Om hva et menneske er og hva det har

Om denne refleksjon

Denne refleksjonen ble skrevet på begynnelsen av 2000 tallet og henger nøye sammen refleksjonene Det sosiale spill og Maktmekanismer. Disse overlapper. I ettertid har jeg skrevet Menneskeserien, som jo også overlapper en god del. Kanskje er det en del selvmotsigelser også. Dette er refleksjoner utviklet over år, og modifisert etter hvert som jeg har lært mer. Jeg har gått gjennom teksten og her og der linket til andre nyere refleksjoner.

 

Innledning

Hva er forskjellen på det jeg er og det jeg eier? Et slikt spørsmål kan, i første omgang, se banalt enkelt ut. Jeg er Ola Nordmann, og jeg eier en bil. Men hva er det som eier? Jeg eier armene mine, hodet mitt, navnet mitt. Hvor er den som eier hodet mitt? Er det mitt jeg, min bevissthet? Men jeg eier også bevisstheten. Det er jo fullt mulig å miste denne. Denne refleksjonen er skrevet med tanke på å gjøre oss bevisst på at alt et individ er betinges av individets disponible ressurser. Det er faktisk ikke mulig å skille individet ut fra dets ressurser. Refleksjonen er ikke fulldekkende i beskrivelsen av alle typer ressurser. Da hadde den blitt lang og kjedelig. 

Et individ kan altså oppfattes å være summen av det individet eier, inkludert egen kropp, helse, rykte, nasjonalitet, språk osv. Individets handlekraft bestemmes av de ressurser individet disponerer. Ut fra den kunnskapen vi har er det nærliggende å trekke den slutningen at individets handlinger er hundre prosent betinget av disponible ressurser. Ved hjelp av egne ressurser kan individet skaffe seg enda flere ressurser. Vi kommer til å oppdage en rekke selvforsterkende prosesser, som skaper store kontraster mellom mennesker, selv om forskjellen i utgangspunktet er relativt liten. Det er det jeg kaller for loven om kapitalens selvforsterkning, eller loven om negativ omfordeling, Den kan enkelt uttrykkes slik:

Jo mer man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer.

Dette er en kjent effekt og kalles for pareto-distribusjon, etter den italienske økonomen Vilfredo Pareto. Han fant ut at 20 prosent av befolkningen i Italia disponerte 80% av ressursene. Senere har det vist seg at alt som kan fordeles mellom mennesker har slike fordelingsnøkler, nemlig at et fåtall disponerer mesteparten av ressursene. Den som har spilt Monopol og reflektert litt, vil raskt ha oppdaget noen av mekanismene bak denne type effekt. For Monopol, starter jo opp mer at alle har like mye penger. Men ender opp med at en av spillerne stort sett sitter igjen med alt. Her er det hovedsakelig to mekanismer i spill: Det første er tilfeldighet, representert med terningene og hvilke kort man får. Det andre momentet er disponeringen den enkelte spiller gjør. Da handler det om beslutninger og sosiale evner (til å gjøre en god handel). Både tilfeldigheter og kløkt kan avgjøre spillet. Men uansett vil spillet alltid komme inn i en fase hvor noen få eller en har god råd. Det betyr mulighet til å investere slik at man kan tjene enda mer. Og på et stadium i prosessen er løpet kjørt. Da er det bare et spørsmål om tid.

Det vi kan trekke ut av dette er at vi har tilfeldigheter, men at dette kombineres med rasjonalitet og sosial kompetanse. Dette forsterker forskjeller, og jo mer ressurser man har, desto mer risiko kan man ta, desto mer kan man investere. Poenget er at det meste av de sosiale prosessene vi mennesker er involvert i har slike mekanismer innebygget i seg. Dette gjelder fra vugge til grav. Det er ikke slik som i monopol at alle mennesker starte likt. Vi kommer til denne veden med ulik bagasje. Og alle naturlige sosiale og kulturelle prosesser tenderer til å forsterke dette.

Menneskets disponible ressurser kan inndeles i fire hovedkategorier:

1.       De fysiske ressurser (kroppen, helse, genetisk arv, styrke, utseende osv.)

2.       De mentale ressurser (personlighet, erfaring, kompetanse, intelligens, EQ osv.)

3.       De sosiale ressurser (status, allianser, makt, slektskap, bekjentskap, navn, etnisitet, karisma, attraktivitet osv.)

4.       Materielle ressurser (økonomi)

Kategoriseringen her kan sikkert gjøres på mange måter. Det er ingen skarpe grenser mellom kategoriene. Egentlig hører de mentale ressursene inn under de fysiske, men det er hensiktsmessig å skille dem ut i en egen kategori. Midt imellom ligger f.eks. egenskapen motorikk. Den er både en mental og en fysisk ressurs. På samme måte er det med utseende. Utseende er jo en del av kroppen, men det er definitivt også en sosial ressurs. Det samme gjelder materielle ressurser. De er på mange måter også sosiale ressurser fordi de påvirker status og makt. Rent generelt kan man si at enkeltressursene påvirker og forsterker eller hemmer hverandre på tvers av kategorigrensene.

 

 

De fysiske ressursene

Da snakker vi om kroppen dens helse og kvalitet. Kroppens kvalitet avgjøres av hundre prosent av arv og hundre prosent av miljø. Arven eller genene er et produkt av naturens programmering gjennom millioner av år. Genene er allerede kartlagt, men, i skrivende stund, vet vi fortsatt lite om deres funksjon og samspill. Det vi vet er at det er masse gener individet aldri bruker. For det første har vi dobbelt sett av alle gener (med unntak av de som finnes i det mannlige y-kromosomet), for det andre kan genene slås på og av alt etter behov. Denne mekanismen, at gener kan slås på og av, kan kanskje være med på å forsterke diversiteten også hos mennesker. Kanskje kan det være slik at den sosiale tilpasningen også involverer at gener slås på og av alt etter hvilken plass vedkommende får i det sosiale hierarki. Kanskje kan det også være slik at det fysiske miljøet også trigger forskjellige gener. Uansett vet vi at miljøet har stor betydning for det fysiske individs utvikling. Denne påvirkningen starter allerede i livmoren, hvor fostret kan bli sterkt skadelidende dersom moren ikke får nok næring, eller får i seg stoffer som er skadelig for fostret. Sannsynligvis påvirker også moren fostret med psykiske tilstander, for eksempel stress. Resultatet er uansett at vi kommer til verden med svært så mangfoldig bagasje, hvor alle elementer enkeltvis eller samlet har avgjørende betydning for utvikling, livskvalitet og overlevelse.

Et moderne syn på helse er at den fysiske helsen påvirkes av den psykiske helsen. Et menneske med god livskvalitet har bedre helseutsikter enn et ulykkelig menneske. På samme måte er god fysikk med på å motvirke depresjon. Vi aner raskt både positive og negative selvforsterkende effekter her. God helse gir et lykkelig menneske som igjen gir mer god helse. Og motsatt depresjoner svekker immunforsvaret, og gjør oss dermed mer mottakelig for å bli syk. For å komme ut av en ond sirkel kreves det viljestyrke til for eksempel å begynne å trene. Dette er en del av de mentale ressurser.

Sosialt sett har kropp og helse stor betydning. Utseende, høyde, kroppsform, stemme, ja til og med kroppslukt, alt kan få avgjørende innvirkning på hvordan individet oppfattes og behandles av omgivelsene. Det er sammenheng mellom for eksempel lønnsnivå og høyde. Overvektige kvinner har lavere lønnsgjennomsnitt enn sine slankere medsøstre. Selv i rettssystemet viser forskning at mennesker med forskjellig utseende blir forskjellig behandlet. Kanskje kan man trekke denne refleksjonen så langt at det er grunn for å tro at den gjennomsnitts sosiale velvilje enkeltmennesket bli møtt med påvirkes betydelig av utseende eller attraktivitet. For å si det enklere: pene mennesker får lettere oppmerksomhet, flere tilbud og kommer unna med mer enn de som ikke er fullt så tiltrekkende. Man tåler at pene mennesker er mer kravstore og man tåler at de får flere fordeler. Og kanskje vil dette forme pene mennesker som, i sin ytterste konsekvens, kan utvikle seg til psykopater. Kanskje er det slik at kurven for sosiale fordeler i synker i forhold til utseende med utseende, kanskje eksponentielt. Men den ender ikke i null. Når mennesker blir frastøtende nok tenker jeg at «morsinstinktet» slår inn, slik at det de mangler på attraktivitet, det får de igjen i form av omsorg og sympati.

Men selvsagt kan det være etisk betenkelig å forske og reflektere på slike ting fordi det kan virke stigmatiserende i forhold til de mest pene av oss.

 

 

 

De mentale ressursene.

For å kunne fungere optimalt er det mye som må klaffe ved utviklingen av den menneskelige personlighet. Personligheten kan se på som et totalintegrert høyt avansert informasjonssystem, som inneholder evne til f. eks.

·         Kognitive ressurser som logisk tenkning/analyse

·         Språk

·         Kreativitet/fantasi

·         Evne til å lære og til å tilegne seg kunnskap

·         Kompetanse og kunnskapsbase

·         Sanser

·         Følelser

·         Bevissthet

·         Viljestyrke/karakter/selvkontroll

·         Beslutningsevne

·         Initiativ (evne til å iverksette handlinger)

·         Mental energi

·         osv.

For hvert av disse områdene har hvert individ forskjellig styrkeforhold og forskjellig funksjonalitet.  Til sammen skaper dette en kompleksitet vi mennesker foreløpig bare kan ane et glimt av. Som systemutvikler vet jeg at et program som på overflaten ser enkelt ut kan ha en kompleksitet som, ingen andre enn programmereren, aner omfanget av. Det får meg til å bøye meg i støvet nå jeg står overfor et informasjonssystem av dette formatet. Jeg tror at vi mennesker fortsatt er på steinaldernivå i forhold til å forstå dette. Jeg tror at bevisstheten kan ses på som en slags intern mental dataskjerm hvor «jeget» blir presentert resultater av en omfattende informasjonsbehandling som foregår «bak skjermen». Dette «jeget» eller bevisstheten er naturens geniale oppfinnelse av selve kontrollenheten i systemet. Bakenfor ligger det Freud kalte for underbevisstheten. Kanskje denne opptar opp til 99 % av all informasjonsbehandlingen.

Som alt annet levende i naturen kan lar også hjernen seg forklare og forstå opp mot det naturlige utvalg. Den er optimalisert for å bevare og spre genene videre. Fra teknologien kjenner vi den sammenhengen at økende kompleksitet gir økende sårbarhet. Man kunne da også forledes til å tro at dette også må være tilfellet med hjernen. Men faktum er det at hjernen er temmelig robust mot feil og mangler, ikke bare rent fysiske skader men også mentale belastninger. Jeg tror at hjernen har en rekke kraftige forsvarsmekanisme mot mentale overbelastninger og ubalanse. Systemet vedlikeholder seg selv. Likevel er det selvsagt forskjell fra individ til individ på hvor optimalt systemet fungerer.

Det er vesentlig å forstå at hjernen ikke er noe fullharmonisk system. Faktisk tror jeg at den er full av konflikter og motstridende mekanismer. Ofte opplever vi det vi kaller for konflikt mellom fornuft og følelser. Men dette kan like gjerne være innbyrdes konflikt mellom følelsene. Årsaken til dette er at hjernen er utviklet over mange millioner år, hvor individene har hatt utallige utfordringer av mange forskjellige slag. En rekke overlevelsesmekanismer er sementert i hjernen, klar for å hentes frem når de riktige forhold utløser det. Men det er først i løpet av den siste million år at det som vi oppfatter som fornuft og språk har kommet til. Med utvikling av fornuft og intelligens har individene stadig oppnådd høyere grad av selvprogrammering. Dette har en rekke bivirkninger i form av at ytterligere skjerping av interne konflikter. Individets suksess avhenger av dets evne til å tilpasse seg omgivelsene. Det betyr at individet må greie å kontrollere de mange impulsene som det oppfatter ikke passer til den gitte situasjon. Sannsynligvis går det med en del energi til å opprettholde denne selvkontrollen.

Styrkeforholdene mellom de forskjellige mekanismene som kjemper om kontrollen er individuelt. Det samme gjelder kvaliteten. Forholdene påvirkes, både av gener, fysisk påvirkning (små og store skader, næringstilgang osv.) og av erfaring (omgivelsene). Dette gir en uendelighet av variasjoner. Utallige modeller er laget for å kategorisere mennesker inn i forskjellige personlighetstyper i et forsøk på å holde orden i dette. Sannsynligvis fungerer det i hjernen som i det sosiale liv. Her er en rekke selvforsterkende prosesser som gjør at enkelte mekanismer blir etter hvert dominante mens andre blir underdanige. Dette er en energisparende prosess som hele tiden bidrar til å holde balansen i systemet.

 

Sosiale ressurser

Individets sosiale kapital kan beskrives som et regnskap hvor antall relasjoner og kvaliteten på disse til sammen utgjør den totale størrelse på kapitalen.
Vi mennesker peker oss ut blant andre arter på den måten at vi fødes svært hjelpeløse. Sannsynligvis er årsaken at vi har forholdsmessig stort hode og at dette setter begrensinger på lengden på svangerskapet. Dette medfører minst to viktige forhold. Det medfører at kvinner er enda mer sårbare i forhold til det å føde og fostre opp et barn, og dermed forsterker behovet for å være kritisk i partnervalg (dette går jo igjen hånd i hånd med den store hjernen som jo dermed blir enda bedre i stand til å gjøre kritiske bedømmelser). Men den effekten som er aktuell her er at barnet er enda mer avhengig av andre for å kunne klare seg og vokse opp. Med andre ord, behovet for sosial tilhørighet øker. Men dette er ikke et behov som forsvinner i voksen alder. Etter hvert som menneske-kulturen har utviklet seg har det gått i retning av stadig mer spesialisering. Diversitet eller mangfold er et stikkord i denne sammenheng. Menneskets universalitet, både på det fysiske planet og ikke minst mentalt (kognitivt) har åpnet for en utvikling for at dette kunne trekkes veldig langt, med alle de fordeler det har gitt i forhold til velstand og trygghet for den enkelte. Men bieffekten er et ethvert enkeltindivid er fundamentalt avhengig av andre livet ut. Dette betyr at det rett og slett er dødelig å bli helt ekskludert fra alle sosiale grupper. De i vår fortid som har stelt seg på en slik måte at de har blitt utestengt, ble ikke våre forfedre. De er de individene med de beste sosiale egenskapene som gikk seirende ut av den kampen. Følgelig er det å anta at vi mennesker har sterke sosiale tilbøyeligheter.

Avhengigheten av hverandre skaper samhold og lojalitet, men ressursknapphet og den seksuelle seleksjonsmekanisme er basis for konfliktdannelse og konkurranse. Dette er basisen for det sosiale spillet mennesker imellom. Nøkkelord i dette spillet er status og makt. Hos alle flokkdyr foregår det et sosialt spill. I dyreverden er det ofte kalt hakkeorden, eller rangorden. Spillet går på at alle individer forsøker å heve seg selv i den sosiale strukturen. Denne prosessen er altså mest sannsynligvis et resultat av den mekanismen Darwin kalte seksuelt utvalg. Mekanismen er forholdsvis enkel: det er de dominante hannene som har størst tiltrekningskraft på hunnene, dermed sprer de sine gener lettere enn individer som befinner seg lengre nede i strukturen. Dette fremdyrker gener som programmerer for drivkraften til å kjempe om status, hos hanner, men på grunn av «lekkasje» vil den også spre seg til hunnene.
At sosiale hierarkier og mekanismer for dannelse av disse også finnes hos oss mennesker går ikke an å benekte. I alle samfunn framstår det naturlig en elite, en sosial overklasse, middelklasse, underklasse, tapere og utstøtte. Men dette begrenser seg ikke bare til samfunnet som helhet. I enhver sammenheng hvor mennesker opererer i grupper ser man de samme tendenser: i bedrifter, i sandkassen, i menigheten, i skoleklassen, i idrettslaget, i vennegjengen osv.  Det er kvalitet og styrke på de sosiale ressursene som avgjør enkeltindividets plassering i den sosiale struktur. Her kommer en liste med kommentarer på ressurser som kan regnes inn under de sosiale:

Sosial Identitet

Se også her (om det å finne seg selv) og her (om det sosiale universet) og her (om sosial definering).

Jeg bruker begrepet «univers» som avgrensing av de store rom i det mentale landskap. Det er store rom som er sentrale i min oppfattelse av verden, og de inneholder selvsagt mye. Det å forholde seg til slike rom forutsetter som regel en identitet. I det sosiale univers er identiteten sentrum i universet. En svekket identitet vil medføre problemer med å forholde seg til dette.
Nesten alt man kan si om sosial kapital relaterer seg til subjektiv sosial identitet. Den sosiale prosess baserer seg på individenes subjektive sosiale identiteter. Gode identiteter er et suksesskriterium. Da snakker vi om såkalt etos. Det handler om hvem man er, at man forbindes med menneskelighet, oppfattes å ha menneskelige kvaliteter og anerkjennes som subjekt. Tap av subjektiv sosial identitet (etos), er som regel er en katastrofe. Det handler fundamentalt om menneskeverd. Tap av subjektiv sosial identitet indikeres av følgende:

1)      Avindividualisering
Det er selve prosessen hvor individet taper sin etiske verdi, blir demonisert eller umenneskeliggjort.

2)      Instrumentell identitet
Det tilsvarer det samme som serienummeret på en vare. Det er jo alltid nødvendig å identifisere individer. Man beholder jo som regel navn og personnummer. Men noen ganger går det så langt at man kun får et nummer tatovert inn på kroppen. Parallellen til en vare er åpenbar. Individet er redusert til teknologi, utstyr som kanskje kan brukes til noe nyttig, eller kanskje kun egnet til å kaste på fyllinga, dersom ikke kalde rettigheter i et humanistisk samfunn, blokkerer for dette.

 

Tap av individuell identitet representerer også tap av etisk menneskeverd. En slik tenkning åpner derfor døren på vid gap for etiske singulariteter. Får denne type tenkning, gjennomslag i samfunnet, kan man vinke farvel til verdibasert moral. Den erstattes da med «Makt gir rett».

Og dette kan komme snikende. Manglende fokus på individuell (subjektiv) sosial identitet gjør individet sårbart for normalitetsvurderinger, ofte opp mot strenge standarder

Eksemplene på dette er mange: Sortering på sykdommer: spedalskhet, kjønnssykdommer og hiv. Sortering på etnisitet: Jøder, Afrikanere eller ROM folk. Sortering på religion: Muslimer, ateister, kjettere osv. Sortering på mentale varianter: Tilbakestående, downs, homofile, pedofile. Sosiale varianter: Prostituerte, lavklasse, fattige, kriminelle osv.

Alt dette er negative sosiale stemplinger. Et sosialt stempel sletter individets sosiale identitet, og erstatter det mer en gruppeidentitet. Det er vesentlig å forstå at gruppeidentitet ikke er det samme som sosial identitet. Gruppeidentitet kan eksistere som en del av den sosiale identiteten, f.eks. at jeg er norsk. Men nordmenn er ikke dusinvare. Derfor er ikke gruppeidentitet tilstrekkelig i forhold til individet. Sosial stempling handler da om at individet fratas sin individualitet og sorteres inn i en gruppe, karakterisert med negative karakteristikker. Enhver som kommer inn under en slik stemplet sortering vil gjøre hva som helst for å holde det skjult.

På den andre siden vil de som klarer å skaffe seg populære gruppeidentitet også sikre seg sin individuelle identitet. Gjennom individuell identitet oppnår man ikke bare menneskeverd, men ære og dermed også sterk sosial gjennomslagskraft. Slike gruppeidentiteter man for eksempel i populære yrker, roller, makt, rikdom og suksess som gir status.

Man kan vel si at sosial identitet består av en ytre og en indre identitet. Den ytre identiteten er hvordan omgivelsene ser individene, mens den indre identitet handler om egen selvoppfattelse. Avvik mellom disse er det jeg kaller for sosial identitetsfrustrasjon. Disse påvirker selvsagt hverandre i en gjensidig vekselvirkning. Men den ytre sosiale identitet vil alltid ha en komponent som defineres av omgivelsene. Graden av omgivelsenes påvirkning på dette avhenger av maktforhold, dominans og sosial viljestyrke. Det er ikke noen rettferdighets-logikk i dette. Man kan godt få store sosiale gevinster på å vinne i lotto, eller arve en rik onkel. Og, som alltid er det store innslag av kaos eller tilfeldigheter i slike prosesser. Man bytter gjerne ytre identitet fra miljø til miljø, og hvilken identitet man utvikler i hvilket miljø kan ofte være tilfeldig. Men noen faktorer kan ha god forutsigbarhet. To viktige faktorer er førsteinntrykk og tilgang til en arena å synliggjøre seg selv på.

Sosial identitet er fundamentalt for å kunne utvikle sosial kapital. Tapt sosial identitet vil etterlate individet uten mulighet til å komme tilbake. For alt det individet gjør vil deretter fortolkes med utgangspunkt i et negativt fortolkningsskjema. Om jeg møter deg for første gang og skjønner at du ikke liker meg noe særlig. Så kan jeg kanskje komme på døra di med varm kaffe og boller, måke snøen din osv. Alt dette blir da fort fortolket som «smisking» og jeg gjør min sak enda verre. Hadde du likt meg ved første møte ville fortolkningsskjemaet sett annerledes ut. Da ville mine handlinger blitt fortolket som at jeg var hjelpsom og oppmerksom osv. Fenomenet kalles ofte for «conformation bias» eller «bekreftelsesfellen» på norsk. Poenget er at dette er en selvforsterkende prosess. Det innebærer at positive eller negative sosiale stempler vil ha formet fortolkningsskjema, allerede før vi møtte hverandre. Dermed vil mennesker som på en eller annen måte er stemplet og det er kjent, ikke bare ha vanskelig utfordring, men ofte en som er umulig å overkomme, uten å skifte ut hele det sosiale miljøet.

Sannsynligvis har vi mennesker en biologisk programmering for å søke bekreftelse på egen sosiale identitet. Dette manifesterer seg i søken etter oppmerksomhet og tilsvarende frustrasjon over usynlighet. Sosial identitet tar opp plass i det sosiale rom. Synlige mennesker tar stor plass og motsatt. En markant sosial identitet er derfor den viktigste indikatoren man kan ha for god sosial kapital. Den som sliter med dette vil ha en drivkraft til å søke bekreftelse på egen sosiale identitet. Opplevelsen av å mangle dette kan sammenlignes med opplevelse av å mangle eksistens i det sosiale universet. Det barnet som ikke oppnår trygghet for dette allerede i tidlig barndom vil ha stor risiko for permanent skade resten av livet.

De følgende temaer vil stort sett kunne refereres tilbake til sosial identitet.

 

 

Herkomst

Dette er den sosiale tilhørighet med tilhørende status individet erverver seg gjennom sosial arv. Familietilhørighet, etternavn, klasse, nasjonalitet, stammetilhørighet, kaste, etnisitet, art osv. er et velkjent sosialt virkemiddel. Det gir mulighet til stolthet og anledning til å undertrykke eller se ned på andre. Ideen er at status kan avgjøres på bakgrunn av genetisk arv eller slektens historie.  I India, hvor hinduismens kastesystem er velkjent, gikk sikhene så langt at de forkastet familienavnet og alle tok navnet Singh i et forsøk på å få bekjempe skikken. For kastesystemet er et mektig system for den som er født i familier som tilhører høy kaste. Det gir seg utslag i mulighet for utdannelse, tilgang til økonomi, et mer stimulerende oppvekstmiljø osv. I dag, i vårt samfunn regnes slike ideer som uakseptable. Årsaken til dette er sannsynligvis en bevisstgjøring av samfunnet gjennom nazismens rendyrking av disse ideene.

Renommé /rykte /image (etos)

Fullstendig avgjørende for individets status. Innenfor retorikken kalles dette for etos. Det handler om andres oppfatning av hvem du er. Individets renommé skapes gjennom handlinger som viser ferdigheter, godt inntrykk, stil, utseende, tittel, skryt, bløff osv. Det er forskjell i grader, men alle mennesker er opptatt av å gi et godt inntrykk. Man strever etter å undertrykke eller skjule sine dårlige sider, og fremhever sine gode sider. Atferdsmessig er mennesker ofte som kameleoner idet de skifter fremtoning alt etter omgivelsene. Sannsynligvis gjelder dette alle normale mennesker. Dette er en meget viktig egenskap i forhold til å kunne ta vare på og forbedre egen plass i det sosiale hierarki, og for videre ekspandering av det sosiale nettverket. En meget viktig ressurs her er evnen til å gjøre et godt førsteinntrykk. Her kan ofte klær, pynt og lukt ha stor betydning. Men det er umulig sette de fysiske ressursene ut av spill. Faktorer som utseende, alder, stemme, høyde osv. er med på å avgjøre førsteinntrykket. Forskning viser at førsteinntrykket, som ofte dannes i løpet av få minutter, svært ofte får varige konsekvenser for den videre sosiale relasjonen. De fysiske faktorene får mindre å si dersom individet har et godt renommé. Vedkommende kan være berømt, kjent for spesielle ferdigheter, eller ha en tittel, et yrke eller en stilling.
På den andre siden dersom renommeet eller ryktet er negativt kan dette være helt ødeleggende. For eksempel vil ingen bli forbundet med å være narkoman, prostituert eller pedofil. Ressursen kan fort få en selvforsterkende effekt. Et godt inntrykk/image, gir gode tilbakemeldinger, flere kontakter, som igjen speiles tilbake og gir et lykkeligere individ som dermed utstråler mer karisma, samtidig muligheten til å utvide arenaen og vise seg frem på. Det vil føre til at det sosiale nettverket øker osv.
Motsatt vil fordømmelse og nedverdigelse tære sterkt på det sosiale nettverket. Individet blir ulykkelig og deprimert og det i seg selv ødelegger for prestasjonsevnen og det støter bort enda flere.

Moralsk kapital

En bekjent av meg er en enkel og liketil person. Han er kjent for å klare å få ting til, altså en god porsjon sosial gjennomslagskraft. Men samtidig er han både frittalende og legger ofte ikke skjul på de snarveier han enkelte ganger har måttet ty til for å få ting til. Jeg husker godt et møte hvor en kollega av ham, fra en litt fjernere avdeling å kommentere dette på følgende måte.

«Denne jobben må du ta, for du er enda flinkere til å lyve enn det jeg er».

Så min venn hadde nok absolutt rykte på seg i organisasjonen for ikke alltid å være helt «presis» i sine uttalelser. Og bedre ble det sikkert ikke av at han hadde en yndlingshistorie som han serverte i tide og utide. Vi hadde noen svensker på besøk en gang for lenge siden, og vi viste jo selvsagt stolt frem våre fasiliteter, blant annet datarommet. Det var da en av de besøkende damene lurte på om vi hadde installert «porrfilter», hvor på min frittalende kollega repliserte at det kunne han aldri tenke seg. Om noen av medarbeiderne ble mer tilfreds med å se på damer som «smiler i begge ender» så hadde han intet imot det.

Jeg har mange ganger tenkt på det at kanskje fremstår ikke min venn som blant de mest «moralske» personer i stallen. Men om det nå kommer til stykket og den reelle moralen virkelig blir satt på prøve. Hvem vil da stikke seg ut med å innta selvstendige standpunkter i forhold til det som skjer rundt oss? Erfaringen viser vel at dette er noe som absolutt ikke kan forutsies på bakgrunn av hva vi går rundt og tror om hverandre.  

En del av individets renomme er moralsk kapital. Moralsk kapital har ingenting med hvor genuint moralsk en person er, men heller med hvordan vedkommende fremstår i omgivelsene. Og da er det ikke knyttet til genuin moral men som regel til sosialetiske normer eller religion. Det å bygge moralsk kapital handler med andre ord om forståelse for det sosiale spill, og evne til å sende ut de riktige signalene. Dette forutsetter sosiale evner og sosial kompetanse. Moralsk kapital bygges ofte med å fremstå som from, eller gi uttrykk for moralsk indignasjon i forhold til andre, som ikke er fullt så flink med normene.  Det ligger en selvforsterkning også i dette. En person som opplever sosial gevinst på å fremstå med «høy moral» vil da oppleve mestring på denne strategien, som da vil finslipes og forsterkes, noen ganger til det ekstreme. En person som svekkes sosialt vil ofte bli utsatt for konsekvent negativ fortolkning. Da er den sosiale kapital tapt, inklusive den moralske kapital. Det medfører at den personen lettere tilbøyelig til å «ta snarveier» i sin måte å løse hverdagens utfordringer på. Han har jo ikke så mye å tape fordi «investeringen» allerede er tatt og den sosiale formuen er tapt. Det blir ofte til en selvoppfyllende profeti.

 

Sosial Tilhørighet

Enkeltindividets forhold til en gruppe kan beskrives langs to akser alt ettersom forholdet er aktivt eller passivt. Disse akser beskriver holdninger, og kan derfor kalles holdnings-skalaer. Holdningen kan selvsagt gå begge veier, og de behøver ikke å være symmetriske. Det er helt vesentlig å være oppmerksom på at holdninger er en sterk medvirkende faktor i forhold til bedømming av individer. Ofte kan holdninger virke som selvoppfyllende profetier.

Ved et passivt forhold har individet ikke noe med gruppen å gjøre. Vedkommende kjenner kanskje til gruppen men gruppen kjenner ikke vedkommende på annen måte enn at de har forestillinger om en kategori eller et stigma. En slik passiv relasjon kan beskrives langs følgende akse:

Fiendtlig==>tolerert==>likegyldig ==>akseptert==>respektert==>interessert==>alliert.

Denne aksen starter negativt med fiendtligheten. Det å tilhøre en gruppes fiendegruppe må regnes som negativ kapital. Det innebærer risiko for forskjellige former for uvennlige handlinger fra gruppens side. Det kan være alt fra angrep til stigmatisering, diskriminering, latterliggjøring osv. Om man kommer over på nivået «tolerert» er man fortsatt på den negative siden. Riktignok kan man ikke lengre forvente aktiv diskriminering eller fiendtlige handlinger, men man kan heller ikke forvente respekt eller inkludering på noen måte[1]. Dette henger jo sammen med den aktuelle gruppens negative menneskesyn. Likegyldig gir null i regnskapet. Vi snakker da om en gruppe som bare er der og som man ikke har noe forhold til, men som man heller ikke har grunn til å frykte eller forvente noe fra. Veien videre fra respekt og opp mot alliert gir pluss i regnskapet. Alliert betyr en gruppe som er villig til å legge innsats i samarbeid eller å hjelpe hvis det skulle trengs. En slik relasjon er et stort pluss på individets sosiale kapital.
Et aktivt forhold til en gruppe forutsetter at der finnes et sett av individuelle relasjoner mellom individet og enkeltindivider i gruppen. Da kan relasjonen beskrives langs denne aksen:

Ekskludert/sanksjonert==>foraktet==>tolerert==>akseptert==>anerkjent==>attraktiv==>beundret==>forgudet.

Å være spesifikt ekskludert eller sanksjonert av en gruppe er en sterk negativ post i det sosiale kapitalregnskapet. Om dette skulle være den eneste relasjonen individet har til noen gruppe, dvs. vedkommende har ingen allierte utenfor gruppen er dette en personlig katastrofe. Vedkommende er da prisgitt det menneskesyn som gjelder i gruppen. Om gruppen har et negativt menneskesyn er sannsynligheten for å bli drept veldig stor. Mennesket i flokk er et nådeløst uhyre. I siviliserte samfunn vil samfunnets normer for ubetinget menneskeverd, og implementering av dette demme opp for slike effekter. I så måte opptrer samfunnet som en alliert. Men storsamfunnet kan også være den gruppen som ekskluderer/sanksjonerer.
Utenfor familien, i alle sammenhenger hvor grupper defineres, vil status ofte assosieres med gruppene. Her kan nevnes etnisk opphav, nasjonal tilhørighet, lokal tilknytning , partimedlemskap, klubbmedlemskap, fagforening, yrkesgruppe, utdannelse/faggruppe, kjønn, religionstilhørighet osv.
Men medlemskapet i gruppen innebærer ikke bare påvirkning av status. Like viktig er de privilegier medlemskapet gir. For det første utgjør dette en del av det sosiale nettverket enkeltindividet inngår i. For det andre kan selve medlemskapet innebære privilegier. Ethvert menneske som blir født på kloden blir automatisk statsborger i en nasjonal stat. Dette innebærer rett til opphold i staten. Systemet begrenser bevegelsesfriheten avhengig av hvilket land man tilhører. Det er enorm forskjell på de privilegier mennesker innvilges avhengig av land.

Sosial appell

Sosial appell eller karisma er menneskets evne til å tiltrekke seg positiv oppmerksomhet, oppnå beundring, begeistre og engasjere andre. Jeg kaller det gjerne for sosial appell i og med at det er et nært slektskap mellom dette og empatisk appell. Men det innarbeidede begrepet karisma dekker i stor grad det vi snakker om.
Om man skulle målt et menneskes karisma, slik jeg oppfatter begrepet, så ville det kanskje vært best å måle dette ved å la vedkommende samspille i et nøytralt miljø, altså blant mennesker som ikke kjenner vedkommende. Så kan man observere dette uten at noen av partene vet om det. Så måtte man rett og slett måle forskjeller i forhold til den oppmerksomhet og imøtekommenhet vedkommende møtes med. Jeg tenker at de aller fleste intuitivt vil vite at her er det store forskjeller ute og går. Ofte er vi ubevisst på dette fordi vi blir vant til på hvilken måte omgivelsene møter oss og tar det ofte som en selvfølge at alle blir møtt slik. Og ofte går vi etter naturlige innskytelser i måten vi møter andre på. Som et godt eksempel på dette hadde jeg en pussig opplevelse her en søndag, jeg ble sendt ut for å handle noe. Dette var en typisk «brustadbu», altså forholdsvis trangt og passe kø. På vei inn så ser jeg en ung dame, som jeg syntes var så pass pen og tiltrekkende at jeg la merke til henne. Så rotet jeg rundt i butikken til jeg fant det jeg skulle ha, og stilte meg i kø for å betale. I kassen satt en ung sjarmerende mann. Da turen kom til meg møter han meg med det vanlige veloppdragne «hei». Og han registrerer varene mine. Mens han holder på med det, kommer superdama bak meg, og begynner å spørre ekspeditøren om et eller annet. Jeg hadde stukket inn kortet og ventet på beløpet, som lot vente på seg.  Dama overtok hele showet, og jeg ble stående og vente. Jeg klarte med nød og neppe å få mannen til å trykke på knappen for beløpet. Jeg trykket koden og betalte, men gav opp å få kvitteringen. Og jeg gikk ut av butikken uten at de to merket noe som helst. Jeg tror jeg kunne gått uten å betale uten at noen hadde merket noe som helst. Dette er en hverdagshendelse og den betyr selvsagt ingenting. Men akkurat da hadde jeg et lyst øyeblikk slik at jeg kunne registrere det som skjedde. Og jeg tenker at om vi hadde snudd om litt på rollene så ville nok den superdama ha røsket litt i ekspeditøren og bedt ham om å ta en kunde i gangen.

Karisma er ofte selvforsterkende på den måten at når oppmerksomheten øker vil flere oppdage og falle for personen og dermed spre oppmerksomheten enda mer. Mennesker vil så i kø for å komme nær karismatikeren, og det blir enkelt for ham å bygge sterke sosiale relasjoner og få utført alle mulige slags tjenester. Dette gir makt og status, noe som igjen gir mulighet til å skape enda mer oppmerksomhet rundt egen person. Karismatiske personer blir ofte ledere eller berømte. Mennesker kan nok komme langt med karisma alene, men ofte gjenspeiler karismaen andre kvaliteter som for eksempel sterke mentale ressurser. Men massen er som regel ukritisk i forhold til karismatikerens andre egenskaper som empati og medmenneskelighet. Verden har sett mange eksempler på mange karismatiske ledere som har vist seg å være rene despoter. Adolf Hitler, Pol Pot og Mao Tse Tung var alle karismatiske personer.
Ser vi rent biologisk på det har nok de karismatiske mekanismene vært til stede lenge før mennesket oppstod. At individer underkaster seg og lar seg lede av en dominant leder kan la seg forklare med: Den dominante er ofte mer intelligent, det lønner seg å følge etter. Det kan lønne seg ikke å utfordre eller provosere lederen, da det kan føre til utstøtelse eller i verste fall døden. Beundring kan være en mekanisme som hindrer at ledere blir utfordret. Det følger beskyttelse med å stå på lederens side. Strategien er kjent og har navnet «Hvis du ikke kan vinne over dem, så gå sammen med dem».  Man søker allianse med den sterke. Den som kommer nær lederen har flere fordeler. Det vanker status, beskyttelse og kanskje økonomiske fordeler.

Disse mekanismene kan ha gitt individer som følger denne strategien mulighet til å spre sine gener i skyggen av en dominant leder. Dermed har det utviklet seg en rekke mekanismer for i form av smisking, beundring og underkastelse. Da jeg var liten observerte jeg en gang katten vår i ufrivillig konfrontasjon med en større katt. Katten vår må ha skjønt sin begrensing og hun kastet seg ned foran motstanderen. Dermed unngikk hun en kamp som i verste fall kunne medført at hun ble drept. Vi ser det samme hos hunder. Hos oss mennesker ser vi også lignende mekanismer. Det er neppe for ingen ting skikken med å bøye seg for hverandre er oppstått. I gamle dager satt gjerne kongen på en trone plassert høyt over undersåttene, og som for å forsterke det hele hadde han en stor krone på hodet. Kronen skal gjøre ham enda større. Vi ser ofte det samme i eldre rettssaler hvor dommerne er plassert høyere enn de andre. I de fleste store religioner bøyer man seg for Buddha, for Mekka og Allah, for paven og foran det kristne kors osv. Atferdsmønstret er så utbredt på tvers av kulturgrensene at det er nærliggende å anta at det er genetiske overlevelsesmekanismer for underkastelse som ligger bak.

Partner

Ofte er et vesentlig kriterium for valg av partner at partneren også skal fungere som et «smykke». Det vil si at partneren skal forsterke individets sosiale status. Partnere kan smykke seg med hverandre, og ofte er dette selvforsterkende. Personer med høy sosial status finner seg ofte partnere som sosialt befinner seg på samme nivå. Dermed forsterkes populariteten gjensidig. En annen, like viktig effekt, er at partneren kan fungere som en døråpner til videre ekspansjon av det sosiale nettverket.

Et gammelt ordtak sier at det står en kvinne bak hver mann. I dagens likestilte samfunn kan vi sikkert også finne omvendte eksempler. Uansett har partneren stor innflytelse på alt fra livskvalitet til suksess. En vesentlig faktor er samspillet. I ethvert forhold vil det finne sted en form for maktkamp, særlig i startfasen. Styrken og formen på maktkampen er fullstendig avhengig av begges personlighet. Med tiden vil forholdet sementeres på godt og ondt. Utfallet kan grupperes i følgende

1.       Forholdet bryter sammen

2.       Den ene parten blir dominant i forhold til den andre

3.       De inngår i konstruktivt samspill

4.       De inngår i konfliktfylt samspill

Det er kun i utfall nummer 3 at den gjensidige respekten beholdes. Veldig ofte resulterer det i at helheten blir større enn summen av delene, på den måten at de gjensidig fremdyrker og forsterker hverandres positive egenskaper, mens det negative dempes. Dette er det ideelle forhold, hvor partnerne har gjensidig stor nytte av hverandre. Merk at dette er en type forhold hvor ingen av partene vinner maktkampen, men at samspillet utnyttes konstruktivt. Muligheten for å få dette til avhengig av de mentale ressursene hos begge. En del mennesketyper mangler rett og slett evne til å inngå i et slikt forhold.

Ved utfall av type 2 vil vi ha en taper og en vinner i forholdet. Taperen vil bakke opp vinneren, men selv usynligjøres. Vinneren vil alltid tape respekten for taperen, men i noen tilfeller kan det være gjensidig. Vinneren kan ha et maktmiddel, f. eks i form av fysisk eller psykisk vold, trusler, eller i form av sterk passiv aggressiv atferd. Den fysiske eller mentale overmakten resulterer i at den svakere parten overgir seg, ikke av respekt, men av frykt

 

Sosialt nettverk

Tre parametere kan antyde verdien av det sosiale nettverk for et enkeltindivid:

1.       kvantitet eller volum (antall bekjentskaper eller relasjoner)

2.       kvalitet (hvem man kjenner og kvaliteten på relasjonen)

3.       egen posisjon i nettverket

Det er verdt å bemerke at kvaliteten også kan være negativ. I sosiale miljøer kan enkeltpersoner eller grupper være så upopulære at det blir viktig å unngå å bli assosiert med dem. Dette er fordi det kan skade posisjonen i nettverket eller i verste fall medføre ekskludering fra hele nettverket.

Uten det sosiale nettverket er enkeltindividet stort sett hjelpeløst. Et menneske kommer ikke langt uten det sosiale nettverket. Spesielt i elite nettverket finnes en rekke døråpnere i form av mennesker som har makt til f.eks. å utdele posisjoner, oppgaver/kontrakter, skaffe finansiering, eller skaffe kontakter osv. I den grad individet lykkes med å utnytte nettverket vil suksessen forsterke den sosiale posisjon og der med bidra til videre ekspandering av nettverket med enda nye muligheter. På denne måten forsterkes og sementeres de sosiale forskjellene. Inngangsbilletten til det sosiale nettverket kan ofte være ren flaks, men det er ikke alltid nok. Konkurransen er sterk og svake individer kommer som regel ikke noen vei, selv om de kommer innenfor døren. Det er nemlig ikke til å komme bort fra at alle sosiale nettverk har høy grad av nytteorientering. Det vil si at enkeltindivider må kunne bidra med noe nyttig for å kunne stige i nettverket.

 

Status

Vi mennesker er nærmest programmert til å søke sosial status. Når våre fysiske behov er dekket dreier ofte fokuset seg mot sosial status. Det betyr å unngå negativ status og å oppnå positiv status. Dette er ikke nødvendigvis motpoler som går mot samme konto. Et menneske kan ha begge typer status samtidig. Status er både et mål og et middel for oss mennesker. Drivkraften til å hevde seg sosialt er dypt rotfestet hos begge kjønn. Sannsynligvis er dette drevet frem av det seksuelle utvalg. Det forårsakes av to ting. For det første er det en klar sammenheng mellom høy status og høy genkvalitet. For det andre kan det antas at menn med høy status har større evne til å bidra i forhold til avkommet. Rett og slett fordi høy status gir større makt og handlekraft. Hos andre dyrearter har dette alt å si. En løvehann som har beseiret lederen i flokken kan godt finne på å drepe alle ungene i flokken. Dette øker mulighetene for eget avkom fordi hunnene kommer raskere i brunst, og bruker all energi på den nye lederens avkom. Samme atferdsmønster kan også observeres hos sjimpanser. Det gir grunn til å anta at hunnene naturlig søker sterke og dominante hanner som fedre til sine barn. Dermed får også mønstret en selvforsterkende effekt. Samme programmeringsmønstret gjenfinnes selvsagt også hos oss mennesker. Forskning viser at kvinner har status som det viktigste kriteriet i valg av partner.

Begge kjønn søker status og er fokusert på sosial posisjon. Men atferdsmønstret er noe mer markert og synlig hos menn. Sannsynligvis har også kvinnen genetisk nytte av atferden fordi den øker hennes sjanser til å få avkom med høystatusmenn.

Poenget med denne lille evolusjonistiske digresjonen er å bevisstgjøre at søken etter status ligger programmert i oss fra fødselen av. Selvsagt vil vi mennesker, etter hvert som vi vokser til, oppdage fordelene ved å inneha en god sosial posisjon, men lenge før det har vi slåss, ertet, mobbet og blitt mobbet, og konkurrert med søsken og kamerater, helt naturlig, uten at vi noensinne reflekterte over hvorfor. På denne måten fikk vi med oss ferdigheter som senere kommer til nytte i det nådeløse sosiale spillet.

 

Kompetanse/økonomisk markedsverdi

Flertallet av oss mennesker kan ikke bli ledere eller karismatiske berømtheter. Vi er heller ikke født rike. Derfor er vi avhengig av andre strategier for å dekke våre behov. Her er kompetanse en av våre viktigste ressurser. For å kunne bytte til oss vare og tjenester er vi nødt til å produsere varer og tjenester selv. Vi aksepterer å bli verdsatt ut fra ren nytteverdi. Vi aksepterer å bli målt i form av karakterer, vitnemål og til slutt lønn eller betaling. Kompetansemessig er vi født som blanke ark, men med talenter som har potensiale for å bli noe. Kompetansen bygges opp gjennom lek, arbeid, aktivitet og formell utdannelse. Kompetanse er ingen gratis ressurs. Etter hvert som samfunnets kompleksitet har økt opp gjennom tidene har kravene til kompetanse steget. Dette fører til at det å oppnå nok kompetanse tar lengre og lengre tid, og det koster mer og mer. Dette medfører at flere og flere må forsørge seg selv mens de tar utdannelsen. For en topputdannelse er man ofte nærmere 30 år før man er ferdig. Selv om selve utdannelsen ofte er gratis, har mange ikke råd. Fysisk sett er vi mennesker klar til å etablere forhold og få barn en gang mellom 12 og 16 år. I et primitivt fiske- og jegersamfunn er dette en naturlig alder og den genetiske programmeringen er ikke endret siden den tid. I et komplekst samfunn vil det være en stor ulempe og ødelegge for muligheten til formell utdannelse, særlig for det store flertallet som har begrenset økonomi. Vi har dermed en latent kronisk konflikt mellom genetisk programmering og samfunnets krav. Dette slår ut i en indre kamp hvor form, styrke og resultat avhenger sterkt av enkeltindividets mentale ressurser. Da sier det seg selv at dette igjen blir utnyttet som en sosial sorteringsmekanisme. De individer som ikke er mentalt sterke nok blir fort avslørt gjennom sin atferd. De innleder forhold i en alder som er under det som er sosialt akseptert og det kan ende med at de får barn i ung alder. Særlig går dette ut over jenter som blir gravide for tidlig. Men det kan gå ut over begge de unge foreldrene i forhold til muligheten til å skaffe seg utdannelse.  I vårt samfunn prøver man å dempe konsekvensene ved å gi forskjellig støtte, men også ved å tilby abort. På det forebyggende stadium fremmes verdier om seksuell avholdenhet, og prevensjon. Prevensjon og abort er upopulært i en del religiøse kretser fordi det fratar den religiøse eliten den makt det ligger i å kunne plage og undertrykke de svake individer. Igjen vil effekten forsterke seg fordi avbrutt utdannelse medfører manglende eller dårligere jobber, lavere lønn og derved lavere status. Rike foreldre kan selvsagt kompensere for dette.

Veien fra talent til kompetanse til suksess

Ordet «talent» kommer egentlig fra Bibelen, og etter det jeg kan huske så var det en myntenhet. Det var vel en av Jesu lignelser, dette om herren som gav en ti talenter og en annen bare ett talent. Og historien gikk jo ut på at han med mange talenter fikk dem til å yngle, mens han med bare et talent, gravde det ned og gjorde intet ut av det. Realiteten er sannsynligvis mer nyansert enn som så. Men la oss begynne med en formel som ofte hevdes:

Suksess=10 % talent pluss 90 % innsats

Men hvordan oppdager vi våre medfødte talenter? Vi mennesker blir født uten tekniske spesifikasjoner. Verken våre omgivelser eller individet selv kjenner hvilke talenter man besitter. Sannsynligvis er utviklingen av talenter svært avhengig av omgivelsene. En rekke muligheter vil aldri komme til syne fordi stimulans for dette mangler i omgivelsene.  For normalt utrustede mennesker er ikke dette noe problem da de bærer i seg et arsenal av muligheter klar til å utnyttes. Mer begrensede mennesker er mer sårbare og er avhengig av et lykkelig sammentreff som får fram et av de få talenter de besitter. Også her er fattige mennesker mer sårbare fordi omgivelsene i fattige miljøer, generelt er svakere på stimulans. Talentenes utvikling avhenger av materielle goder og sosialt nettverk. Dersom det medfører utvikling av et talent som omgivelsene verdsetter, vil det i seg selv ofte medføre tilgang til mer materielle goder og styrking av det sosiale nettverket. Igjen ser vi hvordan den selvforsterkende effekten er tilstede og kan få avgjørende betydning for individets suksess eller fiasko. Og flere slike prosesser kan identifiseres: Et menneske, som besitter kompetanse, er avhengig av evnen til å selge sin kompetanse i markedet.

Også her kan sosialt nettverk, sosial kompetanse, status osv. få avgjørende betydning. Når man først får gjennomslag for bruk av kompetansen, vil selve aktiviteten gjøre at kompetansen forsterkes og videreutvikles. Dette øker igjen etterspørselen, fordi man blir flinkere med det man holder på med. I motsatt fall, dersom man ikke får brukt kompetansen vil den forfalle, og etter en tid vil den være verdiløs. Arbeidsledige kjenner godt til den onde sirkelen: man må ha erfaring for å få jobb, men man må ha jobb for å få erfaring.

På bakgrunn av dette kan man kanskje nyansere formelen over:

Kompetanse=talent * innsats * sosiale ressurser* tilfeldigheter

I denne formelen blir talent, innsats, sosiale ressurser og tilfeldigheter alle avgjørende faktorer for utvikling av kompetanse. Dersom en av dem er svak, så kan hele prosjektet falle sammen.  Jeg har også tatt med tilfeldigheter her.  Noe av dette har jeg anskueliggjort her.

For å komme videre til suksess så kan man si at:

Suksess=kompetanse * sosiale ressurser * tilfeldigheter

Det holder altså ikke bare med kompetanse. Men er også avhengig av å bli gitt tillit, og mulighet til å praktisere. Gjennom å praktisere får man en arena for å vise frem sin kompetanse. Også her aner vi at for å kunne praktisere må man ha en arena. Men for å få en arena må man kunne praktisere. Alt dette er sosiale prosesser som ikke går av seg selv. Derfor er man avhengig av sosiale ressurser og flaks for å få en heldig utgang på dette.

Det vi kan lære dette er at omgivelsene er avgjørende for individets evne til å utvikle kompetanse. Vi aner også at omgivelsenes investering i individet kan gi mangfold avkasting. Og det kommer jo i tillegg til at dette jo også er oppskriften på et godt liv. Altså en vinn-vinn for alle parter. Man kan vel også se at jo bedre kvalitet omgivelsene har, desto høyere vil prosenten av individer som fungerer og har suksess blir. For meg er det også opplagt at det er det varme sosiale klima og samarbeidskulturen som representerer de beste omgivelsene.

 

 

Seksuell markedsverdi

Se også her og her.  Man kan lære svært mye av å studere det spillet som foregår når mennesker er på leting etter partner. Man har funnet ut at kvinner er overrepresentert av den gruppen mennesker som velger og vraker. Det heter seg at kvinnen velger og mannen blir valgt. Dette er ikke alltid sant. Her er det noen meget interessante nyanser. Første gang jeg som liten begynte å reflektere over dette var da jeg så opptak fra Beatles konserter. Jeg så store jenteflokker, fullstendig hysteriske. Siden har jeg sett fenomenet en rekke ganger. Jeg har ikke sett lignende fenomener blant gutter. Hva er dette for noe? Jeg begynte ikke å forstå sammenhengen før jeg leste om et interessant fenomen blant fugler. For de fleste fuglearter er hannen som regel flott og fargerik, og den står og kaller på hunfuglene. Hunnene kan som regel være tilsvarende grå og kjedelige. Studerer man atferden ser man at hunnene velger seg ut de flotteste og beste hannene. Dermed fremelskes hannens utseende. Noen ganger går dette svært langt. Se på påfuglens hale. Det kalles seksuell seleksjon. Kun teori? Tja, faktum er at hos noen fuglearter er mønstret snudd på hodet. Her ser vi noe rart. Hos disse artene er det hannen som bygger reiret, ruger og mater ungene. Normalt er det motsatt. Biologiens forklaring er at det kjønnet som investerer mest i avkommet er det kjønnet som har det privilegiet å velge. Og dette stemmer nøyaktig med hva vi finner blant fuglearter. Men det er ikke bare i fugleverden, se på elgen og på reinen osv. Gjelder det oss mennesker? Det er nettopp det forskningen viser. Kvinnene er generelt mer kritiske i sitt partnervalg enn mannen. Tradisjonelt investerer nemlig hun mye mer i avkommet en han gjør. Nettopp i denne skjevheten kan vi observere mange interessante fenomener hos oss mennesker. Nøkkelen her er altså at kvinnen av natur er mer kritisk i sitt partnervalg enn mannen. Dette er gjennomsnittet. Det finnes alltid unntak. Hvorfor er kvinnen mer kritisk? For det første: hun kan kun føde et begrenset antall ganger. Til sammenligning kan en mann i teorien få tusenvis av barn. For det andre: hun er svært sårbar i perioden fra og med graviditet til småbarns-stadiet er gjennomført. I denne perioden vil hun ha stor fordel av at mannen stiller opp. Dette er forhold som har sterk påvirkning på hennes evne til reproduksjon. Det vil si: kvinner som er kritisk i forhold til partnervalg med hensyn på denne type variabler vil spre sine gener lettere enn sine mindre kritiske medsøstre. Følgelig vil atferden fremmes av evolusjonen. Sett i biologisk reproduksjonsmessig sammenheng er mannen mindre verdt enn kvinnen. Det mannlige kjønn har, for å si det med andre ord, lavere seksuell markedsverdi enn det kvinnelige kjønn. Mønstret følger vanlig markedsøkonomisk tenkning. En mann kan, som sagt, teoretisk gjøre mange tusen kvinner gravide, mens en kvinne er begrenset til kanskje mellom 10 og 20 barn. Det er kvinnen som er «den knappe produksjonsfaktor». Følgelig er det best at f.eks. menn sendes ut i krig og på farlige oppdrag. Reproduksjonsmessig er de enkle å erstatte.

Gutter / menn gis generelt mindre oppmerksomhet enn jenter og kvinner. Men dette er ikke alltid riktig. Tilbake til «Beatles fenomenet». Hvordan kan dette forklares i lys av denne teorien? Dersom vi forsker på de to kjønns oppmerksomhet og fokusering på hverandre tror jeg vil se en interessant sammenheng. Jenters oppmerksomhet vil veldig ofte dreie seg om noen få superpopulære gutter. Resten av guttene vil i større eller mindre grad usynligjøres opp i dette. Denne kurven er sannsynligvis mye skarpere i yngre aldersgruppene. Konkurransen om superguttene blant jentene er beinhard. Superguttene på sin side utvikler gjerne en enda mer kritisk sans enn jentene, fordi de har «råd» til det. Mange faller for fristelsen og gjennomgår en fase med mange partnere og uforpliktende forhold. Jentenes valg av «supergutter» er trolig basert delvis på kriterier som status, utseende, økonomi, personlighet osv. I undersøkelser viser det seg ofte at status kommer høyest. Dette stemmer overens med den biologiske strategien å velge gruppens leder som far til egne barn. Delvis lønner dette seg fordi lederen sannsynligvis har større ressurser til omsorg og beskyttelse. Men det skyldes også at lederen i motsatt fall kan utgjøre en trussel for barnet.

Men kvinners tendens til å søke mot høystatusmenn får også en selvforsterkende effekt. All oppmerksomheten øker statusen i seg selv. Dessuten kan det ha noe å si at kvinnene oppdager at andre kvinner kommer til «samme konklusjon». Dette gjør dem mer sikre i sin konklusjon. I møte med popstjerner og andre berømtheter kan dette fenomenet ta helt av. Jentene hyler i håp om idolenes oppmerksomhet. I massesuggesesjon og hysteri tar dette fullstendig overhånd en del av dem besvimer. Samme fenomenet kan også observeres på religiøse møter.

Menn opplever en større spredning i popularitet enn kvinner. Grovt kan man dele begge kjønnene i tre grupper. De superpopulære, de vanlige og de upopulære.  Med populær i denne forbindelse menes oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Hos kvinner tror jeg man får en typisk normalfordeling med relativt få i det øverste sjiktet og kanskje enda færre i det nederste sjiktet. For menn tror jeg kurven er smalere. Det er relativt få i det øverste sjiktet, et flertall er i det midtsjiktet, og det laveste sjiktet (de som ikke når opp til nederste hylle) er det mange flere enn for kvinner. Dessuten er kontrasten større.

Menn vil etter hvert utvikle optimale strategier i forhold til hvor de befinner seg på kurven og selvfølgelig har miljø og personlighet mye og si. Flertallet av de superpopulære er nok fristet til å bytte partner ofte. Det er deres egen vilje det kommer an på. Tilgangen er stor nok. Her finnes en rekke strategier. Det er nemlig ikke spesielt populært å åpenlyst ha mange partnere. Egentlig en sannhet med modifikasjoner. På den ene siden avslører mannen seg som upålitelig og utro. På den andre siden kan det også øke hans status fordi den viser at han har stor tiltrekningskraft. Denne egenskapen gir også sosial status med alle de fordeler det medfører. Effekten er selvforsterkende. Men dette avhenger av kulturelle holdninger i miljøet rundt ham. Strategien kan være å fremstå som trofast og standhaftig, men i det skjulte, ha elskerinner. En annen strategi kan være å søke opp den perfekte drømmekvinne, og å gi seg hen i forelskelse til henne og avvise alle andre fristelser. Dette er god mental selvkontroll, og blir alltid godt verdsatt av omgivelsene, i sær når mannen er populær.

Menn med normal tiltrekningskraft lærer seg etter hvert å senke ambisjonene noe. De har som regel ikke problemer med å finne noen partner. Da er strategien å være trofast, solid og snill. I den grad de ikke får dekket sine behov kan strategien fordele seg på samme måte som for de populære. Noen holder seg i skinnet, mens andre i hemmelighet kan ty til utroskap, pornografi eller prostituerte.

I den nedre delen av kurven begynner menn å få problemer. Mangelen på oppmerksomhet fra kvinner forsterker den dårlige selvtilliten. Selvtilliten er et viktig kriterium for kvinners valg og dermed blir effekten selvforsterkende. Ambisjonene senkes til nær nullpunktet.

Med alderen avtar kontrasten i kurvene. Dette kommer av at enkeltindividene etter hvert får et mer realistisk forhold til sein egen seksuelle markedsverdi. Jentene som ikke når opp i forhold til de mest populære guttene, senker (motvillig) ambisjonene. Det samme skjer med guttene. Men den kjønnsmessige forskjellen på markedsverdien langt ut i livet, men kanskje til slutt oppveies av at kvinner har lengre levealder enn menn.

Det er langt enklere for en kvinne å finne seg en seksualpartner enn en mann. Dette kan observeres direkte på sex-markedet, som kan være alt fra pornografiske blader til filmer til strippeshow til prostitusjon. 99 % av markedsgrunnlaget er menn. Vi ser det også på kriminaliteten. Nærmere 100 % av alle overgrep begås av menn. ( muligens må dette justeres litt da man etter hvert også begynner å få øynene opp for at det også finnes kvinnelige overgripere). Dette er forhold man finner i alle samfunn, i alle kulturer. Det er et universelt menneskelig fenomen.

Vi ser at den seksuelle markedsverdi er en ressurs som står i nær sammenheng med andre ressurser som status, sosialt nettverk, økonomi, fysisk utseende, mentale og fysiske ressurser. Alle påvirker de hverandre gjensidig. Veldig ofte er effekten selvforsterkende.

 

Økonomiske ressurser

Med økonomiske ressurser så menes ikke bare penger, men også alt som et menneske eier eller disponerer av materielle ressurser. Økonomiske ressurser skapes i prinsippet av å arbeide. Men det er ikke noe en-til-en forhold mellom den tid og innsats som individet yter og mengden økonomiske ressurser som disponeres. Fordelingen forblir alltid ujevn eller urettferdig på grunn av at mennesker er avhengig av hverandre og dermed gjenstand for utnyttelse. Mennesker som kan smykke seg med materielle ressurser som i kvantitet/kvalitet eller estetisk er bedre enn gjennomsnittet, vinner en egen verdighet i kraft av sin materielle rikdom. Men det er en gjensidig selvforsterkende effekt her. Et menneske som fremstår med et tiltalende image og god karisma, vinner materiell rikdom enklere enn andre. Deretter vil rikdommen i seg selv kunne brukes til å skaffe enda mer, både i form av ren handel med varer og tjenester, men også i form at den rike personen tiltrekker seg et stort sosialt nettverk i kraft av sin rikdom. Summen av dette er at små økonomiske forskjell har en tendens til å forsterke seg til å bli store forskjeller. De små forskjellene trenger slett ikke å ha med gener å gjøre. Det kan være tilfeldigheter (jeg kom først til gullåren) eller det kan være så enkelt som tradisjoner. Det å være den førstefødte gutten, gir fordeler som de andre søsknene ikke har. Den førsteføldte får kanskje mest oppmerksomhet, fordelen med å være størst, mer hjelp til utdannelse og arver mye mer. Med andre ord et helt annet utgangspunkt en f.eks. lillesøster eller lillebror. I neste generasjon er forskjellene større og tradisjonen gjentar seg. Er du yngstefødt av en yngstefødt kan forskjellen mellom deg og gromgutten oppe på gården være dramatisk. Slik oppstår økonomiske forskjeller som forsterker seg selv, og over generasjoner skaper klasser av befolkningen i fattige middelklasse og rike.  Det fortelles at i begynnelsen av 1900 tallet, da sosialdarwinisme og genetikk var i skuddet, så stod eliten overfor et merkelig paradoks: de fattige fikk flere barn enn de rike. De rike så selvsagt på seg selv som evolusjonens sluttprodukter, en perfeksjonert klasse mennesker overlegen over alt annet. Men når de begynte å anvende litt ingeniørtenkning på dette, så de med egne øyne at dette ikke kunne stemme. Deres gener spredte seg dårligere enn arbeiderklassens gener.
Det dette forteller er at det ikke er noen sterk sammenheng mellom økonomisk suksess og gener. Det forteller også at tilfeldigheter og sosiale forhold har veldig mye mer å si. For den som er samfunnsplanlegger forteller det også at man ikke kan forbedre den genetiske kvaliteten i en befolkning ved hjelp av store økonomiske forskjeller. Dermed forsvinner også det biologiske argumentet for å opprettholde slike strukturer.
Vi står da tilbake med sosiale mekanismer og her vet vi at store forskjeller er et ubetinget onde. Om vi tenker i retning av humankapital så tenker jeg at det er opplagt at humankapitalen øker dramatisk med velstandsnivå. Da kommer vi inn på faktorer som utdannelse, helse og det å kunne ta ut mest mulig at det potensiale som ligger i enkeltindividet. Dette får vi ikke til dersom individet er lutfattig. Individets økonomiske ressurser fungerer som en katalysator for å få ut den beste utgaven av individet.

 

Livets balanseregnskap

Normalt er vi ensidig fokusert på penger og materielle verdier når vi plasserer merkelappen fattig eller rik på individer. En mer helhetlig vurdering måtte være å analysere individets totale ressurssituasjon, f.eks. ved å forsøke å kvantifisere alle typer ressurser. Kan man kalle en person, som riktignok har mange penger, men lider av langt fremskreden Alzheimer, for rik? Det er jo et menneske som på ingen måte er i stand til å nyttiggjøre seg penger. Kanskje kunne man illustrere med å sette opp følgende formel:

Menneskets ressursstatus=Mentale ressurser * Fysiske Ressurser * Sosiale ressurser * Materielle ressurser.

 

Dette innebærer at dersom et av elementene er null, er individets fattigdom total. Men regnestykket gir ikke noe hundre prosent bilde, fordi der er nære innbyrdes avhengigheter mellom elementene.

Med utgangspunkt i dette kan man gi en definisjon på fattigdom:

Fattigdom er å ligge signifikant under gjennomsnittet på et eller flere av følgende områder:

1)      Mental kapital

2)      Fysisk kapital

3)      Sosial kapital

4)      Økonomisk kapital

Gjennomsnittet er da korrigert for alder og bosted.

Menneskets ressursmessige situasjon forandrer seg omtrent hele tiden. Det finnes alltid en inntekt og en utgiftsside. Menneskets kamp består i å få inntektssiden like stor, eller større enn utgiftssiden. Noen ressurser er mer påvirkbare enn andre. Når det gjelder fysiske ressurser vil alle mennesker til slutt måtte gi tapt mot forfallet som kommer med alderen. Vi lever, eldes og dør. Så langt har vitenskapen ikke vært i stand til å forhindre dette. Ved hjelp av et sunt levesett kan vi utsette det. Men et sunt levesett krever et godt fysisk utgangspunkt, høy selvkontroll og viljestyrke, kunnskap, sosial aksept og gjerne også god økonomi. Dette henger sammen. Dersom man ikke har det så godt, psykisk, vil det gå ut over helsen. Vi ser ofte en markant forskjell på livslengden alt etter hvor man bor på kloden. Forhold som kjønn og sosial status påvirker også helsen. Og helsen påvirker igjen psyken. Dette er nok en selvforsterkende prosess.

På økonomisiden består kampen i å bringe inntektene større enn utgiftene. En liten negativ forskjell, og man er på vei mot økonomisk ruin. En liten positiv forskjell, og man er på vei mot rikdom.

 

 

Menneskets handlekraft

Som en konkusjon på det hele skal vi reflektere litt angående menneskets handlekraft. Handlekraft kan kanskje defineres å være en kombinasjon av individets beslutningsevne, handlingsevne og de ressurser individet ellers har til disposisjon for gjennomføring. Overordnet kan man si at handlekraft skapes av en kombinasjon av alle ressurser individet måtte disponere. I dette inngår absolutt alle ressurser, inkludert mentale ressurser som virkelighetsoppfatning, intelligens, beslutningsdyktighet og viljestyrke. Det sosiale nettverket, status, materielle og økonomiske ressurser påvirker gjennomførbarheten. Ser vi på de enkelte ressursene ser vi at de påvirker hverandre gjensidig og at der finnes en rekke selvforsterkende prosesser, både positive og negative. Totalt sett kan handlekraft være et middel for å tilegne seg mer, og motsatt kan redusert handlekraft føre til ytterligere svekkelse. Alle resursene og prosessene har årsaksforhold som, uten unntak, strekker seg utenfor individets kontroll.

Vi kan ane flere dramatiske konsekvenser av en slik tankemåte. For det første er den frie viljen vi opplever og dømmer andre etter en illusjon. For det andre oppdager vi at mennesket ikke er objektivt ansvarlig for sine handlinger. Dette er dramatiske etiske konklusjoner fordi det handler om hvordan vi bedømmer oss selv og andre.

Kortstokken

Til slutt en analogi. Tenk deg et kortspill. Kortene du får delt ut representerer de ressursene du disponerer. Det kan ikke sammenlignes med et vanlig kortspill, for der utnytter du de mentale ressursene du allerede har før kotene ble lagt på bordet. I dette spillet er din evne til å spille med kortene en del av kortene. Dette er livets kortspill. Du er totalt prisgitt dine kort. På godt og vondt. Kan du se det?

 

 



[1] Kristnes såkalte Dhimmi status i muslimske samfunn, kan kanskje fungere som et eksempel på en slik relasjon. Et annet eksempel kan være en arbeidstaker som står utenfor fagforeningen og hvor fagforeningen ikke respekterer det valget.