Likestilling

Likestilling er et hett begrep i vår tid. Vårt samfunn er nærsynt opptatt av likestilling mellom kjønnene. Men, etter min mening kan begrepet også prinsipielt anvendes i forhold til all forskjellsbehandling mellom grupper. Dette er nært knyttet til ideer om personlig frihet og rettferdighet. Om jeg skal forsøke meg på en definisjon må det bli noe slik som at likestilling er fravær av all forskjellsbehandling begrunnet i stereotype gruppeforestillinger. Helt grunnleggende handler kanskje dette mest om individets grunnleggende behov for å bli betraktet nettopp som individ og ikke som en sortering av et eller annet slag. For det er kun gjennom å bli betraktet som et individ med at individet defineres med etisk verdi. Derfor er dette helt grunnleggende for individets mulighet til likeverdig fellesskap med andre.

Et ideal om likestilling vil alltid være under press av det sosiale spill. Dette slår ut, både i form av religion, tradisjoner, kultur og utøves via retorikk og en rekke hersketeknikker. Derfor vil det alltid være en kontinuerlig prosess i samfunnet å motvirke alle slike negative tendenser. Jeg tenker at samfunnet må ha på plass en grunnleggende etisk modell som sikrer likestilling, og som må gjennomsyre alle prosesser og sette bevissthet om dette på dagsorden.  I neste omgang må dette slå ut politisk i form av lover. Dette er de viktigste forutsetninger for at slike ideer skal kunne få gjennomslag i kulturen.

 

Etisk likestilling

For å få på plass likestilling må vi starte med etikken. Empatisk etikk er kjemisk renset for all gruppetenkning og har en prinsipiell tilnærming til verdsetting av individet. Individbegrepet står sentralt i empatisk etikk. Det er universelt og kan derfor ikke knyttes ikke spesielt til noen grupper, ikke en gang mennesket som art. Når man så tar empatisk etikk som grunnlag og utvikler et begrep om personlig frihet basert på et universalistisk individbegrep, så gir den universale likestillingen seg selv.

Politisk likestilling

Et samfunn som ønsker full likestilling må ha den samme prinsipielle tilnærming i sin lovgivning. Det er det jeg kaller for politisk likestilling. Politisk likestilling går ut på at enhver referanse til grupper abstraheres bort fra lovverket. I den grad lovverket skal sondere og sortere mellom individer skal dette skje på basis av individuelle egenskaper. Hva vil dette si i praksis? Jo det vil si at om en sjimpanse, mot for modning, skulle fylle alle de personlige kvalifikasjoner som trengs for å komme inn på universitetet, så er ikke dette noe problem. Ingen vil, med loven i hånd kunne nekte dette individet denne muligheten på bakgrunn av at vedkommende ikke sorterer under «den rette gruppen». På samme måte, om en mann mot formodning skulle bli gravid, så er morsbegrepet ikke knyttet opp mot kjønn, men mot evnen til å føde barn. Dette skal ikke skape noe systemmessig problem. Vi skal være klar over at juridiske problemer ofte har sin opprinnelse i systemet, og ikke i praktiske realiteter. Mannen er automatisk mor og har selvsagt samme rettigheter som alle andre mødre.

Nå er jo det jeg sier her veldig teoretiske tankeeksperimenter. Men poenget er at slike tankeeksperimenter er et godt verktøy som lakmustest på et robust utformet regelverk i forhold til likestilling.

Kulturell Likestilling

Etisk likestilling og politisk likestilling er forholdsvis enkle grep i forhold til kulturell likestilling. Å forandre lover er nok en krevende prosess, men den kan neppe sammenlignes med den utfordringen det er å bevege en kultur fra diskriminerende tradisjoner til full likestilling. For en ting er samfunnets lover en helt annen ting er menneskets kulturelle tvangstrøyer, her under spesielt fastgrodde kjønnsrollemønstre. Selvsagt er det her det egentlige slaget står. Her vil jeg nevne to posisjoner som undergraver likestillingen i samfunnet.

1)      Naturrett
Min mor har ofte referert diskusjonene hun hadde med min far og hans kamerater om kvinners rett til likelønn. Tariffer på 50 tallet var ofte organisert på kjønn. En lønnsskala for kvinner en annen for menn. Min mor mente det var urettferdig og ble latterliggjort av min far. Hans hovedargument er at mannen jo har forsørgelsesbyrden og at mannen er sterkere enn kvinnen og kan derfor gjøre bedre nytte for seg i jobben. Det jeg henger meg opp i her er det jeg oppfatter for å være en mental tvangstrøye. Min far hadde rett og slett ikke fantasi til å forestille seg en kvinne med forsørgelsesbyrde. Han klarte heller ikke å se for seg både at det kunne finnes råsterke kvinner og at fysisk styrke på langt nær har noen avgjørende betydning i alle yrker. Denne mangelen på evne til å se for seg det uvanlige, det som ikke følger snevre kulturelle normer, som gjelder akkurat der og da, er en kulturell tvangstrøye. Og man kan selvsagt utvide en slik tenkemåte til å gjelde generelt: Siden menn vanligvis har bekledt alle viktige posisjoner i samfunnet så er det et bevis på at menn har en naturlig overlegenhet i forhold til dette. Samme type argumentasjon om forholdet hvite-svarte. For det første rammes denne tankegangen av er-bør-kortslutningen. For det andre er den ureflektert i forhold til søken etter innsikt om hvorfor forholdene har blitt som de har blitt. Mitt svar på det er at både individuell og kulturell utvikling har en kaotisk natur. Det vil si at det ofte er tilfeldigheter som avgjør utviklingen. Det ligger altså ingen naturlig fortjeneste i dette, hverken for den ene eller andre gruppen.
For det tredje har man det retoriske argumentet at dette er naturlig. Her mangler selvsagt refleksjonen om naturlighet fullstendig.
For det fjerde bryter slike ideer fullstendig med en generell refleksjon om likestilling, dermed er den også en uetisk og uttrykker dårlig menneskesyn. For det femte så viser jo all erfaring at slike forskjeller i høy grad er kulturskapte. Det vi si at de er utviklet, vedlikeholdt og sementert av kulturer, tradisjoner og normer.

2)      Vinn eller forsvinn (dominans)
Når mennesker orienterer seg i grupper og disse kommer i konflikt vil vi ofte se at det innad i hver av gruppene danner seg fraksjoner i forhold til om man skal ha en likeverds strategi(ekte likestilling) eller den mer uforsonlige posisjonen som stiler mot å nedkjempe motparten. Den første strategien som går på å arbeide for full likestilling fordi det vil slippe alle fri, også min gruppe, er en filosofisk og politisk moden posisjon. For det utrykker den tanke at alle individer i samfunnet har de samme rettigheter, friheter og menneskeverd. Det er et uttrykk for det gode menneskesyn og det varme sosiale klima.
Den motsatte posisjonen som orienteres rundt en særinteresse for «min gruppe», og gjerne også hatforestillinger til andre grupper, er tilsvarende umoden og hører ikke hjemme i det modne siviliserte samfunnet. Begrunnelsen er at det fører til ulykke, hat, frykt. Det er uttrykk for dårlig menneskesyn og tilsvarende kaldt sosialt klima.

Hva med reelle naturlige forskjeller mellom gruppene?

I vår tid er det egentlig ikke plass til dette spørsmålet. Bare det å stille spørsmålet er å opptre politisk ukorrekt. Spørsmålet er logisk sett mest sensitivt i forhold til kjønn og etnisitet. Måten vår tid løser problemet på er å la være å gå inn på slike spørsmål. Her er det flere retoriske forsvarsmekanismer ute og går:

1)      Ubrukelig kunnskap
Dette handler om å argumentere for at kunnskap om forskjeller mellom kjønn eller etniske grupper ikke har noen bruksverdi og at samfunnet derfor ikke skal investere i dette. Men hvem kan egentlig bedømme generell nytteverdi av kunnskap? Ikke vet vi hva som kommer frem, og ingen har den fulle oversikten over kunnskapsbehov på forskjellige områder, nå og i fremtiden. Pr. i dag er slik kunnskap uunnværlig i forhold til medisinsk behandling. Et annet område jeg vil nevne er pedagogikk. Sannsynligvis er det en gjennomsnittsforskjell i måten gutter og jenter lærer på. Dette aner vi fordi det hele tiden måles kjønnsforskjeller på skoleprestasjoner, og disse kjønnsforskjellene varierer over tid. Da kan en nærliggende konklusjon ha å gjøre med at det felles læremiljøet som finnes til enhver tid har forskjellig gjennomsnittsvirkning på kjønnene.
Det er også vesentlig å innse at denne type kunnskap kan ha sekundær nytte. For eksempel så kan vi pr. i dag observere at etniske afrikanere der ut til å ha bedre rytmesans og de er kanskje bedre dansere. Dette kan være mytisk. Men det kan også være en reell forskjell. Om det er en reell forskjell, så er det neste steg å undersøke om dette har med kultur eller biologi å gjøre. Om det skulle vise seg å ha med biologi å gjøre så har vi en utmerket mulighet til å konkret begynne å lete etter den eventuelle genetiske forskjellen. Kommer vi på sporet av noe slikt, så har vi plutselig identifisert funksjoner og mekanismer for utvikling av rytmesans og for dansing. Og hvem vet hvilken nytte slik kunnskap vil ha i fremtiden.
Generelt dreier dette punktet seg om en uvilje til å studere menneskenaturen med utgangspunkt i en biologisk virkelighetsforståelse. Man er kort og godt redd for de resultater forskningen kan komme opp med. Man er redd for at eventuelt påviste forskjeller vil gi motstanderne gode argumenter for diskriminering.  Denne redselen bunner i at man selv mangler et menneskesyn og en etikk som er immun mot denne type retorikk. Med et empatisk etisk fundament i bunnen og et kompromissløst positivt menneskesyn på basis av empatisk etikk, så kan man enkelt parere motstandernes retorikk på det mer underliggende filosofiske plan. Denne immuniseringen er svært viktig for å unngå å havne i en vitenskapelig blindgate hvor man idealiserer et syn på mennesket som ikke er reelt. En slik idealisering vil til syvende og sist true livskvaliteten for de mange marginaliserte grupper i samfunnet og vil i så måte virke mot sin hensikt.

2)      Blanke ark hypotesen
Som en følge av vegringen mot biologi har man omfavnet teorien om mennesket som det blanke ark. Min oppfatning om denne teorien er at den hverken er holdbar og at den drives delvis som følge av misforstått sosiologi og delvis som politisk retorikk. På et vis er ideen om blanke-ark besnærende. For det betyr at mennesket utelukkende er et produkt av omgivelsene. En slik tanke bærer jo bud om at det finnes ingen grenser for vår evne til å skape det ideelle samfunn. Når så enkeltmennesker feiler opp i dette, hvem har da skylda? Da handler det om foreldre, skole, samfunn og reproduserende sosial arv. Mest ytterliggående handler dette også om individet selv. For det er fort å anklage enkelt mennesket for uvilje til å la seg forme som samfunnets A4-kopier. Blanke-Ark hypotesen kan jo også føre til ideer om at all elendighet skal kunne avskaffes. Dette slår igjen ut i at det offentlige påtar seg en oppdragerrolle i forhold til individer som ikke kommer inn i A4-folden. Resultatet blir ofte nedverdigelse, konformitetspress og manglende respekt for mangfoldet. Oppdragerrollen blir en evig strategi med sikte mot total avskaffelse av fenomener som rus, narkotika, fattigdom og prostitusjon.
Mennesket er svært formbart. Vi utvikler oss til å bli «kopier» av den kulturen vi måtte vokse opp i. Men problemet er at denne formbarheten på ingen måte er total. Selvsagt er det en rekke grunnleggende mønstre i det sosiale samspill og det sosiale spill og i den individuelle utvikling som ligger der og påvirker det hele. Visdommen her er å forstå hva dette er og hvilke grenser det setter. Dette blir helt vesentlig dersom samfunnets oppdrag skal være å ivareta og beskytte livskvaliteten for den enkelte på best mulig måte. For om vi bommer her så risikerer vi å investere store ressurser på tiltak som stort sett bare skaper ulykke og nedverdigelse, men lite gevinst.

3)      Biologisme-retorikken
Opposisjon mot nåtidens blanke-ark-hypotese møtes ofte med en biologisme-retorikk. På sett og vis fungerer den selvbekreftende på den måten at all kritikk mot blanke-ark modellen omtolkes til å handle om at kritikerne er motstander av likestilling eller rasister. Dette er en retorikk som er svært virkningsfull. Fordi de mest kritiske røster kan risikere eksklusjon fra akademiske miljøer og de risikerer karrieren. Resultatet er at det vitenskapelige ideal kompromitteres. Vitenskapens evne og mulighet for fremgang drives nettopp av fri kritisk meningsutveksling.
Den offentlige politiske korrekthet opprettholdes dermed mer som en religion enn som et rasjonelt vitenskapelig fundament for politisk styring.

Om vi går samfunns-vitenskapelig til verks vil vi jo raskt oppdage kjønnsforskjeller på ulike områder i samfunnet. Vi ser forskjeller i yrkesvalg, interesser, skoleprestasjoner, kriminalitet og, ikke minst normalfordeling innad hos det enkelte kjønn. Om jeg var samfunnsplanlegger ville ikke jeg ha vært så opptatt av kjønn for kjønnenes skyld. Om der var flere kvinnelige sykepleiere og flere mannlige ingeniører er ikke dette nødvendigvis noe stort problem i seg selv. Det er ikke et mål i seg selv at vi alle er like, eller at grupper er gjennomsnittslike, men livskvalitet er et mål i seg selv. Tar vi utgangspunkt i livskvalitet vil ideer som frihet, respekt og anerkjennelse gi seg selv. Den største hindringen for kvinner i forhold til livskvalitet og det å få leve ut sitt potensiale handler ikke om å bli lik menn, men om å frigjøre seg fra den, til enhver tid, gjeldende stereotyp som tillegges kvinnerollen og som sementeres i kultur og lovgivning.  For til syvende og sist handler enhver slik sementering, av tradisjon, om å pålegge kvinnen en tvangstrøye hun slett ikke trenger. Det handler om å få like muligheter, og det handler om respekten for enkeltindividet. Fokuset skifter fra kjønn til individ.
Likhetstanken må erstattes med en ide om, og dyrking av mangfoldet. Det er mangfoldet som gjør samfunnets sterkt. Det er kun i et miljø av mangfold at enkeltindividet kan oppnå den høyeste grad av frihet og selvrealisering.  Det er mangfoldet som skaper våre muligheter til livskvalitet. Ja, vi ønsker flere kvinnelige ledere, ja vi ønsker flere kvinnelige ingeniører, ikke fordi de er like menn, men nettopp fordi de er forskjellige. Ingen skal tvinges. Rekruteringen må skje ved å gjøre denne type yrkesvalg attraktive, også for de mer feminine preferanser.
Det er selvsagt ikke bare kvinnekampen som har måtte kjempe seg gjennom stereotypenes tyranni.  All gruppetenkning medfører i større eller mindre grad stereotyping. All stereotypien medfører i større eller mindre grad undertrykkelse på den måten at mennesker blir forsøkt sortert inn i en form som slett ikke passer alle innenfor gruppen. Stereotyping medfører også øket sosial avstand  og derfor vil dette også utløse også hersketeknikker og upersonlig fiendskap.

Om jeg var samfunnsplanlegger ville jeg alltid ha individets autonomi i bunn. Det betyr i klar tekst stor vekt på den personlige frihet. Men jeg ville likevel ha gjort meg mine betraktninger. Blant annet ville jeg vært nysgjerrig på forskning på homogene kjønnsmiljøer kontra blandingsmiljøer. Her ligger det vel i kortene at de homogene kjønnsmiljøene tenderer til å fungere dårligere enn miljøer hvor kjønnene er sånn noenlunde blandet. Om en slik antakelse er riktig så gir dette et rasjonelt fundament som argumenterer for at samfunnet bør ha en innsats for å oppnå at de fleste miljøer er blandingsmiljøer. Selvsagt går det ikke an med tvang her, men ved hjelp av insitament og tilrettelegging kunne man oppnådd noe. For eksempel kunne samfunnsstøtte til forskjellige grupper være på betingelse av at de ikke er eksklusive på kjønn.

Et annet område jeg ville vært svært interessert i er politisk ledelse. For det er forskjell på en maskulint orientert politisk ledelse og en feminint orientert politisk ledelse. Det maskuline har i seg en del trekk som jeg tror er negativt for samfunnet. Det handler om at det maskuline går mer i retning av konfrontasjon, vold, dominans, konkurranse osv. Feminine trekk går mer i retning av samarbeid, dialog, forståelse og omsorg for hverandre. For den som leser mine refleksjoner om sosialt samspill vil det ikke være tvil om hvor jeg står. Jeg regner den rene maskuline ledelse som en katastrofe for samfunn som lever i en fredelig tilstand. Den kommer kanskje til sin rett om samfunnet ufrivillig skulle havne opp i en alvorlig krigstilstand eller unntakstilstand. Men for det gode og fremgangsrike og innovative samfunn er det, for meg, opplagt at det er den feminine tilnærmingen som fungerer best. Og siden jeg har den oppfatningen at de feminine verdiene i gjennomsnitt oftere målbæres og ivaretas av kvinner, er det vesentlig at menn ikke får noen dominans i forhold til det å lede samfunnet.
Og da har de fleste samfunn den store utfordringen som det er å penetrere den mannsdominerte politiske ledelse. Her har vi i Norge brukt kjønnskvotering. Det er et omstridt virkemiddel. Men jeg tenker at det er nødvendig. Om det er nødvendig til evig tid er jeg ikke sikker på. For på sikt kan det skje en kulturendring. Men her kan jeg også ta feil, for også her kan forhold som ligger dypt i vår menneskelige natur spille oss et puss. For selv om menn ikke er naturlig bedre ledere enn kvinner, så kan menns maskuline natur nettopp gjøre dem mer disponert for å søke seg dit. Det er den ene siden av saken. Den andre siden er at vi mennesker kan ha naturlige innebygde tendenser til å anse et menneske som er fysisk større enn gjennomsnittet og har grov stemme som potensielle ledere. Dette er jo naturlige fortrinn som menn har, og som både menn og kvinner naturlig faller for. Så selv om en kvinne objektivt sett, med de kriterier som er satt opp, kvalifiserer bedre så tenderer de som rekrutterer ofte til å la magefølelsen råde. Og hva er magefølelsen annet enn våre naturlige tilbøyeligheter til å ville underkaste oss alfa-hannen? Så selv her, ved likestillingens høyborg, kan det være vesentlig å ta med kunnskapen om steinaldermennesket med i den totale ligningen. For det kan være at denne effekten er så sterk, selv i vårt siviliserte samfunn, at den for all fremtid må kompenseres for å unngå at det langsom sklir tilbake til ren mannsdominans.