Opplevelse av nedverdigelse eller krenkelse er først og fremst knyttet til tap av sosial verdi, eller tap av sosial rangering. Men den kan oppleves som tap av etisk verdi og at man degraderes som menneske. De til enhver tid gjeldende sosialetiske normer som flyter rundt i de sosiale omgivelser vil være avgjørende i forhold til hva som oppleves som nedverdigende. Et sosialt miljø preget av æreskultur vil automatisk sette fokus på ære og nedverdigelse i sentrum for oppmerksomheten. Men et samfunn med sterkt fokus på etisk verdi vil gjøre at flere blir tryggere fordi det legger til rette for at mennesker, i langt større grad, kan være seg selv og slippe å måtte spille en rolle hele tiden. Dette fremmer mangfoldet.

Rent intuitivt, signaliserer det å bli krenket mindreverd. Dette er en intuisjon som må tas på ytterste alvor. For det handler ikke bare om individets opplevelse av mindreverd. For dette er signal om reell risiko for å bli utsatt for diskriminering eller regelrett destruktive handlinger fra omgivelsene. Min hypotese er at opplevelse av overlegenhet medfører høy risiko for utløsning av narsissistiske trekk. Dersom den krenkedes menneskeverd ikke gjenopprettes i dine omgivelser, vil vedkommende enten måtte trekke seg ut, eller måtte svært farlig i sine omgivelser. Normalmennesket er ikke nådig i sin nedlatenhet.

Vi er alle utstyrt med en kraftig sosial tilbøyelighet som kalles skam. Grunnen til at den er der, er at sosial tap av sosial anseelse nærmest automatisk innebærer begrensinger av det sosiale mulighetsrom. Mennesker som tapte sin sosiale anseelse i steinalderen fikk færre etterkommere enn de som tok vare på sitt rykte. Denne tilbøyeligheten får leve med uforminsket styrke i det typiske æressamfunnet.

Generelt kan kanskje nedverdigelse defineres som krenkelse av menneskets autonomi. Det vil si at man innskrenker muligheten til selvråderett i eget liv og forvaltning av egne resurser.  Sagt på en annen måte, innebærer det tap av personlig frihet. Gode bilder på dette for voksne er å bli behandlet som barn. For mennesket generelt kan det beskrives som å bli behandlet som dyr, tap av subjekt eller som ting.  Krenkelse kan være så mangt, men her er et forsøk på å liste opp noen viktige mekanismer.

·       Alle former for vold er krenkelse

·       Formynderi eller uforholdsmessig avgrensing av individuell frihet
Makthaveres avgrensing av personlig frihet føles selvsagt ekstra krenkende dersom den er personrettet. Om avgrensningen gjelder hele gruppen oppleves det nødvendigvis ikke som krenkende, bortsett fra i de tilfeller der dette kun kommer til anvendelse for marginale grupper. For eksempel det å forby tigging vil ikke føles krenkende for de fleste av oss. Men for de som lever av tigging vil det selvsagt være nedverdigende å måtte gjemme bort sin aktivitet for de som måtte finne på å angi.

·       Krenkelse av egen kropp, det vil si alle former for overstyring av individets selvråderett over egen kropp. Kroppen er en ressurs. Individet er den suverene eieren. Alle former for bruk eller forvaltning av denne ressursen som innebærer overstyring av individets selvbestemmelse kommer inn under begrepet nedverdigelse. Dette dekker også alle former for fysisk vold eller seksuelle krenkelser eller ufrivillig medisinsk behandling, eller bruk av organer, eksperimenter osv.

·       Mangel på respekt
Omtrent alt som står her handler egentlig grunnleggende om respekt. Viser bare til egen refleksjon rundt dette begrepet.

·       Å bli utsatt for hersketeknikker eller annen manipulasjon
Ved å utsette noen for hersketeknikker viser man at man anser personen som mindreverdig og med mindre krav på menneskelig verdighet enn ens eget ego.

·       Å bli utlevert eller få blottstilt sine sårbarheter

·       Å presses nedover i det sosiale hierarkiet

·       Benytter sårbarhet til diskreditering og uvilje til å forstå

·       Ekskludering
Ekskludering signaliserer at et menneske ikke er noe verdt, ikke er interessant, ikke noe å samle på. Det er et utrykk for dårlig menneskesyn generelt. Et menneske som utsettes for det vil oppleves som et kraftig signal i forhold til å være uønsket.

·       Å bli utsatt for sanksjoner
Det å bli straffet av «sine likemenn» oppleves selvsagt som nedverdigende. Særlig i de tilfellene der straffen er implementert i henhold til tradisjonelle ideer om straff. Det å bli påført smerte i den hensikt å skape lidelse gir et kraftig signal om at man ikke er verdt noe. Det å være straffet i vårt samfunn innebærer også at man mindreverdig-gjøres som menneske, og stemplet for resten av livet. Vi har en tendens til å se straffede personer i et eget kritisk lys.
Er selvsagt klar over at dette er i motstrid til det kantianske synet, hvor nettopp straff er en måte å signalisere at «du er et ansvarlig individ». Men vi skal merke oss at dette da settes i sammenheng med andre krenkelser: Du er et barn, du er ikke tilregnelig, du er som et dyr. Alt dette har basis i et grunnleggende dårlig menneskesyn (og dyreforakt) Kantiansk etikk definerer rasjonalitet, da ment som kognitiv kapasitet som det som gir mennesket verdi. Det står i motsetning til empatisk etikk, som knytter dette an mot livskvalitet. Et menneske som «er som et dyr» har, innenfor empatisk etikk, full etisk verdighet. Det samme gjelder selvsagt barn og mennesker med svekket kognitiv kapasitet. Uansett blir jo dette skrivebordsteori. Den emosjonelle responsen på å bli straffet er å oppleve det som en ydmykelse. Det er en krenkelse, det er nedverdigende.

·       Å bli diskriminert eller utsatt for urimelig forskjellsbehandling.
Dette er en klart indikasjon på sosialt mindreverd.

·       Å bli gjenstand for fordømmelse
Fordømmelsen kan selvsagt være rettferdig og på sin plass. Men den kan også være urettferdig eller et resultat av forskjellige normsett. Uansett vil det å bli utsatt for andres fordømmelse utløse skam og fortvilelse.

·       Å bli gjenstand for oppdragelse
De lærde kan jo strides om dette. Men jeg tenker at individets evne til å la seg forme av oppdragelse avtar kraftig under oppveksten. For flertallet er effekten sannsynligvis borte lenge før de når voksen alder. Likevel er det jo slik at mange myndighetspersoner, enten de representerer myndighetene eller de er ledere i andre sammenhenger, tenderer til å opphøye seg selv til en slags evige oppdragere. I denne sammenheng oppleves det å bli gjenstand for oppdragelse som krenkelse eller trakassering. Teknikker som brukes til formålet kjenner vi igjen, også fra denne listen, det handler om sanksjoner, fordømmelse, moralsk trakassering, utestenging, trusler, retorikk, manipulasjon og andre hersketeknikker.

·       Usynliggjøring
Usynliggjøring handler om å være ensom, selv i sosiale sammenhenger. Det handler om å bli oversett, ikke hørt. Den sosiale identiteten kan bli utslettet og det setter individet i et sosialt vakuum. Dette oppleves selvsagt både frustrerende og ikke minst skammelig. Individets førstereaksjon på dette er å skjule det. Det kan innebære å gjemme seg bort, noe som igjen forsterker isolasjonen. Dette er en fundamental krenkelse som truer med å utslette individets sosiale identitet. Det er jo en ekstra belastning at ansvaret for dette er pulverisert. Dette er noe vi alle er med på og bidrar til uten at vi vet det.

·       Objektivisering
Ignorere eller benekte individets subjekt, med påfølgende tap av etisk verdi.

Det å utsette mennesker for nedverdigelse kan få mange negative konsekvenser:

·       Tap av lojalitet

·       Tap av selvrespekt

·       Aggresjon

·       Depresjon

·       Apati

·       Hat

Et menneske som har tapt sin sosiale anseelse har også fått senket sin terskel i forhold til det å begå kriminalitet. Det å bli tatt som kriminell innebærer en omfattende sosial kostnad. Sannsynligvis kan skrekken for skammen virke vel så preventivt som eventuelle sanksjoner. Men dersom denne kostnaden allerede er tatt (eller investert) så er jo ikke dette lenger noe hinder for å begå nye forbrytelser. Dette er selvsagt en ren rasjonell kalkulasjon.

Det at mennesker blir nedverdiget er en tap-tap situasjon for alle parter. Når vi ser på konsekvensene for omgivelsene er det forholdsvis lett å resonnere seg frem til at dette menneskets evne til å bidra i framtiden kan bli sterkt redusert.

Nedverdigelsens moralske sider

Det å oppleve seg selv som nedverdiget er som sagt subjektivt, og med utgangspunkt i en oppfatning av hva som forventes av omgivelsene. Dette handler ikke bare om handlinger men også om tilstand. Man kan være fattig, mangle utseende, avvikende eller befinne seg utenfor den gjeldende normalitet, ha fysiske eller mentale skavanker, mangle karriere eller mangle jobb. Man kan være assosiert med mennesker man skammer seg over, det kan være famille eller etnisitet.  Alt dette er sannsynligvis bare toppen av isfjellet i forhold til det å føle seg mindreverdig. Det moralske aspekter i forhold til denne problematikken handler om å ta noen steg tilbake fra det sosiale spill, og reflektere seg frem til et menneskesyn som er mer uavhengig av menneskers egenskaper eller prestasjoner. Her er det to store gevinster å hente. Det ene er at man styrkes i evnen til å utvikle et positivt syn på seg selv, uavhengig av hva man tror andre måtte tenke. Den andre gevinsten er at man gjennom dette også øker toleransen i forhold til andre. Det åpner muligheten for å kunne møte nye spennende mennesker på tvers av kulturelle og sosiale barrierer.

Og det bringer oss over på det som har å gjøre med hvordan vi ser på andre. Empatisk etikk aksepterer ikke at vi ser på andre som mindreverdige. Vi må skille mellom å observere at noen oppfattes av sine omgivelser som mindreverdige, og selv se på noen som mindreverdige. Vi har sterke tilbøyeligheter i oss, til forakt, fordømmelse og til å ville heve oss over andre. Så det er ikke noen enkel oppgave å fri seg fra dette. Men jeg tenker at disse tilbøyelighetene kan dempes ved å reflektere over dem, og å opprettholde et godt og velfundert menneskesyn i bunnen.  
Det mest umoralske man kan gjøre på dette området er selvsagt å la vår forakt komme til uttrykk i egne holdninger og reelle handlinger. Det er utallige kreative måter å utrykke forakt på, men det er særlig en type jeg her vil ta tak i. Privilegerte mennesker har ofte makt, eller de er i posisjon til å påvirke andre menneskers skjebner. For det er ikke noen nødvendighet i at, selv om man er privilegert, så gir det en rett til å innta noen formynderrolle over de som ikke er fullt så privilegerte. Mange mennesker i maktposisjoner tar det gjerne som en selvfølge at de kan ta over selvråderetten til de mindre privilegerte. Dette er nedverdigelse av verste sort, om vi ser bort fra fysisk og psykisk vold. Innenfor empatisk etikk finnes det ingen hjemmel for å behandle det som oppfattes som mindreverdige mennesker på ikke-likeverdig måte. Det er de sosiale omgivelsene som, til enhver tid, gir en slik hjemmel. Og de varierer med tid og kultur. Det å agere negativt mot mennesker bare fordi kulturen aksepterer det er uttrykk for generelt dårlig menneskesyn.

Hvordan skal man forholde seg til sosiale og kulturelle avvik i forhold til hva som er nedverdigende? Det enkle svaret er å respektere det, men dog ikke underkaste seg. Jeg kan akseptere at noen føler det som nedverdigende å gå uten hijab. Det respekterer jeg ved alltid og konsekvent å forsvare deres frihet til å gjøre dette. Men dersom de samme personer mener at alle andre kvinner også må gjøre det samme, så er det uakseptabelt. For da respekterer man ikke de som ikke vil gå med dette. Et påbud er like nedverdigende som et forbud.

Forholdet mellom det å oppleve krenkelse og omgivelsenes ansvar

Det å stemple mennesker, gi dem negative karakteristikker skaper krenkelse. Det betyr også at den eller de som krenker, vil kunne føle seg krenket dersom vi karakteriserer dem som krenkere. Her er det viktig å slå fast at det er ikke noen nødvendighet i at dersom noen opplever seg krenket, så krever det at noen blir stemplet for dette. Her er et godt eksempel på hva jeg snakker om. Jeg tenker at det er viktig at noen som opplever ubehag eller krenkelse i en situasjon, skal kunne beskrive det. Det er det som er fasiten på hva vedkommende opplevde. Men det gir hverken den krenkede, eller noen andre noen fullmakt til å begynne å mot-krenke de man mener er skyldig i dette. Jeg tenker at det er mer konstruktiv med en mer åpen og analyserende dialog om hva som skjedde. Det kan jo være noe alle kan lære av, men det kan jo også handle om en umoden person som trenger å jobbe litt mer med seg selv. Det beste miljøet for å handtere slike situasjoner er det sosialt positive klima, hvor enhver som åpent uttrykker sitt ubehag blir tatt på alvor, uten at det medfører ytterligere stempling eller krenkelser. Så kan det være at noen har noe å lære om egen virkning på sine omgivelser. Selvsagt finner vi også plagere i mange sammenhenger. Disse må jo også identifiseres som noen som trenger hjelp.