Hva er følelser eller emosjoner?

Psykolog om følelser

Wiki om følelser

 

Først litt om hvordan begrepet fungerer i min tankeverden

Følelser er måten moder natur har programmert oss på, slik at vi ikke skal oppdage at vi er programmert.
I tråd med
beslutningsteorien definerer jeg følelser til å være mekanismer som gir retning og initiativ til atferd hos innovative individer. De er opphav til det som fremkommer på verdisiden i beslutningsregnskapet. Det er det som gir relevans til et argument.

 

Dette er ingen universal definisjon. Det er en filosofisk definisjon som passer inn i mine tankesystemer. Sannsynligvis vil man ha behov for forskjellige definisjoner alt etter om man vinkler dette neurologisk, biologisk, psykologisk eller andre vinklinger. Men jeg ønsker en egen definisjon på begrepet fordi det inngår i viktige filosofiske tema som verdier, beslutninger, etikk, vilje, argumentasjon eller debatten om arv eller miljø. Med min måte å se dette på er, for meg, konstruktiv i forhold refleksjon eller analyse av slike tema. Jeg bruker (i skrivende stund) også begrepet tilbøyeligheter når jeg snakker om følelser. Jeg nyanserer ikke mellom begrepene.

 

 

En ting som kjennetegner følelsene er at de har langt større rigiditet enn de kognitive funksjonene. Emosjoner utvikles og kan påvirkes, men de kan i langt mindre grad læres. Når vi analyserer det handlende menneske, så er adferdsmønstret en sum av fleksible kognitive funksjoner på den ene siden, og mer rigide emosjonelle mekanismer på den andre siden. Dette gir en asymmetri som er en nødvendig følge av genenes mulighet til å påvirke det menneskelige handlingsmønster.

Fakta og virkelighet tas inn av sansene og bearbeides kognitivt. Det systemet forteller meg «hva som er». Den emosjonelle responsen forteller min bevissthet hvordan min organisme forholder seg til disse fakta, rent biologisk.

 Gjennom følelsene forteller genene oss hva vi skal ville, og vi utnytter det kognitive systemet i den hensikt å oppnå det vi opplever at vi vil. Til sammen åpner dette for en nærmest ubegrenset fleksibilitet i menneskets handlingsmønster.

 

Sammenhengen følelser, verdi, vilje

Følelser er opphavet til verdisiden i beslutningsregnskapet. Denne måten å definere følelser på er ganske vidtrekkende. Dermed blir følelser hovedkomponenter i viljen.

 

I min tankeverden er alle disse begrepene manifestasjoner av et og samme fenomen, nemlig den drivkraften i vårt sinn som gir retning og initiativ til våre handlinger. Men noen nyanser skal jeg dra opp her. Vanligvis assosierer vi følelser med det som psykologene kaller en aktivert hjerne, eller affekt. En affekt kjennetegnes ved at den er kortvarig og situasjonsutløsende. Vi vet i alle fall om seks uttrykk for affekter. Det er uttrykk for sinne, angst, latter, gråt, avsky og forakt. Under et affektutbrudd overøses hjernen av kjemiske stoffer som hjernen er programmert til å oppfatte som straff eller belønning. Det finnes mange slike stoffer, blant annet dopamin og serotonin. Det som er interessant er at serotonin også er sterkt involvert i fordøyelse av mat. Dette er neppe tilfeldig. Nok om det. Når hjernen er i affekt vil kognitive funksjoner være midlertidig svekket. Altså, en aktivert hjerne er noe dummere enn en som ikke er det. Dette er en innsikt som er bekreftet vitenskapelig i dag[1]. Men det er nok en kunnskap som man i mange århundrer har ant var tilfelle. Min analyse er at det ut av denne innsikten har utviklet seg en grunnleggende misoppfatning i forhold til hvordan man forstår følelsenes innflytelse på menneske sinnet (fordummende?). Begreper som «sentimentalitet» kan ha oppstått i kjølvannet av en slik tankegang. Det som er mitt poeng opp i det hele er at vi har hukommelse. Dette innebærer at vi husker følelser. Dermed er det min påstand at følelsene er med oss hele tiden, i all vår mentale aktivitet. Det er veldig logisk at det er slik. Det er ikke for ingenting at det heter «brent barn skyr ilden». Hjernens affekttilstander lagres og brukes aktivt til å minne oss på hva vi ønsker og hva vi skal unngå. Jeg har også tatt meg den hypotesen at det å produsere følelser krever mental energi. Kanskje går denne energien på bekostning av fornuften og dette kan kanskje forklare den midlertidige kognitive svekkelsen som er observert.  Mental energi er noe vi har mer av som små barn. Dette er definitivt en del av de mekanismer som former vårt mentale landskap allerede tidlig i barndommen. Sterke følelsesreaksjoner er en del av hjernens investering i læring. Dette tror jeg er viktigere mens vi er barn og at den mentale energien kan omdisponeres noe etter hvert som vi vokser til. Selvsagt er følelsene med oss hele livet, men kanskje ikke så kraftig som i barndommen. Distinksjonen fra følelse til verdi har å gjøre med at en verdi eksisterer i vårt mentale landskap uavhengig av om hjernen er i affekt eller ikke. De ligger der som en integrert del av vår forestillingsverden, som et minne om følelser vi en gang har erfart. På den måten bærer vi med oss følelsene som nå manifesterer seg for vårt rasjonelle sinn som verdier. Og disse er selvsagt der uten at hjernen er svekket av affekt. På dataspråk ville vi kanskje kunne kalle det for en cashe-funksjon for sparing av tid og energi. På denne måten oppnås den optimale rasjonaliteten: en lynende klar hjerne som vet hva den vil. Nå er dette satt på spissen. For selvsagt kan minnet om en følelse i seg selv frembringe følelsen. Som regel en svekket variant, men ikke nødvendigvis alltid. Noen ganger aktiveres frykt for følelsen, eller begjær etter den. Altså selve følelsen aktiveres ikke, men bar de mer grunnleggende frykt eller begjær-funksjonene som forteller deg om du liker eller ikke liker dette. Men poenget er at dette som regel er avdempet slik at det ikke setter hjernen i affekt-modus.

Om vi nå skal summere det hele opp mot vilje så blir jo dette mer en akademisk øvelse. For det er dette systemet som i sin helhet danner det jeg kaller for vilje. Men selvsagt kan våre egne indre verdier stå i konflikt med hverandre på samme måten som følelsene er i konflikt. Hvordan disse konfliktene får sin avgjørelse blir jo bare hypotetisk. Sannsynligvis er det mange mekanismer inne i bildet her, som for eksempel styrkeforhold og sannsynligvis også selvkontrolls mekanismer som delvis disponeres av den besluttende bevissthet. Mitt poeng her er selvsagt at slike selvkontrolls mekanismer også er motivert, det vil si de også er drevet av verdier og har dermed også utgangspunkt i følelser. På den måten kan f.eks. kognitive funksjoner være en del av det som påvirker systemet til å ta hensyn til langsiktige formål i stedet for kortsiktig tilfredsstillelse her og nå (strategisk). Kanskje kan man si at når dette summerer seg opp og slår ut i individets handlinger så kan det kalles for individets vilje.

For meg er det vesentlig å få frem her at de forhold jeg har nevnt, nemlig at verdier er følelsesminner som ofte ligger som skjulte premisser i det mentale landskap[2], samt håndtering av indre verdikonflikter, alt dette medfører en mental illusjon om det rene kognitive enevelde. Vi snakker da om forestillingen om et sinn hvor fornuften undertvinger det emosjonelle og i seg selv blir konge i det mentale landskapet. Illusjonen ligger i forestillingen om at fornuften alene er i stand til å regjere. I vår tid har vi skapt kolossale systemer av ren regnekraft. Og det er dette fornuften er. Det jeg har påvist er at regnekraft i seg selv aldri kan skape noen retning for handling. Det er her følelsene kommer inn som det ultimate instrument som styrer det hele. Men måten følelsene opptrer på i det mentale landskap kan ofte være anonymt og vanskelig å få øye på for det utrenede øye. Det er her jeg kommer inn med verktøy som h-analyse og tankeeksperimenter. Alt med ett formål, nemlig å røyke ut verdikomponenten(ne) bak enhver handling og i ethvert standpunkt.

Jeg vil illustrere dette med et enkelt eksempel:

Vi lager en robot. Roboten har god motorikk, og evner å bevege seg effektivt rundt omkring. Den er utstyrt med høy regnekapasitet, og har i tillegg et sanseapparat som oppfatter lyd og bilde like bra som oss. Den er med andre ord i stans til å se og oppfatte verden rundt seg. Den har språk og gode evner til å trekke logiske slutninger og forutsi hva som kommer til å skje. Plasser denne roboten på en vei. Roboten ser at den er på en vei. Den har et språk for det. Og den vet hva veier brukes til. Send så en bil på full fart mot roboten. Roboten ser bilen, den har språk for den. Den kan beregne hastighet og retning. Den kan forutsi hendelsene og konkludere at den selv kommer til å bli truffet om 4,82 sekunder. Likevel blir den stående og knust av bilen. Hvorfor? Her er det lett å gå i den fellen å si at det jo er logisk at den må flytte seg. Mitt svar er at det er slett ikke logisk. På tross av kraftige kognitive evner, i alle fall på logikkens område, så finnes det ingen nødvendig logisk slunting som konkluderer med at roboten må flytte seg. Dagens rakettvåpen har ofte det ypperste av hva datateknologi kan fremskaffe. De kan følge terrenget og finne frem til målet. Men ingenting stopper dem fra å sprenge seg selv og omgivelsene i luften.
Det at vi blir fristet til å si at vår tilskyndelse til å flytte oss når bilen kommer, er en logisk slutning, er fordi premisset om at vi skal beskytte oss selv er så selvfølgelig at det omtrent er usynlig i vårt mentale landskap. All verdens informasjon, all verdens erkjennelse og forståelse av realitetene har intet i seg selv som sier hvordan vi skal forholde oss til det faktum at vi holder på å bli overkjørt. Det er dette som kommer frem i min lille refleksjon om
forskjellen mellom slutninger og beslutninger. Det å produsere en selvstendig handling krever noe mer av oss enn fornuft og erkjennelse. Vi trenger også et system som forteller oss hvordan vi forholder oss til det vi erkjenner. Dette handler om hva som er ønskelig eller uønskelig, hva som er viktig og hva som er likegyldig. Det er dette vi filosofisk og etisk kan kalle verdier. Og disse verdiene har sitt opphav, ikke i den verden utenfor som vi erkjenner, heller ikke fornuften, men i menneskets emosjonelle system.
Tilbake til roboten. Jo, et emosjonelt system kunne kanskje simuleres. Roboten kan utvikles med en overordnet instruks om f.eks. å beskytte seg selv. Da har vi i prinsippet utviklet roboten med en kunstig vilje. Så må den ha en tilhørende
kreativ prosess, slik at den evner å komme opp med alternativer for handling med utgangspunkt i løpende erkjennelse kombinert med den overordnede viljen om å beskytte seg selv. Først da blir det «logisk» at den må flytte seg. I min terminologi snakker vi da om rasjonalitet. Roboten er utstyrt med et mål, den har en virkelighetsoppfatning, og den skaper sine handlinger i samspillet mellom disse to. 

 

Forskjellen mellom en følelse og forestilling om følelser

Et emosjonelt utbrudd er begrenset av et minimum og et maksimum. Dette kan handle om signalstoffer, reseptorer og styrke og omfang på signaler. Minimum er enkelt. Det er fravær av følelsesutbrudd, altså en tilstand med fravær av affekt. Ta for eksempel frykt. Vi kan bli alt fra bekymret til engstelig til redd til panikk. Dette er et kontinuum fra null til en eller annen maksverdi. Det er nærliggende å tenke at hjernens grad av affekt-tilstand er proporsjonalt med dette. På maks effekt er bevissthetsfunksjonen sannsynligvis sunket dramatisk. Jeg har en gang opplevd å skli og falle utenfor en fjellskrent. Det er en hendelse hvor jeg like godt kunne blitt drept. Det ble jeg ikke fordi jeg hadde kjempeflaks og havnet i en skrånende snøfonn under stupet, som dempet fallet perfekt. Jeg kom fullstendig uskadet fra hendelsen.
Men da fikk jeg erfare et fenomen som svært mange med lignende erfaringer har opplevd. Deler av turen ned fjellet er som totalt slettet fra hukommelsen. Jeg husker første delen av turen, siste delen i snøfonnen, men ikke selve fallet fra stupet. Man kan nok ha mange modeller for å forklare dette. En av dem kan være minnefortregning. Altså at minnet er så befengt med frykt at mitt sinn ikke tør å åpne det. Dette kan da kobles opp mot
Freuds teori om fortrengninger, eller Janets modell for dissosiasjon.

Jeg tenker alternativt i forhold til dette. Min hypotese er at dette kan dreie seg om en eller annen form for overbelastning. Det kan f.eks. være at reseptorer i hypocampus går i metning og at dette setter minne-funksjonen i hypocampus midlertidig ut av drift. Det kan også være at all energi nå konsentreres om sanntidsutfordringen her og nå, og at sentrale funksjoner i hjernen deaktiveres. I begge tilfeller vil det medføre at minnene ikke lagres i det hele tatt, eller at den lagringen som skjer ikke blir adresserbar. Kanskje kan dette også være en nyttefunksjon, nettopp fordi hjernen tar skade av å bære på så sterke opplevelser.

Poenget med dette er å vise at det finnes maksgrenser for hvor kraftig en emosjonell tilstand kan oppleves. Det som kan være nyttig å forstå her at dette gjelder emosjonen i samtid. Når det gjelder minnet om den, altså den påfølgende forestillingen, så kan dette endres. Det vi vet fra forskning er at vår hjerne er ekspert på å skape kontraster. Dette er altså en forsterkning av følelsenes dominans over vår atferd. På den måten vil våre verdier, språkløst ha en sterkere kontroll over individets beslutningsprosesser. Hendelser som oppfattes som ubehagelige gir oss minne om et enda sterkere ubehag, og fremkaller dermed den frykt og den ubehagelighet som er nødvendig for å påvirke oss til å fravike lignende situasjoner. På samme måte vil nøytrale situasjoner og behagelige situasjoner forsterkes i vår bevissthet og bli til fortidens glansbilder. På samme måte vil det vi fantaserer om, enten det er forelskelse, eller f.eks. sykdom fremstå i fantasien som henholdsvis noe fantastisk og noe veldig skremmende. Derfor opplever vi at når situasjonen er der, så kan vi enten bli skuffet (forelskelse) eller lettet (det var jo ikke så galt som jeg hadde tenkt). Det å oppleve at følelsene trekker seg litt sammen i hendelsesøyeblikket har da ikke nødvendigvis noe med blokkering å gjøre, men med hjernens evne til å produsere følelsen, der og da. Og den kan jo variere fra menneske til menneske. Sannsynligvis avtar den med årene. Det kan også være en grunn til at vi opplever avflating av følelser. Poenget er at den store emosjonelle profileringen gjøres i barne- og ungdomsårene. I ettertid er denne investeringen gjort. Vi husker følelsene, som forsterkede, pluss at våre følelser faktisk har avtatt med årene.

Betydningen av denne effekten har sannsynligvis også mye å si for empati. For vi forestiller oss ikke bare våre egne følelser, men også andres. Dermed betyr denne evnen også mye for menneskets evne til sosialt samspill.

Sammenhengen mellom tenkning og følelser

Er det slik at først tenker vi, så skapes det følelser som følge av hva vi tenker? Dette er jo en nærliggende forestilling, fordi vi jo ofte observerer akkurat dette. Tenk på hytteturen som dere har planlagt neste helg? Først tenker du på hytteturen, så blir du glad. Først tanken, så følelsen. Jeg tenker at akkurat dette forholdet kan mislede mange til å tenke at følelser er et resultat av tenkning.

Med utgangspunkt i dette kunne man jo gått videre utviklet forestillingen om at følelser utelukkende skapes av vår tenkning. Dette er etter min mening en fundamental kortslutning.

La meg si det slik: følelser er noe som utløses av hendelser. Hendelser kan være mange ting, blant annet tenkning. Men følelsen i seg selv er ikke skapt av tanken. Den er en sum av pre-programmerte mekanismer i hjernen, særlig orientert i det limbiske system.

 

La oss ta følgende eksempel:

1)      Du oppfatter at noen kaster en stein mot deg.
Dette er en ytre erkjennelse. Det er noe du observerer og som du oppfatter å være et faktum.

2)      Du oppfatter at stenen treffer deg i foten.
Dette er også en ytre erkjennelse, et observert faktum.

3)      Du oppfatter smerten og kjenner ubehaget.
Dette er også en erkjennelse. Det er en indre erkjennelse, som beskriver noe som er i ditt eget subjekt. Dette er ikke noe som følger av din tenking. Det er en indre respons på ytre hendelser.

 

Følelser er altså en respons på hendelser som individet oppfatter. Først oppfattes hendelsen, så kommer følelsen som en respons på dette. Men, måten vi oppfatter hendelsen på, kan selvsagt påvirke den følelsesmessige responsen. Og måten vi oppfatter hendelsen på avhenger av hvordan vi forstår den. Om jeg forteller en toåring at norske kroner plutselig har mistet sin verdi, over natta, så vil toåringen neppe reagere så mye på dette. For han forstår ikke hva dette innebærer. Men det kan jo innebære at vi kommer til å sulte til vinteren. En voksen, som har denne bekymringen, har en annen forståelse og det kan kanskje utløse en fryktreaksjon. På den måten vil vår kognitive kapasitet og vår virkelighetsoppfatning bli en del av de mekanismene som utløser følelser.

Men vår kognitive kapasitet er bare en del av dette. Svært små barn vil kunne reagere med frykt ved synet av et stort, fremmed skremmende ansikt, eller et vilt dyr. Og nesten fra barnet er nyfødt vil det kunne reagere med sinne om det ikke får tak i puppen fort nok. Følelsene er innebygget i barnet fra lenge før det ble født. Små barn er til og med langt mer følsomt for smerte enn det voksne er. Selvsagt er dette uavhengig av kognitiv kapasitet. Barnet blir født med en startpakke av systemer for utløsning av følelsesreaksjoner. Disse systemene vil så videreutvikles og formes av erfaring og bruk. Opp i dette vil selvsagt det kognitive systemet få økende innvirkning, etter hvert som det utvikles.
Hovedpoenget her er at tenkning ikke skaper følelser men tenkning kan være en del av de faktorer som utløser følelsesreaksjoner. Hukommelse kombinert med tenkning gjør at man kan sette sammen hendelser i et komplekst mønster og få frem en fryktreaksjon. Vi kunne for eksempel sette sammen en konspirasjonsteori som en kombinasjon av fakta, spekulasjoner. Så kan vi bli så bergtatt av dette at vi blir redd. Dermed vil måten vi forstår og tenker på, kunne påvirke våre følelsesreaksjoner. Og da er det jo selvsagt også slik at et negativt tankemønster vil kunne utløse og vedlikeholde negative følelser, noe som kan bli til nevroser og depresjon.

Derfor kan for eksempel kognitiv terapi, altså en hjelp til å komme ut av negative tankemønstre og over i et mer positivt spor, selvsagt hjelpe oss til å unngå at vår mentale verden fylles av bekymringer og depresjon.

 

 

Kort om forholdet mellom valg og vilje

Hva er forholdet mellom følelse og beslutning? La meg starte med et eksempel:

Din venn kommer til deg med en frukt som du aldri har sett før. Du får spørsmålet om du liker denne frukten. Hva gjør du da for å besvare det spørsmålet? Vi kjenner alle ritualet. For å svare på det spørsmålet, må vi først smake på frukten. Så kan vi gjengi kroppens dom. Altså, når min venn spør, så videreformidler jeg spørsmålet til min egen kropp. Jeg sier «kropp» fordi her er det mange systemer involvert i det å evaluere dette. Kroppens respons formidles til din bevissthet i form av opplevelse av behag eller ubehag. Dette er signalstoffer i hjernen. Det er hjernens belønnings eller straffesystemer som responderer. Mitt svar er hverken resultat av et valg, eller en tanke. Det er gjengivelse av en indre erkjennelse av min kropps reaksjon på dette. Dette handler selvsagt ikke bare om mat, men om alle stimulanser som kroppen eksponeres for. Det kan være alt fra farger, til fjell, til personer, til seksualitet. Homofili er ikke resultat av tenkning, heller ikke valg, men av kroppens respons på sosial eksponering.

Men tilbake til fukten. Du velger altså ikke om du vil like frukten eller ikke. Din egen kropp er sjefen. Du bestemmer ikke dens respons. Så går kanskje tiden og du blir vant med frukten. Det holder bare å se den, så vet du om dette er noe du liker eller ikke. Du har minner på lager, knyttet til kroppens respons på denne frukten. Nok en gang tilbyr vennen deg frukten, Denne gangen opptrer din erfaring om denne som en verdi i ditt sinn. Men det er kanskje ikke den eneste verdien. Kanskje har du diabetes, eller du har et vektproblem. Også dette er beheftet med verdier i ditt sinn. Og det er motverdier. Om du spiser denne frukten, er det en viss sannsynlighet for at du legger på deg, eller den kan, men en viss sannsynlighet gi problemer i forhold til din diabetes. Dersom kombinasjonen sannsynlighet og negative verdier oversiger den gode opplevelsen av å spise frukten her og nå, takker du kanskje nei. Dette er en beslutning. Den setter sammen en struktur av verdier og sannsynligheter og gjør en kalkulasjon som veier det ene alternativet opp mot det andre. Dette er nærmere beskrevet i beslutningsteorien. Her er det strukturert på en slik måte at verdiene havner i en kolonne for seg selv. Og vi oppdager at valg og vilje er ikke det samme. Vi oppdager at verdier er en forutsetning for å kunne gjøre valg. Jeg definerer da at alt av verdier, som inngår i en slik kalkulasjon, er et uttrykk for individets vilje. Vi oppdager da et denne viljen på ingen måte er en entydig harmonisk størrelse. Vår vilje kan sprike i alle retninger. Da krever det kognitive ressurser for å ensrette dette så pass at individet kan konvertere dette over i handling.

Men det er mer komplekst enn som så. For det er ikke alltid at våre handlinger kan kobles direkte tilbake til vår vilje. Når man gjør et valg under avmakt, er det ikke slik at dette nødvendigvis er et uttrykk for individets egentlige vilje. Frihet består ikke i at man må ha flere alternativer å velge mellom. Frihet består i muligheten til å velge det man ønsker. Men ofte er friheten begrenset og vi står foran umulige valg. Om jeg skal beskrive forholdet mellom valg og vilje i en setning så må det bli denne:

 

Valg er forsøk på å la viljen komme til uttrykk

 

Jo større frihet man har, desto større er muligheten for at det individet ønsker er blant alternativene. Det øker jo sannsynligheten for at valget resultat virkelig er et uttrykk for individets vilje. I dette ligger erkjennelsen av at handling ikke alltid forteller om individets egentlige vilje, at muligheten for å gjennomføre et valg forutsetter at det finnes en vilje. Uten vilje er valg ikke mulig. Det er heller ikke slik at viljen skapes i valgsituasjonen. Viljen har utgangspunkt i predisposisjoner eller tilbøyeligheter som ligger der fra før.

 

Emosjonell profilering

Vi fødes som sagt med en emosjonell startpakke. Siden følelser i stor grad er til for å, påvirke vår atferd, så kan ikke dette være et hundre prosent rigid system. Individets erfaringer og vekselvirkning med omgivelsene vil også påvirke den emosjonelle profilen. For eksempel hørte jeg en gang om en forsker som studerte sammenhengen mellom psykopati og gener. Han fikk et gjennombrudd som faktisk avslørte et sett med gener som hadde sammenheng med psykopati. Ved en tilfeldighet gjorde han senere den sjokkerende oppdagelsen at han selv bar på den varianten av gener som kan gi psykopati. I og med at han ikke var psykopat, så fikk dette ham til å undersøke dette enda mer. Det som sannsynligvis er tilfelle at dersom denne varianten av gener kombineres med belastende oppvekst, så kan det utløse psykopati.
Poenget er at individets erfaringer og vekselvirkning med omverdenen kan utløse mekanismer som påvirker våre emosjonelle reaksjoner. Her kan det være snakk om
epigenetikk, men sannsynligvis også at hjernestrukturer enten svekkes eller forsterkes og dermed påvirker det emosjonelle reaksjonsmønsteret. Vi har også den varianten at koblingene mellom hjernecellene kan forsterkes eller svekkes alt etter bruk. Så har vi sannsynligvis omfattende mekanismer i det kognitive systemet som er med på å påvirke dette.

Betyr dette at følelser kan læres? Da tenker jeg at svaret vil være at de kan ikke læres på samme måte som man lærer kognitive ferdigheter. Men den emosjonelle profilen, som er styrkeforholdet mellom de forskjellige emosjonelle responsene, kan påvirkes. Sannsynligvis er det snakk om påvirkningsvinduer i individets utvikling. Kanskje strekker dette seg i forskjellige variasjoner fra fosterstadiet til man nærmer seg voksen alder. Sannsynligvis avtar påvirkningsmuligheter jo eldre hjernen blir.
Kanskje er individets kognitive ressurser siste instans for å påvirke dette. Og det er en livsvarig ressurs.

Jeg tenker at en stor del av våre emosjonelle plager kan avdempes ved å aktivere kognitive ressurser. Når psykologen sitter sammen med pasienten, så utvikler de sammen en historiefortelling og en forståelse som forklarer problemet og setter ord på det. Denne historien behøver ikke å ha noe med virkeligheten å gjøre. Men troen på den, gir en slags visualisering og språkliggjøring av problemet som i sin tur avhjelper symptomene. Derfor vil en prest eller konspirasjonsteoretiker kunne gjøre samme jobben. Jeg tenker at flere typer psykoterapi i stor grad kan handle om dette.

 

Emosjonell respons, primære og Sekundære strategier

De fleste primitive emosjonelle utbrudd har enkle responser. Sinne gir en primær respons til vold og destruksjon. Frykt gir en primær respons til å ville stikke av og gjemme seg. Vemmelse gir en primær respons å ville kaste opp, mens begjær gir en primær respons til å ville konsumere.
Jeg tenker at dette har utgangspunkt i eldre stadier hvor organismen er en ren stimuli-respons maskin. Responsen er prosedural og organismens atferds-repertoar er begrenset en forprogrammert respons på et sett av stimuli.
Utvikling av emosjoner, sammenfaller med utvidelse og avansering av atferds-repertoaret. Men opp i dette er det vesentlig å forstå at primær-responsene er markant fordi de er så biologisk forankret i kroppen. Det er ikke bare hva individet gjør, men også de kroppslige strategiene som optimaliserer individets handlekraft i sin respons. Kanskje kan vi kalle det for pre-kondisjonering. Eksempel kan være økende puls, adrenalin osv. Kroppen skal jo forberedes på ekstraordinær anstrengelse, og det krever at organene klargjøres.  Primærstrategiene er derfor i høy grad forbundet med slike kroppslige responser. Kroppens feedback til hjernen (
Langes loop) er en del av dette, og det setter denne type følelser i en særstilling. Utløsning av primærstrategien er det som skaper den beste driftstilfredsstillelsen. Det er her den største gevinsten i forhold til psykisk belønning ligger. Teorien er at alle andre, mer sofistikerte følelser baserer seg på dette.

Kanskje er denne pre-kondisjoneringen av kroppen det som startet utviklingen av følelser i det hele tatt. For dette er jo noe som kan være en fordel også for en ren stimuli-respons maskin. For det gir bedre handlekraft. Når en slik respons oppstå, vil kroppens eksiterte tilstand registreres av hjernen. Det er disse signalene vi kjenner og oppfatter som følelser. Da er det nærliggende å tenke at disse signalene igjen kan bli gjenstand for videre prosessering. Og her kommer altså muligheten for sekundære strategier inn.

Kanskje det på noen tidspunkt kan ha eksistert et forholdsvis lite repertoar av sekundærstrategier. Kanskje handler det om å bytte mellom strategier. Uansett er utvikling av sekundærstrategier forbundet med kognitiv kapasitet. For det første handler det om evnen til å detektere at primær-strategien ikke er anvendelig på den oppståtte situasjonen. Det krever kognitiv kapasitet. Så kreves det mekanismer som hemmer primærstrategien i å utløses. Det er forbundet med kognitiv kapasitet.   Så kreves det kognitiv kapasitet til å velge hvilken sekundær strategi som skal implementeres. Men når utviklingen kommer langt nok, så handler det ikke om å velge mellom ferdige strategier, men om å komme opp med helt nye strategier. Da snakker vi om etablering av innovative prosesser i systemet. Det er selvsagt ikke bare vi mennesker som er kreative og oppfinnsomme. Vi blir ofte overrasket over hva til og med fugler kan komme opp med, og ikke minst våre nærmeste pattedyr-slektninger. Og alle må de på sine nivåer være utstyrt med kognitive kapasitet nok til å handtere dette.


Til slutt: Når jeg innenfor
adferdsdualistisk tenkning snakker om det biologinære så handler det, som oftest, om slike primær-strategier. Dette må nyanseres i forhold til begrepet «biologisk programmering», som jo er en referanse til at følelser ligger bak og styrer retningen på våre handlinger.



 

Evolusjonær utvikling av følelser

Det finnes mange måter å sortere følelser på alt etter hva som er hensiktsmessig. Den måten jeg sorterer dem på har utgangspunkt i evolusjonens dannelse av flokkmekanismer. Følelser som eksisterte før arten begynte å danne tradisjonelle flokkmønstre, kaller jeg for egoistiske tilbøyeligheter. De tilbøyeligheter som relateres til flokkmekanismer kaller jeg for sosiale tilbøyeligheter. Det er vesentlig å påpeke at evolering av sosiale tilbøyeligheter bygger på det som var fra før. Følgelig bygger de fleste sosiale tilbøyeligheter på det gamle. For eksempel kan sjalusi inneholde både aggresjon og frykt. Mange av de senere utviklede tilbøyelighetene kan bestå av komplekse samspill av andre tilbøyeligheter. Det er da å gjette på at jo senere tilbøyeligheten er etablert, desto mer kompleks kan den være. Jeg har hørt om forsøk på å finne frem til noen få grunnleggende basis følelser og at alle andre følelser regnes som å være kombinasjoner av disse. Dette er kanskje bare en del av sannheten. For det kan jo tenkes at noen tilbøyeligheter også får sin næring fra mekanismer som ikke tilhører denne basis porteføljen. Mye av dette vil vi nok kunne få svar på etter hvert som man kartlegger disse mekanismene rent fysisk i hjernen, og ikke minst hvordan alle disse mekanismene er koblet sammen med hverandre.

Den hypotesen, jeg har tatt meg, bygger på en tenkt utvikling som starter med flercellede organismer. Jeg har jo tidligere vært inne på at følelser er en nødvendig komponent for utvikling av innovativ atferd. Det er naturlig å starte med helt grunnleggende funksjonalitet for atferd: tiltrekning og frastøting. Individets navigasjon i verden styres da av evnen til å oppsøke og unngå. Alt dette er sentralt for individets overlevelse. Det starter kanskje med utvikling av evne til å søke næring i stedet for bare å ta til takke med det som tilfeldigvis flyter forbi. Dette er da sannsynligvis en kjemisk basert mekanisme, hvor organismen søker tilfeldig i forskjellige retninger. Dersom den finner næring skapes en tilstand i organismen (kanskje et tilfredsstillende nivå på serotonin), som organismen søker å oppnå. Her har vi altså da en atferd som drives og en tilstand som organismen søker å oppnå. Tilstanden kan kanskje kalles for nytelse. Dette er ikke mer avansert enn at målsøkende raketter kan gjøre det samme. Men dette er en reaktiv mekanisme, og forholdsvis ineffektiv da atferden mer eller mindre er tilfeldig inntil organismen får napp. Da er det mye bedre om organismen vet hvilke retninger den skal søke i. Til det trenges et sensorisk apparat som innhenter informasjon, men organismen trenger også et indre informasjonsapparat til å handtere dette. Utvikling av disse mekanismene må ha gått hånd i hånd. Det interne informasjonssystemet trenger å dekode informasjonen, og en viten om hvilke signaler som er viktig å forfølge. Denne «viten» kan skaffes ved assosiasjon mellom signalene som kom inn, og suksess. Da trengs det hukommelse, altså celler som kan huske at når mønstret så slik og slik ut, så ble den etterfulgt av nytelsen. Nytelsen er sanntids tilstand. Ved hjelp av hukommelse og assosiasjon skapes den første følelsen som er begjær. Begjær har da opphav i informasjon om hva som skaper nytelse. Her er blant annet signalstoffet dopamin involvert.  Og det kjemiske sanseapparatet som er involvert her, er kanskje den første sansen, som er luktesansen. Rekkefølgen her kan man jo diskutere, men mens vi er på dette med søk etter næring så tenker jeg at det samtidig har kommet på plass en annen mekanisme. For det er jo ikke alt som er bra å sluke. Det som ikke er bra å sluke, må jo organismen kaste hurtigst mulig ut igjen for å unngå skade. Det betyr kjemiske sensorer som må oppdage skade på vevet. Det er de første smertesensorene. Det å kaste ut maten, og det å få skade på vevet gir seleksjon for unnvikelse. Våre dages smertesensorer er basert på at kjemien omdannes til elektriske signaler som så videresendes via nervesystemet til forskjellige deler av hjernen. Kanskje har denne evnen til overføring av elektriske signaler kommet ganske tidlig. For den er jo betydelig raskere enn kjemiske signaler. Organismen har jo så absolutt fordel av å reagere raskt dersom skade oppdages. Da er denne aktiveringen av smertesensorene en tilstand som organismen søker å unnvike. Og her er da resonnementet likt som for nytelse. Smerten er i sanntid. Skal organismen kunne reagere proaktivt, altså unngå skaden før den oppstår så må den på lignende måte evne å assosiere et mønster av inngangssignaler med den smerten som kom i kjølvannet av dette. Til dette kreves det hukommelse og analyse av sensorisk informasjon. Smerten er sanntidstilstanden, mens den tilsvarende følelsen er frykten. Og kanskje snakker vi her to grunnleggende primitive følelser, nemlig begjær og frykt. Og kanskje er vemmelsen den tredje, også basert på frykt, og kanskje utviklet samtidig med denne.

Om vi skal fortsette denne spekulasjonen så tenker jeg at aggresjon er en følelse som er basert både på frykt og på begjær. Aggresjon og frykt gir nesten de samme kroppslige reaksjoner. Begjæret kommer inn i forhold til fristelsen til å angripe. De første angrep har sannsynligvis vært drevet av begjær, altså søk etter næring. Det må jo etter hvert ha blitt en nok så vanlig situasjon at krypdyr må kalkulere forholdet mellom risikoen for å bli spist, eller selv å spise den andre. Aggresjon er en blanding av disse. Frykten forbereder for flukt eller kamp, begjæret handler om å ville vinne, uskadeliggjøre, destruere og spise.

Litt av poenget med denne helt uvitenskapelige spekulasjonen er å få frem budskapet om hvordan evolusjonen arbeider. Evolusjonen har alltid utgangspunkt i det som er. Vi starter med sensorisk informasjon og tilstander. Dette gir tilfeldige fordeler som selekteres. Seleksjonen fører til en stadig bedre utnyttelse. Sansene blir bedre, men det krever altså en forbedring av behandling av informasjonen. Et biologisk paradigmeskifte her, er utvikling av evne til hukommelse og assosiasjon, altså evnen til å forbinde signifikante hendelser med påfølgende tilstander. Signifikant er her viktig, og det gjelder for vår hukommelse den dag i dag. Hippocampus står for mye av sortering av hvilken informasjon vi skal huske. Jo sterkere følelser, desto bedre husker vi. Summen av dette er altså overgangen fra bare reaktiv atferd til også å bli proaktiv. Organismen får initiativ, og organismen evner å unngå situasjoner som er potensielt farlige, og den lærer seg hvor det finnes mat eller andre fordeler. Min hypotese er altså at alle andre følelser bygger videre på dette. Om du tenker deg om og observerer deg selv, så oppdager du at frykten er svært grunnleggende i ditt mentale landskap. Vi kan ha mange ubehagelige følelser. Jeg har nevnt vemmelse, men tenk på sosiale følelser, som det å bli flau, skam, fornedrelse osv. alt dette er jo ting vi er redde for. Det er ting vi bekymrer oss for. Hadde vi ikke hadde evne til frykt, så hadde vi heller ikke muligheten til å unngå skam. For det vi ikke er redd for, det søker vi heller ikke å unngå. Samme resonnement kan gjøres i forhold til begjær. Forventing om noe godt skaper glede. Vi nyter sosiale gevinster, som det å få skryt, bli stolt, få oppmerksomhet, bli beundret, makt osv. Alt dette er tilstander vi søker fordi det gir velbehag, den gode følelse, det gjør oss glade. Hadde vi ikke hatt fantasier om det gode, så hadde vi heller ikke tatt initiativ eller oppsøkt muligheter for å få dette til. Og fantasier om det gode er basert på begjær, som igjen er basert på evnen til å nyte. Slik henger sannsynligvis våre mest avanserte og sofistikerte følelser sammen med det som en gang var et straffe og belønningssystem som optimaliserte søken etter mat (eller make) og unngåelse av farer.

 

Sorteringen mellom egoistiske og sosiale følelser

Det finnes et stort antall følelser. Kanskje noen av dem er så sofistikerte at vi enda ikke har fått språk på dem. Den listen, jeg lager, er selvsagt ikke fulldekkende. Men poenget er å vise hvordan vi kan tenke oss følelsene som et utviklingstre som kanskje starter med to greiner: frykt og begjær. Så har vi altså en suksessiv utvikling over i et svært komplekst verdisystem. Jeg trekker en klar grense fra egoistiske til sosiale følelser. Men alt av sosiale følelser baserer seg på de mer primitive egoistiske følelsene. Når jeg sier «alt» så er det selvsagt med forbehold. Med tid og stunder kan vi kanskje oppdage strukturer i hjernen som er komponenter i vårt sosiale følelsesregister, som ikke kan spores tilbake til de gamle følelsene. Men jeg tror ikke disse mekanismene kan ha noen effekt uten at de refererer til noe vi blir glad for, er redde for, synes er ekkelt, eller blir sinte for. Uten at nye mekanismer refererer til dette, så mister de sin kraft. Det er det jeg legger i denne hypotesen.

1)      Egoistiske følelser

a.       Begjær
Nytelse blir til begjær. Sannsynligvis utgangspunkt i søk etter næring. Men senere adoptert av kjønnsmekanismene, som seksuelt begjær. Etter det har jo denne grunnstammen blomstret. Vi har også fått forventing om nytelse som vi kaller for glede. Vi mennesker kan f.eks. begjære penger, eller ære eller makt. Men den underliggende grunnstammen er evne til begjær.

b.       Frykt
Smerte blir til frykt. Det blir da grunnstammen i alt vi unnviker, er redde for og engster oss for. En mellomting her er vemmelsen, som vi også kan frykte, men som også kanskje har en helt selvstendig opprinnelse.

c.       Aggresjon
Som baseres både på frykt og begjær, men kanskje også har komponenter med selvstendig opprinnelse.

d.       Sorg
Strafferespons på tap av noe vi begjærer. Forutsetter evne til begjær, men også frykt og kanskje også aggresjon.

2)      Sosiale følelser

a.       Dominans
Har utgangspunkt i aggresjon, begjær og frykt.

b.       Empati
Har utgangspunkt i begjær og frykt.

c.       Stolthet
Har utgangspunkt i dominans og begjær.

d.       Skam
Har utgangspunkt i frykt.

e.       Sjalusi
Har utgangspunkt i begjær, frykt, sorg og aggresjon.

f.        Kjærlighet
Utgangspunkt i begjær, og empati.

g.       Hat
Har utgangspunkt i aggresjon.

h.       Forakt
Har utgangspunkt i skam, vemmelse, aggresjon

i.         Misunnelse
Utgangspunkt i sjalusi, dominans, aggresjon, frykt.

j.         Samvittighet
Utgangspunkt i skam, frykt, forakt, empati.



 

Følelser fornuft og selvkontroll

Fornuften, eller de kognitive funksjoner ville selvsagt ikke ha noen hensikt dersom de ikke også kunne påvirke atferden. Dette skjer på minst to måter. Først og fremst vil beslutningsprosessen bruke impulser fra begge grupper av mekanismer, både de kognitive og de emosjonelle. Dette fremkommer i beslutningsteorien som henholdsvis virkelighetsoppfatning og verdier. Men en beslutning kan ikke bli til atferd uten at det finnes mekanismer som hindrer følelsene i å få ukontrollerte utløp. Følelser har evolusjonært utgangspunkt i respons på stimuli. Og man kan tenke seg de første organismene som rent prosedurale maskiner. Kognitive mekanismer har etter hvert blitt utviklet som en mulighet til å kontrollere dette. Vi kan tenke oss flere umiddelbare reproduksjonsmessige fordeler. For det første er enkeltfølelser ikke nødvendigvis i harmoni med hverandre. For det andre er det stadig situasjoner hvor primærstrategier utløses, men hvor dette innebærer negativt resultat. Kognitive mekanismer som avdekker slike situasjoner, må ha tilgang til å bremse slike impulser. Jeg kaller det enkelt for selvkontrolls-mekanismer. Andre bruker begreper som karakterstyrke, eller viljestyrke.

Selvkontroll er altså en mekanisme som gjør det mulig for fornuften (eller ego) å kontrollere eller bremse tendensen til å omsette følelser til biologinære handlinger. Men min måte å tenke på er at også denne mekanismen har emosjonelle styringskomponenter. Når fornuften griper inn, gjør den det etter et forutgående valg. Og det er ikke mulig å gjennomføre et valg uten vilje. Og viljen har opphav i det emosjonelle. Men, den type følelser som er involvert i forbindelse med selvkontroll er ofte ikke så synlig i det mentale landskapet. En slik selvkontroll kan utøves for eksempel fordi noe er sosialt uakseptabelt (superego), eller fordi det kan være lønnsomt å avvente eller å finne på smartere måte å handle på for å oppnå det som ønskes. Ofte er det her sosiale normer samles opp. Og sosiale normer har utgangspunkt i sosiale tilbøyeligheter. Min måte å tenke på er at dette også er mekanismer som påvirker verdisiden i beslutningsregnskapet. Derfor sorterer de under min definisjon av følelsesbegrepet.

 

I grenseland mellom fornuft og følelser

Jeg tenker på det emosjonelle systemet som et tre. Stammen består av grunnleggende følelser som frykt, begjær og aggresjon. Etter hvert som vi kommer utover på greinene finner vi synlige sosiale følelser. Det kan være stolthet, dominans, skam, ære, kjærlighet, hat, sjalusi osv. Alle disse følelsene bygger videre på de mer grunnleggende egoistiske følelsene. Men det som kjennetegner de sosiale følelsene er at de krever mer kognitiv kapasitet. Det sosiale samspill er komplekst og mekanismene som utløser de sosiale følelsene er dermed mye mer komplekse og involverer også mer bevisste tankeprosesser. Men jeg tenker at det også finnes et ytre lag som befinner seg i grenseland mellom det kognitive og det emosjonelle. Har er det sannsynligvis et utall av følelser, som ikke er sterke fysiske følelser men mer som intuisjon. Intuisjonen er jo en kompleks ubevisst behandling av informasjon og den leverer konklusjoner til vår bevissthet. Disse konklusjonene betegnes ofte som følelser. Eksempler kan være opplevelsen av å være sikker på noe. Så har vi motsatt, altså opplevelsen av å være usikker på noe. Det er slett ikke sikkert at disse to tilhører samme system. Man kan altså både tro og tvile på noe, på samme tid. Andre følelser kan være gjenkjennelse. Man får en følelse av å ha vært her før. Den er jo slett ingen treffsikker følelse (Deja Vu). Så har vi gjenkjennelse av ansikter, en følelse av å ha sett noen før. Så kan vi føle at vi stoler på noen, eller mistillit. Dette blir servert oss «på et fat». Vi vet ikke hvor det kommer fra, og det er selvsagt ikke alltid så treffsikkert. Så kan vi føle ansvar, nysgjerrighet, omsorg, forakt, sjenanse, overlegenhet, underlegenhet osv. Registret er enormt, og vi agerer som regel spontant på dette. Det er kun i ettertid, dersom dette skaper problemer at vi får behov for å sette ord på det og konstruere opp bevisste tanker om hvorfor vi agerer som vi gjør. Men ofte er dette en illusjon. Vi tror vi gjør bevisste vurderinger, mens vi stort sett agerer etter intuisjon.

Om man skal kalle hele dette enorme registret av ferdigtygde ubevisste konklusjoner for følelser eller ikke, er jo et definisjonsspørsmål. Det er vel en berettiget mistanke psykologene har at alt dette ikke er så nøytralt som vi gjerne kunne fantasere om. Din ubevisste hjerne kan ofte ha en annen agenda enn den du har, med de alvorlige implikasjoner det kan medføre.

 

Emosjonell kommunikasjon

Emosjonell kommunikasjon handler om bevisst eller ubevisst formidling av emosjonelle tilstander. All kommunikasjon mellom individer som ikke handteres kognitivt kan sies å være emosjonell kommunikasjon.  Det kan både handle om å kommunisere avsenderens egne tilstander, men det kan også handle om de emosjoner som vekkes hos mottaker. Mennesker kan kommunisere emosjonelt både via en rekke kanaler. For eksempel språk, kroppsspråk og handlinger. Generelt kan man si at den emosjonelle kommunikasjonen har sin opprinnelse i førmenneskelig tid. Derfor er mye av dette språkløst og gjerne også ubevisst. De emosjonene vi snakker om er ikke nødvendigvis hverken sterke eller synlige for vår bevissthet. Opp gjennom evolusjonshistorien har mennesket etter hvert begynt å lene seg mye tyngre på sin kognitive kapasitet til handtering av kommunikasjon. Det betyr at på noen områder begynner vi å bli «rustne» på å tolke kroppslige signaler. Dette ser vi dersom vi sammenligner oss med en del andre dyrearter. Andre dyrearter kan være langt sterkere på kjemisk kommunikasjon (lukt, feromoner), kroppsspråk, ansiktsuttrykk, oppførsel osv.  Men selv om vi er rustne på dette så betyr det på ingen måte at det er borte for oss. Dette ligger der og påvirker vårt samspill hver eneste dag.

Dette er selvsagt et stort område som sikkert kunne vært skrevet mange bøker om. Men jeg vil gjerne peke på et par refleksjoner jeg har hatt.

Det jeg beskriver som empatisk appell går enda lengre enn kroppsspråk. Det går så langt som til kroppsform. Og det er sannsynligvis bare toppen av isfjellet. Kroppsform påvirker sannsynligvis langt mer enn som så. For eksempel høyde, vekt, symmetri osv. Alt dette kan vekke alt fra beundring, til forakt, til begjær, til avsky, til dominans, til frykt osv.

Så vil jeg si litt om språket. Noen ganger pleier jeg å bruke språket som eksempel på en signalstrøm. De av oss som ikke forstår japansk vil ikke kunne dekode den signalstrømmen og dermed heller ikke kunne omskape den til informasjon. Men det er en sannhet med modifikasjoner. For faktum er at vi nok evner å få deler av den emosjonelle kommunikasjonen ut av dette. Dette er noe hjernen kan dekode, nettopp fordi vi snakker om en koding som er utviklet i førmenneskelig tid, og som derfor alle mennesker har verktøy for å dekode. Er dette genetisk? Kanskje er noe av dette genetisk, men kanskje er det også snakk om svært gamle kulturelle overleveringer. Jeg vet ikke om noen har forsket på dette.

Vi kan oppfatte at noen er sint, selv om de snakker japansk. Dette handler om tendens til å heve stemmen til noe som antyder brøl. Sannsynligvis kan vi også oppfatte dominans eller underdanighet. En myndig stemme har som regel lavere frekvens, mens en underdanig stemme er lysere. Velmenende stemmer er også lyse. Sannsynligvis vil vi kunne ane at stemmen adresserer små barn. Vi ville sannsynligvis også fort oppdage humor. På samme måte vil vi nok også kunne ane fortvilelse og gråt.
Poenget er at det er noe universelt i dette. Det er en felles arv som finnes i alle kulturer. Derav hypotesen om at dette er fra førmenneskelig tid.

I alle språk har vi også emosjonell kommunikasjon i form av utrop, banning og besvergelser. Dette er selvsagt kulturelt fordi banneord varierer fra språk til språk. Men fenomenet er universelt. Også de temaer som banneordene dekker er nok så universelle.
Videre har vi også tendenser til å kunne signalisere status via språk. Det har jeg vært inne på
her.

Til slutt vil jeg nevne kunsten, som jo også er en form for emosjonell kommunikasjon. Den kunsten som ikke vekker emosjonelle reaksjoner har feilet. Men, som jeg tidligere har poengtert, så er dette en uforutsigbar kommunikasjon. Det vil si at den samme kunsten kan vekke forskjellige reaksjoner avhengig av individ. Det er det som gjør at kunst, etter min mening er subjektiv, og at forsøk på objektiv bedømmelse er meningsløst.

 

 

Utvikling av følelser (Psykologi)

I en primitiv organisme reguleres organene ofte direkte uten at hjerne eller tenkning er involvert. Generelt gjelder det at et organ kommer ut av sin likevektstilstand (eksitasjon), det sender ut nervesignaler til et system, som svarer med å sende tilbake signaler til dette, eller andre organer som utfører funksjoner som kan bringe det eksiterte organet tilbake til sin likevekt. Et godt eksempel er urinblæren hos det nyfødte barn, som når den er full, sender signaler til hjernen som umiddelbart svarer med å sende signaler til de muskler som får urinblæren til å tømme seg. Dette er reflekser, som styres av det autonome nervesystem; den delen av hjernen som styrer kroppsfunksjonene uavhengig av vår bevissthet. Noen av disse refleksene er svært primitive. Når vi brenner oss på fingeren blir smertesignalet så sterkt at det, i ryggmargen hopper over til de nerver som får armen til å trekke seg tilbake. På denne måten oppnås en lynrask reaksjon slik at skaden reduseres.

Etterhvert lærer barnet å kontrollere de systemene som regulerer tømmingen av urinblæren. Objekter blir spesialisert på å hemme refleksene, for dette straffes barnet med smerte og ubehag, men det belønnes fra omverdenen når tømmingen skjer til en mer passende tid. Når tømmingen endelig skjer, belønnes barnet med lystfølelse. Jeg tror at alle følelser stammer, indirekte eller direkte fra slike eksitasjoner. Når omverdenen stimulerer til innsats, f.eks. ved at man utsettes for fare, eller utfordres, settes kroppen i alarmberedskap. Dette skjer ved at signalstoffer(hormoner) som adrenalin pumpes ut i blodet, får hjerte til å pumpe raskere, pusten til å gå raskere og fordøyelsen til å stoppe opp. Man kjenner angsten i mage og hjerte. Det er ikke tilfeldig at man i religiøst språkbruk lokaliserer følelsene til hjertet, som tross alt er hele organismens energigivende motor. Følelsene kjennes i hjerte, mage bein og armer, og dette er ikke bare psykiske innbilninger, men faktisk signaliserte eksitasjoner i disse organene. Hjernen er altså i stand til selv å frembringe organiske eksitasjoner, som igjen gir den tilbake følelsene. Indirekte kan de signalene som disse eksitasjonene gir, etterlignes eller simuleres i hjernen, noe som gir et inntrykk av samme følelsene og som enkelte objekter (id) ikke kan skille fra de virkelige eksitasjonene. På samme som kopier av sanseinntrykkene lagres i hukommelsen, lagres også kopier av følelsesinntrykkene. Det er prinsipielt ikke noen forskjell på disse inntrykkene. Dermed kan også følelsene inngå som en komponent i et tanke-objekt, og dermed også assosieres med bestemte situasjoner, inntrykk eller hendelser.

Alle våre følelser har altså direkte eller indirekte har opphav i kroppslige tilstander. De kroppslige behov, så som sult eller seksuell spenning er da de egentlige energigivere til driftene, som jo i sin tur har som mål å fjerne kilden(eksitasjonen) Dette gjelder også sosiale drifter. Objekter kan, delvis innlært, delvis forprogrammert reagere på sosial stimulans ved å eksitere kroppslige organer. Et kraftig eksempel på dette er barnegråten, som kan utløse stress hos foreldrene, noe som igjen driver dem til å fjerne årsaken til at barnet gråter. Det er samme prinsipp, samme mekanismene. Det nye er bare at nå er barnegråten en del av kommunikasjonen.

 

Følelser i hjernen

Vår hjerne har en tredeling som er et resultat av evolusjonen. Nederst finner vi krypdyrhjernen, som består av hjernestammen og lillehjernen (de grønne og blå komponentene i figuren). Over det, finner vi såkalte limbiske system. Denne delen blir noen ganger kalt for «apehjernen». Vi deler den med apene og resten av pattedyrene. Over der finner vi hjernebarken, som ligger som et teppe over det hele. Det er her det meste av kognitive funksjoner, og det vi forbinder med menneskelige egenskaper ligger.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5c/Brain_limbicsystem.jpgMesteparten av de komponentene som styrer følelsene i hjernen er lokalisert i det limbiske system (ape-hjernen) Her identifiseres f.eks. Amygdala, som er involvert i frykt, aggresjon og også (for menn) i seksualitet. Det er interessant at hovedtyngden av det som det Limbiske system driver på med er å prøve å påvirke hva Hypothalamus driver på med. Hypotalamus er tett integrert med krypdyrhjernen. Og samlet holder dette systemet på med en rekke automatiske livsviktige oppgaver for organismen. For eksempel kontrollerer den kroppstemperatur, hjerterytme, automatisk pustefunksjon, og glukose-nivået i blodet. Om man studerer sammenkoblingene så ser man at de enkelte komponenter i det limbiske system er tett koblet opp mot denne delen av hjernen. Sammenhengen er sannsynligvis at det limbiske systemet identifiserer situasjoner der det er nødvendig å forberede kroppen til innsats. Det er det jeg kaller for kroppslig pre-kondisjonering. Både frykt og aggresjon bevirker at hjerterytmen øker og at adrenalin sprøytes inn i blodet. Alt dette forbereder kroppen på en kraftinnsats, enten i form av flukt eller angrep. Slik fungerer systemet også i forhold til seksualitet sult osv.

Allerede på begynnelsen av 1900-tallet foreslo James Lange at vår opplevelse av følelser er sekundær på den måten at vi ikke kjenner dem før vi kjenner de kroppslige reaksjoner som de setter i gang. Teorien er omdiskutert. Men det er liten tvil om at kroppslige endringer som det limbiske system bevirker kommer tilbake som en feedback og forsterker hele opplevelsen. Og kanskje blir det da først at frontal cortex, eller pannelappen tar oppgaven med å forsøke å forstå «hvorfor er jeg sinna?». Da jeg var yngre var jeg en stund veldig opptatt av å forsøke å forstå hvorfor dikt, tekster og salmesanger uttrykte så stort fokus på hjertet. Hjertet er jo en blodpumpe, og som den konkrete tenker jeg er, så fikk det meg til å lure. Den gangen gjorde jeg den samme refleksjonen som James Lange hadde gjort noen generasjoner før meg. Nemlig at følelser egentlig oppleves som tilstander i kroppen. Vi kjenner følelsene i hjertet, i magen og i halsen. Da er den neste refleksjonen nærliggende, nemlig at dette er en tilbakekoblingsmekanisme. Hjernen bevirker kroppslige tilstander som i sin tur oppleves av min bevissthet. Disse opplevelsene samler vi under begrepet følelser. Denne refleksjonen forsterkes av det faktum at mitt lille innblikk i det totalt forskjellige Thailandske språket nesten konsekvent refererer til hjertet i sitt uttrykk av følelser. Hjerte på thai er Jay. Noen ord:

 

·         Nam Jay (Vann hjerte)= Bløt hjertet

·         Tok Jay=Å skvette

·         Noi Jay= (Lite hjerte)= fornærmet

·         Jay Dee=Snill

 

En annen eiendommelighet med det limbiske systemet er et tett nettverk av sammenkoblinger opp mot pannelappen. Dette nettverket er så tett at noen har foreslått å inkludere hele pannelappen i det limbiske systemet. Det er selvsagt provoserende for noen. Men faktum er at uansett så er pannelappen i nær og omfattende dialog med følelsene hele tiden. Rent filosofisk får dette konsekvenser. Drømmen om det å kunne sjalte ut det «primitive» følelsesregistret og «opphøye» de kognitive funksjonene til kongen på haugen er tapt. Pannelappen er den evolusjonsmessig nyeste delen av hjernen. Det som er interessant med den er at jo mer sosial arten er desto større er pannelappen. Hos mennesket er den ekstrem. Kanskje som følge av seksuell seleksjon. Evolusjonen er jo slik at den alltid bygger på det som er. Sannsynligvis handler utvikling av pannelappen om behovet for et mer avansert reaksjonsmønster (sekundærstrategier), noe som er alfa omega i sosiale relasjoner. For de enkelte følelsesmekanismer er jo avhengig av funksjonalitet som skal utløse (trigge) dem. De aller enkleste av dem har jo utgangspunkt som primærstrategier i en primitiv stimuli-responsmaskin. Dette fungerer sikkert utmerket for krypdyr, men individer som skal fungere sammen er avhengig av en bedre motor for analyse av situasjoner, slik at ikke aggresjon, begjær eller frykt utløses i tide og utide. Og dette er nøyaktig mønsteret vi ser. Fortsatt har vi disse primitive reaksjonsmønstrene på plass, men i tillegg har altså pannelappen mulighet til å gå inn og bremse, eller kontrollere dette. Men pannelappen bruker lengre tid, så dette går ut over reaksjonsevnen. Dessuten utvikles pannelappen senere hos det enkelte individ. Hos oss mennesker er den faktisk ikke ferdigutviklet før ved 25 års alderen.[3]

Måten dette er satt sammen på passer som hånd i hanske med en tenkt evolusjonær utvikling. Krypdyret har allerede utviklet avanserte organiske funksjoner som er avhengig av intelligent styring på samme måte som dagens fly er avhengig av avansert elektronikk. Involvert i dette er altså en rekke mekanismer som regulerer kroppens funksjoner på en mest mulig optimal måte. Det limbiske system og evt. andre mekanismer for emosjoner har altså lagt seg utenpå dette. Dette kan være resultat av et seleksjonstrykk mot mer sofistikert atferd. Men, slik jeg tenker ville dette vært nytteløst uten en viss kognitiv kapasitet. For slik jeg oppfatter det forsøker altså det limbiske system å spille på det som er. Og det som er en rekke mekanismer for regulering av kroppsfunksjoner. Dette kan utnyttes til å skape en kreativ prosess som «kjenner» på disse tilstandene og reagere på dem, alt etter ønskelighet eller ønskelighet. Et system som manipulerer kroppsfunksjonene evner altså å skape en tilbakekobling som en overordnet mer avansert kognitiv funksjon kan utnytte som referanse i forhold til å teste ut alternativer. Samlet gir dette muligheten til mer intelligent og innovativ atferd.
Jeg har ikke bekreftet det noen steder. Men jeg antar at det som en gang har blitt til pannelappen hos mennesket alltid har vært til stede i en eller annen form hos alle arter som har utviklet de funksjoner som finnes i det limbiske system. Det handler om mekanismer for overordnet prosessering av sanseinntrykk,
hukommelse og overordet prosessering av totalene i dette i form av evne til å kontrollere og produsere atferd.

Alt dette passer veldig godt med min atferdsdualistiske filosofi som hevder at hverken atferd, rasjonalitet eller beslutninger er mulig uten at følelsene er med, enten direkte eller indirekte. I tillegg kreves det kognitiv kapasitet til å utnytte det hele.

 

 

 



[1] Ref. Finn Skårderuds serie om hjernen på verdibørsen i 2011.

[2] Hypocampus som ligger i det Limbiske System er identifisert til å håndtere lagring av minner i sammenheng med sterke følelsesutbrudd.

[3] Mye av dette stoffet er hentet fra dette universitetsforedraget av Professor Robert Sapolsky, ved Stanford University: http://www.youtube.com/watch?v=CAOnSbDSaOw