Maktmekanismer

Innledning

Denne ble skrevet på begynnelsen av 2000 tallet, og henger nøye sammen og overlapper med refleksjonen om Det sosiale spill og Om hva et menneske er og hva det har. Mesteparten ble skrevet før jeg skrev menneskeserien, og derfor er det også store overlapp her. Jeg har lest gjennom dette, og linket mye opp mot menneskeserien. Men også her finnes det nok en del overlapp, og på en god del punkter har jeg nok videreutviklet mine refleksjoner.

Om makt generelt

Makt kan defineres som individets evne til å kontrollere omgivelsene. Det omfatter både de fysiske og sosiale omgivelsene. I denne refleksjonen dreier det seg om samspill mellom mennesker. Da kan makt forstås som evnen til å hevde egen vilje i samspillet med andre. En annen måte å si det på er at makt er evnen til å påvirke sine sosiale omgivelser. Det er viktig å påpeke at all makt preges av asymmetri. Den mektige har større kontroll på det som skjer enn den avmektige. Den mektige har ofte bedre tilgang til goder, flere rettigheter og nyter høyere toleranse for sin atferd. Ofte kan denne asymmetrien gi en etisk slagside hvor menneskeverdet forbeholdes mektige mennesker. Motsatsen til dette, som er «likeverd» kan kun etableres ved hjelp av en kognitiv overbygning, som overstyrer de biologiske tilbøyeligheter til dette. Mye av dette er tema i Det dominante mennesket.

Maktmekanismer er teknikker vi mennesker kan ta i bruk i den hensikt å påvirke/ bevege/manipulere andre mennesker. I alle sammenhenger hvor dyr lever i flokk skjer det en rangering. Rangeringen avspeiler disponible ressurser. Noen har kalt dette for «hakkeorden». Det handler om flere ting: tilgang til goder det er knapphet på, mat, reproduksjon og tilfredsstillelse av behov. Vi mennesker er ikke noe unntak. Vi har en naturlig tendens til å organisere oss i formelle og uformelle hierarkier. For å få dette til bruker vi makt, og vi er gjennomgående egoister. Mennesker med gode ressurser stiger opp mens de med svakere stilte synker ned. Jeg har aldri hørt om at ressurssterke mennesker har oppgitt sin posisjon og byttet med de mindre privilegerte. Her er det egentlig rå makt som gjelder, og det starter når vi blir født. Instinktivt ligger skriket der. Det utløses av behov. Behov for mat, bleieskift, kos, varme nærhet osv. Foreldrene er emosjonelt programmert til å ”lystre”. Hylet utløser kraftig stress, og driver omgivelsene til å tilfredsstille barnets behov. Selvsagt gjør foreldrene dette også av kjærlighet og omsorg, en annen viktig mekanisme. Men det er en hard jobb å ta vare på en baby. Foreldrene blir slitne. Men hylingen driver dem til å yte maksimalt. Senere oppdager gjerne den lille sammenhengen og begynner å bruke hylingen bevisst. Maktkampen er i gang. Og den varer livet ut.

Makten er i sin natur selvforsterkende. Det betyr at jo mer makt man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer makt. På den måten ligger det alltid at makten graviteres mot maktens sentrum. Med andre ord en prosess som naturlig driver mot maktkonsentrasjon. Det er en slags maktens gravitasjonsprosess. Uregulert vil dette alltid skje i en hver gruppe av menneske-individer.  Dersom gruppen er bevisst på dette kan dette dempes gjennom forskjellige mekanismer. Den naturlige mekanismen for dette er maktkamper mellom rivaliserende fraksjoner. Men det går også an å sette opp samfunnskonstruksjoner, eller konstitusjonelle rammeverk, med henblikk på å forhindre slike prosesser. Den mest kjente er tredelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt.
I forbindelse med makt finnes det et velkjent begrep, nemlig hersketeknikk. I Norge har det vært en diskusjon om hvor mange slike det finnes. Jeg vil påstå at det neppe er tall på hvor mange slike teknikker som finnes.  For evnen til å utøve makt springer ut av et grunnleggende behov for å dominere. Dette er også en emosjonell programmering. Og mennesket er selvsagt svært kreativt i forhold til å finne måter å få dette til på. Dermed finnes det ikke noe tall på antall mulige løsninger som finnes på dette. Da jeg leste listen over herskertyper, ble jeg slått av at denne nok også er blitt til ved tolkning og det å tillegge andre motiver de ikke nødvendigvis har. Kanskje kunne vi føyd på enda en herskertype, nemlig tolkeren, observatøren eller «psykologen» som gir inntrykk av å forstå eller forklarer alle andres oppførsel, men som heller ender opp med å definere den.

Jeg tenker at alle maktmekanismer kan tilbakeføres til noen grunnleggende mekanismer som kan relateres til tilbøyeligheter som vi alle har i oss. Her forøker jeg meg på en liste:

1.       Sanksjoner/ Belønning
Mektige mennesker eller grupper har alltid mulighet til å true med eller å gjennomføre sanksjoner. Og motsatt å tildele eller lokke med belønning. Sanksjoner har utgangspunkt i behovet for selvhevdelse (å ta igjen) på den ene siden og frykt på den andre siden. Belønning har utgangspunkt i behovet for å oppnå fordeler. Både sanksjoner og belønning har også utgangspunkt i sosiale tilbøyeligheter som ære eller skam, allianser og frykten for å bli ekskludert.

2.       Søke Tilbedelse
Har utgangspunkt i tilbøyelighet til beundring, underkastelse ,til å søke allianser, massesuggesjon og til å få tak i de beste genene for sitt avkom.

3.       Idealisme
Bygger på samvittighet (som jo er en samling av sosiale tilbøyeligheter) og på en fornuftbasert intellektuell oppfatning av seg selv, gruppen og den store sammenhengen.

4.       Beskyttelse
Bygger på frykt, frykt for den ytre eller indre fiende, frykt for seg selv, frykt for egen utilstrekkelighet. Mer grunnleggende handler dette om behovet for trygghet.  Makten kan baseres på å skape denne tryggheten delvis ved å tilby reell beskyttelse, delvis ved manipulasjon.

5.       Allianser
Bygger makten på allianser med en overmakt i form av mektige mennesker eller et flertall.

6.       Nedkalle maktens vrede over de man ikke liker
En variant av punkt 5, som handler om sosial gjennomslagskraft slik at man evner å «nedkalle gudenes vrede over synderen». Dette er kvinnens motstykke til mannens fysiske maktovertak.

Sammenhengen mellom slike grunnleggende maktmekanismer og religiøse tilknytningsmekanismer er opplagt og det sier litt om hvorfor religion er så utbredt som den er.

Hvor går grensen mellom akseptabel maktbruk og overgrep?

For å ta det akseptable først. Vi mennesker er den eneste arten som har evne til å samarbeide i strukturer som opererer med et stort antall individer uten å være drevet av slektskapsseleksjon. Og når jeg sier stort så mener jeg i tusentall og opp mot milliarder. Dette hadde ikke vært mulig uten at det eksisterte maktstrukturer. Og vi mennesker har en naturlig sosial tilbøyelighet til å organisere oss i slike strukturer. Akseptabel maktbruk er den som fungerer med utgangspunkt i denne nødvendigheten, samtidig som den er basert på gjensidig respekt. Det akseptable er også karakterisert ved at den utøves i kraft av roller som i høy grad er veldefinerte, både hva som er innenfor og hva som er utenfor maktens nedslagsfelt. Dette er ikke knyttet opp mot menneskeverd. Ethvert detaljeringsnivå kan være like utfordrende, like komplekst og ha like store konsekvenser. En arbeider på gulvet kan ha vel så store utfordringer som mellomledere og ledere på toppen. Men kompleksiteten gjør at vi må innta forskjellige roller på forskjellige nivåer for å kunne få helheten til å fungere. Enhver, som ikke finner seg til rette, skal når som helst kunne forlate en slik struktur. Dette stiller jo sterke utfordringer i forhold til det å leve i et samfunn, som jo også er en slik struktur. Man kan jo ikke uten videre bare forlate et samfunn. Det beste svaret vi hittil har funnet på denne utfordringen er demokrati. Dette er jo ikke sort-hvitt.  Vi har alle varianter mellom det, som på den ene siden kan kalles for akseptabel maktutøvelse, som jo kan karakteriseres å være grunnleggende demokratisk og som respekterer individets egenverdi, og den andre ytterfløyen som er overgrep. Overgrep kan defineres som behandling av individer på en måte som tilsidesetter individets egenverdi og dets autonomi. Individet er prisgitt overmakten og innvilges ikke rett til å gi uttrykk for egeninteresse, og vil heller aldri få noe gehør for det. Det demokratiske sinnelag er ikkeeksisterende. Unntak fra dette må jo bli der man handler med utgangspunkt i nødverge. Det blir vel urettferdig å kalle det å ta kontroll på et individ, som er farlig for sine omgivelser eller seg selv, for overgrep. Uansett er jo dette begrep, og det finnes nok utallige nyanser som ikke dekkes av denne skissen. Poenget er uansett å få frem at, ja, maktutøvelse er en nødvendig bestanddel i det sosiale samspill, men at den må operere innenfor visse grenser for å kunne karakteriseres som akseptabel.

Sosial Makt

Sosial makt kan defineres som makt basert på et formelt, eller uformelt maktapparat. Enhver politiker, president, næringslivsleder, offiser, diktator osv. har sin makt i form av at de har et apparat, bestående av lojale individer som utfører deres direktiver. Men, det behøver ikke nødvendigvis være formelt. En skoleklasse kan ha en uformell leder. Den kriminelle gjengen kan ha en leder og mafiaen er jo organisert som en bedrift.
Lederskapet er avhengig og opprettholdes av allianser. Alliansene kan være på forskjellig nivå, fra nære medarbeidere hvor alliansen er nærmest symmetrisk, til underordnede, medløpere, beundrere og opportunistiske øyentjenere. Sosial makt er den kraftigste og mest synlige formen for makt man kan ha. Rent ressursmessig knyttes dette til menneskets sosiale ressurser.

Økonomisk Makt

En pengeseddel kan sees på som et lite stykke makt. Den er et symbol, utstedt av staten på at du har et lite stykke makt som kan bevege mennesker til å gi deg varer eller tjenester. Ideen er gammel men genial.  Da er det lett å trekke den slutningen at jo mer penger man har jo mer makt har man. Og sannsynligvis er den kurven eksponentiell. Det vil si, om du dobler din økonomiske formue så vil sannsynligvis side-effekten av dette gjøre at du øker din innflytelse, ikke bare i ren doblet pengeverdi men også sosialt sett, da penger svært ofte fungerer som en sosial døråpner. Dermed påvirker din økonomiske formue ikke bare din økonomiske makt, men også din sosiale gjennomslags kraft. Og alt dette vil jo selvsagt virke selvforsterkende. På 1800-tallet fant Italieneren Wilfredo Pareto ut at 80 % av all eiendom i Italia var eid av 20 % av befolkningen. Prinsippet er senere blitt kjent som Paretos prinsipp og har anvendelse i en rekke sammenhenger, ikke bare økonomi. Fordelingen behøver ikke nødvendigvis være akkurat 80/20, den kan godt være 80/10 osv. alt etter hvor fritt og uregulert økonomien får lov til å utvikle seg. En fullstendig uregulert markedsøkonomi vil alltid utvikle seg i denne retningen over tid. Dette skyldes selvforsterkende prosesser. Innenfor økonomi er det slik at jo mer penger man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer penger. Måten det kan gjøres på kan være at men investerer i virksomheter som gir god avkastning, eller man bruker pengene direkte som døråpnere, eller indirekte i form av påvirkning osv. Resultatet blir uansett at de som har penger og evne til å forvalte dem godt blir rikere og rikere. Motsatt vil fattige også mangle ressurser til å komme ut av sin fattigdom. Dermed ender det i en tilstand hvor mesteparten av ressursene disponeres av et lite mindretall.

Sett i samfunnsperspektiv er dette ikke spesielt bra. Fattige mennesker får ødelagt muligheten til å få utnyttet egne potensialer. Produktiviteten og mye av den totale verdiskapingen i samfunnet går derved tapt. Eliten vil etter hvert bygge mekanismer for å bevare tingenes tilstand på sin nåværende form (konservatisme). Til dette kan de gjerne bruke statsmakt, ideologier, religion osv. Poenget er at samfunnet stivner og utviklingen går i stå. Sosialdemokratiske samfunn prøver å bøte på dette ved å innføre mekanismer for omfordeling av formue og balansering av makt. Dette er en god medisin, men ikke nødvendigvis uten bivirkninger. Men det er en annen diskusjon.

 

Fysisk makt

Med fysisk makt forstås evnen til direkte eller indirekte å kontrollere mennesker rent fysisk. I dyreverden er fysisk styrke en avgjørende faktor for hanners rangering. Fysisk styrke er også viktig for mennesket. Det er det mest direkte virkemiddel et menneske kan bruke. Vi har to områder hvor den fysiske maktbalansen, basert på kroppens styrke, er forrykket. Det gjelder forholdet menn /kvinner, og det gjelder forholdet voksne/barn. Utøvelsen består gjerne av vold og trusler om vold. Menn er selvsagt overrepresentert i alle statistikker over bruk av vold. Dette har sammenheng med 1) at det er et maktmiddel menn naturlig besitter, og 2) at den naturlige tilbøyeligheten til å bruke makt er større hos menn, 3) Forholdet kan ofte forsterkes og sementeres i en del kulturer.

Men fysisk makt er mer enn ren styrke. Mennesket har utviklet våpen og andre innretninger for å kunne forsterke egen fysisk makt. Dette har utviklet seg til våpenkappløp. Utvikling av våpen og organiseringen av store hærer har satt mennesket i stand til å bruke krigen som virkemiddel til å forsterke egen makt. Også her kan man ane selvforsterkende prosesser. Jo mer våpen, jo kraftigere hær, desto større mulighet til å legge under seg stadig flere folkeslag. Dermed kan hæren vokse enda mer og hæren vokse anda større. I tidligere tider oppstod det flere store verdensriker på bakgrunn av slike prosesser. Romerriket er et godt eksempel. I flere århundrer vokste riket i kraft av sin egen tyngde. Men også dette riket endte mye på grunn av stivnede maktstrukturer.

Man kunne tenke seg et annerledes historisk scenarium dersom en enkeltgruppe hadde tilegnet seg et overlegent våpen på et tidlig stadium, og samtidig greid å hindre at andre fikk tak i det samme. Vi kan se for oss en utvikling hvor en hersker har totalt verdensherredømme. Takket være spionasje, etterretning og utro tjenere har dette hittil aldri skjedd. Selv en så godt bevart hemmelighet som atombomben lakk ut til slutt.

Heldigvis kan vi kanskje si at det ikke har skjedd. En verdens makt basert på overlegen fysisk styrke har neppe vært til det beste for menneskeheten.

Selv om vi etter hvert har utviklet samfunn som setter den direkte fysiske styrken i skyggen, er den emosjonelle programmeringen for vold og aggresjon fortsatt svært framtredende. Dette gjelder begge kjønn, men spesielt menn. Et fremtredende trekk for en sivilisasjon er at volden er regulert, både gjennom uskrevne og skrevne lover og regler. Reguleringen går gjerne i retning av at det kun er eliten som har adgang til å anvende vold som maktmiddel for egne beslutninger. Menigmann kan utøve legal vold, men da i tjeneste for samfunnet eller eliten, som f. eks soldat eller politi. Det betyr at det store flertall i samfunnet er avskåret fra legal bruk av vold. Dette en vesentlig basis for å kunne skape et trygt og godt samfunn. Men elitens adgang til denne type maktmidler kan også likegodt medføre det motsatte, dersom samfunnsstrukturen er totalitær eller systemet er mulig å misbruke. Men, som sagt er menneskehjernen programmert for bruk av vold. Derfor har det vokst fram en rekke legale mekanismer for kanalisering av denne energien. De mest fremtredende i vår tid, er film, litteratur og dataspill. Men det finnes også andre eksempel, spesielt innenfor idrett, kampsport og diverse lagidrett. Andre eksempler kan være hundkamper, hanekamper, tyrefekting, jakt. I tidligere tider så man offentlige henrettelser, heksebrenning, steining, gladiator kamper. Det er viktig å nevne at den viktigste drivkraften for utøvelse av straff er aggressiv energi. Individer som på et eller annet vis bryter samfunnets normer kan ofte bli offer for elitens behov for vold og ikke minst for å kunne vise vold. Individets handlinger og fordømmelsen av dem fungerer som rettferdiggjørelse. Men dette blir bare vikarierende motiv, mens det reelle motiv er elitens og massens nytelse av å kunne påføre andre lidelse. Fantasien er uendelig. Vold er en meget sterk drift hos oss mennesker. Den er så fremtredende i vår natur at det må genetisk omprogrammering til for å få den helt bort.

 

Maktspråk basert på fysisk makt

Det fysiske maktspråk kan enkelt identifiseres på begreper som lydighet, eller absolutt lydighet, underkastelse, autoritet og nulltoleranse og straff. Maktspråket er krav -basert. Det handler ofte om «min rett», og «din plikt».  Respekt er også hyppig brukt, men kan da ikke i betydningen av gjensidig respekt mellom to likeverdige, men i betydning av underkastelse. Ofte ser man uttrykket at «du skal frykte Gud». Det antyder en underkastelse av redsel i stedet for en tilslutning av begeistring.  Men mennesket har ofte mentale tilbøyeligheter som nøytraliser opposisjon med en hysterisk tilbedelse av overmakten.

 

Religion

-          Hei dere, nå har jeg noe veldig viktig å meddele. Det viser seg at det bor et vesen oppe i himmelen, og dette vesenet følger med på hva vi holder på med. Noe er godt mens andre ting er onde.

-          Men vi kan jo ikke se dette vesenet?

-          Det er fordi det er usynlig. Men vi kan se det gjennom vesenets mektige handlinger. Vesenet kalles for Gud. Denne guden har absolutt makt over alt som er. Du hører hans raseri når stormen uler og tordenen braker. Du ser hans raseri når stormens raser og fjellene skjelver. Du, lille menneske, du lever ikke et sekund uten at Gud vil det.

-          Men hva kan vi da gjøre for at Guds raseri ikke skal ramme oss?

-          Det er det som er det fantastiske. Egentlig er han som en far, som elsker dere som sine egne barn. Men han forventer at dere oppfører dere. Jeg har ekstra nær kontakt med Gud. Derfor må dere lytte til meg, tro på meg og gjøre det jeg sier. Og jeg kan love at Gud skal belønne dere stort. Ikke nå i livet. Vi kan ikke se belønningen vår nå. Den er usynlig. Men når vi dør vil ånden vår komme opp til han, der oppe over skyene. Men det skjer kun dersom dere hører på meg og gjør det jeg sier. Hvis dere ikke gjør det, har Gud laget et stort hull under jorda som kalles helvete. Den som ikke er lydig mot Gud, altså det jeg sier, han vil bli kastet ned i dette helvetet. I dette helvetet finnes en brann som aldri slukker, og den skal brenne dere langsomt om og om igjen til evig tid. De redslene som utspiller seg i helvete er så grusomme at de er utenfor ordenes rekkevidde.

-          Men hva skal vi da gjøre for å komme til paradis og unnslippe denne forferdelige straffen?

-          Gjør det som jeg sier. Kan vi begynne med å samle inn penger?

Det religiøse utgjør en svært viktig del av tankeverdenen hos de fleste mennesker.  Det finnes ingen enkel forklaring på fenomenet religion, men alle kan vi se at religion har en sterk påvirkning, både på samfunn, innenfor enkeltmiljøer og for det enkelte individ. Til alle tider har dette vært forsøkt utnyttet av makteliten. Her har det vist seg å være et usedvanlig kraftig element til styring og kontroll, både av enkeltmennesker og av hele miljøer. Det fortelles at det glupe hodet som en gang oppdaget sammenhengen mellom elven Nilens årlige flom og stjernenes stilling på himmelen (årstidene), skapte et helt presteskap på basis av dette. Dette ble et presteskap med stor makt og innflytelse på resten av samfunnet, og som derfor gav presteskapet en rekke særfordeler, rikdom, status og makt.
I Bibelen kan man lese om hvordan profetene hadde avgjørende innflytelse og makt over samfunnets ledere. Les for eksempel Samuels Bok. Profeten innsatte og avsatte konger, og ved flere anledninger refset han dem. Ved en anledning hugde han hodet av en konge som var tatt til fange. Alt dette til skrekk og advarsel, fordi han hadde greid å overbevise alle om at han var Guds talsmann på jorden. Mange karismatiske ledere har gjort nettopp dette kunststykket opp gjennom tidene. De romerske keiserne, pavene, Ayatolla Khomeini, Charles Manson osv. Som regel grusomme og egoistiske ledere som etter hvert fikk total makt over sine tilhengere. David Koresh, eller Vernon Wayne Howell, som han egentlig het, greide å innbille hele menigheten om, om at alle kvinnene, også barn og andres koner, var hans hellige hustruer. Alle andre menn måtte pent avstå fra all sex og underdanig overlate konene til sin leder og profet. I vår tid er religionen misbrukt til å skape et uhyggelig og slagkraftig krigsvåpen, nemlig selvmordsbomberen, eller selvmordterroristen. Ved å innbille mennesker at de skal få heltestatus og 70 jomfruer i himmelen, har man skapt et arsenal av mennesker som er villige til å gå i døden og dra så mange som mulig av oss vantro med seg. Underkastelsen er total. Og dette viser hvilke krefter som ligger i bevisst bruk av religion for å oppnå egne mål.

For å kunne misbruke religion til å skape egen maktbase må en person i utgangspunktet ha ressurser som gjør han i stand til å lede og forføre mennesker. Han må være karismatisk, sjarmerende, intelligent, og eller ha sterke både sosiale og mentale ressurser. Ofte ser vi en eller flere strategier hvor den religiøse lederen

1)      Opparbeider tillit til seg selv

2)      Fremelsker mistillit til alt utenfor menigheten (her er jo konspirasjonsteorier et mektig virkemiddel)

3)      Bryter med individets vilje til å benytte egne mentale ressurser til vurdering av ideologiens doktriner (svekker kritisk vurderingsevne). Man tar i bruk retorikk av typen «gi seg selv til Gud», «adlyde Guds vilje», «overgi seg til Gud (underkastelse)», «lydighet til Gud» osv. Man oppfordres til ubetinget tro, det blir et ideal å være ukritisk til egne doktriner og over-kritisk til alt det ytre. Så blir det hele forsterket under trusselen om Guds straffedommer, gjerne ispedd med at menighetens elite «hjelper litt til» i livet her og nå.

Når tilhengerskaren vokser øker også det sosiale presset fra tilhengerne selv. Svake individer som kommer i deres klør får et uimotståelig sosialt press til å bli med. De blir dyrket frem, men følelse av sosial anerkjennelse de aldri har kjent før. Dette er selvsagt ren manipulasjon. Realiteten er at det svake individ har akkurat like lav sosial status som før, men faktum er at slike mennesker kan bli svært ”nyttige idioter” for eliten.  Et vesentlig element som religiøse ledere tenderer til å bruke er strenge regler og sterke symboler. Strenge regler er et utmerket virkemiddel til å få makt over andre. Det setter mennesker i forlegenhet, og det sorterer ut svake mennesker og de som ikke er fullt så dedikerte.  Små bagateller blåses opp og ut av proporsjoner. Dette blir da en del av den maktkampen som skaper vinnere og tapere i det indre sosiale spill. Det verste med dette er at disse bedragene kan begynne å leve sitt eget liv gjennom sosial arv. Fra generasjon til generasjon utvikles forestillingene og sementerer seg i kulturene, med jevne påfyll av kyniske maktmennesker og fromme moralister.

Hvordan virker det religiøse viruset?

Som en oppsummering kan man si at religiøs manipulasjon fungerer som et mentalt virus. Viruset smitter fra mennesket til menneske (memer), eller det blir bevisst plantet inn i mennesker. Men konstruksjonen av viruset kan ha skjedd for utallige generasjoner siden. For et viktig kjennetegn ved virus er jo at det reproduserer seg. Memer reproduserer seg. Religiøse memer har med noen ekstra forsterkere for reproduksjon av seg selv. Det fungerer slik at det undergraver individets rasjonalitet, slik at individet kommer under kontroll av religiøse maktmennesker. Og nettopp denne evnen til å sette deler av individets egeninteresse ut av spill gjør at sammenligningen med virus her er relevant. Hvordan undergraves så rasjonaliteten? Jo ved at:

1)      Virkelighetsoppfatningen baseres på tro i stedet for forståelse. Man manipuleres til å «velge å tro» i stedet for å søke å forstå. Det er fornuften som blir satt ut av spill.

2)      Moralen erstattes med lydighet. Individet baserer sine normer på lydighet i stedet for egne verdier. Dette skjer gjennom underkastelse, som jo er et viktig ideal i mange religioner. (f.eks. Islam betyr underkastelse). Dermed blir individet amoralsk.

Jeg vet ikke om du her oppdager den klare sammenhengen med rasjonaliteten. Viruset manipulerer både hva du vil (ditt mål) og hvordan du skal få det til (virkelighetsoppfatningen). På denne måten settes individets rasjonelle evner ut av spill. Dermed oppheves alle sperrer for den religiøse elitens fjernstyring av individet. Legg nå til at mange religioner har et ideal om «å bekjenne sine synder». Siden man ikke kan gjøre det til en «usynlig gud», så må man heller gjøre det til menighetens ledere, pastorer og prester. Og gjett hvilket balletak de da har på deg, når du så har vært dum nok til å gi slipp på dine innerste hemmeligheter?
Det er imidlertid vesentlig å bemerke at dette ikke nødvendigvis er en total solformørkelse i individets mentale landskap. På de fleste områder vil individet fortsatt være fullt ut rasjonelt. Det er kun på de områdene hvor de religiøse forestillingene har sitt nedslagsfelt, at dette slår inn. Og dette er vesentlig. Religionen skaper ikke zombier, men mennesker som er fullt ut oppegående og rasjonelle nok på de fleste andre områder. Det er akkurat denne kombinasjonen som gjør slike maktmanipulerte mennesker så farlige. De er mentalt på høyde med alle andre, men bakom sitter religionen og drar i spakene. Det er dårlig nytt dersom religionen er av det fiendtlige slaget.

 

Kunnskap/ Kompetanse/ferdigheter/innovasjon

Mennesket har alltid hatt behov for kunnskap og ferdigheter. I takt med at menneskesamfunnet blir stadig mer komplekst, vokser behovet for differensiering og spesialisering. Dette medfører i sin tur at både samfunn og enkeltmenneske blir stadig mer sårbart i forhold til tilgang til en rekke varer og tjenester. I denne utviklingen virkeliggjøres det gamle ordtaket om at kunnskap er makt. Mennesker som ikke har de naturlige makt-ressursene, som fysisk makt, utseende, karisma osv., kan kompensere for dette ved å utvikle kunnskap eller ferdigheter som det er etterspørsel etter. På denne måten kan man få tilgang til penger, status og sosialt nettverk. I bedrifter kan enkeltindivider eller hele grupper utnytte sine nøkkelposisjoner til å bedre egne vilkår. Enkeltpersoner kan utnytte dette ved f. eks skaffe seg tilbud om bedre jobb, og dermed presse arbeidsgiveren til f. eks å øke lønnen. Dette er ofte en maktutøvelse som går motsatt vei av det normale. Det er «den lille mann/kvinne» som utøver makten og «tvinger» øvrigheten til å komme med innrømmelser. Kunnskap og kompetanse er dermed et svært viktig virkemiddel til å motvirke elitens dominans.  Det gir det lille individ nytteverdi. Til alle tider har sannsynligvis eliten skjønt dette og forsøkt å hindre kunnskap i å spre seg. Men dette er selvsagt en strategi som biter seg selv i halen fordi et samfunn hvor massen er uopplyst nødvendigvis vil bli mindre effektivt, innovativt og dynamisk. Dermed vil samfunnet totalt sett tape i konkurranse med andre stater.

 

Etikk og ideologi

Den delen av etikken som gjerne kan kalles deduksjonsetikk er i seg selv et velegnet maktredskap, som opp gjennom tidene både har vært brukt av både politisk og ikke minst religiøse eliter til kontrollere andre. Det henger sammen med at deduksjonsetikkens basisverdi er lydighet. Deduksjonsetikken er av den beskaffenhet at den er den siste autoritet, og trenger ingen ytterligere begrunnelse. Den er en begrunnelse i seg selv. De vanligste forekomster er såkalte evige lover, absolutt moral, gudgitte lover, regler, tradisjoner osv. I og med at alt dette er formulert i naturlige språk sier det seg selv at lovteksten kan bøyes og formes i en ønskelig retning. Det sier seg også selv at det er de som er flinkest til dette spillet og de som har ressurser, som er i stand til å spille disse kortene best. Vi ser også her åpningen for bruk av deduksjonsetikk som vikarierende motiv. Det egentlige motivet er skjult. For eksempel kan eliten begrunne en grusom straff som en slags logisk konsekvens av en lov man selv tolker, mens det egentlige motivet kan være nytelsen av å plage noen, eller vise sin makt, dominere, rydde noen av veien, eller å skremme, eller en kombinasjon av alt dette. Deduksjonsetikken gir utøveren den «objektive» grunn han trenger for å utføre ugjerningen, samtidig som han kan avskrive seg ansvaret ved å peke på en høyere makt eller autoritet (mens han selv bare er en ydmyk tjener).  I tillegg kan etikken brukes retorisk som et virkemiddel til å manipulere andre. En annen variant av etikk og ideologi som hersketeknikk finner man innenfor det sosiale spill. Det handler om å oppnå sosial gevinst ved hjelp av å framstå som et såkalt høyverdig eller fromt moralsk individ.

Sanksjonsregimet (belønning/straff/avskrekking)

Sanksjonsregimet er alfamenneskets primære virkemiddel for å holde kontroll på flokken. Sanksjonsregimet handler om å dyrke frem lydighet eller underkastelse. Det er basert på fysisk makt. Men det kan både bestå av belønning for den lojale, men også sanksjonering for den illojale.  Ut av dette har vi utviklet en rekke ord og begrepsstrukturer. Disse er sementert inn i alle kulturer. Herfra kommer også våre forestillinger om straff.

Straff er et svært utbredt maktmiddel som utnyttes i alle kulturer, samfunnslag. Det er også utbredt i dyreverden og kan derfor betegnes å være et primitivt, enkelt og direkte maktmiddel. I vår moderne sivilisasjon er bruken av sanksjoner blitt systematisert. Tradisjonelt defineres straff som et onde som påføres et individ i den hensikt at det skal føles som et onde.

Vi har et annet navn for dette og det er hevn.

 

En mer reflektert tilnærmelse er at straff er et virkemiddel for å korrigere og hindre uønsket atferd. Et annet ord for dette er oppdragelse. Her kan også straffen gå utover det individuelle formålet, og gjøres så grusom og så offentlig at den avskrekker andre fra å begå lignende handlinger. Avskrekking er et annet ord for dette.

Man kan også finne på å bruke ordet straff i dersom man gjennomfører tiltak som fysisk hindrer et individ i å begå uønskede handlinger. Slike tiltak kan befinne seg i grenseland for bruken av straffebegrepet fordi individets lidelse som følger av tiltaket mer er å anse som en konsekvens og ikke et mål i seg selv. Dette kan kalles for forvaring.

Dersom straff brukes i den hensikt å «oppdra» må en rekke betingelser være til stede for at den skal virke. Her er noen:

1.       Individet må ha selvkontroll nok til å kunne korrigere atferden (karakterstyrke)

2.       Individet må tro at atferden ikke kan skjules, eller at risikoen for å bli tatt er stor.

3.       Individet må la seg skremme av straffen, og ha et sterkt ønske om å unngå den (den må oppfattes som et onde)

4.       Individet må ha evnen til å se sammenhengen mellom egne handlinger og straffen (assosiasjon)

Dersom betingelsene ikke er til stede vil straffen neppe være til særlig hjelp. I tillegg har straffen en rekke bivirkninger:

Den som blir straffet vil ofte oppleve dette som en sterk fornedrelse. Dette gjelder særlig dersom det følger mye fordømmelse med. Resultatet kan være at den dømte mister selvrespekten. Dette er ikke noen god forutsetning for forbedring, snarere tvert i mot. Opplevelsen av fornedrelse er reell. Den dømte taper sosial anseelse. Dermed blir muligheten til å fungere i samfunnet, oppleve gjensidighet og respekt, betydelig redusert. Følgelig kan hele prosessen virke mot sin hensikt. Har man tapt selvrespekten og sosial anseelse er den sosiale kostnaden ikke så stor ved å bli tatt på nytt.

Dette er vel et av de viktigste argumentene, sett med «samfunnets øyne» for at uansett hva man gjør: ikke ta fra mennesker selvrespekten. Ingen tjener på det.

Tilbøyeligheten til å straffe, hevne seg og å ta igjen ligger dypt nedgravd i oss alle. Den har et klart biologisk opphav. I den naturlige rivaliseringen vi ser hos alle flokkdyr bygges respekten opp ved hjelp av fysisk styrke. Den sterkeste straffer alle rivaler og tvinger dem til underkastelse. I tillegg ser vi at også dyrene «oppdrar» ungene og lærer dem å tilpasse seg flokken. Unger som ikke lærer seg dette kan regelrett risikere å bli utstøtt.

I en moderne sivilisasjon kan ikke denne tilbøyeligheten få fritt utløp uten at dette får alvorlige konsekvenser for tryggheten til den enkelte. Det må aksepteres at tilbøyeligheten er der, men spørsmålet er hva vi gjør med den. Utfordringen blir å finne systemer og prosesser som kanaliserer ut dette uten at det får alvorlige negative konsekvenser. Vi kjenner alle til begrepet «blodhevn». Det er når hevnprosessen ender opp i en vedvarende økende voldsspiral. Dette handler om at aktørene forsøker å dominere hverandre. Samfunnet blir helt brutt ned av terror.

Som motstykke finner vi belønning som er et gode man gir for å oppmuntre til ønskede handlinger. Omtrent alt som er sagt om straff har sitt motstykke i belønningen. I tillegg til den direkte positive effekten har den også den positive effekten at den gir mottakeren selvrespekt og økt ansiennitet. Men like fullt er dette et maktmiddel, langt mer effektivt enn sitt negative motstykke «straffen». Kanskje er det også det mest utbredte. Ved hjelp av pengesystemet er det blitt mulig å sette belønningen i system. Den er blitt til lønn og bonusordninger. Dette er etter hvert blitt det viktigste virkemiddelet for å få mennesker til å spille sammen i små og store organisasjoner.

 

Skyld og skam
Som flokkdyr er vi mennesker utstyrt med meget fintfølende sosiale instinkter. Følelsesmessig signaliseres vi med skam når vi havner inn i situasjoner hvor det er fare for fordømmelse og tap av sosial status. Dette er mekanismer som har vært utnyttet av eliten i alle år. Et eksempel på dette er den katolske kirkes såkalte skrifte-system. Her kan mennesker komme og «bekjenne sine synder» og få dem tilgitt. Dette skaper et sterkt avhengighetsforhold til kirken. Samtidig setter den samme kirken opp en rekke strenge regler for livsførsel, som de færreste klarer å overholde hundre prosent. På denne måten låser kirken sine medlemmer ved å gi et tilbud for å dekke et behov som er skapt og forsterket av kirken selv. Det er ikke tilfeldig at utallige kirkesamfunn og andre religioner utarbeider strenge krav til livsførsel. Dette suppleres gjerne med en glorifisering av kirkefedre, guder, helgener og prester som mer eller mindre ufeilbarlige i forhold til de strenge kravene. Dette for å vise at dette ikke er uoverkommelig, for det vanlige menneske. Selvsagt kommer flesteparten av oss vanlige dødelige totalt til kort i forhold til dette. Det er da presten kan tilby botemiddel, f. eks i form av å motta offer og gaver, eller at man må komme med betroelser, eller underkaste seg på forskjellig vis. Dette er et kraftig maktmiddel. En optimalisering av dette er innføring av strenge regler i forbindelse med menneskets seksualitet. Dette er sterke og sentrale mekanismer i vårt følelsesliv. Derfor blir vi svært sårbare overfor denne type angrep. I enkelte religioner er seksualiteten blitt fullstendig tabubelagt. Jesus er blitt tillagt følgende sitat: «Den som ser på en kvinne for å begjære henne har allerede bedrevet hor med henne i sitt hjerte». Det skal noe til for en kåt ung mann å komme unna den synden.

Gruppetilhørighet klikkdannelse

En stor homogen menneskemasse vil naturlig og spontant klumpe seg sammen i større og mindre «øyer» sentrert rundt en kjerne av sentrale maktpersoner. Internt i disse sosiale nettverkene vil det alltid foregå et sosialt spill hvor de som vinner vil nærme seg kjernen, mens de tapende vil bli skjøvet utover. I utkanten og utenfor disse nettverkene vil det alltid befinne seg personer som enten er utstøtt eller som av på grunn av mangel på ressurser er uinteressant å slippe inn i nettverket. Instinktivt vil vi mennesker kjempe hardt for tilhørigheten innenfor et eller flere slike nettverk. Vi er regelrett programmert til dette av det naturlige utvalg. Utstøtelsesmekanismer er nemlig et ofte forekommende fenomen ikke bare blant mennesker men også blant en rekke flokkdyr. Og de utstøtte er langt mer utsatt i forhold til angrep utenfra, samtidig som de ikke får dra nytte av flokkens felleskapsgoder, og de blir stengt ute i forhold til partnere. Alt dette er sterke seleksjonsmekanismer som driver til programmering for å unngå utstøtelse. Da er det heller ikke rart å forstå at mange som befinner seg utenfor eller står i fare for å havne der, bokstavelig talt er villig til å gå over lik for å komme inn i varmen. Dette er selvsagt mekanismer som kjernen, eller eliten i nettverket vet å utnytte. Dette er en selvforsterkende maktmekanisme. Jo mer innflytelse en person har på andres posisjon i nettverket, jo mer kan han utnytte andre til ytterlige å forbedre sin posisjon.

For den som har evnen til å observere og analysere er det forholdsvis enkelt å identifisere disse mekanismene over alt i samfunnet. Du ser det i skolegården, der det kjempes om å ha de dyreste merkeklærne, den mest moteriktige mobiltelefonen, den beste hårfrisyren, ha de rikeste foreldrene, komme fra de riktige plassene. De som faller gjennom i denne kampen, havner nesten automatisk utenfor de populære klikkene.

Du ser det i menigheten der det kjempes om å være den frommeste, den som gir mest, den som ber flottest, den som er flinkest til å følge de strenge reglene, den som er flinkest til å tilpasse livet til religionens gjeldende kodekser, den som vet mest om religionen osv. De som ikke holder mål risikerer alt fra forbigåelse, til intern disiplinering til ren utstøtelse.

Du ser det i middelklassen der det kjempes om å ha de flotteste husene, den fineste bilen, de beste bekjentskapene og den fineste partneren, osv. Vi alle kjenner dette spillet.

Du ser det på arbeidsplassen der det kjempes om å ha de beste posisjonene, tilhøre den gruppen med høyest status, få de mest prestisjefylte ansvarsområdene, bli invitert i de riktige møtene osv.

 

 

Interessegrupper

Interessegrupper er organiserte sammenslutninger av individer med sammenfallende interesser, og hvor organisasjonen har et klart mål om å arbeide for å fremme medlemmenes interesser i samfunnet. Eksempler er fagforeninger, kvinnebevegelsen, bondeorganisasjoner, religiøse organisasjoner, forbruksorganisasjoner osv. Det ligger svært stor makt i muligheten til å opptre organisert for å kjempe for en felles sak. I forrige århundre kjempet fagbevegelsen frem fundamentale friheter for arbeidstakerne. For eksempel friheten til å organisere seg og til å streike.  Ved hjelp av dette våpenet har fagbevegelsen etter hvert kjempet frem gode vilkår for den enkelte arbeidstaker, og dermed hatt en sentral rolle i den velstandsutviklingen vi har sett i den vestlige verden de siste hundre årene. På tross av dette må det nevnes at streike våpenet ikke er uten bivirkninger og i de senere årene har vi sett klare tegn til misbruk. Særlig gjelder dette enkelte yrkesgrupper, som i kraft av streikeretten er i stand til å ramme arbeidsgiveren svært hardt dersom de ikke får det som de vil. Dersom en yrkesgruppe i streik ikke setter liv og helse i fare, samtidig som de kan lamme virksomheten til en arbeidsgiver fullstendig, eller setter arbeidsgiveren i vanry i markedet, så har de en posisjon som gjør det mulig å presse gjennom nærmest urimelige krav og å diktere arbeidsgiveren. En analyse av dette vil fort vise at dette ikke er rettferdig. Streikekraften avhenger av faktorene nevnt over, og utholdenheten avhenger av økonomien til fagforeningen. På denne måten kan enkelte grupper ta urettmessig mye for seg på bekostning av andre grupper. Fagforeningens lojalitet ligger selvfølgelig hos medlemsmassen. Er dette en sterkt etterspurt gruppe kan de godt presse en arbeidsgiver i retning av konkurs, uten tanke på ansvar, verken for eiere eller andre lønnstakere som ikke er fullt så heldig stilt. Det er da også her vi enklest ser interessegruppens svakhet. Det er grupper som ikke tenker helhetlig, eller ansvarlig i forhold til alle involverte parter. Det ligger en naturlig dynamikk som bakgrunn for denne type oppførsel. Det er at lederne er valgt og kan kastes av medlemmene. Dette tvinger ofte frem at alt for dårlig handlingsrom til å kunne inngå kompromisser. Grunnen til dette er at massehysteriske mekanismer har en tendens til å få overtaket i slike interessegrupper.

Eksempler på denne type ensidige argumentasjon er fagforeningenes stadige hakking på de såkalte «uorganiserte». Den hardt tilkjempede friheten til å organisere seg får etter hvert et tilsnitt av tvang til å bli med. Man er ikke like opptatt av friheten til å stå utenfor. Menneskers motiv for å stå utenfor kan være alt fra religiøse grunner, til at de ikke blir invitert, til at det er for dyrt eller at de rett og slett ikke er enige i fagforeningens politikk. Pampene i foreningene tenderer til å ha glemt det frihetsidealet fagforeningene en gang stod for. Videre har de oppfunnet begrepet «streikebryteri» som en slags forferdelig synd. Igjen er det enkeltindividets frihet det tråkkes på. Videre har enkelte fagforeninger tatt til orde for at uorganiserte ikke skal få de lønnstilleggene som foreningene forhandler frem. På denne måten bryter de med sitt egne hardt tilkjempede prinsipper om lik lønn for likt arbeid. Her burde det blitt gjort lovmessige endringer slik at lønnsforhandlinger alltid skjer på vegne av yrkesgrupper og naturlige grupper i bedriften, og ikke på vegne av medlemmer i en fagforening.

På toppen av det hele bidrar enkelte fagforeninger med pengebidrag til enkelte politiske partier. Summen blir jo at på den ene siden ønsker man å tvinge mennesker til å organisere seg, og på den andre siden tar man pengene deres og gir til de politiske partier som pampene tilfeldigvis sympatiserer med. Dette undergraver demokratiet.

 

 

Trussel/sanksjoner/utpressing

Dette handler om at et individ på forhånd blir gjort oppmerksom på tiltak som iverksettes nærmest automatisk som følge av handlinger, av den som gir trusselen, defineres som uønsket. Dersom denne maktmekanismen skal ha effekt, forutsetter det følgende egenskaper hos den som er presset:

1)      Rasjonell beslutningsevne. På det mest primitive består dette av evnen til å knytte ubehagelige konsekvenser tilbake til den uønskede handlingen. Mer avanserte og analytiske mennesker vil naturlig ta med disse «kunstige» konsekvensene, som en del av det totale beslutningsgrunnlaget.

1)      Oppfatningen av trusselen og dens konsekvenser

a.       Trussel-forståelse (Forståelse av trusselen, samt evne til å leve seg inn i den)

a.       Styrken på motivasjon for å unngå trusselen.

2)      Selvkontroll, og ressurser til gjennomføring.

3)      Estimat av sannsynligheten for at trusselen blir en realitet

a.       Tilliten til den som presser (Tror man på trusselen? Tror man på evnen til gjennomføring? Tror man på vilje til gjennomføring?)

b.       Tilliten til egen evne til å lure eller skjule handlingen for utpresseren.

c.       Viljen til å lure utpresseren.

 

Evnen til å fremsette effektive trusler avhenger av fysisk makt og evnen til å vise dette. Ofte ligger det ingen rasjonell analyse bak da motivasjonen ofte har direkte opphav i aggresjon eller trang til å vise styrke. Dette er mekanismer som har eksistert lenge før individet hadde språk eller noen som helst evne til språk eller analyse.

Dette er en av de mest utbredte maktmekanismer også blant mennesker, og selv om vi som enkeltindivider, i siviliserte samfunn, er sterkt regulert i forhold til bruken, er denne metoden allment akseptert og svært utbredt.

 

Svindel/bløff

Menneskets motivasjonsstrukturer er ikke enkel å manipulere med, uten bruk av fysisk makt og belønning. Derimot er virkelighetsoppfatningen langt enklere å endre. Faktisk er det mulig å overstyre motivasjonsmekanismene nærmest fullstendig ved hjelp av bevisst manipulering med virkelighetsoppfatningen. Forklaringen på dette er å finne i beslutningsteorien der vi innser at enhver rasjonell beslutning består i en kombinering av motivasjon med virkelighetsoppfatning. Eksempel på slik manipulering ser vi for eksempel hos en del islamittiske selvmordsbombere. De tror de kommer til et bedre liv og får heltestatus i himmelen etter å ha ofret livet sitt for en hellig sak. Motivasjonen er uendret: et bedre liv, triumf over sine fiender, heltestatus (sosial klatring) osv.

Selv om det reelle resultatet er tikk motsatt (sikker død og forakt i store deler av verden) er mennesket i stand til å overkomme enhver naturlig frykt og tvil, enkelt og greit på grunn av en sterk virkelighetsoppfatning basert på bevisst manipulasjon.

Det som kjennetegner svindel og bløff er at den som gjennomfører det slett ikke trenger å være i besittelse av fysisk makt for å kunne gjennomføre den.

De ressursene man trenger er gode mentale egenskaper i form av intelligens og fantasi, sjarm/karisma, sterk vilje og pokerfjes eller skuespillertalent. Dette er egenskaper som kan føre mennesker svært langt og opp på den sosiale rangstigen. Man skal alltid være på vakt når man kommer i kontakt med sjarmerende mennesker. Dette kan være personer som fra barnsben av har lært seg å bruke sjarmen til egne formål. Bak den tilsynelatende sympatiske og velmenende masken kan det ligge et iskaldt beregnende ego. Før man vet ordet av det sitter man i klistret. Mange profesjoner er kjent for sine innslag av svindel og bløff, som f.eks. selgere, religiøse ledere, politikere og advokater.

Farligst av disse er sannsynligvis religiøse ledere. Religion er et meget kraftig maktmiddel.

Men bløff eller løgn er også fattigmanns maktmiddel. I intolerante samfunn og miljøer er bruk av løgn helt nødvendig for ressurssvake menneskers overlevelse.

 

 

Flertallsmakt

Flertallsmakt eller demokrati er den viktigste mekanismen mennesket har funnet opp i forhold til å opprettholde og utjevne maktbalansen i samfunnet. Samfunn som implementerer velfungerende systemer basert på demokrati sikrer de beste mulighetene for at flertallet i samfunnet får det best mulig under de rådende forhold. Demokrati har vist seg å være det beste virkemidlet mot såkalte totalitære systemer, hvor all makt er i hendene på noen få personer. Men demokratiet kan fort undergraves og slutte å fungere etter hensikten dersom samfunnet ikke er bevisst på å vedlikeholde det. For at et demokrati skal være velfungerende må flere ting ivaretas. Her er noen forslag:

1)      Kunnskapsnivået i befolkningen må være best mulig. Når enkeltmennesker stemmer, er det et mål om at valget ikke er personorientert, dvs. med utgangspunkt i sympatier og antipatier mot enkeltpersoner. Det er politikken de folkevalgte fører som har betydning. Jo bedre politisk orientert enkeltindividene er, jo bedre valg er de i stand til å gjøre. I dag er media og skolen de beste redskaper for å sikre det politiske kunnskapsnivået.

2)      Den frie, nøytrale informasjon. Verken politiske eller økonomiske krefter bør ha innflytelse på media. Samtidig har samfunnet et ansvar for å sørge for at alle politiske retninger er like synlige i media. Det vil si at det må finnes media, f.eks. tv-kanaler som ikke hverken er politisk styrt eller markedsstyrt. Massehysteri kan motvirkes med analytiske debatter.

3)      Økonomiske krefter må ikke få innflytelse på politikken. Pengegaver fra private burde ikke tillates. Unntatt fra dette er eventuelle medlemskontingenter som politiske parti måtte ha. I tillegg kunne staten gi behovsprøvd omfordelingsstøtte til alle politiske partier. Jo mindre partiet er, jo mer støtte (helt ned til sperregrensen for antall medlemmer). I tillegg til dette kunne staten betale kompensasjon til enkeltindivider for politisk arbeid. Dette ville bidratt til å unngå at enkelte store partier, bare rullet over de små partiene med sine store valgkampmaskiner.

4)      All våpenmakt må være under betryggende demokratisk kontroll. Det må etableres mekanismer som hindrer at enkeltpersoner (for eksempel generaler) kan begå statskupp. En måte å gjøre dette på er å gjøre analytisk etikk til obligatorisk del av all militær utdanning. Kravet til absolutt, og ubetinget lydighet til overordnede må opphøre. En soldat må ha rett til å nekte ordre dersom den skulle bryte med grunnleggende etiske standarder, som f.eks. å ødelegge demokratiet, eller det som man definerer som forbrytelser mot menneskeheten (massakrer og utrenskninger, tortur og andre grusomme handlinger).

5)      Balansering av makt. I vårt samfunn har vi en fordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Dette med klar hensikt om å hindre totalitære krefter i å utvikle seg.

6)      Bevissthet om demokratiets grenser. Et demokrati skal ikke kunne

a.       Avskaffe seg selv

b.       Undertrykke mindretallet, enkeltindivider eller grupper (flertallstyranni)

7)      Utvikle mekanismer for å motvirke massehysteri.

8)      Media: dagens norske massemedier tenderer sterkt i retning av å legge opp til debatter som en slags fotballkamp, hvor hver av spillerne ved hjelp av retorikk, slagferdighet og karisma forsøker å sette motstanderne fast, og ydmyke dem. Mediene kårer sågar vinnere og tapere i debatten. Mer og mer blir interaksjonen med publikum fremtredende. Publikum kan sende SMS-er og sitte på internett og bue på motstander og heie på yndlings-politikerne. Dersom formålet med dette er å bringe kunnskap om de enkelte partiers programmer er jo dette en total feil retning. Det er ikke partiene med de beste programmene som vinner, det er de mest karismatiske og slagferdige politikerne som vinner. Det blir ikke mye demokrati ut av slikt.

 

Seksuell makt

Dette er den makt et individ har i forhold til egen seksuelle tiltrekningskraft. Sex er et kraftig og naturlig velegnet middel til makt. Selv i dyreverden kan man se dette. Hos våre nære slektninger, dvergsjimpansene er bruk av sex svært utbredt i forhold til å oppnå en eller annen fordel.  Det er en illusjon å tro at denne kraften skal bli borte bare sivilisasjonen kommer langt nok. Seksualiteten er en viktig og dominerende komponent i vår natur. Det er kanskje derfor det er så mye spill rundt den. For det er et spill. Vi har en rekke skrevne og uskrevne lover i dette spillet. Dannelse og vedlikehold av parforhold er den eneste sosialt akseptable anvendelsen av denne ressursen. Men det er ikke uten forbehold. I vår vestlige kultur har vi en idealisert illusjon om at den ideelle pardannelse skjer av kjærlighet alene. Vi liker ikke å bli minnet på, grunnene for kjærligheten: sjarm, utseende, karisma, status, penger, personlighet og… sex for å nevne noe. Det er dette noen moralfilosofer litt nedverdigende har gitt navnet «eros», og hvor de har gitt den «opphøyde» kjærligheten det pene navnet «agabe». Dette er den betingelsesløse kjærligheten, og det beste bildet på den er morskjærligheten. Men pardannelse basert på morskjærlighet er vel ikke kjent for å være spesielt vellykkede. For å teste ut om en slik agabe, selvoppofrende betingelsesløs kjærlighet kanne man jo finne en passende kandidat for å sende ut på kjønnsmarkedet: en liten, tykk, frastøtende, fattig, arbeidsløs, kunnskapsløs vettskremt mann, full av psykiske lidelser. Det sier seg selv at han skulle ha slitt lenge før han fant noen. Virkeligheten er nok nærmere at kjærligheten oppstår og næres av de ressurser det heldige individ rår over. Selv en liten baby har sine øyne, sitt smil, som moren ikke kan motstå. Når moren elsker sitt barn er det fordi genene har programmert henne til det. Barnets utseende, væremåten, vissheten om at barnet er en del av henne, hjelpeløsheten, alt dette og mye mer utgjør en uimotståelig kraft til omsorg. Og genene belønner henne rikelig med dopamin.

Ideene om agabe, som i alt for stor grad påvirker dagens og gårsdagens seksualmoral, er bygget på en sukkersøt illusjon uten rot i virkeligheten. Og dette er ikke nytt. De aller fleste av oss skjønner dette og aksepterer det som en del av det sosiale spill.

Den seksuelle makt er ujevnt fordelt mellom kjønnene. I klartekst vil det si at gjennomsnittlig har kvinner mer seksuell makt enn mannen. Men her finnes selvsagt masse unntak fra denne regelen.

Mange kvinner benytter seg selvsagt av denne resursen til å skaffe seg den partneren de ønsker. Og kvinner har mye mer å vinne på å satse på det erotiske enn menn. Mannen er genetisk programmert til å rangere sex som et svært viktig kriterium i sitt valg av partner. Han har også, av biologiske grunner, råd til å gjøre mange feilvalg. Generelt sett er derfor menn mindre kritiske og lar seg lettere forblinde av kvinnens seksuelle tiltrekningskraft.

Forskning på parbinding tenderer til å bekrefte ideen om at «like barn leker best». Superpopulære menn danner par med superpopulære kvinner, så går det videre nedover til de vanlige parene, og helt ned til de upopulære hvor også noen finner hverandre i nøden. Det seksuelle styrkeforholdet i parforholdet vil endre seg etter hvert som man beveger seg ovenfra og ned. Superpopulære menn kan ikke holdes ved hjelp av rene seksuelle bindinger. Naturlig vil begge være kjønn i dette sjiktet være utsatt for mange fristelser, og naturlig må begge hele tiden skjerpe seg for å beholde posisjonen som nummer en i hverandres liv. Alt dette er selvsagt individuelt. Det kan jo selvsagt finnes supermenn og superkvinner som er bunn solide og superforelsket i partneren resten av livet uansett hva som måtte skje. Dette er jo drømmepartneren for mange. Superpopulær, supersexy og bunn trofaste. Det finnes neppe så mange av dem. Uansett innbiller jeg meg at i storparten av slike parforhold er den seksuelle komponenten i en eventuell maktkamp mellom partene av mindre betydning. Sex er ingen knapp faktor, verken for ham eller henne.

Men dette endrer seg fort når man kommer lengre ned i rekkene. Her endrer styrkeforholdet seg til kvinnens fordel. Og selvsagt bruker mange kvinner dette. Når tingene går hennes vei, belønnes han med spennende sex. Og negativt, får hun det ikke som hun vil, kan «straffen» være alt fra manglende engasjement til ren nekt av sex. Jo lavere seksuell markedsverdi mannen har, jo hardere kan han straffes seksuelt uten risiko for seksuelle sidesprang.

Tradisjonelt har styrkeforholdet i mellom den enkelte partner vært fordelt på følgende måte:

1)      menn er sterkere enn kvinner

2)      menn har oftere kontroll på økonomiske og materielle ressurser

3)      kvinner har seksuell tiltrekningskraft

4)      kvinner har større diplomatiske evner

5)      man skal heller ikke undervurdere kvinnens tradisjonelt større evne til å styre hus, hjem og mat, selv om mye av dette selvsagt er kulturelt betinget.

Tradisjonelt kunne da et parforhold bindes ved hennes seksuelle tiltrekningskraft og hans økonomi. Hun forble hos ham på grunn av økonomi, og han forblir hos henne av på grunn av sex.

(Selvsagt må vi for helhetens skyld også ta med at den viktigste bindingsfaktoren er barn, men det er ikke tema her).

Parbindinger som er basert på slike avhengighetsforhold kan vi kalle for usymetriske. De skaper ikke nødvendigvis et lykkelig forhold og de er ikke ideelle sett med dagens vestlige øyne.

Men så lenge partene har hvert sitt område å spille på, er der i alle fall en viss mulighet til stabilitet og gjensidighet i forholdet.

Verre blir det når en av partene ikke lengre har noe å spille på. Da er maktkampen vunnet av en av partene. Menn er som oftest de beste maktspillerne, og i mange muslimske kulturer har de evnet å sette dette i system.

1)      Kvinnen blir fratatt friheten til å bevege seg fritt

2)      Kvinnen blir fratatt friheten å vise seg frem

3)      Kvinnen blir fratatt seksualiteten gjennom omskjæring

4)      Kvinnen blir fratatt rettsikkerheten, mannen kan fritt både slå og drepe henne

 

Gjennom tradisjon og religion har man greid å skape et system, hvor selv kvinner er aktivt med og opprettholder systemet. Dette gjelder selvsagt ikke i alle muslimske kulturer, og selvsagt kan man finne tendenser til slike systemer også innenfor andre religiøse og kulturelle tradisjoner. Men i dag er muslimene veldig godt synlig, og derfor lettvint å bruke som eksempel. Men vi må selvsagt ikke tro at alle menn i muslimske land «nyter godt» av ekstrem forfordeling. Med praktisering av harem og flerkoneri, er det enkel matematikk å regne seg frem til at dette er et system som eliten har skapt for seg selv. Arbeidskraumen utenfor, har vel neppe kommet i nærheten av noen annen kvinne enn sin egen mor.

I våre vestlige kulturer har tendensen gått motsatt vei. Vi idealiserer forhold basert på gjensidig respekt og uavhengighet. I forrige århundre kjempet kvinnebevegelsen frem likestilling, likeverdighet og økonomisk uavhengighet. Dette er noe svært positivt som vi er svært stolte av å ha fått til. Men selvsagt har medaljen den baksiden at det blir flere skilsmisser og splittede familier. Sannsynligvis er økonomisk likestilling en viktig faktor som påvirker denne statistikken. Dette er en effekt helt i tråd med refleksjonene over.

Men kvinnekampen er ikke over med dette, de har kastet sine øyne på sex-salg i form av pornografi og prostitusjon. Og her raser kampen videre. I Sverige er kjøp av seksuelle tjenester forbudt, og i Norge diskuterer man å gjøre det samme. I hele samfunnet hersker det en bred oppfatning om at dette er «et onde som må bort»[1].

Denne debatten skal vi ikke ta her, men heller se på fenomenet prostitusjon i lys av refleksjonene over.

Prostitusjon er det mest konkrete utrykket for den naturlige maktfordelingen kjønnene imellom. Mannens økonomiske makt utlignes mot kvinnens seksuelle makt. 90 % av alle prostituerte er kvinner, og kanskje så mye som 99 % av alle kundene er menn. Dette er selvsagt ikke i tråd med det offentlige vestlige ideal, verken for selger eller kjøper.

Det økonomiske nettoresultatet er en ikke ubetydelig pengestrøm fra den mer velstående delen av befolkning til de mer fattige, altså en omfordeling i riktig retning. Alle slike pengestrømmer er det noen som sikler etter, ikke bare halliker. Hadde ikke pengene gått til disse kvinnene, ville de kanskje gått til annet forbruk, til elitens store fortjeneste.

Maktregnskapet går i retning av mannen, ikke i forhold til de prostituerte, men i forhold til klimaet i et eventuelt parforhold. Er tilbudet av seksuelle tjenester stort i et område kan ikke kvinner bruke sex som maktmiddel i parforhold i samme grad som før. Mulighet til kjøp av seksuelle tjenester undergraver altså kvinnens makt på hjemmebane, på samme måte som kvinnens uavhengige økonomi undergraver mannens maktbase.

I lys av ideen om at forhold ikke bør være bundet opp av asymmetriske bindinger, er ikke dette negativt. Og, som et lite innlegg i debatten, vil kriminalisering neppe ramme eliten noe særlig, men man har fått et nytt redskap til å mobbe taperne enda mer. Og da tenker jeg på begge kjønn.

Det har slått meg at det kanskje er dette maktperspektivet som er hovedmotivet for de ivrigste av grupperingene mot prostitusjon. Da kan det være snakk om at man med vidende og vilje, på samme måten som den muslimske eliten, ønsker å gjøre grep for å få taket på en ny underklasse. Og, igjen det er neppe eliten som taper, men arbeidskraumen utenfor.

 

 

 

Karismatisk makt

Karismatisk makt er den makt et individ kan ha i forhold til evne til å bevege en menneskemengde gjennom massehysteriske mekanismer. Karismatisk makt er meget farlig, fordi mengden er prisgitt personligheten til den karismatiske lederen. De kvaliteter som utløser oppslutningen sier ingenting om vedkommendes kvalifikasjoner som god leder. Det kan være stemme, smil, utseende, eller måten budskapet fremlegges på. Mye av dette kan læres eller innøves, som et ledd i en snedig plan om å oppnå makt. I vår tids demokratier er sannsynligheten ganske lav for at en leder av f.eks. Hitlers kaliber skulle kunne oppstå. Men derimot i mindre miljøer, spesielt religiøse, er trusselen langt større. Det siste forferdelige eksemplet vi har sett på dette var David Koresh.

Karismatisk makt er selvforsterkende. Når ført en person peker seg ut som leder, vil hans status øke i kraft av at han etablerer en lederrolle. Dette øker igjen fokus på hans person og gir ham mulighet til å bygge et nettverk av lojale medløpere. I denne prosessen sementeres etter hvert hans eneveldige makt. Men her kan flere ting motvirke dette. I en stor gruppe vil det oppstå et sosialt spill som dreier seg om å komme nærmest mulig den indre sirkel, eller helst og bli en del av den. I dette spillet kan enkeltindividet bruke ethvert tilgjengelig middel for å komme høyere. Som regel vil det skje en seleksjon er kyniske egenskaper i et slikt spill. Jo mer kynisk, og slu (evne til å skjule kynismen), jo større sannsynlighet for å havne i den indre sirkel. Den indre sirkel vil etter hvert forråes og bli til et ugjennomtrengelig skall for menigmann.  Ofte kan det oppstå informasjonssiling begge veier rundt hovedperson, og i verste fall kan både lederen og massen bli offer for propaganda og ende opp med å leve i en egen fantasiverden.

 

Rangering/skam/nedverdigelse

Evnen til å skamme seg er medfødt. Personlig prestisje eller status er så fundamentalt viktig for evnen til å spre sine gener at genene har utstyrt oss med et vell av sosiale følelser for å motivere oss til å spille spillet. Vi kan bli flaue, skjemmes, få skyldfølelse, bli ydmyket, føle oss nedverdiget og krenket. Dette er genenes straff. På motsatt side kan vi bli stolt, nyte status og føle oss beæret, nyte seier og triumf. Det er genenes lønn. Den sekundære lønnen er selvsagt at dette øker den seksuelle markedsverdien, med påfølgende muligheter for flere og bedre partnere. Dermed nås også genenes mål, nemlig reproduksjon. Trusselen om ydmykelse er da selvsagt et meget kraftig virkemiddel til å korrigere atferd. For å utnytte dette har myndigheter og eliter i alle kulturer utviklet forskjellige former for formaliserte prosesser hvor mennesker med uønsket atferd ydmykes og tråkkes på. I våre siviliserte samfunn er dette formalisert til domstoler med makt til å straffe, og tilsvarende straffevesen. Dette skjer ofte i systematiske og upersonlig deduksjonistiske former. Rettsapparatet er basert på autoritet. Dommere har ofte spesielle kapper eller hodeplagg som symboliserer deres verdighet, og ofte er det et krav om å reise seg eller bøye seg for dommerne. Dommerne ar da gitt myndighet til å stadfeste en virkelighetsoppfatning, og deretter utlede konsekvensene ut fra lover. Dette skjer gjerne i offentlighet, eller med mange mennesker til stede. Alt i alt virker dette optimalt ydmykende på den som eventuelt blir funnet skyldig. Selve denne prosessen kan regnes for å utgjøre en ikke ubetydelig komponent i den totale straffen enkeltindividet utsettes for. Og ofte kan den vare livet ut i form av et negativt stempel som for alltid blir hengende ved denne personen.

Men virkningen av denne komponenten i form av korrigering av atferd er proporsjonal med den sosiale fallhøyden. Et individ som har tapt alt på dette området har ikke lengre noe å tape på å vise «sitt sanne jeg». Tvert imot kan vedkommende forsøke å gjenoppbygge sin egen æresfølelse ved å forsøke å lure omgivelsene mest mulig. Konklusjonen av dette er at den makt som ligger i ydmykelse og nedverdigelse har størst virkning på individer med høy status.

Humor/latterliggjøring/Erting/Mobbing

De fleste arter med høy intelligens har et stort innslag av lek i oppveksten. Genenes mål med leken er å bygge opp ferdigheter individet er helt avhengig av for overlevelse og reproduksjon senere i livet. Individets lek belønnes derfor av genene med et vell av gode følelser.

Hos oss mennesker varer ofte lekelysten livet ut. I det voksne livet sementeres etter hvert dette som en rekke viktige komponenter i det sosiale spill. Det sosiale spill er så umåtelig viktig at barn svært tidlig begynner å teste ut grensene for egen sosial kapasitet. Aktivitetene består gjerne av selvhevdende atferd, juksing, løgn, manipulasjon, luring, latterliggjøring, utstøting plaging og mobbing. Det observeres ofte kjønnsmessige forskjeller. Gutter prøver gjerne ut sine fysiske krefter, blir mer direkte og fysisk utagerende, mens jenter blir eksperter på manipulasjon og infame sosiale spill. Det kan antas at de barn som lykkes best i disse aktivitetene, også får mest suksess som voksen. Dette kan begrunnes med to forhold:

1)      Det er de mest resurssterke som vinner.

2)      De som vinner, vinner også selvtillit på bekostning av taperne.

3)      Mestring stimulerer til ytterligere forsterkning av denne type sosial kompetanse.

Det kan jo være interessant å spekulere i om disse mekanismene går så langt at gener slås av og på som følge av dette. Enkeltindividet pre-programmeres til de strategivalg er optimale i forhold til den posisjon de oppnår i dette tidlige sosiale spillet. Undersøkelser viser at man har en overopphopning av eldste søsken blant personer med leder posisjoner i samfunnet. Dette kan blant annet skyldes en effekt av at de har et aldersmessig forsprang på sine yngre søsken, og får dermed større suksess i forhold til sosial manipulasjon. Dette gir den erfaring og selvtillit de trenger for å kunne lykkes videre i det sosiale spill senere i livet.

 

 

Destruksjonsmakt

Generelt

Først en interessant refleksjon. Den starter med loven om entropi. Det er den såkalte andre termodynamiske lov. I praksis sier den at alt i naturen tenderer til å bevege seg mot kaos. Destruksjon er en prosess som følger denne naturens retning. Det motsatte er konstruksjon, som jo går i motbakke i forhold til naturen. Dette skaper en asymmetri på den måten at det skal langt mer innsats til for å få til konstruksjon i forhold til destruksjon. Det tar en dag å rive et hus som det kan ta år å bygge opp. Dette gir den som opererer med destruksjon dermed en strategisk fordel i forhold til den konstruktive.
Jeg kan huske min strategi på fotballbanen. Jeg var nok en usedvanlig dårlig spiller. Så min strategi var ikke å skåre mål, men å ødelegge så mye som mulig for mine motspillere. Skal ikke si jeg lyktes så mye med det, men utvilsomt var vel det den mest effektive strategien, for en med mine evner. Det å ødelegge for andre er ofte den underlegne parts mest effektive virkemiddel. Men denne type maktbruk kan selvsagt gå begge veier. Og ofte er det snakk om den sterkestes maktspråk. Det kan selvsagt få store konsekvenser.
All terrorisme bygger på denne strategien. Derfor er terrorisme destruktivt. Det tok mange år å bygge World Trade Center, men det tok bare timer å rive det ned.
Destruksjonsmakt er enten basert på fysisk makt, eller på det sosiale spill. Den mest primitive varianten av det handler jo om evnen til å ødelegge den andres liv, helse eller materielle verdier. Nivået over dette er den meget effektive trusselen om å ødelegge.

Destruksjonsmakt på sosialt nivå

I denne sammenheng handler det om personer som har makt i kraft av sin evne til å ødelegge for andre og samtidig komme unna med det og som på en subtil måte evner å signalisere dette til de som ønskes manipulert.  Jeg opplevde en gang et usedvanlig forsøk på å bli kastet ut av et prosjekt, av en som ikke en gang hadde med prosjektet å gjøre. Jeg antar at forklaringen var at jeg en uke tidligere hadde avvist å kjøpe taxfree alkohol til ham på en utenlandsreise.  Han lyktes nesten med å få meg ut av prosjektet. Dette er et godt eksempel på det jeg kaller for destruksjonsmakt. Det handler som regel om personer med sterke allianser i organisasjonen eller de sosiale omgivelsene. Den type atferd jeg opplevde sender ut et tindrende klart signal: «Hold deg inne med meg, ellers ødelegger jeg alt for deg. Du vet jeg kan».
Destruksjonsmakt skaper en slags påtvungen allianse mellom utøveren og den kontrollerte. Men dette er ingen symmetrisk allianse. Men, som i tilfelle med mafia-virksomhet, handler dette også om at den kontrollerte kan trekke veksler på alliansen dersom vedkommende forblir lojal. For utøveren er derfor dette en selvforsterkende aktivitet. Han skaper seg hele tiden nye allianser i kraft av sin makt. Dermed er han inne i en spiral med stadig økende makt.

Informasjonsmakt

Informasjonsmakt handler om å utnytte den fordelen det er å kunne styre informasjon. Muligheten til å styre informasjon handler om å kunne holde igjen informasjon, lekke informasjon, plante informasjon og forvrenge informasjon. Den som sitter med oversikten, den mest komplette virkelighetsoppfatning har de største fordeler i det sosiale spill. Dette er en posisjon som effektivt kan fjerne rivaler, sette noen ut av spill, eller plassere noen i posisjon. Det er en kjent sak at såkalte mellomledere i enhver organisasjon sitter i en posisjon hvor det er mulig å manipulere informasjon begge veier. På den måten kan en mellomleder opparbeide en betydelig maktposisjon utover den rent formelle som han besitter. Det er interessant å merke seg at det som regel er helt akseptabelt og vanlig å sile informasjon, mens det å forvrenge eller plante informasjon er over streken. Sannsynligvis er det nødvendig for alle som ønsker å overleve i en sosial sammenheng eller organisasjon å utøve en fornuftig informasjonsmakt i forhold til den informasjonen vedkommende sitter på. Alternativet, som er full åpenhet vil sannsynligvis bli oppfattet som frekt eller naivt alt etter situasjon, og det vil sannsynligvis ende med problemer. Men når det er sagt så er det også viktig å si at jo mer åpent, og raust det sosiale klimaet er, desto mindre er behovet for løgn.

Tjenester

Dette handler om vår evne til å kunne skape eller tilby noe som andre har behov for. Her gjelder vanlige markedsmekanismer. Jo større knapphet i forhold til etterspørsel det er på det som kan tilbys, desto større er prisen, eller den gjentjenesten man kan be om. Normalt sett dreier dette seg om penger, men det kan også dreie seg om gjentjenester for eksempel at man tilbyr noen innpass der de ellers er ekskludert, for eksempel innenfor en maktelite. Korrupsjon kan lettere skjules dersom det dreier seg om gjensidig utveksling av slike usynlige tjenester. Resultatet av en slik utveksling er ofte at det skapes en allianse som igjen kom komme til nytte senere.

Estetikk/kunst og mote

Det er flere måter det vakre kan inngå i maktregnskapet på. For det første handler det om produsentene av det vakre, kunstnere og andre som evner på pakke sitt produkt inn i et attraktivt ytre. Her gjelder de samme som for tjenester.  For det andre er det vakre anvendelig til manipulasjon eller forføring. Det gjelder alt fra sosial posisjonering, til politikk til religion til markedsføring. For det tredje er det mulig å bruke det vakre som kriterium for eksklusivitet.

Konspirasjon

Når mer enn en person samarbeider i det skjulte for å oppnå en skjult agenda har vi en konspirasjon. Konspirasjoner er kanskje mest kjent i forhold til de store verdensomspennende konspirasjonsteorier. Mye av dette er useriøst og har neppe så mye med virkeligheten. Men i små skala forekommer sannsynligvis konspirasjoner hele tiden. Det er den del av det sosiale spill, og maktkomponenten i dette oppnås nettopp i forhold til at spillet er skjult, alliansene er skjult og agendaen er skjult.  Alle mennesker har tilbøyeligheter i seg til både å inngå i konspirasjoner og til å forsøke å avsløre dem. Mye manipulasjon og hemmelighold er ofte indikasjoner på at det kan være konspirasjoner på gang. Men det er ingen nødvendighet at det er slik. Men mennesket er generelt ganske sensitivt og vil ofte få en «dårlig magefølelse» dersom ting virker manipulert og manglende åpenhet. Det setter i gang fantasien og de mest mistenksomme og kreative av oss er raskt i gang med å produsere vår egen virkelighetsoppfatning.

Det gir seg selv at mennesker med sterke allianser i store sosiale nettverk har større muligheter for å manipulere og konspirere. Det er derfor grunn til å vente at sannsynligheten er større for å finne konspiratoriske mennesker, jo høyere opp i samfunnslagene man kommer. I diktaturer eller samfunnssystemer som mangler demokrati er konspirasjoner sannsynligvis en nødvendig del av maktkampen. Konspirasjoner er diktatorens største trussel innenfra. Stalin var livredd konspirasjoner. Det var ikke mange av hans nære medarbeidere som overlevde.

Jo mer åpent et sosialt klima er, desto mindre skapes det grobunn for å spekulere i konspirasjoner. Derfor er mekanismer som demokrati, åpen informasjon, åpne prosesser og fri åpen konkurranse de beste midlene vi har for å kunne dempe konspiratoriske tendenser i samfunnet.

 

Media

Media betegnes ofte å være «den fjerde statsmakt».  I utgangspunktet gjelder mye av det samme her som er nevnt under informasjonsmakt. Men siden media omhandler massekommunikasjon så kommer det inn andre interessante refleksjoner her. I Norge er det i skrivende stund rundt 75 % av alle journalister som befinner seg på den politiske venstresiden. Dette blir et demokratisk problem dersom det innebærer at de fleste er likegyldig til idealet om å være informasjonsformidler og går over til å bli budskapsformidler. Forskjellen er enorm. Det handler ikke bare om at selve budskapet er farget av journalistens egne oppfatninger , det handler også om utvalget av hva som slipper til i media. Hva snakker man om? Hva blåser man opp? Hva snakker man ikke om? Dette er selvsagt forhold man i vårt samfunn er klar over. Og selvsagt har også journalistene klare bånd på seg og forhåpentligvis en viss journalistisk moral. For alle skjønner selvsagt at et svært ubalansert media-bilde er udemokratisk. Det er ikke mye forskjell på det og et rent propagandaapparat. At media har sterk makt vet vi. Media har felt regjeringer, statsråder, skapt helter og samfunnsfiender, skapt glansbilder og drittpakker, reddet mennesker og tatt livet av mennesker.
En annen interessant refleksjon man kan gjøre seg er å konstatere at en sterkt konkurransepreget media-virkelighet ikke får særlig uttelling ved å fremstille sakene nøkternt og nyansert. Markedet graviterer mot underholdning. Det er mer underholdning i en sak som er unyansert, satt på spissen og ubalansert fremstilt.

Autoritet

Autoritet kan forstås på forskjellige måter. I en organisert sammenheng med spilleregler kan det å ha en rolle innebære autoritet. Det vil si at man har beslutningsmyndighet innenfor et mandat eller et oppdrag. Andre kan da være uenig, eller ha motstridende interesser, men er pålagt å følge spillereglene og derfor lojalt følge opp autoritetens beslutninger og styring. Denne type makt har ideelt sett avgrensing innenfor et veldefinert område. For eksempel skal ikke sjefen på jobben blande seg opp i hva jeg gjør hjemme, på fritiden. Men, med referanse til refleksjon om lydighet, så finnes det også andre begrensninger, nemlig de etiske. Det er også vesentlig at vedkommende som innehar denne autoriteten, ikke faller for fristelsen til å utnytte dette til å oppnå private, eller personlige fordeler.
En annen for autoritet handler om den man naturlig kan oppnå gjennom å ha høy kompetanse på et område. Høy kompetanse innebærer troverdighet, tillit og faglighet. Det er vesentlig å forstå at denne type autoritet ikke innebærer det å ta beslutninger. Høy kompetanse innebærer høy troverdighet som premissleverandør i en eventuell beslutningsprosess. Men i det vedkommende blander seg inn i selve beslutningsprosessen har han eller hun gått utover sin rolle. Det kan man godt gjøre, men da må man hele tiden flagge hvilken hatt man har på. For eksempel kan en samfunnsforsker med sterke politiske meninger miste troverdighet av den grunn at det er grunn til å anta at vedkommende kan være farget i sin måte å fremstille sine faglige vurderinger på.

En tredje form for autoritet er det som forekommer i det sosiale spill. Det handler om at vedkommende autoritære person forventer oppslutning, innsats, eller særbehandling utelukkende på grunn av hvem han er, eller hvilken rolle han fremstår med. Vi snakker da gjerne om arroganse og nedlatenhet som virkemidler. En strategi kan være at vedkommende signaliserer hvilke viktige allianser vedkommende har, eller kan skaffe seg. Denne strategien er egnet til å vekke frykt. Et vanlig spørsmål er at vedkommende etterlyser den overordnede. (Hvem er din sjef?) På denne måten signaliserer han at han er på nivå med den overordnede som samtalepartner, at det fort kan bli en allianse av det, at det fort kan få konsekvenser.

Noen ganger er neppe denne hersketeknikken særlig bevisst. Det kan holde med at man er høy, hvit mann, forretningsmessig kledd med dyp stemme. Slike personer har en helt naturlig sterk gjennomslagskraft. Dette må sees i sammenheng med menneskenaturen.

Generelt tenker jeg det er vesentlig å skille mellom det jeg kaller for en faglig autoritet og en rasjonell autoritet. En faglig autoritet er en som i kraft av sin ekspertise på et fagområde kan bidra med troverdige oppfatninger i forhold til hvordan ting er. Dette er noe helt annet enn en rasjonell autoritet som forfekter standpunkter. Vi skal ikke være ukritisk til noen autoriteter, men den siste varianten av autoritet skal vi være spesielt på vakt i mot. Som tidligere nevnt må vi jo akseptere dette innenfor ryddige begrensede områder, sjefen på jobben, kommunestyret eller stortinget. Alle slike forhold har et ryddig mandat og funksjonen er nødvendig for et godt sosialt samspill. Utenom dette innebærer det å underkaste seg en autoritet at man oppgir deler av sitt eget jeg. Jeg skal utdype det nærmere. Det kan være komfortabelt å begrunne et standpunkt i en autoritet. Det er komfortabelt fordi man slipper å gå inn i saken i seg selv. Autoritetsspråk er ikke det samme som analytikerens språk. En person som begrunner sitt standpunkt ved å resonnere, beskrive, forklare, appellere til verdier er ikke autoritær. For logiske resonnementer og appell til verdier forutsetter at det mottakende individ har ressurser til å gjøre rasjonelle vurderinger. Dette er voksen til voksen kommunikasjon og har likeverdighet som forutsetning. Det autoritære språk er et maktspråk med et helt annet innhold. Det er myndighetsorientert, arrogant og forholder seg i mye sterkere grad til formaliteter. Den autoritære appellerer til underkastelse, enten det er via indirekte trusler, eller ved å påpeke at det å tenke selv på dette området er å gå ut over fullmakter, eller å bryte normer eller andre formaliteter. Dette er noe som treffer det filosofiske mennesket svært dårlig. For filosofi går nettopp ut på viljen til å ta i bruk egne mentale ressurser, og bruke dette som basis for å skape seg selvstendige oppfatninger og standpunkter. Autoritet handler om forsøket på å nøytralisere dette. Det kan være symbiotisk komfortabelt for begge parter. Autoriteten slipper ubehagelig kritikk og den underordnede slipper å bruke unødvendig innsats på å sette seg inn i dette. Men vi skal merke oss at denne mekanismen har sin pris. Autoritetsorienterte dialoger går sjelden inn i saken. De dreier seg mer i retning om hvem som har hjemmel for å hevde hva, eller om man i det hele tatt er meningsberettiget i en sak. Dette har nær sammenheng med det jeg kaller for deduksjonisme.

 

Lover og regler

Det er allment akseptert at lover og regler er nødvendig å etablere og håndheve for at et samfunn skal fungere. Gjennom disse utrykkes lovgivernes vilje på en slik måte at borgerne vet hva de har å forholde seg til. Det er forholdsvis enkelt for borgerne å forstå og akseptere dette såfremt reglene tjener allmennhetens beste. Fordelen med dette er at man unngår vilkårlighet i behandlingen av enkeltindividet fordi man har en vedtatt allment akseptert lov og forholde seg til, som gjelder for alle. Men dette er en sannhet med modifikasjoner. Det naturlige språk, lovene er uttrykt i, setter begrensninger i forhold til klarhet og entydighet. Dette gir rom for tolkning og omgåelser. I forsøk på å kompensere for dette blir lovene ofte formulert i et spissfindig og tungt juristspråk, utilgjengelig for menigmann. Tvetydigheten, fortolkningsmuligheten, og det juridiske fagspråket utgjør selve eksistensgrunnlaget for jurister, advokater og deres institusjoner som er domstolene. Selv om lovene ikke gis av juristene, blir domstolene en egen makt. Det blir en makt fordi domstolene er gitt en rett til å «dømme» om bevis er sanne eller usanne, og de har makt til og tolke og anvende loven. I begge tilfeller er det rom for vilkårlighet. Hadde det ikke vært slik kunne man ikke kalt domstolen for en makt, men heller for en deduksjonsinstans. Følgelig indikerer også forskningen at domstolene forskjellsbehandler, blant annet på utseende. I tillegg til dette finnes da også en hærskare av jurister og advokater, tilgjengelig for enhver som kan betale. Selvsagt er det eliten som kan betale. Følgelig vil økonomi og andre sosiale ressurser kunne ha avgjørende betydning for utfallet av en rettssak.

Også forvaltningsapparatet i en stat er i stor grad basert på regelstyring. Også her ser vi de samme problemer med naturlig språk, regeltolkning og vilkårlighet. Regler lar seg omgå og til og med misbrukes i den hensikt å ødelegge for enkeltpersoner, man av en eller annen grunn vil til livs. I en del land er det velkjent at forvaltningsapparatet er korrupt. Saken treneres inntil den berørte har bestukket saksbehandleren. I andre land er dette ikke akseptabelt. Forskjellsbehandlingen foregår mer i det skjulte. Noen ganger utnytter myndighetene dette bevisst for å spare penger. I Norge spares det årlig hundrevis av millioner, enten fordi folk ikke kjenner sine rettigheter, eller at de møter usaklig motstand i saksbehandlingen. Denne motstanden, som ofte legitimeres ved å finne spissfindige feil og urimelige tolkninger, fører selvsagt til ujevn sosial fordeling. Jo mer ressurser et menneske disponerer, desto større gjennomslagskraft i byråkratiet. Følgelig kan ofte regelverk og anvendelsen av det virke direkte mot en intensjon om omfordeling fra de rike til de fattige.

For juriststanden er det selvsagt en egeninteresse i å bevare tingenes tilstand på denne måten, men for menigmann gir det mer trygghet dersom vilkårligheten i systemet kunne reduseres.

I tillegg til det rent praktiske utformes reglene i den hensikt å kunne skille klinten fra hveten, og for å kunne demonstrere maktutøvelse. Regelbrudd er en kjærkommen anledning for eliten til å kunne demonstrere makt.  

 

Manipulasjon

Manipulasjon kan kanskje defineres som tildekte forsøk på å påvirke andre. Manipulasjon skjer begge veier i en asymmetrisk relasjon. Den generelle betraktningen kan være at manipulasjon handler om bevisste forsøk på å omgå andres kritiske mentale ressurser. Dette kan skje enten ved at informasjon tilpasses, eller at man i stedet adresserer følelseslivet direkte. Jamfør rasjonalitet. En vesentlig strategi her er spill på empatisk appell. Man kan skape et sosialt/mentalt avhengighetsforhold. Man kan være truende. Man kan ha en såkalt passiv-aggressiv atferd. Strategien vil selvsagt variere avhengig av status på den relasjon det er snakk om. La oss som eksempel ta for oss to motsatte roller. Det er maktmennesket og underdogen. Den overlegne kontra den underlegne. Maktmennesket kan påvirke positivt ved å gi inntrykk av at alliansen nærmer seg det likeverdige slaget. Det handler om å gi den underlegne en følelse av å ha den sterkes støtte og lojaliteten. Det handler også om å formidle små hint om muligheten til å komme nærmere den eksklusive eliten. «Du og jeg er gode kamerater, vi står sammen og støtter hverandre». Utsikten til å ha mektige venner er en konstant fristelse for den underlegne. Det handler om allianse i form av den støtte og lojalitet man kan få dersom man kommer i problemer. Og det handler om å kunne sole seg i glansen av profilerte personer. Alt dette refererer seg igjen til individets søken etter å bygge sin sosiale kapital. Andre former for manipulasjon handler selvsagt om muligheten til penger eller andre fordeler, altså økonomisk kapital. Den negative varianten av maktmenneskets manipulasjon handler selvsagt om muligheten til sanksjoner eller faren for å kunne bli støtt ut i det ytterste mørket. For det er jo slik at den maktmennesket ikke bare kan slippe den svake inn i varmen, det handler også om makten til å skyve vedkommende bort fra den posisjon han har her og nå. «Hvem er din overordnede?» «Vet du hvem jeg er?» «Vet du hvem jeg kjenner?» I det hele tatt handler det om den utryggheten vedkommende kan skape ved indirekte å formidle sin evne til å påvirke vedkommendes liv negativt.

Men den underlegne har også mulighet til manipulasjon oppover i systemet. Igjen kan dette i høyeste grad handle om tilpasning av informasjon. Men også den underlegne kan adressere maktmenneskets følelser ved for eksempel nesegrus beundring, tilbedelse, eller framstå med signaler på overdreven respekt eller lojalitet. Det kan variere fra rent øyentjeneri til at sosiale tilbøyeligheter tilpasset dette formålet tar over og kaster vedkommende ut i besettelse og beundring, gjerne kombinert med massehysteri. Det som kan oppnås med dette er for det første at man unngår de mektiges vrede med tilhørende sanksjoner. Men det er også opplagt at dette plasserer maktmennesket inn i en helte eller guderolle som må forsvares. Det kan kanskje påvirke atferden i retning av å være mindre despotisk.
En annen variant av dette er jo bruk eller misbruk av empatisk appell. Altså en bevisst strategi om å utløse andres medfølelse og beskyttelse. Råmaterialet her er selvsagt at man har en naturlig empatisk appell å spille på. Uten denne får man hverken den virkningen eller mestringen som skal til for å utvikle denne varianten.
Så til slutt er det jo vesentlig å nevne den kraftigste manipulasjonen av alle, nemlig den religiøse varianten. Altså bruk av religion for å få makt over andre. Det er jeg inne på her.

 

Det irrasjonelle skrekkvelde

Noen ganger fristes man til å tro at overmakten er dum, eller irrasjonell. Men det er sjelden tilfelle. Når overmakten oppgir det som oppfattes som irrasjonelle grunner for et eller annet uforståelig valg, så kan dette handle om sosial rasjonalitet. Det vil si at både den irrasjonelle beslutning med tilhørende handlinger i seg selv er virkemidler med helt andre sosiale formål. Det irrasjonelle kan da tolkes som et signal på at noe slikt er tilfelle. Man kan tolke det som en foreldre-barn kommunikasjon hvor mottaker må tolke seg selv som mindreverdig fordi kommunikasjonen ikke adresserer den voksne kognitive funksjonen. Om man tolker det for å være utilsiktet at man gjennomskuer argumentene er det nærliggende å tenke at dette dreier seg om ren foreldreatferd. Men det er også mulig med andre hypoteser. Argumentasjonen kan være så dum at overmakten må skjønne at den blir gjennomskuet. Da er nettopp dette et signal om et skrekkvelde som det ikke kan argumenteres med. Signalet er:

Jeg kan gjøre hva jeg vil og komme unna med det uten å begrunne det.

Det kan igjen tolkes som et signal om at overmakten er diktatorisk, og kan hverken forstås eller argumenteres med. Med andre ord et uforutsigbart skrekkvelde. Andre, alternative tolkninger kan rett og slett være at det dreier seg om ren plaging.

 

Overtolkningsmakt

Vitenskapelig kritisk tenkning handler om å danne seg hypoteser som forklaring på fenomener. Så gjør man alt man kan for å motbevise disse. Tro og religion er ofte forskjellige på den måten at man danner seg en tro, så søker man, tolker og sorterer for å finne alle elementer som bekrefter denne troen. Det er det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Dette fenomenet kan brukes, bevisst eller ubevisst til å skape en sosial sannhet.


Som eksempel kan vi ta utgangspunkt i en påstand som at:

Du har vært utsatt for en bilulykke.
Dette er ikke en hypotese, det er noe
jeg tror, eller noe jeg føler at jeg vet.

Nå kan du i første omgang bare benekte det.  Min tolkning blir da slik:

Ikke bare har du vært utsatt for en bilulykke, men du har også noe å skjule, for du forsøker jo å benekte det.

Om jeg nå går i politiets registre og ikke finner noen spor av dette der, så bekreftes min mistanke ytterligere:

Du har latt være å melde fra til politiet. Det bekrefter jo at her er det noe muffens som du prøver å skjule. Det må jo være at du var alkoholpåvirket.

Du forsvarer deg med at du sjelden eller aldri drikker alkohol.

Aha.. mannen er alkoholiker og sliter derfor med å holde seg unna alkohol. Ja dette blir mer og mer alvorlig.

Du forsvarer deg med at du omtrent aldri kjøper noe på vinmonopolet.

Aha.. så han kjøper alkoholen illegalt, det er jo nettopp for å skjule at han har et alvorlig alkoholproblem.

Dette eksemplet kunne vi selvsagt videreutviklet helt til vi hadde nok til å tiltale deg for alkoholpåvirket kjøring, og for illegal omsetning av alkohol. Nå kan jo dette eksemplet virke helt banalt. Men jeg kan forsikre om at denne type overtolkninger hele tiden skjer som en del av det sosiale spill. Hele miljøer eller gruppe lar seg ofte villig fange inn i denne slags forestillinger. Når man er mange sammen så blir dette til en selvbekreftelse i seg selv. Og det er her maktmekanismen ligger. For om man har nok karisma og gode retoriske evner så er veien ofte åpen for at man skaper den sannhet man vil ha og som passer med ens egne formål. Her er et annet eksempel fra virkeligheten. Det handler om saken mot fetteren i Birgitte Tengs saken: Hypotesen er at fetteren begikk drapet. Dette går da over fra å være en hypotese til å bli en tro. Når dette er etablert «sannhet» hvordan fortolker man da at:

1)      Fetteren husker ikke drapet:

a.       Det er fortrengt, han vet ikke selv at han har gjort det.
Bygger på en teori som vi i dag vet ikke holder mål. Det at fetteren ikke husker, tas som en bekreftelse på at han må ha gjort det. Dette var da så traumatisk at han har glemt det.

2)      Fetteren benekter drapet

a.       Det er psykiske forsvarsmekanismer som hindrer han i å fortelle det.
Det tas som en bekreftelse, fordi ellers hadde han jo ikke hatt slike forsvarsmekanismer.

3)      Fetteren innrømmer drapet

a.       Ja der kan du se …

I barnefordelingssaker, kan man til tider finne følgende resonnement: Det heter seg at barnets stemme skal høres. Men så kan det være at man ønsker å gi omsorgsretten til den parten som barnet ikke ønsker. Altså: Barnet ønsker å være hos A, men f.eks. psykologisk sakkyndig mener B. Dersom barnet gav uttrykk for B, så vil sakkyndige ta det som en bekreftelse på at han har rett. Dersom barnet derimot gav uttrykk for A, så kan sakkyndige bare si at barnet egentlig ønsker å være hos B, men gir uttrykk for A, på grunn av lojalitet. Og har kan det faktum at barnet uttrykker lojalitet, tas som en bekreftelse at det jo må være noe galt med forelder B, siden vedkommende er i behov for barnets lojalitet.
Jeg er fristet til å kalle denne måten å resonnere på, for «dobbel-gardert bekreftelsesfelle». Det handler om den kreativitet som skal til for å ta fakta, som åpenbart går imot egen oppfatning, og komme opp med ad-hoc hypoteser som snur fakta til bekreftelse på egen oppfatning. Dette er den velkjente bekreftelsesfellen. Og den bygger på opplevelsen «å vite at min oppfatning er rett» og fortolke alt annet i lys av dette.
Selvsagt behøver ikke dette nødvendigvis å handle om resonnement. Ofte handler det om spill. Da kaller jeg det ofte for språkhandlinger. Det vil si man vet om svakheten i dette, men prestisje og sosialt spill gir et motiv for å tviholde på egen oppfatning. Det kan til og med gå så langt at dette er en alfa-strategi som demonstrerer egen definisjonsmakt: Alle vet jeg lyver, men alle må bøye seg for løgnen, det demonstrerer min makt.

Det ligger en enorm styrke i det å evne og skape andre menneskers forestillingsverden ved hjelp av denne type teknikker. Motmakten er selvsagt et miljø gjennomsyret av evne til kritisk tenkning og refleksjon. Eller det kan være den naive analytikeren som bare bryter ut av seg «Men keiseren er jo naken …».
Maktmennesker hater slike.

 

Definisjonsmakt

Definisjonsmakt er nært beslektet med overtolkning og informasjonsmakt. Innenfor en del totalitære politiske systemer er det vel slik at virkeligheten ikke erkjennes, den defineres. Sannheten blir en sentral størrelse i det politiske spill. Den som har kraften til å definere sannheten, eier den og har med det en effektiv fordel. Og nå snakker jeg ikke om den nære åpenbare virkeligheten som vi alle lett kan ta og se og føle på. Det skal svært mye til å få et menneske til å tro at det ser et fjell som ikke eksisterer. Og i den grad man mislykkes er jo troverdigheten tapt. Nei, det vi snakker om er selvsagt de delene av virkeligheten som er vanskelig tilgjengelig for oss. Og her kommer vi jo selvsagt inn på de store spørsmålene: liv og død, kosmologi, eksistens og moral, andres mentale univers og det sosiale univers. Men opp mot maktmekanismer så er det kanskje individets mentale univers som er mest interessant her. Vi kan ikke se andre mentale univers enn vårt eget. I det sosiale spill er jo det ofte en fordel, men det kan også bli til de grader misbrukt. Tenk deg Ahmed Hattemaker som anklages for ikke å ha møtt opp på den siste fredags-bønnen.  Om det kun handler om forglemmelse kan han kanskje slippe unna med pisking. Dersom det er snakk om ren ulydighet blir han et hode kortere denne ettermiddagen. Og her nytter det vel ikke så veldig mye hva som kommer ut av munnen på stakkars Ahmed, og det blir opp til en dommer å «definere» den virkelighetsoppfatning som skal legges til grunn. Og her kan mange ting kom inn i bildet, som for eksempel at Ahmeds far var med på laget som ydmyket dommerens favorittlag for 15 år siden. Det teller vel i retning av at Ahmed slett ikke har glemt noe som helst, bare uteblitt i ren ulydighet. Så lyver han da i tillegg, når han sier at han glemte. Det skjerper omstendighetene.

Anti-realisme

Realisme handler om søken etter å forstå virkeligheten. Anti-realisme handler om å gjøre dette irrelevant. På den ene siden har vi det fysiske kosmos, altså virkeligheten. Virkeligheten har den egenskapen at den er tilgjengelig for alle menneskers erkjennelse. Dette er det fellesmenneskelige aspektet som danner basis for all vitenskap og forsøk på realitetsorientering. Det, vi merker oss, er at dette er et domene som fungerer som en ytre referanseramme uavhengig av hva den enkelte måtte mene. Veier steinen utenfor ett eller to tonn? Vel det handler om et prosjekt for å veie steinen. Og resultatet er objektivt. I et slikt regime ville selv Donald Trump måtte bøye seg for resultatet.

På den andre siden har vi det sosiale univers. Svakheten ved erkjennelse av det sosiale univers er allerede beskrevet. Det åpner igjen rommet for definisjonsmakt. Vi innser at jo mindre det sosiale univers realitetsorienteres, desto større rom gir dette for definisjonsmakt. Dette kan fremstilles slik:

Dersom vi ser dette i alfa-menneskets maktperspektiv, så er det åpenbart at jo større del av det definerbare vinduet som inngår i det sosiale univers, desto større er maktpotensialet for den som har definisjonsmakten. For den som eier «sannheten» er jo den som styrer den kollektive virkelighetsoppfatningen. For vi mennesker agerer ikke bare på fysisk makt, en pistol mot pannen, men også med utgangspunkt i hva vi tror. Og det er jo så mye enklere å kontrollere «roboten» gjennom styringsmodulen, i stedet for stadig å måtte destruere de som ikke gjør som man vil.

En refleksjon er at en anti-realistisk grunnholdning kun er mulig for mennesker som bæres på gullstol av det sosiale miljøet rundt dem. Havner man alene ute i villmarken, en vinterdag, så kan man nok definere og ønske så mye man vil, men da er de harde realiteter så påtrengende at det er snakk om liv eller død. Menneskets kamp mot naturkreftene krever forståelse, ingeniørtenkning og realitetsorientering. Dette er overlevelseskriterier. Det er først når den sosiale beskyttelsesmur blir så feit at individet ikke lengre konfronteres med realiteter, at anti-realisme er mulig. Til gjengjeld er det da også en kraftig sosial strategi, for å få kontroll på Jørgen Hattemaker, slik at han fortsetter å bære alfa-mennesket på gullstol.

Summen av dette er altså at det er en del av den dominante natur å ta kontroll på virkelighetsoppfatningen, selv om det innebærer å gå på akkord med realitetene. Det gir en drivkraft til å ville undergrave vitenskap og realitetsorientering. Allmenn vitenskapelig kunnskap er dermed en trussel mot alfa-mennesket. Det er viktig å være klar over dette. For det betyr at samfunnets fremdyrking av vitenskap også har en demokratisk side ved seg.

 

Sosial definering

Sosial definering handler om å presse individer inn i ønskede roller, enten de liker det eller ikke. Det kan minne litt om maursamfunnet. For her er det jo slik at om man blir arbeider, dronning eller soldat avhenger av hvilket fôr man får. På den måten formes individene inn i maursamfunnets naturlige harmoni. I menneskesamfunnet handler ikke dette om foring men om sosial definering. Det å definere mennesker i det sosiale universet, er å skape en «sannhet» om det enkelte individ. Denne sannheten består av forskjellige former for personangrep, karakteristikker, stigmatisering eller en eller annen form for sosial stempling. Dette lar seg gjøre fordi dette involverer to typer univers hvor verifisering er vanskelig. Det ene universet er fortiden. Vår oppfatning av fortiden er ikke direkte verifiserbar. Vi kan kun erkjenne fortiden gjennom vårt minne og gjennom fortolkning av nåtiden. Begge deler gir store rom for tilpasning av fakta. Så har vi det sosiale univers, som heller ikke er lett å verifisere. Det har jeg skrevet litt om her. Til sammen skaper dette rom for definisjonsmakten. Så er det jo slik at det å bli definert i en rolle ofte skaper selvoppfyllende profetier. På den måten blir ofte individet sjanseløst i sitt forsøk på å bryte ut av dette.

Det å definere andre mennesker er, i tillegg til å være svært nedverdigende, selvsagt også undertrykkende.  Individet går fra å være individ til å bli en kategori, en sortering, et avvik som kan defineres inn og ut av menneskeheten. På den måten kan det sosiale maktsentrum oppnå stor makt og kontroll over enkeltmennesker eller grupper. Forsøk på å sprenge seg ut av dette kan møtes med alt fra aggresjon til moralsk indignasjon. Individet kan risikere alt fra å bli latterliggjort til diskreditering til demonisering. Da tapes selvsagt enhver mulighet til å forsvare seg (tap av etos). For hvert eneste utsagn overtolkes i henhold til sannhetsdefinisjonen. Umenneskeliggjøringen åpner da døren på vidt gap for å utsette vedkommende eller vedkommende gruppe for den vold eller mishandling man synes de fortjener i kraft av sin umenneskelighet.

I moderne samfunn handler ofte definisjonsmakten om hvem som har tilgang til å sette agendaen, stille de riktige spørsmålene og ha kontroll på hvordan svarene skal finnes. Det handler også om å sette standarden for det politisk korrekte. Og det handler om å dirigere hvordan man forholder seg til avvik. Bagateller kan blåses opp og ut av proporsjoner mens mer alvorlige forhold glatt kan bli oversett, alt etter hva som måtte være formålstjenlig. Selvsagt handler dette også om hvem som blir sett og hvem som blir ignorert. Dette handler jo selvsagt mye om allianser, sosial kapital, og destruksjonsmakt.
Det å bli definert inn i en negativ sosial rolle medfører ofte selvforsterkning og kan ende som en selvoppfyllende profeti. Elite-mennesker har behov for å kunne kontrastere seg selv mot en bakgrunn av elendige mennesker. Derfor blir det vesentlig å definere og vedlikeholde sårbare mennesker slik at de blir tilpasset den rollen. Den sårbare kan, til og med, oppleve oppmuntring når vedkommende endelig bøyer av og bekrefter sin rolle, under sterkt sosialt press. En slik rolle betyr tap av sosialt menneskeverd, og dermed i praksis begrensing av friheter og rettigheter. Det skaper utfordringer som må møtes med andre virkemidler enn det som er «normalt». Bruk av slike uvanlige virkemidler kan både være kriminelle eller utenfor kulturens normsett. Dermed bekrefter det sårbare mennesket sin elendighet og presses inn i den sosiale rolle hvor det er definert.
Det å forsøke å sprenge seg ut av en slik rolle er jo nærmest umulig uten allianser. Ethvert forsøk kan fort bli enten ignorert eller «skandalisert», hauset opp, overtolket og definert inn i det rollemønstret som forsøkes opprettholdt.
Slik kan sosial diskriminering foregå i ethvert miljø uavhengig av dominerende ideologi. Det eneste en diskriminert gruppe kan håpe på, er at ressurssterke mennesker tar på seg en heroisk rolle, påpeker uretten og får gjennomslag. Det er det eneste virkemidlet som kan virke re-humaniserende på kulturen. For det er umulig å ta opp dette selv uten å bli beskylt for å «tale for sin syke mor».

 

Alfamenneskets verktøykasse

Når jeg snakker om alfa-mennesket er det ofte med referanse til alfahannene i apeflokken. Det er utgangspunktet. Hos menneskearten er jo dette mer avdempet. Vi snakker alfa-regime, for det er sjelden en enehersker på toppen. Logikken er enkel. Er man hard og brutal nok, slik at alliansene uteblir, så kan to eller flere fra det underliggende laget rotte seg sammen og hive møkkalederen av tronen. I slike allianser er det ikke noen naturlov at det bare finnes menn. Innslaget av kvinner i menneskelige maktstrukturer, har nok alltid vært tilstede, formelt eller uformelt. Alfa-regimet styrer flokken ved hjelp av et sanksjonsregime. Strategien her er den såkalt maskuline (æreskultur). Alfa-mennesket ser seg selv og sitt som naturlig opphøyet i forhold til andre. Uoverensstemmelser avgjøres av styrkeforhold. Grunnholdningen er totalitær. I apeflokken handler dette typisk om fysisk styrke og størrelse.

Men maktutøvelsen handler ikke bare om fysisk styrke. Som regel handler det om den respekt og dominans vedkommende har opparbeidet seg gjennom sin størrelse og fysisk styrke. Altså en bakenforliggende, ikke uttalt, trussel. Slike forhold skaper et maktens gravitasjonssentrum. Det vil si at individene rundt blir bergtatt av alfaattraksjon. De hengir seg til strategier som underkastelse, allianse med overmakten, forsvare overmakten og tilbedelse. En typisk alfa-strategi behøver derfor ikke nødvendigvis selv å ty til utøvelse av fysisk makt. Det betyr å fremstå med en trygghet, verdighet og ro og samtidig forvente andres respekt og underkastelse. I forhold til oss mennesker er denne siste dimensjonen ganske signifikant. Topplederen behøver ikke nødvendigvis å være den største eller sterkeste. Det holder at han eller hun disponerer makten. Men fortsatt ser vi restene av den gamle alfa-hannen i vårt atferdsmønster. Høyde, styrke og grov stemme er fortsatt naturlige autoritetsmarkører, selv i vår siviliserte demokratiske verden. Og det viser bare hvor sterk denne biologiske programmeringen er. Men poenget er uansett at alfa-menneskets verktøykasse er basert på maskuline verdier. Makt gir rett. Og man kommer til godene i den grad man gjør seg «fortjent» til dem ved å kjempe om dem. Men i våre siviliserte samfunn kan fysisk styrke være overtatt av andre variabler, som f.eks. økonomisk makt, sosiale ressurser, sosial viljestyrke, evne til manipulasjon osv.

Her er forslag til en liste over slike verktøy:

1)      Fysisk makt

2)      Trusler

3)      Synlighet

4)      Asymmetri (Jeg kan tillate meg handlinger mot deg, som jeg ikke aksepterer at du gjør mot meg)

5)      Manipulasjon

6)      Propaganda/løgn og bedrag

7)      Berettigelse / utarming (Jeg har rett til godene, du har kun rett på min nåde)

8)      Gudestatus (alfaattraksjon)

9)      Språkhandlinger
(Bruker språket til handlinger, i mindre grad til dialog eller informasjonsutveksling)

10)   Pomp og prakt
(Prangende forbruksmønster)

11)   Det meste av hersketeknikker som er nevnt i denne teksten.

12)   Postmodernistisk filosofi (Because we can)
Dekkes egentlig av asymmetri.

Det rasjonelle menneskets verktøykasse

Rasjonaliteten refererer her til den type samspill, det er behov for dersom man søker å utvikle en vellykket sivilisasjon. Da passer det best å lene seg på det jeg kaller for feminine verdier. Bruken av feminin-begrepet har i denne sammenheng ikke så mye med kjønn å gjøre.  Det knyttes til det feminine fordi hunkjønn har et høyere gjennomsnitt av slike verdier. De feminine verdier handler om styring ved hjelp av respekt for individets egenverd (verdighetskultur). Disse verdiene er nærmere beskrevet her. Uoverensstemmelser løses ved hjelp av dialog, analyse, gjensidig forståelse, samarbeid og kompromiss. Basis for dette er slektskapsseleksjon. Det vil si at man har mindre vekt på rivalisering og konkurranse om godene, men heller større fokus på samarbeid og rettferdighet.



[1] Det er en stund siden dette ble skrevet. I skrivende stund har Norge også en sexkjøpslov.