Karakteristikker av organisasjonen av det hemmelige rettsvesen i Prosessen

Da jeg leste Kafkas «Prosessen» endte det opp med at jeg begynte å reflektere over hva som egentlig karakteriser den organisasjonen Josef K. møter. Prosessen er jo på ingen måte en analyse av en organisasjon. Det er en bisarr historie, underholdende nok i seg selv. Men om man forsøker å sette ord på hva det egentlig handler om, så blir min tolkning at dette handler om en brutal organisasjon med et ekstremt kalt klima. Hva kan vi lære av dette? For dette er vel den ultimate negative organisasjon, verdt å frykte og hate, og opponere i mot. Jeg tenker at dette er en organisasjon, som kanskje har begynt med et konstruktivt formål, men som etter hvert har utviklet seg til et vesen, som er til, av seg selv, for seg selv, på egne betingelser. Den produserer ingenting annet enn destruksjon for omverdenen, ja den konsumerer omverdenen, så lenge det er noe igjen å fordøye. Her er min liste over karakteristikker jeg forbinder med en slik organisasjon:

Uforanderlig
Organisasjonen er ekstremt rigid. Den baserer seg på skrevne og uskrevne lover. Josef K. bruker veldig mye av sin tid på å forsøke å forstå hvordan det hele fungerer. Etter hvert forstår han at prosessen i seg selv ikke kan påvirkes. Hans eneste håp er å lure seg unna dem. Uforanderligheten er et kjennetegn ved alle rigide organisasjoner. Det handler om jantelov og det sosiale spill hvor det er vesentlig alltid å holde ryggen fri og sin sti ren, i alle fall tilsynelatende. Den høye sosiale risiko som eksisterer i alle ledd gjør at alle de Josef K. møter på sin vei, er svært opptatt av at alt skal går riktig for seg, at det er i henhold til forskriftene. Gjør man feil pådrar man seg brutal avstraffelse. Her er det ikke rom for eksperiment eller overhodet noe tiltak i den hensikt å forandre på noe. Det beskrives slik at de som er tiltalt ofte, til å begynne med, er entusiastiske i sine forsøk på å forsøke å endre på noe. Men de ender alle opp som desillusjonerte passive passasjerer i den prosessen so til slutt fører dem i ulykken.
I virkelighetens verden tenker jeg at det sosiale spill driver organisasjoner i denne retningen, mot rigiditet og med økende resignasjon i forhold til det å endre på noe. Det gjør organisasjonen lite tilpasningsdyktig. Ofte er strategien å holde seg stor og mektig, slik at alle trusler bare kan valses ned i kraft av organisasjonens tyngde. Så lenge denne posisjonen kan opprettholdes kan organisasjonen fortsette med denne strategien. Men taper man denne posisjonen vil organisasjonen raskt bryte sammen dersom den ikke endrer strategi.

Fragmentert

Organisasjonen sterkt fragmentert. Dette gjelder både i forhold til informasjon og sosial avstand. I forhold til informasjon så preges det hele av mye hemmelighold. Den enkelte etaten i organisasjonen aner ingenting om hva de andre driver på med, eller hva formålet med egne rutiner egentlig er. Dette beskrives veldig godt på den måten at man bare ser sakene komme inn, uten å vite hvor de kommer fra, eller bakgrunnen for dem. Så går sakene videre uten at man aner noe mer om det videre forløp. Dette er en ekstrembekrivelse av mennesket som produksjonsmiddel. Individet har ikke selv, eller det er ikke tillatt å ha noe eget formål med sin aktivitet. Dette er det motsatte av insitament-drevet organisering. Dette er regelstyring. Man følger oppskrifter. Det er jobben. Man kjenner ingenting om helheten eller formålet med det hele. Individet er fremmedgjort i forhold til alt dette. Dette går selvsagt kraftig ut over produktiviteten. For mennesket er ikke laget for å fungere som et produksjonsmiddel. Mennesket er et resultatorientert rasjonelt vesen.

Organisasjonen er også sterkt vertikalt fragmentert via sosial distanse. I prosessen snakkes det om høye og lave dommere, høye og lave embedsmenn og advokater. I noen glimt får vi innblikk i den nedadgående arrogansen, og den oppadgående frykten. Man opererer med gjensidige forestillinger og hypoteser om lagene over. Det danner seg myter og forestillinger om hvordan det kanskje kan være mulig å påvirke og vinne frem i dette spillet.

Umenneskelig

I denne type organisasjon er enkeltindividet intet verdt. Organisasjonen disponerer ubegrenset med maktmidler, alt fra pisking til drap, til eksklusjon. Og ritualene følger ofte en rigid oppskrift. De som utfører dette har intet annet personlig forhold til det enn at de skal og må fullføre sitt oppdrag. Og oppdraget skal utføres på en mest mulig uklanderlig måte, slik at de selv har ryggen fri. De Josef K. møter uttrykker sjelden følelser. Om de utrykker noe, så er det aggresjon. Men alt det Josef K. lærer på sin vei gjennom dette systemet er at dette er et apparat, hvor enkeltmennesket ikke er annet enn en komponent i et stort maskineri, og hvor ingen ser ut til å ha noen reell innflytelse på noe som helst. Organisasjonen er også umenneskelig på den måten at den er altomfattende. Den har øyne over alt, og det virker som om alle har en rolle i dette, utenom de som er tiltalt, som egentlige aner hvem som er til å stole på.
Organisasjoner som taper den egentlige moral og menneskeverdet blir nødvendigvis umenneskelig. Det er som om en usynlig makt overtar det hele og etterlater enkeltmenneskene som hjelpeløse passasjerer på et havarerende fly. Alle er forskrekket over den vei dette bærer, men ingen kan gjøre noe med det.

Uforståelig
Det enkelte individ som er i kontakt med denne organisasjonen har ingen oversikt over hva meningen med det hele er. Man baserer seg på myter, hypoteser og fantasier om hvordan ting henger sammen og mulige måter å påvirke dette på. Men alt i alt er det hele uforutsigbart og selvmotsigende. Man har ingen ide om hva dette er for noe, eller om det har noen mening i det hele tatt. Mangelen på en helhetlig forståelse av dette gjør det umulig å forholde seg til det på noen trygg måte. Derfor overlates enkeltindividet til å kompensere for dette ved hjelp av hypoteser og fantasier. Enhver organisasjon, i det virkelige liv, som feiler på å ha kommunisere målsettinger på en god måte vil ligne på dette. Det samme gjelder beslutninger. For å kunne kommunisere bakgrunnen for beslutninger på en god måte, kreves det at beslutningen er rasjonell og at rasjonaliteten peker på organisasjonens kommuniserte overordnede mål. Mangler dette, blir resultatet at enkeltindividet ikke forstår. Når enkeltindivider ikke forstår så danner dette grobunn for sprikende handlingsmønster, hypoteser og konspirasjonsteorier, mistenksomhet, misnøye og irrasjonalitet. Summen av dette er ikke bare umenneskelighet, men også manglende produktivitet.

Kaotisk eller vilkårlig
Et viktig tema i boken handler om det såkalte innlegget. Først er det advokaten som jobber med dette, deretter er det Josef K. selv. Mye av problemstillingene rundt dette handler om å finne det passende tidspunktet å levere dette på, og til hvem. Alt dette oppfattes å kunne få avgjørende betydning for utfallet. Alt dette sier i sum at den organisasjon vi har å gjøre med her, på ingen måte er rasjonell. Om det var slik at man kunne vinne frem med saklig rasjonell argumentasjon så kunne man også forvente en viss påvirkbarhet. Men blant hypotesene om hvordan påvirkning kunne vært mulig så figurerer ikke rasjonell argumentasjon. Det viktige er hvem man kjenner, og det å ha magefølelse nok til å gjøre de nøyaktig rette trekkene. Et eneste feiltrekk og hele saken kan falle sammen. Det er dette som preger en kaotisk organisasjon. Og her betyr ikke kaotisk det samme som rot, eler uorden. Det kan være streng orden i maskineriet, på samme måte som på kasinoene i Las Vegas. Men utfallet for den enkelte prosess er totalt uforutsigbar. Den avhenger av omstendigheter og små tilfeldigheter. Et av Josef K. store problem er at han ikke vet hva han er beskylt for. Dett gjør ham totalt handlingslammet i forhold til å formulere sitt forsvarsanlegg. Men samtidig frykter eller håper han på at innholdet kan få avgjørende betydning. Mest av alt assosierer jeg dette med store offentlige organisasjoner, som egentlig skulle vært ril for å forvalte sakene på den best mulige måte med hensyn til alle involverte. Straks man får en følelse av at mer utenforliggende forhold får mye større betydning. Hvem er involvert saken? På hvilket tidspunkt? Hvem kjenner man? Fra hvilke andre kilder kommer det informasjon? Hvilke sympatier/ antipatier har de? Har noen særinteresse i dette? Går det prestisje i saken? Hvem påvirker hvem?
Et vesentlig krav til offentlig forvaltning er at den skal være rasjonell, at den skal inkorporere alle rasjonelle argumenter i den totalen som beslutningen skal baseres på. Mangler denne rasjonaliteten åpner det umiddelbart for det sosiale spill, tilfeldigheter, bekjentskaper og korrupsjon.

Ineffektiv

Den organisasjonen som beskrives her virker, samfunnsmessig sett, totalt ineffektiv. Det vil si at den ikke står for noen selvstendig verdiskapning til gavn for samfunnet og individene som utgjør dette samfunnet. Den lever av seg selv og for seg selv og representerer ikke noe annet enn kostnader og store menneskelige omkostninger for resten av samfunnet.  Noe av denne historien handler om hvordan prosessen går ut over, og etter hvert ødelegger, Josef K’s karriere.  Prosessen tar all hans oppmerksomhet og energi. Som om ikke det er nok, så får vi et glimt inn i verden til et menneske som har vært i prosessen over mange år.  Hans karriere er ødelagt og hanvirker totalt underkuet og resignert som menneske også. Vi har altså å gjøre med en organisasjon som sprer sin lammende avmakt til enhver som kommer i befatning med den.
Historien er ikke uten rot i virkeligheten. Alt for ofte ser man de store statlige organisasjoner utvikle seg i denne retningen. Etter hvert som man sklir over i det sosiale spill, drives organisasjonen mot strenge hierarkier og rigide spilleregler. Ingen får gjort noe konstruktivt. Fordi all konstruktiv aktivitet krever at man først får gjennomslag. Jo større og mer rigid organisasjonen er, desto vanskeligere er det å få gjennomslag. Desto mer tid og energi må man bruke på dette. Man blir mer ineffektiv. Så for å få gjort noe mer, ansetter man enda flere folk, særlig i mellomlederposisjoner. Og disse skal jo ha sin betydning og sin berettigelse. De skal også ha noe å si. Det gjør man enklest ved å ødelegge for andre, og være bremser. Det er jo lettere å stoppe et prosjekt enn å starte opp og gjennomføre noe selv. Samtidig viser man «handlekraft» og «beslutsomhet». Resultatet er at det blir enda vanskeligere å få gjort noe, og organisasjonen må ansette enda flere «ryddegutter». Jeg har den teorien at når en organisasjon når en viss kritisk masse, så får den en iboende voksende natur. Jo mer den vokser, jo vanskeligere blir gjennomførbarheten. Jo vanskeligere gjennomførbarheten er, desto mer må organisasjonen vokse for å overkomme problemet. Men den samme løsningen forsterker bare problemet, og vi er inne i en selvforsterkende prosess.  Private bedrifter i et kapitalistisk system vil sjelden overleve slike prosesser, med mindre de vokser seg til gigantmonopoler som bare kan overleve ved å spise og knuse sine konkurrenter. Men et kapitalistisk system skal jo sørge for at slikt ikke får utvikle seg. Så summen av dette er at slike organisasjoner sjelden overlever i det private. Statlige organisasjoner er ikke utsatt for den samme mekanismen, så her er faren langt større for en slik utvikling. Ofte observerer jeg slike trekk. Det store spørsmålet er hvilke mekanismer man kunne etablere for å motvirke det.