Kaotiske utviklingsforløp

Når jeg snakker om kaos i denne sammenheng så snakker jeg om prosesser som fremstår for oss som tilfeldige, komplekse og hvor det videre forløp er vanskelig å forutsi.

Kaotiske utviklingsforløp kan ha flere faktorer som bidrar til det kaotiske.

1)      De inneholder selvforsterkende prosesser

2)      De har betydelige innslag av butterfly-effekt

3)      De er komplekse og består av utallige faktorer som spiller sammen og påvirker hverandre gjensidig

4)      De er ofte akkumulerende

5)      De har betydelige innslag av (pseudo)tilfeldigheter

6)      De er aperiodiske og ofte skalerbare (det vil si at usikkerhet ikke reduseres selv om man bryter systemet ned i mindre og mindre komponenter)

Eksempler på slike kaotiske forløp kan være:

·         Været

·         Klima

·         Sosiale prosesser

·         Økonomiske prosesser

·         Enkeltmenneskets individuelle utvikling

·         Kulturutvikling

·         Historisk utvikling

·         Evolusjon

·         Universets utvikling

Grunnen til at jeg har splittet ut dette som et eget lite tema er at jeg mange ganger hører oppfatninger om slike prosesser som jeg tror ikke er særlig gjennomreflektert.

Ofte er det jo slik at vi kjenner prosessens forløp frem til nå. Men hvordan har denne utviklingen foregått? Og hvordan kommer den til å utvikle seg fremover? Ved å analysere fortiden forsøker vi å forutsi hvordan det videre forløp vil i fremtiden. Det er ikke tvil om at vi til en viss grad kan gjøre slike krumspring, men her er det flere fallgruver å gå i.

1)      Ideen om at siden prosess A og B har gått i den og den retningen så vil også C gjøre det. Dette er en induktiv slutning som ikke er logisk nødvendig. Eksempel er troen på at alle sivilisasjoner vil utvikle seg i humanistisk retning. Vi sier f.eks. ofte, litt arrogant, at «muslimene ligger 200 år etter oss». Om vi antar at kulturutvikling er en kaotisk prosess så er slike utsagn ikke gyldige. Det er ingen nødvendighet i at en kulturutvikling skal gå i en bestemt retning. Det samme gjelder ideen om at enhver evolusjonær prosess vil utvikle intelligens eller sivilisasjon. Foreløpig vet vi for lite om slike prosesser til å kunne ta det som en selvfølge.

2)      Vi faller for fristelsen å tillegge enkeltfaktorer i utviklingen alt for stor betydning i utviklingsforløpet. Eksempel kan være forestillingen om at økt kriminalitet i samfunnet skyldes at det er blitt for liten disiplin i skolen. Om jeg skal tillegge slike forslag vekt så må slike forslag begrunnes på en av følgende måter:

a.       Man kan vise til holdbar statistikk som viser sammenheng i forhold til hypotese. Da er det likevel viktig ikke å feilslutte nødvendig direkte årsakssammenheng.

b.       Man har en holdbar teori om mekanismene i utviklingsprosessen og man anvender denne på en holdbar måte til å identifisere enkeltfaktorer og på hvilken måte de påvirker prosessen.

Det er denne siste varianten som er den mest troverdige fremgangsmåten i forhold å forstå hva som skjer. Dette er det jeg kaller for ingeniørtenkning. Det er det at man søker å analysere mekanismer og hvordan mange forhold samspiller, i stedet for å plukke ut enkeltsammenhenger og gjøre enkle (kort) slutninger på at det og det må være årsaken.

 

For den som vil komme litt forbi min amatørmessige fremstilling av dette feltet, så anbefales dette foredraget:

http://www.youtube.com/watch?v=_njf8jwEGRo

 

Om inkrementelle, kontra konseptuelle utviklingsprosesser

Vi mennesker jobber ofte prosjektorientert. Det kan vi gjøre fordi vi mental kapasitet som også inneholder erfaringer fra omgivelser, erfaringer fra hendelser. Og vi har fantasi og kreativitet. Ved hjelp av dette kan vi simulere, eller spole forløp frem og tilbake i fantasien, og dermed utvikle konsepter, planer og strategier. I den grad vi setter dette ut i livet, så kaller vi det for prosjekter.

De fleste naturlige prosesser er ikke slik. Det som er i dag har utgangspunkt i det som var i går. Dette kan sammenlignes med to måter å bygge en by på. Den prosjektorienterte måten å bygge på, er å starte fra bunnen av, planlegge gater, trafikkflyt, infrastruktur, parker osv. Byen blir planlagt som et helhetlig rasjonelt optimalt system.

Den andre måten er det jeg kaller for en inkrementell utvikling. Den kan også kalles for akkumulerende utvikling. Det hele begynner kanskje med at noen setter opp sine hjem. Det kommer flere til, så kommer en butikk eller to. Slik fortsetter utviklingen, man bygger på og endrer det som er. Det som skjer i dag har utgangspunkt i gårsdagens tilstand. Det sier seg selv at dette, i det lange løp, ikke blir optimalt. Etterhvert vil infrastruktur og systemer i byen bli både upraktiske og vanskelig å gjøre noe med, uten å rive alt sammen og starte fra bunnen av.

Enhver inkrementell utvikling vil derfor bære preg av dette på den måten at ikke alt nødvendigvis er optimalt. Slike prosesser er naturlig åpen for butterflyeffekter. De er derfor som regel kaotisk i sin natur. De fleste store naturlige prosesser er akkumulative og har derfor ofte store innslag av tilfeldigheter i seg.  

 

Tillegg: Vekselvirkninger

Vi har vekselvirkning når en eller flere komponenter i et system påvirker hverandre gjensidig. F.eks. A påvirker B som igjen påvirker C som igjen påvirker A. Vi får en runddans hvor den gjensidige påvirkningen blir styrende for retningen dette tar. Det jeg skriver om selvforsterkende prosesser er eksempel på vekselvirkning. Det som er vesentlig er at også slike prosesser kan oppføre seg kaotisk, på den måten at man ved startpunktet vanskelig kan forutse hvordan prosessen kommer til å utvikle seg. Dette skjer fordi slike prosesser også er inkrementelle. Neste tilstand er avhengige av forrige tilstand, som igjen er avhengig av forrige tilstand osv. Uforutsigbarheten oppstår dersom de forhold som avgjør dette (og det kan være mange) er så små og komplekse, at det er umulig å ha oversikt. Men vekselvirkninger behøver ikke å våre kaotiske. De kan være stabiliserende, og dersom inngangsbetingelsene er klare kan de også være enkle å forutsi. Men det er vesentlig å være klart over at vekselvirkninger også kan handle om komplekse mønstre med svært mange komponenter i seg. Ofte går vi mennesker i felle i vårt forsøk på å forstå slike prosesser. Da handler det gjenre om at man overdriver betydningen av en bestemt parameter i systemet, og tror at det styrer alt. Jeg kaller det for kortstokk-syndromet. Vår tendens til denne type forenklinger handler ikke bare om manglende analytiske evner, men kanskje mest om psykologiske mekanismer som søker å gi individet en illusjon av forståelse og dermed også kontroll.

Eksempler på vekselvirkninger fra sosiale prosesser:

1)      Selvoppfyllende profetier

2)      Konjektursvingininger

3)      Statsmonsteret