Kilderevisjon

Hvor sannsynlig er det at noe er tilfelle? Ofte tenderer vi mennesker til å ha et binært forhold til dette. Enten tror vi på noe eller så gjør vi det ikke. Jeg baserer ideen om kilderevisjon på tidligere arbeider på erkjennelsesteori og informasjonspålitelighet. Her har jeg utviklet ideer om en virkelighetsoppfatning som baserer seg på sannsynligheter og ikke på forestillinger om dikotomisk tro eller ikke-tro.  Menneskets adelsmerke er evne til tvil.

Er det vi tror på, basert på kritisk tenkning eller på magefølelse? Selvsagt er det en blanding og slik vil det nok alltid være så lenge vi snakker om individnivå. Men jeg tenker at når vi snakker om samfunnsnivå så må kravet til vitenskapelighet og kritisk tenkning være langt større. Dette er fordi at de beslutninger som tas kan få store konsekvenser, både for enkeltindivider og for store grupper. Dersom samfunnet skal kunne opptre rasjonelt er det helt vesentlig at den virkelighetsoppfatning som ligger til grunn er vitenskapelig forankret, så langt det lar seg gjøre. Da må vi ha gode systemer som kvalitets-sikrer at dette er tilfelle. Pr. i dag er jeg i tvil om at dette virkelig er tilfellet gjennomgående i all offentlig forvaltning. Jeg har inntrykk av at:

1)      Høy grad av individdominans. Det vil si at enkeltpersoners bedømmelser får uforholdsmessig stor ukritisk innflytelse.

2)      Det er i stor grad mulig å bestille forskningsresultater i stedet for objektive forskningsrapporter, og koblingen mellom de som bevilger penger og forskermiljøene er for nær.

3)      Media er profittdrevet og retorisk orientert i forhold til optimalisering av profitt. Media og samfunnsdebatten preges derfor ofte av tunnelsyn og bølger av massehysteri. Dette påvirker politikk og samfunnsforvaltning.

4)      Fagdommere ofte er juridisk fartsblinde, og går på autopilot i forhold til å dømme mennesker skyldige ene og alene fordi de stoler på statsadvokatens vurderinger.

5)      Fisking etter stemmer gjør at politiske partier heller baserer seg på populære forestillinger enn på vitenskapelig kritisk analyse.

Mitt forslag til en samfunnsmessig oppdemming mot å basere samfunns-beslutninger på feilaktige virkelighetsoppfatninger er kilderevisjon.

Hva er kilderevisjon?

Kilderevisjon er et globalt system for kritisk kvantifisering av kunnskapspålitelighet. Hvor sannsynlig er det at noe er tilfelle? Ideen er å kunne gi et kvalifisert estimat på dette i prosent, med utgangspunkt i tilgjengelig informasjon. Mange vil selvsagt ryste på hodet og tenke at dette er totalt urealistisk å få til på noen meningsfylt måte. Det kan kanskje være riktig for vitenskapen om kunnskapsrevisjon er enda ikke utviklet. Og sant nok er det slik at vi aldri kan få frem noen objektiv riktig prosent. Men jeg tenker at manges anslag er gjennomsnittlig bedre enn en enkeltpersons tilfeldige skjønn, og jeg tenker at jo mer man bryter ned problematikken i sine enkelte elementer og evaluerer hvert element for seg, jo større er muligheten for at resultatet, på aggregert nivå, blir en bedre kvalifisert gjetning enn enkeltmenneskets skjønn.

Kilderevisjon er et system bestående av:

1)      En global database (på Internett) som inneholder kunnskap i form av teorier, forskningsrapporter, historie og faktakunnskap osv.

2)      Evalueringer av hver enkelt av disse, og dette henger sammen slik at om en teori baserer seg på andre teorier eller forskningsrapporter osv, så har hver av disse sine evalueringer og disse inngår igjen i evalueringen av gjeldende element. Slik henger alt sammen.

3)      En vitenskapelig basert metode for kilderevisjon. Denne inneholder evaluering av teoriens aksiomer/postulater, faktagrunnlag, logiske slutninger, tolkninger og evt. Mulige alternative tolkninger, indre konsistens, kontraherende teorier, faktagrunnlag eller forskningsrapporter osv.

4)      Et stort globalt nettverk av godkjente frivillige og profesjonelle kunnskapsrevisorer, som fortløpende evaluerer og oppdaterer forskningsrapporter og andre teorier (gjerne også konspirasjonsteorier).  Dette er fagfolk som på et vitenskapelig grunnlag gir sin evaluering på den enkelte rapport. Systemet må være slik at det enkelte element kan bli evaluert av mange, uavhengige. Systemet må ha som forutsetning at den enkelte kilderevisor er minst mulig forutinntatt. Blant annet skal han ikke vite noe om andres evalueringer før han selv evaluerer. Det må settes opp etiske regler for dette.

Kilderevisorens nedslagsfelt

I motsetning til forskere, vitenskaps-personer jurister og andre som befatter seg med kunnskap og fakta i flere sammenheng så skal kilderevisoren være ekspert på selve prosessen med å fremskaffe kunnskap og med hvilken rimelighet man kan basere seg på dette. Det er da heller ikke utenkelig at korrupsjonsbegrepet kan innføres på kritiske områder der kunnskapsutviklingen forurenses av eksempelvis prestisje, det sosiale spill, tunnelsyn, manglende prioritering, retorikk osv. Det vil si kunnskapen korrumperes av utenforliggende årsaker som ikke skal ha med selve kunnskapsutviklingen å gjøre. Der det er kritisk og dette gir risiko for signifikante konsekvenser for individer eller grupper av individer, er ikke dette akseptabelt og må betegnes som korrupsjon og dermed få konsekvenser for de som bedriver dette.

Vi har allerede nevnt kunnskapsrevisorens generelle rolle i forhold til evaluering av kunnskap på internett. Jeg tenker meg en type system som Wikipedia, eller lignende hvor artikler som bygger på hverandre også har med seg hver sin evaluering. Den gjeldende artikkelens troverdighet blir da estimert i forhold til en rekke kriterier, hvor også underliggende artikler inngår som en del av dette beregningsgrunnlaget. Og her snakker vi ikke bare vitenskap, men også historie, religion osv. Man kan også tenke seg spesial-evalueringer, f.eks. i hvilken grad enkelt-teorier harmonerer eller motsier hverandre.

For den enkelte bruker skal altså dette kunne fremstå som et mål på troverdighet på det vedkommende studerer.

Innenfor offentlig forvaltning kan man se for seg krav om kilderevisjon på en rekke områder der vi i dag baserer oss på mer eller mindre tilfeldig skjønn. Et vesentlig område her er rettsvesenet. Innenfor strafferett kan man se for seg at, når en sak oversendes statsadvokaten, så sendes den samtidig til kilderevisjon. Det oppnevnes en kilderevisor som har totalansvar for den delen av saken. Den oppnevnte kilderevisoren gjør en vurdering uavhengig av politietterforskning og statsadvokatens vurderinger. Dessuten strukturerer vedkommende saken slik at den brytes ned i enkeltsegmenter som senere blir gjenstand for uavhengige kilderevideringer. Kilderevisoren reviderer kritisk både statsadvokatens arbeider og også senere det som fremkommer i retten, inkludert forsvarets og aktoratets begrunnede påstander. Alt dette blir brutt ned i elementer og hvert element revideres av to uavhengige revisorer som behandler et totalt anonymisert materiale. Dette er vesentlig for å unngå retorisk påvirkning. Hvert element revideres av to uavhengige revisorer. Ved store avvik må nye revideringer gjøres. Til slutt setter sakens kilderevisor det hele sammen og de som skal bedømme saken blir sittende med et antall mulige scenarier eller virkelighetsoppfatninger, med tilhørende sannsynligheter. Disse blir da lagt til grunn i den videre rettsprosessen. Dersom bevisene ikke når opp til en fastsatt sannsynlighetsgrense vil ikke noen kunne bli dømt til straff.

Tilsvarende kunne tankegangen vært på alle områder der det offentlige må baseres på en skjønnsmessig virkelighetsoppfatning på hva som egentlig er tilfelle. Dersom systemet hadde fungert ville dette gitt mindre plass for retorikk og tilfeldige hysteriske strømninger som bølger gjennom samfunnet.

Når dette er sagt, så er det neppe realistisk å kunne etablere et slikt fagfelt over natta. Det ville nok tatt flere tiår og utvikle det og ikke minst skape faglig troverdighet. Og selvsagt vil nok dette være svært uønsket for politikere, media og andre som pr. i dag lever av den retorikken de kan produsere. Men om samfunnet skal bevege seg i en mer rasjonell retning må denne type samfunnsskadelige aktivitet dempes, og kilderevisjon kunne vært et av virkemidlene.

Forslag til fag i utdannelse av kilderevisorer

1)      Etikk
Hvorfor etikk? Det er flere grunner, men en vesentlig grunn er at den er en forutsetning for den åpenhet, nysgjerrighet, ydmykhet og etterrettelighet som er nødvendig for vitenskapelig tenkning. Og da er det ikke hvilken som helst etikk vi snakker om. Det er en humant basert etikk som innvilger ubetinget menneskeverd. Dette treffer alle områdene over, inkludert viljen til å la evidens styre konklusjonene. Idealet er at resultatet i minst mulig grad skal være påvirket av preferanser eller insitament (verdier). Kilderevisoren har et ideal om å opptre like tørr og pedantisk som en hvilken som helst annen revisor. Vi gjengir det vi finner, mest mulig u-påvirket av hva vi måtte ønske.

2)      Erkjennelsesteori og kritisk tenkning
Kilderevisoren skal ha god kjennskap til begrensingene i den menneskelige erkjennelsesprosess, inkludert egen dømmekraft. Hun skal ha teoretisk og praktisk kunnskap om alle fallgruvene: bekreftelsesfellen, tenkesurfing, massesuggesjon, gruppedynamiske mekanismer osv.

3)      Logikk og logiske slutningskjeder
Kilderevisoren skal ha god kompetanse på logikk, sikre- og usikre slutningstyper, logisk matematikk, som Booles-algebra, analytisk undersøkelse av tekst, kunne sortere normativt fra deskriptivt, kunne beskrive de logiske strukturer teksten bygger på, skille ut forutsetninger, både spesifiserte og de som er ubevisste. Kilderevisoren skal ha god kjennskap til, og navngi de mange tankefeilene som kan eksistere i resonnementer og kunne estimere graden av innvirkning dette har på konklusjonene i teksten osv.

4)      Vitenskapsfilosofi og forskningsmetoder
Kilderevisoren skal ha god kjennskap til forskningsmetoder, styrker og svakheter, den vitenskapelige metode, og generelt god kjennskap til de rammeverk som figurerer i profesjonelle forskningsmiljøer.

5)      Statistikk analyse
Denne kunne inngått i punkt 4. Men svært mye forskning, særlig på det humanistiske området er avhengig av statistisk analyse. Det er nødvendig å kunne dette dersom man skal kunne tenke kritisk om forskningsresultater. Jeg startet denne fremstillingen med en visjon om en global modell som kvantifiserer påliteligheten av forskningsresultater.

6)      Saksmodellering med teori for estimering av sannsynlighet for hvert av sakens alternativer.
Dette er kilderevisorens hovedfag. Det handler om å analysere den enkleste sak, utkrystallisere de enkelte alternativer, og bygge modeller basert på de elementer som finnes i saken, kombinert med det man har av forskning på området, for så å komme frem til kalkulerte sannsynlighetsestimater. Hver sak er unik, så hver sak fordrer sin egen modell. Kilderevisoren må ha en verktøykasse med solide mentale byggeklosser og metodikk for utvikling av slike modeller. Og modellene må være dynamiske på den måten at del-estimater er noe man kan ha felles drøfting av.  Utvikling av modellen kan kanskje gjøres av to uavhengige kilderevisorer. Så vil eventuelle store avvik danne grunnlag for valg av den mest optimale modellen. Målet med det er kvalitetssikring og at man kommer frem til en modell som partene til slutt kan enes om.
Sannsynligvis vil slike modeller avsløre at pålitelighetsnivået i kompliserte saker er langt lavere enn de intuitive estimater man operere med i dag. Termer som (over 90%) eller «uten rimelig tvil», tror jeg vi bare kan glemme.