Om det å finne seg selv

Innledning

Såkalt eksistensiell filosofi har vel vært på moten blant filosofer i de siste par hundre år. Grublingen på de mer grunnleggende spørsmål om viten, metafysikk og etikk har vel kommet litt i bakgrunnen i forhold til dette. Så skulle jeg nesten til å si at enhver filosof med respekt for seg selv må jo kunne uttrykke noen tanker om dette. Men nå er jo jeg bare hobbyfilosof så egentlig behøver jeg det ikke. Og sannsynligvis har jeg dårlig talent på dette området. For jeg har egentlig aldri forstått problemet. Å finne seg selv, hva er det? Jeg er jo her, kan alltid huske å ha vært her. Selvsagt har jeg ikke alltid vært her, men det er jo en av mange illusjoner vi bærer med oss. Men, ærlig talt, så har jeg alltid syntes spørsmålet var tåpelig. Hva er det man skal lete etter? Jeg er jo her, jeg er meg, jeg har et navn, kommer fra et sted, liker og liker ikke, har mange alvorlige skavanker og noen positive attributter. Det er meg, hva er problemet? Men så en dag, jeg gikk på stranden her i Jomtien, så gikk jeg og tenkte på et halvt foredrag jeg hadde på Youtube om Friedrich Nietzsches eksistensielle filosofi. Grunnspørsmålene er:

1)      Hvem er jeg?

2)      Hva skaper meg?

Det som slo meg var at egentlig har jeg i mine såkalte «arbeider» indirekte dvelt ganske mye med denne type spørsmål. Jeg har fomlet ganske mye med spørsmålet om bevissthet, med forestillinger om hva som utgjør et menneske og om utvikling av individet, om hva som skaper individets handlinger og det sosiale spill, det sosiale samspill og alle de fasetter som utgjør mennesket opp i dette. Mitt utgangspunkt er jo subjektivisme, altså den filosofi som klart skiller mellom det som er, på den ene siden og de forestillinger og opplevelse vi har, på en andre siden. Så tenkte jeg at det må jo gå an å konstruere opp en subjektivistisk analyse av dette. Litt fortvilet konstaterer jeg at det går lett og intuitivt. For som vanlig er mine tanker milevis foran hva jeg hittil har klart å meddele PC-en. Likevel synes jeg at den strukturen jeg kom opp med er både tøff og fruktbar. Så da kjenner jeg igjen på at jeg frustreres over å må føye enda et tema på min liste over ugjort. Men, nå samme dag bestemmer jeg her og nå for bare å skrive en kortversjon. Men jeg tenker at ideen definitivt lar seg utvikle videre til et komplett analyseverktøy for bevisstgjøring av den som måtte kave med slike spørsmål. Da snakker jeg om en bevisstgjøring på problematikken, og ikke minst å identifisere problemområder for det enkelte individ i forhold til dette.

Hva er identitet?

Se også her. En gang i tiden skrev jeg ned noen fantasifulle ideer om identifikasjon. Som jeg skriver i den innledende kommentaren er det nok ting her jeg ville formulert annerledes i dag. Men her er en rekke refleksjoner i forhold til den individuelt opplevde utviklingen av et «jeg» og selvbevissthet. Poenget med å dra frem dette er den vekselvirkingen som beskrives mellom det opplevde «jeg» og de andre. Denne tror jeg er fundamental. Vi mennesker utvikler vårt behov for identitet i samspill med de andre. Hvem er de andre? Ja, her er jeg også inne på at dette ikke nødvendigvis bare handler om mennesker. Det handler i bunn og grunn om alt. Men litt etter litt utvikler individet evnen til å sortere. Vi sorterer ut vår egen art, vår gruppe, vår familie osv. Noe av dette passer med ideen om den egosentriske prioritet. Men disse første sorteringene er forholdsvis enkle. Det store behovet for identitet handler først og fremst om vårt forhold til menneskene rundt oss. Det er her vi får størst behov for å definere oss selv. Vi trenger dette for å kunne gjøre oss tanker om oss selv, hvordan vi fremstår, hvordan vi vil fremstå og hvordan omgivelsene oppfatter oss. Med utgangspunkt i subjektivisme prøver jeg meg da på noen definisjoner:

1)      Identitet er en bevissthet i sentrum av et mentalt univers, med noen forestillinger om seg selv, antatt skapt i samspill med andre utenforliggende identiteter.

2)      Identitet er det som gjør det mulig å sortere «jeg» fra verden rundt meg

3)      Identitet er det som bekrefter meg som individ

4)      Identitet er adressen til meg kombinert med hvem jeg er

5)      Identitet er det rammeverket som etablerer strukturer som signalstrømmer kan forholdes til (fortolkning), og som skaper informasjon

6)      Identitet er det rammeverket som etablerer strukturer som informasjon kan forholdes til (emosjoner), og som skaper verdier

Når individet dveler med tanker om egen identitet, tror jeg (kanskje naivt) at det nettopp handler om disse forestillingene, særlig med vekt på hvordan dette virker i samspillet med de andre.

De to siste punktene kan kalles forholdsdefinisjonene av identitet. De er veldig tekniske, men er likevel kanskje det som best beskriver hvorfor identitet er en sentral komponent for å skape et høyt fungerende autonomisk system. Det handler om evnen til å fortolke omverdenen, som er det som skaper informasjon (alt annet er naturlige prosesser, som fanges opp av f.eks. sanser og skaper signalstrømmer). Fortolkning av omverdenen handler om å skape indre strukturer som representerer omverdenen. Dette er ikke mulig uten forhåndsstrukturer som signalstrømmen kan forholdes til. Men uten at dette kan utnyttes til produksjon av atferd, er det nytteløst. I sin tur forholdes informasjonen til, det jeg kaller for subjektinformasjon. Det er evolusjonens arv, som manifesterer seg for vårt indre som emosjoner, som igjen skaper verdier; det som gjør det mulig å foretrekke noe foran noe annet. Til sammen skaper dette individets beslutningsevne, som igjen er forutsetning for et rasjonelt atferdsmønster, som kan karakteriseres med at det, i gjennomsnitt, gir individet høyere biologisk suksess enn et tilfeldig handlingsmønster.

Her lister jeg opp seks universer, hvor av det første er det nærmest reelle, nemlig mitt eget mentale univers. Den første definisjonen sentrerer seg inn i det mentale universet. Den posisjonerer jeg-et i sentrum av en informasjonsstruktur, som jeg kaller for det mentale univers.

De andre universet (i rekken på seks) er: Kosmos. Her handler min identitet om slike forhold som posisjon, relativ størrelse og avgrensing mot omverdenen, altså min fysiske kropp. Her passer kanskje både den første, andre og den fjerde definisjonen. Jeg vil alltid oppleve meg selv som sentrum i det fysiske universet. Jeg er et avgrenset objekt i det fysiske universet. Definisjon 4 handler om min posisjon i dette universet, relativt til andre objekter.

Det tredje universet er mikrokosmos. Da er vi over på partikkelfysikk og kvantemekanikk. Her kan jeg nok ha en innflytelse, men ingen jeg ser ingen identitet. En særegenhet med mikrokosmos er at det unike er opphørt. Et elektron er et elektron, et foton er et foton. De kan alle erstatte hverandre. De har ingen individualitet og derved ingen identitet. Det gjør det vanskelig å forestille seg identitet i mikrokosmos. Her bruker jeg definisjon nummer 3 til å skape tvil om identitet kan eksistere i mikrokosmos.

Men så kommer vi til det sosiale universet. Sosial identitet definerer hvem jeg er, hvordan jeg oppfatter meg selv, hvem andre synes jeg er og hvordan andre oppfatter meg. Min suksess i livet er totalt avhengig av mitt forhold til det sosiale universet. 
Det er som sagt her identitet blir en helt sentral komponent i våre liv. Her passer alle de fire definisjonene. Jeg er også i sentrum av det sosiale univers. Her inngår jeg i en rekke sorteringer mellom individer. Det kan være sorteringer på art, alder, kultur, religion, erfaringer, sykdom, posisjon osv. Det er bare fantasien som begrenser. Definisjon nummer 3 er særdeles viktig i det sosiale univers. Den som opplever mangel på identitet vil som regel oppleve seg som avindividualisert. Husk at alle sorteringer (ref. definisjon2) vil inneholde grupper av individer. De sikrer ikke min sosiale eksistens som individ. Det krever at jeg identifiseres med egenskaper som individualiserer meg. Uten at jeg har individualitet, kan jeg ikke ha individuell verdi. Uten individuell verdi har jeg intet menneskeverd. Det er det som gjør kollektivisering av sorteringer så farlige. De er en trussel mot vårt menneskeverd. Innenfor subjektivistisk verditeori er vårt menneskeverd nettopp en sosial konstruksjon. Den etiske verdien vi har, er noe som innvilges av omgivelsene (og meg selv). Derfor avhenger hele vårt liv og vår opplevelse av mening av sosial identitet. Mesteparten av det jeg skriver om i denne teksten, handler i bunn og grunn om sosial identitet.

 

Det neste er universet bak meg, altså fortiden. Da oppdager jeg at fortiden er uunnværlig i forhold til sosial identitet. Sosial identitet har alt å gjøre med fortiden. Uten hukommelse om fortiden, både min egen og andres, så har vi heller ingen sosial identitet. Dette er vesentlig fordi vår upålitelige hukommelse er en viktig del av det som skaper vår identitet. Og vi vet at i våre sinn, og ikke minst i det kollektive minnet, så er fortiden ofte en konstruert størrelse. Det indikerer at våre identiteter i stor grad er konstruerte størrelser. Jeg har også en identitet i fremtiden. Da handler det ikke om den reelle fremtiden, men om våre forestillinger om fremtiden. Her har jeg fantasier og forestillinger om meg selv. Og det har mine omgivelser også.

Det at identitetsbegrepet står så svakt når det kommer til mikrokosmos, er for meg en indikasjon på at identitet er en konstruert virtuell størrelse. Vi har også indikasjoner fra mennesker som har prøvd det narkotiske stoffet DMT, som helt klart antyder at vår identitet er en illusjon. Under påvirkning av stoff bryter denne illusjonen sammen og man får en følelse av «å være ett med kosmos». Det er en klar indikasjon på at vi ikke her har med noe «åndelig» eller en sjel å gjøre, men en hjerneskapt konstruksjon, som er der på grunn av den suksess det har gitt på vår arts reproduksjonsevne.

Hvem er jeg?

Da raser jeg videre til min lille skisse. Og skissen springer ut av subjektivismen. Det er de forestillinger som måtte finnes om oss selv vi snakker om. Dermed skulle det være innlysende at denne ligningen har mange løsninger. Ikke bare det, men de løsninger vi til enhver tid ser, er ikke fasit. For hvem jeg er, og forestillingene om dette er noe som er i konstant forandring hele livet gjennom. Nietzsche hevder noe av det samme. Man kan ikke fange jeg-et.  For mitt «jeg» er en prosess. Jeg har noen av de samme ideene når jeg reflekterer rundt bevissthet. En analyse av egen identitet er derfor ferskvare tanker. Det er forestillinger med datostempel, som over tid falmer og forsvinner i tåken. Men om jeg nå tar utgangspunkt i subjektivismen og samspillet med omgivelsene så kommer jeg opp med noen forskjellige varianter av identiteten:

1)      Hvem jeg egentlig er
Her refererer «er» til et objektivt ideal i forhold til våre muligheter til å bli kjent med individet med utgangspunkt i vitenskap og rasjonell analyse. Noen klare objektive fakta har vi jo, som f.eks. navn, personnummer, kjønn osv. Så har vi vitenskapens verktøy, som gir muligheten til å finne genom, og analyse av det fysiske individ, kanskje også en del mentale tester. I prinsippet kan vi komme svært langt med vitenskap i forhold til det å forstå et individ. Vi kjenner en rekke biologiske faktorer, strukturer, signalstoffer og mekanismer. Rent teoretisk så er det vel ingen grenser for hvor langt man kan komme, fra det enkelte molekyl til individets jeg-illusjon til sosiale mekanismer. Men selvsagt er vi fortsatt svært langt fra å nå et slikt nivå, Samtidig ligger det en kraftig motvilje i mennesket til å ville blottstille sitt egentlige sårbare jeg for all verden. Så de fleste av oss er vel glad til med tanke på at så langt kommer man sannsynligvis aldri.

2)      Mine forestillinger om hvem jeg er
Mennesket har en rekke intuitive forestillinger som inngår i en oppfatning av seg selv. Dette er ikke vitenskap, men en kompetanse som blir til, særlig i samspill med andre og analyser av dette. Men selvsagt handler dette også om å kjenne på egne følelser, sårbarheter. Det handler også om å teste ut ferdigheter og talenter.

3)      Hvem jeg opplever å ville være
Samspillet med omgivelsene vil etter hvert skape forestillinger, drømmer og ønsker om hva vi gjerne vil være. Dette gjelder særlig omgivelsenes tilbakemeldinger, men tar selvsagt også farge av kulturelle holdninger, normer og ikke minst forbilder.

4)      Mine forestillinger om hvem omgivelsene tror jeg er
Omgivelsene vil, gjennom språk og atferd gi både direkte og indirekte signaler om hvordan individet oppfattes. Deretter vil individet subjektivt fortolke alt dette og skape seg forestillinger om hvordan «jeg» fremstår for omverden. Prosessen er ofte intuitiv og ureflektert, og fremtrer dermed ofte for individet som «sannheten» om hva de andre tenker om meg. Men her er det helt vesentlig å bli oppmerksom på at slike forestillinger han avvike dramatisk fra realitetene fordi, disse forestillinger, som alle andre selv blir en del av fortolkningsgrunnlaget, når nye signaler fortolkes og forestillingen videreutvikles. Dette kan ende opp i både positive og negative selvbekreftende forestillingsmønstre.

5)      Mine forestillinger om hvem omgivelsene synes jeg burde være
En del av omgivelsenes signaler fortolkes som forventninger, kontroll, krav, normer, oppdragelse osv. Det vil si at individet opplever et formingspress fra omgivelsene. Fortolkingen av dette skaper forestillinger om omgivelsenes plassering, rangering og sortering av «min» plass og rolle i det sosiale samspill og det sosiale spill.

6)      Omgivelsenes forestillinger om hvem jeg er
Dette er en realitet som er utenfor individets erkjennelsesmessige rekkevidde. Det vil alltid være avvik mellom realitetene og individets fortolkning de signaler som skapes. Omgivelsene ser bare personen utenfra. Men det sosiale samspill og det sosiale spill er prosesser som skaper store behov i forhold til det å forstå individet. Vi kan selvsagt ikke snakke om en konsistent identitet her. For dette vil jo variere fra person til person, fra kontekst til kontekst. Men sannsynligvis vil det være en del mønstre som går igjen. Men vi skal også være klar over at arenaen som samspillet utspiller seg på, kan ha stor betydning for hvilke sider av seg selv individet viser frem. Og om man bare kjenner individet fra en kontekst så går man raskt i den fella og gjør en ugyldig induktiv slutning som at dette er den personen i hele sin utstrekning. Det fortelles f.eks. om komikere som frustreres av at folk tror de skal være morsomme hele tiden, også i det private. Her er det vesentlig ikke å lukke vinduet for bedømming før man har sett en person i mer enn bare en sammenheng. Sannsynligvis bør man aldri lukke det. Selv det å være partner eller gift med et annet menneske behøver ikke å bety at man oppnår fullstendig kompetanse på det mennesket. Et ekteskap er også en prosess som kan kjøre seg inn i et smalere og smalere spor av handlingsmønstre, hvor partnernes arenaer blir stadig mer rigid.

7)      Hvem omgivelsene synes jeg burde være
Det er flere grunner til at omgivelsene eller deler av omgivelsene kan ha formeninger om at et individ burde endre seg. Det kan handle om atferd som truer eller ødelegger det sosiale samspill. Det kan være avvik fra tradisjoner eller normer. Men selvsagt kan det også dreie seg om det sosiale spill. Da kan det handle om å vise frem foreldreatferd eller moralsk indignasjon, eller rent strategiske rolletildelinger, kontroll eller konkurranse. Alt dette vil selvsagt medføre direkte eller indirekte signaler som det er opp til individet å fortolke og forholde seg til.

Alle punktene utenom det første på listen her i all hovedsak subjektive på den måten at det hovedsakelig dreier seg om våre forestillinger om oss selv og hverandre.
Det som umiddelbart slo meg da jeg kom opp med denne listen er hva som må representere den mest harmoniske tilstand et menneske i teorien kan ha. Det er at alle disse (eller i alle fall de seks siste) er sammenfallende identiteter. Det vil si det er ikke noen avvik, på hvem jeg oppfatter å være og hva jeg vil være. Det er heller ingen avvik på hvem jeg oppfatter meg å være og hvordan omgivelsene oppfatter meg å være. Det er heller ingen forskjell på hvordan omgivelsene oppfatter meg å være og hvordan omgivelsene ønsker at jeg skal være. Det er heller ingen forskjell på hvordan jeg tror omgivelsene oppfatter meg, og hvordan de egentlig oppfatter meg.

Når så denne fullkomne sosiale harmonien er skapt i vår forestillingsverden så innser vi raskt at avvik mellom disse identitetene har et overhengende potensiale i seg til å skape frustrasjon. Da handler det både om frustrasjon i omgivelsene og frustrasjon i meg selv. Jeg tenker også at det er forholdsvis innlysende at individets evne til å lukke gapet mellom disse avhenger av individets ressurser. Jo sterkere et menneske er, jo mer ressurser det har tilgjengelig, desto større vil evnen være til å imøtekomme de frustrasjoner avvikene medfører med handlekraft og suksess. Det er vel også forholdsvis enkelt å resonnere seg frem til at slike identitetsfrustrasjoner, som de kan kalles vil påvirke handlingene til alle involverte aktører. Dette blir Spillteori, hvor alt er dynamisk. Og alle de kaotiske og selvforsterkende prosesser som er identifisert i forbindelse med individuell utvikling, kulturutvikling, ressurser og det sosiale spill vil kunne utløses i denne prosessen og skape uforutsigbare kaotiske utviklingsforløp.

Når et individ skal såkalt «finne seg selv», så vil min analyse først og fremst gå ut på å sortere ut hva det er man skal finne frem til. Skal man utvikle forestillinger om hvem man egentlig er, eller hvem man vil være? Eller kanskje begge deler. Kanskje den første identitetsfrustrasjon handler om uklarhet i forhold til slike spørsmål. Man vet ikke hva man leter etter, og heller ikke hvordan man skal finne det. Kanskje har man forestillinger om seg selv som man ikke liker, eller som man tenker omgivelsene ikke liker. Mulighetene er mange.

Det er naturlig å begynne med en bevisstgjøring og undersøkelse av forestillinger om «meg selv». Det å være usikker på dette kan kanskje kalles for den primære identitetsfrustrasjonen. Og den er nyttig. For et sannsynlig resultat av en slik prosess vil ikke bare dreie seg om en forestilling om hvem man er, men forhåpentligvis også en realitetsorientering i forhold til «hvilke ressurser disponerer jeg». Jo mer realistisk og ærlig en slik analyse er, desto mer nyttig kan en slik innsikt bli for det videre utviklingsforløp. Men den kan jo bli smertefull. Spesielt fordi at det å oppdage svakheter og sårbarheter hos seg selv er belastende. Vi har jo et fullkommenhetsideal i oss. Vi vil jo så gjerne være blant de beste. Det å oppdage at man ikke rekker opp på mange områder kan være vondt å ta inn over seg og forholde seg til. Og selvsagt kan denne prosessen gå veldig galt. Det vil si at man utvikler et urealistisk selvbilde, med alle de alvorlige omkostninger det vil medføre. Men forhåpentligvis kan man komme ut av en slik primær identitetskrise med et noenlunde realistisk bilde av seg selv. Det svært nyttig for realisme i forhold til hva man har å rutte med, både reelt men også relativt i forhold til andre, vil være det beste utgangspunkt for en god livsstrategi. 

Resultatet av å dempe den primære identitetsfrustrasjonen kan da altså skape en kunnskap som blir opphavet til det som kan kalles for den sekundære identitetsfrustrasjon. Det handler om å kjenne på frustrasjonen over at man ikke er den man helst skulle ha vært. Dette er altså avvik mellom 2 og 3.  Rasjonelt sett er det to måter å redusere det gapet på. Den ene måten er å «forbedre seg».  Det vil si å søke å bringe seg selv i samsvar med drømmen. Den andre måten er å redusere egne ambisjoner og jobbe med å like seg selv der man er. Denne siste muligheten er det kanskje færre av oss som er bevisst. Dersom jeg, allerede i tenårsalderen vet at jeg ikke har talent eller kropp nok til å bli profesjonell fotballspiller, da er det enn dårlig strategi å bruke all innsats på å forsøke å utvikle en slik karriere. Det gjelder flertallet av oss mennesker at vi befinner oss et godt stykke unna statustoppen og at vi mest sannsynlig vil måtte leve våre liv i skyggen av de mest synlige av oss.  Den optimale strategien for de fleste av oss er nok en mellom-strategi. Det er ikke bra å senke ambisjonene så langt at man blir ukritisk i forhold til seg selv. Det er heller ikke bra å ha så høye ambisjoner for seg selv at man konstant kommer til kort. Den første strategien innebærer et liv uten forbedringspotensialer. Den siste strategien innebærer et liv i konstant frustrasjon.

Parallelt med dette har noen av oss det som kan kalles for den primære sosiale identitetsfrustrasjon. Denne frustrasjonen handler om usikkerhet i forhold til «hvordan fremstår jeg for mine omgivelser».  Vi er neppe alle bevisste på at det kan være avvik mellom hvordan jeg tror jeg fremstår og hvordan jeg faktisk fremstår, altså et avvik mellom pkt. 4 og 6. Så lenge det sosiale samspill går på skinner er denne frustrasjonen usynlig for oss. Den handteres av underbevisstheten (det jeg kaller autopiloten). Det er først når vi opplever problemer i forhold til samspillet med omgivelsene at denne frustrasjonen blir tydelig. Og den slår som sagt ut i usikkerhet i forhold til hvordan omgivelsenes signaler skal tolkes. Det sier seg selv at et individ som har avvikende oppfatning av hvordan det fremstår og hvordan det faktisk fremstår, er et sosialt problem. Noen ganger sier vi at vedkommende har dårlig selvinnsikt. Men blindheten kan altså like gjerne handle om denne type avvik. Styrken på den primære sosiale identitetsfrustrasjonen vil også avhenge av ressurser. Et ressurssterkt menneske, med overdimensjonert sosial viljestyrke, vil merke mindre til dette. Omgivelsene vil lide under problemet, men vedkommende ser det ikke selv. Makt og sosial status kan ofte forhindre at signalene blir tydelig nok.

Når individet har etablert en noenlunde opplevd pålitelig forestilling om omgivelsenes oppfatning av «hvem jeg er». Da åpnes muligheten for det som kan kalles den sekundære sosiale identitetsfrustrasjon. Det handler om avvik mellom mine forestillinger om hvem jeg er, og det jeg oppfatter omgivelsene tror at jeg er. Det er avvik mellom pkt. 4 og pkt. 2. Det er dette som handler om å føle seg mistolket, sortert i båser, stigmatisert, undervurdert, overvurdert osv. Det handler om å bli tillagt oppfatninger, meninger, holdninger, motivasjoner eller strategier man ikke har. Det handler om å bli mistrodd og mistenkt uten at det har noe med virkeligheten å gjøre. Jeg tenker at de fleste av oss, i større eller mindre grad, har opplevd en slik frustrasjon. Men selvsagt varierer også denne med ressurser. Ressurssterke mennesker kjenner mindre av den enn de mer svakerestilte. Og vi møter frustrasjonen med en rekke strategier. I tillegg til den strategien å avfinne seg med sin skjebne, vil de mer ressurssterke søke å sprenge seg ut av sin trange tildelte rolle. Her er strategiene utallige, alt fra irrasjonelt sinne til provokasjoner til vanvittige og konstruktive påfunn. Den sekundære sosiale identitetsfrustrasjon er opphav til svært mye kreativitet, kunst, filosofi, vitenskap, business osv. Men selvsagt også negativt til aggresjon, terror, vold og kriminalitet. Selvsagt vil det alltid være noen som lykkes og får suksess. Det gir håp til andre. Religion er selvsagt også en vanlig strategi. Den frustrasjon og vansmektelse man opplever her i livet vil bli grundig kompensert av gudene i fremtiden.

Før vi forlater individets perspektiv kan vi se på enda et avvik som kan være interessant. Det avviket mellom de forestillinger individet har om hvilken rolle individet burde ha, og omgivelsenes faktisk holdninger til dette. Det er et avvik mellom 5 og 7.  Det vil si at individet mistolker eller misforstår hva som forventes. En strategi da er jo å søke å imøtekomme det vedkommende tror er omgivelsenes forventinger.  Det sier seg selv at den innsatsen for å oppnå dette er bortkastet. Et godt eksempel på denne varianten opplevde jeg i adventistmiljøet. Her var det noen rigide tåpelige regler ute og gikk. For eksempel skulle man ikke drikke kaffe. Man skulle heller ikke handle på sabbaten (lørdag). Jeg vil nok påstå at de fleste brøt disse reglene og skjulte det for alle andre. Det skapte en rekke pinlige situasjoner, hvor man gjemte seg for hverandre, bak butikkhyllene. Eller vi har den episoden hvor den gamle adventisten satt på kafe og koste seg med kaffekoppen sin. Så kom mine foreldre, og den gamle mannen ble så flau at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Mine foreldre reddet situasjonen ved selv å kjøpe kaffe og sette seg sammen med han.
Jeg tenker at denne typen fenomener kanskje florerer best i mer kalde sosiale klima. For da kommer ikke menneskene nær nok hverandre til å kunne avsløre illusjonen.  Så jeg tenker at det varme sosiale klima representerer mye av løsningen på denne type selvkulturelle vrangforestillinger.

 

Til slutt er det selvsagt interessant å se på det mulige avviket mellom 6 og 7. Det handler om at der er avvik mellom hvem omgivelsene oppfatter at et menneske er, og omgivelsenes holdning til hvordan det samme mennesket burde være. Nå er selvsagt ikke omgivelsene en entydig størrelse. Dette kan jo være enkeltmennesker. Men det kan jo også være et mønster av holdninger som går i samme retning. Et slikt avvik vil som regel avstedkomme handlinger og signaler myntet på å lukke dette gapet. Da snakker vi altså om sosialt press for å få individet til å innordne seg. Utslaget av denne type avvik kan bli katastrofalt for individet. For det er ikke alltid at individet har evne til å modifisere seg selv slik at omgivelsenes krav tilfredsstilles. Det ligger selvsagt også et element av kollektiv undertrykkelse og nedverdigelse i dette. Som jeg tidligere har vært inne på, så er det alltid nedverdigende for et voksent menneske å bli utsatt for oppdragelse.
Selvsagt er det slik at vi alle må tilpasse oss de sosiale omgivelser på en best mulig måte. De som lykkes best i dette har ingen slike avvik. Det vil si at omgivelsene ønsker at vedkommende skal fortsette å være slik personen oppfattes. Mennesker som oppnår dette er gjerne populære. Og nettopp i forhold til populære så senkes gjerne omgivelsenes kritiske blikk. Man tolererer mer for å si det slik. De som rammes av dette fenomenet er derfor ikke de populære, men gjerne de som strever litt mer. Og nettopp de har jo i gjennomsnitt mindre ressurser å spille på i forhold til å imøtekomme omgivelsenes forventinger. Og igjen, disse blir gjerne møtt med et mer kritisk blikk og mindre toleranse. På den måten kan slike avvik ha en latent risiko for å forsterke seg selv. Risikoen for usynlighet eller eksklusjon blir da selvsagt overhengende. I det varme sosiale klima vil selvsagt denne mekanismen være mer dempet.

 

Opportunistiske identiteter

For helhetens skyld må det selvsagt også nevnes at vi mennesker også har evne til strategisk å skape oss selv om til å spille en bestemt rolle. Det kan være en rolle den personen ikke liker eller identifiserer seg med, men en rolle som er fungerer som en opportun strategi der og da. Selvsagt er det grenser for hvor langt dette kan gå, og selvsagt vil disse grensene flytte seg i forhold til ressurser. Jo mer ressurser individet disponerer, desto større mulighet har individet til å skape seg roller.