NATURTILSTAND OG MENNESKESYN

"Naturtilstanden" er en betegnelse som man finner på en tilværelse i en statsløs tilstand. Det er den tilstand vi mennesker ville befunnet oss i, dersom der ikke fantes klare vedtatte lover, ingen overordnet objektiv dømmende makt og ingen overordnet objektiv utøvende makt. Begrepet ble oppfunnet av den engelske filosofen Thomas Hobbes. Det er et tankeeksperiment som er videreført i mange forskjellige politiske filosofier bl.a. John Locke, Jean-Jacques Rousseau og Immanuel Kant. Det hersker stor uenighet i hva denne tilstanden egentlig innebærer, men de fleste synes å enes om at naturtilstanden er mer uholdbar enn en ordnet samfunnstilstand, og angir så dette som en hovedbegrunnelse for en eller annen form for statsdannelse. Man kan stille seg to spørsmål i denne forbindelse: hvordan ville utviklingen ha gått dersom man opphevet all statsdannelse, all overordnet makt og alle lover, og all organisering? hvordan ville menneskenes tilstand ha vært dersom det levde i en vedvarende naturtilstand. Svaret på det første spørsmålet avhenger av vårt syn på menneskenaturen. Thomas Hobbes menneskesyn var inspirert av inspirert av den italienske politikeren Nicolo Machiavellis skrift "Il principe" (Fyrsten). Her sier han blant annet at "Den som vil grunnlegge en stat og gi den lover, må gå ut fra den antagelse at alle mennesker er onde og alltid er villige til å vise sin slette natur så ofte de får anledning til det"[i]. Med utgangspunkt i dette svært negative menneskesynet så Hobbes på naturtilstanden som en krigstilstand; en alles krig mot alle. Locke hadde derimot et mye mer positivt menneskesyn. Hans forestilling om naturtilstanden er nærmest paradisisk i forhold til Hobbes. Ifølge Locke har mennesket i naturtilstanden "fullkommen frihet til å utføre sine handlinger og kan disponere over sine eiendeler og sin person etter eget forgodtbefinnende, innenfor de grenser naturens lov setter"[ii]. Rousseau hevder rett ut at naturtilstanden er en hypotetisk, tenkt tilstand[iii].

I vår tid ser vi fortsatt diskusjoner som har klare paralleller til denne problemstillingen. Enkelte freudianske retninger tenderer til å legge sterkt vekt på at menneskets aggresjon er en fundamental instinktiv drivkraft i mennesket. Freud utviklet etter hvert et nokså negativt syn på menneskets muligheter. En faktor her er den menneskelige aggresjonen. Han hevdet at vi aldri vil «få fjernet den største hindring for sivilisasjonen, menneskets konstitusjonelle aggressive tilbøyelighet»[iv] . Freud er da også blitt brukt for å forsvare det syn at krig er en uunngåelig og nødvendig følge av menneskets natur. Dette til stor protest fra andre som, kanskje med rette, vil hevde at dette tar motet og initiativet fra mennesker som vil prøve å skape en bedre verden. «Profetien» er selvoppfyllende. Dette er selvsagt ikke noe vitenskapelig holdbart argument, men rent praktisk orientert utfra antagelsen om at dersom dette er sannheten vil den forsterke seg selv dersom mennesket får vite det, da er det bedre å forbli i uvitenhet. Dersom det ikke er sannhet, kan innflytelsen fra en slik feilaktig teori forhindre mennesket fra å realisere sitt eget potensiale.

En interessant vinkling på disse spørsmålene er at dersom vi skal anta det mest negative menneskesynet må det forutsette guddommelig inngripen. Faktum er jo at vi tross alt har dannet mange velfungerende samfunnsformer. Riktignok er de langt fra fullkomne, men de er himmelvidt forskjellige fra den tilstanden Hobbes beskriver. Dersom mennesket virkelig er så gjennomført ondt, hvordan kan det da ha seg at vi aldri har sett et eneste menneskesamfunn uten sosial organisasjon, uten lover og regler, uten styring? Den eneste forklaring må i så fall være at overnaturlige makter griper inn og tvinger mennesket inn i en organisert samfunnsform. Dette er interessant fordi det jo nettopp er kristne som protesterer mest høylytt på de mest ekstreme negative visjoner av mennesket, mens man gjerne finner flest ikke-troende i den andre leiren. Kristendommen gir mulighet til å hevde et ekstremt negativt menneskesyn, som sier at dersom mennesket blir overlatt til seg selv, uten guddommelig innflytelse vil det synke ned i den dypeste fornedrelse. Det er jo på denne bakgrunn man hevder at mennesket er i desperat behov av en frelser som kan bringe de mennesker som vil, ut av sin egen hjelpeløse tilstand.

Rent empirisk konstaterer jeg at mennesket kan organisere seg i samfunn med varierende hell. Noen samfunnsformer er forholdsvis vellykkede, mens andre ikke fungerer fullt så bra. Av dette slutter jeg at den samfunnsform vi velger vil ha direkte innflytelse på menneskets kår. Kanskje kan mennesket til og med skape samfunnsformer som er verre enn naturtilstanden. Mennesket har kanskje enda ikke funnet frem til den beste samfunnsform. Av dette slutter jeg at stadig søken etter å forbedre samfunnet virkelig kan evne å bedre menneskets kår. Hvor langt vi kan nå, er slett ikke gitt.

Mitt resonnement tar utgangspunkt i min oppfatning av de menneskelige drifter. På grunn av at jeg, i tillegg til ego-driftene, også antar at mennesket har sosiale-drifter er mitt syn på naturtilstanden noe nærmere Lockes syn. Jeg tror på spontan organisasjon i menneskelige populasjoner, en egenskap som også mange dyrearter kan fremvise. De sosiale driftene utstyrer oss med et sett av naturlige instinkter i mennesket som, til sammen, søker å hindre oss i å falle inn i denne tilstanden. Mange av våre drifter setter oss i stand til å forsvare oss i en slik tilstand, og til å drive oss ut av den. En naturtilstand etter Hobbes beskrivelse vil derfor, etter dette grunnsyn, aldri vedvare. I praksis vil naturtilstanden forbli i hypotesenes verden.

Likevel er Hobbes form for naturtilstand et meget nyttig redskap i arbeidet for å forstå mennesket. Hobbes hevdet at mennesket i denne tilstand har et liv som er "ensomt, fattig, uutholdelig, dyrisk og kort"[v]. Denne konklusjonen støtter jeg fullt ut. I en verden som består av en rå og brutal kamp, alle mot alle, vil dette være resultatet.

Jeg har tidligere forsøkt å gi en forklaring på hvordan det naturlige utvalg kan ha fremelsket sosiale drifter parallelt med ego drifter. Dette hindrer menneskesamfunnet fra å synke ned i en slik tilstand.

 

NATURTILSTANDEN I ET VIDERE PERSPEKTIV

Immanuel Kant m.fl. har hevdet at selv om naturtilstanden ikke eksisterer på enkelt-menneskers plan eksisterer den mellom stater. Mellom statene hersker det en nesten evigvarende krigstilstand, her gjelder ingen lov. Her er det rå makt, bedrageri og iskald strategi som teller. Her gjelder ingen moral: er en hersker sterk nok beordrer han gjerne utslettelsen av en hel nasjon, og folket jubler. I dag ser vi gjentatte seriøse gigant-anstrengelser for å bringe menneskeheten ut av denne tilstanden. FN er et eksempel, EU er et annet. Her forsøkes det å etablere overnasjonale organer med overnasjonal makt. For at dette skal kunne fungere må nasjonene avstå suverenitet. Det er det samme prinsippet som at enkeltmennesker oppgir noe av sin frihet for å kunne leve i ordnet samfunn. Men nettopp dette gjør at motstanden mot en slik overnasjonal maktkonsentrasjon for tiden nærmest eksploderer. Hva kan forklaringen være på at mennesket nærmest instinktivt hever seg over naturtilstanden på individnivå, mens på statsnivå er det nærmest umulig? En faktor kan være den utsilingen av mennesker som naturlig skjer idet de stiger opp mot maktens tinder. Machiavellis menneskesyn var neppe tilfeldig. Han hadde i en årrekke vært aktiv diplomat og politiker i bystaten Firenze. De mennesker han omgav seg med svarte sannsynligvis nøyaktig til den beskrivelse han generaliserte til å gjelde hele menneskeheten. De tar alle midler i bruk for å nå sine mål, de er durkdreven, listig og hensynsløs. Når stater skal forsøke å samarbeide foregår dette på et nivå hvor gjennomsittspersonligheten er filtrert på stadig økende andel alfa-tendenser, med den følge at samarbeidet blir straks vanskeligere.

En annen faktor kan være at mennesker i flokk oppfører seg mye mer primitivt enn enkeltmennesket. Sannsynligvis skjer dette fordi de kommunikasjons-signaler som fungerer best i flokk-sammenheng er de samme som virker mellom våre mer «dyriske» forfedre. Disse vekker også mer primitive reaksjonsmønstre som går på bekostning av den rasjonelle fornuft som den enkelte er utstyrt med. Dette slår ut i en primitiv «horde»-atferd. Mennesker klumper seg sammen og distanserer seg, hever seg over alle andre lignende grupper. Denne mentaliteten har til alle tider vært utnyttet av ledere til å befeste egen maktposisjon. En felles ytre fiende skaper naturlig et sterkere indre samhold. Enkeltmennesker kan ta i bruk fornuften til å skjønne at samarbeid lønner seg, men det er umulig å fortelle en "horde", her gjelder helt andre lover.

En tredje faktor kan være at avstanden mellom enkeltmennesket og maktsentrum stadig øker jo mer omfattende organisert samfunnet blir. Eksistensen av et fylke fratar den enkelte kommune en del av sin suverenitet. På samme måte gjelder fra fylke til stat, fra stat til regionale sammenslutninger av stater (som f.eks. EU), fra regionale sammenslutninger til global sammenslutning. For hvert nivå i et slikt hierarki synker enkeltmenneskets innflytelse over sitt eget liv. Denne avstanden øker muligheten for å bli oversett og overkjørt.

En fjerde faktor kan være at rike nasjoner risikerer at den skjeve ressursfordelingen i verden oppheves. Som enkeltmennesker ser mange av oss positivt på dette, men i pressgruppesammenheng tar vi på oss masker og blir harde forhandlere som i utgangspunktet ikke er villige til å gi fra oss noe som helst, heller motsatt.

 

Tillegg: Spontane organiseringsmekanismer

Vi har aldri sett det ekte anarkiet, altså mennesker i store grupper uten en eller annen overbygning av ledelse eller maktstruktur. På 90 tallet brøt stats-funksjonene sammen i Somalia. Kanskje er eksemplet Somalia noe nær det vi kan kalle for menneskets naturtilstand. Landet ble dominert av rivaliserende klaner og stammer. Det vil si, at når diktatoren blir borte, så etterlater dette et maktvakuum, som vil fylles av rivaliserende grupper som sloss om å posisjonere seg. Slike maktvakuum er alltid dårlig nytt for Ahmed Hattemaker. Siden har vi sett dette i Afghanistan, Irak og Libya. Men aldri ser vi grupper uten dominans hierarkier. Dette gir godt belegg for å hevde at det rene anarki er en uoppnåelig utopi.

Årsaken til dette ligger i at mennesket spontant organiserer seg i slike hierarkier. Dette er ikke forskjellig fra mange andre dyrearter. Mekanismene som ligger i dette beskrives kanskje best i tendensen til sosial rangering og det sosiale spill. Noen utpregede rollemønster er beskrevet i Det Dominante Mennesket og tilsvarende motsats i Det Tilbedende mennesket. Poenget er at uten den sosiale beskyttelses-mur, er mennesket svært sårbart. Vi er alle født inn i denne verden som hjelpeløse individer, totalt avhengig av omgivelsenes omsorg. Dette gjelder mer for mennesker enn for andre arter. Derfor blir familien biologisk basisenhet, som former både vår biologiske utrusting og kulturelle tilpasning til slike strukturer. Dette drives av slektskapsseleksjon. I Familien formes individets evne til å lede og å bli ledet. Dette kommer selvsagt i tillegg til en rekke andre mekanismer for samarbeid og måter å samspille helhetlig på. Vårt tradisjonelle syn på eldre tidsepoker er at dette er patriarkier. Og det er jo et svært så negativt ladet begrep i vår tid. Men, vi må også tenke at steinalderen var stor og kulturene mange. Vi vet neppe alle former dette kan ha tatt. Jeg ser for meg at også mødrene kan ha hatt klare lederroller i dette samspillet. Og det skal ikke undervurderes. Poenget er uansett at disse mekanismene har formet vår biologiske programmering på en slik måte at mennesket er spontant disponert for å lede og å bli ledet. Så, når individet går ut og vekselvirker i de større sosiale omgivelsene, så har det med seg disse biologiske tilbøyelighetene som ballast, og dermed vil foreldre/barn-konseptet bli mønster også for det utvidede sosiale samspillet. Og, som en digresjon så er det jo nettopp dette som går enda et hakk videre og skaper gude-konseptet, noe som igjen kan (mis) brukes av makthaverne til å skape enda større legitimitet for egne maktposisjoner.

Som sagt gir denne måten å strukturere samspillet på konkurransedyktige fordeler både for gruppen og for individet. Men dette er selvsagt ikke jevnt fordelt.

For de individer som er innenfor den gode sirkel gir Alfaregimet flere fordeler:

1)      Det virker stabiliserende

2)      Det virker støttende

3)      Det virker beskyttende

Vi ser her at parallellen med foreldrerollen er åpenbar. For det er jo akkurat dette foreldre gjør for sine barn. Og den parallellen kan trekkes lengre ved bruk av hypotesen om parental seleksjon. For som Jahve sa om tvillingene Jakob og Esau, at han var glad i den ene, men den andre hadde han uvilje mot. Og det var før de var født. Vi har altså gruppens hvite og sorte får. Gruppens sorte får ser alfa-regimet fra et annet perspektiv:

1)      Det er undertrykkende

2)      Det er fordømmende

3)      Det er vilkårlig

4)      Det er farlig

Og her har vi naturtilstanden i et nøtteskall. Internt i gruppen er det en fordel for mange, men det er også noen som må betale kostnaden. Fordelingen mellom de forskjellige fraksjonene og brutaliteten i det hele vil jo variere fra gruppe til gruppe. Jo mer markant og brutalt dette er, desto større er muligheten for kriminalitet, opprør og kanskje også splittelse. Dette setter grenser for størrelsen på slike naturlig spontane grupper. Skal gruppen øke enda mer i størrelse må alfa-regimet rekonstrueres. Det er kimen til dannelse av større kulturer og til slutt statsdannelse.



[i]. "Tenkningens Historie" side 341

 

[ii]."Tenkningens Historie" side 565

[iii]."Tenkningens Historie" side 575

 

[iv]."Naken Ape eller Homo Sapiens" side 54

 

[v]. "Tenkningens Historie" side 565