|
Filosofibiblioteket Om meg Bokmerker i dette dokumentet |
Metafysikk
Denne teksten ble skrevet som en del av mitt bokprosjekt en gang på begynnelsen av 90-tallet. Nå i etterkant har jeg suksessivt lagt inn nye temaer og redigert alt etter behov. Litt rotete er det blitt, men fortsatt leselig tror jeg.
Den dveler vel ganske mye med et grunnleggende spørsmål som jeg i dag ville formulert slik:
Oppfører naturen seg i henhold til sin egen iboende natur? eller har vi to virkeligheter, hvor den ene er naturen selv og den andre er en slags åndelig dimensjon hvor lover og abstrakte strukturer har sin egen selvstendige eksistens (dualisme)?
Grunnoppfatningen som kommer frem, er vel den at vi oppfatter verden gjennom det jeg i dag vil kalle for et mentalt landskap, eller et mentalt univers. Østens gamle filosofiske advarsel om at vi ikke må forveksle kartet med terrenget gjelder fortsatt. Hjernen er også et svært avansert informasjonssystem. Vi har kognitive evner som ikke bare er i stand til å bygge avanserte modeller av det vi observerer, men også modeller og tankestrukturer av det som åpenbart ikke eksisterer (fantasi). Men for at vi skal kunne komme i gang med å utvikle en virkelighetsoppfatning må vi ha noe å starte med. I Ip-teorien konstaterte jeg at kunnskap ikke kommer av en datastrøm alene. Datastrømmen må også tolkes. Ut av dette får vi informasjon. Men informasjonen tolkes igjen inn i større strukturer som blir til kunnskap. Men tolkningen på ethvert nivå, skjer med utgangspunkt i den kunnskapen vi har fra før. Så, for i det hele tatt å komme i gang med noe som helst, må hjernen på forhånd ha en del medfødte strukturer. I dag er f.eks. vår romoppfattelse identifisert i hjernen. Man har identifisert så kalte gridseller som er organisert i en tredimensjonal struktur og hvor hver celle representerer en lokalisering i det rom vi, til enhver tid, måtte oppfatte. Vår evne til å «se» det tredimensjonale rom i vårt indre er med andre ord «hardkodet» som vi sier i programmeringsverden. På samme måte finner man en mengde mekanismer som gir oss en illusjon av tid. Dette passer bare til den virkelighet som er signifikant i forhold til vår egen tilpasning til de omgivelser vi lever under. Forhold som er irrelevante i forhold til vår tilpasning/reproduksjonsevne har vi ikke bruk for. Vi mangler derfor strukturer til å anskue forhold som ligger utenfor dette på en direkte og intuitiv måte. Men ved hjelp av nitid observasjon og grundig analyse og matematikk, aner vi at realiteten ikke nødvendigvis samsvarer med vår «intuisjon» i alle sammenhenger. Jeg tenker da på relativitetsteori, m-teori, kvantefysikk og andre fysiske teorier som stekker seg langt utenfor de forhold vi lever under. Da står vi igjen fattig på ord, men med et matematisk språk som forteller oss var vår metafysiske grunnoppfattelse kun er resultat av et informasjonssystem. Kartet stemmer ikke lengre med terrenget. Vi har erfart at Ptolemaios verdensbilde, som i og for seg gjorde gode forutsigelser av stjerner og planeters vandring på himmelen falt i grus. Det var bare et kart, som passet sånn noenlunde. Vi har erfart at Newtons bevegelseslover, slett ikke er lover, men et resultat av mer bakenforliggende prosesser. Det er ingen grunn til å anta at det vi i dag snakker om som naturlover har noen selvstendig eksistens utenfor vårt eget hode. Den orden og det system vi observerer, har vi etter all sannsynlighet skapt selv. Og vi vil fortsette å anvende dette helt til vi nok en gang observerer noe som ikke passer. Da må vi inn å justere kartet på nytt. Min bakgrunn er systemutvikler. Utallige ganger har jeg skapt begreper og strukturer, ment å beskrive en bit av virkeligheten. Jeg evner å observere dette fordi jeg står utenfor den datamaskinen som opererer på denne virtuelle virkeligheten. Men, selvsagt er det slik at straks min egen opplevelse er en del av et slikt informasjonssystem, da er det fort å gå seg blind. Jeg tror jeg ser virkeligheten, men det eneste jeg ser er mitt eget mentale landskap.
I løpet av de siste årene har jeg blitt mer
fokusert på i hvilken grad språket
er med på å
forme vår virkelighetsoppfatning. Språk og virkelighetsoppfatning
vekselvirker i en prosess, hvor vi skaper de begrepene vi
trenger for å beskrive det vi observerer, men også hvordan det vi
observerer tolkes inn i de begreper vi allerede har skapt.
Men alt dette refererer seg vel egentlig til erkjennelsesteorien,
eller epistemologien,
som det heter på fagspråket. Det er jo en annen filosofisk disiplin enn den
såkalte ontologien, som jo
ligger nærmest temaet i denne teksten. Metafysikk handler om hvordan noe
eksisterer helt grunnleggende. Men det er nesten umulig å utvikle en posisjon
på dette området, uten at vi gjør bruk av grunnantagelser i forhold til
erkjennelse. For om vi er uenig med hverandre, så må vi samtidig ha en hypotese
om hvordan det er mulig at oppfatningen av dette kan bli så forskjellig. For
det må jo bety at noen av oss tar feil. Og hvordan kan vi forholde oss til det,
uten at vi har noen forestillinger om erkjennelsens feilbarlighet. På denne
måten henger disse filosofiske disiplinene tett sammen.
Da jeg for mange år siden skulle forsøke å beskrive mitt indre verdensbilde, så innså jeg at jeg ikke kunne komme utenom metafysiske refleksjoner. Jeg hadde reflektert meg gjennom erkjennelsen. Deretter er det naturlig for meg å reflektere litt over eksistens og virkelighet og deretter på mer tradisjonell metafysikk. Vårt verdensbilde starter med metafysiske forestillinger. De ligger der, enten ubevisst eller som forutsetninger som kan utledes av mer konkrete forestillinger som vi har. Sannsynligvis er dette kjedelig og tørt stoff for de fleste. Men som en oppsummering av den såkalte posisjon som jeg måtte finne meg til rette i, så handler dette om subjektivisme. Mennesket har ingen tilgang til den reelle virkelighet og skaper sine egen indre mentale univers i sitt forsøk på å se og forstå denne virkeligheten. Men vi lider av en konstant illusjon om våre egne mentale forestillinger som oppfattes som den reelle virkelighet. Min agenda opp i det hele handler om forsøket på å slå hull på denne illusjonen.
Denne fremstillingen er skrevet for mange år siden. Og den bærer selvsagt preg av det. I ettertid har vi f.eks. fått partikkelakseleratoren i Cern, som jo har påvist Higgs-partikkelen med passende stor sannsynlighet. Egenskapene til Higgs-partikkelen skulle avgjøre to konkurrerende teorier om Big Bang. Det er den såkalte M-teorien og Inflasjons-teorien. Men den målte verdien havnet midt mellom. Så i dag er intet avgjort. Men i skrivende stund oppgraderer man akseleratoren slik at den kan doble hastigheten i forhold til nåværende teori. Kanskje det kan gi oss noen klarere svar på hvordan vårt univers en gang begynte.
En liten digresjon til slutt:
Oppfattelsen av selvstendig eksisterende naturlover videreføres ofte til en
oppfattelse av selvstendig eksisterende morallover og verdier. Dette er kanskje
det mest grunnleggende forsøket på å objektivisere
etikken. Som den subjektivist
jeg er tilbakeviser jeg denne tanken med å påvise den subjektive
komponenten som er, og må være til stede dersom mennesket i det hele tatt
skal ha mulighet til å gjøre frie valg.
Drøfting av metafysiske grunnspørsmål.
Ordet metafysikk ble første gang brukt om det verk som fulgte etter "Fysikken" hos Aristoteles. Det er uklart om dette henspilte på den type spørsmål Aristoteles drøftet i dette verket, eller om det bare sikter til rekkefølgen av verket («meta» betyr «etter»). I alle tilfelle er navnet etter hvert blitt brukt på de spørsmål som ble drøftet i dette verket, nemlig ontologi, som er spørsmål om eksistens og sannhet, og kosmologi, som er spørsmål om rom, tid og kausalitet. Begrepet sannhet er nært knyttet til eksistensen (det som er), jeg har imidlertid drøftet dette i erkjennelsesteorien.
I dette under-kapitlet skal jeg se litt nærmere på de kosmologiske grunnspørsmål, i den hensikt, å vurdere hvilken type eksistens og grunnleggende natur de forskjellige begreper har. I tillegg til drøfting av tid, rom og kausalitet, ser jeg også litt på determinisme, orden og kaos, holisme og til sist forsøker jeg å sette fingeren eksakt på hvilke feiloppfatninger som fantes i det mekanistiske verdensbilde. Som en forberedelse på alt dette har jeg tidligere reflektert rundt selve begrepet eksistens med tilhørende problemstillinger. Og jeg begynner litt i samme duren med et emne som var meget omstridt i middelalderen. Da gikk det under navnet "universaliestriden". Hovedspørsmålet her er:
Maken til filosofisk tåpelig spørsmål mener vel mange når de ser et slikt spørsmål. Hvorfor skal man, i det hele tatt, spekulere på slikt? På en måte kan jeg være enig i det. Det er ikke av de mest "matnyttige" spørsmålene. Likevel er det nå en gang slik at for en som undrer seg på hvordan verden egentlig "er skrudd sammen", så er dette et grunnspørsmål. Svaret på dette spørsmålet angir vår oppfatning av på hvilken måte f.eks. naturlover, helhet, og orden eksisterer. Nå skal ikke jeg gi meg ut på å analysere hvorfor dette temaet ble så omstridt på 1200-tallet, men det er vel et faktum at kirken så det slik at visse teologiske dogmer stod og falt på hvilket standpunkt man tok i universaliestriden.[1] Er "arvesynd" mer enn et begrep? er det abstrakt eller er det konkret?
Nøkkelbegrepene i denne striden er "universalia" og "particularia". Particularia er konkrete ting, eller objekter, mens universalia er de egenskapene som hefter ved tingene. Ved hjelp av egenskapene kan objektene inndeles i klasser. Felles for alle trær er at de må ha blader og grener. Vi kan sage ned et tre, fjerne dets grener og brenne dets blader, men selve begrepene "blad" og "gren" består. Det gjør også selve begrepet "tre". De egenskapene som gjør et tre til et tre, er treets universalia. Spørsmålet er på hvilken måte eksisterer disse universalia? Det er det samme spørsmålet som tidligere er stilt i avsnittet om abstrakt og konkret. Som svar på dette spørsmålet er det foreslått fire mulige alternativer. Det allmenne eksisterer som:
1. selvstendige ting (ekstrem realisme, Platon).
2. som muligheter i selvstendige ting (Moderat realisme, Aristoteles)
3. som begrep (konseptualisme, Locke)
4. som ord (nominalisme)[2]
Hovedstriden stod egentlig mellom realistene og nominalistene.[3] Nå er det vanskelig å finne noen filosof som kan stå som representant for den rene nominalisme; det standpunktet at det allmenne kun eksisterer som ord. Dette var ofte et syn som realistene tilla nominalistene.[4]
I vårt mentale landskap kan vi vel slå nokså kategorisk fast at begrepene eksisterer både som ord (symbolsk representasjon) og som bilder, former eller abstrakte forestillinger (ikonisk representasjon). La oss tenke oss at jeg får høre et fremmedord jeg ikke har hørt før, f.eks. "deksiografi". Jeg kjenner foreløpig ikke betydningen av det ordet. Likevel finnes det i mitt sinn, som et rent symbol, som ikke peker på noe som helst. Men jeg kan huske ordet, bokstav-sammensettingen, og ordlyden. Alle de elementer som må til for å skape et symbol er til stede.
Videre slår jeg opp i fremmedordboka og finner at ordet betyr "skriving fra høyre til venstre". Straks har jeg en rekke begreper som jeg forbinder med symbolet. Nå ordet blitt mer enn et symbol, det er blitt et begrep.
Så at det allmenne iallfall eksisterer i meg som begreper er det ingen tvil om. Så er spørsmålet om de også har reell eksistens. Dersom dette er tilfelle med alle begreper, er min sondering mellom abstrakt og konkret meningsløs. Da er jo alt konkret på sin måte. Men det er klart at de abstrakte begrepene da må eksistere i en egen virkelighet, i et annet plan enn det fysiske. Dette er Platons idelære. Du kan tegne en sirkel, du kan ødelegge tegningen og dermed sirkelen, men begrepet sirkel består. De materielle ting er forgjengelige og forandrer seg stadig vekk. Men det gjør ikke begrepene, eller ideene, derfor har disse, ifølge Platon, en høyere virkelighet enn den materielle. Ifølge Platon eksisterte ideene før vi erkjente dem; før den første tenker. De er evige og tidløse.
Det er klart at dette må få vidtrekkende konsekvenser for utformingen av det platonske verdensbilde. Det eksisterer to virkeligheter, et fysisk og et åndelig plan (dualisme).
Personlig har jeg vanskelig for å oppfatte det slik. Dette bygger jeg på min analyse av hvordan fornuften arbeider. Men jeg har vanskelig for å imøtegå denne typen tenkning direkte. Det kan jo være at fornuften arbeider på en helt annen måte enn den jeg har foreslått; at den ikke konstruerer, men erkjenner begrepene/ ideene gjennom innsikt i en åndelig virkelighet. Det jeg kan innvende er at også begreper til tider har nokså skiftende innhold. Det gjelder selvsagt ikke så klare begreper som "sirkel", men hva med f.eks. "fattigdom"? Etter min mening endrer betegnelsen "fattig" seg etter den normale standarden til enhver tid i et samfunn. Man behøver ikke å mangle husly og mat i vårt samfunn for å kunne betegnes som fattig. Enda verre blir det med begreper som "rettferdig" og "godt og ondt". Her opplever vi direkte strid om hva disse ideene egentlig står for. Dessuten er det lett å se at begreper som f.eks. "helhet" og "del" kan anvendes på mange nivåer og dermed får forskjellig innhold. Det er fornuften selv som velger dette innholdet, og den velger det som passer best til det den ønsker å betrakte. Så vi ser at denne ideverdenen ikke er så uforanderlig som man skulle tro. For meg er det også øyenfallende hvor lett det er å avgrense og strukturere virkeligheten på forskjellige måter, etter som det passer. Dessuten kan man f.eks. i matematikken konstruere tanke-systemer, strukturer som man ikke kjenner noen parallell til i den reelle virkelighet. Alt dette indikerer for meg at fornuften selv er opphav til, og produsent av begrepene/ ideene.
I Østens filosofi er det et gjennomgangstema dette at man forveksler fornuftens produkter med virkeligheten. De kaller det en illusjon, "maya". Det er forresten interessant å merke seg at "maya" egentlig betyr penger på dagligdags hindi. Penger kan raskt få illusjonistisk virkning. Man tror at pengene i seg selv har verdi, mens penger kun er et mål på reelle verdier. En forveksling her kan bli katastrofal.
Aristoteles aksepterte ikke Platons idelære. Han påpekte at ingen av de argumentene som var gitt for denne inneholdt nødvendige slutninger. Han mente dessuten å finne flere selvmotsigelser og umuligheter i den. Begrepet "forhold" er forut for begrepet "tall". Videre er begrepet "tall" forut begrepet "to-tall". Dette er uforenelig med den påstand at alle ideene er evig og uforanderlige.[5]
Aristoteles foreslår i stedet at det allmenne eksisterer som potensielle muligheter i tingene. Slik som Anfinn Stigen har fremstilt Aristoteles filosofi på dette punkt virker den meget tiltalende på meg. Aristoteles har innsett at egenskapene ved tingene erkjennes gjennom abstraksjon. Aristoteles hevder at tingene består av to elementer; stoff og form. Stoffet står for substansen; den materielle substans. Måten Aristoteles bruker begrepet "form" på forstår jeg som en fornuftsmessig beskrivelse av en ting ved hjelp av dens egenskaper/ attributter. Fornuften erkjenner altså en ting, gjennom å abstrahere dens form; den danner seg et bilde av tingen og dette bildet består utelukkende av beskrivelser av tingenes egenskaper. Men formene i seg selv er ikke ting. De er en nødvendig bestanddel av alle ting, og kan derfor ikke i seg selv være ting.
Når en ting omformes, utvikler seg, vokser, realiseres muligheter i tingene. Det vil si at de forskjellige former en ting kan anta eksisterer som potensielle muligheter i tingene. Selv om det ikke går klart frem av Stigens beskrivelse, antar jeg at Aristoteles også oppfattet disse mulighetene for å være abstrakte størrelser. Han snakker nemlig om at muligheter blir "virkeliggjort" gjennom forandring. Forandring er også her et nøkkelbegrep som fasinerer. Aristoteles regner med fire typer forandringer:
1. Stedsbevegelse; en ting forandrer posisjon
2. Kvalitativ bevegelse; endring av tingenes egenskaper.
3. Kvantitativ bevegelse; endring i størrelse
4. Skapelse / tilintetgjørelse.
All realisering av, eller virkeliggjøring av muligheter skjer gjennom forandringer som kan klassifiseres under disse fire typene.
Slik som jeg har fremstilt det her har jeg vanskeligheter med å se forskjell på Aristoteles "moderate realisme" og konseptualismen; at det allmenne bare eksisterer som begrep. Nøkkelen her tror jeg ligger i forståelsen av hvordan Aristoteles oppfattet "mulighet". Dersom jeg ikke har misforstått er altså dette også et abstrakt begrep, dermed kan Aristoteles like godt plasseres som konseptualist; det allmenne eksisterer som abstraksjoner, begreper i vår bevissthet. Disse mulighetene virkeliggjøres eller realiseres gjennom forandringer.
På den annen side tenkte jeg at det kunne være sterke paralleller mellom Aristoteles "muligheter" og kvantefysikkens sannsynlighetsbølger. De subatomære partiklene eksisterer som både partikler og bølger. Disse bølgene angir egentlig sannsynligheter for at f.eks. elektronet skal eksistere i en gitt posisjon. Det er viktig å merke seg at disse sannsynlighetene ikke er et utrykk for elektronets stadige virring i et område, det er et uttrykk for dets tendens til å eksistere. Det kan forstås slik at disse bølgene representerer reelle egenskaper i tomrommet som gir seg utslag i muligheter for at en subatomær partikkel skal eksistere der. I en slik betydning må jo muligheten, eller sannsynligheten være noe reelt eksisterende.
Men denne betraktningen knuser jo Aristoteles viktigste og sikreste prinsipp, nemlig motsigelsesprinsippet. "Det er umulig", sier Aristoteles, "at det samme kan på samme tid både tilkomme og ikke tilkomme den samme ting og i samme henseende"[6] Når fysikerne utrykker seg på en måte som angir at selve eksistensen har et udefinert mellomstadium mellom eksistens og ikke eksistens, kan dette føre til store problemer for dette grunnleggende logiske prinsippet. Et Godt uttrykk for dette gir Robert Oppenheimer:
"Om vi, for eksempel, spør om elektronets posisjon forblir den samme, må vi svare 'nei'; om vi spør hvorvidt elektronets posisjon forandrer seg må vi svare 'nei'; om vi spør om elektronet er i ro, må vi svare 'nei'; om vi spør hvorvidt det er i bevegelse, må vi svare 'nei'."[7]
Jeg har tidligere nevnt, og det er også antydet av fysikerne selv at årsaken til slike paradokser ligger språket selv. Kvantefysikeren ser dette helt klarest. Man observerer en verden totalt forskjellig fra vår, men man har kun begrepene fra vår verden til å beskrive det med. Heisenberg så dette klart:
"Det største problemet ... med språkbruken oppstår i kvanteteorien. Her har vi for det første ikke noen enkel veiledning ... til samordning av de matematiske symbolene med det vanlige språkets begreper; og det eneste vi egentlig vet er det faktum at våre felles begreper ikke kan anvendes på atomenes strukturer."[8]
Dette tror jeg også gjelder selve begrepet "eksistens". Begrepet er for nært knyttet til det materielle, det våre sanser oppfatter som kompakte strukturer. Men dette er en illusjon. Dypt inne i materien eksisterer ikke det kompakte. Det er snakk om felter, energimønstre og gjensidige vekselvirkninger. Feltet blir et abstrakt begrep for oss fordi vi ikke kan fornemme det med våre sanser; det har ingen materiell substans i seg; vi iakttar bare dets manifestasjoner. Dog er det noe som eksisterer, noe konkret virkelig noe, som naturlig fanges opp av min definisjon av "eksistens". Bølgen, eller det mønstret som skaper bølge-egenskapene er en manifestasjon av noe som har reell eksistens. Det er meningsløst å snakke om sannsynligheter for dette mønstres eksistens. Selve mønstret er konkret eksisterende. Det fysikerne kaller eksistens blir imidlertid noe annet. I et gitt punkt er sannsynligheten for at dette mønstret skal vekselvirke med noe annet i omverden, på en måte som ligner på partikkel-vekselvirkninger, gitt ved bølgens amplitude. En slik vekselvirkning, kan få hele kvanteobjektets energi til å reagere i et punkt, slik at det ligner på en partikkel (jfr F2). Denne partikkellignende reaksjonen er det fysikerne kaller "eksistens". For, i selve reaksjonen, eksisterer objektet som partikkel, eller det observeres på en måte som gjør at vi assosierer det med en fysisk partikkel slik vi opplever den i vår hverdag. Men å kalle den ene type manifestasjon for eksistens, og andre ikke, er meningsløst, for de andre typer manifestasjoner er jo også noe som eksisterer. Det er et resultat av at eksistens-begrepet ikke er klart nok definert.
Definerer vi derimot eksistens-begrepet på en slik måte som jeg har antydet holder imidlertid Aristoteles motsigelses-prinsipp, også i kvantefysikken, iallfall når det gjelder noe så grunnleggende som eksistens.
Dersom vi legger litt godvilje til ser vi at de tanker Aristoteles hadde om forholdet begrep / virkelighet stort sett holder mål, iallfall dersom man er konseptualist.
Jeg klarer ikke å se for meg hva et avgjørende bevis for eller mot idelæren skulle gå ut på. Det hele står og faller på hvordan vi oppfatter fornuften og erkjennelsen. Ifølge mitt syn, er fornuften en kontinuerlig aktiv prosess, som arbeider i et nært samspill med sansene og fantasien. Gjennom fantasien påvirkes også fornuften av våre følelser, drifter, ønsker og drømmer. For å beskrive virkeligheten produserer fornuften begreper og de strukturene de inngår i. Her er abstraksjon et viktig element. Jeg skal kort oppsummere de indikasjoner som jeg mener peker i den retning, og som samtidig svekker realistenes syn:
1. Fornuften kan bygge tankesystemer som er uten paralleller i den oppfattede verden
2. Begreper forandrer innhold.
3. De samme tanke-redskaper kan anvendes på mange forskjellige forhold i den oppfattede verden.
4. Den oppfattede verden kan beskrives på forskjellige måter, med forskjellige sett av begreper, som har forskjellig innhold (jfr F1)
5. Det finnes måter å betrakte/ beskrive verden på som er gale, eller bare tilnærmelser
Men fortsatt åpner jeg for den muligheten at noen av de begrepene vi oppfatter som abstrakte likevel kan ha konkrete ekstensjoner. Jeg tviler på at de grunnleggende anskuelses-former vår fornuft anvender er individuelt produsert, og heller ikke tillært fra miljøet. Jeg tenker da på vår oppfatning av tid, rom og kausalitet. For i det hele tatt å kunne begynne å arbeide, må vår fornuft begynne å plassere sanseinntrykkene i tid og rom, og den må naturlig begynne å assosiere hendelser med hverandre. Kommer det av at dette er realiteter i verden, som vi tidlig erkjenner, eller finnes der et program i vår hjerne, som er medfødt, som gjør det naturlig for oss å anskue verden på en slik måte? Dette er vel kosmologiens mest grunnleggende spørsmål. Dette ser vi litt på nå.
Jeg har sett et forsøk på å fange tidsbegrepet inn i en enkel definisjon. Den lyder slik:
Tid er en funksjon av ting som skjer.[9]
Da jeg begynte å skrive denne boken hadde jeg en lignende oppfatning av tiden. Denne oppfatningen har jeg nevnt flere steder. Slik jeg ser det er denne funksjonen en abstraksjon, fra de reelle hendelser. I klartekst betyr det at tiden, er psykisk.[10] Gjennom sansingens persepsjon fanges øyeblikkene inn. Disse lagres i hukommelsen, ofte med en fornemmelse av rekkefølge. Denne rekkefølgen av sanseinntrykk som finnes i vår bevissthet utgjør fortiden. Gjennom disse inntrykkene kan vi forestille oss fremtiden. Det gir oss en følelse av å eksistere i en lineær tids-sammenheng. Nå kunne det være interessant å undersøke hvordan vi virkelig opplevde tid. Vi vet f.eks. at barndommen virker svært lang, når vi ser tilbake på den. Det virker også på meg som at ventetid, er meget lang tid, mens travelhet og stress gjør den samme tiden kortere. Samtidig synes jeg at jeg har en fornemmelse av at dager hvor jeg opplevde mye virker lengre enn dager, hvor lite skjedde. Ut fra den antagelsen at persepsjons-frekvensen endrer seg med alder, og at vi rent psykisk måler tidslengden i frekvens og styrke på inntrykkene er dette forståelig.
Ut fra en slik tenkning er det også nærliggende å anta at tiden er et abstrakt begrep, uten selvstendig eksistens i den reelle verden.
Men går vi litt dypere inn på disse resonnementer ser vi at selve tidsbegrepet er implisitt i den forklaringen vi gir på tid. Vi snakker om persepsjons-frekvens. Frekvens er antall hendelser pr. tidsenhet; tiden er implisitt i frekvensen. Dessuten snakker vi om rekkefølger; kjeder av hendelser. Men hendelser i en rekkefølge forutsetter at noen hendelser skjer før andre, og at andre skjer etter. Begrepene "før" og "etter" forutsetter lineær tid.
Går vi nærmere inn på den definisjonen vi gav av tid, møter vi det samme problemet. La oss, for å vise dette, omskrive definisjonen slik:
Tid er en funksjon av hendelser.
Hva er en hendelse? En hendelse kan defineres som en forandring; at noe endrer sin tilstand. Men at noe endrer sin tilstand medfører at der må ha eksistert en tilstand før hendelsen, og en ny tilstand etter hendelsen. Igjen støter vi på "før" og "etter". Uten disse to begrepene, som forutsetter tid, lar ikke "tid" seg definere. Definisjonen går derfor i sirkel; vi definerer tid ved hjelp av tid.
Dette er det samme gamle språkproblemet om igjen. Vi opplever tiden, vi føler den, vi har navn på den, men vi kan ikke forklare den uten ved, til stadighet, å henvise til den. Når det gjelder tiden, er dette spesielt håpløst, og jeg har ingen konkret løsning på problemet. Jeg har tenkt på dette som Kant antyder, at tiden er en naturlig måte for oss mennesker å anskue verden på. Den er et utrykk for en av fornuftens måte å anskue tingene på. Men den klarer ikke å anskue sin egen anskuelse. Det ville være noe i likhet med et øye som prøvde å se seg selv direkte. Det er ikke mulig.
Men dette paradokset gjelder ikke den reelle virkelighet. Her eksisterer ikke slike paradokser, eller gjør de det? Det vi hittil har sagt om tiden, gjør den kun til et begrep, et meget grunnleggende begrep, men dog bare et begrep. Men er det sant? Finnes der, i den reelle virkelighet en konkret ekstensjon av tidsbegrepet?
Vi sa at tiden var en funksjon av hendelser. Men hendelser er vel ikke noe konkret? Hva er en hendelse? Vi sa det var en forandring, men det er intet fullgodt svar, for når skal vi si at forandringen begynte og når tok den slutt?
Et hus faller sammen. Det er en hendelse. Hendelsen avgrenses av to tilstandsformer, nemlig 1) det oppreiste huset og 2) det sammenraste huset. Huset forandret seg fra sammenrast tilstand til oppreist tilstand. Men hvorfor sette grensene akkurat her? Når begynte egentlig huset å rase sammen? Begynte det idet den første trebjelken begynte å råtne? eller begynte det da fukten trengte gjennom malingen? eller da malingen begynte å løsne? Begynte det med lavtrykket som forårsaket vinden som utløste raset, eller med solflekkene som vår årsaken til lavtrykket, eller med kjerne-reaksjonene i sola som var årsaken til solflekken?
Men et hus som raser sammen er ikke bare en hendelse. Det er også en hendelse at bjelken knakk sammen. Det er også en hendelse at den begynte å sprekke. Det samme gjelder fibret i bjelken som ble slitt i to. Det samme gjelder vel den molekylbindingen i fibret som plutselig gav etter.
Som vi ser er en hendelse et abstrakt redskap som kan anvendes på avgrensede områder av prosessene i den reelle virkelighet. Selve avgrensningene er det fornuften selv som foretar. I dette tilfellet var det bekvemmelig å avgrense hendelsesforløpet til det som lettest forbindes med det å rase sammen. Men denne avgrensede, fornufts definerte, hendelsen er den del av kontinuerlige prosesser i den reelle virkelighet. Naturen utviser ikke en kjede av lineære veldefinerte hendelser, men heller et virvar av sammenvevde prosesser, som for fornuften, dersom den hadde sett alt dette på en gang, kun ville virket som det rene kaos. Derav følger det at fornuften, for å kunne gripe det hele, er avhengig av forenklinger og kunstige avgrensninger. Så spørs det hvor grundig dette kaoset egentlig er. Skjer tingene i den reelle virkelighet, også på måter og i en slik orden som ikke lar seg gripe av vår begrensede fornuft?
Jeg tenker på to områder i fysikken; relativitetsteorien og kvantefysikken. La oss drøfte dette litt nærmere:
Relativitets-teorien har ført til en dramatisk endring i oppfatningen av begrepene masse, tid, rom og energi. Tidligere ble disse sett på som udiskutable grunnleggende størrelser i naturen. Men så begynner Einstein å snakke om at rommet er krumt, at tid er relativ og at masse og energi egentlig er to sider av samme sak. I et abstrakt matematisk system forenes disse begrepene. Begrepet romtid, dukker opp. Hva er romtid for noe? Einstein utvidet rommets tre dimisjoner til fire, idet han innførte tiden som en fjerde dimisjon. Hva betyr det egentlig? Rent matematisk er det ikke noen heksekunst. En gjenstands posisjon i rommet kan beskrives relativt ved hjelp av tre parameter (i forhold til et referansepunkt). Så er det bare å innføre en fjerde parameter, som representerer tiden (Se F5). Et legeme som er i ro, i rommet beveger seg likevel i tid. Men hastighet er ikke det eneste som virker på tiden, det gjør også gravitasjonen. Ved økende gravitasjon minker tidens hastighet. Ut fra dette kan vi utlede to merkelige paradokser. Det ene er det såkalte tvilling-paradokset. Det er vel kjent. Den ene tvillingen reiser ut i rommet en tur og kommer nær lysets hastighet. Dette er en reise som kanskje tar noen få år sett fra den reisendes synsvinkel. Men når han kommer tilbake oppdager han at tvilling-broren, som ble tilbake her på jorden, er blitt betydelig eldre. Det andre paradokset finner vi i forbindelse med sorte hull. Idet en stjerne kollapser og passerer hendelseshorisonten - der gravitasjons-kreftene er så kraftige at lyset ikke slipper ut- stopper tiden opp. Sett utenfra varer kollapsen til evig tid. Men innenfra skjer det ikke noe unormalt. Stjernen fortsetter å kollapse forbi hendelseshorisonten som om ingenting var hendt. Og den ender sin kollaps innenfor en avgrenset tidsperiode. Så kan vi spørre, hva er den virkelige tiden stjernen bruker på kollapsen, uendelig, eller endelig? Relativistisk sett har spørsmålet ingen mening. Det finnes ingen samtidighet, det finnes ikke noe virkelig tid å måle med, tiden er relativ. [11]
I relativistisk fysikk regner man som sagt med tiden, som en fjerde koordinat, i tillegg til de tre rom-koordinatene. Siden transformasjonen mellom ulike referansesystemer uttrykker hver koordinat, i det ene systemet, ved hjelp av kombinasjoner av koordinater i det andre, vil en ren romkoordinat i et system vanligvis bestå av en blanding av rom og tid i det andre systemet. Enhver endring av referansesystem vil altså medføre en blanding av rom og tid på en matematisk veldefinert måte, noe som medfører at rom og tid ikke lengre er separate begreper, derav oppstår altså begrepet romtid.
Relativitetsteorien har altså endret våre begreper om tid og rom på en dramatisk måte. Igjen kan man stille spørsmålet om tid er noe reelt selvstendig eksisterende, eller om det er en abstraksjon; et fornuftens produkt. Men måten jeg har beskrevet tiden på er utilstrekkelig til å besvare spørsmålet.
Dersom tid er noe som virkelig endrer hastighet, stopper opp, lar seg påvirke av tyngde og relativ bevegelse, skulle man da ikke tro at tid virkelig var noe konkret? Det er vel meningsløst å snakke om at et begrep lar seg påvirke av tyngdekraften. Det er forresten gjort nye målinger som styrker Einsteins generelle relativitetsteori betraktelig. Romsonden Voyager 1 passerte Saturn i 1980. Den sendte radiobølger med svært nøyaktig frekvens gjennom Saturns gravitasjonsfelt. Målingene av disse på jorden viste at det hadde skjedd en rødforskyvning; lyset hadde tapt energi i Saturns gravitasjonsfelt. Dette forutsa Einsteins teori fra 1916.[12]
Vi skal imidlertid merke oss at mitt spørsmål kanskje bare er et utslag av en lekmanns manglende kunnskaper. Jeg kjenner jo ikke til hvordan relativitets-teorien utledes fra grunnen av. Fag-fysikerne trekker nettopp min oppfatning av tid som begrep som en konklusjon av relativitetsteorien:
"Den revolusjonen Einsteins teori virkelig førte til... var avvisning av forestillingen om at koordinatsystemet tid/ rom har objektiv betydning som atskilt fysisk enhet. I stedet for denne forestillingen, innebærer relativitetsteorien at tid og rom-koordinatene bare er elementer i et språk en iakttaker bruker til å skildre omgivelsene"[13]
Relativitetsteoriens sentrale oppdagelse er at geometrien er...en intellektuell konstruksjon. Først når dette er forstått, kan tanken stå fritt til å tukle med de ærverdige forestillingene om tid og rom, og ta et overblikk over de mulighetene vi her til å definere dem, og velge ut den formuleringen som passer best ved observasjonene."[14]
Her lander altså, de, bedre vitende, på samme konklusjon som meg. Men jeg kan ikke unnlate å spekulere på om fysikerne er konsekvente i dette synet hele veien gjennom. Uten tvil subjektiviserer Einstein tid- og rom-begrepene, ved å gjøre dem relative; avhengig av den enkelte iakttaker. Men hva er det egentlig Einstein, og de andre mener når de sier at tiden påvirkes av tyngdekraften, at rommet krummer seg? Det kan jo ikke være selve det abstrakte begrepet som krummer seg. Hva er det som virkelig krummer seg?
En ting har jeg sett i fysikkbøker og annen litteratur når relativitets-teorien skal beskrives er at en hendelse plasseres i tid når den observeres. Fritjof Capra sier:
"I hverdagslivet oppstår opplevelsen av at vi kan arrangere begivenhetene rundt oss i en entydig rekkefølge, av det faktum at lysets hastighet - nesten 300000 kilometer i sekundet- er så høy sammenlignet med enhver annen hastighet at vi kan gå ut fra at vi iakttar begivenhetene samtidig med at de skjer. Men dette er ikke korrekt. Lyset trenger en viss tid på å forplante seg fra begivenheten til iakttakeren. Vanligvis er denne tiden så kort at en kan regne med at den foregår momentant, men hvis iakttakeren beveger seg med stor hastighet i forhold til de fenomenene som blir iakttatt, spiller tidsrommet mellom det øyeblikket en hendelse inntreffer og når den blir observert, en avgjørende rolle for å fastslå begivenhetenes rekkefølge. Einstein innså at iakttakere som beveger seg med ulike hastigheter, i slike tilfeller vil ordne begivenhetene ulikt i tid. To begivenheter som blir oppfattet som samtidige kan finne sted i andre rekkefølger for andre."[15]
Uten å ha noen dekning for det, har det slått meg at det er denne måten å plassere hendelser på, i tid, som medfører fysikernes merkelige utsagn om tiden. Kanskje er det slik at når fysikerne sier at tiden går langsommere eller fortere mener de egentlig at hendelsene skjer med forminskede eller forstørrede tidsintervaller?
Det er mangt en lekmann kan begynne å lure på når han hører om dette. Jeg tenker på dette såkalte tvilling-paradokset. For den tvillingen som beveger seg utover i rommet vil det se ut som at tiden går fortere på jorden. Dersom de to tvillingene kunne prate med hverandre vil den på jorden høre den andre snakke langsomt og motsatt. Men dersom absolutt relativitet gjelder, hvorfor begynner tiden å gå langsomt for den ene og fortere for den andre? Når tvilling A fjerner seg fra jorda, fjerner jo jorda og B seg bort fra A med like stor hastighet. Hvorfor skjer ikke det motsatt? La oss tenke oss at vi målte tidshastigheten i forhold til jordsekunder; at dersom tidshastigheten er 1/2 vil det gå 1/2 sekunder for hvert jordsekund. For tvilling B, som befinner seg på jorda er tidshastigheten 1. For tvilling A vil altså tidshastigheten begynne å minke idet han forlater jorda. Men siden alt er relativt, så fjerner vel jorda og B seg like mye fra A, så hvorfor kunne ikke effekten gå den motsatte veien? Jeg vil forsøke å stille spørsmålet på en annen måte:
Vi har to klokker A og B, som befinner seg i omtrent i samme punkt, og som går akkurat likt. Disse klokkene er det eneste som finnes i hele universet. Presis klokken 1200 begynner klokke A å bevege seg med stor hastighet bort fra B. Den tar en stor runde og kommer tilbake igjen. Ut fra relativitetsteorien skal nå disse klokkene begynne å gå med forskjellig hastighet, når de beveger seg med stor hastighet i forhold til hverandre. Spørsmålet er, hvilken klokke har gått hurtigst? Dersom bevegelsen er en ren sirkel, er forholdet mellom de to fullstendig relativt. Du kan ikke si hvem av dem som beveger seg, og hvem som er i ro. Jeg sa at det var A som bevegde seg, men det er bare et definisjonsspørsmål. Problemet er det samme.
Men la oss nå si at det fantes en stjerne 1 million lysår borte, og at B hele tiden var i ro i forhold til denne. Ville dette føre til at A sinket i forhold til B? Hva om denne stjernen ble født for 500000 år siden, slik at dens lys ikke hadde nådd frem til klokkene, hva da? Ville resultatet avhenge av om denne stjernen finnes eller ikke? Hva om det kun fantes et elektron, milliarder av lysår borte, i tillegg til klokkene, ville det påvirke resultatet? Men når det ikke fantes noe annet enn klokkene, hva ville da påvirke resultatet? De spørsmålene jeg stiller kjenner jeg ikke svarene på, men de antyder vel at relativitetsprinsippet kanskje bare fungerer som en metafor for å beskrive reelle fysiske fenomener. Når jeg akselererer på motorveien, kjenner jeg det rent fysisk. Jeg øker min kinetiske energi, eller bevegelsesenergi, men jorden endrer ikke sin energi, enda den forandrer hastighet i forhold til meg. Dette behøver ikke å bety at der finnes et absolutt rom, eller et absolutt referansepunkt. Selv i et tomt univers, med kun en kule i, burde en akselerasjon, eller en økning av kinetisk energi kunne finne sted. Kulen endrer posisjon i forhold til hvor den var sist. Så kanskje har dette relativitets-prinsippet sammenheng med den kinetiske energi et legeme innehar til enhver tid. La oss tenke oss en vanlig kjemisk reaksjon, f.eks. hydrogen som reagerer med oksygen. Vi vet at reaksjonshastigheten påvirkes av parameter som temperatur og kontaktflate. Likevel sier vi ikke at tiden går raskere fordi om kontaktflaten er større. Kanskje er det på samme måte med den kinetiske energien; jo større kinetisk energi gassene har (ikke i form av temperatur, men i forhold til et ytre punkt), dess langsommere vil reaksjonene forløpe. Dette gjelder kanskje også på subatomært nivå. Dette ville i så fall, igjen føre til at alle hendelser i systemet vil skje langsommere, enn et tilsvarende system som er i ro, og fysikerne ville kanskje uttrykke det slik at tiden går langsommere.
Tiden måles kun ved hjelp av periodiske hendelsesforløp. Dersom alle hendelsene plutselig begynte å gå fortere, ville ingen oppdage noe som helst. Alle klokker ville jo gå fortere, men det ville jordrotasjonen, og jordens gang rundt solen også gjøre, og alle hendelsene i resten av universet, derfor ville ingen oppdage noe som helst. Vi trenger et ytre referansepunkt for å oppdage slikt. Altså dersom, fenomener er av en slik art, at de endrer hastigheten på grunnleggende prosesser i den subatomære verden, ville fysikerne kunne oppdage dette ved å sammenligne hendelsesforløp, i forskjellige systemer med hverandre, og de ville uttrykke det de så ved å snakke om tid, som går langsommere, eller fortere, eller til og med diskontinuerlig, men det hele er bare snakk om måter å observere og sette sammen og sammenligne hendelser på.
I den grad det er dette tidsforskyvningene i relativitetsteorien det er snakk om, er det altså fattbart, og faller inn under min normale oppfatning av tid.
Men når vi begynner å antyde at rekkefølgen av hendelser er relativ begynner vi å få problemer. Her viser jeg spesielt til F5, som gav meg et lite sjokk. I vår verden har vi forlengst erkjent at visse prosesser er enveiskjørte; et papir som brenner. Slik som jeg har definert tid er jo dette naturlig. Alt er prosesser, noen skjer samtidig, noen skjer før noen etter, noen er enveiskjørte. Men dersom tiden er noe mer enn en abstraksjon, kan vi tenke oss at strømmen kan snu, og prosessen kan gå baklengs. Denne muligheten byr på et helt annet filosofisk, metafysisk grunnsyn på tiden. Dersom dette er tilfelle må der finnes en substans som holder informasjon om alle prosesser som har forløpt inntil denne dag, for med baklengs tid, forstår jeg at prosesser som har foregått, gjentar seg selv, i motsatt rekkefølge. Konsekvensene av en slik tanke, er uanede, ikke fattbare, paradoksale.
Når det gjelder F5 er det snakk om mulige tolkninger av et matematisk system som er velegnet til å beskrive subatomære fenomener. I utgangspunktet angav pilene tidens retning, men Capra, sløyfet dette fordi tidens retning er entydig. I stedet lar han symbolet, pilen, angi noe annet, nemlig partikkeltype (partikkel/antipartikkel). Men da har begrepet fått et annet innhold, og det er kun når man begynner å blande disse to betydninger at paradokset oppstår. Men det er uansett bemerkelsesverdig at det matematiske system forblir uendret, selv om et av symbolene som inngår i systemet, endrer betydning. Men det sier vel kanskje mer om tanke-systemet enn om virkeligheten. Det som hadde vært interessant å studere nærmere er hvilke eksakte målinger og eksperimenter slike systemer egentlig bygger på. Antyder den virkelighet, fysikeren ser, slike paradokser? Er begivenhetens rekkefølge i virkeligheten relativ? La oss forsøke å klargjøre dette spørsmålet:
Hva mener vi egentlig når vi sier at A kommer før B? Mener vi at vi oppfatter A før B? Kan vi tenke oss den muligheten at vi oppfatter B før A selv om A skjedde før B? Det kan ikke være vanskelig å konstruere et system hvor dette er mulig. Det hele er snakk om å kunne forsinke de signaler som lar oss oppfatte de to hendelsene på en slik måte at vi oppfatter dem i gal rekkefølge. La oss si vi plasserer en mikrofon en kilometer fra en dynamitt ladning. Mikrofonens signal går gjennom en kabel som strekker seg ytterligere en kilometer fra dynamittladningen. Vi står, to kilometer fra dynamittladningen. Der er mikrofonen koblet til en støymåler, som gir utslag når mikrofonen oppfatter støy.
Først ser vi eksplosjonen. Deretter slår støydetektoren ut. Til slutt hører vi smellet som forårsaket utslaget på støydetektoren. Vi vet at hendelsesrekkefølgen var A-B-C. Men vi oppfattet A-C-B. Så er spørsmålet om hva som egentlig skjedde først C, eller B? Naturlig, på grunn av vår viten om hendelsesforløpet, ville vi si at støyen nådde mikrofonen før støydetektoren gjorde utslag. Men da er tidens gang frikoblet fra vår persepsjon. Når vi bruker begreper som "før", og "etter" er det i denne sammenheng av avgjørende betydning hva vi legger i begrepene. Spesielt får det betydning, hva Einstein la i begrepene da han utformet relativitets-teorien. Tiden er relativ, sa Einstein, hva mente han? Vi ser en super-nova på stjernehimmelen, astronomene sier den hendte for lenge siden, ville Einstein si at den hendte nå? Hendelsen har spredt seg med lysets hastighet. Kanskje kan vi, ved hjelp av vår viten om avstanden si at hendelsen egentlig skjedde for 1000 år siden; den hendte samtidig med at vikingene seilte på verdenshavene. Men vikingene hadde ingen mulighet til å oppfatte noe slikt, fordi vi ikke kjenner informasjon som går raskere enn lyset. Er det da mening i å si at det hendte på vikingenes tid, det hendte jo ingenting her på jorden som hadde med en eventuell slik eksplosjon å gjøre. Vi er igjen inne på språk-problemer. Spørsmålet er hvordan man plasserer en hendelse i tid, når den hender, eller når den oppfattes. Sprer tiden seg med lyset pr. definisjon? I så fall er det meningsløst å si at en hendelse i universet, som astronomene ser nå, skjedde for X antall år siden. Dersom tiden knyttes til lysets spredning pr. definisjon skjer enhver hendelse vi skuer ut i universet akkurat nå. Det blir pr. definisjon galt å si at "dette vi ser nå, skjedde samtidig med at dinosaurene vandret på jorden". Der finnes ingen samtidighet sier Einstein. Det er vel kanskje nøkkel-ordet: samtidighet. Hva er nå egentlig det? Uten tvil er det et abstrakt begrep vi snakker om her, så Einstein har rett når han sier at der ikke finnes noen reell samtidighet. Men er det likevel mening i å bruke dette ordet også i slike sammenhenger? Grunnen til at jeg føler dette er viktig er F5. Er det slik at ut fra betraktnings-system 1 kommer hendelse A før B, men ut fra betraktnings-system 2 er det motsatt? Er dette mulig fordi det reelt sett er slik, eller er det fordi begrepsinnholdet gjør det slik (en hendelse skjer når den oppfattes)? Jeg skal forsøke å stille spørsmålet på et helt konkret teoretisk plan:
Vi tenker oss to uavhengige systemer 1 og 2. I 1 skjer hendelsesrekkefølgen A-B-C. I 2 skjer hendelses-rekkefølgen X-Y-Z. Er det da reelt mulig at A-Z-Y-B-X-C? Dette spørsmålet forutsetter samtidighet. Vi ser altså bort fra at lyshastigheten begrenser denne. Er det da mulig at først skjer A, deretter Z, deretter Y osv. Det vil si at tiden i 1, går baklengs i forhold til tiden i 2?
EPR-eksperimentet (F3) viser at samtidighets-begrepet ikke er så meningsløst likevel; samtidighet er nemlig en vesentlig forutsetning for meningen med eksperimentet. Capra sier:
"Kvanteteorien forteller oss at i et system med to partikler som tilsammen har et nullspinn, vil partiklenes spinn om enhver akse alltid være korrelert- være motsatt- selv om de eksisterer bare som tendenser, eller muligheter før målingen blir foretatt. Denne korrelasjonen betyr at målingen av spinnet hos partikkel 1, langs en hvilken som helst akse, samtidig innebærer en direkte måling av spinnet hos partikkel 2 uten at det på noen måte innvirker på partikkelen". [16]
(Uthevningen er min)
En slik samtidighet hadde ikke hatt noen mening dersom den skulle vært avhengig av lysets hastighet, da hadde jo ERP-eksperimentet ikke vært mulig.
Det jeg tenker meg da er at man for hver hendelse i de to systemene sender et "signal" ved hjelp av ERP-fenomenet. Det ville blitt et signal med uendelig hastighet. På denne måten kunne man direkte måle rekkefølgen på hendelsene. Spørsmålet er da om vi virkelig hadde fått A-Z-Y-B-X-C. Dette er det konkrete spørsmålet jeg kunne tenkt meg et klart svar på. Et beslektet spørsmål er: ville denne rekkefølgen ha endret seg med den tilstanden jeg befant meg i? Det er klart at en slik mulighet medfører alvorlige logiske problemer. I fig. 8.3.1 har jeg forsøkt å illustrere dette problemet. Pilene mellom system 1 og 2 er samtidighets-piler, gjerne signalisert gjennom kvante-effekter som F5. Det at disse pilene krysser hverandre illustrerer konflikten. A, skjer først. Like etter A, mottas indikatoren på at Z har skjedd. I system 2 har Z skjedd etter Y, likevel mottas indikatoren på Y, etter Z, og det med full samtidighet. Det sier seg selv her at samtidighets-begrepet egentlig mister sin mening. Det er to forskjellige tider det er snakk om, ikke "samme tid". Men om dette er tilfellet mister egentlig aspekt-forsøket sin mening.
Jeg vil til slutt forsøke å belyse det språklige problemet dette medfører. La oss forsøke å definere begrepene "før», "samtidig", og "etter":
For å kunne gjøre dette, oppretter vi en referanse-rekkefølge; hendelsene A-B-C-D-E... . Disse hendelsene plasseres på en vertikal linje. (Se fig 8.3.2). Tiden går fra A og nedover. Dette er standard rekkefølgen som alle hendelsene skal plasseres etter.
To hendelser er samtidig dersom vi plasserer dem i forhold til referanse-rekkefølgen og vi da kan trekke en vannrett linje mellom dem.
En hendelse X er før hendelse Y dersom linjen fra X til Y, synker.
En hendelse Y er etter hendelsen X dersom linjen fra Y til X stiger.
En mangel ved denne definisjonen er kanskje spørsmålet om hvordan vi skal plassere hendelsene i forhold til referanseskalaen. La oss si det slik dersom det er mulig å generere en EPR-relasjon mellom en hendelse på referanseskalaen og den hendelsen som skal plasseres, representerer dette en vannrett linje mellom disse to. EPR-relasjonen blir da det reelle forhold jeg definerer samtidighet ut fra, og alt annet defineres i henhold til dette. Lengre klarer jeg ikke å komme med ord. Men uten tvil føler jeg at dette er en naturlig oppfattning av disse begrepene. Referanse-rekkefølgen er jo ikke annet enn en klokke, en tidsstandard, og i vanlig dagligtale er det jo slik begrepene naturlig brukes.
Vi ser da også at linjene på fig 8.3.1 ødelegger denne naturlige forståelsen av disse begrepene. Krysningene mellom linjene skulle være umulig. Jeg kunne være fristet til å postulere en lov som sa omentrent slik: Alle hendelser som skjer samtidig med A er før alle hendelser som skjer samtidig med B, dersom A kommer før B. Denne loven kunne være et resultat av vår måte å anskue verden på.
Min persepsjon er en kontinuerlig prosess som forløper i en veldefinert retning. Denne er, i seg selv, en referanse-skala. Ved å plassere begivenheter i forhold til denne skalaen avgjør jeg før og etter. Ved hjelp av min fornuft er jeg i stand til å plassere hendelsene i riktig rekkefølge; jeg lar meg ikke lure av tidsforsinkelser på signalene jeg mottar.
Jeg antar så at jeg plasserer to hendelses-rekkefølger 1, og 2, entydig i forhold til min referanseskala. Er det da mulig at disse to hendelsesrekkefølgene blir forskjellig i forhold til hverandre? Dersom så er tilfelle må det være noe feil et sted, eller det hele går utover all logikk. Det er jo selve selvmotsigelses-prinsippet som rokkes her, og denne gangen er det ikke språket som er årsaken. Det betyr også at jeg gjør grunnleggende og grove feil i min erkjennelse av virkeligheten. Hvordan skulle jeg forresten kunne oppdage det? Angir den måten jeg nettopp har skissert en metode til å bevise at dette er mulig? Jeg plasserer to kjeder av hendelser i forhold til min tidsskala, under hensyntagen til eventuelle tidsforsinkelser, deretter plasserer jeg dem i forhold til hverandre, og sammenligner. Men dette er ikke mulig, for jeg kan ikke plassere dem i forhold til hverandre uten å gå veien om min egen referanseskala, og denne, i seg selv, gir alle hendelsene en entydig rekkefølge. Jeg begynner m.a.o. å tvile på at det er mulig å erkjenne slike forhold, om de eksisterte. Dette forteller kanskje en ting til: det er min egen anskuelse som gjør tidsrekkefølgen entydig. Vi støter på Kant enda en gang, for det som er umulig for oss å erkjenne på noe vis, er vel også uten betydning for oss, og heller ikke mulig å finne ut av på noe vis.
Noen av de spørsmål angående tiden som vi har berørt er følgende:
1. Er tiden reelt eksisterende?
2. Kan tiden gå baklengs?
3. Er alle hendelsesrekkefølger entydig?
Det fremgår klart at jeg på ingen måte kan bevise at min oppfatning av tid er riktig. Jeg har også prøvd og vist at svaret på spørsmål 3 er avhengig av språket. Og sist men ikke minst, dersom svarene på disse spørsmålene avviker fra mine oppfatninger - som er:1. Nei, 2. Nei, 3. Ja - medfører dette alvorlige filosofiske og språklige problemer. All erfaring i vår hverdag tyder på det motsatte. Jeg regner det derfor som mest sannsynlig at min oppfatning er den riktige.
Oppfattelsen av evighetsbegrepet kan variere fra tankesystem til tanke-system. Den vanlige vestlige måten å oppfatte det på er at evighet er tid uten ende. Denne oppfatningen kommer fra den jødiske og kristne tenkning. Platon hadde imidlertid en noe annen oppfatning, idet han anså evigheten for å være tidløs, og dermed en motsetning til tid. Det er også denne oppfatningen Erik Dammann gir uttrykk for (F5). Men med min oppfatning av tiden som en abstrakt funksjon av hendelser får vi straks problemer her. I en evighet uten tid finnes det ikke plass for hendelser; forandringer. Straks det skjer noe i en slik evighet er tiden der. En måte å komme rundt dette er å si at betingelsene for at tid skal oppstå er at der skjer forandringer og at der er en bevissthet som oppfatter disse. Tiden er som sagt en anskuelsesform. Denne anskuelsesformen eksisterer selvfølgelig ikke der ikke er noen som anskuer. På denne måten kan man si at en evighet uten bevisstheter som anskuer i tid er tidløs. Men det var neppe dette Dammann & Co mente. Det går jo tydelig frem av tanken om en evig eksisterende sjel, eller ånd. Denne ideen er jo også en del av Platons filosofi, og Dammann argumenterer for det samme. Vi står da igjen med den muligheten at selve evigheten er uten noen form for hendelser, eller forandringer. Hva kan det bli annet enn en ren statisk tilstand av tomhet? Dette tidløse evighetsplanet skal da fungere som et opphav, en første årsak til alt som er. Det bærer langt utenfor fornuften å kunne se at en statisk tilstand av tomhet skal kunne være årsak til alt som er. Men, mange hevder, er dette utenfor fornuftens domene, og dette er ikke ironisk ment. Jeg aner og aksepterer at fornuften har sine begrensninger, derfor aksepterer jeg dette som en mulighet. Men det er iallfall ikke en mulighet som kan begrunnes logisk. Den må aksepteres i tro, for den medfører en rekke alvorlige problemer. Hvordan har denne tidløse evigheten fått vår tid til å begynne? Hvordan kan en ikke-hendelse sette i gang en hendelse? Hva avgjorde begynnelsen? Dersom vår tid ikke har en begynnelse må den være evig, men da er jo tiden en del av evigheten. Dermed må dette evighetsplanet en gang ha startet det hele?
Det er vanskelig, kanskje umulig, å tenke seg at tiden har en begynnelse. Rent praktisk vil det si at det før denne begynnelsen ikke skjedde noe som helst. Men dette resonnementet er selvmotsigende, for det kan ikke ha eksistert noe før før begynnelsen. Å anta det er det samme som å anta at tiden gikk også før begynnelsen. Begrepene «før» og «etter» er jo en del av selve tidsbegrepet. Men hva er en begynnelse uten tid? Hva legger vi egentlig i begrepet «begynnelse»? Et annet ord for begynnelse er «start». Men en start, eller en begynnelse er jo i seg selv en hendelse. Hvordan kan en begynnelse skje uten at det hender noe? Men denne hendelsen kan ikke skje uten at den inngår i en tid. Tid er en forutsetning for at en begynnelse skal kunne finne sted. Så, for at tiden skal kunne begynne må tiden eksistere. Som sagt, dette er hinsides fornuften.
Dammanns resonnement(F4) inneholder kanskje noen forhastede konklusjoner. «For å kunne snakke om en viss tidsmengde», sier han, «må vi ta utgangspunkt i romplasserte hendelser som angir faste tidspunkter» Det vi skal merke oss her er at de romplasserte hendelsene som avgrenser tidsmengder er det vi selv som bestemmer. Vi har ingen problemer med å innse at det eksisterte hendelser både før og etter disse tidsbitene. Vår inndeling er derfor av ren praktisk hensiktsmessighet. Alle start- og stopp- punkter er derfor relatert til andre tilsvarende selvvalgte referanse-punkter. Ingen av dem er relatert til tidens begynnelse, for den kjenner vi ikke. Det er også verdt å merke seg at Dammann knytter tiden til romplasserte hendelser. Det er en knytning jeg ikke kan gå helt med på. Rent teoretisk kan jeg også tenke meg hendelser som ikke berører rommet. Men også disse må plasseres i tid, dersom de skal ha mening som hendelser. Dammann fortsetter:
"Men på en evighetslinje uten begynnelse og slutt finnes intet fast punkt å måle ut fra, fordi enhver plassering måtte fastlegges i forhold til et start - og et sluttpunkt som ikke eksisterer. Evighet kan ikke oppdeles i tidsbiter. Derfor blir hele ideen om en evighetslinje av tid meningsløs, uansett hvor lang vi gjør den."
Jeg viser nå til det faktum at vi aldri har gjort oss bruk av tidens begynnelse eller slutt for å kunne måle tidsmengder. Problemet med evigheten er derfor av samme kategori som med tiden. Evigheten kan stykkes opp, ikke ved hjelp av ett punkt, men av to. Dersom dette ikke var sant, kunne vi ikke måle tid. Av denne feilslutningen, at evigheten ikke kan deles opp, trekker Dammann en ny rar konklusjon. Han sier at derfor blir en evighetslinje av tid meningsløs. Om evigheten ikke kunne oppdeles i tid behøvde vel ikke det å bety at tiden ikke kunne vedvare uten begynnelse og slutt. Hvordan en slik kobling gjøres skjønner ikke jeg. Det er ingenting logisk som hindrer tiden i å vedvare i all evighet. Så lenge hendelser foregår, og så lenge der finnes bevisstheter som anskuer dette i tid, eksisterer tiden. En stopp på dette må bety at en eller begge av disse betingelsene opphører. Det er vanskelig å tenke seg at alle hendelser en gang skal opphøre. Like vanskelig er det å se at de har en begynnelse. Ideen om en hendelsesrekkenes begynnelse og slutt medfører like store problemer som ideen om deres evige eksistens. Disse problemene blir nevnt senere i forbindelse med uendelighetsteorien. For meg er det altså unødvendig å komme bort fra ideen om at evighet betyr tid uten ende. Argumentasjonene for den motsatte ideen synes jeg ikke er særlig god.
På den annen side er ideen om en uendelighet av tid ikke uten problemer. Vi må aldri glemme at uendeligheten står uendelig fjernt fra et hvilket som helst endelig tall uansett hvor stort det er. Det vil si at 10 er like fjernt fra uendelig som 10 milliarder.
Dersom det som skjer nå i universet er enestående - at det aldri har hendt før og kommer aldri til å hende senere - er det rimelig å etterspørre hvordan denne enestående hendelsen i det hele tatt kunne få et tidspunkt. Så lenge vi kan forestille oss en begynnelse er ikke dette noe problem. Vi kan alltid tenke oss en kjede av hendelser som til sammen markerer avstanden fra begynnelsen til ethvert tidspunkt. Men uansett hvor på evigheten du setter et punkt eksisterer det en like stor evighet foran punktet. På dette tidspunktet eksisterer alt i en bestemt tilstand. Man kan da spørre hvorfor denne tilstanden kom akkurat da. Før tilstanden oppstod gikk det altså en evighet like stor som hele evigheten i fortid og fremtid. I denne enorme evighet oppstod aldri denne tilstanden. Det kan altså, og har altså eksistert en hel evighet uten at denne tilstanden noensinne har oppstått. I denne evigheten har det enten forekommet et uendelig antall tilstander, eller alt har bestemte sykluser. Vi tok utgangspunkt i at tilstanden var enestående derfor ser vi bort fra den siste muligheten. Altså blant et uendelig antall tilstander eksisterer ikke denne tilstanden. Men en mengde som er uendelig stor burde inneholde alle tilstander som overhodet kan eksistere. Skulle ikke dette være bevis for at tilstanden umulig kan oppstå? Burde det ikke være et bevis for at enhver unik tilstand umulig kunne oppstå? Likevel er universet fullt av tilstander. Etter å ha tenkt meg om innser jeg at dette er en feilslutning. Dersom jeg har et uendelig antall forskjellige tilstander, og tar bort 1 av dem, hvor mange tilstander har jeg igjen? Kun et endelig tall ville blitt redusert på denne måten. Jeg ville fortsatt sitte igjen med et uendelig antall tilstander. Altså, på den ene siden har jeg et uendelig antall tilstander, og på andre siden har jeg en tilstand som ikke inngår i denne mengden. En hendelse er endring av tilstander. M.a.o. gir ikke dette resonnementet logisk grunnlag for å hevde at tid ikke kan eksistere evig som en kjede av enestående hendelser.
Svaret på spørsmålet om hvorfor nåværende tilstand ikke har skjedd før ser umiddelbart like vanskelig ut. Men ut fra foregående resonnement ser vi at det kan ha eksistert et uendelig antall tilstander tidligere, uten at dette inkluderer nåværende tilstand. I så fall kan vi tenke oss et kosmos som alltid har befunnet seg på en endeløs enveiskjørt vei, en vei av tid, hvor ethvert tidspunkt bare er relativt til alt annet. Svaret på spørsmålet om hvorfor vi er her akkurat nå blir objektivt umulig å svare på, fordi all hjernekapasitet i hele verden ikke kan romme et uendelig antall hendelser; tidsveien strekker seg bakover mot en diffus horisont, og den strekker seg fremover mot en like diffus horisont.
La oss nå si at determinismen gjelder fullt ut i en slik evighet. Det vil da si at alle tilstander er bestemt av foregående tilstander. Da kan vi trekke den slutningen at dersom bare en av disse total-tilstandene i universet hadde gjentatt seg en gang ville universet straks ha gått inn i en uendelig total syklus. Alle tilstander som befant seg mellom de to gjentagelsene vil fortsette å gjenta seg til evig tid. Dersom universet er endelig og det er bygget opp av grunnleggende elementer, må det finnes et endelig antall mulige måter å kombinere disse elementene på. Riktignok må det antall tilstander som alle disse kombinasjoner gir være ufattelig stort, men dog må det være et endelig tall. Det vil si at, i en uendelighet av tid, må disse kombinasjonene gjenta seg. Da må universet helt sikkert være syklisk. Dette er interessante betraktinger som jeg skal videreføre i uendelighets-teorien. Her skal vi se hvordan vi med forskjellige forutsetninger som angår endelighet/uendelighet, determinisme/ ikke-determinisme og eksistens eller ikke-eksistens av ekte elementær-partikler kan utlede forskjellige mulige univers-modeller.
Denne drøftingen har handlet mest om tiden, men vi skal også kort nevne litt om rommet. Hva er rom? Eksisterer det tomme rom? Hadde rommet eksistert uten materie? Igjen tror jeg vi støter på problemet med våre anskuelsesformer. Vi kan ikke anskue våre anskuelsesformer, fordi anskuelse krever anskuelsesformer. Men, hva er egentlig rommet? Når Einstein sier at rommet krummer seg, hva mener han egentlig? Mener han egentlig at en rett linje i et krumt rom egentlig ikke er rett?
Å snakke om at rommet eksisterer dersom det ikke eksisterer noe som fyller det er vel meningsløst. Det skal vel minst to punkter til før vi kan angi plassering i rom.
Likesom tid og kausalitet henger nøye sammen tror jeg rom og kausalitet også henger nøye sammen. Dersom vi antar at rommet ikke er noe som eksisterer i seg selv, kan vi bruke en spesiell form for kausalitet til å beskrive rom. Det er den lokale-kausalitet. Den lokale kausalitet avhenger, i styrke, av en tilstand gitt ved tre parametere. Disse tre parameterne (lengde, bredde og høyde) angir den velkjente tilstanden vi kaller posisjon. Et lokalt kausalitetsforhold mellom to objekter avhenger av sammenfall mellom disse parameterne, som angis i forhold til et referansepunkt i rommet. Det er ikke alle objekter i den reelle verden som kan beskrive en veldefinert posisjon. Dette er ikke noe mystisk. Vi kan snakke om at et atom befinner seg i en eksitert tilstand, men en ball har ingen slik tilstand. Lokal kausalitet er heller ikke den eneste formen for kausalitet. Det viser EPR-eksperimentet (F3). I vår sanseverden er imidlertid lokal kausalitet enerådende, derfor er vår anskuelse tilpasset dette, som vi oppfatter som rom. Objektene har tilstander som forandrer seg, noe som får betydning for den lokale kausaliteten, mellom objektene. Dette visualiserer seg for oss som bevegelser i rommet. Rommets tredimensjonalitet tror jeg er et utslag av virkemåten til lokal kausalitet, som igjen er egenskaper ved materien. Det at alt har posisjon i forhold til alt annet er en av måtene å erkjenne at universet henger sammen i et uatskillelig hele. Jeg forandrer hele tiden posisjonsmessig tilstand i forhold til månen. Det er en sammenheng mellom oss. Selv de fjerneste deler av universet har jeg et posisjonsmessig forhold til. En merkelig erkjennelse er at jo større forskjell det er på våre lokale tilstander, jo mindre mulighet har jeg til å påvirke min tilstand i forhold til det andre objektet. Jeg kan oppnå store relative endringer i min tilstand i forhold til f.eks. kona, mens min tilstand i forhold til f.eks. fiksstjernene forblir relativt konstant.
I naturen finnes det mengder av systemer som naturlig lar seg beskrive ved hjelp av et lite sett parametere, f.eks. en elektromagnetisk bølge, eller Ohms lov, eller sammenhengen mellom pris og tilbud i en markedsorientert økonomi. Alt dette ser vi lettere når vi visualiserer det ved hjelp av matematiske kurver. Men alt dette er abstrakte systemer som vi ikke visualiserer direkte. Ved hjelp av matematikk, greier vi imidlertid å beskrive sammenhenger som om de var to eller tredimensjonale objekter. Da oppfatter den høyre hjernehalvdel, som er "romspesialisten", komplett og helt, det vår venstre hjernehalvdel ser stykkevis og delt. På samme måte er det med lokal kausalitet. Men forskjellen er at her er at vår måte å oppfatte denne på er programmert i oss, den er medfødt, og programmet ligger for det meste i høyre hjernehalvdel, tror jeg. Hvorfor er ikke alle andre sammenhenger programmert i oss på samme måte? Jeg tror at de aller viktigste sammenhenger som eksisterer i vår sanseverden er lokal kausalitet; viktigst i forhold til overlevelse, og manipulering med sanseevnen.
Vår romoppfattelse tror jeg derfor er en grunnleggende abstraksjon.
Så til spørsmålet om hva det egentlig vil si at rommet krummer seg. I og med at rommet egentlig er et uttrykk for spesielle tilstander i materien, og forandringer i disse, må rommets krumming være at disse tilstandsforholdene avhenger av andre tilstander i materien, f.eks. gravitasjon. M.a.o. kan vi si at rommets egenskaper ikke er konstant, men også avhengig av andre parameter. V.h.a. relativitetsteorien greier vi å finne en lovmessighet i dette, som lettes lar seg uttrykke ved å si at rommet krummer seg.
Dette er nye, kanskje spekulative, tanker for meg, og på det nåværende stadium, kaster jeg bare betraktningsmåten frem, uten at jeg drøfter dette videre.
Loven om årsak og virkning har vi vel alle hørt om, men få av oss har vel egentlig beskjeftiget seg med hvordan denne loven egentlig ser ut, dens virkeområde, og hvilke virkninger den har. Vi har sett at kausalitets-begrepet har nær tilknytning til tid og rom. Det er to ting jeg ønsker å se nærmere på her, det ene er hva kausalitet egentlig er for noe; hvordan vi egentlig kan definere den. Det andre er forsøk på å klassifisere typer av kausalitet.
Kausalitet er på linje med tid, rom og substans et kosmologisk begrep; det er et av metafysikkens mest grunnleggende begreper. Begrepet henger da også nøye sammen med de andre begrepene; synet på rom og tid og substans har avgjørende betydning for synet på kausalitet. Problemet er å finne grunnleggende svar på hva alle disse begrepene egentlig er, men så viser det seg at ethvert av disse begrepene avhenger av de andre. Substansen - masse, energi - har utstrekning, skapt av lokal kausalitet. I substansen skjer det kjeder av hendelser, det skaper tid. Drivkraften bak kjedene er at noen hendelser medfører andre hendelser. Det er kausalitet. Kanskje kunne vi da si at substansen er det mest grunnleggende. Men hva er materiell substans? Jo vi vet at det er masse. Men masse er energi, men hva er energi? Jo det er bevegelse; bevegelse i tid og rom, som følge av kausale forhold. Vi er tilbake, sirkelen er sluttet; begrepene skaper hverandre; (Dette er «bootstrap», et begrep vi skal komme tilbake til.) Derfor klarer ikke jeg å se på kausalitet alene som et isolert fenomen. Mitt syn på kausalitet må avhenge av mitt syn på tid og rom og substans. Vi kan begynne med å se på forutsetningene for årsak/ virkning forhold.
Klassisk sett er forutsetningene for et årsaksforhold mellom hendelsene A og B: 1) Berøring mellom A og B i tid og rom. 2) at A kommer før B, eller riktigere at de to hendelsene skjer i rekkefølge, 3) At der er en nødvendig forbindelse mellom A og B.[17] Grunnen til den tredje forutsetningen er at hendelser godt kan følge hverandre umiddelbart uten at der er noe årsaksforhold mellom dem.
Ifølge moderne fysikk kan sannsynligvis forkaste den delen av den første forutsetningen som gjelder sted. Det ble påvist i EPR-eksperimentet, som klart viste at der eksisterte non-lokale årsaksforhold mellom elektronpar).
En beskrivelse av årsaksforhold kan altså ikke lengre inneholde forutsetninger om posisjon i rommet. Men uten tvil, på vårt nivå er der slike sammenhenger likevel. En kule A kan fortsatt ikke sette en kule B i bevegelse uten å ha berørt den, i tid og sted.
La oss prøve oss på følgende definisjon:
La oss tenke oss to hendelser A og B.
Hvis, og bare hvis
1. A kommer før B
2. B ikke hadde hendt uten A
3. B skjer med naturlig nødvendighet fordi A skjer.
er A årsak og B virkning.
En svakhet med denne definisjonen er at alle andre årsaker til B utelukkes. Vi kan jo tenke oss at også C kunne forårsake B. En mulighet til å komme unna dette på er selvfølgelig å se på A og B som variabler og at både A og B har flere mulige verdier.
Pkt 3 kan kanskje virke overflødig fordi 2, står der. Grunnen til at jeg har satt den opp er at man vanligvis skiller mellom årsaker og årsaks-betingelser. Synet på A og B som to isolerte enkelthendelser er svært idealisert. La oss, som eksempel, tenke oss en bilkollisjon. Bilen x kom over i motsatt kjørebane og kolliderte med y. En rekke betingelser måtte være til stede for at dette skulle kunne skje: veibanen var glatt, føreren i bil x panikk-bremset, de møttes i en sving, føreren i y var uoppmerksom fordi han holdt på å bytte kassett i bil-stereoen osv. Hva var så årsaken til bilkollisjonen? Var det den glatte vei-banen, panikk-bremsingen, svingen, eller bil-stereoen? Vanligvis er det de hendelser som har klar avgrensning og er nært knyttet til virkningen som blir kalt "årsak" eller "utløsende årsaker". Andre, mer permanente forhold, som var forutsetninger for hendelsen, blir da gjerne kalt årsaks-betingelser. Av denne grunn ser vi at det ikke er tilstrekkelig med 2.
Men dersom vi analyserer dette nærmere, finner vi ut at dette bare er språkproblemer. Skillet mellom, årsak og årsaks-betingelser er kunstig. Hvilken utstrekning, i tid, må en hendelse ha for å gå over fra årsak til årsaks-betingelse? Årsaken til at vi i tiden frem over kan vente oss et varmere klima, på grunn av drivhus-effekt, er den langsomme oppbyggingen av CO2 innholdet i atmosfæren. Denne har pågått i minst 50 år, likevel snakker vi naturlig om en årsak, ikke en årsaks-betingelse.
Kanskje løser vi dette språkproblemet ved å la A være den nødvendige kombinasjon av hendelser som må til for at B skal kunne skje. Vi prøver en ny definisjon:
La A være en kombinasjon av hendelser. La
B være en enkelt-hendelse.
Hvis, og bare hvis
1) A kommer før B
2) B ikke hadde hendt uten A
er A årsak og B virkning.
Denne definisjonen kan også dekke non-lokale kausalitets-forhold. Men dersom vi nå godtar eksistensen av kausalitets-forhold utover de lokale, hvorfor kan vi ikke like godt ta med tiden i samme slengen? Vi ser at den siste definisjonen ikke er uavhengig i tid. Vi har tvert imot sagt at A må komme før B for å kunne være årsak til B. Det er klart, ut fra en slik definisjon er det umulig at B kan komme før A. Dersom dette skulle hende, ville A falle utenfor definisjonen for en årsak. Men dette er språk, hva med virkeligheten? Er det mulig, i virkeligheten at B kommer før A? Dette avhenger av minst to forhold:
- Hva er tid?
- Hva er samtidighet?
Disse begrepene er tidligere drøftet, uten at jeg har gitt bastante konklusjoner.
Er tidens retning relativ? Hvis ja, må vi frafalle kravet i definisjonen av årsak og virkning om at A må komme før B. Da er ordene "før" og "etter" reelt relative og har derfor ingen reell mening. Da lander vi på denne definisjonen:
La A være en kombinasjon av hendelser. La B være en enkelt-hendelse.
Hvis, og bare hvis B ikke hadde hendt uten A er A årsak og B virkning.
Ut fra mine tidligere drøftinger forkaster jeg denne siste muligheten fordi jeg ikke tror det er mulig for meg, noen gang å erkjenne reelle relative hendelses-rekkefølger. Jeg velger derfor å ta med kravet om at årsaken må komme før virkningen. Dermed ender vi opp med denne definisjonen av kausalitet:
Kausalitet er forholdet mellom årsak og virkning, hvor disse begrepene defineres slik:
La A være en kombinasjon av hendelser. La B være en enkelt-hendelse.
Hvis, og bare hvis
1) A kommer før B
2) B ikke hadde hendt uten A
er A årsak og B virkning.
En hendelse er en tilstandsforandring avgrenset av fornuften.
Identifikasjon av typer/ klasser av kausalitet
Det føles naturlig å skille mellom lokale og non-lokale kausalitetsforhold. Av disse er det de non-lokale relasjonene vi har minst kjennskap til, men EPR-eksperimentet beviser at de eksisterer. Definisjon på et non-lokalt kausalitetsforhold må jo være et kausalitetsforhold som eksisterer uavhengig posisjon i rommet. Hvor mange typer av relasjoner som finnes her vet vi vel ikke, vi kjenner en type. Denne typen karakteriseres ved komplementaritet mellom to kvante-objekter. Det vi skal merke oss er at i alle kausalitetsforhold inngår der enten komplementaritet, eller sammenfallenhet mellom ulike typer av parametere. En annen type non-lokal kausalitet som kan tenkes er det Rupert Sheldrake kaller «formlige resonanser». Også her ser vi at komplekse sammenfall mellom tilstandsparametere er sentrale. (Se B11-B14).
Lokal kausalitet karakteririseres ved typer av kausalitets-forhold som avhenger av graden av sammenfall mellom de romlige parametere- romkoordinatene- ved et gitt tidspunkt. Ved alle former for lokal kausalitet utveksles energi mellom objektene dersom de kommer tilstrekkelig nær hverandre. Den mest iøynefallende av disse er den mekaniske kausalitetstypen. Her kan vi formulere følgende kausalitets-lov:
Ingen massive legemer kan innta samme verdier på romkoordinatene i forhold til et referansepunkt, uten å utveksle energi.
Dersom dette holder på å skje vil materien reagere med utveksling av energi, som resulterer i varme, deformasjon og overføring av kinetisk energi.
La oss tenke oss at en kule A treffer B. Både A og B, vil da bli litt deformert, det oppstår noe varme + at B settes i bevegelse. Samlet utgjør dette den samlede energien i systemet. Men hvorfor begynner B å bevege seg ved en slik berøring? Atomene i A treffer atomene i B. Hva er det egentlig berøringen består i? Er det elektronene i det ytterste skall som treffer hverandre? Eller er det skallene i seg selv som treffer hverandre? Hva overfører bevegelsesenergi fra atom til atom? Hvorfor går ikke atomene inn i hverandre? Et atom består jo stort sett av tomrom, så det skulle ikke nødvendigvis være plassmangel som hindret det. Det sies at det er mekaniske krefter som overfører energien, men hva er det? Hvilke av de fire såkalte grunnleggende naturkreftene forårsaker den mekaniske kraften? Den elektromagnetiske kraften? Nei, mekaniske krefter virker jo også på objekter uten elektrisk ladning. Hva med de sterke kjerne-kreftene? Disse har for kort rekkevidde. Hva med de svake kjernekrefter? Disse forbindes med radioaktiv disintegrasjon, og har aldri vært forbundet med mekaniske krefter. Den siste kraften som gjenstår, er gravitasjonen. Men denne lar seg heller ikke forene med oppførselen til den mekaniske kraften. Men kanskje utgangspunktet mitt er feil. Hva kan sette et atom i bevegelse, jo det er de fire grunnleggende kreftene vi har nevnt, som faktisk alle forbindes med partikler. Men også et annet atom som kommer dundrende med stor hastighet, setter det atomet i bevegelse. For en lekmann synes det altså som om at vi har mekaniske krefter, i tillegg til de fire naturkreftene. Sannsynligvis handler dette om jeg ikke skjønner koblingen fra partikkelfysikk og over på mekanisk fysikk. Men, uansett, alle disse kreftene kjennetegnes ved at de er avhengige av nærhet i rom og tid for å kunne fungere. Igjen merker vi oss hvordan sammenfall, eller komplementaritet på sett av parametere er avgjørende for energiutvekslingen. Elektriske krefter virker bare mellom partikler som har ladning. Polariteten på ladningen avgjør retningen på energiutvekslingen. Magnetiske krefter virker bare mellom ladninger i bevegelse. Gravitasjonskreftene virker mellom legemer som har masse. De sterke kjernekreftene virker mellom partikler som kan utveksle gluoner, og som består av disse. De svake kjernekreftene virker mellom partikler som kan utveksle Z og W partikler.[18]
En ting jeg kommer til å tenke på, når jeg antyder dette, er fenomenet resonans. Resonans opptrer i en mengde former i naturen. Den forbindes med sammenfallenhet i frekvens, rytme. Temperatur sprer seg; vibrerende molekyler smitter over på omgivelsene. Når et mekanisk legeme settes i vibrasjon, vil denne vibrasjonen forsterkes kraftig ved en viss frekvens. I elektroteknikken finner vi kretser bestående av kondensatorer og spoler som går i resonans ved gitte frekvenser. I en tilstand av resonans kan kretsen virke som en ren motstand. I atomene beregnes elektronenes mulige baner ved å finne frem til stående bølger ved de forskjellige energikvanta elektronene kan ha. Til og med vi mennesker lar oss rive med av rytmer, vibrasjoner. Vi får en uimotståelig trang til å danse sammen med dem, synkronisere oss. Er dette tilfeldig, eller her det en dypere sammenheng?
Determinisme er navnet på tilstanden i et system som teoretisk sett er slik at enhver tilstand er et resultat av en forutgående tilstand. Ingenting skjer uten at det har en årsak.
Måten vi mennesker forutser på er at vi er i stand til å knytte sammen hendelser i kjeder av årsak og virkning, gjennom observasjon og konstruksjon av allmenne lover. Ut fra dette er determinismens hoved-forutsetning at alt har en årsak. Vi mennesker regner da også naturlig bare med lokale årsaker, selv om kvantefysikken i dag har avslørt non-lokale årsaks-relasjoner.
En annen måte å si det på er at dersom et system er av en slik karakter at dersom jeg kjenner dets tilstand, de lover som virker i det og de krefter som virker på det og jeg ut fra disse data kan forutsi systemets videre løp, er systemet deterministisk.
En slik determinisme krever altså at systemets tilstand, til enhver tid er bestemt av forutgående tilstand.
Det er blitt hevdet at hele universet, inkludert oss mennesker er deterministiske systemer.
Pierre Simon Laplace utrykker det slik:
Et intellekt som på et gitt tidspunkt kjente alle de krefter som virket i naturen, og plasseringen av alle de ting verden består av, ville - forutsatt at dette intellektet var omfattende nok til å kunne analysere alle dataene - kunne sammenfatte i en og samme formel, bevegelsene til universets største legemer og de minste atomene; intet ville være usikkert for det og fremtiden ville, likesom fortiden, være synlig for dets øyne.[19]
Fravær av determinisme er tilfeldighet. Det er determinismens motsetning. Og da snakker vi om objektiv tilfeldighet. Altså at noe skjer uten at det overhodet finnes noe som forårsaket det. Det bare skjer helt ut av det blå, totalt uforutsigbart. Vi skal være glad for at vårt univers har deterministiske egenskaper. Ikke-deterministiske universer er total tilfeldige og kaotiske. Her vil det aldri kunne eksistere planeter, stjerner galakser eller liv, ikke en gang naturlover.
Men finnes det lommer av ikke-determinisme i vårt univers? Kvante-teoriens resultater antyder at det kan være tilfellet. Så spørsmålet er om determinismens grenser blir brutt på det subatomære nivå. Ifølge Heisenbergs usikkerhets-prinsipp har et elektron tendens til å eksistere innenfor et gitt område med en gitt sannsynlighet. Det hevdes at denne usikkerheten ikke skyldes vår manglende kunnskap; den er objektiv; den er en av de subatomære partiklers underlige iboende natur. Slike fakta, og mange andre kan få dyptgående filosofiske konsekvenser, blant annet for vårt syn på kausalitet.
Jeg har tidligere nevnt at slike usikkerheter kanskje er et resultat av at vi prøver å påtvinge den subatomære verden egenskaper fra vår erfaringsverden.
En merkelig egenskap ved subatomære partikler er at de reagerer på innesperrethet med å rase rundt. Jo mer innelukket de er, desto hurtigere vil de rase rundt. I en atomkjerne raser de subatomære partikler omkring med voldsom hastighet. Den er som en fosskokende vanndråpe. Ved bestemte proton/ nøytron-konstellasjoner blir kjernen ustabil; den vil før eller siden eksplodere og brytes ned til andre grunnstoffer. Det er naturlig radioaktivitet. Vi kan, med ganske stor sikkerhet si med hvilken hastighet en slik prosess foregår. Men vi er ikke i stand til å forutsi hvilket atom som vil eksplodere til hvilken tid. Vi kan bare, statistisk sett, forutsi at, etter en viss tid (halveringstiden), er halvparten av atomene brutt ned. Spørsmålet er om det er objektivt tilfeldig når et atom eksploderer. Dette er bare en av flere indikasjoner på sub-atomært nivå som indikerer eksistensen av objektiv tilfeldighet; den ekte type tilfeldighet, som ikke på noen måte kan forutsies, uansett kunnskapsmengde. Men er vi så sikker på at vi virkelig kan snakke om ekte objektiv tilfeldighet? Vi vet at halveringstiden for de forskjellige radioaktive grunnstoffene er forskjellig, så der må jo være noe som påvirker denne nedbrytningshastigheten. Er det slik, at når atomet er i en viss tilstand; beskrevet ved et sett variabler, så vil det eksplodere? Er det slik at hvis vi kjente entydige verdier på alle disse variablene (som ikke behøver å bestå av posisjon og hastighet), så ville vi kunne forutsi hva neste tilstand ville bli? Hvis svaret er nei, snakker vi sannsynligvis om objektiv tilfeldighet. John Bell påviste med sitt teorem at ingen ukjente lokale variabler kunne være årsaken til de merkelige fenomenene i den subatomære verden. (jfr. F3).
Det var denne oppfatningen Einstein reagerte på med sitt berømte utsagn om at «Gud spiller ikke med terninger». Så langt ser det ut som at Einstein tok feil. Enten skyldes fenomenene non-lokale forbindelser, eller de er objektivt tilfeldige, eller det er en kombinasjon mellom disse. Alle disse mulighetene innebærer et markant filosofisk brudd med den mekanistiske tenkningen.
Nå er det nok mange i dag som ville erklært seg for ikke-determinister på grunnlag av kvante-fysikken, og dersom vi, med determinisme mener at alt har lokale årsaker er dette en forståelig erkjennelse. Men jeg mener det er meningsløst å beholde kravet om lokal kausalitet for at et system skal være deterministisk. Et deterministisk system er et system som er bestemt; prinsipielt forutsigbart. Da må vi også ta med non-lokal kausalitet, da vi vet et denne eksisterer. Spørsmålet er nå om det er tenkelig å kunne forbli streng determinist, som Laplace, selv med vår viten om subatomære fenomener.
Determinismens hoved-spørsmål koker da ned til spørsmålet om det eksisterer objektiv tilfeldighet. Et terningkast regnes ikke for å være objektivt tilfeldig. Vi vet at f.eks. terningens stilling i utgangspunktet, måten den ble kastet på, ujevnheter i underlaget, terningens overflatestruktur og tyngde alle er faktorer som virker inn på resultatet. Dog tror vi at dersom vi kjente alle nødvendige variabler var det mulig å forutsi utfallet av terningkastet. Resultatet er altså ikke tilfeldig. Det ser tilfeldig ut for oss, fordi vi ikke kjenner alle variabler som inngår i systemet. Denne type tilfeldighet kalles ofte for pseudotilfeldighet; den er ikke ekte. Dersom det er slik at et systems tilstand aldri med sikkerhet kan utledes ut fra foregående tilstand, uansett kunnskap, lokalt, eller non-lokalt, må der finnes komponenter i systemet som er akausale. Er dette tilfellet i den subatomære verden? Fritjof Capra sier:
"I kvanteteorien har enkeltbegivenheter ikke alltid noen definert årsak. For eksempel kan et elektrons sprang fra en atomær bane til en annen, eller oppløsningen av en subatomær partikkel inntreffe spontant uten noen bestemt årsak. Vi kan aldri forutsi når og hvordan et slikt fenomen vil skje; vi kan bare forutse sannsynligheten. Det betyr ikke at alle atomære hendelser opptrer på en fullstendig tilfeldig måte; det betyr bare at de ikke er satt i verk på grunn av lokale årsaker. Det som skjer er bestemt av non-lokale sammenhenger med helheten, og siden vi ikke kjenner disse sammenhenger nøyaktig må vi erstatte, klassiske begrep om årsak og virkning med den mye videre ide om statistisk kausalitet. Atomfysikkens lover er statistiske lover, og sannsynlighetene for atomære hendelser bestemmes av dynamikken i hele systemet. I den klassiske mekanikk er helheten bestemt av delenes egenskaper og virkemåte, mens situasjonen er omvendt i kvantemekanikken; her er det helheten som bestemmer delenes virkemåte."[20] (uthevningene er mine).
Ifølge Bootstrap-filosofien, som vi kommer tilbake til, er enhver konstant i en teori en indikasjon på teoriens ufullstendighet. Konstantene representerer teoriens berøringspunkt, eller avgrensning i helheten. I kvante-teorien snakker man stadig om sannsynligheter. Disse sannsynlighets-tallene er i det alt vesentligst empirisk bestemt. Sannsynligheten for å påtreffe et elektron i en bestemt posisjon er et gitt tall. Sannsynligheten for at visse hendelser skal skje er et gitt tall. Sannsynligheten for et eksperiments utfall er et gitt tall. Det at de subatomære partiklene i det hele tatt oppviser bølgenatur er et resultat av deres tendens til å eksistere med gitte sannsynligheter. Det virker på meg som at Capra, i sitatet ovenfor, ikke går god for at dette nødvendigvis er et resultat av objektiv tilfeldighet likevel. Han antyder at årsakene nok finnes; systemene er bestemt, men at årsakene befinner seg utenfor det observerte system, kanskje langt utenfor vår rekkevidde. Det at slike sannsynlighets-tall faktisk eksisterer antyder at der likevel må finnes kausale lovmessigheter i disse fenomenene. EPR-eksperimentet viser at det ikke er utopi å snakke om utenforliggende non-lokale årsaker. Hva kan så svaret på slike sannsynlighetstall være? I hvilken grad avhenger en subatomær partikkel av alle andre partikler i universet? Eksisterer det non-lokale kausalitetsforhold bare mellom elektronpar i null-spinn, eller er dette en indikasjon på at alt i universet henger sammen i et hele? Avhenger de subatomære hendelsene av fordelinger av partikler i universet, av universets størrelse, av universets alder, av vår tanke? Dersom tettheten av materiens forskjellige manifestasjoner er ulikt fordelt i universet, og alt påvirker alt, skulle ikke denne påvirkningen bli noenlunde jevnt fordelt i universet, og gi seg utslag i bestemte statistiske mønstre? Ok, dette var bare morsom spekulasjon. La oss forsøke å stille determinismens mest grunnleggende spørsmål en gang til:
Finnes der objektive tilfeldigheter? Dersom svaret på dette er ja, trenger vi ikke å lete i hele universet etter årsaker til alle hendelser. Det er hendelser, iallfall i den subatomære verden, som ser ut til å ha årsaksløse komponenter i seg. Om dette er reelt manglende årsaker, så betyr det at man må oppgi den del av kausalitets-loven som sier at alle hendelser må ha en årsak. Det er determinismens alternativ, og David Hume har rett når han sier at vi aldri kan slutte fra virkning til årsak, at vår erfaring bare gir oss statistisk viten om årsaksforhold. Det kan da også være svaret på ontologiens mest grunnleggende spørsmål: hvorfor noe eksisterer i det hele tatt? Der er hverken hvorfor eller hvordan; Kosmos er uten årsak.
Det andre alternativet, den strenge determinisme, fører til like rare konklusjoner. La oss si at det virkelig er slik, at alt må ha en årsak, og at alle tilfeldigheter i den sub-atomære verden også er psaudo-tilfeldigheter; de har årsak, den er bare ikke å finne i det isolerte systemet som betraktes. Men dersom alt har en årsak, hva er da årsaken til universet? Gud? Hva er årsaken til Gud? Enten må man (som Kant) postulere at Gud er uavhengig av denne loven, eller så må man likevel oppgi den strenge determinisme. En annen mulighet er å postulere at universet er uendelig; det finnes ikke ende på årsakskjedene. Denne skal vi spinne videre på i neste kapittel.
Vi har nevnt den strenge determinisme best
beskrevet av Laplace. Det er den ene ytterligheten. Den andre ytterligheten er
ingen determinisme. Det vil si at alt er tilfeldig. Det ville medført et kaos
som gjorde at hverken universet eller vi kunne eksistere. Så den ytterligheten
ser vi bort fra.
Vi kan også tenke oss en variant av determinismen på vårt nivå hvor alle
prosesser er deterministiske, men hvor objektive tilfeldigheter popper inn fra
siden nå og da og påvirker den videre utviklingen. Om vi tenker oss
kvantefysikkens usikkerhetsprinsipp som et utrykk for ekte objektive
tilfeldigheter så kan vi se for oss en verden som er delvis deterministisk og
delvis ikke-deterministisk. Hva innebærer i så fall dette på vårt nivå? Ja da
er det jo et spørsmål om de objektive tilfeldigheter som finnes på atomært nivå
oppheves av f.eks. de store talls lov og ren statistikk. Det er jo et spørsmål
vi ikke har svar på. Men eksemplet med Schrödingers katt
antyder jo at så ikke er tilfelle. Likevel observerer vi aldri slike
tilfeldigheter på vårt nivå i naturen, så spørsmålet må forbli ubesvart.
Så har vi den varianten at det som popper inn fra siden, ikke er tilfeldig, men noe åndelig. Altså, vi snakker da ikke om vanlige fysiske årsaker. Vi snakker heller ikke om tilfeldigheter. Men vi snakker om åndelig, mystisk påvirkning. Kanskje kan vi kalle det for åndelig, eller metafysisk determinisme. Et eksempel på en slik tankegang finner vi hos Immanuel Kant i forhold til hans syn på den frie vilje. Den frie vilje er da en kilde som ikke stammer fra den fysiske materielle verden, men fra en åndelig verden utenfor dette som er unntatt fra loven om årsak og virkning. Dette var hans måte å etablere fri vilje på, samtidig som man opprettholder ideen om en fullstendig deterministisk materiell verden. Mange ser dette som en stor svakhet ved Kants filosofi på dette område. Svakheten kan vel beskrives slik at i et fysisk deterministisk system, hvor enhver tilstand er entydig bestemt av den forutgående fysiske tilstand, hvordan skal man da få plass til å påvirke dette fra en metafysisk virkelighet utenfra? Svakheten henspeller ikke bare på Kants filosofi. Den henspeller like mye på Descartes og hans dualisme, og som Kant «arvet». Min umiddelbare reaksjon på dette er at det er en ad-hoc hypotese som er et siste forsøk på å redde ideen om at mennesket har fri vilje. Siden dette befinner seg utenfor vår fysiske verden, er det ikke denne åndeligheten tilgjengelig for vitenskapen. Men om vi nå oppgir en liten porsjon av den strenge determinisme og sier som så: Vi vet at krefter kan kombineres. Et legeme beveger seg i henhold til den kombinasjonen av de krefter som påvirker det. Sett nå så at en del av dette komplekset av krefter som påvirker materien har sitt opphav utenfor den, til enhver tid, gjeldende fysiske tilstand. På den måten kan materien bli påvirket, både av kjente fysiske mekanismer, men også av ukjente komponenter fra en såkalt åndelig verden. Dette er ikke nødvendigvis noen motsetning mot determinismen. Tvert imot så forutsetter det en såkalt åndelig determinisme. Men ut i åndsplanet så kan dette ha sin opprinnelse i en såkalt «første årsak» som er den frie viljen. Og her har vi faktisk et område som vitenskapen kunne utforske. Finnes det tilfeller hvor vi kan se at materien er påvirket av noe som ikke kan tilskrives kjente fysiske mekanismer? Jeg har ikke hørt om noen overbevisende eksempler på dette. Og vår vilje virker jo hele tiden massivt inn på vår atferd. Det burde kunne la seg påvise. Men det sier seg selv at, etter hvert som vitenskapen fosser frem på områder som hjerneforskning, biologi, evolusjon og psykologi, så krymper vinduet for åndelig påvirkning faretruende mot null.
Se også her. Fremtidslåst eller skjebnebasert determinisme, er en egen variant av en deterministisk forestilling om at hele eller deler av fremtiden er låst. La meg hoppe rett til noen eksempler fra filmens verden som forklarer dette bedre. I filmen «Minority Report» får hovedpersonen rede på at han kommer til å begå et drap. Uansett hva hovedpersonen gjør, så ender han opp med å begå det forutsette drapet. Filmen og historien er ikke konsistent, men akkurat denne delen viser et tema som går igjen i litteratur og religion. Det er skjebnen. Mennesket som ikke kan unnslippe sin skjebne uansett hvor hardt det prøver. Det handler altså om forestillingen om fremtiden som ikke kan påvirkes. Jeg kaller denne varianten av determinisme for en fremtidslåst determinisme.
Alternativet til den fremtidslåste
determinismen er den fortidslåste determinismen. Det er den type determinisme
vi hittil har befattet oss med. Den fortidslåste determinismen handler om at
den tilstand som er nå, i sin helhet er et resultat av forutgående tilstander.
Streng determinisme er hundre prosent fortidslåst. Det vil si at alle hendelser
og tilstander alltid er et resultat av forutgående hendelser og tilstand. Alt
har en årsak tilbake i fortiden.
Eksempel fra filmens verden kan være «Tilbake til fremtiden».
Her reiser jo hovedpersonen tilbake til fortiden og endrer den, da endrer han
også fremtiden. Det vil si at fremtiden er ikke låst. Om vi kunne endre
fortiden så endres også fremtiden. I realiteten tror vi ikke at fortiden kan
forandres, derfor får vi en fortidslåst determinisme. Men det betyr også at
fremtiden ikke er låst på samme måte som om den var skjebnebestemt.
En skjebnebestemt determinisme kan være forestillingen om Gud, som ikke bare forutser men også forutbestemmer fremtiden. I en annen variant av religionen finner vi en Gud som bare forutser fremtiden men ikke forutbestemmer den. Begge deler er egentlig problematiske forestillinger.
Men så kan vi spørre oss om det egentlig
er så stor forskjell på disse variantene om vi tar i streng determinisme i
betraktning. Tenk på Laplaces intellekt. Det kunne jo ikke bare regne seg frem
til fortiden, men også til fremtiden. På den måten er jo også fremtiden låst.
Det er dette jeg kaller for den
deterministiske feilslutning. Fremtiden er ikke låst på den magiske
religiøse måten. Forskjellen vil vi se dersom vi sper på med litt
ikke-determinisme i regnestykket. La oss nå si at intellektet hadde full
oversikt over hele universet. Men det finnes flere univers. Og en dag kommer et
annet univers litt for nærme og påvirker vårt univers med f.eks. gravitasjon.
Med denne forskjellen, med og uten et utenforliggende nærgående univers, så vil
utviklingen i vårt univers kunne bli til to forskjellige scenarioer. I et
fremtidslåst univers er ikke dette tilfelle. For da er det noe magisk som låser
universet til å måtte ha den eller den tilstanden på angitte tidspunkt.
Ingenting i verden eller utenfor kan forandre denne skjebnen. Det er det som er
skjebnetro.
Andre tankeeksperimenter: ville universets utvikling blitt forskjellig med
eller uten vår sol? Svaret er så absolutt.
Men innenfor et fremtidslåst paradigme vil svaret være nei. Poenget er at i et
fremtidslåst deterministisk univers så kan du eller jeg ikke gjøre noen ting
fra eller til. Universet er upåvirkelig. På mange måter er denne skjebnetroen
det stikk motsatte av ekte determinisme. For ekte determinisme går jo nettopp
ut på årsak-virkning, at ting påvirker hverandre. Derfor er ideen om den
femtidslåste determinisme egentlig en selvmotsigelse.
Dette er en svært aktuell problemstilling i forbindelse med temaet «fri vilje». Min filosofiske posisjon er at fri vilje er umulig med eller uten determinisme. Men for mange filosofiske tenkere er ideen om determinismen avgjørende for spørsmålet om fri vilje. Og da deler man seg opp i to leire avhengig av om man tenker at determinismen er kompatibel med fri vilje eller ikke. Jeg synes å ane at de som mener at fri vilje ikke er kompatibelt med determinisme, de bygger sin argumentasjon på en skjebnebasert fremtidslåst determinisme-forståelse. Her tenker jeg man har gått seg blind i det jeg kaller for den deterministiske feilslutning. Og deler av den baserer seg på dette problematiske synet på determinisme.
Her tenker jeg spesielt på F5, som ble drøftet i litt tidligere. Klarer vi fortsatt å beholde determinismen under slike forhold? Vi har tidligere nevnt at lokal kausalitet ikke er en nødvendig betingelse for determinisme, men hva med uavhengige tider som går i forskjellige retninger? Dersom vi holder på at determinisme er at alt har en årsak er dette mulig. Men kanskje har vi åpnet for muligheten at en del av årsaksfaktorene til noen hendelser ligger i fremtiden. Dermed skulle systemet være umulig å prognostisere (så lenge vi ikke kjenner fremtiden). Så sett fra den vinkelen er determinismen opphørt å eksistere. Men det her helt klart, dersom systemer med forskjellig tidsretning virker på hverandre kommer vi opp i alvorlige problemer. La oss si at B er en hendelse, som ble forårsaket av A, i fremtiden, men på grunn av B ville A ikke skje likevel; vi får et forhold som biter seg selv i halen og eliminerer seg selv. Men når B er eliminert kan A skje likevel. Hva skjer? Skjer B-A eller gjør det ikke? Får vi et svingende system? Hva avgjør tidskonstanten i et slikt system? Slike betraktninger har fått meg til å se med skepsis på en slik mulighet. Dersom det virkelig eksisterer systemer med forskjellig tidsretning kan det ikke eksistere noe gjensidig kausalitets-forhold mellom dem, det ville ført til et merkelig kaos.
Min konklusjon er at determinismens dager nødvendigvis ikke er over. Selv om vi frafaller kravet om lokal kausalitet kan alt i universet likevel være fullstendig determinert. På samme måte, hvis vi frafaller kravet om plassering i tid, kan likevel determinismen bestå, om enn på en noe annen form. Dessuten virker ideen om forskjellige tidsretninger meget usannsynlig at den leder til paradokser, som for meg virker uløselig.
Et spørsmål litt på siden: Er det mulig å forutsi fremtiden i et ikke-deterministisk system? Rent definisjonsmessig burde jo dette være umulig. For at et system skal være deterministisk må det kunne være forutsigbart. Et system som ikke er deterministisk er ikke forutsigbart, nærmest pr. definisjon. Men likefullt finnes det dem som hevder at determinismens dager er talte, men som likevel tror på f.eks. astrologi, eller et åndsplan som inneholder både fortid og fremtid, eller en allmektig Gud, som "kjenner enden fra begynnelsen". Determinismen argumenterer man mot, fordi den undergraver den frie vilje, likevel ønsker man, av forskjellige grunner, å argumentere for at fremtiden likevel er forutsigbar. Dette tror ikke jeg er mulig. Det blir nærmere drøftet i avsnittet om den frie viljen, og i del C. Her er en interessant Youtube video som tar opp dette problemet.
Kaos og orden er klare motsetninger, men hva mener vi egentlig med kaos? Hva er ekte kaos? Jeg har på følelsen at vi her har med et nokså subjektivt begrep å gjøre. Jeg oppfatter det å være kaos der jeg ikke finner noen mønstre. Men det er ikke dermed sagt at der ikke er noen, selv om jeg ikke oppfatter dem. En maurtue kan ved første øyekast virke som det totale kaos. Men vi vet at ved nærmere ettersyn finner vi klare mønstre og streng orden. Likeså ville vel en matematikk-professors kladdebok virke som det totale kaos på de fleste av oss uinnvidde, men for de som forstår tegnene og symbolene representerer de mening, resonnement orden, slutninger og konklusjoner. Et annet eksempel er maskinkoden i en datamaskin, et hav av enere og nuller i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. Det er et under at noe slikt kan holde orden på store informasjonsmengder. Men nettopp det viser at der er sammenheng, der er mønstre, der er orden. I en annen sammenheng kan likevel koden representere det fullstendige kaos. De som har jobbet litt med maskin-kode programmering vet at programtelleren lett kan komme på avveier å begynne å eksekvere kode på et tilfeldig sted i maskinens minne. Resultatet er som regel totalkrasj. Maskinen dør. Så en og samme koden kan faktisk representere både total orden og totalt kaos.
Man skulle kanskje tro at for å skape ekte kaos må determinismen opphøre.
Uten determinisme ville ikke hendelser kunne knyttes sammen og ordnes. For vår lineære tenkemåte ville da alt ha forekommet tilfeldig og uten sammenheng. Det er det ekte kaos. Men likevel tenker jeg at fravær av determinisme ikke er en forutsetning for kaos. Tilstander kan, for meg, fortone seg som fullstendig kaotiske, selv om alt er årsaks-bestemt. Det blir til syvende og sist min mentale kapasitet som vil avgjøre om et system er i kaos eller ikke. Dessuten kan vi betrakte et system, isolert fra helheten, men likevel med en mengde årsakskjeder som strekker seg utover systemet. Innad i systemet kan alt være ekte kaos; hendelsene er isolert sett tilfeldige fordi vi ikke ser de ytre påvirkninger. Alle de systemer vi mennesker betrakter er egentlig kunstig isolerte fra omverden. Vi kan ikke betrakte hele kosmos, dets utstrekning og dets fortid på en gang, iallfall ikke i edru tilstand. De fleste av oss må nok regne med å oppfatte verdenen stykkevis og delt, og aldri helt.
Så spørs det på hvilken måte orden og kaos egentlig eksisterer i universet. Hvor mye orden er egentlig tillagt verden av oss selv? Jeg har allerede nevnt at vår måte å ordne hendelsene i entydige rekkefølger på kanskje er et resultat av vår egen fornuft. Denne orden behøver nødvendigvis ikke å eksistere i universet, selv om vi oppfatter det slik. Vi har her sett en måte dette logisk kan skje på. Er all orden generert på denne måten? Vi må ikke glemme at det er fornuften selv, som avgrenser objekter, hendelser relasjoner og hele systemer. Avgrensningen skjer på en slik måte at vi ser mønstre, som gjør det mulig for fornuften å håndtere det virvar av data som kommer til oss fra sanseverden.
Likevel opplever vi stadig at prosesser forløper på måter som vi ikke kan se klare mønstre i. Ta f.eks. et blad som flyter nedover en urolig elv. Å forutsi bladets bevegelser, i minste detalj er en praktisk umulighet. Et blad kan bli fanget i en virvel, mens et annet passerer langt utenom, til tross for at begge har passert nøyaktig det samme punktet lengre oppe i elven. Det pågår for tiden en god del forskning rundt dette med kaotiske systemer og prosesser. Jeg vil nevne tre stikkord i forbindelse med denne forskningen. Det ene er det matematiske begrepet fraktaler. Fraktalene ser egentlig ut som noen matematiske fantasi-figurer. Man starter med en enkel utgangsformel. Resultatet av denne blir brukt på nytt igjen i samme formelen, osv. Vi bygger altså opp et matematisk system som gjentar seg selv i stadig nye dimensjoner. En visualisering av dette på en datamaskin gir noen merkelige voksende figurer til resultat. Et snøfnugg er et eksempel på et slikt system. Poenget er at en uendelig liten variasjon i utgangspunktet kan forandre figuren, eller mønstret fullstendig. Og her kommer vi inn på det andre stikkordet for denne tenkningen, nemlig den såkalte butterfly-effekten. Teoretisk sett kan en sommerfugls små vingeslag i Europa utløse en orkan i USA. Små variasjoner i utgangspunktet for en prosess kan forsterkes eksponentielt fordi variasjonene medfører en kumulativ virkning i det videre forløp. Om vi har prosesser med positive tilbakekoblinger vil de virke på samme måte.
Det tredje stikkordet jeg vil nevne er energi-gjennomstrømningen. Det viser seg nemlig at systemers regelmessighet avhenger av energigjennomstrømningen i systemet. Når denne vokser kan systemet gå over fra regelmessige mønstre til det totale kaos. Et godt eksempel på det er vannkranen. Åpner du litt for vannet kan du se at kranen begynner å dryppe i regelmessige intervaller. Litt mer åpning og intervallene blir kortere. Åpner du enda mer begynner dråpene å komme uregelmessig, ofte to og to. Du er ikke lengre i stand til å se mønstret i det. Hvis vannkranen nå åpnes mer vil kaoset bryte løs for alvor. Dette er et eksempel som gjelder for svært mange av de prosesser vi ser i naturen. For å forstå naturen har man før alltid forsøkt å forenkle den, avgrense objektene på en slik måte at man så klare mønstre. Ved hjelp av denne metoden klarer man likevel ikke å beskrive prosessenes forløp helt nøyaktig. Det finnes retninger i dag som går motsatt vei; man tar utgangspunkt i at verden er et kaos, og tilpasser beskrivelsene og teoriene etter det. Værmeldingstjenesten er et eksempel på områder hvor dette kan få praktisk nytte. Det som gjør det vanskelig å forutsi været er nemlig butterfly-effekten. Variabler som er så små at de ikke kan måles får avgjørende betydning for værets utvikling.
Hvilken filosofisk betydning har så dette? I sin dypeste grunn er ikke determinismen rokket. Men på grunn av butterfly-effekten er en mengde prosesser praktisk uforutsigbare. Når vi mennesker forutsier noe, gjør vi det på grunnlag av orden; et mønster som fornuften selv tillegger den reelle virkelighet. Der fornuften ikke er i stand til å oppfatte enkle mønstre oppfatter den kaos, og dens evne til å forutsi, prognostisere opphører. I sum ser det altså ut for meg som at orden, i seg selv, er et abstrakt begrep, som ikke er iboende i naturen selv. Det vil ikke si at naturen dermed er et kaos. Kaos er et like abstrakt begrep, også tillagt den reelle virkelighet av fornuften. I naturen tror jeg hverken orden eller kaos har noen selvstendig eksistens.
Innenfor klassisk fysikk er entropi et mål på forholdet mellom varmemengde og den absolutte temperatur. Dersom vi tømmer et glass med varmt vann i en bøtte med kaldt vann vil vi et lite øyeblikk ha lokale områder med temperatur høyere enn gjennomsnittstemperaturen. Etterhvert vil temperaturen jevne seg ut og til slutt fordele seg likt i hele systemet. Entropien i et slikt system øker inntil det nås et likevekts punkt av maksimal entropi. Entropi er også et mål på energikvalitet. Dersom vi har to adskilte områder med kaldt og varmt vann er det lettere å utnytte energien fra det varme vannet enn om vi blandet det med det kalde. Energikvaliteten bestemmer hvor lett det er å utnytte energien til å utføre nyttig arbeid. Her er mekanisk energi (f.eks. i form av et roterende hjul) regnet for å være høykvalitets energi. Videre er elektrisk energi også lett og utnytte. Entropien i et system bestemmer hvor mye energi som er tilgjengelig til nyttig arbeid. Grovt kan man si at entropien er omvendt proporsjonal med energikvaliteten. Jo lavere entropi et system har, jo mer nyttig energi er tilgjengelig i systemet.
Den første termodynamiske hovedsetning sier at energien i enhver naturlig prosess forblir konstant. Derfor er det umulig å forbruke energi. Det er kun mulig å omdanne energi.
Den andre termodynamiske hovedsetning sier at enhver naturlig prosess som omsetter energi i et lukket system vil medføre at den samlede energikvalitet avtar; entropien øker.
Nå er det slik at vi mennesker oppfatter f.eks. en rettlinjet bevegelse (mekanisk energi) som mer ordnet enn en gass med jevn temperatur. Varme er jo egentlig bevegelser på molekylnivå, og i en gass med temperatur over det absolutte nullpunkt vil molekylene vibrere og bevege seg i tilfeldige retninger. Dette oppfatter vi mennesker som å være det rene kaos. Der er ikke noe system i de enkelte molekylbevegelser. Her gjelder kun statistiske lover. Av denne grunn er det nærliggende å knytte entropibegrepet til orden. Jo større entropi, jo større uorden. Denne oppfatningen er blitt så pass innarbeidet at entropibegrepet også har gjort sitt inntog i informasjonsteorien. I tradisjonell informasjons-teori er entropien et mål på hvor effektivt en kode kan overføre informasjon. En tilfeldig bokstav-rekkefølge representerer ingen informasjon. Men når bokstavrekkefølgen begynner å avvike fra den rene tilfeldighet minker entropien og vi mennesker har da mulighet til å trekke informasjon ut. Det skal mye til for at en bokside med forståelige ord og setninger skal kunne bli til som en ren tilfeldighet. Systemet (boksiden) karakteriseres da ved lav entropi, effektiv informasjon og høy grad av orden.
På denne måten er selve ordens-begrepet blitt direkte knyttet til fysiske prosesser. Og de lover som gjelder her gjelder selvfølgelig også for orden generelt. På denne måten kan man omforme den 2 termodynamiske hovedsetning på flere måter:
- enhver fysisk prosess medfører større uorden
- informasjon blir ikke til av seg selv
Disse lovene har i sin tur skapt store teoretiske problemer for evolusjonsteorien, som forutsetter det stikk motsatte. Dette er problemer vi skal komme tilbake til når evolusjonsteorien skal drøftes.
Jeg skal ikke påstå det, men det virker på meg som at man har hatt en for uklar oppfatning av hva informasjon og orden er, og at det er derfor dette problemet har oppstått.
Den oppfatningen jeg har av orden som noe som tillegges naturen av fornuften, og av informasjon som forflytning av kunnskap eksisterer selvsagt ikke dette problemet på denne formen. I naturen eksisterer ikke orden uten fornuften. Det som eksisterer er grader av avvik fra likevekt med omgivelsene. Når det gjelder biologiske systemer så er de, iallfall tilsynelatende, teleonomiske (preget av formål, konsept, plan) og de har stort avvik fra likevekt med omgivelsene. Det er dette som skaper problemer for evolusjonsteorien.
Jeg skal prøve å belyse min oppfatning med et eksempel:
Vi tømmer et glass med varmt vann i en bøtte med kaldt vann. I et lite øyeblikk kan vi tenke oss at der oppstår en rettlinjet kant i vannet hvor den ene siden er varm og den andre er kald. I dette området er entropien lavere enn ellers i bøtten. Men hva med orden? Umiddelbart sier vi at i øyeblikket preges området av orden. Det finnes en klar avgrensning mellom det varme og det kalde. Det er enkelt å forutsi ut fra posisjon innenfor området om der er varmt eller kaldt. Ut fra det vi nå har sagt prøver vi å trekke den slutningen at der er orden implisitt i systemet. Det vil si at alle objektive observatører som undersøker systemet må kunne komme til samme konklusjon om graden av orden i området. Men la oss nå tenke oss at observatørene er svært forskjellige i størrelse. En observatør på størrelse med en flue mente at vi her hadde et område med svært høy grad av orden, fordi vi over et så pass stort område har en helt skarp avgrensning mellom kaldt og varmt vann. En observatør på størrelse med en elefant er tilbøyelig til å være uenig fordi området etter hans mening er svært lite. En tredje observatør var svært uenig. Han var på størrelse med et virus. Hans oppfatning var at overgangen mellom varmt og kaldt slett ikke var noen skarp kant, men en svært ujevn og diffus overgang. En annen observatør, med en helt annen tidsoppfatning (en persepsjon for hvert tiende sekund) kunne ikke se at der var noen orden i det hele tatt.
Poenget er at vår oppfatning av orden avhenger vår anskuelsesform i tid og rom. Dette viser igjen at oppfatning av orden avhenger mer av observatøren enn av objektet.
En annen eiendommelighet med dette med orden er at vår fornuft ofte forbinder orden med det geometrisk enkle. Den rette linje, sirkelen, kulen, gjentagelser og enkle symmetrier er enkle å beskrive matematisk, og dermed også enkle å håndtere rent fornuftsmessig. I den grad naturlige fenomener og prosesser lar seg avgrense i tilnærmelsesvis slike former blir de enklere å forutsi og kontrollere. Fornuften er avhengig av å tillegge naturen denne orden for å kunne beskrive, forstå og til syvende og sist, kontrollere den. Men, som vi har sett, er det mange måter å tillegge naturen orden på. Naturen tillegges orden som er tilpasset observatøren og det formål han har.
Overføringen av entropibegrepet på informasjonsteoretiske betraktninger er selvfølgelig basert på at der er sterke likhetspunkter. Men her ligger også muligheten for forvirring. Med min oppfatning av informasjon er det selvsagt mulig at informasjon kan oppstå uten at der på forhånd har forekommet bevisst koding av den. Den informasjonen jeg mottar fra enhver blind fysisk prosess, fra ethvert fysisk fenomen har ikke gjennomgått noen bevisst koding før den ble dekodet av meg selv. Den kodingen som er gjort av denne informasjonen er selv skjedd av rene blinde fysiske prosesser[1]. Følgelig kan informasjon oppstå av seg selv; uten bevisst koding. Dette medfører at denne type anvendelse av den 2 termodynamiske lov er en sannhet med modifikasjoner. I den grad jeg mangler kapasitet eller erfarings-nøkkel til å dekode den informasjonen jeg mottar fra en naturlig prosess vil jeg oppfatte den som nonsens, kaos, virvar. Min evne til å oppfatte, avgjør om det jeg oppfatter, er ordnet eller i kaos.
Det samme gjelder protokollert informasjon, der min evne til å oppfatte informasjonen avhenger av mitt kjennskap til konvensjonen, eller protokollen som er brukt. Hvilke av disse bokstavrekkefølger har størst orden?
1. "EFUUFAFSAJOGPSNBTKPO"
2. "DETTE ER INFORMASJON"
Umiddelbart ser det ut som at bokstavrekke nummer 2 er mye mere ordnet, for den første er jo bare rot. Men faktisk sier begge det samme, men protokollen er forskjellig. Hver bokstav i den første setningen er den alfabetiske etterfølgeren til tilsvarende bokstav i den andre. Mellomrommene er erstattet med A. Kjente du ikke til dette og du samtidig ikke hadde mulighet til å finne ut av det vil den første setningen selvsagt oppfattes som kaos. Dersom du ikke kjente noen av bokstavene og heller ikke språket er du nærmest sjanseløs til å finne informasjonen, eller om der i det hele tatt er noen informasjon. Likevel må det nevnes at det som oftest er mulig å avgjøre om en slik tegnrekkefølge inneholder kodet informasjon eller ikke. Dersom noen tegn forekommer oftere enn andre er dette en indikasjon på at det finnes informasjon, og dette gjelder alle språk. Noen lyder, eller ord forekommer oftere enn andre. Den eneste måten man objektivt kan kvantifisere entropien i en tegnrekkefølge er ved å påvise slike statistiske avvik. Slike avvik er imidlertid ikke beviser på at bevisst kodet informasjon finnes. Avvikene kan ha oppstått på andre måter. Mangel på slike avvik er heller ikke noe bevis på at informasjon mangler da det ikke er utenkelig at det kan konstrueres en protokoll som bruker alle tegn like mye. Jeg vil tro at maskinkoden i en datamaskin kan ha omentrent lik fordeling av 1 og 0.
Poenget er at der ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom entropi og informasjon i kodet informasjon. Sammenhengen mellom orden og informasjon i et slikt system er avhengig av observatøren. Jeg kan selvfølgelig la denne boksiden gjennomgå en prosess som gradvis ødelegger informasjonen. Jeg kan f.eks. kjøre den gjennom et program som bytter ut tilfeldige tegn med andre tilfeldige tegn. På den måten vil siden inneholde gradvis mindre informasjon og mer kaos for hver gang jeg kjørte programmet. Til slutt vil informasjonen være borte og jeg sitter igjen med en tilfeldig samling med bokstaver. For meg, som forstod informasjonen, ser det ut som at det er den 2 termodynamiske lov som har virket. For en annen, som ikke kjenner vårt språk, eller skriftsystem, ser det bare ut som en omfordeling av tilfeldige tegn-rekkefølger. Det eneste han kan si, er at en viss statistisk tendens (f.eks. at det eksisterer flere mellom-rom enn f.eks. bokstaven «Æ») er blitt borte. Ut fra dette kan han trekke en mulig slutning om at det har skjedd en entropi-økning.
En annen likhet med den 2 termodynamiske lov er at prosessen virker enveiskjørt. Det virker svært usannsynlig at jeg skulle kunne begynne med kaos for så og kommet ut med denne boksiden. Men umulig er det ikke. Ved å kjøre en slik prosess lenge nok skulle jeg teoretisk ha mulighet for å kunne gjøre nettopp dette. Her er det vesentlig å få med seg at et hvilket som helst resultat av en slik prosess er egentlig svært usannsynlig, for der finnes et ufattelig antall mulige kombinasjoner. Så kan vi stille spørsmål om noen kombinasjoner er mer usannsynlige enn andre. Svaret på det er nei. Dersom jeg skulle trekke ti tilfeldige bokstaver og sette dem tilfeldig sammen, er kombinasjonen «AAAAAAAAAA» like sannsynlig som kombinasjonen «DEQPTYQWRY». Det finnes 10^29 måter å kombinere ti store bokstaver i det norske alfabetet på. Det er et ufattelig stort tall, noe som gjør enhver kombinasjon av bokstaver svært usannsynlig (1 til 10^29). Dersom jeg trakk en ny kombinasjon hvert sekund ville jeg bruke ca. 3,17 * 10 ^21 år på å trekke alle kombinasjoner. Dersom jeg trakk en ny tilfeldig kombinasjon pr. sekund ville jeg brukt mye lengre tid, fordi jeg ville trekke en noen kombinasjoner flere ganger. Men det er ingenting som skulle tilsi at jeg ville trekke den eksakte kombinasjonen «DEQPTYQWRY» tidligere, eller flere ganger enn «AAAAAAAAAA». Hva er det som får oss til å tro at det motsatte er tilfelle? Svaret på det er ganske enkelt: det finnes bare 29 kombinasjoner hvor bare en bokstav forekommer. Det finnes (29 -1) * 10 * 29 = 8120 kombinasjoner hvor en av bokstavene er byttet ut med en tilfeldig annen som ikke er lik de første f.eks. «BTBBBBBBBB» eller «AAAARAAAAA». Muligheten til å få en av disse kombinasjonene er altså 280 ganger større enn å få de rene enn bokstavkombinasjoner. Men selv disse er svært sjeldne, i forhold til f.eks. kombinasjoner som inneholder 8 forskjellige bokstaver. Følgelig tenderer vi til å trekke den feilslutningen at muligheten for å få den eksakte kombinasjonen «AAAAAAAAAA» er mindre enn å få den eksakte kombinasjonen «DEQPTYQWRY». Mens vi nå har vist at begge er like sjeldne (1/10^29). Vi forveksler altså klasser av kombinasjoner med eksakte kombinasjoner. En-bokstav-kombinasjoner er mye sjeldnere enn 8-bokstav-kombinasjoner. Men de eksakte kombinasjoner er like sannsynlig. Dersom vi nå gjør en ny feilslutning, nemlig å knytte vår evne til å oppfatte mønster til objektiv orden, er feilslutningen komplett. Hva med f.eks. kombinasjonen «EKKOMASKIN»? Det er også ti bokstaver med 8 forskjellige bokstaver. Men denne, gir i motsetning til den andre mening for oss som forstår norsk. Den hører likevel ikke til noen sjelden klasse, og den eksakte kombinasjonen er like usannsynlig som alle andre. Så vi ser at dette med entropi, til en viss grad kan knyttes til sjeldne klasser, men ikke til eksakte kombinasjoner. Konklusjonen er at kombinasjoner med store statistiske avvik nok er mer usannsynlige enn andre. Men dette gjelder kun på "de store talls" nivå, og ikke for enkelt-hendelser. Det hele koker ned til statistikk. Kombinasjoner hvor alt er likeverdig blandet er langt vanligere enn de få kombinasjonene vi evner å oppfatte mønstre i. Følgelig snakker vi sannsynlighetsberegninger her. Et aktivt system vil selvsagt stort sett bevege seg mot de mest vanlige kombinasjoner som det er umulig for en hjerne å se noe mønster i. Dersom dette er riktig kan vi si at det er en viss irreversibilitet i systemet og at dette har klare likheter med den 2 termodynamiske hovedsetning. I så fall forbindes entropien her med statistisk likevekt. (Ved å gjøre utvelgelsesprosessen diskriminerende ved at det f.eks. velger ut flere N-er enn H-er kan denne likevekten imidlertid forrykkes.)
Først har jeg
stilt antydet den muligheten at orden er et subjektivt
begrep.
Det vil si at grad av orden avhenger av øynene som ser. Ved hjelp av
mot-eksempel er det mulig å avvise forsøket på å knytte entropi-begrepet
direkte til orden. Likevel anerkjenner jeg klare likhets-punkter mellom den 2
termodynamiske lov og min oppfatning av orden. Men
min oppfatning av orden handler først og fremst om min hjernes evne til å
oppfatte mønstre. Enkle mønstre er enkle å oppfatte men statistisk sett svært
sjeldne. Så avtar hjernens evne til å se mønstre etter som vi sklir over på de
mer vanlige statistiske kombinasjonene. Vi har utviklet en kultur for å kalle
dette for orden.
Ideen om at orden er noe som tillegges verden av vår fornuft er en sentral del
av Kants
filosofi. Ved å analysere begrepet synes jeg å se en stadig større sannhet
i denne påstanden. Den nærliggende konklusjonen er at den såkalte andre termodynamiske
lov ikke er noen lov, men ren statistikk.
I sin ytterste konsekvens virker dette både urimelig og vanskelig å fatte. Det
må da være noe i naturen som gjør det mulig for meg å tillegge den orden? Min
fornuft påvirker jo ikke naturen direkte. Det er ikke mulig for meg å gi noe
eksakt svar på dette spørsmålet. Det eneste jeg kan si, er at min mulighet til
å se tingene slik de egentlig er begrenses av min egen anskuelse i rom og tid,
av mitt språk og mine begreper og av selve fornuften.
Det klassiske synet på materien er at den er oppbygd av harde ugjennomtrengelige kompakte minstepartikler. Dette synet stammer fra Demokrit. Som gutt husker jeg at jeg filosoferte over dette. Jeg tenkte meg at jeg delte opp en sukkerbit i mindre og mindre biter. Hvor lenge kunne jeg holde på? Det hele stoppet opp for meg, men Demokrit resonnerte videre. Det er utenkelig at man kunne holde på i all evighet. En gang måtte vi vel komme til enden. Logisk sett måtte vi vel da stå igjen med materiens minstedeler, og disse kunne ikke være minstedeler uten at de var udelelig. Så de ble kalt atomer, som betyr udelelig.
Først i den nyere tid har fysikerne
systematisk gjort dette eksperimentet. I tur og orden fikk de navnet
elementær-partikler, atomene, kjernene og hadronene, men ingen av dem svarte
til forventningene.[21]
Pr. i dag er det vel de forskjellige typer kvarker som innehar denne
betegnelsen, men det bilde vi har av både kvarker og andre subatomære partikler
svarer på langt nær til forestillingen om kompakte runde kuler. De subatomære
partikler kan mer betraktes
som abstrakte bølgemønstre, felter, som nå og da vekselvirker med omverdenen
i et energiknutepunkt, og det på en form som skaper partikkel-egenskaper. Masse
er en form for energi. Energi kan bli til masse. Den nøyaktige sammenhengen
mellom energi og masse er gitt i Einsteins berømte formel E = M*
. For å forstå
den dypere betydning av dette uttrykket må vi forstå begrepene masse og energi
på fysikernes vis.
Energi er et av de viktigste og mest anvendelige begreper som brukes i beskrivelsen av naturfenomener. Fra klassisk fysikk vet vi at den kan anta mange forskjellige former. Vi sier at et legeme har energi dersom det har evnen til å utføre arbeide. En annen måte å si det på er at energi er et mål på evne til aktivitet. Ingen prosess forløper uten at det omsettes energi. Men energien forbrukes aldri. Den skifter bare form. Noen kjente energi-former er kinetisk energi, potensiell energi, varme-energi, elektrisk energi, kinetisk energi osv. I enhver prosess forblir imidlertid alltid den totale energimengde konstant. Man kjenner intet naturfenomen som er i stand til å få energi til å forsvinne.
Masse er derimot et mål på tyngde; tyngdekraftens virkning på et legeme. I tillegg til denne måles massen i et legemes treghet; dets motstand mot å bli akselerert. Det er koster mer energi å akselerere tunge legemer enn lette. Så kommer Einstein med sin relativitetsteori og forteller oss at masse i seg selv egentlig ikke er annet enn en form for energi.
Skapelse og tilintetgjørelse av materielle partikler er et av de mest imponerende resultatene av denne likeverdigheten mellom masse og energi. I høyenergifysikkens kollisjonsprosesser bevares ikke lengre energien i sin klassiske form. De partikler som støtes sammen kan bli ødelagt og massen deres kan delvis gå over i kinetisk energi og delvis bli forvandlet til massen i de nyskapte partiklene. Bare den totale energien som er involvert bevares. Dette forholdet er blitt bekreftet i utallige ganger, og partikkelfysikkene er vel kjent med likeverdigheten mellom masse og energi. Faktisk måler de partiklenes masse i tilsvarende energi-enheter.[22]
Men dette medfører at den klassiske forestillingen om materien som bestående av kompakte minstepartikler er en illusjon. I det hele tatt blir vi nødt til å revurdere hele vår forestilling om det materielle. Fritjof Capra sier:
"Oppdagelsen av at masse ikke er annet enn en form for energi, har tvunget oss til å endre vår forestilling om en partikkel på grunnleggende vis. I moderne fysikk knyttes ikke lengre masse til noen materiell substans, følgelig tenker en seg ikke at partiklene består av noe grunnleggende "stoff", de er energibunter. Men siden energi knyttes sammen med aktivitet, med prosesser, innebærer dette de subatomære partiklene har en grunnleggende dynamisk natur. For bedre å forstå dette, må vi huske på at disse partiklene bare kan forstås i relativistiske begreper, altså ut fra en ramme der tid og rom smelter sammen til en firedimensjonal helhet. Partiklene må ikke oppfattes som statiske, tredimensjonale gjenstander, likesom kuler eller sandkorn, men som firedimensjonale enheter i romtid. Deres former må oppfattes dynamisk som former i romtid. Subatomære partikler er dynamiske mønstre som har et romaspekt og et tidsaspekt. Rom aspektet deres får dem til å fremtre som objekter med en viss masse, tidsaspektet som prosesser som omfatter den tilsvarende energien.
Disse dynamiske mønstrene, eller 'energibuntene', utgjør de stabile strukturene kjerner, atomer og molekyler som knytter materien sammen, gir den sitt solide makroskopiske aspekt, og på den måten får oss til å tro at den består av materiell substans. På det makroskopiske plan er denne forestillingen om substans en brukbar tilnærming, men på atomplanet har den ikke lengre noen mening. Atomer består av partikler og disse partiklene er ikke lagd av noe materielt. Når vi iakttar dem ser vi aldri noe stoff; det vi iakttar er dynamiske mønstre som stadig skifter over i hverandre - en vedvarende kosmisk dans.
Kvanteteorien har vist at disse partiklene ikke er isolerte korn av materie, men sannsynlighetsmønstre, forbindelser i et uløselig kosmisk nettverk. Relativitetsteorien har, så å si, fått disse mønstrene til å bli levende ved å avsløre deres iboende dynamiske karakter. Den har vist at materiens aktivitet er essensen i dens vesen. Den subatomære verdens partikler er ikke bare aktive i den forstand at de beveger seg svært raskt omkring; de er selve prosessene. Materiens eksistens og dens aktivitet kan ikke skilles fra hverandre. De er bare ulike aspekter av den samme rom-tidsvirkeligheten."[23]
Bevegelse, felter, abstrakte bølgemønstre, prosesser, energiformer, aktivitet, romtid, dette er alle abstrakte begreper. I sin beskrivelse av materiens sanne natur finner ikke fysikerne annet enn abstrakte begreper. Finnes det da vitterlig ikke noe konkret, noe håndfast i den reelle verden? Mer og mer går det opp for meg hvor illusjonistisk jeg egentlig oppfatter den virkelige verden. Men denne muligheten ante jeg på forhånd. Den erkjennelses-teorien jeg har kommet frem til åpnet absolutt for denne muligheten. Den viser at mennesket enda står langt fra å kunne finne den endelige sannhet om den forunderlige verden det befinner seg i.
Et par fakta: Vi er stort sett vakuum. Avstanden
mellom kjernen og elektronet er rundt 100000 ganger større enn størrelsen på
atomet. Dersom kjernen var på størrelse med en appelsin (10 cm i diameter) så
ville elektronbanen befinne seg 10 kilometer borte.
Så kan vi bare peke på Einsteins formel:
. Det betyr enkelt
og greit at vi er energi. Energi er det som kan sette materien i bevegelse, men
materien er selv energi.
Ettersom det materielle ikke lengre kan knyttes til noe konkret kompakt reelt eksisterende mister dette spørsmålet sannsynligvis sin mening. Jeg vil anta, og det er en grunnantagelse, at det er en fysisk, reell virkelighet bak det vi opplever. Men hvilken form denne egentlig, i sin mest konkrete forstand har, kan vi vel ikke lengre si så mye om. Vår fornuft kan ikke erkjenne dette direkte. Den er avhengig av de begreper og de anskuelsesformer den, av vår mentale natur er gitt, og disse er i seg selv abstraksjoner, og kan aldri bli annet. Videre kan vi anta at denne reelle fysiske virkeligheten kan oppvise et uendelig antall former for manifestasjoner, hvorav noen fanges opp av vår bevissthet. Ut fra disse antagelser kan vi slutte at vår fornuft, for å kunne håndtere inntrykkene, stadig forsøker å klassifisere dem i passende grupper. En slik klassifikasjon er også vårt skille mellom det materielle og det immaterielle. Men, ut fra mine antagelser, ser vi at et slikt skille egentlig blir kunstig, da både det materielle og det immaterielle er et uttrykk for den samme bakenforliggende virkelighet. Begynner vi å krysseksaminere denne fysiske virkeligheten viser det seg at det kompakte ikke lengre er kompakt, og det konkrete er ikke lengre konkret. Vi møter oss selv i døra. Dette er en indikasjon på at antagelsene over kan være riktige.
Det klassiske skille mellom primære og sekundære egenskaper viser seg i våre dager å være en kunstig konstruksjon. Det er ikke dermed sagt at den ikke er til nytte i vår hverdag, men moderne fysikk viser at tingenes egenskaper kun har mening som relasjoner med omverden, og ikke som iboende i tingen i seg selv. Dette synet må ses i sammenheng med den stadig voksende oppfatning om at universet er en helhet på fundamentalt plan. Den mekanistiske oppfatning var at universet skulle kunne forklares ut fra et sett grunnenheter med fundamentale egenskaper som enten er skapt av Gud eller bare eksisterer fra evighet av. Disse fundamentale egenskaper ville det ikke vært mening i å undersøke nærmere for å finne årsaken til, fordi de er fundamentale. Fortsatt letes det etter disse fundamentale enhetene, enten det nå er elementærpartikler, eller det er grunnleggende naturlover. Men den atomære og subatomære fysikks teorier har gjort det stadig mindre sannsynlig at det virkelig eksisterer elementærpartikler, i ordets rette betydning. Både atomet og dets byggesteiner, hadronene, ble i sin tid betraktet som de endelige elementærpartikler, men ingen av disse svarte til forventningene, og man håpet på at neste generasjon partikler skulle være de endelige.[24]
Det er imidlertid en retning innenfor partikkelfysikken som har tatt det utgangspunkt at naturen aldri lar seg redusere til grunnenheter. Naturen må forsås ut fra sin selv-konsistens. Det vil si at dens bestanddeler kun kan forstås som konsistent med seg selv og med helheten. Denne teorien kalles "bootstrap"-hypotesen, og er satt frem av Geoffery Chew, som på den ene side har utviklet tanken om en generell "bootstrap" naturfilosofi, og på den andre siden (i samarbeid med andre fysikere) har anvendt den til å utvikle bestemte partikkel-modeller.
Bootstrap-filosofien har vidtrekkende konsekvenser. Den benekter eksistensen av stofflige elementær-partikler, og ikke bare det, den benekter i det hele tatt eksistensen av alle fundamentale enheter; ingen lover, ingen ligninger ingen prinsipper. Den oppgir dermed den vestlige drøm om å finne de endelige fundamentale enheter i naturen. Dette betyr i praksis at ingen egenskaper i naturen er fundamentale. Alle egenskaper oppstår som følge av innbyrdes relasjoner. Derfor kan man aldri favne hele naturen i en stor teori. Enhver teori vil alltid inneholde utgangspunkter som er konstante og uforklarte. Teoriens ufullstendighet vil avspeiles i disse konstanter (som ofte er empirisk bestemt). Kvanteteorien kan ikke forklare den verdien som brukes for elektronets masse, feltteorien kan ikke forklare verdien av elektronets ladning, relativitetsteorien forklarer ikke lysets hastighet osv. Etter den moderne fysikks oppfatning er ikke slike konstanter fundamentale, men kun en indikasjon på teoriens ufullstendige karakter.[25]
I neste kapittel drøfter jeg de menneskelige egenskaper. Jeg tror at mennesket har potensielle egenskaper som kun kan komme til uttrykk i relasjon med resten av miljøet. For å utløse en menneskelig egenskap, må visse ytre betingelser være til stede. Disse ytre betingelsene kan det ofte kun være andre mennesker som kan skape. Men når en slik potensiell egenskap er utløst skaper dette nye betingelser som igjen kan være opphav til utløsning av nye potensielle egenskaper. Dette er grunnen til at helheten ofte viser seg å være større enn summen av delene. Kanskje har vi her en klar parallell til naturen selv. Tingenes egenskaper kan kun forstås ut fra den helhet de inngår i og vekselvirker med. I det inngår det en eneste lov, en meget spesiell en, nemlig at helhetens deler må forme seg etter den helheten den inngår i. Kjennetegnet for deler i en helhet er som kjent at alle delene må passe nøyaktig sammen. Men hva avgrenser en del i denne helheten? Jo det er vi, det er bevisstheten; alle avgrensninger er fornuftens kunstgrep. Uten bevissthet, ingen avgrensning. Det antyder at alle egenskaper ved tingene er gitt dem av fornuften, som av nødvendighet, må splitte helheten opp i deler for å kunne forstå dem. Det er nemlig ikke mulig å forstå den hele og fulle natur, fordi vi mangler fotfeste, utgangspunkt. Det skaffer vi oss ved å lage dem; danne postulater og aksiomer, som ikke forklares i seg selv. Med en slik betraktning må vi kanskje gi Kant mer rett enn han hadde ant. Kant snudde vår gjengse oppfatning på hode, ved å si at naturlovene var produsert av fornuften.
Men hvor langt skal vi gå i en slik betraktning? Hvor langt skal vi føre Kants "kompernikanske revolusjon"? Er selveste eksistensen av en ting et resultat av den helheten tingen inngår i? I sin ytterste konsekvens kan "bootstrap"-teorien faktisk gå god for at nettopp dette er tilfelle. De krefter som virker på en partikkel er selv partikler, og en partikkel kan ses på som en kraft eller en partikkel, der er ikke lengre grunn til å skille mellom dem. De er manifestasjoner av den samme virkelighet, det er iakttageren, eller deltageren som avgjør om det er snakk om en kraft eller en partikkel. Vi kan tenke oss at den kraft som partikkelen er opphav til, er opphav til selve partikkelen; den er sin egen skaper, herav navnet "bootstrap"; den trekker opp seg selv.
Men dette gjelder bare i mikroverdenen, kan man innvende, det kan da umulig gjelde i den sansbare verden?
Vi har allerede nevnt parallellen til de menneskelige egenskaper, men la oss gå videre til naturen selv, på vårt nivå. Har en vanlig kule primære egenskaper, iboende? La oss tenke oss denne kulen, som det eneste i hele universet. Kan vi tenke oss at den har en posisjon? Hvordan skulle vi beskrive denne posisjonen? Befinner den seg øst eller vest i universet? Det er meningsløst fordi øst og vest avhenger av en referanse, men den finnes ikke, kulen er jo alene. Men uten veldefinert posisjon kan vi heller ikke snakke om hastighet, fordi hastigheten nettopp er endring av posisjon over tid. Hva med tiden? Tenker vi oss kulen i hvile, er der ingen hendelser, som kunne indikere tid. Var det mulig å finne ut om kulen roterte? Hva skulle den rotere i forhold til? Hva med vekt? Vekt i forhold til hva? Det vil jo kun avhenge av de masser den befinner seg i nærheten av, men det fins ingen andre masser, dermed er det ikke mening i å snakke om at den har vekt. Men utstrekning har den vel? Tja, hvor stor er den kula? Hvordan skulle vi kunne finne det ut? Ville vi sett forskjell på en kule av appelsin-størrelse og sol-størrelse? Umiddelbart skulle vi kunne svart ja på det, men det er fordi vi forestiller oss selv som betraktere av kulen. Og selv har vi jo utstrekning, så kunne vi bare sammenligne kulen med vår egen størrelse. Men kulen er det eneste som finnes i universet. Vi har ikke en gang vår egen kropp å sammenligne den med. Å snakke om kulens størrelse er meningsløst. Uten størrelse ingen utstrekning. Men kunne vi ikke finne noen bestemte egenskaper ved kulen? Jo vi kunne bestemme dens form. For formen har den i forhold til seg selv. Denne egenskapen er "bootstrapet". Det er kun mulig å finne kulens form ved å betrakte dens enkelte utsnitt i forhold til seg selv. Så vi ser at selv de mest primære egenskaper ved tingene, selv i vår verden, er grunnlegende avhengig av vekselvirkning med omverdenen, og kan ikke eksistere uten denne.
Dualisme betyr todelt. Begrepet kan forekomme i mange varianter. Det jeg snakker mest om her er den gamle ideen om kropp og sjel, eller ånd og materie. Dette ble først beskrevet av Platon, men finnes i utallige varianter både innenfor religion og filosofi.
Jeg tenker at menneskets dualistiske verdenssyn begynner med en hjernebark som i en periode av utviklingen har utviklet seg svært raskt. I tråd med hjernekapasiteten utviklet mennesket mer abstrakte kvaliteter med språket. Ordene blir en integrert del av vårt mentale landskap. Der begynner de å leve sitt eget liv. Vi får et navn på vår selvbevissthet, og kan for første gang i planetens historie formulere spørsmål, ingen dyrearter noensinne har vært i stand til. Og det har igjen åpnet for utallige imaginære forestillinger. I alle kulturer har mennesket fått øye på sin egen indre prosess, og etter hvert skapt forestillinger om den, som noe separat fra den fysiske verden vi eksisterer i. Dette er det jeg tenker er dualismens egentlige opprinnelse.
Både mennesker og dyr har utallige kognitive undermekanismer for dekoding av signalstrømmer fra sanseapparatet. En appelsin er ikke bare en appelsin. Den er også rund og den er oransje. Det finnes sentra i hjernen som analyserer signalstrømmen fra synet og som så er spesialisert på å si i fra dersom de finner sin spesialitet i det som presenteres. For eksempel kan det være en bestemt vinkel, eller en bue, eller en kule osv. Og når senteret for å detektere det runde, konstaterer at dette gjelder for det objektet som analyseres så fyrer det av på en rekke utløpere og forteller hele den mentale verden at objektet er rundt. Samme med farger osv. Følgelig evner hjernen å dekomponere objektene i en serie av forskjellige egenskaper. Dette er kognitive kapasiteter som både mennesker og dyr kan ha, og som selvsagt er ekstremt nyttig når det gjelder å fungere optimalt. Det som er vesentlig, er at dette er funksjoner eller mekanismer. Slik funksjonalitet kunne like godt vært ivaretatt av et datasystem. Det er komplekst. Men vi har jo i dag datasystemer som gjør dette. Noe som er basis for f.eks. ansiktsgjenkjenning. Ingen vil påstå at slike funksjoner har noen bevissthet eller at de «vet» hva de holder på med. For å si det med Allan Turing:
In order to be a perfect and beautiful computing machine, it is not requisite to know what arithmetic is.
Dette er mekanismer som handterer hver sin lille bit av informasjonen, uten selv å ha noen bevissthet eller forhold til det. Informasjonen spres videre gjennom hjernens enorme nettverk av nerveforbindelser. Og vi må jo regne mer at mye av denne funksjonaliteten var der lenge før mennesket kom på banen. Dyr bruker det hele tiden, som viktig del av det å registrere og handtere verden. De har ikke bevissthet om det og aner ikke at all denne komplekse funksjonaliteten finner sted i dem selv. Slik har det nok vært, også da mennesket så dagens lys for rundt hundre tusen år siden.
Etter hvert, der det er relevant, kan forestillinger om slike egenskaper innarbeides, i signalspråk for dyr. Avansert dyrekommunikasjon har f.eks. signaler som refererer til farger. Dette har gjennomgått en naturlig utvikling inntil den kognitive kapasiteten ble så høy at det blir mulig med abstrakte begreper. Vi mennesker har kommet i en særstilling i forhold til dette kanskje fordi vi har gjennomgått en forholdsvis hurtig evolusjon av kognitiv kapasitet. Det har åpnet for utvikling av et langt mer komplekst språk. Dette åpner igjen muligheten til å begynne å reflektere over tingenes egenskaper, etter hvert som vil blir oss disse bevisst. Og bevisstgjøring skjer jo særlig gjennom språket. På et tidspunkt evner mennesket å sette ord på mange av hjernens dekonstruksjoner. Navn på farger har sannsynligvis kommet før vi utviklet begrepet «farge». Men når vi først har satt ord på det, blir jo neste spørsmål nærliggende: hva er farger? Er det noe som er uløselig knyttet til tingen, eller er det en «substans i seg selv» eller er det noe vi tillegger tingen? Alt dette har filosofer vært opptatt av gjennom tidene. Og svarene på slike spørsmål har tendert til å komme opp med en sortering mellom den fysiske og den åndelige verden. Før Platon har forskjellige menneskekulturer utviklet en rekke intuitive dualistiske forestillinger. For eksempel skillet mellom liv og død, eller mellom kropp og ånd, og mellom guder og mennesker. Platons filosofi gjenspeiler mye av dette. Platon beskrev en teori om en ideverden separat fra den fysiske verden. Dette er den første filosofiske dualisme vi kjenner til. Og forestillingen om en ideverden har sannsynligvis sin forklaring i hjernens evne til å dekomponere tingenes egenskaper. Du kan ødelegge sirkelen i sanden, men selve begrepet sirkel vil for alltid bestå. Og med det utgangspunktet jeg har, så består det fordi det er en nedarvet funksjon i hjernen som evner det kunststykket å dekomponere sirkler ut av den visuelle signalstrømmen. Men det kunne selvsagt ikke Platon vite. I stedet synes jeg det må ha vært ganske naturlig men også kreativt å sortere dette inn i en åndelig evig verden.
Første gang jeg hørte om Platon var fra talerstolen i adventistsamfunnet. Og da hørte jeg også for første gang om dualisme. Adventister tror ikke at mennesket har en evig udødelig sjel. Det er en teologisk uenighet innenfor kristendommen. Og pastoren var ikke nådig mot de som forfektet denne dualismen. Og Platon fikk delvis skylden for å ha ledet oss inn i den villfarelsen. Pastoren slo da kun fast at Platon hadde proklamert forestillingen om menneskets udødelige sjel. Den filosofiske refleksjonen bak var det ingen som snakket om. Det hele bare hørtes ut som en fiks ide. Slik kan det retorisk fremstilles. Men Platon fikk på ingen måte all skylden for dette. Det hele startet med «løgnen i Edens Hage», med slangen som lover Eva at «du skal visselig ikke dø». Så fortsetter han med Platon, som jo ad ren filosofisk vei, kommer frem til det samme, nemlig at det finnes en åndeverden, at den er evig og uforanderlig, og at menneskets sjel er en del av dette. Dermed skal ideen om menneskets udødelige sjel ha blitt sådd. Kanskje var dette også retorisk. Men igjen, det er et poeng at menneskets forestillinger om en åndeverden kan være svært gamle. Og kanskje er dette del av en naturlig intellektuell prosess for enhver art som plutselig får en overutviklet frontal cortex å hanskes med. Kanskje denne evolusjon har gått så fort at den har satt en evolusjonær splint inn i vårt sinn, en disharmoni som dyr hverken kjenner eller skjønner noe av. Eller er det slik at uansett, så må dette bli en del av utviklingen dersom artens kognitive kapasitet overstiger et visst kritisk punkt. Om dette medfører riktighet, kan man da forvente at enhver sivilisasjon i hele universet har religiøse fenomener som en del av sin utvikling? Vel, det er et annet tema. For dualismen lever selvsagt videre i våre forestillinger. Fra Platon hopper vi frem til Descartes. Her finner vi igjen en ny variant av den samme dualismen i Descartes skille mellom subjekt og objekt. Og uansett hva man kan tro om dette, så er dette et vitenskapelig sett svært fruktbart skille. For det gjør oss oppmerksom på muligheten for kausalitetsforvrenging som jeg kalte det i IP-teorien, nemlig det faktum at det som observerer kan påvirke det som blir observert, og dermed forurense selve observasjonen. Vi får også en sterkere bevissthet på et annet viktig vitenskapelig prinsipp, nemlig at det er den rene observasjonen som er fasiten. Observasjonen taler, og subjektet skal bare konstatere. I dette så ligger det en kontant avvisning av at kunnskap kan oppnås ved henvisning til noen form for indre erkjennelse, åpenbaring, eller åndelig intuitiv innsikt. Det er det observerbare bevisets klare tale som har det endelige siste ord. Så kan man forsiktig begynne å dedusere kunnskapen ut av dette. Til det har man matematikk og logikk. Den vitenskapelige metode er jo mye mer enn dette, men det er vanskelig å bortforklare at dette er et av menneskehetens største vitenskapelige gjennombrudd. Descartes fikk en orden på tingene som gjorde at vitenskapen som ren disiplin fikk det nødvendige fotfeste til å komme i gang. Og det er nettopp denne grunnleggende dualismen som gjør dette mulig. Men, man kan jo også konstatere at en slik dualisme har sin pris. Kanskje var Descartes den første til å sette ord på en erkjennelse av at det må finnes en informasjonsmessig avstand mellom subjektet som observerer og objektet som blir observert. Descartes dualisme har klare likhetstrekk med Platons. Platon opererte med et absolutt skille mellom en åndeverden og en fysisk verden. Descartes opererer med et skille mellom det tenkende og det legemlige. Selvsagt har vi store nyanseforskjeller likevel, for Descartes godtok ikke forestillingen om medfødte forestillinger, som bare trengte fødselshjelp for å komme i gang. Dermed ble de «upålitelige» sansene egentlig fornuftens eneste kilde til informasjon. Dermed får vi den informasjonsmessige avstand som ble filosof-mat i århundrene som fulgte. Det er det man kaller for epistemologi, eller erkjennelsesteori. Hvordan kan vi vite noe? Descartes selv så selvsagt problemet, og han løser det ved henvisning til en fullkommen Gud, en løsning som på ingen måter holder mål. I ettertid får vi filosofer som David Hume som avviste forestillingen om åndelighet, og ender derfor opp med en erkjennelsesteori med konklusjoner som ligner på mine egne, nemlig at sikker viten om virkeligheten utenfor mitt eget mentale univers er umulig. Men også hos Hume finner vi et skille som rettferdig eller urettferdig kan sies å føye seg inn i en dualistisk tradisjon. Det er skillet mellom det deskriptive og det normative. For det er klare likhetstrekk her. Det deskriptive refererer seg til virkeligheten som den er, mens det normative refererer seg til vår moral, noe som jo kan oppfattes å ha et større innslag av en åndelig dimensjon. I min filosofiske tankeverden kalles dette for atferdsdualisme. Det er ikke et fundamentalt bunnløst skille. Det er heller snakk om software og det filosofiske faktum at beslutninger ikke er mulig uten å sammenligne virkeligheten med indre referanseverdier.
Immanuel Kant forsøker å løse erkjennelsesproblemet ved å gjøre virkeligheten i seg selv irrelevant, og han beholder mye dualistisk tankegods. Da handlet det om den frie vilje, og kanskje også om at den rene fornuft var en del av den åndelige verden.
I ettertid har vi utviklet datamaskiner som rent fysisk kan gjøre komplekse logiske og matematiske operasjoner. Datamaskiner kan regne, trekke slutninger og dra konklusjoner. De har slått verdensmestre i sjakk. Vi har så definitivt tatt den fornuftsmessige logisk tenkende funksjon ut av åndeverden og over i det fysiske. Og hjerneforskningen forteller oss at dette på ingen måte er magi. Informasjonsbehandling kan utføres av fysiske mekanismer.
Men splinten i vårt sinn er der fortsatt.
Dualismen, det illusoriske skillet mellom en jeg-identitet og en omverden, vil
jo alltid forbli en del av vårt mentale landskap. Og det sies at hjernen på
mange måter er laget for dette. «Det var hjernen min som gjorde det, det var
ikke jeg». Utviklingsmessig har vi den overutviklede hjernebarken, den tenkende
kognitive mirakelmodulen. Den er kommet
etter alt annet. Den er sterkt integrert med resten, men på ingen måte
helintegrert. Vår hjerne har en tredelt struktur som lettest lar seg forklare
med evolusjonsteorien.
En god indikasjon er at man i hver av disse delene finner selvstendige
dobbeltfunksjoner. For eksempel finner vi et primitivt synssenter i
krypdyrhjernen. En person hadde blitt blind på grunn av en omfattende skade i
synssentret. Synssentret er det største hjernesentret og det ligger på
overflaten bak på hver hjernehalvdel. Med andre ord hadde denne personen
velfungerende øyne. Men funksjonen for prosessering av visuell informasjon er
altså ødelagt, og vedkommende mangler bevisst synsopplevelse. Man satte en
gjenstand på bordet foran ham, og han skulle gjette om den var til høyre, på
midten eller til venstre. Selv om han ikke ante hva han så, så «gjettet» han
riktig hver gang. Det viser seg altså at vi har et primitivt synssenter fra
krypdyrtiden og at hjernen er i stand til å nyttiggjøre seg det. Det betyr at
krypdyrhjernen på mange måter er en selvstendig enhet. Opp
på denne kommer det limbiske system. Noen kaller det for «apehjernen». Med
det limbiske system har arter utviklet det jeg kaller for emosjonell
programmering, og dermed også mulighet til et
kreativt atferdsmønster. Det er god grunn til å anta at det i disse
sentrene i det limbiske system også finnes en rekke kognitive mekanismer. Dette
forstås da med utgangspunkt i emosjonell programmering, nemlig at uten kognitiv
funksjon, så har følelsene ingen reproduktiv
verdi. De kognitive funksjoner som må være innebygget i det limbiske system
er det jeg kaller for tilbøyelighetens
trigger- eller utløsermekanismer. Følgelig kan man se på det limbiske
system i samspill med krypdyrhjernen som en selvstendig helhetlig enhet med
fantastiske muligheter til kreativ smart atferd. Alt sammen former atferdsmønstret
med utgangspunkt i et seleksjonspress på reproduksjon.
Når vi mennesker har fått utviklet enda et super-kognitivt
lag utenpå dette, og dette evolusjonært
sett kan ha foregått temmelig hurtig, så er det ikke rart om at vi har et disharmonisk
mentalt landskap, som ofte er i en indre kamp med seg selv. Og det er denne
indre oppsplittingen som kan være opphav til dualistiske forestillinger. Måten
dette er utviklet på er interessant. For eksempel styrer Thalamus i stor grad hvilke
sanseinntrykk som skal sendes videre til hjernebarken. For det er jo helt
vesentlig å holde hjernebarken fokusert, slik at den ikke blir overveldet av
den store informasjonsstrømmen. Noen psykedelisks stoffer, og kanskje også
meditasjon, setter denne strenge reguleringen ut av spill og individet opplever
at grensen mellom seg selv og omverden forsvinner. Jeg-identiteten bryter
sammen. Alt blir til en helhet. Det finnes ikke lengre noe «deg og meg» eller
«vi og dere». Da er det ikke rart at forestillinger som er basert på slike
mekanismer, forfekter holisme og sinnets illusjon. Dette gjelder jo særlig
forestillinger i Østens filosofier, og i sjamanistiske religioner. Og går man
dypt nok ned i vitenskap og fysikk, så finner man jo nettopp frem til slike
refleksjoner om alt som henger sammen med alt.
Men opp i alt dette har jo jeg lansert utrykket atferdsdualisme.
Men, som jeg tidligere har beskrevet så handler denne dualismen ikke om en
dypere metafysisk forestilling. Det skille jeg er opptatt av er av ren
filosofisk karakter. Det er en måte å betrakte
og analysere tenkning på, som jeg mener er svært fruktbar. Like fullt har
det sammenheng med hjernens tredeling. For i denne delingen ligger det også en
grov sortering av følelser som har sitt opphav i det limbiske system og fornuft
som er nærmere lokalisert i hjernebarken. Og skillet har vært i filosofisk
tenkning i fra gammelt av. David Hume sorterer som sagt mellom deskriptive
og normative utsagn. Og man har for lengst oppdaget tenkefellene ved
å blande dette sammen. Mitt spesielle bidrag til dette handler om verditeori,
altså hvordan verdier oppstår og hvor de kommer fra. Det handler også om beslutningsteori,
hvor nettopp det deskriptive og det normative forenes i en fruktbar
tankeprosess, nemlig den rasjonelle beslutningen. Men før vi kommer til
beslutningen er det også for meg uhyre viktig å sortere riktig mellom vår
virkelighetsoppfatning og vår vilje. Lar vi disse forurense
hverandre ødelegges både etikken
og virkelighetsoppfatningen.
Dualismen er en illusjon som oppstår fordi hjernen evner å konstruere begreper som refererer til spesifikke hjernefunksjoner, vi selv ikke er oss bevisst. Eksempler kan være dekomponering av tingenes egenskaper, f.eks. i farge, form eller konsistens. Illusjonen består at abstrakte begreper åpner for muligheten til å skape et språk om dette som igjen gjør det mulig å reflektere over hva dette egentlig er. Dersom løsningen blir f.eks. at former eller farger er noe selvstendig eksisterende utenfor den materielle verden, så har vi en dualistisk illusjon. Kanskje er det ikke tilfeldig at dette kom med Platon. Platons store læremester, Sokrates var jo svært opptatt av begreper, og det å definere dem. Dermed er man i gang med å reflektere over ord. Man tegner sirkelen i sanden, og får øye på begrepet, som så enkelt lar seg abstrahere bort fra den fysiske tegningen.
Men dette gjelder ikke bare ting, men også hjernens begrep om identitet, altså seg selv og andre identiteter. Disse er jo også dekomponert fra selve hjernefunksjonen hvor de oppstår. «Det er ikke jeg som gjorde det, men hjernen min». Dette at jeg oppfatter at mitt jeg som selvstendig eksisterende utenfor hjernefunksjonen, noe vi kaller for bevisstheten, er etter min mening alle illusjoners mor. Den illusjonen er så sterk at vi alle faller for den hele tiden. Men vi skal være klar over at dette noen ganger kan få oss inn i alvorlige tankefeller.
Jeg har stadig vært innom tema som berører kvantefysikk. Alt dette er spredt her og der. Her vil jeg gjøre en liten oppsummering av det jeg oppfatter å være metafysiske implikasjoner som følge av kvantefysikken. Kvantefysikk handler om mikroverden, altså den verden som har med atomer og subatomære partikler å gjøre.
Det er sagt at den som sier at han forstår kvantefysikk, han har med dette avslørt at han ikke skjønner noe av den. Det vil si at man kan lære seg matematikken, symbolene, begrepene og forstå sammenhengene, slik at dette beskriver en helhetlig teori som presist sammenfatter det man ser i eksperimenter, og som gjør at vi kan anvende dette til praktiske formål. Men vi ender opp med noe som ikke lar seg gripe rent intuitivt, slik at vi ser det for oss.
Men hva betyr denne teorien egentlig for vårt grunnleggende syn på virkeligheten? Her er vi langt fra noen akademisk konsensus. Og i det forståelses-vakuumet som oppstår i kjølvannet av dette finner vi et stort spektrum av kvasivitenskapelige, filosofiske og religiøse spekulasjoner som alle forsøker å trekke veksler på kvantefysikkens rariteter. Problemet er, og det gjelder nok også meg, at dersom vi baserer vår forståelse av kvantefysikk på populariserte fremstillinger, i vårt begrepsapparat, uten å forstå dette slik som fagfysikerne gjør det, så er det fort gjort å komme fullstendig på avveie. For meg har kvantefysikkens resultater fungert som en bekreftelse på menneskets såkalte epistemologiske feilbarlighet. Det vil si at kvantefysikken, sammen med relativitetsteorien forteller oss at vår naturlige erkjennelsesevne er formet av evolusjonen, og dermed ikke tilpasset et ideal om viten og sannhet, slik som filosofene har drømt om. Min filosofiske posisjon er at vi mennesker aldri vil komme til bunns i å se virkeligheten som den er, på et grunnleggende plan, uavhengig av egne fortolkninger.
Her er noen tema innenfor kvantefysikken som opp gjennom tidene har overrasket meg:
1) Kvantifiseringen
Tenk deg et punkt som beveger seg langs en linje. Vi kan tenke oss det punktet
plassert hvor som helst på den linja. Vi kan tenke oss at det er mulig å flytte
denne posisjon i uendelig små steg. Det er i praksis ingen grense for hvor små
steg vi kan ta. Desimaltall systemet har ingen teoretisk nedre grense for hvor
små størrelser som kan beskrives. Likevel vil vi alltid ha en praktisk grense.
For teoretisk kan jo en slik linje bestå av et uendelig antall punkter. Da er
denne linja et såkalt kontinuum. Men den uendeligheten jeg her beskriver, lar
seg ikke fange i nor matematisk system. Så i praksis opererer vi alltid med
noen minstedeler. De kaller vi det for kvantifisering. Kvantifisering er at vi
deler opp denne linja i et fast antall deler. For eksempel en millimeter pr
delestrek. Vårt punkt kan ikke ha andre posisjoner enn på disse delestrekene. I
teknisk terminologi snakker man da om «oppløsning». Jo mindre punktene på linja
er, desto flere punkter kreves det, desto høyere oppløsning. Men vi vet at det
er en praktisk størrelse. Det betyr at vi ser for oss at det er teoretisk mulig
med stadig høyere oppløsning, og at det ikke er noen teoretiske grenser for
hvor langt man kan komme.
Men tenk om det er noe i selve naturen som setter slike grenser? Kan det være
slik at en linje har en faktisk grense for hvor mye den kan deles opp? Innenfor
fysikken dukket denne type problem for første gang opp da Max Plank utviklet en
måte å beregne varmestråling fra legemer (såkalt sort stråling). Plank kom opp
med noe han anså som en nødløsning. Men dette var den eneste måten Plank kunne få
teorien til å stemme med observasjonene. Løsningen var å anta at energi, i
dette tilfelle strålingsenergi kommer i udelelige minstepakker. Med andre ord
kvantifisering av energi.
Fortolkningen av dette var dette var så absurd at ingen, selv ikke Max Plank
selv, tok det alvorlig. På den tiden var det «avklart» at elektromagnetisk stråling
er bølger. Slike minstepakker antyder at det heller er snakk om partikler.
Dette er det første av en serie med oppdagelser som skulle avsløre at all
elektromagnetisk stråling kan opptre både som bølger og som partikler, men
aldri begge deler i et og samme eksperiment. Navnet på denne minstepakken
kalles for «kvant». Størrelsen på kvanten er beregnet, benevnes h og
kalles i dag Planks konstant.
Senere dukker fenomenet opp på nytt i Bohrs atommodell. Elektronene går ikke i
bane rundt atomkjernen, slik en planet går i bane rundt en stjerne. Tenk heller
på elektronet som et slags skall, eller en stående sannsynlighetsbølge hvor det
er meningsløst å spørre hvor elektronet er akkurat nå. Så er det slik at denne elektron-bølgen
kan hoppe fra et nivå til et annet nivå. Det kan ikke eksistere noen plasser
midt mellom. Man sier at elektronbanene er kvantifisert. Mye av dette avdekker
at alle subatomære partikler har en såkalt dual natur. Enten opptrer de som partikler
eller så opptrer de som bølger (sannsynlighetsbølger).
En filosofisk spekulasjon man kan få ut av dette er vi er i en
computer-simulering. Man kan også spekulere i om alt egentlig er kvantifisert,
også tiden (tidskvanter). Slike oppdagelser vil gi vann på mølla til
forestillingen om at vi befinner oss i et databasert univers. Se gjerne denne videoen som gir en
kritisk oppsummering av denne hypotesen.
2) Heisenbergs uklarhetsprinsipp
Werner Heisenberg beviste at en partikkels posisjon og momentum (hastighet *
masse) ikke kan være bestemt på samme tid. Vet vi momentum, vil posisjonen være
ubestemt. Vet vi posisjonen vil momentumet være ubestemt. Dette følger av
partikkelens såkalte dualistiske natur. Egentlig blir det feil å si partikkel.
For en manifestasjon er bølge og en annen manifestasjon er partikkel, men det
er samme underliggende fenomen. Det at posisjon eller momentum er ubestemt, har
ikke noe med vår uvitenhet å gjøre. Det er ikke slik at elektronet har en
posisjon, men at vi ikke klarer å finnen den. Uskarpheten er fysisk reell. Det
dette forteller meg, sånn rent filosofisk er at vi har tatt med oss begreper
fra vår hverdag og forsøker å anvende dem til å forstå mikroverdenen. Det går
ikke spesielt bra. Og det gjør oss ute av stand til å kunne gripe dette rent
intuitivt. Vi har enkelt og greit ingen mentale verktøy som er tilpasset denne
delen av virkeligheten. Det at noe som kan treffe en skjerm, som en partikkel
og lage et spor, i andre tilfeller ikke har noen posisjon i rommet, er for oss
ubegripelig. Hvor er elektronet akkurat nå? Jeg vet at det befinner seg i
innenfor dette området. Men kan jeg si et det er akkurat her? Nei. Kan jeg si
at det ikke er akkurat her? Nei. Dette er et direkte brudd med Aristoteles
kontradiksjonsprinsipp. Det, vi oppdager her, er at vår måte å anskue
verden på, helt ned til den mest grunnleggende, selvfølgelige soleklare logikk,
er en tilpasning til det å kunne beherske vår del av virkeligheten. Denne
tilpasningen er ikke universal, slik at den kan anvendes generelt på hele virkeligheten,
slik som den er, i hele sin utstrekning. Forteller det noe om vår erkjennelsesevne
eller hva?
3)
Observasjon
Da jeg, i gamle dager forsøkte å sette meg inn i kvantefysikkens rariteter var
det en vesentlig ting jeg ikke fikk med meg. Jeg ble selvsagt klar over
problemet med at man ikke klarte å observere kvantefysiske fenomener uten å
påvirke dem. Men min forestilling var at dette handlet om måleapparatene. Når
noe er så lite som et elektron, hvordan i all verden skal man kunne se det ene
elektronet uten å påvirke det? Så måleapparatene
påvirker den subatomære verden. Ingen stor overraskelse, trodde jeg, inntil
jeg så denne videoen.
Her symboliseres observatøren med en katt, som lusker rundt blant
instrumentene. Det som går klart fram er at partiklenes bølgemønster kollapser,
idet vi ser på den. Altså: jeg endrer ikke måleoppstillingen. Det betyr at
måleapparatene gjør akkurat det samme i de to variantene av eksperimentet. Når
noen ser på, oppfører partikkelen seg som partikkel. Så snur jeg meg bort. Da
kommer bølgemønstret tilbake. Den måten man handterer dette rent matematisk på,
er å inkludere observatøren, som en hvilken som helst annen variabel i
ligningene. Men husk hva fysikerne sier om dette: Vi har altså en matematisk
teori som beskriver dette presist, og gir forutsigelser som stemmer. Vi kan
beskrive, det, handtere det, utnytte det i teknologi, men forstår vi det? Nei,
og da er vi tilbake vår erkjennelsesevne. Vi mangler mentale verktøy for å
kunne forstå dette intuitivt. Mennesket vil ofte kalle på det religiøse, i møte
med de uforståelige. Rører vi uforvarende bort i en transcendental
virkelighet? Både kristne, nyreligiøse, hinduer osv. har kastet seg over dette.
For det forteller oss jo at «vårt sinn» interfererer med mer enn bare det, den
fysiske hjernen vi kan se. Eller hva er det dette egentlig det forteller oss?
Jeg er jo skeptisk til dualisme og ånd.
Og da former det seg naturlig et spørsmål til her? Er det det å observere eller
er det det å registrere som påvirker eksperimentene? Som svar på det, ville jo
jeg umiddelbart ha montert opp et kamera som filmer, i stedet for at jeg, eller
en katt ser på detektorene. Jeg gikk så langt som å søke opp en norsk
fysikk-professor på nettet, og fant Jon Magne Leiraas. Så sendte ham en mail og
spurte om dette. Men det var ferietid og dette tok tid. Så jeg begynte å skanne
google, lese fremstillinger, som lå langt over mitt nivå, helt til jeg kom over
en undervisningsvideo, hvor en av studentene serverte akkurat dette spørsmålet.
Og jeg fikk bekreftet det jeg lenge hadde mistenkt. Så kommer svaret Leiraas og
bekrefter min mistanke. Enhver form for forsøk på å registrere dette, fører til
at bølgemønstret kollapser. Det betyr at et videokamera påvirker eksperimentet
på samme måte som katten. Og registrering handler selvsagt ikke bare om
menneskelige innretninger. All permanent forandring i naturen kan betegnes som
en registrering. Det betyr i klartekst at naturen holder på med dette hele
tiden, med eller uten vår innblanding.
Dette forteller meg at observatør-problemet i kvantefysikken på ingen måte kan
tas til inntekt for dualisme eller ånd, eller «vulgær-subjektivisme» som hevder
at vi skaper verden ved å se på den. Og dette er en helt vesentlig konklusjon.
For her er det mye spekulativ litteratur ute og går, som forsøker å dra veksel
på akkurat denne misforståelsen.
Men, om vi nå setter en strek over den muligheten, så er vi jo likevel der at
dette totalt overskrider vår intuitive «mekanistiske» oppfatning av verden. Å
fortolke dette blir bare spekulasjoner. Men en tanke, jeg har tatt meg, er at naturen,
på et grunnleggende plan er gjerrig på informasjon. Når jeg ser på et slikt
fysikkforsøk så vil elektronet eller fotonet bli en del av den årsakskjeden som
endrer noe i hjernen min. Da «tvinges» bølgemønstret til å vekselvirke med
omgivelsene. Og denne vekselvirkningen er noe som gir posisjon der og da. Da er
sannsynlighetsbølgen ingen sannsynlighet lengre men har en posisjon.
Bølgemønstret kollapser og jeg får en endring i hjernen slik at jeg kan huske
hvor jeg så partikkelen.
Her har vi altså sammenhenger på et fundamentalt plan som går langt ut over
fenomenet med sammen-viklede fotoner. En fortolking av dette kan være at vår
romforståelse ikke gjelder på mikroplan. Da snakker vi om at ting, på et
grunnleggende plan, kan henge sammen på tvers av universet, ja til og med over
i andre universer. Tanken er svimlende. Det det ikke sier er at vi skaper
verden ved å se på den. Husk at vi mennesker (og alt annet) har evne til å
påvirke verden. Via våre handlinger endrer vi verdens gang. Det vi har oppdaget
her, er enda et slikt årsaksforhold: i tillegg til at vi påvirker verden ved å
puste, gå, springe, snakke, flytte på ting, så erkjenner vi nå at, til og med
ved å se og høre så kan vi påvirke verden. Verden er med andre ord mer
sammenvevd enn vi intuitivt forestiller oss.
4) Slutten på determinismen?
Einstein er berømt for ordene «Gud kaster ikke med terninger». Slik jeg har
forstått det handlet debatten om uskarphetsprinsippet og tilfeldigheter i
kvantefysikken. Ta vanlig lys, send det gjennom et polariseringsfilter. Alt lys
som kommer gjennom på baksiden er polarisert. Sett så på et filter på 45 grader
i forhold til lysets polarisering. Da vil 50 % av fotonene slippe gjennom. Vi
vet gjennomsnittet, men vi vet ikke hvilke fotoner som slipper gjennom og
hvilke som ikke slipper gjennom. Hva er det som gjør at et foton slipper
gjennom og ikke et annet? Dette er et av mange eksempler på
kvantetilfeldigheter. Andre kan være radioaktivitet, og at partikler kan
eksistere mange steder på samme tid, hvor tendensen til å eksistere er gitt ved
statistisk sannsynlighet. Ifølge kvantefysikken handler ikke denne
sannsynligheten om manglende informasjon på den måten at bare vi hadde all
informasjon, så kunne vi redusert disse sannsynlighetene til null, nei
sannsynlighetene er fundamentale. Da snakker vi altså om hendelser «ut av det
blå». De er ikke styrt av forutgående tilstand, men tilfeldig. Dette er brudd
på den klassiske determinismen. Determinismebegrepet er et hett tema i
filosofien. Det betyr at oppdagelsen av kvantefysikk har snudd opp ned på mye
filosofisk tenkning om verden. Men, nå er det ikke slik at spørsmålet om
determinisme er avgjort med hundre prosent sikkerhet. Det man hevder å vite i
dag, er at dersom verden er deterministisk på det fundamentale plan, så skjer
påvirkningen via mekanismer som er ikke-lokale, det vil si uavhengig av
posisjon i det tredimensjonale rom (og kanskje også tid, dersom vi skal ta det
helt ut i det paradoksale).
5) Kvante-objekter
En av kvanteteorienes rare konsekvenser er at det kan eksistere umiddelbare
sammenhenger mellom partikler uavhengig av hvor de måtte befinne seg i
universet. Dette gjelder dersom det er snakk om partikler som er sammenfiltret
(entangled). Da er de
å regne som et og samme objekt, et kvante-objekt. Da vil det som skjer med en
av partiklene, umiddelbart påvirke den andre, uansett hvor langt fra hverandre
de måtte være. Einstein kalte det for «spooky actions at a distance». For dette
bryter med relativitetsteorien som sier at ingenting kan bevege seg raskere enn
lyset. Dette markerer et skille mellom de som hevdet at det måtte være noen
skjulte egenskaper ved fototonet som styrte dette, og de som mente at dette er
en reell tilfeldighet. Einstein tilhørte den første gruppen. Han gikk sammen
med to andre fysikere og utledet det såkalte EPR
paradokset. Poenget var å vise at teorien for kvantefysikk, ledet til
paradoksale konklusjoner. I korthet handlet det om å skape to partikler som er
sammenfiltret. Tanken er å sette disse to partiklene i bevegelse i hver sin
retning. Og så ha et system som avgjør hva som måles i tiden etter at
partiklene er satt i bevegelse. Dersom det er skjulte variabler som påvirker
dette så skulle partiklene ikke kunne påvirke hverandre på avstand.
Kortversjonen av dette er at John Bell i 1964 kom opp med en måte å teste dette
på ved hjelp av den såkalte Bells ulikhet. Den gir mulighet til å sette opp et
eksperiment, hvor hva som måles er bestemt etter at partiklene er separert og
med stor avstand fra hverandre. Statistikken forutsier forventet
gjennomsnittsresultat dersom partiklene ikke påvirker hverandre i
måleøyeblikket. Det er beskrevet ved hjelp av Bells ulikhet. Dersom denne ikke
er oppfylt, kan det ikke bety annet enn at en påvirkning har skjedd likevel.
Eksperimentet er gjort og Bells ulikhet brytes. Med andre ord er det bevist at
slike kvantesammenhenger kan eksistere uavhengig av posisjon i det
tredimensjonale rom.
For meg betyr dette rent filosofisk igjen en bekreftelse av at vår intuitive
oppfatning av rom er en illusjon.
Det jeg har lært av kvantefysikken, så
langt, handler altså om at vi mennesker er utstyrt med en begrenset,
spesialtilpasset evne til å erkjenne verden intuitivt. Denne intuisjonen og
språkliggjøringen av den kan komme i veien for en mer grunnleggende forståelse
av virkelighetens fundamentale natur. Vi har en rekke begreper som relaterer
seg til: rom, opp, ned, hastighet, posisjon, foran, bak, langt, kort, smal,
bred, form, bølge, partikkel osv. Alt dette og mye mer refererer seg til en
forestilling som på det fundamentale plan, ikke er reell. Samme resonnement for
tid.
Måle/Observatør-problemet antyder at
den fundamentale virkeligheten kan være langt mer bisarr enn vi kan forestille
oss. Et elektron, som vekselvirker med omverdenen i et bestemt punkt, vil i det
øyeblikket endre tilstand, fra ubestemt, til bestemt. Dersom jeg, med min
hjerne «ser» elektronet i en bestemt posisjon, eller et kamera registrerer
dette, så er dette en vekselvirkning. Avstand til det observerte har intet å
si. Om elektronet skaper en forandring i min hjerne, eller et bit i en
datamaskin, så vil det i seg selv kreve en ressurs fra universet. Den ressursen
gjør at elektronets posisjon blir til i det øyeblikket.
Mange av oss som driver med systemutvikling vil lett assosiere denne ressursen med informasjon. Vi tenker oss det posisjonsløse elektronet som en variabel uten innhold. Vi kaller ofte verdien for «nil», som betyr ikke satt. På et eller annet vis kan det se ut som at universet er gjerrig på informasjon. På det fundamentale nivå, settes ikke flere verdier enn det vekselvirkninger tvinger frem. Samtidig vet vi at informasjon krever ressurser. Vi må ha en fysisk lagringsplass for den. Den fysiske lagringen av informasjon kan være hva som helst. Det kan være elektriske ladninger, hull i plater, magnetisme, lys eller ikke lys, hva som helst. Vi kan ikke lagre informasjon uten å legge beslag på ressurser. I min verden er informasjon et abstrakt begrep. Det betyr i klartekst at informasjon, som sådan er en abstraksjon og ikke noe reelt eksisterende. Jeg sier at informasjon blir til i det et signal blir avkodet (fortolket). Da ser vi, på lignende vis, at signaler handler om fysiske tilstander i verden. Kan disse kvantefysiske fenomenene, vi observerer, rett og slett være et utslag av en underliggende realitet som er begrenset på den måten at det gir slike utslag? En slik underliggende realitet kan være at vi lever i en datasimulert verden. Dr. Ron Garret, som var med i oppstartsfasen av google, viser i denne videoen koblingen mellom Shannons informasjonsteori og kvantefysikken. Koblingen viser, som sagt at det virker som at universet er gjerrig på informasjon. Da er det naturlig å tenke computere. Men det er ikke den eneste mulige fortolkningen. Dette kan like godt handle om beskaffenheter ved den underliggende fysiske virkeligheten i seg selv. Og selvsagt kan det også være et trekk med primærprosessen som beskrives i siste del av Gudenes sang ;-).
Vi kan stå nært et gjennombrudd i dag, for eksempel i form av string-teori. Men det kan jo også være at vi fortsatt er på villspor, nettopp på grunn av den forblindelsen intuisjonen gir. Kanskje man en gang i fremtiden må ta et steg tilbake, riste på hodet, ta alt av observasjoner og eksperimenter og utvikle strukturene på nytt. Eller kanskje ender vi opp med superkraftige datamaskiner som gjør jobben for oss. Poenget er at dette åpner for muligheter med perspektiver vi nesten ikke kan fatte. Vil vi en gang i fremtiden kunne forflytte oss hvor som helst, øyeblikkelig? Vil vi kunne reise i tid? Vil vi kunne snike oss inn i fremmede universer? Dette vet vi ikke i dag. Det eneste vi vet er at naturlige intuitive barrierer, som vi ser i dag, kanskje egentlig ikke er der.
Se også her. Vi mennesker har alltid anvendt logikk som en viktig måte å navigere i verden på. Uten logikk ville vi ikke kunne resonnere. Dyr anvender også logikk, men de har ikke noe språk for det. Logikken i seg selv er språkløs. Den er en del av vår kognitive verktøykasse, tilgjengelig lenge før språket ble til. Grunnen til denne kognitive utrustningen er åpenbar. Den gir en opplagt fordel i forhold til å kunne handtere alle de utfordringer individet møtte på sin vei.
Jeg har kanskje fortalt om det før, men jeg gjentar gjerne en observasjon jeg en gang gjorde. Det var kommet inn et insekt av et litt mer sjelden slag. Men som de fleste andre innsekter så flyr dette gjerne i retning av lys. Og som de fleste andre innsekter, ender det opp med å treffe vindusruten, og blir da fanget av sin iboende tendens til å ville fly mot lys. Dette er en strategi som har stor suksess ute i naturen, men akkurat her i det kunstige miljøet er den ikke kompatibel. Jeg har observert andre innsekter, f.eks. veps. De forviller seg mot vinduet de også, men langt oftere forlater de vinduet, og søker i alle retninger. Slik kan de jo ende opp med å komme seg ut av fella til slutt. Men dette insektet var betydelig «dummere». Jeg observerte det over tid. Følgende mønster gjentok seg:
1) Krype opp vinduet
2) Komme til toppen, og møte hinder.
3) Snu og bevege seg på skrått nedover i en ca. 45 graders vinkel.
4) Miste grepet og falle ned i vinduskarmen
5) Krype opp vinduet og gjenta hele mønsteret.
Slik holdt insektet på i det uendelige, inntil jeg forbarmet meg over det og hjalp det ut. Jeg tenker at det insektet neppe hadde episodisk hukommelse lengre enn et par sekunder. På den måten kan det gjenta og gjenta uten noensinne å oppdage at man beveger seg i en syklus. For innsekter blir det slikt at den logikk de følger i all hovedsak er bygget inn i deres atferdsmønster, som i all hovedsak er et stimuli/responsmønster.
Mer avanserte arter har utviklet hukommelse. Hukommelse er en intern representasjon av virkeligheten. Et individ med hukommelse ville oppdaget at det befinner seg i en syklus. Da kan det være en innlært eller nedarvet premiss som sier:
Dersom du finner du gjentagelser, så prøv noe annet.
Erfaring og hukommelse setter individet i stand til å erkjenne:
Jeg finner gjentagelser.
Den logiske slutningen er:
Prøv noe annet.
Dette er en variant av en såkalt syllogisme, som først er beskrives av Aristoteles. Det er logikk som setter oss i stand til å trekke slutninger. Men dette er ikke annet enn en erkjennelse av en kognitiv operasjon som individer har drevet med i uminnelige tider, og som det ikke kan klare seg uten. Og jeg har påpekt fordelen, som jo fungerer som et seleksjonstrykk i selveste evolusjonsprosessen.
Og på samme måte som vi har sirkler, former, farger og ord, så setter språket oss i stand til å navngi dette og spørre hva det er. Det er den samme historien. Det er i selve denne abstraksjonsprosessen at forestillingen spaltes ut, får et navn, frikobles fra realitetene, og tillater oss å spørre «hva er logikk?» Da er vi tilbake igjen til den platonske dualismen, eller til ånden, eller sjelen, eller Descartes dualisme. Men som vi har oppdaget med farger og former, og forså vidt også naturlover, så innser vi at denne separasjonen kun er en del av vår egen informasjonsprosess, og at det abstraherte ikke har noen nødvendig selvstendig eksistens utenfor selve informasjonssystemet.
Men hva da med virkeligheten selv? Det eneste vi kan si er at logikken fungerer utmerket innenfor det område av virkeligheten som vi opplever oss selv som en del av. Det vil si at vi ikke med nødvendighet kan avskrive muligheter for at deler av virkeligheten, som er fjernt fra oss, og vår opplevelse, kan ha andre egenskaper, motsigelser eller kaos. Og det er kanskje deler av virkeligheten hvor man er nødt til å utvikle helt andre informasjonsstrukturer for å kunne beskrive dette.
Vi kan ikke avvise muligheten for dette. Kvantefysikken gir oss et hint om at akkurat dette kan være tilfellet.
Lærdommen av dette er at vi skal være forsiktig med å universalisere vår umiddelbare opplevelse av virkeligheten. For dette kan komme i veien for vitenskapen. Hadde vi ikke hatt Niels Bohr, som jo også hadde skolering i å tenke begrepsmessig ut av boksen, så hadde vi kanskje måttet slite alvorlig med kvantefysikken.
Jeg tenker at menneskets muligheter til vitenskapelige fremskritt, også er betinget av denne forståelsen, og evnen til å bryte ut av tillært, ja kanskje til og med nedarvet tankegods.
Uansett er det viktig å poengtere at dette ikke er en avvisning av logikk. Vi har utviklet logikken til å fungere som et kognitivt verktøy for å evaluere om våre resonnementer er holdbare og valide. Verktøyet i seg selv sier ingenting. Men som en del av vår prosessering av sanseinformasjon, minner og fantasi, så er den et uvurderlig verktøy for navigasjon.
Det mest nærliggende svaret på logikkens opprinnelse er evolusjonsteorien. Vi snakker hverken om Gud, ånd, sjel eller noe universalt iboende i naturen selv. Men, og det er et viktig MEN: logikken er en del av vår fellesmenneskelige erfaringsbase. Vi kan ikke bruke refleksjonen over til å avise logikkens eksistens, la være og forholde oss til selvmotsigelser, eller på annen måte diskreditere menneskets naturlige bruk av logikk. Logikken har ingen selvstendig eksistens. Den eksisterer som abstrakt informasjon i systemer som handterer informasjon. Dette er på samme måte som at «rundhet» ikke eksisterer, det er bare en del av manifestasjon av form. Rundhet handler om vår hjernes evne til å dekomponere informasjon som handler om former. Ingenting av dette eksisterer uavhengig av materie. Det gjør heller ikke informasjonen i seg selv. Menneskets nærliggende intuisjon om slike abstraksjoners selvstendige eksistens er en illusjon som skapes, særlig fordi vi evner å sette språk på slike abstraksjoner.
Se en fysiker uttale seg om dette her.
Dette spørsmålet er en ny avart av universaliestriden. En naturlov er en beskrivelse av lovmessigheter man finner i naturen. Er alle naturlover begreper skapt av fornuften? På hvilken måte eksisterer egentlig en naturlov? La oss se på to muligheter (det finnes kanskje flere, men disse to er de jeg ser):
1. Den holistiske.
Naturlovene er en fornuftsmessig fattbar beskrivelse av manifestasjoner av materiens iboende egenskaper. Begreper er utviklet på empirisk grunnlag. Personlig lander jeg på denne muligheten som den mest rimelige. Dette bygger jeg på det syn jeg har på fornuften, som tidligere er beskrevet. Fornuften er universal; den kan generere et uendelig antall systemer, bestående av begreper, relasjoner, implikasjoner, assosiasjoner osv. Men den er underlagt erfaringen, fornuftens konge. Det vil si at de systemer som i høyest mulig grad samsvarer med erfaringen, er de som får mest intellektuelle ressurser. Derfor passer fornuftens tanke-systemer, ofte i forbausende stor grad med erfaringen. Men tankesystemet er ikke erfaringen. Det er en beskrivelse av denne. Forvekslingen av kartet og virkeligheten er det som i Østens filosofi er blitt kalt maya, fornuftens forblindelse. Materien oppfører seg ikke slik som den gjør fordi der eksisterer en lov, dens atferd skyldes utelukkende dens iboende natur, og den avhenger igjen av den helheten den er en del av.
En naturlov oppfatter jeg altså, å være ingenting annet enn en fornuftsmessig beskrivelse som passer godt med den virkelighet vi erkjenner.
2. Den dualistiske.
Naturlovene er en selvstendig eksisterende del av naturen. Den er av en slik natur at den påtvinger materien sine lover; steinen faller ned på jorden fordi den har fått befaling om det fra tyngdeloven. På den ene side eksisterer loven, på den andre siden eksisterer materien som adlyder den, derav navnet "dualisme" (som betyr to-delt).
Denne muligheten er en representant for en platonsk verdens-oppfatning. Begrunnelsen for å avskrive denne muligheten er:
1) min erkjennelse av fornuftens evne til å danne abstraksjoner, systemer og begreper.
2) At man har problemer med å se hva den kausale forbindelsen mellom loven på den ene siden og materien på den andre siden skulle bestå i.
3) At f.eks. Kepplers lover lar seg utlede av Newtons lover og at Newtons lover videre lar seg utlede av Einsteins relativitets-teori; en klar indikasjon på at lovene i seg selv ikke var noe reelt faktum, men fornuftens systematisering av empiriske data.
4) At vi ved hjelp av slike lover aldri klarer å gi en fullstendig nøyaktig beskrivelse av naturen; problemstillingene forenkles. I partikkelfysikken overser man f.eks. tyngdekraft-vekselvirkningene mellom partiklene. Feilen denne unnlatelsen medfører er ytterst liten, men dog stor nok til at en fullstendig beskrivelse ikke foreligger.[26]
En avart av denne dualistiske betraktningsmåten er det vi kan kalle den ånds-kausale oppfatningen. Naturlovene er bevissthetens påtvingning av orden i naturen.
Denne kan kanskje representere en ekstrem avart av Kants kopernikanske revolusjon. Selv om mange skulle være uenige, mener jeg at også denne, i sin mest ekstreme form (jeg vet ikke om noen egentlig har denne oppfatningen i sin mest ekstreme form), egentlig også er dualistiske på den måten at man tenker seg materien på den ene siden og styringen av den ved hjelp av reelt eksisterende lover -bevissthet- på den andre siden. Begrunnelsen for å avskrive denne teoretiske muligheten er at jeg tror at naturen kan gå sin gang selv uten min bevissthet, og at jeg ikke på noen måte klarer å endre naturens gang bare ved å tenke. Men jeg har ikke dermed sagt at jeg tar fullstendig avstand fra den muligheten at der finnes en realitet, "åndssubstans", som til en viss grad kan påvirke materien. Kanskje kan kvante-fysikken en gang påvise at dette er tilfellet. (Se P3, P4, P5 ,P6 ,P7 og P9). Men selv om det skulle eksistere et slikt kausalitetsforhold mellom bevissthet og materie, endrer ikke det mitt grunnleggende syn på naturlover som fornuftens produkter. Det påviser bare et nytt naturlig fenomen, samt kausalitetsforhold mellom dette fenomen og naturen ellers.
For meg er det mest nærliggende å anta at bevisste eller ubevisste ideer om naturlovenes selvstendige eksistens har sin rot i fornuftens forblindelse (maya).
Om man har den forestillingen at naturlover er noe reelt eksisterende utenfor naturen selv, som ligger der og styrer naturen. Da er det nærliggende å anta at de har en slags evig universell gyldighet. Det vil si at den samme loven virker på samme måte, enten vi snakker om elektroner, steiner, stjerner, galakser eller universer. Derfor gjør ofte fysikerne bruk av de samme lover som virker i vår observerbare verden og antar at de også skal gjelde for subatomære partikler som elektroner eller fotoner. Et godt eksempel på et område hvor denne antagelsen opplagt førte vitenskapen i gal retning kan være forestillingen om Eteren. Siden lyset har bølgenatur, så må den jo ha et medium å spre seg i. Dette ble kalt eteren. Dette er en typisk slutning på bakgrunn av en forestilling om universalitet. Bølger sprer seg i væske og gass (fast materie også). Og her ser man fenomener av type interferens. Følgelig trekker man den slutningen at alt som lager interferensmønstre er bølger. Og alle bølger sprer seg gjennom et medium. Lys lager interferensmønstre. Ergo, lys er bølger, ergo lyse sprer seg i et medium. Det fikk navnet eter. Da ble det også trukket den slutningen at lysets hastighet og frekvens vil endre seg med etervinden. Forsøk ble gjort og lyshastigheten viste seg tvert imot å være den samme i alle retninger. Dette var en vesentlig indikasjon på at datidens mekanistiske forestillingsverden ikke er så universal som først antatt. Ethvert forsøk på å ta med seg denne klassiske forestillingen inn i mikroverden har strandet. Samme erkjennelse i forhold til kosmologi.
Dette er fysikernes drøm, og finne slike universelle sammenhenger. Det vil si det var en drøm. En del av den store uenigheten mellom Einstein og Bohr hadde nettopp med dette å gjøre. På mange måter gav Niels Bohr opp tanken på en slik universalitet. De kvantefysiske eksperimenter som ble gjort på i 1920-årene ble et sjokk for vitenskapen. Dette er et sjokk vi kanskje på mange måter fortsatt har store problemer med å ta inn over oss. Innenfor kosmologien kan man vel også si at denne man har måttet gi opp denne enkle form for universalitet. Vi har å gjøre med galakser som oppfører seg om det skulle være langt mer masse i galaksen enn det egentlig er. Det har gitt oss teorien om mørk materie. Så har vi et univers som akselererer i sin utvidelse. Man skulle tro at universets masse bremset det hele opp. Men det er det motsatte som skjer. Det har gitt oss teorien om mørk energi. Er dette Ad hoc hypoteser eller er det realiteter? Det kan være vi virkelig er på sporet av noe, men jeg er heller ikke fremmed for at alt dette er uttrykk for selve mennesket, iakttagerens stadige forsøk på å påtvinge naturen egenskaper som egentlig er resultat av sinnets store kartverk. Jeg ser bare en lovmessighet her, og det er at naturen gang på gang forteller oss at den er sin egen herre, og at vi kanskje enda er langt fra å knekke den universale kode. Jeg kan ta feil. I flere tiår har Stephen Hawking og andre fysikere forsøkt å fullføre Einsteins drøm om å komme opp med «Teori Om Alt». Her kan det komme gjennombrudd, men det kan også utebli. Og kanskje uteblir det fordi vi mennesker sliter med å frigjøre oss fra sinnets illusjoner og forveksling av begreper og anskuelser med virkeligheten.
Et av de største og mest markante paradigmeskifter vi har opplevd i vår historie er overgangen fra det geosentriske verdensbilde til et heliosentrisk verdensbilde. Det var en prosess, som i praksis gikk over flere hundre år. Den høyt utviklede matematikken rundt det geosentriske verdensbilde var nok det som overbeviste de fleste om at virkeligheten stemte med forestillingen. OK, der var noen små avvik i forhold til planetenes baner. Man fikk en rekke ad hoc forklaringer og matematikken ble tilpasset. Slik gikk utviklingen gjennom århundrene inntil man stod med en meget kompleks vitenskap for beregning av himmellegemes bevegelser. Tenk på alle de som hadde brukt mange år av sitt liv til å studere og lære seg denne vitenskapen. Tenk om noen skulle komme og fortelle dem at hele deres verdensbilde er totalt feil, bokstavelig talt snudd på hodet. Det sier seg selv at når Kopernikus kom med sin teori så møtte den omfattende motstand. Men saken var den at den matematiske modellen som han utviklet var mye enklere, og mer presis, en den gamle modellen. Når denne til slutt slo gjennom, så kaller man det for et paradigmeskifte. Det er en omfattende omvelting i måten å forstå verden på. Det man ser er at slike omveltninger ofte går fra høy kompleksitet på det gamle, til en enklere og mer presise tankemodeller. Derfor har man gjort det til et vitenskapelig prinsipp alltid å søke etter den enkleste forklaringen. Det er dette vitenskapelige prinsippet jeg tenker på nå. For er det slik at dette er enda en slags lovmessighet? Det vil si at modellen beviser seg selv fordi den er den enkleste? Her må vi igjen passe oss for ikke å trekke dette for langt. Selvsagt kan det være fenomener som er veldig komplekse. Om nå det klassisk mekanistiske verdensbilde hadde vist seg å stemme, både i det veldig store og i det veldig små, så hadde verden vært enkel. I stedet så passer ikke dette med våre observasjoner, og vi ha måttet ty til svært komplekse matematisk modeller i vårt forsøk på å beskrive det hele. Så her har utviklingen gått motsatt vei. Det er altså ingen universalitet i dette. Lærdommen er igjen at vi ikke nødvendigvis kan trekke våre erfaringer på noen områder for langt inn på andre områder. Det vitenskapelige prinsippet står likevel ved lag. Det er minst to grunner til det. For det første kan en høy kompleksitet indikere at det kan være noe galt med modellen. For det andre er sannsynligvis innsatsen som skal til for å undersøke dette, enklere for den enkle modellen enn for den mer komplekse modellen. Det vi snakker om her er altså ingen lovmessighet i selv, men en smart strategi. Den enkle modellen beviser ikke seg selv fordi den er enkel.
Denne tanken er gammel, men lever egentlig
i beste velgående den dag i dag. Det er merkverdig, i hvilken grad verden lar
seg beskrive av matematikk. Intuitivt så er det vanskelig å se hvordan det kan
være slik. Dette har fasinert mange. Tradisjonen går tilbake til antikken og
pytagoreerne, som var en religiøs bevegelse som dyrket tall og forestilte seg
at tallene kunne røpe universets mysterier. Å avklare og forstå forhold mellom
tall kunne bringe oss nærmere en forståelse av universet. Denne utviklingen har
på mange måter fortsatt, både i form av innslag i religioner, og etter hvert i
filosofi og vitenskap. Og om pytagoreerne hadde fått sett status på dette i
dag, så ville de neppe veket en tomme fra sin posisjon. Der er noe nesten
magisk med hvor langt man kan komme med å beskrive verden ved hjelp av
matematikk. Men en ting er å kunne beskrive. En annen ting er at matematikken
hjelper oss til å se og forutse nye forhold ved tilværelsen som senere
eksperiment viser seg å bekrefte. Hvordan i all verden kan verden ha til de
grader så matematiske egenskaper? Hele naturvitenskapen er basert på
erkjennelsen av denne sammenhengen. Og det slutter ikke å forundre
vitenskapsmenn den dag i dag. I dag vil jo noen hevde at vi er i nærheten av å
kunne beskrive hele virkeligheten ved hjelp av en matematisk formel som ikke er
lengre enn noen centimeter på papiret. Dette har man gjort innenfor M-teori.
Men fortsatt gjenstår det å bekrefte at den ved hjelp av eksperiment. Og her
befinner vi oss på et område hvor all vår intuisjon og evne til indre
visualisering for lengst har måttet kapitulere. Da snakker vi kvantefysikk, som
utelukkende kan beskrives og forstås i en matematisk språkdrakt. Da er det
egentlig ikke så rart at forskere også i dag henfaller til pytagoreernes gamle
ideer, og sier rett ut at verden er matematikk. Men hvis det virkelig er slik,
hva er virkeligheten da egentlig? Noen vil si Guds tanke. Det er her jeg vegrer
meg for en slik hypotese fordi den har en tendens til å stoppe menneskets
nysgjerrighet og heller la seg henfalle til dyrkingen av mysteriet. Det har
aldri kommet noe innovativt ut av en slik posisjon. Dette er nok en tanke vi
kan ha, men det er ikke lurt å stoppe der. Dette er jo også en variant av det
såkalte kosmologisk
gudsbevis, og min grunnhypotese
på dette finner du her. Les dette før du går videre. Jeg skal nå koble på
matematikken i dette resonnementet.
La meg igjen begynne med det førspråklige dyret. Mest sannsynlig opplever dyr
flest en umiddelbar intuitiv integrasjon med omverdenen. Det er ingen forskjell
på verden og hvordan jeg opplever den. Jeg er i verden og ser verden
umiddelbart som den er. Det er min virkelighet. Dette er en svært kraftig
illusjon som gir den meste muligheten for å fungere optimalt i forhold til
omverdens utfordringer. Her er det på sin plass å vise til en god metafor som du finner her.
Poenget er å se på vår opplevelse av omverdenen på samme måte som et
grensesnitt. Et grensesnitt er en innretting som transformerer informasjon
mellom systemer. Den metaforen jeg snakker om henviser til en moderne desktop
ala Windows eller Mac. Vi har en skjerm som vi kan manipulere, med fingre, mus
tastatur eller andre innretninger. Og ved hjel p av denne innretningen er vi i
stand til å kontrollere datamaskinen. Men i hvilken grad representerer de
tingene vi ser på skjermen den reelle virkelighet i datamaskinen? For de av oss
som vet litt om hvordan en datamaskin virker, så innser vi at desktopen er nok
så fjernt fra dette. Et dokument som befinner seg i nedre hjørne av desktopen,
er ikke nødvendigvis fysisk lokalisert i nedre hjørne av datamaskinen. I det
hele tatt så er dingsten som hopper og spretter i spillet en metafor på noe som
viser seg å være en helt annen fysisk virkelighet. Fortidens datamaskiner
befant seg nærmere denne virkeligheten. I dag har 90 % av alle brukere ikke
forhold til filer og harddisker, men heller til mapper, arkiver dokumenter og
filmer. Fortidens datamaskiner speilet harddisken noe nærmere enn dette. Vi
opererte med filer, kataloger og strukturer. Og for de som har måttet sloss med
feilende harddisker, så har vi måttet rote med blokk-allokeringstabeller (FAT)
og fysiske blokker på datamaskinene. Jeg er også så gammel i faget at jeg
husker å ha holdt på med maskin kode, som jo er direkte den samlingen med
bytes, enere og nullete som fores inn i en mikroprosessor for eksekvering. Og
selv dette blir metaforer i forhold til det som foregår inne i mikroprosessoren,
med dens logiske porter, oscillatorer, mikro-programmer og indre minne. Men
selv det er metaforer for elektroniske kretser med transistorer, resistorer og
kondensatorer. Slik kan vi fortsette. Poenget er at de første primitive
organismer forholdt seg til verden ved hjelp av kjemisk, elektrisk og mekanisk
signalering. Ikke så veldig forskjellig fra min gamle båndopptaker, som jo
reagerer ganske så intelligent på mine inputs. Men selv den representerer
omverdenen ved fortolkning av signaler. Og jo mer avansert og sofistikert
atferden trenger å være, desto mer sofistikert blir den indre representasjonen
av omverdenen. På det stadium hvor våre forfedre var i startgropen for å utvikle
symbolspråk var hjernen allerede spekket med strategier for å forstå og dekode
omverdenen. I denne verktøykassen ligger det ferdige grunnkomponenter for å
sette sammen avanserte former. Det er punkter, sirkler, vinkler, linjer,
svingninger, mengder, kategoriseringer osv. Det opplevende språkløse individ
har ikke noe forhold til dette. For det inngår som en del av det ubevisste
arbeid for å få frem en intuitiv virkelighetsoppfatning som det går an å
forholde seg til og agere med utgangspunkt i.
Min hypotese er altså at menneskets utvikling av språk er første fase på vei ut
av en slik illusjon. Da er det spesielle symbolspråket jeg tenker på. For
symbolspråket gjør det mulig å sette ord på de abstrakte strukturene som vår
hjerne gjennom utallige generasjoner har brukt for å skape et indre bilde av
verden. Og dette er jo svært anvendelige strukturer, som hjernen har brukt
millioner av år på å utvikle. Det er ikke så rart at vi kommer opp med den
gamle sokratiske forestillingen om at matematikk ikke er noe vi finner opp, det
er noe vi avdekker. Men det vi avdekker er ikke nødvendigvis magi, ånd eller
Gud, det er hjernens egne gamle hemmeligheter; en flora av gammel visdom
akkumulert av millioner av år med naturlig utvalg.
Matematikk har sannsynligvis sin opprinnelse i praktisk anvendelse. Det gjelder både tall og geometri. Det fortelles at Pytagoras lærte geometri i Egypt og Babylon. Dette var praktisk kunnskap som satte dem i stand til landmåling og konstruksjon av bygninger. Men de visste ikke hvorfor denne kunnskapen virket. Det vil si at de f.eks. visste at i en rettvinklet trekant så er kvadratet av hypotenusen lik summen av kvadratet av katetene. Men de kunne ikke bevise hvorfor det er slik. Det var jo dette Pytagoras utviklet et bevis for. Det er geometrien. Den andre siden handler jo om kvantifisering og mengder, altså tall. Og igjen så har det språkløse sinn forholdsvis god kontroll på mengder. En sjimpanse har ingen problemer med å vite at gruppen med fem dotter er større enn gruppen med fire. Det å kunne evaluere mengder er selvsagt også en egenskap som er svært nyttig for et dyr, som må holde rede på avkommene sine, på flokken og på hvilken tue som har flest bær. Men da vi mennesket satte navn på tallene og utviklet et system for å telle tok vi denne funksjonen til uante høyder. Dette ble fort basis for penger og handel. Og siden har vi jo klart å etablere sammenhengen mellom disse to disiplinene, tall og geometri. Lengder, sirkler, vinkler er jo kvantifiserbare i sine størrelser.
For å oppsummere litt: Våre sanser med
tilhørende kognitiv kapasitet er det som utgjør menneskets første naturlige
vindu mot virkeligheten. Deretter har mennesket utviklet det
naturlige språket. Dette kan kanskje ses på som det andre vinduet mot vår
verden. Språket blir en naturlig del av menneskets erkjennelsesevne.
Dette er fordi det naturlige språk, i tillegg til å muliggjøre kultur, også
er en vesentlig katalysator så vår tenkeevne.
Hva er så matematikk? Jeg vil si at det først og fremst er en naturlig følge av
språkliggjøring av informasjonsmekanismer som hjernen har utviklet gjennom
millioner av år. Og denne språkliggjøringen utgjør en ny katalysator for å
kunne åpne et tredje vindu mot virkeligheten. Men i motsetning til
sanseerfaring og språk, som er allemannseie og i bruk av alle mennesker i
verden, så er matematikken avhengig av systematisk utvikling av egen
kompetanse. Matematikken er altså på ingen måte allemannseie. Og matematikken
viser seg å være et særdeles anvendelig verktøy for utvikling av teknologi og
vitenskap. Og nettopp denne kraften i matematikken har fått oss nysgjerrige på
hva dette er for noe.
Allerede i begynnelsen av forrige århundre påviste Bertrand Russell
sammenhengen mellom logikk og matematikk. Matematikk er grunnleggende deduktiv
i sin natur. Det vil si at matematikken er et system som muliggjør svært
komplekse deduktive slutninger. Aristoteles enkle syllogismer er de enkle
intuitive slutninger som vi bevisst bruker og utnytter hele tiden. Men, som jeg
tidligere har vært innom så er hjernen konstant på underskudd av relevant
informasjon, samtidig som den konstant bombarders av uvesentlig informasjon. Og
det er i denne settingen at hjernen gjennom millioner av år har utviklet det
som man kan kalle for informasjonsgraving. Det vil si en evne til å ta det som
er og utnytte det til det ytterste for å vri relevant informasjon ut av det.
Ved å utvikle det matematiske språket tar mennesket bevisst denne evnen til nye
høyder. Alle matematiske bevis er grunnleggende deduktive. Euklid satte, i sitt
verk «elementer» hele geometrien inn i et slikt system. Systemet begynner med
postulater og aksiomer, så bevises læresetningene en for en. Det jeg ser som
går igjen i matematikk er at man beviser læresetninger deduktivt. For eksempel
Pytagoras. Beviset er ofte temmelig komplisert, og det krever en del kognitivt
arbeid for å komme gjennom det og forstå det. Men så kan man glemme det, og
anvende formelen. Og denne formelen blir da utnyttet i nye bevis, nye formler
og teknikker som man kan bruke. Og for hvert bevis, kan man legge beviset til
side og utnytte den komprimerte lærdommen man fikk ut av den. Dermed har vi et
presist universelt språk for beskrivelse av kompleks logikk. Og i og med at
virkeligheten i høy grad oppfører seg i samsvar med logikken, så vil den
tilsvarende også kunne beskrives matematisk.
Kraften i matematikkens evne til kompleks deduksjon kommer til syne i dens evne
til å gi vitenskapelige forutsigelser. Slike forutsigelser kan forklares med at
man tester ut matematiske modeller for å beskrive fenomener man observerer og
da vil matematikken peke på forhold som må være der dersom dette systemet skal
stemme. Og i den grad man treffer riktig modell, vil slike forutsigelser kunne
testes ut og bekrefte modellen. Det er ikke noe magi i dette, men kun deduktive
slutninger som er i så komplekse kjeder at man ikke overskuer den totale
sammenhengen. Dermed gir dette en illusjon av noe mystisk.
Til slutt vil jeg ta for meg et praktisk eksempel. De fleste av oss kjenner jo til Pi, som jo er forholdet mellom omkretsen og diameteren i en sirkel. Er det ikke mystisk at Pi dukker opp i en rekke andre sammenhenger hvor fenomenet ikke har noe med sirkel å gjøre? Det at Pi går igjen i så mange sammenhenger, er en av de argumenter man bruker for å antyde at det må være noe magisk ved det hele. Hva gjør Pi f.eks. i en formel for lyd? Lyd er svingninger, og har intet med sirkelen å gjøre. Her kan jeg tilfeldigvis så pass innsikt i matematikken at selv jeg kan ta glansen ut av et slikt mysterium.
Ja, lyd er svingninger. Og for å få grepet på svingninger har vi mennesker evnet å visualisere dem på papir. Til dette bruker vi et helt vanlig koordinatsystem som beskriver en svingning. Det vi oppfatter som lyd er jo egentlig endringer i tettheten på luft. Dette kan vi, via mikrofoner konvertere til elektriske signaler. Det er også svingninger. Disse kan vi plotte i et koordinatsystem hvor x-aksen er tiden og y aksen er den elektriske spenningen som genereres.
Den kan f.eks. se slik ut:
Hvordan i all verden skal man kunne lage en matematisk modell som beskriver en slik svingning? Ja det er gjort. Matematikken som skal til ble utviklet på 1800 tallet av franskmannen Joseph Fourier. Ligningene hans finner du her. Og ser du nærmer på formelen, ja da oppdager du Pi. Hva er forklaringen? Da må vi begynne med det som er Fouriers geniale oppdagelse, nemlig at enhver kurveform kan beskrives ved hjelp å sette sammen med såkalte harmoniske sinus svingninger. En sinus er en ren svingning som ser slik ut:
Så hvordan kan man beskrive en sinuskurve matematisk? Ser du at formlene som angis her inneholder sinus-begrepet? Det er jo en trigonometrisk funksjon. Den har med vinkler å gjøre. Vi har altså utviklet en matematikk som baserer seg på noe vi allerede har taket på fra før, nemlig vinkelen. Og her er ikke veien lang over i sirkelen. Sammenhengen ser du på slide nr. 15 på denne sliden.
Hva har skjedd? Finnes Pi i svingningen?
Svaret er nei. Men det systemet vi anvender for å klare å beskrive dette,
baserer seg på kjent matematikk fra et kjent geometrisk område, nemlig vinkler
og sirkler. Vi klarer å utnytte dette rammeverket til å beskrive en hvilken som
helst svingende kurveform. Finnes det andre måter å beskrive dette på? Ja,
f.eks. figuren over. Det er en grafisk representasjon. Den inneholder ikke Pi.
Vi kan også la en datamaskin produsere en slik kurve ved bare å spy ut tall.
Fordelen med den matematiske måten å gjøre på er at den er svært presis og den
lar seg anvende i det generelle matematiske rammeverket.
Den matematikken vi da snakker om handler jo ikke bare om lyd, men i prinsippet
alle slags kurveformer, hvor det enn måtte forekomme.. Tenk deg silhuetten av
et fjell. Se for deg horisonten som en linje. Se for deg en gigantisk vinkel
som danser opp og ned etter som silhuetten tegner seg i horisonten. En slik
horisont kan matematisk beskrives ved bruk av vinkler. Og vinkler har vi
matematisk kontroll på. Og den kontrollen inneholder Pi. I teorien vil jeg
altså kunne beskrive en kompleks horisont ved hjelp av en digel matematisk
formel som inneholder Pi. Kan du se at det er systemet som beskriver som
inneholder pi, ikke horisonten i seg selv. Det er kartet og terrenget. Det er
den gamle illusjonen om igjen. Ikke gå i den fella. For de som har lyst å gå
dypere i dette, se denne
videoen.
Samme tema er jeg også innom her.
Jeg har vært usikker på hvor jeg skulle plassere refleksjonen om aktørisme. Jeg har kommet til at den hører til metafysikken, fordi det handler om en grunnleggende måte å anskue verden på. Kortversjonen starter med at vi alle har en intuitiv tendens til å oppfatte hendelser som handlinger. Man kan også formulere det slik: Intuisjon om at det står noen bak enhver hendelse. Dette står i motsetning til vitenskapelig determinisme som er basert på kausalitet. Aktørisme er å la denne intuisjonen bli styrende langt utover det som kan begrunnes via empirisk erkjennelse.
I praksis handler dette om at enhver lyd, eller bevegelse hvor årsaken er ukjent, oppfattes å være «noen» i stedet for noe. Den typiske primærresponsen er frykt. Vi hører en lyd, stopper opp og lurer på om det er noen der. Denne responsen har nok opprinnelse fra langt tilbake i vår biologiske fortid. Og det er logisk. Når det rasler i graset, kan det være et rovdyr. Kanskje er det vinden i 99% av tilfellene. Men de som ikke springer hver gang, de springer heller ikke når rovdyret virkelig er der, og blir spist. Følgelig har vi et seleksjonstrykk til fordel til å oppfatte alt som rører seg, gir lyd eller andre signaler som andre aktører, som kan være farlige for oss.
Denne intuisjonen har vi med oss den dag i dag. Her har jeg en refleksjon som spekulerer i om dette kan være medvirkende til fantasiforestillinger om guder, ånder eller overnaturlige vesener.
Det mest ekstreme tilfellet av aktørisme finner vi i Islam, hvor absolutt alle hendelser er Allahs gjerninger. Derav avvisning av naturlover, noe som igjen knyttes opp mot det store mørket som la seg over Islam på 1100 tallet, og som enda ikke er letnet.
Tilbake til de «99%», som jo bare er et symbol på at de aller fleste tilfellene hvor vi merker noe unormalt, så handler det bare om fysiske krefter og det er ikke farlig. Da er det jo egentlig lite produktivt å springe hver gang. Men for å kunne skille det farlige fra det ufarlige behøver vi kognitiv kapasitet. Da er det interessant å merke oss at vi også her har etablert noen motsetninger i vårt eget mentale landskap. Vi har altså den intuitive oppfattelsen av «noen» opp mot viljen til å undersøke og forsøke å forstå og ofte komme opp med «noe» i stedet, men mange ganger videre fordi vi har forstått en større bit av verden. I mitt vokabular opererer jeg gjerne med skillet mellom «magitenkning» kontra «ingeniørtenkning». Det kan inneholde også en slik problematikk. Jeg vil også referere til andre refleksjoner:
1) Syndebukk-syndromet, hvor alt negativt som skjer absolutt må ha noen skyldige eller syndebukker. Aktørisme blir en del av dette. Og her er det interessant at det å kunne forstå ulykker som at «det er noens skyld» også gir oss øket følelse av kontroll. Vi avdemper angsten med å tenke at ulykker ikke kommer ut av det blå, men at det alltid står noen bak. Og ved å få kontroll på syndebukken, duller vi oss inn i en forestilling om at dette ikke lengre kan ramme oss.
2) Sosiale
Paleo-konstruksjoner
Dette handler om at strukturer og mekanismer utvikler seg i sosiale og
kulturelle sammenhenger, uten at det er noens plan eller vilje. Vi mennesker er
selvorganiserende. Det skjer også på den måten at en stor gruppe mennesker kan
løse en stor oppgave uten at noen i gruppen egentlig har forståelse for hvordan
helheten fungerer. Men når dette til slutt fungerer, etter en masse prøving og
feiling, så er det fristende å ende opp med å tro at det er noen som har tenkt
det hele ut. I min refleksjon om sosiale paleo-konstruksjoner har jeg nevnt
flere eksempler på hvordan dette kan gå til.
3) Konspirasjonsteorier
Her har jeg altså den koblingen at sosiale paleo-konstruksjoner kan fortolkes
som konspirasjonsteorier. Da handler det om at man ser mønstre i hvordan ting
er innrettet og hendelser som skjer, og oppfatter at det er noen som sår bak og
drar i trådene, i stedet for at dette kanskje bare er hendelser og mekanismer
som lever sitt eget liv. Det å åpne for muligheten for at det kan være slik er
en formidabel omveltning. For, i stedet for å bli sint på, feiltolke eller
mistenke enkeltindivider som er delaktige i alt dette, så arbeider man heller
med å forstå mekanismene som driver utviklingen. Husk at det å påstå f.eks.
innvandringen er drevet frem av «kulturmarxister» som er ute etter å ødelegge
vesten, vil oppfattes som absurd av de som er involvert og som overhodet ikke
kjenner seg igjen i en slik agenda. Det å vite at man ikke har en slik agenda,
samtidig som man beskyldes for det er jo en klar indikasjon på feilbarligheten
til den som påstår. Da er veien kort til å tenke at anklageren er litt dum,
ureflektert og korttenkt. Det å forstå at sosiale prosesser lever sitt eget liv
uten at «noen» er skyldig er derfor en revolusjon. Det åpner for muligheten for
at alle kan se prosessen i perspektiv og kanskje til slutt forstår mekanismene
som driver den i bekymringsfull retning. Det gir håp om at man heller tar tak i
selve mekanismene i stedet for å klandre hverandre.
4) Æren for at sola skinner
På samme måte som vi søker syndebukker for alle uheldige hendelser, så tenderer
vi til å tilskrive positive hendelser til våre lederes «genialitet». Selvsagt
har våre ledere innflytelse på utviklingen, men det er svært så menneskelig å
overdrive denne innflytelsen. Dette har sitt opphav i det jeg kaller for alfa-attraksjon
og videre en iboende lengsel etter å kunne kjenne tryggheten i foreldrenes
favn. Det å overdrive alfa-menneskets kraft er altså en strategi for å oppnå
trygghet. Da Donald Trump kom til makten var allerede amerikansk økonomi i full
vekst. Men Trump får æren. Enhver makroøkonom vet at konjekturer svinger, at
årsakssammenhengene er kompleks og kaotiske og at politikernes innflytelse bare
er en del av dette. Den kan være stor, men noen ganger så slår effekten ut i
opp til tiår etter at en eller annen inngripen ble gjort, og da som regel i
kaotisk vekselvirkning med en rekke andre faktorer.
5) Global
oppvarming
Må først poengtere at jeg tror det er høyere sannsynlighet for at vi har en
menneskeskapt global oppvarming enn at vi ikke har det. Men tenk nå om vi hadde
hatt en global oppvarming som ikke var menneskeskapt. Det betyr mindre mulighet
til å påvirke moder natur. Vi er med andre ord mer prisgitt. Jeg forestiller
meg at det hadde vært en verre følelse enn å konstatere at dette faktisk har
noe med oss selv å gjøre. For det kan vi påvirke og kanskje redde oss fra den
verste katastrofen. Så om nå det var slik at menneskets evne til å påvirke
klimaet var helt i det blå, så kunne det vært fristende å lene seg til
forestillinger om at vi påvirker likevel. Tenk på regndansen. Men det som er
skremmende er kanskje at sosiale og kulturelle mekanismer forhindrer oss i å
påvirke oss selv i riktig retning. Dagens politiske utvikling på området
imponerer jo meg ikke. Får håpe teknologien kommer politikerne i forkjøpet.
Temaet er utviklet over mange år. Dette er en eldre tekst, som en del av utviklingen. En nyere tekst er utviklet her. Dette temaet er omtrent umulig å diskutere uten at dette ender opp i etiske betraktninger. Men mange religiøse snakker ofte om objektivt reelt eksisterende verdier. Dette som en brodd mot relativistisk etikk hvor verdier relateres til individet som verdsetter. Dermed havner spørsmålet om verdier også på metafysikkens bord. For om verdienes opphav er noe utenfor individet selv, så må de jo ha en selvstendig eksistens uavhengig av oss som subjekter. Da ser jeg for meg to muligheter:
1. Verdiene eksisterer som en manifestasjon av Gud.
2. Verdiene har en selvstendig eksistens på samme måte som for eksempel energi, eller materie.
Det første forslaget avhenger av Guds eksistens og på hvilken måte vi forholder oss etisk til dette. Dette er behandlet for seg og jeg går ikke videre på det her.
Det andre forslaget ligner på spørsmålet om naturlovenes eksistens, og på spørsmålet om hvordan det allmenne eksisterer. Begge disse refleksjonene peker i retning av subjektet. Det er den kjente illusjonen hvor vi forveksler kartet med terrenget. Vi forveksler våre forestillinger med virkeligheten. Kan det samme være tilfellet med verdier? Men, for i det hele tatt å komme noen vei med dette, er vi avhengig av å definere hva verdier er for noe. Allerede her tror jeg vi kommer til å slite fordi det sannsynligvis er håpløst å finne en allmenn definisjon som alle kan enes om. Grunnen til dette er at begrepet er abstrakt. Vi sliter med å finne en logisk måte å begrunne verdier på. Det er jo en vesentlig pekepinn. I beslutningsteorien kommer verdiene frem i form av rangering av konsekvenser på ønskelighet. I hensiktsanalysen identifiseres verdiene som det som motiveres oss. Og vi ser at motivasjonene inngår i et komplekst mønster som til syvende og sist relateres til følelser og drifter. Emosjonene har sitt opphav i evolusjonen. Men dette er min måte å tenke verdier på. I mitt tankeunivers er verdier det som skaper vår evne til å foretrekke noe foran noe annet. De manifesterer seg i vårt mentale landskap for eksempel som et ønske eller avsky; noe som gir mening. Alt dette har sin basis i vårt subjektive mentale univers. Dermed blir det individuelt.
Men jeg forsøker virkelig å anstrenge meg i forhold til å finne en annen måte å se dette på. Kan det være at jeg har gått meg blind i de personlig subjektive opplevde verdiene, og ikke klarer å innse at det finnes objektive verdier som er utenfor alt dette? Om så er tilfelle ser jeg tre alvorlige problem med dette:
1) Hva slags verdier snakker vi om?
Hvordan kan vi
måle hvilke verdier som gjelder? I og med at vi ikke har noen klar
definisjon og ikke aner noe om den fysiske realitet som manifesterer verdiene,
så er vi ute av stand til å måle noe som helst. Og uten at vi er i stand til å
måle, hvordan kan dette da bli objektivt? Selvsagt åpner vi her for alle slags
former for religiøs
manipulasjon. Hvem har eneretten
på sannheten om Gud og hvordan han tenker?
2) Hvordan skal individet forholde seg til verdikonflikt?
Om verdiene er sammenfallende er jo ikke dette noe problem. Problemet oppstår i
den grad subjektets
egne (egoistiske?) verdier er i konflikt med de objektive verdiene. Rent
logisk er det ingen grense for hvor graverende en slik verdikonflikt kan være.
Det kan være alt fra bagateller til ekstreme avvik av typen krav om at du må
brenne barnet ditt levende på bålet. Er det mulig for et menneske å
legge bort alle sine verdier og deretter velge
de objektive verdier? Så langt jeg kan se er dette
kun mulig å få til ved hjelp av underkastelse.
3) Kommer vi unna lydighetsetikken?
Vi snakker her om en oppfatning som gir dramatiske
etiske konsekvenser.
4) David Hume resonnerte seg frem til at det ikke er noen nødvendig slutning fra er til bør. Man kan ikke diktere hvordan ting bør være med utgangspunkt i noe som er (fakta). Selv om noen på en overbevisende måte skulle påvise objektive verdier, så er vi avhengig av individets tilslutning til disse verdiene før vi kan begynne å ha en meningsfylt argumentasjon på dette grunnlaget. Hele ideen om objektive verdier er et godt eksempel på utilsiktet blanding av verdier og fakta. En slik blanding er alltid uheldig, med unntak av selve beslutningsprosessen.
Min konklusjon er at verdier er noe som er dypt integrert i individets mentale landskap. De er en fundamental forutsetning for i det hele tatt å kunne gjøre noe. Det å erkjenne verdier utenfra, og deretter gi sin tilslutning, er også handlinger. Men individets rasjonelle handlinger er ikke mulig uten at verdier eksisterer på forhånd. Man kan ikke velge noe uten å ha en mekanisme for verdsetting. Og verdsetting forutsetter verdier. Man kan med ande ord ikke velge verdier uten å ha verdier som styrer valget. Denne nære integrasjon påpeker at det vi her snakker om er subjektivt.
Her er en parallell fra fysikken: Higgs-partikkelen er identifisert som det som gir materien masse. Masseløse partikler inneholder ikke innslag av Higgs. Uten Higgs ingen masse. På samme måte som Higgs gir noe den egenskapen vi kaller for masse, så gir subjektet den egenskapen vi kaller for verdi. Det subjektet tillegger verdi, det har verdi. Men det er vesentlig å forstå at det å tillegge verdi ikke er en handling det er en respons. Du stikker deg. Responsen er smerte. Du velger ikke smerten. Den er en virkning som følger en hendelse. Men individet har evne til å huske dette, inkludert det ubehaget som var involvert. Og hver gang hendelsen tas frem i minnet så assosieres den med dette ubehaget. Dette er en verdi. I dette tilfellet en negativ verdi. Denne inngår videre som en premiss i dine fremtidige valg av handlingsalternativer, hvor dette er relevant. På den måten tillegges verdier som en subjektiv konstruksjon, til innholdet i individets mentale landskap. Og det påvirker individets handlinger. Det er det som er «nytteverdien» i mekanismen. Det gir en åpning for seleksjonstrykk. Derfor er den også dyrket frem av det naturlige utvalg.
I nesten to tusen år dominerte den aristoteliske natur-oppfatning den vestlige verdens tenkemåte. Først på 16-1700 tallets avløses denne av den mekanistiske naturoppfatning. Det var personer som Galileo Galilei, Isac Newton, Rene Descartes som stod for gjennombruddet av denne oppfatningen. Som vi alle vet førte denne tenkemåte til en revolusjon innenfor all vitenskap. Og denne revolusjonen har forandret vår verden totalt.
Over døren til Platons akademi skal der ha befunnet seg denne innskrift: "Kun hvis du kjenner geometrien kan du komme inn her". Grekerne var av den oppfatning at deres matematiske teoremer uttrykte nøyaktige sannheter om den virkelige verden. Geometrien ansås for å være den fullkomne kombinasjon av logikk og skjønnhet, og dermed av guddommelig opprinnelse. Herav Platons utsagn: "Gud er geometriker". Denne oppfatning, at matematikken er naturen iboende, som stammer fra Pytagoras, har sine tilhengere selv i dag.
Kepler og Galilei oppfatter matematikken ikke bare som et redskap til å formulere naturlover i. De var overbeviste om at virkelighetens struktur og de vesentligste trekk i den ytre verden er av matematisk karakter. Dette trekk er altså ikke noe tilfeldig sammentreff mellom de tilgrunnliggende trekk i universet og den matematiske vitenskap.[27]
Det var nettopp søken etter den fullkomne sirkel som drev Kepler, og som til slutt førte til oppdagelsen av lovene for planetenes bevegelse. Kepler måtte til slutt gi opp sirkelen, å akseptere det nest beste, nemlig ellipsen, som den beste matematiske beskrivelse av planetenes baner.
Matematikken har vist seg som et mektig redskap til å beskrive naturfenomener. Men det store innslag av den matematiske måten å beskrive naturen på, kom ikke før med mekanismen. Galileo Galilei regnes her for å være hoved-mannen. Isac Newton førte matematikken et langt steg fremover ved å oppfinne differensialregningen, en bedrift som av Einstein er betegnet som "kanskje det største fremskritt for tenkningen, et enkelt individ noensinne har fått lov til å gjøre".[28] (Det hører med til historien at Leibniz oppfant den samme metoden omentrent samtidig med Newton)
Den klassiske mekanikk har fulgt denne tradisjon, og regner matematikken for å være en objektiv, universell beskrivelse av naturen, og sannsynligvis en iboende egenskap ved naturen.
Den mekanistiske oppfatning bygde på at det fantes grunnlaggende naturlover som var universelt gjeldende til alle tider. Newtons bevegelseslover og gravitasjonslov er eksempler på slike lover. Det inngår i denne oppfattelsen at de grunnleggende naturlovene ikke kan utledes fra andre lover. Dette er i pakt med drømmen om å kunne redusere alt til et sett grunnleggende lover, og minstedeler(atomer). Ut fra disse skulle man kunne dedusere alle naturfenomener. Det er også et vesentlig trekk at naturlovene ikke er iboende egenskaper ved tingene, men står over dem og styrer dem og eksisterer uavhengig av dem. M.a.o. de ville også ha eksistert i et "tomt" univers uten stoff, og ville derfor manifestert seg så snart det "dukket" stoff opp i universet.
Skueplassen i det newtonske univers, hvor alle fysiske fenomener utspiller seg, var den klassiske euklidske geometris tredimensjonale rom. Newton oppfattet rommet som noe absolutt, selvstendig eksisterende og uforanderlig. Newton skriver:
"Det absolutte rom er ifølge sin natur uforanderlig og ubevegelig og påvirkes ikke av ytre krefter."
Rommets diametrale motsetning var stoffet. Stoffet, består etter den mekanistiske oppfatning, av udelelige kompakte minstedeler, kalt atomer. Newton sier om stoffet:
"Jeg anser det for å være sannsynlig at Gud i begynnelsen formet stoffet i faste, masseaktige, harde størrelser og former og med slike øvrige egenskaper og i et slikt omfang til rommet som best passet til det formål han hadde tiltenkt dem. Og etter som disse primitive partikler er faste legemer, er de overmåte meget hardere enn et porøst legeme, som er oppbygget av dem. De er så harde at de aldri blir slitt eller går i stykker, idet ingen alminnelig kraft kan adskille det Gud selv formet under den første skapelsen."[29]
Alle forandringer i den fysiske verden ble beskrevet i en særskilt dimisjon som kalles tiden. Tiden er absolutt og har ingen forbindelse med den materielle verden, og som strømmet jevnt fra fortiden gjennom nåtiden og til fremtiden. "Den absolutte, sanne og matematiske tid", skrev Newton, "strømmer av seg selv og ifølge sin natur uten påvirkning fra ytre krefter".
Galilei skilte mellom "kvalitative" og "kvantitive" egenskaper ved tingene. Det var kun de kvantitive egenskapene som ble regnet som primære egenskaper; de egenskaper som tingene ikke kan tenkes å eksistere uten. Disse egenskaper regnes for å være målbare egenskaper, som f.eks. vekt og utstrekning. De kvalitative, eller sekundære egenskaper, er de egenskaper som vi tillegger tingene; smak lukt osv. Oppfatningen av hva som var primære og sekundære egenskaper har variert opp gjennom tidene, noe som i seg selv antyder at dette skillet er nokså kunstig. Galilei oppfattet f.eks. temperatur som en sekundær egenskap. Men i dag er vi i stand til å måle temperaturen i et legeme og kan kvantifisere det. Men er det likevel en primær egenskap ved tingene?
All forandring er stedsbevegelse. Det vil si at alle hendelser i universet kan reduseres til forflytning, enten det dreier seg på atomært nivå eller på makronivå. Denne oppfatningen førte til overveldende fremgang, for fysikken. En av milepelene kan nevnes da man lykkes i å påvise at temperatur ikke var annet en molekylenes bevegelse; vibrasjoner.
Grunnen til at mekanismen anerkjenner bare primære egenskaper ved tingene var at det kun regnet med bevirkende årsaker. Aristoteles hadde regnet med fire typer av årsaker, den stofflige, den bevirkende, den formlige og formålsårsaken. Dette at alle ting hadde et iboende formål i seg ble forkastet, og med det for også den formlige årsaks-typen. Den stofflige årsak inngår egentlig i den bevirkende, dermed var det hele redusert til bevirkende årsaker. Alle hendelser har en årsak. Og hendelsene skjer med matematisk nødvendighet etter grunnleggende naturlover. Dette gir videre grunn til å anta en streng determinisme; alt skjer med nødvendighet og er i prinsippet forutsigbart. Jeg gjentar sitatet av Laplace:
"En forstand som i et gitt øyeblikk kjente alle de krefter, som virker i naturen, og plasseringen av alle de ting verden består av - hvis vi tenkte oss at denne forstand var omfattende nok til å underkaste alle disse opplysninger en undersøkelse- ville i den samme formel kunne beskrive bevegelsen for så vel universets største legemer som dets minste atomer; intet ville være uvisst for den, og den ville se fremtiden og fortiden for sitt blikk".[30] [31]
Dermed er det mekanistiske verdensbilde klart. Verden er en maskin. Den består av legemer, som er sammensatt av atomer, disse har bestemte posisjoner og hastigheter. Endringer i hastighetene skjer ved hjelp av krefter som virker mellom legemene, og som er forårsaket av grunnleggende eviggyldige naturlover. Alle legemers atferd er bestemt av en streng determinisme.
Et naturlig spørsmål som dukket opp i denne sammenheng var om denne determinisme strakk seg like inn i den menneskelige bevissthet. Men det var naturligvis ikke alle enige i var tilfelle. Det kom mere an på den enkeltes religiøse oppfatning. Descartes skilte som før nevnt klart mellom stofflig substans og åndelig substans. Kant innførte postulater som antydet det samme, nemlig at den menneskelige bevissthet hadde elementer som ikke var av den fysiske verden. Derimot finner vi vitenskapsmenn som Darwin og Freud, som mer eller mindre beskrev alle sine teorier i mekanistiske termer. På 1800-tallet vokste ateismen, delvis som en følge av den mekanistiske naturoppfatnings suksess. Optimismen var stor. Man hadde stort håp om, til sist, å kunne beskrive hele verden i et matematisk system. Det gjenstod bare noen få uavklarte spørsmål. Et av dem var lyset. Allerede på Newtons tid hadde undersøkelsene av lyset skapt problemer. Der hersket som kjent stor uenighet mellom Newton og Hugyens i synet på lysets natur. Mens Newton så på lyset som partikler, oppfattet Hugyens det som bølger. For å få dette til å stemme innførte Hugyens begrepet "lyseter". Diskusjonen ble på ingen måte avklart på den tiden, fordi lyset faktisk hadde både partikkel og bølge-egenskaper. Her møtte mekanismens pioner det paradoks som til sist skulle sette sluttstrek for den mekanistiske naturoppfatning.
Til tross for den enorme suksess, og de utrolige omveltninger den mekanistiske naturoppfatning førte til, varte den mekanistiske naturoppfatning i knappe 200 år. En tiendedel av den tiden den aristoteliske naturoppfatning varte. Allerede på 1800-tallet viste de første sprekkene seg. Det begynner med Michael Faraday og Clerk Maxwells undersøkelse av elektromagnetiske fenomener. Faraday er i historien blitt stående som den mest glimrende forsøksfysikere verden har sett, mens Maxwell var en av de store teoretikere. Disse satte fram en helt ny teori om elektromagnetismen. Denne forente de elektriske og magnetiske fenomener i en og samme teori. Her kommer felt-begrepet for første gang inn, dette begrepet er senere blitt sentralt innenfor kvantefysikken. I stedet for å si at to ladninger tiltrakk hverandre slik som to masser i newtonsk mekanikk, sa de at ladningen skapte en forstyrrelse i rommet, som den andre ladningen "merket" når den var i nærheten. Denne tilstand i rommet ble kalt et felt, og det eksisterte uansett om der fantes andre ladninger eller ikke.
Høydepunktet i denne teorien, som betegnes elektrodynamikken, var erkjennelsen av at lys ikke var annet en et svingende elektromagnetisk felt; en elektromagnetisk bølge. I dag har vi grundig kjennskap til de elektromagnetiske bølger og hvilke egenskaper de har ved de forskjellige frekvenser. Innenfor det synlige området av disse oppfatter vi den varierende frekvensen, som varierende farger. Høy frekvens gir en blå-fiolett farge, litt lavere og vi får blått, i midten finner vi grønt, og lyset med de laveste frekvensene er rødt. Beveger vi oss videre nedover - utenfor det synlige lys - kommer vi inn i det infrarøde området. Dette merker vi som varmestråling. Lavere nede på spektret finner vi radiobølgene.
På tross av de vidt-rekkende forandringer som denne teorien førte til, beholdt den mekanistiske naturoppfatningen stillingen. Men sprekkene begynte og vise seg allerede her.
Maxwell forsøkte å forklare sine teorier i mekanistiske termer, idet også han tok til hypotesen om lyseteren som den grunnleggende forklaring på de elektromagnetiske bølger. Dette er naturlig nok, fordi bølger normalt må ha et medium å bre seg i. Dette var imidlertid ikke den eneste utlegningen Maxwell hadde av sin teori, og han tok tilsynelatende ingen av dem særlig alvorlig. Han må ha hatt på fornemmelsen, selv om han ikke sa det rett ut, at det grunnfysiske begrep i hans teori var feltene og ikke de mekanistiske modeller.[32]
Det ble gjort flere forsøk på å påvise eteren, men ingen av dem har noen gang lyktes. 50 år senere erklærte Einstein at begrepet om eteren var forfeilet, og det mekanistiske program hadde slått feil.
Dersom man skulle tatt en dypere analyse av hvilke oppfatninger vi med sikkerhet kan si er feil i det mekanistiske verdensbilde, ville dette blitt en bok i seg selv. Men helt klart er det at fundamentale begreper som tid, rom, masse og energi har fått endrede og utvidede innhold. Tid og rom er ikke lengre fysiske realiteter, de er abstraksjoner. Massen består ikke av kompakte udelelige kuler, atomer, men er bare en av energiens utallige manifestasjoner. Tid og rom henger sammen, masse og energi henger sammen. Men, som jeg tidligere har vært inne på, kan jeg ikke se noe endelig bevis for at tid og rom egentlig bare er abstrakte begreper. Det vi kan si er at de gamle oppfatninger ikke lengre lar seg forene med empiriske data. Det samme gjelder den gamle oppfatningen om en streng determinisme. Det vi med vitenskapelig sikkerhet kan si er at det ikke finnes lokale årsaker til alt. Dette er igjen nært knyttet til oppfatningen av hva rom egentlig er.
Da jeg var gutt kan jeg huske at jeg reagerte på fjernsynsprogram som fortalte om hvordan fysikerne prøvde å finne igjen lovene fra den makroskopiske verden i den mikroskopiske. Jeg spurte meg selv, hvordan de kunne være så sikre på at disse lovene gjaldt universelt. Etter det vi har sett i det foregående ser det ut som jeg hadde en smule rett. Mekanismens begreper er hentet og generert ut fra vår makroskopiske verden. De har ikke direkte latt seg overføre på det man finner i mikro-kosmos. Dette, mener jeg, forteller mye om hvordan vår fornuft arbeider, og om hvordan begreper blir til. De mest grunnleggende begrepene finnes programmert i oss; de er medfødte. Det er begrepene om rom og tid, kanskje også masse. Kanskje er den venstre hjernehalvdel er tids/ prosess-orientert, mens den høyre er rom/ form- orientert. Dette fungerer som et utgangspunkt for fornuften; det er det som gjør at fornuften i det hele tatt kan begynne å absorbere kunnskap. Men, ved nærmere, studier av disse medfødte begrepene viser det seg at heller ikke disse holder mål i alle sammenhenger. Hva da med de mere spesielle begreper, som er utviklet i vår kultur? Det er forståelig at de kun lar seg innpasse der de er utviklet. De representerer ikke noe grunnleggende ved naturen, derfor er det naivt å forvente at de også skal passe i alle andre sammenhenger.(Se F1)
Gjennom hele denne drøftingen av metafysiske grunnbegreper har vi stadig støtt på fornuften og dens abstraksjoner. Det finnes nesten ikke et begrep igjen som ikke jeg har kalt en abstraksjon. Selv når vi ser nærmere på hva materie egentlig er beveger vi oss svimlende nær de rene abstraksjoner. Man blir stående tomhendt igjen og lure på hva som virkelig eksisterer. Ender jeg opp som denne Berkeley? Jeg finner at fornuftens integrasjon og infiltrasjon med alt jeg opplever er nærmest total. Jeg tenker litt på moderne journalistikk. Er det jeg leser i avisen eksakt det som journalisten så og hørte, eller er det pakket inn, strukturert og ferdigtygd? Er det slik også med fornuften? Det den presenterer for meg er et ordnet produkt, men kilden er kaos, eller kanskje ikke det engang. Igjen innser jeg hvor inderlig lite jeg vet. Hvor forunderlig verden er, alt er mulig der ute.
Når jeg går litt i dybden på det man hører og ser om verden fristes jeg stadig mer av tanken om at verden er holistisk og "bootstappet". Tid er det vår fornuft bruker for å erkjenne hendelsesforløp, prosesser. Forløpene, eller prosessene skjer med materien som selv er prosesser, i et firedimensjonalt romtid-plan. Men rommet er ikke annet enn en visualisering av tre tilstandsparametre som angår forholdet mellom objektene, som er prosessene. Prosessene forløper etter fastsatte kausalitetsforhold, lover beskrevet av fornuften for å kunne håndtere omverden. Det som driver det hele er energien, i alle dens former. Men energi er også materie, aktivitet, en evig dans, en forvandlingens dans i tid og rom, som også skaper tid og rom. Ingen av disse begrepene har selvstendig eksistens. Ingen kan eksistere uten alle de andre. De er med på å skape alle de andre, og de blir selv skapt av alt annet. Dette er den sanne holisme, den evige bootstrap, selvskapelsen, et evig mysterium; for hvem? For meg, for bevisstheten, det mest gåtefulle av alt.
**** And the word is OM ****
Se her.
Se her.
[1] Se avsnitt 7.2.1.
[2] Jeg fant senere ut at dette ble studert allerede i 1944. Det heter antropomorfisme og ble først studert av Fritz Heider og Marianne Simmel.
[1]. Filosofi og Vitskap. Side 252
[2]. Tenkningens Historie I. side 233
[3]. Filosofi og Vitskap. side 251
[4]. Filosofi og Vitskap. Side 252
[5]. Filosofiske tekster i utvalg. side 84
[6]. Filosifiske tekster i utvalg. Side 72.
[7]. Fysikkens Tao, 2. utgave side 136
[8]. Fysikkens Tao. 2.Utgave, side 42
[9]. Det er mer mellom himmel og jord. Side 280.
[10]. Se sitatet av Harald Bø, F4.
[11]. Fysikkens Tao. 2. Utgave. Side 158
[12]. Fakta nr 7. 1990 side 58.
[13]. Fysikkens Tao. 2. Utgave. Side 148
[14]. Fysikkens Tao. 2 Utgave. Side 145.
[15]. Fysikkens Tao. 2 utgave. Side 147/148
[16]. "Vendepunktet" side 89.
[17]. Jfr Humes analyse av årsaksforestillingen slik den er beskrevet i "Tenkningens Historie" side 533.
[18]. Fysikk 3fy. Side 196
[19]. Fysikkens Tao. 2.Utgave side 52
[20]. "Vendepunktet " side 91
[21]. Fysikkens Tao. 2.utg. side 247
[22]. Fysikkens Tao. 2.utg. side 178
[23].Fysikkens Tao. 2. Utgave. Side 179.
[24]. Fysikkens Tao .2 utg. Side 247
[25]. Fysikkens Tao 2.utg. Side 249
[26]. Fysikkens Tao. 2.utg. Side 249
[27]. Tenkningens Historie side 464
[28]. Fysikken Tao side 58
[29]. Fysikkens Tao. 2.utg. Side 51
[30]. Sitatene av Laplace og Newton er hentet fra Fysikkens Tao 57 - 59
[31]. Mesteparten av dette stoffet er hentet fra Tenkningens Historie. Side 433 - 465
[32]. Fysikkens Tao side 63