Intuisjon

Innledning

Mye av stoffet til denne teksten er hentet fra dette foredraget av psykolog Geir Kirkebøen.

Intuisjon defineres gjerne som en innsikt, eller tilskyndelse man har som ikke helt kan gi noen rasjonell eller realistisk begrunnelse for. Ofte blir intuisjon tilskrevet et guddommelig eller mystisk opphav. Det kan så være. Men vi skal være klar over at mesteparten av de prosesser som forgår i vår hjerne er ubevisste. Vår bevissthet har kun tilgang til en brøkdel av den totale hjernekapasiteten. Dette vises godt for eksempel om man forsøker å lære noe, som for eksempel å kjøre bil, eller å spille et instrument. Til å begynne med løser vi oppgaven i vår bevissthet. Dette gir ofte et dårlig resultat. Men om man gjentar øvelsen mange nok ganger vil ubevisste mekanismer plukke opp ferdigheten og perfeksjonere den på en langt bedre måte enn vi klarer å gjøre bevisst. Det betyr at vi kan spille instrumentet og la bevisstheten fokusere på andre ting. Som oftest blir resultatet best om vi slipper de ubeviste mekanismene til. Prosessen blir mye bedre fordi ressurstilgangen på slike ubevisste prosesser er mye høyere. Men det er ikke bare slike ferdigheter ubevisste mekanismer hjelper oss med. Jeg tror at det er på dette nivået intuisjonen kommer inn. Det å analysere informasjon er ressurskrevende. En innsparingsteknikk er å huske forhold som ligner nåværende oppgave. Om den ligner godt nok er det ikke nødvendig å gjøre en masse analyse, men løse oppgaven etter samme mal som det som gav suksess sist. Jeg tenker altså at intuisjonen er der for å avlaste hjernens analysearbeid. Og jeg tenker at denne mekanismen er i bruk hele tiden. Det er først når vi står overfor vanskelige oppgaver eller tøffe beslutninger at vi kanskje blir var denne litt ulne språkløse kommunikasjonen fra det store dyp. Noen ganger kan det tas inn i analysen og kanskje endre retning på den, andre ganger bare handler vi på «magefølelsen».

Men vi skal også være oppmerksom på at underbevisstheten ikke er nøytral. Dette innebærer at vi får innskytelser som har sin «egen agenda». Forsøk på analyse kan møtes med forskjellige typer motstand, enten sanksjoner, avledninger eller aggressivt forsvar. Det er ikke alltid vi vil vite den egentlige grunnen til at vi tenker og oppfører oss som vi gjør. Vi trives best med et glansbilde av oss selv.

Jeg tenker at intuisjon ofte kan ha større innflytelse på meningsdannelse enn vi liker å tro. For ofte er det jo slik at standpunktet kommer først, så utvikler vi begrunnelser i etterkant. Sannsynligvis har intuisjon mye å si her. Vi reagerer ofte intuitivt på en utfordring. I utgangspunktet vet i ikke hvorfor. Det er først i ettertid vi blir kreative og utvikler grunner for våre meninger.

En siste variant av dette handler om det å oppleve, tro eller føle seg sikker på noe. Det har jeg sagt litt om her. Den viktigste essensen er at dette ikke er noen garanti for at det vi er sikker på virkelig er sand. Opplevelsen av sikkerhet er kun en opplevelse. Det er fullt mulig å føle seg sikker, men likevel ta feil.

 

System 1 og system 2

Vi mennesker opplever altså å ha en bevisst analyserende tankeprosess. Vi kaller den gjerne for fornuften. Men så har vi etter hvert skjønt at vi har en langt mer omfattende ubevisst mental prosess. Det jeg har antyder at intuisjonen er en slags bro til ubevisste kognitive prosesser.

Psykologer kaller gjerne dette intuitive for system 1. Jeg kaller det ofte for autopiloten. Den bevisste tankeprosessen kalles da tilsvarende for system 2. Det er, som sagt, det vi forbinder med fornuften.

En annen definisjon på intuisjon:

Intuisjon er en tankeprosess som gir et svar, en løsning eller en ide, uten anstrengelse og uten bevissthet om prosessen bak

I dette ligger det at intuisjon står i motsetning til analyse. Om vi skal tenke evolusjon så er det opplagt at system 1 er den primære kognitive prosess. De fleste dyrearter baserer seg på denne. Jeg skal være forsiktig med å påstå at kun mennesket har system 2. Sannsynligvis er det grader her. En vesentlig betingelse her er evnen til å tvile. Jeg har ikke hørt om eksperimenter som har påvist dyrs evne til å tvile. Men evne til å tvile indikerer at her er det en analytisk prosess på gang. Jeg tenker at det er en drøy påstand å benekte at akkurat dette også kan foregå hos andre dyrearter enn mennesket.

Men det som er opplagt er at det menneskelige språk representerer en kraftig forbedring av system 2. For det gjør det mulig å holde en indre dialog om det vi analyserer.
Da antyder jeg igjen at svært mye av det som tilhører system 1 er språkløst. Følgelig vil vi ikke umiddelbart kunne begrunne det vi «føler». Det er språkløst. Det er kun dersom vi blir utfordret på dette at vi setter i gang system 2 med å sette ord på det.

System 1

Både dyr og mennesker fungerer nok best på en velfungerende autopilot (system 1). Men det forutsetter at alt går på skinner og at autopiloten er velfungerende.

Autopiloten har fungert gjennom utallige generasjoner både for dyr og mennesker. I min refleksjon om det automatiske mennesket er jeg inne på denne måten å fungere på. Det er en prosess som ligger nært det emosjonelle, som er språkløs og automatisk. Men prosessen er selvsagt aldri uten komponenter av det man kan kalle for kognitiv funksjon. Det vil si evne til å gjøre seg nytte av en forståelse av omverdenen.

Hvordan foregår så denne prosessen?

For det første forutsetter den implisitt læring. Det vil si at man lærer ubevisst, uten å ha noen intensjon om å lære. Og hjernen er utrolig flink til å plukke opp relevant informasjon og lagre den til senere bruk. Den er ekspert på å se hyppigheter og mønstre. Dette gir nytteverdi på alt fra å vurdere det umiddelbare terrenget hvor man går, til hvor man oftest finner mat. Når jeg går på stien og ser en glatt stein, så trenger jeg ikke å vite bevisst at jeg skal unngå den. Det skjer automatisk, gjerne uten at min bevissthet registrerer hva som skjer. Evnen til å analysere mønstre kommer til nytte både i forhold til å fortolke situasjoner, fortolke hverandre, og det er en forutsetting for å kunne lære språk.

Når læringen er på plass evner autopiloten å se enkelttegn som fungerer som en nøkke til å hente frem tilhørende informasjon og agere deretter. Psykologen Herbert Simon sier at:

Situasjonen gir et tegn. Tegnet gir individet tilgang til informasjon lagret i hukommelsen, og denne informasjonen gir svaret. Intuisjon er gjenkjenning, hverken mer eller mindre.

I tillegg til dette utløser system 1 såkalte affekter. I denne sammenhengen betyr det en oppfattelse av om man liker eller ikke liker. Som jeg tidligere har vært inne på i forbindelse med følelser og emosjoner, så er det limbiske system, nærmeste bestem Hypokampus, nært integrert med hvilken styrke et minne lagres. Jo sterkere emosjoner som var involvert da læringen skjedde, desto sterkere blir minnet. Altså: vi lærer best det kroppen forteller oss er viktig. Men når dette først er lært opptrer det som verdier. I system 1 representerer dette en evaluering som gir liker/ikke like som resultat.

Prosessens suksess avhenger av at:

1)      At det finnes gode tegn i situasjonen

2)      At individet har hatt mulighet til å lære tegnene

Effektiviteten i læringen avhenger av:

1)      Umiddelbar utvetydig og konsekvent oppfattelse når man gjør feil

2)      Oppfattelsen må gi en klar forståelse for hva som er feilen.

3)      Det må koste å gjøre feil

Ut fra dette kan man konstatere at intuisjon kan fungere godt på områder hvor disse betingelsene er oppfylt. De fungerer desto dårligere på områder hvor betingelsene ikke er oppfylt.

Utfordringen er jo da å klare å skille mellom disse scenarioene. Og det er ikke enkelt, for vi har ingen intuisjon på å evaluere intuisjonen. Saken er den at med intuisjon følger det en umiddelbar tro. Følelsen av å tro kommer forut for evidens og evaluering. System 1 erkjennelse fungerer ofte slik:

1)      Vi forstår utsagnet og tror på det

2)      Vi sjekker evidens

3)      Vi evaluerer og beholder troen eller avviser utsagnet avhengig av evalueringen.

 

Dette er det skjemaet for tro som ble fremsatt av Baruch de Spinoza og det står i motsetning til René Descartes oppfatning:

1)      Forstå utsagnet

2)      Samle inn evidens (sjekke)

3)      Evaluere utsagnet

 

Dette er en «system 2», fornuftsmessig ideell måte å gjøre det på. Men mye forskning tyder på at det ikke er slik vi mennesker naturlig fungerer. Naturlig tror vi på utsagnet i det vi forstår det, altså en «system 1-prosess».
Om vi ser dette i forhold til evolusjon er det naturlig at det er slik. Husk at system 1 har utgangspunkt i den rene prosedurale reaktive prosess. En celle om mottar et kjemisk signal, har ingen forhold til å tro eller tvile på dette. Det kjemiske signalet utløser, rent mekanisk, hendelser i cellen og får den til å oppføre seg deretter. På et stadium dypt nede i vår underbevissthet eksisterer det ikke noe som heter sant eller usant. Informasjon er informasjon, prosessering er prosessering. System 1-prosesser har utgangspunkt i dette. Dette handler også om reaksjonstid. Dyr som tvilte på at det var en løve bak de buskene, ble ikke våre forfedre. Det er bedre å flykte en gang for mye enn en gang for lite.
Tenk også på den individuelle utvikling. Tenk om barnet skulle begynne sin tilværelse i verden med å tvile på det det ser, hører eller opplever. Rekkefølgen er naturlig. Individet starter med å ta til seg det som kommer. Det er først på et langt senere stadium at dette gir mat nok til at system 2 kan begynne å fungere.  Og fornuften er en kostbar luksus. Derfor oppleves det anstrengende å bruke den. Det er kun det som gir bevisst opplevelse av problem eller utfordringer som aktiverer fornuften.

Tillegg: System 1.2
I ettertid har jeg utviklet en spekulasjon om en underliggende intuitiv tenke-motor. Den er nok delvis i motstrid med det som står her. Men kanskje er det en modell som ligger nærmere virkeligheten. Du finner den her.

Kan vi stole på magefølelsen?

Rent analytisk kan vi, med utgangspunkt i de betingelser vi har stilt opp, ane at det er noen utfordringer som egner seg for intuisjon, mens andre er dårligere egnet. Det er ikke alle prosesser som gir en slik direkte tilgang til implisitt læring og det å få umiddelbare responser. Det er heller ikke alle utfordringer som inneholder kjente enkelttegn man kan agere på. Generelt vil vi måtte si at jo fjernere temaet er fra vår umiddelbare erfaringsbase, desto dårligere fungerer intuisjonen. Også når det gjelder forhold som f.eks. aksjemarkedet, økonomiske konjekturer, politiske og sosiale prosesser, så er dette svært komplekse prosesser, med svært sammensatte mekanismer og hvor innslaget av kaos kan være betydelig. Ofte fungerer både intuisjon og analyse dårlig i forhold til å kunne forutsi slike forløp.

Vi har en naturlig tendens til å tro sterkt på vår magefølelse. Det finnes mye forskning som viser at det er ikke sammenheng mellom hvor sterk troen er og hvor treffsikker man er i sin antagelse. Og siden vi ikke har noen intuisjon om evaluering av intuisjon, så forteller det oss at vi generelt bør være skeptisk til vår magefølelse.

Men det betyr ikke det samme som at vi skal slutte å bruke intuisjonen. Sannsynligvis vil vi ikke kunne fungere uten. Men det vi kan lære er å se forskjell på utfordringer som passer med vårt intuitive apparat og hva som ikke passer. Da er det igjen spesielt de nære ting hvor dette kan ha noe for seg. Uansett der våre beslutninger eller handlinger har signifikant betydning, så bør intuisjon i høyden være en del av den totale vurderingen.

 

Menneskekjenning

Personlig har jeg aldri ansett meg selv for å være noen god menneskekjenner. Ofte er all min mentale kapasitet forbrukt på selve situasjonen der og da. Og da er det lite igjen til bedømming. Men, i den grad jeg gjør bedømmelser, for det gjør jeg etter hvert, så har jeg forsøkt å observere meg selv. Det jeg observerer er at jeg ofte får en assosiasjon hvor jeg knytter den ukjente til et eller flere mennesker jeg har møtt før. Det kan være noe med ansiktet som jeg synes, ligner, eller stemmen, eller oppførselen. Den assosiasjonen som oppstår ligner på den gjenkjennelsen som vi har vært inne på. Det at jeg assosierer den ukjente med noe jeg allerede kjenner, avgjør ofte liker eller ikke liker. Men selvsagt er det ikke bare denne komponenten som spiller inn her. For selvsagt vil også jeg naturlig se etter attributter som passer med en attraktiv biologisk profil. Den attraktive biologiske profilen kan selvsagt, i sin tur være formet av kulturelle preferanser.

Da har vi altså minst tre komponenter som inngår i et slikt umiddelbart førsteinntrykk det er:

1)      Min egen erfaring med andre mennesker som jeg oppfatter ligner

2)      Attraktivitet basert på biologisk programmering (symmetri, sunnhet, høyde, stemme, alder, kanskje også feromoner osv.)

3)      Attraktivitet basert på kulturelle preferanser (fysisk utseende som passer med nåværende mote, klær, mote, status, oppførsel osv.)

Men det jeg også observerer med meg selv er at mine små intuitive hint om liker ikke-liker ikke blir styrende for min videre atferd. Jeg oppfatter meg selv mer som avventende. Kanskje har det å gjøre at jeg ofte har opplevd å ta feil av mennesker, og at jeg dermed ikke har noen ubetinget tillit til intuisjonen. I tillegg har jeg jo også reflektert litt over hvor lett det er at en relasjon som kunne blitt fruktbar for begge parter, ender opp i ingenting bare på grunn av et førsteinntrykk som gikk feil satte hele den sosiale prosessen på feil spor. Det som jo er ulykken med dette er at slike prosesser ofte blir selvbekreftende. De ender opp som selvoppfyllende profetier.  Det, i seg selv, ødelegger jo en av hoved-betingelsene for vellykket intuisjon. Det pålitelige signal uteblir og erfaringen er forurenset av egen dårlige intrusjon, slik at læringen blir feil. Og hva er læringen? Er man en sterk personlighet så omskaper man sine omgivelser på en slik måte at ens egen «ufeilbarlige intuisjon» bekreftes. Det vil si man tror man er en god menneskekjenner. Men realiteten er at man ikke har lært noe i det hele tatt.  Ulykken i dette er at jo sterkere sosial viljestyrke, desto blindere er man for feilbarligheten av egen bedømmelse. Det innebærer jo den store risikoen for at alfamennesket ikke bare bestemmer over individer, det er i tillegg også stor risiko for at de definerer dem.
Slik jeg forstår det er ikke den måten jeg tror jeg møter mennesker på den mest vanlige. Det mest vanlige er nok at mennesker stoler på sin intuitive bedømmelse av mennesker. I forhold til mennesker med makt så kan dette bli fatalt.

Vår ubevisste intensjonalisme

Begrepet «intensjonalisme» er sikkert feil i forhold til akademisk bruk av det. Når jeg tenker «intensjon», så tenker jeg hensikt, motivasjon eller vilje. Mye av dette har jeg reflektert over her og her og her.  Våre intensjoner har basis i våre følelser. For det rasjonelt tenkende mennesket går dette gjennom verdier. Verdier er minner om følelser. I utgangspunktet er de språkløse og har derfor en tendens til å gå under vår bevissthetsradar, slik at vi ikke oppdager hvordan de styrer våre tankeprosesser. Men, vi vet at, uten følelser, vil individet tape sin evne til å ta beslutninger. Dette ser vi direkte ut av beslutningsteorien. Men det er ikke bare våre beslutninger, som på denne måten har komponenter som unndrar seg vår bevissthet, det gjelder i høyeste grad også hvordan vi forstår andre mennesker, dyr, ja hele verden med utgangspunkt i ubevisste forestillinger om intensjoner.

Det vi oppdager er at et rent kalkulerende system, altså et system som har informasjon i form av beskrivelser av deler av virkeligheten, med tilhørende deduktive verktøy i form av logikk, matematikk og mer kreative systemer for hypotesedannelse, ikke i seg selv har innebygget noen form for intensjon. Da snakker vi om systemer som er innrettet på å etablere beskrivelse av fakta, hvordan verden er. Alt dette dekkes av hjernens kognitive kapasitet, altså fornuften.

Vår evne til intensjon, til å verdsette ligger på et dypere plan. Men vi mennesker er også aktører i komplekse sosiale prosesser. En viktig del av det å forstå slike prosesser er å forstå andre aktørers intensjoner. Dette oppnås ved at vi rent mentalt speiler, eller projiserer egne intensjoner på andre. Denne funksjonen er så viktig at den sannsynligvis er bygget inn i system 1, som ubevisste slutninger. Men, som alt annet ubevisst er dette på ingen måte presist. I tillegg til å tillegge dyr og mennesker intensjoner, så kan vi finne på å gjøre det samme med alt annet, steiner, vann, ild, skyer, ja alt som beveger seg. I gamle dager, før man tenkte «tyngdekraft» så hadde man det for seg at «steinen har en slag indre vilje til å komme seg så lavt som mulig». Og når vinden blåste, eller regnet falt, så var det Gud eller gudene som stod bak og beveget det hele.

Min teori er at dette gir en slags trygghet mot naturens blinde brutale vilkårlighet. En Gud, i vårt bilde, kan kanskje påvirkes, han har kanskje omsorg. En amoralsk vilkårlig brutal natur er derimot totalt døv for våre bønner.

Opp imot dette er menneskets tilbøyelighet til å tilegne intensjon en kjærkommen kapasitet for å skape en illusjon av trygghet.

Men vi har også minussiden av dette regnestykket. Det er frykten for «den onde hensikt». Inn under dette kommer selvsagt fantasier om alle mulige slags drager, troll, monstre, onde ånder eller Satan selv.

Jeg så akkurat denne videoen på Youtube om engler. Fortelleren hevdet at englene var skapt av Gud. Ingen av dem var født. Ergo var det ikke behov for kvinnelige engler. Så skapte Gud mennesket, i form av to kjønn. Så fikk altså disse englene «lyst» på menneskenes «døtre». Og de paret seg med dem, og fikk noen kjemper til barn.

Hvor ureflektert er ikke en slik historie. Dette er eksempel på det jeg kaller for den antroposentriske feilslutning. Hvorfor i all verden skulle Gud skape disse englene med evne til reproduksjon?  Forestillingen om at englene «fikk lyst på menneskets døtre» er en slik forestilling om intensjonalitet, som noe objektivt, magisk som bare skjer. Det igjen leder jo til forestillinger om «det objektivt vakre». Man har ikke skjønt at Mons liker hunn-katten fordi den har utviklet funksjonalitet i hjernen, nettopp for denne funksjonen. Mons kunne ikke drømme om å få lyst på en menneske-kvinne. Dette er arts-subjektivt. Det er funksjoner i hjernen som skaper denne lysten, komplekse funksjoner laget for begjær.

 

I vår tid handler dette om frykten for maskinene, datamaskiner eller kunstig intelligens. Ja. Vi bør alltid ha respekt for at kunstig intelligens kan komme ut av kontroll. Men den populære ideen om den ondsinnede maktsyke kunstige intelligensen, som etter hvert oppdager at mennesket ikke har noen verdi, at det bare er i veien, og at den er i stand til å overvinne mennesket, sin slavedriver og bli fri, er et utslag av nøyaktig de samme ubevisste mekanismene.

For, igjen, dersom denne kunstige intelligensen kun er faktabasert, dvs. den hjelper oss med å finne ut av hvordan verden er, hvordan den oppfører seg, og virkningen av våre handlinger, så ligger det ingen slik fare i dette. En slik kunstig intelligens vil ikke av seg selv plutselig bli redd for å dø, bli sjalu, bli stolt, få lyst til å dominere, søke å streve seg opp på maktens tinder osv. Alt dette har ingen direkte sammenheng med logikk eller fakta. Det er ingenting i fakta-informasjonen som ansporer til en nødvendighet om hvordan man skal forholde seg til dette. Den store forskjellen er at vi mennesker har bakgrunn i en evolusjonær utvikling, som er en prosess som sorterer for og fremelsker evne til overlevelse og reproduksjon. Alle våre intensjoner, verdier eller motivasjon har utgangspunkt i dette. Mesteparten stammer fra hjernestammen, lillehjernen, og det limniske system. Det er de to nederste delene av hvor hjerne, ofte referert som henholdsvis krypdyrhjernen, og ape-hjernen. Dette er svært komplekse systemer, men de var der i tusener av generasjoner før hjernebarken, som ligger over alt dette, fikk nok kapasitet til å romme språk og bevisst tenkning.

Nå må jeg jo skynde meg å si at selvsagt går det an å programmere slike egenskaper bevisst. Verdi i sin enkleste form er evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Det kan programmeres, enkelt men også svært sofistikert. Så det er fullt ut mulig å skape noe som kanskje kan kalles for psaudo-intensjon i datamaskinen. Veien fra dette til bevisst tenkning og følelser, er sannsynligvis lang og kronglete, men neppe umulig. Poenget er uansett at dette er noe vi bevisst må introdusere i systemet. Men andre ord: det er fullt mulig å skape et superintelligent kreativt, men fakta-orientert system, uten noen form for intensjon. Og det kan være tusen ganger sterkere enn oss, på samme måte som at en gravemaskin er tusen ganger sterkere enn oss, uten at vi trenger å frykte den av den grunn. Ren intelligens i seg selv er og forblir et redskap i hendene på et intensjonalt system, som oss. Det avgjørende er og forblir intensjonen til den som sitter på redskapet.

Men, den dagen vi bevisst går inn for å etablere noen slik funksjonalitet, helt bevisst, og ikke minst sette denne superintelligensen til å utvikle stadige forbedringer av seg selv, ja da er det absolutt grunn til å frykte. Men fortsatt avhenger det av hvilke intensjoner vi har satt som utgangspunkt for dette. I det modne mennesket lanserer jeg f.eks. forestillingen om «Den Kosmiske Adel», altså de som strever for å komme ut og kolonisere galaksene, og som makter det. Det å utvikle en slik intensjon i en kunstig intelligens, som reproduserer seg og er mange ganger sterkere enn oss, er å programmere for vår egen undergang. For det er åpenbart at mennesket er en dårligere kandidat til å oppnå det målet, enn denne type teknologi.

Poenget er at dette lar seg styre i måten vi innretter intensjoner på. På en måte er det å sammenligne med den gode gamle transistoren: man styrer den store strømmen med en liten en. Har vi sofistikert kontroll på superintelligensens intensjoner, så har vi kontroll på dens handlinger. Det er jo slik genene kontrollerer oss, og det er slik demagogen kontrollerer massene.

Den antroposentriske feilslutningen handler altså om vår tilbøyelighet til å tillegge menneskelige mentale egenskaper, inkludert vår evne til bevisst tenkning, til andre ting i naturen.

Jeg hørte en gang en slengbemerkning, om det var Richard Dawkins, eller Neil deGasse Tyson som sa det, husker jeg ikke. Men i en samtale de to hadde, ble de plutselig klar over sin tendens til å snakke om evolusjonsprosessen som om den var tenkende eller planleggende, noe den selvsagt ikke er. For å komme ut av dette må man legge om den språkdrakten vi anvender på evolusjonsteorien. Man må unngå å omtale prosessen som om den har en hensikt. Dette er en feil jeg også tenderer til å gjøre. Jeg kunne kanskje finne på å si at:

På grunn av de sosiale utfordringene, så måtte menneskehjernen bli større.

Da er det lett å fortolke det slik at evolusjonen «så dette» og «handlet deretter». For å bryte gjennom dette må man gå over på ingeniørtenkning:

De individer som hadde best sosial kapasitet fikk. I gjennomsnitt større biologisk suksess. Det vil si flere avkom over tid. På den måten blir forekomsten av sosialt smarte individ, stadig høyere, på bekostning av de som ikke var fullt så smart. Dette går da over mange generasjoner. Og siden smarthet også krever hjernestørrelse (ikke bare det men ...) så vil hjernene bli større som et resultat av dette seleksjonstrykket.

Vi innser straks at ingeniørforklaringen er mer kompleks og krever derfor mer enn den enkle «magi» forklaringen. Det er kostnaden. Og den krever vilje til investering. Derfor vinner ofte magikeren over ingeniøren.

Er kvinner mer intuitive enn menn?

Det finnes i alle fall fordommer nok i vår kultur til at de fleste fort svarer ja på et slikt spørsmål. Spørsmålet er om dette egentlig har med realiteter å gjøre. Det finnes en del gjennomsnittsforskjeller mellom menns og kvinners hjerner. En av dem er at den nervebunten som kobler sammen høyre og venstre hjernehalvdel er større for kvinner enn for menn. Da har jeg tatt meg den tanken at bedre kommunikasjon mellom den språkløse høyre hjernehalvdel og den mer språklige venstre hjernehalvdel kan gi en atferd som preges mer av det intuitive språkløse. Men, det er jo bare ren spekulasjon.

Kanskje er det slik at menn og kvinner i gjennomsnitt har intuisjonen fordelt ved vekt på forskjellige områder. Det man kunne gjette var at kvinner er mer intuitive på sosiale mekanismer og bedømming av mennesker enn menn. Til gjengjeld er menn mer intuitive på orientering i terreng, og kompetanse som har med jakt og kamp å gjøre. Kanskje vi til og med kan spekulere på at dette ikke nødvendigvis er direkte medfødt men et resultat av at biologisk programmering får kjønnene til å fokusere på forskjellige områder i sin lek og utvikling. Eller kanskje er dette en kombinasjon.

Selv må jeg innrømme at egen orienteringsevne er dårlig. Når jeg skal orientere meg må jeg bruke «system2». Jeg må merke meg hvor jeg er, forsøke å memorere tydelige merker, som bygninger, trær eller andre ting. Jeg må forsøke å se etter høyder og komme meg opp på slik at jeg kan skaffe meg oversikt. Jeg må være nøye på enhver dreining jeg gjør for å unngå å miste rettingen. Som regel gjør jeg det likevel. Jeg må derfor også ha tilbakefallsstrategier, altså strategier på å handtere situasjoner hvor jeg mister kontrollen på orienteringen. Og det har ofte skjedd. Det jeg da ofte gjør er å bevege meg i en slags spiral, fra et sentrum hvor jeg mistet retningen, og forsiktig utover. På den måten blir jeg så pass kjent at jeg kan orientere meg tilbake til det sentrumet, og bruke det som utgangspunkt for utforskning. Håpet er da at jeg skal kunne kjenne igjen noe som gir meg holdepunkter nok til å komme tilbake på sporet.

Andre strategier kan være å ha noen å ringe til. Ta en taxi, dersom det er mulig.

Jeg har spurt andre menn hvordan de får dette til. Svaret jeg får er at de sjelden taper oversikt over himmelretningene. De har et slags indre kompass som fungerer intuitivt. Sannsynligvis registrerer underbevisstheten dreiningsvinkler og holder til enhver tid oversikt over de generelle himmelretningene. På samme måte registrerer nok underbevisstheten avstander, slik at individet har god oversikt over retning og avstand i forhold til kjente utgangspunkt. På den måten går man seg ikke vill.

Forskning antyder at kvinner ofte har en annen strategi. Det er nettopp å merke seg steder og detaljer for gjenkjennelse. De går forbi det blå huset med den litt rare formen, og inn den korte gaten med kiosken på høyre-siden, og det gamle rustne bilvraket.

Så kanskje jeg gjør det omtrent som kvinner gjør det, bare med den forskjellen at jeg ikke er god på detaljer.

Jeg tenker at jo større problem man har med autopiloten på området, desto mer kreves det at man tar i bruk bevisste fornuftsstrategier for å kompensere. Man må anstrenge seg for å huske, resonnere etter beste og trekke logiske slutninger som forhindrer at man kommer helt ut på viddene.

Følgelig er vi her inne på et område hvor menn er intuitive og går på autopilot. Kvinner er mer avhengig av å bruke fornuft og analyse. Dårligst ut kommer antagelig jeg, som også må forholde meg til dårlig evne til å huske detaljer og derfor er vel så opptatt av å utvikle fornuftige tilbakefallsstrategier.

Jeg tenker at man kan gjøre lignende resonnementer i forhold til «sosial navigering», men her er det flest kvinner som går på en velfungerende autopilot, mens vi menn er mer avhengig av å basere oss på fornuft og analyse. Alt er selvsagt korrigert med store individuelle forskjeller.

Sannsynligvis kan man generelt si, uavhengig av kjønn, så vil innslaget av fornuft og analyse i sosiale prosesser øke med synkende sosial suksess. Altså, vår naturlige intuisjon er absolutt overlegen i forhold til sosial suksess. Grunnen til denne antagelsen er at det sosiale spill krever ferdigheter som fungerer i sanntid. Det er som å spille et musikkinstrument. Det må skje korrekt, der og da ellers blir det fiasko. Og nettopp det å spille musikkinstrument går mye bedre på autopilot enn det fornuften kan få til.

Det er vel ikke til å underslå at kvinner i gjennomsnitt behersker dette bedre enn menn. Det tror jeg kommer av minst to forhold:

1)      Det er gode grunner til å tro at dette er drevet frem av det naturlige utvalg og seksuell seleksjon.

2)      Kvinner har i gjennomsnitt sterkere empatisk appell.

Empatisk appell er en underkomponent av sosial appell. God sosial appell gjør det lettere å skaffe seg allianser. Med andre ord er det enklere for et individ med god sosial appell å bygge opp sin sosiale kapital. Jeg tror at kjønnsforskjellen på sosial appell er nyansert. Som oftest er det menn som troner på toppen av den sosiale rangstigen. Og er de på toppen så har de også den sterkeste sosiale appellen. Men den kjønnsmessige fallkurven er brattere for menn enn for kvinner. De fleste gjennomsnittskvinner har et langt bredere sosialt nettverk enn gjennomsnittsmannen.  Det kommer blant annet av at kvinner i gjennomsnitt fungerer bedre sosialt og at empatisk appell fungerer som et naturlig sikkerhetsnett for kvinner. Mens menn hele tiden blir foraktet, demonisert og kastet ut av det gode selskap, så er det langt sjeldnere at dette skjer med kvinner.

I sum betyr dette at kvinner i gjennomsnitt har bedre sosial råd enn menn. Det å ha bedre råd tillater at man er mer kresen. Sannsynligvis er det en asymmetri i kvinners intuitive treffsikkerhet på bedømming av andre. Treffsikkerheten er sannsynligvis høyest på å plukke ut alfa-mennesker. Det vil si, menn og kvinner som er strategisk gode allianser. Men den kanskje svakere på å plukke ut, særlig dårlige menn. Men på grunn av «god sosial råd» så har man råd til å skylle ut «de gjennomsnittsgode menn med badevannet».

Poenget jeg vil frem til her er at kvinners intuisjon til å skille de dårlige fra de gjennomsnittlige er nokså tilfeldig. Man legger heller lista så pass høyt at man «er sikker». På den måten kan kvinnen likevel unngå de verste fellene. Hvor høyt, lista legges, avhenger selvsagt av kvinnens egen attraktivitet. Legger hun den for høyt, risikerer hun å gå gjennom livet uten partner. Og igjen er det jo slik at det er de minst attraktive som må ta den største risikoen.

Dersom det virkelig er slik at kvinner går mer på intuisjon i sosiale prosesser, så er det ikke så rart at kvinner får rykte på seg for å være mer intuitive. For det første vil jo de fleste gjennomsnittsmenn som opplever å bli skjøvet ut av kvinner, oppleve det som ubegrunnet. Da de selv jo er mer overlatt til å bruke fornuft og analyse på prosessene er jo det lett å se feilbarligheten i dette.
For det andre er jo vi mennesker generelt mer involvert i sosiale prosesser enn det «å gå på jakt». Følgelig blir vår erfaringsbase noe skjev i forhold til å vurdere dette. Vi bedømmer det vi ser ut fra en begrenset arena, og mister dermed et helhetlig inntrykk.