Jeg og feminismen

Jeg sier jeg er feminist. Men det har lite å gjøre med vår tids nærsynte kjønnskrangel. I det hele tatt har det lite med kjønn å gjøre. I forhold til det, kaller jeg meg for humanist. Det forutsetter at man ikke diskriminerer mellom menneske-individer eller grupper. Nei, jeg knytter dette opp mot verdier. Nærmere presisert hvilke verdier som jeg tenker fungerer best som basis for det sosiale samspill. Her står det jeg kaller for maskuline- og feminine verdier mot hverandre. Maskuline verdier handler om ære, styrke, aggresjon, vold, konflikt, sanksjoner, retorikk og bråk. Kort sagt: den sterkestes rett. Feminine verdier handler om dialog, analyse, rasjonalitet, omsorg, empati, rettferdighet, fred, ro og orden. Nå er det heldigvis ikke slik at disse to settene med verdier er strengt fordelt på kjønn. Vi har alle tendensene til alt dette i oss. Sannsynligvis er de svakt ujevnt fordelt på grunn av evolusjon. Men biologisk lekkasje er en mekanisme som sørger for at forskjellene likevel ikke er så markante. Det mest avgjørende er det kulturelle klimaet vi lever under.

Med ideen om at et empatisk etisk rasjonelt samfunn som er til beste for alle, så er det min klare oppfatning at det er disse feminine verdiene som kommer lengst. I æreskulturelle grupper er livskvaliteten svært ujevnt fordelt. Og mye tyder på at slike grupper er mindre tilpasningsdyktige. De er mindre innovative og generelt svakere enn mer harmoniske grupper. Det gjelder faktisk ikke bare for mennesker. Samme effekt er også observert hos aper.

Sannsynligvis ville nok mange synes at jeg sjonglerer vel mye med begreper her. Det får så være. Jeg er i alle fall åpen om det.