Hvor kommer moralen fra?

Se også her.

 

Moral og etikk består av et sammensurium av ideer, holdninger, tabuer, tradisjoner osv. Mye av dette er kulturelt nedarvede ideer som de aller fleste har et mer eller mindre ureflektert forhold til. Vi kan gjerne kalle det for fordommer eller kultur. Det som er vesentlig er at disse ideene spiller en vesentlig rolle i det sosiale spill, og at det blir kynisk utnyttet for hva det er verdt. For å komme unna dette, mener jeg det er viktig legge av seg det jeg vil kalle for kulturell og religiøs nærsynthet. Vi må virkelig tørre å sparke litt i våre egne holdninger, for å se om de egentlig er verdt å samle på. En analyse kan være å spekulere litt over hvilken opprinnelse forskjellig holdninger kan ha. Her har jeg følgende forslag:

 

Interaksjon mellom gruppe og individ

Mennesket er et flokkdyr. Dersom vi skal kunne fungere sammen må vi ta hensyn til hverandre. Flokkløsningen er en stor suksess i evolusjonistisk perspektiv. Den personlige gevinsten ved de fordelene man har ved å delta i flokken er langt større enn kostnaden. Spesielt gjelder dette oss mennesker fordi vi har så store evner til å spesialisere oss. Faktum er vi alle sammen er avhengig av våre sosiale omgivelser for å overleve. Dette gjør oss svært sårbare i forhold til å bli utstøtt. De fleste etiske grunnholdninger, som at man ikke skal stjele, lyve eller drepe hverandre har opprinnelse i dette sosiale samspillet. Jo mer avansert samfunn vi har, jo mer er vi avhengige av reguleringer for at det hele skal kunne fungere best mulig.

 

Gjensidig nytte

En avart av forrige punkt, men må nevnes spesielt. Det er så enkelt at dersom jeg fanger en masse fisk en dag, og deler med deg, så forventer jeg at du deler med meg neste gang når du er heldig. Denne mentaliteten finnes ikke bare hos mennesker, men også f.eks. hos sjimpanser. Vi mennesker gjør hverandre tjenester fordi vi kan få tjenester igjen.  Dersom dette skal kunne fungere kreves det tillit. Her vil normsett som omhandler dette skape forutsigbarhet og dermed også nødvendig tillit til å kunne yte tjenester og gjentjenester. Mennesket har jo etter hvert utviklet pengesystemer for dette og her har vi da opprinnelsen til økonomisk systemer som er spekket mer reguleringer med opphav i samme type normer. Også her er det verdt å merke seg at tilliten blir en grunnleggende forutsetning for at slike systemer skal kunne fungere.

 

Det sosiale spill

Da tenker jeg særlig på de deler av det sosiale spill hvor moral og normer blir en levende del av selve spillet.

 

Hersketeknikk

Makten har alltid rett, på den måten at det alltid er maktens ideer som blir gjeldende lov, også på det moralske plan. Hvis overmakten sier at ”jøder er mindreverdige” er det dette som blir gjeldende moral. Faktum er da også det at det store flertall aksepterer og tar inn over seg denne type moralske ideer. Det kan kalles opportunisme og er dessverre en meget utbredt egenskap blant oss mennesker. Makthavere (særlig religiøse) har til tider laget lover som blir en utfordring for ressurssvake mennesker å holde. Dette i den hensikt å sette dem i en posisjon hvor de kommer i et skyldforhold til overmakten, noe som igjen gjør at staten, med den sosiale eliten i ryggen kan harselere og plage dem og gjøre hva de vil med svakere individer. Dette forsterker overmaktens posisjon og kan derfor kalles en hersketeknikk. Eksempler på slike lover kan være lover om å overholde hviledag (som vi har rester av i vårt lovverk selv i dag), lover mot utroskap, urimelige skattelover, regler om påkledning osv.

 

Empati

En god del av vår moral er basert på vår medfølelse for hverandre. De mennesker vi føler godt for behandler vi ikke dårlig eller urimelig, tvert imot er vi velvillige og kan i mange tilfeller være selvoppofrende. Denne type handlingsmønster har sannsynligvis biologisk opprinnelse i morskjærligheten, og dette danner sannsynligvis igjen basis for vår evne til å kunne fungere i flokk. Dessverre strekker empatien ikke langt utover våre nære relasjoner, med unntak av barn. Her går vår empati og beskyttelsestrang svært langt. Dette er da også blitt sementert i våre moralske oppfatninger. Det er ingenting som vekker så stor forargelse som når mennesker forbryter seg mot barn. Etter hvert har vi i kulturen vår også videreutviklet dette moralsynet til å gjelde spesielt sårbare mennesker, som gamle og funksjonshemmede. Men dessverre stopper det med det man kan kalle for synlig sårbarhet. Menneskers mentale sårbarhet har dessverre samfunnet enda ikke fått øye på, og vi vil sannsynligvis ikke se dette før vi får langt større kunnskap om menneskehjernen og hvordan den fungerer. Her tenderer vi til å bedømme andre med utgangspunkt i de mentale ressurser vi selv disponerer. Det er en grov feil.

Empatien sitter dypt i de fleste av oss. Den naturlige empatien er avhengig av at vi ser likhetstrekk mellom oss selv og de andre. Dersom noen ønsker å manipulere oss til å akseptere, eller selv begå, negative handlinger mot noen er det en kjent teknikk å umenneskeliggjøre individer eller grupper av individer. Dette gjøres gjerne ved å bruke karakteristikker som avskum, eller dyr, eller skadedyr, eller vandaler osv. Vi har mange navn på det vi elsker å avsky i massesuggesjonens navn.

Motpolen mot dette er å gjøre empatien til en ideologi. Vi mennesker har ikke mental kapasitet til empati for all verdens levende vesener. Men ved hjelp av fornuften kan vi resonnere oss frem til at på samme måte som vi elsker våre barn, er det noen som elsker ethvert av våre medmennesker. Vi kan resonnere oss frem til at alle er følende og lykkesøkende vesener på somme måte som vi selv er. Vi er alle nære medmennesker i en eller annen sammenheng. Selv den verste forbryter har en mor, far, søster eller bror som elsker ham/henne. Med denne type ideologi kan vi vaksinere oss mot å begå urimelige handlinger mot enkeltmennesker.

 

Ideologier og religioner

De fleste religioner og ideologier har som regel et godt utgangspunkt, gjerne beskrevet i komplekse systemer. Dessverre har disse systemer og begrepsapparater en tendens til å begynne å leve sitt eget liv etter hvert, og dette sperrer oss inn i mentale fengsler som påvirker både moral og virkelighetsoppfatninger. Det jødiske begrepet om synd kan stå som et eksempel på dette. Jødene utviklet etter hvert komplekse offersystemer som samlet sett og på en logisk måte håndterte synden inntil den ble fjernet fra leiren i form av en bukk som ble jaget ut i ørkenen (syndebukken).  I alle slike ”ismer” får vi en tendens til at enkelte miljøer blir overfokusert på abstrakte forestillinger og agerer ut fra dette som om det skulle være en selvfølgelig del av virkeligheten. Pol Pot som stod i spissen for redselsregimet i Cambodia på 70-tallet var så overfokusert på kapitalismen at folk med briller risikerte å bli henrettet.
I tillegg til dette har vi jo
det fenomenet at religion er blitt brukt som en katalysator for å etablere felles lover i sivilisasjonens vugge. Det å leve med lover har en sterk sementerende virkning på holdninger. Til slutt ender dette opp som normer eller kulturelle holdninger.

 

 

 

Puritanisme

Puritanisme er egentlig navnet på en ekstrem protestantisk bevegelse i middelalderen. Men begrepet har sklidd inn i språket vårt som betegnelse på idealisering av disiplin, nøysomhet, selvoppofrelse og streng moral.

I den grad puritansk tankegods slår inn på moralens område så handler dette som regel om å begrense menneskets livsutfoldelse. Dette står i motsetning til det faktum at mennesket har en naturlig trang til å utforske sitt eget potensiale. Dette slår da inn i det sosiale spill og ender ofte med at normer av puritansk opprinnelse sementeres i en eller annen form.

 

Fra virkelighet til moral

En av de dypeste grunnspørsmål som moralfilosofer diskuterer er på hvilken måte moralen eksisterer. Er dette noe som eksisterer rent fysisk og som er evig uavhengig av oss mennesker, eller er moralen en ren sosial konstruksjon? I mine refleksjoner over metafysikk reflekterer jeg litt også over dette. Og min konklusjon er at vi mangler både grunnlag og holdbare forestillinger i forhold til på hvilken måte noe slikt skulle eksistere i det hele tatt. Jeg poengterer også det meningsløse i at det skulle være slik all den tid at dette er noe vi i siste instans må forholde oss til, rent personlig. Og i den grad dette ikke passer med vårt intuitive moralske kompass, eller regelrett går fullstendig på tvers av de verdier vi naturlig kjenner på i vårt mentale univers, så blir dette meningsløst. Er det dermed sagt at jeg mener at moralen ikke har noen basis i virkeligheten? Da tenker jeg at spørsmålet blir litt for firkantet. Våre tilbøyeligheter eller følelser er virkelige nok. Og de har en opprinnelse som det er mulig å ha noen vitenskapelige teorier om.  På samme måte har det sosiale samspill noen naturlige utfordringer. Disse utfordringene er delvis i konflikt med mange av våre egoistiske tilbøyeligheter. Men så har vi etter hvert fått sosiale tilbøyeligheter. På den måten har vi noen basisrealiteter her. I enhver sosial gruppe eller kultur vil disse tilbøyelighetene har en intersubjektiv kognitiv implementasjon. Disse implementasjonene vil variere sterkt, både rent tilfeldig, men også som tilpassinger til de omgivelser eller det levesett som den enkelte gruppe har.