Nevrotypisk mind-blind

Da jeg googlet «mindblindness» oppdaget jeg at fenomenet stort sett knyttes til dysfunksjonelle diagnoser, spesielt innenfor autisme.  Ettersom jeg selv etter all sannsynlighet selv sorterer under en såkalt autisme spektrum variant (Aspergers), så burde jeg mest sannsynlig ikke uttale meg om noe jeg så definitivt ikke kan ha peiling på. Da jeg første gang hørte om begrepet, på verdibørsen, falt jeg straks for det. Men min innfallsvinkel gikk nok mer på de såkalte «nevrotypiske», altså normale mennesker.
En god grunn for meg til å lage denne refleksjonen er jo da at jeg sannsynligvis bruker begrepet noe på utsiden av det vanlige. Min ide er altså et svært mange av oss er forholdsvis lite bevisst på det faktum at alt vi ser og opplever er gjennom et sinn.  La meg starte refleksjonen med meg selv. Jeg er en av de som mener å huske prosessen med å oppdage mine egne øyne. Jeg kan huske forestillingen om at bare jeg vendte ansiktet i en retning så oppfatter jeg alt som er i den retningen. Jeg hadde altså en forestilling om ansikt, og at det er mitt ansikt som ser alt. Kanskje noen dyrearter aldri kommer langer enn hit. De bare ser, men de har ingen forestilling om det å se, eller sine egne øyne. Verden er transparent tilgjengelig som en del av dyrets livsverden.

Gradvis har nok bevisstheten om mine egne øyne blitt utviklet. Jeg lukker øynene og jeg bruker hendene til å skjerme for dem. Etter hvert er min bevissthet klar over at det er øynene mine som ser. Den videre utviklingen går da på en bevissthet om at det neppe er alt som kan se. Lekebilen, kan ikke se, stolen og veggene kan ikke se. Ettersom man vokser opp blir man klar over at øyet er et komplisert instrument. Etter hvert kan vi lære det som ikke lengre er en selvfølge, at øyet er forbundet med hjernen via nervebaner, at signaler beveger seg gjennom nervebanene, at de blir bearbeidet på veien og at det ender bak i hjernen et meget kraftig syns-senter. De mer interesserte av oss blir etter hvert klart over at det foregår en kolossal bearbeiding på mange nivåer, at informasjon formes, legges til, trekkes fra, forfines og gjøres presentabelt for en kravstor bevissthet, som er mer interessert i de store linjene, og ikke detaljene. Jo mer vi forstår av prosessen jo lengre beveger vi oss bort fra det som før var selvfølgelig, en slags indre intuitiv magi. Vi har tatt noen steg bakover og er blitt litt klokere på oss selv.
Og de mest observante av oss ender opp med en anelse om at dette nok gjelder det meste av våre forestillinger i det mentale landskap.

Et stadium jeg ikke husker var tiden før jeg var bevisst på mitt eget ansikt. Også da kunne jeg se og opplevelsen av det er selvfølgelig. Det er ikke noen forskjell på den ytre og den indre virkelighet. Jeg befinner meg i en verden som oppleves der og da, direkte som den er. Man er i verden, og opplever den som den er, direkte intuitivt og uten refleksjon.

Når jeg snakker om «mindblind» så handler det om denne illusjonen. For det er en illusjon. Vestens klassiske filosofer har vært svak på å avdekke nettopp denne illusjonen. Det er først i løpet av de siste par hundre år, at denne bevisstheten har vokst fram. Min oppfatning er altså at all filosofi som er eldre enn det, lider av denne svakheten. For å starte med Platon med sine forestillinger om ideer, ånd og sjel, via Descartes[1] forestillinger om det fullkomne og Gud, via Kant med sine forestillinger om realismen, altså matematikk og geometri som åndelige realiteter. Og tankegodset preger oss fortsatt den dag i dag. Man kan vel si at alle disse skarpe hjerner, som filosofene var, var unnskylt på den måten at de ikke hadde tilgang på psykologi og moderne hjerneforskning. Samtidig var de en del av en tradisjon med et tankegods (ånd, sjel og Gud) som ikke akkurat lå til rette for å kunne ta steget ut av egen blindhet.  Det var nok ikke før det tradisjonelle ånds-paradigmet var så pass svekket at det ble en åpning for fritenkning og ateisme at tenkere som Sigmund Freud langsomt kunne åpne våre øyne for den grå, mystiske massen oppe i hodet.
Men lenge før den tid fantes det andre filosofiske tradisjoner som, for lengst, hadde fått øye på vårt eget sinn og blitt klar over at vi alt for lett lar oss lure av sinnets illusjoner. Men de var ikke en del av vår vestlige kultur. Det indiske begrepet maya skal visstnok handle om dette.

I oppveksten eksperimenterte jeg mye med elektrisitet og elektroniske signaler. Jeg ble tidlig bevisst på signalstrømmer, kilder, måling og monitorering. En forsterker kan lage lyd enten kilden kommer fra en iPad eller en gammel CD-spiller. En forsterker har ikke noe forhold til hvor signalene kommer fra, så lenge de holder seg innenfor standard. Det ble selvfølgelig for meg å anvende den samme tankegangen på min tro. Er det rettferdig å ansvarliggjøre noen for deres tro? Bibelen hevdet det. Rent intuitivt betyr det at om det skal være rettferdig så må jo vi mennesker kunne påvirke vår egen tro. Jeg hadde for lengst utviklet et nok så sterkt ideal om oppriktighet. Men jeg opplevde en stor frustrasjon opp i det hele. For det skapte en forventing om at oppriktigheten skal kunne lede meg til den rette tro. Men alt jeg gravde i, det være seg teologi, historie eller vitenskap. Jeg kom ikke til bunns i noe. Jeg opplevde tvil om alt og var vel gjennom en periode hvor jeg mer eller mindre desperat var på søken etter den endelige bekreftelse. Hva er den endelige bekreftelse? Det kunne i alle fall ikke være en opplevelse av typen euforisk omvendelse, eller bønnesvar, eller mirakler. Det er jo så mye lureri i verden, så lett å misforstå. Hvordan kan vi vite sammenhengen mellom vår sanseerfaring og virkeligheten? Er mine sanser koblet til en kasettspiller eller en cd-spiller? Og hvem har laget Cd-en? Hvordan vet jeg at det jeg ser er det som er? Problemet mitt var at jeg ikke fikk meddelt problematikken til mine trosfeller. Gang på gang fikk jeg høre at det jo er selvfølgelig at når jeg ser en stein, så ser jeg en stein. Det er bare tullinger som kan finne på å spekulere i slikt. Ingen ville gå den veien med meg.

Etter hvert utviklet jeg meg til å bli en overbevisst tviler, og det var vel egentlig en lettelse for jeg kunne gi slipp på forestillingen om den gudommelige ansvarliggjørelse. Jeg ble et fritt menneske som kunne bevege meg fritt i den enorme jungelen av kunnskap, informasjon, spekulasjoner og teorier som mennesket har skapt opp gjennom tidene. Det er en enorm jungel, som man kanskje bare kan se en bitteliten brøkdel av gjennom et helt liv. Og med årene er den jo ikke blitt mindre.

Jeg utviklet IP-teorien, sannsynligvis en nytteløs teori av selvfølgeligheter hvor det vi vet fra før er satt inn i et nytt system. For meg hadde den en helt klar hensikt. Jeg ville begrunne hvorfor jeg mente alt er usikkert, at man egentlig aldri kan være sikker på noe. Det skulle være utgangspunkt for debatt eller dialog. Den representerte et håp om at noen skulle se i min retning, komme til mitt utgangspunkt, forholde seg til min måte å tenke på. For det er jo slik at om noen tar feil, så kan man jo aldri vise dem en bedre vei uten å ta deres utgangspunkt, uten å møte dem der de enn måtte være. Der var jeg, og ingen kom dit, før en eller annen pastor siterte Descartes «Jeg tenker derfor er jeg». Sitatet ble selvsagt gjort i en negativ kontekst, men jeg hadde fått mitt. Og talen som jo skulle bevege oss bort fra «den meningsløse filosofien» hadde gjort det motsatte med meg. Plutselig åpnet en ny verden seg for meg og jeg ble etter hvert klar over at det var noe som het erkjennelsesteori. Det handler om teorier som jobber med spørsmål om hvordan mennesket kan vite noe i det hele tatt.  Det var en fantastisk oppdagelse at jeg ikke er alene i mine refleksjoner om det virkelig kan eksistere et kunnskapens grunnfjell.

Jeg fant en rekke forsøk på å gi overbevisende argumenter for at vår viten er til å stole på.  Men jeg kan jo ikke akkurat si at den klassiske filosofien løste problemet på noen særlig god måte. For det faktum at fortidens filosofer, inkludert Descartes, konsekvent dro med seg «ånden» i sine arbeider, og aldri egentlig etterspurte hva slags «maskineri» det kunne være som skapte denne ånden, så forble deres erkjennelsesteorier mangelfulle. Årsaken er, tror jeg, at de ikke så sitt eget sinn i arbeid. Før jeg går videre må jeg bare presisere at dette er satt på spissen. Filosofer har alltid hatt en større bevissthet om menneskesinnet enn gjennomsnittet i sin samtid.
To forhold influerte sterkt på min utvikling i forhold til dette. For det første førte min nysgjerrighet meg til kvantefysikken, da sett på med de litt uortodokse øynene til Fritiof Capra og hans Fysikken Tao. Jeg fikk kanskje noe annet ut av dette enn gjennomsnittet. Det Capra gjorde meg oppmerksom på, og fokusert på, er i hvilken grad vi mennesker observerer og tolker våre observasjoner gjennom våre egne forestillinger og begreper. I forhold til kvantefysikk så kommer språk og begrepsapparat i veien for på noen måte å kunne visualisere dette for meningmann. Kvantefysikk kan bare forstås med utgangspunkt i den matematikk og begrepsstruktur som er utviklet for dette. Det er et system som kan fattes av intellektet, som tall og komplekse begreper, men vi kan ikke se det for oss. Og det går lengre enn som så. Det begrepsapparatet som er utviklet, er det det eneste mulige? Kan det være slik at våre begreper faktisk står i veien for en enda dypere forståelse av fenomenene? Og kan det være at det faktum at vi er kommet så langt i vår forståelse som vi er nettopp kommer av fokus og oppmerksomhet på denne problemstillingen? Niels Bohr, som jo må regnes som kvantefysikkens grunnlegger, hadde jo et godt grunnlag for dette. Han hadde studert Østens filosofier i Kina. Det samme gjelder Werner Heisenberg, som jo også bidro meget tungt i tilblivelsen av denne vitenskapen.
Jeg gjorde mine egne refleksjoner på dette. Ideen om den såkalte «eteren» var jo et mistak som var begrunnet i videreføring av datidens kjente fysiske begreper.
Jeg tenker slik at etter hvert som vår kunnskapssøken trenger seg dypere ned i det bitte lille, og lengre ut i det ufattelige store, og dypere inn i det menneskelige sinn, så vil våre vanlige intuitive hverdagsbegreper komme til kort. Vår intuitive oppfattelse av verden rundt oss er formet av de omgivelsene som vi kan påvirke og som vi må forholde oss til og forstå for å kunne fungere som de reproduktive vesener vi er.  Men, ved hjelp av matematikk og abstrakte systemer er vi i stand til å kunne forstå mer.
Men da er vi inne på det andre forholdet som påvirket min utvikling, nemlig min befatning med datamaskiner og systemutvikling. Hva er systemutvikling? Jo det handler jo nettopp om å finne frem til begreper, variabler, strukturer som på en god måte kan representere den oppgaven vi er satt til å løse. Sett to utviklere til å løse den samme oppgaven. De kan ofte komme opp med forskjellige strukturer, forskjellige begreper, men likevel med et system som løser samme oppgaven. Det finnes mange måter å bygge et system på. For den reflekterte er det jo lett å se parallellen til menneskesinnet. Det er jo sånn menneskesinnet opererer. Vi baserer oss jo på indre mentale forestillinger, strukturer og systemer. Vi har språk, vi har begreper og vi har en rekke mentale verktøy, regler og prosedyrer, logikk og slutninger. Men, det som er så fantastisk er at alt dette opptrer for det bevisste jeg, i form av illusjoner. Hjernen har ingen intuisjon som forteller deg at det er kartet du ser, ikke virkeligheten. Illusorisk ser du virkeligheten og du agerer i den. Det er ikke «sinnets mening» at du skal kunne se forskjellen. Det må sannsynligvis en lang prosess med refleksjon til for å bli klar over at det er slik det må være. Normalt vil dette fungere så godt at det ikke er behov for å spekulere på noe annet. Men i det sosiale spill, med vinner og tapere, med retorikk, og seksuell seleksjon på retthaveri bærer en strategi raskt i retning av analyse og mer dypere forståelse av tingene. Hvert slikt gjennombrudd skaper en ny forståelse, ny innovasjon, en ny lekegrind med nye begreper. Og prosessen kan gjenta seg. Etter hvert som vi kommer dypere vil begrepenes begrensinger og uklarheter bli mer fremtredende. Den videre utviklingen kan bestå i at de modifiseres eller at tankemåten byttes fullstendig ut. Det er det vi kaller for paradigmeskifter.
Jeg tenker at middelalderens såkalte universaliestrid i dag kan bilegges om vi er villig til å ta inn vår viten om psykologi, neurologi og moderne hjerneforskning med i betraktning.  Vår erkjennelse er en mentalt aktivt skapende prosess. Vi utvikler begreper og språk med utgangspunkt i de utfordringer vi har. Det er ikke noe universalt, åndelig eller gudommelig over dette. Vi er kort og godt i besittelse av verdens mest brilliante informasjonssystem. Så lenge det varer.  Ideene er ikke noe åndelig. De er kort og godt skapt i vårt eget sinn. Naturlover er ikke noe selvstendig eksisterende. En gang i tiden ble jeg presentert for problemet med at den andre Termodynamiske Lov eller loven om entropi representerte et alvorlig problem for evolusjonsteorien. Loven sier at all orden går mot kaos og at orden ikke kan bli til av seg selv. Men livet, som jo er høy grad av orden, skulle altså kunne oppstå av seg selv, mot denne loven. En slik problematikk kan selvsagt analyseres fra flere synsvinkler, og fysikerne har vel løst det hele ved å påvise at loven «ikke gjelder» for såkalte åpne systemer som tilføres energi utenfra. Den er vel grei, men min måte å reflektere om dette på, er å undersøke på hvilken måte en naturlov eksisterer, eller om den i det hele tatt har noen selvstendig eksistens Er det slik at loven står skrevet i en slags allesteds nærværende ånd, og at all materie kan se den og dermed også adlyde. Det er vel lett å se at dette jo minner sterkt om begreper vi kjenner fra andre sider i vårt liv. Det er vel flere tusen år siden at mennesket fant opp lov-begrepet som formaliserte regler som vi skal innordne våre liv etter. Loven er nedskrevet i en bok, skapt av politikere, anvendt av jurister og dommere og opprettholdt av politiet. Er det noe lignende som er tilfelle med all materie og energi?  Jeg tenker at det er svært tvilsomt at noe slikt er tilfelle. Med vårt utgangspunkt er det mest sannsynlig å anta at naturlovene er et produkt av vårt eget sinn. Vi observerer fenomener, vi utvikler begreper og forestillinger og vi finner sammenheng og system. Dette kaller vi for lover. Ptolemaios lover om planetenes bevegelser med utgangspunkt i et system med jorden i sentrum og stjerner og planeter i baner rundt er jo et godt eksempel på at man kan finne brukbare systemer for å beskrive og forutsi noe, selv om modellen er fjernt fra virkeligheten. Det samme gjelder Newtons tyngdelover. Lover kan de jo ikke være, da jo Einsteins relativitetsteori begrenset gyldighetsområdet og forklarte de spesialtilfellene de gjaldt på en dypere måte. Da min kollega hørte om kreasjonistenes trumfkort; «Den Andre Termodynamiske Lov», kommenterte han tørt at ethvert tre bryter tyngdeloven fordi det vokser oppover. Lovene er blitt til i menneskesinnet og eksisterer bare der. Selvsagt gjenstår da det dypere og mer grunnleggende spørsmål om hva det da er som styrer materiens oppførsel. Det handler om dypere fysiske spørsmål som jeg ikke kan noe med, men Fritjof Capra pleide å si at materien oppfører seg i henhold til sin egen iboende natur. Personlig har jeg ikke noe belegg for å si at ikke alle fysiske fenomener på et eller annet vis blir kontrollert av noe annet, som ikke er iboende og som kanskje ikke er innenfor vår fattbare verden. Vi er ikke kommet til bunns i dette. Alt jeg mener å vite er at den lovmessighet vi mener å se handler om våre egne abstraksjoner av det vi observerer. Det er ingen grunn til å tenke at lovmessigheten er kommet inn i vårt sinn som en slags åndelig åpenbaring fra en annen dimensjon. Det er fenomener vi observerer gjennom våre sanser og vi klarer å utvikle indre mentale strukturer som passer så godt med det vi ser at vi oppfatter det som et mønster. Men vi ser ikke de dype prosessene i vårt sinn som gjør akkurat det kunststykket, derfor tror vi det må være noe åndelig over det.

Intelligent Design bevegelsen gjør en lignende minblind kortslutning, bare andre veien. Resonnementet er enkelt. Om du går i skogen og finner en klokke, så tviler du ikke på at det er mennesker eller et intelligent vesen som har laget det. Da er det selvmotsigende å tro at treet som står vide siden av, og som er langt mer komplisert, er blitt til av seg selv.
Den videre analyse fortsetter da gjerne med fokus på treet og hvordan det er blitt til. Min analyse går fra andre siden. Hvordan er klokken blitt til? Den er blitt designet, svarer ID-tilhengeren. Men hvordan? spør jeg. Hvordan foregikk dette i hodet på designeren? Den mindbilinde vil da si at vedkommende da bare her tenkt det ut. Det er noe guddommelig magisk med intelligensen. Den kan jo bare tenke ut ting? Men er det ikke masse små grå der som er involvert i dette? Jo, det er det vel sikkert, men hvordan det skjer er jo et mysterium? Vel, det er vel nok av mysterier involvert i dette, men vi kan jo si med rimelig grad av sikkerhet at dette blir til ved mental og empirisk prøving og feiling. Vi har en rundgang mentalt med prøving og testing av ideer. Noen av dem passerer mange nåløyer og blir til en bevisst ide med praktisk utprøving og feiling som sin ytterste manifestasjon. Hva er poenget? Poenget er at det er sånn evolusjon fungerer også. Riktig nok er det noen nyanseforskjeller men i prinsippet så er det prøving og feiling som skaper intelligensen. Vår hjerne har regelrett kopiert naturen. Hva er forskjellen? Intelligens er intelligens.

Men en ting er filosofi og vitenskap. Verre er det nok når vår mindblindness slår inn på det sosiale området. Her kan man selvsagt angripe meg av den grunn at jeg i denne refleksjonen har avslørt meg selv som en såkalt «aspie». Hva kan et menneske som er dysfunksjonelt i forhold til det å intuitivt oppfatte sosiale prosesser og empati med andre, kunne bidra med på dette området? Det er jo som å be en fisk forklare oss matematikk. Men jeg tenker at en viss sosial distanse faktisk kan være en fordel på noen områder. På samme måten som biologer observerer dyr, slik observerer en aspie mennesket, nemlig med intellektet. Et dyr observerer ikke seg selv og sine omgivelser på en abstrakt og analyserende måte. Dyret deltar og agerer helt naturlig i sitt liv. På samme måte deltar de fleste mennesker i det sosiale spill. Det faller ikke naturlig å observere det.  Dette er selvsagt satt på spissen. Essensen er at det ikke skader vår klokskap og visdom å forsøke å ta noen steg tilbake og forsøke å observere seg selv og andre og utvikle en forståelse på linje med den biologene har om dyr. Hva er illusjonen her? Illusjonen handler om at våre forestillinger om at etiske og sosiale begreper har en slags selvstendig eksistens utenfor vårt sinn. Dette har i sin tur ført til en absolutisme som plager oss den dag i dag. Hva konkret snakker jeg om da? Det er mange begreper som faller inn under dette. Eksempler kan være rett og galt, godt og ondt, skam og ære, rettferdighet og straff, ansvar, skyld og fortjeneste.  Dette er forhold som har utgangspunkt i vårt sinn. Mye av det er manifestasjoner av medfødte disposisjoner. Men så har kulturen og de sosiale omgivelsene tatt det opp i seg og formalisert det i intellektuelle strukturer. Så blir disse strukturene, i sin tur til en illusjon, noe reelt eksisterende med åndelig opphav. Begrepene blir et ideal i seg selv og står derfor i fare for å hemme den sosiale rasjonalitet.
For meg er det forunderlig å oppdage at mestepartene av filosofers og teologers dveling ved ideen om den menneskelige frie vilje, som jo også er en illusjon, ikke ser ut til å ha ofret fem minutter på å undersøke ideens mest grunnleggende størrelse, nemlig valget i seg selv. I stedet har analysene gått på valgfrihet, determinisme og teologiske analyser.  Den samme manglende analysen på valget har også skapt alvorlig støy innenfor humanistisk vitenskap, spesielt i grenseland opp mot politikken. Er vår atferd styrt av arv eller miljø? Ingeniørens retoriske motspørsmål må være: Er det dieselen eller motoren som driver bilen fremover? Er det elektrisiteten eller glødetråden som skaper lyset fra en glødelampe? Er det hardwaren eller softwaren som skaper applikasjonen? Den som forstår valget, dets grunnleggende elementer, og dets tilblivelse vil skjønne at slike spørsmål er meningsløse. Valget er en aktiv kompleks prosess som foregår i vårt sinn, både bevisst og ubevisst. Selvsagt er vi påvirket av arv. Beslutningsteorien sier ganske nøyaktig hvordan den slår inn. Selvsagt er vi påvirket av miljø. Den samme beslutningsteorien gir svaret på hvordan det slår inn. Den som forstår evolusjonsteorien vil raskt kunne konstatere at vi aldri ville ha vært her om ikke vi hadde mekanismer som viderefører forfedrenes suksessatferd, samtidig som vi har en formidabel evne til å anvende dette på utfordringene som finnes i våre omgivelser. Hva er problemet? Prestisje? Hvor kommer den tilbøyeligheten fra? Religiøst baserte forestillinger om menneskelig overhøyhet? Eller handler det kanskje bare om fagblindhet eller politisk ønsketenkning. Og nettopp politisk ønsketenkning om menneskenaturen er kanskje det mest farlige vi snakker om her.  Dette var etter min mening Karl Marx største tabbe. Han overså menneskenaturen på to vesentlige områder. Det ene er proletariatets diktatur, som jo egentlig skulle vare bare den perioden som var nødvendig for å få eliminert den daværende maktelite og avskaffe kapitalismen. Feilvurderingen er jo at ethvert diktatur vil tilstrebe alt som står i dets eneveldige makt for å opprettholde seg selv. Diktatoren kommer i posisjon fordi han er et menneske som typisk søker makt og som behersker maktspillet. Det er en seleksjonsprosess i dette også. Og diktatoren vil selvsagt benytte sin makt til å få enda mer makt og til å befeste et diktatur som kan gå i arv i generasjoner. Dermed kom de fleste kommunistiske stater aldri lengre enn til diktaturet. Det andre forholdet er at mennesker som ikke kan påvirke sitt eget liv, som regel blir demotiverte og apatiske, eller de blir desillusjonerte medspillere i et kynisk spill om godene. Til sammen bryter dette samfunnet ned innenfra, og de fleste kommunistiske prosjekter har mislyktes. Man kan kanskje si at Kina jo likevel har lykkes på et vis. Men, med sin ekstreme markedsliberalisme kan de neppe betegnes å være trofast til ideologien.

 

Som en oppsummering vil jeg si det slik at om man har en ide om å skape det gode bærekraftige samfunn, et samfunn som ikke favoriserer noen og tar vare på alle i den utstrekning det er mulig, så kommer man ikke utenom en best mulig forståelse av den mest grunnleggende enhet i ethvert samfunn, nemlig menneskeindividet selv og dets forunderlige sinn. Gjennom dette kan vi oppnå dypere forståelse av:

1)      Hvilke svakheter som finnes i vår natur og hvorfor de er der og hvordan man best mulig kan forholde seg til dette.

2)      Hvilke mentale blindsoner vi har.

3)      Grunnleggende forutsetninger for å kunne leve det gode liv

4)      Hvordan vi best kan fungere sammen

5)      Hvordan vi kan ha en klok innsikt i hva vi kan gjøre noe med og hva vi ikke kan gjøre noe med

6)      Hvordan vi kan kontrollere hverandre uten å undertrykke

7)      Hvordan unngå sterke maktkonsentrasjoner

8)      Hvordan få frem det beste i oss

9)      Hva som gjør menneske til menneske og hvordan vi kan la oss fasinere av vår menneskelighet

Tillegg: Den emosjonelle blindsonen

Våre følelser ruver ofte som fjell i vårt mentale landskap. De var der lenge for språket kom og fornuften var utviklet. Allerede ved fødselen starter mennesket, overveldet av følelser. Den første manifestasjonen er gråt. Følelsene var der til og med lenge før mennesket ble menneske. Hos svært mange dyrearter er emosjonelle mekanismer nesten enerådende i å skape dyrets atferd. Det blir kalt for instinkter, noe som gjør at vi tenderer til å anse det som noe annet enn følelser. Men det er følelser og hele registret av emosjonelle tilbøyeligheter, evolusjonens lag på lag med utvikling av dette, er tilstede i oss mennesker den dag i dag, og det styrer oss mer enn vi er villige til å innrømme.

Forskjellen er at vi mennesker har fått utviklet noen kraftige universelle kognitive mekanismer i tillegg. Dette har kommet på rekordtid og avsatt seg som et nytt lag i utviklingen. Intet av dette er planlagt, og man kan stille store spørsmålstegn ved designet, for prosessen har satt en evolusjonær splint i vårt sinn. I vårt mentale landskap manifesterer dette seg som en rekke dualistiske paradokser: hva er forskjellen på jeg og meg? Ånd versus materie, spenningen mellom «det kjødelige» og det åndelige, legeme og sjel. osv.

Det er ikke tvil om at vi mennesker har gitt «det åndelige» et adelsstempel. Da snakker jeg om fornuften, vår unike kognitive kapasitet. De fleste store religioner og filosofier har omdreiningspunkter om disse spenningene, og mye av dette handler om teknikker for å overvinne «dyret i oss». Dette lar seg enkelt forklare med den mest sannsynlige grunnen til at vi i det hele tatt har fått utviklet den store kognitive kapasiteten, nemlig den sosiale utfordringen. Mennesket er nesten hundre prosent avhengig av sine sosiale omgivelser. Da er man avhengig av sosiale omgivelser som fungerer og selv og kunne fungere i disse sosiale omgivelsene. Utviklingen av det sosiale univers har gått hånd i hånd med utvikling av kognitiv kapasitet. Vi er avhengig av dette for å kunne forstå hverandre, og vi er avhengig av å kontrollere de mange emosjonelle impulsene som er inkompatibel med den sosiale utfordringen.

Da er det ikke rart at det er «det åndelige» som får adels-status, mens «det kjødelige» får en sosial synde-status.

Neste steg på denne utviklingen er utvikling av mekanismer som mentalt og sosialt fornekter dyrets påvirkning på vår atferd. Det er denne fornektelsen som kan kalles den emosjonelle blindsone. Dette skjer vet at vi utnytter kognitiv kapasitet til å skape oss en historie om oss selv, om våre omgivelser og om mennesket. Det kan være snakk om:

1)      Fantasi

2)      Lukkede forklaringsmodeller

3)      Språkbobler

4)      En virkelighetsoppfatning som i stor grad preges av kunnskapens gravitasjons lov

5)      Religion

6)      Illusjonen om den frie vilje

7)      Vår evne til å tro

Vi mennesker har en tendens til å forakte dyr, og til å forakte de mennesker som fremstår som preget av «dyriske» tilbøyeligheter. Vi har for lenge siden oppdaget at den store forskjellen ligger i menneskets fornuft. Det er dette som gir vår fornuft et sosialt adelsstempel.

Men det grunnleggende problemet er at mennesket ikke kan fungere eller leve bare med utgangspunkt i den rene fornuft. For den rene fornuft kan ikke ta beslutninger. Den rene fornuft kan ikke finne mening. Den rene fornuft kan ikke ha verdier. Kvitt deg med synden i mennesket, og mennesket skylles ut med badevannet. Du sitter igjen med en tørr regnemaskin.

Den emosjonelle blindsone er mekanismer som forhindrer oss fra å se eller avsløre emosjonenes innflytelse på vår atferd.

Jeg ble etter hvert klar over dette da jeg utviklet beslutningsteorien. Jeg oppdaget at beslutning ikke er mulig uten verdier. Verdier er det som gjør det mulig å foretrekke noe foran noe annet. Man kan ikke unngå, at man i faser av beslutningsprosessen, tar inn verdiene, direkte eller indirekte som premisser som dikterer retningen på beslutningsprosessen.

I verditeorien beskriver jeg hvordan verdiene blir til som en følge av de emosjonelle mekanismene. Verdier har utgangspunkt i minner om hendelser som resulterte emosjonelle responser (affekter). I utgangspunktet er jo dette språkløse mekanismer. Det skal en del bevisst fokus og selvgranskning til for å oppdage dem. Det gjør at de som regel blir liggende som skjulte premisser for våre bevisste vurderinger.

Det er selvsagt at du dukker dersom noen kaster en stein imot deg. Noen vil si at det er logisk. Men det finnes ingen logisk slutning som med bakgrunn i denne kunnskapen alene (at det kommer en stein susende imot deg) kan trekke den slutningen at nå må du dukke. Premissen kan komme inn slik (Ser bort fra at dette i praksis, ofte er en ren reflekshandling. I dette tankeeksperimentet er altså dette en bevisst vurdering).

1)      Det kommer en stein mot meg (virkelighetsoppfatning)

2)      Steinen har en bane som er slik at om jeg dukker så treffer ikke steinen meg (virkelighetsoppfatning)

3)      Harde ting som treffer meg, gjør vondt (virkelighetsoppfatning, dette er basert på minne om en eller flere erfaringer)

4)      Steinen er en hard ting (virkelighetsoppfatning)

5)      Jeg vil ikke ha vondt (verdiens polaritet, ønskelig eller uønskelig)

6)      Konklusjon: Jeg dukker

 

Dette er sannsynligvis bare toppen av isfjellet av informasjonsbehandling som foregår i en slik prosess. Poenget er at de fleste av dem foregår utenfor vår bevissthet. Når vi senere setter ord på det, og må begrunne hvorfor vi dukket, så er det enkelt. Det kom en stein imot meg og da er det jo logisk at jeg dukket for å unngå å bli truffet.

Det kreves en inngående analyse for å innse at et rent kunnskapssystem, som kun trekker slutninger med utgangspunkt i informasjon om verden utenfor, aldri kunne ha kommet til en slik konklusjon. For det ligger mer i dette en ren informasjonsbehandling. Beslutningen er avhengig, ikke bare av informasjon, men også hvordan du skal forholde deg til den (foretrekke noe foran noe annet).

Den som ikke innser dette, viser at vedkommende har en emosjonell blindsone. Man forveksler beslutningen med en slutning. Man innser ikke at beslutning er umulig uten at man evner å tillegge verdi. Verdi eksisterer ikke fysisk i den virkelige verden. Verdi eksisterer kun i kraft av individet som tillegger verdi. Den som ikke innser dette, vil heller ikke se verdsettingen i sitt egen sinn, og vil komme til å tro dette dreier seg om objektive logiske slutninger. En slik verdiblindhet innebærer stor risiko for irrasjonalitet. Man er nemlig kun rasjonell dersom man er bevisst på de mål man har. Mål er ikke objektive. De er et resultat av vår evne til å verdsette, som igjen er et resultat av emosjonelle mekanismer.



[1] Dette er selvsagt mye mer nyansert. Descartes innså for eksempel at tingenes egenskaper (eller former) ikke kunne adskilles fysisk fra tingen selv. Han konstaterte at det kun var vårt sinn som gjorde denne abstraksjonen. Dette i kontrast til den gamle hevdvunne lærdommen fra både Platon og Aristoteles som hver på sin måte opererte med som egenskapene (formene) som realiteter utenfor tingen selv.