Hvor kommer det gode fra?
Da jeg gikk gjennom mine gamle skriverier om etikk kom jeg over en episode jeg hadde glemt. Det var i den tiden jeg gikk ut av Adventistsamfunnet. Og dette var en av de mange heftige diskusjoner jeg var inne i. Spørsmålet om «hvor det gode kom fra» var et innlegg som var ment å sannsynliggjøre nødvendigheten av Guds eksistens. Jeg tipper at jeg den gang ble svar skyldig. Men, som ofte, når slikt skjer så er dette «mat for intellektet». Spørsmålet ble hengende på vent til en stille alene stund med god refleksjon. Jeg kunne raskt konstatere at for å kunne svare på hvor det gode kommer fra er det nødvendig først å besvare hva «det gode» er. Det er ikke noe enkelt spørsmål å besvare. Sannsynligvis er det like mange svar som det er mennesker. Om man tar utgangspunkt i refleksjonen om veikartet fra sosialetikk til analytisk etikk blir det nærliggende å dra den konklusjonen spørsmålet ikke har noe fasitsvar. Det er jo nettopp indikasjoner som dette som peker i retning av at vi egentlig er inne på et subjektivt felt hvor vi er nødt til å «by på oss selv» for å få frem vårt eget individuelle svar.

Min innfallsvinkel på det hele starter med en refleksjon om selve valgprosessen. Jeg tenker at evnen til å ta valg er noe universelt som må gjelde alle individer som har evne til innovativ atferd. Dette gjelder altså ikke bare livet på vår planet. Det gjelder sannsynligvis overalt i hele universet, der hvor liv har utviklet mekanismer for avansert atferd. I ydmykhetens navn er jeg likevel åpen for at det kan finnes andre former for liv som ikke jeg kan forestille meg og som ikke har disse egenskapene. Men mitt utgangspunkt er altså meg selv og mine medskapninger på denne kloden. Her er all atferd basert på mulighet til å agere individuelt. I dette ligger altså valget som et grunnleggende element. Jeg mener å ha bevist at ethvert valg må inneholde en subjektiv komponent. Jeg tenker at det er denne komponenten som danner utgangspunkt for utvikling av de mekanismer vi opplever som drifter, drivkrefter eller emosjoner. Jeg tenker at dette igjen blir utgangspunkt for det som vi i dag, innenfor etikken kaller for verdier, både positive og negative. Jeg har utviklet metoder for å påvise verdikomponenten i vår argumentasjon og i våre holdninger. Mitt utgangspunkt for dette er ingeniørtenkning. Referansepunktet handler om hvordan man kan utvikle et effektivt styringssystem for innovativ atferd hos en robot samtidig som roboten er kontrollerbar og gjør det «jeg vil». Jeg har også reflektert hvordan gener ender opp som verdier og hvordan dette slår inn på hele menneskets atferdsmønster. Jeg har også konstatert at våre verdisystemer består av en rekke tilbøyeligheter som på ingen måte står i harmoni med hverandre. Jeg har med begrunnelse i overgangen til flokkstrategier konstatert at hovedskillelinjene i frontene mellom våre egne tilbøyeligheter går mellom egoistiske tilbøyeligheter på den ene siden og sosiale tilbøyeligheter på den andre siden. Jeg tenker at det er med utgangspunkt i dette spenningsfeltet at etikken har oppstått. Så har etikken vokst og utviklet seg som en vekselvirkning mellom det sosiale spill og utviklingen av det naturlige språk. Innenfor de fleste kulturer har dette manifestert seg som sosialetikk innenfor religion eller i tradisjoner. Men i flere tusen år har mennesker fra forskjellige kulturer begynt å tenke mer generelt og analytisk over dette. Etikk har vært et sentralt tema for de fleste av de kjente store filosofene. Og her er det utviklet en rekke teorier. I Wikipedia finner vi en god oversikt over disse teoriene.
Når jeg skal forsøke å besvare spørsmålet om hva «det gode», hva det er og hvor det kommer fra, så oppfatter altså jeg dette å ha sin opprinnelse i mekanismer som styrer organismens atferd. Vi har fått utviklet hjerner med belønnings og straffesystemer. Dette skaper evne til livskvalitet, til å føle lykke og velvære men også til lidelse. Men så er det altså slik at livskvalitet kun kan oppleves av individet. Vi har ingen holdepunkter for å si at det kollektive har en bevissthet i seg selv og kan lide på samme måte som et individ. Poenget med dette er erkjennelsen av at et og samme forhold kan være et gode for noen men en ulykke for andre. I den nevnte Wikipedia-artikkelen refereres det til et viktig og grunnleggende spørsmål: Hvem bør tjene på en handling? Dette spørsmålet er betimelig nettopp med tanke på at en og samme handling kan være et gode for noen men en ulykke for andre. Dette ledet meg til ideen om såkalte etiske singulariteter. Det er det forhold at etiske modeller av og til bommer på den måten at ondt blir rett og godt blir galt. Det er mulig å konstruere opp problemstillinger som avslører slike etiske singulariteter for å «senke» enhver etisk teori. Dette ledet meg til erkjennelsen av at det er umulig å stille opp noen universal etisk formel som på en god måte skal dekke alle mulige tenkelige og utenkelige situasjoner. Dette har igjen ledet meg til den erkjennelsen av at den såkalte deduktivismen er en alvorlig og farlig blindgate innenfor etikken. Den er farlig fordi den kan føre til at slike etiske singulariteter faktisk kan bli satt ut i livet. Ved hjelp av deduksjonsetisk tankegods kan man forlede en militæravdeling til å begå massakre.