Hvordan oppstod den mentale kreative prosess?

Den kreative prosess starter med livets opprinnelse, fortsetter med evolusjonen og på et stadium kopierer og raffinerer den seg selv gjennom etablering av den mentale kreative prosess. Jeg tenker at den mentale kreative prosess er så avansert og krever så pass store kognitive ressurser at den sannsynligvis ikke har kommet i gang før etter at flercellede organismer oppstod for rundt 800 millioner år siden. Jeg er altså ikke blant dem som tenker at bakterier er i stand til å ta beslutninger på samme måte som mennesker (og andre dyrearter) gjør. Men jeg tror at bakterier kan være avanserte slutningsmaskiner og derved også ha en avansert atferd i forhold til omgivelsenes utfordringer. Men med min tidligere bakgrunn innenfor elektronikk har jeg førstehånds erfaring på at prosedurale systemer kan utvikles til å oppføre seg temmelig sofistikert. Ting kan tyde på at også encellede organismer kan ha tilgang til mekanismer som tillater en viss kognitiv kapasitet. Men jeg tenker at dette kan være nok til å skape en avansert slutningsmaskin ut av en celle, men dog ikke evne til rasjonell atferd. Det er viktig å reflektere over at følgende elementer henger nøye sammen dersom en mulig utvikling mot kreativ atferd skal kunne finne sted:

-          Fysisk evne til avansert atferd

-          Et sofistikert sanseapparat

-          Kognitive funksjoner

-          Hukommelse

-          Preferanser (som er en forutsetning for beslutninger)

-          Fantasi (Eller evnen til å produsere forslag til alternativer)

Nå tenker ikke jeg at prosessen har begynt med alt dette. Utviklingen har sannsynligvis utgangspunkt i det rent prosedurale. Men med det flercellede oppstår raskt muligheter for mer sofistikert og avansert atferd. Her finner den prosedurale strategi fort sin begrensning. Jeg tenker at det neste steget er det som man på dataspråket kaller for tilstandsstyring. Det vil si at der finnes en del forprogrammerte tilstander som enten skal foretrekkes eller unngås. Det kan ha begynt som rene prosedurale mekanismer. En sofistikert slutningsmekanisme detekterer ønskede og uønskede tilstander og setter i gang tilsvarende respons. Så introduseres muligheten for flere mulige responser på samme tilstand. Så kan man tenke et programmert forløp hvor mekanismen prøver element for element i atferds-repertoaret.  Så stopper den der effekten i forhold til foretrukne tilstander er størst. Når først en slik prosess er etablert så har vi i gang et seleksjonstrykk i forhold til å optimalisere dette. Man kan godt tenke seg mellomtilstander hvor en organisme for eksempel er programmert seg å svømme i den retning som gir best resultat i form av næring. Eller motsatt kan den svømme bort fra forhold som virker skadelige på cellene. Slike innretninger har også mennesket laget, f.eks. varmesøkende raketter. I et slikt system har vi et sanseapparat, vi har et visst repertoar av reaksjonsmuligheter (atferd) og vi har en mekanisme som tester mellom dem (fantasi og kognisjon). Den behøver ikke nødvendigvis ha hukommelse i første fase, men hukommelse er definitivt en fordel fordi organismen da kan øke beslutningshastigheten. Det er dumt å måtte teste ut hele repertoaret hver gang. Vi har preferanser i form av forhåndsgitte tilstander (preferanser) som skal oppnås eller unngås. Dermed er egentlig alle elementene som skal til for at dette skal kunne fungere på plass. Det som er verdt å reflektere over her er at etablering av slike mekanismer sannsynligvis har satt i gang en selvforsterkende prosess som har akselerert evolusjonen. Det er vesentlig å få med seg at det er flercellede organismer jeg snakker om her. Og det man ser av fossilene er at på den tiden dette skjedde så eksploderte evolusjonen. Det er dette man kaller den kambriske eksplosjon. Mesteparten av årsaken til dette er nok selve det flercellede miraklet, som jo er en av evolusjonens største revolusjoner. Men sammen med dette har nok den innovative prosess spilt en vesentlig rolle. For her snakker vi om en positiv utviklingsspiral. Flercellede organismer gir mulighet for mer sofistikert atferd. Mer sofistikert atferd krever bedre styringsmekanismer. Bedre styringsmekanismer åpner for enda mer sofistikert atferd. Opp i det hele vil vi ha et kraftig seleksjonstrykk også på sanser. Men sanseinformasjon krever mental bearbeiding. Så jo mer sanser jo bedre mekanismer for å bearbeide sanseinntrykkene. Og jo bedre mekanismer for bearbeiding desto mer kreves det av sansene. Vi snakker altså her om en utvikling som på flere plan trekker seg selv i halen. Dette kan selvsagt utvides fordi dette jo også utvikler seg til et evolusjonært våpenkappløp mellom arter og innad i hver enkelt art. Individenes effektivitet øker jo dramatisk gjennom denne utviklingen. Dermed får vi jo også konkurransen mellom individene som en viktig del av drivkraften i dette.