Menneskeverd

Verdi er i utgangspunktet en subjektiv størrelse. Uten at det er noen som verdsetter er det meningsløst å snakke om at har verdi. Begrepet har nær sammenheng med det jeg i beslutningsteorien kaller for subjektinformasjon. Det har sitt opphav i våre følelser og danner den ene av to dimisjoner i forhold til rasjonelle beslutninger (atferdsdualisme).
Hva er det så med mennesker som gir verdi? Vel, det kommer jo an på subjektet som verdsetter. La oss reflektere over tre forskjellige måter å verdsette mennesker på:

1)      Etisk verdi
Etisk verdi avgjøres av hvilken etikk som ligger i bunnen hos den enkelte. Mitt utgangspunkt er at etisk verdi handler om erkjennelsen av at alle mennesker er subjekter, akkurat som meg. Anerkjennelse av subjektet, er derfor helt avgjørende. Det er det som er subjektivisme: å anerkjenne subjektet. Dette er da også utgangspunkt for empatisk etikk. Det som gjør det meningsfylt å snakke om etisk verdi er at alle mennesker har evne til livskvalitet, positivt som lykke og velvære, negativt som lidelse og meningsløshet. Det er dette som gir mennesket en ubetinget etisk verdi, uavhengig av alle andre egenskaper. Det er denne verdien som gjør mennesket til «et mål i seg selv» som Kant formulerte det. I og med at denne egenskapen er uavhengig av alle andre egenskaper har alle mennesker lik verdi.
Vi mennesker har naturlig empati. Men rekkevidden på denne er nødvendigvis ikke så stor. Hjernen har enkelt og greit ikke kapasitet til å føle med all verdens mennesker og dyr. Dette innebærer at våre naturlige tilbøyeligheter i forhold til et empatisk etisk ideal er begrenset. En som tilslutter seg empatisk etikk vil dermed måtte bruke fornuft og resonnement for å kompensere for manglende empati. Man kan altså, som menneske, gjøre en fornuftsmessig forlengelse av vår naturlige empati til å la den gjelde for alle mennesker, og sette den like høyt for alle. Dette innebærer å bruke fornuften til å oppfatte det, der følelsene svikter, ta det inn over oss og handle deretter. Nå er kanskje denne type tankeøvelse umulig å realisere i alle situasjoner, og det er slett ikke alle som hverken reflekterer over dette eller ønsker å tilslutte seg en slik måte å tenke på.
Et vesentlig poeng til slutt. Empatisk etikk er universalistisk. I universalismen er naturligvis mennesket ikke noe selvstendig etisk begrep. Menneskeverdet oppstår som følge av at mennesket har evne til livskvalitet. Men etikken er på ingen måte avgrensende i forhold til mennesket fordi evne til livskvalitet ikke utelukkende er noe som tilhører mennesket. Vi har all god grunn til å tenke at dyr også har samme evnen. Kanskje kan man i fremtiden også utvikle roboter eller datasystemer med samme evnen. Og selvsagt er den etikken også fullt ut gjeldende i møte med vesener som ikke har opprinnelse her på jorden.

2)      Nytteverdi
Begrepet nytteverdi er, rent moralsk sett, mye mer problematisk enn etisk verdi. For det er jo slik at vi mennesker er svært forskjellig begunstiget i forhold til ressurser og dermed også hvilken nytte man kan være for andre. Dermed vil nytteverdien variere. Dette er hovedbegrunnelsen for å skille mellom nytteverdi og etisk verdi. Det springer ut av et ønske om å kunne gi alle mennesker det samme menneskeverd, uavhengig av egenskaper. Men samtidig erkjenner vi at alle har et sterkt innebygget behov for å kunne være noe for andre, vise oss frem, få beundring og anerkjennelse. Grunnen til denne tilbøyeligheten er forholdene som tidligere er nevnt, nemlig at den naturlige empatien ikke rekker særlig langt. Risikoen for å bli vraket, ekskludert, krenket eller utstøtt, øker dramatisk med synkende nytteverdi. Et menneske uten nytteverdi har med andre ord svært dårlige forutsetninger for å kunne få god livskvalitet. Våre følelser straffer oss dersom vi ikke presterer. Da vil vi raskt merke det i forhold til respons fra omgivelsene.
Det å bidra til livskvalitet må ikke forstås for snevert.  Første bud å fjerne seg fra et snevert pietistisk tenkesett. Nytte handler ikke bare om mat i munnen og tak over hodet. Det handler om alt, absolutt alt, som kan bidra positivt til andres og egen livskvalitet. Og det kan jo selv et blikk eller et smil gjøre.  Om man jobber i en samlefabrikk som produserer sko, så er man med på å skape verdier som kommer til nytte for andre. All aktivitet som skaper noe kan settes i samme kategori.
Men det går lengre enn som så. Et menneske som tigger kan bidra til å lette giverens dårlige samvittighet. Dermed kan tiggeren også bidra til andres livskvalitet. Et fotballag som taper, skaper livskvalitet for tilskuerne og for motstanderen. Det å vinne er ikke mulig uten at det er noen som taper. Et smil på gaten, en hjelpende hånd, en givende samtale, en vits, underholdning, religiøst håp.  Det er utallige måter å bidra til livskvalitet på. Og selv om de primære behov er viktige, så er alt som bidrar til livskvalitet like viktig. Vi mennesker er sosiale vesener. Derfor er det å inngå i det sosiale, det å ha venner, det å by på seg selv også viktige bidrag til livskvaliteten.
Når det er sagt må vi jo innse det faktum at vår evne til å skape nytte for hverandre er svært så forskjellig fordelt.  Derfor står nytteverdi ofte i motsetning til etiske idealer om at alle mennesker skal ha lik verdi. Men når først etisk verdi er på plass, er det ingen nødvendighet at nytteverdi fortrenger denne. Det menneskelige samfunn kan ikke eksistere uten at vi evner å verdsette hverandre også for det vi er i stand til å gjøre for hverandre. Faktisk ligger det dypt i vår natur at det å føle seg unyttig gjør oss dypt ulykkelige. Dermed blir det slik at den etiske verdien ikke bergenser men underbygger vår tilbøyelighet til å verdsette det vi skaper for hverandre. Ideen om menneskets ubetingede etiske verdi ansporer også i forhold til det å innvilge alle en mulighet til å ha en arena å vise seg frem på, til å skape noe, til å være noe.
Det er jo heller ikke slik at et stort gjennomsnitt av enkeltmennesker har et prinsipielt forhold til menneskeverd. Når menneskeverdet til tider uteblir har mennesket bare nytteverdi å falle tilbake på. Der man ikke er verdt noe i kraft av det å være menneske, kan man likevel berge seg ved å kunne tilby varer og tjenester. Ergo er muligheten til å kunne utvikle sin evne til å skape nytteverdi en fundamental drivkraft i oss alle.
Det er også en klar sammenheng mellom nytteverdi tenkning og altruisme. Altruisme kan ofte forstås som å ofre seg selv til beste for andre. Da er det først og fremst et bidrag i form av nytteverdi som er mest aktuelt. For det er ikke mulig å ofre sin egen etiske verdi. Etisk verdi er ikke noe man objektivt har. Det er noe man innvilges av omgivelsene. Men individets innsats for å skape nytteverdi for andre kan ofte gå på bekostning av individet selv. Her ligger det en kime til manipulasjon. For vi alle faller gjerne for den gode altruistiske tanke. Men hvem ofrer og hvem får godene? Er det de som mottar godene som roper høyest om det altruistiske ideal? Det å ofre seg selv kan også innebære å undergrave egne evner og talenter. Og mange gjør det. I mangel av etisk verdi ofrer mennesker seg selv for å forsvare sin egen eksistensberettigelse. Er det av det gode? Vi ser det at nytteverdi alltid blir etisk problematisk dersom den grunnleggende etiske verdien mangler.

3)      Sosial verdi
Med sosial verdi menes den rang eller status som ethvert individ har i det sosiale spill. Strengt tatt sorterer vel dette også under nytteverdi. Men den trekkes ut fordi det er en så sentral del av vår sosiale virkelighet. Sosial verdi er relativ og avhengig av gjeldende sosiale klima. Manifestasjon av sosial verdi handler om hvordan vi tillater oss å behandle hverandre. Skam er et signal om at vi står i fare for å bli dårlig behandlet. Dersom det sosiale klima tillater det, åpner manglende sosial verdi for den sosiale ventilasjonseffekten. Dersom den sosiale aksepten er til stede vil de grusomme og plagende sidene av oss lettere slippe frem i lyset, og vi kan behandle den «sosialt mindreverdige» på en helt forferdelig måte. Refleksjonen her er altså at mennesket skaper den sosiale verdien gjennom måten vi behandler hverandre på. Rent etisk så står sosial verdi i direkte motsetning til empatisk etikk. Dersom mennesket tillegges absolutt etisk verdi, vil effekten av sosial verdi nøytraliseres fullstendig. For da begrenses ikke måten vi behandler hverandre på av hva som er sosialt akseptert eller ikke, men av omtanke for enkeltmenneskets livskvalitet. Aksen for sosial verdi går langs linjen ære og skam, mens etisk verdi orienteres rundt lykke og lidelse. Etisk tenkning handler derfor om å dempe våre tilbøyeligheter til å rangere hverandre. Mekanismen kan neppe avskaffes da dette er en helt sentral del av menneskenaturen. Våre sterke sosiale tilbøyeligheter kan selvsagt utnyttes som politisk verktøy. Siden vår redsel for skam og vår dragning mot ære er så stor så kan selvsagt dette fungere som insitament for å påvirke handlingsmønstre. Men et slikt instrument burde brukes med varsomhet. For det første må vi ikke stimulere æreskultur. For det andre kan det brukes asymmetrisk. Det vil si mye ære og begrenset skam. Virkemidlet å påføre skam er nedverdigelse. Dette har sterke negative konsekvenser, ikke bare for den det gjelder, men også for familien. Derfor tenker jeg at et slikt virkemiddel kun er til for å brukes i nødstilfelle.
En liten refleksjon til slutt: Mennesker søker hele tiden etter å vinne. Men for å få et modent intellekt har vi større behov for å tape.

Dårlig menneskesyn

I mine tekster bruker jeg av og til utrykket «dårlig menneskesyn». Hva mener jeg med det? Dårlig menneskesyn er når man direkte eller indirekte uttrykker seg slik at det kan oppfattes som åpninger for at menneskets etiske verdi kan degraderes.

Som regel er det menneskets sosiale verdi som degraderes. Men fordi dette må ses i sammenheng med at de fleste av oss ikke har den distinksjonen mellom sosial verdi og etiske verdi, så følger som regel den etiske verdien ureflektert den sosiale.

Innenfor empatisk etisk tenkning betraktes den etiske verdien som en ufravikelig verdi mens sosial verdi betraktes som fenomen. Sagt i klartekst så aksepterer ikke en empatisk etisk tenker sosial degradering.  Men likevel må det erkjennes at slik er den sosiale virkeligheten. En empatisk etisk orientert tenker vil alltid ha en agenda om å dempe slike fenomener så langt det lar seg gjøre.

Dårlig menneskesyn refererer seg alltid til at menneskelige egenskaper, prestasjoner, makt, rikdom eller handlinger definerer sosial status og rangering. I neste omgang gir dette sosial åpning for at de individer, som ikke når opp i forhold til dette, kan behandles nedverdigende.
Det er umulig å forhindre at slike prosesser stadig finner sted. Men, på det personlige plan, kan man ta et aktivt standpunkt mot det. Et empatisk etisk basert samfunn vil ikke akseptere at dårlig menneskesyn forurenser beslutningsprosesser eller forvaltning.

En god indikasjon på tapt egenverdi er individets identitet ikke anerkjennes. Det vil si at individet avindividualiseres og, i stedet, tilordnes en kategori. Det er en variant av stigmatisering. Individet mister «sitt ansikt» og blir en del av en sortering, en kategori som gjerne har navn og er tilknyttet karakteristikker av ymse negatives slag. Man kan for eksempel snakke om «innvandrere» uten nyansering ned på individbasis. De blir karakterisert som gruppe og oppfattet som dusinvare. Dette er i realiteten individets tap av egenverdi. For det å ha egenverdi, er det samme som å bli sett, respektert og anerkjent først og fremst som individ, og ikke som gruppe.

Menneskeverds-inflasjon

De fleste av oss forbinder inflasjon med prisstigning.  Da handler det om at vi får mer penger, men ikke mer varer. Det betyr at pengene synker i verdi. Jo mer penger, desto lavere blir verdien på penger.
Kanskje kan vi ta oss den refleksjon at, i den grad menneskeverd er basert på nytteverdi og sosial verdi, så fungerer denne loven på samme måte. Jo større folketetthet, desto lavere verdi pr. hode. Dette er ikke sant dersom vi ser det hele fra at analytisk samfunnsperspektiv. Her vil humankapitalen kunne beregnes antall hoder multiplisert med gjennomsnittlig potensiell verdiskapning pr hode. Dette kan jo bli et tveegget sverd ved overbefolkning. Følgelig finnes det en optimal humankapital.

Dette forteller oss at, over en viss terskel, jo større befolkningstetthet desto lavere er nytteverdien pr. hode. Og lavere nytteverdi pr. hode gir selvsagt også press, både på sosial verdi og på etisk verdi.

Men dette handler ikke bare om befolkningstetthet. Det handler selvsagt også om individets sosiale kapital. Jo flere mennesker jeg kan inngå allianser med, desto lavere nytteverdi pr. allianse.

Summen av dette utgjør forskjellen på om man ser på mennesket som forbruksvare eller som kapitalbeholdning. Mennesker som er rike på sosial kapital vil altså ha lavere terskel for å se på mennesker som forbruksvare.

Denne hypotesen gir noen forutsigelser: De områder av verden som er tettest befolket er de også de områder hvor menneskeverdet er under størst press. Kulturer som er i slike områder tenderer til å ha et kaldere sosialt klima, mer brutalitet, mer kynisme og flere brudd på menneskerettigheter.

De kulturer som har lavere befolkningstetthet kan forventes å ha kulturer hvor menneskeverdet står sterkere, mindre vold, lavere konfliktnivå, kort og godt et varmere sosialt klima.

I kampen for menneskerettigheter kan man sannsynligvis forvente mindre av befolkingstette kulturer enn av kulturer med lavere befolkningstetthet.

Det er å forvente at samarbeidskulturer har lettere for å utvikle seg i kulturer med lavere befolkningstetthet.  Det gir også den forventingen at det er kulturer med utgangspunkt i lavere befolkningstetthet som er mest kompatible med sivilisasjonens utfordringer.

Denne teorien kan også anvendes på kjønn. I kulturer med høyt konfliktnivå vil avskallingen av menn bli større. Det blir flere kriger og flere voldelige konflikter. Menn blir drept. I slike kulturer kan det bli overskudd på kvinner. Følgelig vil man få et press på kvinnesynet i slike kulturer.

Og motsatt, i kulturer hvor konfliktnivået er lavt kan vi få et lite overskudd av menn (det blir født flere gutter).  Menn har lavere reproduksjonsmessig verdi, slik at menn som gruppe er mer sosialt sårbare for denne type inflasjon, selv om det kun er marginale forskjeller på antallet. Det gir et press på mannesynet, noe som særlig går ut over lavstatus menn (som ellers ikke har noen annen nytteverdi). De blir gjerne samfunnets lavkaste og hakkekyllinger.

Det vi kan lære av dette i forhold til menneskets sivilisasjonsprosjekt er at det finnes en optimal befolkningstetthet, og at i samfunn med god balanse på kjønn, så er det behov for sosial omfordeling for å unngå å utvikle en underkaste av menn som ikke finner sin plass i systemet.

 

Egenverd og selvfølelse

Vår opplevelse av egenverd er, fra naturen av, styrt av emosjonell programmering rundt dette med sosial rangering og dominans. Rangering er noe som er svært utbredt i naturen. Studer hunder, katter, rotter eller høner. Alt dette er sosiale dyr som inngår i naturlige hierarkier. Vi har arvet dette fra vår biologiske fortid. Det er en del av «villdyret» i oss. Derfor er dette mekanismer som i utgangspunktet er språkløse og som i stor grad befinner seg i det ubevisste.

Disse mekanismene er i noen grad inkompatible med måten vi mennesker samspiller på, og med den kultur og sivilisasjon, vi etter hvert har utviklet. Naturens måte å møte dette på, er en generell, universal løsning som omhandler nesten all biologisk programmering. Vi har en velutviklet frontal cortex som gir oss kognitiv kapasitet til å overstyre noe av dette.

Hvorfor er egenverd viktig for oss? Jeg tenker at dette handler om prognosen for hvordan omgivelsene kommer til å behandle «meg», og til syvende og sist, hvordan jeg kommer til å behandle «meg selv». Måten jeg verdsettes på gir en biologisk respons i omgivelsene som styrer om jeg blir krenket, tråkket på, behandlet likeverdig eller tilbedt. Dette kan kun overstyres ved hjelp av kognitive ressurser. Men bruk av kognitive resurser er ofte svakere enn vi tror. Uansett er det lønnsomt for individet å ha et naturlig høyt fokus på dette.
Måten individet blir verdsatt på, inngår i det jeg kaller for individets sosiale identitet. Og vår sosiale identitet er avgjørende for utvikling av sosial kapital.

Vi har et kontinuum som går slik:

Mindreverd ==> likeverd ==> berettiget

Verdsetting imellom individer, er en biologisk programmering for hvordan vi fristes til å behandle hverandre.

1)      Mindreverdige individer
Kan forvente dårlig behandling av omgivelsene. Man må akseptere å stå bakerst i alle køer, og være glad dersom man får tilgang til andre- eller tredjerangs goder. Man må finne seg i å bli utnyttet, oversett, manipulert, undertrykket og diskreditert og i verste fall demonisert

2)      Likeverdige individer
Kan forvente et rettferdig og oppbyggende samspill med omgivelsene. Her gjelder rettigheter, gjensidighet, utveksling, likeveldig kommunikasjon, demokratisk grunnholdning, lojalitet, respekt osv. Goder deles likt. Man kappes om høflighet og gi hverandre fordeler. Det er en verdighetskultur.

3)      Berettigede mennesker
Forventer forrang i alle ting. Tar seg forbi alle køer. Er dominant, og har en asymmetrisk grunnholdning til andre. «Du kan ikke gjøre det samme med meg, som jeg kan med deg». Får første-tilgang til alle goder. Definerer den sosiale virkelighet.

Psykologien forteller oss at selvfølelsen er noe som kodes inn i oss fra vi er små barn. I denne podcasten kaller psykolog Sondre Lysholm Liverød det for «psykens operativsystem». Selvsagt er det ikke slik at foreldre og omgivelser, i klartekst forteller hvem barnet er. Dette handler om vekselvirkning. Noe av dette har jeg snakket om i forbindelse med parental seleksjon.  Lysholm snakker om de psykologiske mekanismene som styrer dette. Jeg tenker at et barn svært raskt vil oppdage (ubevisst og bevisst), i hvilken grad, det er begunstiget av sine foreldre. Alle barn burde få kjenne på den type kjærlighet som grekerne kalte for «agabe». Det refererer seg til idealisert morskjærlighet. Barnet føler seg ubetinget elsket, ikke på grunn av noe, hverken prestasjoner eller egenskaper, men rett og slett at «jeg har en verdi i meg selv». Dette er en basis grunntone som programmeres inn i barnet gjennom vekselvirkning med foreldre, og dernest omgivelser. Uten denne grunntonen så vil det utløse den neste strategi for verdifullhet, som er gjennom prestasjoner og egenskaper. For barnet er totalt prisgitt sine foreldre og sine omgivelser. Dersom ikke godene kommer «gratis» så betinges de av egenskaper og innsats. Dersom barnet mangler ressurser vil innsats og egenskaper svikte. I en slik setting er selvfølelsen tapt. Tapt selvfølelse er en tragedie for alle parter. Og manifestasjonene er utallige:

1)      Avhengighet og uselvstendighet

2)      Usynlighet

3)      Tap av fellesskapsfølelse

4)      Tap av tillit

5)      Tap av respekt og selvrespekt

6)      Opprør eller provokasjon

7)      Kriminalitet: Jeg er intet verd, og har derfor intet å tape på å bryte normer for å få tilgang til goder

8)      Psykisk og fysisk sykdom

9)      Skap-narsissisme: fordi jeg er så liten så fantaserer jeg om egen storhet

10)   Sniking

11)   Manipulasjon

12)   Parasituell atferd

13)   Arbeidsnarkoman

14)   Prestasjonsangst

15)   Perfeksjonisme

16)   Refleksjon og rasjonalitet

17)   Fanatisme, inkludert religion, politisk ekstremisme

18)   Terrorisme

19)   Osv.

Men, som sagt er det like fort at dette kan vippe den andre veien. Det vil si at barnet utvikler en ide om egen berettigelse på bekostning av andre. Det kan være mange årsaker til dette. I Kina opererer man med begrepet «keiserbarn». Det er typisk gutter som er enebarn, og hvor foreldrene står på pinne fra morgen til kveld. Noen av disse barna er kjent for å bli såkalt «bortskjemte». Så har vi selvsagt den varianten jeg kaller for parental seleksjon, hvor foreldre bevisst eller ubevisst begunstiger et av barna på bekostning av de andre. Det barnet kan lett utvikle en opplevelse av å være «berettiget», en slags naturlig hvordan at «jeg kommer først i alle henseender». Dette er jo også en forstyrrelse som kan skape store problemer i det sosiale samspill. Mye av det jeg har skrevet om det dominante mennesket, handler om det samme. Her er en vesentlig konklusjon at dominans ikke er kompatibel med dominans. For mange alfa-mennesker inn i ligningen og vi har oppskriften på konflikt og krig. Om vi skulle lage en tilsvarende liste over berettigelse så ville den kanskje se slik ut:

1)      Asymmetrisk relasjoner

2)      Sosial-rasjonalitet

3)      Irrasjonalitet

4)      Åpen narsissisme

5)      Berettiget

6)      Hensynsløshet og kynisme

7)      Psykopati

8)      Urettferdig

9)      Uberegnelig

10)   Synlig

11)   Legal kriminell
Har ofte tilgang til virkemidler som blir kriminelle i hendene på gjennomsnittsmennesket, men som aksepteres dersom det er overmakten som benytter det.

12)   Konservativ

13)   Autoritær eller antidemokratisk

14)   Banal
Mangler mental dybde. Har et språk som sentrerer om slagord, retorikk, karakteristikker, forakt og hat-ideologier.

15)   Ressurssterk, rikdom og makt

16)   Perfeksjonisme

17)   Moralsk indignert

18)   Osv.

 

Vi innser igjen at det er den gylne middelvei som er det beste. Det sosiale samspill fungerer best med mennesker som har en verdighetskultur, og som dermed er likeverdige. Det forutsetter mennesker med:

1)      God selvfølelse
Den gode nyheten er at selv om vårt mentale «operativsystem» har kommet skjevt ut, så har vi muligheten til å påvirke det. Jeg er ikke ekspert på dette. Men kongeveien er sannsynligvis å lære seg meditasjon. I tillegg, så tenker jeg at psykologi og filosofi er gode verktøy. Personlig har jeg tilsluttet meg ideen om etisk menneskeverd, om livskvalitet og empatisk etikk. Om ingen andre forteller meg at jeg er verdt noe, så kan jeg fortelle det til meg selv. Så kan det hende at jeg må streve hardt for å levere nytteverdi, og for å holde den sosiale verdien så pass at jeg unngår å bli angrepet. Men for meg er det viktig at jeg, på tross av omgivelsene, kan gi meg en verdi i meg selv. Høres det egoistisk ut? Vel, tenker jeg, har man ikke egenverd, kan man heller ikke sette verdi på andre.

2)      Refleksjon
Utvikle evne til å gå meta, endre perspektiv og til å tenke om tingene, ikke bare leve i takt med det sosiale spillet.

3)      Etisk basert menneskeverd

4)      Evne og vilje til å bruke kognitiv kapasitet til å avdempe vår biologiske programmering på dette området.
Det skal noe til, for vår biologiske programmering på området er svært kraftig. Vi elsker konkurranse, oppmerksomhet, stolthet. Vi frykter skammen, er redd for å vise sårbarhet. Og vi fristes til å dominere og undertrykke andre, samtidig som vi tilber overmakten. Alt dette er krefter i oss som vi må søke å legge en demper på. Vi vil jo aldri klare dette fullt og helt. Men tanken er at et godt livssyn, en velutviklet «mind sight» og god selvfølelse, skal kunne hjelpe oss på den veien.