Kommentarer

Jeg skrev dette som en del av mitt bokprosjekt på slutten av 80 tallet. Det var lenge før internett og Wikipedia. De temaene jeg har samlet her er tilfeldig plukket opp her og der. Noe har jeg funnet opp selv. Men totalt sett finnes en bedre oversikt under begrepet «tankefeil» i Wikipedia. I ettertid har jeg lagt til en del refleksjoner som jeg synes hører hjemme under det å resonnere og utvikle argumenter. I mine andre tekster refererer jeg ganske mye til dette.

 

Noen retoriske knep

 

Over-abstrahering / over-detaljering

Både over-abstrahering og over-detaljering inngår i problemet med å holde diskusjonen på riktig nivå. Det er en kunst. Det er det samme problemet som nevnt i forbindelse med hierarkisk argument­asjon (se 3.1) og det er en av årsakene til drift. Dersom problemet skal løses må både lytter og taler oppfylle visse krav. Lytteren må la taleren gjennomføre argumentet, selv om han er uenig i noen av de forutsetningene han nevner. Taleren må aldri bevege seg over mer enn to nivåer i argumentasjonen.

Over-abstrahering oppstår lett dersom man skulle være så uheldig å få en pratsom "filosof" med i en arbeidsgruppe som er satt til å løse et bestemt problem. "Filosofen" har stadig tendenser til å abstrahere bort det egentlige problemet. Det kan selvfølgelig være greit, som en innledning, å få satt problemet i en sammenheng, og få slått fast de overordnede mål, men "filosofen" kan ha en tendens til aldri å komme ned igjen. Han fortsetter å snakke om gruppens målsettinger i relasjon til bedriftens, og om bedriftens målsettinger i forhold til samfunnet, samfunnets samkvem med resten av verden. Han ender opp i verdenspolitikken. Men det var jo ikke verdens politikk gruppen var satt til å diskutere. Man kan ikke arrestere "filosofen" for ikke å holde sag til saken. Han kan nemlig bevise sakens relasjon til verdenspolitikken. Men det kan man med alle andre saker også. Alt blir til syvende og sist verdenspolitikk, dersom man er flink nok til å abstrahere seg bort. Man kan derfor arrestere ham for over-abstrahering. Uenighet som gjelder motiv og målsettinger vil imidlertid gjøre det nødvendig å abstrahere seg stadig høyere over problemet inntil man enten finner overordnede mål man kan enes om, eller man finner ut at man har grunnleggende forskjellige målsettinger. Her er H-analysen et godt verktøy å ha. Dersom overordnede mål­settinger spriker, kan man aldri komme til enighet om hvilket middel som skal brukes. Her er det bare to løsninger:

 

1. Kompromiss

Begge oppgir deler av sin målsetting for å komme den andre i møte. Det blir en styrkeprøve mellom partene.

2. Suverenitet.

Den ene er suveren i forhold til den andre. Han har makt og autoritet til å kreve at den andre skal oppgi sine mål.

Over-detaljering

Over-detaljering er det motsatte av over-abstrahering. Man tar tak i en side av problemet og begynner å grave seg ned i detaljer. Denne tendensen ødelegger kommunikasjonen, og den er et spill av tid og resurser. Her er et eksempel:

 

Ole møtte Anna på butikken. Ole var nysgjerrig på om Anna og Roald hadde tenkt å bygge den fjøsen, de hadde snakket om. Han var nemlig snekker og kunne tenke seg jobben.

- Hei Anna, har dere tatt en avgjørelse om den fjøsen?

- Ja, visste du ikke det, Ole? Den avgjørelsen ble tatt i forrige uke den. Men det kunne vel ikke du vite, du var jo i Bergen. Da vet du vel heller ikke at Hansine har fått en liten. Det var en gutt. De har ikke bestemt seg for noe navn enda, men det er på tale å kalle ham opp etter bestefaren, han gammel Jens. Ja det er lenge siden han døde nå. Det var litt av en raring. Ja det sies, at han hadde flere lausunger i bygda. En av dem skal vist være ho Oline. Men det vil ikke ho vite av, så sta som ho er. I forrige uke sa ho klart ifra at vi ikke fikk bruke siloen deres, enda de selv ikke har bruk for den. Det var da vi bestemte oss for å bygge ny fjøs....

 

I noen situasjoner er uenigheten av en slik art at detaljene må diskuteres. Dersom man er uenige i noen av forutsetningene (premissene) og disse har avgjørende betydning for konklusjonen, har men intet valg. Man må ned i detaljene, dersom man ønsker å bli enig, eller ønsker å finne ut hvor man er uenig. En slik uenighet om forutsetninger er ofte deskriptiv. Det vil si at det dreier seg om forskjellige oppfatninger om hva som er fakta. I noen tilfeller kan dette avgjøres ved at man undersøker hva som virkelig er fakta. Men i svært mange tilfeller lar ikke dette seg gjøre. Man må da arbeide med sansynligheter. Og her kan opp­fatningene sprike.

 

 

Sirkelbevis

Sirkelbevis får vi når konklusjonen brukes som premiss for den samme konklusjon. Påstanden brukes som begrunnelse for påstanden. Blant småbarn er denne som regel lett å avsløre:

 

-          Pappa vet alt.

-          Hvordan vet du det?

-          Fordi han har fortalt meg det.

-          Hvordan vet han det?

-          Fordi han vet alt.

 

Her er hvert eneste svar logisk mulig. Gutten vet det fordi faren har sagt det. Dette er en logisk slutning basert på den forut­setning at faren vet alt, ergo vet han også at han vet alt. I dette tilfellet er bommerten enkel å oppdage på grunn av at premisser og konklusjoner ligger så nært hverandre. I en lang beviskjede kan slike resonnement være vanskelig å oppdage. Et konkret eksempel kan være et av bevisene for bergartenes alder. For paleontologene var funnstedet avgjørende for fossilenes alder. Det vil si, det berglaget, de ble funnet i var avgjørende for dateringen. Dateringen av selve berglagene var gjort av geologene. Men geologene daterte berglagene i henhold til de fossiler de inneholdt. Og datering av fossilene var gjort av paleontologene, på grunnlag av de bergartene de var funnet i. Denne er vrien å oppdage fordi den strekker seg over to fagområder. Men en som leter etter direkte beviser for bergartenes alder vil før eller senere oppdage det. En henvisning til fagfolk er ikke noe bevis i seg selv, for det sier intet om grunnen til fagfolkenes konk­lusjon[1].

 

Kortstokk-syndromet

Kortstokken har vært opphav til mye spekulasjoner. Fra gammelt av er den kjent som noe mystisk. Symbolene som brukes har gammelt spiritistisk opphav. I adventistmiljø lærte vi å unngå kort­stokken. En av begrunnelsene for dette er å henvise til "hva kortstokken fører til." Man tenker da spesielt på de miljø kortstokken forekommer i. Det fortelles om pokerspill, der folk mister gård og grunn. Det fortelles om alkohol, drap, klespoker, og det som verre er. Det er utrolig hvilken makt kortstokken kan få over et menneske.

Men er dette et gyldig resonnement? Nei, det er skremselspropa­ganda. Men hva er galt med resonnementet? Var ikke kortstokken en del av all denne elendigheten? Jo, den var absolutt en del, men ikke nødvendigvis årsaken. Poenget er at man ser på en type miljø, påviser alle elendige sider med miljøet. Deretter trekker man ut en bestemt faktor, som finnes i miljøet og gir denne skylden. (samme teknikk brukes b.la om rock-musikk) Dette er middelaldersk tenkning. I dag vet vi at et miljø er uhyre sammensatt og komplekst. Dårlige sider ved miljøet kan spores tilbake til en rekke forskjellige faktorer. Det hele er et komplisert samspill av mennesker og hendelser. Det å trekke ut en eneste faktor, gi den skylden og brenne den, løser ingen problemer. Og det vil bremse på ærlig søken etter årsaker, eller kjeder av omstendigheter. Eksemplet med kortstokken har dobbel betydning. For det første er den et godt praktisk eksempel på denne type feilslutninger, for det andre kan vi mer generelt si:

Man trekker et kort ut av kortstokken, så gir man dette kortet «skylden» for at hele kortstokken ligger på bordet. Man ramser opp en rekke problemer, deretter trekker man ut en eneste faktor og gir den skylden.

Denne måten å argumentere på er mye utbredt. Man ramser opp verdens problemer:

-          Overbefolkning

-          Krig

-          Forurensning

-          Atomtrusselen

-          Skilsmisse

-          Massakre

-          Drap

Deretter finner man den utløsende faktor: Stolthet, kapitalisme, porno, det kartianske tankesystem, synd, teknikken, kunnskap, alkohol, video, ugudelighet osv. (trekk ut hva du vil)

Det er sant at alle disse faktorene er med på sin måte, men å legge overvekt på en eneste faktor, å tro at dersom den forsv­inner er alle problemer løst, er rett og slett naivt.

Kausalitetsfeil

Dette gjelder fenomener som opptrer i sammenheng. Her fristes de fleste av oss til å trekke ensidige slutninger. Man tar for gitt at det ene fenomenet forårsaker det andre. For å konkretisere det kan jeg ta noen eksempler:

 

En undersøkelse viser at personer som jobber mye med datamaskiner er mer kalde og følelsesløse enn gjennomsnittet. Ergo, slutter man, blir vi kalde og følelsesløse av å jobbe med datamaskiner.

Men dette er ingen logisk slutning, så besnærende den enn kan høres ut. Det kan nemlig likegodt være slik at personer som er kalde og følelsesløse naturlig tiltrekkes av datamaskinen. Hva som er årsak til hva, sier denne undersøkelsen intet om.

 

En annen undersøkelse viser at kommuner som har flyplass har raskere økonomisk vekst enn andre kommuner. Av dette slutter man selvfølgelig at flyplass fører til økonomisk vekst. Men denne slutningen er ikke selvfølgelelig. Flyplassen kan ha kommet tid på grunn av at kommunene var i vekst, mens andre kommuner som ikke hadde fullt god vekst ikke hadde råd til flyplass. Kommer veksten av flyplassen, eller kommer flyplassen av veksten? Eller kan begge deler komme av kommunens naturgitte fordeler, eller av spesielle menneskelige resurser som tilfeldigvis befant seg i kommunen. Generelt kan vi si at det vi vet er at disse fenomener opptrer sammen. Men vi vet ikke hva som forårsaker hva, eller om det i det hele tatt er noen direkte årsakssammenheng. Det kan jo være et tredje fenomen (kommunens naturlige resurser) som var årsaken til de to andre.

 

Det har vært nevnt at det er fantastisk at jorden befinner seg akkurat i den avstanden fra sola som den gjør. Hadde den vært nærmere hadde det blitt for varmt. I motsatt tilfelle hadde det vært for kaldt. Til og med små avvik ville gjort store utslag. Derfor, påstår noen, kan det ikke være noen tilfeldighet at vår planet har akkurat den banen. Dette må være Guds verk. Men her har vi gått i baret igjen: har jorden fått sin bane fordi livet skal kunne eksistere her, eller eksisterer livet her fordi jorden tilfeldigvis har den banen den har?

En annen variant av denne:
Det hevdes at universet er fininnstilt for å skape liv. Hadde ikke diverse naturlover og konstanter vært innstilt og fungert akkurat som de gjør, ville hverken galakser, stjerner eller planeter kunnet bestå. Ja så trekker man den konklusjonen at universet må være designet. Men er det en sikker konklusjon? Er livet her fordi det passer i denne type univers, eller er universet tilpasset slik at liv skal kunne oppstå her?

Hvorfor befinner forresten stranden seg akkurat der krabben er? Hadde stranden vært litt lengre ned, hadde krabben dødd ut. Dersom den hadde været litt lengre opp, hadde den heller ikke overlevd. Kan du tenke deg en smart krabbe som løfter sitt blikk, og ser hvor nøyaktige omgivelsene er tilpasset ham selv og blir overveldet over den store gudekrabben som laget det hele slik. Er det ikke fantastisk at stranden er akkurat der den er? Er det ikke fantastisk at den maten krabben liker å spise er akkurat der krabben er?

Det er lett å se at dette resonnementet er på jordet, men det er faktisk en parallell til resonnementet om jordens bane. Og det er en parallell til det fininnstilte universet. Alt vi rent logisk kan slutte om slike sammenhenger er at der kan være en sammenheng. Eller det hele kan være tilfeldig. I tilfellet eksemplet om universet har vi for lite datagrunnlag til å si om dette er en tilfeldig sammenheng eller om der er en sammenheng. Om der er en sammenheng så kan kanskje forklaringen være at det finnes kanskje et uendelig antall av universer. Da er vårt univers et av de som tilfeldigvis har de rette egenskaper. Men selvsagt har vi også den andre muligheten. Dette er designet. Noen har med vilje fininnstilt variablene for å få en slik ønsket utvikling. Vi har ingen grunn til å avvise noen av disse mulighetene. I tilfellet jordkloden så vet vi nok til å kunne anta at sammenhengen ikke er tilfeldig. Liv kan ikke oppstå på alle planeter. Vi er her fordi denne planeten tilfeldig har betingelser som gjør det mulig for liv å eksistere her.

 

Når to fenomener, A og B, stadig opptrer sammen, har vi god grunn til å slutte at det må være en sammenheng. I utgangspunktet har vi to muligheter:

 

1.      Begge fenomenene har felles årsak C.

2.      Det finnes en direkte årsakssammenheng mellom A og B.

 

I det første tilfellet blir problemet å finne C.
I det andre tilfellet har vi tre muligheter:

1.      A er master (årsak), B er slave (virk­ning)

2.      B er master (årsak), A er slave (virk­ning)

3.      A og B virker gjensidig forsterkende på hverandre 

I tilfellene 1 og 2 kan man ved å kjenne konteksten avgjøre hvilket fenomen som forårsaket det andre. Eller man kan finne det ut ved å søke å forstå de prosesser som A og B består av. Den første metoden består i å observere tidsforskjellen mellom A og B. Den andre metoden er mer analytisk.

I tilfelle 3 er det snakk om to prosesser som gjensidig påvirker hverandre. Det er et typisk labilt system, som på en måte biter seg selv i halen. Et eksempel kan være et nervøst aksjemarked. En mis­tanke om at et selskap går dårlig fører til at noen begynner å selge aksjer. Øker tilbudet i forhold til etterspørsel. Kursen synker. Andre aksjeeiere oppdager at kursen synker, de begynner derfor å selge ut sine aksjer. Igjen øker tilbud i forhold til etter­spørsel, kursen synker ytterligere. Etternølerne får panikk og vil selge sine aksjer til spottpris osv.  Aksjene raser ned i kurs i løpet av kort tid. Her er det flere ting som virker gjensidig forsterkende på hverandre. Kursens virkning på aksje­eierne, og aksjeeiernes salg av aksjer virker på kursen. Begge drar i samme retning. Systemet er labilt. Vi kan like godt tenke oss at prosessen går motsatt vei. En stigende kurs fører til stigende etterspørsel. Sigende etterspørsel fører til stigende kurs. Et slikt system hvor begge yttertilstandene er labile vil være svingende eller oscillerende. Dersom frekvensen på signingene er meget lav (sykluser på flere tusen år) vil sammenhengen mellom fenomenene være vanskelig å oppdage uten nøyaktige nedtegnelser.

 

Suboptimalisering

I avsnittet om mål og målstrukturer snakket vi om statiske målstrukturer. Slike strukturer kan ofte beskrives hierarkisk. Ved å forsøke å oppfylle delmålene forsøker man å nærme seg en overordnet målsetting. Men kan slike underordnede målsettinger, som alle peker mot samme overordnede målsetting, stå i innbyrdes konflikt med hverandre? Rent intuitivt skulle man ikke tro det. De peker jo alle mot samme mål, hvordan kan de da komme i innbyrdes konflikt? Men det er faktisk intet i veien for at ikke dette kan være tilfelle. Og nettopp dette kan være årsaken til at det overordnede mål aldri kan nåes helt og fullstendig. Det gjelder da å finne en optimal balanse mellom delmålene, slik at det overordnede resultat blir best mulig. Dersom et delmål blir optimalisert på bekostning av de andre, vil nødvendigvis resul­tatet bli dårligere. Vi snakker da om suboptimalisering. La oss se på et konkret eksempel:

 

En produksjonsbedrift har som overordnet mål å tjene mest mulig penger nå og i fremtiden.

For å klare dette må følgende delmålsettinger optimaliseres:

1.      Maksimum kundeservice (Markedsføringssjefens ansvar)

2.      Minimum lagerinvesteringer (Lagersjefens ansvar)

3.      Maksimum effektivitet i produksjonen. (Produksjonssjefens ansvar)

Maksimum kundeservice oppnås dersom lagrene økes til et nivå som til enhver tid umiddelbart kan dekke forespørslene fra kundene. Samtidig må produksjonsapparatet være fleksibelt nok til å kaste om produksjonen for å møte kundenes endringer i smak. Mål to og tre vil lide for å oppnå det første.

Maksimum effektivitet i produksjonen oppnås normalt når prod­uksjonsnivået er stabilt og uendret over lang tid. Dette betyr svært store serier og dertil hørende store kapitalbindinger i lagre og i varer i arbeid.

Lagernivåene kan holdes lave dersom man lar kundene vente og om produksjonen tvinges til å reagere hurtig på endrede behov hos kunden og avbrytelser i produksjonen.

 

Kan du tenke deg at markedsføringssjefen, lagersjefen og produk­sjonssjefen er uenige i blant. Kanskje bedriftens ledelse gir bonus til den av dem som greier å optimalisere sitt område best mulig. Da har disse tre herrer riktig fjernet seg fra den overordnede målsetting, og satt personlige motiv i stedet. Dersom de glemmer bedriftens overordnede mål kan de aldri bli enige. De søker å suboptimalisere sine områder. Overbalanse på det ene eller det andre område er til skade for bedriften. Derfor er det viktig å få kjennskap til den komplette målstrukturen, slik at man ved hjelp av kompromisser kan oppnå optimale resultater.

 

 

Postulater og aksiomer

At et resonnement er logisk gyldig behøver ikke å bety at det er sant. Sannhetsverdien avhenger av de forutsetningene, eller premissene resonnementet bygger på er sanne. Enver teori bygger på forutsetninger som til syvende og sist ikke kan begrunnes. Slike forutsetninger er enten postulater eller aksiomer. Et postulat er en setning som, uten å kunne bevises, likevel gjør krav på gyldighet. Her er noen eksempler:

 

-          Enhver hendelse har en årsak

-          Mennesket har en fri vilje

-          Massen har alltid eksistert

-          Universet er uendelig (Kant viste at dette er umulig å bevise)

-          Gud er alle tings opphav

-          Et atom går fra en energitilstand til en annen ved å avgi, eller oppta energikvanter. (Bohrs 2 postulat)

-          Sjelen er udødelig

 

Det er viktig å være klar over at logisk sett er postulater likeverdige. Ved hjelp av en teori kan man forklare et fenomen. Teorien bygger på en del postulater. Men selv om teorien samsvarer med fenomenet, beviser ikke det at postulatene er sanne. Man kan i mange tilfeller ved hjelp av et annet sett postulater forklare det samme fenomenet ved hjelp av en helt annen teori. Vi har da i utgangspunktet to likeverdiges forklaringer. Et fenomen kan med andre ord ikke bevise et postulat. Men noen postulater kan motbevises. Et postulat er motbevist dersom det logisk medfører at tingene må oppføre seg slik og slik, og de ikke gjør det.

Et aksiom er sterkere enn et postulat. Det er en påstand som er selvinnlysende selv uten at den kan bevises. Et eksempel kan være at den korteste avstand mellom to punkter er den rette linje. All tradisjonell (Euklidsk) geometri bygger på det.

 

 

Overgeneralisering

Kobber leder elektrisk strøm. Utallige ganger har vi prøvd. Hver eneste gang leder kobberet strøm. Da gjør vi følgende slutning: All kobber som finnes i hele universet har den egenskapen at det leder strøm. Men hvilken rett har vi egentlig til å trekke denne konklusjonen. Hvordan kan vi bevise at kobber som finnes i fjerne galakser leder strøm? Saken er at vi kan ikke bevise det. Men vi kan anta det som høyst sannsynlig. Vi har gjort vår erfaring, med det kobberet som vi har tilgang til, generell for alt kobber. Vi kan også si at, dersom kobber i fjerne galakser ikke leder strøm, så er det ikke kobber. Vi har da satt denne egenskapen som en av betingelsene for at metallet skal kunne kalles kobber. I det henseende er utsagnet "all kobber leder elektriske strøm" absolutt sant. Det er en del av definisjonen på kobber. (Et analytisk apriorisk utsagn ifølge Kant) Men dersom vi sier: "et hvert grunnstoff med atomnummer 29, atomvekt 63,54 vil alltid i ren tilstand lede elektrisk strøm", er dette en generalisering. Vi gjør vår erfaring med grunnstoffets egenskaper gjeldende for alt som finnes av dette grunnstoffet.

Vi mennesker kan ikke leve uten slike generaliseringer. Vi regner med tyngdekraften hver dag. Vi går ut fra at alt salt alltid vil oppføre seg som salt. Vi kunne faktisk ikke planlegge noen ting dersom vi ikke generaliserte. Vi stoler på tingenes uforanderlige egenskaper og manipulerer med dem i henhold til vår erfaring. Men i enkelte tilfeller går vi for langt i vår generalisering. Dette gjelder spesielt egenskaper som gjelder mennesker. Dersom man har møtt fem jøder i sitt liv, og alle var gode forretningsfolk, kan man da slutte at alle jøder må være gode forretningsfolk? Hva må forresten spanjolene tro om nordmenn. Hver gang han ser en nordmann er han full, eller fyllesjuk. Så tenker spanjolene at i Norge der raver nordmennene rundt i et eneste stort fyllekallas. Vi som bor her i landet vet at det ikke er tilfelle. Spanjolene har gjort en feil i resonnementet. De har overgeneralisert. De har gjort sine erfaringer med noen nordmenn i spesielle situasjoner, gyldig for alle nordmenn til alle tider. Spesielt når det gjelder familier, yrkesgrupper, befolkningsgrupper, raser har denne feilen vært gjort utallige ganger. Vi har jødeforfølgelsen under den andre verdenskrig friskt i minnet. Ja noen har den kanskje for friskt, jeg har faktisk hørt eldre folk anklaget unge tyskere for forbrytelsene som ble gjort i Nazi-tyskland for nesten femti år siden, tyskere som ikke en gang var født da. Mennesker er og forblir individer. Det er forkastelig å forvente holdninger eller oppførsel av dem, bare fordi de tilhører en bestemt gruppe. Vi vet at i selv den minste gruppe kan vi finne ytterst forskjellige egenskaper ved hvert enkelt individ. Dette gjør generalisering av spesielle individuelle egenskaper ugyldig. Vi har imidlertid lov å forvente at enhver neger har mørk hud. Men dette er ikke individuelle egenskaper, det er egenskaper som definerer rasen. Egenskaper som intelligens, musikalitet, politiske holdninger, religion har vi ikke lov å tillegge noen individer bare på grunnlag av rase eller kjønn. Dette er logisk feil. Det er overgeneralisering.

 

 

Forklaring eller bortforklaring?

Har du noen gang sett en politiker prøve å redde en partikollega som har vært så uheldig å forsnakke seg? I et politisk parti vil det alltid oppstå uenighet og divergerende oppfatninger. Utad skal jo partiet fremstå som en enhet. Derfor har en god politiker ofte to meninger; sin personlige og partiets. Når en er så uheldig å bryte med denne regelen, så må de andre prøve å forklare hva vedkommende faktisk sa. Det er her man må spørre seg selv, er dette en forklaring eller er det en bortforklaring? Dersom vi skulle anvendt de samme metodene på Martin Tranmæl, ville vi sikkert kunne gjort han til høyre-mann.

Likevel skal vi ikke underslå den muligheten at en person kan utrykke seg på en så forkjært måte at han blir totalt mis­forstått. Personen må da, i rimelighetens navn, ha lov til å presisere hva han egentlig mente. Her må vi legge godviljen til. Vi må unngå å tillegge en person en mening han faktisk ikke har, på grunn av en slik misforståelse. For å kunne gjøre det må vi ha gode grunner til å anta at personen har skjulte motiver.

Når det gjelder fraværende eller avdøde personers skriftlige uttalelser skal vi imidlertid være forsiktig med å tolke dem i for stor grad. Hvorfor lete i Bibelen etter dogmet om sjelens udødelighet når det faktisk ikke finnes? Enten var det under­forstått, eller det var motstridende oppfatninger, eller kanskje de ikke har tenkt på det i det hele tatt. Det samme gjelder den frie vilje. Begrepet er faktisk ikke nevnt i Bibelen. Når en forfatter er død, kan man ta hans skrifter og tolke dem bort i veggene. Dette gjør men ved å henvise til underforståtte "selvfølgeligheter" og en høy grad av fordreining av begrepers innhold. Men når resultatet blir noe helt annet enn det forfatteren faktisk skrev må man spørre seg om man her står overfor en bortforklaring. Det finnes altså to måter å bortforklare en tekst på:

-          Henvise til underforståtte overordnede sammenhenger

-          Endre begrepers innhold

Det er ingen tvil om at en tekst kan endre fullstendig betydning dersom vi setter den i forskjellige sammenhenger. I de tilfeller hvor en overordnet sammenheng er uklar, er det mest objektivt å tolke teksten ut fra flere alternative overordnede sammenhenger. Det neste blir å drøfte sannsynligheter for hver enkelt sammen­heng. Dette gjelder spesielt eldre skrifter som f.eks. Bibelen. Her blir tolkningen mer sannsynlig, jo mer kjennskap man har til historisk og kulturell bakgrunn.

Når det gjelder endringen av begrepers tankemessige innhold, er dette en lett løsning for mange teologer. Men den medfører en stor fare; "de tusen utvanningers problem". Hvor langt skal man tolerere fordreining av begreper. "I sin store barmhjertighet torturerte kongen den grusomme forbryteren, før han fikk han henrettet. Dette viser at kongen var både rettferdig og barm­hjertig". Begrepene "rettferdighet" og "barmhjertighet" er positivt ladet. Men de andre ordene "tortur" og "henrettelse" er så negativt ladet at hele utsagnet skurrer. Men dersom vi omskriver utsagnet: "I sin store barmhjertighet straffet kongen den grusomme forbryteren. På denne måten viste kongen at han var både rettferdig og barmhjertig". For mange ville dette utsagnet, i gitte sammenhenger, hørt både positivt og rimelig ut. Men dersom innholdet i begrepet "straff" er det samme som i det første utsagnet har vi faktisk sagt det samme. Men er det akseptabelt å kalle "tortur" og "henrettelse" for barmhjertig? Begrepet har jo faktisk endret sitt innhold til det diametralt motsatte av allmenn forståelse av begrepet. På denne måten kan man få noe svært negativt til å høres positivt ut. I andre tilfeller mister begrepet totalt sitt tankemessige innhold. La oss se på en lignelse: (etter John Wisdom)

Det var en gang to oppdagelsesreisende som kom til en rydning i skogen. På rydningen vokste der mange blomster og mye ugras. Den ene oppdagelsesreisende sa: "der må være en gartner som passer denne jordflekken". Den andre er uenig: "Der er ikke noen gartner" De slår seg ned og holder utkikk. Ingen gartner å se. "Men kanskje det er en usynlig gartner" De setter opp et piggtråd-­gjerde. De elektrifiserer det. De avpatruljerer det med blod­hunder. (for de kommer i tanker om at H. G. Wells "usynlige mann" både kunne luktes og høres selv om han ikke kunne sees) Men ikke et skrik røper noensinne at en ubuden gjest har fått strømmen gjennom seg, ingen bevegelse i tråden avslører at en usynlig person er i ferd med å klatre over. Blodhundene gir ikke hals. Men ennå er ikke den troende overbevist. "Men der er en gartner, usynlig, ulegemlig, ufølsom overfor elektrisk støt, en gartner som hverken gir lukt eller lyd fra seg, en gartner som lønnlig kommer for å se etter sin elskede have." Tvileren utbryter til slutt i fortvilelse: "Men hva er der egentlig igjen av din opprinnelige påstand? Hvordan skiller din usynlige, ulegemlige, alltid uhåndgripelige gartner seg fra en innbilt gartner eller endog slett ingen gartner?"

Den troendes påstand har lidt "de tusen utvanningers død". Den er blitt til intet. Slik er det også når begreper tilpasses stadig nye fakta på en opportunistisk måte. Innenfor estetikken og etikken finnes det flere vage begreper. Hva er stygt? Hva er pent? Hva er ondt? Hva er godt? Hva er best?

For å kunne avgjøre slike spørsmål må vi på forhånd bli enige om observerbare kriterier for å kunne avgjøre spørsmålet. Ellers vil slike utsagn bli subjektive. I slike tilfelle må man selv spesifisere sine egne subjektive kriterier før man anvender begrepet. Dersom jeg med "godt" mener "alt som fører til mest mulig lidelse", må jeg presisere dette før jeg bruker begrepet "godt" på min måte. Ellers vil folk kunne misforstå meg når jeg sier at: "En kjernefysisk krig er til det beste for oss alle". Noen vil da kunne misforstå meg og tro at jeg mener at en kjernefysisk krig, til syvende og sist vil skape minst mulig lidelse.

Ved å snu begrepers innhold på denne måten kan vi altså få en tekst til å si hva som helst, eller ingenting i det hele tatt. Fra tekstkritisk hold hører vi stadig at Bibelen er full av selvmotsigelser. Mange teologer hevder det motsatte. Slike spørsmål kan vi aldri få klarhet i. Grunnen til dette er nettopp begrepsfordreining og henvisning til underforståtte overordnede sammenhenger.

 

 

Abstrakte begreper som avleder oppmerks­omheten

Dette er stort sett samme problemtype som ovenfor. Men nå brukes begrepene i særlig grad, på en abstrakt måte, for å si en hel masse uten egentlig å si noe i det hele tatt. Vi omgir oss stadig med begreper som vi bare har en intuitiv forståelse av. Det vil si vi har aldri satt ord på oppfatningen av begrepet. Dette fører til begrepsforvirring og misforståelser. Visse begreper har en slags avvæpnende virkning på oss, uten at vi helt forstår hvorfor. Ordet moral får vi alle en salgs ærbødig følelse av. Det har en slags autoritet i seg, og slengt frem i en debatt kan det ha stor virkning. Man bøyer seg for autoriteten. Det er først når vi begynner å grave i begrepets innhold at debatten kan komme videre. Men ofte kommer vi ikke lengre, fordi begrepet er så abstrakt at vi ikke vet hvordan vi skal gripe det an. Hva betyr egentlig f.eks. begreper som "solid­aritet", "rettferdighet", "kvalitet", osv. De har alle en viss autoritet i seg. Men det forløsende spørsmål er alltid å spørre "Hva legger du i dette begrepet?" Oppfatningene kan ofte være både ubevisst og subj­ektiv.

 

Den kompakte majoritet      (Ad Populum)

Ofte kan man høre man utsagn som "de fleste vitenskapsmenn er enige om at...", "Folk flest mener...", "Alle forskere har kommet frem til..". osv.

Man henviser til den kompakte majoritet for å overbevise om at en oppfatning er riktig. Her er det viktig å merke seg at man sier intet til støtte for selve påstanden. Man gir bare en indirekte begrunnelse. La oss se på et vanlig brukt utsagn: "De fleste leger er i dag enige om at røyking er skadelig for helsen" Dette argumentet holder ikke i en debatt om røyking er skadelig eller ikke. Det sier bare noe om legenes konklusjoner, det sier intet om hvorfor de har kommet til den konklusjonen. Grunnen kan jo være en felles påvirkningskilde blant legene. Og denne kilden kan jo ha tatt feil. Hvor mange leger har egentlig drevet direkte forskning på røyking? Faktum er at de fleste har ikke det. De bygger sine konklusjoner på andres forskning. På denne måten kan et stort flertall innenfor ett fagfelt bli ført vill av et lite innflytelsesrikt mindretall. For å gi konkrete argumenter mot røyking må vi gå direkte til vår viten om emnet. Utsagnet "Statistikken viser en klar sammenheng mellom røyking og lunge­kreft" er derimot logisk gyldig. Det forteller direkte noe om sammenhengen mellom røyking og helse. Det første sa ingenting direkte, det bare henviste til autoritet. Likevel har det sterkt påvirkningskraft og derfor rammes det av saklighetsnormene. I en debatt om legenes oppfatning om røyking kan likevel utsagnet være på sin plass. Det slår jo da bare fast at de fleste leger anser røyking for å være farlig. I historien har vi flere eksempler på at majoriteten har tatt feil. Det mest klassiske eksemplet kan være oppfatningen om at jorden er flat. Det var tider da de fleste lærde bekjente seg til det standpunktet. I dag vet vi at det var feil. (Gjelder kun hvis vi vil godta bevisene, det finnes fortsatt såkalte flatjordinger)

 

Propaganda

Ordet propaganda er i norsk fremmedordbok definert slik:

Agitasjon, arbeid for å utbre en mening, lære, ide osv.

For de fleste er propaganda et noe negativt ladet ord, man forbinder det gjerne med Adolf Hitler eller Joseph Goebbels, propagandaens mester. Ved første øyekast ser imidlertid denne definisjonen ikke så verst ut. Hva er galt med å "arbeide for å utbre en ide" ? Det kan jo være en kjempegod ide. Må enhver som driver en slik geskjeft kalles en propagandist? Svaret er definitivt nei. Nøkkelen ligger her i ordet "agitasjon», det er nemlig arbeidsmetoden det her er snakk om. I fremmedordboka er "agitasjon" definert slik:

Bearbeiding av folks oppfatning i en bestemt retning; opphissing, oppegging.

Agitere:
Bearbeide stemningen i en viss retting; virke for en sak gjennom oppegging og overtalelse.

 

En propagandist overbeviser på en måte som vi tidligere har definert som usaklig. Hovedhensikten er i første rekke å skape intuitive holdninger hos folk. Her brukes ikke bare usaklige slagord, men også musikk, massesuggesjon, gruppepress, reklame osv.

Adolf Hitler må uten tvil regnes som en av de største innenfor dette faget. I boken "Min Kamp" er det interessant å se de tanker han har rundt dette emnet. Han har faktisk spandert et helt kapittel på det. Jeg tror at vi her finner en av mange faktorer som førte til at den nasjonalsosialistiske bevegelse fikk så stort gjennomslag i det tyske folk. Hitler var kald og bereg­nende. Da han i 1921 gikk inn i det tyske arbeiderparti, overtok han straks ledelsen av propagandaen. Denne fikk topp prioritet. Organisatoriske spørsmål fikk komme i annen rekke. "Propagandaen skal ile langt foran organisasjonen og først vinne det menneske-­materiale, som skal bearbeides". Hitler advarer sterkt mot en for hurtig voksende organisasjon. Han skiller klart mellom medlemmer og tilhengere. Tilhengere er bare sympatisører, som ikke er villige til å ofre noe for saken. Dersom slike elementer får innpass i organisasjonen vil de bli en bremse. De vil holde på sin plass i systemet og dermed hindre dyktigere elementer å komme inn. "Den skade som oppstår i et slikt tilfelle, kan få en skjebne­svanger betydning især for en ung bevegelse"

"Propagandaen søker å påtvinge hele folket en lære, organisa­sjonen rummer innenfor sine rammer kun de som ikke av psyko­logiske grunner truer med å bli en hemsko for en videre ut­bredelse av ideen."

Hitler har også helt bestemte ideer om de mennesketyper som passer til å være førere:

"Det er en enda større sjeldenhet at en stor teoretiker er en stor fører. Agitatoren passer mye bedre, noe mange som kun arbeider med vitenskapelige spørsmål, ikke liker å høre; dog er det en selvfølge. En agitator, som har evne til å formidle til det brede lag, må alltid være psykolog, selv om han kun er demagog. Han vil alltid være bedre egnet som fører, enn den menneskefiendtlige og verdensfjerne teoretiker. Å føre betyr det samme som å bevege masser."

Her gjøres et klart skille mellom fører og idemaker. Hitler regner disse som likeverdige, men de har hver sine funksjoner. Denne tankegang kan man tydelig se videreført spesielt i ameri­kanske valgkamper. Tenkerne, rådgiverne og idemakerne er bakmenn. I rampelyset står sangvinikeren, forkynneren og skuespilleren. De sjarmerer folkemengden med vakre ord og karisma. Og folket vil bedras. Det som er synd her er at det er den samme skuespilleren som blir president. Den reelle makt ender alltid i hendene på en middelmådig tenker, men en stor skue­spiller og organisator.

I vår tid blir vi stadig utsatt for propaganda gjennom masse­media, på jobb, på skolen, via reklame osv. Heldigvis spriker denne propagandaen i alle retninger. Vår generasjon er nok adskillig mere tykkhudet enn tidligere generasjoner. Vi kjenner propagandaen, når vi ser den, og vi har mot til å danne oss selvstendige meninger. Slik burde det i hvert fall være. Poenget her er at vi alle burde oppdras til å ha et bevist forhold til bruk av propaganda. Den kan nemlig brukes positivt til en ting, det er å åpne en følelsesmessig kanal hos et menneske, slik at det åpner for dialog. Men vi må aldri stoppe der. Realisme må alltid følge i propagandaens kjølvann.

Eksempel:

Kommunale saksbehandlere er personer som ofte må utsettes for propaganda for i det hele tatt å få dem til å tenke. Propagandaen i slike tilfeller kan være klesdrakt, sjarm, smil osv. (en flaske vin ville kanskje være for drøyt?). Men dersom vi kun brukte disse midlene for å få en sak gjennom var vi ikke ærlige. Den stakkars saksbehandleren ville kanskje senere få store problemer med å forklare sin håndtering av saken. Her er objektivitet alfa omega. Saker som egner seg for propagandafremstøt er saker som har låst seg på grunn av paragrafrytteri og prestisje. I slike saker er problemet ofte å komme i konstruktiv dialog med nøkkelpersonene. Slike problemer kan propagandaen hjelpe oss med. Men når vi endelig har brutt muren må vi alltid ha saklige argumenter å komme med. Vi må argumentere i henhold til kommunens målset­tinger, og vise hvordan disse blir ivaretatt dersom vår sak går gjennom. Dersom vi ikke har slike argumenter er saken åpenbart i strid med kommunens målsettinger. Da burde vi være så pass voksne at vi gir oss, eller vi burde bli politikere for å forsøke å endre kommunens målsettinger.

 

Som en oppsummering av det hele har jeg laget noen regler for sundt propaganda-vett:

Mottaker:

1.      La deg gjerne sjarmere av propagandaen, men glem aldri H-analysen.
Vær ikke redd for all slags påvirkning. Det trenger du ikke dersom du har bevisste selvstendige meninger

2.      Ta aldri viktige avgjørelser i emosjonell rus.
Pass deg for impulshandlinger etter andres (f.eks. dør­selgeres) sjarmfremstøt, dersom du ikke får betenkningstid, så avvis fremstøtet

3.      Lær av andres metoder.
Ta stilling til om du selv kan bruke den

 

Sender:

1.      Vurder nøye om bevist bruk av propaganda er nødvendig.
Dersom du allerede har opprettet en normal kommunikasjons­kanal er propagandaen unødvendig

2.      Vær alltid ærlig.
Bruk aldri bevist feilinformasjon, eller manipulasjon for å nå dine mål

3.      Følg alltid opp med saklig argumentasjon
Et emosjonelt fremstøt skaper et intellektuelt tomrom som må fylles. Dersom du ikke er i stand til dette har du ikke ærlige hensikter

4.      Vær aldri ensidig.
Vær alltid objektiv, tenk over om ditt syn på saken også tjener mottakeren til beste, dersom dette ikke er tilfellet, vis også forståelse for mottakeren, og vurder synene objektivt opp mot hverandre. Forsøk aldri å lure mottakeren med å bagatellisere hans innvendinger.

5.      Ha vett til å gi deg.
Prestisje er tabu, dersom det viser seg at du har vurdert saken for ensidig, må du ha selvrespekt nok til å bakke ut

 

 

Opportunistisk argumentasjon

I en konfrontativ diskusjon blir kreativiteten stimulert til det ytterste. Motstanderen kommer med momenter man ikke har tenkt på før. Man presser seg til det ytterste for å finne innvendinger. Dette er av det gode, det kan komme mye fruktbart ut av det. Men dersom emnet er komplisert nok kan man komme i skade for å motsi seg selv. Man finner stadig på påstander for å unngå motstanderens argumenter. I verste fall snur man kappa etter vinden. Man vrir og vrenger på holdninger doktriner og fakta for å få det til å stemme. Dette kan lett avsløres hvis man begynner å kryss­eksaminere de forskjellige påstander mot hverandre. Det er på denne måten politiet arbeider under forhør. Forbryteren vikler seg inn i et nettverk av løgn som uunngåelig før eller senere fører til selvmotsigelser. Dersom man representerer et politisk parti, eller forvarer sin egen religion skal man være meget forsiktig med å vikle seg inn i et slikt nettverk av oppor­tunisme. Dersom man diskuterer med flere personer fra samme parti ( til ulike tidspunkter) vil man raskt oppdage at de motsier hverandre. Dersom man en slik situasjon finner på noe, bør man si ifra om det. "Det var et meget godt argument, det har jeg faktisk ikke tenkt på før, men rent umiddelbart slår det meg at det kan være...". Kan du ikke partiprogrammet godt nok, opplys om det, og si at du nå snakker som privatperson.

Bias eller tendensiøsitet

Vår evne til å etablere en virkelighetsoppfatning avhenger av at vi tolker informasjon ved hjelp av en forutgående forforståelse. Dette åpner for muligheten til å være selektiv i forhold til en ønsket posisjon. Det vil si at vi tenderer å være over-kritisk til de forhold som taler mot egen virkelighetsoppfatning samtidig som vi er ukritisk til alle forhold som taler for egen virkelighetsoppfatning. Det er dette som menes med å være tendensiøs. Andre kaller det for «motivated reasoning». Det betyr at man tillegger argumentene vekt, mer på grunn av deres forhold til «hva jeg mener», i stedet for argumentet i seg selv. Man er ikke objektiv eller rettferdig mot argumentene i seg selv.
Jeg synes den historien som beskrives i denne videoen er et knakende godt eksempel på denne type fenomen. Man setter svært høye krav til motpartens argumenter, mens tilsvarende strenge kritiske blikk mangler på egne argumenter. Dette kan også brukes bevisst eller ubevisst rent retorisk. Det viser seg at vi ubevisst tenderer til å være tendensiøs til vår egen fordel. Sannsynligvis handler dette om intuisjon, eller system 1 som noen foretrekker å kalle det. Det å motvirke dette krever anstrengelse og aktiv bruk av fornuften. Det som er spennende med den videoen jeg viste til, er at både en tendensiøs tenkemåte (solider mindset) og en analytisk tenkemåte (scout mindset) er motivert av følelser. Er man tendensiøs er man fokusert på å vinne, mens den analytiske er motivert av nysgjerrighet.
Men selvsagt er det ofte slik i kampens hete, at man fristes til å være ubalansert, som en bevisst strategi. Det vil si at man systematisk argumenterer for å undergrave motargumenter og tilsvarende styrke argumenter som støtter den oppfatning man flagger. Dette er en kraftig retorisk mekanisme. Som regel er det den sterkeste debattanten som får gjennomslag uavhengig av hvilken oppfatning som fremstår som mest realistisk. Mennesker som opererer på denne retoriske måten kan ofte avsløres gjennom å debattere mange temaer over tid.  For ren retorikk leder ofte til grove selvmotsigelser når man setter oppfatningene systematisk opp mot hverandre.


Karakteristikker

Bruk av karakteristikker er et kraftig retorisk virkemiddel. Det kan være handlinger eller personer som karakteriseres. Karakteristikker er alltid begreper. Eksempel: «Per utnytter henne». Her karakteriserer Pers handlinger som utnyttelse. Først og fremst må vi slå fast at et slikt utsagn ikke er en observasjon.  Dette er en tolkning.  Begrepet her er «utnyttelse». Fordi begrepet er negativt ladet og uklart avgrenset vil utsagnet gi en god retorisk effekt. Men er det sant? Det kan man selvsagt bråke og slamre med dører om, men hva er nøkkelen til å finne sannhetsgehalten i et slikt utsagn? Her har analytikeren et utmerket redskap dersom vedkommende får slippe til. Det handler om å være bevisst på begreper og deres uklarhet i det naturlige språk. Analytikeren stiller to standard-spørsmål.  I dette eksemplet:

1)      Definer utnyttelse

2)      Påvis hvordan Pers handlinger passer inn med gitte definisjon

Å etterspørre begrepets definisjon vil alltid være en trussel mot det rent retoriske. For det betyr at man må avgrense begrepet. Dette bør jo skje på en noenlunde rimelig måte for å beholde troverdighet. Blir avgreningen for vid risikerer man at egne handlinger eller helt vanlige handlinger rammes av karakteristikken. Blir det for snevert risikerer man at «Pers handlinger» likevel ikke rammes av karakteristikken. Vesentlig her er også om definisjonen gjøres på en slik måte at begrepet kan brukes konsistent. Dersom det finnes en definisjon for Per og en annen for meg så er retorikken umiddelbart avslørt.
Spørsmål 2 om å påvise at handlingen eller væremåten dekkes av begrepet handler om å presse retorikeren fra tolkning til observasjon. Hva konkret og objektivt er det som er observert? Det er først på dette stadiet at andre kan begynne å forholde seg til saken på en seriøs måte. Selvsagt vil dette medføre en punktering av all retorisk effekt av det hele.  Vi har altså her et verktøy for å løse opp endeløse krangler om karakteristikker. Forutsetningen er selvsagt at alle parter er interessert i det. Som regel er dette den største utfordringen analytikeren vil møte.

 

Inflasjon av negative karakteristikker

Negative person-karakteristikker er kun effektive ved bruk av negativt ladede begreper. Og nettopp begreper er bevegelige. Da kan det være fristende å la definisjonen av begrepet flyte, slik at man kan ramme de man ønsker ved å favne de inn under begrepet. Jeg har to eksempler på denne prosessen, nemlig voldtekt, og rasisme. Begge begrepene har gjennomgått det jeg kaller for inflasjon. Den kvinnen som har gjennomgått en reell angrepsvoldtekt, med all den dødsangst og fornedrelse som det har medført, kan fort oppleve det som uberettiget, at en annen kvinne som har blitt stirret på, på badestranden, hevder å ha vært utsatt for det samme. Noen har jo gått så langt som å foreslå, at nettopp det siste skal defineres som «bikinivoldtekt». På den måten mister begrepet sin originale meget alvorlige betydning. Det er derfor jeg kaller det for inflasjon.  Det er neppe mangel på språklig kreativitet, som er årsaken til dette. Årsaken ligger i den retoriske effekten i å utnytte et allerede sterkt negativt ladet begreper til å ramme enda flere, i form av demonisering, skamming eller nedverdigelse. Hensikten har sin opprinnelse i hat-ideologi. Resultatet er at språklige nyanser forvitres. Vi får en bevegelse mot en sort-hvit nyanseløs beskrivelse av mennesker. Det passer nok ekstremister og fanatikere utmerket, med det vil jo uvegerlig ødelegge det sosiale klimaet.

Personangrep

Se video her.

Personangrep eller Ad Hominem, handler oftest om karakteristikker. I tillegg kan det handle om å trekke frem forhold ved personen som sverter vedkommende sosialt og derved svekker troverdigheten. Den som blir angrepet kan ha gjort dumme ting i livet eller hatt «flaue» sykdommer, gått personlig konkurs, hatt fattige foreldre, ha indirekte forbindelser til upopulære grupper/kulturer/religioner osv. Rent retorisk er personangrep som angriper motstanderens etos. Det betyr i klartekst at det ikke berører saken, og er dermed usaklig. Personangrep vil ødelegge den videre dialogen, og etablere risiko for konflikt. Det avslører rivaliseringsmodus. Rivaliseringsmodus avslører igjen mangel på åpenhet og fleksibilitet. Finnes det grader av personangrep? Ja, absolutt. De groveste handler jo om å dele ut karakteristikker, skitne til eller annen form for verbal juling. Mildere angrep ligger nærmere temaet. For eksempel kan man hevde at vedkommende framstår som uvitende (om temaet) eller misforstår. Det å påpeke misforståelse er selvsagt ikke personangrep. Dette er jo noe vi alle gjør, og det skal alltid minst to aktører til for å skape en misforståelse. Men påstand om misforståelse kan lett misoppfattes som personangrep fordi det selvsagt også retter seg mot dømmekraften.
Det er ikke alltid lurt å arrestere milde personangrep. Man kan komme styrket ut ved å overse det, eller ved å innrømme svakheter og spørre om vi nå kan gå videre i den saklige debatten.

Hvem kan ytre seg?

Kanskje den mest effektive måten å bekjempe andres meninger på er å hindre at de kommer til uttrykk. Her er det bare fantasien som setter grenser for hvilke strategier retorikeren kan ta i bruk for å få dette til:

1)      Gjentagende hyppig avbrytelse av motdebattanten

2)      La være å debattere

3)      Ikke ha tid til å utveksle meninger

4)      Personangrep, karakteristikker, undergrave troverdighet, umenneskeliggjøring (Ad hominum)

5)      Skape formelle hindringer (gå tjenestevei, snakke kun med likeverdige, innfløkte regler om hvem som kan snakke med hvem, ikke ditt arbeidsområde osv.)

6)      Sensur

7)      Usynliggjøring

8)      Skape en eksklusiv klubb eller klikk som fungerer som et ekkokammer

9)      Henvise til fagkompetanse, eller autoritet

10)   Holde saken unna dagsorden

Slutning fra Er Til Bør

Se her for flere praktiske eksempler. Problemstillingen er velkjent og ble introdusert av David Hume. Først er det vesentlig å påpeke at den etiske eller moralske rekkevidden av en slik oppfatning er formidabel. Verdier lar seg ikke bevise objektivt eller med matematisk sikkerhet. Det er fordi at verdier objektivt ikke kan sorteres i kategoriene sann eller usann. Enhver interessekonflikt er et bevis på at det er tilfellet.

Hume hevdet altså at man ikke kan trekke nødvendige slutninger fra er til bør, eller fra deskriptive til normative utsagn. OK, så stopper de fleste beskrivelser her. Men hvordan kan det begrunnes at dette faktisk er tilfelle? Vel, jeg kjenner ikke detaljene i dette, men kommer nå til å anvende egen filosofi og refleksjoner til å forsøke å forklare dette. Men la oss først gå til logikken. Jeg har tidligere beskrevet den enkle logiske deduksjon. Innenfor logikken snakker vi om slutninger fra premiss til konklusjon. En ikke-tilfeldig riktig konklusjon avhenger av at premissene er sanne. Premissene er enten definisjoner eller fakta. Fakta kan undersøkes empirisk og definisjoner handler om riktig anvendelse av begrepsapparatet. Dersom premissene er sanne og vi gjør en riktig slutning er konklusjonen sann. Ikke bare er en deduktiv slutning sann, den er også med nødvendighet sann. Nødvendigheten i dette kan påvises. Men ingen har klart å finne tilsvarende nødvendighet i forhold til normative utsagn. Det er fordi at verdier ikke har samme allmennmenneskelige gyldighet som fakta. Hva som er verdt mye for deg er nødvendigvis ikke verdt noe for deg.

Denne manglende nødvendigheten i slike resonnementer gir retorikeren fritt spillerom. For hvilket «er» er det som skal sluttes til «hvilket «bør»?  Fordi kvinner vanligvis tar seg av hjem og barn, så bør de gjøre det. Fordi Gud elsker mennesket så bør vi også gjøre det. Hvis slike utsagn skal ha noen allmenn gyldighet så bør jo alt som er kunne sluttes til bør. Fordi det er mange fattige i verden, så bør det være slik. Fordi den sterke hersker over den svake, så bør det være slik. Det som er interessant her er at dette er retorikerens sterkeste forsvar for konservatisme. For ved hjelp av denne retorikken så kan alle ønsker om endringer avfeies med at alt bør være som det er.

For moro skyld kan vi jo leke oss med følgende utsagn:

Alt som er bør være

I utgangspunktet kan vi jo bruke dette som et premiss i en standard deduktiv slutning, Da kan vi jo tenke oss dette:

 

Premiss 1: Alt som er bør være som det er
Premiss 2: Per er syk
Konklusjon: Per bør være syk

I et slikt system fungerer Premiss 1 som en bro eller hjemmel for en deduktiv slutning fra er til bør. Men er dette en gyldig deduktiv slutning? Tja, det lurer jeg på. Det som umiddelbart slår meg er at premiss 1, ikke er et fakta, det er heller ikke et aksiom. Den har rett og slett karakter av å være en lov, eller ordre. Grunnen er at den opplagt uttrykker en vilje. Og min kongstanke her er at ethvert utsagn som inneholder en vilje, inneholder andre komponenter enn det som beskriver det som er. Derfor er premiss 1 uttrykk for et standpunkt. Andre ville kalle dette for et normativt utsagn. Derfor føler jeg meg ganske trygg på at enhver logiker ville steilet i forhold til dette. Det er ikke dermed sagt at det ikke er meningsfullt å bruke denne type slutninger. Lover og regler kan jo godt være formulert slik. Så i den grad vi gjør denne type deduksjoner, så handler det om implementasjon av lover, eller gode råd. Kanskje er det slik at ethvert sett med premisser, som inneholder et normativt utsagn, alltid vil få en normativ konklusjon. Det finnes sikkert doktoravhandlinger om dette også.

Men om vi går på den konkrete premiss 1, hvilken vilje uttrykker den? Intuitivt innser vi at dette må være det ultimate erkekonservative standpunkt. Det uttrykker en motvilje mot enhver forandring. Et menneske som mener noe slikt vil aldri kunne handle. For enhver handling vil medføre forandringer i denne verden og vil dermed være i strid med denne uttrykte viljen. Følgelig er premiss 1 i praksis totalt meningsløs. Men saken er at for enhver «er til bør» slutning, hvor hjemmelen, eller det normative premisset er utelatt, så er det egentlig dette premisset det henviser til. For når premisset er utelatt, hva annet kan da gjelde enn det helt generelle? Om det er en spesiell norm som gjelder, så må jo den uttrykkes. Og da har vi plutselig med en lov å gjøre. Hvor kom den loven fra? Ble den diktet opp her og nå? Hvis du kan påstå en slik lov, hvorfor skal ikke jeg også kunne gjøre det samme?

La meg prøve meg med en påstand: for å kunne begrunne en norm, så trenger vi alltid en overordnet norm som en del av premissgrunnlaget. Grunnen til at det er slik ligger i refleksjonen om slutninger og beslutninger. Her opererer jeg med begrepet subjektinformasjon. Det er den informasjon som ikke kan trekkes ut av alternativene i et valg, men som må komme fra subjektet som velger. Om dette er riktig observert, så må det jo også være slik at ethvert normativt utsagn må inneholde informasjon om subjektet som uttrykker utsagnet, i tillegg til informasjon om det som er. I den grad utsagnet tolkes deskriptivt, vil det altså være forurenset av opphavspersonens egen vilje. Den store refleksjonen her er selvsagt at vi observerer nærmest en uoverkommelig mur i forsøket på å bevege oss objektivt fra oppfatning til standpunkt. Denne uoverstigelige muren tenker jeg er et resultat av atferdsdualismen.

Hva betyr dette i praksis? Betyr det at vi aldri kan argumentere med f.eks. «fordi røyking er farlig så bør du ikke røyke»? Er jeg en av de flisespikkerne som på rent «akademisk» grunnlag vil arrestere enhver som kommer med noe slikt, for å begå feilslutninger? Svaret er absolutt nei. Men det å ha bevissthet om problemstillingen er nyttig. Den drevne analytiker vil umiddelbart for seg selv plukke ut verdikomponenten i et utsagn av typen over. Og verdikomponenten handler om det å verdsette god helse. Derfra er jo veien kort til livskvalitet. Når jeg hører et slikt argument vet jeg at verdikomponenten som premiss er utelatt. Men jeg har intuisjon nok til å plukke den ut selv og konstatere at dette er en verdi jeg kan tilslutte meg til og dermed får argumentet relevans sett fra mitt ståsted. Men noen ganger er ikke dette tilfellet. Vi tenker oss en politisk holdning som er uvillig til å gjøre noe med den skjeve fordelingen mellom fattig og rik i verden. Hvis vedkommende da slår fast at det er, og alltid har vært en skjev fordeling og at det derfor bør være slik. Så ville jeg umiddelbart arrestere vedkommende på ugyldig argumentasjon. For her ligger nemlig den stumme erkekonservative verdipremiss der (alt bør være som det er). Den er utelatt, men likevel nødvendig for gyldigheten av argumentet.

I andre tilfeller kan vi nøye oss med å bevisstgjøre verdikomponenten. For eksempel om man rent vitenskapelig kunne slå fast at oksens stressnivå øker dramatisk ved slakting i henhold til muslimsk tradisjon (halal). Så kan jo noen argumentere med at fordi dyrene blir ekstremt stresset så bør vi slutte med det. Jeg ville umiddelbart være enig i det, men også påpeke at dette ikke er noe allmenngyldig argument. Den utelatte premissen her er verdien av dyrevelferd. Den ville vel de fleste muslimer være uenig i. Og det finnes ingen måte vi kan bevise at dyrevelferd er en viktig verdi. For bevis hører fornuften til. Men verdien, vi appellerer til, er ikke en del dette.
Jeg tenker at det alltid
er vesentlig å få verdikomponentene opp på bordet i slike debatter. Få trollet ut i sola. På den måten kan vi forholde oss til holdningene som ligger bak. Det er en bevisstgjørende læreprosess i akkurat dette. For om man har urimelige standpunkter og kanskje får seg forelagt verdikomponenter som kanskje ikke er så pene å se på, så kan dette sette i gang en modningsprosess som til syvende og sist kan endre slike holdninger.

 

Teleologisk fakta-argumentasjon

Jeg låner teleologibegrepet fra filosofien og lar det gi navn til den type fakta- argumentasjon som begrunner oppfatninger i forhold til hva de kan føre til. Populært så sier man jo ofte at man ikke skal blande fornuft og følelser. Mens filosofene sier at det fort kan bære galt av sted om man blander deskriptive og normative utsagn. Det er jo noe jeg også er inne på i refleksjonen over. Men her er en viktig nyanseforskjell. Teleologisk fakta-argumentasjon handler om å påstå eller og benekte fakta med utgangspunkt i konsekvenser av å tro på de samme fakta.
Generelt så fungerer vi mennesker slik at om vi eksponeres for en faktapåstand, så vil vår respons avgjøres av om påstanden passer med det vi tror fra før, eller om den motsier det vi tror fra før. Om den passer med egen tro, så styres vår respons av «Kan jeg tro på dette?» Dersom den ikke passer med vår tro, så vil vår respons styres av «må jeg tro på dette?».

 Et godt eksempel på denne type argumentasjon er nevnt her. Her hevdes det at folk ikke kan akseptere at mennesket ikke har fri vilje fordi det er en trussel mot det sosiale samspill. Formen på et teleologisk argument blir altså slik

A må (eller må ikke) være tilfelle, ellers ville vi få den uønskede konsekvens B

Eksempel:

Det må ikke være tilfelle at asiater er mer intelligent enn europeere for da vil europeerne bli diskriminert

Det må ikke være tilfelle at kvinner har dårligere orienteringssans enn menn for da gir dette mannssjåvinistene enda et effektivt argument for å få kvinnene tilbake til kjøkkenbenken

Det må finnes en Gud og en åndelig dimensjon, ellers vil ikke vi mennesker behandle hverandre med respekt

Det er vesentlig å understreke at aksept av et eneste argument av denne typen åpner for en kaskade av irrasjonalitet. For det medfører kunnskapsforvrengning. Jeg vil nå påvise akkurat hvordan dette skjer. Da tar jeg først utgangspunkt i  ip-teorien. Informasjon blir til i form av en signalstrøm med opprinnelse i en kilde og en fortolkning av den signalstrømmen. Kvaliteten av fortolkningen avhenger av i hvilken grad den bygger på en korrekt kunnskap om hvordan signalstrømmen ble kodet. Dette er de forhold som er relevante i forhold til at vår forestilling om objektet skal ligne objektet i seg selv i størst mulig grad. Alt annet som tas inn i denne fortolkningen kan ikke annet enn forvrenge virkelighetsoppfatningen.

Det som er tilfelle i denne sammenheng er at informasjon fra en helt annen kilde, som ikke har med objektet å gjøre, får mulighet til å påvirke fortolkningen av signalstrømmen. For å identifisere kilden til denne informasjonen kan vi ta for oss refleksjonen om slutninger og beslutninger. Her identifiseres denne informasjonen som subjektinformasjon, som igjen assosieres med følelser. Dette er informasjon som ikke har noen nødvendig sammenheng med det objekt som analyseres.

Dermed står vi i fare for at vår virkelighetsoppfatning blir unødvendig forurenset. Det kan få gjennomgripende virkning. For her har vi igjen identifisert en selvforsterkende prosess. Sannsynligheten er nemlig svært stor for at den samme forvrengte kunnskapen kan bli brukt til fortolkning av ny informasjon. Husk at vi alltid fortolker ny informasjon med utgangspunkt i den kunnskap vi allerede har. Om den kunnskap vi allerede har er feil, så vil selvsagt den nye tolkningen bli feil. Dermed er vi inne i en prosess hvor kunnskapen systematisk forvrenges i stadig økende grad. Dette har jeg forsøkt illustrert i figuren under.

 



[1] Dette eksemplet er hentet fr «Dogmet om Evolusjonen» av Odd Sæbø. Det er ikke nødvendigvis sant at det en gang var slik. Men selve beskrivelsen tjener jo godt som et eksempel på sirkelbevis.