Kilderevisjon

Hvor sannsynlig er det at noe er tilfelle? Ofte tenderer vi mennesker til å ha et binært forhold til dette. Enten tror vi på noe eller så gjør vi det ikke. Jeg baserer ideen om kilderevisjon på tidligere arbeider på erkjennelsesteori og informasjonspålitelighet. Her har jeg utviklet ideer om en virkelighetsoppfatning som baserer seg på sannsynligheter og ikke på forestillinger om binær tro eller ikke-tro. 

Er det vi tror på, basert på kritisk tenkning eller på magefølelse? Selvsagt er det en blanding og slik vil det nok alltid være så lenge vi snakker om individnivå. Men jeg tenker at når vi snakker om samfunnsnivå så må kravet til vitenskapelighet og kritisk tenkning være langt større. Dette er fordi at de beslutninger som tas kan få store konsekvenser, både for enkeltindivider og for store grupper. Dersom samfunnet skal kunne opptre rasjonelt er det helt vesentlig at den virkelighetsoppfatning som ligger til grunn er vitenskapelig forankret, så langt det lar seg gjøre. Da må vi ha gode systemer som kvalitets-sikrer at dette er tilfelle. Pr. i dag er jeg i tvil om at dette virkelig er tilfellet gjennomgående i all offentlig forvaltning. Jeg har inntrykk av at:

1)      Høy grad av individdominans. Det vil si at enkeltpersoners bedømmelser får uforholdsmessig stor ukritisk innflytelse.

2)      Det er i stor grad mulig å bestille forskningsresultater i stedet for objektive forskningsrapporter, og koblingen mellom de som bevilger penger og forskermiljøene er for nær.

3)      Media er profittdrevet og retorisk orientert i forhold til optimalisering av profitt. Media og samfunnsdebatten preges derfor ofte av tunnelsyn og bølger av massehysteri. Dette påvirker politikk og samfunnsforvaltning.

4)      Fagdommere ofte er juridisk fartsblinde, og går på autopilot i forhold til å dømme mennesker skyldige ene og alene fordi de stoler på statsadvokatens vurderinger.

5)      Fisking etter stemmer gjør at politiske partier heller baserer seg på populære forestillinger enn på vitenskapelig kritisk analyse.

Mitt forslag til en samfunnsmessig oppdemming mot å basere samfunns-beslutninger på feilaktige virkelighetsoppfatninger er kilderevisjon.

Hva er kilderevisjon?

Kilderevisjon er et globalt system for kritisk kvantifisering av kunnskapspålitelighet. Hvor sannsynlig er det at noe er tilfelle? Ideen er å kunne gi et kvalifisert estimat på dette i prosent, med utgangspunkt i tilgjengelig informasjon. Mange vil selvsagt ryste på hodet og tenke at dette er totalt umulig å få til på noen meningsfylt måte. Det kan kanskje være riktig for vitenskapen om kunnskapsrevisjon er enda ikke utviklet. Og sant nok er det slik at vi aldri kan få frem noen objektiv riktig prosent. Men jeg tenker at manges anslag er gjennomsnittlig bedre enn en enkeltpersons tilfeldige skjønn, og jeg tenker at jo mer man bryter ned problematikken i sine enkelte elementer og evaluerer hvert element for seg, jo større er muligheten for at resultatet, på aggregert nivå, blir en bedre kvalifisert gjetning enn enkeltmenneskets skjønn.

Kilderevisjon er et system bestående av:

1)      En global database (på Internett) som inneholder kunnskap i form av teorier, forskningsrapporter, historie og faktakunnskap osv.

2)      Evalueringer av hver enkelt av disse, og dette henger sammen slik at om en teori baserer seg på andre teorier eller forskningsrapporter osv, så har hver av disse sine evalueringer og disse inngår igjen i evalueringen av gjeldende element. Slik henger alt sammen.

3)      En vitenskapelig basert metode for kilderevisjon. Denne inneholder evaluering av teoriens aksiomer/postulater, faktagrunnlag, logiske slutninger, tolkninger og evt. Mulige alternative tolkninger, indre konsistens, kontraherende teorier, faktagrunnlag eller forskningsrapporter osv.

4)      Et stort globalt nettverk av godkjente frivillige og profesjonelle kunnskapsrevisorer, som fortløpende evaluerer og oppdaterer forskningsrapporter og andre teorier (gjerne også konspirasjonsteorier).  Dette er fagfolk som på et vitenskapelig grunnlag gir sin evaluering på den enkelte rapport. Systemet må være slik at det enkelte element kan bli evaluert av mange, uavhengige. Systemet må ha som forutsetning at den enkelte kilderevisor er minst mulig forutinntatt. Blant annet skal han ikke vite noe om andres evalueringer før han selv evaluerer. Det må settes opp etiske regler for dette.

Kilderevisorens nedslagsfelt

I motsetning til forskere, vitenskaps-personer jurister og andre som befatter seg med kunnskap og fakta i flere sammenheng så skal kilderevisoren være ekspert på selve prosessen med å fremskaffe kunnskap og med hvilken rimelighet man kan basere seg på dette. Det er da heller ikke utenkelig at korrupsjonsbegrepet kan innføres på kritiske områder der kunnskapsutviklingen forurenses av eksempelvis prestisje, det sosiale spill, tunnelsyn, manglende prioritering, retorikk osv. Det vil si kunnskapen korrumperes av utenforliggende årsaker som ikke skal ha med selve kunnskapsutviklingen å gjøre. Der det er kritisk og dette gir risiko for signifikante konsekvenser for individer eller grupper av individer, er ikke dette akseptabelt og må betegnes som korrupsjon og dermed få konsekvenser for de som bedriver dette.

Vi har allerede nevnt kunnskapsrevisorens generelle rolle i forhold til evaluering av kunnskap på internett. Jeg tenker meg en type system som Wikipedia, eller lignende hvor artikler som bygger på hverandre også har med seg hver sin evaluering. Den gjeldende artikkelens troverdighet blir da estimert i forhold til en rekke kriterier, hvor også underliggende artikler inngår som en del av dette beregningsgrunnlaget. Og her snakker vi ikke bare vitenskap, men også historie, religion osv. Man kan også tenke seg spesial-evalueringer, f.eks. i hvilken grad enkelt-teorier harmonerer eller motsier hverandre.

For den enkelte bruker skal altså dette kunne fremstå som et mål på troverdighet på det vedkommende studerer.

Innenfor offentlig forvaltning kan man se for seg krav om kilderevisjon på en rekke områder der vi i dag baserer oss på mer eller mindre tilfeldig skjønn. Et vesentlig område her er rettsvesenet. Innenfor strafferett kan man se for seg at, når en sak oversendes statsadvokaten, så sendes den samtidig til kilderevisjon. Det oppnevnes en kilderevisor som har totalansvar for den delen av saken. Den oppnevnte kilderevisoren gjør en vurdering uavhengig av politietterforskning og statsadvokatens vurderinger. Dessuten strukturerer vedkommende saken slik at den brytes ned i enkeltsegmenter som senere blir gjenstand for uavhengige kilderevideringer. Kilderevisoren reviderer kritisk både statsadvokatens arbeider og også senere det som fremkommer i retten, inkludert forsvarets og aktoratets begrunnede påstander. Alt dette blir brutt ned i elementer og hvert element revideres av to uavhengige revisorer som behandler et totalt anonymisert materiale. Dette er vesentlig for å unngå retorisk påvirkning. Hvert element revideres av to uavhengige revisorer. Ved store avvik må nye revideringer gjøres. Til slutt setter sakens kilderevisor det hele sammen og de som skal bedømme saken blir sittende med et antall mulige scenarier eller virkelighetsoppfatninger, med tilhørende sannsynligheter. Disse blir da lagt til grunn i den videre rettsprosessen. Dersom bevisene ikke når opp til en fastsatt sannsynlighetsgrense vil ikke noen kunne bli dømt til straff.

Tilsvarende kunne tankegangen vært på alle områder der det offentlige må baseres på en skjønnsmessig virkelighetsoppfatning på hva som egentlig er tilfelle. Dersom systemet hadde fungert ville dette gitt mindre plass for retorikk og tilfeldige hysteriske strømninger som bølger gjennom samfunnet.

Når dette er sagt, så er det neppe realistisk å kunne etablere et slikt fagfelt over natta. Det ville nok tatt flere tiår og utvikle det og ikke minst skape faglig troverdighet. Og selvsagt vil nok dette være svært uønsket for politikere, media og andre som pr. i dag lever av den retorikken de kan produsere. Men om samfunnet skal bevege seg i en mer rasjonell retning må denne type samfunnsskadelige aktivitet dempes, og kilderevisjon kunne vært et av virkemidlene.