Metafysikk Guide

Innledning

Dette er ment som en kort guide til subjektivistisk metafysikk. Den, som har litt tid til overs, anbefales selvsagt å skumme gjennom min tekst om metafysikk. Men her skal jeg altså forsøke å lage en oppsummering av hva dette dreier seg om.

Hva er metafysikk?

Den folkelige bruken av begrepet går ofte på at metafysikk handler om det overnaturlige. Dersom du tror på skjebnen, på magi, astrologi, på sjel eller åndelighet, så vil mange sortere dette under «metafysiske forestillinger». Men det er ikke helt korrekt.  Metafysikk handler om hvordan vi forstår den fysiske verden på en grunnleggende måte. Det vil si at vi alle har bevisste, indirekte eller ubevisste forestillinger om hvordan verden er på en grunnleggende måte. Her ligger altså også grunnantakelser om verden som også vitenskapen benytter seg av. For eksempel hva rom og tid egentlig er. Men det er klart at dersom du tror på magi eller en åndelig verden, så tror du, indirekte, mer om verdens beskaffenhet enn det man holder på med innenfor fysikken.

Tror du at verden er slik vi ser den, eller er det en illusjon? Er det Gud som beveger tingene eller har vi en lov om årsak og virkning? Har alt en årsak? På hvilken måte eksisterer naturlover? Har naturlover i det hele tatt noen selvstendig eksistens? Er den grunnleggende essensen av verden matematikk? Alt dette kan være temaer å reflektere over innenfor den metafysiske disiplinen.

Hvorfor i det hele tatt bry seg med dette?

Det er tre grunner til at dette har blitt et tema i min filosofi:

1)      Jeg er nysgjerrig.

2)      Det er vesentlig for fysikkens fremgang.

3)      Det vi vet så langt forteller mye om oss selv og vår egen erkjennelsesevne.

4)      Metafysiske refleksjoner hjelper oss til å motstå religionens mange metafysiske fangarmer.

Noe av dette vil jeg komme inn på senere.

Kort oppsummering av subjektivistisk metafysikk

Subjektivistisk filosofi starter med Sokarates berømte utsagn «Kjenn deg selv». I denne sammenheng handler det om å søke å forstå hvordan vår egen hjernes erkjennelsesprosess fungerer.

Vi oppdager er at vår hjerne er veldig flink til å abstrahere. La oss ta en stein. Den har en form. Den kan vi sortere i en kategori. Den har en substans. Det kan vi sortere i en annen kategori. Så har den vekt. Det kan vi abstrahere i en tredje kategori. Og den oppfører seg på en lovmessig måte. Det kan vi sortere i en fjerde kategori.
Subjektivisme er erkjennelsen av at alle disse egenskaper som vi kan dekomponere objektet i, er en mental operasjon. Det vil si at kategoriene i seg selv ikke nødvendigvis har noen selvstendig eksistens i virkeligheten. Mitt subjekt kan ikke vite dette bare på grunnlag av at jeg er i stand til denne mentale øvelsen, å dekomponere fenomenene jeg observerer. Noe av dette kan kanskje ha en selvstendig eksistens, men det gjenstår å undersøke empirisk.
Men det å tro at f.eks. form eksisterer, utenfor steinen, i en slags åndeverden, bare fordi jeg har et begrep om det i hodet mitt, er altså en feil konklusjon.
Subjektivisme er å bli oppmerksom på den tusenkunstneren vår hjerne egentlig er, når den presenterer ferdigtygde imaginære indre visuelle forestillinger om ting og egenskaper. Det er å vite at: slike forestillinger er hva som gav mine forfedre suksess med å kunne fullføre det biologiske oppdrag, som er å bringe videre den genetiske stafettpinnen i flest mulige kopier.
Det betyr at måten mitt subjekt intuitivt oppfatter verden på, ikke nødvendigvis har så mye med de grunnleggende realitetene å gjøre.
Ved hjelp av nitide eksperimenter og matematikk har vi mennesker vært i stand til å kikke rundt erkjennelsens hjørne og oppdage at nettopp dette er tilfelle. Vi har Einsteins relativitetsteori. Den er på ingen måte intuitiv og konsistent med hvordan vi oppfatter verden. Her har vi begreper som romtid, lysets konstante hastighet, sammenheng mellom masse og energi og rom som krummer seg.
Vi har kvantefysikken, med partikler som eksisterer med sannsynlighet, hendelser uten årsak, partikler med bølgenatur. Det er en bisarr verden. Og den ligger langt utenfor vår intuitive måte å oppfatte verden på. Alt dette forteller oss at mye av måten vi naturlig oppfatter verden på er en veltilpasset illusjon.

Og vi skal være klar over at årsaken er enkel. Vår hjerne er ikke optimalisert for å oppfylle korrespondanse-teorien for sannhet. Den er optimalisert for reproduksjon.

Fra alfa-menneske til naturlov

Vitenskapens utvikling har hatt svært god nytte av lov-metaforen. Fra gammelt av kan det ha vært lett å tenke at Gud står bak all bevegelse som mennesker eller dyr ikke står bak. Altså når en stein treffer en annen og den begynner å bevege seg, så er det ikke på grunn av årsak virkning, men at Gud beveger alle steinene. Da er det svært fruktbart å tenke at: Kanskje ikke slik at Gud direkte beveger all materie. Kanskje har han, i stedet, har han gitt noen lover som all materie følger. Altså: Gud sitter ikke med tusen hender og fører materien rundt omkring. I stedet følger materien gitte lover. Da blir det opp til mennesket å forstå disse lovene. Da vil mennesket kunne forstå både naturen og Gud.
Dermed fikk vi lov-metaforen inn i vitenskapelig tenkning og den har til de grader sprengt grensene for menneskets erkjennelse. Men lov-begrepet er en metafor. Hvor kommer den fra?
Sannsynligvis stammer den fra urgamle flokkmekanismer blant aper og våre apelignende forfedre. Ganske opplagt har alfa-individene hatt klare markeringer på hva som var akseptert og hva som ikke var akseptert. Alle vet at alfa-hannen har førsterett til maten. Ingen tør å røre maten før alfa-hannen har fått sitt. Utviklingen av symbolspråket har etter hvert gjort det mulig å kle dette inn i en passende språkdrakt. Ut av dette har det utviklet seg begreper om lover og regler. Og lovene har etter hvert blitt institusjonalisert. De har kommet på skriftspråk og gitt gudommelig legitimitet. Dette kan du lese mer om her.

Det er en naturlig dualisme i dette. På den ene siden har vi lovene (gitt av Gud eller mennesker). På den andre siden har vi individene som følger lovene.
På samme måte har man utviklet en forestilling om naturlovene på den ene siden, og deretter materien som følger disse naturlovene på den andre siden. Følgelig er jo religiøses store trumfkort å spørre: hvor kom naturlovene fra? (Implisitt de er gitt av Gud).
Men en subjektivist vil umiddelbart tenke kritisk om dette. Er lovene egentlig bare abstraksjoner som er gjort i vårt eget sinn? Hva er forholdet mellom en lov og materien? Er det slik at partikkelen beveger seg inn i en åndeverden, konsulterer lovene og deretter adlyder dem? Vi innser at dette er en barnslig tanke.
Fritiof Capra beskrev det slik at materien oppfører seg i henhold til sin egen iboende natur. Vi har altså en bevegelse innenfor fysikken som tar avstand fra denne dualismen. Og helt opplagt er det jo slik at lover som vi tidligere trodde var lover, slett ikke er det likevel. Newtons bevegelseslover lar seg utlede av relativitetsteorien. Vips så var de borte.
Kanskje er det slik at når man er kommet så langt innenfor fysikken som i dag, så er det viktig å bli kvitt de tankesperrer som denne en gang så fruktbare lov-metaforen gir. For dersom denne dualismen kun eksisterer i vårt eget sinn, så er det viktig for oss å bli klar over det, slik at vår tenkning ikke forhindrer nye vitenskapelige revolusjoner.

Anskuelsesformer

Forstår du Swahili? Hør på denne sangen og oppdag at du hører på en strøm av lyder men du aner ikke hva det betyr. Hva kan vi lære av det? For alle disse ordene er jo informasjon. Hvorfor kan vi ikke nyttiggjøre oss den? Vi skjønner jo alle at det er fordi vi ikke forstår språket. Men for den som er observant så oppdager vi at en signalstrøm i seg selv er verdiløs, dersom vi ikke evner å dekode den. Dette var en av de konklusjonene jeg trakk i gamle dager, da jeg jobbet med ip-teorien. Nå lar jeg akademikerne spekulere og avgrense informasjons-begrepet. Men jeg setter i alle fall formelen opp slik:

Signalstrøm + fortolkning = informasjon

Her berører vi kjernen i subjektivistisk erkjennelsesteori. Vår hjerne er et informasjonssystem. Den mottar ikke informasjon. Den skaper sin informasjon gjennom å fortolke signalstrømmer. Og signalstrømmer kan være alt fra språk, til lys til kjemi til vibrasjoner i luften.
Språk står jo i en særstilling fordi vi det baserer seg på mellommenneskelige konvensjoner for fortolkning. Men, går det da i det hele tatt an å lære et språk? Se på hvordan vi lærer ord. Vi får gjerne forklart ordene ved hjelp av andre ord. Men hvordan er barnet i stand til å lære sitt første ord? Det er jo så enkelt at de første ordene ikke læres ved hjelp av andre ord, men kort og godt ved å forstå sammenhenger, teste de ut (ved å leke) osv. Barn ser andres atferd, de hører hva de sier. De er forprogrammert til å se sammenhenger og teste disse ut.
Det vi ser her er at barn er født med en startpakke for å lære språk. Men når biblioteket med ord bygges opp, så blir barnet mer og mer i stand til å bruke dette biblioteket for å lære enda flere ord. Dette er en typisk bootstrap-mekanisme. Det er en mekanisme som trekker seg selv opp.

Men hva da med informasjon om alt annet som omgir oss i denne verden? Hva med vibrasjoner, kjemi, lys, varme trykk osv. Oppdag at dette ikke er forskjellig fra utfordringen ved å lære språk. Dette er signalstrømmer. Hjernen må ha startpakker som gjør det mulig å fortolke disse på en måte som gir nyttig informasjon. Og selvsagt har hjernen dette. Vi er født med en rekke mekanismer som gjør oss i stand til å høste informasjon fra disse signalstrømmene. Nyttig informasjon blir laget som kunnskap. Og denne kunnskapen kan videre igjen utnyttes til å fortolke ny informasjon. Det er den samme bootstrap mekanismen som er i gang.

Men hva er disse mekanismene? Immanuel Kant falte dem for anskuelsesformer. Og han kom fram til dette at helt andre resonnementer enn det jeg gjør nå. Anskuelsesformer er altså grunnleggende strukturer og mekanismer som hjernen har for å tolke og sammenstille signalstrømmer slik at det skapes informasjon som individet kan nyttiggjøre seg. Jeg mener å huske at Kant kom frem til 12 slike mekanismer. Kanskje er det langt flere og kanskje snakker vi også om undermekanismer osv.
De viktigste av dem er fornemmelsen av tid og rom. Men vi har også årsak/virkning (kausalitet) og sammenheng mellom hendelser (assosiasjon).

Vi har altså fysiske mekanismer i hjernen, som er medfødt og som skaper denne funksjonaliteten. For eksempel er vår fornemmelse av rom avhengig av en struktur av gridceller som er organisert tredimensjonalt for å holde styr på dette.

Dette er ikke magi. Dette er et informasjonssystem.
Men, som vi tidligere har vært inne på, når mennesket i sin tenkning kommer så langt at man identifiserer slike anskuelsesformer og setter navn på dem, så fristes vi til å anta at dette er noen grunnleggende egenskaper ved verden, ikke ved vår egen erkjennelse. Man er altså blind for sinn. Isac Newton anså tredimensjonalt rom og tid for å være evige grunnleggende realiteter ved den fysiske verden.
Subjektivisme åpner for den muligheten at dette er en mental forblindelse. Og dagens vitenskap har vist at subjektivisten har rett. Spørsmålet er hvor dypt dette går. Finnes det anskuelsesformer som vi ikke har oppdaget, og som fortsatt ligger og forvirrer oss og begrenser fysikkens mulighet til å komme nærmere virkeligheten? En subjektivistisk tilnærming bevisstgjør oss på at akkurat det kan være tilfelle. Det finnes flere strategier å komme rundt dette på. Den viktigste er sannsynligvis å investere svært mye i å forstå den menneskelige hjerne og måten den er preprogrammer til å oppfatte verden på. Dermed kan vi bli klar over selvfølger i vårt mentale landskap som kanskje ikke er fysiske selvfølger.
Den andre måten handler om stadig å være på vakt mot å bli bergtatt av egne begreper slik at de ikke blir liggende der og sperre for videre og mer fruktbar innsikt. Unge mennesker er langt flinkere til dette.

Begreper

Innenfor metafysikken handler dette om bevisstgjøring på at begreper er mentale strukturer og at de i seg selv ikke hører til virkeligheten. Dette gjelder selvsagt abstraksjoner. Mennesker eksisterer i form av fysisk reelle individer. Men begrepet «menneske» eksisterer bare i vårt sinn. Da er dette kokt ned til noen essensielle egenskaper vi forbinder med mennesker og som passer på alle individer av menneskearten. Begrepet «menneskehet» eller «fellesskap» har ingen slike fysiske ekstensjoner. Følgelig er subjektivisten veldig fokusert på at vi ikke avsporer, særlig vår etiske tenkning og forelsker oss i begreper i stedet for realiteter.

Normalmennesket er blind for sinn

Det å være blind for sinn er ikke å se det informasjonssystemet som skaper ditt mentale univers. Det motsatte av subjektivisme er ikke objektivisme. Det er å være blind for sinn. Dyr er blind for sinn. Dyret opplever en umiddelbar tilstedeværelse og interaksjon med omverden. Det er ikke sikkert at alle dyr vet om sine egne øyne. De bare oppfatter livsverden som en transparent tilstedeværelse av alt som er. Og de agerer intuitivt på dette.

Noen ganger sier jeg at mennesket befinner seg midt mellom i utviklingen mellom dyr og menneske. Mennesket har på ingen måte tapt denne umiddelbarheten i forhold til verden. Det opererer i vårt mentale landskap, og kalles intuisjon. Noen psykologer kaller det for System 1. Dette har jeg skrevet mer om her. Poenget er at vår analytiske fornuft er en påbygning som kommer utenfor og i tillegg til dette. Og når det faktisk er slik at intuisjonen faller oss naturlig og uanstrengt, så er vår analytiske fornuft krevende. Det er anstrengende å ta den i bruk og den krever bevisst oppmerksomhet fra oss. Det er først, når vi oppfatter problemer, at vår hjerne rekvirerer bruken av denne kostbare enheten, vårt menneskelige adelsmerke. For fornuften er dyr i drift og kan ikke brukes i tide og u-tide.

Poenget med å trekke denne refleksjonen inn her er at mennesket vil ha en naturlig tilbøyelighet til å oppleve, og interagere med verden med dyrets umiddelbarhet.  Etter hvert som sivilisasjonen skrider frem vil utfordringene kreve stadig mer av vår fornuft på bekostning av vår intuisjon.  Motviljen mot å bruke fornuften gjør at mennesker veldig lett havner i metafysiske hengemyrer som både kan blir farlige eller til et hinder for menneskehetens fremgang.
Den refleksjonen jeg har gjort over avhenger av vilje til analyse, av åpenhet og at man ikke er lukket av prestisje.

Fra metafysikk til makt

En av religionenes sterkest kort for å få intellektuelt overtak på oss er å henvise til metafysiske illusjoner og alt vi ikke vet om dette. Hvor kom logikken fra? Hvor kom naturlovene fra? Hvor kom verden fra? Ingen, hverken troende eller ikke-troende kan gi noe universelt overbevisende fasitsvar på slike spørsmål. Dette er en utmerket arena for «god of the gaps»-strategien.  Om man finner metafysikk ellers uinteressant så skal man være klar over at den er i daglig bruk av religioner for å få makt over andre mennesker.

Da er det greit å kunne vaksinere seg mot dette ved å reflektere litt over metafysikken.  Spørsmål om logikk og naturlover har jeg vært inne på her og her.
Samtidig kan det være interessant å se at de religiøse kan falle for fristelsen til å opptre opportunistisk. De kan for eksempel utfordre deg med følgende problemstilling: Alt har en årsak. Så hva er årsaken til universet? Denne fremgangsmåten er brukt her, og den er velkjent.
Denne konkrete argumentasjonen kommer fra Islam. Samtidig er det slik at store deler av Islam avviser kausalitet, altså nettopp forestilling om årsak og virkning. Dersom en biljardkule treffer en annen, så er det «guds hånd» som beveger den andre kulen slik at det ser ut som en lov om årsak og virkning. Følgelig, om man skulle tatt denne argumentasjonen alvorlig så vil den viktigste premissen om at ingenting kan oppstå fra ingenting falle. For vi har ingen lov om at alt må ha en årsak.
En annen variant av denne er temaet om menneskets frie vilje.  Forestillingen om menneskets frie vilje blir jevnlig brukt innenfor hevn-tankegang og for å tråkke på mennesker som allerede ligger nede. Men hvordan forsvarer den religiøse denne forestillingen? Jo blant annet ved å benekte determinisme. Og determinisme, det er nettopp kravet om at alt må ha en årsak. Dermed forsvinner den troendes viktigste argument for Guds eksistens.
Slike forhold avslører at dette ikke er snakk om gjennomtenkt filosofi. Dette er hersketeknikker. Det er teknikker som anvendes for å få deg til å oppgi din egen selvråderett. Neste steg er å spørre deg etter pengeboka di.

Guide til determinisme

Begrepet determinisme kommer fra det engelske ordet «determinate» og som betyr bestemt, men også kan bety besluttet. Denne tvetydigheten i begrepet er også en sentral del av de mange uenigheter hvor begrepet er en del av diskursen.

Begrepet forekommer både innenfor vitenskap, filosofi, religion og politikk. Det jeg prøver på her er å lage en oppsummering og en samleside over mange av de plassene hvor jeg har berørt temaet.

 Min analyse er at svært mange diskusjoner hvor dette begrepet har en sentral plass, ofte strander på at den underliggende forståelsen av begrepet er avvikende, ofte ureflektert og uklar. Determinisme er så pass abstrakt at vi stort sett benytter oss av metaforer for å beskrive hva vi snakker om. Det er jo vel og bra, men svakheten er at metaforer sjelden er fullstendige eller presis i sin beskrivelse hva det egentlig er snakk om, og vi risikerer å bli bergtatt av metaforene i vår argumentasjon. La meg starte med en viktig distinksjon. Det er viktig å skille mellom skjebne-basert determinisme, som er troen på en låst fremtid og årsaks-basert determinisme som er låst på fortiden. På alle områder jeg er innom her, er det vesentlig å kunne se forskjell på dette.

Da går jeg rett på en liste hvor jeg forsøker å følge en kronologisk rekkefølge i forhold til hvor tidlig i historien de forskjellige former for determinisme har vært aktuell.

1)      Religiøs determinisme
Religiøs determinisme er en vifte av forestillinger som dreier seg om skjebne og guder som forutser eller bestemmer. Eksempler kan være alt fra spådomskunster til astrologi, til profetier, til at Gud har forutsett vår skjebne fra tidenes morgen til at Gud har forutbestemt vår skjebne. Dette har opp gjennom historien avstedkommet mye debatt, særlig i relasjon til fri vilje. Bibelen inneholder jo en rekke utsagn og tekster som blir vanskelig for teologer som baserer sine doktriner på en ide om at mennesket har fri vilje. Vi finner utsagn om at vi alle er skrevet inn i livets eller dødens bok, allerede fra før verden ble skapt. Og man skryter av at Gud har sett «enden fra begynnelsen». Responsen har i all hovedsak gått på at det er forskjell på å forutse og forutbestemme. Dette er en tematikk jeg har vært inne på her. Hovedproblemet her er vel Rom. 9, og det faktum at en forestilling om en Gud også som intervenerer i verden, automatisk også vil forutbestemme fremtiden.
Religiøs determinisme er i all hovedsak basert på grader av skjebnebasert determinisme. I sin strengeste form er din fremtid låst, fra tidenes morgen, og du kan ikke gjøre noe fra eller til for å komme unna den.

2)      Vitenskapelig determinisme
Vitenskapelig determinisme kan enkelt uttrykkes som at enhver hendelse er bestemt av forutgående tilstand. Dette kan også kalles for kausal determinisme. Jeg har skrevet om det her. Historisk sett har vel denne ideen mer eller mindre demret for tenkere og filosofer i kjølvannet av at Isac Newton kom opp med sine bevegelseslover. Dette er en vitenskapelig bragd uten sidestykke, som ikke bare inneholder selve prestasjonen, men også peker på en tenkemåte som preger vitenskapen den dag i dag. Det er ikke Gud som beveger tingene. Tingene oppfører seg i henhold til naturlover. Man kan gjerne oppfatte disse som gitt av Gud. Men poenget er at dette i så fall er indirekte styring via naturlover, og at det vitenskapelige prosjekt handler om å beskrive og forstå disse lovene. Dette gjøres matematisk. Og matematikken blir en forløsende kraft til å beskrive, forstå og ikke minst utlede sammenhenger som på ingen måte er intuitive. Dette utvikler et syn på universet som er mekanistisk, lovmessig og matematisk.  Det er opplagt at dette får dramatisk innflytelse på måten vi tenker om verden på. Det hele kulminerer nok i Laplaces utsagn:

Et intellekt som på et gitt tidspunkt kjente alle de krefter som virket i naturen, og plasseringen av alle de ting verden består av, ville - forutsatt at dette intellektet var omfattende nok til å kunne analysere alle dataene - kunne sammenfatte i en og samme formel, bevegelsene til universets største legemer og de minste atomene; intet ville være usikkert for det og fremtiden ville, likesom fortiden, være synlig for dets øyne.

Når filosofiske tenkere sorteres inn i den ene eller andre leiren, determinister eller ikke-determinister, så handler det om i hvilken grad man aksepterer den tankegangen som er uttrykt her. En opplagt sammenheng med religiøs determinisme er at vi snakker om et komplett forutsigbart system: «Han har sett enden fra begynnelsen». Men betyr det også forutbestemt, på samme måten som at Gud har bestemt eller en ufravikelig skjebne? Her skiller også filosofene lag. Personlig tenker jeg at dette ikke er noen nødvendig konklusjon. Dette har jeg tatt nærmere for meg her.
Men historien om vitenskapelig determinisme slutter ikke her. Dette er det klassiske mekanistiske synet på universet. Dette grunnsynet fikk sitt dødsstøt under tyngden av empiriske resultater innenfor kvantefysikken i begynnelsen av forrige århundre.  Det er en lang historie. Noe av dette har jeg vært inne på her og her. Kortversjonen er at kvantefysikk antyder muligheten for årsaksløse hendelser (tilfeldigheter), at det finnes ikke-lokale sammenhenger mellom subatomære fenomener. Det betyr at det tredimensjonale rommet ikke er det vi tror det er, at man kan påvirke bare ved å observere. I tillegg forteller Einsteins relativitetsteori oss at rom og tid henger sammen, at rommet kan krumme seg, at materie og energi er manifestasjoner av det samme fenomenet. Hva gjør alt dette i forhold til determinisme? Ja det har vært et hett tema i mange sammenhenger, og lek og lærd har kastet seg over problematikken med stor iver. Det blir noe religiøst, spirituelt over mikroverden. Den oppløser liksom alle våre forestillinger om den harde mekaniske virkeligheten vi observerer på makronivå.
I forhold til determinisme, så kan man si at streng determinisme står svakere i dag enn den gjorde for hundre år siden. Men, så langt jeg har forstått det, så er den ikke utelukket. Vi har hendelser i mikroverden som er objektivt tilfeldige på den måten at det ikke handler om utilstrekkelighet i vår mulighet til å vite om de lokale forhold hvor hendelsen skjer. Det er ikke mulig, selv med all verdens viten om de lokale forholdene, å bruke dette til å kalkulere det videre forløp. Et radioaktivt atom vil før eller senere eksplodere. Men når det skjer vet vi ikke. Om vi visste alt i detalj om forholdene i det atomet, så ville vi ikke kunne forutsi det. Det som er uavklart i dette er om det likevel kan være determinert av ikke-lokale forhold. Dette er ikke utenkelig ettersom det allerede er påvist at slike sammenhenger finnes.
Et annet spørsmål er i hvilken grad slike mikrotilfeldigheter kan påvirke hendelser på makronivå. Det er fullt mulig å konstruere opp eksempel på at akkurat det kan skje. F.eks. Schrödingers katt. Mot dette kan man hevde at kvanteeffekter nulles ut av de store talls lov. Selv om enkeltpartikler oppfører seg tilfeldig, så har vi statistisk sannsynlighet på hvordan de vil oppføre seg. Det betyr at ren statistikk vil avgjøre hvordan dette vil oppføre seg på makronivå. Dette er jo hva vi vanligvis observerer. Ut av dette kan man anta et moderat deterministisk syn som sier at verden i all hovedsak er deterministisk, men ha en åpenhet for at kvantetilfeldigheter i noen grad kan få innflytelse på dette bildet.
Dersom du spør en subjektivist som meg om jeg er determinist eller ikke, så vil svaret være «vet ikke». For vitenskapen har ikke avklart spørsmålet enda. Den dagen vitenskapen utvetydig avklarer dette, så skal jeg gi deg svaret.

3)      Evolusjonær determinisme
Jeg gir dette navnet på en forestilling jeg hadde som 10-12 åring da jeg mente å kunne motbevise evolusjonsteorien. Det er enkelt. Vi har utviklet oss fremover og oppover og til slutt blitt mennesker. Apene har utviklet seg akkurat like lenge, hvorfor er aper da fortsatt aper og ikke mennesker? Jeg er jo etter hvert blitt overrasket over å høre det samme argumentet fra kreasjonistisk hold i USA. Man skal ikke skjønne så veldig mye evolusjonsteori før man skjønner at dette argumentet er på viddene. Saken er at det forutsetter det jeg kaller for skjebnebasert evolusjonær determinisme. Hva betyr det? Jo det betyr: sett i gang en utviklingsprosess med en første bakterie. Så vil denne utviklingsprosessen følge et bestemt løp, og ende opp i sluttproduktet (den endelige skjebne): menneske. Det er det som er determinismen i dette. Den som setter seg litt inn i evolusjonsteorien vil snart komme på andre tanker. Evolusjonær utvikling er en kaotisk utviklingsprosess. Alt påvirker alt. Geologisk utvikling, naturkatastrofer, klimaendringer, sykdom, sult og andre arters påvirkning er en del av de rammer som påvirker utviklingen av en bestemt art. Alle artene henger i sammen i komplekse økologiske systemer hvor alt henger sammen med alt. Naturen er i dag, det den var i går pluss alle påvirkninger som har skjedd i mellomtiden. Det gir full åpning for butterflyeffekter og bootstrap-fenomener. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan gjøre forutsigelser, eller i alle fall, kvalifiserte gjetninger innenfor rammene av alt dette. For eksempel, et miljø som er badet i lys over milliarder av år, gir forventing om organismer som utnytter lyset til informasjon. Med andre ord øyner. Så vi vet at øyet, som funksjon, har utviklet seg uavhengig et tosifret antall ganger på denne kloden. Noen av disse konstruksjonene blir bemerkelsesverdig like. Det gir oss mulighet til en kvalifisert gjetning om at vi vil kunne se øyne som ligner våre, også på andre planeter med lignende forhold. Slik kan man resonnere. Men dette forteller oss også at sannsynligheten for å finne mennesker på andre planeter i vårt store univers, er så nær null som det går an å komme. Så kan man spekulere på muligheten til å finne vesener som er like intelligent, eller kanskje enda smartere enn oss. Også her kan man bruke litt av en kunnskapen vi allerede har. Intelligens av vår type har kun skjedd en gang på vår planet, og dette blant millioner på millioner av arter, som ser ut til å klare seg utmerket uten. Det er ikke sikkert at intelligens på vårt nivå er så veldig vanlig. Det er ikke noe deterministisk over at dette er noe som må skje i en utviklingsprosess. Når vi studerer universet må vi frikoble oss bort fra enhver antroposentrisk forestilling. I stedet må vi ta utgangspunkt i det vi vet og forstår om hvordan mekanismene i utviklingsprosessen fungerer.
Evolusjonsteorien er selvsagt basert på årsaks basert determinisme. Det betyr at vi antar at det er mulig å rekonstruere fortiden på basis av hva vi finner i dag. Det betyr også at vi kan forklare og forstå vår tilstand i dag som et resultat av en fortidig utviklingsprosess. Vi er i dag det vi var i går pluss alt som påvirket oss i mellomtiden. Uten denne formen for determinisme ville ikke vitenskap vært mulig.

4)      Historisk determinisme.
Beskrevet her. Handler om den oppfatningen at alle kulturer utvikler seg «opp og frem» men at det bare går litt langsommere med noen enn med andre, og at alle kulturer til slutt vil ende opp «som oss». Dette er vel egentlig et uttrykk for det noen vil kalle for kultursjåvinisme. Vi innser at også denne formen for determinisme er skjebnebasert. Selvsagt gjelder vanlig årsaks-determinisme. Samme resonnement som for evolusjonsteorien.

5)      Biologisk determinisme.
Beskrevet her.  Også her er det verdt å oppdage at det er den skjebnebaserte tankegangen som fører oss på ville veier. Men årsaks-basert determinisme gjelder i fullt omfang.

6)      Personlig determinisme
Skjebnetro på dette området handler om religion. Troen på at vi alle kommer til å ende opp som det samme, har vi aldri hørt om. Derfor er det meningsløst å snakke om skjebnebasert personlig determinisme, på samme måte som f.eks. historisk determinisme. Vi ser jo hvor forskjellig vi alle er. Men, litt nyansering: Alle som vokser opp går gjennom stadier i sin utvikling. Noe av dette kan nok generaliseres, og dette gjøres jo i fullt monn innenfor psykologien. Dette har jo trekk av skjebne, og for en gang skyld, så har det noe for seg. Men det er jo en svak grad av skjebnebasert determinisme. Forklaringen er at vår utvikling også er påvirket av genenes programmering. Når vi blir tenåringer så vil vi bli over-sprutet av hormoner, med påfølgende forviklinger. Vi har en rekke genetiske mekanismer som fyrer av og som påvirker vår utviklingsprosess. Det vi ser her er at informasjon om dette er lagret på forhånd. Og det er det som programmerer utviklingsprosessen. Derfor er det meningsfullt å studere og generalisere den individuelle utviklingsprosess.
Kampen om fri vilje handler om i hvilken grad årsaks-basert determinisme gjelder også for individets utvikling. Jo strengere tro man har på viljens frihet, desto mer selvskapt kan vi mennesker oppfattes å være. Desto mindre interessant blir våre gener, vår barndom, vår oppvekst. Forestillingen om fri vilje spiser seg derfor inn på vitenskaper som biologi, sosiologi, og psykologi. Dette er en enda en variant som til syvende og sist handler om vinduet for fordømmelse av andre. Det er da også en god grunn til å være skeptisk. For ideen om fri vilje handler i stor grad om å avvise vitenskapen om individets utvikling, fordi man avviser årsaksbestemte sammenhenger.

Forståelsen av determinisme-begrepet er som sagt ofte uklar og varierer mellom forskjellige miljøer. Det fører ofte til skinnuenigheter og misforståelser. Nå er ikke jeg blant de som er sterk tilhenger av å standardisere begrepsforståelse. Det som er viktig for meg er å analysere hverandres terminologi og bruk av begreper slik at vi kan utvikle en mest mulig korrekt forståelse av dialogpartnerens resonnementer. Men i dette tilfellet tror jeg at et par myter rundt determinismebegrepet må oppklares før man går videre i sin analyse. Jeg opererer gjerne med uttrykket «Den deterministiske feilslutning», med tilhørende beskrivelse av hva jeg mener.