Om prosjektet Gudenes Sang

Jeg måtte stoppe opp og spørre meg selv hvorfor jeg holder på med dette prosjektet? Hva er drivkraften egentlig? Jeg er i en fase av dette prosjektet hvor jeg skal forsøke å sette noen ord noe av dette. Selvsagt drives også jeg av sosiale motivasjoner av typen «jeg ønsker å bli noe», «Jeg ønsker å vise at jeg er noe», «Jeg ønsker å skape noe», «jeg ønsker å bli husket», «jeg ønsker oppmerksomhet». Det er en drøm, som kanskje fungerer langt bedre som drivkraft i et menneskets liv enn som realitet. I så måte kan jeg bare børstes bort som en av utallige andre som på sine særegne måter forsøker å tiltrekke seg oppmerksomhet, hver på sin egen forunderlige måte. Greit nok, for selvsagt er her også andre motiver. En langt sikrere avkastning av min aktivitet er den utvikling og den berikelse det gir meg selv som person. For meg er det et ufattelig privilegium å ha muligheten til å drive med jeg bedriver. Om det mot formodning skulle være noen andre som kunne høste berikelse av dette så ville jo selvsagt karakteristikken på min aktivitet gå fra å være egoistisk til å bli selvoppofrelse. For selvsagt koster jo denne aktiviteten innsats, som noen kanskje tenker kunne vært bedre anvendt på familie og i andre sammenhenger. Men jeg sliter med å kunne bidra på konstruktiv måte i disse sammenhenger. Særlig i «andre sammenhenger» sliter jeg med en frustrasjon i forhold til manglende evner til å kunne by på meg selv. Da har jeg selvsagt valget mellom å skli inn der mine omgivelser forventer meg, eller forsøke å vise frem en mer uventet side av meg selv. Jeg har nå valgt å satse på meg selv. Og for meg selv forsvarer jeg det kanskje illusorisk med både helse, berikelse som følge av den mening det gir å holde på med dette.

Men det jeg driver på med har et innhold. Det skal jeg forsøke å beskrive på en best mulig overordnet måte her. Når jeg sitter her, en lørdags morgen i Jomtien, og tenker på dette så demrer det for meg en måte å formulere det på. Dette prosjektet er et forsøk på å omgjøre en en-manns livs-monolog til en ekte konstruktiv dialog. Og det er ikke den tilfeldige hverdags-dialogen jeg snakker om. Det er heller ikke den sosiale spill-dialogen vi snakker om. Jeg husker en scene fra filmen «Tilbake til fremtiden», hvor en humoristisk banker på hodet til en annen og spør «Hello, is there anybody home?». Ja, er det egentlig noen hjemme der?  Finnes der et «jeg» også i det andre hodet? Det er faktisk et svært grunnleggende eksistensielt spørsmål. Mitt eget jeg er absolutt og ufravikelig eksisterende. Men det er tilsvarende håpløst å finne den endelige bekreftelse på ethvert annet «jeg». Likevel bygger vi alle våre liv fullstendig på den forutsetningen at de andre virkelig er der, at vi ikke er alene. For det føles nesten for uutholdelig å tenke: jeg er absolutt alene i tilværelsen.

Så vi baserer våre liv, med den største selvfølgelighet på den intuitive forutsetning at de andre faktisk er der. Noen er her sammen med meg. Jeg er ikke alene.

Mitt forsøk dreier seg helt grunnleggende om et forsøk på å rekke hånden ut til deg. Men da snakker jeg om deg, det blotte, bare, sårbare, redde deg.  Jeg snakker om det som er der, uavhengig av din påkledning, uavhengig av sosial distanse, uavhengig av retorikk, uavhengig av kultur, uavhengig av religion. Jeg snakker om det jeg som har beveget seg bort fra en hver sosial rolle, om det er mulig. For det er kun når vi møtes på det stadiet at vi er reelt likeverdige.  Og en ekte dialog kan kun foregå mellom likeverdige individer.

For å skape en dialog må man ha:

1)      Et språk
Min livs frustrasjon er opplevelsen av aldri noensinne å kunne fullføre en samtale eller en refleksjon med andre. Dette har med flere forhold å gjøre. Det har med tid å gjøre, det har med menneskets konkurranse mentalitet å gjøre, det har med retorikk å gjøre. For å kunne gjennomføre en god refleksjon bruker man analyse, logikk og begreper.  I den grad det ikke er tid eller konkurranse-mentalitet som ødelegger dialogen så springer den ofte avgårde på begreper, eller underliggende refleksjoner. På denne måten ender ofte samtalen opp med helt andre temaer enn det som var utgangspunktet. En måte å komme rundt dette på er å ha muligheten til å parkere problemstillinger. Her kommer internett og web inn som en reddende engel. Som du ser i denne fremstillingen, så inneholder den en rekke koblinger til underliggende refleksjoner. Dette er mitt språk. Derfor består størstedelen av mitt prosjekt i å bygge en wiki-lignende struktur av refleksjoner og tanker. Etter hvert som jeg går frem i dette prosjektet bygger jeg meg større og større effektivitet i forhold til det å fremstille en refleksjon. Og internt mellom refleksjonene er det en rekke koblinger frem og tilbake. Dette kan være alt fra løse assosiasjoner til at gjeldende refleksjon bygger på noe mer underliggende.  Dette er en ressurs for den leseren som ønsker å forstå en annens tankemåte. På den ene siden kan vedkommende konsentrere seg om å lese teksten helhetlig uten å hoppe ut på noen måte. Det ideelle er jo da at vedkommende skal sitte igjen med en helhetlig refleksjon, som riktignok inneholder en rekke uklarheter og påstander. Men de fleste av disse uklarheter og påstander er lenker til underliggende refleksjoner som adresserer det spesifikke området. På denne måten søker jeg å gi en mulighet til å komme inn i et tankesett på en enklere måte enn om dette bare var lineært fremstilt i bokform. Filosofi er kjempeinteressant. Men de fleste filosofiske verk er mer eller mindre utilgjengelig for menigmann på grunn av språk og tung fremstilling. Jeg tenker at det kan bli en utvikling i fremtiden mot å ta i bruk moderne teknologi for å gjøre dette mer allment tilgjengelig.

2)      Likeverdige samtalepartnere
Mitt livs store sorg er følelsen av mangel på dette. Når jeg sier dette må jeg likevel skynde meg å si at jeg har hatt mange samtalepartnere opp gjennom tidene. Det er jeg svært takknemlig for. Uten dette hadde jeg manglet drivkraften til å utvikle mine tanker. Den rene konfrontative diskusjon er mat for intellektet og har hatt avgjørende betydning for min utvikling.  Det jeg savner er den nysgjerrige undersøkende likeverdige dialog hvor vi er genuint interessert og undersøker hverandres mentale universer. Men den rent reflekterende dialog tar ofte fort farge av det sosiale spill. Det kan slå ut i konkurransementalitet og retorikk. Eller det kan slå ut i en asymmetri, hvor enten en av partene føler seg overlegen og dominerer samtalen, eller hvor en av partene føler seg forsøkt belært av den andre og dermed blokkerer eller trekker seg ut. Drømmen om likeverdige samtalepartnere dreier seg også for meg om muligheten til å få prøvd ut egne ideer på en konstruktiv kritisk måte av en person som har forstått helheten og sammenhengen i min tenkemåte. Det å fremstille mine refleksjoner på wiki-form handler derfor også om å komme unna den undervurdering som til enhver tid vil finne sted i et ad hoc samspill. Jeg vil gjerne kunne si: Ja, jeg har tenkt på dette også, se her… Hva har du tenkt?
Når dette er sagt synes jeg likevel jeg må nevne noen av de samtalepartnere jeg har hatt opp gjennom livet. Først og fremst mine foreldre og mine søsken, som alle, til sine tider har vært svært gode samtalepartnere. Min far var en dypt kristen og overbevisst Syvende Dags Adventist. Vi hadde andakt hver lørdag. Og selv om min far hadde en virkelighetsoppfatning som var på en helt annen planet i forhold til meg, både i forhold til livssyn, filosofisk og kanskje også sosialt, så har han uten tvil hatt en sterk påvirkning på meg på grunnleggende verdier som oppriktighet, ærlighet, og seriøsitet. Innenfor adventistsamfunnet hadde jeg en rekke samtalepartnere, både pastorer og andre mer tenkende personer. Forløpet på disse dialogene var ofte teologiske problemstillinger, hvor jeg frittenkende beveget meg inn på mer grunnleggende filosofiske betraktninger som endte med at samtalen ble brutt. En god del av de første bokprosjektene mye handlet da også om forsøket på å åpne adventistens øyne for filosofien. Men samtidig så skjønner jeg jo at å bevege seg inn på det filosofiske plan ofte vil undergrave adventistens trosgrunnlag. Generelt innenfor adventismen er det derfor høy skepsis til filosofi generelt.
Min første kone er en svært religiøs person. Jeg hadde mange dype samtaler med henne, men ofte fikk den samme preg som det jeg har nevnt over. Likevel har hun gitt meg en viss innsikt i det religiøse menneskets mentale univers, selv om hun holdt godt på kortene sine.  Min nåværende kone er thailandsk og troende buddhist. Hun har vært en god samtalepartner og vist meg religionen fra en annen side. Hun har også tatt med seg fra sin kultur en livsfilosofi om det å leve livet her og nå. Sist men ikke minst har jeg i de siste årene hatt to kamerater, som med hvert sitt ståsted har bidratt på en uvurderlig måte til mitt mentale tankeunivers. I romanen, opptrer de under pseudonymene Peder og Patrik.

 

Litt om selve prosjektet

Prosjektet «Gudenes Sang» er ikke blitt til som følge av en helhetlig plan og en gjennomføring. Prosjektet er et tilfeldig utslag av et menneskes uimotståelige trang til å uttrykke seg. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet prøvde jeg meg på tre mislykkede bokprosjekter. Det hele endte i en stor skuffelse og konstatering at jeg nok ikke var den forfatterspiren jeg håpte på å være den gangen. Skrivingen stoppet opp, men tankevirksomheten lot seg ikke stoppe. Jeg hadde utviklet en filosofisk tilnærmingsmåte som er meget fruktbar for meg. Og jeg opplever stadig frustrasjon i det å aldri klare å meddele den til noen.

En gang på slutten av 90 tallet fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve å skrive en ren roman. Jeg har alltid vært full av ideer og har ikke så rent lite fantasi. Men kan jeg skrive en historie? Jeg bestemte meg for å investere tid på å teste det ut. Jeg begynte da på den historien som i dag går under navnet «Gudene kommer». Selvsagt hadde jeg en baktanke med historien. Jeg ville igjen prøve å vekke interessen for egne filosofiske ideer. Det skulle jeg gjøre ved å ta et vanlig menneske (selvsagt en «underdog») og la omstendighetene utvikle seg slik at denne kraumen plutselig sitter med all makt i hele universet. Vi snakker altså om allmakten i det enkle menneskets hender. Tanke-eksperimentet er altså: Hva gjør du om du plutselig en dag skulle sitte med all makt i hele universet? I denne historien tar hovedpersonen en «Kong Salomo». Han skjønner behovet for visdom, klokskap og innsikt og han stopper verden inntil han har oppnådd den innsikt som skal til for å kunne ta på seg den enorme oppgaven.  Det var så langt jeg kom. Jeg forsøkte meg så på en slags dialog mellom figurene i romanen i et forsøk på å fremstille min filosofi på denne måten. Men tiden strakk ikke til og fremgangen stoppet opp.

En gang etter å ha hørt på Pink Floyds «Dark Side Of The Moon», satte jeg meg spontant ned og skrev dette:

Menneskene søkte gudene, men så dem aldri. De lette i gamle bøker og store profetier, de søkte blant stjerner og eldgamle sagn. Men de så dem aldri.  Og den ene gangen gudene satte sitt spor, som et ensomt nøytrino på vei gjennom jordkloden, den ene gangen kunne ingen se eller forstå mysteriet som spilte seg ut foran deres øyne. Det var på enden av flukten, at gudene satte sitt spor. Før klokkene begynte å tikke spilte gudene sin evige tone. I stille stunder kan du enda høre dens stille sus. Når stormen bryter natten kan du enda høre deres hysteriske latter. Lytt på månenes mørke side. Dette er symfonien om i gudenes sang.

 

Dette har etterhvert utviklet seg til en ide om at jeg vil bygge mitt prosjekt som en slags symfoni. På slutten av «On The Run» taler gudene til oss, og i dette evige øyeblikket, uten tid, ligger den åpenbaringen som skal lede til gudenes farvel. Denne visjonen fikk jeg en dag jeg leste en teori om uendelig antall universer i illustrert vitenskap.  Mine gamle refleksjoner om uendelighet lå der allerede. Tenk om alt som kan eksistere, eksisterer? Uendeligheten åpner for akkurat dette scenariet. Og i uendeligheten så finnes absolutt alt som kan eksistere på en gang. Da sier det seg selv at intet kan forandres. Alt er statisk. Rom og tid er illusjoner. Intet beveger seg, men opplevelsen beveger seg illusorisk gjennom alle øyeblikkene som passer med forventingene. Alle har rett i sine forestillinger. Alle religioner er sanne. Og ettersom intet kan forandres og alt bare er, så trenger vi ingen overgud opp i det hele. Gudene kan tre rolig tilbake. Gudene kan trekke seg bort.

Jeg så for meg en fremstilling i tre hoveddeler.

1)      Gudene kommer

2)      Gudene Tenker

3)      Gudene tar farvel

Dette er da en av mange surrealistiske ideer jeg har hatt opp gjennom tidene og som det selvsagt ikke blir noe av. Og denne ble liggende en lang stund.

På begynnelsen av 2000-tallet utvikler jeg etter hvert drømmen om å ta mine gamle skivereier, modernisere dem litt og legge på nye ideer og presentere det hele på wiki-format. Da det ble populært å blogge forsterket denne ideen seg fordi jeg ønsket å starte som blogger, men sliter fortsatt med opplevelsen av å mangle et språk. For hver eneste ting jeg ville si, føler jeg at jeg må inn med lange grunnleggende forklaringer og utredninger. En egen wiki vil løse dette problemet. Og jeg begynte etter hvert på en prosess med å realisere akkurat dette. Men dette er et nærmest uoverkommelig prosjekt og det ble brutalt stoppet da jeg etter et forsøk på å spille tennis, endte opp med betennelse i begge skuldrene. Tilstanden varte i tre år. Dette satte meg tilbake, både jobb-messing og privat. Men jeg hadde fortsatt hodet fullt av ideer. Så jeg gikk inn i en periode hvor jeg snakket inn mine ideer på video.

Etter noen år med fysioterapi og trening fikk jeg etter hvert bukt med betennelsene. På denne tiden leste jeg den selvbiografiske boka «Nesten tilstede» til Bjørn Olav Nordal. Bjørn Olav er en fjern bekjent fra adventistmenigheten i Drammen. Jeg var interessert i boka fordi den også omhandlet hans tid som elev på Tyrifjord Videregående Skole. Det er en skole jeg også har gått på. Det er sjelden jeg leser rene underholdnings-romaner. Men denne synes jeg var ekstra morsom og spennende. Spesielt fordi jeg så lett kunne identifisere meg med noe av det han strevde med som oppvoksende adventist, men også fordi jeg kjente flere av dem som hadde vært inspiratorer for de mange skikkelsene i boka. Måten Bjørn Olav løste sin fremstilling på ble en viktig inspirasjon for meg. Jeg bestemte meg for å prøve å gjøre det samme. Nå har selvsagt jeg en helt annen bakgrunn og et helt annet sosialt utgangspunkt enn Bjørn Olav, så jeg er trygg på at dette ikke er noen «copycat». Det er metoden som er interessant her.

Plutselig er jeg i gang med å skrive igjen. Jeg skaper Munken, som er en figur som i hovedsak ligner på meg selv. Det vil si han er meg, men dog i en noe mer ekstrem karikert form enn originalen. Mange andre skikkelser i romanen er også basert på virkelige personer. Kanskje utleverer jeg noen på en urettferdig måte. Men, for å si det brutalt, den mest utleverte personen i boka er meg selv. Som for alle tidligere prosjekter så står filosofien i sentrum. Men også her føler jeg det hele stanser opp fordi jeg mangler et språk. Lange filosofiske utlegninger hører ikke hjemme i en roman.

Etter å ha sett Herodes Falsk reklamere for sin e-bok på internett fikk jeg enda en ide. Selvsagt kan man i en e-bok bruke lenker. Dette sprengte en grense for meg. Min roman skal flyte på toppen av en underliggende wiki-struktur av mer omfattende filosofiske refleksjoner. Der jeg har behov for det, lenker jeg bare til denne strukturen eller direkte til wikipedia.

Etter hvert ser jeg for meg at det prosjektet jeg holder på med i skrivende stund (2013), faller som hånd i hanske inn under temaet «Gudene Tenker». Det første temaet «Gudene Kommer» er allerede skrevet.  Det siste temaet «Gudene tar farvel» har jeg foreløpig bare skrevet glimt av[1].


 

Dette er, i skrivende stund mitt prosjekt:

 

 

 

 

 


Overordnede kommentarer til hoveddelene i prosjektet

 

Preludium

Preludium setter egentlig det underliggende tema for hele prosjektet. Temaet er det fortapte mennesket. Det innebærer en orientering rundt menneskets tendens til å fordømme hverandre i mangel på forståelse. Konsekvensen av dette er en aksept for at noen blir utsatt for alt fra nedverdigende til ekstreme umenneskelige skjebner. Det er et underskudd på refleksjoner, både om hva som skaper et menneske til det det er, og om realitetene i den skjebne som tildeles disse menneskene. Og kanskje er det ikke rart at slike underskudd eksisterer. For det kan jo bli skremmende å egentlig forholde seg til det man egentlig står for. Innenfor mange religioner kan disse forestillingene samles inn under begrepet fortapelse.  Og det er akkurat det preludium tar tak i.
Historien handler om et menneske som har levd mesteparten av sitt liv med en religion som inneholder store innslag av fordømmelse av andre. Hun våkner uventet opp etter en fredelig død på et vanlig sykehus. Totalt uventet blir hun rammet av den skjebne hun selv aksepterte at andre fortjente. Plutselig er det umulig ikke å forholde seg til realitetene i dette. Plutselig ser hun hvordan små, ubetydelige steg hun tok i livet ballet på seg og befestet hennes skjebne uten at hun ante det. Vi får oppleve dommen, straffen og den meningsløse lidelsen. Det er enden på den historien. Temaet er satt.

Gudene Kommer

Hovedtemaet i denne historien kan enkelt formuleres i spørsmålet: Hva bør begrense meg når ingenting begrenser meg? Mye av bakgrunnen for denne historien handler om tanker jeg for mange år siden utviklet i Visjonen om den fullkomne Gud og i min kritikk av den adventistiske fortapelseslære. For meg har det såkalte «ondes problem» hatt en helt annen fokus enn det som er vanlig. For meg er ikke all den lidelsen vi ser i denne verden nødvendigvis uforenelig med en fullkomment rettferdig, kjærlig og allmektig Gud. Det handler om at det ikke er så vanskelig å komme opp med scenarier og fantasier som gjør alt dette midlertidig, nesten som en spennende film. Vi lider jo litt da også. Mye av dette avhenger av spørsmålet om hva som egentlig er et fullverdig evig liv. Kanskje det ikke er fullverdig om det ikke også har innslag av lidelse.
Det jeg imidlertid mener er uforenelig med allmakten er de mange dogmene om evig fortapelse. Som regel blir denne type innvendinger bare avfeid med Guds ubegripelighet. Denne historien er et forsøk på å sprenge seg gjennom denne barrieren ved hjelp av et tankeeksperiment. Gud er tatt bort, og det enkle mennesket står selv med allmakten i sine hender. Med Gud forsvinner også all referanse til religionsbasert moral. Da er vi igjen tilbake til spørsmålet: Hva bør begrense meg når ingenting begrenser meg?  Det er ikke meningen at denne historien på noen måte skal forsøke å besvare dette, og det hele blir egentlig bare hengende i luften. Den oppmerksomme vil raskt innse at dette er et grunnleggende, ateistisk basert, moralsk spørsmål. Det er ateistisk på den måten at mennesket blir stående alene med moralen, når Gud ikke lengre er der og kan hjelpe oss ut av det. Spørsmålet representerer det første steg over på selvstendig etisk refleksjon. Dermed forestiller jeg mer at tankeeksperimentet kan åpne leseren for de etiske refleksjoner som senere skal komme i Gudene Tenker.

Gudene Tenker

«Gudene tenker» er på ingen måte en filosofisk fortsettelse av «Gudene Kommer». Den eneste sammenhengen kan sies å være at Gudene Kommer er en tekst som søker å anspore leseren til selvstendige filosofiske refleksjoner, spesielt etikk. Og det er jo noe man kan få bruk for i «Gudene Tenker». Munken, som hovedkarakteren handler om, er en selvstendig filosofisk tenker.  Han er et elendig menneske behørig plassert på siden av a4 samfunnet. Hans tenkning preges av utenforskap og opposisjon. På et sted oppsummerer han sine to livsutfordringer. Den ene er at han er født og oppvokst adventist. Her ble han indoktrinert med en tro, en virkelighetsoppfatning og en moral. Det er et tanke-system som sorterer ham nådeløst ut som et elendig og fortapt menneske. Utfordringen blir da å utvikle et bedre filosofisk alternativ. Og han har kommet langt. Men sliter selvsagt alvorlig med å formidle det til noen. Det har resultert i et utall med filosofiske refleksjoner, som ingen har lest, og flere titalls videoer med foredrag som ingen har sett.

Den andre livsutfordringen er hans ubestemmelige opplevelse av å være annerledes. Det sies ikke noen steder i boka, for et av poengene med det hele er at dette er en person med en lettere grad av Aspergers Syndrom, uten at han er diagnostisert eller vet noe om det. Men han har gjort sin annerledeshet til en livsutfordring, noe han forsøker å forstå og leve med så best han kan.  Livsutfordringen her er å «lure naturen». Munken føler seg behørig plassert på sidelinjen av der han ønsker å være. Han har kalt det for Den sekundære sosiale identitetsfrustrasjon. Livsutfordringen er da i noen korte øyeblikk å kunne smette ut av denne naturens forbannelse, være der hvor man ikke skal være, ha en velstand man ikke skulle ha hatt, ha en kone man ikke skulle hatt, kort og godt snik-nyte noen av de frukter som var tiltenkt den høyere adel.

Deler av fremstillingen preges av dialoger som unektelig får en annen innfallsvinkel enn hva som er vanlig. Munkens holdninger og resonnementer preges av en oppfattelse av egen elendighet og utilstrekkelighet.  Tidvis preges han av narsissistiske storhetstanker om seg selv, som en slags kompensasjon og tankeflukt fra sin egentlige opplevde status. Dette dukker opp i fremstillingen på sin egen spesielle måte. 

Munken oppfatter og kjenner på at all autoritet egentlig er utrykk for utøvelse av makt og manipulasjon. På bakrommet skriver han sin egen antiautoritære filosofi. Romanen refererer nå og da til denne filosofien. På den måten kan spesielt interesserte lesere gå inn i den filosofiske tankeverden som Munken har skapt seg. Det er en filosofisk retning som ikke har utgangspunkt, hverken i autoriteter eller felleskapet. Da gir det seg selv at Munken er subjektivist. Han lar seg ikke overbevise av noen, ikke en gang av seg selv. Han har sin egen tilnærming til livssyn. De fleste sier at de tror eller ikke tror på Gud. Men Munken finkjemmer sitt mentale landskap og der finner han ikke tillit nok til å kunne etablere noen tro. Med klar adresse til de som aksepterer ansvarliggjøring for tro, går troen over fra å være en gjerning til en tilstand. Tro er noe man har eller ikke har. På samme måte som at noen er høye og andre er korte, så har noen mennesker tro og andre har ikke.

I omgivelsene går Munken for å være ateist eller, han ville vel helst foretrekke å kalle seg agnostiker. Men Munkens antiautoritære holdninger går lengre enn som så. Munken er frekk nok til å stille opp kriterier for hva som må til for at han skulle kalle noe vesen for Gud.

Selvsagt tar Munken grundig feil i sin ateisme. Med vantro øyne opplever han Jesu gjenkomst, nesten på adventistisk vis. Det går opp for han at hans utilstrekkelighet er langt mer omfattende enn han hadde trodd. Av alle ting, han har tatt feil av, så trodde han på dette ene at i spørsmålet om Gud, hadde han gjennomskuet noe. Men også her, har hans dømmekraft sviktet, på tross av all innsats. Med denne erkjennelsen på netthinnen, møter han fortapelsen i all sin gru.

Gudene Tar Farvel

Den siste delen fletter sammen Munkens verden med verden fra «Gudene Kommer». Her er vi tilbake til søken etter visdom, og Munken blir hentet inn som en del av prosessen med å nærme seg det spørsmålet. 

Historien starter med at Munken, på ekte adventistisk vis vekkes han opp igjen etter 1000 år, for å motta sin dom og straffen, som er den annen død. En vesentlig del av denne prosessen er Munkens dialog med Gud.  På mange måter så gjenspeiler denne dialogen mellom det elendige mennesket på den ene siden og den arrogante overmakt på den andre siden. Det elendige mennesket er prisgitt overmakten, men gjennom dialogen møter vi et menneske som etter beste evne håndterer øvrighetens forakt og tar til den ene utflukten etter den andre i forsøket på å skape seg et rom for mening og verdighet. Selv i denne prisgitte situasjonen makter det elendige menneske å avsette det mektige vesen fra sin gudommelige status. Han erklærer enkelt og greit at det ikke kan være selveste Gud han har med å gjøre siden en Gud aldri ville oppført seg så umoralsk.

Denne seansen må ses i kontrast til hovedtemaet i «Gudene Kommer» som er: Hva bør begrense meg når ingenting begrenser meg? Jahve representerer den totale ubegrensede allmakt. Dermed begrenses hans handlinger kun av moral. Dermed kan man se på gudens handlinger og avgjøre hva slags moral vi her egentlig her med å gjøre. Og det skal ikke benektes at guden fremstilles som en skurk, dog med utgangspunkt i mye adventistisk tankegods. Og hva gjør det da egentlig med alle hans tilhengere, de som fremstod som eliten av moralske og anstendige mennesker? Nettopp dette blir et vesentlig tema i denne siste delen.

Så får Munken forkynt sin nådeløse dom. Deretter blir han sent ut på en bisarr vandring i en verden blant fortapte mennesker uten håp. Her møter han karikaturer av en del kjente og ukjente personer.

Så blir Munken dratt gjennom den prosessen som adventistene kaller for «den annen død».  Munken er en av milliarder av mennesker som møter sin skjebne utenfor muren av Den Hellige Stad.

Men døden viser seg ikke å være døden, og Munken hacker seg på sin særegne måte ut av den skyggetilværelsen han befinner seg i. Her blir han hentet inn som en del av gruppen fra «Gudene kommer», de som søker den visdom som skal til for å kunne styre universet.

Det som er å merke seg er at alle de menneskene som etter hvert rekrutteres til denne gruppen, hører til grupper som i normalsamfunnet oppfattes som utenfor eller utstøtt. Her er mennesker med bakgrunn i psykisk lidelse, prostitusjon, narkotika, kriminalitet osv. På sett og vis er dette en subtil referanse til urkristendommen og hvem Jesus omgav seg med. Dette er ikke den eneste av slike subtile referanser. Boka er full av mer eller mindre kodete paralleller til kristendommen, men også til kulturen generelt. På overflaten målbærer den en ramsalt kritikk som rører rundt i kristendommens, kanskje mest sårbare punkter om fortapelsen og de mange forestillinger som har vært om dette opp gjennom historien. På den annen side preges moralen elementer vi finner nettopp fra den gamle urkristendommen, som jo nettopp var de utstøttes religion, en religion som også bar med seg avsløringen av elitenes hykleri og kynisme, men også viljen til å tilgi, til kjærlighet og til inkludering av alle mennesker uansett bakgrunn. Og også en religion som bar i seg kimen til det som en gang skulle utvikle seg til rasjonalitet og vitenskap. Temaet i «Gudene tar farvel» er både et oppgjør med de vonde tingene som religionene har båret med seg, men også en erkjennelse av at religion alltid vil være en uløselig del av det å være menneske. Det er noe vi må kalkulere inn i ligningen så lenge menneske er menneske. Da er den rasjonelle tilnærmingen å søke å dyrke frem de gode sidene ved religionen og avdempe de negative sidene mest mulig.  Gudenes farvel handler derfor i stor grad om at de gamle gudene trer tilbake til fordel for en ny menneskekonstruert religion som i seg selv hverken har dogmer eller guder som på noen måte kan true menneskesamfunnet og lage konflikt mellom mennesker. Religionen, som presenteres, utnytter det mulighetsrommet som det gir at vår erkjennelse alltid vil være begrenset av empirien. På samme måte som Immanuel Kant innførte et skille mellom «tingen som den er» og «tingen som den fremstår for oss», så opererer jeg med et skille mellom empiri og den reelle virkelighet. Den reelle virkelighet vil aldri kunne erkjennes direkte, hverken av guder eller mennesker. Der har vi også religionens smutthull. Hva er den reelle virkelighet egentlig? Her presenteres den som troen på det uendelige kosmiske hav, som inneholder absolutt alt som kan eksistere. Alle religioner er dermed subjektivt sanne. Men hvor du og jeg er hen i dette bildet avhenger av vår egen fantasi. Og her gjøres det et poeng at det er meningsfullt å bevege mennesker til å slutte å tro på fortapelsen. Tror man ikke på dette, så kommer man aldri dit. Og de som er i helvete, slipper ut så snart illusjonen blekner.
Gudenes farvel innebærer altså skissen til en ny religion. Men ingen religion er uten moralsk fundament.  Og her dras selvsagt empatisk etikk inn som det hittil beste alternativ for en slik ideell menneskekonstruert religion. Det viktigste budskapet i avslutningen av dette dramaet er at selveste Jahve, før de legger ut på sin siste reise, presenterer syv prinsipper som den nye religionen skal hvile på. Her er nettopp forestillingen om Det Uendelige Kosmiske Hav, og empatisk etikk sentralt.  

 

Postludium

Postludium gjør enda et makabert dypdykk i fortapelsens redsler og meningsløshet, men med noen overraskende vendinger som er ment å gi et slags håp. Så avsluttes det hele med en kreativ ironi.



[1] Dette ble ferdigskrevet i januar 2015