Menneskets natur

Innledning

Det foregår en ideologisk kamp om menneskenaturen. Og mange vil sågar avvise at mennesket i det hele tatt har en natur. I min virkelighetsforståelse ser jeg det slik at mennesket har en natur, og jeg har hele mitt voksne liv vært nysgjerrig på menneskets natur. Dette var da også tema i den første boken jeg prøvde å få utgitt på begynnelsen av 90 tallet.  Mye vann er rent i havet siden den gang. Og selv om dette bokprosjektet kollapset, så formet det skrivearbeidet jeg gjorde den gang, meg og mine tanker om dette. Siden den gang har jeg videreutviklet mine ideer og forestillinger om dette. Og ikke minst har jeg gått mer i dybden og blitt mer nærgående og tett på mennesket. Dette har resultert i en samling refleksjoner som jeg i dag kaller for menneskeserien.

Noen vil kanskje spørre hvorfor vi i det hele tatt skal spekulere i slike ting. Her tenker jeg at all annen erfaring viser at vår evne til å ta de beste rasjonelle beslutninger avhenger av i hvilken grad vår virkelighetsoppfatning stemmer med empirien.  Mange er redd for at en forståelse av menneskenaturen også innebærer et knefall for naturens harde og brutale lov. Og det er et tankekors. For naturen, slik vi kjenner den er uten moral, uten hensyn, kynisk og nådeløs. Jeg er akkurat kommet inn etter en spasertur ute i et vakkert høstvær. Der traff jeg på en huskatt, som jeg må innrømme jeg kjenner så alt for godt. Katta drev med en kjent lek som huskatter driver med. Den hadde fått tak i en mus. Den er ikke sulten, bare leken. Og leken driver et nådeløst spill med musen, som bokstavelig talt opplever å bli torturert langsomt til døde. Nå kan vi jo si at det er heldig at det er høst. På våren og forsommeren vil slike mus kanskje ha ansvar for et helt kull av museunger, som ligger der i hiet og venter på at mamma, skal komme og mate dem. Men hun kommer aldri for hun ble fanget og torturert i hjel av en huskatt, som selvsagt totalt mangler morskapsperspektivet opp i denne leken. For sånn er naturen, og slik er det naturlige utvalg som også har formet oss mennesker til det vi er, på godt og ondt. Ja, selvsagt har vi sett etiske teorier som er et knefall for denne naturens orden. Men, som jeg påpeker i innledningen til Det erotiske mennesket, så er dette en type slutning som både er ugyldig og slett ikke nødvendig. Så helt riktig krever dette at vi har på plass en etisk tenkemåte som vaksineres oss mot denne type irrasjonalitet.

Nei, det å forstå menneskenaturen handler i stor grad om søken etter muligheten til å kunne frigjøre seg fra dens mest negative utslag. For det er det som er så fantastisk med oss mennesker at vi også har en enestående kognitiv kapasitet. Og ved hjelp av denne er vi faktisk i stand til å kunne kontrollere og manipulere deler av våre naturlige tilbøyeligheter. I refleksjonen om Det automatiske mennesket innfører jeg begrepet «biologinære standpunkter». Det handler om ureflekterte standpunkter og handlinger som kan spores tilbake til vår biologiske emosjonelt baserte programmering.  Og her kan vi skimte dette, både gjennom psykologi, og vi kan ane den ultimate forklaringen ved å ty til biologien. Er det en determinisme i dette. Ja, så lenge mennesket er ureflektert og uvitende om hva dette egentlig er for noe. Så snart vi får øye på realitetene her, så kan vi adressere det. Da har vi muligheten til å overstyre våre impulser ved hjelp av analyse, resonnement, forståelse og refleksjon. La oss få trollet ut i solen slik at vi kan se det. Først da kan vi gjøre noe med det.  Derfor trenger det modne samfunn en grunnleggende forståelse av samfunnets mest grunnleggende komponent, nemlig mennesket selv.

Den ideologiske kampen om menneskenaturen

Kampen om menneskenaturen må settes inn i en større sammenheng i forhold til menneskets kollektive oppfatning av seg selv og naturen. Her går det for seg flere debatter. Har mennesket opphav i naturen? Det handler om spørsmålet vitenskap/evolusjon på den ene siden og religion på den andre siden. Er mennesket blitt til som en del av en evolusjonsprosess, og har vi felles forfedre/mødre med andre dyrearter? Det andre spørsmålet handler om mennesket er av naturen. Det gjelder spesielt våre mentale ressurser. Har mennesket en ånd, som står utenfor naturen, eller er mennesket helt og fullt et vesen av naturlige fysiske komponenter? Det tredje spørsmålet handler om mennesket har en natur. Er menneskets atferdsmønster påvirket av evolusjon og det naturlige utvalg, eller er det utelukkende snakk om kultur?

I hvert av disse spørsmålene finnes det selv i dag sterke krefter som kjemper for å plassere mennesket på utsiden av naturen. Motivene for dette kan være forskjellige og komme både fra religiøst og politisk hold. Men mitt inntrykk er at det drives av ideologier, som i seg selv står utenfor vitenskapen, men som har et inderlig ønske om å forme virkelighetsoppfatningen med utgangspunkt i ideologi.

La det ikke være noen tvil om min posisjon i forhold til dette: Mennesket er skapt av natur, det består av natur, det er en del av naturen og det har en natur.

I min ungdom skrev jeg en hel bok hvor temaet var refleksjon over menneskenaturen. Den var for dårlig til å bli utgitt. Men mye av den tankemåten jeg den gang utviklet står jeg ved den dag i dag. Lite visste jeg den gang min måte å forstå menneskenaturen på er særdeles politisk ukorrekt. Slik er det fortsatt i Norge i dag. TV serien hjernevask gav en god pekepinn på hvor dagens norske akademiske elite står i dag på dette punktet. Ytterpunktene i denne debatten kan kanskje beskrives på følgende måter:

·         Det politisk korrekte som sier at mennesket er selvdefinert og hovedsakelig et produkt av miljøet. Mennesket er som en klump leire som kan formes til hva som helst. Mennesket er som en blank minnebrikke. Det er de sosiale omgivelsene som avgjør hva brikken til slutt skal inneholde.

·         Det politisk ukorrekte som sier at mennesket er en ape med uvanlig høy mental kapasitet, dog preget av millioner av års evolusjon. Dette, evolusjonens preg, former menneskets atferdsmønster og setter grenser for våre muligheter til å omskape mennesket i «vårt bilde».

Så har vi de mange som sier at dette umulig kan ha noen relevans for oss i dag. Hvorfor skal vi spekulere i dette i det hele tatt? Mitt motspørsmål er: om vi skal utvikle et samfunn til beste for alle individer, hva gir størst sannsynlighet for suksess, en oppfatning som forstår menneskenaturen eller en oppfatning som ideologiserer denne til noe annet enn det den er? For meg er svaret på dette spørsmålet opplagt. Ethvert samfunn preges av allmenne oppfatninger om hva mennesket er, hvordan det fungerer og hva som er dets plass i tilværelsen. Allerede på 1600 tallet innså den franske filosofen Charles Montesquieu viktigheten av en god forståelse av menneskenaturen som forutsetning for å kunne utvikle en vellykket politisk filosofi. Montesquieu er kjent for å ha foreslått maktens tredeling i samfunnet, et system hvor ingen av disse maktene kan kontrollere de andre. Jeg tenker at nettopp denne ideen ble utviklet som et resultat av en forståelse av menneskenaturen.  I dette tilfellet handler det om å innse menneskets sug etter makt. Karl Marx bommet kraftig fordi han ikke tok hensyn til dette. Han kunne neppe forutse at de fleste kommunistiske regimer kom noe særlig lengre enn til «proletariatets diktatur». All erfaring viser jo at om man først har fått en diktator er han ikke god å bli kvitt. På mange måter kan den gamle norske forestillingen om troll danne et bakteppe som forklaring på hvorfor en realistisk oppfatning av menneskenaturen er viktig. Trollene er jo slik at de holder seg helst i mørket. De tåler dårlig lys på seg. Gjennom sin skjulte virksomhet i mørket former de verden på sin måte.  Men når sollyset kommer på dem så forsvinner de. På samme måte tenker jeg det er med vår emosjonelle programmering. Jeg kaller det ofte for våre tilbøyeligheter. De er en vesentlig del av vår menneskelige natur, men de er ikke alltid lett å få øye på. Så har jeg en nesten religiøs tro på at det å sette fornuftens søkelys på dem, er det første og viktigste veien til å kunne kontrollere eller forholde oss til dette på en mer rasjonell måte. Når vi føler frykt, eller sjalusi så er det greit å ha gjort seg noen refleksjoner og analyser av hvorfor slike følelsene er der og hva det er som utløser dem. Det får dem ikke nødvendigvis til å forsvinne. Men ofte kan vi, med fornuften, komme til en overbevisning om at i denne sammenheng så er sjalusien meningsløs. Dette er et verktøy som gir helt nye muligheter til å adressere problemet, bearbeide og dempe de mer irrasjonelle utslagene av våre tilbøyeligheter. I samfunnssammenheng er det vesentlig å komme bort fra paradigmet om de gode og onde mennesker. Alle våre handlinger er utrykk for bakenforliggende tilbøyeligheter. Dersom man ønsker å forholde seg seriøst til problemet, må man adressere tilbøyelighetene, forstå dem og forstå hva som utløser dem. Så kan man sørge for at samfunnet tilrettelegges på en slik måte at uønskede utslag kan dempes. Uten at vi går så langt som til å reprogrammere mennesket, rent genetisk sett, så vil disse trollene være der. En klok politikers viktigste erkjennelse er nettopp det å innse og forholde seg til at slik er det. Det gode budskap er at samfunnet kan formes. Det er mulig å innrette seg på en klok måte slik at samfunnet blir et godt sted å være for de fleste av oss. Et godt samfunn skaper ikke fiender av seg selv.

Det syndige mennesket

Som barn og ungdom vokste jeg opp med adventistisk ideologi. Teologien er kort fortalt at mennesket er skapt i Guds bilde. Det vil si at mennesket i utgangspunktet var et fullkomment «glansbilde» uten feil og mangler. Dette glansbildet manifesterer seg med alt det vi kjenner som godt ved mennesket. Mennesket er nysgjerrig, flittig, lojal og lydig, hjelpsom, kjærlig, rettferdig og uten egoistiske tilbøyeligheter. Alle slike positive tilbøyeligheter oppfattes både som fornuftige og forståelig. Men, gjennom syndefallet slapp mennesket synden inn i verden. Dette har preget både mennesket og alt liv ellers på kloden. Adventistisk oppfatning av synden er at den er meningsløs. Den er på ingen måte fornuftig, den er ond og destruktiv. En eller annen plass sier Ellen G White at synden er totalt meningsløs og uforklarlig.
På min vei ut av adventismen studerte jeg evolusjonsteorien ganske grundig. Etter hvert som jeg lot meg overbevise av tung vitenskapelig argumentasjon og vitenskapelige fakta gikk det ikke lang tid før jeg spurte meg selv om ikke evolusjonen også påvirker vårt atferdsmønster. Ved å observere meg selv og andre ble jeg etter hvert svært klar over at det måtte være tilfelle. «Synden» er ikke meningsløs. Om noe er meningsløst vil det være tilfeldig. Det ville ikke avtegne seg et mønster som passer som hånd i hanske med naturlig utvalg. Satan ble «sjalu» på Jesus. Hvor kom den sjalusien fra, om han var skapt fullkommen og uten slike tilbøyeligheter? Ellen G. White hadde ingen annen forklaring enn syndens meningsløshet. Om man nærmer seg det hele fra en analytisk synsvinkel, er det nærliggende å innse at fantasifiguren Satan er tillagt noen menneskelige egenskaper vi kjenner så alt for godt. Og disse lar seg enkelt forklare med biologi og evolusjon. De individene i en fjern fortid som ikke var sjalu og passet på partneren sin, de ble ikke våre forfedre. Sjalusi er en strategi med høy biologisk suksess.
Med undring observerte jeg og fant plutselig en fornuftig måte å forstå våre mange positive og negative tilbøyeligheter på. I motsetning til alle andre «beviser» som jo ikke kan erfares direkte, så er egne tilbøyeligheter en type bevis som kan kjennes og oppleves direkte i mitt mentale landskap. Og jeg har første hånds kunnskap om atferdsmønstret til meg selv og mennesker rundt meg. De mer vanlige beviser for evolusjon (fossiler, geologi, genetikk og kartlegging av nålevende og utdødde arter osv.) er jo stort sett indirekte og avhengig av andres forskning og tolkninger. Men tilbøyelighetene i meg er en direkte erfaring. Vi kan kjenne dem hver dag. Så kan vi teste dem opp mot evolusjonsteorien, og vi får et puslespill hvor bitene passer forbausende godt sammen.  Dette var den endelige spikeren i kista for adventismen. Jeg hadde oppdaget apen i oss. Synde-begrepet endret navn til biologi. Og når den eldre adventist satt der og utfordret meg til å komme med bevis for evolusjonsteorien, var jeg jo fristet til å peke på ham selv. Jeg gjorde det selvsagt aldri.
Ideen om en evolusjon som omfatter mennesket truer tradisjonelle kristne oppfatninger på flere fronter:

·         Bibelens skapelseshistorie

·         Oppfatning av menneskets særstilling i forhold til resten av naturen

·         Menneskets skyldighet i forhold til synden

De to siste punktene er grunnleggende i forhold til ideologi. En menneskehet som mister en hevdvunnen rett, en gudgitt hjemmel, til å forvalte «skaperverket» blir nå plutselig redusert til å være en integrert del av det hele, en brikke, et punktum i naturens gang. En menneskehet som ikke er falt i synd har ingen behov for renselse fra denne synden. En menneskehet som ikke har arvesyndens besmittelse er ikke skyldig. En menneskehet som ikke er skyldig trenger ikke nåde. En menneskehet som ikke trenger nåde trenger ikke frelse. En menneskehet som ikke trenger frelse, trenger ikke Jesu død på korset. En menneskehet som ikke trenger Jesu død på korset, trenger heller ikke Jesus. Uten Jesus ingen frelse. Uten frelse, ingen fortapelse. Uten fortapelse ingen seier for de frelste. Det er ingen å skremme, ingen å fornedre, ingen å tråkke på. Det er ingen fortjeneste, ingen seier. Selvsagt må salmesangen gi en kvalm ettersmak etter en slik åpenbaring.

 

Det ansvarlige mennesket

I Romerne 9, stiller Paulus et grunnleggende spørsmål som angår menneskets ansvarlighet og skyld. Den gang var det uomtvistelig at mennesket er skapt av Gud, og at Gud har formet mennesket slik han vil. Og dette går ikke på hele menneskeheten, det går på hvert enkelt individ. I så fall kan vel hver og en av oss, skylde på Gud selv for vår tilstand. Hvordan kan Gud klandre oss dersom det er han selv som har laget oss slik vi er? Dette er en variant av mange av det mer generelle spørsmål om vi mennesker objektivt kan ansvarliggjøres for våre egne handlinger. Om vi tar for oss evolusjonsteorien, dens implikasjoner i forhold til vårt atferdsmønster, og bekrefter dette med hjerneforskning og psykologi, så er vi igjen tilbake til det samme grunnleggende spørsmål. Denne gangen er det ikke Gud som har formet oss, men evolusjonen, og våre gener som evolusjonens ufravikelige representanter.  Har vi noen som helst rett til å klandre eller ansvarliggjøre hverandre for ting vi ikke liker eller ønsker? For det er jo slik i de fleste rettsoppgjør at den anklagede får «rabatt» dersom det var noe han ikke kunne påvirket likevel. Det er vel noe som heter «bevisstløs i gjerningsøyeblikket», eller «manglende utviklede sjelsevner» som det het i gamle dager. Og dette frikjenner ofte anklagede for straff. Om det nå viser seg at vi mennesker kollektivt faktisk ikke kan klandres for at vi er det vi er, hva da? Denne spørsmålstillingen rokker ved den mest grunnleggende av våre samfunnsinstitusjoner, nemlig rettsvesenet. Opp gjennom historien har det vist seg gang på gang at en velfungerende rettstat er avgjørende for sivilisasjonens overlevelse. Og systemene er velutviklet i de aller fleste land. Vi har skriftlige lover som gjelder for alle, lover som påbyr sanksjoner for dem som ikke respekterer dem.  Da er det selvsagt en åpenbar fristelse å avvise enhver debatt om evolusjon og dens innvirkning på mennesket som handlende individ.

Det formbare mennesket

Som tidligere nevnt har jeg gjort meg den refleksjonen at Karl Marx tok for lett på refleksjoner om menneskets natur.  Den dag i dag regnes hans historiske analyser og hans analyser av samtiden som meget solide arbeider. Men likevel kan man vel si det slik at i forrige århundre så strandet det kommunistiske prosjekt. Karl Marx var ateist. Han bifalt Darwins evolusjonsteori. Men, ideen om selve mekanismen bak ble etter hvert problematisk for den kommunistiske filosofi. Marx og hans tilhengere hadde et idealistisk utgangspunkt. De ønsket et mer rettferdig samfunn. Marx hadde en meget god analyse av kapitalismen og påpekte alvorlige svakheter med den.  Men jeg tenker at den alternative løsningen som Marx foreslo bygger på et naivt og idealistisk syn på menneskenaturen. Proletariatets diktatur innebærer nødvendigheten av en overgangsperiode med diktatur for å kunne få has på kapitalister og datidens maktelite. Deretter skulle det komme et demokrati og friheten for den enkelte skulle gradvis økes. Målet er et rettferdig og godt samfunn, hvor godene fordeles på en rettferdig måte, et klasseløst samfunn hvor alle er like mye verdt. Problemet er bare at ingen kommunistiske regimer noen gang nådde dette stadiet. Den ene grunnen er allerede nevnt. Makt korrumperer. Det gjelder nesten uten unntak at enhver diktator vil bruke sin makt til å befeste sin posisjon «til evig tid». Det andre er ideen om det formbare mennesket. Proletariatets diktatur innebærer et prosjekt hvor hverdagsmennesket skal omskoleres eller oppdrages til verdige borgere av det sosialistiske samfunn.  Ideologiske doktriner og religion er nært beslektet. Det finnes en «rette lære».  Det finnes et krav om underkastelse.  Det oppstår en «rettroenhet» og mangel på toleranse for annerledes-tenkende. Brysomme individer kan alltids anklages for et eller annet brudd på ideologien. Man må knuse noen egg for å lage omelett. Målet helliger midlet, man får konsentrasjonsleiren til og med utryddelsesleire. Det utvikler seg en elite som lever i overdådig luksus, mens menigmann moraliseres til streng nøysomhet og selvoppofrelse for felleskapet. Her utspiller menneskets natur seg i fullt monn, slik den alltid har gjort. Vi får det apatiske menneske som stort sett gjør det som er nødvendig for å overleve. Ingen initiativ, ingen innovasjon, ingen selvstendige meninger.  Det menneske som ikke lengre kan påvirke sin egen livssituasjon er resignert. På tross av trusler og undertrykkelse går ikke produktiviteten opp. Dette er menneskenaturen. Mennesket handler ikke uten motiv.
Rent ideologisk strider ideen om det naturlige utvalg mot Marx ideer om utvikling. I sin analyse av historien hadde Marx med stort hell brukt dialektikken i sine analyser av historien. Vi fikk en utvikling hvor dialektikken som ide ble til en ideologi. I mange år avviste sovjetiske forskere ideen om det naturlige utvalg. Til erstatning utviklet en forsker ved navn Trofim Lysenko en alternativ dialektisk teori basert på ideene til Jean-Baptiste de Lamarck som går ut på at ervervede ferdigheter går i arv til neste generasjon. Teorien ble anvendt på Sovjetisk landbrukspolitikk med katastrofalt resultat. Senere overtok Kinas Mao Tse Tung, disse ideene, med enda mer katastrofale følger.
Selv i dag har den politiske venstreside et anstrengt forhold til ideen om det naturlige utvalg. Dels på grunn av vansker med å akseptere de begrensinger dette setter på det sosialistiske prosjekt. Dels på grunn av Nazismen. Men dette er nok en tapt kamp som kanskje er i ferd med å gå opp for dagens venstreside. En god brobygger her er Terje Bongard som er medforfatter av boken Det biologiske mennesket. Her forsøker nemlig forfatterne å konstruere en samfunnsmodell basert på den biologiske forståelsen av menneskets natur.  

 

Det naturlige mennesket

Jeg tenker at mennesket har en natur. Begrepet «natur» kan jo inneholde mye rart. I denne sammenheng vil jeg oppsummere hva jeg mener når jeg sier at mennesket har en natur:

1)      Anskuelsesformene
I vår kognitive verktøykasse har vi grunnleggende mekanismer som gjør det mulig å fortolke informasjon og forme denne til vår genetisk grunnleggende måte å forstå verden på. Ip-teorien konstaterer at all informasjon må tolkes med basis i tidligere informasjon. Det essensielle i fortolkningsinformasjonen er kunnskap om prosessen som kodet informasjonen tolkes (protokoll).  Men hvordan kan man komme i gang med å tolke informasjon, når man i utgangspunktet trenger informasjon for å tolke informasjonen? Svaret er selvsagt at denne informasjonen må være medfødt. Det er dette Immanuel Kant kalte for «anskuelsesformer». For, i det hele tatt å være i stand til å begynne fortolke verden er det en informasjonsmessig nødvendighet at vi har medfødte basiskapasiteter for å kunne ta til oss noe som helst. Men det er viktig også å forstå at mennesket tidlig begynner å bruke egen erfarte kunnskap som en del av fortolkningsgrunnlaget for absorbsjon av ny kunnskap. På den måten gir dette store muligheter for en fleksibel virkelighetsoppfatning.

2)      Tilbøyelighetene
Tilbøyelighetene uttrykker indirekte forfedrenes erfaring i forhold til strategier som gav reproduksjonsmessig suksess. Dette er ikke kognitiv kunnskap. Det er erfaringer skrevet inn i genene og formet av det naturlige utvalg. Det er dette som er genenes språk til påvirkning av atferd. Det er denne delen av menneskenaturen jeg har vært mest opptatt av. Det handler om å se mønstre i menneskelig atferd og analysere om det er noe i dette som kan relateres tilbake til grunnleggende tilbøyeligheter i oss. Og det handler om å søke å forstå hvorfor disse tilbøyelighetene har etablert seg og hvordan de har vært strategier for reproduksjonsmessig suksess. Et hovedproblem her er selvsagt kultur. Hva er kulturspesifikt og hva er generelle menneskelige trekk. Og hva er veien fra de biologiske tilbøyelighetene til det spesifikke kulturuttrykk?  Vår hjerne er i all hovedsak utviklet i en periode hvor mennesket opererte begrensede flokker på savannene i Afrika. Det vil si at vår biologiske programmering er tilpasset den type liv. Men mennesket har nå skapt store samfunn, teknologi og sivilisasjon. Her er vår emosjonelle programmering i utakt med de utfordringer det moderne mennesket står overfor. Dette er en av de mest grunnleggende erkjennelser menneskeheten står overfor i forhold til nåtidens utfordringer. Mennesket står i fare for å falle som offer for sin egen natur. Den eneste løsningen på dette er viljen til å ta i bruk fornuft og rasjonalitet, som er neste punkt.

3)      Fornuften
Er det noe som særpreger mennesket som art, så må det være fornuften. Da inkluderer jeg også evnen til abstrakt språk, som gjør det mulig å akkumulere kunnskap og kompetanse fra generasjon til generasjon. Fornuften er den mentale komponenten som i størst grad gjør mennesket til en særegen art. Men, igjen er det vesentlig ikke å bli fornuftsmessig fartsblind, slik at vi mister av syne at vår mentale kapasitet, som skaper vår atferd er et helintegrert system, hvor fornuften inngår, men hvor den på ingen måte er enerådende. Tvert imot er fornuften nådeløst fortapt uten de andre delene, og da spesielt det emosjonelle systemet som vi jo deler med svært mange dyrearter. Men mennesket har en fornuft, og sammen med fantasien skaper dette en slags «syvende» sans, et vindu hvor mennesket på en helt ny måte kan se sin tilværelse og sin verden.
Men et slikt fleksibelt system er definitivt også feilbarlig. Og vi mennesker kjennetegnes vel også av vår evne til å skape forestillinger som ikke har med realiteter og gjøre, men som vi kan tro på og bli forblindet av. Vår fantasi er uunnværlig, også for glede og underholdning. Men i forhold til rasjonalitet må dette erkjennelsessystemet holdes i stramme grep. Til det har vi mennesker utviklet filosofi, logikk, matematikk og vitenskap. Og det som er det forunderlige perspektivet her, er at vi ved hjelp av disse verktøyene blir i stand til å rette det mentale blikket mot oss selv, og se oss selv med et kritisk blikk. Hvem er jeg, det erkjennende subjekt, som observerer meg selv som objekt? Hva kan jeg lære om meg selv, og på hvilken måte kan det jeg lærer forme alt det andre jeg ser? Det er det som er menneskets evige dilemma, og som det ligger i menneskets natur å måtte dvele med for så lenge mennesket er menneske.