Kan menneskets særstilling begrunnes logisk?

Det er vanlig at vi mennesker oppfatter oss selv som å stå i en særstilling i forhold til alt annet på denne kloden. Vi er stolte av vår suksess. Vi har laget teorier og teologiske begrunnelser for dette og vi er stolte av oss selv og hva vi har oppnådd. Men det spørs jo hvordan man måler suksess.  Mesteparten av denne refleksjonen ble skrevet på begynnelsen av 90-tallet. I skrivende stund befinner vi oss i 2012 og jeg sitter her med en litt interessant refleksjon. For et par dager siden fikk jeg høre om et eksperiment med virtuelle roboter. Man hadde flere varianter. Alle hadde evne til å formere seg, men noen hadde evne til å lære seg forskjellige ferdigheter, mens andre ikke var laget for å utvikle seg fra grunnstudiet.  Forskerne ble overrasket da de oppdaget at det var grunnformene som hadde størst suksess. De bare kopierte seg i det uendelige mens alle andre (mer smarte?) former ble liggende etter. Min første refleksjon på dette er at det er logisk. De formene som ikke kastet bort energi på annet enn kopiering ble selvsagt vinnerne. Gjelder dette i naturen også? Ja selvsagt. De første organismene som oppstod var encellede bakterier. De eksisterte i flere milliarder år før flercellede organismer kom på banen. Pr i dag er denne livsformen fortsatt den mest suksessrike på den måten at de er i overlegent antall, har størst utbredelse og er overlegene i tilpasningsdyktighet. Vi mennesker bekymres i dag over klodens fremtid. Kloden er overbefolket, ressursene er i ferd med å tømmes ut, klimaet er i ferd med å komme ut av kontroll, vil ser konturene av en multikrise som kan treffe oss i løpet av denne generasjonen. Vi frykter sivilisasjonens sammenbrudd. Vi frykter menneskets ødeleggelseskraft i form av krig og atomvåpen. Og, som om ikke er dette er nok, så oppdager vi andre farer som supervulkaner, kometer og asteroider, solstormer osv. Vi frykter menneskehetens overlevelse. Men en ting er vi garantert. Det er at bakteriene vil overleve alt dette. Kanskje blir vi mennesker bare et punktum i livets tilstedeværelse på denne kloden. Bakteriene var her lenge før oss. De er oss overlegne i antall, utbredelse og tilpasningsevne. Og de vil være her lenge etter at vi er borte og for lengst glemt. Menneskets mentale evner, menneskets rasjonalitet var ikke nok til å befeste varig bærekraftig suksess. Tvert imot er det en mulighet for at vår kollektive irrasjonalitet vil forkorte vår tilstedeværelse på denne kloden. Så hva er suksess? Er suksess et kriterium for menneskeverd? Da refleksjonen under ble skrevet laget jeg også en tekstboks hvor jeg reflekterte over forskjellen på hva et menneske er og hva et menneske har. Denne har jeg nå fjernet fordi denne refleksjonen ble videreutviklet i en egen artikkel ved samme navn. Denne artikkelen ligger som en konstant bakgrunns-refleksjon for utvikling av etisk tenkning. Mye av det som kommer frem i refleksjonen under dreier seg egentlig om samme temaet. David Hume formulerte det slik at man ikke kan trekke normative slutninger fra deskriptive utsagn. Det er noen hundre år siden nå at mennesket opparbeidet seg denne innsikten. Og sannsynligvis har akademia tatt det til seg for lenge siden. Men innenfor politikk og teologi gjøres denne feilslutningen hele tiden. Jeg så intuitivt den samme problematikken, men måtte bruke mange fler ord for å beskrive mine tanker.



Kan verdier begrunnes logisk?
(Se også om
verditeori). Jeg mener allerede å ha nok belegg for å hevde at dette ikke er tilfelle, men jeg skal likevel vurdere generelt de forsøk som kan gjøres for å få dette til. Vi mennesker drømmer om og søker etter måter å kunne dedusere våre egne verdier ut fra sanne premisser. Vi har tidligere sett den mest vanlige formen på deduktive slutninger:

Premiss 1:   hvis A så B     (generell lov)

Premiss 2    A                      (utsagn)

Konklusjon: B

Eks:

Premiss 1:            Hvis man faller i havet blir man våt

Premiss 2:            Line faller i havet

Konklusjon:         Line blir våt

 

Dersom man skal gi vannrette logiske «beviser» på verdi må man formulere premisser som generelle lover og som inneholder verdi-utsagn f.eks. hvis man er intelligent er man verdifull. Man kan gjøre seg mange betraktninger angående et slikt utsagn. For det første er de sjelden eller aldri formulert direkte; de tas for gitt. Man kan f.eks. hevde et menneske er mer verdifull enn dyr p.g.a dets fornuft. Men når man formulerer den generelle loven innser man raskt at den må være absurd. Den gjør automatisk babyer, fostre og hjerneskadde mennesker mindre verdifulle, ja kanskje mindre verdt enn de dyrene man opprinnelig forsøkte og holde utenfor.

Det andre problemet er at det ikke bare er å kaste frem en slik lov og hevde at den er sann. Hva gjør den sann?

Det tredje problemet er det vi skal gripe fatt i her. En slik generell lov må på en eller annen måte henvise til en eller flere egenskaper for å kunne være praktisk anvendelig. All objektiv seleksjon, eller utvelgelse bygger på at man har klasser, eller entiteter med visse egenskaper som gjør det mulig å selektere ut delmengder, fra hovedmengden. Dersom jeg ikke henviste til noen generelle egenskaper i en slik generell lov var det umulig for meg å gjøre deduksjoner på grunnlag av denne loven. Når jeg snakker om egenskaper her må dette forstås i noe utvidet form. Et individs historie er også en del av dets egenskaper.

Det sier seg selv at dersom vi skal begynne å verdsette ting - og nå snakker jeg om egenverdi - ut fra egenskaper må det forbli absurd og urettferdig.

Som individer disponerer vi alle en del ressurser. Resursene er ulikt fordelt, både i type og i mengde. Jeg tar meg den frihet å klassifisere ressursene inn i tre kategorier: fysiske, sosiale og mentale.

De fysiske ressurser er f.eks. vår kropp, vår fysiske helse og alt det vi eier eller disponerer.

De sosiale resursene er f.eks. våre venner, vårt renommé, vår rang eller status, vår slektstavle, vårt navn og vår tittel osv.

De mentale ressurser er vår intelligens, kunnskap, personlighet, karakterstyrke, vårt humør, livssyn osv.

Jeg vil påstå to ting angående våre ressurser. Den første påstanden er at jo mer ressurser vi har i utgangspunktet, jo mer er vi i stand til å tilegne oss. En som totalt mangler alt av ressurser, eksisterer enkelt og greit ikke, og kan da heller aldri tilegne seg noen ting. Vi kan altså kun tilegne oss noe i kraft av våre ressurser, og jo mer vi har jo større blir våre muligheter til å tilegne oss mere. Dersom dette er en riktig betraktning kan vi trekke den konklusjonen at ingen av oss kan bli noe dersom vi ikke i utgangspunktet er gitt noe. Og det som er gitt avgjør alle våre videre muligheter. Her finnes slett ingen egenfortjeneste, hverken positiv eller negativ.

Den andre påstanden er at de ressursene vi har nevnt hovedsakelig er nytte-verdier og at ethvert forsøk på å begrunne verdi på denne måten egentlig er en formidabel sammenblanding av nytte-verdi med egenverdi.

Jeg skal nå gå mer konkret til verks. Mennesker har til alle tider forsøkt å gi objektive grunner for å rangere seg selv høyere enn alle dyr. La meg gripe fatt i noen av argumentene for dette for å analysere dem nærmere i dette lys.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg skal her ta for meg noen standard-kriterier som brukes for å vise menneskets over opphøydhet i forhold til dyrene:

 

Intelligens

Det som umiddelbart skiller oss mennesker fra andre dyr er intelligensen. Vi mennesker har en fornuft som setter oss i stand til abstrakt tenkning. Dette mangler dyrene, derfor er vi mer verdifulle enn dyrene. Men hvorfor gjør vi intelligensen til et verdimål? Hvorfor kan vi ikke like godt gjøre snabel til et slikt mål, eller simpelthen kroppslig størrelse? Intelligensen er en mental ressurs som vi mennesker er tildelt i forskjellig monn fra fødselen av. Det er stor forskjell på intelligens mennesker imellom, skulle dette være en grunn for rangering? Er et barn med 140 i IQ mere verdt enn ett som har 80? Der finnes psykisk utviklingshemmede mennesker, med intelligens-nivå langt under hund, eller gris, skal vi bare ta livet av dem? Har de psykisk utviklingshemmede noen verdi?

Hvor har denne mektige egenskapen, som intelligensen er, egentlig ført oss mennesker? Er vi ikke i ferd med å omkomme i vårt eget avfall? Når alkoholprosenten kommer opp i ca. 14 % dør gjærsoppene, i sitt eget avfall. Disse er uten intelligens, vi er i ferd med å gjøre det samme. Hvor langt har denne intelligensen egentlig ført oss? Se det hele fra dyrenes side. Vi er i ferd med å dra mesteparten av dyrelivet med oss utfor stupet. Lurer på om dyrene setter så stor pris på denne spesielle egenskapen ved homo sapiens. Vi er blitt det absolutt største skadedyr verden har sett. Hva gjør vi med de skadedyr som plager oss selv? Fortjener vi kanskje selv samme skjebne? Fornuften er kanskje naturens mest kostbare bomskudd. Den er i ferd med å eliminere seg selv.

Sett objektivt på det, intelligensen er slett ikke noen egenskap som automatisk gjør noe verdifullt. Intelligensen er et mektig redskap for den som er i besittelse av den, men det er hva han anvender dette redskapet til som avgjør nytte-verdien.

Guddommelig opphav/likhet

Et annet argument for menneskets over opphøydhet er ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde. Her er et sitat av Ellen G White:

«Etter at jorden, med sitt myldrende dyre- og planteliv var skapt, ble mennesket, kronen på skaperverket, ført inn på skueplassen. Han som hele den vakre jorden var blitt skapt for, fikk nå herredømmet over alt det øyet kunne se, for Gud sa: ‘La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over all jorden.... Og Gud skapte mennesket i sitt bilde... til mann og kvinne skapte han dem’ Dette viser klart opprinnelsen til menneskeslekten. Den guddommelige beretning er så likefrem at det ikke er rom for feilaktige slutninger. Gud skapte mennesket i sitt eget bilde. Dette er ikke noe mysterium. Det er ingen grunn til å anta at mennesket har utviklet seg gradvis fra de laveste former av dyre- eller planteliv. En slik lære senker skaperverket ned på menneskets begrensede jordbundne plan. Mange er så oppsatt på å fjerne Gud som universets suverene herre, at de nedverdiger mennesket og underslår dets verdige opprinnelse».[i]

Mennesker har av en eller annen grunn alltid søkt å gjøre seg selv til noe spesielt. De ville tro at vi bodde i universets sentrum, at vi hadde guddommelig opprinnelse, at vi på en eller annen måte ligner gudene, at vi er langt opphøyet over dyrene, at vi er bestemt til å herske over dyrene. Tanken på vårt slektskap med dyrene har fornærmet vår selvfølelse, og fornektet vår «adelige herkomst».  Vår herkomst er en del av våre sosiale ressurser, som med ett blir svært viktig dersom vi skal rangeres etter den.

Forkastelsen av individets ressurser som moralsk evaluerings-kriterium er forresten ingen fremmed tanke innenfor den kristne tenkning. Inge Lønning sier i boken «Etikk»:

 

«Hva et menneske er, kan man aldri finne svar på ved å måle dets sosiale funksjoner eller dets ressurser av fysisk og psykisk art - heller ikke ved å legge alle tenkelige testresultater sammen. Den endelige sannhet om et menneske, det som utgjør dets verdighet som menneske, ligger utenfor rekkevidden av alle tenkbare målinger av effekt, funksjon og kapasitet. Alle forklaringsforsøk vil etterlate en uforklarlig rest, en hemmelighet som ikke er til å oppheve. Samme sak positivt uttrykt: menneskeverdet er en størrelse som er uavhengig av alle forskjeller i yteevne mennesker imellom og alle svingninger i yteevne gjennom hvert enkelt menneskes livsløp.» ( Hentet fra boken «Etikk», som er skrevet av diverse forfattere. Sitatet finnes på side 63.)

 

Selv om Lønning her kun tenker på mennesker er resonnementet det samme: det er umulig å begrunne et individs moralske verdi ved hjelp av dets ressurser.

3

Ideen om at opprinnelse, eller slektskap gjør noen mer verdifulle enn andre er gammel. Det er lett å bruke eksempler fra den engelske overklasse. Mange herfra oppfattet seg for fin til å snakke med vanlige folk, og hvis det skulle slumpe seg til å oppstå et kjærlighetsforhold på tvers av klasseskillene var det en forferdelig skandale. I våre dager, her i landet, møter vi bare dette som en karikatur av hva det var, vi ler av det, men egentlig ser vi på det med avsky. I sin ytterste konsekvens er klasseskille-ideene de samme som raseskille ideene. Her er det, også herkomsten, blodet, røtter, som er avgjørende. Hvem av oss kan gjøre noe fra eller til med opprinnelsen? Hvem av oss kan tukle med fortiden annet enn å skjule eller fremheve den? Denne ideen er forkastelig, den har dessverre ført til mye lidelse her i verden, den er kort og godt umoralsk. Jeg pleier å si det slik at min lille datter Majken er like mye verd om hun stammer fra en ape, eller en konge, om hun er skapt av Gud eller ikke.

Skjønnhet/ utseende.

Noen oppfatter ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde, som at mennesket i det ytre ligner Gud, og at det derfor har en slags gudommelig skjønnhet over seg. Nå kan vi enkelt spørre, hva er det som gjør noe skjønt? hva er det som gjør noe heslig?

Jeg bruker ordet «arts-sjåvinisme» for å betegne den utstrakte diskriminering som mennesket bedriver mot andre dyrearter, og for å trekke en parallell med rasisme og nasjonal-sjåvinisme. Både arts-sjåvinisme og rasisme skyldes fordommer som bygger på ytre utseende - hvis det andre individet ser annerledes ut, regnes det for å stå utenfor moralens rekkevidde. Rasisme fordømmes i dag av de fleste tenkende og bevisste mennesker, og det burde være en logisk følge at slike mennesker også lot sitt engasjement gjelde for andre dyrearter. Arts-sjåvinisme, rasisme (og naturligvis kjønns-sjåvinisme) ser bort fra dem som diskriminerer og dem som diskrimineres, og begge former for fordommer avslører en selvisk mangel på respekt for andres interesser og for deres lidelser

Ricard D Ryder, vitenskapens ofre side 23/24

4

I dag er det en vanlig oppfatning at den estetiske opplevelse er subjektiv. Smak og behag kan ikke diskuteres, fordi de ikke kan begrunnes.  Vi kan ikke lovfeste at det og det skal smake godt, at den og den musikken er vakker, at den og den dama er søt osv. Nå er vi langt inne på estetikkens enemerker, men estetikken har mange paralleller med etikken fordi den i sin dypeste grunn aldri kan begrunnes. Det er den subjektive opplevelse som til syvende og sist blir det avgjørende kriterium. Det etiske med estetikken er å erkjenne dette og dermed kunne tolerere og respektere andres smak. Med dette i bakgrunn, må vi erkjenne at når vi ikke en gang kan gi objektive grunner for hva som er skjønt, kan vi heller ikke bruke skjønnhet som kriterium for verdifullhet. Det at mange av oss oppfatter mennesket som vakrere en alle andre dyr er etter min oppfatning seksuelt betinget. At dette er subjektivt ser vi av den enkle kjensgjerning at oksen tiltrekkes mer av kua enn av bonden.

Mennesker er den arten som ligner mest på meg selv, derfor har jeg lettere for å identifisere meg med mennesker enn med dyr.[1]

De fleste av oss tar umiddelbart avstand fra det standpunktet at skjønnhet skulle være noe kriterium for moralsk verdifullhet. Det er jo et enkelt faktum at vi alle oppfatter noen mennesker som penere enn andre, men skulle det gi dem noe fortrinnsrett frem for andre? Er det ikke nettopp slike oppfatninger kampen mot pornografi b.la søker å bekjempe?

 

 

Bevissthet

Bevissthet er en helt spesiell mental ressurs. Til syvende og sist er det jo bevisstheten man tar hensyn til når man viser omsorg. Bevissthet er en forutsetning for livskvalitet. Så i så måte er bevisstheten et faktisk relevant verdi-kriterium. Det ville være meningsløst å vise omsorg for en stein.

Fra Descartes tid har mange oppfattet dyrene som maskiner, organismer uten bevissthet og mental opplevelse. Opplevelsens private natur, gjør at vi aldri kan påvise bevissthet hos dyrene. Bevissthet hos andre mennesker erkjenner vi bare fordi de ligner på oss selv, og fordi vi kan kommunisere med dem. Men den forskning som er gjort tyder imidlertid på at mange høyerestående dyr har bevissthet. Sjimpanser har vist evne til å lære tegnspråk, løse intelligens-oppgaver og lære sitt eget speilbilde å kjenne. [ii]

Rent intuitivt kan en som har forhold til et dyr, erkjenne dets bevissthet. Dyr viser tydelig tegn på glede, lekelyst, sorg, kjærlighet og omsorg og lidelse. Bevissthet kan ikke bevises, men der er neppe noe med høyerestående dyrs atferd som skulle tilsi at de ikke hadde det. Min uvitenhet forbyr meg å benekte at også dyrene eier denne kostbare gave.  Dyrenes bevissthet og følelsesliv er mulig. Jeg kan late som det ikke er tilfelle, men tenk om jeg tar feil. Den sjansen er jeg ikke villig til å ta.

La oss sette oss selv i dyrenes situasjon. Tenk om det kom en invasjon av superintelligente versner fra det ytre rom, og ville utnytte de resurser de fant her på jorden. Deres intelligens var oss overlegen og deres kommunikasjon var den direkte tanke. Disse menneskene var noen svært morsomme dyr. De kunne brukes i deres fabrikker, dessuten smakte de veldig godt. Mennesker ble foret for kjøttproduksjon. De feteste ble selektert ut som avlsmennesker. Ikke bare det, mennesker hadde jo intelligens nok til selv å drive slakteriene, så dette var en nyttig resurs. På arenaene ble mennesker satt til å krige mot hverandre som underholdning, og disse vesener frydet seg over menneskenes utrolige oppfinnsomhet. Stridsvogner, maskingevær, kanoner og fly, versnene ropte høyt av fryd av alt fyrverkeriet. Men atombomber fikk de ikke lov til å bruke fordi det ble for varmt. Forskerne kastet seg over det vesle dyret, og ville finne ut hva det tålte. Mennesker ble utsatt for de mest bestialske forsøk.

Delikatessen ble etterhvert frityrstekte småbarn i brun saus.

Men blant versnene fantes det noen som mente de gikk for langt. Disse dyrene hadde bevissthet, ble det hevdet, og de kunne føle smerte. Men dette var noe sentimentalt tull mente andre, ingen som ikke kunne kommunisere via den rene tanke kunne ha noen bevissthet. Disse dyrene hadde bare noen godt utviklede datamaskiner i hodet....

Hvilken skrekkhistorie er ikke dette? Dette er kanskje dyrenes hverdag i vårt samfunn. Dersom jeg ikke inkluderer dyrene i min verdiprofil risikerer jeg å strebe etter et samfunn med et formidabelt klasseskille. Denne risikoen er jeg ikke villig til å ta.

Moralske evner

Mennesket er, i motsetning til dyrene, et moralsk vesen hevdes det. Kun moralske vesen kan inkluderes i den moralske sirkel; de som er «min neste». Hva er det med menneskers evner som gjør det til en moralsk skapning, eller hva er det dyrene mangler som å ekskludere dem fra denne elite? Svaret på dette spørsmålet avhenger sterkt av vår oppfatning av hva moral er. Det er først og fremst, menneskets tenkeevne og dets frie vilje som det henvises til når dette skal begrunnes. Når det gjelder tenkeevnen er denne diskutert før. Erkjennelsen av at fornuften bare er et redskap gjør denne formen for argumentasjon irrelevant. At det følger større moralsk ansvar ved det å være i besittelse av denne resursen gjør oss ikke mer moralsk verdifulle.

I forhold til forestillingen om menneskets frie vilje er det et spørsmål er om mennesket har en annerledes vilje enn dyr og om dette gjør det mer berettiget til moralsk omsorg. Om så var, er dette noen grunn til å fjerne alt rettslig vern for dyrene? Hvorfor skulle vi ikke bruke denne frie vilje til nettopp å gi dyrene rettigheter på linje med oss selv? Mye tyder på at der ikke er noen grunnleggende forskjeller mellom dyr og mennesker når det gjelder vilje. Det er snakk om gradsforskjeller. Dyr styres mer av instinkter enn oss, dyr er mer forprogrammerte enn oss. Men dette er grader; vi mennesker er i noen grad styrt av instinkter, dyrene lar seg i noen grad styre av innlæring. Selv bakteriene har personlighet hevdes det. Riktignok er de hodeløse, hjerteløse og hjerneløse. De er de mest primitive skapninger av alle. Likevel har eksperimenter vist at bakterier kan tenke, huske og ta selvstendige beslutninger. Kanskje er vi ikke så forskjellige fra bakteriene likevel? [iii]

2

Hvem har forresten sagt at de handlinger dyr gjør er så mye mindre moralske enn de mennesker gjør? Man kan selvfølgelig hevde at når en løve dreper ett menneske er det en umoralsk handling. Løven handler etter instinkt. Men er forskjellen så stor når et menneske dreper en løve? Det er forskjell på å drepe en løve og et menneske hevdes det. Løven mangler fornuften som sier at et menneske selvsagt er mere verdt enn en løve. Dette er den egosentriske prioritet. Løven er programmert til å prioritere løver høyere enn mennesker, og for mennesker er det motsatt. Mennesker skjønner menneskeverd fordi dets verdi er instinktiv, løven skjønner løveverd fordi dens verdi er instinktiv. Her må vi akseptere at det er store likhetstrekk ute og går. Der er ingen grunn til å benekte at løven opplever å velge og handle akkurat som vi. Løven har valgfrihet akkurat som vi. Men, på grunn av den ressursen vi besitter som er fornuften er vår valgfrihet større enn løvens. Her gir det seg at vi, som mennesker har et større moralsk ansvar enn dyrene. Hvordan forvalter vi denne ressursen? Forvalter vi den til det beste for alle parter, eller lar vi vår egosentriske prioritet råde også her? At vi alle prioriterer egosentrisk må vi bare erkjenne, men det vil ikke si det samme som at det er slik det bør være, at vi på noen måte har rett til å foreta en slik prioritering.

Dyrene viser sterk evne til omsorg og kjærlighet for seg og sine. Både løver, rev og ulv tar ømt vare på sine små. Er dette moralske handlinger? Ingen dyrearter i verden farer så grusomt åt mot sine egne og andre som mennesket.

Spørsmålet om moralske evner kan bare besvares dersom vi er enige om hva det er som gjør en handling moralsk.

 

Oppsummering.

Jeg er aldri influert av følelser når jeg skal treffe beslutninger.

 

                                                                                    Henry Kissinger

5

Etter det jeg kan se, er alle forsøkene på å begrunne vår verdifullhet ved hjelp av fornuftsmessig fattbare kriterier, mislykkede. Grunnen til dette, tror jeg er følgende:

H-analysen har vist meg at enhver reell verdi er ubegrunnbar fordi den ikke hører inn under fornuftens objekter. For å forsøke å gjøre dette likevel, må man forsøke å finne objektive kriterier som klassifiserer de objekter man verdsetter fra før av. Når det gjelder forholdet menneske/ dyr forsøker man f.eks. å finne frem til egenskaper som alle mennesker har, men som ikke dyr har. Det er disse egenskaper man så gir verdi. Når det gjelder forholdet rasene imellom søker man å finne frem til egenskaper som rent konkret skiller rasene fra hverandre, for så å evaluere disse. Men det å finne frem til slike egenskaper, som gjelder konsekvent er ofte en nesten umulig oppgave.  Skal man f.eks. rangere mennesker etter hudfarge vet vi at hudfargen varierer også innenfor den hvite rase, og at dette derfor gir en urimelig inndeling, især hvis den som fremsetter påstanden selv er noe mørkere enn gjennomsnittet. Det er nemlig dette det dreier seg om: å sette verdi på seg selv, sin familie, sin nasjon, sin rase, sin art, uten at det går utover noen innenfor denne sirkelen. Motivet bak enhver slik klassifisering er ikke rettferdighet men et forsøk på å skjule egen egoisme. Er det tilfeldig at kvinne-diskriminerende etikk er konstruert av menn, at nazistenes etikk, som setter den ariske rase høyest kommer fra den ariske rase, at de hvites etikk favoriserer de hvite på bekostning av svarte, at den troendes etikk favoriserer den troende fremfor den ikke-toende, at menneskets etikk favoriserer mennesker fremfor dyr?

Alt dette vitner om et mønster: egosentrisk prioritering; prioritering fra seg selv og utover. Nei, subjektiviteten oser ut fra enhver diskriminerende etikk, verdiene var der først, den falske logiske begrunnelse ble senere tilpasset dette.

 



    [1] Jf. den egosentriske prioritet kap. 8



[i].Historien morgen side 22/23

[ii].Illustrert vitenskap nr 8 1984 side 72-77

[iii]. Illustrert vitenskap nr 3 1984 s47