Litt om Freuds tankeunivers

Sigmund Freud (1856 - 1939) har med sine til dels kontroversielle psykologiske teorier hatt større innflytelse på vår tids oppfatning av menneskets sjeleliv enn noen annen moderne psykolog eller filosof[i]. Han var utdannet lege, og spesialiserte seg på neurologi. Mest kjent er han for å ha utviklet den psykoanalytiske metode, som er et hjelpemiddel til å søke seg frem til dypereliggende spor av tidligere opplevelser og prosesser. Ved hjelp av denne innsikten fikk han mulighet til å kunne behandle visse typer psykiske lidelser. I dag er psykoanalysen noe mindre aktuell fordi den krever så omfattende bruk av ressurser, men den innsikt Freud fikk gjennom sine dype studier av menneskesinnet gjorde ham i stand til å beskrive det i en modell av personligheten som han stadig utviklet videre. Flere av begrepene fra Freuds teori har etterhvert glidd inn i vårt dagligdagse språk, f.eks. underbevissthet, fortrenginger og frustrasjon. Freuds måte å nærme seg denne materien på viser at han er determinist og darwinist. Disse forutsetninger er både direkte og indirekte bygget inn i hans teorier. For dem som ikke deler disse forutsetningene er noen av hans oppfatninger vanskelig å svelge. Blant annet forklarte han religionen som et resultat av irrasjonelle og forvrengte seksuelle prosesser. For dem som mener at religion er et resultat av overnaturlige åpenbaringer kan selvfølgelig en slik konklusjon føles som et slag under beltestedet. Likevel synes hans modell av den normale personligheten å være så pass treffende for vår oppfatning av oss selv og andre mennesker, de disposisjoner og konflikter som foregår i oss, at de er verdt å studere nærmere. Freud deler psyken inn i tre systemer, id, ego og superego. Disse er også blitt gitt norske navn: detet, jeget, og overjeget. Personlig foretrekker jeg å bruke de latinske navnene. Disse tre systemene er ikke skarpt avgrenset og de kan heller ikke sies å være fysiske enheter. Jeg ser det slik at det er snakk om en gruppering av tankeobjekter i tre klasser, sortert etter en del fremtredende fellestrekk.

 

ID: DEN UBEVISSTE PSYKOLOGISKE MANIFESTASJON AV DE FYSISKE BEHOV

En kameleon har bare tre valgmuligheter når det gjelder ting innenfor synsvidde: Skal den spise det, parre seg med det, eller stikke av?

1

I bunnen av Freuds modell ligger driftene, som Freud klassifiserte inn i livsdrifter og dødsdrifter. Driftene, som er uttrykk for kroppslige behov er de egentlige energigivere til alle psykiske prosesser. Disse er beskrevet tidligere, men la oss kort oppsummere at en drift alltid har en kilde, et mål, en kraft og et objekt. De drifter som virker destruktive klassifiseres under dødsdrifter, mens de som virker konstruktive klassifiseres som livsdrifter. Den psykologiske manifestasjonen av disse driftene kalles i Freuds modellen for id. Hos primitive organismer er ikke dette annet enn et refleksapparat som sørger for en øyeblikkelig motorisk reaksjon på innkomne sanse‑fornemmelser. En ytre stimulans fremkaller en indre spenning som utlader seg gjennom en handling som er egnet til å fjerne årsaken til at spenningen oppstod. Denne handlingen er forprogrammert. Også hos oss mennesker finner vi fortsatt en rekke slike forprogrammerte funksjoner i det autonome nervesystem. F.eks. vil for mye lys til øyet, medføre en spenning som er forprogrammert til å utlade seg gjennom å sende signaler til de muskler som får pupillen til å trekke seg sammen. Dermed fjernes årsaken til spenningen, som var for mye lys.   Refleksaktiviteten har to sider: den sensoriske som er signaler fra sanseorganene, og den motoriske som styrer muskulaturen. Mellom disse to ligger et system som overfører signaler fra det sensoriske- til det motoriske- system. Dette kan skje omtrent direkte eller det kan skje etter en mer omfattende behandling av innkomne impulser. I dette systemet finnes også hukommelse og et perseptuelt system. I det perseptuelle systemet dannes en psykisk etterligning, modell eller representasjon av omverdenen. Denne psykiske representasjon kalles perseptet, og prosessen kalles persepsjon. Perseptet er i stand til å avsette seg som spor i hukommelsen. Jo oftere og jo nyere den samme persepsjonen finner sted, jo sterkere blir sporene, og jo bedre er hukommelsen i stand til å skape en etterligning av perseptet. Denne etterligningen av perseptet kalles hukommelsesbildet.

Allerede filosofer som Francis Bacon, John Locke, George Berkeley og David Hume var hver på sine måter inne på denne tankerekken i deres erkjennelsesfilosofier (selv om de brukte andre begreper). Et av problemene de møtte var hvordan man kunne skille mellom perseptet og det senere hukommelsesbildet. Dette er i seg selv et meget interessant erkjennelses-teoretisk problem. George Berkeley gikk så langt at han benektet eksistensen av omverdenen. Grunnen til at jeg tar dette opp her er at Freud hevdet at dette gjelder fullt ut for id. Id er ikke i stand til å skjelne hukommelsesbildet fra virkeligheten. I det hele tatt er stimulanser, enten de er fremkommet som følge av hukommelse eller persepsjon, den eneste virkelighet id erkjenner. Id kjenner altså ingen virkelighet uten disse stimulanser og den lyst/ulyst ved utladning/spenning de medfører.

Svært ofte lar ikke spenningstilstander, som f.eks. sult, seg fjerne umiddelbart. Dette skaper spenning og frustrasjon. Dersom id har lært seg å assosiere spenningstilstanden sult med mat og det å spise, vil den hele tiden søke å fjerne spenningen ved hjelp av forestillingen om mat. Dette medfører en viss spenningsreduksjon, men da årsaken, som i dette tilfellet, er tom magesekk vedvarer stiger spenningen raskt igjen.

Denne prosessen, at id søker spenningsutladning gjennom å fremkalle et hukommelsesbilde, kalles av Freud for primærprosessen. Eksempler på primærprosessen er ønsketenkning, dagdrøm og drøm. Det er verdt å merke seg at id er nokså ukritisk i sine valg av objekter. Det vil si at hukommelsesbildenes evne til å skape spenningsreduksjon bare avhenger av om de ligner på det perseptet id begjærer (perseptuell identitet). Dette gjør energien nokså fritt-flytende dvs. at den kan kanaliseres ut mange veier, og noen av disse kan til syvende og sist være helt ulik det opprinnelige begjærte objekt.

Når energi investeres i et hukommelsesbilde, eller utlades mot et objekt som kan tilfredsstille driften kalles dette objektvalg, eller objektkateks.

Id er hjernens drivkraft og primus motor. Dersom det var mulig å fjerne dette systemet, ville menneskets hjerne reduseres til en passiv datamaskin, uten vilje, følelse, initiativ, eller handling.

 

 

EGO: DET BEVISSTE FORNUFTIGE "JEG"

Samspillet mellom mennesket, dets behov og omverdenen krever at det dannes et nytt system, som har forankring i virkeligheten. Dette systemet blir til ego, vårt bevisste jeg. Da primærprosessen som sagt ikke har noen særlig evne til å redusere spenninger, utvikles det en sekundærprosess, hvis oppgave er å redusere spenninger ved å skaffe de reelle begjærte objektene (tilpasse seg virkeligheten).  Dette består i å tenke, resonnere, planlegge (kognisjon), og handle når tiden er inne. Sekundærprosessen er altså intet annet enn vår fornuft. I den normale personlighetsutvikling utvikler ego evne til å hindre, eller utsette en del av ids impulser. En katts første impuls når den ser en mus og er sulten, er å styrte til å gripe den, men det er mye mer lønnsomt å snike seg lydløst inn på den å hoppe til i rette øyeblikk. I en slik situasjon trenger ids impulser å hindres, eller utsettes. Etterhvert utvikler altså ego evnen til å kontrollere impulsene, og holde dem i sjakk inntil situasjonen er passende. Måten dette skjer på er at ego setter inn objekter som motvirker ids objekter, dvs. hindrer dem fra å utlade seg.

Det er verdt å merke seg at ego får all sin energi fra id. Ego, oppstår på grunn av ids utilstrekkelighet til å eliminere de fysiske behov. Men de prosesser som denne overskytende id-energien utgjør ligger latent som medfødte arvelige muligheter. De utløses av energi som har sin opprinnelse i id og driftene. Min oppfatning er at vår evne til å organisere vår indre "modell" av verden i rom og tid, det som Kant kalte for sansenes anskuelsesformer, er forprogrammert. Vår fornuft er utpreget rom og tid-orientert. Nærmere bestemt er venstre hjernehalvdel best på det som har med tid å gjøre f.eks. sekvenser, forløp, hendelser osv. Den høyre hjernehalvdelen er flinkere med det rom, form og helhet. Til sammen danner disse egenskapene, vår grunnleggende måte å anskue omverdenen på.

Sekundærprosessen søker å fremstille en indre modell av omverdenen som i størst mulig grad samsvarer med virkeligheten. Jo bedre den lykkes med dette, jo større er dens mulighet til å tilfredsstille behovene. I denne prosessen er også primærprosessen viktig fordi den forteller ego hva den skal søke etter i omverdenen. Når Id katekserer hukommelsesbildet om mat, gir dette ego informasjon om hva det er som tilfredsstiller behovet. Dette er identifikasjon. Ego greier å identifisere reelle objekter fordi de ligner på hukommelsesbildet. Man kan selvsagt diskutere i hvor stor grad slike hukommelsesbilder også kan være forprogrammert, dvs. instinktive. Hos oss mennesker er graden av læring ved hjelp av assosiasjon sannsynligvis svært høy. Jo høyere denne graden er, jo bedre er vår tilpasningsevne.

Etterhvert som ego utvikler seg tar det over mesteparten av id-energien. Id svekkes til fordel for ego.

 

SUPEREGO: VÅR PSYKISKE AUTORITET, SAMVITTIGHETEN

Det vil aldri bli mulig for ego å tilfredsstille alle ønsker og impulser. Enkelte tendenser medfører straffereaksjoner fra omverdenen. Først og fremst kommer disse reaksjonene fra foreldrene, som jo er de mest betydningsfulle personer i et lite barns liv. Etterhvert som barnet lærer å se forbindelse mellom årsak og virkning blir det i stand til å assosiere sine egne handlinger med foreldrenes reaksjonsmønster. Denne prosessen er en del av sekundærprosessen, og etterhvert som sammenhengene oppdages går barnet over i en fase hvor det lett lar seg styre av foreldrenes belønning og straff. Dette er et pre-moralsk stadium, som må passeres før barnet kan begynne å fungere sosialt uten foreldrenes nærvær.

Det er i denne overgangsfasen superego dannes. Superego blir til som en følge av at barnet identifiserer seg med foreldrene, deres påbud, normer og holdninger. Disse interneres som egne objekter i barnets psyke, og blir til objekter som på forskjellig måte har evne til å belønne og straffe. Belønning kan være stolthet, velvære at man føler man har gjort seg fortjent til noe osv. Straff kan være skyldfølelse, skam, dårlig samvittighet, sykdom, selvdestruktive handlinger, at man råker ut for ulykker, roter seg inn i pinlige situasjoner osv.

Superego kan deles inn i to undersystemer: egoidealet og samvittigheten. Egoidealet representerer forestillingen om det fullkomne, det perfekte, ideelle osv. Disse forestillingene er selvsagt sterkt influert av foreldrenes idealer og normer. Samvittigheten består av påbud og forbud, forestillinger om hva som er moralsk forkastelig, skammelig, flaut osv. Egoidealet og samvittigheten er to sider av samme sak.

Superego setter barnet i stand til å fungere sosialt, tilpasse seg familien, kulturen og samfunnet. Det er vesentlig å merke seg at superego (i motsetning til foreldrene) er i stand til å lese alle tanker. På samme måte som id mangler superego evnen til å skille mellom den subjektive tanke og den objektive virkelighet. Dette medfører at superego også er i stand til å utøve tankekontroll. Det straffer "syndige" tanker og belønner høyverdige tanker. Dette er forklaringen på at den som fører et rettskaffent liv likevel kan lide av alvorlige samvittighetskvaler. Superego straffer for onde tanker, selv om de aldri blir til handling.

 

AVBALANSERTE PERSONLIGHETER

Før eller siden avklares styrkeforholdet mellom de tre systemene. Denne avklaringen fører til at personligheten avbalanseres, eller stabiliseres. Denne avbalanseringen må ikke forveksles med veltilpasning, eller optimalt styrkeforhold. Personlighetstypen avgjøres av hvordan styrkeforholdet blir mellom disse tre systemene. En personlighetstype dominert av id, er impulsiv, uberegnelig, kan være voldelig, oppfarende og overstrømmende. En person dominert av superego kan være idealistisk, perfeksjonist, hemmet, fordømmende. Freud så det som et ideal at personligheten ble dominert av ego. I en veltilpasset personlighet smelter id, ego og superego sammen i en velfungerende helhet. Vi forestiller oss at superego inneholder akkurat nok til sikre sosial tilpasning. At id har akkurat nok styrke til å sikre nok impulsivitet, kreativitet og initiativ, at ego slipper å bruke for mye energi på å kontrollere id. På denne måten kan storparten av energien kanaliseres til problemløsende aktiviteter som får individet til å fungere velsmurt i forhold til omverdenen.

Det er kanskje også mulig at personligheten kan bli for ego-dominert. Kanskje vil denne personligheten bli passiv, intellektuell, filosofisk, teoretisk, tørr og kjedelig.

Jeg har lurt litt på om en del av autistens symptomer er uvanlig stor ego-dominans. Autister utmerker seg ofte i rene fornufts-aktiviteter (kognisjon), ofte evner de å håndtere store tall, datoer, lærer telefonkatalogen, togtabeller osv. utenat. Samtidig kan de være ekstremt passive, uten initiativ og vilje. Alt dette tyder på en forstyrrelse mellom ego og id, hvor ego, eller deler av ego har unormal sterk dominans.

 

 

KATEKS OG ANTIKATEKS

Ifølge Freud bestemmes alle våre handlinger - psykiske tanke-handlinger og atferd - av et samspill mellom krevende og hemmende krefter i vår psyke. De krevende krefter kalles katekser og de hemmende kalles antikatekser. I id finner vi kun katekser, mens ego og superego har både katekser og antikatekser. Ego og superego ble jo nettopp til for å kunne kontrollere ids ukloke handlinger. Et antikateks er i realiteten energi som blir investert i å kontrollere et kateks. Vi kan tenke oss at en innskytelse om å stjele i butikken, eller trang til å tømme urinblæren blir stoppet, eller utsatt av antikatekser. Konflikter som disse eksisterer mellom id og ego, ego og superego. Det eksisterer aldri konflikter mellom superego og id, uten at ego er involvert. Katekser som mangler motstand og som har sterk nok energi-ladning, eller tilsvarende anti-katekser medfører øyeblikkelig utagering, enten i form av tanker, ord eller handlinger. Vi innser også ganske raskt at styrkeforholdet mellom kateks og antikatekser har avgjørende betydning. I tilfeller hvor dette er jevnbyrdig kan små energi-fluktuasjoner avgjøre om personen handler eller ikke.

Når de hemmende kreftene får overtaket oppstår en såkalt indre frustrasjon. Motkraften frustrerer spenningsutladningen. Mange slike konflikter foregår under bevissthetens overflate, vi kjenner dem ikke. Men er konfliktens sterk nok dukker den opp som en indre bevisst konflikt. Sannsynligvis oppleves de sterkeste indre konfliktene i barne- og ungdomsårene. Når konflikten er utkjempet og styrkeforholdet avgjort opplever man indre fred og stabilitet. Det er min oppfatning at mennesker som etter en religiøs omvendelse opplever en sterk indre fred må ha hatt sterke indre konflikter, katekser og antikatekser har stått steilt imot hverandre. Ved religionens hjelp har personligheten maktet å få en endelig avgjørelse på konfliktene, med derav påfølgende følelse av indre harmoni og fred. På samme måte opplever mange angst og frustrasjon i når større beslutninger skal tas. Når beslutningen er tatt oppleves dette som en lettelse.

Et vesentlig poeng er at den psykiske energi er begrenset. Dette medfører at dersom store deler av energien medgår til kateks/antikateks konflikter (terrorbalanse), blir det mindre energi igjen til de mer konstruktive aktiviteter. Ifølge Freuds teori kan en slik tilstand behandles ved at man finner frem til konflikter som er unødige og irrasjonelle, og løser dem opp. Dermed frigjøres energi, som kan anvendes til mer positive formål. Dette er en av psykoanalysens viktigste utgangspunkter.

 

FORSKYVNING OG SUBLIMERING

All vår atferd har sitt opphav og får sin energi fra driftene. Denne påstanden kan oppfattes som vel drøy dersom man tenker seg at det er en enkel sammenheng mellom de driftene som kilde og et handlingsmønster. Det er det ikke. I avsnittet om id ble det nevnt at id-energien er nokså lettflytende, det vil si at den fort kan forflyttes fra et objekt til et annet. Når id ikke kan få det primære objektet forskyves energien over på et annet objekt. Kan den ikke få dette ser den seg om etter et tredje objekt osv. Denne prosessen kalles forskyvning. Personlighetsutviklingen skjer stort sett gjennom en serie slike forskyvninger, eller objekt-substitueringer. Det er verdt å merke seg at selv om objektet forandres på denne måten er driftenes kilde og mål de samme.

Etterhvert som personligheten utvikles vil den finne frem til stadig flere objekter som ikke bare tilfredsstiller en, men mange drifter samtidig. Små barn skifter fort fra aktivitet til aktivitet fordi hver aktivitet er rettet mot tilfredstillelse av få motiver. Tilfredstillelsen skjer da raskt.  Voksne kan derimot konsentrere seg om en og samme interesse over lengre tid, fordi den gir mulighet for tilfredstillelse på mange områder. Dette at et objekt har evne til å tilfredsstille mange drifter kalles for driftsfusjon. Motivene er sammensatte, eller over-determinerte. Et godt eksempel på slik over-determinering har jeg gitt i avsnittet om sport.

Når substituttobjekter representerer et såkalt høyere kulturformål kalles dette for sublimering. Eksempler på slik sublimering er maleren som maler kvinner som erstatning for seksuelle impulser, predikanten som forkynner helvete som erstatning for aggressive impulser osv. Freud påpekte at kulturens utvikling er muliggjort ved at primitive objekt-katekser er blitt hemmet.

Forskyvninger gjør det mulig for mennesket å skaffe seg et rikholdig repertoar av atferds-former, interesser, innstillinger og verdier som alle tilsammen i større eller mindre grad har evne til å tilfredsstille de grunnleggende behov. Den psykiske energi kan stykkes opp og spres ut i utallige retninger, noe som særlig gjør mennesket velegnet til å skape samfunn og kultur.

 

ANGST

Når en trussel blir sterk nok reagerer ego med angst. Som nevnt i forbindelse med følelser, tror jeg at angsten, som andre følelser, føles fordi den setter kroppen i en spesiell tilstand. Angsten er nært knyttet til bevisstheten. Det finnes ikke ubevisst angst. Man kan være uvitende om angstens årsak, men angstfølelsen vil alltid være bevisst. Angsten er et signal om å være på vakt, gjøre seg klar til innsats, til kamp eller flukt. Freud skiller mellom tre typer angst: moralangst realangst og nevrotisk angst. Disse svarer til egos angst for henholdsvis superego, omverdenen og id.

Ved moralangst kommer trusselen fra superegos samvittighet. En frykter samvittighetens straff for å ha gjort eller tenkt noe som går mot superegos idealisme. Realangst skyldes at man oppfatter reelle ting som faretruende. Ved nevrotisk angst er en redd for å miste kontrollen over truende katekser i id. Som nevnt er angstens oppgave å være et faresignal for ego. Selv om den er ubehagelig er den normale angst et uunnværlig redskap for individets tilpasning. Angst er kanskje den dypeste og mest ubehagelige form for smerte et menneske kan føle.

 

EGOAVVERGENE

Freud studerte egos forskjellige strategier for å takle angst. Et velutviklet, velfungerende ego er i stand til å takle de fleste av hverdagens situasjoner ved hjelp av realistisk problemløsning. Men dersom ego ikke er velutviklet eller velfungerende takler det ikke slike situasjoner så lett. Hos den unge uutviklede personlighet avsetter sterke angstopplevelser seg som psykiske sår (trauma). I slike situasjoner opplever ego seg som hjelpeløst og avmektig, og påkjenningen kan gi varige skader i personligheten. Men ego har også andre metoder eller strategier for å dempe angsten og dermed faren for trauma. Disse metodene, som kalles egoavvergene demper angsten ved å benekte, forfalske eller forvrenge virkeligheten. Kostnaden er at de samtidig hindrer personlighetsutviklingen. En vesentlig egenskap ved avvergene er at de er ubevisste. Var de ikke det ville deres evne til å dempe angst forsvinne. Egoavvergene er altså irrasjonale måter å takle angst på. De binder energi, og når avvergssystemene får stor innflytelse stivner ego og evnen til tilpasning og omstilling svekkes. Dersom systemene bryter sammen, har ego ingenting å falle tilbake på, og overveldes av angst. Resultatet er nervesammenbrudd. Hvorfor har vi da slike mekanismer? Forklaringen ligger i at ego i barndommen er svakt og uutviklet. Barnet mangler enkelt den voksnes evne til å takle problemer på en rasjonell måte. I barneårene beskytter altså avvergene ego mot alvorlige traumatiske opplevelser. Men hos den normale personlighet løses dette opp etterhvert som egostyrken (fornuftsevnen) tiltar. Det finnes en mengde slike mekanismer. Jeg skal kort nevne noen av dem her.

 

FORTRENGNING

Som tidligere nevnt kontrolleres ofte katekser ved hjelp av antikatekser. Særlig problemfylte katekser kan stenges helt ute fra bevisstheten ved hjelp av sterke antikatekser. En slik effektiv utestenging kalles fortrengning. Freud hevder at det finnes to typer fortrenginger: primære og egentlige. De primære fortrenginger er nedarvet. Jeg vil kalle dem for instinktive. Det er f.eks. hevdet at incest-tabuet, forbudet mot samleie med nære slektninger, er en reaksjon mot ids seksualønske mot foreldrene. På denne måten unngås innavl, eller sett fra en biologisk synsvinkel: de som ikke har denne sterke fortrengningsmekanismen risikerer innavl, og dermed en svekkelse som selekteres bort av det naturlige utvalg. Kanskje er en god del av våre instinktive atferdsmønstre betinget av slike nedarvede fortrengningsmekanismer.

De egentlige fortrengningene er individuelle og skyldes individuelle opplevelser og forhold i den individuelle personlighet. Traumatiske opplevelser kan føre til omfattende fortengningskomplekser. Minner og tanker som på en eller annen måte assosieres med traumaet stenges effektivt ute, fordi de medfører risiko for at det traumatiske minnet skal dukke opp.

Fortrenginger arter seg som glemsel, at man ikke ser eller misoppfatter opplagte ting. Til og med kan en kroppsdels normale funksjon hemmes av en fortrengning, og dette kan igjen medføre sykdom (psykosomatiske sykdommer).

Alle har vi fortrenginger, men hos enkelte kan storparten av den psykiske energi være bundet opp i fortrenginger. Slike personer kalles hemmede, de har liten kontakt med omverdenen, virker reserverte stive og anspente.

De katekser som blir fortrengte vil likevel kunne påvirke vår atferd. Dette skjer gjennom kjeder av forskyvning, en maskeringsprosess som gir kateksen mulighet for en mer eller mindre tilfredsstillende utløsning.

I barndommen kan en rekke fortrenginger oppstå på grunn av irrasjonell frykt. Men de blir ikke automatisk borte av seg selv. I og med at fortrengingene er ubevisste, er den voksne fornuft ikke klar over at de finnes. Dermed er den heller ikke i stand til å avsløre de irrasjonelle slutninger som ligger til grunn for fortrengingen.  En må først oppdage at det ikke er fare på ferde før fortrengingen kan oppheves og energi kan frigis.

 

PROJEKSJON

Moralangst og nevrotisk angst kan dempes ved at man overfører eller projiserer den ut på reelle objekter. Isteden for å si: "Jeg hater ham" kan en si "Han hater meg". Man tilskriver et annet menneske sin egen ondskap. Dermed er en angst man opprinnelig ikke kunne flykte fra, gjort til noe reelt som man kan forholde seg til på en reell måte. Også her kan religiøse dogmer være et sterkt redskap. All synd og skam, som den religiøse dømmer seg selv for, personifiseres i en allment akseptert fantasifigur: Satan. Denne fantasifiguren er opphavet og har den egentlige skylden for ens egen og andres ondskap. Deretter utvikles en rekke foranstaltninger, ritualer og øvelser, for å hindre Satan i å få overtaket.

Projeksjonen tjener til mer enn bare å dempe angst. Projeksjon er et mektig redskap for å få utløp for forbudte følelser. Man tillegger andre motiver man selv har, og får utløp for sine aggressive impulser ved å straffe vedkommende.

Projeksjon er ganske hyppig forekommende i vår kultur fordi man fra tidlig alder oppmuntres til å finne ytere, rasjonelle, objektive grunner for egen atferd. Personlige motiver er nærmest et tabuord hos oss. Idealet er det objektive, slutningen istedenfor beslutningen. Dette på tross av at uten personlige motiver ville vi alle bli passive livløse dukker.

 

 

REAKSJONSDANNELSE

Våre motivasjoner, drifter og emosjoner kan ordnes i parvise motsetninger: kjærlighet - hat, progressivt - konservativt, herske  - underkaste , begjær - avsky, konstruktiv - destruktiv, medfølelse - skadefryd osv. Moralangst og nevrotisk angst kan dempes ved at man konsentrerer seg om motsetningen til det man er redd for. Er man redd for det hat man føler mot en annen kan man dekker over dette ved en strøm av kjærlighet. En slik kjærlighet kjennetegnes ved at den overdrives, står på utstilling, er hul og lite fleksibel. Den lave fleksibiliteten er et kjennetegn ved all reaksjonsdannelse. Den som vegrer seg mot sin egen angst for det han føler kan ikke annet enn utelukkende vise den motsatte følelsen.

Egentlig er superego et system av slike reaksjonsdannelser, som er der for å beskytte ego mot id. Høye idealer som dyd og godhet kan være reaksjonsdannelser som mot primitive objektkatekser. Romantiske forestillinger om kyskhet og renhet kan dekke over det rå seksuelle begjær (dette er kanskje typisk mannstenkning), altruisme kan skjule egoisme og fromhet kan være et dekke for synd.

Et godt eksempel på reaksjonsdannelse er de menn som er redd for å vise ethvert tegn på svak karakter hos seg selv, fordi de tolker det som et uttrykk for femininitet. De forsøker å dekke over egne feminine tilbøyeligheter. Samme tilbøyelighet kan man se hos enkelte kvinner, spesielt ledere som kompenserer femininiteten ved å være harde kompromissløse og skråsikre.

 

 

FIKSERING OG REGRESJON

Personligheten gjennomgår en rekke ulike faser og stadier i sin utvikling til moden personlighet. Men enkelte av oss forblir umodne på enkelte områder. Dersom personlighets-utviklingen på et bestemt område stopper opp, kalles dette for fiksering. En person som f.eks. aldri prøver å skaffe seg en kjæreste av frykt for å bli avvist har en fiksering. Fiksering skyldes overdreven angst for omverdenen dersom man forsøker å ta neste skritt i personlighetsutviklingen. Å ta et nytt skritt medfører usikkerhet og risiko for nederlag og straff. Fikseringer inntrer lettere for en som har opplevd å bli avvist av foreldrene.

Resultatet av fikseringen blir at man finner på alle mulige unnskyldninger for ikke å ta det neste skritt, man pasifiseres på det aktuelle området og forsvarer seg med at man har det bra som man har det.

Dersom man tar et skritt og dette går galt kan det være at men trekker seg tilbake, går bakover i personlighetsutviklingen til et tidligere stadium. Dette kalles regresjon. En nygift kvinne kan bli engstelig etter sin første trette med ektemannen og vender tilbake til tryggheten hjemme. All flukt fra kontrollerte realistiske tankebaner er regresjon. En slik fornufts-fornektelse er en regresjonsform som er innebygget i mange religioner, og benyttes i stor utstrekning av religiøse mennesker.

 

 

 

SLUTTPERSPEKTIV

Svært mange av de fenomener vi observerer i vår egen psyke og hos andre mennesker kan lettere forstås gjennom Freuds modell av personligheten. Selv om dette bare var en overfladisk gjennomgang aner vi konturene av at psyken er et komplisert nettverk av prosesser, krevende og hemmende krefter, rasjonelle og irrasjonelle mekanismer, ubevisste og bevisste systemer. Og alt dette utvikler seg i samspill med seg selv og omverdenen. Drivkraften er driftene, som uttrykker fysiske behov. De fysiske behov lar seg igjen forklare som et resultat av naturlig seleksjon. Alt dette bestemmer, eller determinerer vår atferd. 

Sammenhengen mellom Freuds personlighets- modell og min beskrivelse av bevisstheten burde være åpenbar. Bevisstheten består av et sett med tankeobjekter som både kan samarbeide og stå i konflikt med hverandre. Tankeobjektene har egenskaper som lar seg gruppere inn under de tre personlighetssystemene id, ego og superego. Her skal jeg trekke frem enda en analogi med det sosiale samspill. I ethvert samfunn utvikler dominans og maktkonsentrasjoner seg som selvforsterkende prosesser. En person kan anvende sine maktmidler til å øke sin egen makt. Denne økede makten kan igjen brukes til å gi enda større makt. Denne sosiale prosessen kan generelt beskrives slik: jo mer ressurser man har, jo større er ens muligheter til å tilegne seg enda mer (det er jo slik spillet monopol fungerer). Dette medfører at små forskjeller kan vokse seg store med tiden og på et tidspunkt, når forskjellen er stor nok er utviklingen avgjort. På samme måte er det med vår personlighet. Personlighetstypen avgjøres av at objekter som i utgangspunktet var nesten jevnbyrdige med de andre, på grunn av små, men avgjørende forskjeller vokser seg store og blir til dominerende personlighetstrekk. Dette er et prinsipp som gjelder i hele naturen. Men hos oss mennesker gir dette seg utslag i svært stor personlighetsvarians - vi kan bli svært forskjellige. Grunnen til dette er at menneskets hjerne inneholder et nærmest uuttømmelig register av muligheter. Spesielt gjelder dette fornufts- og språk-evnene. Disse ressurser gir mennesket dets ekstreme høye fleksibilitet. Vår evne til å bli så forskjellige er en grunnleggende forutsetning for dannelse av komplekse samfunn, hvor hvert individ spesialiserer seg på avgrensede områder som inngår i et velsmurt samfunnsmaskineri.

 

 

 



[i]. "Tenkningens Historie" side 781