Kapitalisme

Dette er ingen utfyllende beskrivelse av kapitalisme er. Andre har gjort dette bedre enn meg. (se også her). Men, med utgangspunkt i noen diskusjoner, jeg har vært med på, er det viktig å komme med noen kommentarer.

Viktige egenskaper ved kapitalismen

Det er viktig å være klar over at kapitalisme ikke bare dreier seg om markedsøkonomi. Den er også et politisk samfunnssystem. Her er noen viktige mekanismer som må være til stede:

1.       Et velfungerende statlig pengesystem

2.       Privat eiendomsrett, med tilhørende spilleregler, inkludert eiendomsregister

3.       Finansinstitusjoner

4.       Veldefinerte spilleregler i forhold til hva som er en bedrift, hvordan den etableres, og regler for konkurs

5.       Et fritt marked uten monopoler

6.       Fri konkurranse

7.       En velfungerende stat hvis formål i denne sammenhengen er å sørge for at den frie konkurransen opprettholdes.

 

Reguleringsmekanismen tilbud og etterspørsel

Markedsøkonomiens store trumfkort er den naturlige reguleringen av forhold mellom pris og etterspørsel som oppnås i en fri markedsøkonomi. Den foregår enkelt slik, at når etterspørselen øker, så vil prisen øke. Økt pris medfører økt lønnsomhet og dermed stimulans til å produsere mer. Dermed øker tilbudet og prisen stabiliseres, eller den begynner å synke igjen. Og motsatt, dersom etterspørselen synker, så vil prisen synke, og lønnsomheten vil synke. Dette vil enten presse bedrifter ut av markedet, eller begrense produksjonen. På den måten stabiliseres prisen på «riktig» nivå og produksjonskapasiteten justerer seg naturlig etter etterspørselen. Det er selvsagt viktig å understreke at dette også er en prisreguleringsmekanisme. Når prisen går opp synker etterspørselen, noe som i sin tur kan drive prisen nedover igjen. Mekanismen virker stabiliserende fordi den har en negativ tilbakekobling.
I praksis har det vist seg at denne mekanismen er overlegen f.eks. planøkonomi, hvor man planlegger produksjonen på basis av prognoser om etterspørsel. Slike prognoser har en lei tendens til å slå grundig feil. Dermed ender man opp med produkter som ingen vil ha, og etterspørsel som ingen kan dekke.

Reguleringsmekanismen på effektivitet

Her er hovedgrunnen til at konkurranse er så viktig. Bedrifter som har lav effektivitet vil få høyere produksjonskostnader og må dermed ta høyere pris på sine varer og tjenester. I konkurranse med mer effektive bedrifter vil bedriften tape markedsandeler. Dette vil i sin tur skape insitament til å øke effektiviteten. Om bedriften har god suksess med dette, vil det igjen skape tilsvarende press på konkurrentene. Vi får dermed et evig kappløp på effektivitet. For forbrukeren vil konkurransen være en garanti for at han ikke betaler mer enn nødvendig for produktet.
Bedriften har en evig kamp i forhold til å opprettholde egen effektivitet. For det ligger i menneskenaturen å forsøke å oppnå mest mulig gunstige betingelser i forhold til egen innsats. Det er da årsaken til at enhver bedrift som er i en konkurransesituasjon, er i en konstant prosess for omstilling. Det betyr også at bedrifter som er skjermet fra konkurranse, eller er i en monopolsituasjon, tenderer til å ese ut, bli ineffektive, topptunge og byråkratiske.

 

Noen Labile mekanismer

At en mekanisme er labil innebærer at den er ustabil. Ofte har det sammenheng med positive selvforsterkende prosesser. I de følgende har jeg identifisert noen slike mekanismer.

Konjunktursvingninger

Alle kjenner til at økonomien svinger fra opptur til nedtur og tilbake igjen. Her er sikkert mange mekanismer som påvirker hverandre. Sammenhengene er ofte svært komplekse. Men her er en faktor som opplagt dominerer det hele. Det er denne mekanismen den berømte økonomen Keynes beskrev, tidlig på 1900-tallet.  Jeg skal nå forsøke å beskrive den etter beste evne. La oss ta det utgangspunktet at aktiviteten (konjunkturen) i en markedsøkonomi begynner å synke (resesjon). Det som skjer da er at bedrifter begynner å innskrenke eller gå konkurs. Når dette skjer vil dette påvirke etterspørselen i markedet fordi arbeidstokken blir ledig forbruket går ned. Selve bedriftene er jo også betydelige forbruksaktører. Det at de forsvinner, virker derfor også direkte negativt på etterspørselen. Når etterspørselen synker får flere bedrifter problemer. Dermed er vi inne i en negativ spiral. Den synkende aktiviteten medfører med andre ord at aktiviteten synker enda mer. Vi har også den positive varianten av denne mekanismen. Når aktiviteten går opp, stiger etterspørselen, det skaper ny aktivitet, som igjen øker etterspørselen. Dermed får vi en akselerasjon av økning i aktivitetsnivå. Denne mekanismen er en hodepine for kapitalismen fordi den er positivt selvforsterkende begge veier og medfører konjunktursvingninger. På ekte elektronikk-språk ville jeg sagt at den kapitalistiske økonomien har en iboende tendens til å oscillere. Styrken på svingningene kan variere. Den mest kjente nedturen var den store depresjonen som begynte med børskrakket i 1929.  I årene etter har man funnet et mønster som antyder at slike mega-svigninger kommer ca. hvert 60-ende år. Det ble utgangspunkt for en spådom om en mega-depresjon rundt 1990. Den kom ikke. I stedet fikk vi finanskrisen i 2008.

Slike svingninger er opplagt negativt for samfunnet, særlig de dype. Dype økonomiske samfunnskriser har sin egen dynamikk. De kan føre til opprør, revolusjoner og krig. Det er vel neppe urimelig å si at depresjonen på 30-tallet var en medvirkende årsak til Den Andre Verdenskrig. Derfor er det investert enorm innsats i forsøk på å forstå disse svingningene slik at de kan unngås, dempes eller forutsies. Da det store børskrakket kom i 1929, var amerikanske politikere i overveiende grad orientert mot Laissez-faire kapitalisme. Det betyr minst mulig politisk innblanding i den frie markedsøkonomien. Den amerikanske regjeringen håndterte krisen på samme måten som tidligere kriser i 1840 og 1870. Som følge av synkende aktivitet, synker skatteinntektene. Den naturlige reaksjon er jo da å bremse på offentlige utgifter og å øke skattene. De gjorde ingenting på finans-siden. Tiltakene forsterker krisen fordi den samlede etterspørselen synker.  Det som videre skjer er at finanssystemet bryter sammen på grunn av tap på utlån, frykt for tap og at folk flest mistet tillit til bankene og rushet til for å få ut pengene. Dette faller da også sammen med at en boble av børs-spekulasjon sprekker. Krisen varte i 10 år og arbeidsledigheten steg til astronomiske høyder. Etter hvert snudde amerikanske myndigheter. De gav opp å holde balanse i budsjettet og økte de offentlige utgifter. Dette er den keynesianske tilnærmingen. På den måten kom man ut av depresjonen. Som følge av denne hendelsen har fokuset på makroøkonomiske sammenhenger øket dramatisk. Dette har etter hvert inngått i politisk teori. Da jeg vokste opp på 60-70 tallet fikk vi høre at man hadde «lært» av depresjonen på 30-tallet og at dette aldri ville skje igjen. I dag, med finanskrisen bak oss er vi slett ikke så sikker lengre. Vi kommer tilbake til det. Det som er hovedpoenget i denne omgang er at vi har identifisert en vesentlig mekanisme for labilitet i det kapitalistiske system. For å stabilisere dette er det politiske idealet å opprettholde en jevn moderat økonomisk vekst. Kapitalismen er altså et økonomisk system som fungerer effektivt så lenge økonomien er i vekst. Uregulert vil den kollapse dersom økonomien er i tilbakegang. Virkemidler for å opprettholde vekst kan være moderat inflasjon, motkonjunkturstyring av skatt og renter. En strategi kan være en forholdsvis stor stat som kan virke som en betydelig motkonjunkturaktør. Altså, når nedgangstidene kommer så kan staten ta i bruk arbeidsstokken til f.eks. å bygge ut eller vedlikeholde felles infrastruktur. Da gjennomfører man prosjekter man ellers ikke har kapasitet til å gjøre. Det vil jo motvirke arbeidsledigheten og opprettholde et visst forbruk som bedriftene trenger for å holde seg i livet gjennom krisen.

Prisen på risiko (Det er dyrt å være fattig)

Når vi låner penger får vi rente i forhold til risiko. Dette gjelder personer, bedrifter og stater. Finansøkonomi handler om å låne ut penger. Utlån av penger medfører risiko for tap. Derfor er utlånsviljen avhengig av tillit til låntakeren. Denne tilliten oppnås gjennom pant i formue og gjennom låntakerens forventede inntekter i fremtiden. I forhold til forventede inntekter i fremtiden så avhenger dette igjen på den generelle troen på den økonomiske utviklingen i fremtiden. Derfor er det generelt vanskeligere å få lån i nedgangstider. Og prisen på risikoen går tilsvarende opp. Det som er selvforsterkende her er jo fattigere man er, desto høyere rente. Det kan være en svak tilbakekoblingsfaktor. Men i den grad at renten blir en del av det bildet som svekker låntakeren økonomisk, så vil dette bite seg selv i halen og drive låntakeren til konkurs. Særlig bedrifter og stater er eksponert for denne mekanismen. Det vil si at når en bedrift begynner å gå dårlig, så kan denne tilbakekoblingsmekanismen være delaktig i at prosessen akselererer i negativ retning. Men, for å fullføre dette med bedrifter i krise så er det mange andre selvforsterkende mekanismer inne i bildet: De flinkeste slutter, bedriften blir mindre smart, bedriften taper mer, risikoen øker og enda flere flinke folk rømmer skuta. Begrenset finansiering fører til at bedriften ikke henger med på den siste teknologiske utviklingen. Bedriften taper i forhold til konkurrentene, så er den spiralen i gang. Bedriften taper markedsandeler, den trekker seg ut av mindre lønnsomme markeder, men det reduserer kun variable kostnader, mens faste kostnader ofte forblir det samme. Da blir det mer faste kostnader pr produserte enhet. Bedriften taper i priskonkurransen. Nye markeder blir ulønnsomme, og vi får samme runden på nytt. Poenget med dette er å understreke at også bedrifter i et kapitalistisk system har en rekke innebygde labile mekanismer som øker risikoen for at en mindre krise kan eskalere til katastrofe og konkurs. Et vesentlig poeng her et jo større bedriften er, jo mindre sårbar er den i forhold til dette. Dermed blir også størrelsen i seg selv en drivkraft for enhver bedrift. Bedriften må vokse for å overleve. Det skaper jo enda mer komplekse dynamiske mekanismer.

Forholdet mellom pengemengde og realøkonomi

Dersom pengemengden som er i omløp samfunnet øker mer enn realverdien får vi inflasjon. Inflasjon kan få en tendens til å forsterke seg selv. For inflasjon medfører synkende kjøpekraft så lenge lønningene holdes konstant. Det skaper krav om økte lønninger. I den grad lønningene øker vil bedriftene ta dette ut i form av økte priser. Dermed er ringen sluttet. På 70 tallet løp denne prosessen løpsk og man fikk en tilstand av stagnasjon, altså ingen vekst samtidig med en galopperende inflasjon. Man kalte det for stagflasjon. I noen tilfeller kan politikerne forsøke å opprettholde aktiviteten ved å trykke penger ukontrollert. Dette kan medføre en finansiell systemkollaps, hvor verdien og dermed tilliten til penger til slutt forsvinner.

Dersom realverdien på varer og tjenester øker mer enn pengemengden, vil pengenes kjøpekraft øke og vi får deflasjon. Det er det motsatte av inflasjon. Prisene vil synke. Dette skaper insitament til å spare penger. Forbruket går ned. Dette kan føre til at tilbudet reduseres og dette kan sette i gang en selvforsterkende nedadgående konjunktursvingning.

Her ser vi et eksempel på hvordan et misforhold mellom pengemengde og realøkonomi kan utløse «den store ulven» nemlig en fallende konjektur.

Dette, tror jeg, er den egentlige grunnen (kanskje en av mange) til at man ønsker å opprettholde en moderat inflasjon i samfunnet.

Men vi skal være oppmerksom på at inflasjon også har en negativ omfordelingseffekt. Mange konspirasjonsteoretikere tenker at det er nettopp denne omfordelingseffekten som er motivet for å opprettholde moderat inflasjon. Men jeg har som sagt nevnt et annet mulig motiv, nemlig at dette har en stabiliserende effekt på økonomien. Så hvordan fungerer denne omfordelingsmekanismen? Den fungerer på følgende måte: La oss anta at realverdien i samfunnet er konstant. Så øker vi pengemengden, og det gir inflasjon. Men det er jo opplagt en treghet i systemet. Det tar jo en viss tid fra pengene introduseres i markedet til effekten kommer i form av prisstigning. Det vil si at de som bruker de nye pengene først, faktisk får kjøpekraft som er uberørt av den kommende inflasjonseffekten. Og etter hvert som pengene sprer seg ut i markedet vil effekten langsomt komme. Når pengene når ut til Jørgen Hattemaker, vil kjøpekraften faktisk være dårligere enn den kunne ha vært dersom inflasjonseffekten kom momentant. For i mellomtiden har det altså skjedd en realøkonomisk omfordeling til de privilegerte som introduserte de ferske pengene inn i systemet. Med andre ord vil det, i et samfunn med jevn inflasjon, lønne det seg å operere nærmest mulig kilden til nye penger. Og den eliten som nyter godt av dette er jo selvsagt finansaktørene selv.

 

De rikes nullsumspill

På verdens børser omsettes verdipapirer og aksjer. Dette er de rikes finansielle spill. Vi snakker om meget komplekse systemer for omsetting av store verdier. Aksjer er en vesentlig del av dette. Målet er ofte «money for nothing». Selvsagt er det mange unntak her. Det vil si personer som ønsker seg inn, på eiersiden, i bedrifter og bransjer fordi de har planer og visjoner med sitt eierskap. Om vi relaterer dette til verdiskaping, så er jeg blant dem som har en fordom om at dette handler om «money for nothing», det vil si at målet er gjennomføre transaksjoner på en slik smart måte at det genererer penger av seg selv. Men selvsagt har jeg nok på meg noen mentale briller her, som jeg etter beste evne skal forsøke å få av meg. Da jeg var tenåring kom jeg og kameraten min over en avskiltet moped som stod utenfor et hus. Vi tok mot til oss, banket på og spurte om den var til salgs. Det var den, for 200. Jeg hadde vel 150, og kameraten min hadde ingenting. Mopeden trengte reparasjon, så vi fikk lov til å ta den og eventuelt betale senere om vi fikk den til. Vi fikk ikke til å reparere den. Noen andre gutter i klassen min tilbudte seg å kjøpe den for 400. Jeg inngikk da avtale om å selge mopeden for 400, og deretter gjøre opp med eieren. Det ville gi en hardt tiltrengt fortjeneste på 200. Handelen gikk i vasken fordi jeg var så dum å fortelle dem hvem eieren egentlig var. Men, om nå jeg hadde lyktes med min lille transaksjon, da hadde jeg vel egentlig skaffet meg «money for nothing»? Eller hva? Er det slik man driver på børsen, bare mye mer avansert? En vanlig forretningsmann ville kanskje forsvart meg og si at jeg faktisk hadde bidratt med noe. Jeg hadde bidratt med å formidle varen. Og det er jo en form for verdiskaping det også.

På en hvilken som helst børs, og der det omsettes valuta skjer det daglig millioner på millioner av transaksjoner med et formål: profitt. Involvert i denne virksomheten sitter samfunnets aller beste hoder. Det er lynskarpe menn og kvinner, skoleflinke, med høy utdannelse, multitasking så det holder, usedvanlig sosial kompetanse med ekstreme kontaktnett, og en uforklarlig teft for spillet. De flinkeste kan tjene mange ganger en industriarbeiders årslønn i løpet av timer.
Gitt mitt syn på pengesystemer og finansiering, så innser vi raskt at dette er noe som står ganske fjernt fra reell verdiskaping. Det er en del av systemets, les finansverdens, indre liv. Men hva er egentlig verdiskapingen i dette? Min venn Peder pleier alltid å minne meg på at de som går inn med sine penger her, tar en risiko. Ofte er denne risikoen stor. Og det er for dette de egentlig tar betalt. Men det er egentlig ikke svar godt nok for meg. Jeg forsøker å analysere hva som egentlig skjer og hva de egentlig bidrar med. For å få til dette må vi gå tilbake til det grunnleggende, at penger er tillit til kjøpekraft. Så må vi analysere hva finans egentlig er. Finans er en mekanisme som ytterligere forsterker pengenes evne til å fungere som katalysator, nå ikke bare for handel men også for investering. Når en investor går inn i et prosjekt, så gjør vedkommende det med utgangspunkt i en tillit til at dette skal kunne gi fremtidig avkastning. Hva er realiteten av dette? Realiteten er at investoren eksponerer deler av sin formue for risiko. Som motytelse får han del i avkastningen. Hvilke verdier har han skapt med dette? Det som er verdifullt her er at han fungerer som en del av den katalysatoren som gjør et en virksomhet kan komme i gang, eller at et nytt produkt kan utvikles. Uten at mennesker har en viss tillit til at deres aktiviteter skal gi positiv avkastning for dem selv, så er de normalt ikke villige til å bidra. Så ja, investoren er en nødvendig del av verdiskapingen. Så langt gir selvsagt denne analysen god grunn til å avsanne mine fordommer om investorens «money for nothing». Og jeg må (motvillig) gi Peder rett.

Men vi er ikke ferdig med nyanseringen her enda. For, igjen, så tenker jeg at den type investering, vi her snakker om, er en langt sjeldnere type transaksjon enn den som er motivert av ren profitt på selve systemet. For det er jo slik at mesteparten av transaksjonene er omsetning av aksjer. Omsetning av aksjer handler ikke om investering i ny virksomhet. Investering handler om etablering av bedrifter, introduksjon av bedrifter på børs og aksjeemisjoner. Resten handler om kjøp og salg av aksjer som det allerede er investert i. Og dette er et spill, og det er dette spillet som inneholder labile elementer som vi her skal beskrive.

Penger er altså tillit til kjøpekraft. Men har de kjøpekraft? For oss vanlige dødelige er dette ikke noe vi tenker over. Men for store aktører på børsen, med milliarder på milliarder av kroner så er dette en reell problemstilling. Det ville vært en katastrofe om alle milliardene stod i en valuta som kollapset. Plutselig er milliarder borte, forsvunnet i luften, som ved et trylleslag. Det er finansaktørenes mareritt. Og det er det de tusener av lynskarpe børsmeglere er opptatt av. Få pengene til å yngle og i alle fall unngå å tape. Kjøp og selg, kjøp og selg. Millioner skifter hender på minutter og ved dagens slutt teller man opp utbyttet eller slikker sine sår. Det som skulle være et marked for investering i bedrifter er blitt et spill i seg selv, et elitenes sirkus, med lotto-jubel den ene dagen og selvmord den neste. Investorene spiller et nullsumspill. Når store investorer er nervøse og flytter f.eks. pengene fra aksjer til råvarer, så vil det påvirke at prisen på aksjer går ned. Da reagerer datamaskiner og andre investorer på dette ved å selge seg ut. Prosessen er selvforsterkende og veksler mellom ras og rally på forskjellige områder mellom valuta, råvarer, aksjer, obligasjoner, gull mm. Vi får et system som blir overfølsomt og irrasjonelt. For eksempel kan opplysninger om «prinsessens graviditet» sende kursene i været, mens en tilsvarende skilsmisse gi et tilsvarende ras. Dette er selvsagt svingninger som i aller høyeste grad lar seg påvirke og blir en del av den selvforsterkende pakken på konjunktursvingninger.

Svakhetene med dette systemet kan oppsummeres i:

1)      De beste hodene fortapes i spill i stedet for reell verdiskaping

2)      Irrasjonell overfølsomhet

3)      Muligheten til å generere finansielle formuer uavhengig av verdiskaping

4)      Legger seg til konjekturenes selvforsterkende labile tendenser

Når dette er sagt så lider jo jeg selvsagt av mangel på alternativer. Hva skulle man erstattet et slikt system med, all den tid det har en reell funksjon i kjeden av verdiskaping. Det jeg har påpekt her er svakheter med et system, som kanskje kunne ha blitt modifisert mer robust og effektivt i forhold til sin egentlige misjon, som jo er å skape et marked for å hente inn investorer til gode prosjekter.

 

Hvorfor kapitalismen ikke er kompatibel med menneskehetens utfordringer i dag

 

Vekst og bærekraftig utvikling

Det kapitalistiske system har vist seg svært godt egnet som virkemiddel til å drive frem effektiv verdiskapning, innovasjon og store muligheter for velstandsutvikling. Best har dette fungert i en tid med industrialisering, eksplosiv teknologisk utvikling og eksponentiell befolkningsvekst. Men denne utviklingen kan ikke vare evig. Biologien har lært oss litt om populasjoners vekst og undergang. Arter tenderer alltid i retning av overproduksjon og eksponentiell vekst. Dette skjer naturlig så lenge ikke det finnes sterke mekanismer som begrenser dette og holder populasjonen i sjakk. I lukkede økologiske miljøer, hvor populasjonen ikke kan løse problemer ved å ta i bruk nye habitater, så har det uunngåelige skjedd at populasjonen har ødelagt sitt eget livsgrunnlag og gått til grunne. Naturen løser dette enkelt med sult, sykdom og konflikter. Alt dette henger sammen. Menneskeheten er i ferd med å nå verdensveggen. Det store spørsmålet er om menneskets overdimensjonerte fornuftsevner er i stand til å redde det fra denne naturens lov som så brutalt gjelder for alle andre arter.

På veien mot verdensveggen har kapitalismen fungert som en uunnværlig støttespiller. Kapitalisme, teknologi, innovasjon og befolkningsvekst har gått hånd i hånd i en dialektisk prosess som stadig har tatt spiralen til nye høyder.

Men nå skimter noen av oss den brutale verdensveggen i den ikke så alt for fjerne horisont. Vi vet at det skal bremses, men det kjøretøyet vi sitter på har kun pedaler for akselerasjon. Kjøretøyet er kapitalismen, og den kan ikke annet enn akselerere på sin ubønnhørlige vei mot det uunngåelige sammenstøtet.

Kapitalismen har, som sagt, noen innebygde labile prosesser som gjør at systemet er avhengig av å vokse for å kunne fungere stabilt. Vi har altså et økonomisk system som er avhengig av å vokse for å kunne fungere. Det kan ikke krympe uten å kollapse. Det kan heller ikke holde seg på et likevektspunkt uten å vokse. Om vi tenker oss om, så innser vi at om menneskeheten skal kunne være her i mange tusen år til, så må vi utvikle et økonomisk system som er bærekraftig. Bærekraft i denne sammenhengen, handler om å holde populasjonen i balanse, og at måten vi lever på ikke forbruker ikke-fornybare ressurser. For å si det litt mer generelt: vår tilstedeværelse kan ikke ha noen akkumulerende effekt på våre omgivelser. Det er ikke dermed sagt at ikke menneskeheten kan vokse. Menneskeheten kan vokse, nesten i det uendelige, på områder som kunnskap og kultur, men ikke i volum.

 

Skadevirkninger av langvarig depresjon

Kapitalismens tendens til å svinge innebærer hele tiden risiko for langvarige perioder av økonomisk depresjon. Som nevnt i forbindelse med verdiskapning så er lengre perioder med massearbeidsledighet svært skadelig for samfunnet. For det første er det et alvorlig tap fordi store deler av arbeidsstokken er passiv og skaper dermed ingen verdier. For det andre så vil lediggangen skade de involverte slik at noen av dem aldri mer vil komme tilbake i jobb. For det tredje så vil kompetansen i bedriftene forvitre på grunn av manglende aktivitet. Det gjelder egentlig ikke bare for kompetansen, men også for kapasiteten som forvitrer på grunn av at infrastruktur, maskiner og redskaper forvitrer. For det fjerde så utgjør dette en risiko for radikalisering, ekstremisme og opprør. Det har med andre ord en destabiliserende effekt på samfunnet. Vi får altså en utvikling hvor samfunnet destabiliseres samtidig som det svekkes av en stadig dårligere økonomi. Det er en dårlig kombinasjon. Om samfunnet ikke kommer ut av den krisen kan det gå så langt som at samfunnets sentrale funksjoner bryter sammen og vi får en overgang til «Mad Max» samfunnet.
Det vi kan lære av dette er jo at vi nok en gang kan se paralleller mellom en kropp og et samfunn. For også kroppen forfaller dersom den ikke brukes. Samfunnets maskineri fungerer på samme måte. Uten aktivitet vil det forvitre og forsvinne. I naturen finner vi tilfeller av forsvarsmekanismer mot dette. Den mest iøynefallende er jo dvalen. Enkelte dyrearter, som f.eks. bjørner, går i hi om vinteren. Det innebærer dyp søvn og sannsynligvis en rekke biologiske tilpasninger som demper skadevirkningene av innaktivitet over tid. En rekke dyrearter har lignende strategier for å overleve tørkeperioder eller kuldeperioder.
Kan vi mennesker lære noe av disse strategiene, og bygge inn mekanismer i våre samfunnsstrukturer som får til noe lignende? Jeg er overbevist om at det er mulig. Men vi må bare få satt ord på problematikken, slik jeg gjør nå. Det skaper bevissthet om hva som egentlig skjer. Hvordan skal vi kunne opprettholde kompetansen, kunnskapen, infrastrukturen og redskapene intakt, gjennom kriser eller perioder med inaktivitet?  

Naturlig negativ omfordeling

All erfaring hittil viser at samfunn med moderate forskjeller mellom fattig og rik er lykkeligere og mer stabile enn andre samfunn. Som jeg har beskrevet her vil den uregulerte kapitalismen drive suksessivt i retning av negativ omfordeling mellom fattig og rik. Dette bygger på loven om negativ omfordeling, som jo igjen er basert på det det generelle selvforsterkningsprinsippet. Jo mer penger man har desto større er muligheten til å skaffe seg enda mer penger. Store bedrifter blir enda større. Effekten kan måles og den har blitt målt. I en voksende økonomi vil ofte den prosentvise veksten overgås av veksten i store formuer, med flere prosent. I klartekst betyr det at de rikes formuer øker raskere enn veksten i samfunnet ellers. Da skal det ikke mye matematikk-kunnskaper til å forutse at trenden er at de store formuene vokser på bekostning av de små.  Vi får monopoler, oligopoler, karteller. Den uregulerte kapitalismen er det beste instrumentet til å få til akkurat dette. Så er det da også slik, at jo rikere man er, desto mer innflytelse har man i samfunnet. Selv i vår type demokrati har man ikke klart å eliminere denne effekten.  Summen av dette blir såkalt oligarki. Som regel snakker vi familiedynastier. Samtidig krymper middelklassen og vi får en stor fattig befolkning. Det som er interessant er at kapitalismen har i seg mekanismer til å eliminere seg selv. For dette undergraver demokratiet. Samfunnet blir styrt av oligarker, hvor samtlige har arvet sin formue. I skrivende stund disponeres 60 % av den amerikanske formue av 1 % av befolkningen. Og samtlige er formuer som går i arv.  Og landet styres av Donald Trump, som jo startet med arvet formue, og som omgir seg med superrikinger i alle nøkkelposisjoner i sin administrasjon. Det pussige er at det er de som er mest fattig, uten utdannelse, som, på en bølge av anti-elitisme, har stemt nettopp den rikeste eliten. Hvor kommer dette paradokset fra? Det er mer eller mindre slutt på «den amerikanske drømmen». Gjennomsnittsmenneskets mulighet til å arbeide seg opp vil, etterhvert blokkeres. For de store kapitalkreftene kjøper politikere, media og dirigerer måten samfunnet utvikler seg på, etter egeninteresse.

For samfunnet som helhet er dette svært skadelig. For det første får vi elitiseringsprosessen. Mennesker i de øvre samfunnslagene ser på seg selv som en egen adel og resten av menneskene som produksjonsmidler. De bruker sin innflytelse aktivt for å opprettholde nåværende tilstand. En del av denne strategien kan være å søke å kontrollere massene ved hjelp av unmdertrykkelse, propaganda, uvitenhet, manipulasjon, religion og ren maktbruk. Dermed mister samfunnet mesteparten av sin verdiskapning. Menigmann er redusert til et produksjonsmiddel, og kan dermed ikke ta ut hele sitt potensiale. Med svekket verdiskaping vil samfunnets totale økonomi svekkes på sikt. Samtidig svekkes den innovative utviklingen fordi kreftene på toppen naturlig er svært konservative og motsetter seg alt av endringer. Dermed har vi et samfunn som stivner, sliter med å tilpasse seg og som selvsagt også er ustabilt fordi det kun kan bestå dersom massene undertrykkes og utsettes for massiv propaganda.

Samfunnsansvar

Kapitalismen har ingen innebygde mekanismer for samfunnsansvar. Perspektivet er kortsiktig og målet er profitt. Dermed er det direkte økonomisk lønnsomt å forurense og å utarme naturressurser. Dette vil kapitalismen, uregulert holde på med i et akselererende tempo inntil man smeller i verdensveggen med et historisk brak. I seg selv kjenner ikke kapitalismen noen etikk eller ansvar for enkeltmennesket. Det vil si at enten det gjelder skoler, barnehager, helsevesen eller pleie og omsorg, så har kapitalismen i seg selv ingen restriksjoner annet enn søken etter profitt. Jeg spør meg selv om jeg ville havnet på et pleiehjem som var drevet, uten restriksjoner, utelukkende med tanke på kortsiktig profitt? Det sier seg selv at det hadde blitt dårlig med mat og stell, og beboerne hadde neppe kommet noe særlig ut av senga. Profitten sikres ved å holde liv i beboerne lengst mulig, til lavest mulig kostnader og til høyest mulig pris. Selvsagt er det ingen bedrifter som drives slik i dag. Men det er fordi bedriftene «pådyttes» restriksjoner av samfunnet slik at de ikke får holde på slik.
Peder er veldig opptatt av legemiddelindustrien. Det er veldig ofte et samtaleemne mellom oss. Her kan man selvsagt raskt bære over i konspirasjonsteori og jeg vet ikke hvordan det egentlig er. Men faktum er jo at dersom denne industrien hovedsakelig er rent profittorientert så innebærer jo det en del insitamenter for denne industrien som neppe er helsemessig bra for deg og meg. For samfunnet er humankapitalen det viktigste man har i forhold til verdiskapning. Her hører selvsagt folkehelsen med i dette bildet. Jo friskere befolkning man har, desto bedre verdiskaping. Så samfunnet har et insitament for best mulig helse. Men for en profittdrevet legemiddelindustri er ikke dette optimalt. Det optimale for profitt er en befolkning av kronikere. Mennesker som lever et langt liv, uhelbredelig syke og dermed avhengig av dyre medisiner, skaffer mest penger i kassa til legemiddelprodusentene. Denne filmen beskriver hvordan legemiddelindustrien, i kraft av sine finansielle muskler, har lobbet frem strenge restriksjoner, tatt kontroll over kontrollorganene, smører leger og politikere og kontrollerer forskningen. Som sagt, jeg tar ikke konspirasjonsteorier for god fisk. Men det jeg påpeker er at industriens profittmotiv her er i konflikt med samfunnets interesser. Det er et faktum. Om vi kombinerer dette med utsikter til god fortjeneste så vil det være rart om det ikke skulle gi noen utslag som ikke er i samfunnets interesse. For eksempel så bruker disse firmaene enorme beløp på forskning. Og det er vel og bra. Men hva velger de å forske på? Og hva velger de bort? Som Peder sier: Eierne vil presse bedriftens ledelse på best mulig resultat. Lederne må velge prosjekter med utsikter til størst mulig lønnsomhet. Og da har legemidler som holder sykdommen i sjakk, større lønnsomhet enn legemidler som kurerer den. Dette er en dynamikk som følger av kapitalismens lovmessige gravitering mot profitt.

Et eksempel til:

Forsikring: Hva er forsikringsselskapets samfunnsmessige funksjon? Jeg ville sagt omfordeling av uflaks. Uflaksen kan være sykdom, ulykker, katastrofer, brann osv. Den rammer tilfeldig og urettferdig. Da er det fantastisk at vi har utviklet et system, hvor vi alle betaler litt inn og at disse pengene omfordeles til uflaksens tilfeldige offer. Det er forsikringsselskapets samfunnsmessige funksjon. Det skaper trygghet.

For en gang skyld skal jeg begynne med noe positivt her. For da er det nemlig slik at forsikringsselskapet har et insitament som sammenfaller med samfunnets. Jo færre ulykker, jo mindre sykdom, jo bedre er det for samfunnet, og jo mer penger vil forsikringsselskapet tjene. Dermed har forsikringsselskapet et insitament til å bedrive sikkerhetsarbeid. De blir pådrivere for sikkerhet i alle ledd. Det er en vinn-vinn, for samfunnet, for enkeltmennesket og for eiernes profitt. Men medaljen får en bakside dersom forsikringsselskapet ikke har begrensinger på selektering av forsikringstakere. Om vi kombinerer adgangen til å innhente informasjon om den enkelte, med adgangen til å diskriminere forsikringstakere, da får blårussen blod på tann. For da får vi en drivkraft om å forsikre de minst risikoutsatte gruppene og unngå risikogruppene. Altså jo mer forsikringsselskapet vet, jo mer blir det slik at de som trenger forsikring, ikke får den, mens de som ikke trenger den blir pådyttet den. Det optimale for forsikringsselskapet blir jo at alle de som har uflaks ikke er forsikret, mens alle de som har flaks er forsikret. Hva blir det da igjen av samfunnsansvaret som jo nettopp dreier seg om å omfordele uflaks?

Summen av dette er altså at vi må konstatere at kapitalismens profittmotiv ofte kommer i konflikt med viktige samfunnsverdier. Derfor kan ikke et samfunn basere seg på uregulert kapitalisme uten å undergrave seg selv.

 

Globalisering

Etter hvert som kommunikasjon, infrastruktur og handelsforbindelser har utviklet seg har verden utviklet seg til et globalt handelssystem hvor alt henger sammen med alt. Dette er selvsagt svært gunstig for den totale velstand i verden. Og svært mange, inkludert meg selv, ivrer jo sterkt for en nedbygging av alle handelsrestriksjoner mellom landene i verden slik at handel kan foregå uhemmet. På den måten tenker vi at vi vil få en utjevning og en mer rettferdig fordeling av godene i verden. Dette er på bakgrunn av erkjennelsen av at det er skadelig for et lands kultur å bli permanent avhengig av andre lands utviklingshjelp. Som regel vil eliten stikke av med mesteparten gjennom sinnrik korrupsjon, og vi unngår å få den naturlige voksende næringsutviklingen som følger av naturlig jevnbyrdig handel. Nå er kanskje et slikt resonnement temmelig unyansert. Men i alle fall er det nettopp denne utviklingen som suksessivt har funnet sted på den måten at vi har gått fra et system med strenge tollmurer, sterke handelsrestriksjoner og handel basert på ujevnbyrdighet, til stadig friere handelsforbindelser mellom landene. Det vi nå ser er at selve systemet, vi har bygget på for å få dette til, har flere sårbarheter:

1)      Det globale finansielle systemet og risikoen for domino-kollaps
Verdens finansmarkeder er for lengst digitalisert og globalisert. Og systemet fungerer slik at bankene hele tiden må låne av hverandre for å holde systemet gående. Det innebærer et globalt nettverk hvor alle finansinstitusjoner er direkte eller indirekte risikoeksponert i hverandre. Det innebærer at en banks konkurs, kan sette i gang en domino-effekt som drar med seg andre banker, skaper frykt og dermed tørker inn hele den finansielle flyten. Når den tørker inn vil bedriftene ikke få lån til investeringer, ei heller til kassakreditt. Bedrifter går overende og dette initierer en nedadgående selvforsterkende konjunktursvingning. Jo mer sammenvevd verdens økonomiske system er, jo mer omfattende globale følger får en slik kollaps. Vi snakker altså her om en reell risiko for et globalt systemsammenbrudd, som i sin tur ødelegger realøkonomien, og sender verden inn i en depresjonstilstand, som ingen aner hvordan man kan komme ut av.

2)      Det faktum at stater ikke kan gå konkurs på samme måte som bedrifter
En stat kan opptre som en selvstendig økonomisk aktør på den måten at den har en inntektsside, en utgiftsside, den produserer og den kan ta opp og betjene gjeld. Forskjellen på en stat og en bedrift er at staten ikke må stille med realøkonomiske garantier for sine lån. En stat har naturlig tillit fordi den har en jevn strøm av skatteinntekter. Statens lånegaranti kommer i form av verdipapirer, kalt stats-obligasjoner. Dette er kun papirer som garanterer at staten betaler tilbake fordi den er en stat. Dette innebærer en omfattende risiko for det globale finansielle system, for i praksis kan ikke staten gå konkurs. Når en bedrift går konkurs skjer det på en kontrollert måte etter fastsatte regler. Eierne taper alt. Lederne er ikke lengre ledere og arbeiderne mister jobben. Det som er igjen av aktiva i bedriften vil deretter deles på kreditorene. Bedriften dør, den oppløses. Ingenting av dette skjer med en stat som går konkurs. Dersom en stat bare slutter å betjene sin gjeld, vil ingenting annet skje enn at de aktørene som har lånt penger til staten (sitter på statsobligasjonene), må avskrive dette som tap. Det hersker en økonomisk naturtilstand mellom statene. Ingen overordnede organ kan håndtere en slik konkurs på noen kontrollert måte. Dersom en stor stat kommer i denne situasjonen kan det utløse et finansielt mega-jordskjelv som ingen egentlig vet utfallet av. Det som imidlertid er sikkert er at scenariet som er referert i punkt 1, kan bli til virkelighet. Derfor eksisterer det en betydelig frykt for akkurat dette. I dag har vi en situasjon hvor svært mange store økonomier, som USA, Spania og Italia er i en fase med konstant gjeldsoppbygging. De kan faktisk bare låne og låne i kraft av sin egen tyngde. For alle vet at om de ikke lengre får lån, vil verdensøkonomien kollapse. Kanskje befinner verden seg i dag i en tilstand av et finansielt «point of no return». Vi er altså forbi det punktet hvor det var mulig å korrigere kursen uten at systemet kollapser. Håper jeg tar feil her.

3)      Globalisering gjør det mulig for bedrifter å spre sine aktiviteter, slik at hver aktivitet foregår der det er mest lønnsomt. Man kan for eksempel flagge bedriften ut slik at den er lokalisert i et skatteparadis. Så kan man produsere varene i et lavkostland, f.eks. Kina. Så kan man selge varene der fortjenesten er størst, for eksempel USA.  Den største negative konsekvensen av dette er massivt flytting av arbeidsplasser fra høykostland til lavkostland. Samtidig vil jo varene bli produsert langt borte fra forbrukerne, noe som jo også får miljømessige konsekvenser.
Jeg tenker at dette er en smertefull prosess som skjer i en overgangsperiode. For den logiske fortsettelsen av dette er jo en omfordeling av goder fra høykostland til lavkostland. Dermed vil velstanden øke i lavkostlandene på bekostning av høykostlandene. Over tid vil dette etter hvert øke kostnadsnivået i lavkostlandene og senke kostnadsnivået i høykostlandene. Dermed vil man få en utjevning over tid. Men tiden er lang, og siden dette er en paleo-designet mekanisme så, vil dette ramme det mest sårbare gruppene, først og fremst. Og det er de store arbeiderklasse gruppene i høykostland. Globalt sett er dette igjen et uttrykk for naturtilstand. Men, i høykostlandene har vi demokratier. Det fører i skrivende stund til at det blåser en anti-globaliserings, nasjonalist- vind over hele den vestlige verden.
Dette er et av mange eksempel på at uregulert kapitalisme ikke er egnet for den globale utvikling, som tvinger seg frem i verden, og som er nødvendig for menneskehetens overlevelse. Globalisering vil tvinge frem sterkere omfordeling av ressurser. Men, i en uregulert kapitalistisk økonomi, vil de med de største formuene snike seg unna og søke å la menigmann ta det meste av den belastningen. Det er oppskrift på politisk ustabilitet.

Profittmaksimeringens sidevirkninger

Bakteppet for denne refleksjonen er at all verdiskapning også representerer et forbruk av energi og ressurser. Som menneskehet vil det være i vår interesse å:

1)      få mest mulig livskvalitet av ut våre investeringer i verdiskaping (best mulig livskvalitet for flest mulig)

2)      ha et bærekraftig samfunn (at vi har det bra nå og i fremtiden)

Dette er de insitamenter de mest idealistiske av oss har på samfunnets vegne. Denne refleksjonen handler om at kapitalismens profittmotiv, ikke alltid er i harmoni med dette insitamentet. Det fører til at vi ikke har det så bra, som vi kunne ha hatt det med samme innsats. Det fører til unødvendig overforbruk av jordens ressurser. Det fører til at vi mangler evnen til å stoppe en galoppering mot en verdensvegg som vi vet er der fremme, og som vi allerede nå ser konturene av.

Enhver bedrift er avhengig av å selge sine varer og tjenester. Den er avhengig av etterspørsel. Jo større etterspørsel og jo lengre den varer, desto mer attraktivt er markedet, desto mer profitt kan eierne hente ut av bedriften. Dette gir et insitament i retning av å ville skape og opprettholde mest mulig etterspørsel så lenge som mulig.

Dette profittmotivet påvirker bedriftens atferd. Det påvirker produktet, og det påvirker markedsføringen.

Det lønner seg ikke å produsere produkter som varer til evig tid. Vi kan tenke oss at når steinaldermennesker produserte sine piler og sine økser, så valgte de materialet med omhu, slik at produktene skulle vare lengst mulig, helst til evig tid. Steinaldermennesket måtte prioritere innsatsen der den monnet mest. Da kunne man ikke bruke hele dagen på å produsere de redskaper som skulle til for jakten. For mesteparten av tiden gikk jo med til selve jakten. Så det ligger i menneskets natur å forsøke å få tingene til å vare lengst mulig og få mest mulig ut av den innsats vi legger ned i det. Men bedriftens profittmotiv er delvis annerledes. Den ønsker å selge mest mulig til høyest mulig fortjeneste. Det medfører minst to effekter som kommer i konflikt med målsettingen over:

1)      Produktenes varighet balanseres mellom kundenes ønske om solide produkter, opp mot bedriftens ønske om at det skal vare kortest mulig, slik at kunden kommer tilbake for å kjøpe mer.

2)      Markedsføring som stimulerer til forbruk som kunden egentlig ikke har bruk for.

Bedriftene har utviklet uendelig mange fantasifulle strategier for å få dette til. Vi har allerede nevnt legemiddelindustrien som eksempel på en type insitament som heller er motivert til å lage medisiner som kun holder sykdommen i sjakk, i stedet for å kurere den. Andre eksempler:

·         Møbler, kan lages slik at de mister farge, eller optimal form etter noen få års bruk.

·         Hvitevarer kan lages slik at enkelte plasttyper smulder opp og blir sprø, etter hvert som produktet blir eldre.

·         Elektronikk utstyres porsjonsvis med bedre og bedre teknologi, slik at brukerens produkt blir foreldet fordi det ikke har «det siste nye».

·         Man endrer standarder, slik at kundens produkt ikke er kompatibel med det nye.

·         Man bygger merkevarekonsepter som assosierer med mote og suksess

·         Man hauser opp moter og merkevarer slik at produktene blir passé, uten at de nødvendigvis er utslitt

·         Man hauser opp høytider og alskens merkedager, av typen valentinsdag, morsdag, farsdag osv.

·         Man skaper et marked for unyttige produkter ved hjelp av massiv markedsføring.

·         Man bygger merkevarer, bruker pengemakten til å få innflytelse på politikere slik at de vedtar lover som beskytter kapitalen i stedet for forbrukeren. Det oppstår derfor et klasseskille hvor vanlige billigklær blir ukurante fordi de ikke har rett merke.

En viktig sidevirkning av alt dette er at når all innsats innrettes på å holde forbruksstrømmen i gang, så forsømmes forskning på varighet, kvalitet og miljøvennlighet. I teorien kunne vi i dag ha hatt fullgode eklektiske biler med en levetid på en generasjon. Vi kunne ha hatt omtrent vedlikeholdsfrie, miljøeffektive hus med levetid på 10 generasjoner. Vi kunne ha hatt klær som ikke ble utslitt, og vi kunne hatt fullverdig, sunnere mat som produseres til langt lavere kostnad.

 

ROI=Return of investment

ROI er et av økonomenes viktigste instrumenter i forhold til beslutninger om hvilke prosjekter man satser på, og hvilke som siles bort. I vårt samfunn er dette snevret inn av ensidig fokus på økonomisk profitt og kortsiktige horisonter. Sagt med andre ord: jo mer penger man tjener og jo fortere man tjener dem, desto høyere havner man på elitens stjernehimmel. Dette påvirker jo igjen samfunnsansvaret. Så lenge vi kun måler alle verdier innenfor dagens økonomiske paradigme, vil det lønne seg å forurense og bruke opp ikke fornybare naturressurser. Fordi alt dette er gratis og ikke inngår i regnskapet på noen måte, så skaper det ikke insitament i forhold til å ta hensyn til det. Det blir det noen kaller for «allmenningens tragedie». Ingen har ansvar og om ikke vi gjør det, så vil andre gjøre det. Her er det først til mølla.

Men vi gjør jo tunge og langsiktige investeringer også. I disse tilfeller trer en annen mekanisme inn i ettertid, og det er beskyttelsen av denne investeringen. Når en investering først er gjort, så handler jobben om å melke av dette, mest mulig, helst til evig tid. Det innebærer også å beskytte sin industri mot en utvikling hvor markedet kan bli truet. Dette skaper i sin tur en konserverende effekt. Oljeindustrien er selvsagt ikke interessert i at etterspørselen i oljemarkedet skal synke. Her kan de bruke den store pengemakten sin til, lobbing av politikere, til oppkjøp av bransjer og patenter som erstatter oljeforbruk. Det finnes nok av konspirasjonsteorier på at nettopp dette er tilfelle.

La oss melke staten

Staten har to sider, en som kapitalister ikke liker, og en som de elsker. Staten har jo rollen som skattlegger og regulerer av markedet. Dette liker ikke kapitalister. Men ut på andre siden kommer staten som aktiv forbruker og kjøper av varer og tjenester. Der står selvsagt bedriftene klar, så fremt de får slippe til. Staten må enten produsere sine egne tjenester, eller den må kjøpe dem fra private. Mantraet er jo at alt det som staten selv driver med, blir byråkratisk, ineffektivt, dyrt og har en tendens til å vokse ut av kontroll. Det private markedet vil alltid være eksponert for konkurranse og dermed også trimmet på effektivitet. Det er i teorien. For selvsagt blir staten en stor aktør. Her kan det masseres med lobbyister, samrøre og forførende markedsføring. Da finner vi alt fra balansering på kanten av loven til regelrett korrupsjon. Private aktører har ikke samme regulering på lønn og arbeidsvilkår som staten. Man kan drive billigere på dårligere ansattvilkår. Men det betyr også at de beste folkene kjøpes av bedriftene til skyhøye lønninger. Det kan ofte bli rått parti, i møte med underbetalte byråkrater i det offentlige, som fort lar seg forlede og bergta med på alle mulige slags eventyr. Så vi får altså hele industrier som baserer seg på å melke pengestrømmen ut av staten. Også her får vi paleo-designede insitament-strukturer. Det vil si at bedriftenes egeninteresse er i strid med samfunnsinteressene. Kroneksemplet er jo legemiddelindustrien. I en stat som leverer helsetjenester er jo dette en gullgruve.
Men dette er nok bare ett av mange uheldige eksempler. Et eksempel, som det kanskje ikke er så mye diskusjon om, er barneverns -industrien. Man tenker ikke over at det finnes en hel industri av private aktører rundt dette. Det er alt fra fosterfamilier, til psykologisk sakkyndige, til barnehjem, til familieterapeuter osv. Alt dette skaper jo et insitament til å hause opp alskens problematikk innenfor barnevern, slik at stadig flere barn kommer inn under denne industriens klør. Det er f.eks. velkjent at støtten pr. fosterbarn ofte har kommet opp i groteske dimensjoner. I Sverige hadde vi jo en skandale for noen år tilbake hvor en jente på 15 døde av lungebetennelse, fordi fosterforeldrene ikke skaffet legehjelp. Det viste seg at hun var i en fosterfamilie, som hadde fem fosterbarn gående «på for», for en inntekt på over hundre tusen pr. måned. Og selvsagt er det slik, når man snakker med tidligere fosterbarn, at hele situasjonen bar preg av at motivet for å ha dem var profitt, at de forble annenrangs familiemedlemmer, ofte med svært begrensede rettigheter. Så viser man et glansbilde for hver gang barnevernet kommer på besøk. Med slike betingelser er det ikke rart at industrien roper opp om hvor dårlig det står til med foreldrene, og hvor skadelig de er for oppvekstmiljøet. Jo flere barn barnevernet tar, desto mer penger tjener de.
Lignende resonnementer kan også gjøres i forhold til overgrepsindustrien, som jo startet i USA, med basis i uvitenskapelige psykologiske teorier, som i ettertid har vist seg ikke å ha noe hold i realiteter.

Alt dette er eksempler på at når staten påtar seg forpliktelser, og har behov for å kjøpe tjenester, så må man tenke seg om, særlig i forhold til insitamentsdesign. Dersom dette baseres på vanlige konkurranseforhold, med profitt som hovedmotiv, så kan man komme kraftig ut å kjøre.

Kapitalisme og psykopati

Det som er spesielt med kapitalismen er at den er et system hvor egeninteressen slippes fri innenfor et rammeverk som fungerer stabiliserende på det totale samspillet, slik at det kan pågå over lange tidsperioder. Rammeverket er statlige myndigheter, som forhindrer at systemet faller inn i en naturtilstand, som ganske raskt vil medføre destabilisering og sammenbrudd. For et sammenbrudd skaper et kaos som ingen er tjent med. Dermed fungerer altså staten selv som en tjener for egeninteressen. Dette er en genial måte å innrette samfunnet på, nettopp fordi egeninteressen er selve urkraften som driver menneskets atferd. Men det vi skal merke oss er at graden av statens nærvær blir et evig stridspunkt blant alle signifikante aktører i dette systemet. Mye av årsaken til dette ligger i det jeg kaller for sosial rasjonalitet. Om vi søker maksimere egeninteressen og kortsiktigheten, så vil offentlige reguleringer fungere som et hinder for dette. «Vår bedrift kunne hatt enda større suksess, hadde det ikke vært for tåpelige statlige reguleringer.» Denne type prosess ligner på leken blant barn, hvor hvert barn må lære seg balansen mellom å hevde seg selv, og det å få leke med de andre. I den frie leken lager barn reglene selv. Dette er naturlig paleo-konstruksjon hvor regelsettet utvikles på en slik måte at det stabiliserer prosessen på en slik måte at samspillet fungerer og varer ved.

Det som likevel er åpenbart i dette spillet er at enhver aktørs kortsiktige egeninteresse begrenset av slike sosiale restriksjoner. Det kan være store gevinster å hente på å bryte ut av dette, dersom man kunne komme unna med det uten å bli sanksjonert av omgivelsene. Derfor vil det alltid finne sted manipulasjon og juks i slike sammenhenger. Så viser det seg at noen er flinkere til å komme unna med dette, enn andre. Gitt loven om kapitalens selvforsterkning, vil de små forskjeller som dette skaper, utvikle seg eksponentielt og bli til ekstreme forskjeller over tid. Forskning viser at graden av psykopatiske trekk er avgjørende for hvem som blir vinnere og tapere i dette spillet. Det er slett ikke alle som jukser, lyver eller manipulerer som er psykopater. Men det viser seg at psykopater har noen egenskaper som gjør dem flinkere til å komme unna med dette og få suksess. Det å bedrive juks, bli tatt for det og straffet, vil normalt dra et individ tilbake i folden og korrigere atferd. Psykopater blir også tatt, men kanskje sjeldnere, men uansett viser de seg å være temmelig resistent i forhold til straff. Det gjør dem disponert for å ta høyere risiko, gjøre det oftere, og komme oftere unna med det.

Upolitiske psykopater vil gjerne se på naturtilstand, altså fravær av enhver overordnet regulering som en idealtilstand. Det er fordi de ser på seg selv som soleklare vinnere i det spillet som da vil utfolde seg.

Jeg sier upolitiske psykopater, for selvsagt handler dette om opportunisme. En psykopat med politisk makt vil selvsagt tenke motsatt, fordi mer politisk makt da er i hans egeninteresse.

Før jeg går videre er det viktig å se på koblingen mellom alfa-mennesket og psykopatiske trekk. Det er ikke alle alfa-mennesker som er psykopater, og mennesker med psykopatiske trekk er ikke alltid alfamennesker. Jeg tenker at mennesker med svake ressurser også kan ha psykopatiske trekk, men at disse i langt høyere grad er regulert av omgivelsene. Dermed hindres dette å slå ut i full blomst. Men det er åpenbart at de sosiale sorteringsmekanismene for rangering, favoriserer psykopatiske trekk. Dermed er det generelt å forvente at man får en opphopning av mennesker med psykopatiske trekk i alle posisjoner som innebærer ledelse, makt, ære og rikdom.

Kapitalismen er i så måte ikke noe unntak. Det som er spesielt med kapitalismen er som sagt at den er skreddersydd for egeninteresse, og at selve spillet har en åpenbar darwinistisk natur. Spillet beveger seg nå opp til et nivå hvor aktørene er bedrifter og at vi har et seleksjonspress på resultat og profitt. Vi kan altså ikke avfeie seg det at psykopatiske personer manipulerer seg «uberettiget» opp mot toppen i bedriftene, fordi selve spillets natur gjør slike personer til de beste spillerne. Dette beskrives best av Robert Hare, i denne videoen. Her anvender han sin egen test for identifisering av psykopater på bedrifter. Her er noen hovedpunkter i hans fremstilling:

1)      Overflatisk kommunikasjon
Dette gjenspeiler seg i bedrifters kommunikasjon med omverdenen, i form av reklame, mediebyråer, markedsføring og lobbyvirksomhet. Alt handler om å fremstille bedriften og dens produkter i et mest mulig gunstig lys. Man strekker strikken så langt det er mulig for å kapre kunder og manipulere omgivelser. Grensene mellom reklame, propaganda og ren villedning, viskes stadig mer ut.

2)      Grandios
Man kan ikke hevde seg i et marked uten at man har nesten ubetinget tro på seg selv. «(Vi er de beste, vi er vinnerne, vi er de smarteste»

3)      Manipulerende
Det er et velkjent psykopatisk trekk å være predator. Man søker å ringe inn, eller manipulere byttet i en posisjon hvor det kan utnyttes. Bedrifter lykkes ofte fordi de er flinke på dette spillet, både i forhold til kunder, politikere, leverandører og ansatte.

4)      Manglende empati
Bedrifter kan ikke ha medynk med sine konkurrenter, heller ikke med sine ansatte (Dette vil jo til enhver tid balansere opp mot arbeidstakeres rettigheter)

5)      Føler aldri skyld eller anger
Suksess berømmes uansett menneskelige kostnader, så lenge de ikke rammer bedriften selv.

6)      Uansvarlighet
Bedrifter tar sjelden samfunnsansvar utover det som er lovpålagt, og heller ikke det, en gang, dersom man kan komme unna med det.

7)      Kortsiktige mål
Bedrifters krav om ROI (Return Of Investment) har sjelden en horisont utover 3 år.

Kapitalismen og Det Naturlige Utvalg

Kapitalismen er ikke en naturtilstand. Kapitalismen kan ikke eksistere uten spilleregler og en stat som sørger for at spillereglene følges. Jeg sier dette som en brodd mot enkel retorikk om den frie markedsøkonomi og en stat som ikke skal blande seg inn i dette. Retorikken trekker da ofte inn Darwins naturlige utvalg som en analogi til hvordan denne frie konkurransen skal fungere. I den grad man forestiller seg at dette er en slags kulturens forlengelse av det naturlige utvalg så bygger nok det på en viss grad av historieløshet. Den moderne kapitalisme er et historisk ganske nytt fenomen. Den har blant annet fortrengt den tidligere så populære merkantile økonomien, som i høy grad var basert på særrettigheter og handelsmonopoler. Dette var en trend som utviklet seg fra 1500 tallet, særlig i forbindelse med kolonialiseringen.

Bedrifter har en viss likhet med biologien på den måten at vi har et mylder av enheter som oppstår, lever og dør. Men her slutter også likhetstrekkene fordi bedrifter ikke får avkom som ligner på dem selv. Dermed er veldig mye av de spillereglene og den dynamikken som skaper innovasjon innenfor det naturlige utvalg falt ut. Og vi må da utvikle en annen teori basert på den dynamikken som gjelder for bedrifter den frie markedsøkonomien. Markedsøkonomien er en kreativ prosess, fordi den har utgangspunkt i et mylder av bedrifter og en konkurranse som skaper et seleksjonspress. Dermed har vi en effektiv drivkraft mot tilpasning til de forhold som til enhver tid gjelder. En påfallende forskjell i forhold til biologien er at bedrifter, i teorien, kan leve evig og at det kun er størrelsen på markedet som avgrenser hvor store de kan vokse seg.

Men i noen tilfeller kan vi se en interessant analogi. For eksempel gjelder det i begge sammenhenger at optimal strategi endrer seg i forhold til størrelse. Små dyr må naturligvis ha en helt annen strategi enn de store tunge. De må ha fokus på å kunne gjemme seg, ha lynraske reaksjoner og kunne pile i forskjellige retninger. På samme måte kan små bedrifter ha stor fordel av hurtig omstillingsevne, kunne ta i bruk det siste nye, og ha en rask reaksjonstid i forhold til markedet. Store bedrifter kan konkurrere i kraft av sin tyngde og utholdenhet. Det kveler de små ved å utkonkurrere dem over lang tid, dumpe priser, eller kjøpe dem opp. En interessant digresjon opp i dette er menneskets behov for å være stor, eller blant de store. Dette er selvsagt også en drivkraft til å ville vokse og bli stor. Men det har også den negative effekten at små bedrifter, som ikke er reflekterte, gjerne søker å ligne de store, og velger de stores strategier, som jo ikke nødvendigvis passer for de små. Dermed pådrar de seg et kostnadsnivå og en ineffektivitet som de ikke tåler, og går dermed under.

En annen, kanskje mer spekulativ, refleksjon om sammenhengen mellom biologi og markedsøkonomi, er antagelsen om at bedrifter eller organisasjoner generelt, gjennomgår utviklingsfaser som ligner på det individuelle menneskets livsfaser. Det vil si en fødsel, en barndom, en ungdom, voksenliv, aldring og død. Jeg mener å ha godt belegg for å trekke en slik parallell. Det er en tanke jeg håper å videreutvikle ved en senere anledning.

 

Om statlig innblanding

Den varianten av kapitalisme som kalles for Laissez-faire kapitalisme har en klar ideologisk ide om en markedsøkonomi som fungerer best med minst mulig statlig innblanding. I den grad dette blir en ideologi, uten analyse og refleksjon så bærer dette fort feil av sted. Vi har tidligere vært inne på at mekanismen må ha spilleregler for å kunne fungere. Uten en stat til å ivareta disse, ville systemet bryte sammen og undergrave sine egne forutsetninger. Men kan samfunnet interferere med markedsøkonomien, utenom det å opprettholde spilleregler og konkurranseevne, uten å virke skadelig på prosessen? En påfallende egenskap med kapitalismen er at den er effektivt tilpasningsdyktig til de forhold som til enhver tid gjelder. Dette er da også en vesentlig politisk erkjennelse. For det innebærer muligheten for at samfunnet kan være med på å legge de premissene som påvirker konkurransesituasjonen som helhet. Gjennom dette finnes det altså et kraftig instrument til å forme utviklingen. Samfunnets påvirkning på dette kan teoretisk virke konkurransevridende, eller det kan påvirke rammevilkårene generelt for alle bedrifter. Det er den konkurransevridende innblanding som er skadelig. For det innebærer støtte til noen bedrifter og undertrykkelse av andre. Det flytter konkurransearenaen fra marked til det politiske spill. Dermed har vi åpnet for lobbyvirksomhet, karteller og korrupsjon. Dette er ødeleggende. Men Hvis samfunnet påvirker rammevilkårene, generelt, gjeldende likt for alle så uteblir denne skadelige virkningen. Unntaket blir selvsagt i det internasjonale markedet. Om markedet er eksponert for internasjonal konkurranse vil nødvendigvis særtiltak som legger ekstra byrder på innenlandske bedrifter virke konkurransevridende.

Drømmen er uansett å kunne sette opp spillereglene slik at det lønner seg mer å ta samfunnsansvar, ta miljøhensyn, at det koster å forurense og utarme naturressurser, at det lønner seg å utvikle produkter som har lang brukstid, slik at bruksverdien i forhold til totalinnsats blir optimal. Her har jeg tenkt på et konsept som kan kalles for insitamentsdesign, eller insitaments-enginering. For det vi lærer av kapitalismen er at mennesket fungerer best på insitament. Det vil si at gulroten er bedre enn pisken, egeninteresse er bedre enn kontroll. Klarer vi å designe spillereglene slik at insitamentet peker mot de verdiene som er viktig for samfunnet, i stedet for en forenklet forestilling om økonomisk profitt. Det er verdier som bærekraft, optimal ressursutnyttelse og livskvalitet for alle. Om vi hadde klart dette, så hadde vi forent verdens mest effektive økonomiske system med samfunnets nødvendige langsiktige rammebetingelser, det er de rammebetingelser som selve naturen setter på vår eksistens.