mot trakassering. Dersom jenter (det kunne også være norske jenter) , søstre eller mødre ble kalt «horer», mobiliserte de flokker på hver side som sloss mot hverandre. Norske gutter holdt seg som regel i bakgrunnen i all slik strid. Resultat norske gutter var mindre populære og slet mer med å finne seg kjærester.

Episode 5 Sex

Verdt og Vite debatten i etterkant

Stridstemaet i denne debatten handler stort sett om kjønnsforskjeller i seksuelt atferdsmønster og hva som forårsaker det. En ny variant av debatten om arv og miljø. Og igjen ser vi et mønster hvor kjønnsforskere og sosiologer har uvilje mot å trekke inn biologi som forklaringer. I åpningen av programmet uttaler Jørgen Lorentzen at han og andre kjønnsforskere «ser rødt» når denne slags teorier lanseres. På slutten av programmet konfronterer Eia ham med om han er ubalansert i sin bedømmelse av denne forskningen. Her hevder han glatt at «de andre» (biologer, evolusjonspsykologer og utenlandske forskere) er mer preget av tro, mens han selv driver med vitenskap. Det finner jeg passer nok så dårlig med det å «se rødt» når biologiske hypoteser kommer opp på bordet. Han savner bevis. Igjen slår det meg hvordan dette minner om kreasjonistenes måte å argumentere på.  Store undersøkelser blir ignorert som dårlig forskning. Er det for eksempel intet hold i at kvinner i gjennomsnitt har større sannsynlighet for å føle seg utnyttet etter tilfeldig sex, mens menn oftere får den motsatte følelsen av å ha utnyttet noen?  Er det intet hold i undersøkelsen til Dr David Lippa, som jo gjorde en undersøkelse av mange tusen mennesker i 53 land, og som klart viser at i enhver kultur så har menn en lavere terskel enn kvinner i forhold til å inngå seksuelle forbindelser som er tilfeldig eller ikke har noen annen emosjonell relasjonell tilknytning involvert? Er det intet hold i David Buss tverrkulturell undersøkelse hvor han spurte tolv tusen menn og kvinner i femti forskjellige kulturer hvor mange sex-partnere de kunne tenke seg å ha i løpet av livet: menn 16-18, kvinner 4-5? Er det intet hold i undersøkelser som viser at homofile menn skiller seg ut i antall sex-partnere (28 % mer enn tusen partnere)? Er det intet hold i David Buss studie i 17 kulturer om hva som forårsaker en økning eller reduksjon av kvinners sosial status i forhold til antall seksualpartnere, hvor dette er konsistent på tvers av kulturer at kvinner taper sosial status på å ha mange seksualpartnere? Er det intet hold i David Buss eksperiment i forhold til sjalusi, hvor menn reagerer sterkest på partnerens seksuelle utroskap og mindre på emosjonell utroskap, mens kvinner hadde motsatte reaksjoner?  OK, Lorentzen benekter vel ikke de fakta som undersøkelsen presenterer men hans hoved hypotese er altså at det skyldes patriarkalske samfunn. Mens evolusjonspsykologene, på ingen måte avviser patriarkalske kulturer, men at også disse er resultat av genetiske disposisjoner i mennesket. Det er her jeg kommer inn med min hypotese om hvordan emosjonell programmering kan slå inn og sementere seg i kulturer. Og det er klart at jo kraftigere den biologiske programmeringen er, desto større er sannsynligheten for at den vil slå inn mer eller mindre tverrkulturelt. Og her har vi med selve reproduksjonen å gjøre. Klart at dette er kraftig emosjonell programmering. Lorentzen har selvsagt ikke bedre beviser på at dette kun handler om patriarkalske strukturer. Spørsmålet er om de to hypotesene står likt. Mitt svar på det er nei. Og det begrunner jeg på følgende måte. Hva er forklaringen på at patriarkalske kulturer i stor grad er universelt utbredt? Dette finner man jo i kulturer som åpenbart ikke har vært i kontakt med hverandre på flere titalls tusener av år. Hvorfor stemmer dette mønstret med hva vi ser hos andre dyrearter? Det gjelder de artene som ligger nærmest oss? Er denne sammenhengen tilfeldig?

En ting jeg kommer til å tenke på her er følgende. Jeg har jo i utgangspunkt vært veldig opptatt av hvordan biologien slår inn på menneskets atferd. Det handler om det jeg kaller for atferdsdualisme eller emosjonell programmering. Men et annet forhold er jo åpenbart for den som regner evolusjonen som en del av sin virkelighetsoppfatning. Det er at den sosiale arven eller kulturpåvirkningen jo er en ubrutt linje bakover i tiden i millioner av år. Denne linken strekker seg tilbake til en tid hvor man ikke lengre kan snakke om kultur innenfor arten. Og da er vi sannsynligvis før pattedyrenes tid. Poenget er at mennesket har bak seg, også en kulturutvikling som strekker seg bakover i en ubrutt linje fra lange før menneskets tid. Og hver generasjon har overført sine kulturelle tradisjoner videre.  Med andre ord har mennesket en kulturarv som har utgangspunkt i en variant av de strukturene vi for eksempel ser hos menneskeapene i dag. Og alt dette blir jo mer og mer biologisk drevet jo lengre bakover vi går i tiden.  Og det kan jo være forklaringen på at de fleste kulturer i verden har innslag av patriarkalske strukturer.  Her har vi altså en sammenheng med biologi, i tråd med min refleksjon om sammenheng mellom biologi og kultur, som jeg tror det er veldig vanskelig å benekte. Men i mellomtiden har altså mennesket utviklet kraftig kognitiv kapasitet. Det gir øket fleksibilitet, også til å overstyre emosjonelle impulser.

Uenigheten her tror jeg handler om hvor grensen går for denne fleksibiliteten og om den biologiske komponenten fortsatt ligger der og påvirker menneskets atferdsmønster. Eia hadde jo et tankeeksperiment i programmet om vold. «Hvis vi oppdro gutter og jenter helt likt, hva da?». Dette tankeeksperimentet handler altså om å nullstille mennesket fra all kulturell innflytelse.  La oss si vi klarte å la noen hundre nyfødte vokse opp på en øde øy uten noensinne å ha hatt kontakt med andre mennesker. Kanskje en slags roboter kunne sørge for at de fikk det stell de trengte, lært dem språk og sørget for deres sosiale behov Dette er jo et både totalt urealistisk og uetisk eksperiment, så det måtte holdes på tankenivå. Spørsmålet er om vi hadde latt dette bli utgangspunktet for en ny kultur, som kanskje hadde gått i noen generasjoner. Hvilke mønstre ville vi sett da? Jeg gjetter at kjønnsforskere og evolusjonspsykologer ville ha gitt forskjellig svar på det spørsmålet.

Min gjetning med utgangspunkt i evolusjon, seksuell seleksjon og atferdsdualisme, så ville det knapt gått en generasjon før vi hadde sett, både kjønnsrollemønstre og æreskultur. Når jeg sier det så teoretisk ville kanskje mange protestere. Men la oss gå konkret på Verdt og Vite debatten i ettertid. Her er det svært interessant at f.eks. Gro Isachsen ikke har noe forhold til sammenheng mellom biologi, drifter og emosjoner. Hun er ikke interessert i biologiske forklaringer på kjønnsforskjeller i seksuell atferd, men påpeker i stedet at menn og kvinner jo er forskjellig fysisk utrustet.  Det skaper forskjeller i tenningsmønster og nytelse. Dette kan hun. Det er jo hennes fagfelt.  Det hun ikke har skjønt er at det jo nettopp er dette som er den biologiske komponenten.  Uten å skjønne det så forklarer hun og forsvarer nettopp denne emosjonelle programmeringen bedre enn noen andre i programmet. Og dette er også anatomi. Jeg har tidligere nevnt Langes loop. Og det gjelder ikke minst menneskets seksualitet. Når mennesket tenner seksuelt så settes det i gang fysiologiske prosesser som blant annet fører til erigert penis eller klitoris. Dette registreres tilbake til hjernen og oppleves både som nytelse og pirrende. Alt dett er emosjonelle utbrudd i hjernen og legger en sterk føring på individets handlinger. Menn og kvinner har forskjellig fysiologi, derfor har de forskjellig måte å tenne på. Det er dette Gro Isachsen hevder er forklaringen på at kjønnene også viser forskjellig atferd.  Det hun snakker om her, det er det som er biologien. Evolusjonspsykologen Kyrre Vatne ser dette og det ender med at han påpeker forskjellen på proksimate og ultimate forklaringer. Det ser ikke ut til at hverken programleder eller Gro Isachsen tar dette poenget. Og det er kanskje akkurat her evolusjonspsykologene her et pedagogisk problem. For jeg tenker at ingen deltakere i disse programmene har noe problem med å anerkjenne at følelser påvirker vår atferd. Det kan nok mangle på forståelsen av i hvilken grad dette gjelder. Men at følelser påvirker oss er det vel få som er uenige om. Men det er det som er elefanten i rommet. De emosjonene vi preges av hver eneste dag, det er det som er biologien i oss. De er dette som er genenes språk i vårt mentale univers. Det er emosjonene som er den store elefanten i rommet som ingen ser.

Med utgangspunkt i denne innsikten, som jeg kaller for atferdsdualisme, så er det lett å gjette i retning av at enhver menneskekultur, på tross av nullstilling etter hvert vil få preg som vi kan kjenne igjen som biologisk innflytelse.

Men det besvarer ikke det andre spørsmålet om hvor går grensen i forhold til kulturens evne til å oppheve dette. Jeg har jo innført distinksjonen mellom det biologinære og det rasjonelle. Den kan jo illustreres ved hjelp av et eksempel fra programmet. Her kan vi ta utgangspunkt i hore-begrepet. Gro Isachsen oppviser en rasjonell holdning til dette. Hennes utgangspunkt handler om den glede og nytelsen seksualiteten har potensiale til å gi. Dette gir målet. Og målet peker mot individets mulighet for livskvalitet. Den rasjonelle analysen er at hore-begrepet jo er et uttrykk for et skambelagt syn på kvinners seksualutfoldelse. Dette legger unødvendige føringer og begrenser kvinners livsutfoldelse. Derfor er det Gros «drøm» at vi skal klare å bli fullstendig kvitt denne holdningen. Det er en drøm jeg deler med henne. Dette er en rasjonell holdning, fordi den har et klart definert mål og en veldokumentert analyse av hva som er problemet. Og da gir løsningen seg selv. Det er å motarbeide tabuet.
Den biologinære varianten av dette er den unge kvinnen som kommenterer en jente som har hatt hundre seksualpartnere: «Fy det er ekkelt». Nettopp bruken av ordet «ekkelt» er interessant. For dette handler sannsynligvis om en moralsk indignasjon som peker dypere enn til erkjennelsen. Det gamle hjernesenteret i Insula som reagerer på vemmelse har sannsynligvis flammet opp. Reaksjonen er i hovedsak uten refleksjon. Den er diktert i all hovedsak av en emosjonell impuls. Det er derfor jeg kaller det for biologinært. Årsaken til denne emosjonelle reaksjonen er likevel sannsynligvis ikke bare en ren biologisk refleks. Her kan nok mange impulser samspille. Noe av dette kan handle om sosialetikk. Hun kjenner normene i sin kultur. Og reagerer naturlig på normbrudd. Hun tjener sannsynligvis på å vise moralsk indignasjon. Det viser både lojalitet til gruppen, og det signaliserer hennes egen moralske standard. I dette tilfellet viser jo hun med sin kommentar at «jeg er dydig, jeg kan bli en trofast partner, jeg lurer ikke min partner». Videre tenker jeg at en promiskuøs kvinne også er en trussel mot sine medsøstre, da dette utgjør en risiko mot ethvert parforhold i nærheten. Så kvinners forakt og tendens til å nedverdige sine egne medsøstre handler neppe bare om menns kontroll. Det kan handle om det også, men det ligger også i kvinners interesse å vise uvilje mot dette. Og selvsagt handler intet av dette om kognitive mekanismer. Det er derfor det ikke er rasjonelt. Dette er kun en spontan reaksjon uten at det ligger noen nærmere refleksjon rundt det. Det har intet mål, ingen analyse, kun mening som en emosjonell reaksjon.

Disse to forskjellige reaksjonene på det samme fenomenet viser at mennesket langt på vei kan overstyre slike impulser ved hjelp av kognitive mekanismer og rasjonalitet. Men det gjelder enkeltmennesker. Om man nå skulle klare det kunststykket å gjøre denne rasjonelle refleksjonen til et kulturelt allemannseie, så er vi jo langt på vei i mål. Men vi skal likevel være klar over at det i så fall må vedlikeholdes. Og her finner vi en klar forskjell på det som måtte være kjønnsforskeres strategi og evolusjonspsykologers strategi. Dersom dette ikke har med biologi å gjøre, så er det jo ikke utenkelig at det vil være mulig å oppnå en komplett seier over dette. Altså at vi får nullstilt den sosiale arven, og den overtas av en ny sosial arv som er mer tilpasset dagens utfordringer. Når det først er etablert, så vil det gamle tabuet aldri dukket opp igjen.

Sett fra en evolusjonspsykologs ståsted, så tipper jeg at dette oppfattes naivt. Det innebærer en erkjennelse av at tilbøyeligheten alltid vil ligge der latent, og at vi må ha en konstant prosess i gang for å holde dette nede. I nyere historisk tid har vi sett en pendelbevegelse fra viktoriatidens strenge seksualmoral, til hippietidens seksuelle frislipp, og tilbake til ekstremfeministenes strenge seksualmoral. Dette har skjedd over fire fem generasjoner. Og jeg tror at denne svingningen kanskje er forholdsvis naturlig. Vi vil alltid ha en kulturell tendens til opprør mot foreldrenes verdier. Hippietidens frislipp er interessant. For her hadde vi virkelig et storoppgjør med foreldrenes fastlåste seksualmoral. Man prøvde seg med kollektiver hvor seksualiteten skulle få råde i fri utfoldelse. Jeg vet ikke om et eneste av disse eksperimentene som fungerte. Hovedsakelig handlet dette om sjalusi, og at de typisk mannlige lederne ville ha «alle damene» for deg selv. Man kunne ta et oppgjør med kulturen, men man var fullstendig uforberedt på biologien. Og den knuste drømmen.

Jeg er som sagt enig med Gro Isachsens analyse av at skambelegningen av kvinners seksualitet helst må helt bort i et modent samfunn.  Og jeg ser helt kart at dette kun kan oppnås ved hjelp av kunnskap og rasjonell analyse. Og her tror jeg at det er på sin plass med mange tilnærminger. Det er absolutt nyttig å se på dette i kulturell sammenheng, sammenligne kulturer og se på kulturelle trekk opp gjennom historien. Jeg tror også at det å forstå mer av de fysiologiske mekanismene hører med. Og ikke det emosjonelle spillet i vårt mentale landskap.  Men det gjør selvsagt også det store ultimate biologiske bildet med i denne historien. Og jeg at de forskjellige vinklingene vil treffe oss mennesker forskjellig. For noen av oss kan kanskje den biologiske forståelsen bli en hovedkomponent. Andre vektlegger andre forklaringer. Og ingen av disse utelukker hverandre. Tvert i mot, de utfyller hverandre. Dersom vi har et godt menneskevennlig moralsyn i bunnen er det intet å være redd for. Her har mørkemenn ingen innfallsport.  Poenget er at jeg tror at selve den rasjonelle refleksjonen over det hele setter i gang en prosess, som hjelper individet til å bli herre over sine egne biologinære impulser. Refleksjonen har i sin natur å påkalle rasjonaliteten. Vil vi ha et samfunn hvor mennesker mister sitt menneskeverd bare på grunn av at de bryter tabuer som kun hadde sin berettigelse i steinalderen? Et nei-svar på dette er en invitasjon til å «bruke hue».

Til slutt en ekstra kommentar:

På slutten av diskusjonen kommer et nøkkelspørsmål opp. Hva skaper patriarkatet? Her er det jo nærliggende fra den biologiske siden å se på de biologiske mekanismene som den grunnleggende basis for dette. Harriet Bjerrum Nielsen tar tydeligvis sterk avstand fra dette, på basis av politiske og moralske grunner. Jørgen Lorentzen påpeker at vi alle tolker de samme data. Men han sier (unyansert) at alle samfunn jo er patriarkalske og man snur jo ikke slike ting over natta. Så dette har utelukkende med kultur å gjøre.

Uenigheten kan kanskje best  illustreres som på figuren under.

 

 

 

Det som er interessant her er at den biologiske forklaringen også inneholder den sosiologiske forklaringen. Mens den sosiologiske forklaringen bare stopper med patriarkatet, så forklarer biologien hvorfor patriarkatet er oppstått og hvorfor det er så utbredt. Og dette setter hele fenomenet inn i et komplett naturvitenskapelig perspektiv.

Episode 6 Raser

Den påfølgende debatten på Verdt å Vite.

Mitt etiske forbehold

Før jeg går inn på denne tematikken vil jeg igjen gå inn på den etiske grunnforutsetningen. I programmet spurte Eia i en rekke sammenhenger om dette er farlig kunnskap. Og ubehaget ved å gå inn i dette skinner klart gjennom. Jeg har flere ganger i denne refleksjonen referert til mitt etiske ståsted med tilhørende menneskeverd. Man har holdt på med IQ tester siden 1912. Og i hele etterkrigstiden har alle norske menn på blitt målt i forbindelse med sesjon. Og her er, som sagt, store individuelle forskjeller. Da blir mitt spørsmål. Dersom man synes det er ubehagelig eller fristes til å misbruke IQ testing på gruppenivå betyr det at IQ er et mål på menneskeverd? Er det slik at man om man til slutt finner ut at gjennomsnittet ikke er forskjellig blant såkalte raser, så puster man lettet ut. Hva betyr det? Se på Bell-kurven. 25 % av den norske befolkningen har lavere IQ enn 90. Mange av dem har sannsynligvis fått betegnelsen dumme. Og dumme kommer selvsagt i samme kategori som de som ikke er så pene heller. Disse kan vi behandle dårlig. For hva er problemet om man fant ut at afrikanere virkelig er mer gjennomsnitts dumme enn europeere. Se på Bell kurven en gang til. Det er likevel gode muligheter for å treffe på en afrikaner som er smartere enn meg.  Og når jeg så behandler ham mindreverdig fordi jeg tar for gitt at han er dum, så blir jo det urettferdig for han er jo ikke dum. Men hva med alle de som virkelig er dumme? De kan jo hverken skylde på rase eller oppvekst. Jeg pirker altså litt i den underliggende logikken her. Og den er slik at dumme mennesker kan diskrimineres. Dette høres grelt ut når man sier det høyt. Og det er akkurat dette empatisk etikk, med sitt kompromissløse etiske menneskeverd adresserer. Her er ubehagets opprinnelse. Med empatisk etikk i bunnen, drar vi opp problemet ved roten og uskadeliggjør det. Og vips så er ikke kunnskapen farlig lengre. Vår forskning og nysgjerrighet kan slippes fri. Og, som det går frem av programmet, så trenger vi denne kunnskapen. Det er dette jeg mener når jeg snakker om at etikken må frikobles fra fakta. For etikken har en dimensjon som er utenfor og uavhengig av fakta. Blander vi dette inn i forskningen skaper vi oss selv problemer.

Dette er på ingen måte fjern teori. Dette handler om praktiske realiteter.

Om rasebegrepet

Vi ser at de fleste blir litt perpleks når spørsmålet om det finnes raser dukker opp. For det første er jo selve rasebegrepet kulturelt alvorlig negativt belastet. Men om vi frikobler oss fra det, så tenker jeg at spørsmålet likevel er opphav til en viss forvirring. Nøkkelspørsmålet er selvsagt hva en rase er, og hvordan begrepet er definert. Dette spørsmålet ligger litt forlengelsen av diskusjonen om artsbegrepet i evolusjonsteorien. Hovedproblemet er at vi her snakker om en struktur som i høy grad består av glidende overganger. Når man først skal sortere mellom dette så kommer det jo an på hva denne sorteringen skal brukes til. Formålet med sorteringen avgjør kriteriet. Det jeg i praksis sier her er at vi snakker om sosiale konstruksjoner, eller kunstig strukturering med utgangspunkt i et eller annet kunnskapsmessig formål. Den gamle kulturelle konstruksjon av rasebegrepet sorterer i all hovedsak på hudfarge og etnisk opprinnelse. Spørsmålet om rase fortsatt eksisterer koker da ned til spørsmålet om vår kultur fortsatt ser nytten i en slik sortering og at vi er villig til å kalle det for rase. Og det er vel denne siste satsen som etter hvert er blitt vanskelig for oss på grunn av Nazismen og raseteoriene som vi opererte med i forrige århundre. Raseteoriene er vel i dag avvist som kvasivitenskapelig tøv. De bygde på en blanding av misforstått darwinisme og hat-ideologi. Hat-elementet skal vi ikke kimse av. For det er vel slik at hatet kommer først, deretter ideologi og teori. Jeg tenker at mange miljøer, ikke bare Nazistene sugde en misforstått darwinisme og ideen om den sterkestes rett til seg, og misbrukte dette for hva det var verdt, til rent retoriske propagandistiske formål. Hadde de ikke hatt den så hadde de funnet på noe annet. For eksempel konspirasjonsteorier, og nasjonalisme. Begge deler var jo en del av dette, men det hadde nok fått en større plass om man ikke hadde hatt en misforstått darwinisme å ty til.
Poenget er uansett at rasebegrepet er kommet i vanry, og er derfor kanskje på tur ut. Jeg fortsetter imidlertid å bruke begrepet i denne sammenhengen, siden det er det vi diskuterer. Og da sorterer vi rasene slik det er blitt gjort fra gammelt av og som på grunn av at etnisk opprinnelse er en del av sorteringen, også treffer nokså godt i forhold til genetiske varianter hos menneskearten.

Rase og IQ

Vi har jo lenge hørt om gjennomsnittsmålinger mellom etniske grupper, og de fleste rangerer asiater høyest og afrikanere lavest. Kritikk av disse målingene går ut på at de har en kulturell slagside som skaper disse resultatene. En annen variant handler om levevilkår. Det er jo her Afrika kommer dårligst ut. Samtidig var man i programmet om foreldrepåvirkning inne på at IQ har en dominerende genetisk komponent. Men det som slår meg, opp i det hele er noe som kommer frem i debatten etterpå, nemlig flynneffekten.  Samlet forteller alt dette meg at dette enda ikke er modnet som vitenskap. Og det virker jo helt absurd når enkelte forskere får seg til å påstå at enkelte folkegrupper ikke er i stand til annet arbeid i vårt samfunn enn til å tømme søppel. Selv det krever høyere IQ enn det som blir påstått i programmet (55). Vi skal være forsiktig med sammenligninger. Men såkalt primitive stammer har selvsagt helt andre utfordringer enn oss. Og disse har jo like store hjerner som oss, mye større enn kråker. Det er den pinlige sammenligningen. Men kråker er ikke til å kimse av. De evner å lagre mat på de utroligste steder, og huske den. Det kan være snakk om flere hundre steder. Noen har påstått opp i tusen. Og når de lagrer maten er de påpasselig med at ingen ser dem. Tenk på hvilken IQ, bare en slik atferd krever. Og de tar ut maten i riktig rekkefølge slik at ingenting blir for gammelt. Om kråker skulle lage IQ tester, så ville nok vi mennesker ha skåret svært dårlig på dem. Hvor mange plasser vil du klare å huske å ha gjemt mat, og i riktig rekkefølge? 5 eller 10?
Disse stammene klarer å danne samfunn, sånn noenlunde harmonisk. Det krever høy sosial intelligens. Og de klarer å overleve under vilkår vi andre neppe ville hatt sjanse i. Hvordan ville deres IQ test ha sett ut? Hvor bre ville vi ha skåret på den?

IQ er ikke det samme som intelligens. IQ er en hypotese om intelligens. Men det er neppe tvil om at dagens profesjonelle IQ-målinger har forholdsvis høy treffsikkerhet.  Men sannsynligvis avspeiler de også fortsatt mye uvitenhet om vår hjerne og dens muligheter.  De forskjellige hjernestrukturers kapasitet og sammenkoblinger er sannsynligvis også påvirket, både av genetikk, epigenetikk, ernæring og sannsynligvis også kondisjon og typer av stimulans. Det som jo er mest fantastisk er jo at vi er så mangfoldige. Og dette har jo svært mye med hjernen å gjøre. Min ideologi er at vi alle har et «nebb å synge med». Det er bare et spørsmål om å finne frem til våre beste potensialer. Det er det viktigste.

Kan det være gjennomsnitts-forskjeller mellom etniske grupper i forhold til forskjellige talenter og potensialer? Kanskje, sier jeg. Jeg er åpen for det. Hjernen er et fysisk organ. Og gener har også sin del i utformingen av den individuelle hjerne. Dermed er det ikke mulig å avvise at noe slikt kan være tilfelle. Men det som er vesentlig her er forståelsen og etikken i dette. Dette er gjennomsnittsforskjeller. Man burde lære om det å forstå slike kurver allerede på barneskolen, slik at vi kan le høyt når noen plumser og begynner å trekke slutninger om enkeltpersoner på grunn av dette. Dette må bli allmennkunnskap. Og drømmen er selvsagt også en allmennoppfatning av en etikk som arresterer oss momentant dersom vi sier at dum er lik mindreverdig. Hva er det å være dum egentlig? Er det å mangle IQ eller er det å mangle visdom? Smarte mennesker som ser ned på de som ikke er fullt så smarte, er nok saktens smarte, men noe særlig vise er de aldeles ikke.

Begrepet rasisme

Det finnes vel knapt et begrep i nyere tid som det har gått så stor inflasjon i og som er blitt så retorisk misbrukt som rasismebegrepet. Men la meg først spesifisere hva jeg mener med rasisme. Rasisme er en holdning hvor komponenter av følgende inngår:

1)      Raser eksisterer

2)      Raser rangeres i forhold til menneskeverd, og eller

3)      Rasers sortering og avgrensing er viktig, og eller

4)      Moralsk holdning mot blanding av raser, og eller

5)      Forestillinger om rene raser og eller

6)      Vilje til å diskriminere mennesker med utgangspunkt i rase.

7)      En underliggende æresetisk grunnholdning.

Dette betyr at det ikke kan betegnes som rasisme å kritisere, eller være uenig med religioner, kulturer, miljøer eller enkeltpersonen, dersom dette spesifikt ikke kan relateres til rasistiske holdninger. Det er heller ikke rasistisk å være uenig i eller kritisere innvandringspolitikk, så lenge dette ikke er begrunnet nevnte rasistiske holdninger. Det er heller ikke rasistisk å være uenig i eller kritisere f.eks. Israels politikk.

Det siste punktet om en underliggende æresetisk grunnholdning kan være verd å si noe mer om. Æresetikk handler om forherligelse av det sterke og mektige, og en tilsvarende forakt for det svake. Min refleksjon er at først kommer grunnholdningen så tar man til seg eller utvikler teorier som passer med dette. Man begynner ikke å rangere grupper av mennesker på en slik måte uten å ha en grunnholdning om at det er greit å rangere mennesker på denne måten. Den nærmeste filosofiske teorien på kan nok være Nietzsches filosofi. Denne grunnholdningen behøver slett ikke å være uten moralske standarder. Men denne standarden refererer seg avgrensede grupper av mennesker, hvor de som faller utenfor egentlig er fritt vilt. Jeg tenker også at det er vesentlig å påpeke at denne grunnholdningen var svært utbredt i hele Europa helt frem til annen verdenskrig, og delvis også videre helt til 68-generasjonen tok et oppgjør med dette. Dette kan man se på måten man tok og behandlet slaver på i kolonitiden og i USA.  Det må også erkjennes at misforstått evolusjonsteori gav et kvasivitenskapelig fundament for dette. Dette var gjengse ideer som florerte på begynnelsen av forrige århundre. På mange måte kan man vel si at vår kultur på den tiden manglet en etisk modenhet til å kunne ta imot evolusjonsteorien. Det hele kulminerte i Nazismens fremvekst og all dens skrekk og gru. Kanskje kan man hevde at vår kultur bråvåknet av sin etiske dvale når den ble vitne til Nazistenes grusomheter. Men mye av dette oppgjøret har gått direkte på Nazismen, men ikke på den underliggende æresetikken.  For man behøver ikke nødvendigvis være rasist for å ha utgangspunkt i en slik etikk. I skrivende stund er islamittiske IS eller ISIS på full fremmarsj. Den underliggende etikken er den samme.

Men så til en annen vesentlig side ved rasismebegrepet. Historien har jo satt rasistiske ideer og forestillinger i vanry. Rasisme er så forhatt og politiskuspiselig at det i enkelte land er straffbart å ha, eller gi uttrykk for slike holdninger. Poenget er at selve begrepet rasisme har fått en sterk negativ ladning. Dette er mat for retorikere. For her har man et meget effektivt virkemiddel i forhold til å sette meningsmotstandere i et dårlig lys. De som har vært uenig i norsk innvandrerpolitikk har fort fått dette stemplet på seg. Det samme gjelder de som har kritisert Israels politikk i Midtøsten.  Vi kan jo alltids le når Zahid Ali spøker med «å trekke frem rasismekortet». Men det er et underliggende alvor i dette. For dette adresserer nettopp den retoriske bruken av rasismebegrepet i tide og u-tide. Dessverre har dette forurenset mye debatt i Norge, og i resten av Europa. Her er noen eksempel på rene avsporinger og typiske moralske indignasjoner:

Sensur av Pippi-bøkene: fjernet Negerkongen .
Voldsom
indignasjon mot «Hottentotten-karusell» i Djurs Sommerland
Rasistiske
 fuglenavn byttes ut.
Uakseptabelt å buke 
Black Boy  som navn på et matvareprodukt.

 

I tillegg til å skape en inflasjon i begrepet, så har dette også hatt direkte skadevirkninger. Når vi ikke tør å kritisere for eksempel moralpolitiet på Grønland i Oslo, eller religionen Islam, så er dette skadelig. Jeg var på et foredrag med Amal Aden hvor vi, det norske samfunn ble sterkt kritisert for å ta med silkehansker på miljøer som uhemmet trakasserer de som er annerledes, og hvor vi nordmenn står alt for langt plassert på sidelinjen som grå mennesker, uten å engasjere oss på ofrenes vegne. Verst blir jo dette når det går så lang at frykten for å bli stemplet som rasist medfører at man ikke gjør sin plikt som samfunnsborger når man ser åpenbare ukulturer utvikle seg fritt i innvandrermiljøer. Her fikk vi jo et grelt eksempel fra England, ikke egnet til etterfølgelse. Dette er retorikkens pris. Det er derfor retorikk har potensiale i seg til å skape irrasjonalitet. Man beveger seg bort fra saken i seg selv og går over i et spill for kreditering og diskreditering av hverandre i stedet. Samfunn med store innslag av retorikk får trekk på sin sivilisasjonsgrad, bare av den grunn.

 

 

 

 

Episode 7 Frykten for biologien

Siste episode er på mange måter en oppsummering av hele hjernevaskdebatten. På slutten av den påfølgende debatten i Verdt å Vite oppsummerer professor i vitenskapsteori Ragnar Fjelland det slik at Harald Eia på en måte hadde klovnens rolle, stille de «dumme spørsmålene» for på den måten å få øye på de som ikke har klær på. Og noen forskere er i denne prosessen blitt avkledt. Det som står klart er at forskning på menneskets atferd er fragmentert. Dette er et område som berører psykologi, biologi, hjerneforskning, samfunnsforskning, sosiologi, kjønnsforskning, kriminologi osv.  Og jeg aner minst tre problemområder:

1)      Det er liten kommunikasjon mellom fagfeltene, det helhetlige mangler.
Den grunnleggende lærdommen er at mennesket ikke kan forstås ut fra en smal vinkling med utgangspunkt i en smal virkelighetsoppfatning. I tillegg til å ha ramset opp en del fagområder er det også vesentlig at religioner og politiske ideologer på hver sin måte har forsøkt å definere mennesket innenfor sine firkanter. I den påfølgende debatten kommer man opp med begrepet imperialisme, som i denne sammenhengen har å gjøre med at hvert område forsøker å fremstå med en universalitet som tenderer mot å ville utelukke andre vinklinger. Følgelig oppstår det sosial avstand, mistro og vanntette skott mellom fagområdene. Det er svært uheldig. Mennesket lar seg sjelden fange inn i avgrensede bokser som religiøse, ideologer eller akademia setter opp. Man er nødt til å se helhetlig på dette og ikke minst klare å erkjenne grensene for hva vi kan vite, hva vi kan sannsynliggjøre, og hva vi må overlate til ren spekulasjon.  Eksempler på dette finner vi i forhold til relevans. Flere av samfunnsforskerne hevder, sannsynligvis med rette, at biologi ikke har noen relevans for deres forskningsfelt. Det gjelder for eksempel Aksel Nissen, som med rette hevder at homofile skulle slippe å måtte ty til biologi eller andre forklaringer for å forsvare sin eksistens. Det er en moralsk holdning jeg deler. Hedda Gjertsen hevdet også det samme. Og her kan man også forstå dette dersom fokus (kriminologi) er på samfunnets mulighetsrom i forhold til kriminalitet, sett på aggregert nivå. Er man interessert i utviklingen av kriminalitet, over ti-år eller en generasjon eller to, og forklaringen på slike utviklingstrekk, er ikke gener noe relevant tema. For gener vil jo være en konstant variabel gjennom hele datagrunnlaget. Men det blir irrasjonelt og imperialistisk dersom man generaliserer dette og gjør det universelt. Og det er her jeg mener noen av de såkalte forskerne bommer totalt. Kanskje har de ikke tenkt seg godt nok om. For selvsagt er det områder hvor biologi er høyst interessant. Det gjelder spesielt for politiske tenkere og samfunnsplanleggere. Her synes jeg Steven Pinker gjør et godt poeng når han snakker om humane og inhumane standarder for samfunnet. Dersom vi har et samfunn hvor alle yrkene har 50 % av begge kjønn, så kan nok det være en fjær i hatten for ideologene, men vi vet da samtidig også at da er det mange mennesker som mistrives med det de holder på med. Dersom man som politiker har et vrengebilde av den menneskelige naturen, vil det gå kraftig ut over mange enkeltindivider. En blind tro på menneskets ubegrensede plastisitet har resultert i omskoleringsleire, som jo har vært et utbredt fenomen i de fleste totalitære kommuniststater. Og vi skal jo være klar over at et normalitets-diktatur kan bli helt grusomt for enkeltindivider som er på siden av dette. For hva skjer når noen ikke «lar seg forme» som de skal i henhold til teorien? Ja, da må de jo handle om at de rett og slett ikke vil. Og det må de jo straffes for. Eller kanskje det er foreldrene deres som ikke har formet barna godt nok. Ja, da må jo de også klandres, straffes, fratas barna eller omskoleres. Poenget her er at det totalitære er en grunnholdning, gjerne med æresetikk i bunnen. Og den kommer gjerne før teorien, som jo retorisk tilpasses ideologien. Og slik ideologi blir provosert av det som er annerledes, for det motsier ideologien. Og ofte finnes det ikke grenser for regimets reaksjon. Innenfor helse har jo det individuelle alt å si. For her stiller individet med hele seg, sin historie, sine gener sitt miljø, sine forutsetninger. Her kan systemets oppfatning og fortolkning av individet, sett opp mot gjeldende teorier bety forskjellen mellom liv og død, mellom et ødelagt liv og et godt liv. Individet er prisgitt. Her kan man ikke akseptere at ideologiske samfunnsvitere og kjønnsforskere skal få lov til å diktere viktige variabler ut av vinduet. I den påfølgende debatten kommenterer Fredrik Thue litteraturviternes forestillinger om teori slik:
Teori har en helt annen funksjon i naturvitenskap. Vi vil gjerne at det skal skje noe spennende i møte med litteraturen. Vi vil gjerne fremheve det som er tvetydig, spennende, det som kan føre til at vi tolker litteraturen på en mer fascinerende måte.
Vel, en slik tilnærming har kanskje best sin plass innenfor kunst og kultur. Men hva i all verden har dette med forskning å gjøre? Det innebærer jo at man må både trekke på skuldrene og flire litt når man har med en litteraturviter å gjøre. Men, når vi har med enkeltskjebner å gjøre er det moralsk forkastelig å la en slik leke-forskning få noen som helst innpass i dette. Rasjonalitet forutsetter en renest mulig reell virkelighetsoppfatning. Tulle kan man gjøre på teater. Og enkeltskjebner blir det, i politikk, i skolen, i helsevesenet, og i samfunnet ellers.

2)      Det er mistro mellom fagfeltene, særlig rettet mot biologien.
Denne mistroen kommer frem i spredte kommentarer rundt om i programmet. Og det går ut på at enhver som trekker inn biologi i forskning på menneskets atferd antas å ha en agenda om rasisme og undertrykkelse av kvinner og homofile. Dette er en mistro som tillegges uten det minste belegg for at det er slik. Her igjen er det vesentlig å påpeke skillet mellom oppfatning og standpunkt.  Det har jeg påpekt tidligere her. En profesjonell forsker erkjenner virkeligheten; han/hun beslutter den ikke. Følgelig kan det å hevde en ekte oppfatning aldri bli klanderverdig på annen måte enn at det kan handle om uvitenhet eller strutsestrategi. Og heller ikke da blir de klanderverdig bortsett fra når vedkommende med utgangspunkt i uvitenhet hevder sterke meninger om saken. Har man sterke meninger burde man, etter min mening også bruke tilsvarende innsats på å settes seg inn i alle sider av saken.  Her snakker vi om det motsatte. Vi snakker om det nysgjerrige mennesket som forsøker å finne ut hvordan virkeligheten er. Og det er aldri klanderverdig. Drivkraften kan være alt fra nysgjerrighet, til nytteverdi i forhold til f.eks. behandling, men også ideologi. Og ideologisk drevet forskning er selvsagt aldri av det gode. Men poenget er at, OK, her finnes en forhistorie av misbruk, den finnes på begge sider. Men det er ingen grunn til å mistenke noen for grumsete holdninger dersom de ikke på noen måte har gitt uttrykk for slike holdninger. Nissen er vel den som går lengst i å fremsette slike insinuasjoner.  Og de treffer jo dårlig all den tid her opptrer forskere her som er mer biologisk orienterte og som samtidig er homofile. Og her er jo et viktig poeng. Før jeg så programmet, ville jeg jo trodd at flertallet av homofile ville syntes det var greit med forklaringer som gikk i retning medfødt. I min refleksjon om homofili gjengir jeg jo noen historier som burde peke i den retningen. Poenget er jo at intoleransen som regel kommer fra kristne miljøer som hevder at dette er «selvforskyldt». Følgelig vil påvisning av medfødte komponenter i dette ta brodden av mye av det urimelige sosiale presset dette har satt i gang. Simon LeVay gjorde jo en undersøkelse på folks holdning til homofili, i forhold til biologisk forklaring. Studien antydet at forestilling om biologisk forklaring på homofili dempet fordommer og økte toleransen. Jeg er imidlertid enig med Nissen i at dette burde vært unødvendig, at dette er noe man burde akseptere uansett. Men det er i en utopisk verden. Poenget er uansett at forskning på hvordan fenomenet homofili har oppstått, utviklet seg og hvorfor det er noe som består på tross av det naturlige utvalg, neppe, med rimelighet, kan kobles til et motiv av intoleranse mot homofile. Dette er en del av de verktøy man kan bruke som innfallsvinkel for å forstå både mennesket og naturen.

3)      Saksområdet er politisk og ideologisk infisert.
Leif Edward Ottesen Kennair kom i dette siste programmet med en påstand som både er utrolig og sjokkerende: Innenfor kjønnsforskning får man ikke forskningsmidler til å forske på sammenheng mellom biologi og seksualitet. Men man kan få midler dersom man har prosjekter som vil kritisere biologi.
Ingen imøtegikk denne påstanden i programmet eller i diskusjonen etterpå. En slik praksis ville fått et kraftig trekk på min skala av sivilisasjonsgrad. Har man et samfunn som aktivt griper inn og former forskningsresultater så snakker vi ikke lengre om forskning, da er dette propaganda. Og den skapes av samfunnets midler, da er det også korrupsjon. Det må betegnes som en stor svakhet i vårt samfunn at det er åpent for en politisk og ideologisk styrt forskning. For det betyr ikke annet enn at noen forbruker samfunnets felles ressurser til å tjene egne særinteresser. Etter min mening roper dette på reform i forhold til hvordan forholdet mellom samfunn og forskning skal innrettes.

Til slutt må jeg bare kommentere det som jo var et fremtredende tema i programmet, nemlig hvordan skal man behandle barn som er født med uklart kjønn. Historien om Victor er meget sterk og alle forstår at vi må prøve å unngå å skape slike skjebner, unødvendig. I dette tilfellet må det nok også være ekstra bittert, da vi vet at autoriteten bak teorien om kjønnsidentitet, John Money, mildt sagt var tendensiøs i sin måte å presentere sine resultater på. Problemstillingen er hvordan samfunnet skal forholde seg til denne problemstillingen? Mitt empatisk etiske utgangspunkt er at den løsningen som med størst sannsynlighet gir det beste resultatet for barnet er den som skal velges. I tråd med dette kan jeg forstå Agnes Bolsøs argumentasjon. Dersom hovedmotivasjon er at vi som samfunn er låst i en dikotomi, at vi ikke kan utstå at ikke ethvert barn har et kjønn. Ja da er jo motivasjonen på denne tvangstankens vegne. Og den er ikke akseptabel. Så spørsmålet er hva som er best for barnet.  Da blir spørsmålet: Hva blir minst belastende for barnet: er det å vokse opp som det naturlig er født, eller er det å justere kirurgisk på dette, med utgangspunkt i all verdens beste kunnskap og forskning for å unngå kjønnsidentitetsforvirring? Det å skjære i et lite barn høres brutalt ut. Det er jo noe man helst skulle unngå. Men noen ganger gjør vi det. For eksempel barn født med hareskår, eller andre store synlige misdannelser som går an å få bort eller dempe i den hensikt å spare den lille for den belastingen det ville blitt å leve med dette.  Vi har ingen problemer må forstå at hareskår må behandles, selv om det innebærer at «vi må skjære i barn». Dette refererer seg til det å måtte velge det minste av flere onder. I programmet hevder Trond Diseth at våre dagers behandling på dette området er langt mer treffsikker. Spørsmålet er om resultatet ville blitt enda bedre om vi hadde latt disse barna være i fred med sitt. Dersom det var tilfellet, ville jeg stemt for Bolsøs løsning, og heller latt disse barna tatt stilling til dette selv når de var moden nok. Men det å vokse opp med slike misdannelser kan vel også være svært belastende. Dersom de resultatene Trond Diseth snakker om, virkelig er så gode og så treffsikre, da tenker jeg vi burde holde oss til det, og ikke eksperimentere mer med dette. Vi har ikke råd til å ødelegge et eneste menneskeliv med utgangspunkt i ideologi.

Agnes Bolsø påstod også i programmet at kjønnsidentitet er grunnleggende avhengig av språk. Det betegner jeg som en ureflektert påstand all den tid kjønn gjennomsyrer svært mange dyrearter uten språk. Det er vel ingen tvil om at kjønnsrollemønster også eksisterer i dyreverden, og at de fleste individer ikke har noen tvil om hvilket kjønn de tilhører. Ettersom vi mennesker også er dyr, og har utgangspunkt i den samme biologien, er det vel neppe tvil om at kjønnsorientering er noe som også stikker dypere ned i vårt språkløse mentale landskap. Når det er sagt så tenker jeg at for oss mennesker så vil vår evne til språk utgjøre en ny vesentlig dimensjon i dette. Vi får en helt annen bevissthet om det, og det igjen danner basis for individets kognitive utvikling og tilpasning til kulturelle kjønnsroller. Med det så prøver jeg å si at jeg tror at kjønnsidentitet ikke er avgrenset, enten til biologi eller til kultur. Det har en språkløs (biologisk) og en kognitiv (kulturell) komponent. Men det at dette stikker så dypt innebærer at det finnes grenser for hvor langt man kan komme med kulturelle virkemidler. Men det som kompliserer er at disse grensene kanskje er individuelle. Det vil si at noen er mer fleksible enn andre på dette. Og det skal respekteres. Det er det som er subjektivismen i dette.