Jeg og vitenskapen

Ofte har jeg blitt møtt med retorikk som antyder at jeg må ha en ureflektert overtro på vitenskapen. Det kan vel være som respons at jeg noen ganger refererer teorier og resultater fra forskning og vitenskap. Da kan det være greit å parkere denne ved bare å henvise til dette dokumentet.

Først og fremst vil jeg kommentere hva jeg tenker vitenskapen er. Jeg tenker at det er viktig å være bevisst på at vitenskap har utgangspunkt i en filosofisk tilnærming som adresserer problemstillingene rundt det å få frem kunnskap som har bedre kvalitet enn rene gjetninger eller spekulasjoner. Det er en allmenn antagelse at det å tro noe som er sant, rent faktisk, er å foretrekke fremfor å tro noe som er feil. Vitenskapen er basert på ideen om at forestillinger fremkommet ved hjelp av sunn fornuft, observasjon, prøving og feiling, i så måte, har bedre kvalitet enn andre metoder. Vitenskapen kan karakteriseres av at den har utgangspunkt i empirien, altså det som kan observeres. Den karakteriseres også at den opererer med årsaksforklaringer. Til sammen gir dette et allmennmenneskelig utgangspunkt i forsøket på å forstå den verden vi observerer. Dermed åpner dette for objektivitet, i den forstand at dette er noe alle mennesker i teorien skal kunne etterprøve og komme til de samme konklusjoner. Vitenskapens produkt er vitenskapelige teorier. Det faktum at det ikke er «sannheter» som utvikles, men teorier er, slik jeg har forstått, et uttrykk for ydmykhet og åpenhet for egen feilbarlighet. Dette åpner også for et annet vesentlig element ved vitenskapen, nemlig at den er selvkritisk (ofte ganske nådeløs), og dermed også stadig åpen for revisjoner og til og med paradigmeskifter.
Dette er noe som er helt i tråd med hvordan min forståelse av den mer grunnleggende erkjennelsesteori. Som subjekt er jeg egentlig grunnleggende uvitende om virkeligheten utenfor, akkurat som den er. Det vil jeg alltid være. Det jeg står igjen med er den virkelighetsoppfatning som til enhver tid måtte eksistere i mitt mentale univers. I denne mentale verden finnes det mange forestillinger som har sin opprinnelse i vitenskap og forskning. Jeg er ikke av dem som setter stemplet «sannhet» på slike forestillinger. Forestillingene er sannsynlige.  Men sannsynlighetsprosenten styrkes dersom jeg med rimelig sikkerhet kan se vitenskapens stempel på den. Vitenskap er ingen garanti for sannhet. Også her er feilbarligheten betydelig. Men vitenskapen er et kvalitetsstempel på kunnskapen. Og «min tro» er at dette har noe mer for seg enn om det er snakk om tilfeldige spekulasjoner eller religiøse svermerier. Når dette er sagt så er også jeg klar over at vitenskapen består av mennesker. Og mennesker kan begå feil, jukse, feiltolke, være korrupt, eller ha uvitenskapelige agendaer. Derfor vil man innenfor vitenskapen også finne dette. Men, for å dempe denne feilkilden, ligger det som sagt i vitenskapens natur at enhver teori skal være åpen for kritikk og kritisk granskning.

Jeg har mange ganger sett at man fra kreasjonist hold har dratt fram Piltdownmannen som eksempel på en juksekultur innenfor vitenskapen. Men hvem stod for avsløringen? Det var vitenskapen selv. Og vitenskapelige miljøer har kultur for å gjennomgå hverandres teorier fra en kritisk synsvinkel. Det ligger da også nært den menneskelige naturen å oppføre seg slik. Blant forskere er det sterk konkurranse om resultater og posisjoner. Dette er en sterk drivkraft til å gå hverandre etter i sømmene. Det kan selvsagt også føre til juks. Men det å bli tatt for juks i et forskningsmiljø er svært dramatisk. For forskere lever av troverdighet. Så vi snakker om miljøer som er naturlig sterkt kritiske og med det vitenskapelige ideal, så siles dårlig forskning ut ved hjelp av nettopp vitenskapens kritiske lys. Selvsagt er ikke dette noen garanti for at ikke dårlig forskning og juks kommer på markedet. Slik vil det alltid være. Et problem her er selvsagt formidling av forskningsresultater til allmennheten. Som regel er det journalister som står for dette. Selve forskningsrapportene er som regel så omfattende, omstendige og ført i et slikt språk at det blir utilgjengelig for menigmann. Lekfolk som meg, er da ofte prisgitt journalisters populariserte fortolkninger. Journalister er selvsagt langt mindre kritisk i sine gjengivelser. Den tankefeilen jeg ser oftest er den som kalles kausalitetsfeil. Forskere finner jo ofte sammenhenger mellom ting. Og ukritiske journalister feilslutter ofte sammenheng til å være årsakssammenheng.  Så for den som er avhengig av mellomliggende ledd for formidling av forskning og vitenskap. Så skal man alltid være kritisk.

… eller kanskje ikke.. En gang hørte jeg om noen som har funnet ut at det er svært sunt for menn å se på pupper. Det har jeg tatt til meg som en sannhet, og jeg stiller ikke spørsmål ved den J.

Vitenskapens grenser

Min modell for erkjennelse er empirisk basert. Den inngår i samme tradisjon som David Hume og John Locke.  Jeg forestiller meg en virkelighet som eksisterer uavhengig av det erkjennende subjekt. Min kilde til kunnskap om denne virkeligheten kommer til meg gjennom mine sanser. Mesteparten via språk og kommunikasjon med andre mennesker. Den reelle virkelighet i seg selv har jeg ingen kunnskap om. Denne virkelighetens uavhengighet av mitt intellekt er kun en antagelse. Man kan argumentere mot den med støtte fra moderne kvantemekanikk. Men det er en annen diskusjon.  I mitt indre mentale univers bygger jeg strukturer av forestillinger og begreper som forsøker å beskrive denne virkeligheten. Mine forestillinger er kartet, og virkeligheten er terrenget.  Modellen er altså en forestilling om informasjon som går fra virkeligheten, via sansene, via sinnets interne informasjonsstruktur til mitt bevisste jeg. I god tradisjon med kjente empiriske filosofer så kjenner jeg altså ikke til noen annen kilde til kunnskap om virkeligheten enn det som kommer til meg via sansene. Selvsagt kan det finnes andre kilder av type intuisjon, åndelig påvirkning, åpenbaring, telepati eller annen form for mysisk innsikt. Mitt problem er at jeg ikke opplever noe av dette. Og jeg er neppe alene. Det er dermed ingen allmennmenneskelig kilde til kunnskap. Tvert imot har jeg også god grunn til å anta at det finnes mennesker med gode evner til fantasi, manipulasjon, karismatikere med gode evner til å bløffe. Skal ikke påstå at alt er bløff, men at det finnes mye bløff der ute er det liten grunn til å tvile på.

Vitenskap blir ikke til i bare ett hode alene. Suksess er betinget av nødvendig samspill. Dette er en tung utvikling som driver menneskeheten steg for steg fremover. Da er vi avhengig av det som kan observeres, det som kan måles og veies, det som kan kvantifiseres, for å ha en fellesmenneskelig basis plattform å jobbe ut i fra. For på sett og vis er det jo nettopp dette som er mest umiddelbart relevant. Vi kjenner ikke virkelighetens egentlige natur, men vi kan kaste ballen over gjerdet på utallige måter, og den kommer tilbake på en nærmest systematisk og lovmessig forutsigbar måte. Denne forutsigbarheten i måten naturen responderer på våre spørsmål er basis for å kunne danne modeller som ikke bare er i stand til å beskrive men så i neste omgang å kunne manipulere. For det er i samspill med våre omgivelser at livet får sin mening. Og mennesket har vist seg utrolig dyktig til nettopp dette, observere, systematisere, danne hypoteser, utvikle modeller som beskriver naturen mer og mer helhetlig etter hvert som kunnskapen utvikles fremover. Dette har gitt mennesket en formidabel materiell suksess og ingen vet hvor vår grense går. Men denne fremgangsmåten setter også klare grenser. Vitenskapen kan bare forholde seg til det som kan observeres eller måles. Noen ganger vil hypotesene peke i retning av noe som vi ikke vet om eksisterer eller er sant. Da blir jobben å forsøke å måle dette. Men visse hypoteser kan aldri måles. Det kan handle om forestillinger om Gud, eller åndelig påvirkning. I den grad ting ikke er observerbart eller verifiserbart faller de naturlig utenfor vitenskapens domene. Det er ikke det samme som at vitenskapen påstår at slike krefter ikke finnes. Det eneste vi kan si er at vitenskapen ikke kan forholde seg til det. Så er det opp til hver enkelt av oss å ha en åpenhet for at det kan finnes sider ved virkeligheten som vitenskapen aldri kan fange. Den som tror at vitenskapen har bevist at Gud eller åndelige krefter ikke eksisterer, har ikke skjønt vitenskapens grunnleggende filosofi. Dette er en misforståelse og en myte. Det eneste vi kan si er at vitenskapen også har sine grenser og at det er praktisk for oss å holde fast på disse grensene i den hensikt å opprettholde og videreføre den suksess som nettopp denne strategien gir.

Vitenskap og verdier

I den grad vår virkelighetsoppfatning formes av motivasjon eller vår vilje kan den regnes å være forurenset. Det er kun en prosess hvor verdier og fakta kan kombineres på en fruktbar måte, og det er i selve beslutningsprosessen. Selvsagt er beslutninger inne i bilde i forskningen. Men det gjelder spørsmål om hva vi skal forske på og hvilken strategi som kan være den mest effektive i forhold til å finne frem til fakta. Fakta kan ikke besluttes, kun erkjennes. Det vitenskapelige resultat handler om observasjon og slutninger. Vi kan ikke ønske oss til fakta. Derfor er den ideelle forskerrollen pedantisk. Forskeren rapporterer et observert resultat, ikke et ønsket resultat. De forskere og de som formidler forskning som lar seg friste til å la egne preferanser påvirke resultatet kan sammenlignes med å være korrupt. Likevel, så er det nok en realistisk antagelse at forskere er mennesker og at dette skjer likevel. Vi skal være klar over at måten begrepsapparatet blir utformet på, måten man stiller spørsmålene på, hvilke problemstillinger man velger å undersøke, alt dette er ikke tilfeldig og det påvirker resultatet. Men heldigvis ligger det i vitenskapens natur å ha en korrigering på dette gjennom at forskningsrapportene blir gjenstand for kritisk gjennomgang. Forskerne konkurrerer, mange ganger hardt og brutalt. Egen suksess er vel og bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte. Om man kan hindre kollegaen i nabokontoret å få suksess ved å plukke fra hverandre hennes siste prosjekt, så gjør man det.

Men dette problemet stopper ikke opp her. I den grad forskning kan styres kommersielt og ved hjelp av politisk makt så dukker det samme problemet opp. En god indikator på høy sivilisasjonsgrad i samfunnet er å måle forskningens uavhengighet. I dag har vi dessverre en direktekobling mellom enkeltforskeren og de som disponerer pengene. Det åpner for muligheten til å bestille et resultat i stedet for et forskningsarbeid.

Hva med mine refleksjoner opp i det hele?

Jeg er hverken vitenskapsmann eller filosof. Kostnaden ved det er at hva jeg tenker og tror om ting ikke kan ha noen troverdighet i seg selv. Jeg kan ikke gå ut å forvente å bli trodd fordi det var jeg som sa det. Heldigvis, for det å ha en slik troverdighet, er også å ha et stort ansvar. Jeg har tatt min rolle som en som reflekterer. Det gir en helt annen frihet til å uttrykke sine tanker og min egen måte å oppfatte tingene på. Er det nytteløst. Nei, absolutt ikke. Det er en del av en kreativ prosess. Så i den grad jeg har tilhørere, så kan mine tanker likevel være nyttig. Enten kan de anspore til nye vinklinger og nye retninger, eller til nye ideer. Men selvsagt kan man finne mangt en feiltagelse og idiotiske resonnementer. Det er den friheten jeg tar meg. Noen ganger må det være noen politisk ukorrekte som er dum nok til å si at, «eh.. fra min synsvinkel så ser keiseren naken ut».