Ofte har jeg blitt møtt med retorikk som antyder at jeg må ha en ureflektert overtro på vitenskapen. Det kan vel være som respons at jeg noen ganger refererer teorier og resultater fra forskning og vitenskap. Da kan det være greit å parkere denne ved bare å henvise til dette dokumentet.

Først og fremst vil jeg kommentere hva jeg tenker vitenskapen er. Jeg tenker at det er viktig å være bevisst på at vitenskap har utgangspunkt i en filosofisk tilnærming som adresserer problemstillingene rundt det å få frem kunnskap som har bedre kvalitet enn rene gjetninger eller spekulasjoner. Det er en allmenn antagelse at det å tro noe som er sant, rent faktisk, er å foretrekke fremfor å tro noe som er feil. Vitenskapen er basert på ideen om at forestillinger fremkommet ved hjelp av sunn fornuft, observasjon, prøving og feiling, i så måte, har bedre kvalitet enn andre metoder. Vitenskapen kan karakteriseres av at den forankres mot empirien, altså det som kan observeres. Den karakteriseres også at den opererer med årsaksforklaringer. Til sammen gir dette et allmennmenneskelig utgangspunkt i forsøket på å forstå den verden vi observerer. Dermed åpner dette for objektivitet, i den forstand at dette er noe alle mennesker i teorien skal kunne etterprøve og komme til de samme konklusjoner. På denne måten vil den store kulturoverskridende prosessen resultere i teorier som konvergerer mot den felles-menneskelige referanserammen.

Vitenskapens produkt er vitenskapelige teorier. Det faktum at det ikke er «sannheter» som utvikles, men teorier er, slik jeg har forstått, et uttrykk for ydmykhet og åpenhet for egen feilbarlighet. Dette åpner også for et annet vesentlig element ved vitenskapen, nemlig at den er selvkritisk (ofte ganske nådeløs), og dermed også stadig åpen for revisjoner og til og med paradigmeskifter.
Dette er noe som er helt i tråd med hvordan min forståelse av den mer grunnleggende erkjennelsesteori. Som subjekt er jeg egentlig grunnleggende uvitende om virkeligheten utenfor, akkurat som den er. Det vil jeg alltid være. Det jeg står igjen med er den virkelighetsoppfatning som til enhver tid måtte eksistere i mitt mentale univers. I denne mentale verden finnes det mange forestillinger som har sin opprinnelse i vitenskap og forskning. Jeg er ikke av dem som setter stemplet «sannhet» på slike forestillinger. Forestillingene er sannsynlige.  Men sannsynlighetsprosenten styrkes dersom jeg med rimelig sikkerhet kan se vitenskapens stempel på den. Vitenskap er ingen garanti for sannhet. Også her er feilbarligheten betydelig. Men vitenskapen er et kvalitetsstempel på kunnskapen. Og «min tro» er at dette har noe mer for seg enn om det er snakk om tilfeldige spekulasjoner eller religiøse svermerier. Når dette er sagt så er også jeg klar over at vitenskapen består av mennesker. Og mennesker kan begå feil, jukse, feiltolke, være korrupt, eller ha uvitenskapelige agendaer. Derfor vil man innenfor vitenskapen også finne dette. Men, for å dempe denne feilkilden, ligger det som sagt i vitenskapens natur at enhver teori skal være åpen for kritikk og kritisk granskning.

Jeg har mange ganger sett at man fra kreasjonist hold har dratt fram Piltdownmannen som eksempel på en juksekultur innenfor vitenskapen. Men hvem stod for avsløringen? Det var vitenskapen selv. Og vitenskapelige miljøer har kultur for å gjennomgå hverandres teorier fra en kritisk synsvinkel. Det ligger da også nært den menneskelige naturen å oppføre seg slik. Blant forskere er det sterk konkurranse om resultater og posisjoner. Dette er en sterk drivkraft til å gå hverandre etter i sømmene. Det kan selvsagt også føre til juks. Men det å bli tatt for juks i et forskningsmiljø er svært dramatisk. For forskere lever av troverdighet. Så vi snakker om miljøer som er naturlig sterkt kritiske og med det vitenskapelige ideal, så siles dårlig forskning ut ved hjelp av nettopp vitenskapens kritiske lys. Selvsagt er ikke dette noen garanti for at ikke dårlig forskning og juks kommer på markedet. Slik vil det alltid være. Et problem her er selvsagt formidling av forskningsresultater til allmennheten. Som regel er det journalister som står for dette. Selve forskningsrapportene er som regel så omfattende, omstendige og ført i et slikt språk at det blir utilgjengelig for menigmann. Lekfolk som meg, er da ofte prisgitt journalisters populariserte fortolkninger. Journalister er selvsagt langt mindre kritisk i sine gjengivelser. Den tankefeilen jeg ser oftest er den som kalles kausalitetsfeil. Forskere finner jo ofte sammenhenger mellom ting. Og ukritiske journalister feilslutter ofte sammenheng til å være årsakssammenheng.  Så for den som er avhengig av mellomliggende ledd for formidling av forskning og vitenskap. Så skal man alltid være kritisk.

… eller kanskje ikke.. En gang hørte jeg om noen som har funnet ut at det er svært sunt for menn å se på pupper. Det har jeg tatt til meg som en sannhet, og jeg stiller ikke spørsmål ved den J.

Vitenskapens grenser

Her er en video som tar for seg sorteringen mellom vitenskap og psaudovitenskap.
Min modell for erkjennelse er empirisk basert. Den inngår i samme tradisjon som David Hume og John Locke.  Jeg forestiller meg en virkelighet som eksisterer uavhengig av det erkjennende subjekt. Min kilde til kunnskap om denne virkeligheten kommer til meg gjennom mine sanser. Mesteparten via språk og kommunikasjon med andre mennesker. Den reelle virkelighet i seg selv har jeg ingen kunnskap om. Min virkelighetsoppfatning er formet av min måte å fortolke sanseinntrykkene på. Men fortolkning er ikke mulig uten forutsetninger som må starte et sted. Følgelig ser mennesket verden gjennom en felles antropisk referanseramme.

Virkelighetens uavhengighet av mitt intellekt er en slik antagelse. Man kan argumentere mot den med støtte fra moderne kvantemekanikk. Men det er en annen diskusjon.  I mitt indre mentale univers bygger jeg strukturer av forestillinger og begreper som forsøker å beskrive denne virkeligheten. Mine forestillinger er kartet, og virkeligheten er terrenget.  Modellen er altså en forestilling om datastrømmer som går fra virkeligheten, via sansene, via sinnets interne informasjonsstruktur til mitt bevisste jeg. I god tradisjon med kjente empiriske filosofer så kjenner jeg altså ikke til noen annen kilde til kunnskap om virkeligheten enn det som kommer til meg via sansene. Selvsagt kan det finnes andre kilder av type intuisjon, åndelig påvirkning, åpenbaring, telepati eller annen form for mysisk innsikt. Mitt problem er at jeg ikke opplever noe av dette. Og jeg er neppe alene. Det er dermed ingen allmennmenneskelig kilde til kunnskap. Tvert imot har jeg også god grunn til å anta at det finnes mennesker med gode evner til fantasi, manipulasjon, karismatikere med gode evner til å bløffe. Skal ikke påstå at alt er bløff, men at det finnes mye bløff der ute er det liten grunn til å tvile på.

Vitenskap blir ikke til i bare ett hode alene. Suksess er betinget av nødvendig samspill. Dette er en tung utvikling som driver menneskeheten steg for steg fremover. Da er vi avhengig av det som kan observeres, det som kan måles og veies, det som kan kvantifiseres, for å ha en fellesmenneskelig basis plattform å jobbe ut ifra. For på sett og vis er det jo nettopp dette som er mest umiddelbart relevant. Vi kjenner ikke virkelighetens egentlige natur, men vi kan kaste ballen over gjerdet på utallige måter, og den kommer tilbake på en nærmest systematisk og lovmessig forutsigbar måte. Denne forutsigbarheten i måten naturen responderer på våre spørsmål er basis for å kunne danne modeller som ikke bare er i stand til å beskrive men så i neste omgang å kunne manipulere. For det er i samspill med våre omgivelser at livet får sin mening. Og mennesket har vist seg utrolig dyktig til nettopp dette, observere, systematisere, danne hypoteser, utvikle modeller som beskriver naturen mer og mer helhetlig etter hvert som kunnskapen utvikles fremover. Dette har gitt mennesket en formidabel materiell suksess og ingen vet hvor vår grense går. Men denne fremgangsmåten setter også klare grenser. Vitenskapen kan bare forholde seg til det som kan observeres eller måles. Noen ganger vil hypotesene peke i retning av noe som vi ikke vet om eksisterer eller er sant. Da blir jobben å forsøke å måle dette. Men visse hypoteser kan aldri måles. Det kan handle om forestillinger om Gud, eller åndelig påvirkning. I den grad ting ikke er observerbart eller verifiserbart faller de naturlig utenfor vitenskapens domene. Det er ikke det samme som at vitenskapen påstår at slike krefter ikke finnes. Det eneste vi kan si er at vitenskapen ikke kan forholde seg til det. Så er det opp til hver enkelt av oss å ha en åpenhet for at det kan finnes sider ved virkeligheten som vitenskapen aldri kan fange. Den som tror at vitenskapen har bevist at Gud eller åndelige krefter ikke eksisterer, har ikke skjønt vitenskapens grunnleggende filosofi. Dette er en misforståelse og en myte. Det eneste vi kan si er at vitenskapen også har sine grenser og at det er praktisk for oss å holde fast på disse grensene i den hensikt å opprettholde og videreføre den suksess som nettopp denne strategien gir.

Vitenskapslojalitet

Vi finner ofte uenighet om hva som er vitenskap og hva er ikke vitenskap? Et vanlig kriterium er, som nevnt, falsifiserbarhet. Men det er åpenbart at f.eks. astrofysiske teorier om inflasjon, parallelle verdener og multivers, er av en slik karakter at det i praksis er umulig å teste dem. Noen miljøer avskriver dem da, fordi de «ikke er vitenskapelige».

Jeg tenker man må se mer nyansert på dette. Det er åpenbart at fullverdig vitenskap må fylle alle kriteriene for hva det er. Her vil jeg liste noen forhold som jeg mener er relevante for å bedømme dette:

1)   Falsifiserbarhet

a.    Teoretisk mulig å teste
Det er f.eks. teoretisk mulig å teste mulivers, gitt at man hadde muligheten til å komme ut av nåværende univers og se hva som er utenfor.

b.   Praktisk mulig å teste
Man ser for seg hvordan det praktisk kan la seg gjøre, selv om f.eks. teknologi på nåværende tidspunkt ikke strekker til.

c.     Realistisk mulig å teste
Det er praktisk mulig, vi har, eller ser for oss veien til teknologien, det er kun snakk om å investere i dette

2)   Metafysisk vitenskapslojalitet
Dette innebærer at hypotesen er innenfor grensene for de metafysiske rammer vitenskapen forutsetter. Dette innebærer ikke ideer som utfordrer nåværende paradigmer. Teorier om f.eks. Dark Matter eller Dark Energy, utfordrer jo tidligere paradigmer. Og slik må det være. Men dette må være innenfor rimelighetens grenser. Grensen går egentlig ved magitenkning. Ideer som astrologi, eller trylleformler, eller guder og demoner, er utenfor denne rimeligheten. Men grensen kan være vanskelig å trekke. Hypotese om tankeoverføring kan anses som vitenskapslojal, dersom man har ideer som ingeniørtenker mer om hvordan dette kan være mulig. I dag vet vi sannsynligvis nok om fysikkens utviklingsprosesser, til å kunne avvise denne muligheten. Med andre ord falsifisert. Det er en klar sammenheng mellom dette og det jeg beskriver som et  metafysisk mulighetsrom. Her er det vesentlig at konteksten hvor grensene sprenges er vesentlig. Det vil f.eks. være helt forkastelig å bryte det vitenskapsbaserte metafysiske mulighetsrom i en rettsprosess, i politiske vedtak, i det hele tatt innenfor de sosiale prosesser hvor vi lever og navigerer våre liv. Unntaket er selvsagt innenfor kunst, litteratur, religiøse sammenhenger, som definerer seg som religiøse, eller f.eks. eller der det er naturlig å spekulere fritt på ting.

3)   Vitenskapelig grunnmentalitet
Dette er kanskje best beskrevet i tekstene om ingeniørtenkning kontra magitenkning. En vitenskaps-lojal refleksjon søker seg innenfor rammene av vitenskapelig tenkemåte, gjerne via modeller, analyser, logisk gyldige resonnementer, underhypoteser, forutsetninger, observasjoner, pro-contra osv.  Den vitenskapelige tenkemåte preges også av ydmykhet, åpenhet for innvendinger og dialog. Det er viktig å presentere hypotesen svakheter, og jo nærmere vi kommer gode usikkerhetsestimater og hva de består i, jo bedre er det.

4)   Avhold fra misbruk av falsifiseringsresistente elementer
Hva er falsifiseringsresistente elementer? Eksempel: Harry Potters Tryllestav. Den har potensiale til å sprenge alle mulighetsrom og forklare absolutt alt. Et mer velkjent eksempel er Gud. Man kanskje kalle dette for radikale falsifiseringsresistente elementer. For de forklarer enkelt alt, og dermed egentlig ingenting. Dette er de aktive komponentene i det jeg i gamle dager kalte for lukkede eksistensialmodeller. Bruken av slike fungerer kontraproduktivt, slik Neil Degasse Tyson så glimrende beskriver her. Det er uvitenskapelig, nettopp fordi man kan konstruere opp all verdens slike elementer, alt fra julenissen til «the force», og alle blir likeverdige i sin forklaring av veden og alt som er. Dette er magitenkning.

Nå er det slik at jeg her benevner dette som «radikale falsifiseringsresistente elementer». Dette er for å holde en viss distanse til falsifiseringsresistente elementer som ikke er så ekstreme, men likevel kan kjennetegnes med svært høy forklaringskraft. Finner vi slike komponenter i tankesystemet, er det all grunn til å påpeke det, og det reduserer systemets vitenskapelighet. Et slikt eksempel er f.eks. seksuelle overgrep. Vi har hatt en freudiansk inspirert tradisjon innenfor greiner av psykologien som forklarer alle psykologiske utfordringer med seksuelle overgrep. Se for eksempel denne dokumentaren. Mange konspirasjonsteorier om veldig mektige mørke usynlige krefter i samfunnet, har mye av samme egenskapene. Jeg vil også påpeke at tribalisme, og forestillinger om «de onde andre», har mye av samme trekkene.

 

Den intellektuelle kampen

En av de vesentligste mekanismene vitenskapsprosessen har for å dyrke frem holdbar kunnskap er fagfellevurdering. Da forutsetter det at man går inn på kollegaenes arbeide, med engasjement i den hensikt å kritisere arbeidet. Jeg har tenkt litt på at dette faktisk vil fungere best der det er en grad av spenning og rivalisering mellom kollegene. Sosialt er det ikke nødvendigvis en god ting, og det er en balansegang. Men det er åpenbart at ingen er så gode kritikere som de som er motivert på et dypere plan enn ren faglig nysgjerrighet. Vi vekker «dyret i oss», og setter det i arbeid til alles felles beste.

Men dette er som sagt en balansegang. Jeg tenker at dette er et område, hvor dette med dannelse får høy relevans. For vi snakker ikke her om kamp i krigens forstand. Maktmidler er bannlyst i denne prosessen. Her kommer alt det jeg skriver om konstruktiv dialog til anvendelse. Den modne forsker ser forskjell på uenighet og konflikt. Ingen liker å få sitt arbeid slaktet. Vi har et spontant villdyr i oss, som på impuls reagerer negativt på det, og gjerne sender en aggressiv tanke eller to i retning av kritikeren. Det er her dannelsen kommer inn. Det er her den modne forsker arresterer seg selv, og fremelsker gleden av å fungere i et fellesskap og en kultur som sikter på kunnskapskvalitet, foran prestisje. Ramsalt kritikk, er et fantastisk utgangspunkt til forbedring av eget produkt. Det er en motbakke, ja. Men det er slike motbakker vi vokser på. Du er din ramsalte kritiker evig takknemlig. Men de vonde følelsene er og bør kanskje være der. Det skaper den dype motivasjonen, som er langt å foretrekke foran en overflatisk uengasjert flikking på ord og setninger.

Når alt dette er sagt, så er det vesentlig å påpeke at ramsalt kritikk er et nyttig verktøy, men den må være saklig og den må være faglig. Det som ikke hører hjemme, er personangrep og alle de retoriske knep man kan fristes til å kaste i retning motstanderen. Regelen er: det er argumentet i seg selv som teller. Det har ingen ting å si hvem som står bak, eller måten det er fremført på. Vi snakker uinnpakket ærlig rasjonell argumentasjon her: Logos, punktum. Alt annet gir gule og røde kort. Og selvsagt er utenomsportslige metoder av type arenakontroll, kansellering, karriereknusing, ryktespredning, utfrysning, manipulasjon eller alle andre slags finurlige teknikker eller er uhørt.  Her møtes man, i rå brutal faglig saklig intellektuell kamp. Det er det som er den intellektuelle kampen. Jeg har beskrevet den i konstruktiv dialog. Det kan komme i et mangfold, men dog alt innenfor det rammeverk som her er skissert.

Målet med dette er åpenbart. Det er å oppnå intellektuell berikelse, kvalitetssikret kunnskap, luke ut alle våre feiltakelser, la de beste argumentene vinne, slik at vi står igjen med en kunnskapsbase, som man med trygg forvissning kan sette det vitenskapelige kvalitetsstemplet på. Det er dette som er vitenskapens verdigrunnlag. Det er dette som skal gi vitenskapen nødvendig tillit.

Vitenskap og verdier

I den grad vår virkelighetsoppfatning formes av motivasjon eller vår vilje kan den regnes å være forurenset. Det er kun en prosess hvor verdier og fakta kan kombineres på en fruktbar måte, og det er i selve beslutningsprosessen. Selvsagt er beslutninger inne i bilde i forskningen. Men det gjelder spørsmål om hva vi skal forske på og hvilken strategi som kan være den mest effektive i forhold til å finne frem til fakta. Fakta kan ikke besluttes, kun erkjennes. Det vitenskapelige resultat handler om observasjon og slutninger. Vi kan ikke ønske oss til fakta. Derfor er den ideelle forskerrollen pedantisk. Forskeren rapporterer et observert resultat, ikke et ønsket resultat. De forskere og de som formidler forskning som lar seg friste til å la egne preferanser påvirke resultatet kan sammenlignes med å være korrupt. Likevel, så er det nok en realistisk antagelse at forskere er mennesker og at dette skjer likevel. Vi skal være klar over at måten begrepsapparatet blir utformet på, måten man stiller spørsmålene på, hvilke problemstillinger man velger å undersøke, alt dette er ikke tilfeldig og det påvirker resultatet. Men heldigvis ligger det i vitenskapens natur å ha en korrigering på dette gjennom at forskningsrapportene blir gjenstand for kritisk gjennomgang. Forskerne konkurrerer, mange ganger hardt og brutalt. Egen suksess er vel og bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte. Om man kan hindre kollegaen i nabokontoret å få suksess ved å plukke fra hverandre hennes siste prosjekt, så gjør man det.

Men dette problemet stopper ikke opp her. I den grad forskning kan styres kommersielt og ved hjelp av politisk makt så dukker det samme problemet opp. En god indikator på høy sivilisasjonsgrad i samfunnet er å måle forskningens uavhengighet. I dag har vi dessverre en direktekobling mellom enkeltforskeren og de som disponerer pengene. Det åpner for muligheten til å bestille et resultat i stedet for et forskningsarbeid.

Vitenskap og moral

Best beskrevet her. Oppsummeringen er som følger: Det sosiale samspill forutsetter samarbeid. Samarbeid krever felles referanseramme for forståelse. Utenfor dette åpnes muligheten til å definere sannheten som det måtte passe. Da bryter samspillet sammen, og mennesket forlater sitt varemerke som er menneskeligheten. Da er vi tilbake til en naturtilstand hvor bøllene rår. Vi har forlatt vår særegenhet som menneske, og tilbake til et stadium hvor makt og styrke avgjør alle uoverensstemmelser. Samfunnet er borte. Sivilisasjonen er brutt sammen. Mennesket har forlatt seg selv. Spørsmålet om vitenskap eller ikke, handler grunnleggende om humanismens kår blant oss. Vil vi mennesket eller vil vi ikke? Det har en gang vært sagt at «uten Gud er alt tillatt». Det er feil og rettes herved til «uten menneskelighet er alt tillatt». Lever vitenskapen, har mennesket en sjanse.

Hva

er vitenskapelighet?

Et vesentlig krav til vitenskapelige teorier er at de skal være falsifiserbare. Her har jeg beskrevet den hypotetisk deduktive metode. Denne vil ikke kunne fungere uten falsifiserbarheten. Dermed vil vitenskapsfilosofer som regel sette grensene her. Men det har skapt diskusjoner. For eksempel inflasjons-teorien for universets utvidelse. Er dette en vitenskapelig teori eller ikke? Dette er selvsagt noe vitenskaps filosofer kan diskutere. Jeg kobler dette først til den hypotetisk deduktive metode. Her har jeg allerede nevnt falsifiserbarhet. Men jeg har også til tider berørt problemet med høy forklaringskraft.  For det er nemlig slik at høy forklaringskraft svekker den hypotetisk-deduktive metoden, fordi den kan tilpasses til å forklare hva det skulle være. I gamle dager lanserte jeg begrepet lukkede eksistensial-modeller. For eksempel kan vi lansere Harry-Potters tryllestav som forklaring på absolutt alt. Da innser vi at hypoteser som forklarer alt, egentlig forklarer ingenting. Men hva om vi skulle snuble over en virkelig «Theory of everything». For dette er jo et reelt begrep. Er den da like uvitenskapelig som Harry Potters tryllestav? Jeg tenker at den ikke er det, men innser at dette åpenbart er et problem. Et kriterium her er jo graden av magitenkning i slike hypoteser. Da snakker vi om enkle kraftfulle forklaringsmodeller, av type Gud, allmakt eller alskens former for magi. En fysikernes teori om alt baseres tross alt på kompleks analyse, i tråd med vitenskapelig basert fysikk og metafysikk. Den inneholder derfor ikke magiske elementer som går utenfor det mulighetsrommet som vitenskapen setter. Men det praktiske problemet med å teste den ser ut til å bestå. Men kanskje ikke, fordi en slik spesifikk teori egentlig kun forklarer de fysiske aspekter ved måten vi observerer verden på, ikke noe mer. Vil den f.eks. kunne forklare hvorfor noe eksisterer i det hele tatt? Det er vanskelig for meg å se for meg at det kunne være mulig.

Men tilbake til inflasjons-teorien. Det den forutsier er en nesten uendelighet av universer utenfor vårt eget. Hvordan i all verden skulle vi kunne verifisere det? Poenget her er å påpeke at det er fult mulig å komme opp med hypoteser og spekulasjoner som er i tråd med det vitenskapelige rammeverket, men hvor det er totalt utenfor vår rekkevidde å teste det ut.
Jeg er varsom med å bedømme dette i samme kategori som Harry Potters tryllestav. For slike spekulative teorier kan likevel være i tråd med de paradigmer som pr. nå avgrenser vitenskapens mulighetsrom. Altså, hva er mulig gitt det vi mener å vite om fysikk, og de metafysiske forutsetninger som vitenskapen setter.

Her vil jeg nevne en hypotese som eksemplifiserer denne problemstillingen. Det er panpsykisme. Dette er en hypotese som innfører nye egenskaper ved materien i et forsøk på å forklare bevissthet. Jeg fant selv opp min egen variant av dette for mange år siden, men gikk etter hvert bort fra den. Grunnen til å stille spørsmålstegn ved vitenskapelighet er at man innfører ideen om at all materie, i tillegg til de fysiske egenskapene også har en primitiv form for bevissthet som summerer seg opp og blir til bevissthet i tett integrerte informasjonsprosesser. Med andre ord beveger man seg utenfor det mulighetsrommet som rammes inn av det vitenskapen klan påvise av fysiske fenomener. Men er det egentlig uvitenskapelig? Vel, det kan diskuteres. For tenk om det eksisterer fenomener som vi ikke aner noe om. Hvordan skulle vi komme noen vei, dersom vi ikke kastet frem hypoteser som kunne sette oss på sporet av noe slikt?
Panpsyke-hypoteser utfordrer nåværende vitenskapelige paradigme. Det gjøres på en forsiktig måte, og noen av disse hypotesene er nok ganske avanserte. Graden av magitenkning er liten. Men vi er uansett ikke i nærheten av ideer om hvordan man kunne testet ut dette ved hjelp av vitenskapelige eksperimenter.

Kanskje går det an å kaste frem et begrep av typen vitenskaps-lojale-hypoteser? Da snakker vi om hypoteser som

1)   Er grunnleggende lojale til den vitenskapelige grunnholdningen
Det betyr at den er analyserende, resonnerende og åpen med hovedtyngde innenfor mulighetsrommet som nåværende vitenskapelige paradigmer rammer inn.

2)   Er bevisste, ydmyke og forsiktige når hypotesen trekker inn fenomener som er utenfor nåværende vitenskapelige paradigmer.
Det betyr også å spesifisere slike avvik og problematisere dem, som en del av presentasjonen av hypotesen.

3)   Være bevisste på at hypotesen ikke kan regnes som vitenskap, kun at den etterstreber lojalitet mot vitenskapelige prinsipper og paradigmer.

Det og arbeide med tanker og hypoteser på områder hvor vitenskapen ikke strekker til, er sannsynligvis upopulært i mange kretser. For selvsagt vil mennesker med ambisjoner om å drive med forskning vegre seg imot å bli forbundet med noe useriøst eller spekulativt. Men jeg tenker at det absolutt har sin nytte innenfor den akademiske totalitet at noen beskjeftiger seg også med dette. Dette handler jo særlig om at slike kunnskapsvakuum, som vi nødvendigvis må leve med, alltid står i risiko for å fylles av alternative fullstendig uvitenskapelige eller anti-vitenskapelige miljøer. Her er det mye misbruk, som både handler om penger og maktmisbruk. Streng vitenskap står uten svar på mange områder. Men det betyr ikke at man kan avkreves å tvinges inn i religiøse eller alternative miljøer, fordi de «har et svar». Det å vise at man ikke begår intellektuelt selvmord, ved å være skeptisk til de lette populistiske magibaserte svarene, er viktig. Da er det å komme opp med mer vitenskapskvalifiserte hypoteser, et godt alternativ.

Er vitenskapen verdinøytral?

Vitenskapen har som mål å fremskaffe kunnskap om det som er (eller har vært). Den baseres på observasjon, nitid registrering, analyse, testing og verifisering. Alt dette er i prinsippet verdinøytrale verktøy. Les gjerne min tekst om slutninger og beslutninger, og også de korte definisjonene av «oppfatning» sett opp mot «standpunkt».  Det ideelle er at vitenskapens sluttprodukt består av konklusjoner, basert på observasjon, analyse, testing og verifikasjon.

Så har jeg noen tekster i empatisk etikk, som omhandler det etiske dimensjonene med målet om å holde vitenskapen verdinøytral. Her er det vesentlig å påpeke at målet om verdinøytralitet, i seg selv, ikke er verdinøytralt. De etiske sidene ved denne problematikken er berørt her og her.

I disse tekstene erkjenner jeg også at dette delvis er i strid med hvordan vi mennesker naturlig fungerer mentalt. Våre hjerner sauser ofte sammen fakta og verdier. Vi har utviklet språk og språkpraksiser som sauser det sammen. Ofte kan f.eks. rekkefølgen på ord indikere ubevisste rangeringer. Og begreper er ofte mer eller mindre ladet på en måte som også gjenspeiler vår mentale rangering. Og ikke minst er tema, fokus i høy grad avhengig av hva vi interesserer oss for, og det er heller ikke verdinøytralt.  Vi er derfor avhengig av, både å kompensere for dette, ved hjelp av kognitiv mobilisering, men kanskje aller mest igjennom samarbeid og konstruktiv dialog med andre. Vitenskapen har et ideal om å måtte lutres gjennom uenighet, kritikk og diskusjon. Det å utholde dette, og lære seg gode teknikker for konstruktiv dialog, er helt essensielt for å kunne oppnå vitenskapelig nivå på forskningsarbeidet.

På tross av dette er og forblir vi mennesker. Målet om full verdinøytralitet er utopisk. Det er noe vi strekker oss mot, men ikke noe vi kan regne med å bli fullkomne på.

Hva med mine refleksjoner opp i det hele?

Jeg er hverken vitenskapsmann, filosof eller ressurser til å kunne drive med slikt. Min utfordring er at jeg mangler alt dette, men er like fullt full av ideer, spekulasjoner og nysgjerrighet. Så jeg tar det jeg har og gjør det beste ut av det. Kostnaden ved det er at hva jeg tenker og tror om ting ikke kan ha noen troverdighet i seg selv. Jeg kan ikke gå ut å forvente at mine ideer blir akseptert fordi det var jeg som sa det. Heldigvis, for det å ha en slik troverdighet, er også å ha et stort ansvar.
Men jeg anstrenger meg for å basere mine refleksjoner på det jeg oppfatter å være vitenskapslojale. I praksis betyr det at jeg søker å unngå å basere mine refleksjoner på forestillinger som jeg oppfatter har utgangspunkt i religion, overtro eller konspirasjonsteorier. Jeg søker også, etter beste evne å holde meg innenfor det vitenskapelige domenet på det metafysiske området. Det er ikke dermed sagt at jeg «vet» at all virkelighet befinner seg innenfor disse grensene. Og jeg innser at om det er slik, så kan det være nødvendig for vitenskapen å også ha den åpenheten at noen av rammene fungerer som et tankefengsel.

Kanskje får man paradigmeskifter i fremtiden som vi i dag ikke en gang klarer å fantasere om. Men jeg er ikke blant dem som er kapabel til å navigere et slikt nybrottsarbeid. Jeg klarer ikke en gang å se for meg veien det kan gå. Og jeg innser at denne type prosesser er en formidabel balansegang som innebærer risikoen for vitenskapens sammenbrudd. Denne risikoen er definitivt et potensiale som ligger innenfor menneskets sosiale kapasitet.
Min filosofi har størst fokus på mennesket og sosiale prosesser. Mye av prosjektet handler om å observere, beskrive mekanismer, navngi mekanismer og spekulere i hva som kan ligge bak slike mekanismer.

Og disse spekulasjonene baserer seg i særlig grad på evolusjonsteori, evolusjonspsykologi og psykologi. Dette er områder innenfor vitenskapen som egentlig har store epistemiske utfordringer. Det er jo dette som skaper rommet for spekulasjon og refleksjon.

Jeg refererer hele tiden til Darwins teori om det naturlige utvalg, særlig anvendt på atferdsmønstre. Denne teorien har jo nettopp har den egenskapen at den har høy forklaringskraft. Det er min selvkritikk opp i det hele. Med andre ord kan trekk vi finner i biologien forklares på mange måter, med henvisning til naturlig utvalg og hvordan det gir best fitness. Min filosofi er gjennomsyret av akkurat denne trenden. I den grad jeg påtreffer andres hypoteser om det samme, så sammenfaller det sjelden med de hypoteser jeg har kommet opp med. Noen ganger ser jeg lyset i den konkurrerende hypotesen, andre ganger ikke. De hypoteser jeg kommer opp med kan nok i prinsippet være falsifiserbare. Det er bare snakk om å designe riktige eksperimenter, eller undersøkelser. Her er ikke jeg særlig flink til å komme opp med forslag.  

Min filosofi er utformet som refleksjoner som ikke utgir seg for å være noe annet enn nettopp refleksjoner. Jeg har, med andre ord, tatt min rolle som en som reflekterer. Det gir en helt annen frihet til å uttrykke sine tanker og min egen måte å oppfatte tingene på. Er det nytteløst. Nei, absolutt ikke. Det er en del av en kreativ prosess. Så i den grad jeg har tilhørere, så kan mine tanker likevel være nyttig. Enten kan de anspore til nye vinklinger og nye retninger, eller til nye ideer. Men selvsagt kan man finne mangt en feiltagelse og idiotiske resonnementer. Det er den friheten jeg tar meg. Noen ganger må det være noen politisk ukorrekte som er dum nok til å si at, «eh ... fra min synsvinkel så ser keiseren naken ut».

Tillegg (uferdig): Innlegg i Quora om vitenskapslojalitet

Debatt på Quora se her.

Alternativ 1:

Takker for svar og konstruktiv kritikk.  Det gir jo en mulighet til å gå litt dypere til verks, og da kan det kreve litt mer tekst enn bare 10 linjer. Da handler det altså om begrepet «vitenskapslojalitet».  Og jeg kan skrive under på mye av denne kritikken dersom begrepet skulle blitt anvendt på tro eller livssyn. Jeg er sterk tilhenger av åpenhet og respekt når det kommer til tro og livssyn. Her passer det ikke å anvende begrepet til å skyte ned trosforestillinger.

Du karakteriserer begrepet som «farlig». Kanskje det er mer utfordringen, i seg selv, som er farlig fordi den kan misbrukes. Og utfordringen er: Hvordan vi forholder oss til teorier som ender opp med å strekke seg utenfor rekkevidden av vårt erfaringsområde? Her tenker jeg at en dikotomi av type vitenskapelig eller ikke, kanskje blir fattig. For nettopp, der vi er for streng, så forblir vi kanskje mentalt blokkert av metafysiske forutsetninger som er feil. Så ja, det må være anledning til spekulasjon og å tenke ut av boksen. På den annen side, dersom vi ikke setter grenser, ja så tåkelegges grensen mellom vitenskap og religion. Mitt poeng er at utfordringen er reell, og at vi derfor kanskje nyanserer begrepene slik at det tar opp i seg noe av kompleksiteten i utfordringene. Det er det jeg forsøker på, uten å påstå at forslaget er det beste.

Det jeg snakker om er begrepet anvendt i en annen kontekst enn innenfor livssyn. Da snakker jeg kanskje mest om samfunn, men også i forhold til vitenskapen selv. Vi må ha en formening om det å sortere mellom hva forskere bør holde på med, og sette grensene der vi er over på religion. Jeg kommer tilbake til dette med samfunn, fordi det er særdeles viktig, rent etisk sett.

Men for å nøste opp i bakgrunnen her, som jo er Sabine Hossenfelders kritikk av multiversteorien. Den fyller ikke Karl Poppers kriterier om falsifiserbarhet, og kan ifølge Hossenfelder, derfor ikke regnes som vitenskapelig. Hvilken praktisk betydning bør det i så fall få? Bør samfunnet la være å bevilge midler til forskere som arbeider med dette? Og om vi svarer nei, hvor skal i så fall grensen gå?

La meg nøste litt tilbake på multiversteorien. Den er ingen ren spekulasjon. Den har utgangspunkt i flere vitenskapelige teorier.  Hossenfelder nevner blant annet Alan Guths teori om kosmisk inflasjon. En kort oppsummering av den teorien finner du her: https://no.wikipedia.org/wiki/Kosmisk_inflasjon
Teorien søker å forklare en del utfordringer om universets utvikling i tidlig fase etter Big Bang. Teorien er kontroversiell. Jeg mener å ha sett Hossenfelder har laget en egen video hvor også denne kritiseres. Men teorien gjør en del forutsigelser som har vist seg å stemme. Den viktigste er fluktuasjoner i den kosmiske bakrunnstrålingen, som ble bekreftet av COBE teleskopet på begynnelsen 90-tallet.
Se her:
https://medium.com/starts-with-a-bang/cosmic-inflation-s-five-great-predictions-bf9a560376c7

Men selv om dette er kontroversielt så har hypotesen et hundre prosent vitenskapelig utgangspunkt. Den har utgangspunkt i vitenskapelige utfordringer, og den holder seg innenfor hva som regnes som det vitenskapelige paradigme. Og den er fullt ut matematisk utledet, med utgangspunkt i kjernefysikk.
Det er det jeg kaller for «vitenskapslojalt».  Og i dette tilfellet så ville jo teorien vært falsifisert dersom man ikke hadde funnet slike fluktuasjoner.

Men nok om det. Teorien om kosmisk inflasjon, får altså konsekvenser som leder til en multiversteori. Og igjen, dette har utgangspunkt i det samme vitenskapelige paradigme, med bruk av de samme analytiske metodene, men nå havner vi altså utenfor vårt univers. Det er langt utenfor horisonter som vi kan observere. Dermed faller altså kriteriene om falsifiserbarhet. Men hundre prosent sikre skal vi ikke være. For tenk om andre universer påvirke vårt på måter som vi kan måle? Dette er fruktbart fordi det skaper ideer om nye forhold som kan undersøkes.
 

Summen av dette er at vi her befinner oss på vår tids grenser for vitenskapelig erkjennelse. Dette er en grense som menneskeheten har flyttet på, mange ganger tidligere. Og den er dramatisk utvidet i løpet av få generasjoner. Og vi vet ikke hvor «det endelige stoppestedet» er.

Her er det på sin plass å ta et blikk bakover på vitenskapens historie. Sjekk gjerne denne videoen hvor Neil DeGasse Tyson på en utmerket måte beskriver noe av dette.
Neil deGrasse Tyson- Debunks Creation (Intelligent Design)
 

Kort oppsummering: Poenget er at det å innføre Gud eller magi i fronten av vitenskapelig erkjennelse, utgjør risiko for at vitenskapen stopper opp, og ikke tar den store investeringen det er i forsøket på å komme videre, bygget på det som allerede er kjent. Han drar opp Ptolemaios, som referere Zevs der det der grensen for datidens forståelse nås. Tyson nevner Newton, som henviser til Gud der hans matematikk møter veggen.  Og han viser også til Laplace som, et århundre senere, tok opp hansken og løste problemene der det hadde stoppet for Newton.
Men risikoen er reell. Tyson er også innom Islam og Al-Ghazali. Det er den muslimske filosofen som endte opp med å bannlyse matematikken, og dermed ødela den Islamske vitenskapen for godt.
La oss her gå litt lengre ned i dybden. Al-Ghazali hadde, så langt jeg har forstått, utgangspunkt i at all bevegelse er ført av «guds hånd». Dette er den Islamske doktrinen: Gud er allmektig på alle nivåer, også ned til det minste atom. Så når noe skjer, så er det Gud som står bak. Og Gud gjør hva Gud vil. Følgelig er det å forsøke å «forutsi» Gud en ren fornærmelse.

 

Dette må vi kontrastere med tanker som oppstod i kjølvannet av kristendommen. Jeg husker ikke detaljene her, men ideen er at Gud styrer gjennom lover, ikke bare for mennesker, men også for den fysiske verden. Så i stedet for at Gud beveger direkte, så er det lover som regulerer dette. Oppdag i hvilken grad denne ideen blir svært fruktbart for fremtidig vitenskap.  Det å studere naturens lover, blir dermed sammenfallende med det å studere «Guds tanker». Dette er en del av den konteksten moderne vitenskap oppstod i. Og vi skal også merke oss at gudemetaforen blir med langt inn i fysikkens verden. Var det ikke Einstein som sa «Gud kaster ikke med terninger»? Einstein brukte Gud som metafor, og det samme gjør vår tids Michio Kaku. Og det er et tankekors at lov-metaforen egentlig har dette opphavet.
Men det som er vesentlig her, er å forstå et det er en metafor. Hva er egentlig en naturlov? Vel da er vi over på metafysikk, og vi oppdager risikoen for at slike metaforer også kan bli til stengsler for vår tenkning. Noen, f.eks. filosofer burde følge med i timen her, og arbeide med, og utfordre de grunnleggende forutsetninger som rammer inn vår tids vitenskap.  Det vi i dag vet, er at vitenskapen aldri vil kunne komme unna det å ha forutsetninger. Spørsmålet er bare, hvilke av dem som stenger, og hvilke som er nødvendige.

Alt dette kompliserer jo utfordringen. For her ved vitenskapens grenser er vi nødt til å være spekulative for å unngå at vi låser oss inne. Men som vi ser, er det definitivt risiko ved dette. Det handler ikke om språket vårt. Dette er en grunnleggende epistemologisk utfordring, som vi tvinges til å forholde oss til.

 

Jeg nevnte Gud, Julenissen, og Harry Potters tryllestav. Fellesnevneren for disse er ideer om magi. Og vi vet at den ideen, ikke bare er destruktiv for vitenskapen, men også at den kan misbrukes. Hva er magi? Kanskje best uttrykt i Bibelen med utsagn av typen «Han talte og det skjedde, Han bød og det stod der». Virkningen av denne hypotesen er at den forklarer alt og dermed ingenting.  Vi kan lage tilsvarende ut av Julenissen, spagettimonsteret og Harry Potter også. Uansett risikerer vi å ende opp med en følelse av å ha løst problemene, uten egentlig å ha løst noe som helst.

Her er imidlertid teorier innenfor vitenskapen som også har så høy forklaringskraft, at vi burde være på vakt. Darwins naturlige utvalg, er en av dem. Og multivershypotesen har noe av det samme i seg. For selv om multiverset «forklarer» universets fintuning, så må vi ikke gå i den fella å anse problemet som løst.
Men det r en vesentlig forskjell mellom hypoteser som springer ut av vitenskapen og gudehypotesen. Mens de to nevnte hypotesene er innenfor vitenskapelige paradigmer, så handler gude-hypotesen om magi. Etter min mening bør det gå en grense her, nettopp fordi det stopper nysgjerrigheten i oss. Og igjen, det har intet med livssyn å gjøre, men med vitenskap. Det er fullt mulig å være troende, men likevel forholde seg vitenskapslojal, i utøvelsen av sin forskning.

 

Og denne grensen er viktig å trekke, særlig når vi kommer til samfunn. Da snakker vi politikk, statsforvaltning, helse, utdanning og rettsvesen. For merk at den vitenskapelige metode tvinger oss over i det jeg vil kalle for en felles menneskelig referanseramme. Den etiske betydningen av dette kan ikke fremheves sterkt nok.  Vi baserer vår kunnskap på evidens, som en realitetsorientering mot en virkelighet utenfor mennesket selv. Vi baserer vår tenkning på forsvarlige analytiske metoder, i form av logikk og matematikk. Vi kan alle, gjennomgå resonnementene, gjøre observasjonene og gjenta fysikkforsøkene. Dette bryter gjennom hva som måtte være av personlig livserfaring, språk, kultur og etnisitet.

Ingen av oss (håper jeg) ønsker hekse-prosessene tilbake. Og få av oss ønsker lover mot homofili, eller påbud om hijab. Og vi ønsker ikke at rettsvesenet skal dømme folk til døden for å ha laget uværet ved trylleformler, eller at en eller annen profet «ser» at du er skyldig.

I enhver sammenheng er det tryggest og mest rettferdig når maktsystemene tvinges over i den felles menneskelige referanseramme, slik at ikke maktmennesker skal kunne komme noen vei med å definere «sannheten» som det måtte passe. Vitenskapslojalitet blir dermed en fundamental etisk forutsetning for samfunn som er basert på demokrati. Det er å bryte ut av dette som er farlig.

Og, for å ta denne helt ut. Vi snakker ikke her bare om religiøs innflytelse. Jeg vil påpeke at vi i dag har alt for høy tro på intuisjon, autoritet eller «at jeg føler at det er slik».  Om vi kan kalle dette for «nyreligiøst» eller ikke, kan vel diskuteres. Men det hører i alle fall ikke hjemme i sammenhenger der prosesser reguleres av ubalanserte maktforhold.  Og det er kanskje her et begrep som «vitenskapslojalitet» kan får merkbar anvendelse i våre liv.

 

Alternativ 2

Takker for svar og konstruktiv kritikk.  Det å liste opp Gud, Julenissen og Harry Potters tryllestav, er vel gjennomtenkt. Og vi kunne føyd på med hekseri, regndans mm.  Felles for alle disse er magi.  Konteksten her handler om hva som er innenfor grensene av det vitenskapelige. Da handler det ikke om livssyn eller religiøs tro. Det bør man selvsagt ha respekt for, og være åpen for.

Dette handler om hva som fungerer og hva som ødelegger for vitenskapelige prosesser. Magi ligger utenfor rammene av metafysikken, og der bør den være fordi det er et konsept med ekstrem høy forklaringskraft, uten at den noensinne kan bli verifiserbart.

Den beste fremstillingen av hvilke problemer dette skaper, finner du i dette foredraget av Neil deGrasse Tyson:
 

Neil deGrasse Tyson- Debunks Creation (Intelligent Design)

 

Videoen er på 45 minutter, men den er absolutt å anbefale. Kort oppsummering: Poenget er at det å innføre Gud eller magi som en erstatning til barrierer i forfronten av den vitenskapelige prosessen, utgjør risiko for at vitenskapen stopper opp. Man får en illusjon om å ha «løst problemet». Da risikerer man å glippe på å ta den store investeringen det er i forsøket på å komme videre, bygget på det som allerede er kjent. Tyson drar opp Ptolemeus, som refererer Zevs. Og der det stopper opp. Han nevner også Newton, som henviser til Gud der datiden matematikk ikke lengre handterer kompleksiteten, i forsøket på å skape en modell for et stabilt solsystem. Hundre år etterpå kommer Laplace, med nye og revolusjonerende matematiske verktøy, og han løser problemet, uten å måtte henvise til noen form for magiske hypoteser.

Risikoen for avsporing over i magiens verden, er høyst reell. Tyson er også innom Islam og Al-Ghazali, filosofen som endte opp med å bannlyse matematikken, og dermed ødela den Islamske vitenskapskulturen for godt.

 

Når det gjelder «vitenskapslojalitet», så handler det ikke om at forskningen også må være åpen og presse grensene for nåværende vitenskapelige paradigme. Men selvsagt er ikke «vitenskapslojalitet» nok til å kunne sette vitenskapens stempel på en teori. Gjør man det så er jeg enig i et det er farlig. Og farlig blir det, dersom man baserer seg på pseudo-vitenskap i måten man innretter liv og samfunn på. Spekulasjoner om multiverset har ingen praktisk betydning, for våre daglige liv. I tillegg er den i tråd med vitenskapelig tenkning. Hør gjerne første kvarteret i dette foredraget av Sean Carroll:
https://www.youtube.com/watch?v=tM4sLmt1Ui8

 

Konkret må vi være på vakt når vi kommer opp med konsepter som har høy forklaringskraft, men mangler metoder for falsifisering.

Her har jeg forslått begrepet «magitenkning».  Og her finner vi konsepter som ikke har noe med tradisjonelle forestillinger om magi å gjøre. Selv innenfor forskning og vitenskapen selv, svake eller manglende muligheter for falsifisering. Eksempler kan være:

·       Markedsmekanismer (som ved et trylleslag skal kunne løse alle politiske utfordringer. Det er ikke det at ikke slike mekanismer kan regulere, med det betyr ikke at metoden er «universal» og fungerer på alle nivåer i samfunnet. Her må vi ingeniørtenke, og komme opp med modeller som går i dybden på mekanismene i det man søker å løse)

·       Darwins «Naturlig utvalg» (Forklaringskraften i «Survival of the fittest» er særdeles kraftig. Det er lett å forklare alskens sosiale, mentale og biologiske utfordringer ved hjelp av dette. Men det blir ikke vitenskap før man klarer å finne metoder å teste det ut på. Man kan gjerne kalle hypoteser som benytter slike spekulasjoner, for vitenskapslojale, men ekte vitenskap blir det ikke før man finner måter å teste hypotesene på.)

·       Psykologiske teorier, skal man være svært oppmerksomme på. Dette er fordi testbarheten er så begrenset som den er.  Også her har vi kraftige teorier, med høy forklaringskraft med svake muligheter for testing. Noen ganger har det gått riktig galt. Dette er fordi veien til praktisk anvendelse er så kort. Da snakker vi om misbruk, både i behandlingsøyemed, og i rettsapparatet.  Ta for eksempel Freuds teorier om fortrenging av minner. Dette konseptet var avgjørende for at det sporet helt av, både i Birgitte Tengs, saken og i Thomas Quck- saken. Bli ikke overrasket om det fortsatt finnes en del sekteriske psykologiske miljøer som tviholder på forestillinger om «seksuelle overgrep» som forklaring på absolutt alle utfordringer som barn måtte ha. I tillegg har Bowlbys tilknytningsteori fått samme status i en rekke barneverns miljøer i den vestlige verden.
Psykologien befinner seg for øvrig i en krise som følge av at my eldre forskning viser seg umulig å reprodusere.

 

Grunnen til å trekke opp dette er å vise at områder der vi er i grenseland med vitenskapen, åpenbart har risiko ved seg. Noen av de eksemplene som er nevnt er regelrett misbruk av spekulative teorier.

 

Vi er altså avhengig av å kunne sortere mellom det som er solid vitenskap, og det som er vitenskapelige spekulasjoner, som jo alltid vil være nødvendig i fronten av vitenskapelig utvikling. Risikoen er når vi går til praktisk anvendelse på basis av spekulative teorier som bare er løselig bekreftet. Jeg tenker at her er det på plass med rangering. Som samfunn kommer vi ikke utenom utfordringen. For hva gjør vi der vi må agere på basis av noe vi har manglende kunnskaper om?  Et eksempel på det er jo Covid19-vaksinene.  Her måtte man inn med modeller som bygger inn den risikoen som usikkerheten utgjør. Dette må da veies opp mot usikker viten om sykdommens skadevirkninger, særlig på lang sikt. Man søker å velge det minste av onder. 

Men en vaksine har tross alt mer for seg enn «årelating» eller at 13 hekser uttaler trylleformlene i samlet flokk (noe som visstnok skal ha reddet Storbritannia fra å bli invadert av Hitler, ifølge mytene).
Det å rangere og sortere mellom dette blir særlig påtrengende når vi snakker om felleskap, makt, stat, rettssystem, helse og offentlig forvaltning generelt.  Dette er områder som fortrinnsvis bør basere seg på solid vitenskap der det er mulig. Og på vitenskapslojale konsepter, der vi mangler kunnskap, da alltid på basis av minimalisering av risiko (for de som dette berører mest). Man skal aldri basere seg på noe utover dette. Vi skal ikke ha tilbake kvakksalveri, inkvisisjon eller hekseprosesser.
Gitt en slik kontekst så har begrepsdannelse som hjelper oss å nyansere, absolutt noe for seg. Det gjør det mulig å skape en konstruktiv diskurs, med felles forståelse for de reelle utfordringer vi står overfor.