Lydighet

Lydighet kan defineres som å handle på kommando eller å innordne sine handlinger slik at de samsvarer med en vilje eller et system utenfor en selv. Eller kanskje enda bedre definert av Adolf Hitler: Under rettssaken etter ølkjellerkuppet i 1924 beskrev han seg selv som en som «aktet de foresatte, ikke motsa noen av dem, og føyde seg blindt». Absolutt lydighet er når denne underkastelsen skjer uten betingelser. Mange av de refleksjoner som gjelder for underkastelse gjelder også for lydighet. Betingelsesløs lydighet innebærer at man aldri kan oppgi noen grunn for sin lydighet. Straks man angir grunner til lydigheten vil disse fungere som betingelser. ”Jeg er lydig mot Gud fordi han er snill og god” Men straks Gud ikke lengre er ”snill og god” hva skjer da? Fravær av betingelser innebærer at man ikke kan gjøre noen forutgående vurdering. For enhver vurdering vil nødvendigvis måtte ende opp i grunner som igjen blir betingelser. Det er derfor nærliggende å trekke den konklusjonen at absolutt lydighet er en illusjon, og i de fleste tilfeller en ren øyentjenerstrategi. Kun et hundre prosent viljeløst individ, f. eks en datamaskin kan være hundre prosent lydig. Men kan også tenke seg at svært ureflekterte individer f. eks små barn kan nå høyt opp i forhold til absolutt lydighet. Men dette er individuelt basert på medfødte personlige egenskaper.

 

Etisk vurdering av lydighet

Innenfor pliktetikken fremheves lydighet som en fundamental basisverdi. Men ordlyden kan være forskjellig. Vi kan snakke om absolutt lojalitet, ufravikelig plikt, eller en moralsk lov.

Nå er det vel få som betviler viktigheten av å ha lover og regler som forplikter alle individer i et miljø samfunn, og derved skaper et bedre samfunn for alle å leve i. Selv om systemet har suksess i alle fremtredende sivilisasjoner er det ikke uten svakheter. Forskjellen på en streng pliktetiker og en konsekvensetiker handler hovedsakelig om på hvilken måte man tilsutter seg et sett av regler. Pliktetikere tenderer til å fremheve reglenes absolutthet og ufravikelighet. Loven har en verdi i seg selv. En konsekvensetiker benekter lovens egenverdi og henviser til overordnede intensjoner bak loven som det etisk verdifulle. Det vil si at en konsekvensetiker aldri kan handle blindt i henhold til en lov, men tillater seg å vurdere hvert enkelt tilfelle i forhold til en overordnet intensjon. Konsekvensen av dette er at enhver lov/regel får en fleksibilitet eller bøyelighet som kan utnyttes positivt men også kan misbrukes. Det er nettopp dette misbruket og undergravingen av ”lovens autoritet” pliktetikeren angriper.

Til dette er å svare at det ikke finnes et eneste system utviklet av mennesker som er i stand til å lede absolutt alle individer til alltid å velge den riktige handling. Det finnes ikke et eneste system som ikke kan utnyttes eller misbrukes på en eller annen måte. Vi må skille mellom to spørsmål: 1) Hva er etikkens ytterste begrunnelse, loven i seg selv eller det verdisystem som ligger bak? 2) Hvilket system fungerer best for flertallet av mennesker i et samfunn?

Pliktetikerens virkelighetsoppfatning kan godt være at samfunnet eller deler av det fungerer best med absolutt ufravikelige regler, og at strategien er å gi ”allmuen” denne oppfatning i et forsøk på å oppnå kontroll, eller makt. I så fall er pliktetikken en vikarierende argumentasjon, hvor det egentlige formålet er makt og kontroll.

Ideen om den absolutte lydighet som grunnleggende etisk verdi har flere svært alvorlige svakheter.

1) Ingen forutgående vurdering:
Adolf Eichmann, som organiserte tilintetgjørelsen av jødene under siste verdenskrig har sagt følgende:

 

"Jeg er uskyldig. Jeg har aldri drept noe menneske. Jeg var i virkeligheten bare en liten brikke i det maskineriet som utførte rikets ordre og anvisninger. Jeg er et offer for en feiltagelse. Min skyld er bare at jeg var lydig"[i].

 

Eichmann ble dømt. Naturlig forventer vi at mennesker vurderer konsekvensene av sine egne handlinger på tross av om det innebærer ulydighet. Dette punktet i seg selv er nok til å velte hele ideen om absolutt lydighet som noe etisk høyverdig. Tvert i mot, det er uansvarlig, meget farlig og, i dette tilfellet åpnet det for et misbruk verden aldri har sett maken til.

 

2) Det er umulig å ”programmere” for riktig handling i enhver situasjon. Som mangeårig dataprogrammerer vet jeg alt for godt at man aldri en gang for alle kan sette opp et sett med regler eller handlingsmønstre som skal virke fulldekkende i henhold til en intensjon i enhver situasjon. Det vil alltid før eller siden oppstå situasjoner der det å følge hovedregelen vil virke tvert mot intensjonen. Følgelig blir programmereren bundet opp med stadig å måtte programmere unntakene. Det samme gjelder menneskets atferd. Det er ikke mulig å programmere menneskers atferd med regler på en slik måte at de til enhver tid oppfyller intensjonen om et godt samfunn. Samfunnet forandrer seg hele tiden. Reglene forandrer seg hele tiden deretter, og mange av dem går ut på dato.

 

 

3) Det naturlige språket regler og lover formuleres i er formbart. Det gjør at selv om kravet om overholdelse er strengt lar anvendelsen seg bøye og forme gjennom det faktum at begreper og ord som er brukt i teksten ikke er presist definert, intensjonen er ofte utelatt, noe som tillater fri tolkning. Ved bruk av jurister og advokater er derfor eliten alltid i stand til å bøye reglene slik at det passer deres hensikt akkurat der og da.

 

4) Ideen om å ”velge lydighet” virker absurd. Det betyr at man først må ta standpunkt for om man i det hele tatt kan tenke seg å være betingelsesløst lydig mot noe i det hele tatt. Dersom man mot formodning skulle lande på svaret ”ja” må jo dette være at man er villig til å gamble veldig høyt. Man stiller ingen betingelser til overmakten. Man tar den første som kommer rekende. Dette er selvsagt absurd og vi kan gå et hakk videre og spørre hva skulle vi være lydige mot? Å starte en objektiv og uavhengig granskning av dette er absurd fordi det forutsetter et mål, en hensikt, å finne noe som er verdig å gi sin absolutte tilslutning til. Med en gang man har satt et mål, en hensikt eller kriterier for utvelgelse har man valgt. Etter at man har valgt, kan man da slå av enhver form for kritisk vurdering av sin overordnede? Hva om vedkommende makt handler stikk i strid med nettopp de kriterier som var forutsetning for lydigheten? Vi ser at dette leder kun ut i kaos. Det er nærliggende å trekke den konklusjon at straks spørsmål av denne type overordnet karakter (er det en god ting å være blindt lydig? Hvem fortjener min blinde lydighet? Hvem skal jeg velge?) dukker opp, så er det som man har åpnet en Pandoras eske. Man kan verken drøfte eller besvare problemstillingene uten å komme med uavhengige personlige betraktninger og vurderinger. Men straks det er skjedd har man gått utover den myndighet man har som individ underlagt et absolutt og ufravikelig lydighetskrav.

 

 

 

Til slutt en liten digresjon

I vår kultur, som er preget av den kristne religionen, står pliktetikken sterkt hos mange tenkere. Årsaken til dette er at lydighetsbegrepet står helt sentralt i den kristne tenkning. Store deler av det gamle testamentet dreier seg om lydighet eller ulydighet i en eller annen sammenheng. Høydepunktet er selvsagt historien om Abraham som, på ordre fra Gud, var villig til å drepe sin egen sønn. For den troende kristne står han som den største troshelt fordi han gikk så langt i sin lydighet. For undertegnede fremstår historien som skremmende og absurd, ja rett ut sagt, religiøs galskap. En far som dreper sin sønn på kommando fra ”Guds stemme…” I våre dager hadde han havnet på lukket avdeling. Det skremmende er at dette er en basisverdi i alle de tre store Midtøsten religionene, jødedommen, kristendommen og Islam.

 



[i]. Livsyn og etikk. Side 177