Livskvalitet

Hva er livskvalitet?

Jeg definerer livskvalitet til å være individets subjektive opplevelse av verdien på eget liv. Dette er min definisjon. Andre holder gjerne områder som nytelse, glede og perfeksjonisme som egne kategorier og samler dette under et «lykke» begrep.  Denne oppfattelsen av lykke er ligner min måte å definere livskvalitet. Noen ganger bruker jeg disse om hverandre, men problemet med lykke er at det ofte misoppfattes som en slags nytelsestilstand i nuet.  Men så sentralt som dette begrepet er i min tenkning, er det viktig man ikke faller av lasset på en slik misforståelse. Et annet poeng er at det er at det er enklere å snakke om negativ livskvalitet. Det tilsvarer jo ikke helt det samme som negativ lykke, som er lidelse. Lidelse er også veldig øyeblikks-orientert.  Mye lidelse gir negativ livskvalitet, men positiv livskvalitet over tid, kan også inneholde innslag av lidelse. Livskvalitet blir på en måte noe som man kan betrakte over lengre tid. Hvor lang tid blir jo selvsagt subjektivt og avhengig av konteksten.

Jeg har en gang hørt at den mest varige formen for lykke er den man har når man er underveis. Man holder på med noe, man er oppslukt av noe, man sliter for noe, man har en mening og et mål man jobber mot. Det har ledet meg til den refleksjonen at når man ser tilbake på eget liv og gjenskaper diverse episoder og epoker, så kan det være man ser tilbake på det med positive øyne. Kanskje man ønsker deg tilbake dit. Det kan jo være en god indikasjon på at man var lykkelig i denne fasen av livet. Man visste det ikke da, men man vet det etterpå. Selvsagt har vi mentale mekanismer som lager sine glansbilder. Men likevel, noe i oss har satt stemplet «positivt» på det, og vi har fått en perle for livet. Andre former for lykke handler om «det vi liker» og vår gravitering rundt dette.

Men det er vesentlig å erkjenne at alt dette er subjektive opplevelser som på ingen måte kan bli normgivende for alle andre. Enhver må finne sin vei. Det finnes et uendelig antall likeverdige veier

Måten jeg definerer livskvalitet på, gjør begrepet til et grunnleggende absolutt i forhold til livsmening. Uten livskvalitet har livet ingen mening. Det ligger i definisjonen. Dermed vil begrepet bli det naturlige verdimessige tyngdepunkt. Alt av verdier, alt av mening, alt vi streber etter, handler, til syvende og sist om dette. Livskvalitet blir det endelige mål i seg selv. Hensiktsanalysen er laget med tanke på å påvise denne forbindelsen i forhold til ethvert valg enhver uttrykt mening, enhver verdi.

Innhold i livskvalitet

Livskvalitet er, som sagt, subjektivt opplevd. Det er umulig å sette konkrete innholdsstandarder på dette som skal gjelde for alle. Men om vi holder oss til det generelle er det grunn til å anta noen fellesmenneskelige forutsetninger for et meningsfylt liv. En vinkling på dette er å ta utgangspunkt i Maslows behovspyramide. Da er det grunn til å anta at jo høyere individet klatrer i pyramiden, desto bedre livskvalitet.  Men dette blir jo selvsagt veldig teoretisk og kanskje også en tankemessig tvangstrøye. For det er jo ikke slik at vi mennesker starter på bunnen en gang tidlig i livet, så arbeider vi oss oppover i pyramiden helt til vi en dag når toppen, så er vi lykkelige resten av livet.

En annen vinkling er å ta utgangspunkt i individets ressurser eller kapital . Da er det jo grunn til å anta at jo mer ressurser, desto bedre livskvalitet.

Begge disse vinklingene handler om forutsetninger for livskvalitet.  Men om vi forestiller oss at alt dette oppfylles, har vi da det perfekt lykkelige menneske? Kanskje ikke. For det er vel også en livsvisdom at man er lykkeligst når man er på vei, når man overvinner motgang, når man har utfordringer. Men, man kan ikke overvinne motgang uten å ha motgang. Derfor kan man kanskje også reflektere over at kanskje motgang i et rimelig omfang også hører med som en forutsetning for god livskvalitet.  Her er et forslag til en liste over grunnleggende forutsetninger for livskvalitet:

1)      Livet

2)      Frihet

3)      Helse

4)      Trygghet

5)      Sosial tilhørighet

6)      Livsutfoldelse

7)      Livsmestring

Livet

Det å bli født er å regne som et å vinne en ufattelig premie i et lotteri med svært lav sannsynlighet for å vinne. De fleste av oss mennesker og dyr er glad for livet og glad i livet. Og vi er biologisk programmert til å hegne om dette som den mest dyrebare skatt. De fleste dødsdømte vil være lettet over å slippe henrettelse selv om det alternative perspektivet er resten av livet i fengsel. Det innebærer vi er villig til å gå svært langt for å holde på vårt eget liv. Men når det er sagt, så kan vi jo komme opp i situasjoner hvor vi ville foretrukket døden. Livet står på førsteplass på listen fordi livskvalitet ikke er mulig uten liv. Men det betyr ikke at livet i seg selv er hellig. Se her

Frihet

Frihet må stå svært høy på listen fordi det er så fundamentalt knyttet sammen med livskvalitet. Livskvalitet handler utelukkende om subjektiv opplevelse. Ingen utenforstående kan bestemme «det rette innhold» for andres livskvalitet. For om det «utenforbestemte» ikke oppleves som meningsfylt av individet, så blir det jo ikke mer meningsfylt, selv om andre har «definert» det slik. Det er heller ingen grense for hvilken type individer som kan ha evne til livskvalitet.  I denne sammenheng betyr individer enhver instans som har evne til subjektiv opplevelse. Vi kan da teoretisk snakke om alt fra dyr, datamaskiner, mennesker eller noe helt annet, som vi enda ikke aner eksistensen av.  Dette mangfoldet i opplevd livskvalitet forutsetter at individet selv må ha evne til å innrette sitt liv og søke sin egen mening. Dermed er frihetsbegrepet uløselig sammenvevd med livskvalitet. Frihet blir dermed den mest grunnleggende forutsetning for livskvalitet. Hva er frihet? Jeg tenker at frihet handler om mulighet til å realisere egne ønskede alternativer. Som regel handler dette om mulighet til reelle valg, men ikke alltid. Det kan jo noen ganger være samsvar mellom den ene muligheten som finnes og hva individet finner meningsfylt. Ingen av oss har f.eks. valgt å bli født, men de fleste av oss er takknemlig for at det skjedde.
Mennesker som ikke får frihet vil alltid forbli ulykkelige. Nå kan man jo reflekter mye over hva dette innebærer, for den absolutt ubegrensede frihet innehas kun av den som er allmektig. Den er det jo ingen mennesker som har. Vi avgrenses altså helt naturlig av de muligheter og ressurser vi til enhver tid rår over. Vi innser jo også at alt menneskelig samspill krever avgrensning av friheten. For uten det gode sosiale samspill kan mennesket heller ikke bli lykkelig. Men vi ser da også at det er fullt ut mulig å få en god livskvalitet innenfor disse rammene.
Menneskets frihet handler først og fremst om fravær av tvang og undertrykkelse. Den handler om at de sosiale omgivelser innvilger betingelsesløs respekt og menneskeverd for den enkelte. Mennesker som får inndratt hele eller deler av sin frihet vil alltid oppleve dette som sosial nedverdigelse og at menneskeverdet blir tråkket på. Dermed kan man vel uttrykke det slik at undertrykkelse oppleves som en inndragelse av menneskeverd. Man kan vel også si det så sterkt at undertrykkelse undergraver menneskets mulighet til å være helt og fullt menneske. De fleste individer vil oppleve en indre protest mot dette. Og individets dragning mot drømmen om å bli et fullt og helt menneske, vil i en situasjon av undertrykkelse og kontroll slå ut, enten i åpen protest eller i stille øyentjeneri.

Helse

Kan defineres som en tilstand hvor man er velfungerende fysisk, mentalt og sosialt, og samtidig opplever generell velvære. Mangler man noe av dette reduseres livskvaliteten.  Jeg har reflektert nærmere over flere av disse begrepene her.

Trygghet

For oss mennesker (og dyr) er utrygghet ubehagelig. Langvarig angst eller utrygghet er mentalt skadelig. For oss mennesker er derfor trygghet en grunnleggende forutsetning for livskvalitet.

Sosial Tilhørighet

Psykiateren Finn Skårderud sa det så sterkt en gang på verdibørsen (2012) at en hjerne som er alene aldri vil kunne utvikle noen personlighet.  Mennesket er veldig sårbart alene. Vi straffes av våre tilbøyeligheter om vi ter oss på en slik måte at vi kommer på kant med våre sosiale omgivelser. Det å bli utstøtt er en personlig tragedie for de fleste av oss.  Det å kunne fungere sosialt er dermed også en vesentlig forutsetning. For ordens skyld, jeg regner også kjærlighet å være en del av mekanismene innenfor sosial tilhørighet.

Livsutfoldelse

Livsutfoldelse er alt vi holder på med som er drevet av egeninteresse eller lyst. Begrepet omfavner derfor veldig mye av menneskelig aktivitet. Eksempler: sport, dans, gå tur, ha sex, dyrke kunst, dialog, debatt, røyke, drikke, religion, lese en bok, spille et spill, spise god mat, leke, feriere, synge, skrive, pynte seg osv.
Menneskets livsutfoldelse kan ofte bli gjenstand for forargelse og moralsk fordømmelse. Livsutfoldelsen kan komme under press fra alle hold, men spesielt religiøst hold og samfunnet. Mye sosialetisk moral dreier seg ofte om å avstå fra forskjellige typer livsutfoldelse. Mennesker som flagger avhold oppnår sosiale gevinster. Denne gevinsten forsterkes gjerne ved fordømmelse av andres atferd. Hvilke type livsutfoldelse som fordømmes varierer fra kultur til kultur, fra miljø til miljø.

En liten digresjon her handler om at ekstreme kristne bevegelser som puritanisme, pietisme og ekstreme muslimske bevegelser som Taliban ofte ser på livsutfoldelse som et onde og synd, og «unødvendig», fordi aktiviteten ikke kan begrunnes i vår overlevelse.

Livsmestring

Jeg pleier, litt flåsete, å si at mennesker som ikke har problemer de lager dem selv. Det er ofte en sleivkommentar dersom noen lager «storm i et vannglass» over ting som ikke betyr noe. Kanskje kan det oppfattes som mangel på respekt. Poenget en refleksjon om at det kan være en sammenheng mellom hvilke type «problemer» man er opptatt av og hvor privilegert man er her i livet. Min oppfatning er at mye medgang og lite motgang ofte kan medføre en risiko for overfladiskhet eller opplevelse av tomhet eller meningsløshet.
Livsmestring handler om at man får utfordringer, men at de hverken er overdimensjonert eller underdimensjonert i forhold til individets evne til å mestre dem. Underdimensjonerte utfordringer blir så lette at de oppfattes som kjedelige. Overdimensjonerte utfordringer blir så ekstreme at, om man strekker seg maksimalt, så klarer man det ikke likevel. I teorien kunne man ha etablert et begrep av typen suksessrate. Suksessrate er forholdet mellom antall bra håndterte utfordringer dividert med antall mislykkede håndteringer av utfordringer. Her kan det ligge en viss selvforsterkning inne i bildet. God mestring bygger kapital og selvtillit. Det er gode forutsetninger for å kunne ta enda større utfordringer i neste omgang. I motsatt fall, bygger man ikke kapital, i tillegg svekkes man av mangel på selvtillit.
Det er jo ikke mulig å kontrollere vanskelighetsgraden på utfordringer som kommer seilende gjennom livet. Vi er jo også forskjellig utstyrt i forhold til vår evne til å takle dette. Så det blir umulig å generalisere her.
Det er antydet at barn som har opplevd alvorlig sykdom, f.eks. kreft, ofte blir svært reflekterte. Så motgang er altså ikke nødvendigvis bare negativt. I tillegg ser vi jo ofte at store livsutfordringer gjør at man evner å hente ut ressurser man ikke ante at man hadde.
 Livsmestring handler også om hvordan vi forholder oss til de gangene vi mislykkes i livet. Dette kan igjen sees i sammenheng med ambisjoner og forventinger til livet. En god livsvisdom handler om å se sine begrensinger, forholde seg til egen utilstrekkelighet og justere ambisjonene deretter.

Kan døden være et alternativ?

Uten liv er ikke livskvalitet mulig. Enhver streben etter livskvalitet forutsetter helt grunnleggende at man lever. Men er livet alltid bedre enn døden? Er livslengde et mål i seg selv? Den som forholder seg til subjektiviteten i dette vil innse at det objektive fasitsvar på dette spørsmålet ikke finnes. For noen kan livet kanskje bety alt. Det innebærer at man ønsker å klamre seg til livet, uansett hvor vondt og grusomt det måtte oppleves. Andre orker ikke tanken på en slik kamp. Også her må respekten for enkeltindividet bli avgjørende. Enhver kjenner sin egen fasit.

Dødskvalitet

Det å dø er en like selvfølgelig del av livet som det å bli født. Ved første øyekast kan det virke meningsløst å snakke om dødskvalitet. Dersom vi tenker på selve dødsøyeblikket så er det ikke noe som er mulig for noe menneske å oppfatte. På samme måte som at det er umulig å registrere det øyeblikket du sovner, så er det ikke mulig å registrere det øyeblikket du dør. Forutsetningen for dette er jo selvsagt at døden defineres som fravær av liv, og implisitt i dette fravær av bevissthet. Man kan jo tenke seg at en slik overgang i noen tilfeller kan innebære store smerter. Men poenget er at det ikke finnes noen mulighet til å huske disse smertene. Kanskje er det slik at det er i erindringen om smerten at ubehaget oppleves mest intenst. Men dette forblir bare spekulasjon.

Det å være død er ingen katastrofe. Det er jo en tilstand vi var i før vi ble unnfanget. Dersom vi ser slik på det at døden er tilbakevendingen til den ikke-eksistens vi kom fra, så har jo vi alle vært død det meste av tiden og vi anser det ikke som noen katastrofe.

Dødskvalitet handler derfor om hvordan vi forholder oss til dette mens vi lever. Derfor blir vår oppfatning av dette en del av livskvaliteten. Da tenker jeg at vårt ubehag i forhold til dette handler om tre ting:

1)      Å akseptere overgang til evig ikke-eksistens (ateistens kvaler)

2)      Frykten for dom og straff etter døden. (Den troendes kvaler)

3)      Frykten for selve dødsprosessen.

Ateistens kvaler, altså forestillingen om at man enkelt og greit opphører å eksistere som individ, reiser selvsagt en rekke filosofiske og eksistensielle utfordringer. Vår egen filosof Peter Wessel Zapffe, er jo kjent for nettopp denne holdningen. Han anså det slik at menneskets største tragedie er vissheten om at det en gang skal dø. Det er den ene enden av skalaen. På den andre enden av denne skalaen finner vi en vel så stor norsk tenker, nemlig Per Fugelli. I skrivende stund er han inne i siste fase av livet, etter 8 års kamp mot kreften. Fugelli er blant dem som hevder at vissheten om døden gir livet desto større mening. Det er ikke meningen å gå dypt inn i dette. Men poenget er at holdningen man inntar til dette kan slå begge veier i forhold til livskvalitet. Personlig er jeg mer tilhenger av Fugelli tenkemåte enn av Zapffes, nettopp av denne grunn. Det er ingen grunn til å la dødsvissheten ødelegge det livet jeg har. Jeg tenker slik at det å få se livet er et stort privilegium. Det å få se livet som menneske er et enda større privilegium. Da handler det om å fokusere på det miraklet livet og tilværelsen er. Død og intet må anses som den store altomfattende normaltilstand. Livet og tilværelsen er en slags trass opp imot dette. Det er et slag vi vinner, men en krig vi alle til slutt taper. Men, så lenge vi befinner oss i livet kan vi peke nese til døden, og snyte den for hver dag vi lever. Jeg er heller ikke tilhenger av å la livet mitt knuges av et overordnet spørsmål om hva som er meningen med det hele. Mening er noe individet tillegger i sitt liv. Mening har kun mening i lys av livet. I døden eksisterer hverken ordet, begrepet eller spørsmålet. Mening eksisterer fordi vi har evnen til å etterspørre den. Meningen med livet er her og nå. Det er deg og meg og alle rundt oss. Det er alt. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

For mange troende handler døden kun om en overgang til noe annet. Dermed kan den troende får ro i forhold til de mer grunnleggende eksistensielle grubleriene. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at en tro på en fantastisk tilværelse etter døden, må være noe som kaster en fin glans over livet her og nå. Derfor viser også forskning at en trygg tro er det beste alternativet den dagen man ser døden i hvitøyet. Dette er noe vi som er ateister burde tenke over før vi går laus på troende i den hensikt å argumentere bort deres tro. Det er jo sjelden man lykkes med et slikt prosjekt. Men om vi hadde muligheten, så er faktisk dette også et etisk spørsmål. For vi risikerer å forringe andres livskvalitet.

Så er det jo som regel slik at de fleste mennesker utvikler en grunnleggende tillit til at de selv tilhører den skare som blir frelst. Jeg vet ikke om man har forsket på frelsesvisshet, men min hypotese handler om at dette er en psykisk mekanisme som er utviklet i takt med kognitive evner for å unngå at individet overmannes av frykt og bekymringer. Det er en avart av troen på at alle andre nok kan bli syke men ikke jeg. Alle andre kan komme ut for ulykker men ikke jeg. Hadde ikke mennesket utviklet slike mekanismer ville dette gått kraftig ut over evnen til å fungere i hverdagen. Så de fleste troende har en ubetinget tillit til at de tilhører den frelste skare.

Men selvsagt gjelder ikke dette alle. De av oss som har en oppvekst hvor denne grunnleggende tilliten og selvfølelsen skades, evner ikke å tilegne oss den tilliten. Det er her det troende menneskets frykt kan komme inn og kaste lange skygger over livet.
For den som er analyserende nok, er det enkel matematikk innenfor mange trosretninger at frelsen ikke er en selvfølge. Og dette blir jo bare verre når man knuges over egen familie, venner egne barn og alle de vi er glade i. Selv om jeg selv skulle finne nåden, vil jeg kunne leve en evig fantastisk tilværelse med visshet om at mine barn pines dag og natt i det uendelige? Uten tvil er dette mange foreldres ultimate mareritt. Enda verre blir denne tanken dersom man innser at enhver som havner i helvete er noens barn, noens sønn, noens datter, en som noen var svært glad i. Det er når man sliter med slike kvaler at det kan være et alternativ å undersøke ateismen nærmere. Så troen på fortapelsen er noe som kan gjøre dype innhugg i vår livskvalitet her og nå.

 

Felles for både den troende og ateisten er frykten for selve dødsprosessen. Jeg hørte nettopp historien om en eldre dame i Nord-Norge som var 98 år og fikk det for seg at hun ikke ville bli hundre. Hun bestemte seg for å dø. La seg i sengen ville ikke spise, eller gjøre noen ting. De pårørende tilkalte både lege og prest. Men man fant vel ut at når hun hadde bestemt seg så var det vel ingen grunn til å tvinge henne til noe annet. Hun lå en uke i senga si så døde hun. Jeg tenker at slike historier forteller oss at det er mulig for oss mennesker å komme dit hen at vi ser på døden som en naturlig siste fase, som ønskes velkommen. Men det forutsetter at vi ser for oss en rolig og verdig død uten lidelse. Men alle vet vi at lidelse ofte følger med på den veien.

På den andre enden av skalaen finner vi mennesker som er dømt til døden og som venter på henrettelse. Man kan aldri være sikker på at metodene som brukes er smertefrie. Ofte er de ikke det. Og noen ganger er et påført smertehelvete en del av prosessen. Jeg leste nettopp om en 17 åring svart gutt som, på begynnelsen av forrige århundret ble dømt til døden for voldtekt. Dette var i sørstatene og lynsjing var vanlig. På tross av sikkerhetstiltak fikk mobben tak i ham, og det ble en grusom avskjed med denne verden. De laget et digert bål, og en anordning med en slags heisekran som de hengte ham i. Så svingte de ham gjentatte ganger over bålet og stekte ham litt etter litt til han sluttet å hyle.

Det å dø for andres hånd, altså at noen med vilje dreper deg er jo fatalt. Men særlig gjelder dette når man blir gjenstand for hele «folkets» raseri. Da er det ikke bare snakk om den fysiske lidelsen, men også det totale tap av menneskeverd. Dette må jo være den ultimate katastrofe.

Da skal vi merke oss en ting. Det faktum at slike ting faktisk kan skje vil nødvendigvis måtte skape en usikkerhet hos oss andre. «Next time it could be you».

Angsten for en vond død kan kaste lange skygger over hele livet og være ødeleggende for livskvaliteten. Hva vi tillater oss å gjøre med andre, eller tar til orde for, blir til mørke skygger i livet for noen og enhver.

Derfor er det et privilegium for de som lever i en stat som har respekt for alt dette. Den ideelle stat dømmer ikke noen til døden, den henretter ikke og den lar enkeltmennesket selv styre hvilke grenser som skal gjelde i sin egen sluttfase på dette livet.  Noen er sterke og vil holde ut til siste sekund, på tross av smerter og lidelse, mens andre foretrekker å ta farvel før det kommer for langt. Nøkkelordet her er individets selvråderett over eget liv, og det inkluderer egen død. Den beste måten å dempe engste for å dø, er sannsynligvis å innvilge individet tryggheten på egen kontroll på prosessen, så langt det er mulig. Nettopp dette er jo også det beste uttrykk for individets verdighet.

 

Livskvalitet i vitenskapen

Kanskje er forskning på livskvalitet noe av det viktigste vi kan drive på med i forhold til samfunn og politisk tenkning. Her er noen viktige spørsmål jeg drømmer om at noen ville forske på:

1)      I hvilken grad er evnen til tilfredshet/misnøye medfødt og hvor store er variasjonene?
Det er lett å se at mennesker er veldig forskjellige i forhold til tilfredshet/misnøye/rastløshet osv. Noen er på konstant jakt etter stimuli. Kan den grunnleggende årsaken være en medfødt sterkere tilbøyelighet til misnøye? Hva kommer først av høna og egget, er mennesker misfornøyde fordi de hele tiden søker lettvinte stimuli, eller søker de dette fordi de er misfornøyde? Er dette medfødt, eller kan det også være mekanismer tidlig i livet som f.eks. påvirker epi-genetikken?

2)      Hva er sammenheng mellom materielle goder og lykke?
Om vi tar utgangspunkt i det materialistiske paradigmet om at det er den materielle velstanden som skaper livskvaliteten, så har vi jo en god indikator. Men, selv om det er sammenheng mellom velstand og livskvalitet, så er bildet langt mer nyansert enn som så. Denne sammenhengen er nemlig ikke lineær på den måten at livskvalitet og økonomi er proporsjonale størrelser. Kurven flater kanskje ut med økende økonomi. For området fra fattigdom til middelklasse har vi nok sannsynligvis en nærmest lineær sammenheng. Over dette flater kurven suksessivt ut. Om jeg vant en milliard i dag, ville jeg nok være langt mer begeistret enn om rikmannen Røkke hadde gjort det samme. Man kan anta at selv med store lottogevinster så er lykkefølelsen tilbake til samme nivå som før gevinsten etter ca. 2 år. Eller hva?

3)      Hva er sammenhengen mellom sosial funksjon og lykke?
Jeg tror absolutt det er en sammenheng. Men hvor viktig er den, f.eks. i forhold til økonomi?

4)      Hvilke forhold i samfunnet påvirker livskvaliteten? Dette er det vesentlig for politisk planlegging, men også som allmennkunnskap. Vi planlegger for et samfunn i konstant vekst. For det første er dette ikke bærekraftig, for det andre, er det i det hele tatt nødvendig i forhold til livskvalitet? Et samfunn hvor gjennomsnittet stort sett er fornøyde er logisk sett lan gt mer stabilt enn et samfunn med mye frustrasjon og misnøye. Dette bør jo være et poeng for alle samfunnsplanleggere med tidshorisonter over flere generasjoner. For dette vil i stor grad påvirke hvordan samfunnet behandler individer, grupper og hvordan vi behandler hverandre. Jo bedre vi lykkes med dette desto sterkere og mer stabilt samfunn har vi.

5)      Hvordan kan man måle livskvaliteten? Utfordringen er at dette er veldig individuelt. Men man kan ta utgangspunkt i noen av de forhold jeg har nevnt, nemlig frihet, helse, trygghet, fellesskap, livsmestring og livsutfoldelse. Noe av dette kan overføres til målbare verdier. Frihet henger sammen med samfunnets styresett og økonomi.
Helse er jo noe som hele tiden måles.
Trygghet kan relateres til samfunnas ivaretagelse av forsvar, politi, rettsvesen og rasjonaliteten i dette og i statsforvaltningen generelt. Det er opplagt at høy grad av korrupsjon, privilegier, elitetenkning og uforutsigbarhet (rasjonalitet) vil undergrave tilliten til samfunnet generelt. Dette er avgjørende i forhold til den generelle trygghetsfølelsen i befolkningen.
Fellesskap, eller sosial tilhørighet er nok mer vanskelig å finne direkte mål på. Noe kan kanskje spesifiseres i forhold til, æreskultur, klassedeling, økonomiske forskjeller, forskjeller i kunnskapsnivå, forekomst av eksklusivitet, generelt menneskesyn osv.
I forhold til livsmestring kan man måle på selvmordsrate, arbeidsledighet, psykisk lidelse, kriminalitet osv.

Livskvalitet som den ultimate primære etiske begrunnelse

Innenfor empatisk etikk står livskvalitet som den ytterste verdi, som alt annet begrunnes i. Om du ber meg begrunne hvorfor, så finnes det ingen grunn. Dette er den ultimate grunn. Her stopper hensiktsanalysen. Likevel vil jeg antyde at dette gjelder universelt, for alle individer med evne til livskvalitet. Det jeg har oppdaget med hensiktsanalysen er at alle kjeder ender her. Om man ikke kan begrunne en sak med at «det er bra for noen, eller oss alle», så vil vi ikke forstå begrunnelsen.

Overlevelse, eller liv i seg selv trumfer ikke livskvalitet. Tenk på at det verste vi mennesker i vår fantasi har kommet opp med i form av grusomme skjebner vi ønsker våre fiender, så slår forestillingen om det evig brennende helvete alle rekorder. De lærde teologer hevdet i sin tid hardnakket at døden ikke er noe alternativ straff, for den avskjærer individet fra å lide og kjenne straffen på kroppen. Jeg tror de fleste av oss forstår den iskalde logikken i det resonnementet. Formelen kan enkelt settes opp slik:

Volum på lidelse = lidelsens styrke * lidelsens varighet.

Kanskje høres det mildere ut dersom vi avdemper lidelsen noe. Men vi ser at når vi ganger den med uendelig, så blir lidelsen uendelig likevel. Tanken på et evig liv er utholdelig dersom vi kombinerer dette med konstant lidelse. Vi innser at døden er et bedre alternativ.

Dette tankeeksperimentet viser at livskvalitet går foran livslengde.

Til syvende og sist må dette ses i sammenheng med verditeorien. Hadde ikke universet kommet opp med liv, hadde ikke verdier eksistert. Det er først i kjølvannet av livets utvikling at vi får organismer med evne til selvbevegelse og atferd. Men har vi selvbevegelse og atferd, så må atferden styre etter noe. Dette noe er det som gir individet størst biologisk suksess. Det er rigget som belønnings- og straffesystemer i våre hjerner. Det er det emosjonelle systemet. Ved hjelp av det ser vi meningen med livet. Meningen med livet er i bunn og grunn kjemi, det er informasjon.

Denne forklaringen er i bunn og grunn meningsløs. Det må den være fordi den ligger utenfor og skaper de verdier som vi opplever. Den er ikke verdt noe i seg selv. Er da alt meningsløst? Ja om vi ser objektivt på det. Det er kanskje derfor jeg er subjektivist.